samedi 19 janvier 2013

Saint CANUT IV (KNUT, KNUD), roi du DANEMARK et martyr



Saint Knud le Saint

Roi du Danemark, martyr (+ 1086)

ou Canut.

Roi de Danemark et successeur de Harald le Fainéant, il connut d'abord un règne heureux. Mais les choses se gâtèrent quand il voulut faire valoir les droits du royaume de Danemark sur l'Angleterre, au moment où le Normand Guillaume le conquérant venait de s'établir. Ce fut une ruineuse défaite et Canut leva tant d'impôts sur la noblesse et le clergé, que ceux-ci se révoltèrent. Il ne put les mettre à la raison. Surpris pendant qu'il entendait la messe dans l'île d'Odense, il communia, pardonna à ses ennemis qui envahirent l'église et massacrèrent ceux qui s'y trouvèrent dans une horrible boucherie. Le Pape Pascal II le canonisa comme un martyr et le Danemark en a fait son patron.

À Odense au Danemark, en 1084, saint Canut (Knud), martyr. Roi plein de zèle, il développa dans son royaume le culte divin, promut le statut du clergé, fonda les églises de Lund et d'Odense, et périt dans une sédition, alors qu'il assistait à la messe.

Martyrologe romain

SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/459/Saint-Knud-le-Saint.html

Saint Canut IV

Roi et Martyr

(† 1086)

Saint Canut, roi de Danemark, alliait toutes les qualités de l'âme à celles du corps. Élevé dans la religion chrétienne, encore peu répandue en ce pays, il l'embrassa de coeur et y conforma généreusement sa conduite, chose rare, parmi les jeunes seigneurs de son entourage. Aux vertus du citoyen et du chrétien, il joignit les qualités qui font les grands rois.

Comprenant qu'il est du devoir d'un prince de défendre ses sujets, il aimait à s'exercer au métier des armes et devint bientôt maître dans l'art militaire. A la bataille, il était le premier et ne reculait jamais; placé, jeune encore, à la tête des armées danoises, chacun de ses combats fut une victoire. Mais ce fut sur le trône qu'éclatèrent complètement ses qualités et ses vertus.

Canut comprenait que l'obéissance au Roi éternel est la seule et véritable grandeur; il estimait peu sa couronne passagère, en comparaison de celle que la pratique de l'Évangile lui mériterait dans le Ciel. La frugalité de sa table, la simplicité de ses vêtements, faisaient un contraste frappant avec le luxe de sa cour. Cependant il savait, à l'occasion, faire respecter sa dignité et imposer à tous par sa majesté et par la crainte de sa juste autorité. En voici un exemple:

Un chef danois, pour faire face à ses folles dépenses, ne rougit pas d'exercer le criminel métier de pirate et de brigand; un jour le roi de Danemark apprend que son vassal avait pillé un vaisseau norvégien et massacré l'équipage. Il fait saisir le coupable, le convainc du crime par son propre aveu et le condamne à mort sans craindre la vengeance de sa puissante famille.

Ce roi juste était le plus loyal des hommes, et sa bonté d'âme égalait sa fermeté. Austère et pieux, comme un moine, il jeûnait souvent, passait les nuits en oraison et n'avait qu'un soin, celui d'étendre la foi dans son royaume, comprenant bien qu'elle est la vraie source de tout progrès et de toute civilisation.

L'enfer suscitait dans l'ombre des ennemis à ce saint roi; pendant qu'il priait dans une église, il fut entouré par des assassins, et, plutôt que de fuir, il continua sa prière et se laissa poignarder à genoux sur les marches de l'autel. Dieu vengea sa mort en affligeant le Danemark de plusieurs calamités, et des guérisons miraculeuses s'opérèrent à son tombeau.

Abbé L. Jaud, Vie des Saints pour tous les jours de l'année, Tours, Mame, 1950

SOURCE : http://magnificat.ca/cal/fr/saints/saint_canut_iv.html

Saint Knut

Nous célébrons la semaine de prières pour l'Unité des Chrétiens. Rendons-nous au Danemark, confier cette cause prioritaire à l'intercession de saint Knut ou Knud (en danois ; c'est un prénom d'origine scandinave) ou Canut, roi de cette région au onzième siècle. Son règne fut difficile et mouvementé. A son avènement, le roi Canut entreprend de faire valoir les droits de son royaume sur l'Angleterre, où venait de s'implanter Guillaume le conquérant. L'expédition qu'il lança fut un désastre : elle lui avait coûté très cher et les caisses de sa trésorerie étaient vides ! Pour les remplir, le roi voulut lever des impôts sur les riches, donc sur les nobles. La plupart des seigneurs se mirent d'accord pour faire la grève de ces impôts supplémentaires, refusant du même coup les dîmes dues à l'Église.

Voulant mâter la rébellion des seigneurs, le roi Canut, aidé de son frère Benoit, reprit les armes. Mal conseillé, il s'attarda à Odense, dans l'île de Fiona. C'est là que les insurgés vinrent le bloquer. Constatant qu'il était perdu, le roi Canut se prépara à mourir. Il voulut d'abord entendre la Messe et, prosterné les bras en croix devant l'autel, il attendit ses adversaires. Exécuté avec ses partisans, le roi Canut sera considéré comme le premier martyr et le saint patron du Danemark. Mort en 1101, il fut proclamé saint trois ans après par l'Église et son pays.

Rédacteur : Frère Bernard Pineau, OP

SOURCE : http://www.lejourduseigneur.com/Web-TV/Saints/Canut

San Canuto IV


19/01 Saint Canut, roi, martyr

St Canut ou Knut IV, martyr le 10 juillet 1086. Son nom est inscrit ce jour par confusion avec celui de son petit fils, St Canut de Slesvig, martyrisé le 7 janvier. Fête en 1670.

Textes de la Messe

eodem die 19 ianuarii

S. Canuti

Regis, Mart.

Commemoratio

Missa In virtúte, de Communi unius Martyris 3 loco, cum orationibus ut infra :

Oratio

Deus, qui ad illustrándam Ecclésiam tuam beátum Canútum regem martýrii palma et gloriósis miráculis decoráre dignátus es : concéde propítius ; ut, sicut ipse Domínicæ passiónis imitátor fuit, ita nos, per eius vestígia gradiéntes, ad gáudia sempitérna perveníre mereámur. Per eúndem Dóminum.

Secreta

Accépta sit in conspéctu tuo, Dómine, nostra devótio : et eius nobis fiat supplicatióne salutáris, pro cuius sollemnitáte defértur. Per Dóminum nostrum.

Postcommunio

Refécti participatióne múneris sacri, quǽsumus, Dómine, Deus noster : ut, cuius exséquimur cultum, intercedénte beáto Canúuto Mártyre tuo, sentiámus efféctum. Per Dóminum.

ce même 19 janvier

St Canut

Roi, Martyr

Commémoraison

Messe In virtúte, du Commun d’un Martyr 3, avec les oraisons ci-dessous :

Collecte

O Dieu, qui pour la gloire de votre Église, avez daigné illustrer le bienheureux roi Canut par la palme du martyre et par d’éclatants miracles, faites, dans votre bonté, que, comme il a lui-même imité la passion du Seigneur, nous aussi, marchant sur ses traces, nous méritions de parvenir aux joies éternelles.

Secrète

Qu’elle soit agréée en votre présence, Seigneur, l’offrande de notre piété ; et faites qu’ell î nous devienne salutaire par lés prières de celui en la fête duquel nous vous la présentons.

Postcommunion

Nourris par la participation du don sacré, nous vous supplions, Seigneur notre Dieu, de faire que, le bienheureux Canut votre Martyr intercédant pour nous, nous ressentions l’effet du mystère que nous célébrons.

St Canut étant seulement commémoré le jour de la fête des Sts Marius, Marthe, Audifax et Abachus, elle même célébrée sous le rite ‘Simplex’ (c’est-à-dire avec une seule leçon), le saint Danois n’a pas de leçon propre au bréviaire avant 1955.

On se reportera à d’anciennes leçons données par Dom Guéranger plus bas.

Dom Guéranger, l’Année Liturgique

Les Rois Mages, comme nous l’avons dit, ont été suivis, à la crèche du Sauveur, par les saints Rois chrétiens ; il est juste que ceux-ci soient représentés sur le Cycle, dans cette saison consacrée au mystère de sa Naissance. Parmi les saints Rois que donna en si grand nombre à l’Église et à la société européenne le onzième siècle, si fécond en toutes sortes de merveilles catholiques, Canut IV, sur le trône de Danemark, se distingue entre les autres par l’auréole du martyre. Propagateur zélé de la foi du Christ, législateur habile, guerrier intrépide, pieux et aumônier, il eut tous les genres de gloire d’un prince chrétien. Son zèle pour l’Église, dont les droits alors étaient en même temps ceux des peuples, fut le prétexte de sa mort violente ; et il expira, dans une sédition, avec le caractère sublime d’une victime immolée pour sa nation. Son offrande au Roi nouveau-né fut l’offrande du sang ; et il échangea la couronne périssable pour cette autre couronne dont l’Église orne le front de ses martyrs, et qui ne se fane jamais. Les annales du Danemark, au onzième siècle, sont peu familières à la plupart des habitants de la terre ; mais l’honneur qu’a eu cette contrée de posséder un Roi martyr est connu dans toute l’étendue de l’Église, et l’Église habite le monde entier. Cette puissance de l’Épouse de Jésus-Christ pour honorer le nom et les mérites des serviteurs et des amis de Dieu, est un des plus grands spectacles qui soient sous le ciel ; car les noms qu’elle proclame deviennent immortels chez les hommes, qu’ils aient été portés par des rois, ou qu’ils n’aient servi qu’à distinguer les derniers de ses enfants.

Nous lirons maintenant la vie du saint Roi dans le récit que présentèrent longtemps les Leçons de son Office.

Canut IV, fils de Suénon Esthritius, roi de Danemark, fut illustre par sa foi, sa piété et la pureté de ses mœurs ; et, dès ses plus tendres années, il donna des marques d’une excellente sainteté. Ayant pris le sceptre de ses pères aux acclamations de tout son peuple, il s’employa avec ardeur aux progrès de la religion ; il augmenta les revenus des églises, et les enrichit de meubles précieux. Embrasé de zèle pour la propagation de la foi, il attaqua, mais par une guerre juste, les peuples barbares, et, les ayant vaincus et domptés, il les soumit à la loi chrétienne. Devenu glorieux par un grand nombre de victoires, et plus opulent que jamais, il déposa son diadème royal aux pieds du Christ crucifié, soumettant ainsi sa personne et son royaume à Celui qui est le Roi des rois et le Seigneur des seigneurs. Il châtiait son corps par les jeûnes, les cilices et les disciplines. Assidu à la prière et à la contemplation, prodigue envers les pauvres, bienfaisant pour tous, jamais il ne s’écarta du sentier de la justice et de la loi divine.

Par la pratique de ces vertus et de beaucoup d’autres, le saint roi marchait à grands pas vers le sommet de la perfection. Or, il arriva que Guillaume, duc de Normandie, ayant envahi l’Angleterre avec une armée formidable, les Anglais implorèrent l’aide des Danois. Canut, ayant résolu de venir à leur secours, confia l’expédition à son frère Olaus. Celui-ci, poussé du désir de régner, tourna ses armes contre le roi, après avoir excité contre lui les soldats et le peuple. Il ne manqua pas de prétextes pour fomenter la rébellion ; car le roi ayant publié des lois pour obliger ses sujets de payer les dîmes aux églises, et de garder les préceptes de Dieu et de l’Église, et porté des peines contre les transgresseurs, un grand nombre d’hommes pervers et criminels murmurèrent d’abord, puis soulevèrent le peuple, et tramèrent enfin la mort du saint roi.

Canut, sachant, par la connaissance qu’il avait de l’avenir, qu’il devait bientôt mourir pour la justice, ayant même prédit le jour de son trépas, se rendit à l’église de saint Alban, Martyr, à Odensée, comme au heu destiné pour son combat, et, s’étant muni des sacrements, il recommanda sa fin au Seigneur. Bientôt la multitude des conjurés arriva ; ils s’efforcèrent de mettre le feu à l’église, d’en briser les portes et de l’envahir. Mais, n’en ayant pu venir à bout, ils s’approchèrent des fenêtres et ne cessèrent de lancer, avec acharnement, des cailloux et des flèches sur le saint Roi, qui priait, à genoux, pour ses ennemis. Accablé sous les pierres et sous les dards, et percé enfin d’une lance, il tomba, les bras étendus, devant l’autel, et reçut la couronne d’un glorieux martyre, au temps où Grégoire VII occupait le trône apostolique. Dieu illustra bientôt son martyr par de nombreux miracles ; car le Danemark fut puni de ce meurtre sacrilège par une grande famine, et par diverses calamités. Beaucoup de personnes tourmentées de diverses maladies reçurent la guérison et la santé au tombeau du saint Roi. Une nuit que la Reine voulut enlever secrètement son corps pour le transporter ailleurs, il parut du ciel tout à coup une grande splendeur qui l’épouvanta, et lui fit abandonner son entreprise.

Le Soleil de justice s’était déjà levé sur votre contrée, ô saint Roi, et tout votre bonheur était de voir ses rayons illuminer votre peuple. Comme les Mages de l’Orient, vous aimiez à déposer votre couronne aux pieds de l’Emmanuel ; et, un jour, vous avez offert jusqu’à votre vie pour son service et pour celui de son Église. Mais votre peuple n’était pas digne de vous ; il répandit votre sang, comme l’ingrat Israël versera le sang du Juste qui nous est né, et dont nous honorons, en ces jours, l’aimable enfance. Cette mort violente que vous avez rendue profitable à votre peuple, en l’offrant pour ses péchés, offrez-la encore pour le royaume que vous avez illustré. Depuis longtemps, le Danemark a oublié la vraie foi ; priez, afin qu’il la recouvre bientôt. Obtenez pour les princes qui gouvernent les Etats chrétiens, la fidélité à leurs devoirs, le zèle de la justice, et le respect de la liberté de l’Église. Demandez aussi pour nous au divin Enfant le dévouement dont vous étiez animé pour sa gloire ; et si nous n’avons pas, comme vous, une couronne à mettre à ses pieds, aidez-nous à lui soumettre nos cœurs.

Bhx Cardinal Schuster, Liber Sacramentorum

Saint Canut IV, roi de Danemark, et mis à mort le 10 juillet 1086, a été confondu avec un autre saint du même nom, Canut Lavard, duc de Sleswig, massacré également pour la justice le 7 janvier 1137. La fête du saint Roi fut introduite très tard, sous Clément X, et au milieu de la « théorie » des saints du Missel romain, elle semble vouloir signifier la contribution et l’intervention du lointain Danemark à cette suprême expression de la sainteté et de la catholicité de la Foi romaine. A ce saint roi des Danois est dédié un autel dans l’église de Sainte-Marie in Traspontina à Rome ; Benoît XV l’enrichit d’artistiques candélabres.

La messe est celle du Commun des simples martyrs, sauf la première collecte.

L’introït est tiré du psaume 20 : « Le Roi, Seigneur, se réjouit dans votre puissance et il est heureux de placer en vous son salut. » La collecte moderne, à laquelle fait défaut le cursus, a un caractère éminemment historique, puisqu’elle rappelle que le saint rendit l’âme les bras étendus devant l’autel, tandis qu’il priait pour ses assassins, et qu’après sa mort il opéra de nombreux prodiges. Le fruit qu’on demande est d’imiter, à son exemple, la passion du Seigneur. La première lecture est tirée du Livre de la Sagesse (X, 10-14), là où l’Auteur inspiré démontre que ce fut cette Sagesse qui sauva Jacob exilé, et, tandis qu’il fuyait la jalousie de son frère, lui révéla le royaume de Dieu par l’échelle qui y montait. La Sagesse descendit pareillement dans la prison où gisait, enfermé et enchaîné, Joseph innocent, et l’éleva jusqu’à côté du trône du Pharaon égyptien. Le Verbe de Dieu a accompli tous ces prodiges afin de préparer, depuis les siècles les plus reculés, cette plénitude des temps qu’il devait sanctifier ensuite par sa venue en ce monde. Cette puissance de la vertu divine a été aussi celle qui a alimenté l’espérance dans les cœurs dcjs martyrs, puisque ceux-ci, opprimés par les calomnies, liés par des chaînes, traînés comme des malfaiteurs sur les gibets publics, ont défié joyeusement tous ces tourments, sachant bien que Dieu vengerait leur innocence outragée.

Le répons est tiré du psaume 111 : « Bienheureux l’homme qui ne craint que Dieu et non pas les tourments et les menaces des hommes, et qui trouve son bonheur dans la méditation de sa sainte loi. — Le Seigneur le bénira ; — son exemple ne sera pas stérile, — mais portera un fruit abondant d’édification pour toute l’Église, — et son héritage spirituel sera en bénédiction. »

Le verset alléluiatique provient du psaume 20 : « Vous avez mis, Seigneur, — sur la tête du coupable condamné à mort et maudit par les impies, — la couronne de l’immortalité, — cette couronne que vous êtes vous-même pour vos martyrs. »

La lecture évangélique est tirée de saint Matthieu (X, 34-42). Jésus est comme un glaive tranchant qui nous sépare du vieil homme et de la nature corrompue pour nous faire vivre d’une vie surnaturelle. Celui qui ne s’assujétit pas aux sacrifices qu’il impose succombera.

Le verset pour l’oblation est emprunté au psaume 8 : « O Seigneur, vous l’avez couronné de gloire et d’honneur, le mettant à la tête de toute votre œuvre. » Cette primogéniture sur les créatures n’appartient qu’au Christ. En un sens cependant elle est aussi attribuée aux martyrs, à cause de l’union intime que le sang qu’ils ont versé a établie entre eux et la Victime du Calvaire. Les martyrs représentent pour ainsi dire les prémices de l’Église, ceux qui, selon l’Apocalypse, règnent déjà avec le Christ pendant mille ans.

La secrète est de caractère général : « Accueillez, Seigneur, notre sacrifice et nos prières, afin qu’ils nous soient salutaires par l’intercession de celui en l’honneur de qui ils sont offerts. »

Le verset pour la communion du peuple est, contre les règles, tiré de saint Matthieu (XVI, 24). Celui qui veut suivre Jésus doit renoncer à soi-même, se charger de la croix de la volonté de Dieu et suivre le Sauveur au Calvaire.

La prière après la communion est la suivante : « Réconfortés par le Don Sacré auquel nous avons participé, nous vous prions, 6 Seigneur Dieu, afin que par l’intercession de votre saint martyr Canut, nous expérimentions l’effet du sacrifice que nous venons de célébrer. »

La vertu brille davantage quand on la rencontre dans les grands de ce monde ; et cela parce que leur puissance rend leur exemple plus largement profitable au prochain. Il semble, en effet, que la noblesse de leur rang se reflète sur la sainteté de leur vie, démontrant toute la force héroïque d’une âme qui mit au dessus de la richesse et de la gloire de ce monde la splendeur de la vertu chrétienne.

Dom Pius Parsch, le Guide dans l’année liturgique

Saint Canut, roi de Danemark, tomba sous les coups des meurtriers, dans l’église de Saint-Alban à Odensée, le 10 juillet 1086. Le martyrologe le confond avec un saint du même nom, le duc Canut, neveu du premier, qui mourut le 8 novembre 1131 et fut canonisé le 8 novembre 1169 par le pape Alexandre III. Le saint roi Canut fut canonisé en 1100 par le pape Pascal II.

SOURCE : http://www.introibo.fr/19-01-St-Canut-roi-martyr#Canut

San Canuto IV

Statue of Saint Canute at St. Peter's Church, Næstved, in Odense, Denmark
Sankt Knud den Hellige, ca. 1500, detalje fra sidealtertavle fra Sankt Peders Kirke i Næstved, Nationalmuséet i København

San Canuto IV

Statue of Saint Canute at St. Peter's Church, Næstved, in Odense, Denmark
Sankt Knud den Hellige, ca. 1500, detalje fra sidealtertavle fra Sankt Peders Kirke i Næstved, Nationalmuséet i København


Saint Knud

Also known as

Canute

Canute IV

Canutus

Cnut

Knud IV

Knut

Knute

Memorial

10 July

13 January (Sweden and Finland)

19 January on some calendars

Profile

Illegimate son of King Sweyn Estrithson of Denmark. Nephew of King Knud of EnglandKing of Denmark as Knud IV c.1080Married to Adela, sister of Count Roberts of Flanders (in modern Belgium. He spread the gospel through his kingdom, supported missionaries, and built churches. Tried and failed to conquer England to press his claim to the throne which he saw as his through his kinship to his uncle, King Knud. Following his defeat, he fled to the island of Fünen. Murdered with his brother and 17 followers while kneeling at an altar immediately following confession. Miracles reported at his tomb.

Born

c.1043

Died

murdered in 1086 in the church of Saint Alban on the island of Fünen, Denmark

Canonized

1101 by Pope Paschal II

Patronage

Denmark

Representation

Nordic king with royal insignia, daggerlance or arrow

barefoot king with his hair in a fillet

with Saint Charles Borromeo

being murdered at the altar

Additional Information

Book of Saints, by the Monks of Ramsgate

Catholic Encyclopedia

Character Calendar, by Sister Mary Fidelis and Sister Mary Charitas, S.S.N.D

Lives of the Saints, by Father Alban Butler

Pictorial Lives of the Saints

Saints of the Day, by Katherine Rabenstein

books

Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints

Saints and Their Attributes, by Helen Roeder

other sites in english

1001 Patron Saints and Their Feast Days, Australian Catholic Truth Society

Catholic Fire

Catholic Ireland

Catholic Lane

Catholic News Agency

Catholic Online

Regina Magazine

Wikipedia

video

YouTube PlayList

sitios en español

Martirologio Romano2001 edición

sites en français

La fête des prénoms

fonti in italiano

Cathopedia

Martirologio Romano2005 edition

Santi e Beati

nettsteder i norsk

Den katolske kirke

MLA Citation

“Saint Knud“. CatholicSaints.Info. 27 December 2023. Web. 23 April 2025. <https://catholicsaints.info/saint-knud/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-knud/

Book of Saints – Canute, King of Denmark

Article

(Saint) Martyr (January 19) (11th century) The son of Sweyn, King of Denmark, and great nephew of Canute, King of England. Succeeding to the Danish throne as Canute IV, he showed himself an able and warlike monarch. He thoroughly established the Christian religion in Denmark, and pro- pagated it through the Baltic Provinces of Courland and Livonia. He married Alice of Flanders and had by her a son, Saint Charles the Good, Count of Flanders. One of his enterprises, which, however, failed, was the fitting out of a fleet to free the Anglo-Saxons from the Norman yoke. Though beloved by his people, he was cruelly murdered in a church by a party of malcontents, headed by his own brother, Olaus (A.D. 1084). King Eric III, one of his successors, obtained from Rome the decree for his canonization.

MLA Citation

Monks of Ramsgate. “Canute, King of Denmark”. Book of Saints1921. CatholicSaints.Info. 26 September 2012. Web. 23 April 2025. <http://catholicsaints.info/book-of-saints-canute-king-of-denmark/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-canute-king-of-denmark/

St. Canute IV

Feastday: January 19

Patron: of Denmark

Birth: 1042

Death: 1086

Martyred king of Denmark, sometimes called Knud. The illegitimate son of King Sven II Estridson of Denmark, Canute succeeded his brother Harald III Hen in 1081. After marrying Adela, the sister of Count Robert of Flanders, Canute built churches and monasteries. In 1085, he planned an invasion of England, but the nobles of the court rebelled against him and forced him to flee to the isle of Funen. There, Canute, his brother Benedict, and seventeen companions were slain in the church of St. Alban. Pope Paschal II authorized Canute’s cult in 1101.

SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=2589

Canute IV of Denmark, King M (RM)

(also known as Cnut, Knud, Knute)

Born c. 1040; died at Odense in July 10, 1086. Saint Canute, the illegitimate son of King Sweyn (Swein) III Estrithson of Denmark and nephew of the King Canute who had reigned over England (1016- 1035), attempted unsuccessfully to claim the English crown in 1075, when three earls who rebelled against William the Conqueror asked for his help. His fleet of 200 ships achieved only a raid on York before the rebellion was suppressed. Nevertheless, he became king of Denmark as Canute IV, succeeding his brother Harald the Slothful, in 1081 after a reign of two years.

By this time, Denmark itself had been largely evangelized by the English and was nominally a Christian kingdom. Canute began his reign with a successful war against the troublesome, barbarous enemies of the state, and by planting the faith in conquered territories. Amid the glory of his victories he humbly prostrated himself at the foot of the crucifix, laying there his diadem, and offering himself and his kingdom to the King of kings. After providing for the peace and safety of his country, Canute married Adela (Eltha or Alice), sister (or daughter by some accounts) of Count Roberts II of Flanders, by whom he had a son, Saint Charles the Good.

He was a competent ruler, who cleared the seas of pirates and enacted laws for the strict administration of justice, which entailed restraining the power of the jarls (earls). He was a zealous Christian, who is said to have chastised his body with fasting, discipline, and haircloths, and to have prayed assiduously. He also used his temporal power to spread the Gospel. Canute aided the missionaries in order to convert his people and those of Livonia, Samogitia, and Courland, heightened the authority of the clergy (making some of them powerful temporal lords), imposed the payment of tithes for the upkeep, combatted heathen customs, and built many churches, including that of Lund. He gave the valuable crown that he wore to the church of Roschild in his capital (Zealand), where the kings of Denmark are still buried.

In 1085, Canute prepared to invade England when he reasserted his claim to that crown against the Norman conquerors. He began to assemble a huge fleet with his allies of Norway and Flanders. The threat was so serious that William the Conqueror imported numerous mercenaries, removed supplies from the coastal towns, and instituted the Doomsday Survey. In the end the threat amounted to nothing.

The heavy taxes Canute had hastily introduced for the tithe and for war, and his disputes with the jarls led to a rebellion headed by his brother Olaf, and forced Canute to abandon the invasion and flee to the island of Funen (Fionia). He was tracked down by the insurgents and he, his brother Benedict, and 17 followers were slain on July 19 as he knelt in front of the altar of Saint Alban's Church in Odense, Schleswig, where he had taken refuge.

Canute's supporters viewed his death as a martyrdom. The English monks of Odense accepted him as a saint, buried him under their altar, and promoted his cultus. The English monk Aelnoth of Canterbury, Canute's biographer, reported many miracles that occurred at Canute's tomb. These, together with the fact that he was kneeling at the altar of the church after confession and Holy Communion when he was slain, caused Pope Paschal II to authorize his cult at the request of King Eric III of Denmark in 1101.

His claim to martyrdom is as dubious as that of Saints Oswin and Ethelbert; however, the fact that he was killed while preparing to invade England and it was English monks who promoted his cause leads one to think that Canute had a genuine claim to sanctity. Unfortunately, there is little evidence of that sanctity in his biographies (Attwater, Attwater2, Benedictines, Butler, Coulson, Delaney, Farmer, Husenbeth, Schamoni).

In art Saint Canute is a Nordic king with royal insignia, dagger, lance or arrow. He is often barefoot with his hair in a fillet. Sometimes he is shown with Saint Charles Borromeo (Roeder). He is the patron saint of Denmark (Farmer).

SOURCE : https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-canute-iv-of-denmark-king/

A Character Calendar – Saint Canute, King and Martyr

Article

Saint Canute administered justice and enacted laws without respect to persons. To the virtues which constitute a great king, Canute added those which prove the great saint. He met death at the foot of the altar while kneeling in prayer.

O God, Who for the glory of Thy Church, didst vouchsafe to honor the blessed King Canute, by bestowing upon him the crown of martyrdom, and by the working of mighty miracles grant, we beseech Thee that, walking in his footsteps, we may ever follow our suffering Lord, and thereby deserve to enter into everlasting joy. – Collect

What canst thou see anywhere that can last long under the sun? – Imitation of Christ, Book I

Ideal: When the courtiers tried to flatter this king, he put them to same in the manner you have read in the English history.

Today: Watch yourself today to see if ever you say things about yourself merely to draw out compliments from your listeners. Don’t say complimentary things to others either, unless you never say the contrary about them.

Slogan: Flattery, like a two-edged sword, wounds him that gives and him that takes.

MLA Citation

Sister Mary Fidelis and Sister Mary Charitas, S.S.N.D. “Saint Canute, King and Martyr”. Character Calendar1931. CatholicSaints.Info. 27 May 2023. Web. 23 April 2025. <https://catholicsaints.info/a-character-calendar-saint-canute-king-and-martyr/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/a-character-calendar-saint-canute-king-and-martyr/

January 7

St. Canut

ST. CANUT, second son of Eric the Good, king of Denmark, was made duke of Sleswig, his elder brother Nicholas being king of Denmark. Their father, who lived with his people as a father with his children, and no one ever left him without comfort, says the ancient chronicle Knytling-Saga, p. 71. died in Cyprus, going on a pilgrimage to the holy land, in which he had been received by Alexius Comnenus, emperor, at Constantinople, with the greatest honour, and had founded an hospital at Lucca for Danish pilgrims. He died in 1103, on the 11th of July. Mallet, l. 2. p. 112.

Canut set himself to make justice and peace reign in his principality: those warriors could not easily be restrained from plundering. One day, when he had condemned several together to be hanged for piracies, one cried out, that he was of blood royal, and related to Canut. The prince answered, that to honour his extraction, he should be hanged on the top of the highest mast of his ship, which was executed. (Helmold, l. 6, c. 49.) Henry, king of the Sclavi, being dead, and his two sons, St. Canut his nephew succeeded, paid homage to the emperor Lothaire II. and was crowned by him king of the Obotrites, or western Sclavi. St. Canut was much honoured by that emperor, in whose court he had spent part of his youth. Valour, prudence, zeal, and goodness, endeared him to all. He was slain by a conspiracy of the jealous Danes, the 7th of January, 1130, and canonized in 1171. His son became duke of Sleswig, and in 1158 king of Denmark, called Valdemar I. and the Great, from his virtuous and glorious actions.

Rev. Alban Butler (1711–73). Volume I: January. The Lives of the Saints. 1866.

SOURCE : https://www.bartleby.com/lit-hub/lives-of-the-saints/volume-i-january/st-canut

San Canuto IV

Christian Albrecht von Benzon (1816–1849), The death of Canute IV of Denmark in the Church of Saint Albanus (1086), 1843, Museum Odense

Christian Albrecht von Benzon, La morte di San Canuto - San Pietroburgo, chiesa di Sant'Albano


CANUTE

(Or CNUT: THE GREAT, THE MIGHTY)

King of the English, Danes, and Norwegians, b. about 994; d. at Shaftesbury, 12 November 1035. He was the son of Sweyn, King of Denmark, and Sigrid, widow of Eric of Sweden. Though baptized while a child, there is no evidence of Christianity in his life until after he ascended the English throne. He accompanied his father on the invasion of England, and after the repulse at London and Sweyn's sudden death near Bury (3 February, 1014) was declared King of England by the Danish fleet. The witan, however, recalled Æthelred, their "born lord", who had fled at Sweyn's approach, and Canute, unable to withstand the restored monarch, set sail for the North. AtSandwich, after cutting off the noses, ears, and hands of the hostages taken by his father, he put them ashore — a dire omen of a more terrible return. Returned to Denmark, Canute proclaimed himself king and set about gathering a powerful fleet. England, instead of being prepared for his return, was torn by internal dissensions, and when Canute appeared off the coast with a fleet, said to have numbered two hundred sail, each boat containing eighty men, Eadric deserted Eadmund Ironside and joined the Danish standard. Upon the death of Æthelred, Eadmund was made king by the people of London, and, with all Wessex in submission, Canute laid siege to the city. This was the beginning of a series of bloody conflicts, interrupted only by pillage of the country-side, culminating at Assandun, where, after battle which was waged all day and into the night, the English were routed, and "all the nobility of the English race was there destroyed" (Anglo-Saxon Chron., ed. Giles, London, 1847, p. 409). Eadmund was still formidable. Canute followed him into Gloucestershire and made terms of peace on the Isle of Olney. Mercia and Northumbria were Canute's portion, and a tax known as the "danegeld" was levied on both armies to defray the expenses of the Danish fleet. Eadmund died a month later after a heroic reign of seven months; Eadric was murdered at the king's order; Eadwig, Eadmund's brother was similarly removed; and in July, 1017, Canute married Ælfgifu, or Emma, Eadmund's widow, a strange union which some writers attribute to political motives. Canute already had two sons, Harold and Sweyn, by another wife, but the right ofsuccession was to be with the offspring of the new union.

Thus at the age of twenty-three, by right of might, Canute stood master of the realm; and if he was received unanimously by the people, it was because none durst oppose him. From this forward, however, his one desire seemed to be to wipe out the memory of the bloodshed and horror in which his kingship had been secured. The Danish host, a fruitful source of animosity, was dismissed after a danegeld of £72,000 had been raised, London alone contributing £15,000. Canute retained the crews of forty ships as a body-guard, known as the huscarls orthingmanna. "Eadgar's Law", the old constitution of the realm, was revived and Dane and Englishman stood on a level footing. The Church had suffered heavily at Canute's hands, but he sought her friendship and built a church at Assandun to commemorate the victory; rebuilt the church of St. Eadmund at Bury and established the monks there; and was a benefactor in many other places, contributing even to the erection of the cathedral of Chartres. On his visits to Denmark he took many missionaries with him, among whom were Ranier, Bernhard, andGerbrand, Bishops of Fionia, Sconen, and Zealand. In 1026 Canute made a pilgrimage to Rome, his path being marked by his charities. He records in a letter his joy at visiting the tombs of the Apostles; his meeting with Pope John and Emperor Conrad; his plea for security for English and Danish travellers to Rome; the pope's promise to lighten the tax for the pallium; and he adds his own vow to rule justly and regrets the misdeeds of his youth.

Canute's greatest gift to his people was peace, says Green. Eighteen years unbroken by domestic strife laid the foundations of a national tranquillity. The kingdom was divided into four earldoms, and little by little Danish names disappear and are replaced by English (Freeman, Norman Conquest, I, 289). The people are to "love andworship one God and love King Cnut with right truthfulness". The ferocity which mutilated the hostages was not burnt out, for the king struck down one of his huscarls with his own hand. But he pronounced heavy sentence upon his deed and, on another occasion, is said to have rebuked his flatterers by placing his crown upon the crucifix of the cathedral of Winchester. From the time his sceptre is secure, a sincere zeal for his people's goodshines out in his life. The yoke is lightened and his benefactions are widespread. He is a patron of poets and a lover of minstrelsy, and upon hearing the monks of Ely chant on Candlemas, he breaks out into the famous song:—

Merie sungen ðe muneches binnen Ely, 
Ða Cnut Ching reu ðer by; 
Roweð, Cnihtes, noer ðe land, 
And here we þes muneches sæng.

(Merrily sang the monks of Ely when Cnut King rowed by. Row, boatmen, near the land, and hear we these monks sing.)

Intriguing, ambitious, and violent, Canute yet atoned for his early cruelty by a Christianity that was not unworthy. He came as an invader and ruthless destroyer, and by a change of temperament as remarkable as it was far-reaching in its effects, remained to rule, in justice and peace, a people whose part he wholly espoused. He was buried in the old minster at Winchester.

Saxton, Eugene. "Canute." The Catholic Encyclopedia. Vol. 3. New York: Robert Appleton Company, 1908. 6 Jan. 2017<http://www.newadvent.org/cathen/03306c.htm>.

Transcription. This article was transcribed for New Advent by Gerald M. Knight.

Ecclesiastical approbation. Nihil Obstat. November 1, 1908. Remy Lafort, S.T.D., Censor. Imprimatur. +John Cardinal Farley, Archbishop of New York.

Copyright © 2023 by Kevin Knight. Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.

SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/03306c.htm

San Canuto IV

Statue af Knud den Hellige ved Odense Rådhus i Odense.


ST. CANUTUS, King of Denmark, was endowed with excellent qualities of both mind and body. It is hard to say whether he excelled more in courage, or in conduct and skill in war; but his singular piety eclipsed all his other endowments. He cleared the seas of pirates, and subdued several neighboring provinces which infested Denmark with their incursions. The Kingdom of Denmark was elective till the year 1660, and when the father of Canutus died, his eldest brother, Harold, was called to the throne. Harold died after reigning for two years, and Canutus was chosen to succeed hire. He began his reign by a successful war against the troublesome, barbarous enemies of the state, and by planting the faith in the conquered provinces. Amid the glory of his victories, he humbly prostrated himself at the foot of the crucifix, laying there his diadem, and offering himself and his kingdom to the King of kings. After having provided for the peace and safety of his country, he married Eltha, daughter of Robert Earl of Flanders, who proved a spouse worthy of him. His next concern was to reform abuses at home. For this purpose he enacted severe but necessary laws for the strict administration of justice, and repressed the violence and tyranny of the great, without respect to persons. He countenanced and honored holy men, and granted many privileges and immunities to the clergy. His charity and tenderness towards his subjects made him study by all possible ways to make them a happy people. He showed a royal magnificence in building and adorning churches, and gave the crown which he wore, of exceeding great value, to a church in his capital and place of residence, where the kings of Denmark are yet buried. To the virtues which constitute a great king, Canutns added those which prove the great saint. A rebellion having sprung up in his kingdom, the king was surprised at church by the rebels. Perceiving his danger, he confessed his sins at the foot of the altar, and received holy communion. Stretching out his arms before the altar, the saint fervently recommended his soul to his Creator; in this posture he was struck by a javelin, thrown through a window, and fell a victim for Christ's sake.

REFLECTION.—The soul of a man is endowed with many noble powers, and feels a keen joy in their exercise; but the keenest joy we are capable of feeling, consists in prostrating all our powers of mind and heart in humblest adoration before the majesty of God.

SOURCE : http://jesus-passion.com/saint_canutus_king_martyr.htm

St. Canute, King of Denmark, Man of Virtue

By Jean M. Heimann

The saint of the day is St. Canute, the patron saint of Denmark. He was the illegitimate son of King Sweyn Estrithson of Denmark and the nephew of King Knud of England. He succeeded his older brother Harold to the throne of Denmark in the year 1080.

As the King of Denmark, he was known as Knud IV. He married Adela, sister of Count Roberts of Flanders. King Canute was gifted with wisdom, charity, and kindness; he was also an excellent athlete, an expert equestrian, and a great general.

At the onset of his reign, he led a war against the barbarians and his army defeated them. In the splendor of his success, kneeling at the foot of the altar, he surrendered himself and his kingdom to Jesus Christ, the King of kings. Through his kingdom, he spread the gospel message, constructed churches, and maintained missionaries. He became known as "Canute the Holy."

Turmoil arose in his kingdom due to the laws he had made championing the Church and he fled to the Island of Fünen. Dissidents went to the church of Saint Alban where Canute, his brother, and seventeen of his followers were praying. While his enemies were still outside of the church, Canute confessed his sins at the foot of the altar, and received Holy Communion. Stretching out his arms before the altar, he zealously commended his soul to his Creator. In this position, he was struck by a spear, thrown through a window, and was murdered for Christ’s sake.

Canute was buried in St. Alban's, renamed St. Canute's Cathedral. Miracles were recorded at his tomb. He was canonized in 1101 by Pope Paschal II.

Collect:

O God, Who, for the greater glory of Thy Church, wast pleased to adorn blessed Canute the king with the palm of martyrdom and with glorious miracles: mercifully grant that walking in the footsteps of him who followed our Lord in His sufferings, we may deserve to attain eternal joys.

SOURCE : https://catholicfire.blogspot.com/2016/01/st-canute-king-of-denmark-man-of-virtue.html

San Canuto IV

Santa Maria in Traspontina (Rom); Ekstase des Heiligen Knut; Daniel Seiter

Santa Maria in Traspontina (Roma); Estasi di San Canuto; Daniel Seiter

Santa Maria in Traspontina (Rome); Extasis of Saint Canute; Daniel Seiter


San Canuto IV Re di Danimarca, martire

Festa: 10 luglio

1040 circa – Odense, Danimarca, 10 luglio 1086

Patronato: Danimarca

Emblema: Corona, Scettro, Palma

Martirologio Romano: A Odense in Danimarca, san Canuto, martire, che, re ardente di zelo, incrementò nel suo regno il culto divino, sovvenne alle condizioni del clero e, dopo aver fondato le Chiese di Lund e di Odense, fu infine ucciso da alcuni rivoltosi.

Knud nacque all’incirca nel 1040, figlio illegittimo di Sven Estridsen, nipote del re inglese Canuto (1016-1035). Ricevette la corona danese nel 1080 e si dimostrò immediatamente favorevole all’approvazione di nuove leggi in sostegno della neonata Chiesa del suo paese. Istituì una sorta di sostentamento del clero, trasferì gran parte del potere dai conti ai vescovi che vennero così investiti anche di cariche temporali. Il re Canuto IV si fece inoltre promotore dell’edificazione di numerose chiese ed effettuò cospicue donazioni in favore dei nuovi monasteri fondati dai missionari inglesi.

Ritenne sempre illegittima l’occupazione dell’Inghilterra compiuta dai normanni e perciò tentò ripetutamente di sconfiggere Guglielmo il Conquistatore, in nome di una ritrovata unità fra Danimarca ed Inghilterra. Tra il 1069 ed il 1070 si recò con la flotta vichinga in aiuto dei ribelli inglesi e cinque anni dopo collaborò ad n’incursione su York, anche se poi dovette tornare sui suoi passi appena falli la rivolta inglese.

Nel 1085 Canuto avrebbe voluto intraprendere nuovamente una spedizione, ma trovò la netta opposizione del suo popolo, guidato dai conti che egli aveva spodestato, stremato dalle pesanti tasse che egli aveva imposto. Strinto d’assedio presso Odense, al re Canuto non restò che rifugiarsi nella chiesa di Sant’Albano. Qui il 10 luglio 1086, dopo aver ricevuto la comunione, fu ucciso con otto suoi seguaci mentre era inginocchiato ai piedi dell’altare. Lo storico moderno Barlow sostenette che in tal modo l’anarchia imperante in Scandinavia salvò per l’ennesima volta l’Inghilterra ed “il calendario nordico si arricchì di un altro santo incerto”, facendo evidentemente riferimento ai santi sovrani martiri Olav II di Norvegia ed Erik IX di Svezia.

Ma siccome le circostanze della sua morte ci mostrano come i ribelli si stessero indirettamente opponendo alle sue politiche filo-ecclesiastiche, la Chiesa non esitò a considerare sin da subito vero martirio quello a cui fu sottoposto il re Canuto IV di Danimarca. Verificatosi parecchi miracoli sulla sua tomba, il suo culto fu approvato già nel 1101 dal papa Pasquale II ed ancora oggi lo si è voluto ricordare così nel nuovo Martyrologium Romanum nell’anniversario della morte: “A Odense, in Danimarca, ricordo di S. Canuto (Knut), martire, che, re infiammato di passione, durante il suo regno difese e diffuse il culto divino, contribuì al sostentamento del clero, finché, fondate le Chiese di Lund e di Odense, venne ucciso per la sua politica favorevole alla Chiesa da alcuni sudditi ribelli”. E’ talvolta possibile trovarlo in alcuni calendari al 19 gennaio, data in cui era tradizionalmente ricordato il santo re danese presso Odense.

Autore: Fabio Arduino

Nato in Danimarca intorno al 1040, Canuto (Knude in danese, significa “legame, nodo”) è un re saggio, dal cuore buono. Guida il suo popolo ispirandosi ai valori cristiani e partecipa alle crociate contro popoli non ancora evangelizzati. Già da ragazzino rivela interesse per la religione, prega e spesso fa penitenza mangiando pochissimo. Si sposa con Adele, contessa di Fiandra, e diventa padre di tre bambini, tra i quali Carlo il Buono. Combatte, senza successo, al fianco dei Vichinghi contro i Normanni comandati da Guglielmo il Conquistatore che invadono l’Inghilterra, sua alleata. Altre battaglie compiute, invece, nell’Europa dell’Est (Prussia ed Estonia) per diffondere il Cristianesimo lo vedono vincitore.

Morti il padre e il fratello, Canuto, una volta diventato re, nel 1080, promulga leggi seguendo i principi della sua fede: protegge gli orfani, le vedove e i poveri. Fonda chiese e monasteri in tutto il Paese. Soprattutto cerca, in ogni modo, di ridare la libertà agli schiavi, donando ad ognuno un pezzo di terra da coltivare. Nel 1086 viene ucciso a Odense sull’isola di Fionia (Danimarca), nella Chiesa di Sant’Albano, da alcuni sudditi ribelli, contrari alla sua decisione di voler introdurre una tassa per finanziare le opere di assistenza della Chiesa (la decima). I contestatori sono sobillati e guidati da Olaf, fratello del re Canuto, bramoso di prendere il potere. Canuto, invece di difendersi, preferisce soccombere piuttosto che macchiarsi dell’omicidio del fratello. Dopo l’incoronazione di Olaf, la Danimarca conosce un periodo di terribile carestia che il popolo interpreta come una punizione divina per l’assassinio di re Canuto.

Tanti miracoli avvengono dopo la morte del re dal buon cuore, che viene proclamato patrono della Danimarca. Attualmente le sue spoglie sono custodite nella Cattedrale di Odense che porta il suo nome. Una cattedrale a lui dedicata sorge anche a Lund, in Svezia, fino al 1658 territorio del regno di Danimarca. Anche nel centro storico di Roma è visitabile una cappella intitolata a San Canuto, nella Chiesa di Santa Maria in Traspontina.

Autore: Mariella Lentini

SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/92376

San Canuto IV


Den hellige Knut av Danmark (~1043-1086)

Minnedag:

10. juli

Danmarks nasjonalhelgen, Sanctus Canutus Rex Danorum

Den hellige Knut (dk: Knud; lat: Canutus; eng: Canute) ble født rundt 1043 (rundt 1040 nevnes også) i Danmark. Han var nest eldste sønn av kong Sven II Estridsøn (1047-76) og en ukjent frille. Han må ikke forveksles med sin grandonkel, kong Knut den Store av Danmark og England (1016-35), eller med sin nevø, den hellige hertug Knut Lavard (1096-1131), som var sønn av hans halvbror, kong Erik I Eiegod (1095-1103).

Kong Sven skulle egentlig ha hett Sven Ulfssøn etter sin far Ulf Sprakaläggson, som hadde vært kong Knut den Stores betrodde jarl i Skåne og dessuten gift med Knuts søster Estrid. Men Ulf svek sin herre og konge, og under Knuts besøk i England lot han seg utrope til konge over Skåne og erklærte Skåne skilt fra Danmark. Men han kunne ikke holde stand mot Knuts veldige maktresurser, så han måtte kapitulere og ble henrettet som forræder. Derfor måtte Sven kalles Sven Estridsøn etter sin mor, og under det navnet har han gått inn i historien.

Kong Sven var gift to ganger, men fikk ingen sønn med noen av sine dronninger. Han hadde imidlertid omkring tyve barn med andre kvinner, hvorav tretten sønner. Han ble etterfulgt på tronen av fem av sine sønner i tur og orden, alle med ulike mødre, hvorav Knut var nummer to etter Harald III Hein (1076-80). Sven lot sønnen få en grundig undervisning av dyktige lærere både i den kristne religion og i alle andre vitenskaper.

Knut drev allerede som prins en suksessrik utenriks- og maktpolitikk i sin fars navn og ledet korstog mot de hedenske venderne og i Baltikum. Han betraktet den normanniske invasjonen av England som en usurpasjon, og flere ganger prøvde han å bryte Vilhelm Erobrerens (1066-87) grep om landet slik at England og Danmark igjen kunne forenes. I 1069 eller 1070 seilte han med en vikingflåte for å hjelpe engelske opprørere, og The Anglo-Saxon Chronicle forteller at han dro til England igjen i 1075 som en av lederne for kong Svens invasjon for å gjøre krav på den engelske tronen, da tre jarler som gjorde opprør mot kong Vilhelm Erobreren, ba om hjelp. Han seilte av gårde med 200 skip, men de rakk bare et angrep på York før opprøret var slått ned og han måtte trekke seg tilbake. På tilbakeveien fra England stanset den danske angrepsflåten i grevskapet Flandern. På grunn av deres fiendskap mot kong Vilhelm Erobreren var Flandern en naturlig alliert for danskene.

Knut forsøkte å tiltre den danske tronen ved farens død i 1076, og fikk da broren Harald Hein («den dovne») til fiende. Knut dro da til Norge og kom ikke tilbake før etter Haralds død i 1080. Da ble han valgt til konge som Knut IV – han skrev selv ego Cnuto quartus, men i dagens danske kongerekke står han oppført som Knut II (1080-86). Han giftet seg etter 1080 med Edel (Adèle, Eltha, Alice) (ca 1065-1115), søster av grev Robert av Flandern, som var en ubøyelig motstander av Vilhelm Erobreren. Rundt 1082 fikk de sin eneste sønn, den salige Karl den Gode, som senere ble grev Karl I (1119-27), den trettende greve av Flandern, og martyr, i likhet med sin far drept av opprørere i en kirke. Karl var et uvanlig navn i Danmark. Knut og Edel fikk også døtrene Cecilie Knudsdatter (Cæcilia) (1087-1131), som ble gift med Erik jarl fra Västergötland, og Ingrid Knudsdatter (Ingegerd) (1086-?). Etter Knuts død giftet dronning Edel seg igjen i 1092 med hertug Roger av Apulia og døde i 1115.

Knut beskrives som «en imponerende og kongelig skikkelse, myndig og viljesterk, men selvbevisst og lidenskapelig». Han brakte Kurland og Livland under sitt herredømme og innførte kristendommen der. Kurland og Livland er to av de fire historiske landskapene i Latvia (de andre er Semgallen og Lettgallen). Han var konge i overgangen mellom vikingtid og middelalder, en tid som ikke bare var preget av krigstokter men også av indre spenninger mellom kongemakt og Kirke på den ene siden og rikets stormenn og bønder på den andre. Det var kongens oppgave å beskytte Kirken, og Kirkens oppgave å beskytte de små og svake, humanisere et primitivt samfunn hvor hedenskapet vel var fortrengt, men kristendommen ennå ikke riktig slått igjennom.

Den hellige Knut i Odenses byvåpen

Bilde

De første litterære og historiske verk som ble skrevet i Danmark var Passio om Knuts død fra rundt år 1095 og munken Ælnoths krønike fra rundt år 1120 med Knuts biografi. Både disse eldre og nyere historieforskning vurderer Knut ikke bare som en vikingkonge, men som Kirkens mann. Han gikk med fasthet inn for de idealer om rettferdighet og barmhjertighet som den hellige pave Gregor VII (1073-85) i noen brev hadde fremholdt for hans bror Harald Hein. Det viste Knut i sin sosiallovgivning for de svakt stilte i datidens samfunn: Kvinner, frigitte og frikjøpte treller, utenlandske innvandrere og andre. Og det viste han fremfor alt ved å styrke den svakt stilte Kirken. Han var den første danske kongen som forbedret Kirkens rettslige særstilling og geistlighetens økonomiske uavhengighet. Det gjorde han for eksempel med et stort privilegiebrev til Lund domkirke i 1078 som ga den eiendomsrett til en rekke gårder i Skåne og på Sjælland, som kunne høyne geistlighetens status og sikre dem økonomisk. Det gjorde han også med gaver til andre kirker, for eksempel i Roskilde og i Odense. Kirken i Roskilde ga han sin krone, og den ble begravelseskirke for de danske kongene. Til Odense brakte han også den hellige Albans relikvier fra England.

Knut var åpenbart en svært from mann. Det fortelles at han hver fredag fastet og pisket seg selv i sitt kammer. Han bygde mange kirker, og i 1085 skjenket han store jordeiendommer til Lund domkirke. Han utvidet Kirkens ulike rettigheter og lærte folket å respektere gudstjenesten og nøye iaktta fasten og de ulike høytidsdagene. På denne måten ville han med Kirkens hjelp skape en kongemakt som var uavhengig av adel og bondemakt. Men med tiden vokste misnøyen med kongens selvrådighet og manglende hensyn til gamle lover og sedvaner. Han utstedte edikter som tildelte seg selv eiendomsretten til fellesland, retten til gods fra skipsvrak og retten til å arve eiendelene til utlendinger og folk uten slektninger. For å garantere Kirken økonomisk uavhengighet ville han ved hjelp av skatteoppkrevere drive inn tiende (en skatt som utgjorde 10 % av bøndenes høst), men da det ikke var hjemmel for denne skatten i lovgivningen, gjorde jydene opprør.

Knut hadde fortsatt store planer om å gjenerobre England og gjenopprette Knut den Stores imperium, og i 1085 sammenkalte han til et stort anlagt Englandstokt fra Limfjorden mot kong Vilhelm Erobreren. Han samlet en enorm flåte på over tusen skip ved hjelp av sine allierte i Norge og Flandern, og trusselen var så alvorlig at Vilhelm Erobreren hentet utallige leiesoldater og fjernet lagre fra kystbyene. Men toktet ble avblåst, noe Knut etter alt å dømme hadde sine politiske grunner til. Han kunne vanskelig forlate Danmark på et tidspunkt hvor det var krise sør for grensen, nemlig mellom den tyske keiser Henrik IV (1056-1105) og pavestolen om retten til å innsette biskoper, den såkalte investiturstriden. Keiseren fordrev i 1085 tyske pavetro biskoper, deriblant kom erkebiskopen av Magdeburg, til Slesvig, hvor kong Knut oppholdt seg.

I mellomtiden ventet Knuts menn på kongen ved Limfjorden. De hadde ingen lønn og skulle holde seg selv med kost, og dessuten ble arbeidet hjemme på gårdene forsømt. Deres lønn skulle være en del av byttet, slaver og skatter tatt under angrepet. Derfor var det svært upopulært at kongen ikke kom. Da han til slutt kom, var det allerede sent på sommeren, og mange var dratt hjem for å passe på gårdene og få arbeidet gjort. Kongen tillot flåten å reise hjem, men da han lot sine fogder kreve inn bøter fra dem som allerede hadde dratt hjem før de hadde fått tillatelse, resulterte det i åpent opprør. Ifølge Niels Lund, som underviser i middelalderhistorie ved universitetet i København, markerte Knuts avbrutte invasjon av England slutten på vikingtiden, for det var siste gang en vikinghær samlet seg mot Vest-Europa.

Knut hadde pådratt seg noen av sine stormenns vrede da han hengte jarl Egil Ragnarsen, sin håndplukkede hersker over Bornholm, og det meste av hans hushold for piratvirksomhet. Mange adelsmenn stakk til sjøs fra tid til annen på jakt etter en rask inntekt, og henrettelsen av en stormann fikk mange av de andre til å revurdere sin støtte til en slik problematisk monark.

De jyske bøndene følte på samme måte som rikets stormenn at deres egne interesser var trådt for nær. De så på seg selv etter gammel germansk rett som småkonger, og holdt det ikke for nødvendig med en hersker over seg. Konflikten mellom dem ble trappet opp, og sommeren 1086 brøt det ut et opprør i Vendsyssel, som etter hvert bredte seg til hele Jylland og Fyn. Jarlene tok Knuts bror Olav (1086-95) som leder. Knut flyktet fra kongsgården Børglum til Aggersborg, og deretter ble han drevet fra sted til sted, først til Viborg og deretter til Slesvig. Til slutt dro han til kongsgården i Odense på Fyn for å bli herre over situasjonen, men han ble forfulgt dit. Han ble hardt trengt og da kongsgården var truet, søkte han sammen med sin bror Benedikt (Bent) tilflukt i trekirken St. Albani, Odenses første sognekirke. Kirkens asyl skulle egentlig respekteres, men de rasende jyske bøndene tok ingen slike hensyn.

Mens lojale menn forsvarte kirkeporten, forberedte kong Knut seg på døden med skriftemål og kommunion, og deretter satte han seg foran alteret og sang salmer. I mellomtiden knuste bøndene kirkens vinduer og hogde hull i veggen, og deres steiner haglet inn gjennom vinduene. Kongen ble først truffet med en stein ved øyet, men med blodet rennende ned over kinnet fortsatte han å synge. Til slutt ble han rammet av et spyd som ble kastet gjennom korvinduet, og han døde på altertrinnet. Sammen med ham ble broren Benedikt og sytten ledsagere drept; deres navn var: Asmund, Blakke, Sven, Agge, Thurgot, Bernhard, Gudmer, Æskil, Toke, Palne, Atte, Sune, Rosten, Milo, Radulf, en annen Thurgot og Vilgrip. Det var den 10. juli 1086. Blant kongens følge var det bare hans bror Erik Eiegod som unnslapp.

Kongen ble umiddelbart gravlagt under kirkens leiregulv sammen med sin bror, og mange jærtegn viste seg for de troende. Da Knuts enke Edel i hemmelighet kom til kirken for å hente kongens levninger og gi dem et verdigere hvilested i klosteret Blandinium i Belgia, ble hun hindret av den døde selv. Da hun og hennes medhjelpere midt på natten åpnet kirkens dør for å gjennomføre sine planer, ble kirken opplyst av et så sterkt lysskinn at de ble blendet og ikke kunne gjennomføre sin hensikt. Den fromme dronningen så dette som et guddommelig tegn på at St. Knuts relikvier ikke fikk flyttes.

Knuts halvbror Olav ble ny konge (1086-95) og fikk tilnavnet Hunger, for Gud straffet de opprørske danskene med en fryktelig hungersnød som varte i åtte år og krevde skrekkelige ofre. Dette ble tolket som Guds straff for mordet på den fromme kongen og underbygde opinionen for kongens helligkåring. Straks etter Knuts død begynte man å bygge en steinkirke nær St. Albani trekirke. I 1095 overtok Knuts halvbror Erik I Eiegod (1095-1103) som konge. Han hentet benediktinermunker fra Evesham i England til Odense og grunnla det klosteret som også fikk Knuts navn. De engelske munkene lanserte straks Knut som sin egen helgen.

I 1095 ble Knuts relikvier overført til en sarkofag i krypten under den nybygde domkirken av stein, den nåværende St. Knuts kirke, som han selv hadde påbegynt byggingen av, og der befinner de seg stadig. I 1099 oppnådde kong Erik tillatelse hos pave Paschalis II (1099-1118) til en offentlig kult. Deretter fant den egentlige skrinleggelsen sted den 19. april 1100, da kirken var ferdig og det nylagede helgenskrinet ble plassert på alteret. Kirken ble viet til Vår Frue og de hellige Alban og Knut. Til stede var alle Danmarks biskoper, en stor mengde prester og en tallrik allmue. Relikviene ble svøpt i den fineste silke, og den fornemste biskopen, som het Hübald, la dem ned i skrinet. Samtidig ble det lagt ned følgende innskrift:

Trygg hos kongenes konge Canutus i himmelen nå dveler; / Kongemartyrens ben her hviler i skrinet det gylne. / Han for rettferdige gjerningers skyld ble skammelig myrdet, / Dog i sin død, som før i sitt liv, han Kristus bekjente. / Sviktet han ble av sin tjener, lik Kristus Vår Herre. / Og da han ba om en drikk, ble han stukket av spydet, / For at han Krist skulle ligne, da han ble truffet av lansen, / Og i sin død til de hellige ånder blant stjernene vandret.

Knut den Hellige var Danmarks første martyr og rundt den tiende helgen som overhodet fikk sin kult godkjent utenfor lokalkirken, av paven selv. Med denne handlingen sendte paven et tydelig signal til den tyske keiseren, som han var i stadig klammeri med. Og den åpnet mer opp for muligheten til å få et selvstendig nordisk erkebispesete. Knut synes imidlertid å ha vært så forhatt i Danmark at han først ble dyrket i en senere tid. Hans ry som helgen vokste ikke spontant, men som et resultat av en bevisst politikk fra kong Erik Eiegods og munkene i Odenses side. Knut den Hellige var en vikingekonge som Hellig Olav, men fikk aldri den samme populariteten i den bredere befolkning som Olav gjorde. De vitnesbyrdene man har om helgendyrkelsen av Knut, er av offisiell art. Man kjenner hans legende samt tekstene til hans festdag, men det er ingen vitnesbyrd om en bred folkelig tilslutning på noe tidspunkt gjennom middelalderen. Men pilegrimsstrømmen til Odense fortsatte hele middelalderen gjennom. Først omkring år 1300 overtok han hedersplassen som de danske Knutsgildenes patron etter Knut Lavard.

Knuts minnedag er i dag dødsdagen 10. juli, mens han tidligere også hadde en andre minnedag 13. januar. Den minnet antakelig overføringen av hans hellige relikvier til den nye katedralen under bygging til hans ære i Odense i 1095. Der har relikvieskrinet til den hellige kongen fortsatt sin æresplass. 19. januar nevnes også som minnedag, det var den dagen han ble feiret i Evesham i England, moderklosteret for Odense, og denne datoen har gått inn i engelske kalendere. I Odense feires han translasjonsfest den 19. april (skrinleggingen i 1101). Hans minnedager 10. juli og 13. januar er også avmerket på den norske primstaven. 13. januar, «tyvendedag jul» hadde som primstavmerke en øks, en klokke, en tønne eller et omvendt drikkehorn. Dagen markerte slutten på julefeiringen. 10. juli var Knutsok eller «Knut med ljåen», og primstavmerket var en krone, en rive eller en ljå. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Etter kalenderreformen i 1969 æres han bare i lokale kalendere, som i Norden og i de tyske bispedømmene Hamburg og Osnabrück. Kilden Martling sier at minnedagen den 13. januar var for den hellige Knut Lavard etter at feiringen av ham i Sverige og Finland ble flyttet fra 7. januar til trettendedagens oktavdag, som fikk navnet Knut. På 1700-tallet ble dagen på folkemunne hetende Tjugondag Knut.

Der finnes to helgenlegender om Knut. Den første, Passio Sancti Canuti («St. Knuts lidelseshistorie»), ble skrevet rundt år 1095 av en dansk benediktinermunk i Odense, mens den andre var en krønike skrevet i 1122 av den innvandrede engelske presten Ælnoth ved Albani Kirke i Odense, Historia ortus, vitae et passionis Sti. Canuti («Beretning om St. Knuts fødsel, liv og død»). Dette er de første litterære og historiske verk som ble skrevet i Danmark og markerer begynnelsen på dansk litteratur. Begge biografiene og mirakelfortellingene forherliger ham. Legenden skildrer Knuts barndom og ungdom, hans kongegjerning i alminnelighet, hans martyrium og hans skrinlegging. Skildringene av barndommen og ungdommen følger det gjengse skjema fra helgenbiografier: Knut utmerker seg både ved lærdom og dyd i en slik grad at djevelen i sin misunnelse forleder Knuts brødre og andre til misunnelse, slik at han en tid må flykte til Sverige. I kapitlet om Knuts kongegjerning fremheves hans barmhjertighet mot de fattige og hans trofasthet mot Kirken.

Mer konkrete ting er to lover: at Kirken skal ha tiende, og at utlendinger skal regnes som medborgere. Begge lover skyldes Knuts omsorg for å lære folk rette kristelige dyder. Det planlagte toktet til England for å befri angelsakserne fra Vilhelm Erobrerens åk innføyes også i denne pedagogisk-misjonerende virksomhet: Han vil øve krigernes sinn ved nattevåk, sult og møye, så de ikke forfaller til lettsindighet og fyll. Opprøret som fører til Knuts død, er uttrykk for det av djevelen opphissede folks motstand mot kongens fromme iver. Det nevnes at Knut dør med armene utstrakt i korsform og at han gjennombores av en lanse i siden som en analogi til Jesu lidelseshistorie. Som det i mange lidelseshistorier skildres hvordan forfølgeren lider en rettferdig straff, således også her: Sykdom og hungersnød rammer det danske folk.

Omkring år 1100 var det en bevegelse i Europa som ville forene kongemakt og den kristne Kirke. Dette ga seg utslag i helgenkåring av konger som for eksempel Ludvig IX den Hellige i Frankrike, Stefan I den Hellige i Ungarn, Olav den Hellige i Norge, Erik den Hellige i Sverige og Knut den Hellige i Danmark. I fødselskirken i Betlehem lot en biskop på 1100-tallet søylene i hovedskipet bemale med store helgenbilder, blant annet Knut den Hellige med krone på hodet, i høyre hånd en lanse og et korsmerket skjold på venstre arm: Scs Canutus Rex Danorum. På neste søyle er Olav den Hellige avbildet; Scs Olavus Rex Norvegiae.

I 1641 opprettet konvertitten Christian Payngk i Roma St. Knuts kapell i kirken Santa Maria in Traspontina. Og da den første katolske kirken etter reformasjonen kunne bygges i Fredericia i 1687, ble den viet til kong Knut den Hellige. Da religionsfrihet ble oppnådd i Danmark i 1849 kunne katolsk gudstjeneste og dermed også dyrking av helgenene på nytt finne sted uten hindringer. Dermed kunne Knut feires på 800-årsdagen i 1886 i den gamle Sct. Maria Kirke i Odense med pontifikalmesse, presidert av biskop von Euch, og 850-årsfesten i 1936 med et stort stevne (3000 katolikker) i Odense under ledelse av biskop Brems. 900-årsjubileet ble feiret 1986 med bispemesse i Dalum Klosters park med biskop Hans Martensen og en ordets gudstjeneste senere på dagen i den katolske Sct. Albani Kirke.

Etter reformasjonen var Knuts helgenskrin murt inne. Det dukket opp igjen i 1582, og deretter kom det igjen til heder og verdighet i kirken. I dag kan det ses i domkirkens krypt. Skjelettene av både Knut den Hellige og hans bror Benedikt kan beskues i krypten i Odense Domkirke, hvor de er utstilt i gjennomsiktige kister. Knuts relikvier ble undersøkt i 1874 og 1986, og undersøkelsene viste at relikviene er godt bevart. Man kunne konstatere visse arrdannelser på kraniet og korsbeinet. På kraniet finnes en seks centimeter lang sprekk ved den venstre tinningen og noen mindre arr. Relikviene ble den 3. mars 2008 undersøkt igjen, denne gang av forskere fra Rettsmedisinsk Institutt ved Syddansk Universitet i Odense. Undersøkelsene viste blant annet at Knut var høyrehendt.

De viste også at han ikke ble myrdet av et lansestøt i siden (som beskrevet av Ælnoth fra Canterbury tyve år etter mordet), idet undersøkelsen viste en tre centimeter lang sprekk på korsbeinets fremside like under lenden fra et tydelig og voldsomt hugg eller støt på korsbenet. Det er ikke oppstått ved et støt fra siden, men derimot forfra gjennom det nederste av bukhulen, hvis det overhode er oppstått på morddagen. Knut hadde ingen skadde ribben, noe som ikke stemmer overens med at han skulle vært angrepet av mange menn på en gang. En forklaring kan være at han har hatt på brynje. Det er heller ingen tegn til merker på underarmene, noe som stemmer med en av overleveringerne om mordet, hvor det fortelles at Knut skulle ha akseptert sin skjebne og stilt seg foran alteret og tatt imot angrepene uten kamp.

Knut fremstilles som nordisk konge med attributtene lanse eller pil. Han er avbildet i Odenses byvåpen. Utenfor domkirken St. Knut i Odense står en bronsestatue av Knut den hellige. Den er plassert der hvor den daværende Skt. Albani Kirke lå og ble gitt av Fyens Disconto Kasse i anledning av bankens hundreårsjubileum i 1946. Statuens sokkel bærer følgende innskrift:

KNUD SATTES DETTE MINDE

DEN KNUD DER HER BLEV DRÆBT

DANMARKS KONGE 1080 1086

MYRDET MODTOG HAN MARTYRKRONEN

KNUD DEN HELLIGE

I Sverige har St. Knut knapt vært feiret i det hele tatt. Det nordligste bildet av St. Knut skal finnes i Algutsrums kirke på Öland. Der hvor hans bilde finnes på malerier eller vevnader, står han oftest sammen med de hellige kongene Erik og Olav. Men noen anerkjent stilling fikk ikke Knut i Sverige. Det er betegnende at Uppsala domkirkes skytshelgener er de hellige Erik og Olav og at den tredje ikke er St. Knut, men den hellige Laurentius.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Butler (III), Benedictines, Delaney, Bunson, Kaas, Eilertsen, Engelhart, Martling, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Dammer/Adam, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, Stadler, katolsk.dk, da.wikipedia.org, en.wikipedia.org, sct-albani.dk, konsul.suite.dk, eid.dk, kulturnet.dk, danmarkskonger.dk, odense.dk, bredalsparken.dk, sognekirke.dk, galenfrysinger.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 2003-07-13 12:37 - - Sist oppdatert: 2009-04-07 20:00

Linken er kopiert til utklippstavlen!

SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/knut