Saint Valery
Ermite à Leuconay (+ 619)
ou Valéry.
Né en Auvergne, il tente la vie monastique à Issoire, puis à Auxerre et rejoint saint Colomban à Luxeuil, estimant que cette règle de vie lui convient mieux par ses austérités. Il quittera Luxeuil pour fonder un monastère à Leuconay qui deviendra Saint Valery-sur-Somme-80230. D'autres localités conservent aussi sa mémoire comme Saint Valéry en Caux-76460.
À Leuconay près d’Amiens, au VIIe siècle, saint Valery, prêtre, qui attira un
grand nombre de disciples à la vie érémitique.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/904/Saint-Valery.html
Saint Valéry
Abbé
(† 619)
Saint Valéry était un
enfant de l'Auvergne. Son père l'appliqua tout jeune à la garde des troupeaux,
et c'est en s'acquittant de cet emploi qu'il apprit à lire par lui-même. Sa
première lecture fut le Psautier. Il aimait à méditer de longues heures en
gardant ses troupeaux, et il était ravi toutes les fois qu'il entendait les
chants sacrés dans les églises. Jamais on ne le vit entendre sans protestation
des paroles inconvenantes, que sa délicatesse de conscience ne pouvait
souffrir. Un jour, plein du désir de sa perfection, il s'enfuit, sans la
permission de son père, dans un couvent où un de ses oncles était religieux.
Son père irrité vint le chercher; mais ni les caresses, ni les menaces
paternelles, ni l'intervention des moines, ne purent le faire sortir, et peu de
temps après, son père lui-même, assistant à sa prise d'habit, versait des
larmes de joie.
Valéry, après avoir
édifié longtemps le monastère par sa sainteté, se sentit inspiré d'aller se
mettre, à Luxeuil, sous la direction du célèbre saint Colomban. Le Saint lui
donna une partie du jardin à cultiver; Valéry y mit tant de zèle et
d'application, qu'en très peu de jours tous les insectes qui le dévastaient
disparurent, ce que le maître attribua à l'obéissance de son disciple bien plus
qu'à son travail.
Un jour, Valéry se sentit
enflammé du désir de la conquête des âmes; il obtint du roi Clotaire II la
solitude de Leuconay, à l'embouchure de la Somme, et y bâtit un monastère où sa
vertu attira bientôt une multitude de disciples. Parmi les miracles nombreux
par lesquels le Ciel confirma sa réputation de vertu, on raconte la
résurrection d'un supplicié. Il délivra un grand nombre de possédés. A sa seule
vue, les démons s'écriaient: "Voilà notre ennemi qui vient nous
tourmenter!" Un jour, saisi d'indignation à la vue d'un arbre auquel les
païens de la contrée rendaient un culte insensé, il dit à l'enfant qui
l'accompagnait: "Va, et au nom de Dieu arrache cet arbre maudit!"
L'enfant obéit, l'arbre tombe avec fracas, et les païens ne tardent pas à se
convertir.
Abbé L. Jaud, Vie
des Saints pour tous les jours de l'année, Tours, Mame, 1950.
SOURCE : http://magnificat.ca/cal/fr/saints/saint_valery.html
Songe de Hugues Capet. Saint Valéry apparaissant à Hugues Capet. Enluminure des Grandes Chroniques de France, XIVe siècle, circa 1375. Paris, Bibliothèque nationale de France, Département des manuscrits, Français 2813, folio 216 recto.
French School, Apparition of Saint Valery to Hugh Capet (941-996) Miniature rom the 14th century, circa 137. Grandes Chroniques de France.
Apparizione di san Valerio a Ugo Capeto, miniatura dalle Grandes Chroniques de France, ms. conservato nella Biblioteca nazionale di Francia
Songe
de Hugues Capet. Saint Valéry apparaissant à Hugues Capet. Enluminure des Grandes
Chroniques de France, XIVe siècle, circa 1375. Paris, Bibliothèque nationale de France,
Département des manuscrits, Français 2813, folio 216 recto.
French
School, Apparition of Saint Valery to Hugh Capet (941-996) Miniature rom the
14th century, circa 137. Grandes Chroniques de France.
Apparizione
di san Valerio a Ugo Capeto, miniatura dalle Grandes Chroniques de France,
ms. conservato nella Biblioteca nazionale di Francia.
Also
known as
Valery of Leuconay
Gualaric…
Valarico…
Valerico…
Valerio…
Walaric…
Walarich…
Walarico…
Walaricus…
Waleric…
Walerico…
Walericus…
Walric…
2 April (enshrining of relics)
21 May (translation
of relics at
the Quintinus Basilica)
24 August (translation
of relics at
the Bertinus monastery)
12
December (translation of relics in
Amiens, France)
Profile
Monk at Luxeuil
Abbey. Founded the monastery of
Leuconay, France.
The town of Saint-Valery-sur-Somme was named for him.
c.622
monk in
a white
habit holding a staff
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
images
webseiten
auf deutsch
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites
en français
fonti
in italiano
websites
in nederlandse
nettsteder
i norsk
strony
w jezyku polskim
MLA
Citation
“Saint Valéry of
Leucone“. CatholicSaints.Info. 26 November 2023. Web. 26 March 2025.
<https://catholicsaints.info/saint-valery-of-leucone/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-valery-of-leucone/
Article
(Walericus) (Saint) Abbot (April 1) (7th century) Born in Auvergne, he early embraced the monastic life and practised it under Saint Columban at Luxeuil. Later, settling near the mouth of the Somme in Picardy, he converted many infidels. He died December 12, A.D. 622.
MLA Citation
Monks of Ramsgate. “Valery”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info. 2 April 2017. Web. 26 March 2025. <https://catholicsaints.info/book-of-saints-valery-1-april/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-valery-1-april/
Pictorial Lives of the Saints – Saint Valery, Abbot
Article
This Saint was born at Auvergne, in the sixth century, and in his childhood kept his father’s sheep. He was yet young when he took the monastic habit in the neighboring monastery of Saint Antony. Seeking the most perfect means of advancing in the paths of all virtues, he passed from this house to the more austere monastery of Saint Germanus of Auxerre, and finally to that of Luxeu, where he spent many years. He travelled into Neustria, where he converted many infidels, and assembled certain fervent disciples, and laid the foundation of a monastery. Saint Valery went to receive the recompense of his happy perseverance on the 12th of December in 622.
MLA Citation
John Dawson Gilmary Shea. “Saint Valery, Abbot”. Pictorial Lives of the Saints, 1922. CatholicSaints.Info. 15 December 2018. Web. 26 March 2025. <https://catholicsaints.info/pictorial-lives-of-the-saints-saint-valery-abbot/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/pictorial-lives-of-the-saints-saint-valery-abbot/
Chapelle Saint Valery
SAINT VALÉRY
Abbot in Picardy
(†619)
Saint Valery was born at
Auvergne in the sixth century, where in his childhood he kept his father’s
sheep. He desired to study and begged a teacher in a nearby school to trace the
letters and teach them to him, which the schoolmaster was happy to do. He soon
knew how to read and write, and the first use he made of his knowledge was to
transcribe the Psalter; he then learned it by heart. He began to frequent the
church, and love of his religion soon burnt strongly in his heart.
He was still young when
he took the monastic habit in the neighboring monastery of Saint Anthony. No
persuasion could convince him to return home when his father came to attempt
that move, and the Abbot, recognizing that his firmness was of divine origin, said
to the monks, “Let us not reject the gift of God.” His father eventually was
present when he received the tonsure, and shed tears of joy, having accepted
his son’s determination.
It was soon visible to
all that God destined him for some high role in the Church. He left for a more
distant monastery in Auxerre, and there he seemed to live a life more angelic
than human. A rich lord of the region, after talking with him one day, disposed
of his entire fortune without even returning home, to embrace religious
poverty.
At that time Saint
Columban was preaching in Gaul; Valery with some fellow monks desired to hear
him and went to Luxeuil, where they were not disappointed. They asked to be
received into that monastery in 594 and were accepted. A corner of the garden
which Valery was assigned to cultivate was entirely spared when insects
devastated the rest. The holy Abbot Columban allowed him to make his religious
profession, and he remained at Luxeuil for some fifteen years. He was a witness
when the local king drove away Saint Columban from his foundation, as a
foreigner in the land. Soon afterward the monastery was invaded by strangers,
but finally Saint Valery and the new Abbot, Saint Eustasius, succeeded in
recovering it.
Some time afterwards
Saint Valery with another monk left to carry the faith elsewhere, and decided
with the permission of King Clotaire to remain as hermits in the region of
Amiens. He raised to life a poor condemned man after he had been hanged, and
the word of the sanctity of this monk soon spread. The wilderness of Leuconaus
was transformed into a community, where from the numerous monastic cells and
church the praises of the Lord rose up night and day. In 613, three years after
his arrival, this locality became a monastery where the religious lived in
common.
A man who had become
unable to walk was cured by Saint Valery and replaced him later as Abbot of
this monastery; he is today Saint Blitmond. Many more miracles illustrated his
life of prayer and sacrifice. Saint Valery died in 619, and his tomb became
celebrated by numerous miracles. A basilica was raised there in his honor, at
the site where one of his disciples had felled a tree, object of pagan
superstitions, at a word from the Saint.
Source: Les Petits
Bollandistes. Vies des Saints, by Msgr. Paul Guérin (Bloud et Barral:
Paris, 1882), Vol. 4.
SOURCE : http://www.magnificat.ca/cal/engl/12-12.htm#val
Walaricus of Leucone, Abbot (RM)
(also known as Valéry, Walericus)
Born in Auvergne, France; died in Leucone, Picardy, France, on December 12, c.
622; feast of his translation is December 12.
Valéry discovered Benedictine life at Issoire, developed it at Auxerre,
fructified it at Luxeuil under Saint Columbanus, and multiplied it with
missionary work at Leuconnais (Leuconay), in the Somme region of northern
France.
Born into a peasant family in the Auvergne, Valéry tended his father's sheep in
his childhood, which gave him plenty of time to develop his prayer life. Out of
an ardent desire to grow in spiritual knowledge, he learned to read at an early
age and memorized the Psalter. Dissatisfied with his life as a shepherd, he
took the monastic habit in the neighboring monastery of St. Antony's at Autumo.
His fervor from the first day of monastic life led him to live the rule
perfectly. Sincere humility permitted him to meekly and cheerfully subjected
himself to everyone. Seeking a stricter rule, he migrated to the more austere
monastery of St. Germanus, where he was received by Bishop Saint Anacharius of
Auxerre. He was drawn to Luxeuil by the reputation of the penitential lives of
its monks and the spiritual wisdom of Saint Columbanus. There he spent many years,
always esteeming himself an unprofitable servant and a slothful monk, who stood
in need of the severest and harshest rules and superiors. Next to sin, he
dreaded nothing so much as the applause of men or a reputation of sanctity. At
Luxeuil he also distinguished himself as a horticulturalist--the preservation
of his fruit and vegetables against the ravages of insects that destroyed most
other crops was considered miraculous.
When Saint Columbanus was banished from Luxeuil by King Theodoric, the monastery
was placed in Valéry's hands until he was sent by Saint Eustasius with his
fellow-monk Waldolanus to preach the Gospel in Neustria. There King Clotaire II
gave them the territory of Leucone in Picardy, near the mouth of the river
Somme. In 611, with the permission of Bishop Bertard of Amiens, they built a
chapel and two cells. Saint Valéry by his preaching and the example of his
virtue, converted many and attracted fervent disciples with whom he laid the
foundation of a monastery.
His fasts he sometimes prolonged for six days, eating only on the Sunday; and
he used no other bed than twigs laid on the floor. His time was entirely
occupied with preaching, prayer, reading, and manual labor. By this he earned
something for the relief of the poor, and he often repeated to others,
"The more cheerfully we give to those who are in distress, the more
readily will God give us what we ask of him."
When Valéry died, cures were claimed at his tomb and a cultus developed, which
eventually spread to England during the Norman Conquest. William the Conqueror
exposed Valéry's relics for public veneration. He was invoked for a favorable
wind for the expedition in 1066, which sailed from Saint-Valéry
Valéry is honored at
Chester Abbey in England and in France, where a famous monastery arose from his
cells. His vita was carefully written in 660, by Raimbert, second abbot of
Leucone after him. King Richard the Lion Hearted had his relics restored to
Saint-Valéry-en-Caux; however, his original abbey later recovered them. Two
towns in the Somme district are called Saint- Valéry after him, and there are
several dedications to him in England as well (Attwater2, Benedictines,
Encyclopedia, Farmer, Husenbeth).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/0401.shtml
St. Valery, Abbot
THIS saint was son to a
gentleman of Auvergne, and in his childhood kept his father’s sheep; but out of
an ardent desire of improving himself in spiritual knowledge, privately learned
to read, and got the psalter by heart. He was yet young when he took the
monastic habit in the neighbouring monastery of St. Antony. From the first day
such was his fervour that in his whole conduct he appeared a living rule of
perfection, and, by sincere humility, esteeming himself below all the world, he
meekly and cheerfully subjected himself to every one. Seeking the most perfect
means of advancing in the paths of all virtues, he passed from this house to
the more austere monastery of St. Germanus of Auxerre, into which he was
received by St. Aunarius, bishop of that church. The reputation of the
penitential lives of the monks of Luxeu, and of the spiritual wisdom of St.
Columban, drew him afterwards thither, and he spent many years in that
community, always esteeming himself an unprofitable servant and a slothful
monk, who stood in need of the severest and harshest rules and superiors; and,
next to sin, he dreaded nothing so much as the applause of men or a reputation
of sanctity. Upon the departure of St. Columban, the care of protecting the
monastery from the oppressions of men in power, was committed to St. Valery,
till he was sent by St. Eustasius with Vandolen, a fellow monk, to preach the
gospel to idolaters. The two apostolic men travelled into Neustria, where King
Clotaire II. gave them the territory of Leucone, in Picardy, near the mouth of
the river Somme. There, with the leave of Bertard, bishop of Amiens, in 611,
they built a chapel and two cells. St. Valery, by his preaching and the example
of his virtue, converted many infidels, and assembled certain fervent disciples
with whom he laid the foundation of a monastery. His fasts he sometimes
prolonged for six days, eating only on the Sunday; and he used no other bed
than twigs laid on the floor. His time was all employed in preaching, prayer,
reading, and manual labour. By this he earned something for the relief of the
poor, and he often repeated to others: “The more cheerfully we give to those
who are in distress, the more readily will God give us what we ask of him.” The
saint went to receive the recompense of his happy perseverance on the 12th of
December, in 622. He is honoured in France on the 1st of April and on the 12th
of December. From his cells a famous monastery rose, and a town which bears his
name. His life was carefully written in 660, by Raimbert, second abbot of
Leucone, from him. 1 See
Mabillon, Act. Ben. t. 2, p. 76, and Annal. l. 11, n. 33. Gallia Christ.
Vetus, t. 4, p. 887, Nova, t. 10, p. 1231, 1234.
Note 1. The work of
Raimbert was abridged by an anonymous monk, by the order of an archbishop named
Hugh. Rivet shows that this seems to have been Hugh, archbishop of Rouen from
722 to 730. The original is lost; but this abridgement, which Rivet proves to
have been made with exactitude, (t. 3, p. 602,) is extant genuine in Mabillon
(sæc. 5, Ben.) and the Bollandists, (ad 1 Apr. p. 14,) but in Surius (ad 1
Apr.) the style is altered. [back]
Rev. Alban
Butler (1711–73). Volume XII: December. The Lives of the
Saints. 1866.
SOURCE : http://www.bartleby.com/210/12/125.html
Saint Valery de Leuconay
San Valerico Abate
† 12 dicembre 622
Emblema: Bastone
pastorale
Nel Santuario della
Consolata di Torino sono venerate le reliquie dell'Abate S. Valerico,
proclamato Compatrono della Città durante l'epidemia di peste del 1598. Dal
"Chronicon Novaliciense" (scritto da un monaco anonimo nel 1060
circa, ora conservato nell'Archivio di Stato di Torino) apprendiamo che le sue
spoglie furono portate in città nel 906 dai Benedettini, i quali, fuggiti dalla
Novalesa a causa delle scorribande saracene, trovarono rifugio nell'Abbazia di
S. Andrea (oggi è il noto santuario mariano).
Valerico nacque nel 565
nell' Auvergne, una regione montuosa del centro della Francia. La sua era una
famiglia di umili pastori che non aveva certo il denaro per farlo studiare. Il
nostro pastorello però si ingegnò: fece incidere su alcune tavolette di legno
le lettere dell'alfabeto e, badando solitario al gregge, cominciò a leggere
imparando a memoria un salterio che si era fatto prestare. Partecipando in modo
più attivo alle sacre funzioni sbocciò la vocazione religiosa. Poco distante
sorgeva un monastero benedettino in cui vi era uno zio e Valerico pensò a quel
luogo come la dimora ideale per trascorrere in preghiera il resto della vita.
Di nascosto dai genitori vi chiese asilo ma dovette subito lottare contro il
padre che non si rassegnava a perderlo. Anche i monaci cercarono di persuaderlo
a mutare idea ma, irremovibile, diede prova della propria vocazione.
Era un modello di umiltà,
bontà, mitezza, candore di vita. Per un assurdo controsenso questi doni fecero
sì che per tutta la vita dovesse poi trasferirsi da un'abbazia ad un altra
perché, giunto in un luogo, diffondendosi la fama della sua santità, era
compromessa la tranquillità sua e dei confratelli. Per qualche tempo visse nel
monastero di St. Germain d' Auxerre dove, tra l’altro, divenne il padre
spirituale di Bobone, un nobile del luogo. Questi, abbracciando poi la regola
benedettina, seguì il maestro nel successivo trasferimento a Luxeuil (Borgogna)
in cui il celebre S. Colombano d'Irlanda (fondatore in seguito dell'Abbazia di
Bobbio presso Piacenza) era a capo di circa duecento monaci. Il nostro Valerico
ebbe inizialmente l'incarico di ortolano ma il suo carisma non tardò a
manifestarsi procurandogli incarichi di responsabilità. S. Colombano esigeva un
severo stile di vita: un'equilibrata combinazione di preghiera e lavoro,
seguendo appieno il motto "ora et labora". Tappa successiva fu il
Monastero di Fontanes dove la sua saggezza gli valse l'amicizia del Re Teodorico
che tornò utile contro l'usurpazione delle terre dell'abbazia ad opera di
signorotti locali.
Testimoniò sempre il
Vangelo andando incontro a coloro che ancora non conoscevano Gesù. Insieme ad
un compagno di nome Valdoleno si diresse verso nord alla corte di Clotario, Re
di Soissons, dove erano ancora presenti molti pagani. Ottenne un luogo
solitario, in una boscaglia ombrosa, in cui fondare un nuovo cenobio: questa
località era detta Leuconaus e si affacciava sul canale della Manica. Anche
qui, autentica calamita, attirò a sé quanti avevano sete di Dio.
Ebbe il dono dei
miracoli, della profezia, di scrutare i cuori. Donò la sanità a un paralitico
di nome Blitmondo che, professata la Regola, diverrà suo successore nella
carica di Abate. L'Abbazia si ingrandì anche grazie all'aiuto del Re Dagoberto.
Le giornate trascorrevano intense: lunghi viaggi, spesso a piedi, per portare a
tutti la Lieta Novella, alternati a ritiri solitari di preghiera. Operò molte
conversioni, risvegliò la fede sopita nei villaggi in cui predicava, tanto che
si metteva poi mano alla costruzione di edifici sacri o alla ristrutturazione
di quelli in abbandono.
Consumò tutta la propria
esistenza al servizio della Chiesa con gli occhi rivolti sempre
all'Altissimo.
Una settimana prima di
morire indicò ai fratelli il luogo in cui voleva che la nuda terra accogliesse
il proprio stanco corpo mortale: sotto la quercia in cui amava maggiormente
colloquiare col suo Dio. La chiamata venne il 12 dicembre 622, aveva 57 anni.
Oggi è ancora ricordato come l'Apostolo "delle scogliere" e due
cittadine portano il suo nome: St. Valery en Caux e St. Valery sur Somme.
Un anno dopo la morte il
monastero venne devastato dai pagani, il Vescovo di Amiens si preoccupò che non
andassero profanate le sacre spoglie. Il 1° aprile 628 fu costruita una prima
cappella che divenne meta di pellegrinaggi. Il corpo vi rimase per circa due
secoli ma, aumentando i pericoli di profanazione, l'abate Domniverto della
Novalesa in Valsusa reclamò a sé le reliquie col permesso di Carlomagno
(Chronicon III 15). Nel 906 furono trasferite definitivamente a Torino.
Nella capitale subalpina
il culto sarà costante per raggiungere l'apice nel 1598 allorquando fu eletto
Compatrono della Città contro le pestilenze: memorabile la processione con le
reliquie per le vie cittadine e tra i lazzaretti che accoglievano i contagiati.
Proprio il 12 dicembre di quell'anno Papa Clemente VIII approvò il culto.
Il Consiglio Comunale il
17 giugno 1599 rese pubblica riconoscenza al santo finanziando la costruzione
di un nuovo altare di patronato municipale, nel 1601 Don Lorenzo Surio scrisse
una biografia. Il suo patrocinio venne nuovamente invocato, insieme a quello di
S. Rocco, nel 1629 e nel 1657 quando la peste tornò a mietere vittime.
Nel 1898 una nuova
campana intitolata a S. Valerico venne collocata nell'imponente campanile del
Santuario costruito poco dopo l'arrivo delle sue reliquie in città. Queste sono
oggi venerate nella cappella a lui dedicata, la prima a sinistra di quelle
realizzate nel 1904 durante la ristrutturazione del Santuario voluta dal
Rettore Beato Giuseppe Allamano.
ORAZIONE A S. VALERICO
ABATE
O glorioso S. Valerico,
che per mirabile disposizione di Dio foste eletto a special protettore dei
Torinesi nelle epidemie, dalle quali i nostri padri ricorrendo a Voi furono
prodigiosamente liberati, continuate anche a noi la vostra protezione nelle tante
miserie che ci affliggono. Liberateci dai mali del corpo e più ancora da quelli
dell’anima. Dissipate lo spirito d’indifferenza e d’incredulità che offusca le
menti e inaridisce i cuori di tanti nostri fratelli, e fate che fiorisca tra
noi quello spirito di fede e di pietà che è l’unico sollievo e conforto nelle
sventure e fonte di gaudio per l’eternità. Amen.
Autore: Daniele
Bolognini
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/91998
%2C_centre_hospitalier%2C_abb%C3%A9_fondateur_d'une_abbaye_(St-Valery_ou_St-Blimont)%2C_anonyme%2C_bois_taill%C3%A9%2C_d%C3%A9but_XIXe_si%C3%A8cle.jpg)
Saint-Valery-sur-Somme
(80), centre hospitalier, abbé fondateur d'une abbaye (St-Valery ou
St-Blimont), anonyme, bois taillé, début XIXe siècle
Den hellige Walaric av
Leuconay (~565-~620)
Minnedag:
1. april
Skytshelgen for
Saint-Valéry-sur-Somme
Den hellige Walaric
(Waleric, Walarich, Walric, Gualaric; fr: Valéry; lat: Walaricus, Walericus,
Gualaricus) ble født rundt 565 (rundt 550?) i Auvergne i Frankrike. Detaljer om
hans tidlige liv er usikre, men han kom fra en fattig bondefamilie. Hans jobb på
gården som gutt var å passe sin fars sauer, men han var misfornøyd med dette
livet og ønsket å studere. I nærheten lå det en skole for barna av de
velstående borgerne, og Walaric tryglet en lærer på denne skolen om å lære ham
bokstavene, noe læreren gjorde med glede. Han kunne snart både lese og skrive,
og hans første prosjekt var å skrive av hele Salmenes Bok, og deretter fikk han
tiden til å gå under sauegjetingen ved å lære seg alle salmene utenat.
Han begynte også å gå i
kirken, og snart brant kjærligheten til religionen sterkt i hans hjerte. En
gang han ble tatt med på et besøk til klosteret Autumon like ved Autoin, hvor
en av hans onkler var munk, nektet han å reise derfra igjen til tross for
farens sterke protester. Han var for ung til å slutte seg til kommuniteten, men
det ser ut til at han ble der lenge nok til å fullføre utdannelsen. Faren var
til stede da han til slutt mottok tonsuren, og han gråt da av glede etter å ha
akseptert sin sønns kall.
Det er en viss forvirring
om hvilket kloster han trådte inn i, for det var to som hadde nesten samme
navn: Autumon like ved Autoin, som lå seks kilometer fra Issoire, og Antoin
eller St. Antonius, halvannen kilometer fra Issoire. Etter å ha påbegynt det
monastiske liv der, flyttet han senere til den hellige Germanus'
kloster nær Auxerre, hvor han ble mottatt av den hellige biskop Aunacharius av
Auxerre (fr: Aunachaire eller Aunaire) (571-605). Der virker det som
om han levde et mer engleaktig enn menneskelig liv. En dag skal han ha snakket
med den rike herskeren i området, Bobon, og denne mannen kvittet seg straks med
sin store formue uten engang å dra hjem, for å begynne et liv i evangelisk
fattigdom i klosteret.
På denne tiden forkynte
den hellige Kolumban i
Gallia, og tiltrukket av hans ry bestemte Walaric seg for å høre ham, og Bobon
ville bli med ham. Sammen dro de i 594 til klosteret Luxeuil. De ble ikke
skuffet, og ba om å få tre inn som munker i klosteret, og dette ble akseptert.
I henhold til Kolumbans regel skulle alle munkene drive med manuelt arbeid, og
Walaric utmerket seg slik innen hagebruk at da hans frukt og grønnsaker slapp
unna insektene som ødela det meste av den andre avlingen, ble det betraktet som
mirakuløst. Abbed Kolumban lot ham få avlegge løftene som munk, og han ble i
klosteret i Luxeuil i rundt femten år.
Da kong Theoderik (Thierry)
II (596-613) i 610 utviste Kolumban sammen med hans britiske og bretonske
munker, ble klosteret en tid overlatt i Walarics hender. Det ble invadert av
fremmede, men sammen med den nye abbeden, den hellige Eustacius,
klarte Walaric å erobre det tilbake. Eustacius dro til Bobbio for å prøve å
overtale Kolumban til å komme tilbake, og han overlot klosterets ledelse til
Walaric. Men forsøket var mislykket, og da abbed Eustacius var tilbake, sendte
han Walaric sammen med en munk ved navn Waldolanus (fr: Waldolen) for å
forkynne evangeliet i Neustria i Nord-Frankrike. Dette gjorde de med stor
suksess i en tid.
Men igjen forlot Walaric
dette livet og slo seg ned som eremitt på et stykke land han fikk av kong
Klotar II av Neustria (584-626), frankisk enekonge fra 613, i Leuconay
(Leucone, Leuconaüs) i Picardie ved utløpet av elven Somme. Med tillatelse fra
den hellige biskop Berhard av Amiens bygde
han i 611 et kapell og to celler der. Han skal ha brakt tilbake til livet en
fattig mann som var blitt hengt, og hans ry spredte seg fort. Han skal også ha
evangelisert området Pas-de-Calais og skal i likhet med den hellige Bonifatius ha
felt et tre som ble æret av hedningene. En annen versjon sier at en av hans
disipler (et barn) felte det på hans ordre.
Det samlet seg snart
disipler rundt ham, og de levde snart et ordnet fellesliv i et kloster. Det
fortelles også at det i nærheten av klosteret bodde en mann ved navn Blitmund (Blitmond,
Blimont), som hadde mistet førligheten i beina slik at han ikke lenger kunne
gå. Walaric helbredet ham, og i takknemlighet ble han en av Walarics disipler
og munk i klosteret.
Walaric døde en 1. april
rundt 620 (619? 622?) i Leuconay – andre kilder skriver at han døde den 12.
desember 622. Etter hans død ble kommuniteten utsatt for brutale undertrykkere
og ble tvunget til å oppløse seg, og munkene flyktet i alle retninger. Leuconay
ble igjen en livløs ødemark. Biskop Berhard var bekymret over at helgenens
legeme ikke lenger var omgitt av den heder som han fortjente, så han bestemte
seg for å frakte Walarics jordiske rester til sin katedral i Amiens. Men
legemet lot seg ikke fjerne fra graven, en uimotståelig kraft lammet alle
forsøk, og legemet kunne ikke løftes opp. På denne måten demonstrerte Walaric
at han ville fortsette å være etter sin død på det stedet han hadde æret med
sine dyder.
Men etter noen år var den
verste stormen over. Blitmund hadde reist til klosteret i Bobbio etter sin
mesters død, og nå spurte han den hellige abbed Attalas (d.
627) om tillatelse til å få vende tilbake til Leuconay. Abbeden motsatte seg
lenge dette ønsket, men etter at han i en visjon hadde fått beskjed om at dette
var himmelens ønske, ga han munken anledning til å gjennomføre sitt prosjekt.
Dermed vendte Blitmund rundt år 627 tilbake og levde et år som enkel eremitt
der. Deretter fikk han tillatelse fra kong Klotar og fra biskop Berhard av
Amiens til å bygge et stort kloster og en praktfull kirke der, som snart ble et
godt besøkt valfartsmål.
Blitmund hadde arvet sin
mesters nidkjærhet, så han bekjempet og ødela restene av hedendommen i området,
og han fortjente virkelig å bli andre abbed av Leuconay. Selv om Walaric var
den egentlige grunnleggeren av klosteret, ble det bygd av hans etterfølger
Blitmund. Klosteret fulgte opprinnelig Kolumbans regel. Vi vet ikke hvor lenge
Blitmund ledet klosteret, men hans død angis vanligvis til rundt år 660.
Walarics vita ble skrevet i 660 av Raimbert, Blitmunds etterfølger
som abbed.
Det ble hevdet at det
skjedde mange helbredelser ved Walarics grav, og det ble bygd en basilika til
hans ære på det stedet hvor hedningenes hellige tre hadde stått. En kult
utviklet seg og spredte seg. Det vokste også opp en by rundt klosteret, og den
fikk navnet Saint-Valéry-sur-Somme (80230). På 700- og 800-tallet ble klosteret
flere ganger plyndret og ødelagt av vikingene. Rundt 980 var grev Arnulf II av
Flandern (964-87) (Arnoul le Vieux) ivrig etter å skaffe seg noen
hellige legemer, så han fjernet med makt Walarics relikvier og deponerte dem
først i Montreuil, deretter i Sithiu. Men hertug Hugo Capet, fremtidig konge av
Frankrike (987-96), som ønsket å bli legabbed og i 980 hadde forberedt å flytte
Walarics relikvier til katedralen i Amiens, fikk dem returnert til munkene i
Leuconay, og fra den tiden tok klosteret navnet Saint-Valéry.
Litt senere skrev abbed
Ingelramme av Saint-Riquier sanger til ære for Walaric og erkebiskop Ulframme.
Et annet kloster ved navn Saint-Valéry eksisterte også i Auvergne. En kronikør
skrev en gang før 1100-tallet: «Der hviler den hellige bekjennerens legeme, og
innbyggerne i landet tilskriver hans nærvær at de ofte har blitt berget fra
farer». Men det er trolig at dette klosteret er hvor Walaric trådte inn i det
monastiske liv, eller ganske enkelt et monument reist til hans ære, fordi det
er sikkert at hans relikvier aldri ble overført dit.
Kulten spredte seg senere
også til England gjennom den normanniske erobringen i 1066. Kong Vilhelm
Erobreren av England (1066-87) hadde en stor andakt for Walaric, og ifølge
William av Malmesbury og Matthieu av Paris stilte han ut Walarics relikvier for
offentlig venerasjon og påkalte ham for gunstig vind da han i 1066 skulle
invadere England og la ut fra Saint-Valéry.
I 1197 fikk kong Richard
I Løvehjerte av England (1189-99) vite at fartøy forlot England med mat til
hans fiender og deponerte den i Saint-Valéry-sur-Somme. Han hevnet seg ved å
sette fyr på byen, spre munkene og bringe Walarics relikvier til Normandie,
trolig til den landsbyen som senere tok navnet Saint-Valéry-en-Caux (76460),
mellom Dieppe og Fécamp. Men de ble senere brakt tilbake til klosteret
Saint-Valéry-sur-Somme, som fra da av ble betrodd til kongregasjonen av
Saint-Maur.
Før Den franske
revolusjon ble Walarics relikvier oppbevart i et praktfullt skrin som i sin
helhet var dekket av en sølvplate. Men de revolusjonære plyndret i 1793 også
dette skrinet i likhet med så mange andre, stjal sølvet og brente relikviene
midt i koret i kirken. Den steinplaten som denne skjendige handlingen ble
foretatt på, hadde fortsatt spor av asken, og den ble bevart og eksisterer
fortsatt.
Men takket være en
kvinnes modige fromhet var det en større relikvie av Walaric som unnslapp
ødeleggelsen. Denne relikvien, den eneste som har overlevd, var tidligere tatt
fra helgenens levninger og plassert i en byste av helgenen, dekket av sølv i
likhet med skrinet. Denne bysten ble æret i det kapellet som var viet til
Walaric og hvor han var blitt gravlagt. Stedet for graven er omhyggelig
avmerket i dette kapellet, som ligger utenfor bymurene. Dette kapellet er åpent
hele dagen, og det er sjelden å finne det tomt.
Walarics minnedag er
dødsdagen 1. april og hans navn står i Martyrologium Romanum. Han har også en
translasjonsfest den 12. desember, som blir feiret som høytid i
Saint-Valéry-sur-Somme. Etter konkordatet mellom paven og Napoleon i 1802 ble
festen flyttet til tredje søndag i advent. Det kan hende at denne festen minnes
translasjonen som ble foretatt av kong Richard Løvehjerte, men kilden Schauber/Schindler skriver
at translasjonsfesten var til minne om da relikviene kom tilbake til Leuconay
etter at hugenotter hadde brakt dem til Corbie.
Kilder:
Attwater/Cumming, Farmer, Butler (IV), Benedictines, Bunson,
Schauber/Schindler, KIR, CSO, Infocatho, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org,
fr.wikipedia.org, magnificat.ca, nominis.cef.fr, scarlet.be,
saint-valery-sur-somme.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -
Opprettet: 2006-08-08 15:28 - Sist oppdatert: 2008-06-22 23:37
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/walaricu
Walericus (ook Galléry, Valéry, Walarik, Waldrik of Walrik) van
St-Valéry (ook van Leuconay of van Picardië), Frankrijk;
kluizenaar & abt; † ca 622.
Feest 1 april &
12 december (overbrenging relieken naar Amiens).
Volgens zeggen was hij een eenvoudige herdersjongen afkomstig uit Auvergne. Hij
sloeg aan het zwerven en via Issoire en Auxerre kwam hij uiteindelijk bij
Columbanus († 615; feest 23 november) te Luxeuil. Daar trad hij toe tot de
kloostergemeenschap. Hier ontving hij de priesterwijding en werd er vervolgens
op uit gestuurd om in Picardië het evangelie te verkondigen.
Wat hier in één adem verteld wordt zou wel eens een genuanceerder verloop gehad kunnen hebben. Uit het leven van Sint Potan van Bretagne († ca 650, feest 1 november) weten wij dat hij tot het gezelschap behoorde dat Columbanus vergezelde, toen deze door koningin-moeder Brunhilde uit Bourgondië werd verbannen, en onder geleide van een lijfwacht naar Ierland werd teruggestuurd. In Nancy kreeg Columbanus de lijfwacht zover naar huis terug te keren. In vele Bretone kustplaatsen wordt Sint Columbanus nog steeds vereerd. Waarschijnlijk heeft hij daar met zijn gezellen enige tijd rondgezworven. In Saint-Potan (gem. Matignon, Côtes-du-Nord) vertelt de legende dat Sint Potan daar aan wal ging met Sint Germanus en Sint Galléry. Waarschijnlijk vergiste de legendeverteller zich. Hij bedoelde natuurlijk Columbanus. Maar Galléry is zeer waarschijnlijk onze Valéry (of Walericus). Dat zou dus betekenen dat Walericus niet vanuit Luxeuil naar Picardië is gestuurd. Columbanus wilde naar Parijs om daar de koning te ontmoeten. In Soissons nam Columbanus afscheid van een zekere Potentinus. Hij is zeer waarschijnlijk de Sint Potan van wie eerder sprake was. Potentinus stichtte in de buurt van Coutances een nieuw klooster. Zou hij bij die gelegenheid ook Walericus er op uit hebben gestuurd om ergens een kloostertje te vestigen? Hij kreeg Waldolenus mee, een gezel van Columbanus van het eerste uur. Elk van de beide monniken kreeg leerlingen en novicen achter zich aan.
Met toestemming van bisschop Bercondius van Amiens bouwden ze op het landgoed
Leuconay een kapelletje. Het lag op de zuidelijke oever van de rivier de Somme
en was hun ter beschikking gesteld door koning Clotarius II († 629). Er
verrezen een paar hutjes omheen en zo was er weer een nieuw klooster ontstaan.
De beide monniken leefden zoals de vaders in de woestijn hadden geleefd en
verdeelden hun tijd tussen veel persoonlijk en eenzaam gebed enerzijds en
anderzijds instructies voor de leerlingen en novicen. Walericus at alleen maar
op zondag, reciteerde twee officies, zowel het monastieke als het gallicaanse
en strooide achteloos met wonderen. Maar waar deze levenswijze in Egypte de
monniken soms honderd jaar of ouder deed worden, werd ze Walericus noodlottig.
Hij stierf in 622, nog in de kracht van zijn jaren.
Verering & Cultuur
Na zijn dood kreeg de plek waar hij geleefd had, zijn naam: St-Valéry, en
groeide uit tot een bedevaartplaats.
Patronaten
Hij is patroon van Saint-Valéry-en-Caux en Saint-Valéry-sur-Somme; en van
schippers en vissers. Zijn voorspraak werd ingeroepen tegen koorts (in
Overasselt bij Nijmegen is nog een koortsboom van St-Walrik). Bovendien hielp
hij mensen die voor de rechter moesten verschijnen. (Dit hield verband met een
legende waarin verteld wordt hoe hij een onschuldig gehangene losknoopte en
weer ten leven wekte).
Afgebeeld
Hij wordt afgebeeld als rijzige kluizenaar met vogels (volgens de legende
kwamen zwaluwen uit zijn hand eten; zij lieten het zelfs toe, wanneer hij met
voorzichtige vingers over hun kopjes streek. Soms vlogen de vogels door het
geopende venster de refter binnen. Dan zei vader abt: 'Kom mee broeders, wij
trekken ons terug, dan kunnen de zwaluwen ongestoord het middagmaal
gebruiken').
[102; 122; 127; 143p:33; 166p:111; 200»04.01; 202p:30-35; 500; Dries van den
Akker s.j./2010.03.28]
© A. van den Akker
s.j. / A.W. Gerritsen
SOURCE : https://heiligen-3s.nl/heiligen/04/01/04-01-0622-walaricus.php
_03.jpg)
_04.jpg)
St. Walrikus (Espeler), Eingangsportal, Keilstein (1780), darüber in einer Muschelnische ein Hochrelief des St. Walrikus
_05.jpg)
St. Walrikus (Espeler), Eingangsportal, Keilstein (1780), darüber in einer Muschelnische ein Hochrelief des St. Walrikus
Walarich
auch: Walerich
französischer Name: Valéry
Gedenktag katholisch: 1. April
in Amiens: 12. Dezember (Rückführung der Gebeine)
Niederlegung der Gebeine: 2. April
Ankunft der Gebeine in der Quintinus-Basilika: 21. Mai
Übertragung der Gebeine ins Bertinus-Kloster: 24. August
Name bedeutet: W: der an der Walstatt Mächtige (althochdt.)
V: der Starke / aus dem Geschlecht der Valerier (latein.)
Priester, Abt in Leuconay
* um 565 in der Auvergne in Frankreich
† 1. April 619 (?) in Leuconay, heute St-Valéry-sur-Somme in
Frankreich
Walarich hörte von Kolumban und
lebte zusammen mit einigen Gefährten ab 594 in dessen Kloster
Luxeuil - im heutigen Luxeuil-les-Bains. 610 begab er sich mit einem
Gefährten in die Einsamkeit um Amiens,
lebte als Einsiedler und Glaubensbote im Auftrag von Kolumban und gründete 613
ein Kloster in Leuconay - dem heutigen St-Valéry-sur-Somme -,
dessen Mönche nach der Regel von Kolumban lebten. Die Bevölkerung habe er zum
Christentum bekehrt, indem er - wie später Bonifatius in
Hessen - einen Baum hat fällen lassen, der von den Heiden verehrt wurde. Die
Überlieferung berichtet, wie er einen Lahmen heilte, der nach Walarichs Tod Abt
des Klosters wurde.
An Walarichs Grab an
Stelle des früheren heidnischen Baums im damaligen Leuconay entstand das heute
nach ihm benannte Kloster St-Valéry-sur-Somme.
Walarichs Gebeine wurden
von Hugenotten nach Corbie verschleppt
und an einem 12. Dezember wieder zurück nach Leuconay gebracht.
Das Kloster
Luxeuil wurde 1790 in der Französischen Revolution aufgehoben, die
Abteikirche St-Colomban ist jetzt Pfarrkirche, in den Klostergebäuden ist eine
Schule untergebracht.
Patron der Fischer
Artikel
kommentieren / Fehler melden
Suchen bei amazon: Bücher über
Walarich
Wikipedia: Artikel über
Walarich
Fragen? - unsere FAQs
antworten!
Impressum - Datenschutzerklärung
Schauen Sie sich zufällige Biografien an:
Zahlreiche
Märtyrer Arabien
Michael
von Carcano
Agnes
Unser Reise-Blog:
Reisen zu den Orten, an denen die
Heiligen lebten und verehrt werden.
Zum Schutz
Ihrer Daten: mit 2 Klicks empfehlen!
Autor: Joachim
Schäfer - zuletzt aktualisiert am 24.08.2021
Quellen:
•
• Lexikon für Theologie und Kirche, begr. von Michael Buchberger. Hrsg. von
Walter Kasper, 3., völlig neu bearb. Aufl., Bd. 10. Herder, Freiburg im
Breisgau 2001
korrekt zitieren: Joachim Schäfer: Artikel Walarich, aus dem Ökumenischen Heiligenlexikon - https://www.heiligenlexikon.de/BiographienW/Walarich.html, abgerufen am 26. 3. 2025
Die Deutsche Nationalbibliothek verzeichnet das Ökumenische
Heiligenlexikon in der Deutschen Nationalbibliografie; detaillierte
bibliografische Daten sind im Internet über https://d-nb.info/1175439177 und https://d-nb.info/969828497 abrufbar.
SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/BiographienW/Walarich.html
Iglesia
de Saint-Valery-sur-Somme.
Church,
Saint-Valery-sur-Somme
San Valerico (o Valerio).
Sacerdote, fue primero monje en el monasterio de Luxeuil bajo san Columbano.
Misionó después en el norte de Francia. Por último, con los compañeros que
había atraído a la vida eremítica, fundó el monasterio de Leuconay, cerca de
Amiens en Francia, del que fue abad. Vivió en el siglo VII.
SOURCE : https://www.franciscanos.org/agnofranciscano/m04/dia0401.html
San VALERICO DE LEUCONAY.
M. c. 622.
(Valerio, Valery, Valarico, Valerico, Walarico, Walerico).
Jefe del campo de batalla.
Martirologio Romano: En
Lauconay, cerca de Amiens, en la Galia, san Valerico o Valerio, presbítero, que
atrajo a muchos compañeros hacia la vida eremítica.
Nació en Auvernia, en el seno de una familia humilde. Era pastor, y se las arregló para aprender a leer mientras cuidaba el ganado y llegó a conocer de memoria el salterio. Un día, su tío le llevó a visitar el monasterio de Autum, Valerico insistió en quedarse y su tío le permitió continuar ahí su educación. Algunos años después, pasó a la abadía de San Germán de Auxerre. En aquella época los monjes podían pasar libremente de un convento a otro, algunos eran simplemente espíritus inquietos, incapaces de establecerse en un sitio pero otros cambiaban de monasterio por verdadero espíritu de perfección, en busca de directores espirituales capaces de ayudarlos a santificarse. Valerico se contaba entre estos últimos. La fama de san Columbano y sus discípulos le movió a ir a Luxeuil para ponerse bajo la dirección del gran santo irlandés. Con él fue su amigo Bobo, un noble a quien Valerico había convertido y que abandonó todas sus posesiones para seguirle. Ambos se establecieron en Luxeuil, donde encontraron el director espiritual y la forma de vida que necesitaban. Valerico estaba encargado de cultivar un aparte del huerto. Los otros monjes consideraron como un milagro que los insectos no atacasen la parte del huerto a él confiada, en tanto que devastaban todo el resto, también parece que esto fue lo que movió a san Columbano, quien tenía ya una idea muy elevada de la santidad de Valerico, a admitirle a la profesión después de un noviciado excepcionalmente breve.
El rey Teodorico expulsó al abad del monasterio y sólo permitió que partiesen con él los monjes irlandeses y bretones. Valerico, que no quería quedarse en el monasterio sin su maestro, obtuvo permiso de acompañar a un monje llamado Waldolano, quien iba a partir a una misión de evangelización. Se establecieron en Neustria, donde predicaron con gran libertad, la elocuencia y los milagros de Valerico lograron numerosos conversiones. Sin embargo el santo se sintió pronto llamado de nuevo retirarse del mundo, esta vez a la vida eremítica. Siguiendo el consejo del obispo Bercundo, escogió un sitio solitario cerca de mar, en la desembocadura del río Somme. Pero, a pesar de todos sus esfuerzos por ocultarse, no consiguió permanecer ignorado, pronto se le reunieron algunos discípulos y las celdas empezaron a multiplicarse en lo que más tarde se convertiría en la célebre abadía de Leuconay.
Valerico partía, de vez en cuando, a predicar misiones en la región, obtuvo un éxito tan grande, que se cuenta que evangelizó no sólo lo que ahora se llama Pas-de-Calais, sino toda la costa oriental del estrecho.
Nuestro santo era alto y de figura ascética, su singular bondad suavizó la
rigidez de la regla de san Columbano con excelentes resultados. Los animales
acudían a él sin temor, los pájaros iban a posarse sobre sus hombros y a comer
en sus manos, en más de una ocasión, el buen abad dijo a los que iban a
visitarle. "Dejad comer en paz a estas inocentes criaturas de Dios".
San Walerico gobernó el monasterio durante seis años por lo menos y murió hacia
el año propagar rápidamente su culto. Dos poblaciones francesas le deben su
nombre: Saint-Valéry-sur-Somme y Saint-Valéry-en-Caux. Copatrono de la
ciudad de Turín donde se veneran sus reliquias.
SOURCE : https://hagiopedia.blogspot.com/2013/04/san-walerico-de-leuconay-m-c-622.html
Voir aussi : La vie complète de Valery - http://www.chapellestvalery.fr/medias/files/histoire-valery-dec2011.pdf
