Der Heilige Franz Xaver als Sandsteinskulptur auf der Mittelbrücke in Bensheim an der Bergstraße (Südhessen)
Saint François-Xavier
Jésuite missionnaire (+ 1552)
Martyrologe romain
Souvent la pensée me vient d'aller dans les écoles de
chez nous, criant à pleine voix, comme un homme qui a perdu le jugement, et
surtout à l'université de Paris. En Sorbonne, je voudrais répéter à tous ceux
qui possèdent plus de science que de volonté de tâcher d'en tirer parti. Que
d'âmes ne connaissent pas le chemin de la gloire et vont en enfer à cause de
votre négligence!
Saint François Xavier - Lettre aux Pères de Rome
Jan Wildens (1584/1586–1653), Anthony van Dyck (1599–1641), Gerard Seghers (1591–1651). Saint
François Xavier, 1630, 215,5 x 343, Roma, Vatican Pinacoteca
Saint François Xavier
Apôtre des Indes et du
Japon
(1506-1552)
François Xavier naquit en
Navarre. Après de brillantes études au collège Sainte-Barbe, à Paris, il
enseigna la philosophie avec un succès qui, en lui attirant les
applaudissements, développa l'orgueil dans son coeur. Ignace de Loyola,
converti, était venu à Paris pour perfectionner ses études, et cherchant à
recruter des compagnons d'élite pour jeter les bases de la Compagnie de Jésus,
s'éprit d'amitié et d'admiration pour ce jeune homme, en lequel il n'eut pas de
peine à reconnaître une âme capable de grandes choses: Que sert à l'homme de
gagner l'univers, s'il perd son âme? disait-il souvent à Xavier, après avoir
gagné sa confiance. Ce langage tout d'abord ne toucha pas le coeur du jeune
ambitieux; mais un jour enfin, la grâce acheva son oeuvre, et Xavier fut
terrassé comme Ignace. Le 15 août 1534, sept jeunes gens, parmi lesquels
étaient Ignace et Xavier, prononçaient leurs voeux dans une chapelle
souterraine de l'église de Montmartre. La Compagnie de Jésus était fondée.
Quelques années plus
tard, Xavier, devenu prêtre, sanctifié par les jeûnes et l'oraison, était prêt
pour sa mission providentielle. Il avait souvent été averti, par des songes
mystérieux qu'il devait être l'apôtre d'innombrables idolâtres. Quelle fut sa
joie quand Ignace le désigna pour la mission des Indes! En arrivant à Goa,
capitale des Indes, il salua avec des larmes de joie cette terre promise après
laquelle il soupirait depuis si longtemps. Xavier commença par la conversion de
Goa, où les Portugais avaient déshonoré le christianisme par tous les vices.
Une mission finie, une autre l'appelait; l'ambition du salut des âmes était
insatiable dans son coeur.
Il rencontra des
difficultés incroyables, l'ignorance des langues, l'absence de livres en
langues indigènes, les persécutions, la défiance et la rivalité des ministres
païens. Xavier, par son énergie et le secours de Dieu, triompha de tout; Dieu
lui donna le don des langues, le pouvoir d'opérer des miracles sans nombre,
parmi lesquels plusieurs résurrections de morts. Il évangélisa, en onze années,
cinquante-deux royaumes et baptisa une multitude incalculable d'infidèles. Son
plus beau et son plus difficile triomphe fut la conquête du Japon. Il aspirait
à convertir la Chine, pour rentrer en Europe par les pays du Nord, quand Dieu
appela au repos cet incomparable conquérant des âmes, qu'on a justement
surnommé l'apôtre des Indes et du Japon.
Abbé L. Jaud, Vie
des Saints pour tous les jours de l'année, Tours, Mame, 1950
SOURCE : http://magnificat.ca/cal/fr/saints/saint_francois_xavier.html
Saint François Xavier
Prêtre, Jésuite, apôtre
des Indes (1506-1552).
Saint François Xavier est
né dans une famille noble de Navarre.
Le jeune François choisit
de faire ses études en France. Il poursuivit ses études de théologie à la
Sorbonne, conquiert brillamment ses grades et reçoit une chaire au Collège de
Beauvais. A Paris, il partage sa chambre avec un étrange étudiant, âgé de 40 ans,
Ignace de Loyola. Au début, François-Xavier supporte mal celui que la pauvreté
oblige à résider avec lui. Longtemps il résiste à l'ardeur évangélique de ce
nouveau converti, homme de feu, qui répète: «Que sert à l’homme de gagner
l’univers, s’il vient à perdre son âme?»
Conquis, lui aussi, ils
prononcent ensemble des voeux, le 15 août 1534 dans une chapelle souterraine de
l'église de Montmartre. Sept jeunes gens, parmi lesquels étaient Ignace et
Xavier, fondent ainsi la Compagnie de Jésus, les «Jésuites».
Il fut ordonné prêtre en
1537. En 1540 le roi Jean III de Portugal demanda au pape Paul III deux
'prêtres réformés' pour évangéliser Goa et les Indes orientales. Celui qu'avait
choisit Saint Ignace, Nicolas Bobadilla, étant tombé malade, François Xavier le
remplaça en dernière minute et quitta Rome pour Lisbonne.
En 1541, il part pour
Goa, ville portugaise, qu’il ramène à la Foi. Pendant une dizaine d'années, il
travaille à la conversion des Paravers, pêcheurs de perles, près de Ceylan. Son
ardeur et les nombreux miracles ont un succès extraordinaire. Pour porter plus
loin l'Evangile, il s’adresse plus difficilement aux Musulmans des îles
Moluques, puis fonde les premières communautés chrétiennes au Japon.
Il rencontra des
difficultés incroyables, l'ignorance des langues, l'absence de livres en
langues indigènes, les persécutions, la défiance et la rivalité des ministres
païens. Xavier, par son énergie et le secours de Dieu, triompha de tout ; Dieu
lui donna le don des langues, le pouvoir d'opérer des miracles sans nombre. Il
évangélisa, en onze années, cinquante-deux royaumes et baptisa une multitude
incalculable.
Son désir de faire
connaître Jésus-Christ est si grand qu'il projette d'aller en Chine, mais il
meurt, le 2 décembre, après être tombé malade pendant un voyage en bateau de
Malacca jusqu'à l’île Sancian, en vue de la côte chinoise.
Son corps repose dans la
basilique du Bon Jésus de Goa.
Depuis 1614, son bras
droit se trouve dans un reliquaire dans l'église du Gesù, à Rome, église-mère
de la Compagnie de Jésus.
François Xavier est le
saint patron de la Mongolie, de toutes les missions catholiques (par décision
de Pie XI en 1927) et celui du tourisme (depuis le 14 juin 1952).
SOURCE : http://lusile17.centerblog.net/6066-images-pieuses-saint-francois-xavier?ii=1
Envoyez-moi où vous
voudrez
Malheur à moi si je
n’annonce pas l’Évangile ! (1 Co 9, 16). Nous avons
traversé des villages de chrétiens qui s’étaient convertis il y a quelques
années. Aucun Portugais n’habite en ces lieux, car la terre y est extrêmement
stérile et pauvre. Faute de prêtres, les chrétiens qui y vivent ne savent rien
d’autre que dire qu’ils sont chrétiens. Ils n’ont personne pour dire la
messe ; ils n’ont personne pour leur enseigner le Credo,
le Pater noster, l’Ave Maria et les commandements de Dieu. Lorsque je
suis arrivé dans ces villages, je les ai tous parcourus activement et j’ai
baptisé tous les enfants qui ne l’étaient pas encore. Des foules ici manquent
de devenir chrétiennes, faute d’hommes qui se consacrent à la tâche de les
instruire. Bien souvent, il me prend envie de descendre vers les universités
d’Europe, spécialement celle de Paris, et de crier à pleine voix, comme un
homme qui a perdu le jugement, [contre] ceux qui ont plus de science que de
désir de l’employer avec profit ! Quand ils étudient les belles lettres,
s’ils voulaient étudier aussi le compte que Dieu leur demandera pour le talent
qu’il leur a donné ! Beaucoup sentiraient peut-être le besoin de s’engager
alors à des exercices spirituels qui les mèneraient à découvrir la volonté
divine, après avoir renoncé à leurs propres inclinations, et à crier à
Dieu : « Seigneur, me voici. Que voulez-vous que je fasse ?
Envoyez-moi où vous voudrez. »
St François Xavier
Saint François Xavier (†
1552) fonda la Compagnie de Jésus avec Ignace de Loyola en 1534. Ordonné prêtre
en 1537, il consacra sa vie aux missions en Orient. / Lettres du 28
octobre 1542 et du 15 janvier 1544.
SOURCE : https://fr.aleteia.org/daily-prayer/lundi-21-mars/meditation-de-ce-jour-1/
Jacques-Emile
Lafon . Puissance miraculeuse de Saint François Xavier, 1859, chapelle,
Saint François Xavier, église Saint Sulpice, Paris 6e
3 décembre
Saint François Xavier,
prêtre
Lettre de saint François Xavier à un
Jésuite de ses confrères,
écrite de Goa et datée de
mars 1549.
D’abord et avant tout,
soyez attentif à vous-mêmes et à vos relations avec Dieu et à votre conscience
car c’est de celles-ci que dépend votre pouvoir d’être utile à votre prochain.
N’oubliez pas de faire un examen particulier de conscience au moins une fois
par jour si vous ne pouvez le faire deux fois. Souciez-vous et occupez-vous de
votre propre conscience plus que de celle de qui que ce soit d'autre, car celui
qui ne désire pas être bon et saint lui-même, comment peut-il rendre les autres
tels ?
Soyez prompt et empressé
pour les tâches basses et obscures afin de pouvoir apprendre à être humble et
de croître toujours en humilité. A cette fin veillez à ce que ce soit vous et
non d'autres qui enseignent les prières aux enfants. Visitez les pauvres à
l'hôpital et exhortez-les à recevoir la sainte communion, les écoutant lorsque
cela vous est possible ; aidez-les aussi dans leurs nécessités temporelles
en disant un mot en leur faveur aux autorités. Faites de même pour les
prisonniers et essayez de les amener à faire une confession générale de leur
vie passée, étant donné que beaucoup d'entre eux ne se confessent jamais. Dans
tous vos rapports, conversations et amitiés avec les autres conduisez-vous
comme s'ils pouvaient être un jour vos ennemis. Usez d'une pareille prudence à
l'égard de ce monde mauvais, ainsi votre âme jouira toujours de la paix et vous
aurez une plus grande jouissance de Dieu. Soyez aimable et de bonne humeur avec
tous sans exception. Evitez la raideur et la maussaderie car un visage morne empêchera
bien de gens de s'approcher de vous et de profiter de vos conseils. Que vos
regards et vos paroles souhaitent donc la bienvenue à tout venant et si vous
devez admonester quelqu'un, faites-le avec amour et bienveillance, ne lui
donnant aucune raison de penser que vous trouvez sa compagnie déplaisante.
Prêchez aussi souvent que
vous le pouvez, mais prenez un soin particulier de ne jamais dénoncer dans vos
sermons un homme occupant une fonction publique, car vous courriez ainsi le
danger que de telles personnes puissent devenir pires au lieu de s'améliorer,
si elles étaient blâmées du haut de la chaire. Il faut les admonester en
particulier, dans leur propre maison ou au confessionnal, lorsque vous êtes
devenu leur ami. Plus vous êtes lié d'amitié avec quelqu'un, plus vous pouvez
lui parler net, mais tant que vos relations ne sont pas encore bien assises, ne
vous hâtez pas de réprimander. Faites vos critiques aimablement, avec des
paroles douces et affectueuses plutôt qu'avec dureté. Si vous reprenez des personnes
importantes ou riches en vous exprimant trop carrément, je crains que vous
n'aboutissiez qu'à leur faire perdre patience et à vous les rendre hostiles.
Si vous rencontrez
quelqu'un qui désire soulager en confession sa conscience chargée d'une longue
accumulation de péchés, vous devez en premier lieu lui faire examiner
soigneusement celle-ci pendant deux ou trois jours auparavant. Entendez sa
confession et ensuite, en règle générale, différez l'absolution pour une
période de temps égale. Pendant ces trois jours donnez-lui à méditer quelque
point des premières semaines des « Exercices spirituels », enseignez-lui la
méthode de prière et exhortez-le à exciter une véritable et sincère détestation
de ses péchés en entreprenant des pénitences volontaires telles que le jeûne ou
l'administration de la discipline. Si les pénitents ont en leur possession
quelque chose à quoi ils n'ont point droit, veillez à ce qu'ils restituent leur
bien mal acquis ; qu'ils renouent des relations amicales avec les personnes
qui n'ont pas leur faveur et évitent les occasions de commettre le péché de la
chair et tous ceux pour lesquels ils pourraient avoir un penchant. Assurez-vous
qu'ils aient fait cela avant de les absoudre, car s'ils sont tout prêts à faire
des promesses en confession, ils tardent souvent à les accomplir ensuite. Il y
a des gens qui ne souffrent pas de remords de conscience parce qu'ils n'ont pas
de conscience. Lorsque vous trouvez des pénitents obligés à une restitution
mais incapables de le faire parce que ceux auxquels ils ont fait tort leur sont
inconnus ou sont morts, dites-leur de donner la somme entière à la Confrérie de
la Miséricorde, à moins que vous ne connaissiez des cas où des aumônes
pourraient être accordées sans hésitation. Tous les pauvres ne sont pas
méritants et on peut trouver parmi eux des mendiants plongés dans le vice et le
péché. Les Frères de la Miséricorde connaissent bien ces gens-là, aussi en
passant par les Frères vous êtes sûr que les aumônes atteindront des gens qui
sont réellement dans le besoin. Un autre avantage de cette manière de faire
c'est que, sachant que vous n'avez d'autre aide à donner que spirituelle, les
gens qui ne cherchent que de l'argent ne vous approcheront pas.
Ayez soin toutefois de ne
pas éloigner par une rigueur sévère les pauvres pécheurs qui essaient de mettre
à nu l'affreux état de leur âme. Parlez-leur plutôt de la grande miséricorde de
Dieu et facilitez-leur ce qui est pour eux, au meilleur des cas, une tâche
difficile.
Soyez spécialement doux à
l'égard de ceux qui, étant donné la faiblesse de leur âge ou de leur sexe,
n'ont pas le courage de confesser les vilaines choses qu'ils ont faites.
Encouragez-les autant qu'il est en votre pouvoir. Dites-leur que tout ce qu'ils
ont à dire ne sera pour vous rien de nouveau car vous connaissez des péchés
bien plus graves encore. Facilitez-leur les choses autant que possible. Parfois
dans de pareils cas, je le sais par expérience, les gens sont aidés lorsque
vous leur parlez en termes généraux de votre propre lamentable passé.
Enseignez-leur ce qui est juste et ce qui est injuste. Parlez-leur de la mort
subite qui vous emporte à l'improviste et abordez certains points de la Passion
sous forme d'un entretien entre un pécheur et Dieu.
Finalement et par-dessus toute autre chose prenez soin de vous-même et n'oubliez jamais que vous êtes membre de la Compagnie de Jésus. Puisse Dieu Notre-Seigneur être avec vous et puisse-t-Il demeurer aussi avec nous qui sommes ici. Adieu.
Statue
of St. Francis Xavier 圣方济各·沙勿略像
Cathedral
of the Immaculate Conception Beijing 北京聖母無染原罪堂
La cathédrale de l'Immaculée Conception de Pékin (Chine).
Statue
of St. Francis Xavier 圣方济各·沙勿略像
Cathedral
of the Immaculate Conception Beijing 北京聖母無染原罪堂
La cathédrale de l'Immaculée Conception de Pékin (Chine).
Statue
of St. Francis Xavier 圣方济各·沙勿略像
Cathedral
of the Immaculate Conception Beijing 北京聖母無染原罪堂
La cathédrale de l'Immaculée Conception de Pékin (Chine).
Mon Dieu, je vous aime !
Ce n'est pas pour le ciel
que je vous aime,
ni parce que ceux qui ne
vous aiment pas,
vous les punissez du feu
éternel.
A la croix, mon Jésus,
vous m'avez pressé sur
votre coeur.
Vous avez enduré les
clous,
le coup de lance,
le comble de la honte,
les douleurs sans nombre,
la sueur et l'angoisse,
la mort ...
Tout cela pour moi,
à ma place, pour
mes péchés.
Alors, ô Jésus très
aimant,
pourquoi donc ne pas vous
aimer d'un amour désintéressé,
oubliant le ciel et
l'enfer, non pour être récompensé,
mais simplement comme
vous m'avez aimé ?
C'est ainsi que je vous
aime, ainsi que je vous aimerai :
uniquement parce que vous
êtes mon roi,
uniquement parce que vous
êtes mon Dieu.
Amen.
Antonio
Franchi, San Francesco Saverio trionfante sull'Eresia
Lettre apostolique “Meditantibus Nobis”
à l'occasion du troisième
centenaire de la canonisation
Saint François Xavier
Source pour l'Eglise d'“accroissement extérieur”
Ce qui vient d'être
rappelé concerne proprement l'intérêt intime et domestique du Christianisme.
C'est l'accroissement extérieur que visent Nos brèves indications sur François
Xavier, bien qu'elles aient avec la méthode ignacienne que Nous venons de
louer, le rapport le plus étroit. Xavier était tout adonné aux vanités de la
gloire humaine quand Ignace le rencontra. Par sa discipline il le transforma au
point d'en faire très vite pour l'Extrême-Orient un vaillant héraut de
l'Evangile et par suite un apôtre.
A l'école des “Exercices
spirituels”
Cette merveilleuse
transformation doit très justement être attribuée à la vertu des Exercices. Si,
plus d'une fois, il a parcouru d'immenses étendues sur terre et sur mer ;
si, le premier, il a porté le nom du Christ au Japon, qu'on appellerait avec
raison l'île des martyrs ; s'il a affronté de grands périls et accompli
d'incroyables travaux ; s'il a plongé dans l'eau sacrée du baptême des
multitudes innombrables ; si, en outre, il a accompli des prodiges infinis
en tout genre, c'est au père de son âme, comme il l'appelait, à Ignace,
qu'après Dieu François dans ses lettres s'en reconnaissait redevable, Ignace
qui, dans la retraite spirituelle des Exercices, l'avait imbu à fond de la
connaissance et de l'amour du Christ.
L'apôtre de
l'Extrême-Orient
Il nous faut exalter ici
la bonté et la sagesse de la divine Providence. Au moment où l'Eglise était
violemment angoissée à l'intérieur et à l'extérieur et subissait d'énormes
pertes parmi les peuples, elle lui a donné, par le seul moyen des Exercices, un
double soutien de très grande opportunité, celui qui restaurerait la discipline
domestique et celui qui, amenant à la foi du Christ les nations étrangères,
réparerait les pertes mêmes de l'Eglise.
Le premier, après un long
intervalle, il parut renouveler l'exemple des Apôtres, car dans les nombreuses
nations barbares qu'il avait cultivées avec beaucoup de fatigues et, par ses
admirables vertus, excitées à la piété, il établit le Christianisme d'une façon
éclatante et ouvrit à nos missionnaires de vastes régions jusqu'alors fermées à
toute intervention chrétienne. Xavier, comme il convenait, laissa l'héritage de
son esprit d'abord à ses compagnons, et nous savons qu'ils n'ont jamais
jusqu'ici dégénéré de sa vertu et ont toujours soigneusement cultivé cet
héritage ; mais le souvenir de François Xavier a été pour les autres
hérauts de l'Evangile aussi une incessante exhortation, si bien que, par un
solennel décret de ce Siège Apostolique, il a été proclamé patron de l'Oeuvre
de la Propagation de la Foi.
Modèle offert aux
Missionnaires de notre temps
Notre époque a encore,
avec celle de Xavier, cette ressemblance que la foi des aïeux, repoussée avec
superbe et dédain par beaucoup de nos contemporains, paraît vouloir aussi
émigrer chez les autres nations, qui l'appellent avec ardeur. Les lettres des
missionnaires nous font souvent connaître comment, dans les régions reculées de
l'Afrique et de l'Asie, la moisson évangélique est déjà blanchissante qui
réparera les pertes subies par l'Eglise en Europe.
En outre, plus activement
qu'autrefois, les fidèles s'intéressent à favoriser la propagation de
l'Evangile. Ce zèle, suscité certainement par la grâce divine, Nous souhaitons
vivement le voir partout s'enflammer à l'exemple et par le patronage de Xavier,
pour que, répondant aux supplications, le Seigneur envoie des ouvriers à la
moisson et que tout bon chrétien les aide de ses prières et ne leur refuse pas
ses ressources.
Budapest,
pesti jezsuita templom belső tere
Confessional with a portrait of Sant Francis Xavier in the Jesuit church of Pest, Budapest, Hungary
Budapest,
pesti jezsuita templom belső tere
Confessional
with a portrait of Sant Francis Xavier in the Jesuit church of Pest, Budapest,
Hungary
Litanies de saint François Xavier
Seigneur, ayez pitié de nous
Jésus-Christ, ayez pitié de nous
Seigneur, ayez pitié de nous
Jésus-Christ, écoutez-nous
Jésus-Christ, exaucez-nous
Père céleste, qui êtes
Dieu, ayez pitié de nous
Fils, Rédempteur du
monde, qui êtes Dieu, ayez pitié de nous
Esprit Saint, qui êtes
Dieu, ayez pitié de nous
Sainte Trinité, qui êtes
un seul Dieu, ayez pitié de nous
Sainte Marie, protectrice
de saint François Xavier, priez pour nous
qui avez été
converti par une seule parole de l'Évangile, priez
pour nous
Saint François Xavier, en
qui l'amour de la gloire humaine fut changé en un zèle très ardent pour la
gloire de Dieu, priez pour nous
... très digne fils de
saint Ignace, priez pour nous
... apôtre des Indes et
du Japon, priez pour nous
... vase d'élection
destiné à porter le nom de Jésus aux nations infidèles, priez pour nous
dont le cœur était
embrasé de l'amour divin, priez pour nous
admirable prédicateur des
vérités évangéliques, priez pour
nous
... destructeur de
l'idolâtrie, priez pour nous
... instrument dont le
Père éternel s'est servi pour étendre sa gloire, priez pour nous
... fidèle imitateur de
Jésus-Christ Fils de Dieu, priez
pour nous
organe par lequel le
Saint Esprit a fait entendre sa voix aux barbares, priez pour nous
colonne du temple de
Dieu, priez pour nous
... lumière des
infidèles, priez pour nous
miroir de piété, priez pour nous
modèle du zèle
apostolique, priez pour nous
guide assuré dans le
chemin de la vertu et de la perfection chrétienne, priez pour nous
qui étiez l'œil des
aveugles et le pied des boiteux, priez
pour nous
... qui étiez la santé
des malades et la vie des morts, priez
pour nous
qui étiez un port assuré
pour ceux qui faisaient naufrage, priez
pour nous
terreur des démons, priez pour nous...
protecteur des peuples
dans les temps de peste, de famine et de guerre, priez pour nous
à la puissance duquel
Dieu a voulu que les orages et la mer obéissent, priez pour nous
thaumaturge de ces
derniers temps, priez pour nous
gloire de la Compagnie de
Jésus, priez pour nous
dont le zèle était
parfaitement soumis à l'obéissance, priez
pour nous
distingué par une
profonde humilité, priez pour nous
qui aviez un désir
insatiable de travailler et de souffrir pour Jésus-Christ, priez pour nous
très grand zélateur du
culte du vrai Dieu et du salut des âmes, priez
pour nous
docteur des nations,
puissant en œuvres et en paroles, priez
pour nous
martyr par votre désir de
mourir pour Jésus-Christ, priez pour nous
illustre confesseur par
la sainteté de votre vie, priez
pour nous
Afin que nous soyons
faits dignes des promesses de Jésus-Christ.
Prions. Ô Dieu, qui, par
la prédication et les miracles de saint François Xavier, avez voulu attirer à
la vraie foi les peuples des Indes, et les mettre au nombre des enfants de
votre Église, soyez-nous propice et accordez-nous la grâce d'imiter parfaitement
les vertus de celui dont nous honorons les glorieux mérites : par
Jésus-Christ Notre Seigneur.
Matija
Koželj (1842–1917), Sv. Frančišek Ksaver med pogani, 1885, Holy
Spirit Church, Ribčev Laz
Prière pour la conversion des pécheurs
Grand Dieu, qui, étant de
toute éternité, avez voulu produire dans le temps tout ce qui est hors de vous,
afin de nous manifester vos adorables perfections, souvenez-vous que les âmes
des infidèles sont l'ouvrage de vos mains et qu'elles ont l'honneur d'être vos
images. Vous voyez pourtant, mon Seigneur, qu'au mépris de votre nom l'enfer se
remplit tous les jours de ces misérables et infortunées créatures. Considérez,
s'il vous plaît, le mérite du Sang que Jésus-Christ a répandu et de la très
cruelle mort qu'il a soufferte pour les sauver. Ne permettez pas, mon Dieu, que
votre Fils soit plus longtemps méconnu et méprisé de ces peuples
barbares ; mais, laissant fléchir votre juste rigueur par les prières des
saintes âmes et de la sainte Église, la chère épouse de votre Fils, rappelant
la mémoire de vos anciennes miséricordes, et mettant en oubli les crimes de
leur idolâtrie et de leur infidélité, faites-leur enfin la grâce de connaître
et d'adorer avec nous votre Fils Jésus-Christ, que vous avez envoyé au monde
pour être l'auteur de notre salut, de notre vie et de notre résurrection, par
lequel, en effet, nous avons été délivrés et rachetés de la mort éternelle.
Qu'il soit glorifié de toutes les créatures, dans le temps et dans l'éternité.
Ainsi soit-il.
Saint François Xavier
SOURCE : http://missel.free.fr/Sanctoral/12/03.php
Théodore Chassériau (1819–1856), Saint François Xavier baptisant les Indiens, 1854, 81 x 43, Musée Salies, , n°inv : 864.1.182
Théodore Chassériau (1819–1856),
Saint François Xavier baptisant les Indiens, 1854, 81 x 43, Musée Salies,
, n°inv : 864.1.182
Saint François Xavier
Mort le 2 décembre 1553,
né en 1506. Canonisé en 1622. Fête en 1663.
Dom Guéranger, l’Année
Liturgique
Les Apôtres ayant été les
hérauts de l’Avènement du Christ, il convenait que le temps de l’Avent ne fût
pas privé de la commémoration de quelqu’un d’entre eux. La divine Providence y
a pourvu ; car parler de saint André, dont la fête est souvent déjà passée
quand s’ouvre la carrière de l’Avent, saint Thomas se rencontre infailliblement
chaque année aux approches de Noël. Nous dirons plus loin pourquoi il a obtenu
ce poste de préférence aux autres Apôtres ; ici nous voulons seulement insister
sur la convenance qui semblait exiger que le Collège Apostolique fournit au
moins un de ses membres pour annoncer, dans cette partie du Cycle catholique,
la venue du Rédempteur. Mais Dieu n’a pas voulu que le premier apostolat fût le
seul qui parût en tète du Calendrier liturgique ; grande est aussi, quoique
inférieure, la gloire de ce second Apostolat par lequel l’Épouse de
Jésus-Christ multiplie ci ses enfants, dans sa vieillesse féconde, comme parle
le Psalmiste. (Psalm. 91, 15.) Il est encore présentement des Gentils à
évangéliser ; la venue du Messie est loin d’avoir été annoncée à tous les
peuples ; mais, entre les vaillants messagers du Verbe divin qui, dans ces
derniers siècles, ont fait éclater leur voix au milieu des nations infidèles,
il n’en est point qui ait brillé d’une plus vive splendeur, qui ait opéré plus
de prodiges, qui se suit montré plus semblable aux premiers Apôtres, que le
récent Apôtre des Indes, saint François Ier. Et certes, la vie et l’apostolat
de cet homme merveilleux furent l’objet d’un grand triomphe pour notre Mère la
sainte Église catholique au temps où ils éclatèrent. L’hérésie, soutenue en
toutes manières par la fausse science, par la politique, par la cupidité et
toutes les mauvaises passions du cœur de l’homme, semblait toucher au moment de
la victoire. Dans son audacieux langage, elle ne parlait plus qu’avec un
profond mépris de cette antique Église appuyée sur les promesses de
Jésus-Christ ; elle la dénonçait aux nations, et osait l’appeler la prostituée
de Babylone, comme si les vices des enfants pouvaient obscurcir la pureté de
leur mère. Dieu se montra enfin, et soudain le sol de l’Église apparut couvert
des plus admirables fruits de sainteté. Les héros et les héroïnes se
multiplièrent du sein même de cette stérilité qui n’était qu’apparente, et
tandis que les prétendus réformateurs se montraient les plus vicieux des
hommes, l’Italie et l’Espagne à elles seules brillèrent d’un éclat incomparable
par les chefs-d’œuvre de sainteté qui se produisirent dans leur sein.
Aujourd’hui c’est François
Xavier ; mais plus d’une fois sur le Cycle nous verrons briller les nobles
compagnons, les illustres compagnes, que la grâce divine lui suscita : en sorte
que le XVI° siècle n’eut rien à envier aux siècles les plus favorisés des
merveilles de la sainteté. Certes, ils ne l’inquiétaient pas beaucoup du salut
des infidèles, ces soi-disant réformateurs qui ne songeaient qu’à anéantir le
vrai Christianisme sous les ruines de ses temples ; et c’était à ce moment même
qu’une société d’apôtres s’offrait au Pontife romain pour aller planter la foi
chez les peuples les plus enfoncés dans les ombres de la mort. Mais, de tous
ces apôtres, ainsi que nous venons de le dire, nul n’a réalisé le type primitif
au même degré que le disciple d’Ignace. Rien ne lui a manqué, ni la vaste
étendue des pays sillonnés par son zèle, ni les centaines de milliers
d’infidèles qu’il baptisa de son bras infatigable, ni les prodiges de toute
sorte qui le montrèrent aux infidèles comme marqué du sceau qu’avaient reçu
ceux dont la sainte Liturgie nous dit : « Ce sont ceux-ci qui, vivant encore
dans la chair, ont été les planteurs de l’Église. » L’Orient a donc vu, au XVIe
siècle, un Apôtre venu de Rome toujours sainte, et dont le caractère et les
œuvres rappelaient l’éclat dont brillèrent ceux que Jésus avait envoyés
lui-même. Gloire soit donc au divin Époux qui a vengé l’honneur de son Épouse,
en suscitant François Xavier, et en nous donnant en lui une idée de ce que
furent, au sein du monde païen, les hommes qu’il avait chargés de la promulgation
de son Évangile.
Glorieux apôtre de
Jésus-Christ qui avez illuminé de sa lumière les nations assises dans les
ombres de la mort, nous nous adressons à vous, nous Chrétiens indignes, afin
que par cette charité qui vous porta à tout sacrifier pour évangéliser les
nations, vous daigniez préparer nos cœurs à recevoir la visite du Sauveur que
notre foi attend et que notre amour désire. Vous fûtes le père des nations
infidèles ; soyez le protecteur du peuple des croyants, dans les jours où nous
sommes. Avant d’avoir encore contemplé de vos yeux le Seigneur Jésus, vous le
fîtes connaître à des peuples innombrables ; maintenant que vous le voyez face
à face, obtenez que nous le puissions voir, quand il va paraître, avec la foi
simple et ardente de ces Mages de l’Orient, prémices glorieuses des nations que
vous êtes allé initier à l’admirable lumière. (I Petr. 2, 9.) Souvenez-vous
aussi, grand apôtre, de ces mêmes nations que vous avez évangélisées, et chez
lesquelles la parole de vie, par un terrible jugement de Dieu, a cessé d’être
féconde. Priez pour le vaste empire de la Chine que votre regard saluait en
mourant, et auquel il ne fut pas donné d’entendre votre parole. Priez pour le
Japon, plantation chérie que le sanglier dont parle le Psalmiste a si horriblement
dévastée. Obtenez que le sang des Martyrs, qui y fut répandu comme l’eau,
fertilise enfin cette terre. Bénissez aussi, ô Xavier, toutes les Missions que
notre Mère la sainte Église a entreprises, dans les contrées où la Croix ne
triomphe pas encore. Que les cœurs des infidèles s’ouvrent à la lumineuse
simplicité de la foi ; que la semence fructifie au centuple ; que le nombre des
nouveaux apôtres, vos successeurs, aille toujours croissant ; que leur zèle et
leur charité ne défaillent jamais : que leurs sueurs deviennent fécondes, que
la couronne de leur martyre soit non seulement la récompense, mais le
complément et la dernière victoire de leur apostolat. Souvenez-vous, devant le
Seigneur, des innombrables membres de celle association par laquelle
Jésus-Christ est annoncé dans toute la terre, et qui s’est placée sous voire
patronage. Enfin priez d’un cœur filial pour la sainte Compagnie dont vous êtes
la gloire et l’espérance. Qu’elle fleurisse de plus en plus sous le vent de la
tribulation qui ne lui manqua jamais ; qu’elle se multiplie, afin que par elle
soient multipliés les enfants de Dieu ; qu’elle ait toujours au service du
peuple chrétien de nombreux Apôtres et de vigilants Docteurs ; qu’elle ne porte
pas en vain le nom de Jésus.
Considérons l’état
misérable du genre humain, au moment où le Christ va paraître. La décroissance
des vérités sur la terre est terriblement exprimée par la décadence de la
lumière matérielle en ces jours. Les traditions antiques vont de toutes pans
s’éteignant ; le Dieu créateur de toutes es est méconnu dans l’œuvre même de
ses mains ; tout est devenu Dieu, excepté le Dieu qui a tout fait. Ce hideux
Panthéisme dévore la morale publique et privée. Tous les droits, hors celui du
plus fort, sont oubliés ; la volupté, la cupidité, le larcin siègent sur les
autels et reçoivent l’encens. La famille est anéantie par le divorce et
l’infanticide ; l’espèce humaine est dégradée en masse par l’esclavage ; les
nations même périssent par les guerres d’extermination. Le genre humain n’en
peut plus ; et si la main qui l’a créé ne lui est de nouveau appliquée, il doit
infailliblement succomber dans une dissolution honteuse et sanglante. Les
justes qu’il contient encore, et qui luttent contre le torrent et la
dégradation universelle, ne le sauveront pas ; car ils sont méconnus des
hommes, et leurs mérites ne sauraient, aux yeux de Dieu, pallier l’horrible
lèpre qui dévore la terre. Plus criminelle encore qu’aux jours du déluge, toute
chair a corrompu sa voie ; néanmoins, une seconde extermination ne servirait
qu’à manifester la justice de Dieu ; il est temps qu’un déluge miséricordieux
s’épanche sur la terre, et que celui qui a fait le genre humain descende pour
le guérir. Paraissez donc, ô Fils éternel de Dieu ! Venez ranimer ce cadavre,
guérir tant de plaies, laver tant de souillures, rendre surabondante la Grâce,
là où le péché abonde ; et quand vous aurez converti le monde à votre sainte
loi, c’est alors que vous aurez montré à tous les futurs que c’est vous-même, ô
Verbe du Père, qui êtes venu : car si un Dieu a pu seul créer le monde, il n’y
avait non plus que la toute-puissance d’un Dieu qui pût, en l’arrachant à Satan
et au péché, le rendre à la justice et à la sainteté.
Jacques-Emile
Lafon. Transposition de Saint François Xavier à Goa (Indes
portugaises), des miracles se font sur son passage, 1859, Chapelle de
Saint François Xavier, Église Saint-Sulpice, Paris 6e
Bhx Cardinal
Schuster, Liber Sacramentorum
La solennité de ce grand
apôtre des Indes tombe très bien à deux jours de distance de celle de saint
André, puisqu’elle démontre la puissante vitalité de l’Église qui, en tous les
temps, par les œuvres, les paroles et les miracles, est toujours égale à
elle-même, toujours jeune, toujours belle, toujours divine.
La messe tire la plus grande
partie de ses éléments de celle du Commun des confesseurs, sauf l’introït, la
collecte et les deux lectures qui sont propres. Il est toutefois à propos de
remarquer que l’introït s’écarte entièrement des règles traditionnelles de la
psalmodie antiphonique : au lieu de débuter par une antienne et de la faire
suivre du commencement du psaume correspondant, puis de la doxologie, le
rédacteur moderne, obsédé par ses préoccupations historiques qui voulaient
résumer toute la vie de François Xavier dans l’introït, a emprunté l’antienne
au psaume 118, puis il a groupé en un seul les deux versets du psaume 116, —
sans d’ailleurs se préoccuper de la difficulté que créait pour le chant le long
texte ainsi obtenu, — et enfin il y a ajouté le Gloria. Même en conservant le
psaume 116 tout entier, il aurait pu faire une œuvre très belle et
traditionnelle, s’il eût maintenu distincts les deux versets. Nous aurions eu
ainsi dans le Missel un introït de plusieurs versets, conformément aux anciens
textes de l’Antiphonaire Grégorien.
Le verset de l’introït
est emprunté à la messe des Vierges martyres et représente en quelque sorte le
confesseur de la foi qui, devant le roi, parle avec courage des vérités
éternelles sans en rougir. Suit le psaume 116 qui prélude à l’universalité du
Christianisme : Louez le Seigneur, vous toutes ô nations, louez-le vous tous, ô
peuples. Car sa miséricorde est grande envers nous et la vérité du Seigneur est
éternelle.
Dans la collecte on
rappelle les travaux apostoliques de ce nouveau Paul de la onzième heure, et,
par ses mérites immenses, l’on demande la grâce d’imiter ses œuvres.
L’épître est la même que
le jour de saint André. Il y est dit que les pas de ceux qui annoncent aux
peuples le règne du Seigneur sont bénis, parce que rien n’est aussi agréable à
Dieu, rien n’est plus utile au monde, rien n’est plus glorieux pour l’homme que
de coopérer avec Jésus au salut des âmes.
Le répons est tiré du
psaume 91 ; c’est celui du Commun des confesseurs. « Le juste fleurira comme le
palmier, et il étendra ses rameaux comme le cèdre sur le Liban. Il annoncera de
grand matin votre miséricorde, et, la nuit, votre vérité. » La vie des saints
est toujours féconde en bonnes œuvres, parce que, comme autant de sarments, ils
tirent la sève vitale de la vraie vigne qui est le Christ. Ainsi seulement
s’explique leur surprenante activité.
Le verset alléluiatique
est tiré de saint Jacques (1, 12) là où il appelle bienheureuse l’âme qui est
exposée à l’épreuve ; — voilà la condition normale de notre vertu en ce monde,
et c’est pourquoi ce verset qu’on chante aujourd’hui s’applique en général à
toutes les fêtes des confesseurs — oui, bienheureuse, car, après avoir soutenu
fidèlement l’épreuve, elle obtiendra la couronne de vie.
Combien l’appréciation de
Dieu diffère de la manière commune de juger les choses parmi les hommes ! Pour
ceux-ci, la tentation et l’épreuve représentent un malheur et méritent la
compassion, même aux yeux des bons chrétiens. Le Saint-Esprit au contraire
proclame bienheureux celui qui est soumis à l’épreuve, et ce jugement doit
suffire pour réformer toutes nos appréciations humaines. Bienheureux donc celui
qui supporte la tentation, car rien n’est plus utile que l’épreuve pour nous
rapprocher de Dieu et pour nous faire progresser dans la vertu. C’est pendant
la tentation que Dieu est plus que jamais près de nous, selon la parole du
psalmiste : iuxta est Dominus iis qui tribulato sunt corde ; en sorte que si
l’épreuve n’avait d’autre avantage que celui-là, c’est-à-dire d’inviter Dieu à
se tenir près de nous, elle devrait être désirée par toutes les âmes fidèles.
La lecture évangélique
tirée de saint Marc (16, 15-18) s’adapte très bien à la fête du grand apôtre
des Indes ; grand, non seulement par l’immense champ de son apostolat, mais
aussi par les merveilleux prodiges opérés par lui et qui rappellent ceux
qu’accomplirent les apôtres. A la gloire en effet de l’humble disciple de saint
Ignace, rien ne manque des charismes accordés aux premiers propagateurs de
l’Évangile, c’est-à-dire le pouvoir de guérir les malades, de ressusciter les
morts, de se faire comprendre par des peuples de langages très différents,
d’éloigner les épidémies et même, quand il ne pouvait agir en personne, de se
faire remplacer par des enfants auxquels il remettait son crucifix pour guérir
les malades. Le verset de l’offertoire est pris au psaume 88 et il est commun à
toutes les fêtes des simples confesseurs. « Ma vérité et ma miséricorde seront
avec lui, et en mon nom sera exaltée sa puissance. » Les solennités des saints
célèbrent donc la- gloire de Dieu, comme en un chef-d’œuvre l’on admire non
point le bois ou la pierre pour eux-mêmes, mais le génie de l’artiste qui a
animé et comme spiritualisé la matière.
La secrète présente au
Seigneur le sacrifice de louange en mémoire des saints, lesquels, à leur tour,
ont accumulé de nombreux mérites, puisque eux-mêmes se sont immolés comme un
holocauste vivant. Nous demandons donc, par les mérites surabondants des
saints, que Dieu nous préserve des maux de la vie présente — ceux de l’âme
surtout -— afin que nous puissions plus facilement éviter les châtiments,
éternels.
Le verset chanté durant
la communion est pris de l’Évangile selon saint Matthieu (24, 46-47) et
appartient au Commun des confesseurs non pontifes. « Bienheureux ce serviteur
qui se trouvera éveillé quand viendra le Seigneur ; je vous assure qu’il le
mettra à la tête de ses trésors. » Les trésors de Dieu sont l’Église et les
âmes. Le Seigneur met ses saints à la tête de ce précieux dépôt parce qu’ils
sont les membres élus de la Rédemption, et par leur prière assidue dans le
ciel, ils veillent sur les besoins de la société chrétienne.
La postcommunion de ce
jour demande d’une façon générale l’efficacité des prières du saint en
l’honneur duquel a été immolé le divin Sacrifice.
La sainteté de François
Xavier est le plus splendide résultat des exercices spirituels et de la
méditation assidue et diligente des vérités de la foi. Un saint, en effet,
diffère du commun des chrétiens en ce que, avec une logique plus serrée, il
exécute fidèlement ce qu’il a promis au baptême. Il n’y a pas deux vocations,
l’une à la foi et l’autre à la perfection ; tous les chrétiens, au dire de
saint Paul, sont : vocati sancti. Il est donc nécessaire de prendre un peu plus
au sérieux nos relations avec Dieu, pour marcher dans le chemin de la vie avec
une logique plus rigoureuse. C’est là le résultat de la méditation.
Boží
muka "Tři Františci" v katastru obce Milotice. Původně stávala u silnice
do Kyjova, nyní je posunuta blíže k obci Skoronice. Na trojbokém jehlanu jsou
umístěny tři medailony, na kterých jsou zobrazeny scény ze života
světců-morových patronů: Svatého Františka Xaverského, svatého Karla
Boromejského a svatých Jana a Pavla. Boží muka pochází ze začátku 70. let 18.
století, a vznikla v okruhu dílny sochaře Ondřeje Schweigla. Ten na přelomu 60.
a 70. let 18. století v Miloticích vytvořil sochy usazené kolem kostela a
výzdobu kostelního mobiliáře.
Boží
muka "Tři Františci" v katastru obce Milotice. Medailon zobrazuje
Smrt sv. Františka Xaverského na ostrově Sancian.
Dom Pius Parsch, le Guide
dans l’année liturgique
Saint François Xavier fut
un prédicateur de l’Avent pour un grand nombre de païens.
Pouvons-nous établir une
liaison entre le saint du jour et l’Avent ? Saint François Xavier fut
Précurseur et Baptiste pour l’avènement du Christ, dans l’Inde et le Japon. Le
grand missionnaire fut dans l’Extrême-Orient un nouveau saint Jean qui prépara
les voies du Seigneur.
Saint François Xavier. —
Jour de mort : 2 décembre 1552. Tombeau : Son corps repose depuis 1554 à Goa (Inde),
le bras droit fut transporté en 1614 dans l’église de Gesù à Rome. Image : On
le représente avec l’habit de jésuite, comme un homme grand et fort, avec une
petite barbe. Vie : Le grand missionnaire naquit en 1506 au château de Xavier
en Navarre ; en 1525 il fit la connaissance de saint Ignace et fut son second
compagnon ; en 1542, il fut envoyé aux Indes ; de 1549 à 1551 son champ
d’action fut le Japon. Il parcourut un nombre incalculable de régions, toujours
à pied et souvent pieds nus. Il porta la foi au japon et dans six autres
royaumes. Il convertit des centaines de mille d’infidèles au Christ ; dans
l’Inde seule, il régénéra dans les eaux du baptême des princes puissants, des
rois mêmes. Et malgré toutes les grandes œuvres qu’il avait accomplies pour
Dieu, il était si humble, qu’il n’écrivait jamais qu’à genoux à son Supérieur
saint Ignace. Dieu confirma son ardeur à répandre l’Évangile par des miracles
nombreux et magnifiques. Il ressuscita quelques morts, entre autres quelqu’un
qui avait été enterré la veille et qu’il ordonna de retirer du tombeau. Son
unique passion était de gagner des âmes pour le ciel. “Donnez-moi des âmes, ô
mon Dieu”, telle était sa prière continuelle.
Pratique : Saint François
Xavier est le patron de la Propagation de la foi. La grande charge des missions
que Dieu a confiée à son Église demande aussi notre concours. Je veux
aujourd’hui prier pour les missions et consacrer à leur soutien une aumône
proportionnée à mes ressources.
La messe (Loquebar). — La
liturgie de la messe est toute pleine de la pensée des missions. A l’Introït,
tous les peuples sont invités à remercier le Seigneur pour sa miséricorde et sa
fidélité, pour la grâce de la conversion ; nous apprenons en même temps comment
François se tient devant les rois pour confesser le Christ (l’Introït s’écarte
de l’ancienne tradition : l’antienne et le verset appartiennent à deux psaumes
différents). L’Épître est un peu difficile : elle indique l’importance du
missionnaire. Sans un prédicateur envoyé par Dieu, les hommes ne peuvent pas
recevoir la foi. C’est pourquoi Isaïe vante de là les messagers de la foi :
“Qu’ils sont beaux les pas de ceux qui annoncent la paix, qui apportent le
joyeux message !” Chez François Xavier s’est accomplie la parole du psaume :
“Dans tout l’univers a retenti leur cri et jusqu’aux extrémités de la terre
s’est étendue leur prédication.” A l’Évangile nous entendons l’ordre de mission
donné par le Christ et, en même temps, la promesse des miracles qui s’est
réalisée dans la vie de notre saint. La Communion : “Bienheureux le serviteur
que le maître, à son arrivée, trouvera vigilant ; en vérité, je vous le dis, il
l’établira sur tous ses biens” exprime la récompense de saint François, elle
doit être la nôtre aussi, au moment où nous approchons de la Sainte Table.
Pendant l’Avent cette antienne a un sens tout particulier. Durant sa vie saint
François a apporté à tant d’âmes un accroissement de vie divine, serait-il
possible qu’au jour de sa mort il ne nous obtienne pas une grâce plus abondante
?
Leçons des Matines
AU DEUXIÈME NOCTURNE.
Quatrième leçon.
François, né de parents nobles, à Xavier, dans le diocèse de Pampelune, devint,
à Paris, le compagnon et le disciple de saint Ignace. Sous un tel maître, il
fit tant de progrès que, lorsqu’il était occupé de la contemplation des choses
divines, on le vit plus d’une fois élevé au-dessus de terre ; ce qui lui arriva
à diverses reprises, en présence d’une multitude de peuple, pendant qu’il
célébrait le divin sacrifice. Ces délices de l’âme, il les méritait par les
grands tourments qu’il infligeait à son corps ; car, il s’interdisait non
seulement l’usage de la viande et du vin, mais celui du pain de froment, se
nourrissant des plus vils aliments, et passant quelquefois deux ou trois jours
de suite sans rien prendre. Il se flagellait si rudement avec des disciplines
de fer, que souvent le sang coulait avec abondance ; et ne prenait que sur la
terre nue un court sommeil.
Cinquième leçon.
L’austérité et la sainteté de sa vie l’eurent bientôt mûri pour l’office de
l’apostolat. Jean III, roi de Portugal, ayant demandé à Paul III, pour les
Indes, quelques membres de la Société naissante, le Pape, de l’avis de saint
Ignace, choisit François pour cette grande entreprise et lui confia les
pouvoirs de nonce apostolique. Dès son arrivée, il parut aussitôt
miraculeusement instruit des dialectes variés et très difficiles de ces
différentes nations. Il arriva même plusieurs fois que, parlant en une seule
langue à diverses peuplades, chacune d’elles l’entendit parler son idiome. Le
saint parcourut, toujours à pied, souvent sans chaussures, d’innombrables
provinces. Il importa la foi au Japon et dans six autres contrées, convertit au
Christ, dans les Indes, plusieurs centaines de milliers de personnes, et
purifia dans la fontaine du baptême de grands princes et plusieurs rois. Tandis
qu’il accomplissait pour Dieu de si grandes choses, telle était son humilité,
qu’il n’écrivait qu’à genoux à saint Ignace, son supérieur.
Sixième leçon. Cette
ardeur de François dans la propagation de l’Évangile, fut soutenue de Dieu par
d’éclatants et nombreux miracles. Il rendit la vue à un aveugle. Il changea en
eau douce, par un signe de croix, autant d’eau de mer, qu’il en fallut pour
subvenir longtemps aux besoins d’un équipage de cinq cents hommes qui mouraient
de soif. On porta aussi de cette eau en différents pays, et elle y guérit
subitement un grand nombre de malades. Il rappela plusieurs morts à la vie, et
parmi ceux-ci un homme enterré depuis la veille, qu’il ordonna de tirer du
sépulcre et ressuscita ; et deux autres qu’il prit par la main, tandis qu’on
les portait sur une civière au tombeau, furent rendus vivants à leurs parents.
Inspiré diverses fois par l’esprit de prophétie, il révéla plusieurs événements
qui devaient s’accomplir dans un temps ou dans un lieu éloignés. Enfin, plein
de mérites et épuisé de travaux, il mourut dans l’île de Sancian, le second
jour de décembre. Sa dépouille mortelle, ensevelie à deux reprises dans de la
chaux vive, y demeura de longs mois sans aucune corruption, elle répandit même
des parfums et du sang. Transportée à Malacca, son arrivée y mit aussitôt fin à
une peste fort violente. De nouveaux et très grands miracles ayant été obtenus
dans toutes les parties du monde par l’intercession de François Xavier,
Grégoire XV l’inscrivit au nombre des Saints. Pie X l’a choisi et donné pour
céleste Patron à la Société et aux œuvres de la Propagation de la Foi.
AU TROISIÈME NOCTURNE.
Lecture du saint Évangile
selon saint Marc.
En ce temps-là : Jésus
dit à ses disciples : Allez dans tout l’univers, et prêchez l’Évangile à toute
créature. Et le reste.
Homélie de saint
Grégoire, Pape..
Septième leçon. Par ces
mots : « toute créature, » on peut entendre toutes les nations des Gentils. Car
il avait été dit auparavant : « N’allez point vers les Gentils » ; et
maintenant on dit : « Prêchez l’Évangile à toute créature », sans doute afin
que la prédication, repoussée d’abord par les Juifs, tournât à notre avantage,
comme elle devait tourner à la condamnation de ce peuple superbe, qui la
rejetait. Quand la Vérité envoie ses disciples prêcher l’Évangile, n’est-ce pas
répandre une semence dans le monde ? Elle jette en semence quelques grains, et
c’est pour recevoir de notre foi d’abondantes récoltes.
Huitième leçon. Une si
grande moisson de fidèles n’aurait pas levé dans le monde, si la main du
Seigneur n’eût répandu parmi les hommes, comme sur une terre raisonnable, les
grains choisis des prédicateurs. On lit ensuite : « Celui qui croira et sera
baptisé sera sauvé ; mais celui qui ne croira pas sera condamné. » Chacun dira
peut-être en soi-même : J’ai déjà cru, je serai sauvé. Il dit vrai, si ses
œuvres sont conformes à sa foi. La foi véritable est celle dont les actions ne
contredisent pas les paroles, c’est pourquoi saint Paul a dit de ces faux
chrétiens : « Ils déclarent connaître Dieu, et ils le nient par leurs œuvres. »
Neuvième leçon.« Or voici
les prodiges qui accompagneront ceux qui auront cru ; ils chasseront les démons
en mon nom ; ils parleront des langues nouvelles ; ils prendront les serpents,
et s’ils boivent quelque poison mortel, il ne leur nuira point ; ils imposeront
les mains sur les malades, et ils seront guéris. » Quoi, mes frères, est-ce à
dire que votre foi est moins réelle parce que vous ne faites pas ces miracles ?
Assurément non, mais ils étaient nécessaires au début de l’Église. Pour croître
dans la foi, la multitude des croyants avait besoin d’être nourrie par des
miracles. Ainsi, quand nous plantons des arbustes, nous les arrosons jusqu’à ce
que nous les voyions reprendre dans la terre, et dès qu’ils sont bien
enracinés, on cesse de les arroser. C’est pourquoi saint Paul dit : « Les
langues sont un signe, non pour les fidèles, mais pour les infidèles. »
SOURCE : http://www.introibo.fr/03-12-St-Francois-Xavier
Nicolas Poussin. Le Miracle de saint François-Xavier ou Saint François-Xavier rappelant à la vie la fille d'un habitant de Cangoxima au Japon, 1641-1642, Paris, Louvre
Saint François Xavier sj
(1506 – 3 déc. 1552)
Fête le 3 décembre
Patron des missions
François naquit d’une
grande famille d’Espagne en 1506 ; étudiant à Paris, il s’attacha à saint
Ignace.
Il fut ordonné prêtre en
1537 et s’adonna aux œuvres de charité en diverses villes d’Italie.
Envoyé en Orient en 1541,
il évangélisa durant dix ans l’Inde et le Japon et y opéra de nombreuses
conversions. Il allait pénétrer en Chine quand il mourut en 1552. Grégoire XV
le canonisa en 1622.
Pour mieux connaître la vie de François-Xavier étape après étape cliquez ici >>
Saint François Xavier, le samouraï et le projet d’évangélisation du Japon
Aliénor Goudet - Publié le 02/12/20
Pourtant issu de l’ancienne noblesse basque et de
caractère paresseux, saint François Xavier (1506-1552) est séduit par la foi et
l’exemple d’Ignace de Loyola (1491-1556) et devient prêtre. Après avoir aidé à
la fondation de la Compagnie de Jésus, on lui donne la charge d’évangéliser les
terres de l’Extrême-Orient. Mais c’est la rencontre avec un ancien samouraï qui
va le pousser à se rendre au Japon qu’il voit comme la parfaite terre
d’évangélisation.
Malacca, décembre 1545. En ce début d’après-midi,
alors que les rues marchandes sont pleines de monde, un homme d’une quarantaine
d’années se faufile tant bien que mal parmi la foule. Anjiro, un noble japonais
issu de la classe samouraï de son pays d’origine, n’hésite pas à bousculer les
passants pour se frayer un chemin. Sa pauvre mère se retournerait dans sa tombe
si elle le voyait agir avec si peu d’élégance. Mais il n’y peut rien. Après
deux ans de recherche, il va enfin rencontrer le maître François Xavier.
Depuis des années, le souvenir d’un meurtre qu’il a
commis dans son pays natal le ronge de l’intérieur. À tel point qu’il avait
failli mettre fin à ses jours. Mais des marchands portugais lui avaient alors
parlé du père François Xavier. Un homme arrivé d’Espagne d’une grande sagesse
et qui servait les pauvres et les malades au nom de son Dieu. D’abord envoyé à
Goa en tant que nonce apostolique, il avait choisi de vivre avec les pauvres et
d’apporter son aide à qui en avait besoin. Malgré une grande sévérité vis-à-vis
de l’observation de la morale chrétienne, on dit que jamais il ne rabaissait
ses ennemis et portait un grand respect aux les personnes ayant des valeurs
solides, chrétiennes ou non.
Un homme d’une grande humilité
En 1542, le vice-roi de Goa l’avait ensuite envoyé
dans le sud de l’Inde, vers les côtes des Paravers. Là, le père s’était dévoué
à la conversion des pêcheurs de perles, l’avant-dernière classe sur l’échelon
des castes. Sa charité et son exemple avaient eu raison de la barrière de la
langue en peu de temps. Le conflit de deux rajahs était survenu peu après et
François avait emmené ses Paravers se réfugier au Travancor, à l’ouest du Cap
Comorin. Là encore, il avait réussi à baptiser dix mille personnes. Tous ceux
qu’il croisait n’étaient pas forcément convertis, mais tous bénéficiaient
également de cette charité et du pardon de Dieu.
Lire aussi :
La
prière d’abandon de saint François-Xavier pour avoir du courage au quotidien
– Où se trouve cet homme désormais ? avait demandé
Anjiro avec empressement. – J’ai ouï dire qu’il se trouve maintenant à Malacca,
lui avait-on répondu.
C’était il y a deux ans, en 1545. Le temps de mettre
quelques affaires en ordre, Anjiro s’était empressé de prendre la mer pour
aller retrouver le saint homme. Par malchance, le père Xavier avait déjà quitté
Malacca pour l’Indonésie. Dépité, Anjiro avait repris la mer pour rentrer à
Kagoshima. Mais la Providence revint à la charge et une tempête fit échouer le
vaisseau sur les côtes chinoises. Voilà comment Anjiro fut forcé de retourner à
Malacca pour prendre un autre bateau… avant d’apprendre que le père François
Xavier était de retour.
Lire aussi :
Pourquoi
la sainteté est le meilleur auxiliaire de la mission
Lorsqu’il le trouve enfin à l’église Notre-Dame-de-la
Montagne, le samouraï s’incline profondément pour présenter son respect à celui
qu’il appelle déjà shisho ou maître. Ce dernier l’invite à demeurer
avec lui un certain temps. Mais il suffit de quelques conversations pour
alléger l’âme et éveiller la foi d’Anjiro. Plus surprenant encore, c’est
l’intérêt que le père Xavier semble avoir pour le Japon, terre ignorante du
message du Christ.
Une nouvelle nation entière à évangéliser
La plupart des lieux de mission où on l’envoie sont
souvent peuplés de pauvres gens illettrés et peu curieux d’esprit. Dieu sait
que la présence de prêtres est nécessaire pour les éveiller au Christ. Mais,
émerveillé par les visions du Japon plein d’hommes savants et spirituels,
François Xavier y voit un potentiel extraordinaire. Une nouvelle nation entière
à évangéliser.
– Dis moi, Anjiro, demande-t-il, les Japonais se
feraient-ils volontiers chrétiens ? – Je ne pense pas, maître, répond Anjiro.
Mais les Japonais sont guidés par la loi de la raison. Si la noblesse n’a rien
à blâmer à votre conduite et si vous répondez avec finesse à leur questions,
elle vous acceptera et se fera chrétienne. – Si les grands hommes savants
reconnaissent le Christ, alors le reste suivra en confiance…
Lire aussi :
Avec
saint François-Xavier, soyez un missionnaire plein d’audace
Anjiro est stupéfait. Le savoir et l’humanité de
maître Xavier l’ont séduit dès leur première discussion. Il découvre maintenant
l’audace du saint homme. Un ingrédient sans doute vital à l’extension de la
charité de celui-ci. Si quelqu’un est capable d’amener la chrétienté au Japon,
ça ne peut être que lui.
Malgré les difficultés qui se présenteront pour
rencontrer l’empereur et faire connaître le Christ au pays du soleil levant,
rien n’arrête François. La barrière de la langue est un obstacle de taille. Et
si l’expulsion des étrangers cent ans plus tard mettra un terme à cette tentative
d’évangélisation, François Xavier et sa charité laisseront une marque profonde
dans l’esprit des chrétiens japonais comme celui d’Anjiro. Ce dernier deviendra
frère Paulo de Santa Fé et poursuivra la mission commencée par son maître sur
sa terre natale.
François Xavier rend malheureusement l’âme le 3
décembre 1552 avant de poursuivre sa mission en Chine. Il est canonisé en mars
1622 par Grégoire XV en même temps qu’Ignace de Loyola. Il est le saint patron
des missions. Malgré les nombreuses difficultés et la réticence de
l’Extrême-Orient à recevoir le Christ, le témoignage vivant qu’a été saint
François Xavier a résonné dans le cœur de tous les chrétiens.
Giovanni Battista Gaulli. La Vision
de Saint Francis Xavier, 1675, 65 x 46, Pinacoteca Vaticana
Saint FRANÇOIS XAVIER,
Prêtre jésuite Fête 3 décembre
OFFICE DES LECTURES
DEUXIÈME LECTURE
Lettres de saint
François-Xavier à saint Ignace de Loyola
Malheur à moi si je
n’annonce pas l’Évangile !
Nous avons traversé des
villages de chrétiens qui s’étaient convertis il y a quelques années. Aucun
portugais n’habite en ces lieux, car la terre y est extrêmement stérile et
pauvre. Faute de prêtres, les chrétiens qui y vivent ne savent rien d’autre que
dire qu’ils sont chrétiens. Ils n’ont personne pour dire la Messe ; ils n’ont
personne pour leur enseigner le Credo, le Pater Noster, l’Ave Maria et les
Commandements de Dieu.
Lorsque je suis arrivé
dans ces villages, je les ai tous parcourus activement et j’ai baptisé tous les
enfants qui ne l’étaient pas encore. C’est pourquoi j’ai fait enfants de Dieu
une grande multitude de petits enfants qui, comme on dit, ne savaient pas même
distinguer leur droite de leur gauche. Les enfants m’assiégeaient tellement que
je ne trouvais le temps ni de dire mon office, ni de manger, ni de prendre du
repos ; il fallait absolument que je leur enseigne des prières ; je commençai
alors à comprendre que c’est à eux qu’appartient le Royaume des Cieux.
Je ne pouvais refuser sans
impiété une si sainte demande. Je commençais leur instruction par la confession
du Père, du Fils et du Saint-Esprit, puis par le Credo, le Pater Noster, l’Ave
Maria. J’ai reconnu en eux de grandes ressources ; s’ils avaient quelqu’un pour
leur enseigner les préceptes du christianisme, je suis sûr qu’ils deviendraient
de très bons chrétiens.
Des foules ici manquent
de devenir chrétiennes, faute d’hommes qui se consacrent à la tâche de les
instruire. Bien souvent, il me prend envie de descendre vers les universités
d’Europe, spécialement celle de Paris, et de crier à pleine voix, comme un
homme qui a perdu le jugement, à ceux qui ont plus de science que de désir de
l’employer avec profit : « Combien d’âmes manquent la gloire du ciel et
tombent en enfer à cause de votre négligence ! »
Quand ils étudient les
belles-lettres, s’ils voulaient étudier aussi le compte que Dieu leur demandera
pour le talent qu’il leur a donné ! Beaucoup sentiraient peut-être le besoin de
s’engager alors à des exercices
spirituels qui les mèneraient à découvrir la volonté divine, après
avoir renoncé à leurs propres inclinations, et à crier à Dieu : « Seigneur, me
voici. Que voulez-vous que je fasse ? Envoyez-moi où vous voudrez, oui, même
chez les Indiens. »
(Lettres du 28 octobre
1542 et du 15 janvier 1544,
texte original espagnol
dans : Epistolae S. Francisci Xavierii aliaque ejus scripta , éd. G.
Schurhammer, s.j., et I. Wicki, s.j., t.I M.H.S.J., 67 Rome 1944, pp. 147-148
et 166-167).
Un chant pour St François
Xavier :
Pèlerin des océans
Bartolomé Esteban Murillo (1617–1682). Saint François
Xavier, circa1670, 216,7 x 162,2,
La vie de François-Xavier
Les étapes successives de
la vie du Patron des missions :
NAVARRE –
PARIS
LATIN – MONTMARTRE – VENISE – ROME – GOA – MOLUQUES – JAPON –SANCIAN
NAVARRE
Xavier est pour nous
aujourd’hui un prénom. Or, ce n’était à l’origine qu’un nom de lieu, dont la
graphie hésita longtemps (Saviero, Xabier, Xavier, etc.) pour se fixer enfin
sur nos cartes touristiques en Javier. Le château fut donné au XIIIe siècle par
Thibault IV, comte de Champagne, aux ancêtres de François, les Azpilcueta, en
reconnaissance de leurs loyaux services. Or les Azpilcueta devaient s’éteindre
avec la mère de François. A l’occasion de son mariage avec Don Juan de Jassu,
ministre des finances du roi de Navarre, ce dernier transféra au père de
François le nom et les armes de Xavier. Ce don s’accompagnait d’une clause: le
dernier fils de Don Juan et de Maria hériterait du titre… Ce dernier fils, ce
serait François! Voilà pourquoi il signait: Francis de Xavier, Francesco de
Xavier, ou Francesco tout court. La célébrité a ses servitudes: notre François
de Xavier devint François Xavier, et même Xavier.
Lorsque naît François, le
7 avril 1506, la Navarre est encore un royaume indépendant sur lequel règne
Jean III d’Albret. Se sachant menacée par la Castille qui unifie les Espagne à
son profit, la Navarre s’appuie sur la France. Or lorsque Louis XII entre en
guerre avec le Pape Jules II, la Castille en profite pour envahir la Navarre
(1512). Toutes les forteresses, dont Javier, sont démantelées et les terres
confisquées : le père de François meurt de chagrin en 1515 et François a 10 ans
lorsqu’il voit des escadrons de soldats castillans raser murs et tours de la
haute demeure seigneuriale.
En 1521, les «
communeros » de Castille se soulèvent contre leur suzerain, Charles Quint,
un Germain. Henri d’Albret, successeur du roi Jean, croit le moment venu de libérer
sa patrie ; une armée française l’appuie. Deux frères de Xavier rallient les
troupes de libération. Le 24 mai, Français et Navarrais attaquent Pampelune; la
ville tombe, mais la citadelle, dont un jeune gentilhomme basque, Inigo de
Loyola résiste et soutient le courage. Inigo est blessé par un obus. La
citadelle capitule. Inigo est reconduit au château de Loyola par des soldats
français. Bientôt il se convertira, à la lecture d’une vie du Christ et de la
biographie de saints. Commence alors pour lui un itinéraire mystique, dont
François un jour bénéficiera. Le succès de Pampelune sera éphémère. Peu après,
les Castillans infligeaient aux Français et aux Navarrais la défaite de Noain.
L’expédition libératrice tourne à la déroute ; toute la Navarre au sud des
Pyrénées est annexée au royaume de Castille.
De 15 ans à 18 ans,
François mène une vie solitaire et monotone, et partage l’angoisse et la fierté
de sa mère, dans l’attente du retour au château de ses deux frères aînés
résistants jusqu’au-boutistes face à Charles Quint. Le plus gros de ses
journées et surtout les longues soirées s’écoulent dans cette grande chambre,
qui sert à la fois de salle à manger et de cuisine, de salle de séjour et de
réception.
En sortant du château ou
en y rentrant, il s’arrête dans le petit oratoire tout proche, à la chapelle
San Miguel (le patron du château) où se dresse sur sa Croix le Christ au
sourire douloureux et vainqueur, ce Christ que ses ancêtres ont enfoui dans la
muraille au temps où les Sarrazins envahissaient la Navarre, ce Christ qui,
pendant les derniers mois de sa vie missionnaire, se couvrira – dit-on – tous
les vendredis, de grosses gouttes de sueur.
Que choisir à 19 ans ?
L’éventail des voies possibles est étroit pour ce fils d’une famille quasiment
ruinée, cadet de deux frères politiquement marqués et dont le père n’est plus
là pour reconstituer la fortune. Alors quelle carrière ? Pas celle des armes
évidemment. Partir pour les nouveaux mondes? Il faudrait s’aboucher avec les
Espagnols honnis ou les Portugais. Restait le Droit – à la fois la célébrité de
son parent, le » Docteur de Navarre « , et l’exemple de son père l’y
inclineraient – et les charges ecclésiastiques. Avant de choisir
définitivement, il faut d’abord passer les examens de la Faculté des Arts. Va
pour les Arts ! A ces hautes études, François est préparé: il a appris déjà le
latin. Vers quelle Université s’orienter ? Alcalà est célèbre, mais elle est
située en Castille. Par la terre des Jassu, François ressortit à la France, et
l’Université de Paris jouit en ce temps-là d’une réputation européenne : la
Navarre y possède même un » collège « . Et puis pour un jeune
hidalgo, ambitieux, rêveur, sensible, curieux, Paris a bien des attraits. Voici
donc ce qui est décidé. C’est à Paris qu’il ferait les treize ou quinze ans
d’études qui le conduiraient au fructueux diplôme de » Docteur en
Théologie ».
Par prudence, François,
avant de partir, se fait tonsurer, comme clerc à la cathédrale de Pampelune ;
d’autant que cela ne l’engage à rien et l’exempte du service militaire et de la
juridiction des tribunaux civils. François dit adieu à sa mère, à ses frères,
au château démantelé, symbole de ses drames et de ses chances. Mais il est sûr
de conjurer le sort qui jusqu’ici lui a été hostile. Lorsqu’il reviendra un
jour à Javier, il sera docteur en droit ou en théologie: un avenir brillant lui
est encore ouvert. Ainsi rêve-t-il ! Jamais François ne franchira de nouveau le
pont-levis de la demeure seigneuriale. Il ne sera jamais docteur. Et pourtant
si le nom de Javier figure encore sur les cartes de la région, c’est à lui
qu’on le doit. François part pour un rendez-vous qu’il n’avait pas prévu.
Pour aller plus loin :
– Prier
devant le Christ en croix du château de Xavier
– Un
site personnel d’une généalogie familiale remontant à François-Xavier
– Une
vie de François-Xavier en espagnol
– Le
site de l’office du tourisme navarrais (en espagnol)
PARIS LATIN
Paris est en train de
devenir une véritable capitale : sur la rive gauche de la Seine, le »
Pays latin « , l’Université avec ses soixante collèges, et l’abbaye
célèbre de Sainte-Geneviève. Entre la ville et le Pays latin, plusieurs îles,
et ce qui agrée beaucoup à François – grand amateur de tir à l’arc et de saut
en hauteur – son « terrain de sports « .
Paris respire à pleins
poumons l’air de la Renaissance. Certes, il serait dangereux de se déclarer
ouvertement favorable aux thèses de Luther, mais un parfum de fronde flotte
dans l’air. Les écrits du jeune Calvin circulent sous le manteau.
François Ier, tout en
faisant des processions réparatrices pour les sacrilèges commis par certains
étudiants fanatiques, sait fermer les yeux. François n’est pas sans se laisser
séduire. Comme pour les escapades nocturnes de ses camarades, il ne se refuse
pas à ces hardiesses, mais se tient à l’écart des flammes trop ardentes.
François s’installe au
collège « Sainte-Barbe « . Il partage sa chambre, dès 1525, avec un
régent assez déluré – et qui mourra un jour de ses fredaines -, et un jeune
Savoyard, Pierre Favre, timide, indécis, studieux autant qu’il est possible de
l’être à vingt ans : le contraire de François. En 1530, les deux amis sont
reçus à la licence ès arts : les portes des Facultés supérieures s’ouvrent
avec, en perspective, le droit, la médecine, ou la théologie, au choix.
François opte pour la
carrière ecclésiastique. Une fois docteur, il sait que les honneurs et surtout
les plantureux « bénéfices » lui seront accessibles. Mais d’ici là il
lui faut vivre.
Il va alors briguer une
chaire de chanoine de la cathédrale de Pampelune, et, pour constituer son
dossier, il est nécessaire qu’il prouve sa noblesse. Il attendra six ans.Mais
alors, il nourrira d’autres ambitions…
Pour gagner un peu
d’argent, il brigue, une fois sa maîtrise ès arts obtenue, une place de régent
au Collège de Beauvais, mais garde, pour son logis, sa chambre de Sainte-Barbe,
où Pierre Favre demeure lui aussi, ayant opté également pour la théologie.
François s’abandonne à la
vie insouciante et facile de l’étudiant dont l’avenir semble assuré. Quand il
rentre à Sainte-Barbe, il y retrouve son ami savoyard : avec lui, il sort
parfois, et arpente le parc voisin des Chartreux (aujourd’hui le Jardin du
Luxembourg et Denfert-Rochereau).
Tout irait bien entre les
deux amis, s’il n’y avait entre eux cet étrange compagnon qui partage leur
chambre et pour qui François n’éprouve aucune sympathie…
Il s’appelait Inigo de
Loyola et à 38 ans, étudiait encore.
Tout était fait pour
séparer les deux hommes. Inigo négligeait sa tenue, claudiquait, professait une
orthodoxie stricte. De plus, il s’était battu à Pampelune en 1521 contre les
Navarrais, peut-être même contre les frères de François, et, autre tare, il
avait d’abord logé au collège de Montaigu, rival de sainte Barbe.
Enfin ne murmure-t-on pas
qu’il a » détraqué » trois étudiants espagnols avec un petit livre
de son cru, les Exercices Spirituels ?
1533: une année-tournant dans l’existence de ces trois compagnons : Inigo est reçu à sa licence ès arts et la sœur aînée de François meurt en odeur de sainteté.
Quant à Pierre Favre, conquis par Inigo, il part pour sa Savoie natale, afin de dire adieu à ses parents et vivre la pauvreté évangélique.
Voici donc en tête-à-tête Inigo et François. Que se passa-t-il entre eux? On
l’ignore. Quoi qu’il en soit, lorsqu’en janvier 1534, Favre rentra à Paris, il
trouva François aussi résolu que lui-même à suivre Inigo… Un jour, à Rome,
Inigo lâchera cette confidence devant son secrétaire, Polanco: François avait
été » la plus rude pâte qu’il ait maniée « .
Pour aller plus loin :
– Visiter aujourd’hui le Paris d’Ignace et de François-Xavier
– La paroisse Saint-François-Xavier à Paris
– L’Eglise Saint-Ignace à Paris
– La
vie de saint Ignace de Loyola
MONTMARTRE
Bientôt ce sont six
étudiants qui ont accepté l’appel que leur lance l’Esprit Saint à travers
les
conversations et
l’exemple d’Inigo:
Un Portugais, Simon
Rodriguez, deux Castillans, Jacques Laynez et Alphonse Salmeron, un Tolédan,
Nicolas Bodadilla ont rejoint François et Pierre Favre.
On se retrouve chez l’un
ou chez l’autre; on parle de l’amour du Christ, de l’immense faim des âmes, de
la crise de l’Église. Un feu les dévore : suivre le Christ pauvre, travailler
avec Lui « chez les fidèles et les infidèles », se dévouer aux plus
pécheurs, aux plus pauvres. Mais que faire exactement? Où aller? Longues
conversations, longues délibérations. Ils cherchent.
Un premier pas leur
semble s’imposer à leur générosité. Quand tous auront terminé les études
requises pour être ordonnés prêtres, c’est-à-dire dans trois ans, ils partiront
pour Jérusalem, » à l’apostolique « , c’est-à-dire dans la plus
stricte pauvreté, sur les pas du Seigneur dont ils sont épris, et affronteront
le grand ennemi de la Chrétienté, le » Turc « .
Et si quelque obstacle
les empêchait de passer à Jérusalem, ils iraient, après un an d’attente, se
mettre à la disposition absolue du « Vicaire du Christ « , le Pape
de Rome : la terre d’obéissance serait pour eux Terre Sainte.
Et ce projet, une fois
mûri, ils décident de le sceller par un vœu.
Le 15 août 1534, les sept
amis montent à Montmartre.
Montmartre, en ce
temps-là, est encore une banlieue rustique de Paris, des vignobles au-dessus
desquels des moulins battent des ailes; une grande abbaye bénédictine coiffe la
colline; à flanc de coteau, un peu en contrebas, une modeste chapelle pointe au-dessus
des vignes : c’est là que la tradition situe le martyre de saint Denys et de
ses compagnons.
Dans la crypte, consacrée
aux martyrs, Pierre Favre, qui a été ordonné le 30 mai dernier, célèbre la
Messe; au moment de la Communion, chacun s’engage devant tous à vivre toujours
selon la pauvreté évangélique et dans le célibat, puis prononce le vœu de
pèlerinage à Jérusalem, si patiemment mis au point au cours de leurs
délibérations, et le vœu de se mettre se mettre à la disposition du Pape si
Jérusalem reste inaccessible au bout d’un an.
Ils passent le reste de
la journée en « conversations spirituelles « , dans le plein vent de
la colline déserte. De cette cérémonie toute simple, tous resteront marqués
toute leur vie. Un jour, neuf ans après la mort d’Ignace, en 1565, Simon
Rodriguez écrira à Bobadilla:
« Nous qui avons eu la
grâce d’aller à Montmartre… «
Sur la fin du mois
d’août, ses cours de régent terminés, François fait les Exercices Spirituels. A
la fin de mars 1535, Inigo part pour l’Espagne car sa santé exige une »
cure d’air natal « . Le groupe de Montmartre, loin de se disloquer après
le départ d’Inigo, se resserre autour de Favre, et même recrute. En 1535,
Claude Jay, un prêtre savoyard; en 1536, Paschase Broët, un prêtre picard et
Jean Codure, du diocèse d’Embrun. Chaque année le 15 août, on monte à
Montmartre et on renouvelle le vœu de 1534.
Avant de quitter ses
compagnons, Inigo leur avait donné rendez-vous à Venise, le port d’où partaient
les navires de pèlerins vers la Terre Sainte. Pour éviter la guerre entre
François Ier et Charles Quint, François et ses huit compagnons font route par la
Lorraine, l’Allemagne, la Suisse, le Tyrol… à pied évidemment. C’est pour
François la première expérience de la route » à l’apostolique « , la
route de pauvreté et de prière, du péril imprévu, mais aussi des rencontres
providentielles.
Pour aller plus loin :
– La
crypte des vœux (martyrium) aujourd’hui à Montmartre
VENISE
Le 6 janvier 1537, les
neuf compagnons arrivent à Venise, sains et saufs. Inigo est là qui les attend,
avec une nouvelle recrue, le prêtre Diégo Hocez, qui mourra un an plus tard,
exténué de charité et de pénitences.
Comme à Venise, aucun
départ de navire n’est prévu pour la Terre Sainte avant juin 1537, François et
ses compagnons décident de se mettre au service des pauvres et des malades des
deux grands hôpitaux où ils ont pris logis.
En mars, tous, sauf
Ignace, se rendent à Rome pour solliciter du Pape Paul III l’autorisation de
faire le pèlerinage de Jérusalem et, pour les non-prêtres, celle de recevoir
les Ordres sacrés. Paul III se montre très intéressé par ce groupe de jeunes
hommes que Dieu lui envoie pour l’aider en sa réforme de l’Église. Le 24 juin,
Ignace et François Xavier sont ordonnés côte à côte à Venise « au titre de
la pauvreté volontaire et de la science suffisante ».
La guerre qui sévit entre
Venise et les Turcs interdit tout passage en Terre Sainte.
Les compagnons se dispersent
de nouveau dans les villes universitaires de l’Italie du Nord : François s’en
va a Bologne – la ville où son père avait étudié le droit – en compagnie de
Bobadilla. Le froid et les austérités lui valent une maladie dont il faillit
mourir.
Avant de se séparer, les
Compagnons tinrent » une longue délibération » pour décider ce
qu’ils répondraient à qui leur demanderait leur nom:
Voyant qu’il n’y avait
pas de chef parmi eux, ni d’autre supérieur que Jésus Christ qu’ils voulaient
servir à l’exclusion de tout autre,
il leur parut bon de s’appeler la Compagnie de Jésus.
C’est vraisemblablement à
Venise que François eut ce » rêve » qu’un des compagnons, Laynez,
racontera plus tard :
Une nuit, François s’éveilla en sursaut et cria à Laynez :
« Jésus, que je suis fatigué !
Savez-vous ce que je rêvais ?
J’essayais de porter un Indien sur mes épaules;
il était si lourd que je ne parvenais pas à le soulever ».
Pour aller plus loin :
– Des images de Venise du temps de François et d’Ignace (site en anglais)
– Site
des jésuites italiens (communauté à Venise)
ROME
Selon le vœu de
Montmartre, il était convenu que si le passage en Terre Sainte s’avérait
impossible, pendant l’année qui suivrait leur départ de Paris, les Compagnons
iraient à Rome se mettre à la disposition inconditionnelle du » Vicaire
du Christ » pour toute mission. En cette fin de 1537, le délai est
expiré. Ils se regroupent à Rome, vers Pâques 1538.
Quelqu’un qui revit
François à son arrivée à Rome, nous livre son impression :
« Il ressemblait moins à
un homme vivant qu’à un cadavre ambulant… Ombre de ce qu’il avait été…
J’estimai qu’il ne retrouverait jamais la santé et serait désormais incapable
de fournir le travail d’une journée. »
En attendant l’audience pontificale, ils missionnent dans Rome. François, pour sa part, prêche et confesse à l’église Saint-Louis-des-Français, catéchise les enfants. Le groupe l’a choisi comme » secrétaire « . Il le restera deux ans… Lorsque il reçoit enfin les Compagnons, le Pape accepte leur oblation avec joie.
Tout de suite, on demande ces prêtres de tous côtés. Charles Quint les voudrait
aux Indes espagnoles, Jean III de Portugal aux Indes portugaises; les évêques
et les princes de l’Italie du Nord qui les ont vus à l’œuvre, sollicitent leur
retour ; le Pape songe à les utiliser comme Nonces, comme instruments de la
réforme de l’Église. Et ils ne sont que dix…
Que va-t-il advenir de
leur précieux compagnonnage, dispersés qu’ils seront en tous pays de la
Chrétienté et hors de la Chrétienté ? En mars 1539, ils délibèrent longuement.
Première décision : comme
leur groupe a été formé et voulu par Dieu, ils doivent garder entre eux des
liens étroits d’amitié.
Deuxième décision cette
amitié se scellera par le vœu d’obéissance » à l’un d’entre eux « .
L’étape qui vient d’être franchie est importante la Compagnie de Jésus, de
groupe de libres compagnons, se transforme ainsi en Ordre Religieux.
Ce n’est que le 24
septembre 1540, que Paul III signera la Bulle Regimini militantis, qui
établira dans l’Église la Compagnie de Jésus. A cette date, François aura déjà
quitté Rome et sera parti vers son grand destin.
En ce début de l’année
1540, Jean III de Portugal avait obtenu du Pape que deux des Compagnons fussent
affectés aux jeunes missions des Indes. Ce sont Rodriguez et Bobadilla qui sont
choisis… Lui, François, restera secrétaire à Rome. Bobadilla est donc rappelé
de Naples à Rome, mais il arrive dans un état de santé si délabré que son
départ est impensable. François est donc désigné pour le remplacer.
Ignace racontera son départ, après la mort de François :
« Le Père, écrit-il, s’empressa de me répondre:
Me voici ! Me voici !
Puis il se retira pour empaqueter deux vieux pantalons
et une soutane indescriptible. «
En quittant Rome,
François laisse trois lettres cachetées qu’il ne faudra ouvrir que si Paul III
approuve enfin la Compagnie de Jésus : l’une contient sa délégation de pouvoirs
aux autres Compagnons qui se réuniraient à Rome pour rédiger ou approuver les
Constitutions ; la seconde, son vote (en faveur d’Ignace, ou si celui-ci venait
à manquer, en faveur de Favre) pour l’élection du futur Préposé Général ; la
troisième confie à Laynez le soin de faire sa profession religieuse entre les
mains du futur Général.
En mars 1540, François
part avec l’ambassadeur du Portugal. En attendant le départ de la flotte pour
les Indes, Rodriguez et François se livrent » aux ministères accoutumés
« . Leur dévouement apostolique suscite dans Lisbonne une telle admiration
étonnée que des pressions s’exercent sur le Roi pour qu’il les garde au
Portugal. Le Pape sollicité remet la décision à Ignace, qui tranche à la
manière de Salomon : Rodriguez, le Portugais, restera à Lisbonne, François
partira pour les Indes.
Le 7 avril 1541, le jour
anniversaire de la naissance de François, il embarque avec deux compagnons sur
le Santiago qui emmène le nouveau vice-roi, Martin de Sousa, vers les Indes.
Pour tout bagage, François emporte un vêtement chaud, son bréviaire et,
curieusement, une petite anthologie de textes d’écrivains sacrés qui ne le
quittera plus.
Pour aller plus loin :
– Des images de Rome du temps de la fondation de la Compagnie de Jésus (site en anglais)
– D’autres infos sur François-Xavier
– La
relique du bras de François dans l’église du Gesu à Rome
GOA
A Goa, François débarque en qualité de Nonce Apostolique. Les lettres qu’il tient de Rome lui donnent pleins pouvoirs sur les fidèles et les infidèles de l’empire colonial du Portugal.
Comme les Apôtres, François enseignera, baptisera, réconciliera, proclamera à
tous, » à temps et à contre-temps » la Parole du Salut.
Sa pauvreté personnelle,
ses austérités, son dévouement, sa prière, sa joie aussi, parleront aux cœurs
des hommes plus encore que sa parole. Sa prédication, ce sera sa propre
personne, sa vie, son exemple. Il rayonne. Il implante l’Église, laissant le
soin à d’autres, derrière lui, d’organiser, de structurer, de former ces
communautés. François, comme les Apôtres, est un pionnier, mais un pionnier qui
« porte le poids de toutes les églises » qu’il fonde.
On a dit que sa théologie
était trop sévère, et qu’il mettait trop facilement en enfer ceux qui
refusaient sa prédication. Ce n’est pas tout à fait exact : un examen précis
des cas et des textes montre qu’un homme sincère dans son refus, s’il vivait
selon sa conscience, était fort apprécié et respecté de François et que
celui-ci réservait ses sévérités pour ceux des Portugais et des païens qui, par
leurs mœurs, dérogeaient, ceux-ci à la loi naturelle, ceux-là à la loi
chrétienne.
On lui reprochera aussi
de n’avoir pas saisi les richesses de l’hindouisme, de l’Islam, du
confucianisme. C’est exact. Mais Paul, Pierre, Thomas n’avaient-ils pas jadis
choisi d’annoncer de façon abrupte un Dieu crucifié et ressuscité, « folie
pour les païens » ?
Goa éblouit François.
Mais il ne fut pas long à perdre ses illusions. En fait, Goa était un grand
port où la minorité portugaise était fort riche. L’armée du Roi Jean y
maintenait un ordre impitoyable. François prend logis à l’hôpital. Sans doute
prêche-t-il et confesse-t-il dans la petite église de Notre-Dame du Rosaire
proche de l’hôpital. Mais aussi il parcourt les rues, la clochette à la main,
pour assembler les passants. Tous les dimanches, il va retrouver les lépreux,
hors de la ville.
Un établissement retient
l’intérêt de son cœur : le collège Saint-Paul, dit de la Sainte-Foy. Soixante
jeunes gens. Indiens, Cingalais, Malais, Malgaches, Éthiopiens, Cafres du
Mozambique, y vivent et sont instruits aux frais du Roi Jean III. François
songe à former un clergé indigène ou du moins de solides chrétiens qui
porteront le Message du Christ à leurs frères de race.
Il y a sept mois que
François est arrivé à Goa lorsque le vice-roi l’envoie « dans un pays où,
de l’avis de tous, les perspectives sont brillantes de gagner les hommes à la
foi » : la côte des Paravers au sud de l’Inde. On y accède par Cochin. François
part le 20 septembre 1542 accompagné de trois clercs paravers, formés au
collège de la Sainte-Foy ; ils lui serviront d’interprètes car il ignore le
premier mot du difficile tamoul.
Quelque trente mille
Paravers – dits « Pêcheurs de perles » – répartis en une trentaine
de villages vivaient sur une bande côtière qui s’étend au Nord du Cap Comorin.
Misérables parmi les plus misérables ils occupaient l’avant-dernier échelon
dans la hiérarchie des castes, juste avant les parias. Pendant deux ans,
François va sillonner ce pays. C’est pour eux qu’il inventa une méthode
d’enseignement religieux qui lui servira en d’autres régions dont il ignorait
la langue : faire traduire par des indigènes bilingues les vérités essentielles
de la foi, ainsi que les prières fondamentales – au risque que ce catéchisme
contint des contre-sens graves ; s’entraîner lui-même à prononcer, tant bien
que mal, ces traductions ; et les dire, ou si c’était possible, les chanter
devant ses auditoires, jusqu’à ce qu’ils les sachent par cœur. Sa personne, son
charme, son inépuisable charité faisaient le reste.
A la fin du mois
d’octobre 1543, François fait un séjour à Goa pour y chercher du renfort. C’est
alors qu’il apprit que Paul III avait approuvé la Compagnie et qu’Ignace avait
été élu Général…. Il fit donc sa profession solennelle en utilisant la formule
dont s’étaient servis ses frères de Rome à Saint-Paul hors les Murs. Désormais,
il la portera dans une petite boîte suspendue à son cou, qui contient encore
une relique de l’Apôtre saint Thomas et la signature d’Ignace.
La seconde année que
passa François chez les Paravers ne ressembla en rien à la première : il dut
soutenir, protéger et même nourrir une de ses chrétientés persécutée et emmenée
en esclavage.
Deux rajahs razzient la
côte des Pêcheurs. Bientôt le pays est livré à une tuerie générale. Au-dessus
de cette mêlée, François se dresse avec pour seules armes sa foi, son
espérance, sa charité. Il intervient auprès des chefs, propose des trêves, paie
des rançons pour libérer des prisonniers. Et quand ses Paravers traqués se
réfugient sur des îlots de la côte, il organise leur ravitaillement par mer, il
navigue lui-même sur de frêles embarcations.
L’un des rajahs, fauteurs
de la guerre, propose à François de lui ouvrir son pays, le Travancore, une
bande côtière à l’ouest du Cap Comorin. Bien qu’il s’agisse d’une tribu plus
primitive encore que les Paravers, François s’y précipite. En un mois, il
parcourt tout le pays : le résultat de cette mission fut surprenant pour
François lui-même. Il l’écrira à Ignace de Loyola :
Quant aux nouvelles de l’Inde, je dois vous faire part que le Seigneur, dans le royaume où je me trouve, a invité beaucoup d’hommes à se faire chrétiens. En un mois, j’en ai baptisé plus de dix mille.
François n’oubliera
jamais ses Paravers. De Goa, du Japon, il demande des nouvelles de sa première
mission ; il règle toutes choses en faveur de ces pauvres entre les pauvres. A
la veille de son départ pour la Chine, il écrit à un supérieur :
Souvenez-vous toujours de
la grande indigence des hommes du Cap Comorin… et combien d’enfants y meurent
sans baptême, parce qu’il n’y a personne pour les baptiser.
Voici une étrange
anecdote que le Père Coelho nous rapporte dans ses souvenirs sur François
C’était son habitude chaque
soir de se glisser hors de la maison, sans me gêner, et de traverser mon jardin
jusqu’à la hutte qui joignait le sanctuaire du bienheureux Apôtre (St-Thomas).
Il ne disait rien de ces expéditions nocturnes, mais je devinais qu’il s’y
rendait pour prier et se flageller. Un jour, je lui en parlai. » Père
Maître François, je vous en prie, ne marchez pas dans le jardin. Il y rôde des
démons la nuit, et ils pourraient vous faire du mal. » Il en rit, mais
tout de même prit ensuite avec lui un Malabar de sa connaissance, une âme
simple, qu’il laissait étendu à la porte de la hutte.
Une nuit, tandis qu’il
priait à l’intérieur, il commença à crier à plusieurs reprises: »
Notre-Dame, vous ne m’aiderez donc pas? » et à voix si haute qu’il
réveilla son gardien endormi, qui entendit alors le bruit de coups provenant de
la hutte. Le lendemain matin, le Malabar me raconta ce qui s’était passé
pendant la nuit… Le Père François resta prostré pendant deux jours, mais je ne
pus en obtenir un mot sur l’événement.
Pour aller plus loin :
– Des photos du sanctuaire de Goa avec les reliques de François-Xavier
– Goa sur le site de l’église Saint François-Xavier à Paris
– La présentation de François sur un site de tourisme de Goa (site en anglais)
– La fête de François-Xavier à Goa (site en anglais)
MOLUQUES
Malacca (Singapour) est
un des centres de commerce les plus actifs de l’Extrême-Orient. Ville où
s’entassent pêle-mêle les races et les religions ; mais la minorité portugaise
domine les autochtones de toute la puissance de ses soldats. Pendant trois mois,
François s’efforce de remettre un peu d’ordre dans la communauté chrétienne
elle-même, dont l’exemple est trop souvent un contre-témoignage du
christianisme. Pour cela, il use de la méthode qui lui a si bien réussi à Goa :
le contact direct.
Il entre dans les foyers où abondent les concubines ; il ne craint pas d’aller
dans les tripots, les maisons de jeux et de plaisirs. Le dimanche, il prêche,
confesse dans l’église Notre-Dame-de-l’Assomption. Il n’oublie pas d’ailleurs
les épaves misérables de la « cité des fleurs et des parfums » :
juifs, musulmans, pauvres, malades, prisonniers.
Alors commence pour
François le 1er janvier 1546, une croisière de 1740 miles à travers la mer des
pirates. C’est à Amboine que débarque d’abord François. Il y trouve une
« clientèle » à laquelle il ne s’attendait pas : une cargaison de
marins espagnols, que les Portugais ont faits prisonniers et jetés dans les
cales de huit grands navires. A ces captifs, François s’efforce d’apporter tous
les secours matériels et spirituels qui sont en son pouvoir. Le 10 mai, il
écrit aux Pères de Goa :
« La flotte m’a tenu en haleine du matin au soir, écoutant un flot incessant de confessions, visitant les malades, prêchant, confessant et réconfortant les mourants. J’y ai passé tout mon temps pendant le carême, avant et après…
L’île d’Amboine fait environ 25 à 30 lieues de pourtour, elle est populeuse, avec sept villages de chrétiens. »
Il reste à Amboine
jusqu’à la mi-juin ; alors, une fois encore, il reprend la mer. François
voudrait visiter toutes les îles de cette constellation marine. Il s’arrête ici
ou là, au gré des capitaines des bateaux et selon l’humeur des vents. Ses amis
l’avaient dissuadé de se lancer dans ce voyage, tant les gens de ces îles sont
cruels. En vain ; il n’accepte même pas les antidotes dont on le conseille de
se munir :
« Mes m’offrirent des
antidotes avec des larmes, mais en les remerciant de tout mon cœur pour leur
amour et leur bonté, je n’ai pas accepté leurs défensives, car je ne voulais
pas me charger d’une crainte que je n’éprouvais pas, surtout rien perdre de la
confiance que je fais entièrement à Dieu. »
Vers le milieu de juin
1546, il se dirige vers l’île de Ternate : la population est païenne, les
Européens ont des mœurs très relâchées car Goa a pris la fâcheuse habitude d’y
délester tous ses éléments indésirables.
François s’installe à
l’hôpital et s’occupe des malades et des mourants. Le dimanche, il prêche aux
quelques chrétiens. A Ternate, dit-on, son catéchisme eut un succès
extraordinaire : les chants de François retentirent bientôt partout…
Comme aux mois d’été la
population tout entière est mobilisée pour récolter les girofles, il en profite
pour rédiger le seul livre qu’il ait jamais écrit : une sorte de
« somme » de la doctrine chrétienne inspirée par les Exercices
Spirituels d’Ignace.
Il reprend la mer pour
l’île du More, et y passe trois mois. C’est là sans doute qu’il fait les
rencontres les plus périlleuses de son aventureuse existence : car les
autochtones sont passés maîtres dans l’art des poisons, ils collectionnent les
têtes coupées et sont friands de chair humaine. Ignorant le premier mot de leur
idiome, François, lorsqu’il croise l’un de ces barbares sur son chemin n’a
qu’un langage : il lui sourit et il l’embrasse !
Ici comme ailleurs,
François cherche à discerner parmi les quelques chrétiens de l’île, des hommes
capables d’assumer la responsabilité de petites communautés.
En décembre 1546,
François revient à Ternate, où il essaie de mieux organiser la communauté
chrétienne. Peu après Pâques, il rejoint Amboine, puis Malacca. Une grande joie
l’y attend : il y trouve trois de ses frères de la Compagnie de Jésus. Ils
restent ensemble pendant un mois. François informe et forme ses trois recrues ;
puis les Pères partent à leur tour vers les îles : deux d’entre eux y mourront
martyrs.
« Ces îles abondent
en consolations spirituelles, tous ces périls, tous ces labeurs, si on les accepte volontiers pour le seul amour et le service de Dieu notre
Seigneur, sont d’abondants trésors de grandes consolations spirituelles ; si bien qu’en peu d’années, on perdrait la vue, sous l’abondance des lagrimas consolativas (larmes de joie)… »
En décembre 1547,
quelqu’un d’étrange surgit soudain dans l’existence de François, et va influer
sur l’orientation de son apostolat : un Japonais du nom d’Anjiro. C’est un
noble, appartenant peut-être à la classe des samouraïs. Il a une quarantaine
d’années. Depuis cinq ans, il erre en quête d’un maître spirituel qui puisse
rendre la paix à son âme, lourdement chargée de péchés de jeunesse et même d’un
homicide. En 1545, Anjiro a entendu parler de François comme d’un homme de Dieu
vraiment extraordinaire. En 1546, pour rencontrer François qui, lui disait-on,
séjournerait à Malacca, Anjiro quitte Kagoshima, sa patrie et franchit les
trois mille miles qui séparent Kagoshima de Malacca.
De ses conversations avec
Anjiro, François retire une vision merveilleuse – où se mêlent l’utopie et la
vérité – des « îles du Japon » :
« J’ai demandé à
Anjiro si les Japonais se feraient chrétiens si je revenais avec lui dans son
pays. Il me répondit que non… Mais si je satisfaisais à leurs questions et si
je me conduisais de telle manière qu’ils ne trouvent rien à blâmer dans ma
conduite, alors, après m’avoir connu pendant six mois, le roi, la noblesse et
tous les gens de distinction se feraient chrétiens, car les Japonais,
disait-il, sont entièrement guidés par la loi de la raison. »
François s’enthousiasme :
il partira vers cette nouvelle terre promise.
JAPON
Avant de partir pour le
Japon inconnu, François, pendant quinze mois, naviguera entre Goa et les
différents postes des Indes.
A Goa, bien des
tristesses l’assaillent : des deuils ont décimé ses amis ; le vice-roi Sousa a
changé ; l’évêque vieillit désabusé ; des zizanies se sont glissées dans le
groupe des Pères et des Frères : François doit en renvoyer l’un ou l’autre de
la Compagnie de Jésus.
Le 20 mai 1548, jour de
la Pentecôte, Anjiro, son serviteur et un troisième Japonais sont baptisés par
l’évêque d’Albuquerque, en la cathédrale de Goa. Anjiro sous le nom de Paul de
la Sainte-Foy, son serviteur sous le nom de Jean, le troisième sous le nom
d’Antoine.
François prépare son
départ. Il n’a malheureusement pour informateur qu’Anjiro qui ne connait guère
que le petit coin du Japon où il est né et la secte bouddhiste à laquelle il
appartient. Ses renseignements créent chez François un Japon de rêve : les
cœurs y seraient mûrs pour accueillir la Parole de Dieu !
Le 15 avril 1549,
François quittait Goa pour Malacca. Courte escale. En la fête de Saint Jean
Baptiste il embarque pour le Japon sur une jonque chinoise dont le capitaine
porte le surnom trop vrai de Ladrâo (le voleur). L’accompagnent : Anjiro, Jean
et Antoine, le P. Cosme de Torrès et le jeune Frère Juan Fernandez. Il emporte
pour le » Roi du Japon » une cargaison de cadeaux, car il songe à se
présenter à lui en qualité de Nonce du Pape…
Le 15 août 1549, le
Ladrâo abordait à Kagoshima.
Le projet de François est clair : se rendre le plus tôt possible » là où réside le Roi du Japon « . Le Roi, il se l’imagine omnipotent, souverain absolu, efficace, à l’image de François Ier de France ou de Jean III de Portugal.
Comment en eût-il été autrement ?
François reste dix-sept
mois au Japon.
Du 15 août 1549 au mois
d’octobre 1550, à Kagoshima, François loge dans la famille d’Anjiro et s’initie
aux coutumes japonaises : cérémonie du thé, baguettes pour les repas,
salutations, longues stations assises sur les talons et autres nouveautés. Tout
se passe bien, d’abord, quoique les conversions soient bien moins nombreuses
que les conversations ! François est même reçu par le daïmyo (qu’il s’obstine à
nommer « le duc ». « Anjiro » traduit le catéchisme apostolique de
François. Le P. Cosme apprend (sans succès) la langue du pays, comme le Frère
Fernandez (avec succès).
Mais voici que la faveur
du daïmyo se refroidit sous la poussée de bonzes bouddhistes à qui François a
osé reprocher leurs vices. François, qui rêve toujours d’aller trouver le Roi,
laisse Kagoshima aux soins du P. Cosme et d’Anjiro. et part pour Yamaguchi avec
le Frère Fernandez et Bernard le Japonais.
Octobre-décembre 1550,
François réside à Yamaguchi, ville résidence du plus puissant des daïmyos du
Japon. C’est une ville de quelque dix mille maisons, d’une centaine de temples
et de monastères très riches. Ici François tente sa chance : sans solliciter la
permission du daïmyo, voici qu’avec ses deux compagnons il se met à prêcher «
dans les rues, nous plaçant aux croisements où passent les gens ». L’échec est
total.
Une semaine avant Noël,
François, Fernandez et Bernard partent pour Miyako, aujourd’hui Kyoto. Miyako
était déjà l’une des plus belles villes de l’Asie. Elle fut pour François le
lieu de ses plus cruelles désillusions : le » Roi du Japon » a beau
descendre de la déesse solaire, il n’est qu’un roi de théâtre, qui ne sort –
qu’on ne sort, plus exactement – de son palais délabré que pour certaines
cérémonies officielles, et lorsque l’on se présente, dans la tenue de François,
aux portes de ce palais, on en est vigoureusement écarté. Autre déception : les
fameuses « universités » sont en fait des monastères peuplés et
riches : un gueux n’y est pas admis. François et Fernandez peuvent être les
premiers Européens à pénétrer si avant dans le Japon, ils n’ont plus qu’à
rebrousser chemin. En mars 155 1, les voici de retour à Yamaguchi.
François qui a compris à
ses dépens qu’au Japon, un daïmyo est plus puissant en fait que « le Roi »,
se décide à frapper un grand coup. Il se présente au daïmyo de Yamaguchi, non
plus en pauvre itinérant, mais en grand costume d’ambassadeur du Pape et les
bras chargés de cadeaux : une horloge qui sonne les heures, deux paires de
lunettes, un mousquet à trois canons et même un tonnelet de vin de porto… Le
daïmyo, ébloui, donna aux missionnaires toute autorisation de prêcher leur
doctrine ; il mit même à leur disposition, pour se loger et recevoir, un
monastère bouddhiste.
Mais en dix semaines, il
ne se fit aucune conversion. Jusqu’au jour où un Japonais cracha au visage de
Fernandez qui prêchait sur une place publique. Le Frère prit calmement son
mouchoir de papier, essuya son visage et continua de parler… Devant cette
sérénité, un des plus acharnés adversaires de François se convertit et demanda
le baptême.
Quand François partit en
septembre, plus de cinq cents personnes s’étaient converties. Malheureusement
une révolution éclata peu après et le daïmyo périt dans l’émeute.
La renommée de François
est telle en ces parages que le daïmyo du Bongo (province du Kiou-Siou)
l’invite à prêcher l’Evangile sur ses terres. François part pour ce nouveau
pays en août 1551. Il y reste trois mois.
Depuis deux ans, François
n’a reçu aucune nouvelle d’Europe, ni même des Indes. Il décide de retourner à
Malacca. Le bateau qui le porte est pris dans une terrible tempête qui le jette
sur une île proche de Canton. Là, François retrouve un riche marchand de ses
amis de Cochin, Diégo Pereira. Pereira lui montre une lettre clandestine
provenant de Portugais tombés aux mains des Chinois et qui souffrent dans les
geôles de Canton. Ces prisonniers supplient Pereira de se faire nommer ambassadeur
du Portugal à la cour de Pékin pour leur venir en aide. Pour François, cette
lettre est une illumination. Du rivage de Chine il rentre à Malacca sur le
navire de Pereira: les deux hommes échafaudent leur plan… Et l’on atteint
Malacca le 27décembre 1551.
Malacca fit à François un
accueil chaleureux. Le Père Perez qui missionnait là lui remet un paquet de
lettres. L’une venait d’Ignace, elle était datée du 10 octobre 1549 : Ignace
nommait François » Provincial de l’Est « , c’est-à-dire de toutes les
missions de la Compagnie de Jésus depuis le cap Comorin jusqu’au Japon. Depuis
deux ans, François était Provincial sans le savoir !
François retourne ensuite
à Goa où il trouve dans les Indes une situation fort troublée. Il en décèle
aisément la source: le Père Antoine Gomez, le recteur du collège de la
Sainte-Foy ; il a remplacé les élèves indigènes par des fils de familles
portugaises, contre les intentions du Roi Jean.
En deux mois, François
remet toutes choses en ordre : il rétablit la bonne entente des missionnaires
de la Compagnie de Jésus avec le vice-roi, les autres Religieux, les Frères de
la Miséricorde ; il restaure la vie religieuse des Jésuites, quitte à expulser
de l’Ordre et même à renvoyer en Europe certains ferments d’indiscipline (Gomez
est du nombre !); il règle au mieux les difficultés en personnel ou en
ressources des différents postes ; il encourage, soutient, redonne élan et
enthousiasme, même lorsqu’il doit réprimander ou punir. Sans négliger de payer
de sa personne pour les prédications, les confessions, les catéchismes…
Il écrit des lettres,
rédige des rapports, donne ses instructions à Barzée, le nouveau recteur de
Goa, à Gonçalo Rodriguez qui peine durement à Ormuz, à Cypriano, « le
satrape » de San Tomé, à d’autres encore. Comme Ignace, François a l’art
de percevoir les qualités de ces » enfants terribles » de la
mission !
Je termine, en priant votre sainte charité,
Père très exemplaire de mon âme,
à genoux pendant que j’écris cette lettre,
comme si j’étais en votre présence,
de me confier instamment à Dieu notre Seigneur
dans vos pieux et saints sacrifices et prières :
qu’Il me donne d’apercevoir sa très sainte volonté
dans cette vie présente, avec la grâce pour l’accomplir parfaitement.
Finale d’une lettre de
François à Ignace
Cependant, avec Diégo
Pereira, il prépare son départ pour la Chine. Ils se présenteront à la Cour de
Pékin, lui François, en Nonce du Pape, lui Pereira, en ambassadeur du Roi du
Portugal (par la grâce du vice-roi !). Les » très riches présents »
ne sont pas oubliés. Pereira y dépense une fortune.
Pour aller plus loin :
– Les jésuites aujourd’hui au Japon (site en anglais… et japonais)
– Le premier
jésuite japonais, un compagnon de François-Xavier
SANCIAN
17 avril 1552, berges du
port de Goa
Le Santa Cruz, le navire
de Diégo Pereira l’ambassadeur, appareille pour la Chine mystérieuse, avec
François le Nonce à son bord. Une fois parti, François s’aperçoit qu’il a
oublié à Goa ses lettres testimoniales de Nonce apostolique.
A Malacca, François a la
mauvaise surprise de retrouver aux côtés du « capitan », Alvaro de
Ataide de Gama, celui-là même que le vice-roi de Sousa avait fait jeter dans
les cales du Coulam à Mozambique en 1542. Or Alvaro est à présent
« Capitan des mers de Malacca », il dispose de l’accueil et de la
sortie de tout navire.
Il s’oppose au
départ du Santa Cruz, si Pereira ne démissionne pas de son titre d’ambassadeur
;
il refuse de
reconnaître le titre de Nonce de François qui ne pouvait exhiber ses lettres
testimoniales ;
impose au Santa Cruz
un équipage de son choix ;
exige que les
présents préparés pour le « Roi de Chine » soient déchargés à quai,
et même la « chapelle pontificale » dont François s’était munie.
Il faut bien en passer
par ces exigences du « capitan ». Cet épisode malencontreux a du
moins un avantage. Il permet de surprendre François dévoré par une sainte
colère d’apôtre : il écrit à Goa lettre sur lettre afin que l’évêque fulmine
l’excommunication contre Alvaro de Gama « pour avoir empêché un voyage de
si grand prix pour Dieu et notre sainte foi »; il demande qu’on informe de
la situation le Roi Jean à Lisbonne, afin qu’il châtie sévèrement le « capitan
» félon !
Le projet d’ambassade
était ruiné. François écrira : « Je me rends sur ces rivages au large de
Canton, privé de tout secours humain, mais dans l’espoir qu’un maure ou un
païen me conduira sur la terre ferme de Chine. » François envisage le pire
: faire affaire avec l’un de ces contrebandiers ou pirates qui, au péril de
leur vie, trafiquaient clandestinement entre les navires étrangers et les côtes
de Chine.
Au début de septembre
1552, le Santa Cruz atteignait l’île de Schangschwan, également appelée, selon
l’usage français, Sancian, sise à dix kilomètres des rivages de Chine, à deux
cents au S-O. de Hongkong. François n’avait plus avec lui qu’un jésuite
étudiant, Alvaro Ferreira, un Chinois Antonio et un domestique malabar
Christophe.
Les quelques Portugais
qui faisaient escale alors à Sancian accueillirent François avec joie. Ils lui
construisirent une hutte de bois coiffée de paille et une petite chapelle de
branchages. François commença aussitôt à s’occuper des enfants et des malades,
à prêcher, catéchiser, confesser. Il écrit à ses amis d’Europe et des Indes.
Cependant qu’il cherche à prendre contact avec quelque « passeur »
chinois qui le mènerait clandestinement à Canton. En voici un précisément qui
accepte de courir le risque pour deux mille livres : l’argent touché, il
disparaît… C’est que l’accès des rivages de Chine est sévèrement interdit;
quiconque s’aventure à braver cette défense est voué, s’il est pris, non pas à
une mort prompte, mais à d’interminables tortures.
Ferreira, étudiant
jésuite, tremble à la pensée des geôles de Canton : François le renvoie de la
Compagnie de Jésus ; Christophe le Malabar s’apprête à déserter au premier signe
de danger… Seul reste auprès de François le jeune Antonio, ce fils de la Chine,
fidèle comme un fils. Un à un, les navires des marchands quittent Sancian avant
l’hiver. Vers la mi-novembre, l’un d’eux emporte à Malacca une lettre heureuse
de François : il a trouvé enfin un Chinois qui lui a promis, pour 350 cruzados
de poivre, de le transporter à Canton. 350 cruzados de poivre, c’est une
fortune ! Mais rien n’est trop cher pour aller aider les prisonniers de Canton
et surtout annoncer en Chine l’Evangile du Seigneur. Chaque jour, François
guette le retour de son passeur: il ne reparaîtra pas.
C’est alors que François
lance son prodigieux défi :
« Au cas où notre
homme ne viendrait pas et aurait changé par crainte du risque, j’irai au Siam
et de là à Canton avec la flotte que le Roi de Siam envoie à Canton. Et si
avant un an je ne peux pas aller par le Siam, j’irai par l’Inde. J’ai grande espérance
d’aller en Chine… Quelle grande gloire pour Dieu si par le moyen d’un être
aussi vil que moi, cette vaste opposition du diable n’aboutissait à rien
! »
21 novembre 1552,
François célèbre sa dernière Messe, une messe des morts pour un contrebandier
de l’île. L’office terminé, il se sent défaillir. Antoine le conduit au Santa
Cruz qui est toujours là, le capitaine n’osant repartir pour Malacca sans
François. Mais le roulis du navire le fatigue, on le ramène à terre. Un
marchand portugais qui s’apprête à partir lui fait une saignée. François
s’évanouit.
Voici le récit de
l’unique témoin de ces derniers jours de François par le fidèle Antoine :
Le 3 décembre 1552,
François avait quarante-six ans.
« La saignée fut suivie
d’une si grande nausée, qu’il fut incapable d’avaler quelque chose… Il
supportait le tout avec grande patience. Son esprit alors se mit à vagabonder,
et, dans son délire, des mots, incohérents en apparence, prouvaient qu’il
pensait à ses frères de la Compagnie de Jésus… Les yeux levés au ciel, et, avec
une attitude très joyeuse, il tint à haute voix de longs colloques avec Notre
Seigneur, dans les différentes langues qu’il connaissait. Ce jour-là, il perdit
l’usage de la parole, et resta silencieux pendant trois jours, jusque vers le jeudi
à midi. Pendant tout ce temps, il ne reconnaissait personne et ne mangeait plus
rien. Jeudi vers midi, il reprit ses sens, mais ne parla que pour invoquer la
Sainte Trinité, Père, Fils et Saint Esprit, l’une de ses plus tendres
dévotions. Il reprit ces paroles Jésus, « Fils de David, ayez pitié de
moi » ; il s’exclama à plusieurs reprises « O Vierge, Mère de Dieu,
souvenez-vous de moi »… Il eut sur les lèvres ces invocations et d’autres
du même genre toute la nuit du vendredi, jusqu’à l’aube du samedi, quand je
compris qu’il se mourait ; je plaçai une petite chandelle dans sa main ; alors
avec le nom de Jésus sur les lèvres, il rendit son âme à son Créateur et
Seigneur, avec grand repos et paix. »
Antoine et deux mulâtres
ensevelirent le corps dans un coffre où ils déversèrent de la chaux, puis ils
le déposèrent dans la terre. Quand le Santa Cruz leva l’ancre, en février 1553,
il emportait à son bord le corps – intact – de François.
Le 22 mars Malacca reçut
avec de grands honneurs la précieuse relique. Pereira était à Goa quand il
apprit la mort de son grand ami. Il vint à Malacca, un peu après le 15 avril
1553 et enleva clandestinement le corps. Il le déposa dans sa maison, et le 11
décembre enfin, la dépouille mortelle de François reprit la mer une dernière
fois.
Le bateau eut à subir
ouragans et tempêtes ; à plusieurs reprises il faillit échouer. On atteignit
enfin Goa.
La ville entière –
« fidèles et infidèles », selon la formule du vœu de Montmartre –
était au port pour accueillir celui qui, dans le silence et la solitude, avait
vécu et était mort pour révéler aux terres nouvelles l’amour du Christ.
François-Xavier fut
canonisé le 12 mars 1622, en même temps qu’Ignace de Loyola. Ni la vie, ni la mort n’avaient pu les séparer.
Pour aller plus loin :
– Télécharger une image de Sancian comme fond d’écran (1024×667 pixels, 72 ko)
– Une
carte des îles face à la Chine datant de 1749 (site en anglais)
SOURCE : http://www.jesuites.com/2012/01/saint-francois-xavier-sj/
Peter Paul Rubens (1577–1640), The miracles of St. Francis Xavier, Modello, circa 1616, 104.5 x 72,5, Kunsthistorisches Museum
Also
known as
Apostle to the Far East
Francisco de Jaso y
Azpilicueta
Franciscus de Xabier
Profile
Born to the nobility of
the Basque reqion. Studied and taught philosophy at
the University
of Paris, and planned a career as a professor.
Friend of Saint Ignatius
of Loyola who convinced him to use his talents to spread the Gospel.
One of the founding Jesuits,
and the first Jesuit missionary. Priest.
In Goa, India,
while waiting to take ship, he preached in
the street, worked with the sick,
and taught children their catechism.
He would walk through the streets ringing a bell to
call the children to
their studies.
Said to have converted the
entire city.
He scolded his
patron, King John
of Portugal,
over the slave trade: “You
have no right to spread the Catholic faith while
you take away all the country’s riches. It upsets me to know that at the hour
of your death you
may be ordered out of paradise.”
Tremendously
successful missionary for
ten years in India,
the East
Indies, and Japan, baptizing more
than 40,000 converts.
His epic finds him dining with head hunters, washing the sores of lepers in Venice, teaching catechism to Indian children, baptizing 10,000
in a single month. He tolerated the most appalling conditions on long sea
voyages, enduring extremes of heat and cold. Wherever he went he would seek out
and help the poor and
forgotten. He traveled thousands
of miles, most on his bare feet, and he saw the greater part of the Far East.
Had the gift of tongues. Miracle worker.
Raised people from the dead. Calmed storms. Prophet. Healer.
Born
7
April 1506 at
Javier, Spanish Navarre as Francisco
de Jaso y Azpilicueta
2
December 1552 at
Sancian, China of
a fever contracted
on a mission journey
25
October 1619 by Pope Paul
V
12
March 1622 by Pope Gregory
XV
foreign
missions (proclaimed on 25
March 1904 by Pope Pius
X)
—
Alexandria, Louisiana, diocese of
Cape
Town, South Africa, archdiocese of
Chicoutimi, Québec, diocese of
Dinajpur,
Bangladesh, diocese of
Green
Bay, Wisconsin, diocese of
Indianapolis, Indiana, archdiocese of
Kabankalan, Philippines, diocese of
Mumbai, India, archdiocese of
Whitehorse,
Yukon Territories, diocese of
Congregation
for the Propagation of the Faith
Missioners
of the Precious Blood
preacher carrying
a flaming heart
vessel
young bearded Jesuit in
the company of Saint Ignatius
Loyola
young bearded Jesuit with
a torch, flame, cross and lily
Additional
Information
Book
of Saints, by Father Lawrence
George Lovasik, S.V.D.
Illustrated
Catholic Family Annual
Light
From the Altar, edited by Father James
J McGovern
Little
Lives of the Great Saints
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Lives
of the Saints, by Father Francis
Xavier Weninger
Saints
for Sinners, by Father Alban
Goodier SJ
Saints
of the Society of Jesus
Stories
of the Saints for Children, by Mary Seymour
The
Apostle of the Japanese, by Leonora Blanche Lang
The
Life of Saint Francis Xavier, by John Dryden
The
Liturgical Year, by Father Prosper
Gueranger
In God’s Army, by Father Cyril
Charles Martindale, S.J.
download in EPub format
books
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Our
Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
1001
Patron Saints and Their Feast Days, Australian Catholic Truth Society
Catholic
Cuisine: Fortune Cookies
Catholic
Cuisine: Tempura
Catholic
Cuisine: Xaver Suppe
Catholic
Cuisine: Basque Chicken
Christian
History and Biography
Letter
of Saint Francis to the Society of Jesus in Europe
Litany
of Saint Francis Xavier
Miracles
of Saint Francis Xavier, by Father John A. Hardon, S.J.
images
video
e-books
Life
and Letters of Saints Francis Xavier, by Henry James Coleridge
Life
of Francis Xavier, Apostle of the Indies, by Mary Hall McLean
Life
of Saint Francis Xavier, by M T Kelly
Life
of Saint Francis Xavier, Apostle of the Indies and Japan, by Daniello
Bartoli
Life
of Saint Francis Xavier, Evangelist, Explorer, Mystic, by Edith Anne
Stewart
Saint
Francis Xavier, Apostle of India and Japan, by John Clement Reville
The
Odyssey of Francis Xavier, by Theodore Maynard
sitios
en español
Martirologio
Romano, 2001 edición
sites
en français
Abbé
Christian-Philippe Chanut
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
Readings
It is not the actual
physical exertion that counts towards a man’s progress, nor the nature of the
task, but by the spirit of faith with which it is undertaken. – Saint Francis
Xavier
The best way to acquire
true dignity is to wash one’s own clothes and boil one’s own pot. – Saint Francis
Xavier
We have visited the
villages of the new converts who
accepted the Christian religion
a few years ago. The country is so utterly barren and poor. The native
Christians have no priests.
They know only that they are Christians.
There is nobody to say Mass for them; nobody to teach them the Creed, the Our
Father, the Hail Mary and the Commandments of God’s Law.
I have not stopped since
the day I arrived. I conscientiously made the rounds of the villages. I bathed
in the sacred waters all the children who
had not yet been baptized. This means that I have purified a very large number
of children so
young that, as the saying goes, they could not tell their right hand from their
left. The older children would
not let me say my Office or eat or sleep until I taught them one prayer or
another. Then I began to understand: “The kingdom of heaven belongs to such as
these.”
I could not refuse so
devout a request without failing in devotion myself. I taught them,
first the confession of faith in the Father, the Son, and the Holy
Spirit; then the Apostles’ Creed, the Our Father, and Hail Mary. I noticed
among them persons of great intelligence. If only someone could educate them in
the Christian way
of life, I have no doubt that they would make excellent Christians.
Many, many people
hereabouts are not becoming Christians for one reason only: there is nobody to
make them Christians.
I wish the university students would
work as hard at converting these
people as they do at their books, and so settle their account with God for
their learning and the talents entrusted to them.
This thought would
certainly stir most of them to meditate on spiritual realities, to listen
actively to what God is
saying to them. They would forget their own desires, their human affairs, and
give themselves over entirely to God‘s
will and his choice.
They would cry out with
all their heart: “Lord, I am here! What do you want me to do?” Send me anywhere
you like – even to India! –
from letters to Saint Ignatius
of Loyola from Saint Francis
Xavier
MLA
Citation
“Saint Francis
Xavier“. CatholicSaints.Info. 4 July 2020. Web. 2 December
2020. <https://catholicsaints.info/saint-francis-xavier/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-francis-xavier/
Miguel Cabrera (1695–1768), San Francisco Xavier, Oil on copper, circa 1740, 68 x 58.8, Museo Nacional de Arte, Mexico City
St. Francis Xavier
Born in the Castle of
Xavier near Sanguesa, in Navarre,
7 April, 1506; died on the Island of Sancian near the coast of China,
2 December, 1552. In 1525, having completed a preliminary course of studies in
his own country,Francis Xavier went to Paris,
where he entered the collège de Sainte-Barbe. Here he met the Savoyard,
PierreFavre, and a warm personal friendship sprang up between them. It was at
this same college that St.
Ignatius Loyola, who was already planning the foundation of the Society
of Jesus, resided for a time as a guest in 1529. He soon won the confidence
of the two young men; first Favre and later
Xavier offered themselves with him in the formation of the Society.
Four others, Lainez, Salmerón, Rodríguez,
and Bobadilla,
having joined them, the seven made the famous vow of
Montmartre, 15 Aug., 1534.
After completing his
studies in Paris and
filling the post of teacher there for some time, Xavier left the city with
his companions 15 November, 1536, and turned his steps to Venice,
where he displayed zeal and charity in
attending the sick in the hospitals.
On 24 June, 1537, he received Holy
orders with St.
Ignatius. The following year he went to Rome,
and after doing apostolic work there for some months, during the
spring of 1539 he took part in the conferences which St.
Ignatius held with his companions to prepare for
the definitive foundation of the Society
of Jesus. The order was approved verbally 3 September, and before the
written approbation was
secured, which was not until a year later, Xavier was appointed, at the
earnest solicitation of the John III, King of Portugal,
to evangelize the people of the East Indies. He left Rome 16
March, 1540, and reached Lisbon about
June. Here he remained nine months, giving many admirable examples of apostolic
zeal.
On 7 April, 1541, he
embarked in a sailing vessel for India,
and after a tedious and dangerous voyage landed at Goa,
6 May, 1542. The first five months he spent in preaching
and ministering to the sick in the hospitals.
He would go through the streets ringing a little bell and inviting
the children to hear the word of God.
When he had gathered a number, he would take them to a
certain church and would there explain the catechism to
them. About October, 1542, he started for the pearl fisheries of the extreme
southern coast of the peninsula, desirous of
restoring Christanity which, although introduced years before, had
almost disappeared on account of the lack of priests.
He devoted almost three years to the work of preaching to the people
of Western India, convertingmany,
and reaching in his journeys even the Island of Ceylon. Many were the
difficulties and hardships which Xavier had to encounter at this time,
sometimes on account of the cruel persecutions which some of the
petty kings of the country carried on against the neophytes,
and again because the Portuguese soldiers,
far from seconding the work of the saint,
retarded it by their bad example and vicious habits.
In the spring of 1545
Xavier started for Malacca. He laboured there for the last months of that
year, and although he reaped an abundant spiritual harvest, he was
not able to root out certain abuses, and was conscious that
many sinners had resisted his efforts to bring them back to God.
About January, 1546, Xavier left Malacca and went to Molucca Islands,
where the Portuguese had
some settlements, and for a year and a half he preached theGospel to the
inhabitants of Amboyna, Ternate, Baranura, and other lesser islands which it
has been difficult to identify. It is claimed by some that during this
expedition he landed on the island of Mindanao, and for this reason St.
Francis Xavier has been called the first Apostle of the Philippines.
But although this statement is made by some writers of the seventeenth century,
and in the Bull of canonization issued
in 1623, it is said that he preached the Gospel in Mindanao, up to
the present time it has not been proved absolutely
that St. Francis Xavier ever landed in the Philippines.
By July, 1547, he was
again in Malacca.
Here he met a Japanese called Anger (Han-Sir),
from whom he obtained much information about Japan.
His zeal was
at once aroused by the idea of
introducing Christanity into Japan,
but for the time being the affairs of the Society demanded
his presence at Goa,
whither he went, taking Angerwith him. During the six years that Xavier
had been working among the infidels, other Jesuit missionaries had
arrived at Goa,
sent from Europe by St.
Ignatius; moreover some who had been born in the country had been received
into the Society.
In 1548 Xavier sent these missionaries to the principal centres
of India,
where he had established missions, so that the work might be preserved and
continued. He also established a novitiate and
house of studies, and having received into the Society Father
Cosme de Torres, a spanish priest whom
he had met in the Maluccas, he started with him and Brother Juan
Fernández for Japan towards
the end of June, 1549. The Japanese Anger,
who had been baptized at Goa and
given the name of Pablo de Santa Fe, accompanied them.
They landed at the city
of Kagoshima in Japan,
15 Aug., 1549. The entire first year was devoted to learning theJapanese language
and translating into Japanese,
with the help of Pablo de Santa Fe, the principal articles
of faith and short treatises which were to be employed in preaching
and catechizing. When he was able to express himself, Xavier began
preaching and made some converts, but these aroused the
ill will of the bonzes, who had him banished from the city.
Leaving Kagoshima about August, 1550, he penetrated to the centre
of Japan,
and preached the Gospel in some of the cities of southern Japan.
Towards the end of that year he reached Meaco, then the principal city of Japan,
but he was unable to make any headway here because of the dissensions then
rending the country. He retraced his steps to the centre of Japan,
and during 1551 preached in some important cities, forming the nucleus of
several Christian communities,
which in time increased with extraordinary rapidity.
After working about two
years and a half in Japan he
left this mission in charge of Father Cosme
de Torres andBrother Juan Fernández, and returned to Goa,
arriving there at the beginning of 1552. Here domestic troubles awaited him.
Certain disagreements between the superior who had been left in charge of the
missions, and the rector of
the college, had to be adjusted. This, however, being arranged, Xavier
turned his thoughts to China,
and began to plan an expedition there. During his stay in Japan he
had heard much of the Celestial
Empire, and though he probably had not formed a proper estimate of his
extent and greatness, he nevertheless understood how wide a field it afforded
for the spread of the light of the Gospel. With the help of friends he
arranged a commission or embassy the Sovereign of China,
obtained from the Viceroy of India the
appointment of ambassador, and in April, 1552, he left Goa.
At Malacca the party encountered difficulties because the
influentialPortuguese disapproved of the expedition, but Xavier knew how
to overcome this opposition, and in the autumn he arrived in
a Portuguese vessel at the small island of Sancian near the coast
of China.
While planning the best means for reaching the mainland, he was taken ill, and
as the movement of the vessel seemed to aggravate hiscondition, he was removed
to the land, where a rude hut had been built to shelter him. In these wretched
surroundings he breathed his last.
It is truly a matter of
wonder that one man in the short space of ten years (6 May, 1542 - 2
December, 1552) could have visited so many countries, traversed so many seas,
preached the Gospel to so many nations, andconverted so many infidels.
The incomparable apostolic
zeal which animated him, and the stupendous miracles which God wrought
through him, explain this marvel, which has no equal elsewhere. The list of the
principal miracles may
be found in the Bull of canonization. St.
Francis Xavier is considered the greatest missionary since the time of
the Apostles,
and the zeal he
displayed, the wonderful miracles he
performed, and the great number of souls he
brought to the light of true Faith,
entitle him to this distinction. He was canonized with St.
Ignatius in 1622, although on account of the death of Gregory
XV, the Bull of canonization was
not published until the following year.
The body of the saint is
still enshrined at Goa in
the church which formerly belonged to the Society.
In 1614 by order of Claudius
Acquaviva, General of the Society
of Jesus, the right arm was severed at the elbow and conveyed to Rome,
where the present altar was erected to receive it in
the church of the Gesu.
Astrain, Antonio. "St.
Francis Xavier." The Catholic Encyclopedia. Vol. 6. New
York: Robert Appleton Company, 1909. 5 Dec.
2015 <http://www.newadvent.org/cathen/06233b.htm>.
Transcription. This article was transcribed for New Advent by Mary and
Joseph P. Thomas. In memory of Sebastian Poovathumkal.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. September 1, 1909. Remy Lafort,
Censor. Imprimatur. +John M. Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2020 by Kevin
Knight. Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/06233b.htm
Busto
relicário de S. Francisco Xavier. Madeira. Sec XVII, Pius XII Museum, Braga,
Portugal
Xavier, Francis
Xavier, Francis one of
the most celebrated members of the Order of the Jesuits, was born of noble
parentage at the Castle of Xavier, in Navarre, April 7, 1506. He was the
youngest child of a large family, and fondly loved by his doting parents. Early
developing remarkable talents, and devoted to literary pursuits, he was sent,
at the age of eighteen, to the College of St. Barbara in Paris. The straitened
circumstances of his parents threatened to cut short his course of study; but
the affection of his eldest sister, and her almost prophetic insight into his
wonderful future career, prompted to the practice of the strictest economy in
home expenditures that this gifted brother might have the means to complete his
collegiate education. It was not long before, as a public teacher of
philosophy, he was able. to procure the means for his own support and begin to
make that impression in the world for which he afterwards became so renowned.
It was at this time that he became acquainted with Ignatius Loyola, who threw
around the brilliant young man the fascination which he was unable to resist, and
in due time he was enrolled as a member of the Society of Jesuits. He followed
his leader with an unquestioning obedience to Rome, and united with him in his
effort to raise a band of devoted missionaries, who should go forth in all
directions to extend the triumphs of the Church and bring the nations under the
sway of the Christian faith.
After the discoveries of
Vasco de Gaama, the Portuguese had sent out colonies to India. By them the city
of Goa was founded. Acting in accordance with the spirit of the age, John III,
king of Portugal, resolved to set up the Christian Church in his Eastern
territories, and by the suggestion of Loyola and of his own envoy at Rome,
Govea, he selected Xavier to commence the enterprise. "A happier selection
could not have been made, nor was a summons to toil, to suffering, and to death
ever so joyously received." He embarked in a ship, which bore a regiment
of a thousand men, sent out to reinforce the garrison of Goa. A long, dismal,
sickly, and in many instances deadly, voyage was the fearful experience through
which they were destined to pass. Xavier, although himself weakened by constant
sea-sickness, was an angel of mercy and kindness to his fellow-voyagers, and
"lived among, the dying and the profligate the unwearied minister
of!consolation and peace." Five months were passed in this dreary voyage
when the ship reached. Mozambique. Here Xavier was brought to the borders of
the grave by: a raging fever, and so slow was the return of his strength that
it was months before he set foot in the city of Goa. A dismal moral scene met
his eve, and a less heroic spirit would have been appalled in view of the
mighty task he had undertaken to perform. But with apostolic zeal he commenced
and prosecuted his work. Wearing the coarsest garments, and pale and haggard
with his long sickness, he traversed the gay streets of Goa, swinging a large
bell in his hand, and calling everywhere upon the parents whom he met to place
their children under his spiritual care. Gathering these little ones under his
tuition, he taught them the rudiments of religion, and sent them to their homes
to carry to their parents the lessons which they: had been taught by the
missionary of the Cross. The wretched and the diseased were not forgotten by
him. He frequented the most loathsome- hospitals, and had words of sympathy and
kindness for the suffering ones whom he found there. More than a year did he
remain in Goa; and when his work there was done, the city was not what it was
when first he took up his abode within its walls.
On the coast of Malabar
there was, then, as there is now, a pearl fishery. Those engaged in this
dangerous business formed a low and degraded caste, which seemed to be forsaken
of God and man. Thither Xavier directed his steps. Once more were heard the
tones of his ringing bell calling the rude, neglected children to his side and
giving them such religious instruction as he had to impart. He prepared for
them a catechism, from which they could learn the elements of Christian
doctrine. He remained among these degraded pearl fishers for fifteen months,
sharing in all the hardships of their abject lot, and living among them in the
humblest and most self-sacrificing way, if by any means he might win them to
the acceptance of the faith, which he taught. He found inexpressible joys in
his missionary work. "I have nothing to add, thus he wrote to Loyola,
"but that they who came forth to labor for the salvation of idolaters
receive from on high such consolations that, if there be on earth such a thing
as happiness, it is theirs." His mission on the coast of Malabar
accomplished, Xavier moved on -to make other conquests for the Church. The
kingdom of Travancore was next entered, and the most marvelous success followed
his labors. He tells us that in one month he baptized ten thousand natives.
With a zeal and energy not surpassed by any missionary of the Cross, he
explored the islands of Mora, Manez, Ceylon, the Moluccas, and every part of
the Indies which had been made known to the world by European travelers.
"Weak and frail he may have been, but from the days of Paul of Tarsus to
our own the annals of mankind exhibit no other example of a soul borne on so
triumphantly through distress and danger in all their most appalling
aspects." In 1549 he landed on the shores of Japan, and was soon able to
preach to the natives of that great island the Gospel as he believed it. The
story of the labors of Xavier and his associates among the Japanese is one of
the most marvelous in the annals of missionary adventures. The details of this
story are too long to be recited in a sketch like this, and the reader must
look elsewhere to find them. With his ambition as a missionary still
ungratified, and resolved to find a still larger field within which to operate,
he turned his eye towards the great empire of China, and resolved to make that
vast country the scene of his consecrated toil. Overcoming obstacles which
would have terrified any other man, he embarked in the "Holy Cross,"
and at length reached Sancian, an island near the mouth of the Canton River,
where the Portuguese had a commercial factory. Here he was prostrated by a
disease which proved fatal. His iron frame was worn out by -his ten years and a
half of incessant work, and he was compelled to bow before a Power whose
mandate he could not withstand. He died Dec. 2, 1552. His last words were,
"Inte, Domine, speravi; non confundar in aeternum" ("In thee, 0
Lord, have I put my trust; let me never be confounded"). His body was
removed to Goa, where it was deposited in the Church of St. Paul. In 1619 he
was beatified, and in 1622 was canonized as a saint. The "festive
day" of Xavier in the calendar of the Romish Church is Dec. 3. See
Stephens, Miscellanies, s.v. "Ignatius Loyola and his
Associates;" The Life and Letters of St. Francis Xavier (Lond.
1872, 2 vols.); Christian Review, June, 1842. (J. C.S.)
SOURCE : https://www.biblicalcyclopedia.com/X/xavier-francis.html
Workshop
of Luca Giordano (–1705), Saint Francis Xavier présidant la construction
d'un édifice, circa 1650, 103 x 128, Musée Granet, quartier
Mazarin, Aix-en-Provence, France
St. Francis Xavier
Born in the Castle of Xavier near Sanguesa, in Navarre, 7 April, 1506; died on
the Island of Sancian near the coast of China, 2 December, 1552. In 1525,
having completed a preliminary course of studies in his own country, Francis
Xavier went to Paris, where he entered the collège de Sainte-Barbe. Here he met
the Savoyard, Pierre Favre, and a warm personal friendship sprang up between
them.
It was at this same college that St. Ignatius Loyola, who was already planning
the foundation of the Society of Jesus, resided for a time as a guest in 1529.
He soon won the confidence of the two young men; first Favre and later Xavier
offered themselves with him in the formation of the Society. Four others,
Lainez, Salmerón, Rodríguez, and Bobadilla, having joined them, the seven made
the famous vow of Montmartre, 15 Aug., 1534.
After completing his studies in Paris and filling the post of teacher there for
some time, Xavier left the city with his companions 15 November, 1536, and
turned his steps to Venice, where he displayed zeal and charity in attending
the sick in the hospitals. On 24 June, 1537, he received Holy orders with St.
Ignatius.
The following year he went to Rome, and after doing apostolic work there for
some months, during the spring of 1539 he took part in the conferences which
St. Ignatius held with his companions to prepare for the definitive foundation
of the Society of Jesus. The order was approved verbally 3 September, and
before the written approbation was secured, which was not until a year later,
Xavier was appointed, at the earnest solicitation of the John III, King of
Portugal, to evangelize the people of the East Indies. He left Rome 16 March,
1540, and reached Lisbon about June. Here he remained nine months, giving many
admirable examples of apostolic zeal.
On 7 April, 1541, he embarked in a sailing vessel for India, and after a
tedious and dangerous voyage landed at Goa, 6 May, 1542. The first five months
he spent in preaching and ministering to the sick in the hospitals. He would go
through the streets ringing a little bell and inviting the children to hear the
word of God. When he had gathered a number, he would take them to a certain
church and would there explain the catechism to them.
About October, 1542, he started for the pearl fisheries of the extreme southern
coast of the peninsula, desirous of restoring Christianity which, although
introduced years before, had almost disappeared on account of the lack of
priests. He devoted almost three years to the work of preaching to the people
of Western India, converting many, and reaching in his journeys even the Island
of Ceylon. Many were the difficulties and hardships which Xavier had to
encounter at this time, sometimes on account of the cruel persecutions which
some of the petty kings of the country carried on against the neophytes, and
again because the Portuguese soldiers, far from seconding the work of the
saint, retarded it by their bad example and vicious habits.
In the spring of 1545 Xavier started for Malacca. He labored there for the last
months of that year, and although he reaped an abundant spiritual harvest, he
was not able to root out certain abuses, and was conscious that many sinners
had resisted his efforts to bring them back to God.
About January, 1546, Xavier left Malacca and went to Molucca Islands, where the
Portuguese had some settlements, and for a year and a half he preached the
Gospel to the inhabitants of Amboyna, Ternate, Baranura, and other lesser
islands which it has been difficult to identify. It is claimed by some that
during this expedition he landed on the island of Mindanao, and for this reason
St. Francis Xavier has been called the first Apostle of the Philippines.
By July, 1547, he was again in Malacca. Here he met a Japanese called Anger
(Han-Sir), from whom he obtained much information about Japan. His zeal was at
once aroused by the idea of introducing Christanity into Japan, but for the
time being the affairs of the Society demanded his presence at Goa, whither he
went, taking Anger with him. During the six years that Xavier had been working
among the infidels, other Jesuit missionaries had arrived at Goa, sent from
Europe by St. Ignatius; moreover some who had been born in the country had been
received into the Society.
In 1548 Xavier sent these missionaries to the principal centres of India, where
he had established missions, so that the work might be preserved and continued.
He also established a novitiate and house of studies, and having received into
the Society Father Cosme de Torres, a spanish priest whom he had met in the
Maluccas, he started with him and Brother Juan Fernández for Japan towards the
end of June, 1549. The Japanese Anger, who had been baptized at Goa and given
the name of Pablo de Santa Fe, accompanied them.
They landed at the city of Kagoshima in Japan, 15 Aug., 1549. The entire first
year was devoted to learning the Japanese language and translating into
Japanese, with the help of Pablo de Santa Fe, the principal articles of faith
and short treatises which were to be employed in preaching and catechizing.
When he was able to express himself, Xavier began preaching and made some
converts, but these aroused the ill will of the bonzes, who had him banished
from the city.
Leaving Kagoshima about August, 1550, he penetrated to the centre of Japan, and
preached the Gospel in some of the cities of southern Japan. Towards the end of
that year he reached Meaco, then the principal city of Japan, but he was unable
to make any headway here because of the dissensions the rending the country. He
retraced his steps to the centre of Japan, and during 1551 preached in some
important cities, forming the nucleus of several Christian communities, which
in time increased with extraordinary rapidity.
After working about two years and a half in Japan he left this mission in
charge of Father Cosme de Torres and Brother Juan Fernández, and returned to
Goa, arriving there at the beginning of 1552. Here domestic troubles awaited
him. Certain disagreements between the superior who had been left in charge of
the missions, and the rector of the college, had to be adjusted. This, however,
being arranged, Xavier turned his thoughts to China, and began to plan an
expedition there. During his stay in Japan he had heard much of the Celestial
Empire, and though he probably had not formed a proper estimate of his extent
and greatness, he nevertheless understood how wide a field it afforded for the
spread of the light of the Gospel.
With the help of friends he arranged a commission or embassy the Sovereign of China,
obtained from the Viceroy of India the appointment of ambassador, and in April,
1552, he left Goa. At Malacca the party encountered difficulties because the
influential Portuguese disapproved of the expedition, but Xavier knew how to
overcome this opposition, and in the autumn he arrived in a Portuguese vessel
at the small island of Sancian near the coast of China. While planning the best
means for reaching the mainland, he was taken ill, and as the movement of the
vessel seemed to aggravate his condition, he was removed to the land, where a
rude hut had been built to shelter him. In these wretched surroundings he
breathed his last.
It is truly a matter of wonder that one man in the short space of ten years (6
May, 1542 – 2 December, 1552) could have visited so many countries, traversed
so many seas, preached the Gospel to so many nations, and converted so many
infidels. The incomparable apostolic zeal which animated him, and the
stupendous miracles which God wrought through him, explain this marvel, which
has no equal elsewhere.
The list of the principal miracles may be found in the Bull of canonization.
St. Francis Xavier is considered the greatest missionary since the time of the
Apostles, and the zeal he displayed, the wonderful miracles he performed, and
the great number of souls he brought to the light of true Faith, entitle him to
this distinction. He was canonized with St. Ignatius in 1622, although on
account of the death of Gregory XV, the Bull of canonization was not published
until the following year.
The body of the saint is still enshrined at Goa in the church which formerly
belonged to the Society. In 1614 by order of Claudius Acquaviva, General of the
Society of Jesus, the right arm was severed at the elbow and conveyed to Rome,
where the present altar was erected to receive it in the church of the Gesu.
SOURCE : http://www.ucatholic.com/saints/saint-francis-xavier/
André
Reinoso (fl. 1610 / 1610–1641 / 1641), Milagre de S. Francisco
Xavier, 1619, oil on panel,
Igreja de S. Roque, Lisbon
The
Liturgical Year: Saint Francis Xavier
Francis was born of noble
parents, at Xavier, in the diocese of Pamplona, Spain. Having gone to Paris, he
there became the companion and disciple of Saint Ignatius of Loyola. Under such
a master, he arrived at so high a contemplation of divine things as to be
sometimes raised above the ground, which occasionally happened to him while
saying Mass before crowds of people. He had merited these spiritual delights by
his severe mortifications of the body; for he never allowed himself either
meat, or wine, or even wheaten bread, and ate only the coarsest food; he not
unfrequently abstained, for the space of two or three days, from every sort of
nourishment. He scourged himself so severely with disciplines, to which were
fastened pieces of iron, as to be frequently covered with blood. His sleep,
which he took on the ground, was extremely short.
Such austerity and
holiness of life had fitted him for the labours of an Apostle; so that when
John the Third, King of Portugal, asked of Paul the Third, that some of the
newly-founded Society might be sent to the Indies, that Pontiff, by the advice
of Saint Ignatius, selected Francis for so important a work, and gave him the
powers of Apostolic Nuncio. Having reached those parts, he was found to be, on
a sudden, divinely gifted with the knowledge of the exceedingly difficult and
varied languages of the several countries. It sometimes even happened, that
whilst he was preaching in one language to the people of several nations, each
heard him speaking in their own tongue. He travelled over innumerable
provinces, always on foot, and not unfrequently bare-footed. He carried the
faith into Japan, and six other countries. He converted to Christ many hundred
thousands in the Indies, and baptised several Princes and Kings. And yet,
though he was doing such great things for God, he was so humble, that he never
wrote to Saint Ignatius, the then General of the Society, but on his knees.
God blessed this zeal for
the diffusion of the Gospel by many and extraordinary miracles. The Saint
restored sight to a blind man. By the sign of the cross he changed sea-water
into fresh, sufficient for many days, for a crew of five hundred men who were
dying from thirst. This water was afterwards taken into several countries, and
being given to sick people, they were instantly cured. He raised several dead
men to life; one of these had been buried on the previous day so that the
corpse had to be taken out of the grave; two others were being carried to the
grave when the Saint took them by the hand, and, raising them from the bier,
restored them to their parents. Being continually gifted with the spirit of
prophecy, he foretold many future events, or such as were happening in most
distant parts. At length, full of merit, and worn out by his labours, he died
on the second day of December, in Sancian, an island off the coast of China.
His corpse was twice buried in unslaked lime, but was found, after several
months, to be incorrupt: blood flowed from it, and it exhaled a pleasing
fragrance: when it was brought to Malacca, it instantly arrested a most raging
pestilence. At length, fresh and extraordinary miracles being everywhere
wrought through the intercession of the man of God, he was enrolled among the
Saints by Pope Gregory XV.
Petition to Saint Francis
Glorious Apostle of Jesus
Christ, who did impart his divine light to the nations that sat in the shadows
of death! we, though unworthy of the name of Christians, address our prayers to
you that, by the charity which led you to sacrifice everything for the
conversion of souls, you would deign to prepare us for the visit of the
Saviour, whom our faith and our love desire. You were the father of infidel
nations; be the protector, during this holy season, of those who believe in
Christ. Before your eyes had contemplated the Lord Jesus, you made him known to
countless people; now that you see him face to face, obtain for us that, when
he is come, we may see him with that simple and ardent faith of the Magi, those
glorious first-fruits of the nations to which you didst bear the admirable
light.
Remember also, O great
Apostle, those nations which you didst evangelise, and where now, by a terrible
judgement of God, the word of life has ceased to bring forth fruit. Pray for
the vast empire of China, on which you looked when dying, but which was not
blessed with your preaching. Pray for Japan, your dear garden which has been
laid waste by the savage wild beast of which the Psalmist speaks. May the blood
of the Martyrs, which was poured out on that land like water, bring it the long
expected fertility. Bless, too, all the Missions, which our holy Mother the
Church has undertaken in those lands where the Cross has not yet triumphed. May
the heart of the infidel be opened to the grand simplicity and light of faith;
may the seed bring forth fruit a hundred-fold; may the number of your
successors in the new apostolate ever increase; may their zeal and charity fail
not; may their toil receive its reward of abundant fruit; and may the crown of
martyrdom, which they receive, be not only the recompense, but the perfection and
the triumph of their apostolic ministry. Recommend to our Lord the innumerable
members of that Association, which is the means of the Faith being propagated
through the world, and which has you for its Patron. Pray, with a filial
affection and earnestness, for that holy Society, of which you are so bright an
ornament, and which reposes on you its firmest confidence. May it more and more
flourish under the storm of trial which never leaves it in rest; may it be
multiplied, that so the children of God may be multiplied by its labours; may
it ever have ready, for the service of the Christian world, zealous Apostles
and Doctors; may it not be in vain that it bears the name of Jesus.
– from the book The Liturgical Year: Advent, by the Very
Reverend Dom Prosper Gueranger, Abbot of Solesmes, translated from the French
by the Revered Dom Laurence Shepherd, Monk of the English-Benedictine
Congregation, 2nd edition; published in Dublin Ireland by James Duffy, 15
Wellington-Quay, 1870
SOURCE : https://catholicsaints.info/the-liturgical-year-saint-francis-xavier/
2.jpg)
Fifteen
Mysteries of the Virgin Mary, Ibaraki City Museum of Cultural Properties, Edo
period (pre-1868), Ibaraki, Osaka, Japan. (There is a similar painting in Kyoto
University Museum)
日本語: 東家本マリア十五玄義図
St. Francis Xavier,
Apostle of the Indies, Confessor
His life was written in
Latin by F. Turselin, in six books, first printed at Rome in 1594. The same
author translated into Latin, and published in 1596 the saint’s letters in four
books. The life of this saint was also composed by F. Orlandino in the history
of the Society: in Italian by F. Bartoli; also by F. Maffei: in Portuguese by
Luzena, and in Spanish by F. Garcia. See likewise F. Nieremberg’s illustrious
men: the modern histories of India, especially that of Jarrio: Solia’s history
of Japan, Lewis de Gusman’s Spanish history of the Missions to the East-Indies,
China, and Japan; and Ferdinand Mendez Pinto’s Travels in Portuguese. From
those and other sources is the life of St. Francis Xavier elegantly compiled in
French by the judicious and eloquent F. Bouhours, published in English by
Dryden in 1688. See also Maffei, Histor. Indicar. l. 15, F. Ribadeneira,
F. Charlevoix, Hist. de Japan. Lafiteau, Découvertes et Conquestes des Indes
Orientales par les Portuguais.
A.D. 1552.
A CHARGE to go and preach
to all nations was given by Christ to his apostles. This commission the pastors
of the church have faithfully executed down to this present time; and in every
age have men been raised by God, and filled with his Holy Spirit for the
discharge of this important function, who, being sent by the authority of
Christ and in his name by those who have succeeded the apostles in the
government of his church, have brought new nations to the fold of Christ for
the advancement of the divine honour, and filling up the number of the saints.
This conversion of nations, according to the divine commission is the
prerogative of the Catholic Church, in which it has never had any rival. Among
those who in the sixteenth century laboured most successfully in this great
work, the most illustrious was St. Francis Xavier, the Thaumaturgus of these
later ages, whom Urban VIII. justly styled the apostle of the Indies. This
great saint was born in Navarre, at the castle of Xavier,
eight leagues from Pampelona, in 1506. His mother was heiress of the two
illustrious houses of Azpilcueta and Xavier, and his father Don John de Jasso,
was one of the chief counsellors of state to John III. d’Albret, king of
Navarre. Among their numerous family of children, of which Francis was the
youngest, those that were elder bore the surname of Azpilcueta, the younger
that of Xavier. Francis was instructed in the Latin tongue, under domestic
masters, and grounded in religious principles in the bosom of his pious
parents. From his infancy he was of a complying winning humour, and discovered
a good genius and great propensity to learning, to which of his own motion he
turned himself, whilst all his brothers embraced the profession of arms. His
inclination determined his parents to send him to Paris in the eighteenth year
of his age; where he entered the college of St. Barbara, and commencing a
course of scholastic philosophy, with incessant pains and incredible ardour,
surmounted the first difficulties of the crabbed and subtle questions with
which the entrance of logic was paved. His faculties were hereby opened, and
his penetration and judgment exceedingly improved; and the applause which he
received agreeably flattered his vanity, which passion he was not aware of,
persuading himself, that to raise his fortune in the world was a commendable
pursuit. Having studied philosophy two years he proceeded master of arts: then
taught philosophy at Beauvais college, though he still lived in that of St.
Barbara.
St. Ignatius came to
Paris in 1528 with a view to finish his studies, and after sometime entered
himself pensioner in the college of St. Barbara. This holy man had conceived a
desire of forming a society wholly devoted to the salvation of souls; and being
taken with the qualifications of Peter Faber, called in French Le Fevre, a
Savoyard, and Francis Xavier, who had been school-fellows, and still lived in
the same college, endeavoured to gain their concurrence in this holy project.
Faber, who was not enamoured of the world, resigned himself without opposition.
But Francis, whose head was full of ambitious thoughts, made a long and
vigorous resistance, and bantered and rallied Ignatius on all occasions,
ridiculing the meanness and poverty in which he lived as a degenerate lowness
of soul. Ignatius repaid his contempt with meekness and kindness, and continued
to repeat sometimes to him: What will it profit a man to gain the whole
world, and lose his own soul. This made no impression on one who was
dazzled with vain glory, and, under pretences, joined false maxims of worldly
decency in his idea of Christian virtue. Ignatius assaulting him on the weaker
side often congratulated him on his talents and learning, applauded his
lectures, and made it his business to procure him scholars; also on a certain
occasion when he was in necessity, he furnished him with money. Francis, having
a generous soul, was moved with gratitude, and considered that Ignatius was of
great birth, and that only the fear of God had inspired him with the choice of
the life which he led. He began therefore to look on Ignatius with other eyes,
and to hearken to his discourses. At that time certain emissaries of the
Lutherans secretly scattered their errors among the students at Paris, in so
dexterous a manner as to make them appear plausible, and Xavier, who was
naturally curious, took pleasure in hearing these novelties, till Ignatius put
him upon his guard. Some time after this, having one day found Xavier more than
ordinarily attentive, he repeated to him these words more forcibly than
ever: What will it profit a man to gain the whole world, and lose his own
soul? and remonstrated that so noble a soul ought not to confine itself to
the vain honours of this world, that celestial glory was the only object for
his ambition, and that it was against reason not to prefer that which is
eternally to last before what vanishes like a dream. Xavier then began to see
into the emptiness of earthly greatness, and to find himself powerfully touched
with the love of heavenly things. Yet it was not without many serious thoughts
and grievous struggles that his soul was overcome by the power of those eternal
truths, and he took a resolution of squaring his life entirely by the most
perfect maxims of the gospel. For this purpose, he gave himself up to the
conduct of Ignatius; and the direction of so enlightened a guide made the paths
of perfection easy to him. From his new master he learned that the first step
in his conversion was to subdue his predominant passion, and that vain-glory
was his most dangerous enemy. His main endeavours, therefore, were bent from
that time to humble himself, and confound his pride. And, well knowing that the
interior victory over our own heart and its passions, is not to be gained
without mortifying the flesh, and bringing the senses into subjection, he
undertook this conquest by hair cloth, fasting, and other austerities.
When the time of the
vacancy was come, in 1535, he performed St. Ignatius’s spiritual exercises: in
which, such was his fervour, that he passed four days without taking any
nourishment, and his mind was taken up day and night in the contemplation of
heavenly things. By these meditations, which sunk deep into his soul, he was
wholly changed into another man, in his desires, affections, and views; so that
afterwards he did not know himself, and the humility of the cross appeared to
him more amiable than all the glories of this world. In the most profound
sentiments of compunction, he made a general confession, and formed a design of
glorifying God by all possible means, and of employing his whole life for the
salvation of souls. The course of philosophy which he read, and which had
lasted three years and a half, according to the custom of those times, being
completed, by the council of Ignatius, he entered on the study of divinity. In
1534, on the feast of the Assumption of our Lady, St. Ignatius, and his six
companions, of whom Francis was one, made a vow at Montmartre to visit the Holy
Land, and unite their labours for the conversion of the infidels; or, if this
should be found not practicable, to cast themselves at the feet of the pope,
and offer their services wherever he thought fit to employ them. Three others
afterwards joined these six, and, having ended their studies the year
following, these nine companions departed from Paris upon the 15th of November,
in 1536, to go to Venice, where St. Ignatius had agreed to meet them from
Spain. They travelled all through Germany on foot, loaded with their writings,
in the midst of winter, which that year was very sharp and cold. Xavier, to
overcome his passions, and punish himself for the vanity he had formerly taken
in leaping, (for he was very active, and had been fond of such corporal
exercises,) in the fervency of his soul, had tied his arms and thighs with
little cords, which, by his travelling, swelled his thighs, and sunk so deep
into the flesh as to be hardly visible. The saint bore the pain with incredible
patience, till he fainted on the road; and, not being able to go any farther,
was obliged to discover the reason. His companions carried him to the next
town, where the surgeon declared that no incision could be safely made deep
enough, and that the evil was incurable. In this melancholy situation, Faber,
Laynez, and the rest spent that night in prayer; and the next morning Xavier
found the cords broken out of the flesh. The holy company joined in acts of
thanksgiving to the Almighty, and cheerfully pursued their journey, in which
Xavier served the rest on all occasions, being always beforehand with them in
the duties of charity. They arrived at Venice on the 8th of January, 1537, and
were much comforted to meet there St. Ignatius, by whose direction they divided
themselves to serve the poor in two hospitals in that city, whilst they waited
for an opportunity to embark for Palestine.
Xavier, who was placed in
the hospital of the incurables, employed the day in dressing the sores of the
sick, in making their beds, and serving them in meaner offices, and passed
whole nights in watching by them. It was his delight chiefly to attend those
who were sick of contagious distempers, or infected with loathsome ulcers.
Amongst these, one had an ulcer which was horrible to the sight, and the
noisomeness of the stench was yet more insupportable. Every one shunned
him, and Xavier found a great repugnance in himself when he first approached
him. But, reflecting that the occasion of making a great sacrifice was too
precious to be lost, he embraced the sick person, applied his mouth to the
ulcer, and sucked out the purulent matter. At the same moment his repugnance
vanished; and, by this signal victory over himself, he obtained the grace that,
from that time, no ulcers, how filthy and fetid soever, caused in him any
loathing, but rather a sweet devotion: of so great importance it is to us once
to have thoroughly overcome ourselves, and overthrown the proud giant of
sensuality, or vanity; whilst remiss acts, performed with sloth, unwillingness,
and a false delicacy, rather fortify than vanquish the enemy. And it is more
the resolution of the will than the action itself that subdues him. Two months
had passed away in these exercises of charity, when St. Ignatius, who stayed
behind alone at Venice, sent his companions to Rome, to ask the blessing of his
holiness Paul III. for their intended voyage. The pope granted those among
them, who were not in holy orders, a license to receive them at the hands of
any Catholic bishop. Upon their return to Venice, Xavier was ordained priest
upon St. John Baptist’s day, in 1537, and they all made vows of chastity and
poverty before the pope’s nuncio. Xavier retired to a village, about four miles
from Padua, where, to prepare himself for saying his first mass, he spent forty
days in a poor, ruined, abandoned cottage, exposed to all the injuries of the
weather, lay on the ground, fasted rigorously, and subsisted on what scraps of
bread he begged from door to door. St. Ignatius having caused all his company
to resort to Vicenza, Xavier, after this retreat, repaired thither, and said
there his first mass with tears flowing in such abundance that his audience
could not refrain from mixing their own with his. By order of St. Ignatius, he
applied himself to the exercise of charity and devotion at Bologna, to the
great edification of that city. The house in which he there dwelt as a poor
man, was afterwards given to the society, and converted into an oratory of
great devotion.
In Lent, in 1538, our
saint was called by St. Ignatius to Rome, where the fathers assembled together
to deliberate about the foundation of their Order, and their consultations were
accompanied with fervent prayers, tears, watchings, and penitential
austerities, which they practised with a most ardent desire of pleasing our
Lord alone, and of seeking in all things his greater glory and the good of souls.
After waiting a whole year to find an opportunity of passing into Palestine,
and finding the execution of that design impracticable, on account of the war
between the Venetians and the Turks, St. Ignatius and his company offered
themselves to his holiness, to be employed as he should judge most expedient in
the service of their neighbour. The pope accepted their offer, and ordered them
to preach and instruct in Rome till he should otherwise employ them. St.
Francis exercised his functions in the church of St. Laurence, in Damaso, in
which he appeared so active, that no one distinguished himself by a more ardent
charity, or a more edifying zeal. Govea, a Portuguese, formerly president of
the college of St. Barbara at Paris, happened to be then at Rome, whither John
III. king of Portugal, had sent him on some important business. He had formerly
known Ignatius, Xavier, and Faber at Paris, and been a great admirer of their
virtue; and he became more so at Rome, insomuch, that he wrote to his master,
that men so learned, humble, charitable, inflamed with zeal, indefatigable in
labour, lovers of the cross, and who aimed at nothing but the honour of God,
were fit to be sent to plant the faith in the East Indies. The king wrote
thereupon to Don Pedro Mascaregnas, his ambassador at Rome, and ordered him to
obtain six of these aposlic men for this mission. St. Ignatius could grant him
only two, and pitched upon Simon Rodriguez, a Portuguese, and Nicholas
Bobadilla, a Spaniard. The former went immediately by sea to Lisbon: Bobadilla,
who waited to accompany the ambassador, fell sick, and, by an overruling
supernatural direction, Francis Xavier was substituted in his room, on the day
before the ambassador began his journey. Our saint received this order with
joy, and when he went to ask the benediction of Paul III., there shone, through
a profound humility, such a magnanimity of soul, that his holiness took from
thence a certain presage of the wonderful events which followed. The saint left
Rome with the ambassador on the 15th of March, 1540, and, on the road, found
perpetual occasions for the most heroic actions of humility, mortification,
charity, zeal, and piety, and was always ready to serve his fellow-travellers
in the meanest offices, as if he had been every body’s servant. The journey was
performed all the way by land, over the Alps and Pyreneans, and took up more
than three months. At Pampelona, the ambassador pressed the saint to go to the
castle of Xavier, which was but a little distant from the road, to take leave of
his mother, who was yet living, and of his other friends, whom he would
probably never more see in this world. But the saint would by no means turn out
of the road, saying, that he deferred the sight of his relations till he should
visit them in heaven; that this transient view would be accompanied with
melancholy and sadness, the products of last farewells; whereas, their meeting
in heaven would be for eternity, and without the least allay of sorrow. This
wonderful disengagement from the world exceedingly affected Mascaregnas, who,
by the saintly example and instructions of the holy man, was concerted to a new
course of life.
They arrived at Lisbon
about the end of June, and Francis went immediately to F. Rodriguez, who was
lodged in an hospital, in order to attend and instruct the sick. They made this
place their ordinary abode, but catechised and instructed in most parts of the
town, and were taken up all Sundays and holidays in hearing confessions at
court; for the king and a great number of the courtiers were engaged by their
discourses to confess and communicate every week; which they chose to do at
their hands. F. Rodriguez was retained by the king at Lisbon; and St. Francis
was obliged to stay there eight months, while the fleet was getting ready to
sail in spring. Dr. Martin d’Azpilcueta, commonly called the doctor of Navarre,
who was uncle to Xavier by the mother’s side, was then chief professor of
divinity at Coimbra, and wrote several letters to our saint, but could not
engage him to go to Coimbra. St. Francis, when he left Rome, put a memorial in
the hands of F. Laynez, in which he declared that he approved the rules which
should be drawn up by Ignatius, and consecrated himself to God, by the vows of
poverty, chastity, and obedience, in the society of Jesus, when it should be
confirmed as a religious Order by the apostolic see. At Lisbon, before he went
on board, the king delivered to him four briefs from the pope; in two of which
his holiness constituted Xavier apostolic nuncio, with ample power and
authority; in the third, he recommended him to David, emperor of Ethiopia; and,
in the fourth, to other princes in the East. No importunities of the king or
his officers could prevail on the saint to accept of any provisions or
necessaries, except a few books for the use of converts. Nor would he consent
to have a servant, saying, that as long as he had the use of his two hands, he
never would take one. When he was told that it would be unbecoming to see an
apostolic legate dressing his own victuals, and washing his own linen on the
deck, he said he could give no scandal so long as he did no ill. The saint had
two companions to the Indies, F. Paul de Camarino, an Italian Jesuit, and
Francis Mansilla, a Portuguese, who was not yet in priest’s orders. F. Simon
Rodriguez bore them company to the fleet: and then it was that St. Francis,
embracing him, said, that at Rome, in the hospital, he once beheld, whether
sleeping or waking he knew not, all that he was to suffer for the glory of
Jesus Christ: and that he thence conceived so great a delight in sufferings,
that he cried out aloud, “Yet more, O Lord, yet more.” Which words this F.
Rodriguez, who was then in the same chamber, heard; and had often pressed him
to explain the meaning of. This the saint did upon his taking leave, adding, “I
hope the divine goodness will grant me in India what he has foreshown to me in
Italy.”
The saint set sail on the
7th of April, in the year 1541, the thirty-sixth year of his age, on board the
admiral’s vessel, which carried Don Martin Alfonso de Sousa, general governor
of the Indies, who went with five ships to take possession of his government.
The admiral’s vessel contained at least a thousand persons, whom Francis
considered as committed to his care. He catechised the sailors, preached every
Sunday before the main-mast, took care of the sick, converted his cabin into an
infirmary, lay on the deck, and lived on charity during the whole voyage,
though the governor was very urgent with him to eat at his table, or accept of
a regular supply of food from his kitchen; but he always answered, that he was
a poor religious man, and that, having made a vow of poverty, he was resolved
to keep it. He, indeed, received the dishes which the governor sent him from
his table; but divided the meat among those who had most need. He composed
differences, quelled murmuring, checked swearing and gaming, and took the
utmost care to remove all disorders. Bad actions he reproved with so much
authority that nobody resisted him, and with so much sweetness and tender love
that no one was offended at him. The insufferable colds of Cape Verd, the heats
of Guinea, the stench of the fresh waters, and the putrefaction of their flesh
provisions under the line, produced pestilential fevers, and violent scurvies.
After five months of perpetual navigation, and doubling the Cape of Good Hope,
they arrived at Mozambique, on the eastern coast of Africa, about the end of
August, and there they wintered. The inhabitants are mostly Mahometans, and
trade with the Arabs and Ethiopians; but the Portuguese have settlements among
them. The air is very unwholesome, and Xavier himself fell sick there: but was
almost recovered when the admiral again put to sea in a fresh vessel which made
better sail, on the 15th of March, in 1542. In three days they arrived at
Melinda, a town of the Saracens, in Africa, where one of the principal
inhabitants complained to Xavier, that so little sense of religion was left
among them, that, of seventeen mosques which they had, fourteen were quite
forsaken, and the three that remained were little frequented. Leaving this
place, after a few days’ sail they touched at the isle of Socotora, over
against the strait of Mecca. Thence, crossing the sea of Arabia and India, they
landed at Goa on the 6th of May, in 1542, in the thirteenth month since their
setting out from Lisbon.
After St. Francis had
landed, he went immediately to the hospital, and there took his lodging: but
would not enter upon his missionary functions till he had paid his respects to
the Bishop of Goa, 1 whose
name was John d’Albuquerque, and who was a most
virtuous prelate. The saint presented to him the briefs of
Paul III. declared that he pretended not to use them without his approbation,
and, casting himself at his feet, begged his blessing. The bishop was struck
with the venerable air of sanctity that appeared in his countenance and
deportment, raised him up, kissed the briefs, and promised to support him by
his episcopal authority: which he failed not to do. To call down the blessing
of heaven on his labours, St. Francis consecrated most of the night to prayer.
The situation in which religion then was in those parts, was such as called
forth his zeal and his tears. Among the Portuguese, revenge, ambition, avarice,
usury, and debauchery, seemed to have extinguished in many the sentiments of
their holy religion; the sacraments were neglected: there were not four
preachers in all the Indies: nor any priests without the walls of Goa. The
bishop’s exhortations and threats were despised, and no dam was sufficient to
stem such a deluge. The infidels resembled rather beasts than men, and the few
who were come over to the faith, not being supported by competent instructions,
nor edified by example, relapsed into their ancient manners and superstitions.
Such was the deplorable situation of those countries when St. Francis Xavier appeared
among them as a new star to enlighten so many infidel nations. So powerful was
the word of God in his mouth, and such the fruit of his zeal, that in the space
of ten years he established the empire of Jesus Christ in a new world. Nothing
more sensibly afflicted him at his arrival at Goa, than the scandalous
deportment of the Christians, who lived in direct opposition to the gospel
which they professed, and, by their manners, alienated the infidels from the
faith: he therefore thought it would be best to open his mission with them. In
order to compass a general reformation, he began by instructing them in the
principles of religion, and forming the youth to the practice of sincere piety.
Having spent the morning in assisting and comforting the distressed in the
hospitals and prisons, he walked through the streets of Goa, with a bell in his
hand, summoning all masters, for the love of God, to send their children and
slaves to catechism. The little children, gathered together in crowds about
him, and he led them to the church, and taught them the creed and practices of
devotion, and impressed on their tender minds, strong sentiments of piety and
religion. By the modesty and devotion of the youth, the whole town began to
change its face, and the most abandoned sinners began to blush
at vice. After some time, the saint preached in public, and made his visits to
private houses: and the sweetness of his behaviour and words, and his
charitable concern for the souls of his neighbours were irresistible. Sinners were
struck with the horror of their crimes, and, throwing themselves at his feet,
confessed them with bitter compunction of heart; and the fruits of penitence
which accompanied their tears, were the certain proofs of the sincerity of
their conversions. Usurious bonds were cancelled, restitution was made of
unjust gains, slaves who had been unjustly acquired were set at liberty,
concubines dismissed, or lawfully married, and families were well regulated.
The reformation of the
whole city of Goa was accomplished in half a year, when the saint was informed,
that, on the coast of La Pescaria, or the Pearl Fishery, which is extended from
Cape Comorin to the isle Manar, on the eastern side of the peninsula, there
were certain people called Paravas, that is, Fishers, who some time ago, in
order to please the Portuguese who had succoured them against the Moors, had
caused themselves to be baptized, but, for want of instructions, retained their
superstitions and vices. Xavier had by this time got a little acquaintance with
the Malabar language, which is spoken on that coast, and, taking with him two
young ecclesiastics who understood it competently well, embarked in October, in
1542, and sailed to Cape Comorin, which faces the isle of Ceylon, and is about
six hundred miles from Goa. Here, St. Francis went into a village full of
idolaters, and preached Jesus Christ to them; but the inhabitants told him they
could not change their religion without the leave of their lord. Their
obstinacy, however, yielded to the force of miracles by which God was pleased
to manifest his truth to them. A woman who had been three days in the pains of
childbirth, without being eased by any remedies or prayers of the Brachmans,
was immediately delivered, and recovered upon being instructed in the faith,
and baptized by St. Francis, as he himself relates in a letter to St. Ignatius. 2 Upon
this miracle, not only that family, but most of the chief persons of the
country, listened to his doctrine, and heartily embraced the faith, having
obtained the leave of their prince. The servant of God proceeded to the Pearl
Coast, set himself first to instruct and confirm those who had been formerly
baptized; and, to succeed in his undertaking, he was at some pains to make
himself more perfectly master of the Malabar tongue. Then he preached to those
Paravas to whom the name of Christ was till that time unknown; and so great
were the multitudes which he baptized, that sometimes, by the bare fatigue of
administering that sacrament, he was scarcely able to move his arm, according
to the account which he gave to his brethren in Europe. To make the children
comprehend and retain the catechism, he taught them to recite with him some
little prayer upon each question or article. Every lesson or instruction he
began with the Our Father, and ended with the Hail Mary. Diseases seem to have
been never so frequent on that coast as at that time; which happened as if it
had been to drive the most obstinate, in spite of their reluctance, into the
folds of the church: for the people had almost all recourse to St. Francis for
their cure, or that of some friend; and great numbers recovered their health,
either by being baptized, or by invoking the name of Jesus. The saint
frequently sent some young neophite with his crucifix, beads, or reliquary to
touch the sick, after having recited with them the Lord’s Prayer, Creed, and
Commandments; and the sick, by declaring unfeignedly that they believed in
Christ, and desired to be baptized, recovered their health. The great number of
miracles, and the admirable innocence, zeal, and sanctity of the preacher,
recommended him to the veneration of the Bramins themselves, who were the
philosophers, divines, and priests of the idolaters. These, nevertheless, upon
motives of interest, opposed his doctrine: and neither his conferences nor his
miracles could gain them. The process of the saint’s canonization makes mention
of four dead persons, to whom God restored life at this time, by the ministry
of his servant. The first was a catechist who had been stung by a serpent of
that kind whose stings are always mortal. The second was a child who was
drowned in a pit. The third and fourth a young man and maid whom a pestilential
fever had carried off. Incredible were the labours of the saint. His food was
the same with that of the poorest people, rice and water. His sleep was but
three hours a-night at most, and that in a fisher’s cabin on the ground: for he
soon made away with a mattress and coverlet which the governor had sent him
from Goa. The remainder of the night he passed with God or with his neighbour.
In the midst of the hurry of his external employments, he ceased not to
converse interiorly with God, who bestowed on him such an excess of interior
spiritual delights, that he was often obliged to desire the divine goodness to
moderate them; as he testified in a letter to St. Ignatius, and his brethren at
Rome, though written in general terms, and in the third person. “I am
accustomed,” says he, 3 “often
to hear one labouring in this vineyard, cry out to God: O my Lord, give me not
so much joy and comfort in this life: or, if by an excess of mercy, thou wilt
heap it upon me, take me to thyself, and make me partaker of thy glory. For he
who has once in his interior feeling tasted thy sweetness, must necessarily
find life too bitter so long as he is deprived of the sight of Thee.”
He had laboured about
fifteen months in the conversion of the Paravas, when, towards the close of the
year 1543, he was obliged to return to Goa to procure assistants. The seminary
of the faith which had been founded there for the education of young Indians,
was committed to his care, and put into the hands of the society. The saint
enlarged it, and made prudent regulations for the government and direction of
the youth; and, from this time, it was called the seminary of St. Paul. The
following year he returned to the Paravas with a supply of evangelical
labourers, as well Indians as Europeans, whom he stationed in different towns;
and some he carried with him into the kingdom of Travancor, where, as he
testifies in one of his letters, he baptized ten thousand Indians with his own
hand in one month; and sometimes a whole village received the sacrament of
regeneration in one day. When the holy man first penetrated into the inland
provinces of the Indians, being wholly ignorant of the language of the people,
he could only baptize children, and serve the sick, who, by signs, could
signify what they wanted, as he wrote to F. Mansilla. Whilst he exercised his
zeal in Travancor, God first communicated to him the gift of tongues, according
to the relation of a young Portuguese of Coimbra, named Vaz, who attended him
in many of his journies. He spoke very well the language of those barbarians
without having learned it, and had no need of an interpreter when he instructed
them. He sometimes preached to five or six thousand persons together, in some
spacious plain. The saint narrowly escaped the snares which were sometimes laid
by Bramins and others to take away his life; and, when the Badages, a tribe of
savages and public robbers, having plundered many other places, made inroads
into Travancor, he marched up to the enemy, with a crucifix in his hand, at the
head of a small troop of fervent Christians, and, with a commanding air, bade
them, in the name of the living God, not to pass further, but to return the way
they came. His words cast such a terror into the minds of the leaders who were
at the head of the barbarians, that they stood some time confounded, and
without motion; then retired in disorder, and quitted the country. This action
procured St. Francis the protection of the king of Travancor, and the surname
of the Great Father. As the saint was preaching one day at Coulon, a village in
Travancor, near Cape Comorin, perceiving that few were converted by his
discourse, he made a short prayer that God would honour the blood and name of
his beloved Son, by softening the hearts of the most obdurate. Then he bade
some of the people open the grave of a man who was buried the day before, near
the place where he preached; and the body was beginning to putrify with a
noisome scent, which he desired the by-standers to observe. Then falling on his
knees, after a short prayer, he commanded the dead man in the name of the
living God to arise. At these words, the dead man arose, and appeared not only
living, but vigorous, and in perfect health. All who were present were so
struck with this evidence, that throwing themselves at the saint’s feet, they
demanded baptism. The holy man also raised to life, on the same coast, a young
man who was a Christian, whose corpse he met as it was carried to the grave. To
preserve the memory of this wonderful action, the parents of the deceased, who
were present, erected a great cross on the place where the miracle was wrought.
These miracles made such great impressions on the people, that the whole
kingdom of Travancor was subjected to Christ in a few months, except the king
and some of his courtiers.
The reputation of the
miracles of St. Francis, reached the isle of Manar, which sent deputies to St.
Francis, entreating him to visit their country. The saint could not at that
time leave Travancor, but sent a zealous missionary, by whom many were
instructed and baptized. The king of Jafanatapan, in the northern part of the
neighbouring beautiful and pleasant isle of Ceylon, hearing of this progress of
the faith, fell upon Manar with an army, and slew six or seven hundred
Christians, who, when asked the question, boldly confessed Christ. This tyrant
was afterwards slain by the Portuguese, when they invaded Ceylon. The saint,
after he had made a journey to Cochin, upon business, visited Mancar, and
settled there a numerous church; in a journey of devotion, which he took to
Meliapor, to implore the intercession of the apostle St. Thomas, he converted
many dissolute livers in that place. Afterwards, intending to pass to the
island of Macassar, he sailed to Malacca, a famous mart, in the peninsula
beyond the Ganges, to which all the Indies, and also the Arabs, Persians,
Chinese and Japonians, resorted for trade. The saint arrived here on the 25th of
September, 1545, and by the irresistible force of his zeal and miracles,
reformed the debauched manners of the Christians, and converted many Pagans and
Mahometans. This town had been lately possessed by a tribe of the latter sect,
who had wrested it from the king of Siam: but Albuquerque had conquered it in
1511. St. Francis, finding no opportunity of sailing to Macassar, passed the
isles of Bonda, which are some of the spice islands. Landing in the island of
Amboina, he baptized great part of the inhabitants. Having preached in other
islands, he made a considerable stay in the Moluccas, and, though the
inhabitants were an untractable people, he brought great numbers to the truth.
Thence he passed to the isle del Moro, the inhabitants of which he gained to
Christ. In this mission he suffered much: but from it wrote to St. Ignatius:
“The dangers to which I am exposed, and pains I take for the interest of God
alone, are the inexhaustible springs of spiritual joys: insomuch, that these
islands, bare of all worldly necessaries, are the places in the world for a man
to lose his sight with the excess of weeping: but they are tears of joy. I
remember not ever to have tasted such interior delights; and these consolations
of the soul are so pure, so exquisite, and so constant, that they take from me
all sense of my corporal sufferings. The saint returning towards Goa, visited
the islands on the road where he had preached, and arrived at Malacca in 1547.
In the beginning of the year 1548 he landed at Ceylon, where he converted great
numbers, with two kings.
At Malacca, a Japonese,
named Angeroo, addressed himself to the saint. Kaempfer tells us, that he had
killed a man in his own country, and, to save his life, made his escape in a
Portuguese ship. All agree that he was rich, and of a noble extraction, and
about thirty-five years of age; and, that being disturbed in mind, with remorse
and terrors of conscience, he was advised by certain Christians to have
recourse to the holy St. Francis for comfort. The saint poured the mildest balm
into his wounded heart, and gave him assurances that he should find repose of
mind, but must first seek God in his true religion. The Japonese was charmed
with his discourses, and, as he had by that time acquired some knowledge of the
Portuguese language, was instructed in the faith, and engaged by St. Francis to
embark with his attendants and go to Goa, whither he himself was directing his
course, but taking a round. In the straits of Ceylon, the ship which carried
the saint was overtaken with a most dreadful tempest, insomuch that the sailors
threw all their merchandise overboard, and the pilot, not being able to hold
the rudder, abandoned the vessel to the fury of the waves. For three days and
three nights, the mariners had nothing but death before their eyes. St.
Francis, after hearing the confessions of all on board, fell on his knees
before his crucifix, and continued there, wholly taken up and lost to all
things but to God. The ship at last struck against the sands of Ceylon, and the
mariners gave themselves up for lost, when Xavier, coming out of his cabin,
took the line and plummet, as if it had been to fathom the sea, and letting
them down to the bottom of the water, pronounced these words: “Great God,
Father, Son, and Holy Ghost, have mercy on us.” At the same moment the vessel
stopped, and the wind ceased. After which they pursued their voyage, and
happily arrived at Cochin, on the 21st of January, 1548. Writing from that
place to the fathers at Rome, he tells them, that in the height of the tempest,
he had taken them, and all devout persons on earth, for his intercessors with
God, had invoked all the saints and angels, going through all their orders, and
desired particularly for his protectress and patroness, the most holy Mother of
God, and Queen of Heaven, he adds: “Having reposed all my hope in the infinite
merits of our Lord and Saviour, Jesus Christ, being encompassed with this
protection, I enjoyed a greater satisfaction in the midst of this raging
tempest, than when I was wholly delivered from the danger. In very truth,
being, as I am, the worst of all men, I am ashamed to have shed so many tears
of joy, through an excess of heavenly pleasure, when I was just upon the point
of perishing. Insomuch, that I humbly prayed our Lord, that he would not free
me from the danger of my shipwreck, unless it were to reserve me for greater
dangers, to his own glory, and for his service. God has often shown me by an
inward discovery, from how many perils and sufferings he has delivered me by
the prayers and sacrifices of those of the society.”
The saint, leaving
Cochin, visited the villages of the coast of the pearl fishery, and was much
edified with the fervour of the converts: he made some stay at Manapar, near
Cape Comorin, passed over to the isle of Ceylon, (where he converted the king
of Cande,) and arrived at Goa on the 20th of March, 1548. There he instructed
Angeroo and many others, and took a resolution to go to Japan. In the mean
time, he applied himself more than ever to the exercises of an interior life,
as it were to recover new strength; for it is the custom of all apostolical
men, by the communications which they have with God, to refresh themselves, and
repair their interior spirit amidst the pains which they take with their neighbour.
During this retirement, in the garden of St. Paul’s college, sometimes walking,
at other times in a little hermitage which was there set up, he cried out: “It
is enough, my Lord: it is enough.” And he sometimes opened his cassock before
his breast, declaring he was not able to support the abundance of heavenly
consolations. At the same time he signified that he rather prayed that God
would reserve those pleasures for another time, and here would not spare to
inflict on him any pains or sufferings in this present world. These interior
employments did not hinder him from the labours of his ministerial vocation,
nor from succouring the distressed in the hospitals and in the prisons. On the
contrary, the more lively and ardent the love of God was in him, the more
desirous he was to bring it forth, and kindle it in others. This charity caused
him often to relinquish the delights of holy solitude. F. Gaspar Barzia and
four other Jesuits arrived at that time at Goa from Europe, whom the saint
stationed, and then set out for Malacca, intending to proceed to Japan. After a
short stay at Malacca, he went on board a Chinese vessel, and arrived at
Cangoxima, in the kingdom of Saxuma, in Japan, on the 15th of August, 1549,
having with him Angeroo, who had been baptized, with two of his domestics, at
Goa, and was called Paul of the holy faith. 4
The language of the
Japonese seems, in the judgment of Kaempfer, to be a primitive or original
tongue; for it has no affinity with other oriental languages, though certain
Chinese terms are adopted in it. St. Francis learned certain elements of it
from his convert during his voyage, and staid forty days at Cangoxima, lodging
at Paul’s house, whose wife, daughter, and other relations he in the meantime
converted and baptized. The same language is used all over the empire; but the
words are differently accented when addressed to courtiers or persons of rank,
and when to merchants and soldiers, and again differently to the vulgar. During
these forty days, St. Francis, by unwearied application, made such progress in
it as to translate into Japonian the apostles’ creed, and an exposition of it
which he had composed, and which he got by heart in this language, and then
began to preach; but was first introduced by Paul to the king of Saxuma, whose
residence was six leagues from Cangoxima. Meeting with a most gracious and
honourable reception, he obtained the king’s leave to preach the faith to his
subjects; of which he made such good use that he converted a great number.
Kaempfer pretends that he never spoke the language perfectly; but Charlevoix,
from the original authors of his life, assures us that he spoke it even with
elegance and propriety. The gift of tongues was a transient favour. He
distributed copies of his exposition of the creed among his converts. 5 New
miracles confirmed his doctrine. By his blessing, a child’s body, which was
swelled and deformed, was made straight and beautiful: and, by his prayers, a
leper was healed, and a pagan young maid of quality, who had been dead a whole
day, was raised to life.
After a year spent at
Cangoxima, with his usual success, the saint, in 1550, went to Firando, the
capital of another petty kingdom; for the king of Saxuma, incensed at the
Portuguese, because they had abandoned his port to carry on their trade chiefly
at Firando, had withdrawn the license he had granted the saint, and began to
persecute the Christians. The converts, however, persevered steadily, and
declared they were ready to suffer banishment or death, rather than deny
Christ: and St. Francis recommended them to Paul, and left in their hands an
ample exposition of the creed, and the Life of our Saviour, translated entire
from the gospels, which he had caused to be printed in Japonese characters. He
took with him his two companions, who were Jesuits, and carried on his back,
according to his custom, all the necessary utensils for the sacrifice of the
mass. The saint, in his way to Firando, preached in the fortress of Ekandono,
the prince of which was a vassal to the king of Saxuma. The prince’s steward
embraced the faith with several others, and to his care Xavier recommended the
rest at his departure; and he assembled them daily in his apartments to recite
with them the litany and prayers, and, on Sundays, read to them the Christian
Doctrine: and so edifying was the behaviour of these Christians, that many
others desired to join them, after the departure of their apostle; and the king
of Saxuma, moved by their edifying conduct, became again the protector of our
holy religion. At Firando, Xavier baptized more infidels in twenty days than he
had done at Cangoxima in a whole year. These converts he left under the care of
one of the Jesuits that accompanied him, and set out for Meaco with one Jesuit,
and two Japonian Christians. They went by sea to Facata, and from thence
embarked for Amanguchi, the capital of the kingdom of Naugato, famous for the
richest silver mines in Japan. Our saint preached here in public, and before the
king and his court; but the gospel, at that time, took no root in this
debauched city, the number which the saint gained there being inconsiderable,
though a single soul is, indeed, a great acquisition.
Xavier, having made above
a month’s abode at Amanguchi, and gathered small fruit of his labours, except
affronts, continued his journey towards Meaco, with his three companions. It
was towards the end of December, and the four servants of God suffered much on
the road from heavy rains, great drifts of snow, pinching cold, torrents, and
hideous mountains and forests; and they travelled barefoot. In passing through
towns and villages, Xavier was accustomed to read some part of his catechism to
the people, and to preach. Not finding a proper word in the Japonian language
to express the sovereign deity, and, fearing lest the idolaters should confound
God with some of their idols, he told them, that having never had any knowledge
of the true infinite God, they were not able to express his name, but that the Portuguese
called him Deos: and this word he repeated with so much action, and such a tone
of voice, that he made even the pagans sensible what veneration is due to that
sacred name. In two several towns he narrowly escaped being stoned for speaking
against the gods of the country. He arrived at Meaco with his companions in
February, 1551. The Dairi, Cubosama, and Saso (or high priest) then kept their
court there; but the saint could not procure an audience even of the Saso
without paying for that honour a hundred thousand caixes, which amount to six
hundred French crowns, a sum which he had not to give. A civil war, kindled
against the Cubosama, filled the city with such tumults and alarms, that Xavier
saw it to be impossible to do any good there at that time, and, after a
fortnight’s stay, returned to Amanguchi. Perceiving that he was rejected at
court upon the account of his mean appearance, he bought a rich suit, and hired
two or three servants; and, in this equipage, waited on the king, to whom he
made a present of a little striking-clock, and some other things. Thus he
obtained his protection, and preached with such fruit, that he baptized three
thousand persons in that city, with whom he left two Jesuits, who were his
companions, to give the finishing to their instruction. At Amanguchi, God
restored to St. Francis the gift of tongues; for he preached often to the
Chinese merchants, who traded there, in their mother-tongue, which he had never
learned. Sanctity, meekness, and humility are often more powerful in a preacher
than the evidence of miracles. By the heroic example of these virtues, the
apostles converted the world: and, by the like, did our saint soften the hearts
of many hardened infidels. F. Fernandez, one of his two companions, was a proof
of this at Amanguchi. As he was preaching one day to a mob who made a sport of
him, one of the rabble, coughing up a great quantity of nasty phlegm, spit it
full upon his face. The father, without speaking a word, or making the least
sign of emotion or concern, took his handkerchief, wiped his face, and
continued his discourse. At such an heroic example of meekness, the scorn of
the audience was turned into admiration, and the most learned doctor of the
city, who happened to be present, said to himself, that a law which taught such
virtue, inspired men with such unshaken courage, and gave them so perfect a
victory over themselves, could not be but from God: and as soon as the sermon
was ended, he confessed that the preacher’s virtue had convinced him, and
desired baptism, which he received, some days after, with great solemnity. This
illustrious conversion was followed by many others.
St. Francis, recommending
the new Christians here to two fathers whom he left behind, left Amanguchi,
towards the middle of September, in 1551, and with two Japonian Christians, who
had suffered with joy the confiscation of their goods for changing their
religion, travelled on foot to Fuceo, the residence of the king of Bungo, who
was very desirous to see him, and gave him a most gracious reception. Here the
saint publicly confuted the Bonzas, who, upon motives of interest, everywhere
strenuously opposed his preaching, though, even among them, some were
converted. The saint’s public sermons and private conversations had their due
effect among the people, and vast multitudes desired to be instructed and
baptized. Among others, the king himself was convinced of the truth, and
renounced those impurities which are abhorred by nature; but remained still
wedded to some sensual pleasures; on which account he could not be admitted to
the sacrament of regeneration, till, after some succeeding years, having made
more serious reflections on the admonitions of the saint, he reformed his life
altogether, and was baptized. 6 Our
saint took leave of this king, and embarked to return to India, on the 20th of
November, 1551, having continued in Japan two years and four months. To
cultivate this growing mission, he sent thither three Jesuits, who were shortly
followed by others. It had been often objected to him that the learned and wise
men in China had not embraced the faith of Christ. This circumstance first
inspired him with an earnest desire that the name of Christ might be glorified
in that flourishing empire; and full of a zealous project of undertaking that
great enterprize, he left Japan. In this voyage, the ship in which he sailed
was rescued from imminent danger of shipwreck in a storm, by his prayers; and a
shallop, in which were fifteen persons belonging to the ship, from which it had
been separated by the same tempest, was saved by the same means according to
his confident and repeated prediction, the passengers and mariners in it
seeming all the way to have seen Xavier sitting at the helm and steering it.
Many other clear predictions of the saint are recorded. At Malacca he was
received with the greatest joy that can be imagined, and he immediately set
himself to contrive how he might compass his intended journey to China. The
greatest difficulty was, that besides the ill understanding which was between
China and Portugal, it was forbidden to strangers on pain of death, or of
perpetual imprisonment, to set foot in that kingdom. Even some Portuguese
merchants who had stolen thither for the benefit of trade, having been discovered,
some of them had lost their heads, others had been put in irons, and cast into
dungeons, there to rot for the remainder of their lives. To remove this
obstacle, St. Francis discoursed with the old governor of Malacca, Don Pedro de
Sylva, and with the new one, Don Alvarez d’Atayda, and it was agreed that an
embassy might be sent in the name of the king of Portugal to China to settle a
commerce, with which the saint might with safety land in that kingdom. In the
mean time the saint set out for Goa. Arriving at Cochin on the 24th of January,
in 1552, he there met the king of the Maldives, whom F. Heredia had instructed
in the faith, fleeing from rebellious subjects, and St. Francis baptized him.
The exiled prince married
a Portuguese lady, and lived a private life till the day of his death; happy in
this, that the loss of his crown procured him the gift of faith and the grace
of baptism. Xavier reached Goa in the beginning of February, and having paid a
visit to the hospitals, went to the college of St. Paul, where he cured a dying
man. The missionaries whom he had dispersed before his departure, had spread
the gospel on every side. F. Gaspar Barzia had converted almost the whole city
and island of Ormuz. Christianity flourished exceedingly on the coast of the
pearl fishery, and had made great progress at Cochin, Coulan, Bazain, Meliapor,
in the Moluccas, the isles of Moro, &c. 7 The
king of Tanor, whose dominions lay on the coast of Malabar, had been baptized
at Goa. The king of Trichenamalo, one of the sovereigns of Ceylon, also
embraced the faith. The progress of the faith in many other places, was such as
gave the greatest subject of joy to the holy man. But F. Antonio Gomez, a great
preacher and scholar, whom the saint had appointed rector at Goa, had made such
changes and innovations even in the domestic discipline of the society, that
the saint was obliged to dismiss him from the Order. Xavier appointed F.
Barzia, a person of eminent piety, rector of Goa and vice-provincial, sent new
preachers into all the missions on this side the Ganges, and obtained of the
viceroy, Don Alphonso de Norogna, a commission for his good friend, James
Pereyra, to go on an embassy to China. Having settled all affairs at Goa, he
made the most tender and ardent exhortations to his religious brethren, then
leaving F. Barzia vice-provincial, set sail on the 14th of April, 1552, and
landing at Malacca, found the town afflicted with a most contagious
pestilential fever. This he had foretold before he arrived; and no sooner was
he come on shore, but running from street to street, he carried the poor that
lay languishing, up and down to the hospitals, and attended them with his
companions. At that time he restored to life a young man named Francis Ciavos,
who afterwards took the habit of the society. When the mortality had almost
ceased, the saint treated about the embassy to China 8 with
the governor of Malacca, on whom Don Alphonso de Norogna (the fifth viceroy and
seventeenth governor of the Indies) had reposed the trust of that affair. Don
Alvarez d’Atayda Gama had lately succeeded his good brother Don Pedro de Sylva
Gama in the government of Malacca. This officer, out of a pique to Pereyra
crossed the project of the embassy, and, when St. Francis urged the authority
of the king, and the command of the viceroy, Alvarez flew into a rage, and
treated him with the most injurious language. The saint ceased not for a whole
month to solicit the governor, and at length threatened him with
excommunication in case he persisted thus to oppose the propagation of the
gospel. Upon this occasion the saint produced the briefs of Paul III. by which
he was appointed apostolic nuncio: which, out of humility, he had kept a
profound secret during ten years that were expired since his coming to the
Indies. The governor continued to laugh at the threats, so that the bishop’s
grand-vicar at length fulminated an excommunication against him in the name of
Xavier, who seeing this design utterly destroyed, determined to go on board of
a Portuguese ship that was setting sail for the isle of Sancian, a small barren
island near Macao, on the coast of China. This governor was afterwards deposed
for extortions and other crimes, by an order of the king, and sent in chains to
Goa. St. Francis during this voyage wrought several miracles, and converted
certain Mahometan passengers, and on the twenty-third day after the ship’s
departure from Malacca, arrived at Sancian, where the Chinese permitted the
Portuguese to come and buy their commodities. When the project of the embassy
had failed, St. Francis had sent the three Jesuits he had taken for his
companions into Japan, and retained with him only a brother of the Society (who
was a Chinese, and had taken the habit of Goa) and a young Indian. He hoped to
find means with only two companions to land secretly in China. The merchants at
Sancian endeavoured to persuade him that his design was impracticable, all
setting before his eyes the rigorous laws of the government of China, that all
the ports were narrowly guarded by vigilant officers who were neither to be
circumvented nor bribed; and that the least he could expect was scourging and
perpetual imprisonment. The saint was not to be deterred; and answered all
these and many other reasons, saying, that to be terrified by such difficulties
from undertaking the work of God, would be incomparably worse than all the
evils with which they threatened him. He therefore took his measures for the
voyage of China, and first of all provided himself with a good interpreter; for
the Chinese he had brought with him from Goa was wholly ignorant of the
language which is spoken at the court, and had almost forgotten the common
idiom of the vulgar. Then the saint hired a Chinese merchant called Capoceca,
to land him by night on some part of the coast where no houses were in view:
for which service Xavier engaged to pay him two hundred pardos, 9 and
bound himself by oath that no torments should ever bring him to confess either
the name or house of him who had set him on shore.
The Portuguese at Sancian
fearing this attempt might be revenged by the Chinese on them, endeavoured to
traverse the design. Whilst the voyage was deferred Xavier fell sick, and when
the Portuguese vessels were all gone except one, was reduced to extreme want of
all necessaries. Also the Chinese interpreter whom he had hired, recalled his
word. Yet the servant of God, who soon recovered of his illness, did not lose
courage; and hearing that the king of Siam was preparing a magnificent embassy
to the emperor of China, he resolved to use his best endeavours to obtain leave
to accompany the ambassador of Siam. But God was pleased to accept his will in
this good work, and took him to himself. A fever seized the saint a second time
on the 20th of November, and at the same time he had a clear knowledge of the
day and hour of his death, which he openly declared to a friend, who afterwards
made an authentic deposition of it by a solemn oath. From that moment he
perceived in himself a strange disgust of all earthly things, and thought on
nothing but that celestial country whither God was calling him. Being much
weakened by his fever, he retired into the vessel which was the common hospital
of the sick, that he might die in poverty. But the tossing of the ship giving
him an extraordinary headache, and hindering him from applying himself to God
as he desired, the day following he requested that he might be set on shore
again; which was done. He was exposed on the sands to a piercing north wind;
till George Alvarez, out of compassion, caused him to be carried into his
cabin, which afforded a very poor shelter, being open on every side. The
saint’s distemper, accompanied with an acute pain in his side, and a great
oppression, increased daily: he was twice blooded, but the unskilful surgeon
both times pricked the tendon, by which accident the patient fell into swooning
convulsions. His disease was attended with a horrible nauseousness, insomuch
that he could take no nourishment. But his countenance was always serene, and
his soul enjoyed a perpetual calm. Sometimes he lifted up his eyes to heaven,
and at other times fixed them on his crucifix, entertaining divine
conversations with his God, in which he shed abundance of tears. At last, on
the 2d of December, which fell on Friday, having his eyes all bathed in tears,
and fixed with great tenderness of soul upon his crucifix, he pronounced these
words: In thee, O Lord, I have hoped: I shall not be confounded for ever; and,
at the same instant, transported with celestial joy, which
appeared upon his countenance, he sweetly gave up the ghost, in 1552. Though he
was only forty-six years old, of which he had passed ten and a half in the
Indies, his continual labours had made him grey betimes, and in the last year
of his life he was grizzled almost to whiteness. His corpse was interred on
Sunday, being laid, after the Chinese fashion, in a large chest, which was
filled up with unslacked lime, to the end that the flesh being consumed, the
bones might be carried to Goa. On the 17th of February in 1553, the grave was
opened to see if the flesh was consumed; but the lime being taken off the face,
it was found ruddy and fresh coloured: like that of a man who is in a sweet
repose. The body was in like manner whole, and the natural moisture
uncorrupted: and the flesh being a little cut in the thigh, near the knee, the
blood was seen to run from the wound. The sacerdotal habits in which the saint
was buried, were no way endamaged by the lime; and the holy corpse exhaled an
odour so fragrant and delightful, that the most exquisite perfumes came nothing
near it. The sacred remains were carried into the ship, and brought to Malacca
on the 22d of March, where it was received with great honour. The pestilence
which for some weeks had laid waste the town, on a sudden ceased. The body was
interred in a damp church-yard; yet in August was found entire, fresh, and
still exhaling a sweet odour, and being honourably put into a ship, was translated
to Goa, where it was received, and placed in the church of the college of St.
Paul, on the 15th of March in 1554, upon which occasion several blind persons
recovered their sight, and others, sick of palsies and other diseases, their
health, and the use of their limbs. By order of king John III. a verbal process
of the life and miracles of the man of God was made with the utmost accuracy at
Goa, and in other parts of the Indies. Many miracles were wrought through his
intercession, in several parts of the Indies and Europe, confessed by several
protestants: 10 and
Tavernier calls him the St. Paul, and the true apostle of the Indies. St.
Francis was beatified by Paul V. in 1554, and canonized by Gregory XV. in 1662.
By an order of John V. king of Portugal, the archbishop of Goa, attended by the
viceroy, the marquis of Castle Nuovo, in 1744, performed a visitation of the
relics of St. Francis Xavier; at which time the body was found without the
least bad smell, and seemed environed with a kind of shining brightness: and
the face, hands, breast, and feet, had not suffered the least alteration, or
symptom of corruption. 11 In
1747, the same king obtained a brief of Benedict XIV. by which St. Francis
Xavier is honoured with the title of patron and protector of all the countries
in the East Indies.
Holy zeal may properly be
said to have formed the character of St. Francis Xavier. Consumed with an
insatiable thirst of the salvation of souls, and of the dilatation of the
honour and kingdom of Christ on earth, he ceased not with tears and prayers to
conjure the Father of all men not to suffer those to perish whom he had created
to his own divine image, made capable of knowing and loving him, and redeemed
with the adorable blood of his Son; as is set forth in the excellent prayer of
this saint, printed in many books of devotion. For this end the saint, like
another St. Paul, made himself all to all, and looked upon all fatigues,
sufferings, and dangers, as his pleasure and gain. In transports of zeal he
invited and pressed others to labour in the conversion of infidels and sinners.
In one of his letters to Europe, he wrote as follows: 12 “I
have often thoughts to run over all the universities of Europe, and principally
that of Paris, and to cry aloud to those who abound more in learning than in
charity. Ah! how many souls are lost to heaven through your neglect!—Many,
without doubt, would be moved, would make a spiritual retreat, and give
themselves the leisure for meditating on heavenly things. They would renounce
their passions, and, trampling under foot all worldly vanities, would put
themselves in a condition of following the motions of the divine will. Then
they would say: Behold me in readiness, O Lord. How much more happily would
these learned men then live! With how much more assurance would they
die.—Millions of idolaters might be easily converted, if there were more
preachers who would sincerely mind the interests of Jesus Christ, and not their
own. But the saint required missionaries who are prudent, charitable, mild,
perfectly disinterested, and of so great a purity of manners, that no occasions
of sin could weaken their constancy. 13 “In
vain,” says he, “would you commit this important employ to any, howsoever
learned and otherwise qualified, unless they are laborious, mortified, and
patient: unless they are ready to suffer willingly, and with joy, hunger, and
thirst, and the severest persecutions.” 14 This
saint was a model of such preachers, formed upon the spirit of the apostles. So
absolute a master he was of his passions, that he knew not what it was to have
the least motion of choler and impatience, and in all events was perfectly
resigned to the divine will; from whence proceeded an admirable tranquillity of
soul, a perpetual cheerfulness, and equality of countenance. He rejoiced in
afflictions and sufferings, and said that one who had once experienced the
sweetness of suffering for Christ will ever after find it worse than death to
live without a cross. 15 By
humility the saint was always ready to follow the advice of others, and
attributed all blessings to their prayers, which he most earnestly implored. Of
himself he always sincerely spoke as of the basest and most unworthy of men,
with the most perfect sentiments of distrust in himself. The union of his soul
with God by holy prayer raised him above the world. Ingulphed in deep meditations,
he was sometimes found suspended in the air, with beams of glory round his
countenance, as many ocular witnesses deposed. 16
Note 1. The
Portuguese, in 1418, under the direction of Prince Henry, fifth son of John I.
king of Portugal, began the discovery of Madeira, and several other islands
which lie on the western coast of Africa, and made some small settlements in
Guinea. Emmanuel the Great, who succeeded his father, John II. in the throne in
1495, and died in 1521, nominated Vasco de Gama his admiral, to find a passage
to the East Indies by sea, with which no commerce was then open but through
Egypt or Persia. By his encouragement Americus Vespucius discovered Brazil in
America, in 1497, where Columbo had first fallen upon Guanahani, one of the
Lucay islands, in 1492. Gama doubled the Cape of Good Hope in 1498, discovered
the coast of Mozambique, and the city of Melinda, upon the coast of Zanquebar
in Africa, and thence sailed to Calicut in the East Indies. He made an alliance
with the king of Calicut, who afterwards became a Christian. Gama made farther
discoveries, and great acquisitions and conquests. In 1507, Almeyda was
appointed the first Portuguese viceroy in those parts. Alfonso d’Albuquerque,
his most successful and prudent general, succeeded him in 1509, and governed
the Indies till his death in 1515. Having taken Goa in 1510, he enlarged and
fortified it, and made it the Portuguese capital in the Indies. John III.
surnamed the Pious, succeeded his father Emmanuel in the throne of Portugal, in
1521, and inherited all his virtues, especially his piety and zeal for
religion; but was a stranger to many injustices committed by several of his
governors and generals in the Indies. The first missionaries or chaplains who
attended the Portuguese in the Indies were Franciscans, with a bishop, who was
an apostolic-vicar. The governor Alfonso d’Albuquerque, procured an episcopal
see to be erected at Goa, and John d’Albuquerque, a Franciscan, was the first
bishop. The see of Goa was afterwards raised to the metropolitical dignity,
when other bishoprics were erected in those parts; viz. those of Cochin and
Malacca, in 1592, that of Meliapor, in 1607, &c. A zealous officer in the
army, named Antony Galvan, founded a seminary in the Molucca islands, which was
a model of another soon after erected at Goa, in 1540.
The old Christians of St.
Thomas, or of Malabar, in those parts were chiefly Nestorians, obeyed the
patriarch of Babylon, and used the Syriac language in their liturgy. They
inhabited a hundred and forty villages, had a hundred and twenty-seven
churches, and amounted to the number of about twenty-two thousand souls.
Vincent Gouvea, a Franciscan, who went to the Indies with John d’Albuquerque,
first bishop of Goa, had many conferences with the Christians of St. Thomas,
and many of them came over to the Catholic communion; others continued
obstinate, and, since the Dutch are masters of Cochin, live under their
protection. See Gouvea, Jornada do arcobispo de Goa, &c. p. 6,
Raulinus, Hist. Malabar. Jos. Assemani, Diss. de Syris Nestorianis. Lettres
Edificant. Recu. l. 12, p. 383. Serri’s Relation to the Congr. de
Propagandâ. The Malabar rites, which some have been desirous to connive at, out
of condescension to certain Gentiles on the coast of Malabar, consisted in the
omission of some of the ceremonies of baptism; the deferring baptism of
infants; women keeping the tally, on which was an image of an idol called
Pyllajar, and using a cord of a hundred and eight strings; the refusing to
afford certain less essential spiritual succours to the Parei (a despicable
servile rank of men) at their own houses; Christian musicians playing in the
temples of idols, or at their feasts; forbidding women the use of the
sacraments under certain infirmities, &c. Which connivance and toleration
was condemned by Cardinal Tournon, under Clement XI., by Benedict XIII. in
1727, Clement XII. in 1739, and most severely by Benedict XIV. in 1741, who yet
allow particular priests to be deputed to attend the Parei alone, and others to
serve the nobility.
The infidels on this
coast were in our apostle’s time partly Mahometans, partly Indian sects, and
partly a remnant of the Persian idolaters. The Pattan Arabs, who were
Mahometans, conquered Indostan, but, many years after, were vanquished by
Gingischan, a Tartar, about the year 1200. That prince professed the religion
which is followed by the great ones and the learned men of China, worshipping
Tien as the sovereign being; but his posterity embraced the established
Mahometanism of the country. One of these made great conquests in Persia, took
Bagdat, and slew Motazen, the last Saracen caliph or vicar of Mahomet, in whom
that religious dignity was extinguished. Tamerlane, a Mahometan Tartar,
extended his conquests towards India in 1402, and one of his sons, with an army
of Mogul Tartars, conquered Indostan in 1420; whence the name of Mogul. These
took up the Mahometan religion. One of these Moguls, descendants of Tamerlane,
named Aureng-zeb, who died in 1707, conquered Decan, Visapour, Golcond, and
almost all the peninsula on this side the Ganges. (See Bernier’s History of
Aureng-zeb, and Catrou’s Histoire du Mogol.) Since Kouli Khan, the Persian,
almost ruined the Mogul by his conquests, the original Indians, called
Marattas, have shook off the yoke of the Great Mogul.
The Marattas are so
called from the title of Mar-Rajah, which is given to the king of the most
powerful tribe among them. The kings of smaller tribes are called Rajahs. Among
this people the Mahometan remains of the Pattan-Arabs, &c. live unmolested;
but chiefly occupy the mountains and fastnesses into which they retired from
the conquerors. The same is the condition of the Parsees in these parts, or
those Persians who left their country upon the coming of the Arabs, and some of
them still retain in India the Magian religion, though much adulterated.
The Marattas are the
original Indian inhabitants, and are all of the Gentoo religion; so called
from Gentio, the Portuguese name for Gentiles or idolaters. Most of
these Indian Gentiles believe a transmigration of souls; which doctrine
Pythagoras is supposed to have learned from them. Their idols
are of various kinds. Their Bramins are thought to be the successors of the
Brachmans; they are called Butts, from their idols, of which that is the name.
They touch no animal food; are very healthy, but not strong bodied: their taste
and other senses are much quicker than in men who eat much flesh. Several
Indian tribes live almost altogether on rice and vegetables. The wisdom of the
Bramins is famed: their skill admirable in secret remedies of many diseases.
They have many fine moral precepts: but adopt many monstrous absurdities, as
the thousand forms under which the god Wistnow is pretended to have appeared,
(their pagods or idols being in as many fantastical shapes,) the wars of the
god Ram, the virtues of the cow Camdoga, &c. It is a mistake that the Bramins
are the gymnosophists of the ancients: these are the Gioghi, who still pray
almost naked, torture themselves out of vanity and superstition, and wander in
forests, pretending to assiduous contemplation. (See Grose’s Travels.) Some of
the Gentoos in Hither India worship cows, and annex sanctity to whatever comes
from that animal, purify themselves with its urine, burn its excrements into a
powder, with which they sprinkle their foreheads and breasts, and besmear their
houses with its dung. It is said they would sooner kill their parents or
children than a cow. The Banians feed birds, insects, serpents, and other
living creatures with the utmost care, tenderness, and superstition. In this
variety of whimsical religions, we cannot but deplore the blindness of the
human understanding, destitute of the light of divine faith, whilst we remark
in them not the cure, but the bent and gratification of the most violent and
subtle passions, and, at the same time, so strong an inborn sentiment of
religion that the mind of men rather embraces the most absurd and false
religion than none at all. See Lâfiteau’s Histoire des Conquestes des
Portugais dans les Indes, &c., in two volumes, 4to. (a work which
falls much short of the author’s reputation.) The truly Ciceronian Latin History
of India by the Bishop Jerom Osorio: that of the Jesuit Maffei, almost equal to
the former in elegance of style, in point of facts are little more than
abstracts of the accurate Portuguese history of John de Barros on the same
subject. See also the Portuguese Asia, in four tomes, by Manuel de Faria y
Sousa. [back]
Note 2. S. Fr.
Xavier, l. 1, ep. 4, p. 51. [back]
Note 3. Ep. 5, p.
80, Societali Romam. [back]
Note 4. The empire
of Japan, the most eastern part of Asia, consists of a cluster of islands, the
largest and principal of which is called the Japonese Niphon, which in their
language signifies the East or Origin of the sun. From the Chinese name Gepuanque, that
is, kingdom of the rising sun, Europeans have formed the word Japan. There are
two other large islands, the one called Saikokf or Bungo, the other Takosy or
Sikokf. The city of Meaco in Niphon is the ancient capital of the empire; the
Dairi still resides there in a sumptuous palace, and in it flourish the best
manufactures and artisans in cloths, staining linen, varnishing, printing,
working in gold, copper, steel, &c. Kaempfer, in 1691, reckoned in Meaco
three thousand eight hundred and ninety-three tira, or temples of new or
strange divinities; two thousand one hundred and seventeen mia, or temples of
the original ancient divinities of Japan; one hundred and thirty-seven palaces,
eighty-seven bridges, thirteen thousand eight hundred and seventy-nine houses,
fifty-two thousand one hundred and sixty-nine bonzas or religious persons, and
four hundred and seventy-seven thousand, five hundred and fifty-seven lay
persons, besides the officers of the Dairi, and a great number of strangers,
these never being comprised in the Artama or yearly registry. Jeddo in the same
isle Niphon, is now grown far the largest city in the empire, and is the
residence of the Cubo or secular emperor; but very irregularly built. The
cities of Ozacca in Niphon, and Nangasaki in Saikokf are the chief places of
trade. The empire of Japan is not much inferior to that of China in riches,
fruitfulness in some parts, stateliness of buildings, and the culture of arts
and sciences. Yet the Japonese seem to acknowledge a superiority in the
Chinese: though Charlevoix attributes to the Japonese more sincerity,
liveliness of genius, delicacy of sentiment, and taste in magnificence. Japan
was discovered by three Portuguese thrown on the coast of Saikokf by a storm,
in 1542, and that nation soon set on foot a flourishing trade thither, and made
a settlement at Nangasaki, in the principality of Omura; and during almost a
century carried thence immense treasures before they were banished, in 1639.
Since which the very ambassadors which the Portuguese sent to the Cubo in 1640
were beheaded by his order. The Dutch began to trade to Japan in 1609, and in
1611 established a factory at Firando, which, in 1641, was removed to
Nangasaki: but was soon after confined to the little island of Desima. Once
a-year the director of this factory is conducted to Jeddo, when he carries an
annual present to the Cubo. The Japonese are extremely superstitious, haughty,
and shamelessly abandoned to all kind of incontinence: although their wives are
very faithful, and strictly guarded. Their spirit of revenge, jealousy, and
pride, is insupportable; yet their veracity, fidelity, and constancy in
suffering, are astonishing. Population would soon overstock their land, if
wars, cruelty, and the most frequent practice of suicide, from a false
principle of honour and a cool contempt of death, did not sweep off great
numbers. Poor parents expose and murder their infant children, and see them
expire without changing their countenance. Their principal food is rice, which
in Japan is the best in the world, they add roots and pulse, but seldom eat any
flesh, to which many have an abhorrence. Milk they detest, calling it a kind of
white blood. They drink tea at meals, and use a strong liquor extracted from
rice fermented. They are excessively ceremonious, and sit on the ground leaning
backward on their heels, and cross-legged. The Japonese distinguish three
dynasties of their monarchs: the two first fabulous, of the Chamis or gods of
heavenly extraction, and of demigods. The third dynasty is allowed real, and
begins in Syn-mu, whom Charlevoix places six hundred years before Christ. This
emperor was styled Dairi. The family of Syn-mu, said to be the most ancient
sovereign house in the world, after having enjoyed both the throne and the
sovereign priesthood, was reduced to the latter; it still confirms and installs
the Cubo at every succession. Konjei, the sixty-sixth Dairi, in 1142, seeing
his empire disturbed with civil wars, created Joritomo general of all his
armies, who usurped the sovereign civil authority, yet acknowledging a nominal
dependence, which his successors also did for the space of four centuries. The
Jacatas or governors of provinces, had before that time assumed the subordinate
sovereignty in their districts, and their successors reigned as so many petty
kings. This was the situation of Japan when St. Francis preached there. But in
1585, Fidejos, the twenty-ninth Seogon, or general, rebelled against Ookimatz,
the hundred and seventh Dairi, shook off all dependence in civil affairs, took
the title of Taikosama, or great lord, and compelled the Dairi to confer on him
that of Quambuku, or Quambacundono, i. e. regent. But the ordinary
title of Taikosama and his successors is, Cubo, or Cubosama, Cubo being the
ancient title of the general of the militia. Taikosama abolished all the
Jacatas or subordinate kings; from which time the Cubos are absolute monarchs
of all Japan. The very title of Jacatas is extinct: hereditary governors of
provinces are now styled Daimio or lords: those of smaller districts, Siomio;
and these compose the two first ranks of the nobility: the Tonosama are
governors of imperial cities. Since the revolution completed by Taikosama, the
Dairi, or Mikaddo, who is the descendant of Ookimatz, is only the
ecclesiastical emperor and high-priest of the religion of Sintos; enjoys the
chief authority in all religious matters, and is treated with great honour even
by the Cubo, served with a kind of adoration, and always carried about, not
being suffered ever to touch the ground lest he should be defiled by it. For
his expenses and pleasures he enjoys the revenues of Meaco and its territory,
and has a very numerous court, all of ecclesiastics; but in it, says Kaempfer,
there reigns a splendid indigence.
There are in Japan twelve
religious sects of idolaters. The two principal are those of the Sintoists or
Chamis, and the Budsdoists. The first is the reigning religion: its professors
worship seven gods called Chamis, and five demi-gods, both of whom they pretend
to have reigned in Japan several millions of years, and to compose the first
and second dynasties of their kings. Their temples are very rich, filled with
ornaments of gold, silver, and brass, and lofty pillars of cedar.
Tensio-Dai-Dsin is the chief Chamis, the father and founder of their nation:
his temple of Ixo or Isjo, in the province of that name, is famous for
pilgrimages, from which only the Dairi is exempt. The Jammabus are religious
persons of austere lives, but addicted to unnatural lust, who are also soldiers
for the protection of their gods. Kaempfer will have the apostle of this
religion in Japan, who is called Koosi, to have been Confucius, which cannot
be, and he confesses in another place that Confucius never left China. The
Sintoists admit numberless other gods; allow a state of happiness after death,
in a region above the heavens, but think little of another life: and as foxes
are most pernicious in that country, they believe their souls to be the devils.
The second religion is called of Budsdo, (from Buhda, one of the names which
their Bramins give Zaca,) or of Fotogues, (from Fotoge, a generical name of any
god.) This is professed by those who adore Zaca, an ancient Indian legislator.
Amida is the chief god of this sect, as he is of the Indians, who imagine him
to have been Wistnow in his ninth apparition in a human shape. This sect is of
Indian extraction. The Budsdoists adore Zaca or Siako, who first established
the worship of Amida, and many other gods: they believe the transmigration of
souls from brutes into human bodies, and an everlasting heaven and hell for
very good and bad human souls after death; never kill any living creature or
eat flesh: have pilgrimages, idols, temples, and various kinds of religious
persons and anchorets, very austere in their manner of living, though extremely
addicted to debauchery. Charlevoix relates, that the Budsdoists often murder
themselves in honour of their god Amida, hoping he will receive their souls:
some drown themselves in the sea, others wall themselves up in caverns to
perish with hunger, and others throw themselves headlong into burning
volcanoes: after which they are often themselves honoured as gods. The religion
of the Sintoists was also very numerous in Japan; in this no divinities are
acknowledged but Tien, or the heaven, which they pretend to have been created
with the earth by In and Io: they extol suicide as the most heroic act of
virtue: practise certain religious ceremonies, but have neither temples nor
idols. This religion is derived from that of the learned in China; it is sunk
extremely since the persecution of the Christians in Japan, the Sintoists
having placed an image of some god of the country in their houses that they
might not be suspected to be Christians. Certain sects in Japan worship the
sun, moon, apes, and other beasts; men deified, and fantastical idols. Some, as
in China, follow the religion of the Lamas of Thibet in Great Tartary, who
worship the Great Lama, a living man whom they imagine to be immortal; the
Lamas substituting one who resembles the former, when he dies. The name of
Bonza (the original of which is not known) was given by the Portuguese to the
priest and religious of many different denominations of all idolatrous sects in
China and Japan; and sometimes to the Talopians of Siam, &c. See F.
Charlevoix, Hist. du Japan, in nine volumes; Kaempfer, physician to the Dutch
factory there, in his History of Japan, in folio, and Histoire Moderne pour
servir de suite à l’Histoire Ancienne de Rollin, Paris, in 1752, t. 2, Hist. de
Japonnois. Abbé Roubaud, Hist. Gén. de l’Asie, de l’Afrique, et de
l’Amérique, t. 1, p. 8, &c. [back]
Note 5. The Japonese
write or print, like the Chinese, from the top to the bottom of the page, and
from the right hand to the left. The ancient Japonian letters were so shapeless
that this people have abolished them, and make use of the Chinese alphabet: but
the letters are very differently accented and pronounced in Japan. It is
pretended by many that the art of printing was practised in China, Japan, and
the Eastern Tartary many ages ago, and they have books so old, printed by words
cut in boards of entire pages. But this is not properly the art of printing.
Engraving letters on boards is at least as old as Homer, and is proved by
Fournier to have been in use through every succeeding age. In the thirteenth
century, both cuts or images and letters were printed, by being cut in wood, on
which, afterwards, a thick ink was laid. M. Schoepflin makes the mobility of
the types to be an essential part of printing; consequently neither the Chinese
nor John Coster of Haerlem were printers, since they only used boards in which
words were cut: the Dutch, who ascribe the invention of the typographic art to
this Coster, (whose true name was Laurence Jansson,) produce no other proofs
than books without date, printed by whole pages engraved or cut in wood. The
ingenious Fournier advances, that the mobility of the types is not sufficient,
unless they are cast in metal: for St. Jerom speaks of movable types made of
box and ivory. Upon this principle he calls, not John Guttemberg of Mentz, but
Peter Schoëffer, the first inventor of the typographic art. Trithemius, in his
chronicle, says, that John of Guttemberg, a gentleman who was a native of
Mentz, but settled at Strasburg, laid out a great deal of money in this
discovery, without making any progress, till he took John Fust or Faust into
partnership. Faust, afterwards, made Peter Schoëffer his partner, about the
year 1457, and gave him his daughter in marriage. The first book that was
printed came out of their press by their joint labours, in 1459; this was
Durandi Rationale Divinorum Officiorum. About the year 1462, this art was
propagated in France, Italy, England, &c. The letters which the first
printers used were very beautiful, and represented with great exactness the
letters which were then used in writing. See Lambecius, (Bibl. Vindob. l.
2, p. 989,) Chevalier, (Orig. de l’Imprim.) La Caille, (Hist, de
l’Imprim.) Ames, (Hist. of Printing,) and especially the excellent
dissertations of M. Schoepflin, (Mem. de l’Acad. des Inscript. vol. 17,) and M.
Fournier. (Diss. sur l’Origine de l’Art de Graver en Bois, Paris,
1758.) As the sources of the largest rivers often escape observation,
because small and inconsiderable; so is the first original of arts, like that
of empires and nations, obscure. The greatest discoveries are usually owing to
hints given by others, whose names are forgotten. The system of universal
gravitation was a key to that of attraction, and was itself struck out from
former progressive discoveries made of the laws of motion or nature. From
logarithms, the step was not large to fluxions; and former progressive rules of
numbers opened the way to Lord Napier’s discovery of logarithmic tables. The
art of printing (as well as most other arts) is still in a very imperfect state
in China: the improvements of that nation have been falsely exaggerated by some
moderns, and it is apparent that this people, though more cultivated than the
neighbouring nations, fall, in general, far short of the more polished
countries on this side of the globe. We, indeed, justly admire the liveliness
and beauty of their azure, and other colours in painting; but this invention
must have been the mere result of observation and experience, as our artists
have never been able to give them any taste for proportions, and regularity in
their drawings; instanced in that stupidity and slowness of genius which those
Chinese, who, with their emperor’s leave, travelled into Europe, have betrayed
on all occasions. The colours used by our own ancestors, even in ages wherein
genius seems to have been least cultivated, were far superior to ours: as
appears in their painted glass, and in the beautiful painted figures with which
the magnificent ancient copy of Froissart, in the king’s library at Paris, and
part in the British Museum at London, is embellished in every part of each
volume, representing with admirable beauty the exploits, dresses, and manners
of that age; also in Lydgate’s Life of St. Edmund, in the copy presented to
Henry VI., and several prayer-books, &c. on vellum. The
finest gold, and the choicest sky-blue metallic particles of the hardest
oriental lapis-lazuli, &c. were not then spared, which are now thought too
expensive for such purposes. Yet every one will allow that this gives no
advantage of genius to the monks, to whom we are indebted for those curious
works. In like manner, the Chinese may raise our admiration with the beauty of
their colours, but cannot therefore claim the merit of genius. [back]
Note 6. The divine seed sown by St. Francis Xavier in Japan increased so much that when the persecution was raised, there were reckoned in that empire four hundred thousand Christians. Paul, the first fruits, or rather the father of this church, died happily, and in great sentiments of piety and holy spiritual joy, in 1557. The Prince of Omura was baptized in 1562. That prince and the two kings of Bungo and Arima, who had received baptism, sent ambassadors of obedience, who were their own near relations, to Pope Gregory XIII. in 1582. They were conducted in their voyage by F. Valegnani, a Jesuit, and received with great honour in the principal cities of Portugal, Spain, and Italy, through which they passed, and especially at Rome. The faith flourished daily more and more in Japan; and, in 1596, there were in that empire two hundred and fifty churches, three seminaries, a novitiate of the Jesuits, and several Franciscans. The Cubo, or Emperor Nabunanga, at least out of hatred to the Bonzas, was very favourable to the missionaries, and his prime minister, Vatadono, viceroy of Meaco, was the declared protector of the Christian religion. When the conversion of all Japan was looked upon as at hand, this undertaking was entirely overturned. Nabunanga was cut off by a violent death, and Taikosama usurped first the regency for the son of Nabunanga, and afterwards the empire, by contriving to have that heir put to death. Partly by policy, and partly by force, he subdued all Japan, and extinguished the Jacates or petty kings. For some time he was favourable to the Christians, till, by various accidents, he was excited to jealousy at their numbers and progress. In 1586, he, by an edict, forbad any Japonese to embrace the faith, and shortly after caused many Christians to be crucified: in the year 1590, no fewer than twenty thousand were put to death for the faith. In 1597, the twenty-six martyrs suffered, whom Urban VIII. thirty years after, declared such. On their death and miracles, see Charlevoix, (l. 10, c. 4, p. 330, and this work on Febr. 5.) Taikosama died in 1598; and Ijedas, (to whom he left the regency and care of his young son, Fidejori, a prince fond of the Christians,) having murdered the heir, his pupil, and usurped the throne, continued the persecution; and, in 1615, banished all the missionaries, forbidding entrance for the time to come under pain of death. The year following Fide-Tadda, his son, succeeded him in the throne, and put great numbers of Christians to barbarous deaths. Xogun or Toxogunsama, to whom he resigned the crown, or at least the regency, in 1622, carried his cruelty against the Christians to the last excess, and put incredible numbers to the most barbarous deaths. In 1636 the Dutch accused to this Emperor Moro and other Japonese Christians of a conspiracy with the Portuguese against the state, which Kaempfer (b. 4, c. 5,) pretends to have been real; but Charlevoix endeavours to prove counterfeit, (t. 2, p. 406.) This charge exceedingly enraged the persecutors. The Christians in numberless crowds had suffered martyrdom with the most heroic patience and constancy; but many of those who remained in the kingdom of Arima, by an unjustifiable conduct, very opposite to that of the primitive Christians, broke into rebellion, and with an army of forty thousand men took some strong places; but being at length forced, all died fighting desperately in the field, in 1638. After this, Toxogunsama continued the persecution with such fury, that at his death, in 1650, very few had escaped; and his successor, Jietznako, who pursued the same course, seems to have discovered very few to put to death. The researches have been so rigorous, that in some provinces all the inhabitants have been sometimes compelled to trample on a crucifix. Only the Dutch are allowed to trade there under the most severe restrictions, but their factory is confined to the isle of Desima, i. e. isle of De, which is one long street, before the harbour, and joined by a bridge to the city of Nangasaki on the western coast of the island Ximo. This city was subject to Sumitanda, prince of Omura, one of the first sovereigns in Japan who embraced the faith, which he established alone throughout all his dominions, situate in the kingdom of Arima. That king was himself baptized with a considerable part of his subjects. After several Christian kings, King John, otherwise Protasius, suffered martyrdom: his son Michael apostatized to preserve the crown, and became a persecutor. The rebellion of 1638 totally extinguished the faith in this kingdom and in the rest of Japan. Nangasaki in the time of the Portuguese was all Christians, and counted sixty thousand inhabitants: now about eight thousand only, and these Japonese idolaters. It is the only town in Japan which any strangers are now allowed to approach; and are here watched as if prisoners. By an inviolable edict of the emperor, all other nations except the Dutch are forbid these dominions, and all their natives are commanded to remain in their own country. The missionaries who have attempted to find admittance, seem never to have succeeded. The last that is known, was M. Sidotti, a Sicilian priest, who, in 1709, found means to land in Japan; but what became of him after this was never known in Europe. See Charlevoix, Dr. Kaempfer, and Hist. Moderne, t. 2, des Japonois. Also Hist. Provincia Philippin. Dominicanor. et Jac. Lafonus, Annal. Dominican, et F. Sardino, Jesuit. Catalogus Regularium et Sæcularium qui in Japonia et sub quatuor tyrannis sublati sunt. Also the History of the Martyrs who, in Japan, suffered cruel and intolerable torments and death for the Roman Catholic religion, in Dutch, by Rier Guyesberts, (who was an eye-witness to several living at Nangasaki in 1622,) printed at the end of Caron’s description of Japan. See also relations of this persecution, published by several Jesuits, Dominicans, Franciscans, &c. [back]
Note 7. The Dutch,
in the reigns of Philip III. and IV. of Spain and Portugal, and John IV. of
Portugal, (duke of Braganza,) wrested from the Portuguese Malacca, and most of
their settlements in Java and the other isles of the Sonde, the Moluccas,
Cochin, Meliapor, &c. Since which time Christianity has exceedingly
declined in those parts, as Cerri, Salmon, &c. complain. The Society for
the propagation of the Gospel, set on foot by the English, is not likely to
gain over any nation, unless men can be found who count as nothing the drudgery
of learning the languages of savages, and of conforming to many customs very
contrary to our European manners; moreover, they must lead most austere lives,
and be ready cheerfully to suffer every hardship and denial, fearless of dangers
and of martyrdom, as Mr. Salmon frequently remarks in his Modern History,
wherein he complains of the strange neglect of the English, Danes, and
Hollanders in this particular, (t. 3, p. 58, on Daman. and p. 196, on Madras,)
and as Gordon has done before him. Among the conditions Salmon required in
missionaries sent to infidel countries, he ought to have mentioned, in the
first place, that they must be persons who, by habits of self-denial and
patience, are dead to themselves, disinterested, men of prayer, and altogether
heavenly-minded. Such were the holy apostles of infidel nations, on whose
labours the divine blessings were plentifully showered down. The Danish
missionaries furnish us with pompous relations of their endeavours and success
at Tranquebar and other places. (See their letters in the History of the
Propagation of the Gospel in the East, part 2 and 3.) Yet the authors of the
Bibliothèque Angloise observe, that preachers who travel in state, and are
carried in litters take not the method of those who hitherto converted nations.
As to a small number who in some of the European settlements, may be induced to
become Christians, it is to be feared that motives of interest, or the
influence of the legislative or civil authority often render the sincerity of
such conversions suspected: and the want of instruction in many such converts,
and their supine behaviour often give reason to fear the curse which Christ
pronounced against some proselytes of the Pharisees. It is hoped, however,
there is more exaggeration than truth in what the Protestant author of the late
third Letter from North America, in 1758, tells us: “An Indian proselyte, who
had been admitted to a participation of the Christian mysteries, being asked
what he thought of the holy rite, had nothing to answer, but that he should
have liked it better had they given him rum. And I must say (with sorrow) that
I have never myself remarked an Indian to have a better inducement to
Protestantism than his passion for spirituous liquors; the initiation into our
first sacrament being made an affair of jollity, wherein the adult infant
largely partakes.” This remark is meant not as a reproach to any, but as a
caution to all. It must be acknowledged that great injustices have been
sometimes committed by several Spanish and Portuguese governors or generals in
the Indies, and that avarice and ambition were the inducements to many
adventurers, who, by despising the Maldives, and other barren rocks or sands,
showed they went in quest of gold and spices. A corruption of manners likewise
crept into their settlements, and preachers themselves have been sometimes
dupes of a worldly spirit. It were infinitely to be wished that none who have
the happiness to profess the gospel, were rebellious to the light, and a scandal
to their holy religion. Yet the degeneracy of those that fall, cannot weaken
the grounds of the Christian faith, nor reflect dishonour on those who live by
its maxims. And it is most certain that holy ministers of the gospel have never
been wanting, who, inheriting the spirit of the apostles, have succeeded them
in their labours. Many such were raised by God among those who planted the
faith in so many new discovered nations. Many have propagated it not only in
the neighbourhood of all the new settlements of the Spaniards, Portuguese,
&c., but also in many very remote barbarous countries, as in Tonquin,
Cochin-China, some parts of the dominions of the Mogul, even at Delli itself.
(See F. Catrou, Hist. de l’Empire du Mogol, &c.) If some received the faith
without imbibing its maxims and spirit, examples even of heroic sanctity are
not wanting, whether among these converts or missionaries, as the lives of a
considerable number, authentically written, sufficiently evince. [back]
Note 8. The
religious sects in China are, first, that of Confucius, in the original
language Cum-fu-cu, or Cong-fou-tse. This is professed by the emperor, princes,
and all the men of learning. In every town is an oratory, in which the
mandarins offer on several festivals, wine, fruit, flowers, and rice set on a
table amidst lights, with many profound bows, in honour of Confucius, singing
verses in his praise. They bury the blood and hair of a hog which was killed
the day before, and they burn part of its liver. The emperor makes this
offering in a great temple. They have two feasts a-year in honour of Tien, or
the heaven, which they worship. A sect of these called Jukiau are accused of Atheism.
Some missionaries have pretended that by Tien they mean the master of the
heavens, not the material heaven, which is condemned by Benedict XIV. The third
volume of Du Halde’s Description of China, in which is inserted an apologetic
account of some of these rites, is condemned by an order of Clement XII.
The sect of Lao-kiun is also very ancient. The author, a
philosopher of that name, is said to have lived six hundred years before
Christ. His famous book called Tautse is still in great veneration among his
followers, who are extremely addicted to auguries and superstitious ceremonies;
and their priests study to discover an art of making men immortal, of which
many of them make wonderful boasts. Lao-kiun taught that the human soul
perishes with the body; that God is material, and that there are many subaltern
gods which they worship. His followers worship him, and many other men whom
they have deified, and whose idols they keep in their temples. These princes
and heroes deified they call Chang-ti, whence it is surprising that F. Du Halde
should imagine that this word in the Chinese language signifies the Creator and
absolute Master of the Universe, or conveys an idea which falls not much short
of that of the true God.
The sect of Foe was introduced into China about the year of Christ 64. Foe was a philosopher who lived in the Indies long before the age of Pythagoras, and taught the transmigration of souls. He left five precepts: 1. Never to kill any living creature. 2. Never to take the goods of another. 3. To refrain from impurity. 4. Never to lie. 5. Not to drink wine. The idol Foe is represented very large, and frequently in three frightful shapes placed in the same temple, the principal resembling a man with a monstrous belly, sitting cross-legged, according to the custom of the Orientals. This is called the Idol of Immortality. The second is the Idol of Pleasures, twenty feet high. And the third is thirty feet high, wears a crown, and is called the Great King Kang. Besides these they have numberless little idols in pagoda, in the highways, and all public places: and others called Jos, in every house. The name Pagod is given both to these little idols and their temples. The Bonzas of this sect are universally despised, and most mercenary; but practise painful ridiculous austerities for the sins of others as they pretend, some dragging heavy chains twenty or thirty feet long, others striking their head or breast with a stone, &c. They teach the deluded people that their sins and the punishment of the other life are redeemed by giving alms to their communities, and they sell to those that are dying passports for the other world. There are also in China adorers of the Great Lama who resides at Barantola in Thibet, and is called the Eternal Father. See Du Halde, p. 460.
The Chinese call their sacred books King, i. e. sublime doctrine; the principal of these are five. 1. Y-king, the oldest and most respected, attributed to Fo-hi, consists of hieroglyphic figures in lines, circles, polygons, &c., the key being lost, this book is unintelligible, and rendered still more puzzling and obscure by interpreters. 2. Chou-king, written by Confucius, contains the history of the three first dynasties, true or false. 3. Che-king, which consists of poems without life or style, some moral, others impious and obscene; to excuse these, some think them suppositious, and the work of an interpolater. 4. Tchun-Tsicou, spring and autumn, is a history of twelve kings who reigned in Lou, now Quantong. 5. Li-ki, treats of ceremonies, rites, and customs.
It is a popular opinion among the Chinese, that their nation has subsisted above forty thousand years, and was governed by emperors four thousand years, in twenty-two dynasties from Yo, or Yao, comprising the present reigning Tartar family, besides eight emperors from Fo-hi to Yo. Martini, in his Chinese History, places Fo-hi immediately after the deluge. Shuckford and others imagine Fo-hi to have been Noah, or Sem, who, according to those authors, travelled to the utmost boundaries of the eastern continent of Asia. Du Halde, Le Compte, and other Jesuits who first gave us annals of the Chinese empire, carry its pretended antiquity as high, though upon other principles. The enthusiasm which seized the first discoverers of this remote country at the sight of the magnificence and policy of so vast an empire in the midst of nations sunk in barbarism, magnified every object in their ideas, and inclined them to receive with implicit credulity whatever the most ignorant of the natives could publish either to flatter their own vanity, or to raise the wonder of strangers. But when time and reflection had cooled their imagination, travellers began to judge of things more impartially.
The moral precepts of Confucius, like those of Zoroaster and many others, even in America itself, appear to have been derived from a patriarchal tradition, which was disfigured by a mixture of superstition, but not entirely effaced: by which the truth of divine revelation and the sacred history is confirmed. Of this, however, we have mere pregnant proofs among the Assyrians, Phenicians, and Egyptians; as appears from the fragments of their historians collected by Josephus against Appion, &c., from Sanconiatho, &c. (See Clerc’s notes on Grotius on the truth of the Christian religion.) In this, therefore, nothing appears very singular.
It is affirmed by many that the Christian religion flourished
anciently in China; some say it was planted there by St. Thomas the Apostle. It
is certain that the Nestorians in Asia extended Christianity in Georgia and
other places near the Caspian sea soon after the year 778. (See Jos. Assemani,
Bibl. Orient, vol. 4, pp. 478, 481, 482.) That Christianity flourished many
years ago in several parts of Great Tartary near China, is manifest, though in
the middle ages tainted with Nestorianism. (See Abulpharagius, Assemani in
Bibl. Orient. t. 3, part 2, c. 9; Mosheim. Hist. Tartar. Eccl. c. 3, § 4, p.
129; Herbelot, Bibl. Orient. passim; Renaudot. not. in Vet. Latin. Itiner. in
Indiam. n. 319.) Some of those countries subject to the Muscovites, have again
received the faith, overawed by their masters, says Salmon, who have lately
erected bishoprics among them. (See Nuncios Liter. Florent. ad an. 1748.) From
Tartary some tell us the faith was propagated in China; Kircher thinks from the
Indies. (China illustr. part 2, c. 7, p. 92.) At least Arnobius (l. 2, adv.
Gent. p. 50,) mentions that the faith was settled in India, and amongst the
Seræ, Medes, and Persians. And Ebedjesu says the metropolitans of the Chinese
were constituted by the patriarch of the Chaldæans, (ap. Jos. Assemani, Bibl.
Orient. t. 3, part 2, c. 9, p. 521, and part 1, p. 346.) As for the Christian
monument found at Singanfu, commonly called Canton, (on which Kircher and
Muller have published dissertations,) it is regarded as genuine by Kircher,
Muller, Assemani, and Renaudot, but rejected by Horn, La Croze, &c. The
travels of two Mahometans into China, in the ninth age, (published by Renaudot
in 1718,) in which it is related that, in 877, the Christians, Jews, and
Mahometans, were put to the sword by barbarians in China, are rejected as
fabulous by La Croze Jablonski, (Inst. Hist. p. 242, &c.) and that they are
a forgery is well proved by F. de Premare, a Jesuit, (Lett. Edif. t. 19, p.
420,) and F. Parennine. (Ib. t. 21, p. 158.)
Whatever had happened in former ages, it is certain that when the
Portuguese entered China, in 1517, no footsteps of Christianity were found
there. In 1556, certain Dominicans began to preach in China; but some were
banished, others had little success. (See Ann. Dominic, p. 158.) Also Souza,
(part 3, Hist. S. Domin. l. 3, c. 1,) Le Quien, (Oriens Christ, t. 3, p. 1453.)
And the Dominicans made no settlement in China before the year 1630. (See
Navarret, Advart, and Gonzales, Hist. Prov. Philipp. Dominicanorum.) The
Jesuits, first F. Roger, a Neopolitan, then F. Ricci. entered China in 1580,
and got leave to settle there in 1583. (See F. Schall, Narrat. de initio
missionis Soc. Jesu, et de ortu Fidei in regno Chin.) The Christian religion
made such progress, that in 1715, there were in China above three hundred
churches, and three hundred thousand Christians. But the Emperor Kang-hi, after
having been long favourable to them, began to conceive some jealousy, and in
1716, forbade the missionaries to build churches or make proselytes. This
prince dying in 1722, his successor, Yong-tching, upon complaints made by the
governor of Fokien, against the Christians, published most barbarous edicts, which,
in a great measure, extirpated Christianity out of the empire. Amongst other
scenes of inhumanity, he loaded with chains, and banished into Tartary, a
prince of the blood, fourscore years old, and his whole numerous family,
because they would not renounce the faith. They had been condemned to die; and
their exile was but a more severe kind of death, seeing most of them died soon
after in close dungeons, through hardships and want; and the rest were
dispersed into other provinces, to end their days in prisons, fetters, and
misery. In 1731, he banished all the missionaries to Macao, a small island in
the province of Canton, in which the Portuguese were permitted to settle.
Tong-tching died in 1736, and the missionaries hoped to be restored, but in
vain; and, since the year 1733, the Christians are left in most parts of China
without churches and without pastors, under severe persecutions. The preachers
who remained behind were crowned with martyrdom. Only some Jesuits are still
retained at court, but not suffered to act as missionaries, but merely as
mandarins who preside over the mathematics, paintings, &c. in which offices
they continue in hopes of finding circumstances at length more favourable to
religion. Yet they often succour the Christians who still remain in the
capital, and obtain a mitigation of persecutions in the several provinces. And,
since the year 1753, the Jesuits in China are allowed some liberty to assist
the Christians there. See Hist. Moderne, contin. de Rollin, t. 1, part 5, c. 2,
p. 344; Modern Univ. Hist. in octavo, t. 8, l. 13, c. 1, sect. 6, p. 520;
Lettres Edif. et Cur. de Missionaires, vol. 27 and 28; these Lives of Saints,
Feb. V.; and chiefly Lettres Edifiantes, vol. 28, anno 1758. [back]
Note 9. Tavernier
reckons the value of a pardo at twenty-seven sols, French money. [back]
Note 10. See his
life by Bouhours, translated by Dryden, b. 6. Some have objected, that F.
Acosta, who published, in 1589, his book, De Procurandâ Indorum Salute,
acknowledges, (l. 2, c. 8,) that the power of working miracles did not subsist
among the missionaries. But he speaks of missionaries in general compared with
the apostles, who all wrought miracles, and in all places. For Acosta himself
(c. 10, ib.) bears express testimony to the evidence and great number of
stupendous miracles wrought by St. Francis Xavier: and mentions that some other
preachers had performed miracles both in the East and West Indies. That the
miracles of St. Francis were famous during his life, and immediately after his
death, see Tursellin, l. 6, vit. S. Fr. c. 1, and the letter of King John III.
to Bareto, viceroy of the Indies, in 1556, in Acosta’s Rerum in Oriente
Gestarum 1, printed at Dilingen in 1571, and at Paris in 1472. See F. M——n,
Review of the Important Controversy concerning Miracles, in the Appendix added
by F. M——y, p. 448. [back]
Note 11. Lettres
Edif. et Cur. des Mission, vol. 27, pref. p. 24. [back]
Note 12. S. Fr. Xav.
ep. 5, from Cochin, anno 1544, p. 67. [back]
Note 13. Id. l. 2,
ep. 9. Sec Lett. Edif. ct Curi. des Mission. Recues, l. 7, p. 70. [back]
Note 14. Id. l. 4.
ep. 9. [back]
Note 15. S. Fr. Xav.
l. 1. cp. 1. p. 25. [back]
Note 16. See his
Life by F. Bouhours, b. 6, p. 679. [back]
Rev. Alban
Butler (1711–73). Volume XII: December. The Lives of the
Saints. 1866.
SOURCE : http://www.bartleby.com/210/12/031.html
Luca
Giordano (–1705), San Francisco Javier, circa 1651, 97 x 71, Museo del Prado
San Francesco Saverio Sacerdote gesuita
Xavier, Spagna, 1506 -
Isola di Sancian, Cina, 3 dicembre 1552
Studente a Parigi conobbe
sant'Ignazio di Loyola e fece parte del nucleo di fondazione della Compagnia di
Gesù. E' il più grande missionario dell'epoca moderna. Portò il Vangelo a
contatto con le grandi culture orientali, adattandolo con sapiente senso
apostolico all'indole delle varie popolazioni. Nei suoi viaggi missionari toccò
l'India, il Giappone, e morì mentre si accingeva a diffondere il messaggio di
Cristo nell'immenso continente cinese. (Mess. Rom.)
Nel XVI numerosi testimoni della fede compresero l’importanza di superare i
“nuovi” confini geografici per portare il Vangelo là dove non era ancora
giunto. Tra questi vi fu anche san Francesco Saverio, che spese tutte le sue
energie per donare il messaggio del Risorto alle popolazioni del lontano
Oriente, dall’India all’Indonesia, fino al Giappone. La sua memoria è
un’occasione per riflettere sui confini – vicini o lontani – che oggi siamo
chiamati a superare per portare la luce di Dio. Francesco Saverio era nato in Navarra
nel 1506 e a Parigi aveva incontrato Ignazio da Loyola, con il quale condivise
l’avventura della fondazione della Compagnia di Gesù. Nel 1540 venne mandato
verso l’Oriente come missionario: mentre stava progettando di portare il
Vangelo in Cina morì a causa di una polmonite sull’isola di Shangchuan nel
1552. Paolo V beatificò il Saverio il 21 ottobre 1619 e Gregorio XV lo
canonizzò il 12 marzo 1622.
Patronato: Giappone,
India, Pakistan, Missioni, Missionari, Marinai
Etimologia: Francesco =
libero, dall'antico tedesco
Martirologio Romano:
Memoria di san Francesco Saverio, sacerdote della Compagnia di Gesù,
evangelizzatore delle Indie, che, nato in Navarra, fu tra i primi compagni di
sant’Ignazio. Spinto dall’ardente desiderio di diffondere il Vangelo, annunciò
con impegno Cristo a innumerevoli popolazioni in India, nelle isole Molucche e
in altre ancora, in Giappone convertì poi molti alla fede e morì, infine, in
Cina nell’isola di Sancian, stremato dalla malattia e dalle fatiche.
Questo pioniere delle missioni dei tempi moderni, patrono dell'Oriente dal 1748, dell'Opera della Propagazione della Fede dal 1904, di tutte le missioni con S. Teresa di Gesù Bambino dal 1927, nacque da nobili genitori il 7-4-1506 nel castello di Xavier, nella Navarra (Spagna). Francesco non sarebbe diventato un giurista e un amministratore come suo padre, né un guerriero come i suoi fratelli maggiori, ma un ecclesiastico come un qualunque cadetto del tempo. Per questo nel 1525 si recò ad addottorarsi all'università di Parigi sognando pingui benefici nella diocesi di Pamplona. Il suo incontro con Ignazio di Loyola fu provvidenziale perché lo trasformò da campione di salto e di corsa in araldo del Vangelo, da professore di filosofia in Santo. Assegnato nel collegio di Santa Barbara alla medesima stanza del Saverio, il fondatore della Compagnia di Gesù aveva visto a fondo nell'anima di lui, gli si era affezionato e più volte gli aveva detto: "Che giova all'uomo guadagnare anche tutto il mondo, se poi perde l 'anima? (Mc. 8,36). Più tardi Ignazio confiderà che Francesco fu "il più duro pezzo di pasta che avesse mai avuto da impastare" e il Saverio, nel fare quaranta giorni di ritiro sotto la direzione d'Ignazio prima d'iniziare lo studio della teologia, pregherà: "Ti ringrazio, o Signore, per la provvidenza di avermi dato un compagno come questo Ignazio, dapprima così poco simpatico".
Il 15 agosto 1534 anche lui, insieme al Loyola, nella chiesetta di Santa Maria di Montmartre fece voto di castità e di povertà e di pellegrinare in Palestina o, in caso d'impossibilità, di andare a Roma per mettersi a disposizione del papa. Anche lui, all'inizio del 1537, si trovò con gli altri primi sei compagni all'appuntamento fissato a Venezia, ma la guerra scoppiata tra la Turchia e la Repubblica Veneta impedi loro di mandare ad effetto il voto fatto. Ignazio e i suoi discepoli si dedicarono allora all'assistenza dei malati nell'ospedale degl'Incurabili fondato da S. Gaetano da Thiene e, dopo essere stati ordinati sacerdoti, alla predicazione per le piazze in uno strano miscuglio di lingue neo-latine. A Bologna specialmente il Saverio si acquistò fama di predicatore e di consolatore dei malati e dei carcerati, ma in sei mesi si rovinò la salute dandosi ad austerissime penitenze. S. Ignazio lo chiamò a Roma come suo segretario. Nella primavera del 1539 egli prese parte alla fondazione della Compagnia di Gesù e, l'anno dopo, fu mandato al posto di Nicolò Bobadilla, colpito da sciatica, alle Indie Orientali in qualità di legato papale per tutte le terre situate ad oriente del capo di Buona Speranza, in seguito alle insistenti preghiere rivolte da Giovanni III, re del Portogallo, a Ignazio per avere sei missionari.
Durante il penoso viaggio a vela, protrattosi per tredici mesi, il Saverio si sovraspese per l'assistenza spirituale ai 300 passeggeri facenti parte non certo della "buona società", nonostante che per due mesi avesse sofferto il mal di mare. Una notte, all'ospedale di Mozambico, avendolo il medico trovato tremante di febbre, gli ordinò di andare a letto. Poiché un marinaio stava morendo impenitente, gli rispose: "Non posso andarci. Un fratello ha tanto bisogno di me". Stabilitosi nel collegio di San Paolo a Goa, cominciò il suo apostolato (1542) tra la colonia portoghese che con la sua vita immorale scandalizzava persino i pagani. Poi estese il suo ministero ai malati, ai prigionieri e agli schiavi con tanta premura da meritare il titolo di "Santo Padre" e "Grande Padre". Con un campanello raccoglieva per le strade i fanciulli e ad essi insegnava il catechismo e cantici spirituali.
Dopo cinque mesi il governatore delle Indie lo mandò al sud del paese dove i portoghesi avevano costruito le loro fortezze, avviato i loro commerci e battezzato gl'indigeni e i prigionieri di guerra senza sufficiente preparazione. Molti di essi erano ricaduti nell'idolatria, come i pescatori di perle della costa del Paravi i quali, otto anni prima, avevano chiesto il battesimo per essere difesi dai maomettani. Francesco, che non possedeva il dono delle lingue, con l'aiuto d'interpreti tradusse subito nei loro idiomi le principali preghiere e verità della fede. Poi, per due anni, passò di villaggio in villaggio, a piedi o su disagevoli imbarcazioni di cabotaggio, esposto a mille pericoli, fondando chiese e scuole, facendosi a tutti maestro, medico, giudice nelle liti, difensore contro le esazioni dei portoghesi, salutato ovunque quale Santo e taumaturgo. "Talmente grande è la moltitudine dei convertiti - scriveva egli - che sovente le braccia mi dolgono tanto hanno battezzato e non ho più voce e forza di ripetere il Credo e i comandamenti nella loro lingua". In un mese arrivò a battezzare 10.000 pescatori della casta dei Macua, nel Travancore. Mentre era intento ad amministrare il sacramento, ricevette la triste notizia che 600 cristiani di Manaar avevano preferito lasciarsi uccidere anziché tornare al paganesimo. Ne provò un momento di sconforto: "Sono così stanco di vivere - scrisse - che la migliore cosa per me sarebbe morire per la nostra Santa fede". Lo rattristava il vedere commettere tanti peccati e non poterci fare nulla.
Benché continuamente a disposizione del prossimo, il Santo fu sempre trattato male da ufficiali e mercanti portoghesi, decisi a non permettere che la sua caccia alle anime intralciasse loro la ricerca di piaceri e di ricchezze. Noncurante degli uomini, negli anni successivi (1545-1547) egli aprì nuovi campi all'apostolato. Predicò per quattro mesi nell'importante centro commerciale di Malacca; visitò l'arcipelago delle Molucche; nell'isola di Amboina, presso la Nuova Guinea, riuscì ad avvicinare la popolazione impaurita di un villaggio stando seduto e cantando tutti gl'inni che sapeva; si spinse fino all'isola di Ternate, estrema fortezza dei portoghesi, e più oltre ancora, fino alle isole del Moro, al nord delle Molucche, abitate da cacciatori di teste. Colà agli ospiti indesiderati si servivano pietanze avvelenate. Quando il Saverio decise di visitarle, gli suggerirono di portare con sé degli antidoti, ma egli preferì riporre in Dio tutta la sua fiducia. "Queste isole - scriverà il 20-1-1548 - sono fatte e disposte a meraviglia perché vi ci si perda la vista in pochi anni per l'abbondanza delle lacrime di consolazione... Io circolavo abitualmente nelle isole circondate da nemici e popolate da amici poco sicuri, attraverso terre sprovviste di qualsiasi rimedio per le malattie e prive di qualsiasi soccorso per conservare la vita". Ciononostante egli pregava: "Non allontanarmi, o Signore, da queste tribolazioni se non hai da mandarmi dove io possa soffrire ancora di più per amore tuo".
Dopo tre mesi di fatiche, tornò a Ternate. Il sultano regnante fece buona accoglienza al missionario, ma alla fede cristiana preferì le sue cento mogli e le numerose concubine. Raggiunta Malacca nel dicembre 1547, la Provvidenza fece incontrare al Saverio un fuggiasco giapponese, Anjiro, desideroso di farsi cristiano per liberarsi dal rimorso cagionatogli da un delitto commesso in patria. Il Santo rimase talmente sedotto dalle notizie da lui avute sul Giappone e i suoi abitanti che concepì un estremo desiderio di andarli ad evangelizzare. Dopo aver provveduto per il governo del Collegio di San Paolo a Goa e l'invio di missionari nelle località visitate, parti per il Giappone in compagnia di Anjiro, suo collaboratore. Sbarcò a Kagoshima, nell'isola di Kiu-Sciu, il 15 agosto 1548. Il principe Shimazu Takahisa lo accolse gentilmente, e mentre egli studiava la lingua del paese, Anjíro convertiva al cattolicesimo oltre un centinaio di parenti e amici. "I Giapponesi - scrisse il Saverio in Europa - sono il migliore dei popoli". Quando il principe, sobillato dai bonzi, vietò ogni ulteriore battesimo, il coraggioso missionario decise di presentarsi addirittura all'imperatore e alle università della capitale, Miyako (Kyoto), ma a causa della guerra civile endemica le università non vollero aprirgli le porte e l'imperatore in fuga non volle riceverlo (1551), perché sprovvisto di doni e poveramente vestito. Si presentò allora in splendidi abiti e con preziosi doni al principe di Yamaguchí che gli concesse piena libertà di predicazione. In breve tempo egli riuscì a creare una fiorente cristianità che formò le delizie della sua anima" e ad estenderla nel vicino regno di Bungo.
Quando nell'inverno del 1551, richiamato da urgenti affari, il Saverio ritornò in India, in Giappone c'erano oltre 1.000 cristiani. Le fatiche avevano imbiancato i suoi capelli. Quante volte, sempre immerso nella preghiera, aveva dovuto camminare a piedi nudi e sanguinanti o passare a guado fiumi gelati! Quante volte, affamato e intirizzito, era stato cacciato dalle locande a sassate! Sovente cadde esausto sul ciglio delle strade. Per poter proseguire il suo viaggio talora dovette occuparsi come stalliere presso viaggiatori più fortunati.
Per i Giapponesi, i Cinesi erano i maestri indiscussi di ogni scibile. Essendosi sempre sentito opporre dai bonzi che se la religione cristiana fosse stata vera, i cinesi l'avrebbero già conosciuta, decise di andarli a convertire. Poiché la prigione o la morte erano la sorte che toccava a tutti gli stranieri che cercavano di entrare in quel paese, il Saverio organizzò un'ambasciata alla corte dell'imperatore della Cina, di cui egli avrebbe fatto parte. A Malacca però l'ammiraglio portoghese in carica, irritato perché non era stato scelto lui come ambasciatore, mandò a monte il progettato viaggio denunciando pubblicamente il Santo come falsificatore di bolle papali e imperiali. Senza lasciarsi abbattere dal grave colpo, l'illuminato apostolo il 17-4-1552 approdò all'isola di Sanciano con un servo cinese convertito, Antonio di Santa Fe. Colà trovò antichi amici che gli offersero ospitalità e un contrabbandiere che per 200 ducati si dichiarò disposto a sbarcarli segretamente alle porte di Canton. Ad un amico il Santo scrisse: "Pregate molto per noi, perché corriamo grande pericolo di essere imprigionati. Tuttavia, già ci consoliamo anticipatamente al pensiero che è meglio essere prigionieri per puro amor di Dio, che essere liberi per avere voluto fuggire il tormento e la pena della croce".
Il giorno stabilito il contrabbandiere mancò alla parola data. Nel rigido inverno, il Saverio si ammalò di polmonite, e privo com'era di ogni cura morì in una capanna il 3-12-1552 dopo avere più volte ripetuto: "Gesù, figlio di Davide, abbi pietà di me! O Vergine, Madre di Dio, ricordati di me!". Il suo corpo fu seppellito dal servo nella parte settentrionale dell'isola, in una cassa ripiena di calce. Due anni dopo fu trasportato, integro e intatto, prima a Malacca e poi a Goa, dove si venera nella chiesa del Buon Gesù.
Paolo V beatificò il Saverio il 21-10-1619 e Gregorio XV lo canonizzò il
12-3-1622. Si calcola che il Santo missionario abbia conferito il battesimo a
circa 30.000 pagani. Il suo continuo peregrinare per lontanissime regioni diede
ad alcuni l'impressione che fosse di temperamento volubile. Come legato del
papa, pioniere, superiore e provinciale dei Gesuiti, era spiegabile che egli,
ardentissimo della gloria di Dio e della salvezza delle anime, sospirasse di
prendere visione del suo sterminato territorio per inviarvi gli operai occorrenti.
S. Ignazio avrebbe preferito che, invece di pagare di persona, fosse rimasto ad
amministrare le missioni dell'India, e avesse inviato a dissodare il terreno
altri confratelli. La lettera che gli scrisse per richiamarlo, almeno
provvisoriamente, in Europa, giunse quando egli era già morto.
«Saverio, che giova
all'uomo guadagnare il mondo intero, se poi perde la sua anima?» (Mt 16,26).
Questo avvertimento di Nostro Signore è rivolto a François-Xavier (Francesco
Saverio) da Ignazio di Loyola che lo commenta così: «Pensaci bene, il mondo è
un padrone che promette e che non mantiene la parola. E anche se mantenesse le
sue promesse nei tuoi confronti, non potrà mai appagare il tuo cuore. Ma
supponiamo che lo appagasse, quanto tempo durerà la tua felicità? In ogni caso,
potrà forse durare più della tua vita? E alla morte, che cosa porterai con te
nell'eternità? Che giova all'uomo guadagnare il mondo intero, se poi perde la
sua anima?» Poco per volta, questa massima entra nel cuore di Francesco Saverio
e vi si imprime profondamente. Così ha inizio un percorso che farà di lui uno
dei più grandi santi della storia della Chiesa.
Più che una passione
Francesco nasce il 7 aprile 1506 nel castello di Javier nella Navarra, nel nord
ovest della Spagna. Nel 1512, suo padre viene condannato alla perdita dei suoi
beni per aver combattuto a fianco del re di Navarra in una guerra contro la
corona di Castiglia; morirà di dispiacere nel 1515. L'anno seguente, la
fortezza di Xavier viene smantellata e le terre della famiglia confiscate.
Quando Francesco Saverio raggiunge la maggiore età, la sua famiglia è rovinata.
In questa congiuntura, la carriera delle armi non lo attira. Lasciando sua
madre e i suoi fratelli nel settembre 1525 per non rivederli più in questo
mondo, egli si reca all'Università di Parigi, dove alloggia presso il collegio
Santa Barbara insieme a compagni dediti, per la maggior parte, a una vita poco
edificante. Tuttavia, fra di essi si trovano due uomini di una pietà
eccezionale, Pietro Fabro e Ignazio di Loyola. Quest'ultimo, originario del
Paese Basco confinante con la Navarra, medita da qualche tempo la fondazione di
un'opera santa per il bene della Chiesa; avendo constatato le qualità d'anima
di Pietro e di Saverio, cerca di far loro condividere la sua ambizione
spirituale. Ignazio conduce quindi Pietro Fabro a fare gli Esercizi Spirituali
per trenta giorni; alla conclusione di questo ritiro, quest'ultimo è
interamente conquistato alla buona causa. Per Francesco Saverio, è più
difficile. È vero che, grazie ai consigli di Ignazio e di Pietro, egli si è già
allontanato da relazioni sospette e ha respinto le dottrine malsane messe in
circolazione a Parigi dai seguaci di Calvino. Ma il suo cuore, fiero e aperto
all'attrazione di un'ambizione mondana, non prova che disgusto per la vita
oscura di rinuncia esaltata da Ignazio. Quest'ultimo, fine conoscitore di
anime, s'immedesima dapprima nel modo di sentire di Francesco che, diventato
professore di filosofia, ambisce a una bella carriera e a un vasto uditorio. Ignazio
gli trova tanti discepoli che Francesco riconosce in lui un vero amico con il
quale può confidarsi. Ignazio approfitta di questa amicizia per ricordargli la
vanità della grandezza e dei vantaggi di questo mondo, e la loro inutilità per
la vita eterna. Che giova all'uomo guadagnare il mondo intero, se poi perde la
sua anima? Francesco, toccato dalla grazia di Dio, partecipa a sua volta agli
Esercizi Spirituali, nel corso dei quali chiede «la conoscenza intima del
Signore che per me si è fatto uomo, per amarlo con maggiore ardore e seguirlo
con più fedeltà» (Es. Sp. 104). Ormai, non avrà che una passione: amare e far
amare Gesù Cristo.
Ben presto, al piccolo gruppo si aggiungono altri quattro studenti. Ignazio
propone allora ai suoi sei compagni di donarsi più completamente a Dio e di
unirsi tra loro con il legame dei voti di religione. Il 15 agosto 1534, nella
cappella di Santa Maria di Montmartre, Pietro Fabro, allora l'unico prete del
gruppo, celebra la Santa Messa nel corso della quale tutti pronunciano i voti
perpetui di povertà e di castità con la promessa di recarsi in Terra Santa o di
rimettersi alla volontà del Sovrano Pontefice. In attesa di conoscere la santa
volontà di Dio, si riuniscono spesso per pregare e incoraggiarsi
vicendevolmente alla pratica delle virtù.
Diritto al cuore
Il 25 gennaio 1537, i primi membri della Compagnia di Gesù si ritrovano a
Venezia, ma, poiché la situazione politica rende impossibile il pellegrinaggio
in Terra Santa, decidono di andare a Roma per chiedere la benedizione del Papa
Paolo III. Quest'ultimo li accoglie con benevolenza e concede loro
l'autorizzazione a farsi ordinare preti; questa cerimonia ha luogo il 24 giugno
1537. Poi, il gruppetto si dissemina in diverse città d'Italia. Padre Francesco
viene destinato a Bologna dove si dedica all'istruzione della gene del popolo,
dei malati e dei prigionieri. Non conoscendo bene l'italiano, parla poco, ma
con una tale convinzione che le sue parole vanno direttamente al cuore degli
ascoltatori. Alla fine del 1538, il re del Portogallo, Giovanni III, chiede a
Ignazio di concedergli dei religiosi per l'evangelizzazione delle Indie.
Questi, d'accordo con il Papa, mette a sua disposizione due religiosi, tra cui
Francesco Saverio. Quest'ultimo viene messo al corrente solo la vigilia della
partenza, il 15 marzo 1540. Come unico bagaglio, porta con sé l'abito di cui è
vestito, il suo crocifisso, un breviario e un altro libro.
Dopo un viaggio di tre mesi, Padre Francesco arriva a Lisbona in compagnia di
Simone Rodriguez; entrambi vengono ricevuti da Giovanni III, uomo veramente pio
e preoccupato della salvezza delle anime. Attendendo di partire per le Indie,
essi si dedicano al ministero delle anime nella capitale del Portogallo. La
loro dedizione apostolica suscita a Lisbona una tale ammirazione che viene
chiesto al re di trattenerli nel paese. Ignazio decide che Rodriguez resterà a
Lisbona; quanto a Padre Francesco, partirà per le Indie. La sua partenza, in
compagnia di tre giovani confratelli, ha luogo il 7 aprile 1541.
A quell'epoca, il viaggio dal Portogallo alle Indie passando per il capo di
Buona Speranza è un'avventura da cui nessuno alla partenza si può vantare di
uscire vivo. Se la nave non fa naufragio, le epidemie, il freddo, la fame e la
sete provvedono spesso a decimare i passeggeri. Il 1° gennaio 1542, Padre
Francesco scrive ai suoi fratelli di Roma: «Ho avuto il mal di mare per due
mesi; e tutti hanno molto sofferto per quaranta giorni sulle coste della
Guinea« Tale è la natura delle pene e delle fatiche che, per il mondo intero,
non avrei osato affrontarle un solo giorno. Noi troviamo un conforto e una
speranza sempre crescenti nella misericordia di Dio, nella convinzione che
manchiamo del talento necessario per predicare la fede di Gesù Cristo in terra
pagana». Il 6 maggio 1542, essi raggiungono Goa, sulla costa occidentale
dell'India.
Primo modo di pregare
Avendo ricevuto dal Papa i pieni poteri spirituali sui sudditi dell'impero
coloniale del Portogallo, Francesco Saverio arriva in India munito del titolo
di «Nunzio apostolico». Egli trova a Goa una cristianità confrontata agli
esempi poco edificanti di certi europei. Grazie al suo zelo, già prima della
fine dell'anno, Goa appare molto cambiata; un buon numero di anime vi camminano
già nella via della perfezione: Padre Francesco le sostiene esercitandole a
meditare, secondo il metodo che sant'Ignazio chiama il «primo modo di pregare»
(Es. Sp. 238-248). Questo modo di meditare consiste nell'esaminarsi sui dieci
comandamenti di Dio, i sette peccati capitali, le tre facoltà dell'anima
(memoria, intelligenza, volontà), e i cinque sensi del corpo. Vi si chiede a
Dio la grazia di sapere in che cosa si siano osservati o trasgrediti i suoi
comandamenti, e l'aiuto necessario per correggersi in avvenire. Il vescovo di
Goa desidera che Padre Francesco prosegua a operare il gran bene che ha fatto
nella città, ma quest'ultimo, spinto dallo Spirito di Dio, aspira a conquiste
più vaste. Come gli apostoli, brucia del desiderio di affrontare i pericoli, le
sofferenze, le persecuzioni, per conquistare il maggior numero possibile di
anime a Gesù Cristo. Il governatore di Goa, che conosce il suo zelo, si fa
partecipe del suo modo di vedere e gli segnala i ventimila uomini della tribù
dei Paravers, battezzati precipitosamente otto anni prima sulla costa della
Pescheria, e che, da allora, sono ritornati alla loro ignoranza e alle loro
superstizioni.
Padre Francesco scrive in una lettera a sant'Ignazio: «Parto contento: sopportare le fatiche di una lunga navigazione, prendere su di sé i peccati altrui, quando se ne ha già abbastanza dei propri, soggiornare in mezzo ai pagani, subire l'ardore di un sole bruciante, e tutto questo per Dio; ecco sicuramente delle grandi consolazioni e un motivo di gioie celesti. Perché alla fin fine la vita beata, per gli amici della croce di Gesù Cristo, è, mi sembra, una vita disseminata di simili croci« Quale felicità pari a quella di vivere morendo ogni giorno, spezzando le nostre volontà per cercare e trovare non quello che ci dà un vantaggio, ma quello che va a vantaggio di Gesù Cristo?» I cristiani che egli trova sulla costa della Pescheria ignorano tutto della loro religione. Padre Francesco inizia quindi dai rudimenti della fede: il segno della croce accompagnato dall'invocazione delle tre Persone in Dio; il Credo, i dieci comandamenti, il Pater, l'Ave, la Salve Regina, il Confiteor.
Questa preoccupazione di trasmettere i rudimenti della fede è quella della
Chiesa. In effetti, nella nostra epoca segnata da una sovrabbondanza di
informazione e dalla specializzazione degli studi superiori, si constata che
non vengono trasmesse le verità più semplici, quelle che conducono alla
salvezza eterna. Per questa ragione il Santo Padre Benedetto XVI ha promulgato
il Compendio del Catechismo della Chiesa Cattolica che, «per la sua brevità,
chiarezza e integrità, si rivolge a ogni persona, che, vivendo in un mondo
dispersivo e dai molteplici messaggi, desidera conoscere la Via della Vita, la
Verità, affidata da Dio alla Chiesa del Suo Figlio» (Motu proprio che approva il
Compendio, 28 giugno 2005).
«Se non mancassero gli operai»
Di fronte a questa ricca messe di anime, e al pensiero del bene immenso che si
potrebbe fare con la collaborazione di numerosi operai, Francesco Saverio si
volge verso l'Europa dove tanti uomini intelligenti consumano le loro forze in
occupazioni prive di una grande utilità. «Molte volte, egli scrive, mi viene
l'idea di andare alle università d'Europa e là, gridando a gran voce come un
uomo che abbia perduto il senno, dire a uomini più ricchi di scienza che non
del desiderio di farla fruttificare, quante anime, per la loro negligenza, sono
defraudate della gloria celeste e vanno all'inferno! Se, pur studiando le
lettere, essi si studiassero anche di meditare sul conto che Dio gliene
chiederà, molti di loro, toccati da questi pensieri, ricorrerebbero a dei
mezzi, a degli esercizi spirituali fatti per dar loro la vera conoscenza e
l'intima percezione della volontà divina; si uniformerebbero ad essa più che
non alle loro proprie inclinazioni, e direbbero: «Eccomi, Signore: che cosa
vuoi che io faccia? Mandami dove vuoi, e se è necessario, anche alle Indie«»
Sono stato sul punto di scrivere all'università di Parigi che milioni e milioni
di pagani si farebbero cristiani, se non mancassero gli operai«»
Curarsi dell'anima
Il 7 aprile 2006, il Cardinale Antonio María Rouco Varela, arcivescovo di
Madrid, in occasione di una Messa che celebrava il quinto centenario della
nascita di san Francesco Saverio, ha spiegato così questa passione del santo:
«Francesco Saverio si curava dell'anima: della sua anima e di quella di tutte
le persone, l'anima di ogni essere umano. Si curava dell'«anima», perché gli
stava a cuore la vita: la vita nella sua pienezza, la vita nella sua felicità,
la vita eterna« Si curava della salvezza dell'uomo e per questo la sua vita
consistette nel consumarsi affinché ogni creatura che egli incontrava potesse
conoscere e far sua la verità secondo la quale Dio ha tanto amato il mondo da
dare il suo Figlio unigenito, perché chiunque crede in lui non muoia, ma abbia
la vita eterna (Gv 3,16). Precisamente in virtù dell'amore che nutriva per
l'uomo, egli desiderava che il maggior numero possibile di popoli e di persone
giungessero alla fede cristiana; è così che si spiega la sua ricerca instancabile
delle anime fin nei luoghi più remoti dove non era ancora giunta la Buona
Novella di Gesù».
Tale è la moltitudine di coloro che Francesco Saverio conduce tutti i giorni alla fede, che spesso gli accade di avere le braccia stanche a forza di battezzare. Oberato di attività impegnative, non si trova da solo che durante le notti, che gli dedica in gran parte ai suoi esercizi religiosi e allo studio della lingua del paese. Ma Dio non abbandona mai i suoi servitori: Egli inonda l'anima del missionario di consolazioni celesti; gli concede largamente il dono dei miracoli. Alla fine dell'ottobre 1543, Padre Francesco decide di ritornare a Goa per cercarvi rinforzi. Là apprende – con tre anni di ritardo – che Paolo III ha approvato la Compagnia di Gesù e che Ignazio è stato eletto Generale. Fa dunque la sua professione solenne, utilizzando la formula di cui si sono serviti i suoi Fratelli di Roma.
Tuttavia il Padre sa che altre contrade attendono la Buona Novella. È perplesso: deve spingersi verso queste terre lontane, in cui il nome di Cristo è sconosciuto a tanti uomini? Si reca presso la tomba dell'apostolo san Tommaso per chiedere a Dio di illuminarlo. Vi resta quattro mesi (aprile-agosto 1545), rendendo servizio al parroco del luogo, che dirà di lui: «Conduceva in tutto la vita degli apostoli». «Nella santa casa di san Tommaso, scrive il missionario ai Padri di Goa, mi sono dedicato a pregare senza interruzione perché Dio nostro Signore mi conceda di sentire nella mia anima la sua santissima volontà, con la ferma risoluzione di compierla« Ho sentito con grande consolazione interiore che era la volontà di Dio che io andassi in quei luoghi di Malacca, dove recentemente alcuni sono stati fatti cristiani».
Dopo qualche mese trascorso nella penisola malese di Malacca, dove non teme di
andare a cercare i pescatori a domicilio, nelle case da gioco e di piacere, per
ricondurli sulla retta via, egli inizia, il 1° gennaio 1546, una crociera di
più di 2000 km, nel corso della quale evangelizza diverse isole, in particolare
l'isola del Moro, dove rischia la sua vita in mezzo a popolazioni cannibale. In
una lettera ai suoi confratelli d'Europa che si preoccupano di questa
avventura, risponde: «È necessario che le anime dell'isola del Moro siano
istruite e che qualcuno le battezzi per la loro salvezza. Io dal canto mio ho
l'obbligo di perdere la vita del corpo per garantire al mio prossimo la vita
dell'anima. Andrò quindi all'isola del Moro, per soccorrervi spiritualmente i
cristiani, e affronterò qualsiasi pericolo, affidandomi a Dio nostro Signore e
riponendo in Lui tutta la mia speranza. Voglio, nella misura delle mie piccole
e misere forze, fare in me la prova di questa parola di Gesù Cristo, nostro
Redentore e Signore: Chi vorrà salvare la propria vita, la perderà; ma chi perderà
la propria vita per causa mia, la troverà (Mt 16,25).
La salvezza integrale
Lo zelo di san Francesco Saverio, che si è prodigato senza riserve per
annunciare il Vangelo a migliaia di anime, costituisce una lezione e un esempio
per la nostra generazione; esso ci ricorda l'urgenza e la necessità della
missione, in conformità con l'insegnamento di Giovanni Paolo II: «La tentazione
oggi è di ridurre il cristianesimo a una sapienza meramente umana, quasi
scienza del buon vivere. In un mondo fortemente secolarizzato è avvenuta una
«graduale secolarizzazione della salvezza», per cui ci si batte, sì, per
l'uomo, ma per un uomo dimezzato, ridotto alla sola dimensione orizzontale. Noi
invece, sappiamo che Gesù è venuto a portare la salvezza integrale, che investe
tutto l'uomo e tutti gli uomini, aprendoli ai mirabili orizzonti della
filiazione divina. Perché la missione? Perché a noi, come a san Paolo, è stata
concessa la grazia di annunziare ai pagani le imperscrutabili ricchezze di
Cristo. (Ef 3,8) La novità di vita in lui è la «buona novella» per l'uomo di
tutti i tempi: a essa tutti gli uomini sono chiamati e destinati« La Chiesa e,
in essa, ogni cristiano non può nascondere né conservare per sé questa novità e
ricchezza, ricevuta dalla bontà divina per esser comunicata a tutti gli uomini»
(Enciclica Redemptoris Missio, 7 dicembre 1990, n. 11).
Il Giappone« e la Cina
Nel dicembre 1547, Padre Francesco fa la conoscenza di un nobile Giapponese di
nome Anjiro. Questi erra da cinque anni alla ricerca di un maestro spirituale
che possa restituire la pace alla sua anima. «Scoprimmo Padre Francesco,
racconterà Anjiro, nella chiesa della Madonna della Montagna, dove celebrava un
matrimonio. Venni conquistato completamente dal suo carisma e gli feci un lungo
racconto della mia vita. Egli mi abbracciò e apparve così felice di vedermi che
era evidente che Dio stesso aveva combinato il nostro incontro». Nel corso
delle sue conversazioni, il Padre s'informa sul Giappone. Apprendendo che «il
re, la nobiltà e tutte le persone di alto rango si sarebbero fatti cristiani,
perché i Giapponesi sono interamente guidati dalla legge della ragione», questo
gli basta; partirà per il Giappone.
Tuttavia, consapevole dei suoi doveri di Nunzio apostolico, riprende contatto
con le Indie e ritorna a Goa, che lascerà il 15 aprile 1549 per il Giappone. Il
15 agosto seguente, approda a Kagoshima dove trascorre più di un anno a
iniziarsi alla lingua e ai costumi giapponesi. Verso la fine del 1550, parte
per la residenza del più potente principe del Giappone, poi per la capitale.
Là, lo attende una grande delusione: il re, che di fatto non è che un
fantoccio, non lo riceve neppure. Padre Francesco ottiene tuttavia dal principe
il permesso di predicare la fede cristiana, e ha la gioia di accogliere qualche
centinaio di conversioni. Ma presto scoppia una rivoluzione, e il missionario
deve partire. Non avendo notizie delle Indie da due anni, decide di ritornare a
Malacca, dove arriva alla fine del 1551. È là che riceve una lettera da
sant'Ignazio scritta più di due anni prima, che lo nominava «Provinciale
dell'Est», cioè di tutte le missioni della Compagnia di Gesù dal capo Comorin,
a sud dell'India, fino al Giappone.
Il 17 aprile 1552, il missionario s'imbarca nuovamente, questa volta a
destinazione della Cina. Questo viaggio, l'ultimo della sua vita, servirà agli
ultimi spogliamenti e lo assimilerà al Cristo sofferente. All'inizio del
settembre 1552, raggiunge l'isola di Sancian, a dieci chilometri dalla costa
della Cina. I pochi portoghesi che vi fanno allora scalo lo accolgono con
gioia, gli costruiscono una capanna di legno e una cappellina di rami. Padre
Francesco inizia subito a occuparsi dei bambini e dei malati, a predicare,
catechizzare, confessare. Nel frattempo, egli cerca di prendere contatto con
qualche «passatore» cinese che possa condurlo clandestinamente a Canton. In
effetti, l'accesso alla costa della Cina è severamente vietato; chiunque si
avventuri a sfidare questo divieto è destinato, se viene catturato, alla
tortura e alla morte. Almeno a due riprese, il missionario trova un uomo che
acconsente a condurvelo in cambio di una grossa somma di denaro: ogni volta,
riscosso il denaro, il «passatore» si dilegua.
Il 21 novembre, Padre Francesco celebra la sua ultima Messa. Scendendo dall'altare, si sente venir meno. Cerca di riprendere il mare, ma il rollio della nave gli risulta insopportabile. Ricondotto a Sancian, trascorre gli ultimi giorni della sua vita in uno stato di mezza incoscienza. Privo di rimedi, e certo della sua prossima morte, alza gli occhi al Cielo e conversa con Nostro Signore o la Madonna: «Gesù, Figlio di Davide, abbi pietà di me – O Vergine, Madre di Dio, ricordati di me». È pronunciando il nome di Gesù che esala il suo ultimo respiro, all'alba del 2 dicembre 1552. Ha solo quarantasei anni. Il suo corpo viene riportato a Goa dove è tuttora venerato dai fedeli. Francesco Saverio, canonizzato contemporaneamente a sant'Ignazio di Loyola il 12 marzo 1622, è il patrono celeste delle missioni cattoliche.
Quando si considera la vita di questo gigante della santità, si è colpiti dalla
quantità di fatiche e di sofferenze che ha potuto sopportare. Il suo segreto si
trova in un amore senza limiti per Gesù. Negli Esercizi Spirituali,
sant'Ignazio gli ha insegnato ad ascoltare la chiamata di Cristo: «È mia
volontà conquistare tutto il mondo, sottomettere tutti i miei nemici, e così
entrare nella gloria del Padre mio. Chi vuole venire con me lavori con me; mi
segua nelle fatiche, per seguirmi anche nella gloria». (Es. Sp. 95). Docile,
Francesco Saverio si è mostrato «pronto e diligente nel compiere la santissima
volontà di Gesù» (ibid. 91); a sua volta, si è dedicato senza riserve a tutte
le opere per estendere il regno di Dio sulla terra. Che egli ci ottenga la
grazia di essere come lui pieni di zelo per la salvezza eterna del prossimo.
Autore: Dom Antoine Marie osb
Fonte: Lettera mensile dell'abbazia Saint-Joseph, F. 21150 Flavigny- Francia
- www.clairval.com
Il 3 dicembre è la festa liturgica di san Francesco Saverio. Un Santo che ha dell’incredibile. Partì da solo per le Indie, con una sola ricchezza: portare Cristo a chi ancora non lo conosceva. Un esempio di cristianesimo militante.
San Francesco Saverio è considerato il più grande missionario dell’epoca moderna. Fu proclamato Patrono dell’Oriente, dell’Opera della Propagazione della Fede e, con Santa Teresina di Lisieux, delle Missioni. Infatti, nella sua vita, tutta dedicata all’apostolato, giunse in India, Giappone e Cina, dove morì.
Francesco De Jassu venne alla luce in Spagna il 7 Aprile 1506 nel Castello di Xavier (dal quale poi Saverio) nella Navarra da una nobile famiglia di sani princìpi religiosi. Dopo la distruzione del Castello e la morte del padre, avvenuti durante la guerra fra Ferdinando di Castiglia e i reali di Navarra , che erano filo-francesi, ebbe inizio un triste periodo per la famiglia dei Saverio.
Francesco, sia per sfuggire alla sconfitta e alla miseria, sia per prepararsi a restaurare la gloria della sua famiglia, si trasferì a Parigi per studiare all’Università. Lì prese parte alla vita mondana della città, conobbe umanisti e fu attratto dalle teorie eretiche del tempo, ma fu “salvato” da due figure che lo avrebbero positivamente influenzato. Trovandosi a vivere in un pensionato universitario, ebbe modo di conoscere come compagni di stanza prima il beato Pietro Favre e poi Sant’Ignazio di Loyola.
L’agiografia vuole che sin da subito sant’Ignazio, notando l’interessante temperamento del ragazzo, tentò di distoglierlo dalla sua visione della vita troppo legata ai beni materiali ripetendogli spesso la frase: «Che giova all’uomo guadagnare anche tutto il mondo, se poi perde l’anima?» (Mc. 8,36). Francesco, all’inizio, mosso dall’antipatia verso Ignazio, rimase indifferente ai suoi richiami ma infine dovette cedere.
L’antipatia si trasformò in profonda ammirazione e gratitudine e il 15 agosto del 1534 si consacrò a Cristo tra i primi sette componenti della Compagnia di Gesù. I suoi due fratelli maggiori tentarono di dissuaderlo da una tale decisione riuscendo a procurargli il canonicato a Pamplona, ma era troppo tardi: Francesco era già in viaggio verso l’Italia con i suoi compagni, deciso a partire per la Terra Santa. Giunti a Venezia, non riuscirono a partire per la Palestina a causa delle guerre in corso tra Veneziani e Turchi e così si recarono a Roma dove ricevettero l’approvazione del papa Paolo III e furono ordinati sacerdoti.
Di lì a poco sarebbero iniziate le lunghe peregrinazioni del Santo. Francesco ogni tanto sognava di portare sulle spalle un indiano molto pesante e quando l’ambasciatore di Lisbona chiese alla Compagnia di Gesù di inviare due sacerdoti nelle Indie per l’evangelizzazione di quelle terre, accadde che Francesco, anche se non era stato scelto, dovette partire per l’ammalarsi di uno dei due sacerdoti che erano stati prescelti.
Il 7 aprile 1541 Francesco partì da Lisbona e dopo un lungo viaggio durato tredici mesi giunse (era il 6 maggio 1542) a Goa, la capitale dell’Oriente portoghese conquistata trent’anni prima. Francesco come sua abitazione scelse l’ospedale cittadino dormendo in un letto posto accanto a quello del malato più grave. Di giorno si muoveva per la città chiamando a sé i bambini e gli schiavi per educarli al cristianesimo, visitava i malati e i prigionieri guadagnandosi il nome di “padre buono”. Si occupò anche dei Pàravi, i pescatori di perle, che, vessati dai musulmani, erano passati con i Portoghesi ed erano diventati cristiani, senza però un’adeguata educazione in quanto non si conosceva bene la loro lingua.
Francesco, insieme a due compagni di quell’etnia che gli facevano da interpreti, partì verso i luoghi dei Pàravi e con grande fatica tradusse le più importanti preghiere e le verità della fede. Per due anni girò nei villaggi battezzando, insegnando le preghiere e fondando chiese e scuole.
Dopo Goa, si mosse in Malacca e nell’arcipelago delle Molucche. In questo periodo conobbe un giapponese che era scappato dalla sua patria per un delitto commesso. Questi, di nome Hanjiro, volle convertirsi e provocò nel santo un forte interesse nei confronti del popolo giapponese. Così, nel 1549 giunse in Giappone. All’inizio vi fu una buona accoglienza, poi, a causa dei bonzi venne introdotta la pena di morte per chi si battezzava. Il Giappone avrebbe comunque lasciato un ottima impressione a Francesco che se ne andò lasciando una comunità di già 1500 fedeli.
Ora gli si prospettava la Cina che in Giappone gli era stata presentata come una terra assai più colta e raffinata. Per Francesco sarebbe stato l’ultimo viaggio, infatti giunto in Cina si ammalò di febbre e morì. Il suo corpo fu trasportato a Goa dove ancora oggi si trova.
Francesco, oltre ad aver percorso migliaia di chilometri per terra e per mare, si stima che abbia battezzato circa 30.000 persone. Il suo apostolato si basava sull’alternare l’esposizione della dottrina alla preghiera, infatti si preoccupava molto della traduzione delle preghiere di base che trasmettevano le verità di fede, come il semplice segno della croce con il quale si trasmetteva l’idea della Trinità.
Un gigante dell’evangelizzazione. Un faro per i nostri tempi di secolarizzazione, apostasia e di evidente tradimento da parte di tanti cristiani che hanno paura di testimoniare Cristo, Via, Verità e Vita. San Francesco Saverio insegna che ogni sacrificio deve essere fatto per testimoniare la verità di Cristo, e che, senza questa Verità, la vita di ogni uomo rimane impietosamente povera.
Autore: Corrado Gnerre
Carlo
Mignocchi, San Francesco Saverio battezza la regina indiana Neachile, 1711, interno
della chiesa parrocchiale di San Francesco Saverio, Trento
Noto come l’apostolo
delle Indie, ritenuto il più grande missionario del Cristianesimo, il gesuita
Francesco Saverio nasce nel 1506 in un castello, a Javier, nella Navarra, da
una ricca famiglia di nobili spagnoli. Il padre è un giurista e i fratelli sono
soldati. Invece Francesco sogna un’altra strada. Studioso e colto si laurea
all’Università di Parigi. Un incontro diventa decisivo per la sua vita. Conosce
Ignazio di Loyola (proclamato santo anche lui) con il quale fonda l’Ordine dei
Gesuiti (la Compagnia di Gesù).
Francesco diventa sacerdote nel 1537 e nel 1540 parte missionario in India per
parlare del Vangelo alle popolazioni che non lo conoscono. Il lungo viaggio
dura tredici mesi. I coloni portoghesi conducevano una vita disordinata e
immorale, alla ricerca smodata di ricchezza. Il santo si sacrifica soffrendo la
fame e la malattia per dedicarsi agli ammalati, confortare i carcerati,
difendere gli schiavi, istruire i bambini, tanto da meritarsi il titolo di “Grande
Padre”. Francesco cerca di riunire i bambini e li chiama suonando un
campanello. Impartisce loro il catechismo e insegna canti spirituali. Fonda
chiese e scuole, sa essere all’occorrenza maestro, giudice e medico.
Soprattutto ha un talento fuori dal comune come predicatore e grazie a lui
numerosissime sono le conversioni. Il gesuita è infaticabile e battezza
migliaia di persone. Tantissimi sono i miracoli attribuiti alle sue preghiere.
Particolarmente avventuroso fu il viaggio in Giappone del 1548, accompagnato da un fuggiasco giapponese, Anjiro, che si converte per poter espiare un delitto commesso. Il sacerdote ha pochissimo cibo, cammina a piedi scalzi anche quando il freddo, in alcuni momenti, è davvero pungente, svolge le mansioni più umili per sopravvivere. Anche in questo Paese Francesco Saverio riuscirà a convertire fino a mille persone. Desidera portare la Parola di Dio pure in Cina, territorio a quel tempo interdetto agli stranieri, ma si ammala e non riesce nel suo intento. Il “Grande Padre” si spegne proprio mentre sta per sbarcare nel continente cinese, sull’isola di Sancian, nel 1552. San Francesco Saverio è patrono delle missioni cattoliche, dei turisti e dei marinai. Protegge i viaggi per mare. Viene invocato contro le tempeste marine e i temporali.
Autore: Mariella Lentini
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/25450
Andrea
Pozzo (1642–1709), Altarpiece depicting the patron of Buda(pest)
- Saint Francis Xavier. Circa 1705, 235 x 137, Kiscell Museum
Francesco Saverio
(1506-1552)
Beatificazione:
- 25 ottobre 1619
- Papa Paolo V
Canonizzazione:
- 12 marzo 1622
- Papa Gregorio XV
- Basilica Vaticana
Ricorrenza:
- 3 dicembre
San Francesco Saverio, Patrono delle Missioni e dell'Oriente
Sacerdote della Compagnia
di Gesù, missionario e patrono delle missioni, evangelizzatore delle Indie,
che, nato in Navarra, fu tra i primi compagni di sant’Ignazio. Spinto
dall’ardente desiderio di diffondere il Vangelo, annunciò con impegno Cristo a
innumerevoli popolazioni in India, nelle isole Molucche e in altre ancora, in
Giappone convertì poi molti alla fede e morì, infine, in Cina nell’isola di
Sancian, stremato dalla malattia e dalle fatiche.
Vero e proprio “gigante
dell’evangelizzazione”
“Signore, io ti amo non
perché puoi darmi il Paradiso o condannarmi all’Inferno, ma perché sei il mio
Dio. Ti amo perché Tu sei Tu”
Francesco Saverio, al
secolo Francisco de Jaso y Azpilicueta, nasce nel 1506 nel Castello di
Xavier, in Navarra, nella Spagna del nord. Proviene da una famiglia nobile: il
padre, Juan de Jassu, ricopre il ruolo di presidente del Consiglio reale di
Navarra.
Nel 1525 Francesco si
reca a Parigi per intraprendere gli studi universitari e nel 1530 diventa
“Magister Artium”, pronto per la carriera accademica. Ma la sua vita fa un
balzo in avanti nella fede: nel Collegio di Santa Barbara, dove risiede, il
futuro Santo conosce Pietro Favre e Ignazio di Loyola, con i quali si forma
nello studio della teologia.
All’inizio i rapporti,
soprattutto con Ignazio, non sono facili, tanto che lo stesso Loyola definirà
Francesco “il più duro pezzo di pasta che abbia mai dovuto impastare”, ma la
vocazione missionaria è ormai instillata nel cuore di Saverio che, nella
primavera del 1539, prende parte alla fondazione di un nuovo Ordine religioso,
denominato “Compagnia di Gesù”.
Consacrato a Dio ed
all’apostolato, il 7 aprile 1541 Francesco parte per le Indie, su richiesta di
Papa Paolo III che desidera evangelizzare quelle terre, all’epoca conquista
portoghese. Il viaggio da Lisbona a Goa, compiuto in barca a vela, dura ben
tredici mesi, resi faticosi dalla scarsità di viveri, dal caldo feroce e dalle
tempeste.
Giunto a Goa nel maggio
del 1542, Saverio sceglie come dimora l’ospedale cittadino e come letto quello
accanto al malato più grave. Da quel momento in poi, il suo ministero verrà
dedicato proprio all’assistenza degli ultimi, degli esclusi dalla società: gli
infermi, i carcerati, gli schiavi, i minori abbandonati. Soprattutto per i
bambini, Francesco inventa un nuovo metodo di insegnamento del catechismo: li
chiama a raccolta per le strade suonando un campanello e poi, una volta riuniti
in chiesa, mette in versi i principi della dottrina cattolica e li canta
insieme ai ragazzi, facilitandone così l’apprendimento.
Per due anni, inoltre, si
dedica all’evangelizzazione dei “paravi”, i pescatori di perle residenti nel
sud delle Indie: parlano solo il tamil, ma Francesco riesce a trasmettere loro
i principi fondamentali della fede cattolica, arrivando a battezzarne 10 mila
in un solo mese. "Talmente grande è la moltitudine dei convertiti – scrive
– che sovente le braccia mi dolgono tanto hanno battezzato e non ho più voce e
forza di ripetere il Credo e i Comandamenti nella loro lingua". Ma la sua
opera evangelizzatrice non si ferma.
Tra il 1545 ed il 1547,
Francesco Saverio raggiunge la Malacca, l’arcipelago delle Molucche e le Isole
del Moro, incurante dei pericoli perché totalmente fiducioso in Dio.
Nel 1547, la vita del
futuro Santo ha un’ulteriore svolta: incontra un fuggiasco giapponese, di nome
Hanjiro, desideroso di convertirsi al cristianesimo. L’incontro fa sorgere, in
Saverio, il desiderio di recarsi in Giappone, per portare il Vangelo anche
nella terra del “Sol levante”. Vi giunge nel 1549 e, nonostante sia in vigore
la pena di morte per chi amministra il sacramento del Battesimo, il religioso
spagnolo riesce a creare una comunità di centinaia di fedeli.
Dal Giappone alla Cina,
il passaggio viene quasi naturale. Saverio guarda al “Paese del Dragone” come
nuova terra di evangelizzazione e nel 1552 riesce a raggiungere l’isola di
Shangchuan da dove cerca di imbarcarsi per Canton. Ma una febbre improvvisa lo
coglie. Stremato dal freddo e dalla fatica, Francesco Saverio muore all’alba
del 3 dicembre a soli 46 anni.
Le sue spoglie vengono
sepolte in una cassa piena di calce, senza neanche una croce a ricordarlo.
Tuttavia, due anni dopo, il suo corpo viene traslato, integro e intatto, a Goa,
nella Chiesa del Buon Gesù, dove attualmente si venera. Una sua reliquia –
l’avambraccio destro – è invece conservata a Roma dal 1614, nella Chiesa del
Gesù.
Beatificato da Paolo V
nel 1619 e canonizzato da Gregorio XV nel 1622, Francesco Saverio viene proclamato
patrono dell’Oriente nel 1748, dell’Opera della propagazione della fede nel
1904 e di tutte le Missioni (insieme a Santa Teresa di Lisieux) nel 1927.
SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/francesco-saverio.html
Francesco Vanni, San Francesco Saverio, Chiesa di San Vigilio, Siena
«MEDITANTIBUS NOBIS»
Diletto figlio, salute e
Apostolica Benedizione.
Quando, all’inizio del
Nostro Sommo Pontificato, Noi meditavamo come avremmo potuto procurare alla
Santa Chiesa sia migliori condizioni interne, sia favorevoli sviluppi
all’esterno, come richiesto fondamentalmente dal Nostro ufficio, è giunto, con
il ricordo di altri Santi, anche quello di Ignazio di Loyola e di Francesco
Saverio, dei quali dovrà celebrarsi con grandiosa solennità il terzo centenario
della canonizzazione. L’uno, infatti, per disposizione divina, fu dato come
aiuto alla Sposa di Cristo la quale stava iniziando un nuovo periodo della
propria vita, in cui lotta e contrasto erano sempre presenti; l’altro, nella
sua instancabile operosità per la diffusione della luce evangelica, andò adorno
di tanti e così rilevanti carismi dello Spirito Santo da sembrare l’erede della
virtù e dello zelo che rifulsero nei primi Apostoli.
Per la verità, la
stagione di pericoli nella quale Ignazio accorse in aiuto della Chiesa non è
ancora finta, in quanto quasi tutti i mali presenti derivano da quella radice;
e se oggi, più che mai, « una porta grande e propizia è aperta » [1]
al Vangelo di Gesù Cristo, ciò avviene specialmente nelle regioni dove lavorò
Saverio. Pertanto, diletto figlio, se Ci è sembrato opportuno scriverti questa
Lettera di elogio del tuo Padre Legislatore e del maggiore dei suoi figli, ciò
non avviene soltanto nell’interesse del tuo Ordine, ma per il bene comune.
Infatti, è di grande importanza che la Cristianità fiorisca ogni giorno di più
per l’insegnamento dell’uno e si diffonda, rinverdendo, per l’impegno
dell’altro.
Certamente è vero che
quanti meritano dall’autorità della Chiesa la lode di santità hanno tutti in
comune di essere eccellenti in ogni genere di virtù; tuttavia, come « ogni
stella differisce da un’altra nello splendore » [2], così i Santi si
distinguono con ammirabile varietà l’uno dall’altro per la loro particolare
eccellenza o in questa o in quella virtù. Ora, se riguardiamo la vita d’Ignazio,
restiamo anzitutto mossi ad ammirazione dalla magnanimità di un uomo che, avido
di procurare la maggior gloria di Dio, non pago di impiegare se stesso in tutti
gli uffici del sacro ministero e di abbracciare per la salute delle anime ogni
genere di beneficenza cristiana, si associò dei compagni pronti ed ardenti come
in un drappello di scelta milizia, per dilatare il regno di Dio tra i fedeli e
tra i barbari. Ma chi penetri più addentro la vicenda, facilmente scorgerà
quale nota distintiva di Ignazio lo spirito insigne di ubbidienza, e come
missione a lui particolarmente assegnata da Dio il condurre gli uomini ad
esercitare con più amore questa stessa virtù.
Infatti, chi conosce il
tempo in cui visse Ignazio, non ignora che il principale tra tutti i mali onde
fu afflitta la Chiesa in quei giorni procellosi, fu il rifiuto di gran parte
degli uomini di ubbidire e di sottomettersi a Dio. A capo di tale movimento di
ribellione contro il servizio divino furono certo coloro che, assegnando al
privato giudizio del singolo la regola della fede divina, ripudiarono
superbamente l’autorità della Chiesa cattolica. Ma oltre a questi, troppi erano
coloro che, se non per sistema, certo di fatto sembravano avere respinto la
sottomissione a Cristo, e vivevano più da pagani che da cristiani; come se col
rinascimento delle lettere e delle arti fosse rivissuto lo spirito dell’antico
paganesimo. Si può anzi affermare che, se gran parte della società cristiana
non fosse stata infetta, come da veleno pestifero, dalla sfrenata licenza di
vita e di sentimenti, giammai dal corpo della Chiesa sarebbe scoppiata l’eresia
dei Novatori. Pertanto, venuto meno il rispetto delle leggi divine non solo in
gran parte del popolo cristiano, ma persino del clero, e mentre allo scoppiare
della rivolta promossa dai Novatori si vedevano allontanarsi dal grembo materno
della Chiesa non poche regioni, quelle cioè in cui più si era rallentato il
sentimento del dovere, dal cuore dei buoni erompeva unanime la preghiera al
divino Fondatore della Chiesa perché, memore delle sue promesse, venisse in
soccorso alla sua Sposa in circostanze tanto stringenti.
Ed effettivamente, quando
giudicò che i tempi fossero maturi, Egli venne in suo aiuto in modo
meraviglioso con la celebrazione del Concilio di Trento. Inoltre, a conforto
della Chiesa, suscitò, quali illustri modelli di ogni virtù, un Carlo Borromeo,
un Gaetano Thiene, un Antonio Zaccaria, un Filippo Neri, una Teresa di Gesù ed
altri personaggi destinati a dimostrare con la loro vita l’indefettibile santità
della Chiesa cattolica, e a reprimere l’empietà e la corruttela dei costumi con
la voce, con gli scritti, con l’esempio. E veramente grande ed utilissima fu
l’opera da essi compiuta. Ma occorreva estirpare dalle più profonde radici
l’origine stessa del male; e a quest’opera, appunto, Ignazio parve destinato
dalla divina Provvidenza. Egli infatti, dotato dalla natura d’indole
mirabilmente disposta sia al comando, sia all’ubbidienza, fin dai primi suoi
anni andò rafforzandola con la disciplina militare. Fornito dunque di un animo
così temprato per natura e per educazione, non appena illuminato da Dio si
sentì chiamato a promuovere la gloria divina e la salute delle anime, con tutta
la fiamma del suo cuore ardente si arruolò sotto le bandiere del Re dei cieli. E
volendo inaugurare degnamente la sua nuova vita militare, vegliò tutta una
notte in armi presso l’altare della Vergine; e poco dopo, ritiratosi nella
grotta di Manresa, apprese dalla stessa Madre di Dio l’arte di combattere le
battaglie del Signore, e ricevette come dalle mani di Lei quel perfetto codice
di leggi (che così in verità possiamo chiamarlo) di cui deve far uso ogni buon
soldato di Gesù Cristo. Alludiamo agli Esercizi Spirituali che, secondo la
tradizione, furono ispirati dal cielo ad Ignazio. Non che si debbano apprezzare
poco altri metodi di esercizi usati da altri, ma in quelli che si compiono
secondo il metodo Ignaziano tutto il disegno è così sapientemente combinato,
ogni parte è così strettamente connessa con l’altra, che ove non si sia contrari
alla grazia divina, rinnovano l’uomo, per così dire, radicalmente e lo rendono
del tutto sottomesso al volere divino. Preparatosi così alla vita d’azione,
Ignazio si impegnò a formare i compagni che si era prescelto, volendo che
riuscissero esemplarmente ubbidienti a Dio e al Vicario di Dio, il Romano
Pontefice, e che considerassero l’obbedienza come la nota caratteristica della
sua Compagnia. Perciò non solo volle che i suoi si avvezzassero ad alimentare
il fervore spirituale specialmente con la pratica degli Esercizi, ma li armò di
questo stesso strumento perché se ne servissero in ogni tempo per ricondurre
alla Chiesa gli animi che se ne erano allontanati e per sottometterli
totalmente al potere di Cristo.
In realtà, la storia
attesta, e gli stessi nemici della Chiesa ammettono, qual benefico sollievo
provasse subito il mondo cattolico confortato tramite Ignazio di così opportuno
aiuto; né riuscirebbe facile ricordare le imprese di ogni genere compiute per la
gloria di Dio dalla Compagnia di Gesù sotto la guida e il magistero di Ignazio.
Furono allora visti i suoi compagni instancabili respingere vittoriosamente la
ribellione degli eretici; attendere dappertutto alla riforma dei costumi
corrotti; restaurare nel Clero la scaduta disciplina; guidare non pochi alle
cime della perfezione cristiana; impegnarsi nell’informare a pietà e
nell’erudire nelle lettere e nelle scienze la gioventù, nell’intento di
preparare una posterità veramente cristiana; e lavorare intanto egregiamente
nella conversione degli infedeli per dilatare con nuove conquiste il regno di
Gesù Cristo.
Noi abbiamo volentieri
ricordato tali benemerenze non solo perché manifestano la bontà divina verso la
Chiesa, ma perché Ci sembrano opportunissime ai tempi tribolati in cui siamo
stati innalzati a questa Sede Apostolica. Infatti, se si vuole ricercare la
prima origine dei mali da cui è travagliata la nostra società, si vedrà che
tutto deriva dalla ribellione che i Novatori scatenarono contro l’autorità
divina della Chiesa; ribellione che, ingigantita nel secolo XVIII nella grande
Rivoluzione, quando con tanta arroganza si promulgarono i diritti dell’uomo,
ora è spinta alle estreme conseguenze. Ond’è che vediamo esaltata fuor di
misura la dignità della ragione umana; disprezzato e ripudiato quanto sembri
superare le forze e l’intelligenza dell’uomo e non sia compreso nei limiti
della natura; per nulla considerati e dai privati e dai pubblici poteri gli
stessi sacrosanti diritti di Dio. Pertanto, eliminato Dio, principio e sorgente
di ogni autorità, ne consegue naturalmente che più non esista potere umano la
cui autorità venga reputata inviolabile. Perciò, disprezzata l’autorità divina
della Chiesa, in breve parvero vacillare e rovinare i fondamenti del potere
civile, perché, prevalendo sempre più la pazza audacia della cupidigia, si
incominciarono impunemente a pervertire le leggi dell’umano consorzio.
Orbene, nessun rimedio
efficace, del quale tutti i buoni sentono la necessità, si può recare a
condizioni tanto disperate, ove non si ristabilisca il rispetto a Dio e
l’ubbidienza alla sua volontà. Attraverso le innumerevoli vicissitudini di
tempi e di cose rimane sempre inconcusso che il primo e il più grande dovere
degli uomini sono l’ossequio e l’ubbidienza al sommo Creatore e Signore di
tutte le cose; ogni qualvolta essi si allontanano da tale dovere, occorre
subito che si ravvedano, se vogliono reintegrare l’ordine radicalmente
perturbato e così andar liberi dalla quantità di mali che li opprimono. Del resto
in questo solo punto è contenuta l’essenza della vita cristiana, e lo stesso
Apostolo Paolo sembra voler inculcare questo concetto quando mirabilmente
compendia in brevi tratti la vita del divino Redentore: «Umiliò se stesso
facendosi ubbidiente fino alla morte, e alla morte di croce » [3]. « Similmente,
come per la disobbedienza di uno solo tutti sono stati costituiti peccatori,
così anche per l’obbedienza di uno solo tutti saranno costituiti giusti »
[4].
Ora appunto gli Esercizi
Spirituali aiutano meravigliosamente tale ritorno all’ubbidienza in
quanto, specialmente se fatti secondo il metodo di Sant’Ignazio, inculcano con
argomenti inoppugnabili la perfetta ubbidienza alla legge divina, appoggiandola
agli eterni princìpi della ragione e della fede. Perciò, desiderosi che la loro
pratica si diffonda sempre più, seguendo l’esempio di molti Nostri
Predecessori, non solo tornammo a raccomandarli ai fedeli con la Costituzione
Apostolica « Summorum Pontificum », ma inoltre nominammo Sant’Ignazio
di Loyola celeste Patrono di tutti gli Esercizi Spirituali. E quantunque, come
abbiamo detto, non manchino altri metodi di Esercizi, è però certo che il
metodo Ignaziano eccelle tra essi, e, soprattutto per la più sicura speranza
che porge di utilità solida e duratura, gode di più ampie approvazioni della
Sede Apostolica. Se dunque molti fedeli useranno con diligenza questo strumento
di santità, potremo confidare che in breve, repressa la cupidigia di libertà
sfrenata e ristabilite la coscienza e l’osservanza del dovere, possa finalmente
l’umana società ottenere il dono della pace sospirata.
Quanto fin qui abbiamo
rammentato, riguarda propriamente il bene interno e domestico della religione
cristiana. Ma ciò che stiamo per dire in breve di San Francesco Saverio, riguarda
il suo incremento all’esterno; benché, a dire il vero, strettissimo è il legame
che congiunge l’opera del Saverio con quella di Ignazio, che ora abbiamo
lodata. Infatti Ignazio, alla propria scuola, seppe talmente mutare quel
Saverio che da principio aveva trovato tutto dedito alla vanità della gloria
umana, da poterlo in breve offrire all’estremo Oriente quale predicatore, anzi
Apostolo del Vangelo di Cristo: mutazione, questa, veramente meravigliosa e da
attribuire tutta meritamente all’efficacia degli Esercizi. Infatti, se
Francesco intraprese più volte così lunghi viaggi per terra e per mare; se
portò per primo il nome di Gesù nel Giappone, che a buon diritto si può
appellare isola dei Martiri; se affrontò pericoli immensi e sostenne
incredibili fatiche; se versò l’acqua salutare del Battesimo su innumerabili
fronti; se infine operò tanti miracoli di ogni genere, tutto ciò lo stesso
Francesco affermava di doverlo, dopo Dio, ad Ignazio, « padre dell’anima
sua », come lo chiamava, dal quale, nel sacro ritiro degli Esercizi, era
stato guidato alla piena cognizione e all’amore di Gesù Cristo. E qui certo
rifulgono l’ammirabile bontà e sapienza della provvidenza di Dio; il quale, nel
tempo appunto in cui la Chiesa era terribilmente combattuta all’interno, e
all’esterno subiva perdite ingenti di popoli intieri, con questo solo mezzo,
ossia con l’aiuto degli Esercizi, le somministrò un duplice soccorso della più
grande opportunità; cioè, insieme con Ignazio, prescelto a riparare la
disciplina interna, quel Saverio che con la conquista di popoli stranieri alla
fede di Cristo doveva compensare le perdite della Chiesa stessa. Primo, dopo un
così lungo intervallo di tempo, egli parve rinnovare gli esempi degli Apostoli;
poiché egli stesso fondò solide cristianità tra non poche genti barbare, dopo
averle istruite con molti sudori e guidate alla pietà con le sue virtù esimie,
ed aprì ai nostri Missionari vastissime regioni che fino a quel tempo erano
rimaste assolutamente chiuse alla predicazione cristiana. Egli poi, com’era
naturale, lasciò eredi del suo spirito prima di tutti i suoi Fratelli; e Noi
sappiamo che fino ad oggi essi non si allontanarono mai dalla virtù di lui, ma
custodirono sempre gelosamente una così preziosa eredità. Ma la memoria di
Francesco Saverio servì sempre di stimolo anche agli altri predicatori del
Vangelo; e perciò appunto il Saverio, per solenne decreto di questa Sede
Apostolica, fu proclamato Patrono celeste dell’opera della « Propagazione
della Fede ».
Orbene, la nostra età
assomiglia a quella del Saverio anche nel fatto che la fede avita, respinta con
superbo sdegno da molti dei nostri, sembra ormai voglia passare ad altre
nazioni che l’attendono desiderose. E Noi spesso apprendiamo dalle lettere dei
Missionari che in remote regioni dell’Africa e dell’Asia già biondeggia la
messe apostolica per la raccolta, onde riparare i danni che subisce la Chiesa
in Europa. Inoltre i fedeli si mostrano ora molto più zelanti che in passato
nel promuovere la propagazione del Vangelo; zelo, questo, certamente acceso dal
soffio della grazia divina, e che Noi auspichiamo ardentemente s’infiammi
dappertutto, sull’esempio e sotto il patrocinio del Saverio, affinché, mosso
dalle preghiere, « il Padrone della messe mandi operai nella sua messe »:
operai che ogni buon cristiano vorrà aiutare con le preghiere e sostenere con
le offerte.
Perciò, diletti figli,
quanti appartenete alla Compagnia di Gesù, mentre celebrate la solenne memoria
del vostro Padre Legislatore e del vostro Fratello maggiore, vi esortiamo tutti
a seguire i loro esempi continuando con sempre nuove benemerenze verso la
Chiesa a promuovere il vostro Istituto, ripetutamente onorato di ampie lodi da
questa Sede Apostolica. E, principalmente, doppio è il frutto che vorremmo
ricaviate dalla presente solennità. Anzitutto che attendiate ogni giorno più a
servirvi per vostra e altrui utilità degli Esercizi Spirituali. Sappiamo
che su questo punto già avete intrapreso con esito felice a lavorare con
particolare diligenza a favore della classe operaia; è dunque da augurare che
con uguale positivo risultato vi adoperiate nell’interesse delle altre classi
sociali. Il secondo frutto riguarda la diffusione delle Missioni cattoliche.
Ora, benché conosciamo la vostra diligenza e il vostro impegno del tutto
singolari anche in quest’opera (sappiamo infatti che circa duemila di voi
lavorano per gl’infedeli in quasi quaranta Missioni) tuttavia preghiamo
ardentemente Iddio che ecciti ed infiammi sempre più in voi codesto santo zelo.
E perché tutto riesca a
maggior gloria di Dio, a bene della Chiesa e a salvezza delle anime, auspice
dei doni divini e testimone della Nostra benevolenza paterna, impartiamo con
vivo affetto la Benedizione Apostolica a te, diletto figlio, e a tutti i figli
della Compagnia di Gesù a te affidati.
Dato a Roma, presso San
Pietro, il 3 dicembre 1922, festa di San Francesco Saverio, anno primo del
Nostro Pontificato.
PIUS PP. XI
[1] I Cor., XVI, 9.
[2] I Cor., XV, 41.
[3] Phil., II, 8.
[4] Rom., V, 19.
SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/francesco-saverio.html
Katholische
Pfarrkirche St. Martin in Horgau, einer Gemeinde im Landkreis Augsburg (Bayern),
Zwickelkartusche an der Decke des Chores, Darstellung: hl. Franz Xaver und die
Kapelle Franz Xaver in Bieselbach, vermutlich von Joseph Christ (1731-1788)
Den hellige Frans Xavier
(1506-1552)
Minnedag:
3. desember
Den hellige Frans Xavier
de Jasso y Azpilcueta (sp: San Francisco de Javier; bask: San Frantzisko
Xabierkoa) ble født den 7. april 1506 på familieslottet Xavier (nå Javier; fra
baskisk: etxe berri = nytt hus). Det ligger nær Sangüesa og Pamplona
(bask: Iruña) i den baskiske delen av kongeriket Navarra, nå regionen Navarra
(bask: Nafarroa) i Nord-Spania. Han var den yngste i en stor og velstående
baskisk adelsfamilie. Hans far Juan de Jasso [Jaso, Jasu] var storkansler for
den siste baskiske kongen, Johannes III av Navarra (Jean d'Albret) (1483-1512;
d. 1516), og hans mor var Maria de Azpilcueta y Xavier, enearving i to
navarriske militære adelsfamilier. Familien Azpilcueta tilhørte lavadelen med
sete i Azpilcueta i Baztan-dalen og fikk Xavier gjennom ekteskap. Familien
Aznarez de Sada tilhørte høyadelen og hadde vært herskere over slottet Xavier
og landet rundt siden midt på 1200-tallet. Arven gikk til de to søstrene Maria
og Juana, som begge var gift etter tur med Martin de Azpilcueta midt på
1400-tallet.
Juan de Jassos foreldre
til hørte familiene Jasso og Atondo, som begge var adelsfamilier i kronens
tjeneste. Jasso var en lavadelsfamilie som kom fra den delen av Navarra som lå
på den andre siden av Pyreneene og senere ble fransk. Arnaldo Perez de Jaso slo
seg ned sammen med sin hustru Guillermina de Atondo i Pamplona, hvor han takket
være svigerfarens innflytelse fikk en høy stilling i Camara de Comptos (skattkammeret),
hvor han snart ble så velstående at han fikk adgang til høyadelen.
Juan de Jasso hadde studert
ved universitetet i Bologna i Italia, hvor han tok doktorgraden i jus. Da han
vendte tilbake til Navarra, fikk han viktige stillinger i den kongelige
administrasjonen: skattkammeret, hoffet og kongens råd. Han var en trofast
tjener for kong Johannes III, og han hadde sete i parlamentet som en
representant for adelen. Han giftet seg med Maria de Azpilcueta i 1483. Gjennom
hennes arv fikk han familieslottet Xavier.
På denne tiden tapte
Navarra definitivt kampen for selvstendighet mot Spania. Castilla og Aragón
hadde i 1479 blitt forent i en personalunion mellom ektefellene kong Ferdinand
II av Aragón (1479-1516) og dronning Isabella av Castilla og León (1474-1504),
og grunnlaget for det forente Spania var lagt. I 1512 erobret en felles
kastiljansk og aragonsk hær under kommando av Fadrique Álvarez de Toledo,
hertug av Alba, kongeriket Navarra sør for Pyreneene og inkorporerte det i den
spanske unionen. Den franske delen av Navarra, Basse-Navarre (bask: Nafarroa
Beherea eller Baxenabarre), forble under kong Johannes III og hans etterfølgere
som konger av Navarra, men kom i stadig større grad under fransk innflytelse.
Etter at kong Henrik av Navarra kom på den franske tronen i 1589, ble fransk
Navarra i praksis en del av Frankrike (formelt skjedde det ved Den franske
revolusjon). Området er i dag en del av det franske departementet
Pyrénées-Atlantiques.
Da den overmektige
spanske hæren angrep, flyktet kong Johannes III til Pau. Han vendte tilbake
noen måneder senere med en hær rekruttert nord for Pyreneene, men uten suksess.
Etter denne fiaskoen måtte parlamentet i Navarra akseptere den spanske
anneksjonen, og de ble lovt selvstyre. Men de spanske okkupasjonsstyrkene
gjennomførte harde tiltak, land ble konfiskert og mange borger ble ødelagt.
Kong Johannes III gjorde i 1516 et nytt forsøk på å erobre tilbake tronen og
landet, men uten hell. I 1521 angrep franske tropper som sto bak kongen, og de
fikk støtte av et folkelig opprør. Da franskmennene stormet Pamplona den 20.
mai 1521, ble den spanske kapteinen Iñigo de Loyola såret i begge bein av en
kanonkule. Han skulle bli langt bedre kjent som den hellige Ignatius av Loyola,
grunnleggeren av jesuittordenen. Den franske hæren ble definitivt slått av
spanjolene i slaget ved Noain den 30. juni 1521.
Slottet Javier ligger i
500 meters høyde og stammer fra 1000-tallet, og i vestfløyen av Palacio nuevo,
bygd rundt 1500, finnes rommet hvor han ble født. Stedet er i dag et av de mest
besøkte valfartssteder i Spania. Frans' fødselsdato har vi fra et familieregister,
og han ble døpt i den lille sognekirken Santa María like ved familieborgen av
abbed Don Miguel de Azpilcueta, som var en fetter av hans mor. I tråd med
tidens skikker ble han overlatt til en amme. Frans' navn skrives egentlig
Francisco de Xavier (lat: Xaverius) heller enn Francisco Xavier,
ettersom Xavier opprinnelig er et stedsnavn.
Frans var den yngste av
fem barn, og hans eldre søsken var Magdalena, Ana, Miguel og Juan. Magdalena
ble hoffdame hos dronning Isabel la Católica av Castilla. To år før Frans ble
født døde dronningen, og Magdalena gikk da i kloster og ble novise hos
klarissene i Gandía i provinsen Valencia. Der ble hun senere abbedisse.
Søsteren Ana, den nest eldste, forlot familieslottet for å gifte seg med Diego
de Ezpeleta, greve av Beire, da Frans var seks år gammel. En av hennes
barnebarn, Jerónimo, skulle senere bli misjonær til India.
Hans bror Miguel, som var
elleve år eldre enn Frans, skulle bli den fremtidige greven av Javier. Han
spilte en betydelig rolle i opprøret mot Spania etter okkupasjonen av Navarra.
Juan, som fikk morens etternavn Azpilcueta, ble ridder, og i likhet med sin
bror var han en aktiv motstander av den spanske anneksjonen av Navarra. Frans'
far var ofte fraværende fra slottet. Hans forpliktelser overfor kronen gjorde
at han nesten alltid var i Pamplona eller på diplomatiske oppdrag i Castilla
eller Frankrike. Som et resultat var det Frans' mor som var hovedansvarlig for
oppdragelsen av barna. Det virker som om Frans fikk all sin tidlige utdannelse
på slottet, og han flyttet ikke ut derfra før han dro til Paris som
nittenåring.
Den største begivenheten
i hans barndom var uten tvil da kong Fernando el Católico av Aragón
invaderte Navarra i 1512. Denne hendelsen skulle få store konsekvenser for
Frans' familie. Selv om hans far opprinnelig samarbeidet med de nye
makthaverne, døde han i 1515, og hans to eldste sønner Miguel og Juan grep da
til våpen for å forsvare det legitime dynastiet i opprørene både i 1516 og
1521. Etter at opprøret i 1516 var slått ned, bestemte regenten i Castilla,
kardinal Cisneros, at alle slottene som tilhørte opprørsstyrkene, skulle få
sine forsvarsverker revet ned. Så i 1516 var den tiårige Frans vitne til at
tårnene og befestningene på familieslottet Xavier ble revet ned og familien mistet
sin formue. I 1524 aksepterte Frans' to brødre amnestiet som de ble tilbudt av
kong Karl I av Spania, og de vendte tilbake til familieslottet.
Året etter bestemte den
nittenårige Frans seg for å følge i farens fotspor og dra utenlands for å
studere, men han valgte universitetet i Paris. Frans hadde arvet alle de gode
egenskapene i slekten: Toleranse, kjærlighet til alt det vakre og gode og en
ubendig eventyrlyst. Han var av natur aristokratisk, forfinet og ambisiøs. I
begynnelsen av september 1525 forlot han familieslottet Xavier. Han dro til
Pamplona for å motta den klerikale tonsuren fra biskopen. I likhet med mange
yngre sønner i adelsfamilier var han klar til å ta opp en kirkelig karriere og
bli kannik ved katedralen i Pamplona.
I Pamplona sluttet han seg
til en liten gruppe studenter fra Navarra som skulle til å sette av gårde på
den lange reisen til Paris. De dro inn i Frankrike via Fuenterrabia og dro
gjennom Bordeaux, Poitiers, Tours, Orleáns før de til slutt kom til den franske
hovedstaden ved Seinen med det berømte universitetet. Den gotiske katedralen
Notre-Dame med sine imponerende skip må ha trollbundet de nyankomne studentene
fra Navarra, og det samme må det praktfulle Sainte-Chapelle ha gjort, hvor
veggene var erstattet av store glassmalerier.
1500-tallets Paris, hvor
Frans skulle bo og studere, var fortsatt en festningsby på den tiden, men den
var allerede i ferd med å transformeres. Den hadde tre hoveddistrikter: La Cité
på øya i Seinen, den eldste delen av byen, inneholdt Notre-Dame, Sainte-Chapelle
og det kongelige slott. Latinerkvarteret inneholdt universitetet og alle som
var avhengige av det samt kollegier og rike klostre. Distriktet La Ville
inneholdt hoteller, handelssentra og storslåtte residenser i tillegg til den
viktigste markedsplassen, Les Halles.
Frans Xavier bodde i
Latinerkvarteret under sitt opphold i Paris. Området fikk sitt navn fordi latin
var det offisielle språket til studentene som kom hit fra hele Europa. De var
rundt 4.000 studenter fra 39 forskjellige land. Universitetet i Paris var det
mest prestisjefylte i Europa ettersom det var et av de eldste som eksisterte og
var berømt for kvaliteten på professorene og sin kosmopolitiske karakter. De
beste professorene fra de fleste av de europeiske universitetene hadde studert
der. Paris var i sentrum for de religiøse, sosialøkonomiske og kulturelle
spenningene som plaget den vestlige kristenheten på denne tiden.
Universitetet var et
konglomerat av rundt femti kollegier under en felles disiplin, men selvstendige
i sine aktiviteter. Hvert kollegium hadde sin egen rektor, sitt kollegium av
professorer, sine eksamener og sine egne grader. Generalrektoren bodde i
kollegiet Sorbonne og hadde autoritet over alle de andre kollegiene. Det var
fire hovedfakulteter: Teologi, kirkerett, medisin og filosofi eller «frie
kunster». De tradisjonelle syv «frie kunster» var delt i trivium –
grammatikk, retorikk og dialektikk – og quadrivium – aritmetikk,
geometri, musikk og astronomi. For å bli immatrikulert ved et kollegium var det
nødvendig først å fullføre et kurs i humaniora. Teologitimene ble gitt ved
kollegiene Sorbonne og Navarre (sponset av det franske monarkiet) og på
dominikanernes og fransiskanernes kollegier. Av de 4.000 studentene kom 38 fra
Navarra.
Den unge studenten fra
Navarra begynte på det relativt nye kollegiet St. Barbara (Sainte-Barbe). Rundt
halvparten av de i alt 500 studentene som gikk på dette kollegiet, var
residenter, og Frans Xavier ble en av dem. I fem år studerte han humaniora og
frie kunster, og i 1530 fikk han graden Master of Arts, en tittel han
siden ofte skulle bruke, og han skulle ofte bli kalt Maestro Francisco. Etter
mastergraden begynte han på doktorgraden i teologi, og samtidig tok han opp en
post i kollegiet Beauvais som professor i aristotelisk filosofi.
Studentene var av tre
klasser: Les cameristes, som betalte for kost og losji, studentene med
stipend som fikk støtte fra kollegiet, og endelig famuli eller
tjenere, som for å betale for sine studier, arbeidet som tjenere for
professorer og velstående studenter. Frans Xavier kom fra en adelsfamilie, så i
henhold til sin status tok han inn en annen student fra Navarra, Miguel de
Landivar fra Pamplona, som sin tjener.
Det er i dag vanskelig å
forestille seg den disiplinen, askesen og den neste monastiske fattigdommen som
eksisterte i disse kollegiene. Klasserommene hadde verken bord eller stoler.
Studentene satt på gulvet på et lag høy som hjalp til med å holde varmen i den
kalde vinteren og til å avkjøle rommet om sommeren. Studentenes drakt besto av
en tynn doublet (kort trøye), en kittel, løse pantalonger som nådde
til knærne, sokker, en kappe eller sutan og hatt eller biretta på hodet.
Undervisningen pleide å
vare i rundt ni timer hver dag med leksjoner, sangøvelser, debatter og annet.
Ifølge Luis Vives, som studerte i Paris kort før Frans kom dit, besto
undervisningen i stor grad av mekanisk utenatlæring og formalisme, blant andre
ufullkommenheter.
Livet i Paris var
støyende og bråkete og til og med til tider også voldelig. Dette gjaldt
spesielt Latinerkvarteret, hvor de femti kollegiene som utgjorde universitetet,
var pakket sammen på et relativt lite område. Rivaliseringen mellom kollegier
førte ofte til klammerier og slagsmål, som til og med kunne ende med at noen
ble drept. Kongehoffet i Paris truet til og med de høyere kollegiene, spesielt
Navarre og Sainte-Barbe, med hard disiplinering hvis det ikke ble slutt på
gambling og skandaløse episoder.
Den unge studenten fra
Navarra fant seg godt til rette i det parisiske livet. «Her blir alle venner
med meg», skrev han til sin bror Juan. Når sant skal sies var hans lidenskaper
i den første tiden av oppholdet i Paris ikke akkurat åndelige, og han ga seg
hen til alle de fornøyelser og adspredelser som byen hadde å tilby en mann av
hans alder og stand. I sin første tid som student brukte han sine lommepenger
til å nyte alle gode ting i livet, inkludert gambling.
Mens Frans Xavier
studerte i Paris, hadde lutherdommen allerede gjort sitt nærvær gjeldende i
Frankrike. Dronning Margareta av Navarra, søster av kong Frans I av Frankrike
(1515-47), hadde allerede blitt protestant. Innen universitetet ble den
protestantiske bevegelsen støttet av rektoren, Nicholas Cop og hans venn, Jean
Calvin. Den tiden skulle komme da de måtte flykte for å unngå fengselet eller
til og med bøddelen, og blant dem som også måtte flykte, var en slektning av
Frans Xavier selv.
Frans var en ivrig
sportsmann og et lystig selskapsmenneske med hemmelige lutherske forbindelser,
og i 1528 tok han lisensiatgraden i filosofi. Han delte husly med en student fra
Savoia (i dag i Frankrike), den hellige Peter Favre (Faber)
(Pierre Le Fèvre), og i 1529 møtte han også Ignatius av Loyola i Paris. Denne
studenten fra provinsen Guipúzcoa (bask: Gipuzkoa) var seksten år eldre enn
Frans. Han var ufør på grunn av en skade i beina han fikk under angrepet på
Pamplona i 1521, da han kjempet for den spanske hæren mot baskerne, blant dem
Frans to eldre brødre Miguel og Juan. Kontrasten til den unge sportsmannen
Frans kunne ikke ha vært større.
Men likevel ble Ignatius,
Frans og Peter Favre gode venner. Ignatius hjalp Frans økonomisk, men fremfor
alt holdt han ham borte fra «dårlig selskap» og hindret ham fra å omgås heretikere,
noe Frans forteller om i et av sine brev. Frans var trygt plantet i en verdslig
tenkemåte og interesserte seg slett ikke for idealene om et åndelig liv som
Ignatius kjempet for. Men langsomt ble den varmblodige Frans vunnet for vennens
ideer, og han innså at det viktigste en mann kunne gjøre, var å vie sitt liv
til Gud heller enn å lete etter yrkesmessig suksess, berømmelse, makt eller
ære. Kjernen i denne innsiktet var: «Hva gagner det et menneske om det vinner
hele verden, men taper sin sjel?» (Matt 16,26). Det var Ignatius' innflytelse
og veiledning som frembrakte en religiøs og åndelig oppvåkning i unge Frans
Xavier, en innflytelse som endret kursen og retningen på hans liv for alltid.
I 1533 bestemte Frans seg
for å konsekrere sitt liv til Gud og bli en disippel av Ignatius, sammen med
Peter Favre, portugiseren Simon Rodríguez og de dyktige vitenskapsmennene Jakob
Laynez [Lainez] og Alfonso Salmerón, samt Nikolas Bobadilla, alle tre fra
Castilla i Spania. Om morgenen den 15. august 1534 avla de syv mennene løfter
om fattigdom, kyskhet og misjonsvirksomhet i Mariakapellet i kirken Saint-Denis
på Montmartre, som den gang ennå var ubebygd, etter å ha mottatt den hellige
kommunion av den nylig ordinerte Peter Favre.
Løftet om misjon gjaldt
arbeid hos tyrkerne med sikte på å gjenvinne Det hellige Land for kristenheten.
Løftet ble avgitt med forbehold at dersom det ikke var mulig å gjennomføre det,
skulle de stille seg til pavens disposisjon. Deres motto var Omnia ad maiorem
Dei gloriam – «Alt for Guds større ære». Dette bandt dem til Ignatius av Loyola
og gjorde dem til medgrunnleggere av jesuittordenen, som skulle bli godkjent i
1540. De hadde imidlertid på dette tidspunktet ennå ikke planlagt å grunnlegge
et nytt ordenssamfunn.
Den temperamentsfulle Frans
måtte gjennom en hard kamp for å bekjempe sin forfengelige og stolte natur
gjennom de åndelige øvelser som Ignatius påla ham, men da han hadde klart det,
studerte han en tid teologi. Etter råd fra sin lege vendte Ignatius våren 1535
tilbake til Spania for å gjenvinne sin helse, og de syv vennene avtalte å møtes
i Venezia om to år for derfra å foreta en pilegrimsreise til Det hellige Land.
Ignatius dro før de andre
til Venezia og studerte teologi der privat. Den 15. november 1536 la Frans og
de andre ut fra Paris til fots for å møte Ignatius i Venezia. Etter en reise på
to måneder kom de til Venezia den 8. januar 1537, og vennene kunne gjenforenes.
I mellomtiden var de økt til ti menn, siden Claude Le Lay, Paschase Broët og
Jean Codure hadde sluttet seg til dem – to av dem hadde gjennomgått de åndelige
øvelsene under Peter Favres ledelse. Skipene til Det hellige Land dro fra
Venezia om sommeren, og i mellomtiden bestemte de seg for å arbeide i noen
måneder på sykehuset for de uhelbredelige i Venezia, hvor de utførte manuelt
arbeid og pleide dem som døde av tyfus og syfilis.
De benyttet også
ventetiden til å reise til Roma for å få en velsignelse av pave Paul III
(1534-49). Da de kom tilbake, erklærte Tyrkia krig mot Venezia, og krigen
gjorde reisen til Palestina umulig fordi tyrkerne kontrollerte det østlige
Middelhavet. De fem av de syv vennene som ennå ikke var prester, ble sammen
presteviet i Venezia den 24. juni 1537 av biskopen av Venezia, blant dem
Ignatius og Frans Xavier. De gjennomgikk også en lang retrett sammen.
Nå da de ikke hadde noe
håp om å foreta den avtalte valfarten til Det hellige Land, overbeviste paven
dem om å glemme hele ekspedisjonen og å bli i Italia og utføre apostolisk
arbeid der. De bestemte seg for å dele seg i grupper på to og tre for å arbeide
i ulike byer. De bestemte at Ignatius skulle dra til Roma sammen med Favre og
Laynez og tilby paven alles tjenester til hva som helst. De avtalte at hvis
noen spurte hvilken kongregasjon de tilhørte, skulle de svare «Jesu
Selskap» (Societas Iesu – SJ), for sammen skulle de slåss mot løgner
og laster under Kristi fane.
Frans Xavier feiret sin
første messe i Vicenza og tilbrakte deretter noen vintermåneder i 1537/38 med å
utføre apostolisk arbeid i Bologna. Han var også en kort tid innom Monselice og
Loreto. Våren 1538 fulgte han ordensgrunnleggeren Ignatius til Roma med det mål
å få pavens godkjennelse av etableringen av Jesu Selskap. Frans fungerte som
Ignatius' sekretær i denne prosessen, og sammen skrev de den første
ordensforfatningen. Frans dyrket sin venn og lærer nesten som en gud og knelte
alltid når han skrev sine brev til ham.
I mellomtiden ble det
spredt en bulle fra Inkvisisjonen som anklaget Frans Xavier og hans ledsagere
for å være heretikere, og det var nødvendig å gå rettens vei for å få renvasket
sine navn. Men det lyktes de med, og den 27. september 1540 godkjente pave Paul
III ordenens konstitusjoner. I tillegg til de tre vanlige løftene avlegger
jesuittene et fjerde om absolutt lydighet til paven. Helt fra begynnelsen var
forkynnelse i misjonsområder en viktig del av jesuittenes ideal og kall.
Ordenens hovedmål var å utbre, befeste og forsvare den katolske tro, og de
sluttet helt fra begynnelsen opp om den indrekirkelige katolske
reformbevegelsen («motreformasjonen»).
Disse første jesuittenes
asketiske livsstil og deres intellektuelle evner gjorde dem godt kjent og høyt
respektert over hele Roma. Av den grunn ba kong João (Johan) III av Portugal
(1521-57) og hans ambassadør paven om at noen av «Paris maestros» kunne sendes
ut for å arbeide i de portugisiske koloniene i India. Ignatius av Loyola valgte
ut portugiseren Simon Rodríguez, som allerede var i Lisboa, og spanjolen
Nikolas Bobadilla til å bli sendt til India. Men så ble Nikolas Bobadilla syk
med isjias, og Frans Xaviers suksessfulle prekener i Roma gjorde at det var han
som på kort varsel ble valgt til å erstatte ham på jesuittordenens første
misjonsoppdrag.
Frans forlot Roma to
dager senere, den 16. mars 1540, og han kom til Lisboa i slutten av juni. Han
dro straks til p. Simon Rodríguez, som allerede var i byen og bodde på et
sykehus for å kunne pleie de syke og undervise dem. De to jesuittene gjorde
dette sykehuset til sitt hovedkvarter, men de underviste i byen og var opptatt
alle søndager og helligdager med å høre skriftemål ved hoffet, for kong João
satte disse prestene høyt. Frans Xavier rakk å knytte et vennskap med kong João
som skulle bestå helt til den store misjonærens død.
De to prestene tilbrakte
høsten og vinteren i Lisboa mens planer ble lagt. Kong João satte de to
prestene så høyt at han bestemte seg for å beholde Rodríguez i Lisboa, og han
var en tid også usikker på om han skulle la Frans Xavier reise. Men til slutt
leverte han Frans fire brev fra pave Paul III, hvor han ble utnevnt til
apostolisk nuntius i Østen og anbefalt til fyrstene i Østen.
Frans fikk plass på en
konvoi som skulle bringe den nye guvernøren (visekongen) av India, Martim de
Sousa (1542-45), til India for å ta opp sin post. På grunn av alle farene på
den lange og uforutsigelige reisen skrev sjøfolkene sine testamenter og gikk til
skriftemål før de dro av gårde. Mange mennesker samlet seg for å se flåten
legge ut. Fem gallioner fra den kongelige flåten satte ut fra Lisboa: «Espiritu
Santo», «Santa Fe», «San Pedro», «Flor de la Mar» og flaggskipet «Santiago».
Reisen var på 26.000 kilometer fra Lisboa til Goa og de startet den 7. april
1541, på Frans Xaviers 35-årsdag.
Frans dro sammen med to
andre jesuitter, italieneren p. Paulus av Camerino og portugiseren Frans
Mansilhas, som ennå ikke var presteviet. Frans fikk plass på konvoiens
flaggskip «Santiago», men hans ledsagere ble plassert på andre skip.
Skipsreisen viste seg å bli lang og ytterst besværlig, og blant skipets
mannskap og passasjerer var det alle slags mennesker. Admiralens skip hadde
mannskap, passasjerer, soldater, slaver og straffanger, og Frans betraktet dem
alle som overgitt til hans omsorg. Han måtte bilegge krangler, dempe klager,
stoppe banning og gambling og ta seg av annen uro. Han underviste sjøfolkene i
katekismen, feiret messe og prekte på dekket hver søndag.
Frans Xavier hadde nektet
å ta med seg en tjener, og han sa at så lenge han kunne bruke hender og føtter,
kunne han oppvarte seg selv. Da han ble fortalt at det ville være upassende for
en pavelig nuntius og medlem av en spansk adelsfamilie å lage sin egen mat og
vaske sitt eget sengetøy på dekk, svarte han at han ikke kunne forårsake noen
skandale så lenge han ikke gjorde noe ondt.
Frans var sjøsyk i de
første to månedene. I Guinea-bukten førte en lang periode med vindstille til at
skipene måtte ligge for anker i flere uker. Under den stekende solen og i den
afrikanske sommervarmen råtnet matvarene og ble fulle av mark, og vannet råtnet
også og begynte å stinke, og de syke lå pakket sammen under dekk. Det brøt ut
skjørbuk blant mannskapet og passasjerene, og dette ble fulgt av et utbrudd av
pest, og det var ingen andre enn de tre jesuittene til å pleie de syke. Etter
rundt førti dager for anker kom vinden endelig tilbake, og skipene begynte å
bevege seg igjen. De seilte da mot den brasilianske kysten, noe som var
obligatorisk for skip fra den kongelige portugisiske flåten som skulle til Det
fjerne Østen.
Det tok dem fem måneder å
runde Kapp Det gode Håp og komme til Mosambik på Afrikas østkyst, hvor de kom i
slutten av august. Deretter overvintret de i seks måneder på grunn av monsunen.
Både mannskap og passasjerer var i en ynkelig fysisk forfatning. Det er kjent
at Frans Xavier var syk og utslitt da han kom til Mosambik. Likevel begynte han
straks å pleie de syke på sykehuset.
I februar 1542 satte de
seil igjen med kurs for India. De fortsatte å holde seg tett opptil kysten av
Afrika og stanset i Malindi før de krysset Det indiske hav via Socotra, og
derfra tok det dem to måneder å komme til Goa, hovedstaden i den portugisiske
kolonien på Indias vestkyst, som Portugal ga slipp på først i 1961. Dit ankom
de den 6. mai 1542 etter en reise på tretten måneder, dobbelt så lang tid som
det som var vanlig.
Frans slo seg ned i en
enkel liten hytte nær byens hospital, Hospital Real, for å vente på at
hans ledsagere skulle komme etter i et annet skip. Til tross for sin rang som
pavelig utsending med særlige fullmakter både fra pave og konge, avslo han å
flytte inn i de praktfulle gemakkene som var forberedt for ham, og han
foretrakk å bo i hytten. Fra Goa arbeidet Frans i syv år mens han reiste rundt
som misjonær og besøkte sitt hovedkvarter fra tid til annen.
Men før han kunne begynne
å misjonere blant hedningene, måtte han konsentrere seg om den hvite
kolonibefolkningen, for de var det verst tenkelige eksempel for de hedenske
innbyggerne som skulle vinnes for kristendommen. I Goa var det mange avslappede
katolikker, beryktet for sin grusomhet mot sine slaver, neglisjering av de
fattige og åpenlyse usedelighet og konkubinat. Det ble sagt at når slavene ble
pisket, talte deres herrer slagene på rosenkransen. Et spesielt problem var
konkubinatet. Det fantes få portugisiske katolske kvinner i Goa, og portugisere
fra høy til lav tok indiske konkubiner, ofte med lite hensyn til deres velferd
og deres barn. Frans kunne ikke hindre denne praksisen gjennom sine appeller
til kristen moral, men han lærte portugiserne at de måtte ta ansvar for
kvinnene og barna som var avhengige av dem.
Portugiserne hadde vært i
Goa siden 1510, kort etter de store oppdagelsesreisene til Magellan og Vasco Da
Gama, og det var en betydelig kristen befolkning der og mange kirker. Da Frans
kom til Goa, var det allerede rundt hundre prester der, både sekularprester og
ordensprester og en biskop, men med unntak av fransiskanerne var de stort sett
dårlig utdannet og ikke særlig høyt verdsatt av befolkningen. Sakramentene ble
forsømt, og det var knapt en predikant eller en prest utenfor bymurene i Goa.
Frans Xavier gjorde et helt annet inntrykk med sin forkynnelse på gatene og
undervisning i katekismen, bønner og religiøse prosesjoner gjennom gatene. Han
ble nesten umiddelbart en svært effektiv misjonær. Han skrev utførlig til
kongen av Portugal om europeernes dårlige liv, undertrykkelse og utnyttelse av
lokalbefolkningen.
Han klarte å bedre
forholdene i Goa ved sitt eksempel og sine prekener og ved å skrive vers om
kristne sannheter til populære melodier. Dette var så populært at denne
praksisen spredte seg helt til alle sang disse sangene overalt, i gatene,
husene, markene og fabrikkene. Frans startet dagen med å hjelpe og trøste de
ulykkelige i sykehus og fengsler. Deretter gikk han gjennom gatene mens han
ringte med en klokke for å samle barna og slavene til katekisme. Da et
tilstrekkelig antall hadde samlet seg, tok han dem med til en kirke i nærheten
og forklarte katekismen for dem. Han feiret messe med spedalske hver søndag,
prekte i friluft og til inderne og besøkte private hjem. Han etablerte også
kollegiet Santa Fe i Goa.
I de første månedene
holdt Frans seg i Goa og forkynte der. Men området var lite og dominert av
utlendinger, og Frans var rastløs. Fra Goa begynte han sitt utrolige
misjonsarbeid, som i sin aktivitet minner om den hellige apostelen Paulus'. Til fots
og til sjøs reiste den utrettelige jesuitten omkring, selv om han hele livet
var plaget av sjøsyke, og over alt oppsto kristne menigheter. Hans rastløse
iver for å utbre Guds rike drev ham stadig videre. «Videre, videre!» var da
også hans valgspråk. Han hadde ikke lett for å lære språk, men til tross for
nesten uovervinnelige språkproblemer og et anstrengende klima gikk han ivrig i
gang med sitt store verk. For å forstå land og folk studerte han hele tiden
språk, lokale skikker og opprinnelige religionsformer.
Etter fem måneder i Goa
fikk han høre om Parava-folket (Paravas, Bharathar), som levde rundt åtti mil
unna på Perlefiskekysten, som strakte seg fra Cape Comorin (nå Kanyakumari) på
sørspissen av India til øya Manar ovenfor Ceylon (nå Sri Lanka). Innbyggerne
bodde i rundt tretti bosetninger på et sandbelte mellom sjøen og de høye
fjellene. De livnærte seg som perlefiskere og snakket det tamilske språket.
Frans ble sendt dit av guvernøren i Goa og dro av gårde for å hjelpe disse
menneskene, og han foretok den lange og farlige reisen tretten ganger.
På 1500-tallet ble reisen
foretatt med båt, og dersom vinden var gunstig, tok reisen mellom ni og tolv
dager. Den 20. september 1542 kom Frans til Tuticorin eller Perlebyen, nå
Thoothukudi i den indiske delstaten Tamil Nadu. Med på reisen var tre tamilske
studenter fra kollegiet i Goa, en diakon og to kateketer og tolker. Tuticorin
ble basen for hans aktiviteter i regionen. Med store vanskeligheter prøvde han
å lære de innfødtes språk, og etter fire måneder i Perlebyen forberedte han sin
katekismeundervisning og begynte sitt evangeliseringsarbeid med å dra fra by
til by.
Det var allerede drevet
misjon blant dette folket, og mange av de fattige perlefiskerne hadde latt seg
døpe. Men de hadde ikke fått noen egentlig undervisning i den kristne tro, de
var mest opptatt av at de som kristne kunne få militær beskyttelse av
portugiserne mot muslimske arabiske sjørøvere. Mangelen på undervisning og på
prester gjorde at de beholdt sine overtroiske skikker. Frans var klar over at
mange av de døpte ikke hadde noen dypere forståelse av sin tro, og han
underviste og konfirmerte dem som allerede var døpt, spesielt konsentrerte han
seg om å lære barna det grunnleggende i religionen. Deretter forkynte han for
dem av Parava-folket som ennå ikke hadde hørt om Kristus.
Folket reagerte svært
positivt på Frans' misjonsarbeid, og han døpte hele landsbyer. På slutten av
1544 skal han på en måned ha døpt rundt 10.000 fiskere. Han skrev til sine
brødre i Europa i et brev den 15. januar 1544 at han hadde døpt så mange at han
knapt klarte å bevege armene lenger. Etter få år, til dels etter at Frans hadde
reist videre til andre misjonsmarker, var antallet katolikker i området kommet
opp i rundt 80.000. Dette folket klamret seg i århundrer hardnakket til sin
kristne tro, og de kan trolig takke Frans Xavier for at ikke ble utryddet.
Parava-folket var et
lavkastefolk. Men på sine reiser langs kysten møtte Frans også på braminene,
hinduenes tradisjonelle prestekaste, som holdt et våkent øye med hans
apostoliske arbeid og den suksess han hadde i omvendelsen av paravaene. Han
hadde i 1543 et minneverdig møte med braminene i et stort hindutempel i
kystbyen Tiruchendur, hvor han forklarte dem om sin tro. Men forutsigbart nok
hadde Frans ikke noen suksess blant braminene, og på tolv måneder omvendte han
bare én.
Frans' appell til de
fattige lå i at han levde som dem. Han levde av ris og vann og han sov på
bakken i en enkel hytte. Etter femten måneder dro han tilbake til Goa for å
skaffe hjelp. Det var mens han var i Goa at han fikk høre om at et pavelig
dekret av 27. september 1543 endelig hadde godkjent opprettelsen av Jesu
Selskap. Ignatius Loyola hadde blitt valgt til den første generalen for ordenen
i april 1541.
Han dro tilbake sammen
med Frans Mansilhas, to indiske prester og en legkateket, og dem plasserte han
i ulike sentre. Han skrev en rekke brev til Mansilhas som illustrerer svært
klart hans reaksjoner mot undertrykkelse og rettferdighet. Han skrev om en
nybygger som stjal en slave som var eid av rajaen i nærliggende Travancore:
«Denne ugjerningen avstenger meg fra rajaen, som ellers er velvillig innstilt.
(…) Ville portugiserne like om en av de innfødte som kom opp i krangel med en
av dem, grep portugiseren med makt, la ham i lenker og tok ham med ut av
landet? Selvsagt ikke. Inderne må ha de samme følelsene».
Han skrev til Mansilhas,
som nå var presteviet, og ba ham komme og organisere konvertittene. Selv
behøvdes han hos Parava-folket. De kristne i Comorin og Tuticorin ble nemlig
angrepet av badagaene fra nord, som plyndret, massakrerte og fraktet
befolkningen bort til slaveri. Det er sagt at Frans ved en anledning holdt
røverne unna ved å møte dem alene med et krusifiks i hånden. Han ble igjen
hindret av portugiserne, siden deres lokale kommandant hadde sine egne hemmelige
avtaler med badagaene.
I 1544 forkynte Frans
også i nabokongeriket Travancore, som ligger på vestsiden av Cape Comorin (nå
en del av delstaten Kerala). De innfødte i denne regionen var også hovedsakelig
fattige fiskere som paravaene, og de bodde i fjorten ulike bosetninger. Noen av
dem var muslimer, mens andre var hinduer. Rajaen av Travancore ba Frans om å
være mellommann for å skape en politisk allianse med portugiserne, og han
tillot sine undersåtter selv å velge fritt om de ville bli kristne.
Hans resultater i
Travancore har blitt temmelig overdrevet av noen forfattere, men landsby etter
landsby hilste ham med glede og han døpte innbyggerne og ødela deres templer og
avgudsbilder. Han skal ha grunnlagt 45 kirker. Kristendommen var ikke ny i
Travancore, hvor kirken Mar Thoma med sine syriske riter hadde vært etablert
fra de tidligste kristne tider. Tradisjonen hevder at den er grunnlagt av
apostelen Thomas personlig. Det blir fortalt om mange hendelser på disse
reisene, særlig hans omvendelse av notoriske syndere blant europeerne ved den
vennlige og høflige måten han behandlet dem på. Andre mirakler ble også
tilskrevet ham, blant annet skal han ha brakt døde tilbake til livet. Men
braminene og de muslimske myndighetene motsatte seg ham på det voldsomste, og
igjen og igjen ble hans hytte brent ned over hodet hans, og en gang reddet han
livet bare ved å gjemme seg blant greinene på et stort tre.
Frans Xavier besøkte også
øya Ceylon (nå Sri Lanka) i fem måneder i 1545. Mange der konverterte til
katolisismen, særlig blant tamilene i nord. Under dette besøket opplevde Frans
også noe av feidene mellom øyas forskjellige kongedømmer. Herskeren i Jaffna
(Jafanatapam) nord på Sri Lanka, som hørte om den fremgangen som troen hadde på
hans øy Manar, fryktet for en portugisisk erobring av Manar, så han sendte en
hær og drepte seks hundre kristne der. Guvernør Martim de Sousa i Goa beordret
en ekspedisjon for å straffe denne massakren og avsette herskeren til fordel
for en avsatt eldre bror. Den skulle dra fra Negapatam, og dit kom Frans for å
slutte seg til den.
Men offiserene ble
omdirigert fra målet, så Frans gikk i stedet til fots til helligdommen for den
hellige Thomas i
Mylapore (Meliapur), hvor det var en liten portugisisk bosetning å besøke.
Mylapore er i dag en del av storbyen Chennai (tidligere Madras). Tradisjonen
forteller at apostelen Thomas hadde reist til India i det første århundret og
hadde omvendt de første kristne der før han døde i Madras. Frans bodde i fire
måneder i Mylapore og bodde der hos den lokale sognepresten, Gaspar Coelho.
Fra Cochin i Travancore
skrev Frans tidlig i 1545 et langt brev til kong João III av Portugal med en
beretning om sin misjon. Til tross for sin store suksess var Frans Xavier
likevel utilfreds med resultatene, og han var også nedslått over den
portugisiske elitens lave moral i Goa. Han skrev likefremt til kongen om den
skaden de gjorde hans sak og om faren for at de hedningene som hadde blitt
innlemmet i Kirken, kunne falle fra, «skandalisert og skremt av de mange
fryktelige skadene og uretten de var forvoldt, spesielt fra Deres Høyhets egne
tjenere. (…) For det er en fare for at når Herren vår Gud kaller Deres Høyhet
til sin dom, at Deres Høyhet kan måtte høre sinte ord fra ham: 'Hvorfor
straffet du ikke dem som var dine undersåtter og hadde din myndighet, og var
Mine fiender i India?'» I et annet brev var han mer eksplisitt om de europeiske
kolonistenes ondskap: «Folk nøler knapt nok med å mene at det ikke kan være
galt å gjøre det som kan gjøres så lett. (…) Jeg slutter aldri å undre meg over
antallet av nye bøyninger i dette nye grådighetens språk som har blitt lagt til
de vanlige bøyningsformene av det ulykksalige verbet 'å plyndre'». Frans'
hengivenhet til sin sak var fullstendig. Han sluttet et brev til kongen med
ordene: «Ettersom jeg forventer å dø i disse indiske områdene og aldri å se
Deres Høyhet igjen i dette liv, bønnfaller jeg, min herre, om å hjelpe meg med
Deres bønner, slik at vi kan møtes igjen i den neste verden, hvor vi med
sikkerhet skal finne mer hvile enn i denne».
Frans følte nå at hans
misjon i India nærmet seg slutten og at det var nødvendig å spre evangeliet i
nye land. Derfor vendte han i 1545 blikket østover og planla en misjonsreise
til Makassar på øya Celebes (i dagens Indonesia). I Goa hadde Frans allerede i
1542 hatt et kort møte med Tabarija, Molukkenes første kristne konge, og han
hadde siden da vurdert en misjonsreise til disse områdene. Men det var ikke før
etter at Tabarija var død at han dro til øyene for å misjonere.
Hjulpet av de gunstige
høstvindene la han i begynnelsen av september 1545 ut på den lange og farlige
reisen over Det indiske hav til Malakka på Malayahalvøya. Som avskjedsgave fikk
han en relikvie av apostelen Thomas fra lokalsamfunnet, og den hadde han siden
med seg overalt. Etter en reise på 2.700 kilometer ankom han til Malakka i
oktober 1545, og der tilbrakte han fire måneder. Malakka var da en stor og
velstående by, erobret for portugiserne av hertugen av Albuquerque i 1511. Da
Frans kom dit, hadde byen allerede fått tilnavnet «Østens Sodoma og Gomorra»,
like mye på grunn av de få hundre portugisere som bodde der, som byens 20.000
«hedenske» og muslimske innbyggere. Frans ble mottatt med stor ærbødighet og
vennlighet, og hans forsøk på reformer møtte en viss suksess. I Malakka gjorde
han som i Goa og begynte å preke i byer og landsbyer, og han oversatte også de
kristne bønnene til det lokale språket overalt hvor han dro. Det blir sagt at
han lærte malayisk raskt.
I tre måneder ventet
Frans forgjeves i Malakka på et skip som skulle til Makassar, og da ga han opp
sine opprinnelige planer og endret reisemål. Han forlot Malakka den 1. januar
1546 med kurs for Molukkene (indonesisk Maluku), som tidligere var kjent som Krydderøyene
og er en øygruppe i Østre Indonesia, mellom Sulawesi, Timor og Ny-Guinea. De
neste atten månedene er det vanskelig å følge Frans' bevegelser. Men det var en
tid av stor interesse, for han var i en nesten ukjent verden. Han dro via de
store øyene Java og Sumatra og noen av den uendelige rekken av 4.000
indonesiske øyer. Han besøkte øyer som han generelt referer til som Molukkene,
og ikke alle av dem kan nå identifiseres.
Den første etappen av
reisen, fra Malakka til Amboina (Amboyna; nå Ambon), hovedøya i gruppen, tok
halvannen måned. Molukkene var hovedscenen for Frans Xaviers apostoliske
arbeid, og i de neste seksten månedene besøkte han alle hovedøyene i denne
øygruppen. På noen av disse øyene var det portugisiske handelsmenn og
bosetninger, og Frans sa at lidelsene som de innfødte folkegruppene måtte tåle
fra portugiserne eller tilføyde hverandre, etterlot «et varig merke i min
sjel». I alt kan det ha vært 8.000 katolikker på øyene, hvorav tre høvdinger.
Men den siste misjonæren var død, slik at de kristne var «som får uten hyrde»,
som Frans skrev i et brev. Han gjorde sitt beste for å lære seg det lokale
malayske språket, men måtte i stor grad støtte seg til en tolk. Han skrev i
brev til sine kolleger i Europa at dersom jesuittene bare kunne avse noen få
misjonærer, ville hele befolkningen på øygruppen etter kort tid bli helt
kristen.
Øya Ambon har en omkrets
på mindre enn ti mil. På Frans' tid var innbyggerne en blanding av de
opprinnelige innfødte, alfurer, og innvandrede papuere som hadde kommet fra øst
og javanesere som hadde kommet fra vest. Det ble snakket ulike språk, men
malayisk var veletablert som lingua franca. Frans forkynte i de syv
bosetningene som hadde kristne innbyggere. På Ambon var de fleste av beboerne
«hedenske», men det var også noen muslimer, som stort sett var lite opplyste om
islamsk lære.
Ekspedisjonen kom til
slutt til den lille bosetningen Hatiwi, hvor de fikk en varm velkomst av de
lokale innbyggerne og de portugisiske nybyggerne. Frans prekte og underviste,
døpte og hørte skriftemål, og over alt grunnla han misjonsstasjoner som også skulle
kunne fungere etter at han var reist videre, lærte opp lokale hjelpere og
krevde jevnlige rapporter fra dem.
Fra Ambon besøkte Frans
hele øygruppen, øy for øy, fulgt av unge Manuel, sønn av høvdingen i Hatiwi,
som tjente som tolk. Tradisjonen forteller at Frans på sitt besøk til øya Seram
(Ceram), den store øya ved Ambon som var befolket av hodejegere, mistet sitt
krusifiks i en storm utenfor kysten. Da han endelig kom i land på stranden,
skal en krabbe ha kommet opp av vannet bærende på krusifikset, som den ga
tilbake til Frans.
Hovedøya Ternate var
neste stopp for Frans. Reisen fra Ambon til Ternate tok flere uker, for øya var
den fjerneste utposten for de portugisiske koloniene i Det fjerne Østen, rundt
femti mil fra Ambon. Han kom seg dit i en enkel seilbåt med årer etter en kort
stopp på øya Buru. Han kom til Ternate i juli 1546. Der ble han varmt mottatt
av den portugisiske capitan, handelsmannen Jurdão de Freitas, som Frans
hadde møtt i Goa tre år tidligere. Han utøvde mye av den reelle makten i det
sultanatet som hadde sitt sete der. De Freitas hadde tillatt misjonen å
forfalle, så Frans Xavier begynte straks å undervise. Han sørget for at
trosbekjennelsen, bønnene og hymnene ble oversatt til det lokale språket, men
størst betydning hadde nok at han fikk omvendt moren til dronning Niachile
Pokaraga til kristendommen.
Frans ble ikke værende på
Ternate. Etter et par måneder dro han ut til mer perifere øyer nordøst i
Molukkene. Han kom til Halmahera (Jilolo, Gilolo) og til naboøya Moro, i dag
Morotai, hvor han gjenopptok kontakten med 29 landsbyer som var blitt kristnet
tretten år tidligere men som senere var blitt avskåret og truet av muslimske
angrep. Mer enn tolv år var gått siden det sist hadde vært en prest der, og
Frans Xaviers forgjengere var blitt drept av de innfødte. Mange troende hadde
tryglet ham om ikke å dra dit, og da han ikke lot seg avskrekke, hadde de
utstyrt ham med diverse remedier mot forgiftning. I tre måneder dro han omkring
i landsbyene og døpte over 2.000 barn. Ifølge ham var de innfødte svært
tilbakestående: de kunne ikke lese og skrive, og penger, gull, sølv, mål og
vekt, klær og markeder var alle ukjente for dem. Klesdrakten til både menn og
kvinner besto av en tjidako, et kort forkle laget av barken av et tre.
Da Frans vendte tilbake
til Ternate, var alt forandret der: De Freitas var ikke lenger capitan, og
Niachile Pokaraga var ikke lenger dronning. En maktkamp hadde endt med at den
muslimske sultanen Hairun nå satt med makten. Hairun var vennlig nok mot Frans
Xavier og sa seg til og med villig til å vurdere å bli kristen dersom det ikke
innebar at han måtte oppgi sitt store harem. Da Frans forlot Ternate fire
måneder senere, var han ikke lenger fullt så optimistisk som før, men heller
ikke helt uten håp.
Kort etter påske 1547 vendte
han tilbake til Ambon, hvor han ble til midten av juni, og deretter dro han
tilbake til Malakka for å dra derfra til Goa. Han gikk om bord på skipet La
Banda, et kongelig fartøy som lå i havnen i Ambon. Ekspedisjonen seilte
nordvestover inntil de hadde Timor-øyene i sikte, og deretter fortsatte de
langs kysten av Flores, Bali, Java og Sumatra inntil de endelig kom frem til
Malakka i begynnelsen av juni 1547.
Etter at Frans Xavier
forlot Molukkene, sendte han tre nye jesuittiske rekrutter fra Europa til disse
øyene. De fortsatte hans arbeid, og på 1560-tallet var det 10.000 katolikker i
området, hovedsakelig på Ambon. På 1590-tallet var det mellom 50.000 og 60.000.1 Den fortsatte
eksistensen av kristendommen på disse øyene er uten tvil nært knyttet til det
faktum at Frans Xavier hadde dratt dit. I Ambon bærer den enkle katedralen hans
navn, og hans ry er fortsatt kjent for katolikkene der. Det samme kan sies om
Ternate, Seram eller Morotai. I dag er Ambon og andre deler av Molukkene herjet
av en meningsløs religiøs krig mellom muslimer og kristne som har krevd
tusenvis av menneskeliv.
Det blir hevdet at han
også besøkte øya Mindanao, og av den grunn har han blitt kalt Filippinenes
første apostel. Dette ble hevdet av noen forfattere på 1600-tallet, og i
helligkåringsbullen av 1623 sies det at han forkynte evangeliet på Mindanao,
men det er ikke bevist med sikkerhet at han noen sinne satte sin fot på
Filippinene.
Antallet som ble døpt av
den store misjonærpioneren i Østindia, er noen ganger blitt voldsomt
overdrevet, på samme måte som de mirakler som er tilskrevet ham. Blant annet
skal han en gang mirakuløst ha forvandlet saltvann til ferskvann ved å dyppe
føttene i havet. Men det sies at han i de ti år han virket, døpte han opp mot
30.000 mennesker. Det synes imidlertid sikkert at Gud gjennom ham bevirket
flere mirakler. Han nøt en høy grad av forening med Gud i bønn. Han skrev hele
tiden brev til Roma om sine opplevelser, erfaringer, suksesser og nederlag, og
fra 1545 ble alle hans brev trykt og spredt over hele vesten. De ble lest av
paver, konger og universiteter og brukt i prekener av predikanter både i store
katedraler og beskjedne kirker. Disse brevene er en hovedkilde til Frans Xaviers
biografi, mange er bevarte; noen av dem er svært lange og detaljerte. De gir et
levende bilde av mennesket og de betingelser han så kravløst og uselvisk levde
under. De skapte en stor misjonsbegeistring i Europa, og han ble et forbilde
for tusener. Han ble kalt conquistador das animas, sjelenes erobrer.
Da Frans kom tilbake til
Malakka i juli 1547, tilbrakte han nye fire måneder der. Da fikk han høre fra
portugisiske handelsmenn nyheten om at Japan nettopp var oppdaget av
europeerne. Et portugisisk skip ble rammet av en tyfon og oppdaget tilfeldigvis
Japan. Dette var det berømte Cipango som Marco Polo hadde sett. De portugisiske
sjømennene hadde reddet livet til en japansk adelsmann fra Kagoshima som het
Anjiro (Yahiro, Anger), som ble forfulgt av loven i sitt land, anklaget for
mord. Denne mannen var svært intelligent og åpen for nye erfaringer. Han hørte
i 1545 om en stor europeisk prest som skulle være å finne i Malakka, og han dro
fra Kagoshima til Malakka for å møte ham. Dette møtet fant sted i desember 1547
i Malakka. Anjiro åpnet sitt hjerte for Frans Xavier og fortalte ham om sitt
tidligere liv og om hjemlandets skikker og kultur.
«Jeg spurte [Anjiro] om
japanerne ville ble kristne dersom jeg ble med ham til dette landet, og han
svarte at de ikke ville bli det straks, men først stille meg mange spørsmål og
se hva jeg visste. Fremfor alt ville de ønske å se om mitt liv samsvarte med
min lære... Alle de portugisiske handelsmennene som er kommet fra Japan,
forsikrer meg om at ved å reise dit ville jeg gjøre Herren vår Gud store
tjenester – mer enn blant folkene i India, fordi japanerne er et folkeslag som
er svært hengivne til bruken av fornuft.»
Dette møtet og det og det
vennskapet de utviklet, vakte i Frans et ønske om å reise til Japan for å
innføre kristendommen der. For Anjiro var samurai, og dermed var Frans utstyrt
med en dyktig mellommann og tolk for en fremtidig misjon til Japan. Frans døpte
Anjiro, som fikk dåpsnavnet Pablo de Santa Fe («Paulus av den hellige tro»), og
han begynte å legge planer for sin misjon til dette nyoppdagede landet. Anjiro
hjalp Frans ved å oversette noen få avsnitt av den kristne lære til fonetisk
japansk, og disse lærte Frans seg utenat.
Men for øyeblikket var
hans nærvær påkrevd i Goa på grunn jesuittiske anliggender. Han vendte tilbake
til India i januar 1548, og etter å ha besøkt Perlefiskekysten og Ceylon kom
han til Goa i mars. De neste femten månedene tilbrakte han ustanselig på reise
mellom Goa, Sri Lanka og Cape Comorin, hvor han konsoliderte sitt arbeid og tok
seg av organisatoriske spørsmål. Først måtte fem nye jesuitter som var kommet
fra Europa, bli stasjonert i ulike portugisiske bosetninger, og et
opplæringssenter og en skole ble opprettet i Goa, det betydningsfulle
«internasjonale kollegiet St. Paulus». På den tiden var Frans blitt svært
frustrert over hvordan den portugisiske eliten fortsatt levde i Goa. Han så det
slik at den indiske misjonen ikke bare ble hemmet av hinduistisk motstand, men
også av det han anså som portugisiske katolikkers skandaløse og ukristelige
livsførsel. Han skrev til kong João III og ba ham opprette en inkvisisjon i
Goa. Dette skjedde også, men ikke før åtte år etter Frans' død.
I de seks årene Frans
hadde arbeidet blant hedningene, hadde andre jesuittiske misjonærer kommet til
Goa, sendt fra Europa av Ignatius av Loyola. Samtidig hadde noen som var født i
landet, blitt opptatt i ordenen. I 1548 sendte Frans disse misjonærene til de
viktigste sentrene i India hvor han hadde etablert misjoner, slik at arbeidet
kunne konsolideres og fortsette. Han etablerte også et novisiat og et
studiehus, og han opptok i ordenen p. Cosme de Torres (Kosmas), en spansk prest
som han hadde møtt på Molukkene.
Samtidig forberedte han
seg på å dra til Japan, det «nye» landet som ingen europeer hittil hadde trengt
inn i. Den 15. april 1549 forlot han Goa sammen med to spanske jesuitter, p.
Kosmas de Torres og legbroren Juan Fernandez, Paulus av Santa Fe (tidligere
Anjiro) og to andre japanske konvertitter. Frans hadde tatt med seg gaver til
«kongen av Japan», siden han aktet å introdusere seg selv som den apostoliske
nuntius. De stanset i Malakka, men der var det vanskelig å finne et skip. Alle
fartøyene ønsket å overvintre ved den kinesiske kysten, og dermed ville et helt
år gå tapt. Til slutt bestemte Frans seg for å bruke en junke som tilhørte en
kinesisk pirat som hadde gått med på å ta dem med. Dette fartøyet seilte rundt
kystene av Indokina og Kina midt i stormer og tyfoner, for dette var i
monsuntiden, mens de unnvek andre piratfartøyer.
De besøkte Kanton på
veien til sitt endelige mål. Japan hadde en historie og sivilisasjon som gikk
tusenvis av år tilbake. Det var en øystat som var beskyttet fra utenlandsk
kontakt av det havet som omga den. Midt på 1500-tallet hadde landet lite eller
ingen kontakt med andre land bortsett fra Kina, og selv den var begrenset.
Landet hadde en forfinet kultur og observerte både buddhistisk og taoistisk
religion. Det fantes store klostre hvor bonzene (fra japansk: bonzo =
buddhistisk prest) opptrådte både som instruktører i religion og som
intellektuelle rådgivere.
Siden 1467 hadde Japan
vært kastet ut i politisk og militær uro. Keiserens autoritet var utelukkende
nominell og den egentlige makten ble utøvd av en shogun, en slags kansler
eller guvernør. Men makten var ikke sentralisert, og mange deler av landet ble
styrt av hver sin føydalherre (daimyô). Det fantes rundt 200 av dem, men
den egentlige makten lå hos rundt tyve av dem. Japan var svekket av det føydale
anarkiet som hersket i landet, men denne situasjonen fremmet spredningen av
kristendommen og mottakelsen av utlendinger, for mange av daimôene ønsket å
skaffe seg våpen og andre produkter fra portugiserne. Av den grunn ønsket de
misjonærer og handelsmenn velkommen, spesielt i kystregionene.
Den 27. juli 1549 kom
Frans og hans følge til Japan, men først den 15. august gikk de i land i
Kagoshima, den viktigste havnebyen sør i provinsen Satsuma på øya Kyushu, en av
de fire store øyene i Japan. Der ble de ikke angrepet, men mottatt på vennlig
vis, og etter å ha fått tillatelse fra daimyôen Shimazu Takahisa av Satsuma,
virket de der og bodde hos Anjiros familie i ett år. Frans satte seg fore å
lære litt japansk, og han formulerte og oversatte en kortfattet kristen trosbekjennelse.
Frans Xavier sto overfor
en ny type utfordring i Japan. Dette folket var av en høyere moral og
intellektuell standard enn noen andre han hadde møtt frem til da: «Japanerne
har den høyeste moralske sans av noen av de vantro jeg noensinne har møtt, og
de er så ivrige etter kunnskap at de aldri lar være å stille spørsmål og
diskuterer alt vi sier til dem». Frans skrev til sin ordensgeneral Ignatius at
enhver misjonær som han senere måtte sende til Japan, «bør være godt skolert i
filosofi, særlig i dialektikk, slik at de vil være i stand til å tilbakevise og
arrestere japanernes gjenstridige argumenter».
Frans hadde begynt med å
forkynne på gatene, men han foretrakk snart en mer personlig tilnærming med
samtaler og diskusjoner i folks hjem. Der begynte han å sette pris på dybden i
den japanske sjelen. Konversjoner skjedde sakte, men overbevisende, en frukt av
intense debatter og diskusjoner. Etter ett år hadde han omvendt rundt 150
sjeler i Kagoshima, inkludert Anjiros familie. Men omvendelsene vakte bonzenes vrede
og myndighetene begynte også å bli mistenksomme. Så ble daimyôen rasende på de
portugisiske kjøpmennene fordi de hadde forlatt hans havn Kagoshima for å
fortsette sin handel i Hirado litt nord for Nagasaki, som hadde en bedre havn.
Daimyôen trakk tilbake den tillatelsen han hadde gitt Frans Xavier og truet med
å straffe enhver japaner som ble kristen. Men de få konvertittene forble
trofaste og erklærte at de var villige til å tåle forvisning eller døden
fremfor å fornekte Kristus.
Frans overlot Paulus med
ansvaret for neofyttene (de nydøpte). Deretter dro han i august 1550
av sted sammen med sine andre ledsagere, blant dem tre japanske kristne, og på
ryggen bar han alt han trengte for å feire messe. Men før Frans dro fra
Kagoshima, besøkte han festningen Ichiku (Ekandono), hvor herskerens hustru,
hennes forvalter og andre mottok kristendommen, til sammen femten sjeler. Han
overlot dem i forvalterens varetekt, og tolv år senere fant jesuittlegbroren og
legen Luis de Almeida at disse isolerte konvertittene fortsatt hadde beholdt
sin første glød og trofasthet.
Først dro de sjøveien til
byen Hirado på den lille øya av samme navn. Der ble misjonærene godt mottatt
av daimyôen, og de hadde mer suksess på få uker enn de hadde hatt i
Kagoshima på ett år. Frans tilbrakte tre måneder på øya (august-oktober 1550),
og han grunnla en liten menighet på rundt hundre nye kristne der. Frans overlot
disse konvertittene til pater de Torres.
Neste stadium i Frans'
misjon tok ham til øya Honshu, den største av de japanske hovedøyene og sete
for de sentrale institusjonene. Han tilbrakte nesten ett år der, fra november
1550 til september 1551. Han dro i oktober 1550 sammen med broder Fernandez og
en japaner til Yamaguchi, sør på Honshu. Her forkynte Frans offentlig og for daimyô Yoshitaka,
men misjonærene gjorde ikke noe inntrykk og ble behandlet med forakt. Frans mål
var hovedstaden Miyako eller Meaco (i dag Kyoto), og etter en måned uten
resultater i Yamaguchi fortsatte han dit sammen med sine to ledsagere. Det var
i like før jul i 1550, og de led mye på veien av øsende regn, snø og det
vanskelige landet, og de nådde ikke sitt mål før i februar 1551. I Miyako var
Frans' mål å få tillatelse av keiseren (Mikado) til å forkynne over hele Japan.
Men han fant hovedstaden i ruiner, og til sin skuffelse fikk han ikke treffe
verken keiseren eller shogunen dersom han ikke hadde med gaver som langt
oversteg hans ressurser. Da hovedstaden var preget av politisk uro, dro han
etter to uker i mars 1551 tilbake til Yamaguchi.
Der skiftet han taktikk.
Han så at evangelisk fattigdom ikke hadde den appellen i Japan som den hadde i
India, så han la bort sin fillete drakt. Han kledde seg i fine klær og ga som
representant for den portugisiske konge gaver til daimyôen Oshindono,
blant dem et par briller, en klokke, en spilledåse, en gravert muskett og en
vakkert utsmykket latinsk Bibel. Disse hadde myndighetene i India egentlig
skaffet for å gi til Mikado. Resultatet var at han fikk beskyttelse, tillatelse
til å undervise og å ta i bruk et buddhistisk kloster som sto tomt. Daimyôen ga
sine undersåtter tillatelse til å konvertere til kristendommen om de ønsket
det. Igjen hadde Frans betydelig suksess, og han døpte mange i byen.
Men siden han ikke
snakket japansk flytende, måtte han begrense seg til å lese høyt fra
oversettelsen av katekismen. Til å begynne med var han også prisgitt Anjiros
oversettelse av sentrale begreper. Frans ble godt mottatt av alle, og kanskje
særlig av de buddhistiske shingonmunkene, siden han brukte ordet Dainichi for
den kristne Gud. Men ettersom han skjønte mer av nyansene i det japanske
språket og at ordet Dainichi var det navnet en buddhistisk sekt
brukte om den kosmiske Vairocana Buddha og lysets herre, gikk han over til å
kalle den kristne Gud for Deusu, fra latinsk og portugisisk Deus. Deretter
lot han legbroren Juan, som gjorde store fremskritt i japansk, gå ut på gatene
i Yamaguchi og rope: «Dere må ikke tilbe Dainichi». Munkene forsto snart at
Frans forkynte en rivaliserende religion, og dermed var de ikke lenger så
vennlig stemt.
Før to måneder var gått,
hadde Frans likevel omvendt 500 personer, av dem var noen buddhistprester. Men
en stor anstøtssten for mange var den kristne lære om helvete. «Hva med våre
forfedre?» spurte de. I et langt brev i 1552 beskrev Xavier deres bekymrede
reaksjon:
«De var svært urolige og
pint av en hatefull og plagsom skruppel, nemlig at de ikke syntes at Gud verken
var miskunnelig eller god, ettersom Han ikke hadde gitt seg selv til kjenne for
japanerne før vår ankomst, særlig hvis det var sant at de som ikke tilba Gud
slik som vi forkynte, var dømt til evigvarende straff i helvete.»
Frans Xaviers svar var
hentet fra Paulus' brev til Romerne. Den menneskelige fornuft er nedlagt i oss
av Gud selv, han som er naturens skaper, og den lærer oss å gjøre godt og
unnvike det onde, og i den utstrekning noen av våre forfedre trofast har fulgt
den guddommelige lov innskrevet i våre hjerter, vil Gud behandle dem
rettferdig, og ikke urettferdig. Han skrev: «Konvertittene var tilfreds med
dette resonnementet. (…) De mottok med glade hjerter Herrens milde åk fra oss».
Etter fem måneder med
intenst apostolisk arbeid hadde Frans klart å omvende rundt tusen mennesker,
som fortsatte å utgjøre et glødende kristent samfunn i Yamaguchi. I september
1551 forlot Frans Yamaguchi og vendte tilbake til øya Kyushu, hvor en annen daimyô,
den store føydalherren Otomo Yoshisigue av Bungo, hadde uttrykt ønske om å bli
kristen, selv om det ikke skjedde før i 1578. Frans arbeidet i Japan i mer enn
to år og så sine jesuittiske etterfølgere vel etablert. Hans arbeid i Japan var
svært fruktbart, og det ble opprettet menigheter i Hirado (nær Nagasaki),
Yamaguchi og Bungo.
Da Frans hørte at et
portugisisk skip hadde kommet til Funai (Oita) på Kyushu, bestemte han seg for
å benytte anledningen til å dra tilbake til India, og derfra håpet han nå å
utvide virksomheten til Kina. Det portugisiske skipet brakte Frans nyheter fra
India, og i november 1551 gikk en fullstendig utslitt Frans Xavier om bord på
dette portugisiske skipet for å vende tilbake til hovedkvarteret i Goa i India.
Blant passasjerene var den reisende Farnáo Mendez Pinto, som etterlot en
fornøyelig, men høyst fantasifull beretning om Frans' aktiviteter og eventyr i
Funai, hvor han gikk om bord på skipet.
Frans overlot sine
konvertitter til p. Kosmas de Torres og broder Juan Fernández, og da han forlot
Japan, var det over 2.000 kristne i landet. Men tallet økte raskt, og i 1570
var de blitt 70.000 og noen tiår senere var mer enn 400.000 kristne. På
begynnelsen av 1600-tallet hadde over 700.000 japanere gått over til
kristendommen, deriblant flere adelsmenn og fyrster. Men i 1587 brøt det ut
religionsforfølgelser, og de vokste snart i styrke og skulle pågå de neste 250
årene. Under Tokugawa-æraen gjenetablerte shogunen orden i imperiet og landet
lukket seg igjen fullstendig fra utenverdenen. De kristne ble brutalt forfulgt,
men flere tusen japanere nektet standhaftig å avsverge sin tro og led derfor
martyrdøden. I 1597 ble 26 martyrer henrettet i Nagasaki, de hellige Paulus Miki og
ledsagere. På begynnelsen av 1600-tallet ble forfølgelsene enda verre, og
alle misjonærer ble utvist og katolisismen forbudt. En gruppe på 205 martyrer er
saligkåret blant dem som mistet livet i perioden 1617-32, og den 24. november
2008 saligkåres 188 nye martyrer i Nagasaki som ble drept i Japan i perioden
1603-39. Slutten kom i 1638, da det kom et edikt som bestemte at heretter fikk
ingen kristen lov til å sette foten på japansk jord, og dette forbudet ble ikke
formelt opphevet før i 1873. Mange kristne beholdt sin tro i hemmelighet og ga
den videre i generasjon etter generasjon inntil de endelig fikk tilbake sin
ytringsfrihet i perioden 1865-73.
Underveis til Malakka
tvang et uvær skipet i land på øya Sancian nær den viktige kinesiske havne- og
handelsbyen Kanton (nå Guangzhou). Der fant Frans gallionen Santa Cruz, som
tilhørte den rike portugisiske handelsmannen Diégo Pereira, som var en gammel
venn av Frans fra Cochin. Han viste misjonæren et brev fra portugisere som ble
holdt som fanger i Kanton, og som ba om at Portugal sendte en ambassadør til
det keiserlige hoff for å tale deres sak.
Reisen gikk videre via
Malakka, hvor de kom den 27. desember 1551, og der fant Frans mange brev som lå
og ventet på ham, inkludert et fra ordensgeneralen Ignatius av Loyola som
meddelte ham at jesuittordenen i Roma hadde utnevnt ham til den første
ordensprovinsialen i den nyopprettede indiske ordensprovinsen. I Malakka
diskuterte han med guvernøren muligheten for å reise til Kina, som var stengt
for utlendinger. Guvernøren mente at et uformelt følge kunne komme i land i en
kinesisk havn i en gjensidig handelsinteresse og i kongen av Portugals navn og
at noen få misjonærer kunne dra sammen med dem.
Deretter fortsatte Frans
reisen til India, og han kom til Goa i januar 1552. Der ble han entusiastisk
ønsket velkommen, ettersom han var fryktet savnet eller død i Japan. Han fant
at det var gjort god fremgang i India. P. Gaspar Baertz hadde omvendt noen i
byen og øya Hormuz ved innseilingen til Persiabukten, og på Perlefiskekysten
blomstret kristendommen, selv om de innfødte konvertittene fortsatt ble
fryktelig utbyttet av portugiserne. Det var også fremgang i Cochin, Mylapore og
Molukkene. Rajaen av Tanore, som hadde sitt rike ved Malabarkysten mellom Goa
og Travancore, var blitt døpt, og det hadde også en av herskerne på Ceylon.
Men det fantes også mange
vanskeligheter og misligheter, både blant misjonærene og de portugisiske
myndighetene, som trengte hans umiddelbare oppmerksomhet. Dette tok han seg av
på en grundig, kjærlig og fast måte. P. Antonio Gómez, rektor for kollegiet i
Goa, hadde kommet med så mange nyskapninger i selskapets indre disiplin at
Frans følte seg tvunget til å avsette ham og sende ham til en avsidesliggende
misjon. Han utnevnte p. Baertz til rektor og viseprovinsial og fordelte de
nyankomne rekruttene på de ulike misjonene. Deretter skrev han lange og
detaljerte brev til kongen av Portugal, Ignatius av Loyola og Simon Rodríguez. Han
sendte også sine siste instrukser til sine spredte misjonærer.
Men Frans Xavier aktet
ikke å hvile på sine laurbær, for hans største drøm hadde lenge vært å reise
som apostel til Kina, et land som på den tiden var lukket for utlendinger, og
denne tanken var i hans hode helt fra hans ankomst til Goa. Tanken hadde meldt
seg da han forsto at japanerne hadde stor respekt for Kina og lenge hadde
betraktet landet som kilde for visdom og kunnskap. Frans mente at det derfor
ville være lettere å vinne innflytelse også i Japan gjennom en kristning av
Kina, og han sa selv i et av sine brev: «Jeg håper å kunne dra til Kina for å
gjøre Herrens verk, som like godt kan gjøres der som i Japan, fordi når
japanerne får vite at Guds ord har blitt mottatt av kineserne, vil de utvilsomt
miste den respekten de har for sine sekter». Derfor bestemte han seg for å
organisere en reise til det store imperiet.
Frans klarte å overbevise
visekongen i Goa om å sende en offisiell diplomatisk misjon til Kina i kongen
av Portugals navn. Dette var den eneste måten et portugisisk fartøy kunne gå i
land i en kinesisk havn. Etter fire måneder i Goa tok Frans avskjed med sine
venner der, og den diplomatiske misjonen dro av gårde fra Goa den 17. april
1552, rett etter Frans' 46-årsdag. Sammen med ham var en jesuittprest og en
skolastiker, en indisk tjener og en ung kineser som tolk (riktignok hadde han
glemt sitt eget språk). Frans reiste som pavens delegat og pavelig nuntius for
Det fjerne Østen. Kort etter ble han klar over at han hadde glemt å ta med
akkrediteringsbrevene som apostolisk nuntius, men da var det for sent å snu.
Da de kom til Malakka,
fant de at byen var rammet av en alvorlig pestepidemi, og de utsatte reisen
videre for å kunne ta seg av de syke. Bare på det skipet som Frans seilte på,
var det 36 passasjerer som døde av denne pesten. Diégo Pereira ankom i midten
av juni med sitt skip Santa Cruz, lastet med pepper. Alt var nå klart til å
reise til Kina. Visekongen i Goa hadde utnevnt Pereira til ambassadør for
kongen av Portugal til det kinesiske hoff.
Men i Malakka var
det capitão på fortet der som hadde marinemyndigheten og full
kontroll med havnen. Dette embetet ble innehatt av Don Alvaro da Ataíde da
Gama, en sønn av den berømte Vasco da Gama (ca 1460-1524), den berømte
portugisiske oppdagelsesreisende som fant sjøveien til India (1497-99). Han
hadde etterfulgt sin bror, Don Pedro de Silva, som var Frans Xaviers venn. Men
denne Alvaro hadde et personlig nag til Diégo Pereira og ble sjalu på hans nye
tittel som ambassadør, så han tillot ham ikke å lette seil verken som legat
eller som privat handelsmann. Han ga sine soldater ordre om å sette skipet ut
av funksjon ved å fjerne roret, masten og seilene. Deretter ga han skipet et
nytt mannskap og forlangte at gavene som var tiltenkt den kinesiske keiseren,
skulle etterlates i Malakka. Ingenting kunne bevege ham, selv ikke da Frans
informerte ham om brevet fra pave Paul III og hans egen status som pavelig
nuntius. Ved å fornærme en pavelig legat kunne Don Alvaro ha pådratt seg
ekskommunikasjon, men Frans hadde dessverre etterlatt originalbrevet i Goa og
var ute av stand til å bevise sin status.
Til slutt gikk Don Alvaro
etter mye parlamentering med på at Frans kunne reise til Kina på Pereiras skip,
men uten status som offisiell diplomatisk misjon og uten skipets eier, og dette
gikk Pereira aller nådigst med på. Skipet fikk tilbake roret, masten og
seilene, og Don Alvaro tillott dem å sette seil fra Malakka den 17. juli. Siden
de ikke lenger var en offisiell diplomatisk misjon, betydde det at det ville
bli nesten umulig å gå i land i Kina. Den presten som var med ham, sendte Frans
derfor til Japan, og han var nå bare fulgt av jesuittstudenten Álvaro Ferreira,
den kinesiske unggutten Antonius og en malabarisk tjener ved navn Kristoffer.
Sammen med dem håpet Frans å finne en måte å komme i land i Kina, som var
stengt for utlendinger. Før han forlot Malakka, skrev han for å takke Pereira,
og han foreslo at han skrev til kongen av Portugal og fortalte om forsøket og
om sjansene for en fremtidig handel med Kina. Han skrev også til p. Baertz og
ga ham beskjed om å gå til biskopen av Goa og sørge for publikasjonen i Malakka
av den ekskommunikasjonen som Don Alvaro og hans medskyldige hadde påført seg
selv ved å hindre en pavelig utsending. Da han forlot Malakka, tok han av seg
skoene og slo av støvet på en klippe. Kanskje det var en bibelsk handling: «Er
det et sted de ikke tar imot dere og ikke vil høre på dere, skal dere riste
støvet av føttene og dra bort derfra. Det skal være et vitnesbyrd mot dem» (Mark
6,11). Den biskoppelige vikaren spurte: «Forlater du oss for alltid? Jeg håper
at Vår Herre snart vil sende deg tilbake til oss i fred». «Det blir som Gud
vil», sa Frans trist og gikk om bord på skipet.
Fra Malakka seilte skipet
Santa Cruz direkte til Kina, og tidlig i september 1552 nådde de den kinesiske
øya Sancian (Shangchuan eller Shàngchuāndǎo; tidligere San-chian, Shang-chwan),
bare fjorten kilometer utenfor det kinesiske fastlandet, ikke så langt fra
Taishan i provinsen Guangdong. Øya ligger sørvest for munningen av Perlefloden
(Zhū Jiāng eller Yue Jiang), som var et møtested for kinesiske og portugisiske
kjøpmenn og ikke langt fra det som senere skulle bli portugisernes fotfeste i
Kina, Macao, og tyve mil sørvest for det som senere ble Hongkong (Xiānggǎng).
Frans tilbrakte tre
måneder på denne øya, hvor det fantes en liten portugisisk bosetning, men han
var ikke i stand til å komme videre. Kanton var en frihavn, men ingen
utlendinger fikk slippe inn i byen. Selv om Frans raskt fikk venner på øya,
turde ingen å sette ham over til fastlandet, for frykten for de strenge
straffene var for stor. Fra øya skrev Frans flere brev. Han hadde skaffet seg
en tolk, for Antonius kunne ingenting av det språket som ble snakket ved
hoffet.
I midten av oktober fikk
Frans kontakt med en kantonesisk kjøpmann som eide en kinesisk djunke, og han
gikk med på å sette ham over i mørket mot en klekkelig betaling på 200 cruzados.
Kjøpmannen skulle ta med Frans helt til Kanton, hvor han skulle holdes i skjul
inntil videre. I midten av november ble detaljene for reisen klare, og om
kvelden den 19. november sto Frans klar på stranden. Men mannen dukket aldri
opp, muligens var han blitt arrestert. Frans hadde avlagt ed på at han aldri
skulle røpe mannens navn.
Frans Xavier hadde også
lagt alternative planer. Dersom han ikke kunne komme seg inn til Kina fra
Sancian, ville han reise til Siam (Thailand) og bli med et siamesisk
handelsskip som skulle til Kina. Han håpet på å få audiens hos keiseren og
frihet til å drive misjon, men et av hans brev viser at han fant det like
sannsynlig å bli drept eller satt i fengsel i Kanton eller Beijing. I sitt
siste brev, skrevet en drøy uke før det mislykkete forsøket på å komme seg over
til fastlandet, skrev Frans blant annet:
Don Alvaro da Gama,
kommandanten i byen Malakka, satte seg voldsomt mot at jeg reiste til Kina for
å forkynne Evangeliet der. Han satte til side den formelle bemyndigelsen fra
Indias visekonge som jeg fremla for ham og gjorde den ubrukelig gjennom sin
opprørske stahet (...) Som jeg har fortalt deg, er jeg oppsatt på å reise til
Siam og derfra forhåpentligvis kunne nå Kina (...) Djevelen har en uutsigelig
frykt for at Jesu Selskap skal komme til Kina (...) Men jeg er viss på at Jesus
Kristus, vår Frelser og Forløser, vil skuffe ham og gjøre hans håp til intet».
Frans hadde nå sendt
Álvaro Ferreira tilbake og tolken hadde forsvunnet, og han var nå alene med den
unge kineseren Antonius. Dypt skuffet etter at forsøket på å komme seg videre
hadde mislyktes, ble Frans alvorlig syk med lungebetennelse, og den 21.
november fikk han høy feber og besvimte etter å ha feiret messen. Han hadde en
forutanelse av at døden nærmet seg. Han søkte tilflukt om bord på det ene
portugisiske skipet som var igjen, men skipets bevegelser ble for mye for ham,
så dagen etter ba han om å bli satt i land igjen. Skipet var hovedsakelig
bemannet av Don Alvaros menn, og de fryktet å fornærme sin herre hvis de var
for vennlige mot Frans. Så de etterlot ham på stranden i den gjennomtrengende
nordavinden. Der lå han inntil en vennlig portugisisk kjøpmann tok ham med inn
i sin enkle bladhytte, som imidlertid ga svært dårlig ly. Der lå han med høy
feber, han ble årelatt med dårlig resultat og innimellom mistet han all
virkelighetssans og lå i spasmer av delirium. I sine klare øyeblikk ba han
ustanselig.
Men han ble svakere og
svakere, og til slutt, forteller Antonius, om morgenen lørdag den 3. desember
1552 «så jeg at han var døende. Jeg plasserte et tent lys i hans hender. Så,
med navnet Jesus på leppene, overga han sin sjel til sin Skaper og Herre med
stor ro og fred». Han ble bare 46 år, syv måneder og 26 dager gammel. Av dem
hadde han tilbrakt ti år og syv måneder minus fire dager i Asia, men han nådde
aldri det kinesiske fastlandet. Hans siste ord skal ha vært: In te,
Domine, speravi. Ne confundar in aeternum («Til deg, Herre, tar jeg min
tilflukt, * aldri i evighet skal jeg stå til skamme») (Salme 71 [V70], 1).
Andre sier at hans siste ord var: «Å klippe, klippe, når vil du åpne deg til
min Herre?» Men disse ordene var nok ikke hans egne; de stammer fra p.
Alessandro Valignano, en senere ruvende skikkelse blant jesuittenes misjonærer
i Øst-Asia.
Antonius gikk til skipet
og hentet messeklær, og Frans Xaviers lik ble ikledd disse. Noen av sjøfolkene
ble med ham tilbake, og de snekret en trekiste hvor de la den døde. Han ble
gravlagt på stranden nord på øya den 4. desember. Det var så kaldt at de fleste
ble værende på skipet, så det var bare fire mennesker til stede: Antonius,
portugiseren Francisco Sanches og to slaver, som gjorde ferdig graven. Legemet
var dekket av ulesket kalk slik at forråtnelsen skulle gå raskere, i tilfelle
knoklene senere skulle flyttes til India. Denne hans første grav på øya Sancian
er nå et valfartssted for katolikker fra det kinesiske fastlandet, Macao og
Hongkong. En fransk jesuitt bygde et valfartskapell over graven i 1699. Det er
blitt restaurert en rekke ganger; den siste restaureringen, betalt av en
jesuittdrevet skole i Hongkong, ble ferdig i 2006.
Over ti uker senere
skulle et skip til Malakka, hvor Frans var høyt æret, og kapteinen ga
tillatelse til å ta med kisten. Den 17. februar 1553 ble graven og kisten åpnet
og kalken ble fjernet fra ansiktet, som til alles forbløffelse ble funnet uten
forråtnelse og med en frisk farge. Den tjeneren som ble sendt for å åpne
graven, skar av et stykke kjøtt fra hans venstre kne, omtrent en fingerlengde,
og det strømmet da ut blod som om han hadde skåret i en levende kropp.2 Deretter ble
Frans' legeme brakt til Malakka i samme kiste, fortsatt dekket med kalk. Der
ble det mottatt med store æresbevisninger av alle unntatt Don Alvaro. Det ble
sagt at da båten med Frans' legeme kom til Malakka, stoppet som ved et under en
alvorlig pest som raste der.
Etter at kisten med
Frans' legeme i noen dager hadde ligget åpen slik at de troende kunne vise ham
den siste ære, ble kisten den 22. mars 1553 brakt til jesuittkapellet Santa
Maria del Monte, der hvor kirken St. Paulus ligger i dag. Der var en grav hogd
ut i fjellgrunnen ved høyalteret, men den viste seg å være for kort. Frans'
legeme ble da tatt ut av kisten og presset ned i graven på en slik måte at
hodet ble presset mot brystet og nakken brakk. Kalken som hadde festet seg til
legemet og klærne, ble ikke en gang fjernet, og bare et lommetørkle ble lagt
over ansiktet. Deretter ble graven fylt med jord. En åpen grav i kirken St.
Paulus markerer i dag dette gravstedet.
I midten av 1553 var
meldingen om Frans' død ennå ikke nådd til Roma, og jesuittenes general
Ignatius av Loyola skrev i juni 1553 til Frans at han under lydighet skulle
begi seg til Europa, hvor det ventet andre oppgaver knyttet til misjonene i
Etiopia, Brasil og Kongo. Nyheten om Frans' død nådde ikke til Europa før i
1554.
Frans' legeme lå slik
under og i full kontakt med jorden i fem måneder. Men Goa var ubøyelige i sine
krav om at den helliges legeme måtte bringes tilbake dit. En av Frans' venner,
Juan de Beira, som besøkte byen i forretninger, kunne ikke forlate byen uten å
se vennens levninger. Han og Diégo Pereira fikk i all hemmelighet åpnet graven
om natten den 5. august 1553, og de tok opp Frans' legeme. Til deres store
forbløffelse ble det funnet i samme tilstand, bortsett fra at nesen var skadet
og det var sår i ansiktet på grunn av legemets stilling i den alt for lille
graven. En skarp stein hadde også laget et sår i Frans' venstre side. De
bestemte seg for at et slikt livaktig lik aldri skulle legges i en grav igjen,
så de fylte igjen graven og tok det med seg i all hemmelighet. De la det i en
ny kiste og ikledde det de rike linklærne som Frans hadde ment som gaver til
den kinesiske keiseren. Nyheten om Frans Xaviers «intakte legeme» nådde til
slutt visekongen i Goa, og han ga ordre om at det skulle bringes tilbake til Goa.
Den 11. desember 1553 brakte Juan de Beira kisten til India på sitt skip.
Den 16. mars 1554 nådde
Frans' legeme Goa, og det ble møtt med store æresbevisninger av folket. Det ble
ført i prosesjon til kollegiet St. Paulus, som Frans hadde grunnlagt, og der
var det utstilt i tre dager så de troende kunne vise Frans den siste ære. Det
ble meldt om en hellighets duft som fulgte legemet og om en inspirert stemning
av bønn og andakt blant folket. Dagen etter undersøkte en lege Frans' legeme,
og han bekreftet dets mangel på forråtnelse. Etter tre dager ble Frans Xavier
bisatt under store æresbevisninger med tusenvis av mennesker til stede.
Visekongen Dom Alfonso de
Noronha ga ordre om en offisiell medisinsk undersøkelse av Frans' legeme. Dr.
Cosmas Saraiva, hans personlige lege, og dr. Ambrosio Ribeiro, generalvikaren,
undersøkte legemet i juni 1554. Rapportene er undertegnet og datert i november
og desember 1556, mer enn 2 ½ år etter undersøkelsen.
Dr. Saraiva var
overrasket over å finne et lik som hadde vært dødt i halvannet år og gravlagt i
et år og som likevel var i en slik frisk tilstand. Han verifiserte at det ikke
hadde funnet sted noen balsamering og at organene alle var på sin naturlige
plass. Han «observerte et sår i venstre side nær hjertet og ba to jesuitter som
var med ham, om å legge fingrene i det. Da de trakk dem tilbake, var de dekket
med blod som luktet absolutt rent».
En av de to jesuittene
som fulgte denne undersøkelsen broder Antonio Dias, skrev: «Jeg forsikrer deg
om at [legemet] utstedte en underfull og søt lukt. Jeg selv stakk en av mine
hender inn i magen og fant den full, fordi de ikke hadde tatt ut innvollene ved
hans død eller etterpå, og det jeg fant der, var alt som koagulert blod, mykt
og glatt, det så rødt ut og luktet søtt».
Den 24. november 1594
begynte man i Goa byggingen av basilikaen Bom Jésus («Gode Jesus»).
Den har dette navnet fordi den ble viet til Jesusbarnet. Kirken ble konsekrert
den 15. mai 1605 av Dom Aleixo de Menezes, erkebiskop av Goa og primas av India
etter at byggingen var fullført. I 1946 ble kirken den første i India som fikk
rang av «mindre basilika» (basilica minor). I 1986 ble «kirker og klostre
i Goa» satt på UNESCOs Verdensarvliste, fremfor alt basilikaen Bom Jésus.
I 1613 ble Frans Xaviers
relikvier flyttet fra kollegiet St. Paulus til jesuittenes professhus i
Goa. Dette er et hus hvor jesuittpatrene tilbringer ett år etter prestevigselen
og under ledelse av en erfaren instruktør fordyper seg i ordenens
konstitusjoner og i de åndelige øvelser.
Etter at Frans Xavier var
blitt helligkåret i 1622, har han vært kjent som «St. Frans Xavier», og han ble
Goas skytshelgen med kjælenavnet Goencho Saib («Goas Herre»). Ingen
vet hvordan, hvorfor eller når han fikk denne tittelen. Etter helligkåringen
ble Frans' legeme flyttet til nordre tverrskip i basilikaen Bom Jésus, og det
var da fortsatt ikke gått i forråtnelse. Senere ble det flyttet til sin
nåværende plassering etter at det var bygd et mausoleum for Frans. Legemet ble
den 2. desember 1637 plassert i et sølvskrin som var laget av håndverkere fra
Goa, og det ble lagt ut på permanent utstilling.
En katafalk med tre trinn
ble bygd på 1680-tallet og konsekrert i 1698 (en katafalk er en sokkel som
kisten står på). Den tok ti år å bygge og var en gave fra den siste av
Mediciene, storhertug Cosimo III av Toscana (1670-1723). Gravmælet ble hogd ut
i marmor av mange farger av den florentinske skulptøren Giovanni Battista
Foggini (1652-1737).
I hele denne tiden lå
legemet på offentlig utstilling og ble berørt av fromme troende. Det ble også
gjenstand for en rekke planlagte og mer spontane lemlestelser. Det begynte
allerede i 1554, da en portugisisk kvinne ved navn Donna Isabel de Carom bet av
lilletåen på høyre fot da hun bøyde seg for å kysse relikvien. Hun gjorde dette
«fordi hun var ivrig etter å ha en relikvie av helgenen». Hun nektet å gi tåen
tilbake og sprang ut av kirken med den i munnen. Det strømmet blod ut fra foten
som fra en levende kropp.
Det er faktisk en rekke
tær som mangler. En annen tå fra høyre fot ble i 1902 sendt til slottet Xavier
i Spania, hvor Frans ble født. Etter fremvisningen i 1890 falt en tå av, og den
ble plassert i et relikvar som oppbevares i Bom Jésus. De andre tærne vet man
ikke hva som har skjedd med.
I 1614 bestemte p.
Claudius Acquaviva SJ (1543-1615), jesuittenes femte ordensgeneral (1581-1615),
at i det minste en del av den store jesuittmisjonæren skulle bringes til Roma,
og Frans' høyre arm ble den 3. november 1614 skåret av ved albuen, og året
etter ble den sendt til Roma. Det var denne armen som Frans Xavier brukte da
han velsignet og døpte sine konvertitter. Ved amputasjonen ble legemet funnet å
være «vakkert og helt» (bortsett fra to manglende tær), lemmene var bøyelige,
øynene var klare og svarte og leppene skarlagensrøde, tungen fuktig og lyserød
og skjegget svart og tykt.
Nå oppbevares denne armen
som en dyrebar relikvie i et sølvrelikvar i alteret for Frans Xavier i
jesuittkirken Il Gesù i Roma av Pietro da Cortona (1596-1669). I 1949 var den
mumifiserte armen på en pilegrimsferd over hele jorden og gjennom Japan i
anledning 400-årsjubileet for Frans' ankomst til landet.
I 1619, da Japan var
herjet av forfølgelse og en epidemi, ba jesuittene i Japan om en større
relikvie av deres første apostel, Frans Xavier. Etter at tillatelse var blitt
gitt av Roma, ble den øvre delen av den høyre armen samt skulderbladet amputert
den 27. april 1619. Armen fra albuen til skulderen ble delt i to, den ene
halvparten ble sendt til Cochin (nå den sørlige delen av Vietnam), den andre
til Macao (Macau), den første permanente europeiske bosettingen på kysten av
Kina (1557), tvers over munningen av Perlefloden for Hongkong, mens
skulderbladet ble sendt til kollegiet i Malakka. Av disse tre bitene ble det
tatt mange små biter og sendt til kongregasjoner og helligdommer over hele
verden.
Men på denne tiden holdt
det portugisiske imperiet på å falle fra hverandre, og nederlenderne hadde
ankommet som kolonimakt i Asia. I deres angrep på Cochin og Malakka gikk de to
relikviene av Frans Xavier der tapt. Men misjonsarbeidet i Asia fortsatte, og
relikvien i Macao ble brakt dit i 1619. Men da forfølgelsene ble enda hardere,
ble den kort etter brakt tilbake til Macao – man mente at dens nærvær senket
frekvensen av de fryktelige tyfonene som herjet (og herjer) den kinesiske
kysten.
Denne relikvien, som nå
var den eneste gjenværende bortsett fra Roma og Goa, ble oppbevart i den
berømte kirken St. Paulus i Macao, som ble ødelagt i en brann tidlig på
1800-tallet og som det i dag bare er en imponerende fasade igjen av. Deretter
ble den brakt til seminaret St. Joseph's. Ved 400-årsjubileet for Frans Xaviers
død i 1952 ble denne relikvien brakt til Malakka, og det var store feiringer
både der og over hele Malaysia. Den siste gangen relikvien forlot Macao, var i
1965, da den etter anmodning fra kardinal Francis Spellman av New York ble
brakt til Newark i New Jersey, hvor den lille knokkelbiten i en rikt utsmykket
sølvmonstrans ble sett og æret av mer enn 100.000 mennesker som defilerte forbi
i femten dager. Deretter vendte relikvien tilbake til sin plass i seminaret i
Macao. Den ble på 1970-tallet flyttet til en liten kirke på øya Coloane (som nå
er grodd sammen med øya Taipa), som ble rehabilitert etter å ha vært
fullstendig nedslitt og brukt som kapell for soldater fra Mosambik som
tjenestegjorde i den portugisiske hæren (Macao var portugisisk fra 1557 til
1999, men er nå kinesisk).
Det kom mange
anmodningene til Goa om relikvier av Frans Xavier fra hele verden, og for å
tilfredsstille disse ble hans indre organer i 1636 tatt ut og brukt som
relikvier. Biter av Frans Xaviers' hud, hår og negler ble også fjernet og
distribuert. Men da knoklene ikke lenger hadde noen støtte fra de indre
organene, løsnet de, så de ble bundet sammen med ståltråd. På grunn av legemets
tilstand ga myndighetene i Roma i 1698 ordre om at det skulle legges i en
glasskiste slik at det kunne ses, men ikke berøres, og dette ble gjort i 1700.
Det ble imidlertid gjort noen unntak, og glasskrinet ble åpnet ved noen
anledninger. Glasskisten ble montert inne i sølvskrinet.
Frans Xaviers
relikvieskrin i Goa er fortsatt gjenstand for den største ære i det indiske
folk, og det blir besøkt av hundretusener av pilegrimer. Det blir utstilt for
de troende og bæres i prosesjon hvert tiende år, hver gang rundt 44 dager rundt
Frans Xaviers festdag den 3. desember. Til nå er relikviene stilt ut seksten
ganger:
Første gang var mellom
10. og 12. februar 1782. Bakgrunnen var at jesuittordenen var blitt forbudt på
grunn av det endrete politiske klimaet i Europa. I 1759 ble jesuittene utvist
fra Portugal, og i 1764 ble ordenen offisielt oppløst i Frankrike. I 1767 ble
alle jesuitter utvist fra Spania og fra, Napoli-Sicilia. I en bulle datert den
21. juli 1773 opphevet pave Klemens XIV (1769-74) formelt jesuittordenen. I
Østerrike og Tyskland gjennomførte man opphevelsen delvis med beklagelse.
Interessant nok ble gjennomføringen av bullen forbudt av Fredrik II i Preussen
og av Katarina II i Russland, for ikke å sette det katolske skolevesen i deres
land i fare. Jesu Selskap gjenoppsto igjen i 1801 i Russland og i 1804 i
Napoli, og pave Pius VII (1800-23) gjenopprettet den formelt den 7. august 1814
gjennom bullen Sollicitudo omnium.
Da jesuittene ble kastet
ut fra sine eiendommer og utvist fra det portugisiske Goa, ble kontrollen over
basilikaen Bom Jésus og Frans Xaviers legeme overført til erkebispedømmet Goa.
Det begynte da å gå rykter om at jesuittene hadde stjålet med seg relikviene og
bare etterlatt den tomme kisten i basilikaen. Av den grunn ble det bestemt at
relikviene skulle vises frem til de troende for å få slutt på ryktene.
Før utstillingen fant det
sted en offisiell inspeksjon av relikviene den 1. januar 1782. Legemet ble
funnet kledd i prestelige klær, med hår på hodet, ansiktet skrukkete, men
dekket av hud, det samme var venstre arm, lår og føtter. En tann og en tå
manglet. [I 1614 manglet det som vi husker to tær!] Innvollene var borte, noe
erkebiskopen forsikret seg om ved å føre hånden inn under messeklærne.
Myndighetene var fornøyd med relikvienes tilstand og tillot at de ble stilt ut.
Den andre fremvisningen
fant sted fra 3. desember 1859 til 8. januar 1860. Legemet var da i samme
tilstand som i 1782. Åtte mirakuløse helbredelser ble undersøkt individuelt og
verifisert, og syv mennesker ba om å bli døpt.
Den tredje fremvisningen
fant sted fra 3. desember 1878 til 6. januar 1879. For første gang ble Frans'
legeme fotografert. 300.000 mennesker kysset helgenens føtter, fremtredende
blant dem var herskeren (Nizam) av Hyderabad som dro dit i et
spesialskip. Fjorten mirakuløse helbredelser ble undersøkt og autentifisert.
Fra 1878 ble det tradisjon å tillate en fremvisning av relikviene en gang rundt
hvert tiende år.
Den fjerde fremvisningen
fant sted fra 3. desember 1890 til 1. januar 1891. Denne gangen ble 57
mirakuløse helbredelser undersøkt og autentifisert. Den femte fremvisningen var
kort, fra 7. til 10. desember 1900, i anledning av den eukaristiske kongressen
som ble holdt i Goa. Den sjette fremvisningen fant sted fra 26. november til
28. desember 1910. Mange dignitærer kom blant pilegrimene, blant dem prelater
fra britisk India. Tretten mirakuløse helbredelser ble verifisert, blant dem
den tyske misjonæren Georg Schurhammer SJ, som senere viet seg til studier og
skrifter om Frans Xaviers liv.
Den sjuende fremstillingen
fant sted fra 3. desember 1922 til 7. januar 1923 til ære for 300-årsdagen for
Frans Xaviers helligkåring i 1622. Fire tusen messer ble feiret i løpet av
fremvisningen. Det ble meldt om mange mirakuløse helbredelser og 21
konversjoner fra «anglikanismen, hinduismen, muhammedanismen og
zoroastrianismen». Det ble meldt at legemets tilstand var den samme som i 1878.
Den åttende fremvisningen
fant sted fra 3. desember 1931 til 10. januar 1932 etter anmodning fra den nye
guvernøren av Goa, som hadde stor andakt for helgenen. Mer enn en halv million
mennesker kom for å ære relikviene. 21 mirakuløse helbredelser ble rapportert
og verifisert, og tolv mennesker ba om opplæring og dåp.
Den niende fremvisningen
fant sted fra 6. til 17. mai 1942 i anledning 400-årsjubileet for Frans Xaviers
ankomst til Goa. Uroen før oppdelingen av India og den pågående Andre
verdenskrig gjorde det vanskelig å reise til helligdommen, og derfor sendte de
troende sine bønner med brev og telegram. 10.000 slike bønner ble samlet og
lagt ved helgenens føtter.
Den tiende fremvisningen
fant sted fra 3. desember 1952 til 6. januar 1953, denne gangen i anledning
400-årsjubileet for Frans Xaviers død. 817.000 troende kysset relikviene, og
det ble meldt om fem mirakuløse helbredelser. Ved slutten av denne
fremvisningen ble det bestemt at pilegrimer ikke lenger skulle få berøre de
hellige relikviene, og de ble lukket inne i et krystallskrin den 13. februar
1955. Skrinet er ikke hermetisk lukket, som mange har trodd, for lokket kan
åpnes ved å ta ut skruene, og dette er hvordan glasset blir vasket fra
innsiden, noe som ble gjort etter den tolvte og før den trettende fremvisningen
slik at relikviene skulle bli bedre synlige.
I forbindelse med denne
fremvisningen ble relikviene undersøkt i 1951 av dr Wolfango da Silva og dr.
Pacheco de Figueredo. De fant at det ikke var mye igjen av det en gang «intakte
legemet»: en innskrumpet hodeskalle, to bein, venstre arm og hånd, en haug med
bein, løse ryggvirvler, ribbein eller deler av ribbein og stykker av hud. En
interessant observasjon ved denne studien var at de utildekte delene av legemet
var bevart bedre enn de tildekte delene. Etter denne undersøkelsen sluttet
Kirken å snakke om «Frans Xaviers intakte legeme», nå er den offisielle
betegnelsen «de hellige relikviene av Frans Xavier». Da den daværende
patriarken José da Costa Nunes (1880-1976), erkebiskop av Goa og Damão med
tittel patriark av Østindia (1940-53) og kardinal i 1962, så relikviene i 1952,
skal han ha bemerket: «Miraklet er over; det kunne ikke vare evig».
Den ellevte fremvisningen
fant sted fra 13. til 31. desember 1961. Det var en hemmelig fremvisning for
troppene og tjenestemennene i den portugisiske okkupasjonsmakten. Dette var en
tid med stor spenning mellom den indiske og den portugisiske regjeringen
vedrørende Goas status. Da spenningen begynte å vokse, beordret generalguvernør
Vassalo de Silva helgenens relikvier vist frem og det ble bedt om hans forbønn
for et siste mirakel: at Goa skulle forbli portugisisk. Etter at Goa ble
frigjort fra portugisisk okkupasjon av indiske tropper, ble relikviene i det
stille lagt tilbake i glasskrinet, og innbyggerne i Goa kjente ikke til denne
fremvisningen.
Den tolvte fremvisningen
fant sted fra 24. desember 1964 til 6. januar 1965 i anledning den 38. eukaristiske
kongress som ble holdt i Bombay (nå Mumbai). Som en forberedelse til denne
hendelsen gjorde den indiske regjeringen mye for å reparere kirker og la ut
veier og elektrisk belysning for første gang. Pave Paul VI (1963-78) besøkte
den eukaristiske kongressen i Bombay den 4. desember 1964. På vei tilbake til
Roma dagen etter fløy paven over Goa i sitt fly, og han sendte en bønn da han
passerte.
Den trettende
fremvisningen fant sted fra 23. november 1974 til 5. januar 1975 i anledning
Det hellige år som var proklamert av pave Paul VI i 1975 under mottoet
«Fornyelse og Forsoning». Dette var 1970-tallet og postkonsiliær feber,
komplett med utstillingen «Witness '75» i det historiske klosteret St. Monika.
«Ytre prakt» ved fremvisningen ble frarådet, og alt skulle skje i «sober
enkelhet».
Den 12. februar 1975 ble
relikviene undersøkt av to leger, dr. Joan Manuel Pacheco de Figueiredo,
tidligere dekanus for det medisinske kollegiet i Goa, og dr. Pedro de Ataíde,
samt dekanus ved det medisinske kollegiet i Panjim. De fant store forandringer
i helgenens ansikt og flekker hvor forråtnelse var satt inn. Det venstre øyet
stakk ikke lenger frem, og fargen på den synlige huden var blitt «leireaktig».
Hælen var løsnet fra resten av knoklene og holdt fast med ståltråd. Det virker
som om legemet ikke kan bevares særlig mye lenger.
Den fjortende
fremvisningen fant sted fra 21. november 1984 til 13. januar 1985. Den femtende
fant sted fra 23. november 1994 til 7. januar 1995. Rundt to millioner
besøkende og pilegrimer kom da til Goa. Den sekstende og foreløpig siste
fremvisningen fant sted fra 21. november 2004 til 2. januar 2005 i katedralen
Se i Gamle Goa. Mer enn to millioner besøkende fra hele verden kom til
katedralen.
Mellom fremvisningene
hviler relikviene på toppen av marmorkatafalken til høyre for hovedalteret i
basilikaen Bom Jésus. Der ligger de i en lukket krystallkasse inne i et
sølvskrin, men for høyt til at pilegrimene kan se dm på nært hold. Det er først
ved neste fremvisning i 2014/15 at krystallkassen vil bli tatt ned på gulvnivå
igjen. På Frans Xaviers festdag kommer nesten 10.000 mennesker til Gamle Goa.
De deltar i messen og venter tålmodige i den lange køen for å ære helgenens
relikvier. Mange andre tilbringer ti netter i korridorene i basilikaen Bom
Jésus og deltar i den ni dager lange novenen for den hellige.
Det virker som om det var
tilfeldig at Frans Xaviers relikvier hviler i Goa, for de var ment å skulle
havne i Lisboa, men skjebnen ville det annerledes. Noen mener imidlertid at det
ikke var tilfeldig. Não voltarei mais a Goa, meu corpo sim, aqui ficara («Jeg
skal ikke vende tilbake til Goa, minn kropp ja, her skal den forbli») er ord
som tilskrives Frans Xavier da han dro fra Goa den siste gangen mens han levde.
Vi vet imidlertid ikke om han virkelig sa det eller om utsagnet er en del av
legendeutviklingen.
Selv om Frans Xaviers
misjonsverk støtte på nesten uovervinnelige vanskeligheter, var det fra
begynnelsen kronet med suksess, og kanskje er han den nest største misjonæren
som Kirken har oppvist, for noen hevder at han omvendte flere til kristendommen
enn noen andre siden apostelen Paulus.3 Men noen
sider ved hans apostolat er blitt kritisert. Som de fleste katolikker og
protestanter i sin tid, trodde han at alle som døde uten å være døpt, gikk
fortapt. Dette ble en spore for misjonsvirksomheten, men førte også til en
mangel på forståelse for Østens religioner. Som de fleste samtidige kristne
mente han også at det noen ganger var legitimt for den sivile myndighet å
straffe kjetteri. Han foreslo også å begynne med litt slavehandel da han hørte
at presteskolen i Goa hadde store gjeldsproblemer.
Frans ble også kritisert
for å ha rykket fram så langt og så fort at han ikke kunne få varige
resultater. Han var bare ti år i Det fjerne Østen, og halvparten av den tiden
tilbrakte han på reise eller med å vente i havner. Nok en fjerdedel av tiden
brukte han ikke sammen med indere og kinesere, men med uvitende og umoralske
portugisiske arbeidere i havnene. Han hadde så sterk tro at den ofte mistet
kontakten med virkeligheten – han skrev hjem at når han hadde omvendt litt av
Kina, ville han komme via Sibir og Russland for å besøke paven i Roma. Men
overalt hvor han kom, regnet folket ham som en hellig mann. Han var en stor
mann med et så muntert fjes at det ble sagt at folk tok seg en tur for å titte
på ham når de følte seg nedtrykt. Han var en særlig venn av de spedalske, og
han kunne tilbringe hele natten ved et dødsleie. Hans gode rykte i Østen gjorde
mye for å spre troen langs kysten hvor de portugisiske skipene kom.
Frans Xavier ble
saligkåret den 25. oktober 1619 av pave Paul V (1605-21) og helligkåret i en
overdådig seremoni den 12. mars 1622 av pave Gregor XV (1621-23) sammen med de
hellige Ignatius
av Loyola, Teresa
av Ávila, Filip Neri og Isidor Bonden.
Helligkåringsbullen er ikke datert før 6. august 1623, den dagen pave Urban
VIII (1623-44) ble valgt etter pave Gregor XVs død den 8. juli 1623.
I 1622 ble Frans Xavier
utropt til skytshelgen for Navarra. I 1748 utnevnte pave Benedikt XIV (1740-58)
ham til skytshelgen for India og Den fjerne Østen, i 1904 utnevnte den hellige
pave Pius X (1903-14)
ham til skytshelgen for utbredelse av troen og i 1927 utnevnte pave Pius XI
(1922-39) ham til skytshelgen for romersk-katolske misjonærer i fremmede
verdensdeler sammen med den hellige Teresa av Lisieux.
I 1952 utnevnte pave Pius XII ham til skytshelgen for turismen.
Som den fremste helgenen
fra Navarra og en av de viktigste jesuittiske helgener er han høyt æret i
Spania og den spansktalende verden, hvor Francisco Javier eller Javier er
vanlige guttenavn. Navnet Xavier ble et populært guttenavn i Portugal, Brasil,
Frankrike, Belgia og Sør-Italia. I Østerrike og Bayern staves navnet Xaver og
guttenavnet er gjerne Franz-Xaver. I mange katolske land har også Javiera,
Francis Xavier og lignende former blitt et svært vanlig fornavn.
Mange
misjonskongregasjoner bærer Frans Xaviers navn, og tallrike kirker, menigheter
og seminarer i hele verden er viet til ham. Han har også gitt navn til en rekke
katolske universiteter, høyskoler og skoler. I Norge er menigheten i Arendal oppkalt
etter ham (de har beholdt den gamle navneformen Franciskus Xaverius), og
den katolske skolen i Arendal heter også St.
Franciskus skole. Den norske søsterkongregasjon av St. Franciskus Xaverius
(St. Franciskus Xaveriussøstrene – SFX) ble grunnlagt i 1901 av biskop Fallize.
Frans Xavier er Indias og
Japans apostel samt skytshelgen for en rekke steder. Vi kan nevne Kina, India,
Pakistan, Borneo, Australia og New Zealand, Navarra i Spania, Agartala,
Ahmedabad, Bombay og Goa i India og Dinajpur i Bangladesh, Alexandria i
Louisiana, Green Bay i Wisconsin, Indianapolis i Indiana og Joiliet i Illinois,
Cape Town i Sør-Afrika, Kabankalan og Nasugbu på Filippinene og Freising i
Tyskland, bispedømmet Malindi i Kenya og Sofia-universitetet i Tokyo i Japan.
Han er dessuten skytshelgen for sjøfolk og den katolske presse, for en god
dødstime og mot pest og storm.
I 1663 ble hans minnedag
ført inn i den romerske kalenderen, og siden da er han feiret på sin dødsdag
den 3. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Den berømmelse og
andakt som ble Frans Xavier til del, fant også uttrykk i kunsten. En mengde
kunstnere valgte ham som tema for sine malerier, fra genier innen malerkunst og
skulptur som Francisco de Zurbarán (1598-1664), Bartolome Esteban Murillo
(1617-82), Peter Paul Rubens (1577-1640), Nicolas Poussin (1594-1665), Andrea
Pozzo (1642-1709), Francisco José de Goya y Lucientes (1746-1828) og Anthonis
van Dyck (1599-1641), og skulptørene Gregorio Fernández (1576-1636) og Juan
Martinez Montañés (1568-1649), ned til beskjedne lokale kunstnere. I kunsten
fremstilles Frans som en ung jesuitt med skjegg og/eller som predikant, noen
ganger sammen med Ignatius av Loyola. Hans attributter fakkel, flamme,
flammende hjerte, krusifiks, klokke, jordklode eller lilje.
Restaureringen av slottet
i Javier begynte i 1892, og det ble gradvis forvandlet til en helligdom viet
til Frans Xavier. Utviklingen og forbedringen av veisystemet samt fremskrittene
innen transportmidler hjalp til å gjøre stedet til et populært åndelig senter
gjennom hele 1900-tallet. Det viktigste årlige uttrykket for denne kulten for
Frans Xavier er Javierada, en valfart fra Pamplona til Javier som ble
startet på 1940-tallet. Denne valfarten foretar pilegrimer ved å gå til fots
fra sine respektive byer og landsbyer i Navarra. Den kulminerer i
korsveisbønnen de siste åtte kilometerne på strekningen mellom byen Sangüesa og
Javier, samt med feiringen av en utendørsmesse foran slottet. Denne valfarten
feires hvert år i to påfølgende uker i mars, den første finner alltid sted
mellom 4. og 12. mars og faller sammen med Novena de la Gracia.
1
M.C. Ricklefs, A History of Modern Indonesia Since c.1300, 2nd Edition (London:
MacMillan 1993), s 25
2
Denne og de andre detaljene om Frans' legeme er hentet fra boken St
Francis Xavier and His Shrine, av P Rayanna SJ (1982)
3
M.C. Ricklefs, A History of Modern Indonesia Since c. 1300, 2nd Edition
(London: MacMillan 1993), s 25
Kilder: Attwater
(dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler,
Butler (XII), Benedictines, Delaney, Bunson, Chadwick, Gascoigne, Cruz (1),
Rufus, Rayanna, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys,
Dammer/Adam, Index99, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz,
Heiligenlexikon, santiebeati.it, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, ewtn.com,
goacentral.com, goacom.org, indialine.com, pnte.cfnavarra.es,
sunzi1.lib.hku.hk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -
Opprettet: 2000-05-07 23:41
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/fxavier
San Francisco Javier
Biografía
Francisco Javier, San.
Javier (Navarra), 7.IV.1506 – Shangchuan (China), 3.XII.1552. Santo, cofundador
de la Compañía de Jesús (SI), misionero en Oriente.
Nació en el castillo de
Javier, ubicado en un lugar estratégico frente al reino de Aragón. Era el
último hijo del matrimonio formado por el doctor Juan Jasso y María de
Azpilcueta. El padre, doctor por Bolonia, era un destacado y principal servidor
de la dinastía del reino de Navarra, ejerciendo el cargo de presidente del
Consejo Real. Su hermana Magdalena, a la que conoció solamente de oídas, había
sido dama de la reina Isabel la Católica y, antes de 1506, había ingresado en
el convento de las clarisas de Gandía, donde murió en 1533. Sus hermanos
mayores, Miguel y Juan, con los que se llevaba once y nueve años
respectivamente, fueron muy destacados en el bando opositor a la anexión
efectuada por Fernando el Católico.
El conflicto político de
Navarra se había convertido para los Jasso en familiar, viviendo la división de
los navarros entre agramonteses y beamonteses.
El rey Fernando ponía el
pretexto de la necesidad de pasar por aquel viejo reino para atacar a su
enemigo francés. En julio de 1512 se produjo la llamada “pacífica unión” y diez
días después los monarcas navarros huyeron hacia Francia pasando antes por
Javier.
Tres años después,
Navarra había desaparecido como reino independiente, tras muchos siglos de
existencia, siendo incorporada a la Corona de Castilla. Poco tiempo después
moría el doctor Jasso, cuando su hijo Francisco contaba con nueve años.
En el castillo de Javier
se reunieron los que “conspiraban” tras la muerte del rey Fernando en 1516.
Fracasado el intento, el
regente de Castilla, el cardenal franciscano Ximénez de Cisneros, mandó demoler
parcialmente esa fortaleza donde vivía Francisco.
Desde esos intentos por
recuperar el reino, se entiende la construcción de la ciudadela de Pamplona, en
cuya defensa cayó un joven vasco, vinculado al duque de Nájera, virrey de
Navarra. Se llamaba Íñigo de Loyola. Por aquellos años, el futuro san Ignacio y
la familia del que habría de ser san Francisco Javier, estaban enfrentadas por
una cuestión de identidad nacional. Todavía los hermanos mayores de Francisco
de Jasso tardaron en normalizar su situación política. Sus bienes fueron
confiscados y sus personas condenadas a muerte por alta traición. Habrían de
negociar una rendición honrosa, que pasaba por conservar la posesión sobre el
castillo de Javier. Llegaba así, con el perdón del Emperador, el final de las
consecuencias sombrías que la anexión de Navarra había ocasionado a esta
familia de los Jasso.
Tras las primeras letras
a la sombra de su madre y los latines de la mano de su primo sacerdote, Miguel
de Azpilicueta, en el horizonte de su formación apareció París, con su
Universidad, por la cual ya habían pasado otros miembros de su familia. Hacia
allí se dirigió en otoño de 1525. Se matriculó en Artes como clérigo de la
diócesis de Pamplona. Empezó a vivir en el colegio de Santa Bárbara,
compartiendo celda con un saboyano, llamado Pedro Fabro y con un profesor, el
maestro Peña. La vida colegial contaba con su propia cotidianidad, además de su
método académico, el llamado “modus parisiensis”, después adoptado con matices por
la propia Compañía de Jesús.
Pero no era todo
disciplina, sino que también escapadas nocturnas y vida de ocio. No obstante, a
Francisco le impresionaron vivamente las marcas de sífilis que contempló en el
rostro de uno de los profesores.
En 1530, se había
licenciado en Artes, obteniendo el grado de magister e incorporándose al cuerpo
de docentes. Ese mismo otoño inició su vida docente, pasando al colegio de
Beauvais, por lo que recibía a cambio la comida y alojamiento. Desde esa nueva
posición intelectual, solicitaba al emperador Carlos el reconocimiento público
de su hidalguía, junto con la de sus hermanos. Al mismo tiempo, escribía a su
hermano para que le consiguiese alguna prebenda en la catedral de Pamplona. No
obstante, en aquellos momentos fue cuando apareció en su vida un vasco llamado
Íñigo de Loyola.
Había llegado este último
a París, tres años después de Francisco, cuando era un hombre maduro de treinta
y ocho años. No contaba con muy buena fama. Unos decían que había huido de la
Inquisición, tribunal que le había perseguido en las ciudades universitarias
castellanas de Alcalá y Salamanca. Otros destacaban la fascinación que nacía
del uso de la palabra.
Al principio, vivió en el
colegio de Monteagudo; después se acogió a la caridad en el hospital de Saint
Jacques e, incluso, se decía que había viajado a Flandes y Londres en busca de
la ayuda de los mercaderes españoles. Cuando inició sus estudios en Filosofía,
ingresó en el colegio de Santa Bárbara, compartiendo estancia y morada con el
mencionado Pedro Fabro y Francisco Javier. Comprobó el maestro Peña la
capacidad de atracción que demostraba aquel vasco, pues faltando a las disputas
dominicales, se llevaba consigo a estudiantes, para que confesasen y comulgasen
en la cartuja. Sin embargo, lo que antes fue oposición y acusaciones de
“seducción de estudiantes”, concluyó en reconocimiento por parte del rector
Gouvea.
Parece ser que el
encuentro entre Íñigo y Francisco puede ser definido por la indiferencia del
segundo hacia el primero. Se puede decir, pues, que el maestro Francisco era
recio, resistente y “duro de pelar”, pero Íñigo, a menudo, le recordaba que de
nada servía al hombre triunfar en el mundo, si perdía su alma. Por fin,
Francisco se unió a aquel grupo que acudía cada domingo a la cartuja, empezando
a compartir ideales con unos compañeros que pensaban en la pobreza.
Pasó por su cabeza la
posibilidad de renunciar a su cátedra. Un proceso prolongado, ni momentáneo, ni
espectacular, que se ha venido conociendo como conversión.
Era la primavera de 1533.
Si Francisco conoció una
Navarra en ebullición en su infancia y adolescencia, la Europa religiosa de su
tiempo era la del estallido de las diferentes reformas.
En medio de aquellas
circunstancias, el grupo de los “iñiguistas” se consolidaba. Ya eran seis: el
mencionado saboyano Pedro Fabro, el navarro Francisco Javier, los castellanos
Diego de Laínez, Alonso de Salmerón y Nicolás de Bobadilla y el portugués Simón
Rodrigues. Todos ellos se habían acercado a Íñigo de Loyola a través de los
ejercicios espirituales, siendo todos ellos seglares, salvo Fabro, que fue el
primer sacerdote.
El grupo se consagraba a
la vida apostólica, aunque antes habrían de comprometerse en peregrinar a
Tierra Santa, añadiendo el voto de pobreza y castidad.
En el horizonte de
Palestina, algunos de estos hombres ponían el fin de su vida, incluso a través
del martirio.
Eso sí, conociendo las
circunstancias del Mediterráneo, sabían que podía ser imposible esa misión.
Por ello, consideraron la
posibilidad de que, pasado un tiempo, pudiesen ponerse a disposición del papa
Pablo III en Roma y del trabajo apostólico que él considerase encomendarles.
Unas decisiones que se plasmaron en el voto del día de la Asunción que pronunciaron
en Montmartre, en una capilla que se llamaba, precisamente, “de los mártires”.
Era el año 1534. Un gesto, intrascendente para sus contemporáneos que vivían en
París en aquellos momentos pero que motivó, según subraya José Ignacio
Tellechea, el nacimiento del grupo “internacional, más cohesionado
afectivamente y guiado por un mismo ideal”.
Pretendían finalizar los
estudios de Teología, y así, acordaron salir de París el 25 de enero de 1537,
camino de Venecia, para esperar a embarcarse hacia Tierra Santa. Este nuevo
horizonte rompía las expectativas que había generado Francisco en su familia y
las causas de este cambio se las detallaba en una carta que puso en manos de su
hermano Juan Jasso, el propio Ignacio de Loyola cuando hubo de retirarse momentáneamente
a su tierra para reponerse de su salud. Los primeros compañeros se disponían a
dirigirse hacia Roma con el fin de solicitar licencia al Papa para su
peregrinación. Entonces, ya eran doce, aunque Ignacio se quedó en Venecia.
Francisco y los demás entraron en la Ciudad Eterna un Domingo de Ramos, 25 de
marzo de 1537. Gracias al doctor Pedro Ortiz fueron recibidos en audiencia
pontificia, sentándose a su mesa, donde discutieron sobre Teología con otros
hombres de Iglesia. Pablo III no solamente les concedió la licencia, sino que
les otorgó una limosna de 60 ducados. En el tiempo del regreso a la República
Serenísima, los hagiógrafos de Francisco situaron aquel extraño sueño que le
había dejado “molido” en su descanso: “Soñaba que llevaba a las espaldas un
indio y que no lo podía llevar”. No solamente resulta una premonición de lo que
iba a ser la memoria y la existencia de Francisco Javier, sino una muestra de
que estos clérigos reformados eran hombres inquietos del Renacimiento y de sus
nuevos horizontes.
Mientras esperaban su
embarque, Francisco vivía con Alonso Salmerón en Monselice, asistiendo después
en el hospital de los incurables de Venecia.
Juan III de Portugal
había recibido información del rector del colegio de Santa Bárbara, Diego de
Gouvea, acerca de la idoneidad de ciertos “sacerdotes reformados”, maestros
parisienses, que ofrecían un apostolado activo, muy propio para los objetivos
espirituales de este Monarca para con sus Indias. Con este fin, escribió a
Mascarenhas, su embajador ante la Santa Sede: “De París eran partidos ciertos
clérigos letrados y hombres de buena vida, los cuales por servicio de Dios
tenían prometida pobreza y solamente vivir de las limosnas de los fieles
cristianos y que andan predicando dondequiera que van, y hacen mucho fruto”. El
papa Pablo debía conceder la licencia oportuna para permitir esta misión,
aunque también consideró el Pontífice que era menester la opinión de Ignacio de
Loyola. El embajador habló con él, solicitándole a seis de sus jesuitas cuando
apenas habían sobrepasado la decena. La reacción fue contundente y refleja las
intenciones y el proyecto con el que contaba la Compañía: “Jesús, señor
embajador, y ¿qué me dejáis para el resto del mundo?”. La mies era mucha, todo
el mundo geográficamente, aunque los obreros en un principio, tan escasos.
Finalmente, Ignacio designó para tal misión al portugués Simón Rodrigues y al
castellano Nicolás de Bobadilla.
El primero se encontraba
enfermo y, a pesar de ello, embarcó hacia Lisboa. Bobadilla se hallaba en Nápoles,
afectado por las fiebres de Malta. Los médicos impidieron su salida. El único
disponible en el tiempo en que el diplomático portugués emprendía camino hacia
Lisboa era Francisco Javier, el cual trabajaba hasta entonces como secretario
de Ignacio. Aquella escena ha sido numerosas veces recreada, por las artes
plásticas, la literatura, e incluso por la ópera. Existió poco tiempo para
pensar aquel ofrecimiento que le hacía quien actuaba como su superior y menos
aún fue el necesario para preparar lo poco que para Francisco era
imprescindible llevar. La despedida, para siempre, entre Ignacio y Francisco,
se presentó como otra de las escenas más cantadas y retratadas.
Cuando Francisco abandonó
Roma, la Compañía de Jesús solamente estaba aprobada verbalmente por Pablo III.
Estaban presentándose una serie de dificultades que fueron discutidas por
diferentes cardenales antes de la aprobación solemne que habría de llegar por
la bula que recibió el título de “Regimini militantes Ecclesiae” (1540). Con
este fin, Francisco redactó dos documentos para fijar su posición en la futura
Compañía: “Prometo de estar a todo aquello que ordenaren los que se pudieren
juntar”. No iba a participar en el proceso de elaboración de las
Constituciones, mostrando su plena confianza en lo que los demás decidiesen. Al
mismo tiempo, había aprobado la permanencia en la unidad, incluso en la
dispersión, dándose una cabeza de carácter vitalicia que les gobernase.
Francisco, para el supuesto día de la elección, dejó también su voto escrito: “Que
sea el perlado nuestro antiguo y verdadero padre don Ignacio, el cual, pues nos
juntó a todos con no pocos trabajos”.
Emprendía camino, dentro
de la comitiva del embajador Mascarenhas, hasta Lisboa, alcanzándola a finales
de junio de 1540. El camino fue aprovechado para el ejercicio de sus trabajos
apostólicos. Aquella ciudad era una puerta abierta hacia un mundo de comercio,
de las inquietudes descubridoras, de las mercancías desconocidas. Allí se
encontró con su compañero Simón Rodrigues; conoció a Juan III y a su esposa
Catalina de Habsburgo, hermana pequeña del emperador Carlos V. Ya mostró el
Monarca su entusiasmo por el “modo de proceder” de los maestros de París,
aunque en Portugal se les conoció como los “apóstoles”. Todavía era temprana la
acepción de jesuitas.
Gozando de la protección
de la Corte, desde el principio los de la Compañía trataron de romper con esa
imagen de clérigos relajados, desarrollando ministerios que sorprendían: los
trabajos entre los presos en las cárceles o los “herejes” de las condenas
inquisitoriales.
El invierno de 1540 lo
pasaron acompañando a la Corte en Almeirim. Desde allí conocieron la aprobación
pontificia de la Compañía, aunque con algunas limitaciones de número. Algunos
de los cardenales que rodeaban a Pablo III desconfiaban de ciertas novedades
planteadas por el documento presentado por Ignacio de Loyola, la “Fórmula del
Instituto”. Limitaciones que desaparecieron posteriormente.
El interés real se
intentó canalizar en la fundación de un colegio temprano, el de Coimbra,
cantera para la formación de misioneros destinados a los lejanos territorios de
la metrópoli. Quizás era mejor que estos misioneros renunciasen a la empresa de
Indias y se estableciesen en Portugal. Era la misma filosofía que les había
planteado Pablo III cuando les había dicho que buena Jerusalén era Roma cuando
aquéllos manifestaron su deseo de peregrinar a Tierra Santa.
La pelota estaba en el
tejado del monarca portugués.
Finalmente, se decidió
que Francisco Javier viajaría a India, mientras que Simón Rodrigues
permanecería en Portugal con el objetivo de poner en marcha el colegio de
Coimbra. El jesuita navarro había viajado mucho, había probado los caminos
polvorientos de Europa, pero no se había hecho nunca a la mar, no se había
enfrentado jamás a sus peligros. Le intentaron convencer a Francisco Javier que
era conveniente que le fuese asignado un criado, pues éste le confería el
prestigio que era menester para dirigir su palabra de predicación. Esa
evangelización de la apariencia fue contestada por el jesuita navarro: “El
adquirir crédito y autoridad por ese medio que V. S. dice, ha traído a la
Iglesia de Dios al estado en que ahora ella está y a sus prelados”. Quizás era
la misma línea de la sublimitas evangelica que había defendido Erasmo
de Rotterdam, asociada a los primeros apóstoles. Un gesto que demuestra, como
indica Tellechea, que Francisco Javier era un misionero y no un funcionario o
un político.
En su despedida, Juan III
le entregó los breves pontificios que el jesuita le había traído desde Roma.
Era su nombramiento pontificio como nuncio apostólico, con competencias sobre
tierras tan amplias como desconocidas y diversas. El medio de comunicarse,
tanto con el Monarca —exponiéndole sus quejas y los abusos de los portugueses—
como con sus compañeros y su superior Ignacio, iba a ser a través de la carta,
auténtico cordón umbilical para conseguir la unidad en la dispersión:
“Escribidnos largo”. Se embarcó en el pesado galeón Santiago, en el
cual iba el nuevo virrey de aquellas tierras, zarpando el 7 de abril de 1541,
fecha de su trigésimo quinto cumpleaños. Le acompañaban los también jesuitas
Micer Paulo y el portugués Mansilha.
Pasó la flota por el
archipiélago de las Azores, se aproximó a las costas del Brasil tomando rumbo
hacia el cabo de Buena Esperanza. Daba muestras el jesuita de una actitud
servicial hacia sus compañeros de navegación: atendía a los enfermos, ayudaba a
morir a los que alcanzaban sus últimos instantes en alta mar, siempre aplicando
ese principio de adaptabilidad a las circunstancias que le tocase vivir en cada
uno de los momentos. Recalaron en Mozambique, una importante factoría
portuguesa surgida en 1507.
En medio de un clima
sofocante esperaron los vientos adecuados para proseguir a India. El virrey
Sousa tuvo que adelantar su viaje ante las amenazas de los turcos frente a la
ciudad de Goa. Llevaría consigo al padre Francisco. Pronto descubrió el
jesuita, en las escalas que realizaba, la presencia de cristianos,
descendientes de aquellas cristiandades primitivas y que habían permanecido
aisladas. Divisaban Goa el 6 de mayo de 1542, en la India, un año después de
haber zarpado de Lisboa. “Es una ciudad toda de cristianos —escribía Francisco
en la primera carta que dirigió a Roma—, cosa de ver”, sede del obispo
Alburquerque, un fraile franciscano que colaboró ampliamente con el padre
Francisco. Era esta ciudad el principal apoyo del imperio portugués en Asia.
Esperando un tiempo más
propicio para navegar, evitando los monzones, inició sus labores catequéticas,
visitando los domingos la leprosería y haciendo una realidad la frecuencia de
los sacramentos. Estaba cercano el momento, en septiembre de 1542, en que el
virrey habría de mandarle entre “moros y gentiles”, para la predicación del
Evangelio y con este efecto solicitaba a Roma instrucciones precisas para ello.
Antes, gracias al apoyo del virrey Sousa, propició el nacimiento del colegio de
los jesuitas en Goa, con la pretensión de ser un seminario para la formación
del clero indígena. Su condición de misionero le hizo exigente en las
cualidades que debían mostrar los jesuitas que acudiesen en un futuro a estas
tierras.
El primer destino,
pensado por el virrey, era el trabajo entre los indios paravas, en el extremo
sur de la India y desde el cabo Comorín. Vivían en pequeños poblados costeros,
dedicados de manera temporal a la extracción de perlas en el fondo del mar.
Bajo la protección de Portugal habían sido bautizados en masa y sin ninguna
doctrina o catequesis previa. Al padre Francisco le acompañaban tres indios
paravas que se estaban preparando para el sacerdocio en el colegio de Goa, con
el fin de servirle de introductores lingüísticos en la lengua tamil. Fue
recorriendo todos los poblados de la costa, hasta alcanzar la capital de la
Pesquería, Tuticorín. Empezó a combatir una religiosidad del terror, dialogó
con los brahmanes más formados y se percató de la repelencia que le causaba la
presencia de los ídolos. Con todo, el padre Francisco no profundizó en el alma
india, como asevera Tellechea. Recorriendo estos poblados, surgió también su
fama de hombre milagrero. En Goa, además, había preparado un catecismo con
pronunciación figurada, poniendo en marcha estrategias de catequización que
alcanzarían éxito: “Muchas veces me acaece —escribe en enero de 1544— tener los
brazos cansados de tanto bautizar y no poder hablar de tantas veces decir el
credo y los mandamientos en su lengua de ellos”. Se lamentaba en sus cartas de
las inútiles controversias en las que se enfrascaban los hombres en los ámbitos
intelectuales y teológicos europeos y la falta de intención de los que no se
preparaban adecuadamente: “Cuántas ánimas dejan de ir a la gloria y van al
infierno por la negligencia de ellos!”.
El impacto de lo que
afirmaba Francisco Javier en su epistolario empezó a contar con gran repercusión
en toda Europa. Sus cartas comenzaron a ser editadas, en ocasiones de manera
aislada, en otras convenientemente agrupadas, lo que generó fascinación
misionera en algunas vocaciones y, por tanto, prestigio, incremento y expansión
en la Compañía de Jesús. La primera colección fue preparada por Tursellinus en
1596, aunque en el siglo XVII Possino reunió ya noventa de ellas. Cuando
regresó a Goa, le entregaron un mazo de cartas retrasadas que le habían ido
escribiendo desde Roma. Conociendo que sus compañeros habían realizado la
profesión solemne, la pronunció igualmente, recortando sobre el texto latino la
firma con la que Ignacio de Loyola había concluido una de sus cartas. Una copia
del texto de su profesión llevó siempre colgada al cuello dentro de una
bolsita, como si se tratase de una auténtica reliquia.
Volvió a las misiones del
sur mucho más acompañado.
Pasaron por la isla de
Ceilán. Después empezó a confiar misiones a sus compañeros. Mansilha, por
ejemplo, fue destinado a Manapar. Les insistía en la necesidad de que el pueblo
amase a los misioneros, mostrando éstos de manera constante paciencia. Conocía
el padre Francisco los enfrentamientos entre los reyezuelos de la zona,
provocando tanta desolación y muerte en el pueblo, lo que generaba agonía en el
misionero jesuita. “Su vida —afirmaba su compañero Mansilha— era más de hombre
santo que de persona humana”. Prosiguió su camino hacia la isla de Santo Tomé,
cerca de la actual Madrás, donde se decía que se encontraba el sepulcro del
“apóstol Mellizo”. Decidió salir hacia Malaca, al tiempo que escribía una larga
carta a Juan III. Afirmaba en ella con contundencia que los mayores
impedimentos para la expansión del Evangelio eran los oficiales reales
portugueses.
Era un misionero a la
sombra de esa Monarquía y autoridad de Portugal, pero padecía el influjo de los
malos ejemplos de los portugueses.
Se despedía
momentáneamente de la India. Le esperaba, desde la costa oriental, el destino
de Malaca.
Era ésta la capital de
las posesiones de los portugueses en el ámbito malayo, donde habría de incluir
las Molucas, Java, Borneo y las islas Célebes, donde se encontraba el Macassar,
que era el último destino en el horizonte del misionero. Se trataba este último
de un emporio, donde llegaban manufacturas muy diversas.
Con la ayuda de algunos
portugueses tradujo su catecismo a lengua malaya, aunque escrito con caracteres
latinos. En enero de 1546, prosiguió su viaje a Macassar, atravesó el estrecho
de Singapur, arribando tras mes y medio al sur de las Molucas. Se sintió
dispuesto a acabar con la ferocidad de unos hombres que eran cazadores de
cabezas humanas —los alfuros—. Estuvo apunto de ahogarse en medio de aquella
tempestad que calmó con un crucifijo que llevaba colgado en el cuello,
deslizándose esta pieza entre los dedos en su contacto con el agua y cayéndose
en el mar. Se libraron del naufragio, pero, de repente, un cangrejo sacaba ese
crucifijo tan apreciado a la playa de entre las aguas con sus patas delanteras.
Pasó ocho días entre aquellos hombres, no consiguiendo ninguna conversión.
Cuando regresó a Amboina
encontró buques de guerra portugueses que conducían a ciento treinta españoles
que habían sido apresados y que habían intentado llegar desde México a las
Molucas en la flota de Ruy López de Villalobos. Aquellas islas eran causa de
litigio tras el reparto del tratado de Tordesillas. Entre ellos se encontraba
un sacerdote llamado Cosme Torres, que decidió su entrada en la Compañía.
Después, sería su colaborador en la misión de Japón.
Le hablaron del reino de
Ternate —enclave para el dominio del archipiélago de las Malucas— y decidió el
padre Francisco visitarlo, consiguiendo pocas conversiones, sin faltar después
en las islas del Moro, en septiembre de 1546. Su viaje de regreso a la India
fue muy prolongado y con etapas intermedias. En los cuatro meses que permaneció
en Malaca, mercaderes portugueses le hablaron de unas islas de gran tamaño
llamadas Japón y que serían muy adecuadas para la predicación del Evangelio,
pobladas por “gente deseosa de saber en gran manera”, con un mundo intelectual
más atractivo que el de la India. Hasta el padre Francisco llegó un japonés que
le buscaba para obtener la tranquilidad espiritual. Se llamaba Angino y será
después el encargado de traducir el catecismo al japonés. Pero antes de
alcanzar aquel horizonte, cumpliría con labores de gobierno entre los
misioneros.
Redactó unas
“Instrucciones para los que trabajan en Pesquería y Travancor”. En Goa desde
abril de 1548 escribió una doctrina cristiana, una declaración de los artículos
de la fe y un orden o régimen de vida cristiana que podía ser entregado a los
que se confesaban.
Su balance sobre la
propagación de la fe en este imperio portugués de factorías costeras no era del
todo optimista, mostrando su esperanza en el Japón para la perpetuación del
cristianismo. Al padre Barzeo, enviado a Ormuz, le dirigió una instrucción, que
se convirtió en un manual del misionero, reflejando en sus palabras lo que
había experimentado hasta el momento.
Sus “libros vivos” no
eran otros que los hombres que se había encontrado.
Partieron de Cochín el 25
de abril de 1549 hacia Japón. Le acompañaba el mencionado padre Cosme Torres,
el hermano Fernández y tres japoneses que habían hecho los ejercicios en el
colegio de Goa. Alcanzaban Japón el 15 de agosto. Habían navegado en la nao de
un mercader chino, al que tuvo que obligar Francisco Javier a culminar el
trayecto, ante los deseos de la marinería de invernar en el puerto chino de
Cantón. Arribaron, precisamente, en la tierra del mencionado Angino, Kagoshima.
En sus cartas describe con la admiración del viajero, pero sobre todo con las coordenadas
del misionero, el impacto que le fue causando el mundo japonés. Se producía el
primer contacto de un europeo con el shintoísmo; conocía la forma de vida de
aquellos bonzos que se convirtieron en enemigos de su predicación; contactó con
gobernantes locales; obtuvieron los primeros pequeños éxitos pero vivieron las
burlas también de los que les oían predicar. La intención del padre Francisco
era caminar hasta la ciudad de Meako —la actual Kyoto— para poderse entrevistar
con el Rey, proyecto que terminó en fracaso. Ni se presentaba de manera
suntuosa, ni había preparado los convenientes regalos. Atraído por las
universidades que había oído que existían allí, visitó además monasterios
budistas donde pudo conversar, preguntar y responder.
Mayores éxitos cosechó en
la gran ciudad de Yamaguchi, sobre todo en su segunda visita, cuando se
presentó como enviado del Papa y del rey de Portugal, con las oportunas
credenciales y regalos, rodeado de una pomposidad que gustaba mucho en Japón.
El duque le otorgó la licencia para predicar, autorizando a los súbditos para
que se convirtiesen al cristianismo.
Los que conformaban un
embrión de reducida comunidad intentaron aminorar las dificultades
lingüísticas, contribuyendo a compendiar mejor la doctrina cristiana. Todavía
más boato desarrolló ante la llamada del príncipe de Bungo, vistiendo una
sobrepelliz blanca sobre su sotana y una lujosa y bonita estola verde para
presentarse ante él. Tras dos años sin saber nada de sus compañeros en India,
Malaca y Molucas, era la hora de regresar. Era mediados de noviembre de 1551.
Al recibir noticias del
cierre de China a los extranjeros, por parte del capitán Pereira, Francisco
Javier empezó a soñar con este nuevo horizonte. Decidió que al año siguiente
viajaría hasta allí, siempre que el mencionado Pereira fuese nombrado embajador
por el virrey. De nuevo, pretendía presentarse al rey de Pekín, con el objeto
de pedirle permiso para predicar el Evangelio. Existía la necesidad de poner el
catecismo japonés en caracteres chinos. En Singapur, en diciembre de 1551, tuvo
conocimiento por un carta retrasada firmada por Ignacio de Loyola, que había
sido nombrado provincial de la India, desmembrando estos territorios de la de
Portugal. En las cartas con las que respondió, el misionero se mostró
entusiasmado por China, “tierra muy grande, pacífica y sin guerras”.
En esa impaciencia
constante por abrir nuevos horizontes sin haber empezado ni siquiera a culminar
los anteriores se entienden los sentimientos del padre Francisco Javier. Si
triunfaba en China, el futuro de la misión de Japón tornaría a mejores
resultados. Mientras que confesaba su incapacidad para hacerse cargo del
provincialato, consideraba que había llegado la hora de enviar jesuitas a las
universidades del Japón, personas que se arriesgasen a sufrir duras
persecuciones.
Pensó, incluso, que los
alemanes y flamencos que conociesen el castellano o el portugués eran los más
adecuados para llevar a cabo esta misión. Pero antes de China, debía de pasar
por Goa como provincial. A finales de febrero de 1552 se encontraba allí con
cuarenta jesuitas, algunos obrando por su cuenta, como el padre Gomes, el cual
había optado por hacer de aquel colegio una universidad al estilo de Coimbra.
Una acción que le había
condenado, por parte de este provincial, a la expulsión. Cuando Gomes trató de
dar cuenta en Roma y a Ignacio de Loyola del modo que tenía Francisco Javier de
gobernar, murió en un naufragio en el cabo de Buena Esperanza.
Tras redactar
instrucciones destinadas a distintos jesuitas, iniciaba su viaje hacia China en
abril de 1552. Por Malaca, llevaba consigo un amplio matalotaje con numerosos
regalos para ofrecer a los más distinguidos. No pudo llevar desde aquel punto a
Diego Pereira como embajador, gesto que truncaba mucho los planes. Partía
Francisco Javier en la nao Santa Cruz, acompañado por el hermano
Ferreira, Antonio China —educado en el colegio de Goa— y el criado Cristóbal. A
fines de agosto llegaban al archipiélago de Cantón, en la isla de Sanchán. En
una de las chozas que habían levantado los portugueses, celebraba el padre
Francisco misa a diario, adoctrinaba a los niños y esclavos e intentaba buscar
comerciantes chinos que le adentrasen en su país, aunque fuese oculto. Ante la
falta de resultados de sus planes, pensó en otras posibilidades, como unirse en
Siam a la comitiva de la embajada que su Monarca iba a enviar a China e,
incluso, intentarlo de nuevo con Diego Pereira.
Si confiaba en un
desconocido comerciante chino, movido solamente por el soborno de lo que le
pagase, podía ser abandonado en medio del mar o ser engañado y padecer martirio
por orden del gobernador de Cantón. Al fin llegó el esperando mercader, aunque
anunciando que habían sido apresados más portugueses.
El hermano Ferreira no se
atrevió a acompañar al padre Francisco, lo que le valió la expulsión. Los
portugueses abandonaban la isla de Sanchán, llevando consigo las últimas cartas
que escribió el misionero jesuita.
Todavía en ellas
manifestaba su esperanza en el éxito. Quedaba solo, con la única compañía de
Antonio el Chino y del mencionado criado Cristóbal, cuando llegaron a Roma sus
deseos, expresados anteriormente por carta, de reunirse con sus hermanos
europeos. Ignacio de Loyola le llamó a su lado en la Ciudad Eterna. Sin
embargo, cuando aquella carta del superior, fechada en mayo de 1552, llegó a su
destino, el padre Francisco ya había fallecido. Padeció pulmonía en los últimos
días de noviembre. Agonizaba delante de las costas de China, expirando, cuando
amanecía el 3 de diciembre, día en el que la Iglesia recuerda su memoria y
ejemplo, desde su canonización en 1622 por Gregorio XV y tras su beatificación
por Pablo V en 1619. Subía a los altares junto a san Ignacio de Loyola.
Precisamente, aquella jornada, el 12 de marzo, se recuerda a través de la
celebración de la “Novena de la Gracia”, rememorando además uno de sus milagros
más celebrados, el obrado en 1634 sobre el padre Marcello Mastrilli, mártir
después en el Japón.
Su sepultura se fijó, al
principio, en esta pequeña isla, trasladándose después a Malaca y más tarde a
la India, dando muestras su cuerpo de incorrupción. Se expandió y consolidó su
fama, sus milagros, sus cartas y su vida. Fue declarado por Benedicto XV en
1927 Patrono de las Misiones junto con una contemplativa, la carmelita santa
Teresa de Lisieux. Cada 3 de diciembre, su tierra celebra el Día de Navarra y
el castillo de Javier es la meta de las famosas marchas de la juventud
conocidas como las “Javieradas”.
Obras
de ~: Francisci Xauierii Epistolarum libri
quatuor, ab Horatio Tursellino, Romae, apud Aloysium Zannettum,
1596; I. Epistolae alique scripta, II. Scripta varia de Sto. F. Xaverio,
Monumenta Xaveriana, Madrid, 1899-1912; Epistolae S. Francisco
Xaverii aliaque eius scripta, ed. de G. Schurhammer y I. Wicki, Roma,
1944-1945, 2 vols.; Cartas y escritos de san Francisco Javier, ed. de
F. Zubillaga, Madrid, 1979.
Bibl.: Breue
relacion de las ceremonias hechas en la canonización de los santos Isidoro
Labrador, Ignacio de Loyola, Francisco Xavier, Teresa de Iesus y Felipe
Neri, Madrid, por Luis Sánchez, s. f.; P. de Ribadeneyra, Vida de San
Francisco Javier, Nápoles, 1572 (1.ª ed. latín); O. Tursellini, De
vita Francisci Xauerii qui primus e Societate Iesu in Indiam & Iaponiam
Euangelium inuexit, Romae, ex typographia Aloysij Zannetti, 1596; J. de
Lucena, Historia de la vida del P. Francisco Xavier y de lo que en la
India Oriental hizieron los demás religiosos de la Compañía de Iesus, Lisboa,
impressa per Pedro Crasbeeck, 1600 (1.ª ed. en castellano, Sevilla, por
Francisco de Lyra, 1619, traducido por A. de Sandoual); L. de Guzmán, Historia
de las Missiones que han hecho los jesuitas en la India Oriental y en los
Reynos de la China y Japón, Alcalá, Viuda Juan Gracián, 1601; A.
Valignano, Vida de San Francisco Javier, Buenos Aires, 1645 (1.ª ed.
en castellano); J. E. Nieremberg, Honor del gran patriarca San Ignacio de
Loyola, en que se propone su vida y de su discípulo San Francisco Xavier, con
la milagrosa historia del admirable padre Marcelo Mastrilli y las noticias de
gran multitud de hijos del mismo San Ignacio, Madrid, por María de
Quiñones, 1645; F. de la Torre, El peregrino atlante S. Francisco Xavier
apostol de Oriente: epitome historico y panegirico de su vida y
prodigios, Valencia, por Jerónimo Vilagrasa, 1670; F. García, Vida y
milagros de San Francisco Xavier, de la Compañía de Iesus, apostol de las
Indias, Madrid, por Joseph Fernandez de Buendía, 1676; F. de
Lancina, Vida de S. Francisco Xavier, apostol de las Indias: asuntos
políticos y morales de poesía, Madrid, oficina Melchor Aluarez, 1682; J.
M. Cros, Saint François de Xavier. Sa vie et ses lettres, Toulouse-Paris,
1900; M. Teixeira, “Vida del bienaventurado P. F. Xavier”, en Monumenta
Xaveriana, 2 (1912), págs. 815-918; A. Brou, Saint François
Xavier, Paris, 1922; J. Broderick, Saint François Xavier, Paris,
1922; J. M. Pemán, El divino impaciente, poema dramático en verso,
dividido en un prólogo, tres actos y un epílogo, Madrid, Sucesores de
Rivadeneyra, 1933; F. Mateos, “El Asia portuguesa, campo de apostolado de san
Francisco Javier”, Missionalia Hispanica, 9 (1952), págs. 117-181; X.
León-Dufour, San Francisco Javier. Itinerario místico del
apóstol, Bilbao, Biblioteca de Autores Cristianos (BAC), 1988; J. M.
Recondo, San Francisco Javier. Vida y obra, Madrid, BAC, 1988; G. Schurhammer, Francisco
Javier. Su vida y su tiempo, Bilbao, Mensajero, 1992, 4 vols.; U. App,
“St. F. Xavier’s discovery of Japanese Buddhism”, Eastern Buddhism, 31
(1998), págs 40-71; S. Obara, S. Xavier, Tokio, 1998; L. M.
Bermejo, Onto the Indies. Life of St. Francis Xavier, Gujarat
Sahitya Prakash, Anand, 2000; P. M. Lamet, El Aventurero de Dios. Francisco
de Javier, Madrid, La Esfera de los Libros, 2006; J. I. Tellechea, Los
sueños de Francisco de Javier, Salamanca, Sígueme, 2006; F. García
Gutiérrez, San Francisco Javier en el arte de España y Oriente, Sevilla,
Guadalquivir Ediciones, 2006.
Javier Burrieza Sánchez
SOURCE : https://dbe.rah.es/biografias/9857/san-francisco-javier
Chiesa di San Francesco Saverio, Palerme
Voir aussi : http://vppyr.free.fr/pages_saints/vpp_st_francois_xavier.htm
http://www.hermas.info/article-14235372.html
http://notredamedesneiges.over-blog.com/article-11368567.html
