mardi 7 février 2012

Bienheureuse EUGÉNIE SMET (MARIE de la PROVIDENCE), vierge religieuse et fondatrice de l'Institut des Auxiliatrices des Âmes du Purgatoire



Bienheureuse Eugénie Smet, vierge

Née à Lille où elle voulut fonder un Institut religieux destiné à se dévouer en priorité aux Âmes du Purgatoire, « Sœur Marie de la Providence » orienta ses religieuses vers toutes les tâches qui pouvaient répondre aux besoins multiples des plus défavorisés. Elle mourut à Paris en 1881.


Eugénie SMET a choisi comme nom de religieuse Marie de la Providence, nom qui exprime bien le visage de Dieu auquel elle croit et sur qui elle fonde sa vie. Née d’une famille enracinée dans une longue tradition de foi, Eugénie est à la fois une femme de continuité et de rupture dans l’Église de son temps.

Elle reconnaît très tôt que Dieu intervient dans son histoire personnelle et la comble de bienfaits, se révélant ainsi comme Providence. La relation d’Eugénie à Dieu est une relation de confiance et d’abandon total, fondée sur la certitude, acquise par l’expérience, que Dieu lui est fidèle. Toute sa vie, elle lira les événements qui surviennent comme des signes que Dieu lui donne pour lui faire connaître sa volonté. Animée d’une foi qui déplace les montagnes et d’un amour de la vie communicatif, elle attend tout de Dieu et désire en retour tout lui donner. Elle s’y emploie par de multiples activités, mais aucune ne répond à ce qu’elle cherche : aider tous les hommes, quels qu’ils soient, à rencontrer Dieu.

Pourtant un chemin va s’ouvrir : grâce à la mystérieuse solidarité qui unit les vivants et les morts, Eugénie découvre qu’il est possible de se mettre, d’un même mouvement, au service des « plus délaissés de ce monde et de l’autre ». Elle fonde alors les Auxiliatrices du Purgatoire, pour une mission universelle : « aider à tout bien quel qu’il soit » ; « aller des profondeurs du Purgatoire jusqu’aux dernières limites de la terre ». Bientôt l’Institut reçoit comme un don de Dieu ce qui lui permet de prendre réellement corps : l’insertion dans une grande tradition spirituelle, celle dont saint Ignace de Loyola fut l’initiateur.

Elle exprime sa foi à travers la piété de son temps. Or le XIXe siècle est une époque fortement marquée par la dévotion aux âmes du Purgatoire. Cette dévotion s’exprime souvent par une insistance sur la nécessité de souffrir et d’expier en ce monde, pour abréger les souffrances après la mort. Eugénie découvre très jeune une telle dévotion, mais elle la transforme de l’intérieur, en reconnaissant le mystère du Purgatoire comme celui d’une expérience radicale de l’amour.

Elle peut alors fonder un Institut ayant pour tâche principale de permettre à tous les hommes, vivants et morts, de faire l’expérience de la rencontre de Dieu comme expérience de l’amour. Dans cet esprit elle invite les Auxiliatrices à ne pas se lier à une œuvre particulière et à ne se laisser arrêter par aucune frontière pas même celle de la mort.

La mission est universelle : « aider à tout bien quel qu’il soit » ; « aller des profondeurs du Purgatoire jusqu’aux dernières limites de la terre ». Elle reçoit comme un don de Dieu ce qui lui permet de prendre réellement corps : l’insertion dans une grande tradition spirituelle, celle dont saint Ignace de Loyola fut l’initiateur.

Les étapes de la vie de Marie de la Providence

25 mars 1825 elle naît à Lille

1836-1843 elle est élevée au Sacré-Cœur de Lille

1843-1853 elle mène une vie apostolique intense à Loos-lez-Lille

1er-2 novembre 1853 elle découvre sa mission dans l’Église

1855 le curé d’Ars la confirme dans sa mission

19 janvier 1856 elle arrive à Paris et fonde l’Institut des Auxiliatrices des âmes du Purgatoire

1859 elle adopte la spiritualité ignatienne (les Règles et les Constitutions de la Compagnie de Jésus)

1863 fondation de la maison de Nantes

4 août 1867 appel pour la mission de Chine

1869 fondation de la maison de Bruxelles

7 février 1871 elle meurt à Paris, à l’âge de 45 ans

1957 elle est béatifiée par Pie XII

« Que la charité envers les âmes souffrantes s’unisse intimement chez Eugénie Smet à l’apostolat le plus concret, le plus actif, le plus universel, voilà sans aucun doute un trait saillant de sa physionomie spirituelle et le cachet particulier que Dieu voulut lui donner »

Pie XII




Bienheureuse Eugénie Smet

Fondatrice des Auxiliatrices des Âmes du Purgatoire (+ 1871)

en religion Marie de la Providence.

Née à Lille où elle avait voulu fonder un Institut religieux destiné à se dévouer en priorité aux Âmes du Purgatoire, elle répondit à des sollicitations qui venaient de Paris. Son Institut connut des débuts difficiles, jusqu'au jour où elle reçut l'autorisation de Rome. Elle orienta ses religieuses vers toutes les tâches qui pouvaient répondre aux besoins multiples des plus défavorisés.

"Que la charité envers les âmes souffrantes s’unisse intimement chez Eugénie Smet à l’apostolat le plus concret, le plus actif, le plus universel, voilà sans aucun doute un trait saillant de sa physionomie spirituelle et le cachet particulier que Dieu voulut lui donner" Pie XII

Marie de la Providence - site des auxiliatrices ->

"...Les soins gratuits des pauvres à domicile constituent l’activité principale de l’institut naissant, auquel les laïcs sont, dès le départ, associés..." Pie XII l’a béatifiée en 1957. Source: Bienheureuse Marie de la Providence (Eugénie Smet) - diocèse de Paris

À Paris, en 1871, la bienheureuse Marie de la Providence (Eugénie Smet), vierge, qui fonda la Congrégation des Auxiliatrices du Purgatoire, dans une totale confiance en la Providence.

Martyrologe romain

Quelle bonté de Dieu envers l'Église… envers les malades pauvres et les pécheurs qui trouvent, dans ses membres, des servantes et des apôtres… envers les pauvres en inclinant vers eux le cœur des riches par l'intermédiaire de ce petit institut qui se pose comme un trait d’union entre les deux pointes extrêmes de l'échelle sociale.

SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/583/Bienheureuse-Eugenie-Smet.html

Eugénie Smet, un tempérament de feu au secours des âmes du purgatoire

Rachel Molinatti - publié le 06/02/21 - mis à jour le 06/02/23

Fêtée le 7 février, bienheureuse Eugénie Smet (1825-1871) a fondé au milieu du XIXe siècle la Société des sœurs auxiliatrices des âmes du purgatoire. Elle a marqué ses contemporains par sa grande opiniâtreté.

Cette ch’ti était dotée d’un tempérament de feu. Fêtée le 7 février, Eugénie Smet, originaire de Lille, est la fondatrice de la Société des sœurs auxiliatrices des âmes du purgatoire. Dotée d’une grande vitalité, après une vie apostolique intense dans le nord de la France, Eugénie a l’intuition qu’elle doit fonder un ordre et interroge le curé d’Ars à ce sujet par l’intermédiaire d’une amie. Sa réponse est claire :

« Dites-lui qu’elle établira un ordre pour les âmes du purgatoire quand elle le voudra ».

Elle déménage à Paris à 31 ans et, malgré les difficultés rencontrées, sa communauté finit par voir le jour. L’objectif de cet institut, de spiritualité ignacienne, est double : « aider à tout bien quel qu’il soit » et aller « des profondeurs du Purgatoire jusqu’aux dernières limites de la terre » pour aider tous les hommes jusqu’à leur rencontre finale avec Dieu. Il s’agit de se faire proche de tous et cela se traduit concrètement par des actions dans l’éducation, le travail social ou encore la santé.

Un « cachet particulier »

Eugénie croit en un dieu fidèle et n’en démord pas, comme le montre son incessante persévérance. Son nom de religion l’illustre bien. Elle choisit de s’appeler « Marie de la Providence ». Lors de sa béatification en 1957, Pie XII dit d’elle que sa charité se mêle à un apostolat universel et a cette formule : « Voilà sans doute […] le cachet particulier que Dieu voulut lui donner ». Dieu avait allumé en elle un feu et Eugénie avait fermement décidé de vivre pour le meilleur.

Lire aussi :Quand Padre Pio reçut la visite d’une âme du purgatoire

Lire aussi :Ces saints qui ont vu le purgatoire, au secours des âmes en peine

SOURCE : https://fr.aleteia.org/2021/02/06/eugenie-smet-un-temperament-de-feu-au-secours-des-ames-du-purgatoire/

Blessed Eugenie Smet


Also known as

  • Marie de la Providence
  • Mary of Providence

Memorial

Profile

Friend of Saint John Vianney. Felt a call to acts of charity made on behalf of souls in purgatory. Founded the Auxiliatrices des Ames du Purgatoire (Society of Helpers of the Holy Souls) in ParisFrance on 19 January 1856. The Society continues its missionary work today in 22 countries.

Born

Died

Venerated

Beatified

Patronage

Additional Information

Readings

If one of our friends was imprisoned in a house of fire, how we should rush to her help. Then think how we should try to deliver the souls in Purgatory. – Blessed Eugenie Smet

MLA Citation

  • “Blessed Eugenie Smet“. CatholicSaints.Info. 6 February 2020. Web. 6 February 2021. <https://catholicsaints.info/blessed-eugenie-smet/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-eugenie-smet/

The Holiness of the Church in the Nineteenth Century – Eugenia de Smet

Article

The Servant of God, Eugenia de Smet, justly bore during her religious life the name of Marie of Providence. The visible dispensation of Providence is the chief feature of her life. Encouraged by the Blessed Cure of Ars, Eugenie founded the Congregation of the Sisters, Helpers of the Poor Souk, who by prayer and works of charity endeavor to help the souls of the faithful departed. The rule does not impose any habit on the Sisters, so that they may be unhindered in the exercise of their vocation. In the mission of Kiangnan in China the Helpers of the Poor Souls have been particularly blessed in their labors. Many Chinese women have already become co-operators with them. In Europe also the blessing of God rests visibly on the new establishment. The holy life of the foundress came to its close on 7 February 1871.

MLA Citation

Father Constantine Kempf, SJ. “Eugenia de Smet”. The Holiness of the Church in the Nineteenth Century: Saintly Men and Women of Our Own Times1916. CatholicSaints.Info. 18 March 2018. Web. 6 February 2021. <https://catholicsaints.info/the-holiness-of-the-church-in-the-nineteenth-century-eugenia-de-smet/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/the-holiness-of-the-church-in-the-nineteenth-century-eugenia-de-smet/

Society of the Helpers of the Holy Souls

 (Auxiliatrices des Ames du Purgatoire)

religious order of women founded in ParisFrance, 1856, with the object of assisting the Holy Souls, by [Blessed] Eugénie Smet (in religion, Marie de la Providence), b. at Lille, 25 March, 1825; d. at Paris, 7 Feb., 1871; educated at the convent of the Sacred Heart, at Lille, she distinguished herself by intellectual acquirements and striking traits of devotion to the Holy Souls. She went to Paris on 19 Jan., 1856; the society dates its foundation from that day. On 22 Jan. [Bl.] Eugénie obtained the permission of Archbishop Sibour to establish her order in Paris. The community Mademoiselle Smet had gathered round her took possession of No. 16, Rue de la Barouillère, on 1 July, 1856. This is still the mother-house of the order. On 27 Dec., 1857, the foundress, with five of her first companions, pronounced her first vows; a Jesuit was appointed chaplain, and the Rule of St. Ignatius was adopted. Besides the three usual vows, they take a fourth obligation to "pray, suffer, and labour for the souls in purgatory", offering up the satisfactory part of all their works of mercy, their vows and prayers, as well as indulgences applicable to themselves. There are two classes of religious, the choir nuns and the lay sisters; both make the same vows, follow the same rule, and enjoy the same privileges. The subjects admitted to the first probation have a postulate of three months, followed by a two-year novitiate; the sisters then make their first profession and receive a crucifix, which they wear on their breast. After another year's probation (about ten years after their first vows), they can be admitted to perpetual vows, with the usual ecclesiastical approbation. On that day each professed religious receives a ring, a token of her eternal alliance with Jesus Christ.

On entering the novitiate their family name is replaced by a name in religion. The society is governed by a reverend mother general, who is aided by a council of at least four assistants. Each separate convent has a local superior. To facilitate their works of mercy among the poor, the Helpers adopt a simple black costume. Their principal work of mercy is the visiting and care of the sick poor. During the time which is not occupied by their spiritual exercises, they go to the home of the poor afflicted by sickness, and bring them every relief and consolation religious devotedness can devise; rendering them the humblest services their state requires. The Helpers also undertake, according to the requirements of the place in which they are settled, numerous other works of zeal and charity, such as the religious instruction of children and adults, guilds for women and girls of the working classes, mothers' meetings, meetings for governesses and business employés, free circulating librariescatechism classes, etc. All these works are gratuitous, the rule of the order forbidding compensation for services rendered.

Soon after their institution, they adopted "honorary members", "associates", and "benefactors", who enter into a union of prayer and sacrifice with the Helpers, and participate in the privileges enjoyed by the society. Priests can become honorary members by promising to offer up the Holy Sacrifice once a month for the prescribed intentions; and religious, by offering up a monthly Communion for the same intentions.

In 1859 Pius IX blessed the Confraternity of Lady Associates and granted it a special indulgence; on 9 June, 1873, he granted the society the Lauda or first Brief of approbation, and on 25 June, 1878, the constitutions of the order were approved by Leo XIII. The first branch house was established at Nantes, July, 1864. In 1867 six nuns were conducted by Bishop Languillat to Shanghai; the works which they undertook were the superintendence of a congregation of Chinese Catholic maidens and widows; the preparation of converts for reception into the Church; the direction of a native orphanage and of European schools for the wealthier classes. The Chinese congregation, now known as Présentandines, are trained by the Helpers. They visit the sick, baptize abandoned children, and keep native schools. The Helpers have established in Shanghai a high school for the Chinese, under the name of "L'Etoile du Matin". In December, 1869, a house was established in Brussels. The Helpers did good work in the ambulances for the wounded of both nations during the Franco- Prussian War.

In 1873 the Helpers were installed in the Archdiocese of Westminster, at 23 Queen Anne Street, Cavendish Square. They removed to Gloucester Road, Regent's Park, in 1882. From 1874 to 1880 communities were established at Cannes, Orléans, Tourcoing, and Montmartre. In the last twenty-five years convents have arisen at RomeTurinFlorence, and San Remo; in Belgium at BrusselsLiègeGhent, and Namur. There is a house in Vienna, one in Switzerland, and one at San Sebastian in Spain. There is a novitiate at Versailles; another at Beaulieu, Jersey. The Helpers are also at Lourdes, at Blanchelande in Normandy, at Lille, and at EdinburghScotland. When it was decided to erect a commemorative chapel on the site of the fire of the charity bazaar in the Rue Jean Goujon, Paris (4 May, 1897), Cardinal Richard selected the Helpers as the guardians of this sanctuary. This foundation is named Notre-Dame de la Consolation.

In May, 1892, seven Helpers sailed for New York, and were heartily welcomed by Archbishop Corrigan. The first convent was a very small house in Seventh Avenue; there they laboured for nearly three years, when they removed to 114 East 86th Street. In 1906, they had five houses in the same neighbourhood. Children from the public schools come to the convents for religious instruction. The girls have sewing classes three times a week, and are allowed to take home the garments they have made. Often Protestants and Jewesses ask permission to join. Some idea of this work may be obtained when it is considered that over thirty-seven thousand general instructions were given to the classes during 1905. In the winter months a number of entertainments are held for the older women as well as for the young girls and boys, and during 1905 a course of lectures on hygiene and first aid to the injured was given. In 1903, some Helpers were sent to St. Louis, Missouri. They have now a prosperous convent in Washington Boulevard. In 1905, the Sisters went to San Francisco, where they settled in a house in Howard Street, which was destroyed in the earthquake of 1906, when they found ample scope for their zeal in the exercise of their double vocation, ministering to the sick and dying, while praying unceasingly for those who had perished. They have now a new convent in Golden Gate Avenue.

[Note: The foundress, Eugénie Smet (in religion, Mary of Providence), was beatified in Rome on 26 May, 1957 by Pope Pius XII. Her feast is kept on 7 February, the anniversary of her death.]

Society of the Helpers of the Holy Souls." The Catholic Encyclopedia. Vol. 7. New York: Robert Appleton Company, 1910. 6 Feb. 2021 <http://www.newadvent.org/cathen/07213a.htm>.

Transcription. This article was transcribed for New Advent by Herman F. Holbrook. Fidelium animae per misericordiam Dei requiescant in pace.

Ecclesiastical approbation. Nihil Obstat. June 1, 1910. Remy Lafort, S.T.D., Censor. Imprimatur. +John Cardinal Farley, Archbishop of New York.

Copyright © 2020 by Kevin Knight. Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.

SOURCE : https://www.newadvent.org/cathen/07213a.htm


Beata Maria della Provvidenza (Eugenia Smet) Vergine, Fondatrice


Lille, Francia, 25 marzo 1825 - Parigi, Francia, 7 febbraio 1871

Etimologia: Eugenia = ben nata, di nobile stirpe, dal greco

Martirologio Romano: Sempre a Parigi, beata Maria della Provvidenza (Eugenia) Smet, vergine, fondatrice dell’Istituto delle Suore Ausiliatrici delle Anime del Purgatorio. 

Eugenia Maria Giuseppina Smet nasce da benestanti di origine fiamminga, terza di sei figli. Studia a Lille dalle suore del Sacro Cuore, e a 17 anni vorrebbe diventare una di loro. Ma rimane in famiglia, dedicandosi all’apostolato in parrocchia. Si fa sostenitrice dell’Opera per la propagazione della fede: un sodalizio di laici fondato a Lione nel 1822 da Pauline Jaricot (anche lei laica) e destinato a vastissima diffusione e influenza, per la sua geniale semplicità; i soci aiutano le missioni con la preghiera ogni giorno e con un soldo ogni settimana. Una somma di piccoli gesti produce risultati imponenti. 

Nel novembre 1853 Eugenia è sempre la signorina Smet, 28 anni, con voto privato di castità, che decide di promuovere un’associazione di fedeli impegnati a pregare per le anime del Purgatorio. Ottiene presto adesioni, ma le difficoltà incontrate la inducono a fondare, con quello stesso scopo, una vera congregazione di suore. Chiede consiglio a molti, mette in mezzo anche il papa Pio IX e il Curato d’Ars, e infine eccola a Parigi, ai primi del 1856. (È la Parigi trionfale di Napoleone III, della vittoria in Crimea, dei grandi congressi e progetti). Qui un sacerdote la mette a capo di cinque religiose già unite da quell’impegno, e dal gruppetto nascono poi le Suore Ausiliatrici del Purgatorio. Questo è il loro nome. E loro scopo è l’intercessione a favore dei defunti non ancora accolti tra gli eletti di Dio. Ma Eugenia (che ha preso il nome di Maria della Provvidenza) vede pure il durissimo “purgatorio” che molti già sopportano in questa vita. Perciò stabilisce che le Ausiliatrici devono dedicarsi alla preghiera per i defunti e al soccorso per i viventi: l’intercessione, dunque, in due forme. Continua a insistere: "Bisogna diventare per gli altri la Provvidenza di Dio". Ossia provvedere a malnutriti, malati, analfabeti... Nessuna forma di intervento è esclusa: "Bisogna aiutare qualsiasi bene". Nel suo straordinario management Eugenia promuove una sorta di sinergia tra il terreno e l’ultraterreno: ogni gioia donata in questo mondo è convertibile in speranza di più vicina beatitudine nell’altro, per altri. 

Le regole e la spiritualità di sant’Ignazio sono adottate nel 1859, permettendo il consolidamento dell’Istituto, la cui espansione è lenta, perché lei non ha fretta: con la sua concretezza fiamminga, Eugenia vuole prima “irrobustire le radici”. Una casa si apre a Nantes nel 1865, e due anni dopo nasce quella missionaria di Shanghai. Alla fine del XX secolo le Ausiliatrici saranno circa 1.500, in una sessantina di case sparse nel mondo. Eugenia ha guidato negli ultimi anni l’istituto tra le sofferenze fisiche e la tragedia della guerra perduta contro la Prussia. Lei si spegne in Parigi sotto il tiro dei cannoni nemici. (Il sacerdote che l’assiste, padre Pierre Olivaint, morirà nei massacri della Comune parigina, alcuni mesi dopo). Pio XII la proclamerà beata nel 1957.

Autore: 
Domenico Agasso


Eugénia Maria Josefina Smet, nasceu na cidade de Loos Lez Lille, na França, no dia 25 de março de 1825. Sua infância foi tranquila, no seio de uma família burguesa de origem flamenga, recebendo uma educação com sérios princípios morais e cristãos.

Aos dezassete anos, terminou os estudos e queria seguir a vida religiosa como as irmãs do colégio do Sagrado Coração, onde ficou interna por dez anos. Mas, regressou para a família. Pela inclinação religiosa e com sua sólida formação, caracterizada pela total confiança na Providência Divina, pelo amor dedicado as almas benditas do Purgatório, ela ingressou no apostolado leigo da paróquia. Primeiro comunicou ao seu confessor que havia feito o voto privado de castidade e depois começou a trabalhar nas obras de caridade.

Nestas obras, ninguém da paróquia, tinha tanta dedicação quanto Eugénia. Distribuía diariamente alimentos aos carentes e para os enfermos. Sua participação activa e objectiva aumentava cada vez mais os donativos para as obras Missionárias, deixando os padres admirados com seu senso de organização e carisma. "É necessário ajudar bem a Providência", dizia ela, justificando os crescentes donativos e pacotes de alimentos que conseguia.

Eugenia, aos vinte e oito anos resolveu criar uma associação leiga de fiéis para interceder com orações, pelas almas do Purgatório. Apesar das adesões, tantas foram as dificuldades que decidiu fundar uma congregação de religiosa. Durante três anos, Eugénia pediu conselhos a muitas pessoas influentes da Igreja, inclusive ao papa Pio IX e ao padre Cura d'Ars, que a apoiaram. Mais tarde ambos foram canonizados.

Em 1856, Eugénia foi para Paris, onde com a orientação espiritual de um padre jesuíta e com mais cinco religiosas, iniciou a congregação das madres Auxiliadoras das Almas do Purgatório. Mas, como ela conheceu o duríssimo “purgatório” que muitos passavam ainda em vida, concluiu que deveriam interceder nas duas frentes: as almas receberiam as orações e os vivos carentes, alimentação, alfabetização e tratamento quando enfermos. Assim, sempre confiante na Providência, seguiu avante serena e decidida.

Em 1859, o padre jesuíta elaborou o Regulamento da congregação, submetido às Regras da Companhia de Jesus, que foi aceito e adoptado. No mesmo ano, as religiosas fizeram o juramento de cumprir as Regras. A fundadora recebeu o nome de madre Maria da Providência. Depois ela fundou novas casas na França e enviou religiosas para a China.

Madre Maria da Providência, faleceu em paz no dia 7 de fevereiro de 1871 consumida por um câncer. Após a morte seu rosto, crispado pelas dores, voltou a ficar sereno e tranquilo. O papa Pio XII declarou Eugénia Smet, madre Maria da Providência, Beata, em 1957, com sua celebração litúrgica no dia 7 de fevereiro.

Den salige Eugenia Smet (1825-1871)

Minnedag: 7. februar

Den salige Eugenia (fr: Eugénie) ble født som Eugenia Maria Josefina Smet (fr: Eugénie-Marie-Josephine) den 25. mars 1825 i Lille i departementet Nord og regionen Nord-Pas-de-Calais i det nordøstre Frankrike, nær grensen til Belgia. Hun kom fra en familie av flamsk opprinnelse og var den tredje av seks barn (fem døtre og en sønn) av det relativt velstående ekteparet Henri Smet og Pauline Taverne de Mondhiver. Hun vokste opp til å bli et oppvakt, livlig barn, men med en dyp fromhet og en sterk plikttjeneste som var innpodet av moren. Hun fikk sin religionsundervisning i sognet Saint-Étienne, og hun ble konfirmert som niåring – den gangen skjedde det før barna fikk sin første kommunion.

Vitnesbyrd fra Eugenias barndom taler om hennes tidlig utviklede følelser for de lidende sjelene i skjærsilden. Dette var før Kirkens sosiallære var utviklet, og hennes klasse og utdannelse holdt henne borte fra de store lidelsene til de fattige i Lille, som var utsatt for all slags utbytting på dette tidlige og grusomme stadiet i den industrielle revolusjon i Frankrike. Denne «forglemmelsen», hvis den kan kalles det, skulle hun gjøre opp for i heroisk grad gjennom sine senere aktiviteter.

Hennes foreldre hadde bygd et lite landsted i Loos, få kilometer utenfor Lille, og da lykken snudde for dem økonomisk, var de i 1843 tvunget til å flytte dit. Men på denne tiden gikk Eugenia på kostskolen Sacré-Coeur i Rue Royale i Lille (1836-45). Hun kastet seg med entusiasme ut i studiene og fritidsaktivitetene som livet på en kostskole medførte, og hun viste seg som en naturlig leder og organisator.

Men tankene på de lidende sjelene i skjærsilden hjemsøkte henne fortsatt, og hun drømte om et selvoppofrende liv som offer gitt for dem. Disse drømmene ble styrket av en retrett som ble holdt av en jesuitt i 1842, et år som hun senere skulle referere til som sin «konversjon». Men hva denne konversjonen skulle innebære, var ennå ikke overraskende ukjent, og elevene ved Sacré-Coeur forble isolert fra lidelsene omkring dem.

Blant dem var fattigdom i massiv skala, barnearbeid, et og et halvt tiår hvor antall døde i Lille oversteg antall fødsler - alle forhold som førte til opptøyer, streiker og revolusjonen i 1848. Det var i skoleferiene at Eugenia oppdaget menneskelig lidelse i Loos, dog i mindre målestokk. Hun satte seg fore å lindre den ved den slags direkte aksjon som skulle karakterisere hennes senere religiøse liv. Hun overtalte sin far, som nå var begynt som en slags rikmannsbonde, til å la henne ta med nedfallsfrukten til de fattige, og han forsto snart at det ikke bare var vinden som ristet hans frukttrær.

Dette var en periode hvor Kirken i Frankrike strevde med å reparere ødeleggelsene som Den franske revolusjon hadde påført dens innflytelse og oppslutning. Dette gjorde den ved å kombinere åndelig trøst med materiell hjelp til en stadig mer splittet befolkning. Inspirert av en ny biskop av Lille kastet Eugenia seg inn i et ynglende velgjørenhetsarbeid. Hun samlet inn så mye penger til misjonen i Kina at hun fikk et personlig takkebrev fra en biskop i Roma. Hun satte også opp plakater i kafeene i Loos hvor det sto «Ingen banning her». Hennes indre åndelige liv utviklet seg også. Hun gikk til messe hver dag, og i 1850 viet hun seg til Kristus ved å avlegge løfte om evig jomfruelighet. Fokus for hennes tro var Guds Forsyn, som hun hadde en dyp tro på, forsterket gjennom hele livet av de «tegnene» hun tillitsfull ventet og vanligvis fikk.

På Allehelgensdag i 1853 ble hun overbevist om behovet for en religiøs orden viet til å lindre lidelsene til sjelene i skjærsilden. Hun så at det i Kirken var en eller annen orden som var viet alle slags formål unntatt dette ene, og hun følte seg kallet til å fylle dette tomrommet. Men hun brukte sin vanlige måte med å kjøpslå direkte med Gud, så hun sa til seg selv at hun trengte fem «tegn» hvis hun skulle grunnlegge en slik orden. Disse var: suksess for sine nåværende anstrengelser (en assosiasjon i bønn), skriftlig godkjennelse fra paven, godkjennelse fra erkebiskopen av Cambrai og flere andre biskoper, fem personer som sluttet seg til henne for å danne en ny kommunitet og å møte en prest som var ukjent for henne, men som delte hennes mål.

De fem tegnene skulle bli gitt henne i løpet av fem år. I tillegg fikk hun hjelp og oppmuntring fra den hellige Johannes Maria Vianney, den hellige sogneprest av Ars (Curé d’Ars), som hun konsulterte ved stedfortreder. Hun hørte at han «godkjente hennes kall til det religiøse liv og den nye grunnleggelsen, som ifølge ham vil spre seg raskt i Kirken». Hun hørte da om at det i Paris eksisterte en liten kommunitet som var viet sjelene i skjærsilden, organisert av en prest som var ukjent for henne, i sognet Saint-Merry. Hun så dette som en endelig bekreftelse og tok i 1856 toget til Paris.

Men først gikk alt galt. Hun fant ikke annet enn et redselsfullt husly, og hennes møte med presten, abbé Largentier, var en katastrofe. Situasjonen ble reddet av et medlem av kommuniteten, Mlle. Eugénie Lardin (som senere skulle etterfølge sin navnesøster som generalsuperior for den nye kongregasjonen). Largentier gikk med på hennes krav om at de skulle få autorisasjon fra erkebiskopen av Paris. Han så noe eksepsjonelt i Eugenia Smet og da hun innrømmet at hun hadde absolutt ingen ressurser, sa han at hvis troen kunne flytte fjell, kunne den også bygge hus. Hun forlot møtet lykkelig og med erkebiskopens velsignelse.

Men hun var ingen stor planlegger, og det var fortsatt en lang vei å gå. Largentier introduserte henne for en velstående kvinne med interesse for velgjørenhetsarbeid, Madame Jurien, som lovte å hjelpe. Men Largentier mente at bare undervisning av barn eller pleie av syke var veier som kunne lede en ny orden til suksess, mens Eugenia så dette som midler, ikke mål i seg selv, og at man dermed ville legge alt for stor vekt på materielle vurderinger uten å konsentrere seg om åndelige mål.

Hun reiste tilbake til Loos for å tenke gjennom tingene, men vendte tilbake til Paris den 25. mars 1856, for øvrig hennes 31-årsdag, sammen med sin yngste søster, Juliette, fast bestemt på å finne seg bedre losji. Hun forsto at hvis hun skulle ha suksess, måtte hun frigjøre seg fra abbé Largentier, og dette gjorde hun. Han gikk med på å sette en strek over fortiden. Hun fant et hus «til salgs eller til leie» i Rue de la Barouillère 16 og visste at det var ment for henne. Leien var 4 000 franc i året. Uten noen ressurser overtalte hun eierens advokat til å leie ut bygningen til henne, inspirert av en beskjed fra Curé d’Ars: «Denne kommuniteten kan ikke unngå å lykkes».

Abbé Gabriel, sognepresten i Saint-Merry, tok ansvaret for den nye kommuniteten, og i juni 1856 erklærte han at han ville gi dem alle ordensnavn. Eugenia ble Mor Maria av Forsynet (Marie de la Providence), som var et passende navn på grunn av hennes grenseløse tro på Det guddommelige forsyn. Den nye kommuniteten tok navnet «Hjelpesøstre for sjelene i skjærsilden» (Soeurs Auxiliatrices des Ames du Purgatoire – SA). Hun definerte dens formål til å være å gjøre bot på vegne av sjelene i skjærsilden gjennom konstant bønn og praktisering av nestekjærlighet. Hun var generalsuperior for kongregasjonen inntil sin død. Den 27. desember 1857 avla grunnleggersken og fem andre søstre sine første løfter.

En velynder sendte 500 franc i en konvolutt og ba bare om bønner for sine avdøde slektninger, og leien ble avtalt. Paris på denne tiden var en stor byggeplass. Napoleon III hadde engasjert baron Haussmann som sjefsplanlegger med oppdrag å «forvandle Paris til den vakreste byen i verden». Han skulle lykkes i det, men de sosiale kostnadene var enorme, da de gamle middelalderske gatene med sine sammenknyttede samfunn og innarbeidede håndverksbedrifter og butikker ble revet ned for å gi plass for lange, rette bulevarder.

Det var i denne situasjonen at Mor Maria av Forsynet søkte etter hvordan hun skulle oppnå sine mål i praksis: Hvordan organisere et sant religiøst liv? Hvilken vei skulle de velge for å gi et riktig svar på Guds vilje? Svaret kom som vanlig tilfeldig, da noen banket på døren og spurte om «en av søstrene kunne komme og se etter en fattig kvinne i nabolaget som nektet å se en prest eller en nonne». Mor Maria av Forsynet hørte en indre stemme som sa: «Det er slik du skal elske meg». Hennes Hjelpere gikk deretter ut til alle som var alene eller led på en eller annen måte. De fant en verden de ikke kunne ha forestilt seg: alkoholisme, enorm fattigdom, utstøtelse, ekstrem trangboddhet. De gikk inn i denne verdenen, tok seg av de syke og de lidende og evangeliserte samtidig.

Hennes åndelige visjon fant sin endelige form, og hun ba paven om å velsigne det nye instituttet. Kjærligheten til sjelene i skjærsilden skulle uttrykkes ved hjelp av kjærlighetsarbeid på jorden. Men for seg selv følte hun seg fortsatt ikke i stand til å uttrykke sin visjon i en endelig form. Det klarte hun imidlertid gjennom møtet med en ung jesuittpater, père Basuiau, som ble hennes åndelige lærer og overtalte instituttet til å basere sine konstitusjoner på jesuittordenens. Dette ble akseptert formelt den 25. mars 1859.

Nå begynte det å strømme til postulanter i stort antall, og huset, som de hadde blitt i stand til å kjøpe i november 1857 takket være Madame Juriens sjenerøsitet, knaket i sine sammenføyninger. En velstående ung enke, Madame Simart, sluttet seg til kongregasjonen, og hun tok med seg sårt tiltrengte møbler, og da hun tvilte på sitt kall, bestemte hun seg for å bli, ellers ville ikke søstrene ha noen stoler å sitte på! I 1861 inkluderte postulantene Mor Maria av Forsynets søster Emma, som var en viss trøst etter at hennes eneste bror hadde dødd året før. I 1863 ble instituttets andre hus åpnet i Nantes.

Mor Marias fysiske helse begynte å svikte og ble et nytt kors å bære i tillegg til dem hun bar som grunnleggerske og generalsuperior for kongregasjonen. Dette holdt henne borte fra direkte involvering med de fattige som hennes institutt var viet til å tjene. I 1865 svevde hun mellom liv og død i en måned med en sykdom som legene ikke klarte å diagnostisere. Det viste seg å være uhelbredelig kreft, og i 1867 så hun seg selv «slynget ut i evigheten». Men hun hadde ennå fire år igjen å leve, fire år som var preget av stadig økende smerter.

I august 1867 kom Msgr Languillat, den jesuittiske generalvikaren av provinsen Kiang Nang i Kina, for å feire messe ved instituttet. Han annonserte at han kom til Hjelperne for å se etter hjelpere. Rundt tretti søstre meldte seg frivillig til å reise til Kina, selv om det i begynnelsen var sterkt mot Mor Marias vilje. Antallet ble senere redusert til seks, og de første av dem dro i 1867. De dro til en situasjon hvor evangelisering akkurat begynte å bli mulig igjen etter forfølgelsene under Opiumskrigen. Fra starten rekrutterte de kinesiske Hjelpere. Da utenlandske misjonærer ble tvunget ut av landet av kommunistene mellom 1945 og 1953, ble 100 kinesiske Hjelpere igjen, og de forble trofaste i sin misjon i de tretti årene hvor det ikke var mulig med noen kontakt med moderhuset.

Den 8. desember 1869, dagen da Første Vatikankonsil åpnet, mottok Mor Maria et brev fra Roma som bekreftet henne som generalsuperior for resten av livet. En annen utenlandsk grunnleggelse ble foretatt i Brussel. I januar 1870 brøt den fransk-prøyssiske krig ut, og stilt overfor en forverret situasjon i Paris bestemte Mor Maria seg for å sende novisene til Nantes og Brussel for å sikre fremtidige ressurser. Hennes siste måneder ble tilbrakt i et beleiret Paris med mangel på mat og brensel og mens murpussen falt av veggene. Hun måtte gå ut i Paris under ild fra fiendens våpen, og presten som bisto henne, p. Pierre Olivaint, døde i Pariskommunens massakre noen måneder senere. De ble tvunget til å ta tilflukt i kjelleren. Hennes kreftsykdom ga henne et åpent sår i siden og hennes smerter var ulidelige. Men hennes kjærlighet til Kristus og hennes tro på Guds Forsyn var usvekket. Slik døde hun den 7. februar 1871 i Paris.

Den 22. februar 1955 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble saligkåret den 26. mai 1957 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 7. februar. Kongregasjonen spredte seg vidt i hennes levetid og finnes nå i 25 land på fire kontinenter, særlig i misjonsområder som Kina, Japan, Mexico, Indonesia og Afrika.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Ball (2), Schauber/Schindler, Abbaye Saint-Benoît, Index99, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org,  newsaints.faithweb.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. september 2000

SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/esmet

Voir aussi : http://alexandrina.balasar.free.fr/eugenie_smet.htm