Saint Guillaume
d'Eskill, évêque
Guillaume naît vers 1125
à Crépy-en-Valois et devient chanoine de Sainte-Geneviève de Paris. L'évêque de
Roskill, au Danemark, lui demande de venir réformer le monastère d'Eskill. Il
en devient l'abbé puis l'une des personnalités les plus marquantes de l'Eglise
danoise. Désigné pour négocier le mariage d'Ingeburge de Danemark, sœur du roi
Canut, avec Philippe Auguste, il réussit sa mission mais en subit le
contrecoup lorsque le roi répudie son épouse. Il parvient cependant à faire
rétablir la justice à Rome et retourne au Danemark où il meurt en 1203,
laissant son monastère en pleine prospérité.
Saint Guillaume Eskill
Abbé à Eskill, au
Danemark (+ 1202)
Confesseur.
Il reçut son éducation et
ses connaissances auprès de son oncle qui était abbé de l'abbaye de Saint
Germain des Prés à Paris et qui en fit un chanoine de Sainte Geneviève de
Paris. Ce chapitre canonial connaissait de graves désordres et le pape Eugène
III, lors de son passage à Paris, décida de donner une communauté plus
édifiante à l'église Sainte Geneviève en y établissant les religieux de
l'abbaye de Saint Victor. Saint Guillaume décida alors d'y entrer. A la demande
du roi du Danemark, inspiré par l'évêque de Roskild, lui-même ancien élève de
l'Université de Paris et avec l'accord de l'abbé de Sainte Geneviève, il s'en
fut au Danemark et devint abbé de l'abbaye Saint Thomas d'Eskill dans le
Seeland où il rétablit une authentique vie monastique. C'est là qu'il
s'endormit en paix après quarante années dans la charge abbatiale.
Dans l’île de Sjaelland,
près de Roskilde au Danemark, en 1203, saint Guillaume, abbé. Chanoine régulier
de Sainte-Geneviève à Paris, appelé au Danemark, il réforma la discipline
régulière, non sans peine ni oppositions, et quitta cette vie durant la nuit de
Pâques.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/923/Saint-Guillaume-Eskill.html
Abbé en Danemark
(1104-1202)
Saint Guillaume naquit à Paris. Il fut élevé et instruit au couvent de
Saint-Germain-des-Prés, et se fit remarquer dès sa jeunesse par les brillantes
qualités de son esprit et de son coeur.
Nommé chanoine de Sainte-Geneviève, il eut à subir la jalousie de ses frères et
se retira à l'institut des Chanoines réguliers de Saint-Augustin, nouvellement
établi. On peut dire qu'il fut de tous le plus fervent dans l'observation de la
Règle; tout son temps était occupé à la lecture, à la prière et à la
contemplation; il était heureux de manger le pain de son et d'orge de la
communauté avec des herbes amères pour tout assaisonnement, et il savait
ajouter largement aux pénitences communes.
Une nuit, Jésus-Christ apparut à Guillaume et lui dit: "Guillaume, tu dois
aller pour Mon service dans une île éloignée; tu y endureras de grandes peines;
mais, après les avoir vaincues par Ma grâce, tu viendras régner avec Moi dans
le Ciel." Peu après, Waldemar, roi de Danemark, fils de saint Canut, fit
demander à Paris des Chanoines réguliers, et Guillaume fut envoyé avec trois
autres compagnons.
Il eut un rôle difficile à remplir, celui de réformer un monastère abandonné au
relâchement. Ses trois compagnons, vaincus par la violence du froid,
retournèrent à Paris, et Guillaume eut contre lui tous les religieux de
l'ancien couvent, qui s'acharnèrent à le décourager et à le faire partir. Le
démon lui-même n'épargna rien pour le vaincre; il mit un jour le feu à sa
chambre, si bien que Guillaume ne put se sauver que miraculeusement.
Son humilité, sa patience, ses austérités, sa soumission à la Volonté de Dieu
furent si admirables, qu'elles changèrent enfin le coeur de ces religieux
dévoyés, qui avaient longtemps voulu le perdre et l'assassiner.
En récompense de tant de mérites, Dieu glorifia Son serviteur dès cette vie,
par de nombreux miracles et même par la résurrection d'un mort. Il fut averti
de l'époque de sa mort sept ans à l'avance, s'y prépara par un redoublement de
prières et d'austérités, et fut réjoui avant son trépas par la visite de
Jésus-Christ.
Abbé L. Jaud, Vie des Saints pour tous les jours de l'année, Tours, Mame,
1950.
SOURCE : http://magnificat.ca/cal/fr/saints/saint_guillaume_de_paris.html
Guillaume d’Eskill
1125-1203
Guillaume naquit vers
1125 à Saint-Germain (Crépy-en-Valois) et grandit sous la férule de son oncle,
prieur à Saint-Arnoul puis abbé à Saint-Germain.
En 1141, il fut nommé
chanoine séculier de Sainte-Geneviève de Paris, et pourvu de plusieurs
bénéfices. Sa situation pécunière et sa régularité à l’office excitèrent
l’envie de deux de ses confrères qui, voyant son inclination pour la vie
monastique, feignirent d’avoir le même désir pour l’entraîner avec eux. Tous
trois se rendirent à Pontigny. Les deux compagnons de Guillaume partirent
bientôt sous divers prétextes, espérant s’emparer de ses bénéfices, mais il les
imita ! Ils promirent alors de retourner à Pontigny au bout d’un an. Guillaume
eut le temps de se rendre compte de leur supercherie, et abandonna ses désirs
de vie cistercienne. Il crut satisfaire à son vœu en embrassant la réforme qui,
en 1148, établit à Sainte-Geneviève de Paris des chanoines réguliers à la place
des chanoines séculiers. Quelque temps auparavant, il avait été ordonné diacre
par l’évêque de Senlis.
Dès cette époque,
Guillaume montra la fermeté de son caractère : jaloux de la gloire et des
droits de son ordre, n’admettant aucun abus d’où qu’il vienne, il défendra sans
ménagement la régularité et l’observance.
En 1161, le bruit se
répandit que la tête de sainte Geneviève avait disparu de sa châsse, et l’on
accusait les chanoines de vol. Guillaume rédigea l’enquête menée par les
évêques de la province, pour justifier ses confrères, l’enquête ayant abouti à
un non-lieu.
En 1164, le nouvel abbé
de Sainte-Geneviève prétendit en faire confirmer les dignitaires par le roi ;
Guillaume empêcha l’abbé d’exercer ses fonctions et alla en référer au pape,
alors à Sens. Le pape, prudent, lui donna raison, mais lui prescrivit de
s’accuser d’être sorti du monastère sans permission. L’abbé lui imposa comme
pénitence d’aller manger sept jours par terre avec les chiens. Le pape alors,
mis au courant, prit entièrement parti pour Guillaume.
C’est alors que l’évêque
de Roskilde (Danemark) émit le désir d’avoir des chanoines réguliers pour
introduire la réforme dans un monastère de l’île d’Eskill. Guillaume partit
avec trois confrères, mais ils ne furent accueillis que bien froidement par des
moines corrompus qui n’avaient pas envie de corriger leurs habitudes. Le tenace
Guillaume se mit au travail, réussit à vaincre bien des obstacles et put
établir la réforme projetée ; le monastère fut transféré sur l’île de Seelande,
érigé en abbaye, dont il fut alors nommé abbé.
Il y eut de grosses
difficultés, à cause de plusieurs incendies. Mais l’évêque de Lund aida
Guillaume autant qu’il le put et l’abbaye reprit son essor.
Peu à peu, Guillaume
supervisa et implanta la réforme dans plusieurs monastères du Danemark.
En 1193, il fut envoyé
auprès de Philippe-Auguste pour négocier le mariage de celui-ci avec Ingeburge,
fille du roi danois. Le mariage eut lieu le 14 août, et le roi français
prétendait renvoyer son épouse dès le lendemain. Guillaume vint expliquer
l’affaire au pape. De retour en France, il fut arrêté six semaines à
Châtillon-sur-Seine, fut libéré au début de 1196, mais dut retourner au
Danemark sans avoir pu réconcilier le roi et la reine (la paix n’interviendra
qu’en 1213).
Guillaume réintégra son
abbaye, continuant de combattre avec ardeur pour la régularité.
Il mourut dans la nuit de
Pâques, le 6 avril 1203, et fut canonisé en 1224.
Guillaume est parfois
nommé de Roskilde, du nom du siège épiscopal de l’évêque qui
l’accueillit.
SOURCE : http://www.samuelephrem.eu/2015/04/guillaume-d-eskill.html
Saint Guillaume d’Eskill
Confesseur
Fête le 6 avril
Église de France
près de Crépy-en-Valois,
Oise, v. 1125 – † 1203
Canonisé en 1224
L’abbé de
Saint-Germain-des-Prés fit de son neveu Guillaume, un chanoine régulier de
Sainte-Geneviève, à Paris : le prieur de cette abbaye était nommé par le
roi et non par le pape, comme la Règle le voulait. Guillaume se rendit alors à
Rome pour se plaindre mais n’obtint aucune excuse valable à ses yeux. Guillaume
partit donc au Danemark où il trouva une femme pour le roi de France Philippe
II Auguste : Ingeburge ou Isambour, princesse danoise de la dynastie des
Valdemar. Quand le roi la répudia, Guillaume se rendit à Rome pour prouver que
les arguments royaux de parenté trop proche ne tenaient pas. Innocent III
excommunia le roi en 1200, et Guillaume, arrêté et enfermé à
Chatillon-sur-Seine. Une fois libéré, Guillaume poursuivit son œuvre de
restauration de l’Église au Danemark, réforma les monastères danois, demeurant
dans l’île d’Eskill (auj. Elshihoë, Danemark). Abbé de l’abbaye de Saint Thomas
(Seeland), il mourut avant que le roi de France ait décidé de reprendre son
épouse danoise.
SOURCE : http://www.martyretsaint.com/guillaume-deskill/
Also
known as
William of Aebelhold
William of Aebelholt
William of Æbelholt
William of Ebelholt
William of Eskhill
William of Eskyll
William of Ise Fjord
William of Paris
William of the Paraclete
Guglielmo…
16 June (translation
of relics)
formerly 18 June
Profile
Born to the Gallic upper
class. Educated at
the cathedral school of
Saint Germain. Priest. Canon at
the church of Saint Genevieve in Paris, France until
c.1170.
Widespread reputation for holiness and austerity; his life was so austere that
his brother priests harassed
him into leaving the city. When Pope Eugene
III implemented stricter discipline in 1148,
William returned and became sub-prior.
When there was a need for
some one to help reform the discipline and liturgical devotion of the
Danish monasteries,
the bishop sent
William. While working at Eskilsoe, he became its abbot,
and stayed for 30 years. Faced opposition from lax brothers and
local nobles, but never flinched. Founded the abbey of
Saint Thomas in Aebelholt, Zeeland.
His extensive correspondence has survived, and is a valued source for Danish history
of the period.
Born
Easter Sunday, 6 April 1203 in Denmark of
natural causes
21
January 1224 by Pope Honorius
III
receiving a vision
of Saint Genevieve
a torch lighting
itself by touching his grave
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Catholic
Encyclopedia: William of Ebelholt
Catholic
Encyclopedia: William of Paris
Lives of the Saints, by Father Alban
Butler
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
Saints
and Their Attributes, by Helen Roeder
other
sites in english
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
“Saint William of
Eskilsoe“. CatholicSaints.Info. 3 April 2024. Web. 12 June 2024.
<https://catholicsaints.info/saint-william-of-eskilsoe/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-william-of-eskilsoe/
Book of Saints –
William of Eskill
Article
(Saint) Abbot (April
6) (13th
century) Born in Paris (A.D. 1105)
and educated at Saint Germain-des-Pres
by the Abbot Hugh,
his uncle, he became a Canon of Saint Genevieve,
and took a prominent part in the reform of that Chapter (A.D. 1147).
He afterwards founded a monastery of
Canons Regular at Eskill in Denmark,
where he died,
full of merits, after a long life of exterior and interior trials (A.D. 1203).
He was canonised (A.D. 1224)
by Pope Honnorius
III.
MLA
Citation
Monks of Ramsgate. “William
of Eskill”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info.
5 April 2017. Web. 12 June 2024.
<https://catholicsaints.info/book-of-saints-william-of-eskill/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-william-of-eskill/
St. William of Eskilsoe
Feastday: April
6
Death: 1203
Missionary. Born at
Saint-Germain, France, circa 1125, he served as a canon at
the church of St. Genevieve, Paris, under the great Abbot Suger until
about 1170, when he was sent to Denmark with
the mission of reforming the canons at Eskilsoe at the request of the bishop of
Roskilde. He became abbot there
and, during his three decades among the Danes, he also reformed many other
communities. He also founded the abbey of
St. Thomas, in Zeeland. He died in Denmark.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=2132
William of Eskhill, OSA
Abbot (RM)
(also known as William of
Aebelholt or Eskilsoë)
Born in Paris, France, c.
1125; died in Denmark, on April 6, 1203; canonized in 1224 by Pope Honorius
III.
William of Eskilsoë, the
English equivalent of Eskiloë (Ise Fjord), a Danish town that once housed an
abbey, was one of the most revered saints of Denmark, and his extant letters
are a valuable source for the history of the Danish church. His early
experiences stood him in good stead in Denmark. After being educated by the
monks of Saint-Germain-des-Pres in Paris under the direction of his uncle Hugh,
he became a canon of the church of Sainte-Geneviève-du-Mont. But his
fellow-canons were lax, and frequently mocked their new recruit for his
disciplined life. They so disliked him that William was forced to resign and
take a living at Epinay outside Paris.
Fortunately, Pope
Eugenius III visited Paris in 1148, perceived the laxity of the canons of
Sainte-Geneviève-du-Mont, and replaced them with more devout men. William
rejoined the canons and became the sub-prior, where he reputation for canonical
discipline and holiness grew and reached the ears of Bishop Axel (or Absalom)
of Roskilde, Denmark. About 1170, the bishop sent a young Dane, Saxo
Grammaticus, who became a leading historian, to invite William to undertake the
reformation of the monasteries in his diocese. William accepted the invitation.
His early trials in Paris
fitted him for reforming the abbey of Eskilsoë. William first expelled two
monks, setting about the reformation of the rest. His enemies tried to overcome
his zeal by appealing to powerful lords, but for 30 years William unflinchingly
persisted, in spite of inner strain and painful illnesses. He also founded the
Abbey of St. Thomas in Aebelhold (Ebelholt), Zeeland.
William sanctified
himself by a life of prayer and austere mortification, added to the suffering
caused by extreme poverty and a severe climate. He wore a hair-shirt, lay on
straw, and fasted every day. Imbued with a deep sense of the greatness and
sanctity of our mysteries, he never approached the altar without watering it
with his tears, offering himself to God in the spirit of adoration and
sacrifice.
About 1194, William went
to Rome on behalf of Ingelburga, sister of the Danish king, who had been
repudiated by her husband, King Philip Augustus of France, but he returned to
Eskilsoë to die (Attwater, Benedictines, Bentley, Encyclopedia, Husenbeth,
Walsh).
In art, Saint William has
a torch which lights itself on his grave. Sometimes he is shown as Saint
Geneviève appears to him (Roeder).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/0406.shtml
St. William of Paris
Abbot of
Eskill in Denmark,
born 1105; died 1202. He was born of a noble French family,
and became a secular canon at Ste Geneviève-du-Mond and,
after Suger's reform,
a canon regular. He was sub-prior of the monastery when
Bishop Absalom of Lund, who had heard reports of William's sanctity,
sent Saxo
Grammaticus to Paris to
request his assistance in restoring religious discipline in his diocese.
The saint acceded
to his request, becoming Abbot of
Eskill, where he succeeded in bringing back the religious to the
primitive observance of their rule. He was canonized on
12 February, 1224, his feast being
observed on 6 April.
"St. William of
Paris." The Catholic Encyclopedia. Vol. 15. New York:
Robert Appleton Company, 1912. 6 Apr.
2015 <http://www.newadvent.org/cathen/15636b.htm>.
Transcription. This
article was transcribed for New Advent by Dennis McCarthy. For Geneviève.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. October 1, 1912. Remy Lafort, S.T.D.,
Censor. Imprimatur. +John Cardinal Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2023 by Kevin Knight.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/15636b.htm
St. William of Ebelholt
(Also called WILLIAM OF
PARIS and WILLIAM OF THE PARACLETE.)
Died on Easter Sunday,
1203, and was buried at Ebelholt. He was educated by his uncle Hugh,
forty-second Abbot of St-Germain-des-Pres at Paris; and having been ordained
subdeacon received a canonry in the Church of Ste-Geneviève-du-Mont. His
exemplary life did not commend him to his fellow canons, who tried to rid
themselves of his presence, and even prevented by slander his ordination to the
diaconate by the Bishop of Paris. William obtained this order from the Bishop
of Senlis by his uncle's intercession, and was soon afterwards presented by the
canons to the little priory of Epinay. In 1148, by order of Pope Eugene III,
the secular canons of Ste-Geneviève were replaced by canons regular from the
Parisian monastery of St. Victor, whose prior, Odo, was made abbot of
Ste-Genevieve. William soon afterwards joined the new community and was made
sub-prior. In this position he showed great zeal for the religious life, and on
one occasion opposed the entry of a new prior who had obtained his position
irregularly; for this he was punished by Abbot Garin, successor of Odo, but his
action was finally supported by Pope Alexander III.
In 1161 Absalom, Bishop
of Roskilde, Denmark, sent to Paris the provost of his cathedral to obtain
canons regular for the reform of the monastery of St. Thomas of Eskilsöe. In
1165 William journeyed to Denmark with three companions, and became abbot of
that house. In spite of difficulties arising from poverty and opposition on the
part of the community he reformed the monastery and in 1178 transferred it to
Ebelholt, or the Paraclete, in Zeeland. He was entrusted with important
business by Absalom, now Archbishop of Lund, and intervened in the case of
Philip Augustus of France who was attempting to repudiate his wife Ingelborg,
sister of Cnut of Denmark. The genealogy of the Danish kings which he drew up
on this occasion to disprove the alleged impediment of consanguinity and two
books of his letters, some of which deal with this affair, have come down to
us, and together with an account of probable authenticity of the invention of
the relics of Ste-Geneviève in 1161 and a few charters relating to his
monastery may be found in P.L., CCIX. An account of his miracles is given in
the "Vita" written by one of his younger disciples. He was canonized
by Honorius III in 1224. His feast is commemorated on 18 June.
For the Vita and
other sources of William's Life see LANGEBEK, Script. rer. dan. (9
vols., Copenhagen, 1772-1878), reprinted in P. L., CCIX; PAPERBROCH, Vita, with
commentary, in Acta SS., I April, 625 sqq.; LAGER, Ep. XL in P.
L., CLXXXVI.
Raymund Webster.
SOURCE : http://en.wikisource.org/wiki/Catholic_Encyclopedia_%281913%29/St._William_of_Ebelholt
Saint William of Eskilsoë
Jul 02, 2015 /
Written by: America
Needs Fatima
FEAST APRIL 6
Founder of the Abbey of
St. Thomas in Aebelhold
William was born into an
illustrious French family and raised in the Benedictine Abbey of
Saint-Germain-des-Prés under the tutelage of his uncle, Abbot Hugh. The
regularity of his conduct and virtuous life earned him the admiration of the
community.
After being ordained a
sub-deacon, he was appointed a canon of the Church of Sainte-Geneviève-du-Mont
in Paris where the sanctity of his life greatly annoyed his worldly and lax
fellow-canons. They mocked him for his more disciplined life and so persecuted
him that William was forced to resign his canonry.
However, in 1148, during
a visit to Paris by Blessed Pope Eugene III, the latter observed the canonical
laxity that reigned at Sainte-Geneviève-du-Mont and replaced the canons with
more observant men thus vindicating William’s reputation.
Under the direction of
the famous Abbot Suger a new canonry with a stricter set of rules was
established. William rejoined the community and, in a short time, became
sub-prior.
William tempered his zeal
for regular discipline with so much sweetness and humility that he led all to
practice the rule with joy. The fame of his wisdom and sanctity even reached
the ears of Absalon, the Bishop of Roskilde in Denmark, who sent his provost,
the historian Saxo the Grammarian, to ask William to come to Denmark to help
with the much-needed reforms there.
The prospect of hardships
and challenges in the service of Our Lord inspired William to accept the
invitation, and he cheerfully traveled to Denmark.
There, he was appointed
Abbot of Eskilsoë and, although he faced many difficulties both from powerful
people and from within himself, he triumphed through prayer and patience. His
apostolic zeal and perseverance bore much fruit for the Catholic Faith in
Denmark during the thirty years he lived among the Danes.
He also founded the Abbey
of St. Thomas in Aebelhold (Ebelholt) in Zeeland and traveled to Rome to
intercede with the Pope on behalf of the king’s sister, Ingelburga, who had
been repudiated by her royal husband, King Philip Augustus of France.
William died in Denmark
on April 6, 1203 and was canonized in 1224 by Pope Honorius III.
SOURCE : https://americaneedsfatima.org/articles/saint-william-of-eskilsoe
St. William of Paris, Abbot and Reformer
On April 6, we celebrate the feast of St. William of Paris (also known as St.
William of Eskilsoe, Saint William of Æbelholt, and St. William of the
Paraclete). Known for his holiness and austerity, he was the Abbot of Eskiloe
(a city in Denmark which once housed an abbey) and one of the most venerated
saints of Denmark.
William (1105 - 1203) was born in Paris of a noble French family. He was
educated by the monks of Saint-Germain-des-Pres under the direction of his
Uncle Hugh, the abbot. From there, he was received by the chapter of secular
canons of St. Genevieve. This was already a venerable college of canons,
having been founded by King Clovis and St. Choltide in the 6th Century.
But it had grown decadent and in great need of reform. In fact, his fellow
canons were so hostile to William and his disciplined way of life that he had
to leave and relocate to Epinay, outside of Paris.
Pope Eugene III visited the abbey in 1148, discovering its poor state. The
reform of St. Genevieve was entrusted to the Canons Regular of St. Victor, who
were a relatively new canonical house on the outskirts of Paris, being founded
only a few decades earlier. The prior of St. Victor, Odo, came to St.
Genevieve and William returned to the community as sub-prior. Together
they overcame their opposition and won the community over to the reform.
Shortly afterwards, Bishop Absalon of Roskild, who had been a student at St.
Genevieve, called William to Denmark to reform the abbey of Ebbelholt.
William accepted this difficult task and became abbot. There was
great resistance to William, but he was prepared to meet it. For thirty
years, he overcame every obstacle in order to achieve his goal. He relied
on prayer and penance, as well as his experience to succeed, which he did brilliantly.
During the thirty years he served as an abbot, he slept on straw, fasted
daily, and wore a hair shirt. Filled with a deep sense of the greatness
and sanctity of our mysteries, he never approached the altar without watering
it with his tears, offering himself to God in the spirit of adoration and
sacrifice.
Thanks to his efforts, Ebbelholt was reformed and another house of canons was
founded. He died in 1203, and was canonized by Pope Honorius III in 1224.
SOURCE : https://catholicfire.blogspot.com/2016/04/st-william-of-paris-abbot-and-reformer.html
April 6
St. William, Abbot of
Eskille, Confessor
HE was born of an
illustrious family in Paris, about the year 1105, and received his education in
the abbey of St. Germain-des-Prez, under his uncle Hugh, the abbot. By the
regularity of his conduct, and the sanctity of his manners, he was the
admiration of the whole community. Having finished his studies, he
was ordained sub-deacon, and installed canon in the church of St.
Genevieve-du-Mont. His assiduity in prayer, love of retirement and mortification,
and exemplary life, seemed a troublesome censure of the slothful and worldly
life of his colleagues; and what ought to have gained him their esteem and
affection, served to provoke their envy and malice against him. Having in vain
endeavoured to prevail on this reformer of their chapter, as they called him,
to resign his canonry, in order to remove him at a distance, they presented him
to the curacy of Epinay,
a church five leagues from Paris, depending on their chapter. But not long
after, Pope Eugenius III., coming to Paris, in 1147, and being informed of the
irregular conduct of these canons, he commissioned the celebrated
Suger, abbot of St. Denys, and prime minister to King Lewis the Young, to
expel them, and introduce in their room regular canons from the abbey of St.
Victor: which was happily carried into execution, Eudo of St. Victor’s being
made the first abbot. St. William with joy embraced this institute, and was by
his fervour and devotion a pattern to the most perfect. He was in a short time
chosen sub-prior. The perfect spirit of religion and regularity which he
established in that community, was an illustrious proof of the incredible
influence which the example of a prudent superior has over docile religious
minds. His zeal for regular discipline he tempered with so much sweetness and
modesty in his injunctions, that made all to love the precept itself, and to
practise with cheerfulness whatever was prescribed them. The reputation of his
wisdom and sanctity reached the ears of Absalon, bishop of Roschild, in
Denmark, who, being one of the most holy prelates of his age, earnestly sought
to allure him into his diocess. He sent the provost of his church, who seems to
have been the learned historian Saxo the Grammarian, to Paris on this errand. A
prospect of labours and dangers for the glory of God was a powerful motive with
the saint, and he cheerfully undertook the voyage. The bishop appointed him
abbot of Eskille, a monastery of regular canons which he had reformed. Here St.
William sanctified himself by a life of prayer and austere mortification; but
had much to suffer from the persecutions of powerful men, from the extreme
poverty of his house in a severe climate, and above all from a long succession
of interior trials: but the most perfect victory over himself was the fruit of
his constancy, patience, and meekness.—On prayer was his chief dependance, and
it proved his constant support. During the thirty years of his abbacy, he had
the comfort to see many walk with fervour in his steps. He never left off wearing
his hair-shirt, lay on straw, and fasted every day. Penetrated with a deep
sense of the greatness and sanctity of our mysteries, he never approached the
altar without watering it with his tears, making himself a victim to God in the
spirit of adoration and sacrifice, together with, and through the merits of the
holy victim offered thereon: the dispositions in which every Christian ought to
assist at it. He died on the 6th of April, 1203, and was canonized
by Honorius III., in 1224. See his life by a disciple in Surius, and at large
in Papebroke’s Continuation of Bollandus, t. 1. Apr. p. 620. Also M. Gourdan in
his MSS. Lives of Illustrious Men among the regular Canons at St. Victor’s, in
Paris, kept in the library of MSS. in that house, in fol. t. 2. p. 324 and 814.
Rev. Alban
Butler (1711–73). Volume IV: April. The Lives of the
Saints. 1866.
SOURCE : http://www.bartleby.com/210/4/064.html
San Guglielmo di
Eskill Abate
Festa: 6 aprile
Parigi, 1125 - 6 aprile
1203
Nato a Parigi intorno al
1125, si distinse per la sua devozione alla perfezione religiosa, subendo
l'ostilità dei confratelli a Saint-Genoveffa. La sua vocazione lo portò in
Danimarca nel 1161 per introdurre la riforma nei monasteri, diventando abate di
Aebelhoit e figura di riferimento della Chiesa danese. La sua fama si estese
anche alla politica, quando si recò a Roma nel 1194 per difendere la
legittimità del matrimonio tra Filippo Augusto di Francia e Ingelburga di
Danimarca. Morì nel 1203, senza vedere la riconciliazione dei reali, ma la sua
santità fu riconosciuta nel 1224. Le sue lettere, conservate in Scripta Rerum
Danicarum, offrono una preziosa fonte di informazioni sulla Chiesa danese del
XII secolo.
Martirologio
Romano: Nell’isola di Eskill vicino a Roeskilde in Danimarca, san
Guglielmo, abate, che, chiamato in Danimarca dal cenobio dei Canonici Regolari
di Parigi, rinnovò non senza affanni e ostacoli l’osservanza della regola e
lasciò la vita all’alba della domenica di Pasqua.
La sua Vita è stata scritta da un autore che si dice suo discepolo, ma sembra molto posteriore e di valore storico piuttosto dubbio.
Nato verso il 1125 a Parigi o a St-Germain presso Crépy-en-Valois, Guglielmo fu educato da un suo zio monaco di S. Arnolfo, poi abate di Saint-Germain-des-Prés.
A sedici anni era canonico secolare di S. Genoveffa, dove fu vittima della gelosia dei suoi colleghi, che tentarono di sfruttare il suo amore per la solitudine e per la perfezione, spogliandolo dei suoi benefici. Egli sventò i loro intrighi fu ordinato diacono dal vescovo di Senlis, poi seguì la riforma che, nel 1148, pose dei Canonici Regolari al posto dei canonici secolari di S. Genoveffa. Preoccupato della gloria del suo Ordine, vegliò sulla regolarità dell'osservanza e combatté ogni abuso. Nel 1161 scrisse la relazione dell'inchiesta fatta dai vescovi della provincia di Parigi sulla custodia del corpo di s. Genoveffa da parte dei Canonici.
Il fondatore di Copenhagen, Assalonne, vescovo di Roschild in Danimarca, richiese dei Canonici Regolari per introdurre la riforma nel monastero dell'isola di Eskill o Aebelhoit (Elshihoè). Guglielmo fu inviato con tre altri compagni, dapprima essi furono mal ricevuti ma poi Guglielmo trionfò sugli ostacoli posti dai canonici ostili alla riforma che venne attuata. Nel 1175, il monastero, eretto in abbazia, fu trasferito nell'isola di Seeland e Guglielmo ne divenne l'abate facendone ben presto un centro di irradiazione spirituale. Il nuovo monastero si dibatté nelle difficoltà materiali, aggravate dagli incendi, ma Assalonne, divenuto arcivescovo di Lund nel 1170, sostenne il suo amico Guglielmo e il monastero ritrovò la sua prosperità. Guglielmo divenne un grande personaggio della Chiesa di Danimarca e controllò praticamente tutti i monasteri del paese, anche quelli di altri Ordini, ciò che non accadde senza resistenze o insuccessi .
Francese, divenuto danese, Guglielmo prese attivamente parte ai negoziati relativi al matrimonio del re di Francia, di Filippo Augusto, con Ingelburga, sorella del re Canuto di Danimarca, che fu celebrato ad Amiens il 14 agosto 1193. Si sa che l'indomani del matrimonio il re di Francia rifiutò di considerare Ingelburga come regina e voleva ripudiarla. Avendo i vescovi di Francia annullata l'unione sotto il pretesto della parentela, Guglielmo partì per Roma nel 1194 per affidare la causa al papa e per dimostrare l'inesistenza del vincolo di sangue; nello stesso tempo sostenne la posizione della regina. Al suo ritorno da Roma fu inseguito dalla polizia del re di Francia e trattenuto a Digione dal duca di Borgogna. Ci volle l'intervento degli abati di Cîteaux e di Clairvaux perché egli potesse proseguire il suo cammino verso la Danimarca passando per Parigi.
Morì nella notte di Pasqua, il 6 aprile 1203, senza aver visto la riconciliazione fra il re e la regina che ebbe luogo dieci anni più tardi.
Poco dopo, l’arcivescovo di Lund e i vescovi di Oslo e di Skara, chiesero al papa Onorio III di procedere alla canonizzazione di Guglielmo Il 12 maggio 1218 il papa concesse l'autorizzazione per le ricerche canoniche, raccomandando cautela, ma nonostante i molti miracoli il processo durò a lungo e solo il 31 gennaio 1224 fu emanata la Bolla con la quale Guglielmo era proclamato santo, mentre nel 1228 si ebbe la traslazione delle reliquie nella chiesa del monastero di Aebelholt, che era stata terminata sette anni dopo la morte del santo.
La commemorazione fu stabilita per il 16 giugno, dato che la festa di Pasqua, giorno in cui era morto, era continuamente mobile.
Guglielmo è stato per tutto il Medioevo uno dei piu venerati santi della
Danimarca, specialmente del Själland e, quando venne la Riforma, non fu facile
sradicarne il ricordo nel popolo. Nel Martirologio Romano Guglielmo è ricordato
il 6 aprile. Di lui si conservano più di un centinaio di lettere, pubblicate in
Scripta Rerum Danicorum, preziose per le notizie che recano non solo
sull’autore, ma anche sulla Chiesa di Danimarca nel sec. XII.
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/48660
Den hellige Vilhelm av
Æbelholt (~1127-1203)
Minnedag: 16.
juni
Den hellige Vilhelm (fr:
Guillaume) ble født rundt år 1127 i Saint-Germain i Crépy-en-Valois i
Frankrike. Han kom fra en fornem normannisk adelsfamilie og hans foreldre var
Rudolf og Emeline. Han ble allerede som gutt bestemt for prestegjerningen og
satt «i lære» hos sin onkel Hugo, som var den 42. abbeden i det berømte
benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB)
Saint-Germain-des-Prés i Paris. Ennå før han var helt voksen lot abbed Hugo ham
vie til subdiakon, seksten år gammel, fikk ham utnevnt til prost av Espineuil
og skaffet ham også en prebende (kannikeembete med inntekt) ved
kirken St. Genovefa (Sainte-Geneviève-du-Mont) i Paris.
Kapitlet
(kanniksamfunnet) der var grunnlagt allerede på 500-tallet av frankerkongen
Klodvig I (481-511) og den hellige Klothilde. Men
det var blitt dekadent og hadde stort behov for reform. Kapitlet var sekulært
og ikke «regelbundet», så det hadde dermed lite av klosterlig skikk, men den
unge Vilhelm fulgte sine klostervaner fra Saint-Germain, og ofte fant man ham
fordypet i lesning. Hans eldre medkanniker likte ikke at han gikk sine egne
veier, og de fryktet for at hans munkeaktige liv kunne bidra til at deres
kloster kom under strengere tukt. De andre kannikene klarte ved hjelp av
sladder å hindre at Vilhelm ble diakonviet av biskopen av Paris, men ved
onkelens inngripen ble han viet til diakon av biskopen av Senlis.
Da den salige pave Eugenius III (1145-53)
besøkte Paris i 1148, merket han seg slappheten blant kannikene i
Sainte-Geneviève, og samme år ble de erstattet av frommere augustinerkanniker,
såkalte «regelbundne augustinere», og Vilhelm sluttet seg til dem. Kildene er
uenige om hvor disse kom fra – noen kilder skriver at den store abbed Suger av
Saint-Denis sendte kanniker fra sitt eget kloster, og at prioren i Saint-Denis
ble abbed i Sainte-Geneviève. Andre skriver at reformen av Sainte-Geneviève ble
betrodd de regelbundne kannikene i Saint-Victor, som var et relativt nytt
kannikkloster i utkanten av Paris, grunnlagt bare et par tiår tidligere. Prior
Odo i Saint-Victor kom til Sainte-Geneviève som prior. På den tiden studerte
den hellige Absalon
av Lund i Paris, blant annet også ved klosteret Sainte-Geneviève, og
han sluttet vennskap med Vilhelm.
Det alle er enige om, er
at Vilhelm kom tilbake til kommuniteten som subprior. Han var stridig og
reformvillig, viljesterk og rettlinjet, og han hadde et heftig temperament. Han
var også selvbevisst, egenrådig og fremfusende, og han var derfor som skapt til
sammenstøt med sine overordnede, og kampene uteble da heller ikke. Hans store
nidkjærhet gjorde at han tiltok seg ansvar han ikke hadde, og han viste langt
fra nødvendig skjønnsomhet i sine forsøk på å reformere Sainte-Geneviève, noe
som førte til mye splid. Blant annet motsatte han seg i 1164 å ta imot en ny
prior som hadde fått stillingen på irregulær måte. Dette ble han straffet for
av abbed Guérin, Odos etterfølger i Sainte-Geneviève, men Vilhelm ble til slutt
støttet av pave Alexander III (1159-81).
Striden sluttet med at
han rundt 1171 ble invitert til Danmark av biskop Absalon av Roskilde (fra 1178
erkebiskop av Lund), som kjente ham fra sin studietid i Paris. Sendebudet var
den unge dansken Saxo Grammaticus, som skulle bli berømt som historiker.
Vilhelm ble tilkalt for å gjenopplive og reformere et døende lite samfunn av
regelbundne kanniker på Eskilsø i Roskilde-fjorden på Sjælland. Abbed Guérin
var nok bare glad til at urokråka Vilhelm reiste fra Paris, men i Danmark fikk
han anledning til å vise hva som bodde i ham.
Ifølge tradisjonen gikk
Vilhelm og tre andre franske kanniker i land på Sjællands kyst den 15. august
1165. Men da hans tre ledsagere så «kannikernes upassende levevis med fester,
druk og kvinder», fant de tilstanden i det danske klosteret så jammerlig at de
ba om å få vende hjem igjen. Også Vilhelm var fristet til å snu, men han lot
seg overtale av Absalon til å se tiden an. Legenden forteller at «Den gamle
Fiende» (Satan) forsøkte å tenne på noe halm som lå rundt den sengen hvor abbed
Vilhelm sov. Men ilden skadet ikke Vilhelm, for som Satan sa: «Det kom en som
var enda sterkere enn meg og overmannet meg » (Luk 11,22).
Vilhelm ble en myndig og
temperamentsfull abbed. Han startet med å utvise to av de seks kannikene og
begynte å reformere de andre, men de var «meget gamle og så godt som ubrugelige
til al dont». Abbeden ble snart hatet av de opprinnelige munkene på grunn av
sin fromhet og askese. De tenkte på å skille seg av med ham for enhver pris,
ja, angivelig ville de til og med drepe ham, især etter at han anla en hage og
serverte en fransk grønnsaksdiett i stedet for kjøtt. På grunn av manglende inntekter
levde de franske munkene i ytterste armod, og til slutt ga de opp og vendte
hjem. Vilhelm ville gjerne følge dem, men Absalon overtalte ham til at bli, sto
ved hans side og ga ham store pengegaver til klosteret. Vilhelm vokste gjennom
motgang og hans åndskraft utfoldet seg, og han fikk ry for å være en
undergjører.
På grunn av
oversvømmelser som gjorde Eskilsø nesten ubeboelig, flyttet munkene rundt år
1175 til Æbelholt i Tjæreby sogn vest for Hillerød. Der grunnla Absalon et
kloster og gjorde Vilhelm til abbed. Pave Alexander III stadfestet ved to
buller det nye klosteret, som på samme måte som det andre ble innviet til
apostelen Thomas.
Den opprinnelige kirken i Tjæreby hadde vært innviet til Parakleten, det vil si
Talsmannen, Den Hellige Ånd, så derfor ble det ofte kalt Monasterium
Sancti Thomae de Paraclito, men klosterets danske navn var og forble Æbelholt.
Etter Vilhelms død ble det også ganske enkelt kalt St. Vilhelms kloster.
Levevilkårene der var
svært barske, og siden kannikene la mest vekt på sjelenes frelse, var kanskje
ikke landbruk og teknikk klosterets sterke side. Et brev forteller at de
tilkalte hjelp fra Esrum Kloster for å løse problemer med vannforsyningen.
Absalon hadde skjenket blyrør til klostrets vannsystem, men det var åpenbart problemer
med å få det til å fungere. En broder Stefan hadde allerede en gang hjulpet
klostret, men Vilhelm skrev til abbeden av Esrum og ba ennå en gang om hjelp.
Vilhelm måtte gang på
gang be Absalon om penger. Han fikk store pengegaver, og Absalon sikret klosteret
bispetiender og store eiendommer i Nord-Sjælland, men om dem kom Vilhelm i
klammeri med det nærliggende Esrom cistercienserkloster. Klosteret ble et av
Danmarks største klostre med et utmerket sykehus. 10-15 år etter grunnleggelsen
var antallet kanniker oppe i 25, og antallet fattige som slo seg ned ved
klosteret og trakk veksler på abbedens store velgjørenhet, vokste stadig til
det var over hundre som fikk daglig bespisning, kunne Vilhelm stolt fortelle i
et brev til paven.
Imidlertid var utgiftene
større enn inntektene. Vilhelm tigget hos Absalon, og munkene ble satt på vann
og brød, som «ikke akkurat var englebrød, men snarere kvegfôr». Unge
klosterbrødre stakk av igjen, men unge studenter kom til, for Vilhelm kunne
latin som sitt morsmål, kjente Bibelen ut og inn og var vel bevandret i
skolastikk og kirkerett. Peder Sunesøn, senere biskop av Roskilde, var en av
dem. Med sin kultur og sin fromhet betegnes Vilhelm som en foregangsmann i den
danske Kirken. Han høynet nivået og virket for klostertukten, også i andre
klostre, for eksempel Børglum, og advarte mot folkets hovedsynd: drukkenskapen.
Men han var også en mester i utskjelling og var særlig frimodig overfor Absalon
og de andre biskopene.
Vilhelm ivret for
kultursamarbeid mellom Danmark og Frankrike og blandet seg i den forbindelse
også inn i politikken. Han kunne også være egensindig og ta feil, for eksempel
i sin energiske støtte til det ulykkelige dansk-franske ekteskapet mellom den
hellige prinsesse Ingeborg og
den franske kongen Filip II August (1180-1223). Av politiske grunner fridde
kongen til Ingeborg Valdemarsdatter, datter av den danske kongen Valdemar den
Store (1157-82) og søster av kong Knut VI (1182-1202). Både Absalon og kong
Knut hadde betenkeligheter, muligens av hensyn til den tysk-romerske keiseren.
Men Vilhelm så gjerne en nærmere forbindelse mellom det danske og det franske
kongehuset, og ved sin flammende veltalenhet lyktes det ham å få ekteskapet
brakt i stand.
I 1193 var Vilhelm med i
følget som brakte Ingeborg til Amiens. Men ekteskapet ble en katastrofe. Kongen
fikk motvilje mot Ingeborg allerede på selve bryllupsnatten, og morgenen etter
forskjøt han henne. Han satte henne i kloster og holdt henne innesperret i
mange år. Ved falsknerier klarte han å påvise at Ingeborg og Elisabeth, hans
første hustru, var blodsbeslektet i fjerde ledd. Etter gjeldende kirkerett var
dette gyldig grunn for skilsmisse, så i mai 1195 skilte Filip seg fra sin
danskfødte dronning. Pave Celestin III (1191-98) annullerte skilsmissen, men
dette hindret ikke kongen fra å gifte seg på nytt i 1196 med den vakre Agnes av
Meran.
På Ingeborgs vegne dro
Vilhelm i 1194 til Roma og pave Celestin III. På veien hjem ble han tatt til
fange i Frankrike av hertugen av Burgund og ble fengslet i nærheten av Dijon,
men han ble løslatt etter to år i 1196 og kunne vende tilbake til sitt kloster.
I 1198 ble Innocent III (1198-1216) pave. I flere år la han press på Filip i
den tyve år lange striden for å få kongen til å ta tilbake sin hustru Ingeborg.
Paven la i 1200 interdikt over hans territorier. Kirkene ble stengt, ingen
sjelemesser ble lest for de avdøde og de døde ble stående uten å bli gravlagt.
Men sommeren 1201 døde Agnes av Meran, et halvt år etter at hun hadde født et
barn. Innocent kom nå kongen i møte ved å erklære hans to barn med Agnes, en
gutt og en jente, for legitime. Da kongen tok dronning Ingeborg tilbake i
navnet, gjorde han det av rent politiske grunner.
Til tross for flausen med
det kongelige ekteskapet steg Vilhelm i aktelse hos det danske kongehuset, og
også hos Absalon, som siden 1178 hadde vært erkebiskop av Lund. Men kong Sverre
av Norge (1177-1202) kalte Vilhelm en «djevelsk tyrann», da Vilhelm deltok i
etableringen av Baglernes parti, som ble kong Sverres største fiender. Ved
siden av erkebiskop Absalon var det nok Vilhelm som ble de norske biskopenes
mest aktive støtte i kampen mot kong Sverre i 1190-årene. I Æbelholt fant
erkebiskopen av Trondhjem og flere norske biskoper et tilholdssted under
stridighetene med kong Sverre. Vilhelm sendte senere noen kanniker til
Konghelle i Oslo stift, hvor de i 1196 grunnla Kastelle kloster, som abbed
Vilhelm fikk tilsyn med. Ennå et par århundrer etter kunne dette
tilhørighetsforholdet spores. Vilhelm levde et brysomt liv, som også hans
tallrike brev minner om; brysomt for andre, men mest for seg selv. Han lot seg
ikke knekke, men uten tvil ble han renset inn i en voksende ydmykhet og
selvoppofrelse. Han var alltid travel, alltid i arbeid, og han unnet seg minst
mulig søvn og hvile, og han bekymret seg for andres ve og vel med en slik
inderlighet at han nesten ble sprengt. Slik var han fra unge år til han var
olding. Hans mange bevarte brev er en verdifull kilde for den danske Kirkens
historie. Han hadde en spesiell andakt til den hellige Genovefa av Paris og
skrev en traktat om gjenfinningen av hennes relikvier.
Vilhelm var så hard mot
sin kropp at han brøt ned sin helse. Hans venn Absalons død i 1201 gjorde også
inntrykk. Kreftene svant, og henimot påsken 1203 var han dødssyk. Skjærtorsdag
sto han ved alteret for siste gang, delte ut den hellige kommunion til munkene
og foresto som vanlig utdelingen av almisser til de fattige. Men under
fotvaskingen av kannikene ble han lammet av smerter og brakt til sengs.
Påskemorgen den 6. april 1203 mottok han den siste olje og sovnet inn. Andre
påskedag ble han gravlagt foran apostelen Thomas' alter i klosterets lille
trekirke. Cisterciensernes abbed Torkil fra Esrom forrettet begravelsen, og
tilstrømmingen var stor.
Det ble skrevet en
biografi, «Abbed Vilhelms levnet», som sikkert er forfattet av en av
klosterets kanniker omkring 1220. Vilhelms legende beretter om ustanselige
stridigheter og morderiske anslag fra munker som ikke ville ha sitt klosterliv
reformert. Legenden betrakter som ventet denne motstanden som djevelens verk og
priser Vilhelm som ydmyk, tålmodig, from, kjærlig og barmhjertig. I hans
ettermæle ble raskt de gamle stridighetene utvisket, og hans glød og
inderlighet lyste gjennom. Legenden inneholder også en samling mirakler og
utførlige sykdomshistorier, og det berettes om utallige undere og helbredelser,
både mens han levde og etter hans død.
Allmuen på Nord-Sjælland
kåret ham som sin helgen, og Absalons etterfølger i Lund, erkebiskop Anders
Sunesøn, anmodet pave Honorius III (1216-27) om å stadfeste den folkelige
kanoniseringen. Også biskopene av Oslo og Skara ba paven om helgenkåring. Etter
nærmere undersøkelser helligkåret pave Honorius Vilhelm den 21. januar 1224 og
innrømmet enhver som valfartet til Æbelholt på helgendagen og uken deretter,
førti dagers avlad.
På Absalons foranledning
var det i 1176 påbegynt byggingen av en steinkirke, men trekirken ble stadig
benyttet ved Vilhelms begravelse. I 1210 ble teglsteinkirkens kor innviet og
kirken antok karakter av valfartskirke, noe som ble ytterligere forsterket da
helgenens relikvier ble skrinlagt og den 16. juni 1238 overført til høyalteret
i den nye steinkirken i klosteret i Æbelholt i nærvær av kong Erik Plovpenning.
Tallrike relikvier ble også spredt til andre danske kirker. Folk valfartet til
hans grav, og på Vilhelms festdag den 16. juni strømmet folk til Æbelholt, og
utenfor klosterets porter fortsatte de festen de neste par ukene med et livlig
marked. En av Vilhelms tenner var klosterets kosteligste skatt: En kopp vann
som tannen ble dyppet i, helbredet ellers uhelbredelige sykdommer.
Ved reformasjonen ble
klosteret inndratt under kronen, og tretti år senere ble den store steinkirken
revet ned og steinene brukt til oppførelsen av Frederiksborg Slott. Også
klosterbygningene ble revet ned; ruiner av dem holdt seg til henimot år 1800.
Vilhelms relikvier er forsvunnet.
For å høyne sine danske
landsmenns dannelse, samlet Vilhelm et antall av sine brev i en Brevbok (Liber
epistolarum), tenkt som en samling forbilder til studium og etterligning for
enhver som ønsket å mestre skrivekunsten. Den er overlevert i to «bøker», men
skjønt vi ennå har Vilhelms forord, synes han ikke selv å ha «publisert»
verket, det vil si høytidelig avlevert det til sine foresatte. Man kan gjette
på at Vilhelms bok «utkom» posthumt, for eksempel i forbindelse med hans
helligkåring. Som boken er overlevert, bærer den ikke preg av å være avsluttet.
Vilhelms forteller i forordet at samlingen består av «brev som jeg dels selv
har sendt til forskjellige mottagere, dels har forfattet i andres navn» (epistolas
uidelicet, quas ad personas diuersas emisimus uel sub aliorum nomine scripsimus).
Vilhelms minnedag er
translasjonsdagen 16. juni. Han ble minnet i den gamle norske kalenderen og i
andre kalendere på dødsdagen 6. april. Hans navn står i Martyrologium Romanum
under 6. april. Han avbildes som kannik med bok og en brennende fakkel, eller
en fakkel tennes av seg selv på hans grav. På avbildninger viser også den
hellige Geneviève for ham. Han blandes noen ganger sammen med den hellige Vilhelm av Roskilde.
Han kalles også i sjeldne tilfeller for Vilhelm av Paris eller Vilhelm av
Parakleten.
Kilder: Attwater
(dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Bentley, Butler, Butler (IV),
Benedictines, Bunson, Gunnes (2), Schauber/Schindler, KIR, CE, CSO, Patron
Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, katolsk.dk, konsul.suite.dk,
mtp.hum.ku.dk, roskildehistorie.dk, oresundstid.dk, augustiniancanons.org,
kirchensite.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -
Opprettet: 2000-02-01 21:34 - - Sist oppdatert: 2006-12-31 10:52
SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/veskilso
