samedi 1 avril 2017

Saint CELLACH (CELSE) d'ARMAGH, évêque et fondateur

Résultats de recherche d'images pour « saint Cellach of Armagh »

Saint Celse

Évêque d’Armagh, Irlande (+ 1129)

Celsus ou Cellach.

Il enseigna à Oxford jusqu'en 1106 quand il fut nommé évêque d’Armagh, dans le Munster en Irlande, à l'âge de vingt-six ans. Il fit grandement progresser la restauration de l’Église dans ce pays, il mourut en 1129 à Ardpatrick. Saint Malachie d'Armagh lui succéda.

À Ardpatrick, dans le Munster en Irlande, l’an 1129, le trépas de saint Celse, évêque d’Armagh, qui fit grandement progresser la restauration de l’Église dans ce pays.

Martyrologe romain

SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/10781/Saint-Celse.html

Saint Celsus of Armagh

Also known as

Ceilach

Ceillach

Celestinus

Cellach Mac Aodh

Cellach Mc Aedh

Cellach of Armagh

Celso

Keilach

Kelly

Memorial

1 April

Profile

Son of Áed mac Máele Ísu meic Amalgada of the Clann Sínnaig. Benedictine monk. May have been a monk at GlastonburyTeacher at OxfordEngland. Last hereditary archbishop of ArmaghIreland in 1106. Built a reputation as a reformer and able administrator. Travelled throughout Irelandpreaching reform and ensuring discipline. Helped preside at the Synod of Rath Bresail in 1111, which helped align the Irish church administration with the rest of Europe. Rebuilt the Armagh cathedral. Founded the monastery of Kells. Peacemaker between warring Irish kings and chieftains. Worked with, and ordained his friend Saint Malachy O’More. From his deathbed, he appointed Malachy as Archbishop of Armagh, ending the tradition of hereditary succession to the see.

Born

c.1080 in Ireland

Died

1 April 1129 at Ardpatrick, MunsterIreland of natural causes

buried in LismoreIreland

Additional Information

Book of Saints, by the Monks of Ramsgate

Book of Saints, by the Monks of Ramsgate

Lives of the Saints, by Father Alban Butler

Saints of the Day, by Katherine Rabenstein

books

Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints

other sites in english

Catholic Ireland

Catholic Online

Catholic Online

Celtic Saints

Regina Magazine

Wikipedia

webseiten auf deutsch

Ökumenisches Heiligenlexikon

Stadlers Bollstandiges Heiligenlexikon

Wikipedia

sitios en español

Directorio Franciscano

Hagiopedia

Martirologio Romano2001 edición

Santopedia

sites en français

Fête des prénoms

fonti in italiano

Santi e Beati

websites in nederlandse

Heiligen 3s

Heiligen 3s

nettsteder i norsk

Den katolske kirke

Den katolske kirke

strony w jezyku polskim

Deon

Wikipedia

MLA Citation

“Saint Celsus of Armagh“. CatholicSaints.Info. 11 November 2021. Web. 1 April 2022. <https://catholicsaints.info/saint-celsus-of-armagh/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-celsus-of-armagh/

Cellach of Armagh B (AC)

(also known as Ceilach, Keilach)

9th century. It seems that Saint Cellach may have been the abbot of Iona. He also seems to have founded of the abbey of Kells before his consecration as archbishop of Armagh, Ireland (Benedictines).

SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/0401.shtml

Saint Cellach

·         Century: 11th & 12th Century

·         Patronage: Reformers, Ireland

·         Feast Day: April 1st

St. Cellach was the son of Aed, who had been Abbott of Armagh and the successor of St. Patrick.  At that time, the church had monopolized the office of Abbot of Armagh since 966.  This had been the case, and with this type of secularism to such an extent, that it made church reform necessary.  Even St. Bernard of Clairvaux commented that it was beyond repair.  The problem was that it had become a hereditarily enriched laicized ecclesiastical dynasty, handing it down from one family member to the other.

St. Cellach became the Archbishop of Armagh, and was an important contributor to the reform of the Irish Church in the twelfth century.  Although he was a laicized member of the ecclesiastical dynasty, he took holy vows and gained Priestly ordination.  This put an end to the anomalous state of affairs, in effect since 966 where the supreme head of the Irish Church had been a layman.  Due to this, in the Synod of Raith Bressail in 1111, a Diocesan structure for Ireland was established.  He became the first Metropolitan Primate of all of Ireland.     

St. Cellach attended that Synod, and played an important role.  This synod was presided by Gilla Espaic, as the Papal Legate and was attended by fifty Bishops, three hundred Priests, and over three thousand laymen.  It marked the beginning of the transition of the Irish Church from a Monastic Church, to a Diocesan and Parish based Church.  It established two metropolitan Provinces, with Archbishoprics at Armagh and Cashel.  Prominence was given to Armagh, making St. Cellach the Primate of the Church of Ireland.  Each Province consisted of twelve territorial Dioceses.  The See of Dublin was not included, as Dublin had been under the primacy from Canterbury.  In 1129 on a visit to Munster, St. Cellach died and was buried in Lismore.   

Practical Take Away 

St. Cellach was the Archbishop of Armagh.  He was noted for his major role in the reform in the Church in Ireland.  He attended a Synod in 1111, with a Papal Legate, Fifty-Bishops, over 300 Priests, and thousands of laymen.  The synod was convened to put an end to the way the Church of Ireland was being managed.  It was operated as a Monastic Church, and this synod established Ireland as being operated with Dioceses and a Parish based Church.  There were two Archbishoprics, one at Armagh and the other at Cashel.  St. Cellach is responsible and venerated as the Saint that brought the Church in Ireland into a Diocesan, Parish Based Church, from a Monastic run Church.  

SOURCE : http://www.newmanconnection.com/faith/saint/saint-cellach

Apr 1 – St Ceallach (Celsus) 1080-1129

01 April, 2012

Ceallach deserves to be better known and acknowledged.

Ceallach, also called Celsus (11-12th century), was responsible for the change from lay control of the Church in Armagh to a clerical-episcopal model. Himself a hereditary lay administrator (coarb), he decided to seek priestly ordination and be celibate so that the reform introduced by Pope St Gregory VIII on the continent could take effect also in Ireland. Patrick Duffy tells St Ceallach’s story.

A hereditary lay abbacy controlling the Church in Armagh

Ceallach (Celsus) was born in 1080. He belonged to a powerful local family, the Clann Sínaigh, which controlled what was then the hereditary lay abbacy of Armagh. In this system the lay coarb (that is, “successor” of some saint, in this case of St Patrick), was also erenagh (or, administrator), in this case of Armagh. That was the ecclesiastical structure in Ireland at that time. Bishops and priests seem to have had little influence and were probably under the control of these lay abbots. In 1091 Ceallach inherited the title of coarb and was then the effective erenagh of Armagh.

Lay control in Europe being overturned

Lay control of bishoprics had also been operative in Europe, but with the reform of Pope Gregory VII (1073-85) it was gradually replaced by a diocesan structure with bishops. This reform spread to England, especially when strong Norman archbishops like Lanfranc and St Anselm came to the see of Canterbury. In response to requests from the Norse community in Dublin, Lanfranc had consecrated Donngus and Anselm had consecrated Samuel Ó h-Ainglí as bishops for Dublin and Anselm had consecrated Malchus as the first bishop of Waterford in 1096.

Reform beginning in Munster

Both Lanfranc and Anselm had written to the O’Brien kings of Munster, Turlough and Muircheartach, urging a change to the lay dominance of the coarb and erenagh system. The First Synod of Cashel (1101) presided over by King Muircheartach Ó Briain introduced this reform to Ireland. From the clergy side the reform was led by Maol Muire Ó Dunáin, bishop of Meath, who probably visited Rome and was appointed papal legate to Ireland by Pope Paschal II (1099-1117). This synod enacted decrees against lay investiture and against simony: it also laid down that no layman could be an erenagh and that no erenagh could have a wife.

Ceallach’s decision

In line with this reform Ceallach of Armagh, a man of learning and piety, not yet married, made the courageous decision to become a priest. In 1106 Maol Muire Ó Dunáin ordained him bishop, probably somewhere in Munster. At the Synod of Rathbreasail (probably in the parish of Drom & Inch – north Tipperary) in 1111, at which Ceallach was present, the reforms of Cashel were made nationwide and the whole country was divided into formal dioceses with Cashel and Armagh as the two archbishoprics.

Archbishop of Armagh

In the face of stern opposition, probably most of all from within his own family, Ceallach administered Armagh, whose diocesan boundaries were laid down at this time. As a metropolitan province, Armagh was given twelve suffragan dioceses. Dublin at this stage had a strong Norse population and was more linked with Canterbury. But in 1121, after Bishop Samuel Ó h-Ainglí died, Ceallach went to Dublin as the new bishop Gréne, or Gregory, was being installed.

Ceallach appoints Malachy as vicar.

In his absence Ceallach appointed the young monk Malachy, who later succeeded him, to act as his vicar in Armagh. Possibly his lengthy absence in Dublin was connected to a dispute there between the Norse and Irish  factions or to his desire to assert Irish influence in that city. Ceallach, when he returned to Armagh in 1122, saw that Malachy had sterling qualities suitable in a bishop. He sent him first to Lismore where he could have contact with Benedictine influences from England and the continent. Ceallach continued to administer Armagh. When Malachy returned, Ceallach gave him the task of restoring Bangor as a monastic community and in 1124 he consecrated him as bishop of Connor.

His death and influence

Knowing that his own family would try to regain control of Armagh when he died, Ceallach named Malachy as his successor as bishop there, sending him his crozier (bacall) in token. In 1129 while visiting Munster, Ceallach died at Ardpatrick and was buried in Lismore at his own request. Malachy did indeed have difficulties establishing control as bishop. But he was able to have Giolla Mac Liag, abbot of Derry, installed and accepted as effective bishop and administrator of Armagh, while he himself returned to the monastery of Bangor. Malachy then consecrated a bishop for Connor diocese, keeping Down for himself.

Ceallach effected a crucial change

Ceallach’s personal decision to become a priest and a bishop effected a crucial change in the organisation and reform of the Church in Ireland in the 12th century. He deserves to be better known and acknowledged.

CatholicIreland.net © 2016. All Rights Reserved.

Hosted and Designed by GetOnline

SOURCE : https://www.catholicireland.net/saintoftheday/st-ceallach-celsus-of-armagh-1080-1129/

San Celso (Cellach) di Armagh Vescovo

1 aprile

1080 c. - Ard Patrick, Munster, 1 aprile 1129

Etimologia: Celso = alto, elevato, eccelso, dal latino

Emblema: Bastone pastorale

Martirologio Romano: In località Ardpatrick nella regione del Munster in Irlanda, san Celso, vescovo di Armagh, che promosse fortemente il rinnovamento della Chiesa.

Cellach, detto alla latina Celso o Celestino, svolse un ruolo importante nella riforma della Chiesa irlandese nel sec. XII. Non ci resta di lui alcuna Vita, né latina, né gaelica, e le notizie sulla sua figura si ricavano dagli annali irlandesi e dalla Vita di s. Malachia Ua Mogair scritta da s. Bernardo di Chiaravalle. Figlio di Aedh, della famiglia degli Ui Sinaigh, Celso nacque verso il 1080, e nel 1105, come già era avvenuto per suo nonno, pur essendo semplice laico, fu eletto arcivescovo di Armagh. Da otto generazioni, infatti, la sede primaziale era divenuta possesso ereditario delle famiglie principesche della zona, i cui capi, pur sposati e senza ordini, la usurpavano, traendone i vantaggi temporali e incaricando loro delegati per le funzioni ecclesiastiche. S. Bernardo, che condanna aspramente il comportamento di quelle famiglie in cui "etsi interdum defecissent clerici de sanguine illo, sed episcopi nunquam", descrive lo stato di abbandono e di trascuratezza nel quale si trovava allora l'Irlanda, un tempo tanto fiorente, e dove, allora, doveva constatarsi un "aganismus quidem inductus sub nomine christiano".

Celso, però, che s. Bernardo definisce vir bonus et timoratus, ricevuti gli ordini, si fece consacrare vescovo e fin dai primi tempi del suo governo si dedicò, con uno zelo tutto particolare, al ristabilimento della disciplina ecclesiastica in tutta l'isola, e alla riaffermazione dei diritti primaziali della sua sede. A questo fine visitò le varie contee dell'isola: I'Ulster e il Munster nel 1106, il Connaught e il Meath rispettivamente nel 1108 e nel 1110. Nel 1111 convocò un grande concilio generale a Fiadh-Mic-Aengus, al quale assistettero una cinquantina di vescovi, trecento sacerdoti, tremila ecclesiastici, Murrough O'Brian, re dell'Irlanda meridionale, con i suoi nobili, e Gilberto di Limerick, legato papale. In questo concilio furono promulgate sagge disposizioni per la riforma del clero e del popolo e per favorire il rifiorire della disciplina ecclesiastica. S. Malachia Ua Mogair aiutò nella sua opera Celso, da cui era stato elevato agli ordini, consacrato vescovo di Connor e scelto come vicario generale.

Celso, che si impegnò anche negli affari temporali, svolse efficace opera di mediazione tra vari principi in lotta, e dovette subire anche angherie da parte delle famiglie degli O'Rourke e degli O'Brien. Secondo gli Annala rioghachta Eireann, egli restaurò a sue spese la cattedrale di Armagh, che da oltre un secolo era in rovina, e molte altre chiese. Fondò varie scuole e introdusse nel restaurato priorato dei SS. Pietro e Paolo i Canonici Regolari di S. Agostino, che ebbero colà la loro prima fondazione in Irlanda. Nel 1121, alla morte di Samuel O' Haingley, vescovo di Dublino, Celso fu per qualche tempo amministratore di quella diocesi. Morì ad Ard Patrick (Munster) il 1° aprile 1129 e per sua volontà fu sepolto a Lismore il 4 dello stesso mese. Prima di morire, per rompere la serie delle usurpazioni, aveva stabilito che in luogo del fratello, gli succedesse nella sede arcivescovile il vicario s. Malachia.

Celso è ricordato al 1° aprile nel Félire di Máel Muire la Gormain, scritto alcuni decenni dopo la sua morte, e alla stessa data è menzionato in una nota di un ms. del sec. XV del Félire di Oengus. Il Baronio introdusse nel Martirologio Romano al 6 aprile I'elogio di Celso, mutuandolo dal Molano. In Irlanda la festa si celebra il 7 aprile e dal 1905 sono state introdotte le lezioni storiche dell'Ufficio del santo.

Autore: Gian Michele Fusconi

SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/48100

Den hellige Cellach av Armagh (erkebiskop) (1080-1129)

Minnedag: 1. april

Den hellige Cellach (Cellach Mac Aodh; Ceallach Mac Aedha; lat: Celsus, Celestinus) ble født i 1080 i Irland. Han var sønn av Aedh (Áed mac Máele Ísu meic Amalgada), som var Comarba Pátraic («Patricks etterfølger»), det vil si leder av Kirken i Armagh (1074–91). Han tilhørte familien Ui Sinaigh (Clann Sínaig), det etablerte arvelige laiserte kirkelige dynastiet som hadde hatt monopol på dette embetet i åtte generasjoner siden 966.

Fra 700-tallet eller kanskje enda tidligere hadde huset Armagh påberopt seg den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (385-461) som grunnlegger, og tittelen som Comarba Pátraic tilhørte abbeden av Armagh inntil stillingene som abbed og biskop ble slått sammen igjen i 1106 og erkebispedømmet Armagh ble opprettet.

Vi vet ikke noe om Cellachs tidlige liv, men han synes å ha vært benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Glastonbury i Sør-England. Han underviste i alle fall i Oxford til 1105. Da hans grandonkel Domnall mac Amalgada (1091-1105) døde i august 1105, etterfulgte Cellach ham som Comarba Pátraic. Han var da 25 år gammel og fortsatt legmann, noe som hadde blitt alminnelig. Men han ble den siste av den lange rekken av abbeder av Armagh som var valgt som legmenn ved arvelig suksesjon. For han tok det avgjørende reformskrittet å søke presteordinasjon, og han ble viet på festen for den hellige Adomnán den 23. september 1105. I 1106 døde biskop Cáenchomrac Ó Baígill av Armagh (1099-1106), noe som ga en mulighet for å forene embetene som abbed og biskop.

Det er ikke bevart noen biografi om Cellach verken på latin eller gælisk, og han er kjent hovedsakelig gjennom biografien om hans protesjé og etterfølger, den hellige Malakias (Maol Maedoc ua Morgair), skrevet av den hellige Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153), samt fra irske annaler. Han viste seg å bli en betydelig reformator, en «verdig og gudfryktig mann», som Bernhard sa det.

I 1106 foretok Cellach en formell visitasjon av Munster, og «det var ved denne anledning at Cellach mottok vigselen som edel biskop etter befaling fra menn av Irland» (Ulster-annalene for år 1106). Han gjennomførte en rekke visitasjoner i mange deler av Irland, samlet skatter, undersøkte Kirkens generelle tilstand og gjenskapte klerikal disiplin. Han forsvarte implisitt Armaghs rettigheter og etablerte dets stilling som det irske primatsetet. Visitasjoner dokumentert fra Cenél nEógain i 1106, Munster i 1106 og 1120, Connacht i 1108 og 1116 og Mide (Meath) i 1110. I 1107, 1109 og 1113 ledet Cellach forhandlinger mellom kong Muirchertach Ó Briain av Munster og kong Domnall Ó Lochlainn av Cenél nEógain, som konkurrerte om tittelen som High-King.

I 1111 deltok Cellach på reformsynoden i Rath Bresail (Ráith Bressail), hvor han var den fremste prelaten sammen med Gilbert av Limerick, den pavelige legaten. På synoden deltok femti biskoper, tre hundre prester, tre tusen klerikere samt kong Murrough O'Brien (Muirchertach Ó Briain) av Munster i det sørlige Irland med sine adelsmenn. Kongen presiderte over synoden. Den markerte endringen av den irske kirken fra en monastisk til en bispestyrt kirke med en normal organisasjon for bispedømmer og erkebispedømmer. Synoden etablerte to metropolittprovinser med erkebispeseter i Armagh og Cashel. Forrang ble gitt til Armagh, noe som gjorde Cellach til primas for hele Irland. Hver provins besto av tolv bispedømmer.

Forskjellige liturgiske reformer ble forkynt. Simoni ble fordømt, og legfolk fikk forbud mot å kontrollere utnevnelser til kirkelige stillinger. Denne synodens vedtak ble ikke alltid godt mottatt, men hadde som mål å bringe den irske kirken på linje med andre i Vest-Europa. Cellach behøvde all sin besluttsomhet som en overbevist reformator for å få dem gjennomført.

Cellach møtte også motstand fra flere av de store familiene som ønsket hans land, og han ble ofte tilkalt som fredsmegler mellom de krigerske klanene O’Rourke og O’Brien. Han skal ha bygd om katedralen i Armagh på egen bekostning, grunnla skoler og introduserte de reformerte regelbundne augustinerkorherrene i Irland.

I 1121 døde biskop Samuel O’Haingley av Dublin, som hadde blitt konsekrert av den hellige erkebiskop Anselm av Canterbury. Ifølge Eadmer og Ulster-annalene gjorde Cellach krav på Dublin for bispesetet Armagh, uten tvil for å følge opp dekretene fra synoden i Ráith Bressail, som hadde sett for seg en absorpsjon av Dublin i det nylig opprettede tilgrensende bispedømmet Glendalough. Ulster-annalene erklærer at han «gjorde krav på bispedømmet Áth Cliath [Dublin]» og legger til at dette var «etter valg av utlendinger og irer», det vil si med støtte fra både den norske og irske befolkningen.

Men en gruppe i byen som ønsket å opprettholde forbindelsen med Canterbury, sendte subdiakonen Gréne (eller Gregorius) til Canterbury for konsekrasjon, som fant sted den 2. oktober 1121 av erkebiskop Ralph d'Escures. Senere må man ha kommet frem til en avtale hvor Gréne ble akseptert som biskop av Dublin, trolig til gjengjeld for å akseptere Cellachs primat. Cellachs forbindelse med bispesetet Dublin er attestert i senere chartre utstedt av hans etterfølgere i Armagh, Gilla in Choimded Ó Caráin, Tomaltach Ó Conchobair og Echdonn mac Gilla Uidir, som stadfestet Terram Sancti Patricii que dicitur Balibachel (Ballyboghill i Dublin) til St Mary’s Abbey i Dublin, for å holde som Kellach archiepiscopus … melius et liberius tenuit et habuit unquam («like godt og uforbeholdent som erkebiskop Cellach en gang hadde det»; Gilbert, 1.141-43). Stedsnavnet antyder et stykke land reservert for støtte til Bachall Ísu («Jesu stav»), en av de fremste insignier for lederen av Kirken i Armagh.

Da Cellach i 1118 krysset elven Blackwater, mistet han en betydelig mengde messeklær og holdt selv på å drukne. Den 9. januar 1125 hevet han den beskyttende kanten på et nytt spontekket tak på kirken i Armagh. Den 21. oktober 1126 konsekrerte han steinkirken Sts Peter and Paul i Armagh, som hadde blitt bygd av abbed Imar Ó hÁedacháin. I 1128 ble Cellach og hans følge angrepet av kong Tigernán Ó Ruairc av Bréifne, og en kleriker i hans husholdning ble drept. I 1126 beskrev Ulster-annalene Cellach som fraværende fra Armagh «i en måned og et år for å roe mennene i Irland», og i 1128 forhandlet han frem et års våpenhvile mellom mennene i Munster og Connacht.

Bernhard av Clairvaux tilskrev Cellach en formativ rolle i å fremme karrieren til reformatoren Máel Máedóc Ó Morgair (Malakias). Det var Cellach som viet Máel Máedóc til diakon og prest og gjorde ham til sin generalvikar når han var fraværende fra Armagh, sendte ham for å studere under biskop Máel Ísu Ó hAinmire i Lismore og konsekrerte ham til biskop av Connor i 1124.

Før sin død utpekte Cellach Malakias til sin etterfølger som erkebiskop av Armagh. Malakias skulle først få en motkandidat i Cellachs fetter Muirchertach, og enda mer ironisk fra Cellachs egen bror Niall, i et forsøk på å opprettholde kontrollen Clann Sínaig hadde over kirken i Armagh. Men da Cellach var døende, sendte han sin bispestav til Malakias, for å markere at han ikke ønsket at broren skulle arve erkebispedømmet.

Malakias ble virkelig erkebiskop av Armagh etter ham selv. Dermed brøt han rekken av arvelig suksesjon, men det var ikke før i 1137 at Malakias var anerkjent over hele Irland. Malakias fortsatte Cellach’ reformer, og sammen kan de to erkebiskopene betraktes som viktige skikkelser i den gregorianske reformbevegelsen, som endret Kirken over hele Europa i denne perioden. Cellach kan ha vært den største av de to, men Malakias hadde den fordel å få sin biografi skrevet av Bernhard av Clairvaux.

Cellach døde den 1. april 1129 i Ardpatrick i grevskapet Limerick i provinsen Munster, hvor han var på visitasjon. Etter eget ønske ble han gravlagt i kirken i Lismore i det nåværende grevskapet Waterford den 4. april. I 1129 ble den sølvkalken som Cellach hadde gitt til kirken i Clonmacnoise, stjålet. I The Vision of Tnugdal er han en av fire biskoper som ble sagt å være sammen med Patrick i paradis. Hans navn ble latinisert som Celsus og Celestinus.

Cellachs minnedag var dødsdagen 1. april i Gormáns martyrologium fra 1100-tallet, men hans minnedag ble satt inn under 6. april ved J. Molanus’ tillegg til Usuards martyrologium som ble trykt i Leuven/Louvain i 1563. Derfra gikk denne dagen inn i Martyrologium Romanum, og derfor behandles han også i Acta sanctorum under den datoen. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er nå dødsdagen 1. april, da han også feires i Irland. Samme dag minnes også den hellige biskop Cellach av Armagh (d. 903).

Cellachs tittel som erkebiskop kan betraktes som uformell i kontekst av den samtidige reformbevegelsen i den irske kirken, ettersom han ikke hadde fått noe pallium fra paven.

Den irske hagiografen og historikeren John Colgan (d. 1657), som skrev Trias Thaumaturga og Acta Sanctorum Hiberniæ, regner opp ikke mindre enn 33 keltiske helgener ved navn Cellach (Ceilach, Keilach, latinisert til Celsus). De fleste av dem er imidlertid åpenbart samme person.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (IV), Benedictines, Delaney, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org, ODNB - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 13. mai 1998

SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/carmagh

Celsus (ook Ceallach of Ceillach) van Armagh (ook van Ardpatrick of van Lismore) osb, Ierland; aartsbisschop; † 1129.

Feest 1 & † 4 & 6 (& 7) april.

Als we voor het eerst over hem horen, is hij monnik in het beroemde klooster van Glastonbury. Vervolgens komen we hem tegen in Oxford. In 1105 wordt hij benoemd tot aartsbisschop van Armagh. Het was een tijd dat de kerk zich reorganiseerde door meer de nadruk te leggen op discipline en uniformiteit in geloofsbeleving. Zo had Celsus te kampen met het misbruik, dat een bisschopszetel erfelijk was; bovendien verzette hij zich ertegen, dat leken nog langer bisschop konden worden. Begrijpelijkerwijs ondervond hij bij zijn hervormingspogingen de steun van vele bisschoppen en priesters. Dat werd nog vertserkt door het feit, dat hij algemeen werd gezien als een vroom en geleerd man. Hij stierf op 4 april 1129, nog geen vijftig jaar oud. Door zijn toedoen was hij meteen de laatste bisschop van Ierland, die door erfopvolging het ambt bekleedde. Vlak voor zijn dood had hij zijn bisschopsstaf toegezonden aan Malachy, O'More († 1148; feest 3 november), bisschop van Connor; daarmee gaf hij te kennen dat hij hem als opvolger wenste. Ook deze bisschop zou later als een groot Iers heilige worden vereerd.

De heilige Bernardus komt in zijn levensbeschrijving van Malachy te spreken over diens voorganger Celsus, en geeft hoog van hem op.

Bronnen

[008; 101; 118p:171; 500; Dries van den Akker s.j./1999.06.29]

© A. van den Akker s.j.

SOURCE : https://heiligen-3s.nl/heiligen/04/04/04-04-1129-celsus.php