Saint
Sava, fresque, XIIIe siècle, monastère de Mileševa
Saint Sava de Serbie
Archevêque de
Serbie (+ 1247)
Fils du Grand Joupan
(prince) de Serbie, le jeune Ratzko fut attiré par la vie monastique et
s'enfuit au Mont Athos. Quand on le rattrape, il refuse de rentrer au palais
paternel. Son père accepte alors qu'il reste au monastère. Le jeune homme
entreprend de traduire en slavon serbe de nombreux textes patristiques et
liturgiques. Sous son influence, son père quitte à son tour la grandeur de ce
monde et abdique ayant eu soin de confier la principauté à l'un de ses fils.
Avec son fils moine, il fonde le monastère serbe de Chilandar au Mont-Athos
pour les moines serbes. La Serbie était divisée en factions hostiles. On fait
appel à saint Sava qui ramène la paix. Il revient dans le pays, fonde le
monastère de Studenitsa et complète l'évangélisation et la pacification de la
Serbie avant de revenir au Mont-Athos. Le patriarche de Constantinople le
nomme, en 1220, premier archevêque de l'Église serbe autocéphale, archevêché de
Pecs. Père de la Serbie orthodoxe, il reçut un tel culte que les Turcs ottomans
brûlèrent ses reliques pour ruiner le patriotisme serbe.
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/635/Saint-Sava-de-Serbie.html
Monument of the Saint Sava in the Temple garden, Belgrade. The text on the pedestal reads: "ТРОѴДОМЬ СВОИМЬ ВЬСА ПРИОБРѢТЕ" (Old Slavic, "Achieve everything by your own efforts").
SAINT SAVA DE SERBIE (+ 1235)
Fils du Grand Joupan (prince) de Serbie, le jeune Ratzko fut attiré par la vie
monastique et s’enfuit au Mont Athos. Quand on le rattrape, il refuse de
rentrer au palais paternel. Son père accepte alors qu’il reste au monastère. Le
jeune homme entreprend de traduire en slavon serbe de nombreux textes
patristiques et liturgiques. Sous son influence, son père quitte à son tour la
grandeur de ce monde et abdique ayant eu soin de confier la principauté à l’un
de ses fils. Avec son fils moine, il fonde le monastère serbe de Chilandar au
Mont-Athos pour les moines serbes. La Serbie était divisée en factions
hostiles. On fait appel à saint Sava qui ramène la paix. Il revient dans le
pays, fonde le monastère de Studenitsa et complète l’évangélisation et la
pacification de la Serbie avant de revenir au Mont-Athos. Le patriarche de
Constantinople le nomme, en 1220, premier archevêque de l’Eglise serbe
autocéphale, archevêché de Pecs. Père de la Serbie orthodoxe, il reçut un tel
culte que les Turcs ottomans brûlèrent ses reliques pour ruiner le patriotisme
serbe.
Zgrada
Načelstva, mozaik epski likovi, Stefan Nemanja sa sinovima Savom i Stefanom
Sava Nemanjić - Saint
Sava (1175 - 1235)
Prince et moine,
anachorète et archevêque, contemplatif et homme d’action, évangélisateur et
maître à penser, pèlerin et diplomate, bâtisseur et amateur des arts,
organisateur et gestionnaire, homme de lettres et législateur, le personnage de
Sava Ier, dit Saint Sava, est d’une envergure universelle, et son destin hors
du commun déborde le cadre local et national, religieux et confessionnel. Sa
vie et son œuvre constituent un patrimoine incomparable dans l’histoire serbe et
balkanique, sud-est européenne et jusqu’en Russie.
Sava Ier — Archevêque de
Serbie (1219-1234)
Né en 1175, Rastko,
troisième fils du grand joupan de Serbie, Stefan Nemanja (1167-1196), quitte la
région de Hum vers 1191 pour se rendre au Mont Athos afin de se faire moine. Le
jeune prince avait, selon ses biographes, quitté la principauté de Hum, qui lui
avait été confiée par son père en 1190, pour suivre, à l’insu de ses parents,
un moine athonite qui était venu en Serbie faire la quête pour son monastère.
Le prince Rastko s’était installé dans un premier temps au monastère russe, où
il avait fait ses premiers pas dans la vie monastique, avant de se rendre dans
le grand monastère athonite de Vatopédi (fondé en 985) où il avait prononcé ses
vœux sous le nom de Sava(1).
Avec son père, le
moine Siméon(2),
qui l’avait rejoint le 2 novembre 1197 à Vatopédi, il fonde le monastère serbe
du Mont Athos, Chilandar, en 1198(3). En
1204 ou 1205, Sava est ordonné archimandrite par le très influent métropolite
de Thessalonique, Constantin Mesopothamite.
A l’occasion de la
translation des reliques de son père(4),
décédé à Chilandar le 13 février 1199, Sava rentre en Serbie en 1207 où il
devient higoumène de Studenica. Il se consacre à la propagation du monachisme
en Serbie, à la fondation des couvents et à la construction de l’église
monumentale de Žiča, future chaire de l’archevêque de Serbie. Son frère, le
grand joupan de Serbie, Stefan Nemanjić est sacré roi de Serbie, en 1217, avec
une couronne envoyée par le pape Honorius III (1216-1227), le sacre royal ayant
été prodigué vraisemblablement par un cardinal. Deux ans plus tard (1220), Sava
se rend à Nicée, afin d’être consacré premier Archevêque de Serbie par le
patriarche œcuménique Manuel Ier Sarentenos (1217-1222), avec l’approbation de
l’empereur Théodore Ier Lascaris (1204-1222).
Sava se consacre
désormais à l’organisation de la jeune Église autocéphale et déploie une
importante activité évangélisatrice et législative. Lors de l’Assemblé (Sbor)
de Serbie en 1200 à Žiča, siège de l’archevêché, il procède à l’ordination des
évêques dont les onze évêchés se repartissent sur le royaume de Serbie, depuis
le littoral adriatique jusque dans le Kosovo. Avec une architecture et une
décoration intérieure résolument byzantines, l’église de Žiča devient le modèle
de l’architecture et de l’art ecclésiastique en Serbie, une évolution en faveur
du modèle byzantin par opposition à Studenica avec sa plastique en marbre faite
sur le modèle occidental.
Sava se distingue par ses
missions diplomatiques et autres médiations de réconciliation, comme celles
concernant le baron rebellé macédonien Dobromir Strez, vers 1212, ainsi que la
réconciliation réussie entre les rois de Hongrie et de Serbie en 1220. De même
qu’il s’emploie à l’éradication du mouvement hérétique dualiste que son père
n’avait pas réussi à complètement extirper de Serbie.
Alternant vie
contemplative et importante activité d’organisation et de gestion de la vie
monastique en Serbie, Sava revient périodiquement aux séjours dans les
ermitages de Studenica et de Karyès, qu’il fonda au Mont Athos près de son
chef-lieu, pour se consacrer à une pratique d’ascèse et de prière du cœur.
C’est ainsi qu’il se trouve au Mont Athos en 1217-1218, alors que le
couronnement de son frère Stefan, consenti par le pape Honorius III, marque
l’adhésion du royaume serbe à une obédience romaine. Ce qui favorisa la
création de l’Église autocéphale de Serbie en 1219, avec la consécration de
Sava comme son premier archevêque, par le patriarche œcuménique Manuel
Sarantenos, réfugié avec l’empereur byzantin à Nicée.
En 1229-1230, l’archevêque
Sava entreprend un premier pèlerinage en Terre Sainte et dans le Proche-Orient.
Avant son deuxième voyage en Palestine (1234-1235), il abdique en transmettant
sa chaire à son disciple Arsène Ier (1234-1263/1266). Sur le chemin de retour,
alors que via Nicée il s’était rendu en Bulgarie en accomplissant ,semble-t-il
,une importante mission diplomatique dans le but de reconnaissance de
l’autocéphalie de l’Église de Bulgarie, il meurt le 14 janvier 1335 à Tirnovo,
capitale du deuxième royaume bulgare. Ensevelies dans l’église des
Quarente-Martyrs de Tirnovo, ses reliques furent transférées en 1237 en Serbie
par les soins du roi Vladislav (1234-1243), pour reposer désormais dans
l’église du monastère de Mileševa, fondation pieuse de son neveu, le roi Vladislav
(1233-1242), deuxième fils de Stefan Nemanjić (1197-1228), dit Prvovenčani (le
Premier Couronné, en 1217).
Une œuvre fondatrice et
civilisatrice déterminante à l’échelle de la longue durée
L’organisation de
l’Église de Serbie et de la vie monastique exigeait un important travail de
rédaction et de composition, de compilation et de traduction. L’œuvre de Sava
dans ce domaine est d’une importance majeure puisqu’elle marque les débuts de
l’activité législatrice et littéraire au fondement de la civilisation serbe du
Moyen Age. Sava apparaît ainsi comme le premier législateur et hymnographe,
tout à la fois le premier et l’un des plus importants créateurs dans plusieurs
domaines de la jeune littérature serbo-slave.
Parmi ses écrits relevant
de la littérature proprement dite, la place centrale appartient sans conteste
à La Vie de Saint Siméon-Nemanja (Žitije svetog Simeona Nemanje),
oeuvre fondatrice de la littérature hagiographique, à l’origine du premier
culte de saint de l’Église serbe, ainsi que de l’idéologie dynastique de la
Serbie médiévale. Cette Vita consacrée à son père Siméon le
Myroblyte, celui qui fut le grand prince de Serbie Stefan Nemanja, demeure –
par l’authenticité de ces sentiments filiaux, dépouillée de rhétorique
édifiante et des procédés propres aux écrits ecclésiastiques de l’époque –
l’une des plus remarquables créations de la littérature serbe. D’une gravité
succincte, la narration du trépas, de l’issue ultime de la vie de l’ex
souverain, allongé sur une paillasse de simple moine hagiorite, atteint ici une
valeur au-delà du témoignage authentique d’un fils qui accompagne les derniers
instants de son géniteur, une œuvre majeure d’expression écrite. D’autant que
cette Vita se situe à l’origine d’une longue série de biographies
royales et archevêquales qui singularisent un genre propre à la littérature
médiévale serbe, à la croisée de la biographie et de l’autobiographie, de
l’historiographie et de l’hagiographie à la fois sacrée et profane. Il s’agit
d’un genre aussi littéraire qu’historiographique, aussi biographique
qu’hagiographique, qui représente la contribution majeure de la Serbie à la
littérature de l’Europe médiévale(5).
A part La Vie de
Saint Siméon-Nemanja, Sava est également l’auteur de plusieurs chartes, textes
liturgiques et épistolaires ainsi que d’ouvrages législateurs. Citons en les
plus importants : La charte de fondation de Chilandar, Le Typikon de
Karyès, Le Typikon de Chilandar, Le Typikon de Studenica, L’office
de Saint Siméon-Nemanja et Le Nomocanon de Sava Ier. Enfin,
il faut préciser que Sava est également à l’origine de traductions de textes
byzantins indispensables pour l’organisation de l’Église et pour son activité
pastorale.
Un destin, une œuvre hors
du commun
Canonisé sept ans après
son trépas à Tirnovo, Sava appelé désormais Saint Sava, fut rapidement objet de
culte dans la laure royale de Mileševo, où le premier roi de Bosnie, Tvrtko Ier
(1377-1391), organisa son sacre royal. Ce sont ses reliques qui y furent objet
de vénération, y compris par des populations catholiques et même musulmanes, ce
qui incita le grand vizir Sinan Pasha à les incinérer à Belgrade en 1594, en
signe de représailles pour les révoltes des chrétiens asservis qui portaient
l’effigie de ce saint sur leurs étendards. Depuis, l’absence du locus ne fit
que généraliser son culte et sa légende qui acquit des formes multiples,
populaires et ecclésiastiques, locales et internationales, hagiographiques et
folkloriques, chrétiennes et païennes. C’est ainsi que le grand poète serbe
d’origine roumaine, Vasko Popa, publie un cycle de poèmes intitulé « La source
de Saint Sava », où ce saint chrétien est présenté comme protecteur et
thaumaturge, le guide et chef des filles des loups, selon la projection de
l’imagerie païenne attribuée aux Serbes(6).
Il est à signaler également qu’une de ses vies de saint fut ainsi écrite en
latin, par un évêque catholique croate, Ivan Tomko Mrnavić(7),
au XVIIe siècle.
Alors que les Serbes
partageaient le destin des autres populations asservies, séparés durant des
siècles par des frontières et autres clivages politiques et confessionnels,
administratifs et juridictionnels, culturels et civilisationnels, Saint Sava
demeura leur ultime dénominateur commun. Dans les régions les plus reculées on
trouvera toujours une source, un pic, une légende locale, une église ou
monastère, un lieu de dévotion, une coutume, un chant…, liés à sa
mémoire. A ce propos, il suffit de rappeler le constat de T. Bremer : « De
toutes les Eglises orthodoxes, aucune n’entretient un lien aussi vivace avec
son histoire et une figure historique (…), comme l’Eglise serbe, par la
vénération de Saint Sava »(8).
À l’instar du roman de Sidartha, version christianisée du récit du jeune prince
qui deviendra Buda, fort apprécié en Serbie médiévale(9),
le destin de cet enfant prodigue du fondateur de la Serbie du Moyen Age avait
frappé les esprits et marqué la mémoire sur la longue durée.
Partagé entre son amour
filial et sa vocation spirituelle, son amour du Christ et celui du commun des
mortels, l’amour de sa patrie et l’élan d’aller au-devant de l’autre et du
Monde dans sa diversité, fils d’un souverain, frère de deux et oncle de trois
rois, côtoyant les empereurs et les sultans, les patriarches et les califes,
ayant la trempe de ses grands contemporains comme Friedrich II et Saint
François d’Assise, dans la mémoire de son peuple, dans le patrimoine historique
et culturel de son pays, Saint Sava demeure une valeur inégalée, d’envergure
nationale et universelle à la fois. Dans le sud-est et même dans l’est
européen, bien peu sont ceux qui ont pu accomplir une œuvre aussi riche et
variée, d’une portée aussi universelle qu’authentique, avec autant d’élégance
et d’humilité majestueuse, de réussite dans la durée, de valeur éthique et
d’éclat.
Notes
(1) D.
OBOLENSKY, « Sava of Serbia », in Id., Six Byzantine Portraits, Oxford
1988, p. 115-172 ; B. I. BOJOVIĆ, L’idéologie monarchique dans les
hagio-biographies dynastiques du Moyen-Age serbe, “Orientalia Christiana
Analecta”, Rome 1995, p. 46-59, 71-76, 156-159, 311-345 ; G. PODSKALSKY, Theologichte
Literatur des Mittelalters in Bulgarien und Serbien 865-1459, C. H. Beck’sche
Verlagsbushhandlung, Munich 2000, p. 115-120.
(2) Le
grand joupan de Serbie, Stefan Nemanja (1165/6-1196) avait abdiqué en mars 1196
en faveur de son deuxième fils Stefan, gendre de l’empereur byzantin Alexis III
Ange (1195-1203), pour se faire moine sous le nom de Siméon dans sa fondation
pieuse, le monastère de Studenica. Sur l’abdication de Nemanja, sous l’angle de
l’accession au trône byzantin d’Alexis III, le beau-père du fils et héritier de
Nemanja, Stefan, cf. G. OSTROGORSKY, Histoire de l’Empire byzantin, Paris
1983, p. 432-433.
(3) En
raison d’importantes donations qu’ils avaient faites aux monastères athonites,
Siméon et Sava étaient considérés comme ctitores (grands donateurs et
protecteurs) de six autres monastères du Mont Athos, ceux de la Grande Laure,
d’Iviron, de Karakalou, de Ksiropotamou et de Philoteo, ainsi que de l’église
cathédrale de Karies, de l’église de Prosphoras (= Ouranoupolis), où ils
bâtirent une imposante tour défensive, D. OBOLENSKY, « Sava of Serbia », in Id., Six
Byzantines Portraits, Oxford 1988, p. 131 ; Mirjana Zivojinović, « Ktitorska
delatnost Svetog Save », Sava Nemanjić – Sveti Sava, Belgrade 1979, p. 15-16,
19-20.
(4) Pour
reposer dans l’église du monastère de Sudenica, bâtie entre 1183 et 1196, qui
devient ainsi mausolée du fondateur de la dynastie némanide et mère des églises
et monastères serbes, cf. Studenica (groupe d’auteurs), Belgrade 1968
; M. KAŠANIN, Milka ČANAK-MEDIĆ, Jovanka MAKSIMOVIĆ, B. TODIĆ, Mirjana
ŠAKOTA, Manastir Studenica, Belgrade 1986 ; Osam vekova Studenice,
Zbornik Radova, Belgrade 1986.
(5) Inspiré
du modèle à la fois biblique et évangélique, corollaire à une continuité et une
cohérence politique et culturelle de plus de trois siècles, cette création
littéraire est empeignée de théologie politique issue d’une idéologie
dynastique sans commune mesure dans le monde slavo-byzantin. Synthèses de
chronique et de généalogie princière, de biographie politique et
d’historiographie ecclésiastique, d’idées politiques, énoncées dès les
premières chartes fondatrices de Chilandar, ces œuvres d’auteurs de talent, de
styles et de facture fort différenciés, représentent une contribution
significative à la littérature médiévale, B. I. BOJOVIĆ, L’idéologie
monarchique dans les hagio-biographies dynastiques du Moyen-Age serbe,
“Orientalia Christiana Analecta”, PONTIFICIUM INSTITUTUM ORIENTALIUM STUDIORUM,
Rome 1995.
(6) Earth
Erect, tr. Anne Pennington, Londres 1973. Sur l’image de Saint Sava dans
la poésie épique, cf. S. KOLJEVIĆ, The Epic in the Making, Oxford, 1980.
(7) Regia
Sanctitatis illyricana foecunditas, A Ioanne Tomco Marnavitio, Bosnensi edita,
Roma 1930 ; puis : De Vita & Scriptis Joannis Tomci Marnavitii :
Paulovich Lucich. J. J., Vita S. Sabbae abbatis Stephani Nemaniae Rasciae Regis
Filij auctore Joanne Tomco Marnavitio. Opera & Studio…, Venise, 1789, p.
9-21 ; sur cet ouvrage et son auteur, voir I. KUKULJEVIĆ-SAKCINSKI,
“Književnici u Hrvatah s ove strane Velebita živevši u prvoj polovini XVII
vieka : Ivan Tomko MRNAVIĆ” (Les écrivains croates de ce coté de Velebit au
XVIIe siècle), Arkiv, 9 (1868), p. 242-265 ; N. RADOJČIĆ, “O životu
Svetoga Save od Ivana Tomka Marnavića” (Sur la Vie de saint Sava par Ivan Tomko
Marnaviç), in Svetosavski Zbornik, t. I, Belgrade 1936, p. 3-66 + VI pl.
(8) T.
BREMER, Vera, kultura, politika, Niš 1997, p. 237 (titre original : Ekklesiale
Struktur und Ekklesiologie in der Serbischen Orthodoxen Kirshe im 19. Und 20.
Jahrhundert, Wurzburg 1991). Voir aussi : J. MATL, « Der heilige Sawa als
Begründer der serbischen Nationalkirche : seine Leistung und Bedeutung für den
Kulturaufbrau Europas », Südslawische Studien (1965), 33-35.
(9) G.
R. Wooodward, H. Mattingly St. John Damascene, Barlaam and Ioasaph (Cambridge,
Mass,: Harvard University Press, The Loeb Classical Library 1953 ; H. G.
BECK, Geschichte der byzantinischen Volksliteratur, Byzantinisches
Handbuch II. 3, Munich, 1971, p. 35-41 ; The Hilander Serbian Povest'o
Varlaame i Ioasafe by Maxine Evelyn Lowe Lebo, a dissertation submitted to
the University of Washington in 1979 ; D. MILIVOJEVIĆ, « Buddhist Themes in
Medieval, Serbian & Russian Literature: the Manuscript of Barlaam and
Ioasaph », Acta Slavica Iaponica 6 (1988), Buddhist Themes in
Medieval, Serbian & Russian Literature - The Manuscript of Barlaam and
Ioasaph, Hokkaido University Collection of Scholarly and Academic Papers, 68-72
; Irina N. LEBEDEVA, Povest’ o Varlaame i Iosafe - pamjatnik drevnerus.
perevodnoj literatury XI - XII vv., Izdat. Nauka, Leningrad 1985 ; Žitije
Varlaama i Joasafa (Vie de Barlaam et Joasaph), priredio T. JOVANOVIĆ,
Stara srpska književnost u 24 knjige, n° 22, Srpska književna zadruga, Beograd
2005.
Boško I. Bojović
SOURCE : http://serbica.u-bordeaux3.fr/index.php/s-100/221-sava-nemanji-saint-sava-1175-1335
Св.
Сава Неманић. Фреска из XIII века у цркви Светих Апостола у Пећи, Косово.
Also
known as
Rastko Nemanjic
Sava the Serbian
Saba
Sabas
Sabbas
Savas
Profile
Prince of Serbia,
the son of King Stephen
I Nemanya. He took the name Sava (Sabas) when he became a monk at
Mount Athos. His father later
surrendered his crown and
became a monk,
too, and together they founded the monastery at
Chilanari as a house for Serbs.
Sava returned home in 1207 when
a quarrel between his brothers, Stephen II and Vulkan, broke into civil war.
Sava brought monks with
him, founded several monasteries,
and began the reformation and education of
his country, where religion and education had
fallen to a low estate. Metropolitan of
a new Serbian hierarchy
by Emperor Theodore II Laskaris at Nicaea,
being reluctantly consecrated by Patriarch Manuel I in 1219.
Crowned his brother Stephen II as King of Serbia in 1222.
He finished the uniting of his people that had been begun by his father. Translated religious
works into Serbian,
and gave his people a native clergy and
hierarchy. Dispatched to the Holy Land on an ecclesiastical mission, Sava died on
the way home.
Born
1176 as Rastko
Nemanjic
Died
14 January 1235 at
Tirnovo, Bulgaria of
natural causes
Additional
Information
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
Oxford Dictionary of Saints, by David Hugh Farmer
other
sites in english
images
video
sites
en français
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
spletne
strani v slovenšcini
MLA
Citation
“Saint
Sava“. CatholicSaints.Info. 20 November 2023. Web. 25 August 2026.
<https://catholicsaints.info/saint-sava-14-january/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-sava-14-january/
Saint
Sava Icon in Serbian Cultural Garden in Cleveland, OH
St. Sava
Feastday: January 14
Patron: of Serbian schools
Birth: 1174
Death: 1236
Sava was the son of
Stephen I, founder of the Nemanydes dynasty, and also known as Sabas. He became
a monk on Mount Athos in Greece when
he was seventeen. With his father, who abdicated in 1196, he founded Khilandrai
Monastery on Mount Athos for
Serbian monks and became Abbot. He returned home in 1207 when his brothers,
Stephen II and Vulkan, began to quarrel, and civil war broke
out. Sava brought many of his monks with him, and from the headquarters he
established at Studenitsa Monastery, he founded several monasteries and began
the reformation and education of
the country, where religion and education had
fallen to a low estate. He was named metropolitan of
a new Serbian hierarchy by
Emperor Theodore
II Laskaris at Nicaea; was consecrated, though for political reasons
unwillingly, by Patriarch Manuel
I in 1219; returned home bringing more monks from Mount Athos; and in 1222
crowned his brother Stephen II King of Serbia. Through his efforts, he finished
the uniting of his people that had been begun by his father, translated
religious works into Serbian, and gave his people a native clergy and
hierarchy. He made a pilgrimage to the Holy Land, was later sent on a second
visit there on an ecclesiastical mission, and died on the way back at Tirnovo,
Bulgaria, on January 14. He is the patron of Serbia. His feast day is January
14th.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=755
Stevan Todorović (1832–), Postriženje
Svetog Save (Sveti Sava odriče povratak svome kraljevskom domu), 1907
St. Sabas of Serbia
Feastday: January 27
Patron: of Serbian schools
Birth: 1174
Death: 1236
The son of a Serbian king
who was also a saint, St. Sabas was
born Rastko c. 1173/ 76; at 17, to avoid marriage, he fled to Mt. Athos, where
he became a monk and
founded the Hilander Monastery. In 1196, King Stephen I of Serbia abdicated,
and taking the name Symeon, joined his son on Mt. Athos. Symeon died three
years later, and Sabas, Archbishop of
Serbia, translated his father's relics to
their native land in 1208. Sabas wrote a history of his father's reign and a
service to his father, the earliest known Serbian hynmography in Church
Slavonic. Sabas copied books of law and
compiled the Nomocanon, a book of canon laws.
He was responsible for having liturgical documents translated from Greek into
Serbian and for compiling two Serbian Typica. Because of his experience with
Roman bishops and
leaders on Athos after the Venetian sack of Constantinople in
1204, Sabas opposed the pro-Roman policies of his brother, Stephen II, the only
Serbian king crowned by a pope. From 1217- 1219/ 20, Sabas was in exile, during
which he persuaded the patriarch of Constantinople to
grant the Serbian and Bulgarian churches autocephaly. When he returned to
Serbia, he recrowned his brother. Sabas resigned as archbishop in
1230 /33 and travelled to the Holy Land, where he visited monasteries at
Sketis, the Thebiad, and Mt. Sinai. He died in Bulgaria on
his trip back from the Holy Land c. 1235/ 1237 King Ladislas of Serbia
translated the relics of St. Sabas to
Milesevo, a monastery the saint had founded shortly before his death. The Turks
burned the relics in
1594.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=895
Sava's
pilgrimage to Palestine, Egypt and Byzance1229-1236
Sava of Serbia B (AC)
(also known as Sabas)
Born in Serbia, in 1174;
died at Trnovo (Tirnovo), Bulgaria, January 14, 1237. Ratsko (Rastho) was the
youngest of three sons of Stephen I, founder of the Serbian dynasty of the
Nemanydes. He became a monk on the Greek peninsula of Mount Athos at age 17
(1191) and took the name Sabas (Sava in Serbian). He was later joined there by
his father, who abdicated in 1196 and took the name Simeon. They founded
Khilandari Monastery for Serbian monks on Mount Athos, which remains one of the
17 ruling monasteries of the Holy Mountain. During the Middle Ages, it was the
center of Serbian culture.
Sava became abbot, and he
was known for is gentleness and skill in training novices. He began to
translate books into Serbian, and there is at Khilandari a psalter and ritual
that are signed by the copier, "I, the unworthy, lazy monk Sava." (It
should be noted that several sources, with less reliable dates, say that Sava
was nearly 70 before anything that follows happened. I think it's more
judicious to trust the dates given.)
In 1207 he returned home
when his brothers, Stephen II and Vulkan, began to quarrel and civil war broke
out. He also found the country in a state of religious disorder. Clergy were
scattered and mostly illiterate. Sava sent the monks who had accompanied him to
do missionary and pastoral work. (Farmer says that Sava brought back to
Studenitsa Monastery his father's relics in 1208.)
From his headquarters at
Studenitsa Monastery, where he had settled, Sava founded a number of smaller
monasteries near the inhabited areas and began the reformation and education of
his homeland. He was sent by his brother, Stephen II, to Nicaea to see the
Eastern emperor and patriarch, who had sought a harbor there from the Frankish
invaders at Constantinople.
He succeeded in obtaining
Serbian emancipation from the jurisdiction of the Greek archbishop of Okhrida
in Bulgaria. Sava himself was designated the first metropolitan of the new
Serbian hierarchy by Emperor Theodore II Laskaris (related to Sava's family) at
Nicaea; and was ordained, though for political reasons unwillingly, by the
exiled Byzantine Patriarch Manuel I (or Patriarch Germanus of Constantinople)
in 1219 at Nicaea.
He returned home by way
of Mount Athos, bringing books and more monks with him. He set about reforming
and organizing the Church and, in 1222, Sava crowned his brother Stephen II,
King of Serbia. (Stephen II had already been crowned by a papal legate in 1217;
but this time Pope Honorius III sent a crown in response to a request from
Sava, who had informed the Holy See of his episcopal ordination.) Through his
efforts, Sava finished the uniting of his people that had been begun by his
father. Serbs, Greeks, and Latin-speaking natives learned to live together
under his leadership.
He is credited with
giving the Serbians bishops and clergy of their own nationality, founded eight
bishoprics, built churches in Zica, (his cathedral), Pec, Milesevo, and others.
He also did much to further education in that country, including the
translation of religious works into Serbian and the establishment of schools.
He composed two Typica or Rules for his monastery, wrote a vita and Office of
his father Simeon (canonized in 1216), and penned the Law of Simeon and Sava,
which provides us with some insights regarding the Serbian peasantry. He also
commissioned translations of Greek religious works, which propounded doctrinal
orthodoxy and refuted the errors of the Bogomils.
Even with all this
activity, Sava was always a monk at heart. He had left Mount Athos simply for
the sake of his countrymen: "If you listen to me, and if God enables me to
do good among you, if you become holy and one in God, there will be twofold
gain and salvation will be ours."
From time to time he
would retire to an inaccessible hermitage near Studenitsa to gain strength for
perseverance in the tasks he had set himself. He made two trips to Palestine
and the Near East. On his way home from the second trip (1230), during which he
had founded a hospice for Serbian pilgrims to Jerusalem, built the monastery of
Saint John there, and arranged for the reception of Serbian monks at Mount
Sinai and other distant monasteries, he was taken ill and died at Trnovo in
Bulgaria. His people called him 'Saint Sava the Enlightener.'
When he died his
followers attributed to him all manner of wisdom. The most delightful is that
he taught the Serbs that they could plough a field both ways, instead of
dragging the plough backwards after each furrow to start again from the same
end of the field, as they did before. King Ladislaus translated his relics to
Milesevo in 1237, where they were destroyed by the Turks in 1594. Nevertheless,
his cultus continued to spread through the rich iconographical tradition and by
the revival of Serbian nationalism in the 19th century.
Sava promoted worship in
the vernacular, which sometimes is read as though he deliberately sought
separation from Rome; however, his feast is still kept in Latin as well as
Orthodox calendars in Croatia and Serbia, where he is venerated as the patron
saint of Serbia (Attwater, Benedictines, Bentley, Delaney, Farmer, Walsh,
White).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/0114.shtml
Icon
of Saint Sava, Krupa Monastery
Icons of Saint Sava ; Krupa monastery
Ikona
Sv. Save u manastiru Krupa.
St. Sava I, First
Archbishop of Serbia
Commemorated on January
14
Saint Sava, First
Archbishop of Serbia, in the world Rostislav (Rastko), was a son of the Serbian
king Stephen Nemanya and Anna, daughter of the Byzantine Emperor Romanus. From
his early years he fervently attended church services and had a special love for
icons.
At seventeen years of
age, Rostislav met a monk from Mount Athos, secretly left his father’s house
and set off for the Saint Panteleimon monastery. (By divine Providence in 1169,
the year of the saint’s birth, the ancient monastery of the Great Martyr and
healer Panteleimon was given to Russian monks.)
Knowing that his son was
on Athos, his father mobilized his retainers headed by a faithful voevod and
wrote to the governor of the district which included Athos, saying that if his
son were not returned to him, he would go to war against the Greeks. When they
arrived at the monastery, the voevod was ordered not to take his eyes off
Rostislav. During the evening services, when the soldiers had fallen asleep
under the influence of wine, Rostislav received monastic tonsure (in 1186) and
sent to his parents his worldly clothes, his hair and a letter. Saint Sava
sought to persuade his powerful parents to accept monasticism. The monk’s
father (in monasticism Simeon. He is commemorated on February 13) and his son
pursued asceticism at the Vatopedi monastery. On Athos they established the
Serbian Hilandar monastery, and this monastery received its name by imperial
grant. At Hilandar monastery, Saint Sava was ordained to the diaconate and then
presbyter. His mother Anna became a nun with the name Anastasia (June 21).
For his holy life and
virtuous deeds on Mount Athos, the monk was made an archimandrite at
Thessalonica. At Nicea in the year 1219 on the Feast of the Dormition of the
Most Holy Theotokos, the Ecumenical Patriarch Germanus consecrated
Archimandrite Sava as Archbishop of Serbia. The saint petitioned the Byzantine
Emperor to grant permission for Serbian bishops to elect their own Archbishop
in future. This was a very important consideration in a time of frequent wars
between the eastern and western powers.
Having returned to the
Holy Mountain from Nicea, the saint visited all the monasteries for the last
time. He made prostrations in all the churches and, calling to mind the blessed
lives of the wilderness Fathers, he made his farewells to the ascetics with
deep remorse, “leaving the Holy Mountain, as if from Paradise.”
Saddened by his
separation from the Holy Mountain, the saint went along the path from Athos
just barely moving. The Most Holy Theotokos spoke to the saint in a dream,
“Having My Patronage, why do you remain sorrowful?” These words roused him from
despondency, changing his sorrow into joy. In memory of this appearance, the
saint commissioned large icons of the Savior and of the Mother of God at
Thessalonica, and put them in a church.
In Serbia, the activity
of the Hierarch in organizing the work of his native Church was accompanied by
numerous signs and miracles. During the Liturgy and the all-night Vigil, when
the saint came to cense the grave of his father the monk Simeon, the holy
relics exuded fragrant myrrh.
Being in charge of
negotiations with the Hungarian King Vladislav, who had declared war on Serbia,
the holy bishop not only brought about the desired peace for his country, but
he also brought the Hungarian monarch to Orthodoxy. Thus he facilitated the
start of the historical existence of the autonomous Serbian Church, Saint Sava
contributed also to strengthening the Serbian state. In order to insure the
independence of the Serbian state, Archbishop Sava crowned his powerful brother
Stephen as king. Upon the death of Stephen, his eldest son Radislav was crowned
king, and Saint Sava set off to the Holy Land “to worship at the holy tomb of
Christ and fearsome Golgotha.”
When he returned to his
native land, the saint blessed and crowned Vladislav as king. To further
strengthen the Serbian throne, he betrothed him to the daughter of the
Bulgarian prince Asan. The holy hierarch visited churches all across Serbia, he
reformed monastic rules on the model of Athos and Palestine, and he established
and consecrated many churches, strengthening the Orthodox in their faith.
Having finished his work in his native land, the saint appointed the hieromonk
Arsenius as his successor, consecrating him bishop and giving his blessing to
all.
He then set off on a
journey of no return, desiring “to end his days as a wanderer in a foreign
land.” He passed through Palestine, Syria and Persia, Babylon, Egypt and
Anatolia, everywhere visiting the holy places, conversing with great ascetics,
and collecting the holy relics of saints. The saint finished his wanderings at
Trnovo in Bulgaria at the home of his kinsman Asan, where with spiritual joy he
gave up his soul to the Lord (+ 1237).
At the time of transfer
of the holy relics of Saint Sava to Serbia in 1237, there were so many healings
that the Bulgarians began to complain about Asan, “because he had given up such
a treasure.” In the saint’s own country, his venerable relics were placed in
the Church of Mileshevo, bestowing healing on all who approached with faith.
The inhabitants of Trnovo continued to receive healing from the remnants of the
saint’s coffin, which Asan ordered to be gathered together and placed in a
newly built sarcophagus.
The legacy of Saint Sava
lives on in the Orthodox Church traditions of the Slavic nations. He is
associated with the introduction of the Jerusalem Typikon as the basis for
Slavic Monastic Rules. The Serbian Hilandar monastery on Mt. Athos lives by the
Typikon of Saint Sava to this day. Editions of The Rudder (a collection of
church canons) of Saint Sava, with commentary by Alexis Aristines, are the most
widely disseminated in the Russian Church. In 1270 the first copy of The Rudder
of Saint Sava was sent from Bulgaria to Metropolitan Cyril of Kiev. From this
was copied one of the most ancient of the Russian Rudders, the Ryazan Rudder of
1284. It in turn was the source for a printed Rudder published in 1653, and
since that time often reprinted by the Russian Church. Such was the legacy of
Saint Sava to the canonical treasury of Orthodoxy.
SOURCE : https://oca.org/saints/lives/2017/01/14/100156-st-sava-i-first-archbishop-of-serbia
Sveti Sava Kraljeva Crkva Detalj
San Saba Arcivescovo
di Serbia
Serbia, 1174 ca. –
Turnovo (Bulgaria), 14 gennaio 1235
Emblema: Bastone
pastorale
Saba è senz’altro uno dei
più illustri personaggi della vita religiosa, culturale e politica della Serbia
medioevale; e oggi si dispone di numerose ed autentiche fonti storiche, che
testimoniano la sua grandezza; fra cui in primo piano gli scritti dello stesso
s. Saba, frutto di una discreta attività letteraria.
Esistono una decina di
‘Vite’ o di accenni del santo in biografie di altri personaggi, scritte in
tempi diversi, che comunque vanno dal 1200 al 1350, con forme letterarie più o
meno dense di dettagli.
Il santo vescovo
fondatore della Chiesa Serba autonoma, nacque verso il 1174-75, terzogenito del
principe Stefano Nemanja e di sua moglie Anna; alla nascita ebbe il nome slavo
abbastanza popolare di Rastko (in latino Crescenzo) e da bambino ebbe una buona
istruzione.
A circa 17 anni il padre
l’incaricò di governare la regione di Hum, ma egli già in quella giovane età
manifestò un interessamento verso la vita religiosa, rifuggendo da quella
mondana del suo aristocratico ambiente. Aveva già 17 anni quando il giovane
principe, abbandonò la casa natia e senza avvertire i genitori si ritirò sul
Monte Athos, il celebre Monte Santo (1935 m.) all’estremità sud-orientale della
penisola calcidica, sede di numerosi monasteri e con una popolazione costituita
esclusivamente da migliaia di monaci greco-ortodossi.
Qui Rastko entrò nel
monastero russo di S. Panteleimon, raggiunto in breve da emissari del padre per
cercare di convincerlo a desistere dal suo proposito. Il giovane rifiutò
l’invito e indossò la tonaca monastica prendendo il nome di Saba, in omaggio a
s. Saba il Grande (434-532) fondatore del monachesimo in Palestina.
Poi il giovane novizio si
trasferì nel monastero greco di Vatopedi, sempre sulla penisola atonita, forse
il nucleo più importante dell’intero complesso e dove poté istruirsi nella
lingua e letteratura greca, patristica e bizantina, religiosa e
liturgica.
I suoi genitori
proseguendo nei tentativi di riportarlo a casa, gli mandarono nello stesso
tempo ‘molto oro’ sia per i propri bisogni, sia da distribuire alla Chiesa del
Monte Athos ed ai poveri. Nel 1196, Saba fu raggiunto dal padre il principe
Stefano Nemanja, il quale aveva abdicato, scegliendo di farsi anch’egli monaco,
prendendo il nome di Simeone.
Lo seguirono sul Monte
Athos numerosi nobili serbi, dei quali alcuni divennero monaci e tutta la
servitù; fu evidente con l’arrivo dei due principi e di tanti nobili, il
benessere che arrivò alla Comunità monastica di tutto il Monte.
Il monaco-principe Saba
venne inviato a Costantinopoli, in missione diplomatica presso l’imperatore
Alessio III Angelo (1195-1203) suocero del principe serbo Stefano re
Protocoronato, figlio e successore di Stefano Nemanja. Grazie alla sua
mediazione, i monaci serbi ricevettero dall’imperatore nel giugno 1198, il
permesso di occupare il monastero diroccato di Chilandari e dipendente da
Vatopedi, per ricostruirlo e occuparlo.
Con questo monastero
venne a costituirsi la grande comunità monastica di Chilandari, i cui primi
monaci furono fra altri, proprio quei nobili serbi ed i servitori che
accompagnarono l’ex principe Stefano Nemanja sul Monte Athos. Saba compose una
nuova Regola in lingua serba, che doveva costituire il prototipo del nuovo
monastero.
Nel 1200 il monaco
Simeone ex principe Stefano, morì e Saba suo figlio, secondo alcuni testimoni
si prodigò per la sua canonizzazione come santo, componendo una ‘Vita’ e un
Ufficio liturgico. In quegli stessi anni venne ordinato diacono e poi sacerdote
e dopo molti anni trascorsi sul Monte Athos, fu nominato archimandrita (abate)
dai tre vescovi della regione.
Il Sacro Monte ebbe
sconvolgimenti politici in seguito alla presa di Costantinopoli e alla caduta
dell’Impero bizantino (1204) e la vita dei monaci ne risentì ampiamente. Su
richiesta di suo fratello Stefano Prvovencani, Saba abbandonò il Monte Athos
nel 1208, ritornando nel monastero di Studenica in Serbia, portando con sé le
reliquie del padre e qui diventò egumeno (priore).
In seguito fra i due
fratelli sorsero delle divergenze, in quanto Saba era tenacemente fedele
all’ortodossia bizantina, mentre il fratello principe Stefano, anche per motivi
politici, tendeva ad avvicinarsi alla Chiesa di Roma, aveva anche sposata una
nobile veneziana (nipote del doge Enrico Dandolo).
A seguito di questo
scontro tra fratelli, sia pure ideologico, Saba nel 1216 ritornò sul Monte
Athos, dopo aver promosso la costruzione in Serbia, con la collaborazione del
fratello, di Zica, città che in seguito accoglierà la sede dell’arcivescovado
serbo.
Nel 1219 l’abate Saba si
diresse a Nicea in Asia Minore, dove si era stabilita la capitale dell’Impero
Bizantino e lì fu consacrato arcivescovo della Serbia, per disposizione
dell’imperatore Teodoro I Lascaris (†1222); con questo atto veniva ad
istituirsi la Chiesa autonoma serba, distaccandola dalla giurisdizione
dell’arcivescovo bulgaro di Ochrida, il cui vescovo Demetrio Comaziano († 1234)
elevò formale protesta.
Ripassando per i luoghi
del suo monachesimo, Saba arrivò a stabilire la sua residenza di arcivescovo a
Zica. Negli anni successivi si dedicò all’organizzazione amministrativa della
nuova Chiesa Serba, istituendo sette nuove diocesi, oltre Reska e Prizzen;
convocò un Concilio serbo condannando gli eretici seguaci del movimento
dualistico dei Progomeli, provenienti dalla Bulgaria.
Con la sua opera
mediatrice ci fu un avvicinamento sia di Saba sia del fratello Prvovencani,
verso la Santa Sede di Roma; per questo nel 1220 fu inviato al papa Onorio III
il vescovo Metodio, per invocare la sua benedizione e il suo beneplacito
all’incoronazione religiosa da parte della Chiesa Serba, del principe-re
Stefano. Così avuto il consenso pontificio, l’arcivescovo Saba di Serbia,
davanti ad un Sinodo convocato per lo scopo nel 1221, pose sul capo del
fratello la corona di re di Serbia.
L’arcivescovo fu
incaricato verso il 1230 dal fratello re, di ristabilire i buoni rapporti
presso il re d’Ungheria Andrea II (1205-1235) intenzionato ad invadere la
Serbia.
Saba nel 1229 partì per
Gerusalemme dove visitò i Luoghi Santi, poi raggiunse Nicea dove incontrò
l’imperatore bizantino Giovanni III Vatatzes e il patriarca di Nicea Germano
II, dai quali ottenne un’ulteriore conferma dell’autonomia della Chiesa
Serba.
Ripassò per il Monte
Athos, poi fu a Salonicco governata da Teodoro II Comneno e quindi ritornò nel
monastero di Studenica e infine a Zica. Ma dopo la battaglia del 9-22 marzo
1230 presso Filippopoli, fra l’esercito bulgaro del re Giovanni II Asen
(1218-1241) e quello serbo di Teodoro II Comneno, amico e parente di Saba,
quest’ultimo fu totalmente sconfitto e la Bulgaria prese il potere dominante
nella Penisola dei Balcani.
Seguì l’abdicazione del
re serbo Radislao che si rititò in un monastero; sul trono salì il fratello
Vladislao (1233-1243) il quale sposata una figlia del re bulgaro, rafforzò
l’influsso politico e religioso della Bulgaria sulla Serbia. Saba nel 1233
rinunziò alla sua carica, ormai di nuovo sotto la giurisdizione della sede
bulgara di Ochride, fece eleggere al suo posto il discepolo Arsenio I
(1234-1267) e s’incamminò in un nuovo viaggio in Oriente nell’autunno
1233.
Visitò le città ed i
patriarchi di Gerusalemme, Alessandria d’Egitto, Antiochia, Costantinopoli, i
monaci ed eremiti della Tebaide, fino ai confini della Libia e del Sinai. Il
lunghissimo e faticoso viaggio aveva senz’altro uno scopo anche diplomatico,
suggerito da re bulgaro, affinché i tre grandi patriarchi dell’Oriente, dessero
il consenso alla restaurazione del patriarcato bulgaro di Turnovo.
È caratteristica di
quell’epoca, l’interessamento del potere reale ed imperiale, nelle
problematiche organizzative della Chiesa Orientale. Il patriarcato di Turnovo
venne restaurato nel 1235 in un concilio nella città di Lampsaco tenutosi con
il consenso del patriarca di Costantinopoli e dell’imperatore Giovanni III
Vatatzes; nell’inverno del 1234-35 Saba, viaggiando per via mare, arrivò a
Mesembria sul Mar Nero e da lì a Turnovo, che fu capitale della Bulgaria fino
al 1393, accolto con cordialità, dal re Giovanni II Asen.
E in questa città Saba si
ammalò e morì il 14 gennaio 1235, il suo corpo venne sepolto nella chiesa dei
Santi 40 Martiri, vicino alla reggia bulgara. Dopo due anni, su richiesta del
clero e del principe serbo, le reliquie furono traslate nel monastero di
Mjlesevo in Serbia, dove rimasero fino al 1594, quando il 27 aprile, furono
depredate e incendiate dai Turchi.
Non è certa la data della
sua canonizzazione, avvenuta poco dopo la sua morte; questo grande personaggio
del Medioevo serbo, è certamente uno dei più eminenti, non solo per la sua
attività politica e di fondatore dell’autonomia della Chiesa Serba, nella costellazione
delle Chiese Ortodosse Orientali; ma anche per la sua attività di scrittore,
che per quell’epoca è da considerarsi eccezionale.
Fu autore della ‘Vita’ di
suo padre s. Simeone Stefano Nemanja e di molti ‘Tipici’ cioè Regole, per tutti
i monasteri, destinati ai monaci serbi di quell’epoca; inoltre insieme ad
altri, compilò le norme necessarie per regolare la vita della Chiesa Serba
autonoma, allora istituita per sua opera e della quale è unanimemente
riconosciuto come il primo arcivescovo e capo.
È ancora oggi molto
venerato in Serbia, oggetto di studi e manifestazioni, non soltanto nel campo
religioso e letterario ma anche artistico.
Autore: Antonio
Borrelli
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/37725
Saint
Sava, fresque du monastère de Mileševa.
Den hellige Sabas av
Serbia (1171-1235)
Minnedag:
14. januar
Den hellige Sabas
(Sabbas, Sabba, Saba; slav: Sava, Savas, Savva, Savvas) (serb: Свети Сава) ble
født som Rastko Nemanjić (serb: Растко Немањић) (av Rastislav/Rostislav) i 1171
i Gradina (dagens Podgorica i Montenegro). Mange kilder opererer med 1169 som
fødeår, andre med 1174. Han var tredje og yngste sønn av den hellige
storfyrst Stefan
I Nemanja (1166-96), som oppnådde uavhengighet fra Bysants og ble
grunnlegger av dynastiet Nemanja. Hans mor var den serbiske adelskvinnen Anna,
som mot slutten av livet gikk i kloster og ble den hellige Anastasia av
Serbia.
Rastkos brødre var Vukan
Nemanjić (før 1165-1208), storfyrste av Duklja (1190-1208) og storfyrste av
Serbia (1202-04), og Stefan (ca 1165-1228), som skulle bli den hellige Stefan den
Førstekronede, storfyrste (1196-1217) og senere konge av Serbia
(1217-28). Rastko hadde også tre søstre, Vuka, som ble nonne med navnet
Jefimija, en navnløs søster som giftet seg med Manuel Angelus Ducas, regent av
Thessaloniki (d. 1241), samt en navnløs søster som giftet seg med et ukjent
medlem av familien Asen og fødte den bulgarske tsaren Konstantin Tih Asen
(1257-77).
I 1190 utnevnte faren den
unge Rastko til fyrste for provinsen Hum, som strakte seg fra Ragusa ved kysten
til midt i Neretva. Hum var tidligere styrt av hans onkel (farens bror),
Miroslav av Hum, som fortsatte å styre regionen Lim med Bijelo Polje, mens
Rastko hadde Hum. Da Rastko ble munk, er det mest sannsynlig at Miroslav
fortsatte som herre over Hum.
For høsten 1192 forlot
Rastko i hemmelighet farens hoff og sluttet seg til en russisk munk og dro til
det russiske klosteret St Panteleimon på Athosfjellet i Hellas, hvor han trådte
inn som munk og fikk det monastiske navnet Sabas etter den hellige Sabas av Jerusalem.
Kort etter byttet de til det greske klosteret Vatopedi på Athos. Faren sørget
dypt over å ha mistet sønnen fra landet, så han sendte bud til Athos for å få
Sabas til å vende tilbake, men forgjeves. Sabas svarte til sin far: «Du har
oppnådd alt det som en kristen hersker kan gjøre, kom nå og slutt deg til meg i
det sanne kristne liv».
Den 25. mars 1196
innkalte Stefan Nemanja et konsil i Ras, hvor han offisielt abdiserte til
fordel for sin andre sønn, Stefan II. Nemanja og hans hustru Anna avla
monastiske løfter i kirken Ss Peter og Paulus i Ras. Nemanja tok det monastiske
navnet Simeon, mens hustruen Anna tok navnet Anastasia. Senere trakk Simeon seg
tilbake til klosteret Studenica, mens Anastasia trakk seg tilbake til klosteret
Kristi Mor i Kuršumlija. Etter utallige bønnfallelser fra yngstesønnen Sabas
dro Simeon til Athosfjellet, hvor han i 1197 sluttet seg til Sabas i klosteret
Vatopedi.
Den 13. februar 1199 døde
Sabas’ far Simeon i Khilandari, 86 år gammel. I 1200 viet biskopen av Hierissos
Sabas til diakon, og i 1201 viet metropolitt Konstantinos Mesopotamites av
Thessaloniki ham til arkimandritt (abbed). Sabas gjorde seg bemerket for sin
mildhet og overbærenhet i sin effektive måte å trene opp unge munker på. Han
begynte på arbeidet med å oversette bøker til det serbiske språket, og i
Khilandari skattes fortsatt et psalter og et rituale som er
skrevet ut av ham selv og signert «Jeg, den uverdige, late munken Sava».
Sabas bygde i 1199 en
kirke og en celle (kelia) i Karyes (gr: Καρυές) på Athosfjellet, hvor
han bodde i noen år. Han skrev sitt Karyes-typikon (serb: типик) under sitt
opphold der i 1199, og det finnes fortsatt en marmorinskripsjon av hans verk.
Et typikon er en liturgisk bok (gudstjenesteordning). I 1207/08 skrev han to
andre typika, Žitije-typikonet (Vita Simeonis), en biografi om sin
far, og Studenica-typikonet.
I mellomtiden hadde
Sabas’ to brødre, Vukan og Stefan II, som nå var konge av Serbia, kommet
alvorlig på kant med hverandre på grunn av deres arv. Vukan, som var eldste
sønn og bitter over at Stefan var blitt konge, styrtet broren med ungarsk hjalp
og var selv serbisk storfyrste fra 1202 til 1204, da Stefan rev tilbake tronen
med bulgarsk hjelp. Sabas fikk vite om denne brødrestriden og at Serbia var kastet
ut i anarki.
Det fjerde korstog, som
var finansiert av venetianerne, plyndret Konstantinopel i 1204 og erobret mye
av det bysantinske territoriet, inkludert Athosfjellet. I 1205 ble Athos
offisielt satt under autoritet og jurisdiksjon av en romersk-katolsk biskop.
Man mener at det var vanskeligheter med denne latinske biskopen som var
hovedgrunnen til at Sabas vendte tilbake til Serbia vinteren 1205/06 eller
1206/07.
Sabas fant sitt hjemland
i en elendig forfatning både verdslig og religiøst, slik som hans hellige far
hadde advart ham om i en drøm. Serberne hadde vært kristne en stund, men mye av
det var nominell kristendom, helt ustrukturert og oppblandet med hedendom.
Prestene var få og for det meste uten utdannelse, for kirken hadde vært styrt
fra Konstantinopel eller Okhrida i Bulgaria, og hierarkiene der hadde vist
liten omsorg og sympati for serberne, som de betraktet som barbarer.
Sabas hadde tatt med seg
munker fra Khilandari, og dem brukte han til pastoralt arbeid og
misjonsvirksomhet. Han slo seg ned som arkimandritt i klosteret Studenica, og
derfra grunnla han flere små klostre på steder hvor munkene kunne reise rundt
og komme ut til det vanskjøttede og halvt omvendte folket. Han grunnla flere
kirker og klostre, blant dem klosteret Žiča. I 1216/17 trakk Sabas seg som
arkimandritt av Studenica og vendte tilbake til Athos.
Sabas reiste tilbake
sjøveien til Thessaloniki, hvor han ble værende en stund i klosteret Filokalos.
Der oversatte han med hjelp fra et par andre den bysantinske kirkerettsboken «Roret»
eller Nomocanon av den hellige Fotios av
Konstantinopel (ca 810-ca 891) fra gresk til slavisk. Denne ble
publisert som Zakonopravilo (også kalt St Sabas’ Nomocanon),
Serbias første konstitusjon, og dermed hadde serberne skaffet seg begge former
for uavhengighet, politisk og religiøs. Konstitusjonens formål var å etablere
et kodifisert legalt system i det serbiske kongeriket, samt å regulere det
styrende organet i den serbiske kirken. Oversettelsen inneholdt ikke bare de
kirkelige canones – inkludert de dogmatiske dekretene fra de syv
økumeniske konsilene – med kommentarer fra de beste middelalderske greske
kanonister, men også en rekke rettesnorer av Kirkefedrene og flere av de keiserlige
ediktene fra den store bysantinske keiseren Justinian I (527-65). Fra
Thessaloniki tok Sabas landeveien via Athos, hvor han tok med seg flere munker
og bøker som hadde blitt oversatt i Khilandari.
Stefan II ble anerkjent
som konge av Serbia i 1217 av pave Honorius III (1216-27), og han ble muligens
behørig kronet av en pavelig legat i den anledning, men i 1222 ble han i alle
fall kronet av sin bror, erkebiskop Sabas, i klosteret Žiča, derav hans epitet (tilnavn)
«Den førstekronede». En kilde hevder at det var ved denne anledningen at pave
Honorius sendte en krone etter ønske fra Sabas, som hadde informert Den hellige
stol om sin egen bispevielse. Andre sier at Sabas selv brakte kongekronen fra
Roma.
Erkebiskop Demetrios
Khomatenos av Okhrida i Bulgaria reagerte i mai 1220 på den serbiske kirkens
autokefali med et skarpt protestskriv til Sabas, og han kom også med alvorlige
anklager mot patriark Germanos II av Konstantinopel-Nikea (1223-40) på grunn av
det han kalte det illegale inngrepet i hans jurisdiksjonsområde. Da ungarerne
invaderte Serbia nordfra, sendte Sabas sin hellige disippel Arsenius fra
Žiča til sør i landet for å finne et tryggere sted for erkebispedømmet.
Arsenius valgte Peć, og der bygde han et kloster og en kirke viet til De
hellige apostlene, som senere ble viet til Kristi Himmelfart.
Sabas fortsatte med sin
trosopplæring til det serbiske folket. Senere ville han innkalle et konsil for
å fordømme bogomilene, som ble betraktet som heretikere. Sava utnevnte
protobiskoper og sendte dem over hele Serbia for å døpe de udøpte, vie de
ugifte og utføre andre kirkelige handlinger. For å utføre sine plikter som
religiøs og sosial leader fortsatte han å reise mellom klostrene om områdene
for å utdanne folket. Sabas var alltid en enkel munk i sitt hjerte. Han hadde
forlatt Athosfjellet bare for sine landsmenns skyld: «Hvis dere lytter til meg,
og hvis Gud gjør meg i stand til å gjøre godt blant dere, hvis dere blir
hellige og ett i Gud, vil det bli dobbel vinning og frelsen vil bli vår!» Fra
tid til annen trakk han seg tilbake til en utilgjengelig eneboerhytte nær
Studenica for å samle styrke til å holde fast ved oppgavene han hadde viet sitt
liv til.
Stefan Radoslav ble
forvist til Durazzo (nå Durrës i Albania). Sabas lyktes ikke i å forsone sine
nevøer, men han visste at det var bedre for landet å bli styrt av Stefan
Vladislav. Senere klarte han å sikre fritt leide for Radoslav, som fikk vende
tilbake til Serbia. Uheldigvis for Radoslav hadde hans hustru stukket av med en
fransk hertug mens mannen var i eksil i Albania, og han bestemte seg da for å
bli munk, og Sabas ga ham tonsuren og navnet Jovan (Johannes).
De siste årene av Sabas
liv var preget av to reiser til Palestina og Det nære Østen. Den første, i
1229/30, ser ut til å ha vært en from pilegrimsreise til Det hellige Land, hvor
han kjøpte to klostre i Det hellige land fra latinerne, klostrene St Johannes
Teologen på Sionberget i Jerusalem og St Georg i Akka (Acre), som begge skulle
befolkes med serbiske munker. grunnla St. Johannes-klosteret i Jerusalem. På
hjemveien dro han via Nikea, hvor han besøkte den bysantinske keiseren Johannes
III Dukas Batatses av Nikea (1222-54) og patriark Germanos II (1222-40).
Før Sabas dro på sin andre
reise til Jerusalem, abdiserte han i 1233 og utpekte Arsenius til å bli sin
etterfølger som den andre serbiske primas (1233-63). I henhold til kirkeretten
i Den ortodokse kirke ble deretter Arsenius utnevnt til erkebiskop av Peć av
biskopene som var forsamlet i Žiča. Dette valget ble stadfestet av den
keiserlige patriarken i Nikea.
Slik hadde det lyktes
Sabas, den tidligere fyrsten som hadde forlatt hjemlandet som ung mann for å
bli munk, å konsolidere før han var femti år den staten som var grunnlagt av
hans far. Dette gjorde han ved å reformere folkets religiøse liv og gi dem
biskoper av sitt eget folk. Men han spilte også en fremtredende rolle i
verdslige saker, og han bidro til å få konsolidert det serbiske kongedømmet
under broren Stefan II og få ham anerkjent som konge. Serbere, grekere og
latinere lærte å leve sammen under hans lederskap, og de kalte ham St.
Sabas Prosvtitely, Opplyseren.
På Sabas’ andre reise til
Det hellige Land sent i 1233 eller våren 1234 bodde han i klosteret St
Georg i Akka, som han hadde kjøpt på sin forrige reise. var viet kirkelige
oppdrag; han grunnla et hospits for serbiske pilegrimer på vei til Jerusalem,
og han sørget for at serbiske munker ble mottatt på Sinaifjellet og andre
fjerntliggende klostre. I Jerusalem besøkte han den ortodokse patriark
Athanasios II. Han besøkte Betlehem, hvor Jesus ble født, Jordanelven, hvor
Jesus ble døpt, og Den store lavra (Mar Saba), klosteret til den hellige Sabas, som han
hadde sitt navn etter. Han dro med båt til Alexandria, hvor han møtte patriark
(pave) Nikolas. Deretter dro han til Katarinaklosteret på Sinaihalvøya, hvor
han tilbrakte fastetiden i 1234. Etter påskefeiringen vendte han tilbake til
Jerusalem og gikk inn for at erkebiskopen av Tarnovo ble opphøyet til patriark
av Bulgaria. Ikonet Trojeručica («Trehåndet Theotókos»), en gave til Den store
lavra fra den hellige Johannes av Damaskus,
ble gitt til Sabas, og han ga det videre til klosteret Khilandari.
I middelalderens Serbia
var Sabas’ grav et valfartssted, og den venetianske diplomaten Ramberty som
besøkte Mileševa i 1534, skrev at i tillegg til serbere dro både tyrkere og
jøder på pilegrimsferder til Mileševa og ba om helbredelse. Den franske
diplomaten Jacques de Chenoais skrev i 1547 at han så intakte relikvier av
Sabas, og han sa også at tyrkere og jøder ga større donasjoner enn kristne
selv. Den hellige Gregor av Sinai (ca
1290-1346) regnet Sabas for å være en stor opplyser. Den hellige
erkebiskop Sabas
III (1309-16) kalte ham en stor apostel og erkebiskop av Serbia, mens
han for erkebiskop Daniel I (Danilo) (1271-72) var «vår mester og lærer». I
1448, etter erobringen av klosteret Mileševa, proklamerte Stefan Vukčić Kosača
(1404-66) seg selv som «hertug [Herzog] av St Sava», og det området han hersket
over, fikk navnet Herzegovina.
Opprøret hadde preg av en
hellig krig hvor de serbiske opprørerne bar krigsflagg med bilde av St Sabas.
Sinan Pasja, en albansk storvesir som ledet den osmanske hæren, ga ordre om at
profeten Muhammeds grønne flagg skulle bringes fra Damaskus for å kjempe mot
det serbiske flagget. Sinan Pasja ga da ordre om at levningene av Sabas skulle
bringes til Beograd og brennes. Ahmed-beg Ochuse utførte ordren, og han førte
en militær konvoi til Mileševa, beordret munkene til å ta ut Sabas’ trekiste
fra sarkofagen og sette den på hestene, som munkene skulle føre. På veien slo
de munkene og drepte eller tok med seg alle som kom i deres vei, slik at
opprørerne i skogene skulle få høre om det. Den 27. april 1595 ble trekisten
brent på et bål på høyden Vračar i Beograd. Flammene ble sett over Donau, og
tyrkerne feiret.
Som helgen ble Sabas
respektert selv blant katolikkene. Tomko Mrnjevic, en bosnisk biskop tidlig på
1600-tallet, skrev den første biografien om Sabas som ikke inneholder en historisk
skikkelse, men en litterær. Ulike forfattere skrev om St Sabas med respekt,
blant andre Antun Sasin, Jovan S. Kavanjin og Pavle Riter Vitezovic. Noen av de
mest respekterte serbiske forfatterne fant inspirasjon i Sabas’ liv og verk,
slik som Branko Radičević, Jovan Jovanović Zmaj, Vojislav Ilić, Miloš Crnjanski
og sist Matija Bećković.
Sabas regnes som serbisk
skytshelgen og er den mest respekterte serbiske helgen i den ortodokse verden.
Han blir allment ansett som en av de viktigste skikkelsene i serbisk historie,
og han æres av den serbisk-ortodokse kirke som deres grunnlegger. Fra 1800-tallet
har Sabas mer vært sett som skytshelgen for skoler og utdannelse, først i
Vojvodina (trolig i Zemun i 1826). Fyrst Miloš av Serbia proklamerte den 13.
januar 1830 Sabas til skytshelgen for serbiske skoler og skolebarn.
Som en eksponent for en
innfødt religiøs kultur nært knyttet til familiens politiske resultater, er
Sabas et enestående eksempel på serbisk identitet. Selv om han noen ganger er
blitt tolket som den som med overlegg splittet Serbia fra Roma, feires hans
fest både i latinske og ortodokse kalendere, både i kroatiske og serbiske
kirker. I dagens situasjon på Balkan bør han betraktes mer som en samlende
figur enn en som splitter.
Sabas kalles «lik
apostlene» (lat: aequalis apostolis; gr: isapóstolos; ἰσαπόστολος; serb:
ravnoapostolni; равноапостолни), en spesiell tittel som gis til noen helgener i
Den ortodokse kirke. Tittelen gis som en anerkjennelse av disse helgenenes
fremragende tjeneste i spredningen og forsvaret av kristendommen, sammenlignbar
med den til de opprinnelige apostlene. Hans minnedag er dødsdagen 14. januar,
både blant katolikker og ortodokse. Andre ortodokse minnedager er 12. januar og
30. august, og 14. februar nevnes også.
Sabas spilte også en
viktig rolle i utviklingen av den serbiske middelalderlitteraturen, og han betraktes
som grunnlegger av en uavhengig serbisk litteratur. I tillegg til sine to Typika eller
regler skrev han en biografi og officium for sin far Simeon, dessuten «Simeon
og Sabas Lov», som er viktig for vår viten om den serbiske bondestanden på den
tiden. Han sørget også for oversettelser av greske religiøse arbeider, som
fremstilte doktrinær ortodoksi og imøtegikk den dualistiske doktrinen til
Bogomilene. Det første av Sabas’ arbeider som inneholder litterære elementer,
er hans brev til munken Spiridon, som er det eneste originalbrevet skrevet av
Sabas som er bevart.
Etter Sabas’ død tilskrev
hans tilhengere ham all slags klokskap. Noe av det mest kuriøse er at han lærte
serberne at de kunne pløye en åker begge veier, i stedet for å dra plogen
tilbake etter hver fure for å starte på nytt fra samme side av åkeren, som de
gjorde før. Mange historier viser St Sabas som en lærer og undergjører. Som
undergjører er Sabas forbundet med vann, is og snø. I serbiske folkeeventyr har
Sabas en forkjærlighet for skipsbygging. Han hadde også makt til å roe sjø og
storm, men han bygde også skip for å senke ned syndere.
Kilder:
Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler, Butler (I), Benedictines,
Delaney, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz,
Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, oca.org,
zeno.org, kosovo.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. juni 1999
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/sserbia
.jpg?utm_source=fr.wikipedia.org&utm_campaign=imageinfo&utm_content=original){kind=link}
%2C_1907.jpg?utm_source=commons.wikimedia.org&utm_campaign=imageinfo&utm_content=original){kind=link}
