.jpg)
Никита
Будка (1877 - 1949) — блаженный Украинской грекокатолической церкви, епископ,
Nykyta
Budka (1877 -1949) - clergyman of the Ukranian Catholic Church, beatified
Bienheureux Nicétas Budka
Évêque et martyr ( 1949)
Mykyta (Nicétas), né en
1877 à Dobromirka dans la région de Zbarazh. Il exerça son ministère d’abord au
Canada puis en Ukraine parmi les fidèles catholiques de rite byzantin,
gréco-catholique. En 1905, après avoir obtenu ses diplômes de théologie à
Vienne et Innsbruck, il est ordonné prêtre par le métropolite Andrej
Sheptytsky. Le 14 octobre 1912, il est consacré évêque à Lviv. La même année il
est nommé par le Saint-Siège premier Exarque apostolique (évêque) des
Ukrainiens catholiques du Canada. En 1928, il devient évêque auxiliaire de
l'archevêque greco-catholique à Lviv. Le 11 avril 1945, le gouvernement
communiste l'arrête et le condamne à 8 ans de prison. Il meurt martyr le 1er
octobre 1949 dans un camp de concentration à Karaganda, au Kazakhstan.
Béatifié le 27 juin 2001
à Lviv (Ukraine) par Jean Paul II.
Au camp de concentration
de Karadzar dans le Kazakstan, en 1949, le bienheureux Nicétas Budka, évêque et
martyr, qui exerça son ministère d’abord au Canada puis en Ukraine parmi les
fidèles catholiques de rite byzantin et, envoyé en déportation par le régime
soviétique athée, il supporta tous les sévices avec force d’âme jusqu’à la mort.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/10475/Bienheureux-Nicetas-Budka.html
27 juin
Bienheureux Nykyta Budka
Né en 1877 à Dobromirka
(en Autriche-Hongrie à l’époque, Ukraine aujourd’hui), Nykyta Budka est ordonné
prêtre en 1905 à Lviv. Sept ans après son ordination sacerdotale, il est
ordonné évêque pour les catholiques ukrainiens immigrés et devient ainsi le premier
évêque grecque-catholique au Canada. Quand il arrive à Winnipeg (Manitoba), en
décembre 1912, la population ukrainienne au Canada compte plus de 150 000
personnes. Durant 15 ans, il parcourt tout le vaste pays, en visitant les
différentes communautés ukrainiennes, administrant les sacrements, enseignant,
fondant des écoles, formant les catéchistes, ordonnant des prêtres locaux pour
être missionnaires et encourageant des prêtres et laïques en Ukraine à venir au
Canada. L’évêque Budka se dévoue entièrement à soutenir les grecque-catholiques
ukrainiens dans leur foi. Pendant son mandat l’Église catholique ukrainienne au
Canada connait un essor, en passant de 25 à 170 paroisses, et obtient la
reconnaissance légale de la part de l’état : les différentes églises
orientales (ukrainienne, ruthénienne, slovaque et hongroise) sont en effet
incorporées dans celle qu’on appelle la Corporation Épiscopale Ruthénienne
Grecque-Catholique du Canada, reconnue en 1913.
Malgré son dévouement à
la mission au Canada, l’évêque Budka est obligé de démissionner en 1928 à cause
de sa mauvaise santé. Il retourne en Ukraine où il sert comme chanoine et
s’occupe de la rénovation d’un sanctuaire marial. Il travaille pour 18 ans auprès
des ukrainiens et sert à Lviv comme vicaire général pour son ami, et supérieur,
le métropolite Andrey Sheptytsky. Ensemble ils traversent, avec vaillance mais
aussi avec souffrance, l’occupation soviétique en 1939 et celle des nazis en
1941. Sheptystsky meurt en 1944, à l’âge de 78 ans, non sans avoir d’abord
demandé à Rome de nommer comme son successeur le martyr blanc,
Joseph Slipyj. Un an après, l’évêque Budka, le métropolite Slipyj et tous
les évêques catholiques ukrainiens sont arrêtés et jetés en prison ou dans des
camps de travaux forcés par les communistes soviétiques. Budka a toujours gardé
sa citoyenneté canadienne et, pendant son emprisonnement, le Vatican et les
fonctionnaires canadiens ont collaboré pour essayer de négocier sa libération, mais
sans succès. Il meurt dans un hôpital-prison du Kazakhstan, le 1er octobre
1949. Le pape Jean-Paul II l’a béatifié en 2001, avec 26 autres ukrainiens
martyrisés par le régime soviétique.
LIEN : http://archeparchy.ca
SOURCE : http://www.crc-canada.org/biographies/bienheureux-nykyta-budka/
Statue
de Nicétas Budka à la cathédrale Saint-Josaphat
d'Edmonton en Alberta au Canada.
Statue
of Nykyta Budka on the grounds of St. Josaphat Cathedral in Edmonton, AlbertaThis
photo is of a cultural heritage site
in Canada, number 5110
in the Canadian Register of Historic
Places.
Also
known as
Niceta Budka
Nykyta Budka
Mykyta Budka
1 October
on some calendars
Profile
Greek-Catholic.
Studied
theology
in Vienna and Innsbruck, Austria,
graduating in 1905.
Ordained
on 25
October 1905.
First bishop
for Ukrainian
Catholics
in Canada
on 15 July
1912.
Auxiliary
bishop
of Lviv, Ukraine on 14 October
1912.
Vicar General of the Metropolitan
Curia in Lviv in 1928.
Arrested
for his faith
and sentenced to eight years in the Soviet
concentration camps on 11 April 1945.
Martyr.
Born
7 June 1877
in Dobomirka, Zbarazh District, Poland
(modern Ukraine)
1 October
1949
in a Soviet
concentration camp in Karaganda, Kazakhstan
24 April 2001
by Pope
John
Paul II (decree of martyrdom)
27 June 2001
by Pope
John
Paul II in Ukraine
Additional
Information
other
sites in english
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001
edición
fonti
in italiano
Dicastero delle Cause dei Santi
Martirologio Romano, 2005
edition
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
‘Blessed Nikita Budka‘. CatholicSaints.Info.
7 July 2023. Web. 16 September 2026.
<https://catholicsaints.info/blessed-nikita-budka/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-nikita-budka/
27 June
Blessed Nykyta Budka
Born in 1877 in
Dobromirka (then Austria-Hungary, now Ukraine), Nykyta Budka is ordained in
1905 in Lviv. Seven years later he is consecrated bishop by Greek Catholic
Metropolitan Andrey Sheptytsky for the Ukrainian Catholic immigrants in Canada.
His nomination as the first Greek Catholic bishop in Canada is a response to a
wave of immigration from Central Europe. When he arrives in Winnipeg, Manitoba,
in December 1912, the Ukrainian population in Canada exceeds 150,000. For
fifteen years he travels throughout the country visiting scattered Ukrainian
communities. He works hard, administering sacraments, teaching, founding
schools, training catechists, ordaining local priests as missionaries, and
encouraging priests and laity back home to come to Canada. Bishop Budka devotes
himself to sustaining Canadian Ukrainian Greek-Catholics in their faith. During
his tenure the Ukrainian Catholic Church in Canada grows from 25 to 170
parishes. Among his priorities, however, is legal recognition for the Eastern
Catholic Church in Canada, which then included Ukrainians, Ruthenians, Slovaks
and Hungarians; the various communities are incorporated as the Ruthenian Greek
Catholic Episcopal Corporation of Canada in 1913.
Despite his commitment to
the mission in Canada, Bishop Budka is forced to resign in 1928, mainly due to
his poor health. He returns to Ukraine, where he serves as a canon and leads
the renovation of a Marian shrine. Bishop Budka’s mission is not over by any
means. He works for eighteen more years among the Ukrainians and serves in Lviv
as Vicar-General for his friend, and superior, Metropolitan Sheptytsky. The
valiant duo suffers through the Russian occupation in 1939 and the Nazi
occupation in 1941. Sheptystsky dies in 1944 at seventy-eight years of age, not
before petitioning Rome to have the heroic dry martyr, Joseph Slipyj, appointed
as his successor. One year later, Bishop Budka, Metropolitan Slipyj and all the
Ukrainian Catholic bishops are arrested and thrown into prison or labor camps
by the Soviet communists. Bishop Budka had always maintained his Canadian
citizenship and, during his imprisonment, the Vatican and Canadian officials
collaborated to negotiate his release but without success. He dies in a prison
hospital of Kazakhstan on October 1, 1949. Pope John Paul II beatified him in
2001, along with 26 other Ukrainians martyred by the Soviet regime.
LINK: http://archeparchy.ca
SOURCE : https://crc-canada.org/en/biographies/bienheureux-nykyta-budka/
Blessed Bishop Nykyta
Budka Biography
September 2, 2014
God’s Martyr, History’s
Witness: Blessed Nykyta Budka the First Ukrainian Greek-Catholic Bishop of
Canada is the first complete historical biography of Bishop Nykyta Budka. The
author of the biography is Dr. Athanasius McVay.
In his commentary the
author of the biography, Fr. McVay, noted that Nykyta Budka is an important
figure in Ukrainian, Canadian and Catholic history. His appointment on 15 July
1912 was the first time the Apostolic See of Rome named an Eastern Catholic
Bishop with full jurisdiction outside the old continents of Europe and Asia.
From an early age he became an educator and supporter of the Ukrainian people
and supported their political and cultural freedom. He became one of hundreds
of thousands of Ukrainian immigrants and encouraged Ukrainian immigration to
Canada throughout his life; his mission being to sustain Canadian Ukrainian
Greek-Catholics in their faith. Budka achieved government recognition for the
Ukrainian Catholic Church in Canada as a legal entity. Facing the reality of assimilation,
he encouraged his flock to become good Canadians but dedicated himself to
preserving Ukrainians’ religious and cultural identity. Bishop Budka’s story is
one of endurance. For fifteen years he traveled unceasingly, visiting the
Ukrainian settlements and church communities scattered across Canada,
celebrating the sacraments, teaching, preaching and comforting the faithful. He
invited many Ukrainian priests from Europe and ordained local recruits to serve
as missionaries in Canada. He relied upon religious sisters, brothers, and
priests to promote Catholic and bilingual education. He sponsored lay people in
higher education so that they would become conscientious and self-sacrificing
community leaders. He was a poor administrator but a fantastic missionary. He
did not receive sufficient financial support from his flock and was forced to
rely on grants from Roman Catholic bishops and organizations. He faced
bankruptcy on several occasions. In a climate of intense proselytism he battled
with many political and religious opponents who sought to draw his flock away
from their Catholic Faith. His overwork, stress, and harsh conditions destroyed
his delicate health. After requesting an assistant bishop, he was finally asked
to resign. For the next seventeen years he provided moral support and
ministered to Ukrainians under oppressive Polish, Nazi and Soviet regimes.
Together with his fellow Ukrainian Catholic bishops, clergy, religious and
laity, he was condemned by Soviet authorities. He died in a prison camp in
far-away Kazakhstan. The Catholic Church numbers him among the heavenly martyrs
and confessors of the Faith. His story can be described as a life of obedience,
work and love of the Lord Jesus Christ and God’s pilgrim people.
God’s Martyr, History’s
Witness has been published by the Ukrainian Catholic Eparchy of Edmonton and
the Metropolitan Andrey Sheptytsky Institute of Eastern Christian Studies.
A private launch for
contributors and benefactors took place on August 22, 2014.
The first public launch will
take pace at Verkhovyna, St. Josaphat Cathedral Hall, Edmonton Friday, 24
October 2014.
For the time being, the
book is available only through the Edmonton Eparchy Chancery office for
$25. Later, it will be available for purchase in other eparchies.
Edmonton
Eparchy office contact link
Sources: RISU & www.edmontoneparchy.com
SOURCE : http://archeparchy.ca/news_details.php?news_id=53
Blessed Martyr Nykyta
Budka 1877-1949
by admin | Aug 7, 2013 | News,
News:
UGCC |
Nykyta Budka is an
important figure in Ukrainian, Canadian, and Catholic history. His appointment,
on 15 July 1912, was the first time the Apostolic See of Rome named an Eastern
Catholic bishop
with full jurisdiction outside of the old continents of Europe and Asia.
At an early age he became
an educator of the Ukrainian people and supported their political and cultural
freedom. He was one among hundreds of thousands of Ukrainian immigrants and he
encouraged immigration to Canada throughout his life. His mission was to
sustain Canadian Ukrainian Greek-Catholics in their faith.
Budka achieved government
recognition of the Ukrainian Catholic Church in Canada as a legal entity.
Facing the reality of assimilation, he encouraged his flock to become good
Canadians. He also dedicated himself to preserving Ukrainian religious and
cultural identity.
Bishop Budka’s story is
one of endurance. For 15 years he traveled unceasingly, visiting the Ukrainian
settlements scattered across Canada, celebrating the Sacraments, teaching,
preaching and comforting the faithful. He invited many Ukrainian priests from
Europe and ordained local recruits to serve as missionaries in Canada.
He relied upon religious
sisters, brothers, and priests to promote Catholic and bilingual education. He
sponsored lay people in higher education so that they would become consdentious
and self-sacrificing community leaders.
He was a poor
administrator but a fantastic missionary. He did not receive sufficient
financial support from his flock and was forced to rely on grants from Roman
Catholic organizations.
He faced bankruptcy on several occasions.
In a climate of intense
proselytism he battled with many political and religious opponents, who sought
to draw his flock away from their Catholic Faith. Overwork, stress, and harsh
conditions
destroyed his delicate health. After requesting an assistant bishop several
times, he was finally asked to resign.
For the next 17 years he
provided moral support and spiritual ministry to Ukrainians under oppressive
Polish, Nazi and Soviet regimes. Together with his fellow Ukrainian
Catholic bishops, clergy, religious, and laity, he was arrested, tried, and
condemned by Soviet authorities.
He died in a prison camp
in far-away Kazakhstan.The Catholic Church now numbers him among the heavenly
martyrs and confessors of the Faith. His story can be described as a life of
obedience, work, and love of the Lord Jesus Christ and God’s pilgrim people.
Quick Facts
• Born in Dobromirka, Zbarazh district (Ternopil province, Ukraine)
• Worked as a tutor and teacher 1900. Austrian military service 1901
• Studied theology in Innsbruck, Austria 1902
• Ordained priest by Metropolitan Andrey Sheptytsky 14 October 1905
• Seminary prefect and consultant on Ukrainian emigration
• Doctor of theology, Vienna 1909
• Ministered to Ukrainian migrant workers in Prussia and Bosnia, summers of 1911 and 1912
• Named Ordinary (Exarch) of Ukrainian Greek-Catholics in Canada 15 July 1912
• Designated Bishop of the titular diocese of Patara of Lycea, August 1912
• Ordained bishop in St. George’s Archcathedral, Lviv, 14 October 1912
• Arrived in Canada 6 December, enthroned at St. Nicholas Church, Winnipeg 22 December 1912
• Secures legal recognition of the UGCC by Parliament, 6 June 1913
• Arrested on false accusations in Hafford, Saskatchewan, 8 July 1918
• Exonerated of accusations of treason against Britain-Canada 26 November 1919
• Became a British subject/Canadian citizen 23 November 1920
• Made ad limina visit to Rome 1922 . Visited western Ukraine 1923
• Underwent major surgery at Mayo Clinic, Minnesota, 1 July 1927
• Made second ad limina visit to Rome December 1927
• Granted a sick leave and promised an auxiliary bishop, 7 January 1928
• Asked to resign as bishop for Canada 9 November 1928
• Returned to Lviv July 1929 and appointed canon of the Lviv Arch-cathedral
• Appointed vicar-general of the Archeparchy of Lviv August 1930
• Administered and rebuilt the Marian shrine at Zarvanytsia 1930-1939
• Arrested by the Soviet Police 11 April 1945 and moved to a Kyiv prison
• Convicted of treason against the Communist Party and the Soviet State, 3 June 1946
• Imprisoned at Karadzhar prison camp near Karaganda, Kazakhstan, 5 July 1946
• Died 28 September 1949 and buried near the camp 2 October 1949
• Politically rehabilitated by authorities of independent Ukraine 19 September 1991
• Declared blessed martyr by Pope John Paul II 27 June 2001
Nykyta Budka
1877-1949
First Ukrainian Catholic
Bishop of Canada
A Life of Obedience, Work, and love
of the Lord Jesus Christ
and God’s Pilgrim People
Blessed Nikita Budka
Blessed Nikita Budka, also known as Niceta Budka, Nykyta Budka, or Mykyta Budka, was a Greek-Catholic bishop and martyr.
Biography
Blessed Nikita Budka,
also known as Niceta Budka, Nykyta Budka, or Mykyta Budka, was a Greek-Catholic
bishop and martyr. He was born on 7 June 1877 in Dobomirka, Zbarazh District,
Poland (modern Ukraine).
Budka studied theology in
Vienna and Innsbruck, Austria, and successfully graduated in 1905. On 25
October 1905, he was ordained as a priest. His dedication and knowledge led to
his appointment as the first bishop for Ukrainian Catholics in Canada on 15
July 1912. Later that year, on 14 October, he became the auxiliary bishop of
Lviv, Ukraine.
In 1928, Budka was
appointed as the Vicar General of the Metropolitan Curia in Lviv, where he
played a significant role in the administration of the Catholic Church in the
region. However, his life took a tragic turn in 1945 when, due to his
unwavering faith, he was arrested and sentenced to eight years in Soviet
concentration camps on 11 April.
Despite the harsh
conditions and persecution, Budka remained steadfast in his commitment to his
beliefs. Tragically, he eventually lost his life for his faith and died on 1
October 1949 in a Soviet concentration camp located in Karaganda, Kazakhstan.
He became a martyr, enduring suffering and sacrifice for his convictions.
Pope John Paul II
recognized the heroic virtues of Blessed Nikita Budka and declared him
venerable on 24 April 2001, through a decree of martyrdom. On 27 June 2001,
Pope John Paul II beatified him in Ukraine, formally acknowledging his
exemplary life and martyrdom.
Blessed Nikita Budka's
feast days are celebrated on 28 September and 1 October on some calendars,
commemorating the date of his martyrdom. His faithful and unwavering commitment
to his beliefs serves as an inspiration to all those who face adversity in
their faith journey.
SOURCE : https://saintforaminute.com/blesseds/blessed_nikita_budka
Friday, 28 September 2012
Blessed Budka's Birthday into Heaven
Blessed Nykyta Budka was
arrested in Lviv by the Soviets on 11 April 1945 and transported to Kyiv the
following day. For the next twelve months he was interrogated and tried
for 'crimes' against the Soviet Union and the Communist Party. A military
tribunal sentenced him to five-years imprisonment on 29 May 1946. After
that he vanished and, for over ten years, no one knew his whereabouts or even
if he was alive. It was rumoured that Budka was being held in Siberia.
Instead, he was among the many innocent people who had been sent to
prison camps near Karaganda, Kazahstan. After Stalin's death, Soviet
authorities began to release the survivors. These men and women were finally
able to tell the stories about those who had lived and died in the gulag.
Among the survivors from Kazakhstan were Blessed Bishops Ivan
Liatyshevsky and Aleksander Khira, and future-archbishop, Father Volodymyr
Sterniuk. In 1958 Soviet authorities finally confirmed that Nykyta Budka had
died close to 1 October 1949, but more precise dates and details are still
lacking to this day.
Budka and other Ukrainian
Catholics who had been criminalized by a criminal regime were politically
rehabilitated in September 1991. This occurred less than a month after
Ukrainian independence, with the Soviet 'Union' still officially in existence
and the Communist Party having been declared illegal. Yet no official
follow-up to the case has ever occurred, even though Canadian Ukrainians had
asked their government for a redress
to the Budka case in 1989.
Kazahstani authorities have only recently confirmed that Budka served out his
sentence at the Karadzhar prison camp near Karaganda, where he died of heart
disease on 28 September 1949. Additional documentation, obtained unofficially
in 1995, further specifies that Budka arrived at the camp on 5 July 1946 and
was admitted to a nearby hospital on 14 October 1947, the feast-day of his
patron, the Protection of the Mother of God according to the Julian calendar.
That day was also the forty-second anniversary of his priestly ordination
and the thirty-fifth of his episcopal ordination. Even the date of his
death occurred on the forty-second anniversary of his ordination to the
diaconate.
In 1988 Archbishop
Stereniuk recounted a story that he had heard in the camps about Budka dying at
a hospital and his remains being left in the forest never to be found.
The documents we now possess are contradictory: one states that he died
in the Dzhartas hospital and his body was transported back to the prison camp
to be examined and buried at the prison cemetery on 2 October. This
version would explain the origin of some of the legends about the disappearance
of his remains from the hospital. Other documents state that he died at
the prison camp itself, still classified perhaps as a hospital outpatient.
Resolving the
discrepancies in the existing data and verifying existing documentation
requires better cooperation between Ukrainian Catholic representatives and
government institutions in Kazakhstan, Ukraine and Russia. The best way to
obtain the truth would be for the Government of Canada to request a full
investigation into the details of the imprisonment and death of a Canadian
citizen now honored as a blessed-martyr by 13 million Catholics throughout
Canada and 1 billion Catholics throughout the world.
SOURCE : https://annalesecclesiaeucrainae.blogspot.com/2012/09/blessed-budkas-birthday-into-heaven.html
Photographie
officielle de Nicétas Budka des dossiers du NKVD après son
arrestation en 1946.
Nykyta
Budka Ukr. Никита Будка (1877-1949) - Ukrainian Greek-Catholic Church
bishop who suffered religious persecution and was martyred by the Soviet
Government. Official NKVD photo from personal file after arrest 1946 original:
National Archive of Ukraine
Beato Niceta Budka
Vescovo e martire
Festa: 28 settembre
>>> Visualizza la
Scheda del Gruppo cui appartiene
Dobromirka, Ucraina, 7
giugno 1877 - Karadzar, Kazakistan, 28 settembre 1949
Mykyta Budka nacque il 7
giugno 1877 nella città ucraina di Drobomirka, nella regione di Zbaraz. Nel
1905, dopo aver compiuto i suoi studi teologici a Vienna ed Innsbruck,
ricevette l’ordinazione presbiterale dal metropolita Andrej Sheptytsky. Sette
anni dopo, il 14 ottobre 1912 fu consacrato vescovo a Lviv (Leopoli) e
ricevette dalla Santa Sede la nomina a primo Esarca Apostolico degli Ucraini
Cattolici, cioè di rito bizantino, in Canada. Nel 1928 fece ritorno in patria,
nominato vescovo ausiliare di Lviv degli Ucraini. Le autorità del regime
comunista fecero arrestare Mykyta Budka l’11 aprile 1945 e gli fu inflitta una
condanna ad otto anni di dura prigionia. Fu deportato allora nel gulag di
Karadzar, presso Karagandà in Kazakistan, dove sopportò per amore di Cristo
ogni avversità, perseverando nella fede con animo forte sino alla morte, ivi
avvenuta il 28 settembre 1949. Mykyta Budka fu beatificato da Giovanni Paolo II
il 27 giugno 2001, insieme con altre 24 vittime del regime sovietico di
nazionalità ucraina.
Martirologio Romano: Nella
città di Karadzar vicino a Karaganda in Kazakistan, beato Niceta Budka,
vescovo, che, primo a esercitare il ministero in Canada tra i cattolici di Rito
bizantino, fu deportato, sotto un regime ostile a Dio, in un campo di
detenzione, dove, perseverando nella fede, sopportò per amore di Cristo ogni
avversità con fortezza d’animo fino alla morte.
Il vescovo Nikita nasce il 7 giugno 1877 da famiglia contadina nel villaggio di Dobromirka, provincia di Ternopol’. Nel 1897 termina le scuole medie a Ternopol’ e, compiuto il servizio militare, studia presso le facoltà teologiche delle università di Leopoli, Vienna e Innsbruck. Nel 1905 viene ordinato sacerdote dal metropolita Andrej Šeptickij e destinato a reggere la parrocchia greco-cattolica di Vienna. Ben presto è nominato prefetto del seminario diocesano e referente per le questioni dell’emigrazione presso la curia metropolitana. Visita gli ucraini in Germania, Brasile, Argentina e Canada. Dal 1919 padre Nikita pubblica il mensile «Emigrant». Nel luglio 1912 papa Pio XI lo designa primo vescovo per gli ucraini del Canada. La consacrazione avviene il 14 ottobre 1912, dopodiché il neovescovo si trasferisce in Canada con il titolo di esarca dei greco-cattolici ucraini di quel paese.
In Canada il vescovo visita le comunità ucraine sparse in tutto lo Stato. Fonda nuove parrocchie, costruisce nuove chiese, apre scuole e collegi per i giovani studenti ucraini, pubblica testi liturgici e fonda una casa editrice cristiana. Nel 1924 riunisce il primo concilio del clero greco-cattolico a Yorktown.
Nel 1928 monsignor Budka torna a Leopoli, dove è nominato vescovo ausiliare e vicario generale della metropolia. Si prende particolarmente a cuore la costruzione del santuario della Madre di Dio a Zarvannica. Lo si vede spesso aiutare personalmente gli operai intenti ai lavori di costruzione.
Nel 1939, al sopraggiungere del potere sovietico nel territorio dell’Ucraina Occidentale e l’instaurarsi del regime comunista, la Chiesa greco-cattolica diventa oggetto di particolare attenzione da parte dell’NKVD, la polizia politica. In questo periodo l’NKVD non ostacola apertamente l’attività della Chiesa, a condizione che questa non faccia propaganda antisovietica. Ciononostante, alcune personalità della Chiesa greco-cattolica finiscono nelle reti dell’NKVD, che apre un caso giudiziario contro una ventina di sacerdoti e laici. Al tempo stesso, nella provincia di Leopoli viene aperto un altro caso giudiziario contro una cinquantina di greco-cattolici, fra i quali figurano il metropolita Andrej Šeptickij, il vescovo Ivan Bučko, il vescovo Nikita Budka e altri.
Il vescovo Nikita viene arrestato il 4 aprile 1945 assieme agli altri vescovi della Chiesa greco-cattolica. Al mattino la cattedrale e la residenza del metropolita vengono circondate dalla polizia; la sera, un folto gruppo di ufficiali dell’NKVD entra nel palazzo del metropolita e arresta il metropolita Slipyj, il vescovo Budka e il vescovo Čarneckij, che vengono rinchiusi nella prigione di Leopoli. Il giorno dopo vengono trasportati alla prigione di Kiev in via Korolenko. Da una relazione interna del 21 aprile 1945 si evince che quello stesso giorno gli organi dell’NKVD arrestano 33 persone: 1 metropolita, 2 vescovi, 20 sacerdoti, 2 decani, 3 semianristi, 5 laici. Contemporaneamente vengono perquisite l’Accademia teologica, il seminario e la scuola per lettori. Tutti questi istituti vengono immediatamente chiusi. Gli organi dell’NKVD fermano 159 studenti universitari, per arruolarli nell’esercito. Dal giornale «Pravda» di Leopoli del 1° marzo 1946 sappiamo che i vescovi vengono arrestati come cittadini dell’Unione Sovietica, condannati per tradimento e complicità a favore dei tedeschi, e il loro caso viene deferito alla Corte marziale.
Durante il processo il vescovo Nikita si trova nella prigione dell’NKVD a Kiev. Il metropolita Slipyj conferma di essere sempre stato difeso dal vescovo Nikita durante il processo.
Nikita Budka viene condannato a 8 anni di lager da scontarsi in Kazachstan.
Il 1° ottobre 1949 il vescovo Nikita Budka muore nel lager di Karažar vicino a Karaganda (Kazachstan).
È stato beatificato il 27 giugno 2001, in occasione della visita in Ucraina di
papa Giovanni Paolo II.
Fonte : www.russiacristiana.org
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/92937
Martiri Greco-Cattolici
Ucraini
(†1959)
Beatificazione:
- 27 giugno 2001
- Papa Giovanni
Paolo II
Memoria Liturgica:
- 2 aprile
Mykola Čarneckyj
(1884-1959), Vescovo di Lviv, che svolse il suo ministero di esarca
apostolico di Volyn’ e Pidljashja in tempo di persecuzione contro la fede e,
seguendo come pastore fedele le orme di Cristo, per sua grazia raggiunse il
regno celeste; e 24 compagni, martiri
Nessuno ha un amore più
grande di questo: dare la vita per i propri amici (Gv 15,13)
Mykola Čarneckyj, nacque
il 14 dicembre 1884 in Semakivtsi (Ucraina Occidentale). Nel 1903 entrò nel
Seminario di Stanislaviv. Negli anni 1903-1910 fu alunno del Collegio Ucraino a
Roma, coronando gli studi con il dottorato in teologia. Ordinato sacerdote nel
1909, insegnò nel seminario di Stanislaviv, dove era anche padre spirituale.
Nel 1919 entrò nella
Congregazione dei Missionari Redentoristi. Nel 1926 fu nominato Visitatore
Apostolico per i greco-cattolici in Volyn, dove le strutture della Chiesa
greco-cattolica furono distrutte dal regime zarista nel XIX secolo. Nel 1931 fu
nominato Ordinario dei cattolici di rito bizantino-slavo in Polonia e fu
ordinato Vescovo l'8 febbraio 1931 a Roma.
Fu arrestato l'11 aprile
a Lviv dagli agenti del KGB, insieme a tutti i Vescovi greco-cattolici.
Condannato inizialmente a cinque anni di lavori forzati, passò undici anni
nelle carceri. Subì continue torture ed umiliazioni. Accettava tutto questo e
sopportava con eroica pazienza e serenità, pregando per i persecutori e
confortando i suoi compagni di lager, per i quali era veramente un buon
pastore. Nel 1956 fu scarcerato e riportato a Lviv ormai moribondo. Ripresosi
continuò il suo ministero vescovile a Lviv: dal suo letto dirigeva la Chiesa
nelle catacombe.
Il Servo di Dio morì a
Lviv il 2 aprile 1959. Sin dall'inizio fu ritenuto dai fedeli ucraini un santo
vescovo e un martire della fede cattolica. Ogni giorno molti fedeli pregano
sulla sua tomba.
SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/mykola-carneckyj-e-24-compagni.html
I COMPAGNI
La schiera dei 24 Servi e
Serve di Dio, martiri della Chiesa greco-cattolica ucraina durante la II guerra
mondiale, eroici testimoni della fedeltà a Dio in un epoca di persecuzione per
la fede da parte del comunismo, si compone di 7 Vescovi, 6 sacerdoti diocesani,
7 sacerdoti regolari, 3 suore e un laico:
Ecco l’elenco completo
dei 25 martiri greco-cattolici ucraini beatificatida Giovanni Paolo II nel
2001, con i relativi collegamenti allesingole schede loro dedicate:
Mykolay Charneckyj, Vescovo, 2 aprile
Hryhorij Khomysyn, Vescovo, 28 dicembre
Josafat Kocylovskyj, Vescovo, 17 novembre
Symeon Lukac, Vescovo, 22 agosto
Vasyl Velyckovskyj, Vescovo, 30 giugno
Ivan Slezyuk, Vescovo, 2 dicembre
Mykyta Budka, Vescovo, 28 settembre
Hryhorij Lakota, Vescovo, 5 novembre
Leonid Fedorov, Sacerdote, 7 marzo
Mykola Konrad, Sacerdote, 26 giugno
Andrij Iscak, Sacerdote, 26 giugno
Roman Lysko, Sacerdote, 14 ottobre
Mykola Cehelskyj, Sacerdote, 25 maggio
Petro Verhun, Sacerdote, 7 febbraio
Oleksa Zaryckyj, Sacerdote, 30 ottobre
Klymentij Septyckyj, Sacerdote, 1 maggio
Severijan Baranyk, Sacerdote, 28 giugno
Jakym Senkivskyj, Sacerdote, 28 giugno
Zynovij Kovalyk, Sacerdote, 30 giugno
Vitalij Volodymyr Bajrak, Sacerdote, 16 maggio
Ivan Ziatyk, Sacerdote, 17 maggio
Tarsykia (Olha) Mackiv, Suora, 18 luglio
Olympia (Olha) Bidà, Suora, 28 gennaio
Laurentia (Leukadia) Harasymiv, Suora, 26 agosto
Volodymyr Pryjma, Laico, 26 giugno
SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/mykola-carneckyj-e-24-compagni.html
Den salige Niketas Budka
(1877-1949)
Minnedag:
2. april
Den salige Niketas Budka
(Nikita, Nykyta, Mykyta; ukr: Никита Будка) ble født den 7. juni 1877 i
landsbyen Dobromirka (ukr: Добромірка) i kongeriket Galicia og Lodomeria, også
kjent som Østerriksk Polen, et kronland under keiserriket Østerrike i dobbeltmonarkiet
Østerrike-Ungarn, nå i raion (distriktet) Zbarazh (ukr: Збараж) i oblast
(provinsen) Ternopil (ukr: Тернопіль) i Ukraina. Han kom i en relativt
velstående og politisk aktiv bondefamilie som tilhørte den gresk-katolske
«unerte» Kirken i landet, som vi nå gjerne kaller Den ukrainsk-katolske
(«unerte») kirken av bysantinsk ritus i enhet med Roma.
Niketas fikk sin første
utdannelse i hjemlandsbyen og i distriktets hovedby, og senere studerte han ved
det klassiske gymnaset i Ternopil, hvor han tok eksamen i 1897 med gode
resultater. Der hadde han finansiert studiene som privatlærer for andre
studenter. Deretter arbeidet han i 1900 som privatlærer for barna til prins
Leon Sapieha, en velkjent og respektert polonisert ukrainsk aristokrat, i
landsbyen Biltsje-Zolote (ukr: Більче-Золоте) i raion Borsjtsjiv (ukr: Борщів)
i oblast Ternopil. I 1901 avtjente han et års militærtjeneste i den
østerriksk-ungarske hæren og gjennomgikk offisersopplæring i Wien.
Deretter studerte han jus
ved universitetet i Lviv og teologi ved det teologiske seminaret samme sted.
Lviv i det nåværende Vest-Ukraina var den gresk-katolske kirkens hovedsete og
hovedstad i østerriksk Galicia. På grunn av stadig flyttede grenser har byen
hatt en rekke navneformer: ukrainsk Lviv (Львів), russisk Lvov (Львов), polsk
Lwów, tysk Lemberg og latin Leopolis. I 1902 begynte han på det jesuittdrevne
Collegium Canisianum i Innsbruck i Østerrike.
Niketas ble presteviet
den 25. oktober 1905 i Lviv, 28 år gammel, av den ærverdige metropolitt Andreas
Sjeptytskyj OBas (ukr: Andrej; Андрей Шепти́цький), som ledet Den
ukrainsk-katolske kirke fra 1901 til sin død i 1944. I 1907 ble Niketas utnevnt
til prefekt for det gresk-katolske seminaret i Lviv (til 1912), forløperen til
Det ukrainske katolske universitetet i Lviv. I 1909 skrev han en
doktoravhandling om bysantinsk religiøs historie, med tittelen «Den greske
kirkens disiplin i lys av polemikken på kirkesplittelsens tid» (ukr: Дисциплїна
Грецкої Церкви в сьвітлі полєміки за часів Фотия), men han var ikke i stand til
å forsvare den på grunn av dårlig helse og senere fordi han dro til Canada.
Derfor ble han aldri Doctor theologiæ. Ved siden av sine andre plikter ble han
også utnevnt til rådgiver for ekteskapstribunalet og konsultor for
emigrasjonsspørsmål, som ble hans virkelige kall. Helt fra begynnelsen av sin
prestetjeneste viet Niketas stor oppmerksomhet til tjenesten for ukrainske
utvandrere.
I løpet av sine studier
organiserte han i 1907 en galisisk gren av det østerrikske St. Rafael-selskapet
(en karitativ organisasjon for hjelp til immigranter) for å beskytte ukrainske
emigranter fra Galicia og Bukovina. Han arbeidet i denne organisasjon i fem år,
og i denne perioden reiste han omkring til ukrainske grupper i Preussen og
Bosnia somrene 1911 og 1912. Han var også grunnlegger og redaktør for
månedsmagasinet Emigrant (ukr: Емігрант) fra 1910 til 1912. I denne perioden
hadde han i oppdrag fra metropolitt Andreas å ta seg av ukrainske immigranter i
Østerrike, Tyskland, Brasil, Argentina, Canada og Bosnia.
På 1890-tallet hadde et
betydelig antall ukrainere dratt til Canada, tiltrukket av utsiktene til billig
land på prærien der. Deres hjemland var på den tiden delt mellom
Østerrike-Ungarn og Russland. De som slo seg ned i Canada, kom hovedsakelig fra
den østerrikske provinsen Galicia, hvor de hadde vært småbønder eller
landarbeidere. De tilhørte den gresk-katolske kirke, som etter den historiske
Brest-unionen fra 1596 beholdt den østlige ritus, inkludert kirkeslavisk som
gudstjenestespråk, mens de underkastet seg pavens autoritet og aksepterte den
latinske kirkens lære.
De ukrainske nybyggernes
spesielle religiøse skikker, og særlig deres tradisjon med gifte prester,
virket fremmede og uakseptable for flertallet av de kanadiske katolikkene. Men
nybyggerne lengtet etter å kunne rekonstruere deres tradisjonelle religiøse liv
i Canada, problemet var at de ikke hadde med seg noen prester da de utvandret.
Vatikanet utstedte i 1890 et dekret etter anmodning fra sjokkerte
engelskspråklige prester i USA, som forbød gifte ukrainsk-katolske prester i
Den nye verden. Dermed besto deres gudstjenesteliv av å samle seg i grupper i
private hjem. De bygde også kapeller og små kirker hvor de kunne synge
gudstjenester med en kantor. Men den institusjonen de savnet mest fra
hjemlandet, var landsbykirken med sin prest. I et forsøk på å skaffe prester,
henvendte nybyggerne seg til deres sogn i hjemlandet, til hierarkiet i Galicia
og til de latinske prelatene på prærien. Noen ukrainske sekularprester besøkte
Canada fra USA, men bare for korte perioder. Så nybyggerne måtte oppsøke
representanter for andre kristne kirker ved spesielle behov som dåp, bryllup og
begravelser.
I begynnelsen var de
romersk-katolske biskopene i Vest-Canada dårlig informert om nybyggernes
religiøse bakgrunn, og de syntes å anta at alle østeuropeere var like. Det ser
man ved at erkebiskop Abelard Langevin av St. Boniface betrodde sjelesorgen for
ukrainerne i Winnipeg til to polske patere. På grunn av polakkenes historiske
forsøk på å latinisere ukrainerne, var dette en stor fornærmelse mot deres
religiøse bevissthet. De polske prestene konkluderte med at der hvor det fantes
latinske prester og kirker, var det unødvendig med ukrainske prester og kirker.
Erkebiskop Langevin motsatte seg i 1899 grunnleggelsen av det ukrainske sognet
St. Nicholas i Winnipeg fordi han ikke ønsket separate ukrainske sogn der hvor
det allerede eksisterte romersk-katolske sogn.
Men til tross for den
motstanden han ofte møtte hos de ukrainske nybyggerne, var erkebiskop Langevin
dypt bekymret for ukrainernes åndelige velferd, og det samme var de andre
præriebiskopene Sebert Pascal OMI av Prince Albert og Emile Legal OMI av St.
Albert. Så mellom 1898 og 1912 fortok de og deres representanter visitasjoner
og sendte brev til Roma, Wien og Lviv for å prøve å overtale de kirkelige
myndighetene der til å rekruttere ugifte ukrainske prester for Canada. Men det
fantes få ugifte ukrainske katolske prester, og de få prestene som var villige
til å komme til Canada uten sine hustruer for korte perioder, var ikke velkomne.
Rapporter fra Canada fikk
metropolitt Sjeptytskyj, leder for den ukrainsk-katolske kirke i Galicia, til å
sende sin sekretær, p. Zjoldak (ukr: Жолдак), til Canada i 1901-02 og igjen i
1903-04 for å bedømme situasjonen. Delvis på bakgrunn av p. Zjoldaks rapporter
ble de første ukrainske basilianermunkene (OBas) sendt til Canada i 1902. Enda
to kom i 1903 og en i 1905. Det ble også sendt noen belgiske redemptoristpatre
(CSsR), men de ble avvist fordi de ikke var ukrainere og ennå ikke behersket
språket, og dessuten var de latinere. Det resulterte i at flere av dem fikk
tillatelse å gå over til bysantinsk ritus, og det samme gjorde noen
fransk-kanadiske oblatprester (OMI) og noen sekularprester. I 1912 var det 21
prester, hvorav åtte opprinnelig av latinsk ritus, som betjente de stadig
voksende og stadig mer vidt spredte ukrainsk-katolske bosetningene i Canada.
Skepsisen til prester av
latinsk ritus gjorde at ukrainske nybyggere ble utsatt for misjonsforsøk fra de
russisk-ortodokse og presbyterianske kirkene. Deistnente prøvde å kombinere den
bysantinske ritus og ukrainsk språk med protestantiske doktriner og prinsipper.
Men da de forsøkte å bytte ut ukrainsk med engelsk og bli kvitt det bysantinske
ritualet, var det svært få ukrainske prester og menigheter som ble værende i
den presbyterianske kirken.
I 1912 opprettet
Vatikanet en egen kirkelig provins for de rundt 128 000 ukrainsk-katolske
troende i Canada, som var spredt over hele landet fra Cape Breton til Vancouver
Island, men for det meste i bosetninger på prærien. Etter anbefaling fra erkeepark
Sjeptytskyj, og mot kanadiske råd, ble Niketas Budka den 15. juli 1912 utnevnt
av den hellige pave Pius X
(1903-14) til titularbiskop av Patara i Lycea og den første apostoliske eksark
(ordinarius) for de ukrainsk-katolske immigrantene i Canada, bare 35 år gammel.
Han var den første østlige katolske biskop med full jurisdiksjon som noensinne
var utnevnt av Den hellige stol utenfor de gamle kontinentene Europa og Asia.
Budkas ekspertise i emigrasjonsspørsmål var utvilsomt en av grunnene til at
metropolitten anbefalte ham for den nye stillingen i Canada.
Niketas ble bispeviet den
14. oktober 1912 (ifølge andre kilder den 13. oktober) i erkekatedralen St.
Georg (ukr: Собор святого Юра, Sobor svjatoho Jura) i Lviv av metropolitt
Andreas Sjeptytskyj OBas, assistert av Konstantin Tsjekhovytsj (ukr:
Kostjantyn; Костянтин Чехович) (1847-1915), biskop av Przemyśl, Sambor et Sanok
(nå Przemyśl-Warszawa) for ukrainerne (1897-1915), og den salige Gregor Khomysjyn
(1867-1945) (ukr: Hryhorij; Григорій Хомишин), biskop av Ivano-Frankivsk for
ukrainerne (1904-45).
Niketas Budka kom til
Canada den 6. desember 1912 og tok sitt bispedømme i besittelse i kirken St.
Nicholas i Winnipeg den 22. desember. Deretter la han straks ut på en rundtur
til de ukrainske bosetningene i Vest-Canada med tog, hest og til fots under
vanskelige vinterforhold, og han kom tilbake i mars 1913. Der ventet en mengde
brev på svar, og en forfatter har anslått at Budka personlig skrev 2 000
brev på mindre enn et år. Hans første organisatoriske oppgaver var å sikre
stiftelsesdokumenter under provinsenes lover for ulike sogn og et under føderal
lov for hele eparkiet (bispedømmet). Budka oppnådde myndighetenes anerkjennelse
for den ukrainsk-katolske kirke i Canada som en juridisk enhet ved
parlamentsvedtak den 6. juni 1913. Spørsmålet om hvem som skulle eie kirkelig
eiendom i landet, var svært kontroversielt: et lokalt sogneråd eller det
(latin-kontrollerte) hierarkiet. Han tok også over avisen Canadian Ruthenian
fra de latinske biskopene og publiserte sine pastorale brev i den. Han hjalp
også til med å etablere studenthjem for ukrainske ungdommer.
I Canada organiserte han
sogn, bygde kirker og skoler og grunnla seminarer på oppdrag fra metropolitt
Andreas Sjeptytskyj i Saint-Boniface, Manitoba og Taras Shevchenko i Edmonton i
Alberta. I Canada ble han kjent som en uttalt forsvarer av den ukrainske
kirkens autonomi fra det latinske hierarkiet og en skarp motstander av
misjonsaktivitet fra russisk-ortodokse og protestantiske kirker blant ukrainske
kanadiere. Han var også en sterk kritiker av sekularismen. Han var stort sett
støttende til ukrainsk nasjonalisme. Han oppmuntret sin flokk til å bli gode
kanadiere, men han viet seg også til å bevare ukrainernes religiøse og
kulturelle identitet.
Før Første verdenskrig
var hans største kamp mot en gruppe av unge antiklerikale fagpersoner, de
fleste lærere. De søkte å etablere eller forsvare ukrainske institusjoner i
Canada med en utilslørt nasjonalistisk (og ofte sekulær) orientering. De anså
Budka som utilstrekkelig nasjonalistisk, forbundet med det latinske hierarkiet
og en som søkte å etablere katolsk overherredømmet over det ukrainske samfunnet
og hierarkiets kontroll over kirken (inkludert det aktuelle stridsspørsmålet om
eierskap til kirkelige bygninger). Dette førte til slutt til at misfornøyde
sogn i 1918 opprettet Den ukrainske ortodokse kirke i Canada, noe som førte til
et fullt skisma mellom den gruppen og Den katolske kirke. Likeledes startet den
ukrainske gruppens sosialistiske fløy i 1918sin egen kvasikirkelige
institusjon, Den ukrainske arbeidertempelforening. Mens de fleste ukrainere i
Canada fortsatt var katolikker, mistet Den katolske kirke etter 1918 for godt
sin rolle som den dominerende institusjonen i det ukrainske liv.
I femten år reiste biskop
Budka nesten kontinuerlig, og han besøkte de ukrainske bosetningene og
kirkelige kommuniteter spredt over hele Canada. Han feiret sakramentene,
underviste, forkynte og støttet de troende. Han inviterte mange ukrainske
prester fra Europa og ordinerte lokale rekrutter for å tjene som misjonærer i
Canada. Han satte sin lit til ordensfolk og prester for å fremme katolsk og
tospråklig utdannelse. Han støttet legfolk under høyere utdannelse slik at de
skulle bli bevisste og selvoppofrende ledere i samfunnet.
I Canada er Niketas Budka
mest berømt for sitt pastorale brev av 27. juli 1914, like før utbruddet av
Første verdenskrig, hvor han inntrengende ba ukrainere i Canada med
forpliktelser som soldater eller offiserer i reserven, om å returnere til deres
hjemland (Østerrike) for å innrullere seg og kjempe. Det må bemerkes at på
denne tiden virket det som om krigen kunne bryte ut når som helst, men svært få
kanadiere trodde at Det britiske imperiet, som Canada da tilhørte, ville bli
involvert. Det var russernes appetitt på Galicia Budka var redd for. Men den 4.
august var også Storbritannia i krig, og det på samme side som Russland. Selv
om han raskt trakk tilbake brevet i et nytt pastoralt brev av 6. august 1914 og
oppfordret alle å gjøre sin plikt som kanadiere, var skaden allerede skjedd.
Dette bidro til å flamme opp en eksisterende mistanke hos offentligheten og
regjeringen mot ukrainernes lojalitet. Det førte til en granskning av det
ukrainske samfunnet i Canada, som resulterte i internering av ukrainere i
Canada under krigen.
Budka ble arrestert i
Hafford i Saskatchewan den 8. juli 1918 etter falske anklager om illojalitet,
men saken ble avvist på grunn av mangel på bevis. I 1919 ble han igjen anmeldt
av foreningen for krigsveteraner for illojalitet, men i den følgende rettssaken
den 26. november 1919 ble han renvasket for anklagene om forræderi mot
Storbritannia og Canada. Budka ble naturalisert som britisk undersått (det vil
si kanadisk statsborger) den 23. november 1920. Etter krigen fortsatte han med
sin organisatoriske arbeid, til tross for eparkiets prekære økonomi. Han bidro
til å grunnlegge Det ukrainske nasjonalrådet i Winnipeg i 1919 og arrangerte en
sobor (synode) i Yorkton i 1924. Han vigslet blant annet i 1914 Mariakirken i
Yorkton, la i 1916 ned grunnsteinen for kirken St. Michael i Montreal og
vigslet i 1918 kirken Johannes døperen i Ottawa. Han reiste på ad limina-besøk
i Roma i 1922 og besøkte det nåværende Vest-Ukraina i 1923.
Niketas Budka var en
fantastisk misjonær, men en dårlig administrator. Han mottok ikke tilstrekkelig
økonomisk støtte fra sin flokk og ble tvunget til å basere seg på bidrag fra
romersk-katolske biskoper og organisasjoner. Han sto flere ganger på konkursens
rand. I et klima av intens proselyttisme sloss han med mange politiske og
religiøse motstandere som forsøkte å trekke hans flokk bort fra deres katolske
tro. Hans overarbeid, stress og harde livsbetingelser ødela hans delikate
helse, og han gjennomgikk en større operasjon på Mayo Clinic i Minnesota i USA
den 1. juli 1927. Niketas’ temperament og hans begrensede organisatoriske evner
gjorde ham egentlig dårlig egnet som hierark i det som kirkelig sett fortsatt
var en nybrottstruktur.
I september 1927 dro
biskop Budka til Roma på sitt andre ad limina-besøk for å avgi rapport om den
vanskelige tilstanden hans kirke i Canada var i. Han var utslitt av sine femten
år som leder for sin kirke i Canada, og den 7. januar 1928 ble han innvilget
sykepermisjon og ble lovet en hjelpebiskop. Men det endte med at han tidlig i
1928 enten ba om å få avløsning eller ble bedt om å gå av. I 1928 vendte han
tilbake til Galicia, hvor han den 9. november 1928 gikk av som biskop av Canada
for ukrainerne. Deretter ble han utnevnt til hjelpebiskop i Lviv og kannik ved
katedralen.
Galicia lå nå i Polen
etter at landet var blitt gjenopprettet etter slutten av Første verdenskrig og
utkjempet en krig med Den røde hær. Hele det nåværende Vest-Ukraina var blitt
en del av Polen, som dermed fikk en stor ukrainsk-katolsk minoritet, som ble
undertrykket av de polske myndighetene. I august 1930 ble Budka generalvikar for
kurien i erkeeparkiet Lviv. Han arbeidet fra 1930 til 1939 med å restaurere
Maria-helligdommen i Zarvanytsja (ukr: Зарваниця; ru: Зарваница, Sarvanitsa;
pl: Zarwanica), en liten landsby i raion Terebovlia i oblast Ternopil i
Vest-Ukraina. Der oppbevares et berømt ikon av Guds Mor Maria, som tiltrekker
en mengde pilegrimer. Helligdommen er betrodd den ukrainsk-katolske kirke og
ligger nå i eparkiet Ternopil-Zboriv (ukr: Тернопіль-Зборів).
Den 22. desember 1939
konsekrerte erkeepark Andreas Sjeptytskyj Josef Slipyj (1892-1984) (ukr: Josyp,
Йосип Сліпий) til koadjutor-erkebiskop av Lviv, assistert av biskopene Niketas
Budka og Gregor Khomysjyn. Etter erkeepark Sjeptytskyjs død i 1944 ble Slipyj
ny erkeepark av Lviv for ukrainerne (1944-84; storerkeepark fra 1963), kardinal
fra 1965.
Galicia og Lviv fikk
virkelig merke Andre verdenskrigs omskiftelser. Først ble området i 1939
okkupert av Sovjetunionen i tråd med Molotov-Ribbentrop-pakten, og senere ble
det erobret av Tyskland da landet angrep Sovjetunionen den 22. juni 1941. Da
krigslykken snudde og tyskerne ble drevet tilbake av Den røde hær, ble byen i
juli 1944 igjen erobret av sovjeterne. Etter en avtale på Jaltakonferansen i
februar 1945 ble Galicia og Lviv innlemma i sovjetrepublikken Ukraina da Polen
ble «flyttet» vestover. De fleste polakkene i Lviv ble overført til polske
områder, mange til de vestlige områdene som Tyskland hadde måttet avstå til
Polen.
Niketas Budka motsatte
seg kommunistenes politikk med å splitte den ukrainsk-katolske kirke fra Roma (før
den senere ble tvangssammenslått med den russisk-ortodokse kirke). Hans
motstand gjorde at han den 11. april 1945 ble fengslet av de sovjetiske
myndighetene samtidig med andre biskoper, erkeepark Josef Slipyj, Andreas
Sjeptytskyjs etterfølger, samt fire galiciske biskoper, Gregor Khomysjyn,
Johannes Ljatysjevskyj (ukr: Ivan, Іван Лятишевський) (1879-1957) og den salige
Nikolas Tsjarnetskyj
(ukr: Mykolaj; Миколай Чарнецький) (1884-1959). Biskoper og andre
ukrainsk-katolikker som nektet å «konvertere» til den ortodokse kirke, ble
anklaget for fabrikkerte politiske forbrytelser og deportert til
konsentrasjonsleirer. Av biskopene overlevde bare erkeepark Slipyj og eparkene
Tsjarnetskyj og Ljatysjevskyj. Myndighetene opprettet en «frivillig» bevegelse
for «gjenforening» med Den russisk-ortodokse kirke.
Niketas ble ført til
hovedstaden Kyjiv dagen etter arrestasjonen. I de neste tolv månedene ble han
avhørt og anklaget for «forbrytelser» mot Sovjetunionen og mot
kommunistpartiet. Han ble anklaget for å ha undervist på et undergrunnsseminar,
for å ha feiret en minnegudstjeneste for ofrene ved den sovjetiske okkupasjonen
av Galicia i 1939 og for å drive kampanje for Ukrainas løsrivelse fra
Sovjetunionen. For dette ble han den 29. mai 1946 dømt av et militært tribunal
til åtte års fengsel (andre kilder sier fem år).
Etter dommen forsvant
han, og i over ti år visste ingen hvor han var eller engang om han var i live.
Det gikk rykter om at han ble holdt fanget i Sibir. I stedet var han blant de
mange uskyldige som hadde blitt sendt til fangeleirer nær Karaganda i
sovjetrepublikken Kasakhstan. Etter Stalins død den 5. mars 1953 begynte de
sovjetiske myndighetene å sette fri de overlevende. Disse menn og kvinner var
til slutt i stand til å fortelle historiene om dem som hadde levd og dødd i
Gulag. Blant de overlevende fra Kasakhstan var biskopene Ivan Ljatysjevskyj og
Aleksander Khira (ukr: Oleksandr, Олекса́ндр Хіра) (1897-1983), samt p.
Vladimir Sternjuk (ukr: Volodymyr, Володимир Стернюк) (1907-97), fremtidig
erkeepark og fungerende leder for den ukrainsk-katolske kirken i Ukraina fra
1972 til 1991 mens storerkeeparkene var i eksil.
Det viste seg at Nikita
var blitt sendt til en tvangsarbeidsleir (Gulag) ved landsbyen Karazjar nær
Karaganda i. I arbeidsleiren var han en konstant trøst og åndelig støtte for de
andre fangene. I 1958 stadfestet de sovjetiske myndighetene til slutt at
Niketas Budka hadde dødd en dag rundt 1. oktober 1949, men helt presise datoer
og detaljer mangler fortsatt til denne dag. Kildene er ikke enige om han døde i
leiren den 1. oktober eller den 28. september 1949. Avstanden mellom de to
datoene er for liten til at det kan dreie seg om forskjellen mellom den
julianske og den gregorianske kalenderen. Han var 72 år gammel. Sovjetiske
tjenestemenn hevdet at han døde av et hjerteattakk.
Kasakhstanske myndig har
først nylig stadfestet at Budka sonet sin dom i fangeleiren Karazjar nær
Karaganda, hvor han døde av en hjertesykdom den 28. september 1949. Ytterligere
dokumentasjon som ble skaffet uoffisielt i 1995, spesifiserer videre at Budka
ankom til leiren den 5. juli 1946 og ble innlagt på et nærliggende sykehus den
14. oktober 1947, festdagen i den julianske kalenderen for hans skytshelgen,
høytiden for Guds Mors Beskyttelse, på kirkeslavisk Pokrov (Покровъ) og på
gresk Skepe (Σκέπη), en av de viktigste høytidene i det bysantinske liturgiske
året. Det var også 42-årsdagen for hans prestevielse den 25. oktober 1905
(etter den gregorianske kalenderen) og 35-årsdagen for hans bispevielse den 14.
oktober 1912. Det opplyses at han døde på 44-årsdagen for sin diakonvielse. Vi
har ikke funnet noen opplysninger om hans diakonvielse, men den må altså ha
skjedd to uker før prestevielsen i 1905.
I 1988 fortalte
erkebiskop Sternjuk en historie som han hadde hørt i leirene om at Budka døde
på et sykehus og at hans levninger ble lagt igjen i skogen og aldri ble funnet
igjen. Det hevdes at likene av fangene som døde, ble lagt ut i skogen til
villdyrene, men at selv fangevokterne hadde slik respekt for Niketas at han
fikk beholde klærne på. Da de andre fangene dagen etter ville ta et siste
farvel med mannen de så på som godheten selv, fant de bare et stykke av et
skjorteerme.
De dokumentene man nå
har, er motstridende. Et hevder at han døde på sykehuset Dzhartas og at hans
legeme ble transportert tilbake til fangeleiren for å bli undersøkt og gravlagt
på leirens kirkegård den 2. oktober. Denne versjonen ville forklare
opprinnelsen til noen av legendene om at hans levninger forsvant fra sykehuset.
Andre dokumenter erklærer at han døde i selve fangeleiren, men han kan kanskje
ha vært klassifisert som en dagpasient på sykehuset. Beliggenheten av leirens
kirkegård ble holdt hemmelig for lokalbefolkningen, men man mener den lå på et
område hvor det er en grisefarm i dag.
I 1984 ble The Bishop
Budka Charitable Society etablert i Edmonton for å gi økonomisk assistanse til
ulike fattige ukrainske samfunn over hele verden. Niketas Budka og andre
ukrainske katolikker som var blitt fordømt av sovjetregimet, ble politisk
rehabilitert i september 1991. Dette skjedde mindre enn en måned etter at
Ukraina ble uavhengig, mens Sovjetunionen offisielt fortsatt eksisterte og
kommunistpartiet var blitt erklært som illegalt. Men det har aldri vært noen
offisiell oppfølging av Niketas Budkas sak, selv om kanadiske ukrainere hadde
bedt sin regjering det i 1989.
Den 13. oktober 1998
utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet dekretet nihil obstat («intet
hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis) for
saligkåringsprosessen for Niketas Budka og andre ukrainske ofre for den
kommunistiske undertrykkelsen, noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi
Dei). Prosesser for andre ukrainske ofre fikk sine nihil obstat-dekreter den
18. mars 1996 og 6. mars 2001. Alle tilhørte gruppen den salige Nikolas Tsjarnetskyj og hans
24 ledsagere. Gruppen består av åtte biskoper, seks sekularprester, syv
ordensprester, tre ordenssøstre og en legmann.
Deretter skjedde alt
uvanlig raskt for å bli ferdig før den hellige pave Johannes Paul II
(1978-2005) skulle reise på sitt historiske besøk i Ukraina i juni 2001. Den 9.
mars 2001 utstedte Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten av
bispedømmeprosessen. Sakens Positio var oversendt til kongregasjonen i 2001.
Den teologiske kommisjonen møttes og ga sitt positive votum den 6. april 2001,
og kardinalene og erkebiskopene i kongregasjonen gjorde det samme den 23. april
2001. Den 24. april 2001 ble Helligkåringskongregasjonens dekret som anerkjente
disse ukrainernes martyrium promulgert i Vatikanet og undertegnet av paven.
Dermed fikk de tittelen Venerabilis, «Ærverdige», og veien til saligkåring var
åpnet.
De ble saligkåret den 27.
juni 2001 under en bysantinsk liturgi feiret av pave Johannes Paul II under
hans besøk i Ukraina. Gruppens felles minnedag er 2. april, Nikolas
Tsjarnetskyjs dødsdag. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004)
står Niketas Budka under 28. september:
In civitáte Karadzar
prope Caragándam in Cazastánia, beáti Nicétæ Budka, epíscopi, qui primus
exércens munus in Cánada inter christifidéles cathólicos Ritus byzantíni,
témpore regíminis in Deum hostílis, in campum detentiónis deportátus est, ubi
in fide persevérans pro amóre Christi ómnia advérsa ánimi fortitúdine usque ad
mortem tolerávit.
I byen Karazjar nær
Karaganda i Kasakhstan, den salige Niketas Budka, biskop, som først utøvde sin
tjeneste i Canada blant katolikkene av bysantinsk ritus, men under et regime
som var fiendtlig mot Gud, ble han deportert til en interneringsleir, hvor han
holdt ut i troen for Kristi kjærlighets skyld all motgang med sjelens kraft til
døden.
Samtidig som de 25 martyrene
ble også fem andre saligkåret, to andre gresk-katolske ukrainere, de salige Emilian Kovtsj (ukr:
Emiljan; Емільян Ковч) (1884-1944), sekularprest og martyr, og Josafata Mykhajlyna
Hordasjevska SSMI (ukr: Йосафата (Михайлина) Гордашевська) (1869-1918),
grunnleggerske, den salige rutenske biskopen Teodor Jurij Romzja (ukr:
Теодор Ромжа) (1911-47), martyr, og to latinske katolikker, de salige Sigmund Gorazdowski
[Horazdowski] (Zygmunt) (1845-1920), grunnlegger, og Josef Bilczewski
(1860-1923), erkebiskop (polsk).
I denne artikkelen brukes
Norsk Språkråds offisielle regler for transkripsjon fra ukrainsk til norsk.
Ettersom det på andre språk som engelsk og tysk finnes helt andre regler, kan
navnene staves vidt forskjellig. Derfor prøver vi i størst mulig grad å ha med
navnene i original ukrainsk form i parentes.
Kilder: Butler (S1),
MR2004, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, uk.wikipedia.org,
en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, vatican.va,
catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, papalvisit.org.ua,
umanitoba.ca, alchetron.com, archeparchy.ca, eeparchy.com,
encyclopediaofukraine.com, EWTN/OR, annalesecclesiaeucrainae.blogspot.com –
Kompilasjon og oversettelse: p.
Per Einar Odden
Opprettet: 4. juli 2005 –
Oppdatert: 10. september 2018
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/mbudka
~ Martyrs Killed in odium
fidei under Communist Regimes ~ in Eastern Europe [3] : http://newsaints.faithweb.com/martyrs/East01.htm#Budka
THE PAPAL VISIT TO UKRAINE, JUNE 23-27, 2001. Biographies of Ukraine's newly beatified martyrs and servants of God : https://web.archive.org/web/20070930035128/http://www.ukrweekly.com/Archive/2001/270123.shtml
Blessed Martyr Budka - HOLY TRANSFIGURATION OF THE LORD - Ukrainian Greek-Catholic Church : https://holytransfigurationkw.com/2021/08/24/nykyta-budka-bishop-pioneer-and-martyr-1877-1949/ et
