mardi 21 mars 2017

Sainte BENEDETTA (BÉNÉDICTE) CAMBIAGIO FRASSINELLO, épouse, mère, religieuse et fondatrice de l'Institut des Soeurs de Notre-Dame de la Providence


Sainte Benedetta Cambiagio

Fondatrice de l'Institut des Sœurs de Notre-Dame de la Providence (+ 1858)

Bénédicte est née près de Gênes en Italie. D'accord avec son époux, ils entrèrent chacun dans la vie religieuse. Elle fonda l'Institut des Sœurs de Notre-Dame de la Providence pour servir les pauvres et les abandonnés en un inlassable engagement de charité. Elle se lança dans des œuvres d'accueil pour les jeunes filles abandonnées, se servant des moyens les plus simples au service de la charité: "Quand Dieu veut une chose, disait-elle, il ne manque jamais d'accorder les moyens nécessaires."

Elle fut béatifiée en mai 1987 et canonisée le 19 mai 2002. 

Sur le site du Vatican: "En Bénédicte Cambiagio Frassinello, l'Église nous donne l'exemple d'une Sainte qui fut à la fois épouse, mère, religieuse et fondatrice." biographie Benedetta Cambiagio Frassinello (1791-1858), portrait.

À Ronco en Ligurie, l’an 1858, sainte Bénédicte Cambiagio Frasinello, qui renonça spontanément avec son mari à la vie conjugale et fonda l’Institut des Sœurs bénédictines de la Providence pour la formation chrétienne des jeunes filles pauvres et abandonnées.

Martyrologe romain

SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/6216/Sainte-Benedetta-Cambiagio.html

BENEDETTA CAMBIAGIO FRASSINELLO  (1791 – 1858) 

En Bénédicte Cambiagio Frassinello, l'Église nous donne l'exemple d'une Sainte qui fut à la fois épouse, mère, religieuse et fondatrice.

Elle se laissa conduire par l'Esprit à travers ses différentes expériences: celle du mariage, celle d'éducatrice et celle de la consécration religieuse jusqu'à créer un Institut qu'elle a dirigé, cas unique dans l'hagiographie chrétienne, avec la collaboration généreuse et discrète de son mari. 

Bénédicte Cambiagio Frassinello est née à Langasco (Gênes) le 2 octobre 1791 de Joseph et Françoise Ghiglione et elle a été baptisée deux jours plus tard. Quand elle était encore une petite fille sa famille déménagea à Pavia.

Sa jeunesse 

Ses parents lui donnent une profonde éducation chrétienne qui enracine dans son âme les principes de la foi et fonde son caractère à la volonté et à la persévérance. À l'âge de 20 ans elle a une forte expérience intérieure qui fait grandir son amour pour la prière et la pénitence et tout particulièrement, son désir de tout abandonner pour se consacrer entièrement à Dieu. Pourtant le 7 février 1816 elle se marie avec Jean Baptiste Frassinello, un jeune homme de sa région qui avait lui aussi déménagé avec sa famille à Vigevano.

Épouse et sœur exemplaire

Le chemin de Bénédicte à la recherche de la volonté de Dieu fut assez difficile, poussée par cet élan intérieur à la vie virginale qu'elle avait cultivée depuis son adolescence. Elle vit dans le mariage deux ans, après lesquels elle eut la joie de connaître, l'aspect le plus sublime et le plus profond de la virginité spirituelle. Et ce d'un commun accord avec son mari qui attiré par la sainteté de Bénédicte, décida de vivre à ses côtés en la considérant désormais comme sa sœur. Ils s'occupèrent ensemble, d'un seul amour, d'une des sœurs de Bénédicte, Marie, atteinte d'un cancer à l'estomac et qui vivait chez eux.

Bénédicte et Jean Baptiste Frassinello firent ainsi l'expérience d'une maternité et d'une paternité spirituelle dans la fidélité et dans l'amour conjugal sublimé. En 1825 à la mort de Marie, Jean Baptiste entre dans la conmunauté de Somaschi et Bénédicte dans la communauté des Ursulines à Capriolo.

L'amour conjugal exclusivement consacré à Dieu 

En 1826, en raison de sa santé, Bénédicte revient à Pavia. Guérie miraculeusement par Saint Jérôme Emiliani, elle décide de s'occuper des jeunes filles avec l'approbation de l'Évêque Mgr Louis Tosi. Ayant besoin d'aide, que son père refuse de lui donner, l'Évêque appelle de nouveau Jean Baptiste, qui quitte le noviciat et retourne chez son épouse-sœur, en renouvelant avec elle le vœu de parfaite chasteté devant l'Évêque. Tous les deux se dédient généreusement à l'accueil et à l'éducation humaine et chrétienne des jeunes filles pauvres et abandonnées.

Éducatrice 

L'œuvre de Bénédicte s'insère dans la vie sociale de Pavia à un moment où l'institution scolaire est perçue comme véritable source de bien-être. Bénédicte est la première femme de la ville et de la région qui a compris ce besoin et le gouvernement de l'époque lui reconnaît le titre de “Promotrice de l'instruction de base” de l'empire autrichien. Aidée par de jeunes filles bénévoles, auxquelles elle enseigne un Règlement aussi approuvé par l'autorité Ecclésiastique, Bénédicte uni à l'enseignement scolaire, la catéchèse et la formation au travail. Ceux-ci sont l'ensemble des domaines dont elle se sert pour transformer les jeunes filles en “modèles de vie chrétienne” et assurer ainsi la vraie formation des familles.

Contemplative en action 

Son dévouement perpétuel jaillit et grandit par sa ferveur eucharistique, par sa contemplation du Crucifié et par sa certitude que Dieu seul est son soutien et sa défense. Durant sa vie les expériences mystiques vont se multiplier particulièrement pendant les fêtes liturgiques sans néanmoins la détoner de ses engagements quotidiens. Par amour des jeunes filles elle est disposée à toute sorte de sacrifice: de sa propre personne, de ses biens, de sa renommée en prouvant ainsi l'incomparable grandeur de la “pédagogie de l'Évangile”.

Capacité de se détacher 

La singularité de l'œuvre et du programme éducatif de Bénédicte rencontrera l'opposition de quelques puissants qui se voient frustré leurs projets et ainsi que l'incompréhension de certains membres du clergé. En juillet 1838 Bénédicte cède son institution à l'Évêque Tosi et avec son mari et cinq fidèles consœurs, quitte Pavia pour repartir dans sa région d'origine, la Liguria

Fondatrice 

À Ronco Scrivia elle fonde l'école pour les jeunes filles du peuple et l'Institut des “Sœurs Bénédictines de la Providence”, elle en écrit les Règlement et Constitution. Tout ceci révèle le développement de son charisme en étendant à toutes les jeunes filles l'éducation, l'instruction et la formation chrétienne; tout cela marqué par sa confiance illimitée et son abandon à la divine Providence, par amour pour Dieu à travers la pauvreté et la charité. 

Développement de l'œuvre

L'institut des Sœurs Bénédictines de la Providence se développe rapidement. En 1847 il s'étend à Voghera. Ce siège, après 40 ans de la mort de Bénédicte, suite à l'intervention de l'Évêque diocésain, deviendra un Institut indépendante. À cette occasion, les Sœurs obtiennent le nom de “Bénédictines de la Divine Providence” en mémoire pour leur très pieuse fondatrice.

En 1851 Bénédicte retourne à Pavia dans un lieu-différent de la première fondation et en 1857 elle ouvre une école dans un village appelé San Quirico.

Dans la joie de Dieu 

Le 21 mars 1858, Bénédicte meurt à Ronco Scrivia, exactement au jour et à l'heure qu'elle avait prévu. Autour de sa dépouille, beaucoup de gens se réunirent pour rendre un dernier hommage, plein d'estime et de regret, à celle que chacun a considéré “comme une sainte”. 

Bénédicte se propose comme un modèle et une aide:

– pour les personnes consacrées: se conformer au Christ et s'abandonner à la douce Providence Divine;

– aux époux: partage total pour une maternité et une paternité plus profonde;

– aux jeunes: le Christ source de joie et idéal de vie;

– aux éducateurs: prévenir, comprendre, ouvrir des nouveaux horizons;

– aux familles qui vivent des moments difficiles: accepter les difficultés, quand on est obligé de quitter son pays natal et d'accueillir dans sa maison les familiers éprouvées par la maladie et les aider à mourir dans la sérénité et dans paix.

SOURCE : http://www.vatican.va/news_services/liturgy/2002/documents/ns_lit_doc_20020519_benedetta_fr.html

Sainte Bénédicte CAMBIAGIO FRASSINELLO

Nom: CAMBIAGIO FRASSINELLO

Prénom: Bénédicte (Benedetta)

Pays: Italie

Naissance: 02.10.1791  à Langasco (Gênes)

Mort: 21.03.1858  à Ronco Scrivia

Etat: Laïque - Mariée - Fondatrice

Note: En 1816 elle épouse Giovanni Battista Frassinello. En 1825, tous deux décident d'entrer dans la vie religieuse. A Pavie, ils créent ensemble une œuvre pour les jeunes filles abandonnées, œuvre qu'ils remettent à l'évêque de Pavie. Ils reviennent dans la région de Gênes. Elle fonde l'Institut des Bénédictines de la Providence pour l'éducation.

Béatification: 10.05.1987  à Rome  par Jean Paul II

Canonisation: 19.05.2002  à Rome  par Jean Paul II

Fête: 21 mars

Réf. dans l’Osservatore Romano: 1987 n.22  -  2002 n.21 p.1-2.7  -  n.25 p.8

Réf. dans la Documentation Catholique: 1987 p.690

Notice

En Bénédicte Cambiagio Frassinello, l'Église nous donne l'exemple d'une Sainte qui fut à la fois épouse, religieuse et fondatrice. Elle se laissa conduire par l'Esprit à travers ses différentes expériences: celle du mariage, celle d'éducatrice et celle de la consécration religieuse jusqu'à créer un Institut qu'elle a dirigé, cas unique dans l'hagiographie chrétienne, avec la collaboration généreuse et discrète de son mari.

Bénédicte Cambiagio est née dans la région de Gênes en 1791. Ses parents lui donnent une profonde éducation chrétienne. À l'âge de 20 ans elle a une forte expérience intérieure qui fait grandir son amour pour la prière et la pénitence et son désir de tout abandonner pour se consacrer entièrement à Dieu. Mais ses parents s'opposent à ce projet et le 7 février 1816 elle se marie avec Jean Baptiste Frassinello. Après deux ans de mariage marqués par un approfondissement spirituel des deux époux, ils décident d'un commun accord de vivre comme frère et sœur. Ils s'occupent alors d'une des sœurs de Bénédicte atteinte d'un cancer. Et tous les deux se vouent généreusement à l'accueil et à l'éducation humaine et chrétienne des jeunes filles pauvres et abandonnées. L'œuvre de Bénédicte s'insère dans la vie sociale de Pavie à un moment où l'institution scolaire est perçue comme véritable source de bien-être. Bénédicte est la première femme de la ville et de la région qui a compris ce besoin; elle unit à l'enseignement scolaire, la catéchèse et la formation au travail.

Son dévouement perpétuel grandit par sa ferveur eucharistique, par sa contemplation du Crucifié et par sa certitude que Dieu seul est son soutien et sa défense. Avec une confiance illimitée dans la bonté du Seigneur, elle s'abandonne à sa 'Providence aimante' et elle dit: "Lorsque Dieu veut une chose, il ne manque jamais d'accorder les moyens opportuns." Durant sa vie les expériences mystiques vont se multiplier particulièrement pendant les fêtes liturgiques sans néanmoins la détourner de ses engagements quotidiens.

À Ronco Scrivia elle fonde l'école pour les jeunes filles du peuple et l'Institut des “Sœurs Bénédictines de la Providence”, elle en écrit les Règlement et Constitution. Tout ceci révèle le développement de son charisme en étendant à toutes les jeunes filles l'éducation, l'instruction et la formation chrétienne; L'institut se développe rapidement.

Le 21 mars 1858, Bénédicte meurt à Ronco Scrivia exactement au jour et à l'heure qu'elle avait prévu. Notons comment sa montée au ciel se fait sous les auspices de Saint Benoît, car elle s'appelait Bénédicte, elle avait fondé des Bénédictines et elle meurt le jour de la fête de Saint Benoît, plus exactement de son 'passage' glorieux au ciel (transitus). Jean Paul II l'a béatifiée en 1987 et canonisée en 2002.

SOURCE : http://www.abbaye-saint-benoit.ch/hagiographie/fiches/f0284.htm

Une sainte qui fut épouse et mère, puis religieuse et fondatrice

Jean-Paul II indique le secret de sa force intérieure

21 MARS 2014ANITA BOURDINÉcriture Sainte, théologie

Le martyrologe romain fait mémoire, entre autres, le 21 mars, d’une sainte italienne qui fut épouse et mère, puis religieuse et fondatrice, Bénédicte Cambiagio Frassinello (1791-1858), du vivant de son mari et avec son aide. Fécondité inattendue du sacrement du mariage.

Cette jeune femme de Gênes, en Italie du Nord, a été béatifiée par Jean-Paul II en 1987 et canonisée par lui en 2002. Elle se laissa conduire par l’Esprit à travers le mariage puis de la consécration religieuse jusqu’à créer un Institut qu’elle a dirigé – cas unique dans l’hagiographie chrétienne -, avec la collaboration généreuse et discrète de son mari.

A l’âge de 20 ans avait fait une expérience intérieure forte qui fit grandir son amour de la prière et de la pénitence et son désir de se consacrer à Dieu. Mais, en 1816, elle épousa Jean-Baptiste Frassinello.

Après deux ans, d’un commun accord, les époux firent voeu de chasteté. Ensemble, ils soignèrent une sœur de Bénédicte, Marie, atteinte d’un cancer. En 1825, à la mort de Marie, Jean-Baptiste entra au noviciat des Pères Somaschi et Bénédicte chez les Ursulines de Capriolo.

Mais en 1826, en raison de sa santé, Bénédicte revint à Pavie. Guérie miraculeusement à la prière de saint Jérôme Emilien, elle décida de s’occuper des jeunes filles, avec l’approbation de l’évêque Mgr Louis Tosi. L’évêque fit revenir Jean-Baptiste pour l’aider.

Les époux renouvelèrent leur vœu de parfaite chasteté devant l’évêque et ils se dédièrent à l’éducation des jeunes filles pauvres et abandonnées: les “Sœurs Bénédictines de la Providence” allaient naître.

Le 21 mars 1858, la fondatrice s’éteignit, au jour et à l’heure qu’elle avait annoncés.

Jean-Paul II a dit d’elle le jour de sa béatification qu’elle avait su « gagner aussi son époux, Giovanni Battista Frassinello, à son idéal de don total au Christ ». C’est ainsi qu’elle fonda cette oeuvre consacrée à l’éducation des jeunes filles sans ressources.

Le pape indiquait « le secret de sa force intérieure » dans « l’Eucharistie, force de courage, de lumière, de constance, le plein abandon à la Providence divine, le fait de faire tout seulement par amour de Dieu et pour lui faire plaisir ».

C’est ainsi, disait-il, qu’elle réussit à surmonter « les hostilités suscitées contre elle », sûre que « quand Dieu veut une chose, il ne manque pas d’accorder les moyens nécessaires ».

SOURCE : https://fr.zenit.org/articles/une-sainte-qui-fut-epouse-et-mere-puis-religieuse-et-fondatrice/


Saint Benedicta Cambiagio Frassinello

Also known as

Benedetta Cambiagio Frassinello

Benedikta Frassinello

Benedetta Cambiagio

Memorial

21 March

Profile

Daughter of Giuseppe and Francesca Cambiagio, she grew up in PaviaItaly. At the age of 20 she had a profound mystical experience that left her devoted to prayer and desiring a religious life. However, to go along with her family’s wishes, she married Giovanni Battista Frassinella on 7 February 1816. The couple had a normal married life for two years, but Giovanni, impressed with Benedicta’s holiness and desire for religious life, agreed to live continently. The two took care of Benedicta’s little sister Maria until the girl‘s death from intestinal cancer in 1825. Giovanni then joined the Somaschan Fathers, Benedicta became an Ursuline nun.

In 1826 ill health forced Benedicta to return home to Pavia. There she began to work with young women in the area. The work went so well that her husband Giovanni was assigned to help. The schools continued to grow and prosper, and Benedicta was appointed Promoter of Public Instruction in Pavia. However, no matter how chastely they lived, Benedicta and Giovanni’s unusual relationship drew gossip and criticism from civil and Church authorities. To insure that she did not get in the way of the work, in 1838 Benedicta turned her work over to the bishop of Pavia, and withdrew to live as a nun at Ronco ScriviaItaly.

Not content to withdraw from the world, Benedicta began all over. With five companions, she founded the Congregation of the Benedictine Sisters of Providence dedicated to teaching, and opened another school. Living alone, the local authorities found no causes for gossip, and Benedicta spent her remaining years in prayer and service.

Born

2 October 1791 at Langasco, CampomoroneItaly as Benedetta Cambiagio

Died

21 March 1858 at Ronco ScriviaItaly of natural causes

Venerated

6 July 1985 by Pope John Paul II (decree of heroic virtues)

Beatified

10 May 1987 by Pope John Paul II

Canonized

19 May 2002 by Pope John Paul II at RomeItaly

Additional Information

other sites in english

Catholic Fire

Catholic Online

Hagiography Circle

L’Osservatore Romano

Wikipedia

images

Santi e Beati

Wikimedia Commons

sitios en español

L’Osservatore Romano

Martirologio Romano2001 edición

sites en français

L’Osservatore Romano

fonti in italiano

Cathopedia

L’Osservatore Romano

Santi e Beati

Wikipedia

nettsteder i norsk

Den katolske kirke

sites em português

L’Osservatore Romano

MLA Citation

“Saint Benedicta Cambiagio Frassinello“. CatholicSaints.Info. 4 November 2021. Web. 19 March 2022. <http://catholicsaints.info/saint-benedicta-cambiagio-frassinello/>

SOURCE : http://catholicsaints.info/saint-benedicta-cambiagio-frassinello/

BENEDETTA CAMBIAGIO FRASSINELLO

(1791 – 1858)

Saint Benedetta Cambiagio Frasinello was born on 2 October 1791 in Langasco (Genoa) Italy; she died on 21 March 1858 in Ronco Scrivia in Liguria. She was wife, religious and foundress. She let the Holy Spirit guide her through married life to the work of education and religious consecration. She founded a school for the formation of young women and also a religious congregation, and did both with the generous collaboration of her husband. This is unique in the annals of Christian sanctity. Benedetta was a pioneer in her determination to give a high quality education to young women, for the formation of families for a "new Christian society" and for promoting the right of women to a complete education.

Call to marriage, then to religious life

From her parents Benedetta received a Christian formation that rooted in her the life of faith. Her family settled in Pavia when she was a girl. When she was 20 years old, Benedetta had a mystical experience that gave her a profound desire for a life of prayer and penance, and of consecration to God. However, in obedience to the wishes of her parents, in 1816, she married Giovanni Frassinello and lived married life for two years. In 1818, moved by the example of his saintly wife, Giovanni agreed that the two should live chastely, "as brother and sister" and take care of Benedetta's younger sister, Maria, who was dying from intestinal cancer. They began to live a supernatural parenthood quite unique in the history of the Church.

Congregation founded by wife, who is supported by her husband

Following Maria's death in 1825, Giovanni entered the Somaschi Fathers founded by St Jerome Emiliani, and Benedetta devoted herself completely to God in the Ursuline Congregation of Capriolo. A year later she was forced to leave because of ill health, and returned to Pavia where she was miraculously cured by St Jerome Emiliani. Once she regained her health, with the Bishop's approval, she dedicated herself to the education of young girls. Benedetta needed help in handling such a responsibility, but her own father refused to help her. Bishop Tosi of Pavia asked Giovanni to leave the Somaschi novitiate and help Benedettain her apostolic work. Together they made a vow of perfect chastity in the hands of the bishop, and then began their common work to promote the human and Christian formation of poor and abandoned girls of the city. Their educational work was of great benefit to Pavia. Benedetta became the first woman to be involved in this kind of work. The Austrian government recognized her as a "Promoter of Public Education".

She was helped by young women volunteers to whom she gave a rule of life that later received ecclesiastical approval. Along with instruction, she joined formation in catechesis and in useful skills like cooking and sewing, aiming to transform her students into "models of Christian life" and so assure the formation of families.

Benedictine Sisters of Providence

Benedetta's work was considered pioneering for those days and was opposed by a few persons in power and by the misunderstanding of clerics. In 1838 she turned over the institution to the Bishop of Pavia. Together with Giovanni and five companions, she moved to Ronco Scrivia in the Genoa region. There they opened a school for girls that was a refinement on what they had done in Pavia.

Eventually, Benedetta founded the Congregation of the Benedictine Sisters of Providence. In her rule she stressed the education of young girls. She instilled the spirit of unlimited confidence and abandonment to Providence and of love of God through poverty and charity. The Congregation grew quickly since it performed a needed service. Benedetta was able to guide the development of the Congregation until her death. On 21 March 1858 she died in Ronco Scrivia.

Her example is that of supernatural maternity plus courage and fidelity in discerning and living God's will.

Today the Benedictine Nuns of Providence are present in Italy, Spain, Burundi, Ivory Coast, Peru and Brazil. They are at the service of young people, the poor, the sick and the elderly. The foundress also opened a house of the order in Voghera. Forty years after the death of Benedetta, the bishop separated this house from the rest of the Order. The name was changed to the Benedictines of Divine Providence who honour the memory of the Foundress.

She was beatified by John Paul II on 10 May 1987.

SOURCE : 

http://www.vatican.va/news_services/liturgy/2002/documents/ns_lit_doc_20020519_benedetta_en.html

Santa Benedetta Cambiagio Frassinello Religiosa

21 marzo

Langasco, Genova, 2 ottobre 1791 - Ronco Scrivia, Genova, 21 marzo 1858

Figlia di contadini, nacque il 2 ottobre 1791, nell'entroterra genovese. Nel 1804 si trasferì a Pavia. Pur sentendosi votata alla vita religiosa accettò, per esigenze familiari, di sposare Giovan Battista Frassinello, operaio e fervente cristiano, originario di Ronco Scrivia. Non ebbero figli. Allora Benedetta, con il consenso del marito, cercò di realizzare il desiderio di consacrarsi interamente a Dio. Accolta dalle suore Orsoline di Caprioglio, nel Bresciano, dovette lasciare per motivi di salute. Rifugiatasi nella preghiera, ebbe la visione di san Girolamo Emiliani che la guarì. Mentre il marito entrò come fratello laico tra i Somaschi, lei avviò un'opera di assistenza per le fanciulle povere. Nel 1827 fondò a Pavia la prima scuola popolare. Dalle ragazze che la frequentavano prese avvio la Congregazione delle Suore di Nostra Signora delle Provvidenza. Dodici anni dopo a Ronco Scrivia nascerà la Casa della Provvidenza. Morì a Ronco Scrivia il 21 marzo 1858. È stata canonizzata da Giovanni Paolo II il 19 maggio 2002. (Avvenire)

Etimologia: Benedetta = che augura il bene, dal latino

Martirologio Romano: A Ronco Scrivia in Liguria, santa Benedetta Cambiagio Frassinello, che spontaneamente rinunciò insieme al marito alla vita coniugale e fondò l’Istituto delle Suore Benedettine della Provvidenza per la formazione cristiana delle giovani povere e abbandonate.

Benedetta Cambiagio nacque il 2 ottobre 1791 nell’entroterra genovese in una famiglia di contadini, ultima di sette fratelli. Quando nel 1804 una folta colonia di contadini si spostarono verso Pavia, anche la sua famiglia si aggregò ad essi. 

Nella nuova residenza trascorsero gli anni e Benedetta ormai adulta, pur sentendosi votata per la vita religiosa, si indirizzò verso il matrimonio per esigenze familiari. Giunta ai 25 anni, si unì in matrimonio con Giovan Battista Frassinello, originario di Ronco Scrivia, operaio emigrato anch’egli a Pavia, fervente cristiano. 

Purtroppo dalla loro unione non nacquero figli, allora Benedetta con il consenso del marito, cercò di realizzare il sogno della sua gioventù, quello di dedicarsi alla vita consacrata; dopo un fallito tentativo con le cappuccine di Genova, venne accolta dalle suore Orsoline di Capriolo in provincia di Brescia, ma dovette lasciare dopo pochi mesi a causa della salute malferma. 

Rifugiatosi nella preghiera, ebbe la visione di s. Girolamo Emiliani il quale miracolosamente la guarì. Il marito entrò come fratello laico tra i somaschi e lei prese a mendicare casa per casa dando così inizio ad un’opera di assistenza per la fanciulle povere e abbandonate. 

Nel 1827 fondava a Pavia la prima scuola popolare della città; quattro anni dopo le fanciulle superavano il centinaio e altre persone di buona volontà le si affiancarono per aiutarla nello scopo. Esse costituirono il primo gruppo della nascente Congregazione delle Suore di Nostra Signora della Provvidenza, che Benedetta fondò in quel periodo. 

Trascorsero dodici anni di intenso e fruttuoso lavoro ma gli anticlericali locali presero ad osteggiarla furiosamente, al punto che la fondatrice dovette lasciare Pavia e cercare un nuovo posto e insieme a tre suore aprì a Ronco Scrivia (città natale di suo marito) una scuola, con l’accoglienza anche di ragazze benestanti e altre opere di carità. Fu chiamata “Casa della Provvidenza” ed è attualmente la casa madre della Comunità. 

Le sue suore furono chiamate dal popolo ‘benedettine’ facendo riferimento al nome della fondatrice. 

Morì a Ronco Scrivia il 21 marzo 1858 e sepolta nel cimitero del paese, durante la seconda guerra mondiale nel 1944, un furioso bombardamento alleato sconvolse il piccolo cimitero e le sue reliquie furono disperse. 

Le sue suore tornarono a Pavia più di un secolo dopo, nel 1961, nell’Istituto “Benedetta Cambiagio”. 

Beatificata da papa Giovanni Paolo II il 10 maggio 1987, è stata poi elevata agli onori degli altari come santa il 19 maggio 2002 dallo stesso pontefice. 

Elevato esempio di sana vita coniugale, impregnata di virtù cristiana reciproca dei due coniugi.

Antonio Borrelli

E' la penultima di cinque figli di Giuseppe Cambiagio e Francesca Ghiglione. Sono piccoli proprietari di campagna, che verso il 1804 devono emigrare, come altre famiglie contadine impoverite dalla guerra napoleonica. Si stabiliscono a Pavia, dove nel 1812 va sposa la maggiore delle figlie, Maria. In Benedetta sembra crescere la spinta alla vita contemplativa.  Ma nel 1816 eccola sposa, a  25 anni, nella basilica di San Michele.

E pure lo sposo è di origine ligure: Giovanni Battista Frassinello, nato a Ronco Scrivia. Seguono due anni di vita coniugale, senza figli, e poi marito e moglie si trovano a fare quasi da padre e da madre a Maria, la sorella maggiore di Benedetta: è tornata a Pavia malata di cancro, accolta in casa da loro due, e assistita per anni. Accanto al letto dell’ammalata, matura in essi una doppia vocazione: in Benedetta riprende forza l’aspirazione dei suoi anni giovanili alla vita religiosa; e una “chiamata” simile raggiunge Giovanni, che entra come novizio tra i Somaschi. Lei invece viene accolta fra le Orsoline di Capriolo (Brescia). Ma il suo fisico non regge, deve tornare a Pavia e mettersi a letto. Qui arriva una guarigione di sorprendente rapidità, che lei attribuisce all’intercessione di Girolamo Emiliani, il santo che ha fondato i Somaschi, pionieri dell’istruzione popolare. Guarita, dunque, e definitivamente orientata.

A 36 anni, sull’esempio di Girolamo Emiliani, Benedetta dedicherà la vita alla promozione culturale e all’educazione religiosa delle bambine abbandonate. Raccoglie alcune volontarie, mette a disposizione quello che ha di suo, si fa questuante. Trova anche l’aiuto di alcuni generosi (e tra questi si deve ricordare Angelo Domenico Pozzi). Il vescovo di Pavia, monsignor Luigi Tosi, decide allora che Giovanni Frassinello, lasciata la casa dei Somaschi, affianchi Benedetta nel suo lavoro di fondatrice. Così, nell’autunno del 1826, insieme rinnovano davanti al vescovo il voto di castità. Nel 1827 apre la prima scuola popolare, con l’aiuto delle prime volontarie. Col tempo, l’autorità civile (quella austro-ungarica) le conferirà il titolo di “Promotrice della pubblica istruzione”. Ma lei nel 1838 deve lasciare Pavia e la scuola, con Giovanni e con alcune ragazze: troppe avversioni, anche da parte di preti. Si stabilisce a Ronco Scrivia, paese natale del marito, Regno di Sardegna e diocesi di Genova. Qui, l’arcivescovo cardinale Tadini promuoverà i riconoscimenti canonici per le suore-insegnanti, che si chiameranno Benedettine della Divina Provvidenza. E il terzo millennio le vedrà all’opera in Italia, Spagna, Burundi, Costa d’Avorio, Perú, Brasile; impegnate, come dice la loro regola, a «prestarsi volentieri dove è maggiore l’urgenza di fare del bene».

Benedetta vede solo i primi sviluppi dell’opera, tra cui la nascita di una casa ricovero a Pavia. La malattia di cui morirà (nell’ora e nel giorno da lei previsti) la coglie mentre sta andando ad aprire una nuova casa. Sepolta a Ronco Scrivia, i suoi resti sono andati dispersi nella distruzione del cimitero durante la seconda guerra mondiale, per un bombardamento anglo-americano nel 1944. Giovanni Paolo II l’ha beatificata nel 1987 e poi canonizzata nel 2002.

Nella diocesi di Pavia la sua memoria si celebra il 10 maggio.

Autore: Domenico Agasso

SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/46300

Den hellige Benedikta Cambiagio Frassinello (1791-1858)

Minnedag: 21. mars

Den hellige Benedikta Cambiagio (it: Benedetta) ble født den 2. oktober 1791 i Cilli, et lite område i innlandslandsbyen Langasco i provinsen og erkebispedømmet Genova i regionen Liguria i Nord-Italia. Hun kom fra en velstående og kristen familie og var den fjerde av fem barn av Giuseppe Cambiagio og Francesca Ghiglione. De var en familie av småbønder, og barna ble oppdratt strengt, men i et kjærlig miljø. Ingenting er kjent om hennes skolegang, men hun hadde et livlig sinn og elsket å lese, noe hun brukte til å øke den rudimentære kunnskapen hun kan ha fått eller ikke på skolen.

Napoleon annekterte Liguria i 1805. Hans tropper var de siste som plyndret og ødela landet, og mange ligurere ble tvunget til å reise fra sine jordstykker og se etter en tryggere eksistens et annet sted. I 1809 reiste familien Cambiagio for å bo i Pavia i regionen Lombardia, hvor de åpnet en grønnsaksbutikk ved hovedgaten. Benedikta var involvert i foretaket, som skulle gi familien sitt levebrød, og hun var snart opptatt med en ustoppelig aktivitet som gradvis førte til en åndelig tørke som hun fant uutholdelig. I 1812 ble hennes eldste søster Maria gift.

Benedikta følte seg trukket til Gud, og helgenbiografiene som hun leste, fascinerte henne og ga næring til hennes lengsel etter å svare umiddelbart på kallet. Hun var overbevist om at hun var blitt kalt til et liv i ensomhet og bønn, så en dag forlot hun huset uten å si et ord til noen og trakk seg tilbake til en hytte i en steinhule nær en bekk. I likhet med ørkenfedrene levde hun på røtter og ville bær. Hennes foreldre satte i gang å lete etter henne, og åtte dager senere var hun hjemme og forlot det hun senere kalte en «veritabel fantasi». Likevel beholdt hun lengselen etter det religiøse liv, og mens hun ventet på en anledning for å realisere den, henga hun seg til bønn og bot under ledelse av sin åndelige far, Giacomo De Filippi, en regelbundet kannik fra Somascha.

Benediktas omfattende botsøvelser, som gradvis begynte å påvirke hennes helse, uroet foreldrene, som bestemte seg for å gifte henne bort til en ligurer som syntes å være glad i henne. Giovanni Battista Frassinello var analfabet, men intelligent og dyktig med hendene og en rettskaffen ung mann. Fremfor alt var han en god kristen. Benedikta prøvde å motsette seg foreldrenes plan, men til ingen nytte. Likevel var hun innerst inne sikker på at Guds forsyn styrte hennes liv, og dette fikk henne til å hengi seg fullstendig til hans mystiske vilje, en hengivelse som skulle bli det dominerende trekket ved hennes spiritualitet.

For å oppfylle familiens ønsker, giftet den fromme unge kvinnen seg som 25-åring med Giovanni Battista Frassinello, en nidkjær kristen arbeider, opprinnelig fra Ronco Scrivia. Bryllupet sto den 7. februar 1816 i basilikaen San Michele. Etter to års barnløst ekteskap, hvor Giovanni ble imponert over hustruens hellighet og lengsel etter ordensklivet, bestemte de seg for at de fra da av skulle leve som bror og søster i et såkalt Josefsekteskap. De avla løfter om evig kyskhet og bestemte seg for å leve et liv fullstendig viet Gud og nestekjærlighet. Benedikta var hjemsøkt av lengselen etter å redde og rehabilitere de unge prostituerte som hver kveld samlet seg utenfor universitetet i Pavia for å lokke studentene. Hun snakket med biskop Luigi Tosi om de moralske problemene som universitetsstudentene reiste og om det trengende behovet for å gjøre noe med dem. Hun snakket også med sin skriftefar om situasjonens alvor, men for å roe henne svarte han bare: «Man kan bare bøye seg for det uunngåelige».

Det unge paret tok Benediktas storesøster Maria, som var døende av uhelbredelig tarmkreft og som var forlatt av sin mann, inn i sitt hjem, og de stelte henne kjærlig inntil hun døde den 9. juli 1825. De to var nå fri til å gjennomføre den planen de lenge hadde bedt om og tenkt på, nemlig å gå i kloster, hver på sin kant. Etter et mislykket forsøk hos kapusinersøstrene i Genova sluttet Benedikta seg i slutten av juli 1825 med godkjennelse fra biskop Tosi til ursulinnene (Ordo Sanctae Ursulae – OSU) i Capriolo nel Bresciano, mens Giovanni i desember samme år sluttet seg som legbror til somaskerne (Ordo Clericorum Regularium a Somascha – CRS), som var grunnlagt av den hellige Hieronymus Emiliani.

Benedikta kastet seg lykkelig inn i det livet av stillhet og bønn som hun hadde lengtet etter siden oppveksten, mens kommuniteten ble oppbygd og holdt oppe av hennes nærvær og energi. Det ble sagt at klosteret en kveld ble angrepet av en gjeng pøbler som prøvde å komme seg inn i klausuren. De ramponerte inngangsdøren som holdt på å gi etter da Benedikta åpnet den. Hun sperret veien for dem og spurte med bydende stemme: «Hva ønsker dere her?» De ventet opplagt ikke en slik bestemt motstand, så de tuslet bort.

Ettersom tiden gikk, ble Benedikta klar over et kall til et apostolat blant de unge etter mønster av Hieronymus Emiliani. Kommuniteten prøvde å få henne bort fra denne tanken, men hun ble i 1826 så syk at biskopen grep inn og ba henne dra hjem til familien, en merkelig avgjørelse som angivelig var diktert av en drøm. Benedikta vendte hjem i dødende tilstand, og der hadde hun en visjon. Hennes foreldre var ved sengekanten og ventet på hennes siste sukk da hun plutselig løftet ansiktet og beveget leppene som om hun snakket med noen. Da hun kom til seg selv, sa hun at samtalen var med Hieronymus Emiliani, som ba henne om å vie sitt liv til jenter i faresonen. Hun gikk med på det, og hun fikk raskt helsen tilbake.

Straks begynte hun med biskopens samtykke å vie seg til undervisning av unge jenter. Fordi hun ikke hadde fått noen barn selv, begynte hun å ta seg spesielt av fattige jenter i området som var blitt forlatt av sine foreldre og var i faresonen. Mer overbevist enn noensinne om at Gud på mystisk vis ledet hennes skritt, slo Benedikta seg den 29. september 1826 ned i et nedslitt hus sammen med en liten gruppe på syv traumatiserte unge jenter og noen voksne som var interessert i det arbeidet hun foreslo å gjøre. Det måtte praktisk talt tigge for å overleve.

For å beskytte Benedikta mot sine forstyrrede foreldre, som betraktet sin datters avgjørelse som en tilsmussing avfamiliens ære og var fast bestemt på å få henne bort fra hennes kall, ba biskop Tosi av Pavia Giovanni Battista Frassinello om å forlate somaskernes novisiat og hjelpe Benedikta i hennes apostoliske arbeid. Sammen avla de i biskopens hender løfter om fullstendig kyskhet, og deretter begynte de sitt felles arbeid for å fremme den menneskelige og kristne formasjon av fattige og forlatte jenter i byen. Deres utdanningsarbeid var av stor nytte for Pavia. Benedikta ble den første kvinnen som ble involvert i den typen arbeid.

Snart var antallet jenter over hundre. Den rike eiendomsbesitteren Angelo Pozzi var imponert over Benediktas arbeid, og han hjalp henne med å skaffe og drive enda et hus. Foretakets legkarakter ble dermed understreket, og biskopen og sognepresten hadde bare en rådgivende rolle. Den nye institusjonen kom til å bli kalt «Benediktas hospits», og de unge jentene «Benedictas». Dette første forsøket på et forebyggende sosialt tiltak ble snart juridisk godkjent og registrert som en institusjon i offentlighetens interesse. Skolene fortsatte å vokse og blomstre, og de østerrikske myndighetene utnevnte Benedikta til «Promotor for offentlig undervisning» i Pavia.

Teamet under Benediktas ledelse utgjorde en reell kommunitet, delte de samme idealene og var viet til tjeneste for de unge jentene i vanskeligheter som de ønsket velkommen. Benedikta ga kommuniteten en regel som var nært i slekt med en monastisk regel. Den inkluderte lydighet, anger og bot, ydmykhet, bønn, dyrking av det indre liv, betingelsesløs hengivelse til forsynet og fremfor alt en stor kjærlighet til jentene. De materielle midlene som var tilgjengelige for grunnleggersken, var sparsomme, og ved mange anledninger kunne man bevitne forsynets plutselige intervensjon. Det var ikke uvanlig ved spisetider å foreslå at beboerne dannet en prosesjon i hagen eller gjøre et besøk i kapellet før de gikk til refektoriet, hvor det ikke var noe på tallerkenene. En velgjører syntes alltid å komme i det øyeblikk, og noen ganger på de merkeligste måter.

Men uansett hvor kyskt Benedikta og hennes mann levde, ble deres usedvanlige forhold gjenstand for sladder og kritikk fra sivile og kirkelige myndigheter. Biskopens helse ble dårligere for hver dag, og i 1838 opprettet han en kommisjon for å hjelpe ham med administrasjonen av bispedømmet. Flere av kommisjonens medlemmer hadde tilknytning til enten de jansenistiske eller de josefinske bevegelsene i Pavia. Disse så Benedikta som en rabiat motstander av deres ulike syn og nølte ikke med å spre de med hårreisende bakvaskelser om hospitsets grunnlegger. Man hørte ofte: «De sier at...», og sladderen lyktes til slutt å skape en omfattende fiendskap mot henne. Da det ble kjent at hun hadde hjulpet en ung mann økonomisk slik at han kunne fullføre sine studier, ble hun anklaget for selv å være en umoralsk person. De verste bakvaskelsene kom fra en av de unge beboerne. I følge henne hadde grunnleggeren tatt jentene med makt fra foreldrene, utnyttet og mishandlet dem. Noen av dem hadde dødd av utmattelse og sult og var gravlagt i kjelleren.

Denne bakvaskelsen førte Benedikta til retten, og på veien til rettsmøtet haglet ikke bare fornærmelser over henne, men også steiner fra en mobb. Biskop Tosi, som nå hadde vendt seg fullstendig mot sin tidligere samarbeidspartner, ga henne ordre om ikke bare å forlate huset, men også byen Pavia. Den 16. juli undertegnet hun et juridisk dokument som overførte eiendomsretten og retten til å drive husene i Via San Giovanni til biskopen. I en lydighetens ånd erklærte hun samtidig sin intensjon om å trekke seg fra institusjonen for å hvile ut. Instituttet skulle deretter kalles Pia Casa delle Figlie della Carità.

Dagen etter forlot hun byen sammen med Giovanni Battista og fem medarbeidere. De skulle ha reist til Rivarolo i Liguria, hvor to prester to år tidligere hadde bedt grunnleggersken om å begynne et arbeid der etter de samme linjene som i Pavia. Ettersom en annen religiøs kommunitet i mellomtiden hadde etablert seg i Rivarolo, gikk hun med på å etablere et hus i Ronco Scrivia nord for Genova, som var mannens fødested, og arbeide i henhold til sin uvanlige hjertesak, å hjelpe unge, spesielt jenter, hvis fattigdom utsatte dem for prostitusjonens farer.

I Ronco Scrivia åpnet de en skole for jenter som var en forbedring i forhold til den i Pavia, et barnehjem og en dagskole. Sammen med de fem ledsagerne grunnla hun i 1838 instituttet «Benediktinske søstre av Forsynet» (Suore Benedettine della Provvidenza – SBP), som med mye kjærlighet skulle gi ungdommen en kristen oppdragelse, spesielt fattige, forlatte jenter i faresonen, og til det formål opprette hjem, skoler og arbeidsstuer. De skulle ta inn så mange jenter de hadde mat til. Kongregasjonen vokste raskt siden den utførte et arbeid det var stort behov for.

Det ble skrevet en regel, som ble overlevert til kirkelig approbasjon i 1845. Oppbygningen er lik den regelen som ble trukket opp i Pavia, men denne var ikke ment bare for én kommunitet, men for en kongregasjon som skulle spre seg utenfor Liguria. Navnet benediktinsk skyldtes at de valgte den hellige Benedikt som skytshelgen. Regelen ble approbert i 1856 av erkebiskop A. Charvaz av Genova. Siden Benedikta nå levde alene, fant ikke myndighetene noen grunn til sladder, og hun tilbrakte resten av sitt liv i bønn og tjeneste.

I 1847 sendte Benedikta to søstre som hadde vært med henne fra Pavia, Giustina og Maria Schiapparelli, til byen Voghera i Piemonte, for å se etter sin far og blinde søster. De fant fort ut at de moralske og sosiale forholdene der ikke var annerledes enn dem i Pavia. Med oppmuntring fra sin superior og i instituttets ånd begynte de å arbeide, og de hadde snart etablert en institusjon for utdannelse av jenter. Grunnleggersken kom ofte på besøk og ga dem råd, men ga dem så mye frihet og initiativ som de behøvde. Førti år etter hennes død skilte biskopen i 1905 dette huset ut fra resten av kongregasjonen. Navnet ble endret til «Benediktinske søstre av Det guddommelige Forsyn» (Suore Benedettine della Divina Provvidenza – BDP). Begge kongregasjonene eksisterer fortsatt.

Benedikta, som i mellomtiden var blitt enke, ble kalt tilbake til Pavia i 1851 etter at biskop Tosi var erstattet av en ny biskop. Hun overtok det tidligere benediktinerklosteret San Gregorio, hvor hun organiserte et hus for unge jenter, en skole, et barnehjem og et hybelhus. Men igjen ble hun utsatt for forfølgelse, og igjen ble hun bedt om å forlate byen og sitt arbeid der. Hun etterlot to ledsagere for å fortsette arbeidet og dro av gårde mot Quirico, hvor det var en skole for jenter. Men hun kom aldri dit. Hun ble tvunget til å stanse i Ronco Scrivia på grunn av et hjerteattakk, og hun døde der den 21. mars 1858, som da var Benedikt av Nursias minnedag, 66 år gammel.

Ved grunnleggerens død talte kongregasjonen 200 søstre i 35 hus. Den 29. mars 1926 kom den definitive kanoniske approbasjonen fra Den hellige Stol, og den 2. mars 1937 fikk konstitusjonene sin endelige godkjennelse av Roma. Søsterordenen virker i dag i Italia og Spania og har misjoner i Peru, Burundi, Brasil og Elfenbenskysten. Benedikta ble saligkåret den 10. mai 1987 av pave Johannes Paul II (1978-2005). Den 20. desember 2001 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble helligkåret den 19. mai 2002 av pave Johannes Paul II (1978-2005) på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 21. mars. Hennes relikvier gikk tapt under Andre verdenskrig da et voldsomt alliert bombetokt ødela den lille kirkegården hvor hun var gravlagt. I 1961 vendte hennes søstre tilbake til Pavia og instituttet «Benedetta Cambiagio».

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (III), Index99, Holböck (2), Patron Saints SQPN, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, vatican.va, benedettine.net - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 2003-06-23 11:47 - Sist oppdatert: 2009-01-26 13:13

SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/bfrasine

BENEDITA CAMBIAGIO FRASSINELLO 
(1791 – 1858) 

Em Benedita Cambiagio Frassinello (1791-1858) a Igreja nos mostra um exemplo de Santa, esposa, madre, religiosa e fundadora.

Ela deixou-se conduzir pelo Espírito através da experiência matrimonial, a de educadora, e a de consagração religiosa, até fundar junto com o marido uma congregação que é o único caso na história da Igreja.

Benedita Cambiagio Frassinello nasce em Langasco (Génova) no dia 2 de outubro de 1791. Os pais dela são: José e Francisca Ghiglione e é batizada dois dias depois.

Ainda menina, a família se muda para Pavia.

Juventude

Recebe dos pais uma profunda educação cristã que enraíza nela os princípios da fé formando assim um caráter forte e perseverante. Perto dos vinte anos, vive uma experiência interior muito forte que a leva a uma vida intensa de oração e penitência e sente o desejo de abandonar tudo para se consagrar inteiramente a Deus.

Em 7 de fevereiro de 1816, casa-se com João Batista Frassinello, um jovem que chegou de Génova com os pais.

Esposa e irmã exemplar

O caminho de Benedita à procura da bondade de Deus é bastante difícil, sentindo interiormente o desejo por uma vida virginal desde a adolescência. Vive no matrimônio dois anos, e depois tem a alegria de realizar, em esse estado, o aspecto profundo e sublime da virgindade espiritual. De acordo com o marido, atraído pela santidade de Benedita, segue o ideal dela e moram juntos como irmãos.

Preocupam-se com singular amor pela irmã Maria, gravemente doente de câncer intestinal e hospedada na casa deles.

Benedita e José experimentam então uma maternidade e paternidade espirituais sobrenaturais, na fidelidade ao amor conjugal sublimado.

Em 1825, quando Maria morre, João Batista Frassinello entra na comunidade religiosa dos Somascos e Benedita na comunidade das Irmãs Ursulinas de Capriolo.

Amor conjugal exclusivamente consagrado a Deus

Em 1826, por problemas de saúde, Benedita retorna a Pavia. Sarada milagrosamente por S. Jerónimo Emiliani, começa a se ocupar das jovens e crianças com a aprovação do bispo D. Luís Tosi.

Precisando de ajuda, que seu pai não dá a ela, o bispo chama João Batista; ele deixa o noviciado e volta para a esposa-irmã, renovando juntos o voto de castidade perfeita nas mãos do bispo.

Os dois se dedicam generosamente na acolhida e na educação humana e cristã das jovens e crianças pobres e abandonadas.

Educadora

A obra de Benedita se introduz na vida social de Pavia num período no qual a instituição escolar é acolhida como uma verdadeira colaboradora para o bem da sociedade.

É a primeira mulher da cidade e do Estado a advertir essa necessidade e o governo austríaco reconheceu e deu para ela o título de “Promotora de Pública Educação”.

É ajudada por algumas jovens e voluntárias, para as quais prepara um estatuto aprovado pelas Autoridades Eclesiásticas. Une ao ensinamento escolar a formação catequética e o trabalho. São estas as “armas” das quais se serve para transformar as jovens e crianças em modelos de vida cristã e assegurar desse modo a verdadeira formação delas.

Contemplativa na ação

A constante dedicação de Benedita nasce e cresce do fervor eucarístico e da contemplação do crucifixo, segura de que Deus é o seu sustento e a sua válida defesa.

Na sua vida não faltam experiências místicas, que se repetem particularmente nas festas litúrgicas, mas isto não interfere nos compromissos cotidianos da Madre. Por amor das jovens e crianças está disposta a qualquer sacrifício pessoal ou dos bens materiais, até da fama, mostrando assim a incomparável grandeza de “pedagogia do Evangelho”.

Capacidade de desapego

A particularidade da Obra e o programa educativo de Benedita são duramente criticados pela oposição de alguns poderosos, que se sentem contrariados nos torpes desejos, e também pela incompreensão de algumas pessoas do próprio clero.

Em julho de 1838 Benedita cede a sua Instituição ao Bispo D. Luís Tosi e, com o marido e cinco irmãs, deixa Pavia e muda para Ligúria.

Fundadora

Em Ronco Scrivia inicia uma escola para jovens, e funda a congregação das “Irmãs Beneditinas da Providência” para as quais escreve as Regras e Constituições. As mesmas revelam o desenvolvimento do seu carisma, estendendo a todas as jovens e crianças a educação, a instrução e a formação cristã com o inconfundível espírito de ilimitada confiança e abandono na Divina Providência, de amor a Deus através da pobreza e a caridade.

Desenvolvimento da Obra

O Instituto das Irmãs Beneditinas da Providência desenvolve-se rapidamente. Em 1847, estabelece-se também em Voghera. Esta obra, 40 anos depois da morte de Benedita, por iniciativa do Bispo vira um instituto independente. Nesta circunstância as irmãs assumem o nome de “Irmãs Beneditinas da Divina Providência” em memória da fundadora delas, Benedita Cambiagio.

Em 1851, Benedita retorna a Pavia, para outra cidade desta província.

Em 1857, abre uma escola na cidade de Valpolcevera chamada S. Quirico.

Entra na alegria do Senhor

No dia 21 de março de 1858, Benedita morre santamente em Ronco Scrivia, no dia e hora por ela previstos. Ao redor dela acorre um grande número de pessoas para uma última manifestação de estima e chorar aquela que consideravam uma Santa.

Benedita pode ser proposta como modelo e intercessora:

– às pessoas consagradas: para imitar a Cristo no abandono a amorosa Providência;

– aos esposos: na total partilha para uma mais profunda maternidade e paternidade;

– aos jovens: Cristo fonte de alegría e ideal de vida;

– aos educadores: prevenir, compreender, abrir horizontes;

– às famílias que experimentam momentos de dificuldades: para que saibam aceitar as dificuldades quando obrigados a se mudar do lugar de origem; a acolher na família a doença e ajudar eles a morrer serenamente.

SOURCE : https://www.vatican.va/news_services/liturgy/2002/documents/ns_lit_doc_20020519_benedetta_po.html

Voir aussi : http://faith.nd.edu/s/1210/faith/interior.aspx?sid=1210&gid=609&pgid=13877&cid=28772&ecid=28772&crid=0