Saints Martyrs de Gorcum
en Hollande ( + 1572)
Ils furent 19 martyrs
originaires de Gorcum qui, arrêtés par leurs compatriotes calvinistes, alors en
guerre contre les Espagnols, connurent d'abord une dure détention, devenant un
spectacle pour les moqueries de la foule. Durant les nuits qui précédèrent leur
exécution, les gardes et les sentinelles les insultaient dans leur ivresse et
leur débauche. Ils furent pendus lentement, puis détachés, puis attachés à
nouveau, renvoyés comme un ballon dans les mains des bourreaux, qui prenaient
soin de ne pas les faire mourir. Leur captivité dura encore dix jours. Et c'est
en chantant le "Salve Regina" qu'ils arrivèrent à La Brille.
Plusieurs apostasièrent, mais ils furent tout de suite remplacés par d'autres,
indignés. Un jeune novice eut peur et quitta le cercle des martyrs. Son
compagnon s'écria de stupeur et les gardes le défigurèrent à coups de pique
jusqu'à ce qu'il ne puisse plus parler. Enfin, les uns après les autres ils
furent pendus pour être restés fidèles à l'Église romaine. Il y avait onze
franciscains, un dominicain, deux prémontrés, un chanoine de Saint Augustin et
quatre prêtres séculiers.
BD en hommage à ces
martyrs: "N'ayez pas peur" (édition Coccinelle) : http://www.coccinellebd.be/catalogue/produit.php?ref=Nayezpaspeur&id_rubrique=1
À Brielle sur la Meuse
dans les Pays-Bas, en 1572, la passion des saints martyrs Nicolas Pieck,
prêtre, et ses compagnons: Jérôme de Weert, Théodoric van der Eern, Nicaise de
Heeze, Willehad du Danemark, Godefroid Coart de Melveren, Antoine de Hoornaert,
Antoine de Weert et François de Roye, prêtres franciscains; Pierre van der
Slagmolen d’Assche et Corneille de Wijk-bij-Dourstede, religieux franciscains;
Jean Lenaerts, chanoine régulier de Saint-Augustin, Jean de Cologne, prêtre
dominicain; Adrien de Hilvarenbeck, Jacques Lacops, prêtres prémontrés; Léonard
Vechel, Nicolas Poppel, Godefroid van Duynen, André Wouters, prêtres, dix
franciscains et huit du clergé diocésain ou religieux de Gorcum.
Pour avoir défendu la
doctrine catholique sur la présence du Christ dans l’Eucharistie et l’autorité
de l’Église romaine, ils furent soumis par les calvinistes à toute sorte
d’outrages et de tourments, enfin étranglés par pendaison, achevant ainsi leur
combat.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/1474/Saints-Martyrs-de-Gorcum.html
Reliquiario dei
santi Martiri di Gorcum; Bruxelles, Chiesa di San Nicola
SAINTS MARTYRS DE GORCUM
La nuit du 8 au 9 Juin 1572, les dix-neuf martyrs de Gorkum, qui étaient tous
ou religieux ou prêtres séculiers, furent pendus à une poutre du couvent, alors
en ruines, de sainte Elisabeth, près de La Brille.
Parmi les nombreux
confesseurs , qui , durant la déplorable hérésie du seizième siècle , laquelle
s'étendit aussi jusque dans les Pays-Bas, restèrent fidèlement attachés à la
foi de leurs pères , qui supportèrent , pour la foi catholique , toutes sortes
d'outrages , d'insultes et de tourments , et souffrirent courageusement la mort
la plus cruelle, ces héros de la foi méritent une place particulière, à cause
de leur fermeté, de leur patience , de leur douceur et de leur charité en
pardonnant à leurs ennemis.
Ce n'est pas dans une
émeute qu'ils furent massacrés, ni dans un moment d'effervescence populaire.
Après avoir supporté une longue captivité et des tourments affreux, ils furent
envoyés, malgré les ordres du prince d'Orange, de Gorkum à La Brille pour
repaître la haine que le comte de Lumey avait jurée au catholicisme. Ce perfide
fit de tant d’efforts pour leur faire abandonner la religion catholique, ce fut
en vain qu'il leur promit à cette condition la liberté et la vie. Il les envoya
à la mort, après les avoir fait tourmenter cruellement, et par des supplices
qu'on n'ose même rapporter, afin qu'ils reniassent la présence réelle du corps
de Jésus-Christ dans l'Eucharistie et la primauté du Pape. C'est avec une
sainte vénération que nous citons ici les noms de ces illustres martyrs, parmi
lesquels on compte onze Récollets.
I
Le Père Nicolas Pieck,
gardien du couvent des Récollets de Gorkum, issu d'une famille très-ancienne et
très-considérable de cette ville, naquit le 29 Août 1534. Ses parents Jean et
Henriette Calue étaient de bons et fidèles catholiques, et leur fils marcha de
bonne heure sur leurs traces, méprisa les vanités du monde et se rendit à
Bois-le-Duc, pour y entrer dans l'ordre de saint François. Comme il inspirait
de grandes espérances, ses supérieurs l'envoyèrent à Louvain, pour se
perfectionner sons la direction du savant P. Adam Sasbout. Ordonné prêtre, il
fut envoyé en divers endroits, où il se rendit célèbre par les fruits de ses
prédications.
L'humilité, qui est le
fondement et le soutien de toutes les vertus, brillait dans toutes ses paroles
et ses actions. Le curé Léonard Vechelius, qui a souffert avec lui, lui ayant
représenté que les novateurs, qui avaient le dessus en beaucoup d'endroits et
qui mettaient à mort beaucoup de prêtres et de religieux, finiraient par les pendre
aussi, il répondit : « Je n'en suis pas encore digne ; la grâce du » martyre
n'est accordée qu'à ceux qui la méritent. »
On admirait surtout en
lui l'amour de la pauvreté et de la mortification. Il craignait excessivement
la superfluité en toutes choses, et principalement dans la nourriture, u Je
crains, disait-il souvent, que si S. François revenait » sur la terre, il n'approuvât
pas telle ou telle chose. » Son obéissance était sans bornes, et sa chasteté
sans tache. Ces vertus ne pouvaient aller sans la charité. Même où il avait le
droit de commander, il ajoutait les mots : par charité. Il faisait taire
souvent la sévérité des lois en faveur des apostats qui désiraient sincèrement
se convertir.
Il blâmait sévèrement
tous les abus et tout relâchement de la discipline monastique. Il bannit de son
couvent plusieurs mauvaises habitudes qui s'y étaient glissées, non sans avoir à
combattre la résistance de quelques-uns de ses subordonnés; et il est digne de
remarque qu'aucun de ceux qui ont contrarié ses pieux desseins, n'a obtenu la
palme du martyre. Sévère envers lui-même, mais amical et affable envers les
autres, sa maxime était : « Nous devons servir Dieu avec joie. »
Dans ses derniers sermons
il exhorta les fidèles avec ardeur et énergie à ne pas se départir, dans leurs
instructions, de la voie de la vérité, et il leur en donnait lui- même un
courageux exemple. Il ne tarda pas à être arrêté, horriblement torturé, pendu
deux fois, et reçut ainsi la couronne du martyre, n'ayant pas encore atteint
l'âge de trente-huit ans.
II
Le Père Jérôme, vicaire,
né à Weerd, près de Ruremonde. Après s'être fait Récollet, il parcourut la
Terre-Sainte et s'arrêta quelque temps au couvent de Jérusalem. De retour dans
sa patrie, on le vit plein de zèle pour le salut des âmes; il se livra sans
crainte à ces saintes fonctions. En prison, il encouragea continuellement ses
compagnons à terminer glorieusement la lutte qu'ils avaient commencée, afin
d'obtenir la brillante couronne, qu'il conquit en effet, à l'âge de cinquante
ans.
III
Le Père Thierbi d’Emden,
homme de beaucoup de piété et de savoir, né à Amersfort, d'une famille
catholique, riche et très-nombreuse. En vain ses amis cherchèrent à le
déterminer à accepter un bénéfice avantageux et commode d'une riche abbaye ; il
aima mieux suivre la pauvreté évangélique de S. François, et se fit recevoir
dans son ordre. Ses supérieurs l'avaient nommé confesseur des religieuses du
couvent de Sainte-Agnès. Il s'acquitta avec zèle de ces fonctions, jusqu'à un
âge très avancé, où Dieu le trouva digne de partager le sort de ses frères, et
d'orner ses cheveux blancs de la couronne du martyre.
IV
Le Père Nicaise d’Heeze,
ainsi nommé du village d'Heeze, où il est né. Il fit ses études théologiques à
Louvain, au collège du Pape Adrien VI, et fut fait bachelier en théologie. Il
était très-versé dans l'Ecriture, qu'il savait presque toute par cœur. Cette connaissance
éveilla en lui le désir d'arriver à la perfection évangélique, c'est pourquoi
il entra dans l'ordre des Franciscains. Il paraissait avoir l'esprit de
prophétie; car lorsque les catholiques, après les premiers troubles de 1566,
croyaient pouvoir se livrer en paix à l'exercice de leur religion, il prédit
que l'orage ne tarderait pas à éclater de nouveau, et qu'on ne saurait où se
cacher ; ce qui se réalisa en 1572, Nicaise se trouvant dans le couvent de son
ordre à Gorkum, lors de la prise de cette ville, fut aussitôt emprisonné ; il
consola ses amis affligés, par ces paroles : « Que la volonté de Dieu soit
faite ! »
Sa tranquillité d'âme et
sa résignation ne le quittèrent pas un moment durant les souffrances qu'il
endura avec ses compagnons. Il avait au-delà de cinquante-six ans lorsqu'il
reçut le martyre.
V
Le Père Wilhade, né dans
le royaume de Danemarck, avait quitté sa patrie, pour se soustraire aux
persécutions des novateurs. A peine avait-il été reçu comme religieux au
couvent de Gorkum, qu'il se vit arraché à son asile et traîné en prison. On le
trouvait toujours à genoux, ainsi que le P. Nicaise, priant pour la paix de
l'Eglise, et ne paraissant pas sentir les misères des cachots, et c'est en
oraison qu'il a rendu l'âme pour sa foi. Il avait presque atteint sa
quatre-vingt-dixième année.
VI
Le Père Godefroi, né à
Mervel, village près de Saint-Trond avait, en qualité de sacristain, la
surveillance des choses sacrées. Il n'en possédait pas moins de talents, et
rendit surtout de grands services dans le tribunal de la pénitence. Il
consacrait ses loisirs à imprimer et à colorier des images en l'honneur de
Jésus-Christ et des Saints, qu'il distribuait pour rien, jusqu'à ce que par le
martyre il participât à la béatitude des Saints.
VII
Le Père Antoine,
compatriote du Père Jérôme, était un prédicateur très-zélé. Ses supérieurs
l'envoyaient souvent d'un village à l'autre prêcher l'Évangile. Il exerçait la
plus grande sévérité envers lui-même, quoiqu'il fût très-affable et d'un
caractère très-gai. Dans son dernier sermon il exhorta ses auditeurs de la
manière la plus énergique à persévérer dans la foi, prédisant, comme par
inspiration divine, la prochaine persécution de l'Eglise, dans laquelle il
reçut la palme des martyrs.
VIII
Le Père Antoine
d’Hornaer, ainsi nommé de son village natal, situé près de Gorkum. Ses parents
étaient pauvres, mais craignant Dieu et bons catholiques, de sorte que le
Seigneur les trouva dignes d'avoir un fils martyr.
IX
Le Père François de Roy,
né a. Bruxelles, venait de se faire recevoir dans l'ordre, lorsqu'il fut envoyé
au couvent de Gorkum, pour prendre part, à la fleur de son âge, au triomphe de
ses frères.
X
Le frère Pierre d’Assche,
village célèbre situé entre Bruxelles et Alost. Frère lai de l'ordre de
Saint-François, il était très-exact à remplir ses devoirs. Dans les derniers
temps ses supérieurs l'envoyèrent à Gorkum, où la Providence lui destinait la
récompense la plus insigne des fidèles confesseurs.
XI
Le frère Corneille van
Wyk, né à Duurstede, près d'Utrecht, fut reçu chez les Franciscains comme
familier (celui qui sort au service du couvent). Il était extrêmement humble et
avait la simplicité d'un enfant, de même qu'il en avait l'obéissance. Le Seigneur,
qui a dit que c'est à eux qu'appartient le royaume des cieux, l'y a élevé au
haut rang de martyr.
XII
Léonard Vechelius, le
plus ancien curé de Gorkum, naquit, en 1527, à Bois-le-Duc, de parents
distingués. Après avoir fait ses humanités, il fut envoyé à Louvain, où il fut
reçu au collège du Pape Adrien VI : il y étudia pendant neuf ans la théologie
et se plaça au rang des premiers théologiens.
Nommé curé de Gorkum, il
se rendit à son poste, non seulement avec crainte, mais ses amis durent le forcer
de l'accepter. Ruard Tapper, le professeur le plus distingué de son temps, et
chancelier de l'université, influa aussi sur sa détermination. Il avait dit
plusieurs fois dans ses leçons publiques, auxquelles Vechelius assistait : « Il
y en a parmi vous, qui donneront leur vie pour Jésus-Christ et la foi
catholique. » Cette prédiction s'accomplit par le martyre de son digne
disciple.
Il brilla comme curé, par
ses connaissances théologiques et par son éloquence, tant en chaire que dans la
vie sociale, et sa réputation était si grande, que beaucoup de chrétiens
faibles se rendirent à Gorkum pour être fortifiés par lui dans la foi. La
conduite qu'il tenait dans les circonstances difficiles, servait de règle aux
curés du pays, et ses décisions étaient regardées comme des oracles.
Sa profonde humilité et
sa prévenante affabilité ne lui firent pas négliger la dignité de son
caractère. Sa charité envers les pauvres était très grande, il les nourrissait
de ses revenus et donna ainsi un exemple aux riches. Il aimait tant la
chasteté, que même la médisante envie ne sut soupçonner la sévérité de ses
mœurs.
Quand ses fonctions
l'exigeaient, que son amour pour Jésus-Christ l'y forçaient, il ne craignait
personne et censurait les défauts avec la plus grande franchise. Il était
malgré cela la douceur même, et ne se démentait pas vis- à-vis des novateurs,
qui l'offensèrent souvent de paroles ou d'actions, au point qu'ils brisèrent
plus d'une fois ses vitres pendant la nuit. Il les faisait réparer aussitôt
pour que le fait ne fût pas connu. Ses ennemis en furent souvent touchés,
vinrent implorer son pardon et rentrèrent ' dans le sein de l'Eglise. Il
instruisait avec zèle ses paroissiens dans la science du salut, il fortifiait
ceux qui chancelaient, et cherchait à ramener les brebis égarées dans le
véritable bercail.
Lorsque les prédicateurs
des nouvelles doctrines vinrent à Gorkum, le curé Vechelius leur demanda
aussitôt quelle était leur mission, ce qui leur causa le plus grand embarras.
La populace, qu'on avait excitée, loin de s'en laisser émouvoir, n'en devint
que plus furieuse et voulut forcer le curé de prêcher comme les autres
l'entendaient. Elle se rendit à main armée à l’église, et menaça d'en venir à
des voies de fait. Le fidèle pasteur n'en fut pas ébranlé, et après avoir prié,
il monta en chaire, annonça la doctrine chrétienne et démontra la faiblesse des
objections des novateurs, et le Tout-Puissant protégea son serviteur, qui
retourna en paix chez lui.
Lorsqu'on vit la nouvelle
secte s'accroître de plus en plus, lorsqu'on vit la haine que ses partisans avaient
conçue contre le clergé, devenir de plus en plus violente , et qu'ils eurent
déjà trempé leurs mains dans le sang des prêtres et des religieuses, les amis
et surtout la sœur de Vechelius le sollicitèrent de se soustraire au danger,
mais toutes leurs prières furent inutiles. Il savait qu'un bon pasteur donne sa
vie pour ses brebis et il consacra la sienne à son troupeau. Il avait 45 ans
lorsque, après une lutte héroïque, il remporta la palme d'un triomphe immortel.
XIII
Nicolas Poppel, second
curé de Gorkum, était ne à Welde, village de la Campine, de parents pauvres
mais vertueux. Il avait fait ses études à Louvain au collège de Saint Andonck,
et avait été déjà depuis quelque temps curé à Gorkum, lorsque la cure de
Vechelius ayant été divisée, il devint son collègue. Il était presque toujours
en méditation, et remplissait avec une ardeur infatigable ses devoirs
pastoraux. Sa solide piété le faisait soupirer après un plus haut degré de
perfection, et il forma le projet de se faire recevoir dans la société de
Jésus, qui se propageait à cette époque. Mais le curé Vechelius ayant jugé que
son ministère était indispensable a Gorkum et en même temps agréable à Dieu, il
renonça à son projet.
Ce fut en vain que son
père vint le prier de se retirer pour quelque temps du danger. Il aurait cru
irriter par là son Père céleste, et ni les prières ni les larmes de ses parents
ne purent l'y déterminer. Dans son dernier sermon, qu'il tint le jour de saint
Jean, il exhorta vivement le peuple à rester fidèle à Dieu et au Roi, quoique
les confédérés fussent déjà aux portes de la ville.
Le lendemain il dit la
messe de grand matin, s'offrant lui-même à son Seigneur, jusqu'à la mort. Après
s'être revêtu de ses meilleurs habits, il fut conduit au château avec les
autres. On lui demanda s'il allait à la noce. «C'est » comme si j'y allais,
répondit-il, oh ! si je pouvais répandre mon sang pour la foi catholique! » Le
Seigneur, qui lui inspirait ce désir généreux l'accomplit, lui donna des forces
pour combattre, lui accorda la grâce de la persévérance, et orna sa tête de la
couronne des martyrs. Il avait environ quarante ans.
XIV
Godefroi Van Duynen,
était né à Gorkum. Après avoir fait ses humanités dans cette ville, il fut
envoyé à Paris, où il avait un oncle maternel. Il s'y appliqua aux arts
libéraux, mais sa plus grande étude fut celle de la vertu. Il ne choisissait
ses amis que parmi les personnes pieuses, et leur manière de vivre ressemblait
plus à celle de reclus que d'étudiants. On avait une si haute idée de sa vertu
et de ses talents, qu'on le nomma recteur de l'université de Paris où il avait
été reçu docteur en théologie et donné des leçons publiques.
Son humilité l'avait
éloigné pendant longtemps de la dignité du sacerdoce ; il finit cependant par
recevoir les ordres et fut nommé curé d'une ville située sur les frontières des
Pays-Bas. Méditant sans cesse sur l'élévation de l'état de prêtre, il était
devenu si scrupuleux, qu'il fut obligé de quitter les fonctions pastorales. Il
résigna sa cure et retourna à Gorkum, où il se contenta d'un petit bénéfice.
Il y mena, comme
ci-devant, une vie irréprochable. Il avait l'habitude de jeûner les mercredis
et les vendredis. Il passa presque toujours une grande partie de la journée à
l’église, priant ou se livrant à d'autres exercices de piété.
Le Seigneur finit par lui
accorder la grâce de devoir supporter avec courage et patience les outrages des
novateurs, les horreurs des cachots et même une mort cruelle. ii souffrit à
l'âge de soixante-dix ans.
XV
Jean d’Oosterwyck, né
dans le village de ce nom près de Bois-le-Duc, était chanoine régulier de
l'ordre de Saint-Augustin, et passa du couvent dit Ten Rugge, près de La
Brille, à Gorkum, pour y diriger un couvent de religieuses du même ordre,
lequel était très-déchu par la négligence et la profusion de quelques supérieures.
Cette pauvreté cependant fut cause qu'on y introduisit une discipline
régulière, et les religieuses, encouragées parles admonitions paternelles de
Jean, y restèrent fidèles jusqu'à la fin de leurs jours.
Cependant les soldats de
Lumey, nommés les gueux de mer, avaient pris La Brille et pillé et dévasté le
couvent de Ten Rugge, Jean ayant appris qu'un de ses frères était mort en
martyr, s'écria : « Si Dieu voulait m'accorder la grâce de mourir de même ! » Une
vieille religieuse qui Valait entendu, dit tout effrayée : « Que Dieu vous en
garde mon père, de perdre la vie par la corde ! Cette mort est si honteuse ! »
Mais comme il ne craignait pas plus la honte que la mort, il répéta plusieurs
fois : « Oh, si Dieu voulait m'accorder cette faveur ! » Dieu exauça sa sainte
prière. Le bon vieillard avait mérité le martyre par la ferveur de ses vœux, et
il reçut la couronne triomphale sur les ruines de son couvent.
Les quinze martyrs que
nous venons de citer se trouvaient déjà réunis depuis quelque temps au château
de Gorkum, lorsque le Seigneur augmenta leur nombre des quatre suivants.
XVI
Le Père Jean, de l'ordre
des Dominicains, de la province de Cologne, fut envoyé par ses supérieurs à
Hornaer, pour y desservir la paroisse. Il exerçait ses fonctions portant le
costume d'un prêtre séculier, parce qu'il craignait la fureur des hérétiques.
Lorsque ces derniers se furent emparés de Gorkum et eurent fait prisonnier le
clergé de cette ville, ce zélé serviteur de Dieu s'y rendit plusieurs fois,
pour administrer les saints Sacrements aux catholiques. Ayant été appelé un
soir pour baptiser un enfant, il fut arrêté et enfermé avec les autres, dont il
partagea le sort.
XVII
Adrien Becait de l'ordre
de Saint-Norbert, né à Hilvarenbeék vers l'an 1532, prit l'habit en 1547 dans
l'abbaye de Middelbourg, où il vécut en paix pendant vingt-cinq ans. En 1572,
il fut envoyé en Hollande, en qualité de curé de Munster, non loin de La Haye.
Une forte tempête s'éleva pendant son voyage, mais Dieu l'y fit échapper, pour
le glorifier, trois mois plus tard, de la couronne des martyrs.
Le 7 Juillet, les
vagabonds de La Brille l'attaquèrent dans son presbytère, et l'emmenèrent
prisonnier, ainsi que son vicaire Jacques Lacops. Ils furent mis dans la prison
où se trouvaient les ecclésiastiques de Gorkum, et pendus avec eux. .
XVIII
Jacques Lacops, né en
1541 à Audenarde en Flandre, était, dès sa jeunesse, très-versé dans plusieurs
langues, et se fit religieux dans l'abbaye de Middelbourg, dont nous venons de
parler. Lié avec quelques novateurs, il se laissa prendre dans leurs filets
lors des premières fureurs des iconoclastes, en 1566. Il quitta son couvent,
renonça à sa foi, et se fit même prédicant de la prétendue réforme. Mais il déplora
bientôt sa chute, revint au couvent, demanda pardon à ses frères affligés,
détesta ses erreurs, livra aux flammes un petit livre envenimé qu'il avait
écrit, et se montra prêt à se soumettre à la plus rigoureuse pénitence.
Peu de temps après il fut
envoyé, comme pénitent, à l'abbaye de Marienweerd en Gueldre, où il consacra
une grande partie de son temps à écrire contre les hérésies, pour réparer
autant qu'il était en lui le scandale qu'il avait causé par son apostasie.
Lorsqu'on eut suffisamment éprouvé sa constance, on l'envoya à Munster, où son
frère, Adrien Lacops, était curé pour le seconder dans l'exercice de ses
fonctions. Après la mort de son frère, il y demeura comme vicaire d'Adrien
Bécan. Quelques brigands du parti du comte de Lumey allèrent prendre le curé de
Munster dans sa maison pastorale le 5 ou 6 juillet de l'année 1572, et se
saisirent en même temps de son vicaire. Conduits à La Brille, ils y furent
examinés sur leur croyance et en particulier sur la Présence réelle. Jacques
Lacops ayant confondu sur ce point les deux ministres contre qui il disputait,
le comte de Lumey, frappé de son savoir, de son éloquence, de sa jeunesse et de
sa bonne mine, entreprit de le séduire par des caresses, et lui reprocha d'être
retourné dans son monastère après l'avoir abandonné. Le digne religieux lui
répliqua qu'il avait reconnu sa faute, et que les plus cruels supplices ne l'y
feraient pas retomber. Ayant persévéré jusqu'au bout dans la confession de la
foi catholique, il fut pendu à une échelle, et étranglé par ses bourreaux à
l'âge de trente ans.
XIX
André Wouters, dont on ne
connaît pas le lieu de naissance, était curé de Heynort, près de Dortrecht. Il
fut enlevé par les novateurs et conduit à La Brille. On prétend que sa conduite
n'était pas des plus édifiantes, et qu'il remplissait d'abord avec beaucoup de
négligence les devoirs de sa place ; mais la miséricorde infinie de Dieu lui
accorda la grâce spéciale d'effacer toutes les taches de sa conduite antérieure
et de gagner la couronne impérissable des martyrs par la courageuse fermeté
qu'il montra dans sa confession de foi et par le sacrifice de sa vie.
Jésus-Christ était hier,
il est aujourd'hui et il sera le même dans tous les siècles. Il Couvrit de
gloire nos martyrs, comme il avait honoré ceux du premier siècle, par les
miracles qui s'opérèrent sur leurs tombeaux.
Leurs reliques, plus
précieuses que l'or elles joyaux, auraient sans doute été respectueusement
enlevées par les catholiques, et placées dans un lieu convenable, pour célébrer
le jour de leur bienheureuse naissance, c'est-à- dire celui de leur martyre, si
la vigilance des novateurs et les guerres continuelles n'y eussent mis
obstacle. Cependant beaucoup de catholiques célébrèrent ce jour mémorable, en
jeûnant la veille et en priant humblement Je Seigneur pendant ces deux jours,
de protéger la religion catholique et de la rétablir dans leur patrie. Us
implorèrent à cet effet l'intercession des nouveaux martyrs, et leur prière fut
exaucée. Une partie des Pays-Bas fut purgée des erreurs, et dans l'autre la
religion catholique se conserva dans toute sa pureté au milieu d'une oppression
qui dura plus de deux siècles.
Beaucoup de fidèles
visitaient secrètement le tombeau des martyrs, quelques-uns s'y rendaient
plusieurs fois par an, et s'en revenaient toujours fortifiés et consolés. Enfin
le pieux archiduc Albert et son épouse Isabelle, conçurent le désir de faire
transférer en un lieu convenable les reliques de nos martyrs. Quelques
personnes de confiance furent envoyées, en Septembre 1615, de Bruxelles à La
Brille. Elles se rendirent à l'endroit où avait été le couvent de Ten Rugge, et
prirent une grande partie de leurs ossements, et les apportèrent, au milieu de
grands dangers, à Bruxelles. Elles y furent placées dans des châsses précieuses
et exposées à la vénération publique dans l'église des révérends pères
Récollets, après avoir été solennellement levées de terre, ce qui arriva le 18
Octobre 1618. L'enquête au sujet de leur authenticité avait duré jusqu'à ce
jour. Le même jour, l'archevêque de Malines, Matthias Hovius, célébra une messe
solennelle, les reliques furent processionnellement promenées dans la ville, et
une maladie contagieuse, qui régnait alors à Bruxelles et y causait beaucoup de
ravages, fut soudain arrêté dans ses progrès.
Des parties de ces
saintes reliques furent envoyées aux Récollets de Louvain, de Malines,
d'Anvers, de Tirlemont, de Saint-Trond, de Cambrai, d'Ath, de Binche, de
Tournai, de Lille, de Douai, de Valenciennes, de Mons, de Nivelles , de Namur ,
de Cologne et en plusieurs autres endroits , où l'anniversaire de la mort des
martyrs de Gorkum fut célébré avec pompe tous les ans.
En 1772, le second jubilé
séculaire de leur mort fut solennellement célébré dans toutes les églises des
Récollets des Pays-Bas catholiques. A Louvain, ce jubilé fut célébré par une
fête de quinze jours.
Ils furent tous déclarés
martyrs par Clément X, et le décret solennel de leur béatification fut publié
le 24 Novembre 1675. La célébration de leur fête dans tout le diocèse de
Malines a été accordée en 1721, par le Pape Innocent XIII. Les Bollandistes ont
publié plusieurs miracles opérés par leur intercession : cette relation avait
été envoyée à Rome pour travailler au procès de leur béatification.
SOURCE : http://alexandrina.balasar.free.fr/martyrs_de_gorkum_1572.htm
Les dix-neuf Martyrs de
Gorcum
(† 1572)
Lors de la révolte des
Protestants des Pays-Bas contre le gouvernement de la catholique Espagne, un
certain nombre de révoltés, appelés «Gueux de mer», habitaient sur des
vaisseaux aux bouches de l'Escaut. C'étaient en général des gens de sac et de
corde, qui, sous prétexte de religion, exerçaient sur mer la piraterie, et sur
terre les pires violences contre les prêtres et les religieux.
En avril 1572, les Gueux
se présentèrent à l'improviste devant la ville de Gorcum et promirent aux
habitants de respecter la liberté religieuse de tous, prêtres et laïques; se
fiant à cette promesse, les citoyens leur ouvrirent les portes de la ville.
Moins confiant, le Gouverneur se retira dans le château avec tous ceux qui
n'avaient pas confiance en la parole de ces écumeurs de mer. Malgré la bravoure
du Gouverneur, le château, dépourvu de troupes et de munitions, ne pouvait
tenir longtemps. De leur côté les Gueux, redoutant l'arrivée de secours,
réitèrent les promesses d'amnistie pleine et entière. Alors les assiégés se confessent
mutuellement, reçoivent le saint Viatique, et on laisse entrer les Gueux.
A peine la bande de
huguenots est-elle dans la place qu'elle se jette sur les assiégés pour les
fouiller et les dépouiller. Ils les font ensuite comparaître pour leur arracher
l'aveu de l'endroit où ils ont caché leurs trésors. S'attaquant d'abord à
Nicolas Janssen, curé de Gorcum, ils lui enroulent autour du cou la corde d'un
franciscain, la font passer sur la porte de la prison, et la tirant, soulèvent
et lâchent tour à tour le malheureux prêtre, jusqu'à ce qu'ils le voient près
d'expirer. C'est alors le tour du Père Gardien, Nicolas Pieck. Après plusieurs
secousses effroyables, la corde casse, le patient tombe inanimé. Est-il mort ?
Pour s'en assurer, un bourreau promène sur son visage la flamme d'un cierge; il
la fait entrer dans les narines, dans la bouche, lui brûle la langue et le
palais. Dans la prison du château, des scènes de ce genre se renouvellent huit
jours durant.
Le samedi 5 juillet, la
phalange des confesseurs fut dirigée sur Brielle, où elle devait trouver son
Calvaire. Là, dans une grotesque procession, on les obligea à faire le tour de
la potence, puis de recommencer à reculons, en chantant le « Salve Regina.»
Cependant, sur leur passage, des femmes trempent leur balai dans l'eau sale et
les aspergent en parodiant « l'Asperges me.» Un des confesseurs de la foi,
ancien pèlerin de Terre Sainte, ne peut s'empêcher de dire : « J'ai vécu chez
les Turcs et les Maures ; jamais je n'ai rien vu de pareil.» Détail touchant,
le peuple réclama ensuite l' « Oremus.» Un saint vieillard s'exécuta en y
substituant l'oraison de la fête de Notre-dame des Sept-Douleurs, que tous le
monde écouta en silence : « Seigneur Jésus-Christ, que la Bienheureuse Vierge
Marie, votre Mère, dont la très sainte âme fut percée d'un glaive de douleur au
moment de votre Passion, daigne bien intercéder pour nous, maintenant et à
l'heure de notre mort.»
Ramenés en prison, ils
sont pressés d'apostasier, mais la plupart demeurent inébranlables dans leur
croyance. Furieux de leur échec, et désireux d'en finir avec leurs prisonniers,
les Gueux les conduisent la nuit même dans un ancien monastère abandonné; il
jettent des cordes sur deux poutres, et dressent une échelle. Bientôt dix-neuf
corps se balancent dans le vide. Le lendemain matin, 9 juillet, la populace
était admise à insulter les corps de ces martyrs ; elle le fit aussi
copieusement que lâchement.
Au nombre des victimes de
cette hécatombe, on comptait : onze Frères Mineurs de l'Observance ; un
Dominicain ; deux Prémontrés ; un chanoine régulier de Saint-Augustin, et
quatre prêtres du clergé séculier.
Pie IX a inscrit ces
dix-neuf confesseurs de la foi au nombre des martyrs, le 29 juin 1866.
J.-M. Planchet, Nouvelle
Vie des Saints, 2e éd. Paris, 1946
SOURCE : http://magnificat.ca/cal/fr/saints/les_dix-neuf_martyrs_de_gorcum.html
Saints Adrien et Jacques
Prêtres prémontrés - martyrs
en Hollande (+ 1572)
Le 9 juillet 1572, dix-neuf prêtres et
religieux, fidèles à leur foi catholique, furent pendus à Gorcum par
les calvinistes.Parmi eux, deux fils de saint Norbert. Adrien Jansen, né en
1529, surnommé Becanus parce qu’il était natif de Hilvarenbeek, entra à l’âge
de 15 ans à l’abbaye de Middelbourg. Après avoir été maître des novices et
vicaire, il devint curé à Agterkerke vers 1560 puis curé à Monster en 1572, où
venait de mourir Adrien Lacops. Adrien Jansen fut un prêtre exemplaire, fidèle
et apostolique, qui oeuvra dans une paroisse où l’on comptait déjà plusieurs
calvinistes.
Jacques Lacops était né à
Audenarde en 1542, et il entra à l’exemple de son frère à Middelbourg.
Intelligent, plein de charme, ses succès lui tournèrent la tête. Sa vie
religieuse devint médiocre. Quand les iconoclastes envahirent l’abbaye, en
1566, il avait 24 ans, il renia sa foi, avec deux autres. Son père et son frère
prémontré le firent revenir bientôt à la raison. Touché par la grâce, il revint
à l’abbaye et fut accueilli charitablement dans la salle du chapitre, où il
demanda pardon de ses scandales : il avait écrit un pamphlet anti-catholique et
était devenu pasteur protestant Il fut alors envoyé à l’abbaye de Mariënweerd
pour y passer un temps de pénitence. Réconcilié, Jacques fut nommé, au bout de
cinq années vicaire à Monster, où son frère était curé, et où vivait leur père
avec eux, dans le presbytère.
A la mort de son frère,
en 1572, c’est donc Adrien Jansen qui devint son curé. La collaboration devait
durer trois mois. En juillet de cette année-là, les «gueux de la mer» prirent
d’assaut le presbytère et emmenèrent curé et vicaire. Adrien et Jacques furent
réunis avec 17 autres prêtres et religieux. Frappés, injuriés, ils parcoururent
les rues sous les cris de la foule. En route, les gueux demandèrent – mais sans
succès - aux pêcheurs de la région de leur donner un tonneau de bière, en
rançon pour la libération des otages. On les jeta en prison, et ils subirent de
durs interrogatoires, au cours desquels ils défendirent le dogme de
l’eucharistie et l’autorité du pape. Bien qu’Adrien était été habitué à réfuter
les objections des hérétiques, c’est Jacques Lacops, plus jeune mais plus
habile à la parole, qui soutenait surtout la lutte. Le 9 juillet 1572, les deux
prémontrés reçurent la couronne des martyrs. Adrien avait 43 ans et Jacques 30
ans. Ils furent béatifiés par Clément V le 24 novembre 1675 et canonisés par
Pie IX le 29 juin 1867.
Vie des Saints et
Bienheureux - Postulator Generalis Ordinis Praemonstratensis
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/12436/Saints-Adrien-et-Jacques.html
Also
known as
Gorkum Martyrs
Martyrs of Gorcum
Profile
Nineteen martyrs killed
by Calvinists for
loyalty to the Pope and
for their belief in the Real Presence in the Eucharist.
They are
Saint
Adrianus van Hilvarenbeek
Saint
Nicasius Janssen van Heeze
hanged on 9 July 1572 in
Brielle, Zuid-Holland, Netherlands
14 November 1675 by Pope Clement X
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Lives
of the Saints, by Father Francis
Xavier Weninger
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
images
video
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
fonti
in italiano
Dicastero delle Cause dei Santi
Martirologio Romano, 2005 edition
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
‘Martyrs of
Gorkum‘. CatholicSaints.Info. 13 June 2023. Web. 11 February 2026.
<https://catholicsaints.info/martyrs-of-gorkum/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/martyrs-of-gorkum/
Book of Saints –
Martyrs of Gorcum
MARTYRS OF GORCUM
(Saints) (July 9) (16th century) Nineteen Catholics of holy life cruelly put to
death (A.D. 1572) by the Protestants at Gorcum, near Dordrecht in Holland. Ten
of them were Franciscan Friars, two Pre-monstratensians, one a Dominican, one a
Canon Regular, four Secular priests, and one a layman. The savagery of the
Dutch Calvinists is notorious; but one is appalled in reading the tortures,
physical and moral, to which these nineteen Martyrs were subjected, before
being hanged, the one charge against them being that they were faithful
Catholics. They were canonised by Pope Pius IX (A.D. 1867).
MLA
Citation
Monks of Ramsgate.
“Martyrs of Gorcum”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info.
8 July 2013. Web. 11 February 2026.
<https://catholicsaints.info/book-of-saints-martyrs-of-gorcum/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-martyrs-of-gorcum/
New
Catholic Dictionary – Martyrs of Gorkum
In 1572,
following the first Calvinist synod
at Embden in the Netherlands, the Watergeuzen heretics seized 17 priests and
two laybrothers in Gorkum and its environs. They threw them into prison, and,
after transferring them to Brielle, cruelly mutilated and hanged them, 9
July, for refusing to deny their belief in the Blessed
Sacrament and the papal supremacy; this in spite of an order of
William of Orange that priests should not be molested. They were beatified in 1675 and canonized in 1865.
MLA
Citation
“Martyrs of
Gorkum”. New Catholic Dictionary. CatholicSaints.Info.
15 August 2018. Web. 11 February 2026. <https://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-martyrs-of-gorkum/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-martyrs-of-gorkum/
Saints of
the Day – Gorkum, 19 Martyrs of
Died at Briel, The
Netherlands, July 9, 1572; beatified in 1675 by Pope Clement X; canonized in
1867. The Reformation gained its foothold in the Netherlands in opposition to
the Catholicism of the Spanish princes of the country – not primarily for
religious, but rather for political reasons. Anti-Spanish and Calvinist
soldiers banded together into lawless armies of pirates, and, unpaid and
disillusioned, foraged for themselves in the seaports, looking for plunder.
Reproached by the clergy,
they turned on the Church and one band of pirates led by the Gueux laid siege
to the city of Gorkum, capturing it in June 26, 1572 after a struggle. For
reprisal – because of the city’s determined defense – they gathered all members
of the clergy in Gorkum into one miserable prison and set about taking revenge
on the priests for their own grievances against the Spanish crown.
The priests were
tortured, subjected to all kinds of indignities, and offered their freedom if
they would abjure Catholic teaching on the Eucharist and the primacy of the
pope. Angered by the endurance of the priests, the Calvinist increased their
abuses. Some of the religious were very old and infirm, but one and all, even
to an aged Augustinian who was so weak he could barely stand, they bore their martyrdom
with patience and sweetness for ten terrible days.
They were repeatedly
asked to deny the Real Presence, and just as repeatedly refused, which brought
on more and more dreadful tortures. When they continued to refuse, despite a
letter from Prince William of Orange ordering their release and protests from
the magistrates of Gorkum, they were thrown half-naked into the hold of a ship
on July 6, and taken to another city to be killed in the presence of a
Protestant nobleman, Admiral Luney, a man noted for his hatred of Catholicism.
After being exhibited to
the curious townspeople (who paid to see the spectacle) and subjected to every
type of torture, the 19 priests and religious were hanged in an old barn at
deserted Ruggen Monastery on the outskirts of Briel. Stripped of their habits
and made, like their Master, “the reproach of men and the outcast of the
people,” they benefitted by their Christ-like sufferings and deaths. Their
bodies, mutilated before or after death, were callously thrown into a ditch.
The 19 martyrs included eleven Franciscans (called Recollects), two
Premonstratensians, one Dominican, one canon regular of Saint Augustine, and
four secular priests.
Two of those who died had
led less than holy lives, but by their heroic constancy in the hour of trial
blotted out the stains that might otherwise have kept them out of heaven.
Sadly, there should have been 20 martyrs of Gorkum. One, who weakened and was
released after he had denied the Real Presence, lived but 24 hours to enjoy his
wretched freedom.
The other 19 gloriously
went to heaven. The scene of the martyrdom soon became a place of pilgrimage,
where all the Christian world reverenced the men who were so courageously
obedient until death. Accounts of several miracles, performed by their
intercession and relics, were used for their beatification and published by the
Bollandists. Most of their relics are kept in the Franciscan church at Brussels
to which they were secretly conveyed from Briel in 1616. Below are the names of
the martyrs and the stories that I could find:
* Adrian Beanus, O.
Praem.
* Adrian van Hilvarenbeek
* Father Andrew Wouters,
OFM, was a priest at Heinot near Dortrecht. He led a scandalous life, but when
the Calvinists tried to compel him to renounce the Catholic faith, he expiated
his past by a brave confession, was imprisoned at Briel with the others and
hanged.
* Father Antony van
Hoornaer, OFM
* Father Antony van
Weert, OFM
* Father Antony van
Willehad, OFM, from Denmark
* Cornelius van Wyk (near
Utrecht), OFM, was born at Dorestat near Utrecht. He took the Franciscan habit
at Gorkum as a lay brother.
* Father Godefried of
Mervel, OFM, was a painter and the custos of the Franciscan house at Gorkum.
* Father Godrey van Duynsen,
native of Gorkum, was captured with Leonard Vechel and Nicholas Jannsen in
Gorkum and sent to Briel, the Netherlands, where they were hanged. Previously,
he had been the rector of a school in Paris.
* James Lacops, O.
Praem., was a native of Oudenarden, Flanders. He was a Norbertine at Middelburg
and in 1566 apostatized, wrote, and preached against the Church. Then he
repented, returned to his abbey, and was martyred by the Calvinists.
* Father Jerome Weerden,
OFM, was born in Werden, the Netherlands, in 1522. He spent several years in
Palestine as a Franciscan missionary. Jerome was a powerful preacher against
Calvinism and at the time of his capture was the vicar of the friary of Gorkum
under Saint Nicholas of Pieck.
* Father John van
Hoornaer, OFM
* John van Oosterwyk,
OSA, was a native of the Netherlands who joined the Augustinians at Briel. He
was the director and confessor of a community of Augustinian nuns at Gorkum
when the town was taken by the Calvinists.
* John of Cologne, OP,
was a Dominican religious of his convent in Cologne, Germany who performed the
duties of a parish priest in Horner, the Netherlands. When he heard of the
plight of the poor priests captured in Gorkum, he left the relative safety of
his parish and entered Gorkum in disguise to render whatever assistance he
could. Several times he entered the city to dispense the sacraments, and to
bring consolation to the priests who were being cruelly tortured. Eventually,
he also was taken prisoner and subjected to torture.
* Leonard Vechel (Veehel,
Wegel, Wichel), the elder pastor at Gorkum, was born in Bois-le-Duc, Holland.
He studied in Louvain, where he earned a great reputation in his theological
studies under the celebrated Ruard Tapper, was ordained, and became a parish
priest at Gorkum known for his uncommon zeal, piety, eloquence, and learning.
He had a remarkable ability to solve difficult problems. He tenderly cared for
the poor, especially those that were sick, giving of himself as well as of his
substance. He reproved vice without respect of persons, but his meekness and
patience disarmed many who had been long deaf to remonstrations. He was in
active opposition to Calvinism. He and his assistant Nicholas Jannsen Poppel of
Welde, Belgium, were among those seized by a Calvinist mob at Gorkum.
* Father Nicholas Janssen
Poppel (van Heeze), OFM, a native of Heeze, Brabant, from which he derived the
name Nicasius van Heeze, was an associate pastor to Vechel. He was captured
with his pastor, Leonard Vechel, and Godrey van Duynsen.
* Father Nicholas Pieck –
Nicholas was the guardian of the Observant Franciscan house at Gorkum. This
eminent, 38-year-old preacher was a native of the Netherlands who studied at
Louvain and made missionary activities among the Calvinists his life’s work. He
had an intense zeal for holy poverty and mortification, yet his constant
cheerfulness rendered piety and penance itself amiable. He is known for
repeating, “We must always serve God with cheerfulness.” Father Pieck had often
expressed an earnest desire for martyrdom, but considered himself unworthy for
that honor. He and four other priests were among the first seized when
Calvinist forces opposed to the Spanish rule seized the town in June.
* Peter of Assche, OFM,
from near Brussels, Belgium, was a Franciscan lay brother at Gorkum.
* Father Theodore van der
Eem, OFM, from Amersfoort.
Vivid portrayals of their
martyrdom survive in paintings by Jan van Sande and Cesare Fracassini
(Benedictines, Delaney, Dorcy, Encyclopedia, Farmer, Husenbeth).
MLA
Citation
Katherine I
Rabenstein. Saints of the Day, 1998. CatholicSaints.Info.
4 July 2020. Web. 11 February 2026.
<https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-gorkum-19-martyrs-of/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-gorkum-19-martyrs-of/
The Martyrs of Gorkum
The year 1572, Luther and
Calvin had already wrested from the Church a great part of Europe. The
iconoclastic storm had swept through the Netherlands, and was followed by a
struggle between Lutheranism and Calvinism in which the latter was victorious.
In 1571 the Calvinists held their first synod, at Embden. On 1 April of the
next year the Watergeuzen (Sea-beggars) conquered Briel and later Vlissingen
and other places. In June, Dortrecht and Gorkum fell into their hands and at
Gorkum they captured nine Franciscans. These were: Nicholas Pieck, guardian of
Gorkum, Hieronymns of Weert, vicar, Theodorus van der Eem, of Amersfoort,
Nicasius Janssen, of Heeze, Willehad of Denmark, Godefried of Mervel, Antonius
of Weert, Antonius of Hoornaer, and Franciseus de Roye, of Brussels. To these
were added two lay brothers from the same monastery, Petrus of Assche and
Cornelius of Wyk near Duurstede. Almost at the same time the Calvinists laid
their hands on the learned parish priest of Gorkum, Leonardus Vechel of
Bois-le-Duc, who had made distinguished studies in Louvain, and also has
assistant Nicolaas Janssen, surnamed Poppel, of Welde in Belgium. With the
above, were also imprisoned Godefried van Duynsen, of Gorkum who was active as
a priest in his native city, and Joannes Lenartz of Oisterwljk, an Augustinian
and director of the convent of Augustinian nuns in Gorkum. To these fifteen,
who from the very first underwent all the sufferings and torments of the
persecution, were later added four more companions: Joannes van Hoornaer, a
Dominican of the Cologne province and parish priest not far from Gorkum, who,
when apprised of the incarceration of the clergy of Gorkum, hastened to the
city in order to administer the sacraments to them and was seized and
imprisoned with the rest, Jacobus Lacops of Oudenaar, a Norbertine, who after
leading a frivolous life, being disobedient to his order, and neglectful of his
religious duties, reformed, became a curate in Monster, Holland and was
imprisoned in 1572; Adrianus Janssen of Hilvarenbeek, at one time a Premonstratensian
and parish priest in Monster, who was sent to Brielle with Jacobus Lacops; and
lastly Andreas Wouters of Heynoord, whose conduct was not edifying up to the
time of his arrest, but who made ample amends by his martyrdom.
After enduring much
suffering and abuse in the prison at Gorkum (26 June-6 July) the first fifteen
martyrs were transferred to Brielle. On their way to Dortrecht they were
exhibited for money to the curious and arrived at Brielle 13 July. On the
following day, Lumey, the commander of the Watergeuzen, caused the martyrs to
be interrogated and ordered a sort of disputation. In the meantime the four
other martyrs also arrived. It was exacted of each that he abandon his belief
in the Blessed Sacrament and in papal supremacy. All remained firm in their
faith. Meanwhile there came a letter from William of Orange which enjoined all
those in authority to leave priests and religious unmolested. Nevertheless
Lumey caused the martyrs to be hanged in the night of 9 July, in a turfshed
amid cruel mutilations. Their beatification took place on 14 Nov., 1675, and
their canonization on 29 June, 1865. For many years the place of their
martyrdom in Brielle has been the scene of numerous pilgrimages and
processions.
Albers, Petrus Henricus. "The Martyrs of Gorkum." The
Catholic Encyclopedia. Vol. 6. New York: Robert Appleton
Company,1909. 10 Jul.
2015 <http://www.newadvent.org/cathen/06651c.htm>.
Transcription. This
article was transcribed for New Advent by Joseph P. Thomas.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. September 1, 1909. Remy Lafort,
Censor. Imprimatur. +John M. Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2023 by Kevin Knight.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/06651c.htm
July 9
SS. Martyrs of Gorcum
NINETEEN priests and
religious men, who were taken by the Calvinists in Gorcum, after suffering many
insults, were hanged on account of their religion at Bril, on the 9th of July, 1572.
Of these, eleven were Franciscan friars, called Recollects, of the convent of
Gorcum, amongst whom were Nicholas Pick the guardian, and Jerom Werden, vicar
of the same convent. The former was thirty-eight years old, an eminent
preacher, and a man endued with the primitive spirit of his order, especially
the love of holy poverty and mortification. He feared the least superfluity
even in the meanest and most necessary things, especially in meals; and he
would often say: “I fear if St. Francis were living, he would not approve of
this or that.” He was most zealous to preserve this spirit of poverty and
penance in his house, and he used to call property and superfluity the bane of
a religious state. His constant cheerfulness rendered piety and penance itself
amiable. He often had these words in his mouth: “We must always serve God with
cheerfulness.” He had frequently expressed an earnest desire to die a martyr,
but sincerely confessed himself altogether unworthy of that honour. The other
martyrs were a Dominican, two Norbertins, one Canon Regular of St. Austin,
called John Oosterwican, 1 three curates, and another secular priest. The first
of these curates was Leonard Vechel, the elder pastor at Gorcum. He had gained
great reputation in his theological studies at Louvain under the celebrated
Ruard Tapper; and in the discharge of pastoral duties at Gorcum, had joined an
uncommon zeal, piety, eloquence, and learning with such success, that his
practice and conduct in difficult cases was a rule for other curates of the
country, and his decisions were regarded as oracles at the university itself.
For the relief of the poor, especially those who were sick, he gave his
temporal substance with such tenderness and profusion as to seem desirous, had
it been possible, to have given them himself. He reproved vice without respect
of persons; and by his invincible meekness and patience disarmed and conquered
many who had been long deaf to all his remonstrances, and added only insults to
their obstinacy. Nicholas Poppel was the second pastor at Gorcum, and though
inferior in abilities, was in zeal worthy to be the colleague of Vechel, and to
attain to the same crown with him. The rest of this happy company had made
their lives an apprenticeship to martyrdom. They were declared martyrs, and
beatified by Clement X. in 1674. The relation of several miracles performed by
their intercession and relics which was sent to Rome in order to their
beatification, is published by the Bollandists. 2 The greater part of their
relics is kept in the church of the Franciscan friars at Brussels, whither they
were secretly conveyed from Bril. See the accurate history of their martyrdom
written by the learned doctor William Estius, printed at Douay in 1603. Also
Batavia Sacra, part. 2. p. 174. and various memoirs collected by Solier the
Bollandist, t. 2. Julij, p. 736. 1
Note 1. John Oosterwican
was director to a convent of nuns of the same order in Gorcum; he was then very
old, and had often prayed that God would honour him with the crown of martyrdom.
The names of the eleven
Franciscans were Nicholas Pick, Jerom, a native of Werden, in the county of
Horn, Theodoric of Embden, native of Amorfort, Nicaise, Johnson, native of
Heze, Wilhade, native of Denmark, Godfrey of Merveille, Antony of the town of
Werden, Antony of Hornaire, a village near Gorcum, Francis Rodes, native of
Brussels. These were priests and preachers. The other two were lay-brothers,
namely, Peter of Asca, a village in Brabant, and Cornelius of Dorestate, a
village now called Wick, in the territory of Utrecht. The three curates were
Leonard Vechel, Nicholas Poppel, and Godfrey Dunen. This last was a native of
Gorcum, who having been rector of the university of Paris, where he had studied
and taught, was some time curate in Holland, near the French territories, but
resigned his curacy and lived at Gorcum.
The other martyrs were
John Oosterwican mentioned above; John, a Dominican of the province of Cologne,
curate of Hornaire; Adrian Hilvarenbeck, a Norbertin of Middleburg, who served
a parish at Munster, a village near the mouth of the Meuse; James Lacop of the
same order and monastery, an assistant in a neighbouring parish to Munster; and
Andrew Walter, a secular priest, curate of Heinort, near Dort.
Note 2. Julij, t. 2, p.
823.
Rev. Alban Butler
(1711–73). Volume VII: July. The Lives of the Saints. 1866.
SOURCE : http://www.bartleby.com/210/7/093.html
Weninger’s
Lives of the Saints – The Nineteen Holy Martyrs of Gorcum
The Roman Martyrology
says, on the ninth day of this month: “At Brill, in Holland, the suffering of
the nineteen martyrs of Gorcum, who, for defending the authority of the Roman
Church and the real presence of Christ in the Holy Eucharist, were derided and
tormented by the Calvinists, and ended their martyrdom by death.” The history
of the martyrdom of these glorious confessors of Christ is as follows:
After Luther and Calvin
had caused a great part of Germany to forsake the true faith, and devastated it
by a thousand disturbances and revolutions, the inhabitants of the Netherlands
began also to rise against their lawful sovereign, the King of Spain, in order
to extort the so-called “Liberty of conscience.” The Prince William of Orange,
the Count de la Mark, the Count of Lumaye, the Prince of Nassau and the Duke of
Bergen assisted these rebels, who at first were called “Geussen,” or beggars.
In 1572, they took by force the towns of Brill, Utrecht and others, and
attacked Gorcum. The Spanish Governor, Gaspar Turk; retired into the castle, as
also the two priests of the town, the Franciscans, who had a convent there, and
a few other Catholics. The chief of the Calvinists, after having taken the
small town, demanded the surrender of the castle, with the declaration on oath,
that all persons, lay or clerical, should be allowed to pass out unmolested. It
became, however, manifest that those who are not true to their God cannot be
trusted, should they even seal their promise with an oath. They dragged the
commanding officer bound in chains into the prison, and hung a Catholic
citizen, who had called one of the Calvinists a thief, because he had stolen a
chalice from the church. The other Catholics were threatened with all possible
pains and torments.
The greatest rage of the
heretics, however, discharged itself upon the clergy. They were all cast into a
frightful dungeon. At dinner time, meat was placed before them, but as it was
Friday, they were convinced that the heretics would regard it as a sign that
they had forsaken their faith if they partook of it; hence they resolved rather
to starve than to transgress the laws of the church. Only one of them, who
thought that he was not doing wrong in eating meat under the circumstances, did
so, and thereby lost the crown of martyrdom. The suffering of the imprisoned
clergy is not to be described; the heretic soldiers came as often as they
pleased to them, arid maltreated them in all possible ways. Sometimes they
buffeted them, spurned them with their feet, whipped them barbarously, and
threatened to crucify them all. On the very first evening of their
imprisonment, one of the most wicked came to them and ordered the “black
coats,” meaning the secular priests, to come forward. Leonard Wechel, the
oldest of them, believing that his last hour had arrived, went fearlessly up,
and kneeling down, bared his neck to receive the fatal stroke. The soldier,
however, demanded only money, and when they had satisfied his demand, he
retired. Nicholas Poppel, a younger priest, had not so much lenity shown him,
on account of his having preached with great zeal against heresy. One of the
soldiers placed a pistol to his mouth, saying: “How is it, Pastor, you have so
often said in the pulpit that you were ready to die for your faith; are you
still of the Same opinion?” “Yes,” replied Nicholas, “I rejoice to give my life
for my faith, and especially for the chief doctrine which you reject – the real
presence of Christ in the Holy Eucharist.” The heretic, surprised at this
fearless confession, desired to know where the treasures of the castle were
secreted. As Nicholas knew nothing about them, he was dismissed after a long
torture. It was now the turn of the Franciscans, The soldiers took the girdle
from the Father Guardian, laid it around his neck, and swung him on a door, up
and down, until the girdle broke and the Father sank upon the floor without a
sign of life. To ascertain if he was yet alive, they took a burning candle and
held it close to every part of his face, and even put it into his open mouth.
As no sign of life appeared, they said: “It is only a monk; nobody will miss
him.” The Father, however, slowly regained consciousness, and animated all his
fellow-sufferers to remain faithful in their approaching martyrdom.
The following day, the
heretics renewed their cruelties upon these constant confessors of Christ.
Among other ill-treatments, they buffeted them in such a manner that the blood
flowed both from mouth and nostrils. Willehad, a Franciscan, ninety years of
age, said, after every stroke: “Thanks be to God!” On another day, they led
them, bound two and two together, out of the prison, and forced them to sing
the “Te Deum Laudamus,” as if in a procession, to the amusement and derision of
the other soldiers, who were sitting at table. After this, they brought dice to
them, saying that they should throw them and see which should be first hung.
“There needs no casting dice,” said the Father Guardian, “I am ready, and have
already had a foretaste of hanging.” The godless men, astonished in spite of
them- selves at such heroism, contented themselves with abusing the holy church
and the clergy, and sent the prisoners back to their dungeon. Meanwhile the
Catholic citizens of Gorcum, in great indignation at such lawless acts, firmly
demanded of the commanding officer of the “Beggars” that he should keep his
oath and release the Catholics, as well the clergy as the laity. A deputation
was also sent to the Prince of Orange, to request him to enforce the
fulfillment of the promise made at the surrender of the castle. The Calvinists,
who knew that the Prince would act in accordance with the treaty, resolved not
to wait for his order, but sent all the ecclesiastics to Brill, to the Count of
Lumaye, who was an embittered enemy of the Catholic clergy. They were therefore
placed, during the night, on board of a boat and taken to Brill, where the
Count received them with a storm of invectives and abuse. A gallows stood upon
the banks of the river, not far from Brill, around which the prisoners, two and
two, had to walk three times, and finally to kneel down and sing the “Salve
Regina.” The same they were forced to do in the market-place of the town, where
another gallows had been erected. They had to sing the litany of the Saints
there, during which they were buffeted and whipped so severely, that Father Van
Vic, a stately man, said: “What kind of people are these? I have been a
prisoner to both Turks and Saracens, but have never received such treatment.”
After this, the prisoners were cast into a dark and filthy dungeon. In the
afternoon of the same day, they were brought into court and asked if they would
forsake their religion. Three of them answered timidly, and were separated from
the others, who were all ready to die for their religion. The next day, only seven
of the most distinguished of them were called into the court, and were asked
only to deny the authority of the Pope, and the presence of Christ in the
Blessed Eucharist But the servants of the Almighty, indignant at this wicked
demand, said they would rather endure all kinds of torments than deny the least
of the articles of the Catholic faith. The zealous priest, Leonard, also made a
speech, the boldness of which so confounded the president, that he knew not
what to answer. The Count of Lumaye, enraged at this, sentenced them all to
die, and although the order of the Prince of Orange had arrived to give the
prisoners their liberty in accordance with the treaty, he changed not his
resolution, but commanded the sentence to be executed that very night.
At one o’clock in the
morning of the 9th of July, 1572, the fearless Christian heroes were led out of
the town to the convent of Ruggen, which lately had been plundered by the
Calvinists. The martyrs were gathered into a large bam, which was traversed by
two heavy beams. At the sight of the place where they were to receive the crown
of martyrdom, they all rejoiced, and encouraged each other not to falter in
their fidelity to Christ. The Father Guardian was the first whom the heretics
hung to one of the beams, wantonly tormenting him the while. He spoke Words of
comfort to his companions as long as he could speak. After his death, they
strangled in a similar manner the remaining eighteen. Eleven of them were of
the Seraphic Order of Franciscans; one, John of Asterwick, belonged to the
Order of the Canons Regular of Saint Augustine; two were of the
Premonstratensian Order; one was a Dominican; and the other four secular
priests, two of Gorcum, two from elsewhere. When Father Van Vic was ascending
the ladder, a Calvinist preacher came near him to persuade him to deny his
faith; but the Father, in his holy zeal, spurned him with his foot from the
ladder, which prevented others from further molesting them. Thus did these
nineteen valiant confessors of Christ end their lives, and receive the glorious
crown of martyrdom.
The heretics spared not
even the dead bodies, but cutting off their noses, ears and other members,
placed hats and helmets on them and treated them with wanton disrespect. We
must not omit to mention the sad ending of some of the fellow-prisoners of
these holy martyrs. A lay-brother yielded to the demands of the Calvinists, at
the very moment when he was to be executed, and thus escaped death. He happily
repented, after some time, and returned to the true Church. More unhappy was
the pastor of Marsdam. He denied the authority of the Pope, and consented to
obey all the demands of the heretics. These, however, not believing him, hung
him without mercy. Just as unhappy was the- end of a religious. Already with
his foot on the ladder, he renounced the true faith and enrolled himself among
the soldiers. Only three months later, he was accused of poisoning the officer
on whom he waited; and thus, as miscreant, he suffered the same death on the
gallows, which he could have died as a glorious martyr.
The martyrdom of these
holy confessors of the Catholic faith took place in 1572. Their holy relics
were bought, for a large sum of money, from the Count of Lumaye, and were
transported to Catholic places. God honored them by many miracles. On the night
of their execution, they all appeared, arrayed in bright shining garments and
precious crowns upon their heads, to the honorable Matthew Torano, of Gotcum,
who at that moment was sending to the throne of the Almighty, his prayers for
the welfare of his country.
Practical Considerations
How cruelly did the
wickedness of heresy deal with these holy martyrs, although they were all
persons consecrated to God! And why were they thus cruelly treated? Because
they were Catholics, and would not deny a single article of their faith. Was
that a reason for such barbarity? Liberty belongs to all. Liberty of conscience
is, in the opinion of the heretics, a precious jewel, for the possession of
which they have fought so many bloody battles, and have occasioned so much
evil. They, however, esteem it only when it is to their own advantage. May God
open the eyes of all that are blinded by error, and may His grace prepare their
hearts to receive the truth and save so many noble souls from eternal
destruction! Let us now consider the lives of the holy martyrs, in which we
shall find two points especially, which are greatly to their honor, and which
will serve for our instruction.
• The holy martyrs chose
to die, rather than deny a single article of their faith. This was their duty;
for, heed it well: whoever denies one article of the true faith, or doubts it
voluntarily, violates the whole faith, and ceases to be a Catholic before God.
For, he only is a Catholic, who is baptized and believes everything that God,
by His Church, proposes to him to believe. Heed it well; everything, without
exception. Oh! how greatly do I fear that many, who are called Catholics, have
long ceased to be such before God. Their faith is lost, because they doubt
sometimes this, sometimes the other article, and thus side partly with the
Catholics, partly with those who are not Catholics. Sometimes they believe not
in purgatory; at another time they doubt that punishment in the other world is
eternal. At this moment, they cannot believe that God condemns man for the
crime of unchastity, at the next, they strongly doubt that the Almighty knows
everything, and rules all things. Be not seduced by such as would make you
doubt the least article of your faith. You must believe everything that God, by
His Holy Church, bids you believe; otherwise you are no Catholic, do not belong
to the true Church, and have no hope of salvation. Thomas is called by Christ,
“unbelieving,” because he would not believe the one article of the resurrection.
“Be not faithless but believing.” (John 20) Hence you belong to the
unbelievers, if you doubt or deny a single article of faith. And why will you
doubt one when you believe in others? The same God who revealed the article
which you believe, has also revealed those you doubt or deny. The true Church
assures you of this fact. Why then do you believe God in this and not in the
other? Can He err in one, and not in the other? How terrible a wickedness it
would be only to think so!
• The holy martyrs
preferred to suffer hunger and thirst and torments rather than trespass against
the laws of the Church by eating meat. This was also their duty, as the
heretics would have looked upon their eating meat on a Friday, as a sign of
their forsaking the true faith or as a contempt of the Church. Whoever will be
an obedient child of the Church, must act in like manner, if he will not be
condemned; as he is obliged to confess his faith not only with the lips, but by
works. Woe to those who in the eyes of the heretics, wantonly transgress the
laws of the Church, or perhaps even deride them like the heretics! They will
one day experience what has been so often preached, but at which they smiled;
that one commits great sin, and is in danger of being condemned by trespassing
against the laws of the Church. If you will gain salvation keep away from the
wicked rebels and despisers of the Church. You know the words of Christ: “If he
will not hear the Church, let him be to thee as a heathen and a publican.”
(Matthew 18) Can you promise a heathen salvation? If you say, with the rebels
and scoffers, that it is enough when one keeps the commandments of God, I ask
you: are you not obliged, by virtue of the laws of God, to keep the
commandments of the Church, as you are, by virtue of them, obliged to keep the
laws of a a legitimate, temporal authority? Or can you trespass against the
laws of the Church, without effectually trespassing against the laws of God,
who has so peremptorily and under the greatest penalty, commanded all to obey His
Church, and who has said so distinctly: “He that despises you, despises me!”
(Luke 10) “For they have not rejected thee, but me.” (1st Kings 13) Hence, you
reject God by trespassing against the laws of the Church. Do you believe that
you can thus save your soul?
MLA
Citation
Father Francis Xavier
Weninger, DD, SJ. “The Nineteen Holy Martyrs of Gorcum”. Lives of the Saints, 1876. CatholicSaints.Info.
24 March 2018. Web. 11 February 2026.
<https://catholicsaints.info/weningers-lives-of-the-saints-the-nineteen-holy-martyrs-of-gorcum/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/weningers-lives-of-the-saints-the-nineteen-holy-martyrs-of-gorcum/
Miniature
Lives of the Saints – The Martyrs of Gorcum
In 1572, during the Dutch
War of Independence, the fortress of Gorcum was surrendered to the insurgents
under the express stipulation that its occupants should have their freedom. No
sooner, however, was the town in the hands of the Protestants than the Catholic
clergy were cast into prison. The holy company consisted of eleven Franciscan
Recollects, two of whom were lay-brothers, one Augustinian, one Dominican, two
Premonstratensians, and four secular priests. The Friday following, though
faint with hunger, they refused the meat offered them, and were therefore
subjected to torments and insults of every kind. Some of them were over sixty,
and one ninety years of age. Twice they were brought to the foot of the
gallows, in the hope that the fear of death might induce some at least to
apostatize; but their enemies knew not how God perfects His strength in man’s
weakness. Bleeding and half naked as they were, the old men did but rejoice the
more in their tribulation, singing hymns of praise to Christ and His Mother.
When artifices and threats had alike been used in vain, the final sentence was
executed. Not even then was the fury of the soldiers satisfied. Mutilating the
bodies as they hung, they cut off the noses, ears, and other members; then
binding them to their hats, they returned in triumph to the city. The martyrs
were canonized by Pope Pius IX.
Faith and obedience are
the conditions of eternal life. The holy martyrs obtained their crowns not only
because they believed, but because they proved their faith by obedience.
Obedience alone plants in
the soul the other virtues, and guards them when they are planted. — Saint
Gregory
The Church allows meat to
be eaten on Friday when it is necessary for health or life. But the martyrs
refused it because it was offered them by apostates in contempt of religion,
and because, had they eaten of it, the act would have been taken as a denial of
their faith, and as a triumph therefore of the heretics. One only of the
prisoners, in spite of the warning of his companions, ate the forbidden food,
and, though he underwent some torments afterwards, he did not complete the
course of his passion, and failed to win his crown.
If thou wilt enter into
life, keep the commandments. – Matthew 19:17
MLA
Citation
Henry Sebastian Bowden.
“The Martyrs of Gorcum”. Miniature Lives of the
Saints for Every Day of the Year, 1877. CatholicSaints.Info.
24 February 2015. Web. 11 February 2026. <https://catholicsaints.info/miniature-lives-of-the-saints-the-martyrs-of-gorcum/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/miniature-lives-of-the-saints-the-martyrs-of-gorcum/
Saint
Nicholas and His Companions, Martyrs of the First Order
Two truths of our holy
religion were the object of the special hatred of the heretics in the sixteenth
century: the Real Presence of our Lord in the Holy Eucharist, and the Primacy
of the Pope, and for the steadfast profession of these fundamental dogmas, many
Catholics suffered persecution, imprisonment, and even a cruel death. Among
these confessors of the faith, we find many sons of Saint Francis; for, they
everywhere fearlessly combated the false teaching of the heretics, and strove,
by their writings and zealous preaching, to guard the faith of the people
against the cunning and malice of the spiritual enemy. Their reward was in many
cases a martyr’s crown. Not to speak of Germany, England, and Ireland, in
France alone, between the years 1560-1580, about one hundred Franciscan
convents were destroyed and their inmates put to death, and in the Netherlands,
over eighty Friars Minor suffered death as martyrs of the Eucharist and of the
Papal Primacy. Of these last mentioned, Saint Nicholas and his companions,
often called the martyrs of Gorcum, are best known.
These martyrs suffered in
the year 1572. A revolt against the king of Spain, to whom the Netherlands then
belonged, had broken out in 1568. Great excesses were committed, the fury of
the Calvinist nobles and people being directed principally against priests,
religious, and sacred images. In 1572, a number of fanatic revolutionists,
called Watergeuzen, or Sea Beggars, who were in the hire of William of Orange
and led by William of Lumey, took Brielle and several other strongholds, and
attacked Gorcum. The town soon fell into their hands, but the citadel, in which
the secular clergy, the inmates of the local Franciscan convent, and many of
the people had taken refuge, held out for some time. Unable to obtain succor,
and seeing that further resistance was impossible, the commander of the citadel
negotiated for an honorable surrender, and finally gave up the fortress on the
sworn promise that all the inmates should be allowed to depart unmolested.
The terms of the
surrender were, however, at once disregarded by the heretics. After heaping
abuse and insults on their captives and robbing them of their possessions, they
indeed allowed the laymen to depart, but, contrary to their promise, they
detained the priests and religious and cast them into a dark and foul dungeon.
These noble men, who were the special object of the hatred of their captors,
numbered nineteen. Of this number, eleven were Franciscans: Fr. Nicholas Pick,
guardian of the convent at Gorcum, Father Jerome of Weert, vicar, the Fathers
Theodore of Emden, Nicaise Janssen, Willehad of Denmark, a man ninety years of
age, Godfrey of Mervel, Antony of Weert, Antony of Hoornaer, Francis de Roye,
and the Brothers Peter of Assche, Cornelius of Wyk, and Henry. This last named
Brother, however, gave way under the indignities heaped on him and his brethren
and renounced his faith.
From the very moment that
the servants of God were cast into prison, there began for them a long series
of insults, ill-treatment, and unheard- of cruelties. During the first night of
their captivity, the heretics vented their rage particularly on Fr. Nicholas.
They took the cord which girded his loins, put it round his neck, passed it
over a beam, raised him up by the neck and let him fall again, until the cord
broke and the body of the martyr lay on the ground without a sign of life.
Thereupon, his persecutors, in order either to outrage his body or to ascertain
whether he was dead, applied a flaming torch to his face, and even forced open
his mouth and burned his palate and tongue.
But Father Nicholas was
not dead; God preserved him to confirm his brethren in their trial until the
end. When consciousness returned, and he was able to speak, the martyr began to
encourage his companions and declared himself ready to bear even greater
tortures for the Faith, if it pleased God, for, he said, “the sufferings of
this present time are not worthy to be compared with the glory to come, that
shall be revealed in us.”
The holy confessors
remained for several days in the citadel at the mercy of the fanatic soldiers,
who loaded them with every outrage and insult. Meanwhile, the two brothers of
Father Nicholas were busy taking steps to obtain the deliverance of the
captives. They were assured that all the prisoners should be liberated if they
would renounce “the authority of the Pope of Rome.” But Father Nicholas at once
courageously declared, “The Pope is the cornerstone of the Church of Jesus
Christ; to separate ourselves from the Pope is to separate ourselves from the
Church, and to renounce the Church is to renounce Jesus Christ, whose voice she
is.”
Lumey, whose headquarters
were at Brielle, ordered the prisoners, whom he had condemned to be hanged, to
be brought to him. During the night of July 5, they were put on board a ship to
be taken to the place of their martyrdom. As they made their entry into the
town, they were overwhelmed with insults and blows by the fanatic people. They
were brought to prison, where their patience and constancy continued to be
severely tried by sufferings, questionings, and religious discussions. The
heretics arranged a disputation on the Real Presence and the Primacy of the
Pope, in the the hope of confunding the servants of God and of inducing them to
renounce their faith. But their efforts were in vain. Unable to answer the
solid arguments of Father Nicholas and his companions, the heretics broke off
the discussion and sent them back to prison.
On the ninth of July, at
one o’clock in the morning, the nineteen confessors of the Faith, were
conducted to the place where they were to suffer death. It was a building
attached to a former convent of the Augustinians, which had been used as a
granary, and in which two cross-beams extended from wall to wall. The martyrs
embraced one another, giving or receiving absolution, for the last time. Fr.
Nicholas was the first to mount the ladder. “Behold!” he said, “I show you the
way to heaven. Follow me, brave soldiers of Christ, so that I may meet you
again happy and immortal in the city of the elect.” He continued his
exhortations until the cord prevented any further utterance. After him the
remaining eighteen confessors were hanged in succession, all on the two beams.
The remains of the
martyrs were ignominiously mutilated and buried in two trenches. God glorified
his servants by many miracles. In 1616, their precious remains were brought to
Brussels and deposited in the church of the Friars Minor. The martyrs of Gorcum
were beatified by Clement X, on November 24, 1675, and canonized by Pius IX, on
June 29, 1867.
MLA
Citation
Franciscan
Herald, July 1916. CatholicSaints.Info.
2 October 2022. Web. 11 February 2026.
<https://catholicsaints.info/saint-nicholas-and-his-companions-martyrs-of-the-first-order/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-nicholas-and-his-companions-martyrs-of-the-first-order/
Saturday, July 9, 2016
July
9: SS. John, O.P., and Companions , Mm., III Cl.
On this day, in the 1962
Dominican Rite Calendar, we celebrate the Feast of SS. John of Cologne, O.P.,
and companions, the Martyr's of Gorcum. The feast is III Class, so the Ordinary
Office is prayed according to the rubrics. This feast is one of those
III Class feasts where everything is provided in the Proper of the Saints, so
nothing is required from the Common of the Saints. At Pretiosa, the obit of Fr.
Thomas Hyacinth Cipolletti of Ascoli, 70th Master General of the Order, is
made.
Given the almost complete lack of belief, on the part of Roman Catholics today,
in the Real Presence of our Lord in the Eucharist, this feast gives us reason
to pause. What have we done, or failed to do, that has caused such a
reversal of belief in this great mystery of our Faith. The Second Person
of the Holy Trinity, who is eternal and thus outside of time and the material
universe, nevertheless becomes present in his flesh and blood for us to
receive, for the sole purpose of aiding us in becoming more like him.
What has happened to us, that this is not taught and emphasized to our
children in Catholic schools, and at Mass. Ss. John and your companions,
who died for refusing to deny this great mystery, please pray for us.
From the III Lesson of Matins:
The sixteenth century, memorable for the disturbances of the error of Calvinism, provided in Holland a striking example of christian fortitude. The nineteen martyrs of Gorcum, as they are called, strove gloriously in defense of the Real Presence of Christ's body in the Eucharist and the Primacy of the Roman Pontiff. Among these was John, of the Order of Preachers, an alumnus of the house at Cologne. At the direction of his superiors, he had been administering the parish of Hoornaer in Holland. Having gone to the town of Gorcum to baptize an infant, he was taken by Calvinist followers and thrown into prison. There he shared the lot of other priests and religious already imprisoned for the faith. For several days and nights, their constancy was tried by various forms of ridicule and ill-treatment. Then, half naked, they were taken by boat to Briel, and, on the way, suffered incredible tortures at the hands of the soldiers, the sailors, and the heretical mob. Finally, they were hanged from a beam and strangled, thus receiving the palm of martyrdom on July 9 in the year 1572. Renowned for miracles, they were canonized by Pius IX.
From the Office of Lauds:
Night now is over, rising
sun casts splendor
Over the triumph of those
valiant soldiers
Fallen in battle on the
field of Gorcum;
Great in their courage!
Joyously rising, they
ascend the heavens.
God, himself, greets them
in celestial mansions;
There does he crown them
with his light eternal;
He is their glory.
Earth, too, applauding,
tells the martyr's story,
Name of these victors
flies through every nation;
Fame, then, resulting, in
a praise most worthy,
Signs of their merits.
O worthy offfspring of
Christ's holy martyrs,
With brows encircled by
triumphal garlands!
Hear, and be mindful of
your own who praise you:
By your prayer, save us.
Might, honor, power, be
to God the Father;
Give worship, likewise,
to the Son forever;
And to the Spirit, sing,
with voice unceasing,
Hymns in his praises.
Amen.
Prayer
O God, you crowned with the laurel of immortality the struggle made for the
faith by your blessed martyrs, John and his companions; mercifully grant that,
striving here on earth, we may likewise deserve, through their merits and
following their example, to be crowned with them in heaven. Through Our Lord…
SOURCE : https://breviariumsop.blogspot.com/2016/07/july-9-ss-john-op-and-companions-mm-iii.html
Cesare Fracassini, Santi
Martiri di Gorcum (1867), olio su
tela; Città del Vaticano, Musei
Vaticani, Sala Sobieski
Martiri di Gorcum in
Olanda
(†1572)
Beatificazione:
- 14 novembre 1675
- Papa Clemente X
Canonizzazione:
- 29 giugno 1867
- Papa Pio IX
- Basilica Vaticana
Memoria Liturgica:
- 9 luglio
A Brielle sulla Mosa in
Olanda, passione dei santi martiri Nicola Pieck (1534-1572), sacerdote, e
dieci compagni dell’Ordine dei Frati Minori e otto del clero diocesano o
regolare, che per difendere dai calvinisti la dottrina della presenza reale di
Cristo nell’Eucaristia e l’autorità della Chiesa di Roma, patirono scherni e
torture di vario genere, concludendo il loro martirio con l’impiccagione.
I frati francescani:
- Nicola Pieck,
- Girolamo da Weert,
- Teodorico van der Eel,- Nicasio da Heeze,
- Willehado di Danimarca,
- Goffredo da Melveren,
- Antonio da Weert,
- Antonio da Hoornaert,
- Francesco da Rove
I fratelli laici francescani:
- Pietro da Assche
- Cornelio da Wijk Bij Duurstede
- Leonardo Vechel, parroco
I sacerdoti diocesani:
- Nicola Poppel,
- Goffredo van Duynen,
- Andrea Woutersz
- Giovanni Lenaerts, canonico regolare di S. Agostino;
- Giovanni Heer, domenicano, parroco;
I monaci premostratensi:
- Adriano da Hilvarenbeek,
- Giacomo Lacops,
SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/martiri-di-gorcum-in-olanda.html
Santi Martiri di
Gorcum in Olanda 19 sacerdoti e religiosi
Festa: 9 luglio
Brielle, Paesi
Bassi, 9 luglio 1572
Nel giugno 1572, un
gruppo di calvinisti, i “Pezzenti del mare” o Gheusi, assediarono e
conquistarono la cittadina di Gorcum (oggi Gorinchem), nei Paesi Bassi. Alcuni
fedeli laici, il parroco e un gruppo di Frati Minori si rifugiarono nella rocca
della città, ma anche la guarnigione che avrebbe dovuto difenderli venne
sconfitta. Contrariamente a quanto promesso nelle trattative per la resa,
vennero catturati undici Frati Minori, tre sacerdoti diocesani, un Canonico
Regolare di Sant’Agostino e un sacerdote domenicano. Dal 26 giugno al 6 luglio
rimasero incarcerati a Gorcum, poi vennero trasportati a Dordrecht. Di lì
vennero condotti a Brielle, dove a essi vennero uniti altri tre sacerdoti
diocesani. Sostennero lo scherno del popolo e disputarono più volte coi
calvinisti, difendendo la Presenza Reale di Gesù nell’Eucaristia e il primato
del Papa. Il 9 luglio 1572, benché Guglielmo d’Orange avesse ordinato di non
toccare i prigionieri, vennero impiccati in diciannove; tre, invece, furono
risparmiati perché rinnegarono la fede. I diciannove martiri furono beatificati
da papa Clemente X il 24 novembre 1675 e canonizzati dal Beato Pio IX il 29
giugno 1867. I resti mortali dei diciannove martiri sono venerati nel santuario
loro dedicato a Brielle, sorto sul luogo dell’impiccagione, e nella chiesa di
san Nicola a Bruxelles. La loro memoria liturgica cade invece il 9 luglio,
giorno della loro nascita al Cielo.
Martirologio
Romano: A Brielle sulla Mosa in Olanda, passione dei santi martiri Nicola
Pieck, sacerdote, e dieci compagni dell’Ordine dei Frati Minori e otto del
clero diocesano o regolare, che per difendere dai calvinisti la dottrina della
presenza reale di Cristo nell’Eucaristia e l’autorità della Chiesa di Roma,
patirono scherni e torture di vario genere, concludendo il loro martirio con
l’impiccagione.
I Martiri di Gorcum erano
un gruppo di 19 chierici, la maggior parte dei quali proveniente da Gorinchem o
Gorcum nell’odierna Olanda, che patirono il martirio il 9 luglio 1572 a Brielle
presso Rotterdam, nel contesto delle grandi guerre religiose in Europa.
Beatificati nel 1675 da Papa Clemente X e canonizzati nel 1867 da Papa Pio IX,
se ne celebra attualmente la memoria nel giorno della loro morte nel Calendario
proprio dei Paesi Bassi dei santi con il grado liturgico di festa e in quello
del Belgio come memoria facoltativa. Trattandosi di 11 francescani, 2
premostratensi, un domenicano e un canonico regolare agostiniano, essi sono
altresì commemorati cumulativamente presso i rispettivi Ordini religiosi di
appartenenza, mentre vengono venerati con memorie specifiche, in ragione della
loro provenienza, il domenicano Giovanni di Colonia nell’omonima Arcidiocesi
tedesca e il francescano Willehad il Danese nella Diocesi di Copenhagen.
Giustamente annoverati dalla Congregazione per il Culto Divino fra i grandi
testimoni della vita eucaristica in epoca moderna, la storia del loro martirio
è, tuttavia, relativamente sconosciuta. Essa costituisce, tuttavia, una
testimonianza autentica ed efficace di fede nell’Eucaristia, offerta da 19
uomini in un contesto di pesante oppressione fisica e psicologica suggellata
con l’effusione del sangue.
L’insurrezione nei Paesi Bassi
L’uccisione dei martiri di Gorcum ebbe luogo nel tempo in cui i Paesi Bassi,
sotto la denominazione di Repubblica delle Sette Province Unite – un territorio
pressoché corrispondente all’odierna Olanda,Belgio e Lussemburgo –, erano
governati da Filippo II, re di Spagna. Il contesto culturale ed ecclesiale era
dominato dalla Riforma luterana e da una profonda crisi del cattolicesimo, che
registrava molte defezioni e, in generale, un atteggiamento di forte
scetticismo nei con-fronti della Chiesa di Roma. In questo clima
anti-cattolico, che avrebbe raggiunto il suo culmine nel 1566 con la violenta
reazione iconoclasta istigata dalla propaganda calvinista contraria alla
venera-zione dei Santi, Filippo II considerò la difesa della Chiesa e
l’allontanamento delle eresie dai suoi territori un dovere fondamentale: nei
Paesi Bassi, d’altronde, l’inquietudine religiosa si mescolava a un più
generale malcontento sociale e politico e il sovrano vedeva con fonda-ta
ragione nel movimento iconoclasta una minaccia, ancorché alla dottrina della
Chiesa, alla sua stessa autorità. Il duca di Alva, incaricato di ristabilire
l’ordine, spazzò ogni forma di resistenza, procedendo con mano pesante a
giustiziare per motivi politici o religiosi gli avver-sari della politica regia
unitisi nel partito dei cosiddetti «geuzen» – dal francese gueux, «pezzente» –,
sotto la guida del nobile più influente dei Paesi Bassi, il principe Guglielmo
d’Orange. Molti geuzen fuggirono, continuando la propria lotta contro
l’autorità cattolica da oltre frontiera o dal mare, nel tentativo di far
capi-tolare il regime di Alva. Il 1º aprile 1572, una flotta di geuzen, sotto
il comando di Guglielmo van der Marck, signore di Lumey, riuscì a occupare la
cittadina di Brielle, presso Rotterdam, ottenendo, ora con la persuasione ora
con l’intimidazione o la violenza, il controllo di un numero crescente di città
nella Contea d’Olanda. In questa fase di inasprimento e radicalizzazione della
controversia, motivi politici si intrecciavano a questioni più specificamente
religiose che vedevano strettamente abbinati la Chiesa e il re da una parte e
l’insurrezione e il protestantesimo – o l’antipapismo – dall’altra. Nei luoghi
in cui i geuzen giungevano al potere, infatti, chiese e conventi venivano
saccheggiati, sacerdoti e religiosi maltrattati, uccisi o resi oggetto di
violenza. Particolarmente noto e temuto in questo contesto era il sanguinario
Lumey, autore dell’uccisione dei Martiri di Gorcum.
Gorcum
Alla fine del mese di giugno del 1572, una flotta di geuzen era apparsa alle
porte della città di Gorcum. Il governo del Comune scelse di fare entrare gli
insorti e il clero si ritirò nel castello insieme ai cittadini rimasti fedeli
alla monarchia. Quando fu evidente l’inutilità della resistenza, il comandante
del castello propose una resa, a condizione che chiunque si trovasse sotto la
sua protezione rimanesse illeso. I geuzen, però, venendo meno agli accordi
presi, incarcerarono tutti i chierici che trovarono nel castello. Tra questi il
parroco della città, Leonardo Veghel, e il viceparroco, Nicola Poppel, entrambi
formatisi all’Università di Lovanio e fedeli all’ideale tridentino del
sacerdote come pastore: il primo noto per la sua profondità teologica, le
omelie appassionate e la sollecitudine verso i poveri, l’altro per lo spirito
di servizio, che gli era valso il soprannome di «schiavetto», nonché perla sua
rinomata fede eucaristica. Lo spirito della Controriforma cattolica aveva,
inoltre, trovato nell’ambito della piccola cittadina in Nicola Pieck, guardiano
del convento francescano locale, un suo autentico punto di riferimento:
discepolo anch’egli dell’Università di Lovanio, era stato promotore di un’ampia
opera di rinnovamento della vita del convento di Gorcum, restaurando la
severità originale della Regola. Fu imprigionato insieme a una decina di
confratelli nelle carceri del castello. Alcuni chierici riuscirono, dopo qualche
tempo, a liberarsi con un riscatto, ma alla loro liberazione fece da
contraltare la cattura, alcuni giorni più tardi, del domenicano Giovanni di
Colonia, parroco del vicino villaggio di Hoornaar, colto in flagrante mentre
cercava di battezzare in segreto un bambino. Per più di una settimana i
chierici incarcerati furono sottoposti a vessazioni, umiliazioni,
maltrattamenti e torture da parte dei soldati,con il pretesto iniziale di
costringere i prigionieri a consegnare i presunti tesori nascosti della chiesa.
Nicola Pieck, come guardiano del convento, fu legato ad una porta con il
cordone francescano e tirato su e giù, finché non perse conoscenza, per poi
subire una atroce mutilazione al volto con una candela. Oltre ai supplizi
fisici, i prigionieri ebbero a soffrire anche tormenti psichici per
l’incertezza esasperante della sorte, la disperazione patita dai confratelli e
il sadismo dei soldati che si beffavano di loro mentendo sull’imminenza della
loro esecuzione. Molto presto l’aggressività dei geuzen si rivolse ai
sacramenti, alla liturgia della Chiesa cattolica e allo stato sacerdotale e
monastico dei prigionieri: con bestemmie e caricature dei riti cattolici, i
persecutori cercavano espressamente di offendere e umiliare le loro vittime. I
sacramenti dell’Eucaristia e della Confessione erano oggetto particolare del
loro scherno: il mistero della presenza reale di Cristo sotto la forma del pane
e del vino veniva ridicolizzato; i chierici venivano offesi con l’appellativo
di «mangiatori di Dio». Nicola Poppel, noto per avere sempre difeso con forza
il mistero eucaristico dal pulpito, sfidato a ripetere davanti ad una pistola
ciò che aveva fino ad allora predicato, pur con la morte negli occhi, confessò
la sua fede nell’Eucaristia e, nonostante un soldato avesse premuto il
grilletto, il vice-parroco uscì indenne da quella prova, perché il colpo rimase
inesploso. Alcuni mesi più tardi, la notizia della testimonianza data
all’Eucaristia da Nicola Poppel si diffuse pubblicamente, per il tramite di una
lettera di un suo nipote stampata come volantino. I geuzen schernirono
ulteriormente le loro vittime, costringendoli ad ascoltare confessioni
sacrileghe. Molta impressione fece il P. Willehad il Danese, uomo di circa
novant’anni, fuggito dalla patria a causa dell’infuriare delle lotte collegate
alla questione protestante e giunto nei Paesi bassi dalla Scozia. Dopo una
sacrilega confessione di un geus, Willehad rifiutò di dare l’assoluzione, ma
promise la sua preghiera e, ai maltrattamenti che fecero séguito rispose ad
ogni colpo con un «Deo gratias».Un venerdì i prigionieri affamati furono
condotti a un banchetto e fu loro servita della carne. Tutti rifiutarono,
eccetto Ponzio de Heuter, canonico del Capitolo di Gorcum, che ebbe salva la
vita, fingendo, più tardi, di rinnegare la fede cattolica, atto di cui si
sarebbe poi pentito per il resto della sua vita: il carme da lui scritto poco
dopo la fuga sulle vicissitudini occorse nel castello di Gorcum è, di fatto,
una delle fonti più antiche sui nostri Martiri. Durante la prigionia a Gorcum,
familiari e amici cattolici fecero ogni sforzo possibile per liberare i
chierici. A più riprese si trattò per un riscatto, in particolare per Nicola
Pieck, che proveniva dalla borghesia agiata della cittadina, ma i molteplici
tentativi fallirono, perché il suo rifiuto di abbandonare la prigione senza i
suoi confratelli. Le possibilità dei chierici di Gorcum di essere liberati si
affievolirono notevolmente, quando Jan Omal, sacerdote che aveva abbandonato il
ministero e, nutrito di un profondo odio verso i suoi ex-confratelli,era
divenuto collaboratore diretto del Lumey, giunse a Gorcum, dove avrebbe presto
sfogato contro i prigionieri la sua frustrazione per le fallimentari campagne
militari nei dintorni, facendoli deportare aBrielle.
Brielle
Feriti e seminudi, i prigionieri furono trasportati a Dordrecht su una fetida
imbarcazione usata per la pesca delle cozze, dove furono esposti, dietro
pagamento, al ludibrio dei curiosi. Condotti poi a Brielle, giunsero nel porto
della cittadina affamati e esausti. L’eccezionale trasporto destò un grande
interesse tra i locali, attratti dal considerevole numero di sacerdoti e
religiosi, pubblicamente umiliati dal Lumey davanti alla folla. Costretti in
una farsesca processione ad ag-girare il patibolo issato nel porto cantando
canti spirituali sotto i colpi di mazza dei geuzen, i prigionieri furono fatti
sfilare per l’intera città tra lo scherno e la derisione di soldati e
cittadini. Giunti innanzi al patibolo nella piazza del mercato, i religiosi furono
nuovamente costretti ad inscenare il sacrilego rito intorno al patibolo e a
inginocchiarsi davanti ad esso, in una crudele quanto malevola caricatura dei
riti cattolici: alcune donne, parodiando il rito dell’aspersione, bagnavano una
scopa in un secchio d’acqua per poi schizzare con essa i chierici al loro
passaggio. Quando si inginocchiarono davanti al patibolo, la folla ebbe la
sensazione di aver raggiunto il culmine della solennità sacrilega. In attesa di
una conclusione, boia e presenti tacquero. Fu il reverendo Govaart van Duynen,
un sacerdote devoto, sia pure sofferente di un lieve disturbo psichico, a
rompere il silenzio e a cantare, percependo la notevole delicatezza del
momento, un’orazione alla Vergine Addolorata, a mo’ di canto finale. I prigionieri
furono, quindi, rinchiusi in un piccolo cella nauseabonda, dove trovarono il
parroco e il cappellano di Monster, entrambi Premonstratensi, e i parroci di
Heijnenoord e Maasdam. Nei giorni che seguirono, l’intero gruppo fu a più
riprese interrogato e interpellato sulle sue convinzioni di fede, con
particolare insistenza sul ruolo della Bibbia e il significato dell’Eucaristia.
Celebre divenne il colloquio sulla religione che Lumey fece tenere nel Palazzo
Comu-nale di Brielle fra alcuni rappresentanti dei prigionieri e due pastori
calvinisti, nel quale Nicola Pieck e Leonardo Veghel riuscirono ad avere
pubblicamente la meglio sugli avversari. Dovette essere molto doloroso per il
Pieck e i suoi il fatto che uno dei pastori calvinisti era un sacerdote di Brielle
ex-confratello nel ministero: nell’efferato clima politico-religioso allora
vigente nei Paesi Bassi non tutti i sacerdoti vollero – o, forse, osarono –
rimanere fedeli al cattolicesimo e al loro stato ecclesiastico, ma alcuni
abbracciarono per entusiasmo, paura o calcolo la nuova dottrina per appariva
agli occhi dei geuzen come pastori o comandanti di brigata. Sta di fatto che
anche sui prigionieri di Gorcum si fatta grande pressione affinché
abbandonassero la fede cattolica. Il Lumey, che nella sua lucida quanto
imprevedibile malvagità, nutriva una forma di personale disprezzo per i
chierici cattolici, che condannava a morte con spietati atti di giustizia
sommaria, pareva ormai spinto da tale livore nei confronti dei prigionieri di
Gorcum da lasciar credere che non si sarebbe mosso a clemenza neppure se questi
avessero abiurato dal cattolicesimo. Alcuni chierici, infatti, tra cui il
giovane novizio francescano Enrico, sembravano manifestare qualche simpatia per
le idee protestanti e furono, perciò, temporaneamente separati dal resto del
gruppo, nella speranza che rinnegassero la loro fede. Il fatto non era insolito
nei Paesi Bassi del XVI secolo, in cui lo scisma religioso divideva anche
drammaticamente i nuclei familiari: due dei fratelli dello stesso Nicola Pieck
erano diventati protestanti. Per amore del fratello, tuttavia, si recarono a
Brielle per liberalo, riuscendo a strappare la promessa che il fratello sarebbe
stato risparmiato, se avesse rinnegato la fede cattolica. Nella casa di uno dei
carcerieri cercarono per una notte intera di convincerlo a prendere le distanze
almeno da uno dei punti della dottrina cattolica. Il colloquio si concentrò
sulla posizione del Papa: i fratelli di Nicola fecero presente che il Papa era
soltanto un uomo e che sarebbe stato folle morire per qualcuno che per lui non
avrebbe, invece, sacrificato alcunché, ma nonostante i tentativi, Nicola non
volle in nessun modo recedere dalle sue convinzioni di fede. L’episodio valse
ai Martiri di Gorcum anche il titolo di testimoni del Primato del Papa. Nel
frattempo, parenti e amici dei chierici di Gorcum avevano cercato di spingere i
magistrati cittadini a invocare l’aiuto del comandante in capo dei geuzen, il
principe d’Orange. Questi, peraltro, indipendentemente da ciò, aveva già
impartito ai suoi l’ordine di non molestare i chierici cattolici. Quando tale
ordine giunse a Gorcum, fu inoltrato velocemente a Brielle e presentato al
Lumey, il quale, indispettito dall’ingerenza, rifiutò di sottomettersi al
principe e diede ordine di giustiziare i prigionieri. Nella notte tra l’8 e il
9 luglio Jan Omal fece uscire dalla prigione i chierici per eseguire la
sentenza di morte. Il novizio Enrico, detenuto separatamente, vedendo i suoi
confratelli partire, si associò a loro volontariamente. Fuori città, nelle
vicinanze del borgo di Rugge, presso il convento agostiniano precedentemente
distrutto dai geuzen, in un capannone destinato alla raccolta della torba, poco
dopo la mezzanotte, l’Omal pose fine con l’impiccagione alle sofferenze dei martiri:
per rompere la resistenza del gruppo, furono uccisi prima Nicola Pieck e gli
altri portavoce,mentre un pastore calvinista cercava invano di incitare i
prigionieri all’apostasia fin negli ultimi istanti, gettato a calci giù per la
scala del patibolo dal vice-guardiano Girolamo da Weert a cui, per
ritorsione,furono strappati dalla pelle i tatuaggi che si era fatto fare
durante il suo pellegrinaggio a Gerusalemme. Alcuni che, secondo i geuzen
alzavano troppo la voce, furono impiccati con il cappio fatto passare intorno
alla bocca, anziché intorno al collo, finendo per subire un’agonia di ore. Due
dei prigionieri, sopraffatti dalla paura, riuscirono a sfuggire all’esecuzione
all’ultimo istante: di essi l’uno si dispose a rinnegare la fede, mentre l’altro
– il novizio Enrico – mentì dicendo di essere minorenne. Diciannove chierici
perseverarono e subirono il martirio nelle ore mattutine del 9 luglio 1572. In
mattinata i loro corpi furono terribilmente mutilati dai geuzen: il novizio
Enrico fu costretto a sparare al corpo del suo superiore, Nicola Pieck, e ai
cadaveri furono tagliate le appendici e attaccate sui cappelli come trofei. Di
alcuni il corpo fu macellato per estrarne del grasso da vendere in città. Tempo
dopo, i resti furono sepolti in terra all’interno del capannone che era stato
sede dell’estremo supplizio dei martiri.
Venerazione
La notizia del massacro dei diciannove chierici si diffuse rapidamente negli
ambienti cattolici. Immediatamente essi furono venerati come nuovi martiri.
Alcuni mesi dopo la loro esecuzione fu diffusa in un volantino la lettera di un
nipote di Nicola Pieck sul martirio dello zio e dei suoi compagni con la
menzione di un miracolo di guarigione. La fioritura di una letteratura e di
canti sui Martiri di Gorcum e il recupero di varie reliquie disseppellite da
pii pellegrini favorirono la crescita della loro fama e della loro venerazione.
Nel 1615 le ossa dei Martiri furono esumate, in segreto, da alcuni francescani
e messe al sicuro nei Paesi Bassi Meridionali. Poco dopo si iniziò il processo
canonico che si concluse con la solenne beatificazione nel 1675, mentre fu Papa
Pio IX a canonizzare i Martiri di Gorcum nell’Anno Santo 1867 nella ricorrenza
del 1800° anniversario della morte di san Pietro. Nel contesto dei moti risorgimentali
in Italia e della minaccia dell’autorità spirituale del papato, i Martiri di
Gorcum furono presentati anche come Martiri per il Primato del Papa. La loro
canonizzazione destò una rifioritura della loro venerazione. Dopo il
ritrovamento del sito del martirio e l’acquisto da parte della Chiesa
cattolica, esso divenne luogo di pellegrinaggio nazionale nei Paesi Bassi,
dove, nonostante l’endemico clima anti-devozionale e anti-romano, i Martiri di
Gorcum godono, da alcuni an-ni, di un interesse crescente. Soprattutto grazie
all’apostolato degli Ordini della famiglia francescana, alla quale la maggior
parte dei Martiri di Gorcum apparteneva, sono state loro dedicate, anche fuori
dei Paesi Bassi e del Belgio, fondazioni, parrocchie e scuole, favorendo la fama
e la venerazione di questi Martiri per l’Eucaristia in tutto il mondo.
L’elenco
Nell’elenco che segue, i
nomi dei singoli martiri e delle località di cui erano nativi sono riportati
seguendo il Martirologio Romano del 2004.
61450 – Nicola
Pieck, sacerdote dei Frati Minori
99246 – Girolamo da Weert, sacerdote dei Frati Minori
99247 – Teodorico van der Eem, sacerdote dei Frati Minori
99248 – Nicasio da Heeze, sacerdote dei Frati Minori
99249 – Villeado di Danimarca, sacerdote dei Frati Minori
99250 – Goffredo da Melver, sacerdote dei Frati Minori
99267 – Antonio da Hoornaar, sacerdote dei Frati Minori
97495 – Antonio da Weert, sacerdote dei Frati Minori
99251 – Francesco da Roy, sacerdote dei Frati Minori
99252 – Pietro d’Assche, religioso dei Frati Minori
99253 – Cornelio de Wijck, religioso dei Frati Minori
99254 – Giovanni da Oisterwijk, sacerdote dei Canonici Regolari di Sant’Agostino della Congregazione di Windesheim
90786 – Giovanni da Colonia (Jan Heer), sacerdote dell’Ordine dei Predicatori
99255 – Adriano da Hilvarenbeek, sacerdote premostratense
91118 – Giacomo Lacops, sacerdote premostratense
93491 – Leonardo Veghel, sacerdote della diocesi di Utrecht
99256 – Nicola Poppel, sacerdote della diocesi di Utrecht
99257 – Goffredo Duynen, sacerdote della diocesi di Utrecht
99258 – Andrea Wouters, sacerdote della diocesi di Haarlem
Autore: Ben Hartmann
Fonte : Notitiae - www.cultodivino.va
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/93406
De nitten hellige
Gorkum-martyrene (d. 1572)
Minnedag:
9. juli
Martyres Gorcomiense
De såkalte
Gorkum-martyrene var en gruppe på nitten prester og ordensbrødre som ble hengt
i 1572 av militante kalvinister i Brielle (nå Den Briel) i provinsen
Zuid-Holland i Nederland. Gruppen besto av elleve fransiskanere fra ordenens
sidegren Observantene (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs),
som nå er del av fransiskanernes hovedgren (OFM) (Minderbroeders), som kom
fra klosteret i Gorkum (Gorinchen, Gornichen, Gorcomium; nå Gorinchem) i
provinsen Zuid-Holland i Nederland, hvorav ni var prester og to legbrødre, i
tillegg til tre sekularprester (wereldheren) og en
augustinerkorherre (augustijner koorheer). Til disse femten kom senere en
dominikaner (predikheer), to premonstratensere (norbertinere) og enda en
sekularprest.
Gorkum-martyrene kalles
offisielt «Den hellige Nikolas Pieck og hans ledsagere». De er:
Nikolas Pieck,
prest OFMObs (Nikolaus, Nicolaus; nl: Nicolaas, Claes) (Pick, Pik, Pichius,
Pickius, Picchius) (1534-72), født i Gorkum i 1534, fra rundt 1568 guardian i
klosteret i Arkelstraat i Gorkum.
Hieronymus van
Weert, prest OFMObs (nl: Jeronymus, Jeroen) (Werdanus) (ca 1522-1572), født
rundt 1522 i Weert, rundt to mil sørøst for Eindhoven i Limburg i Nederland,
sogneprest i Goirle og fra 1570 viseguardian i klosteret i Gorkum.
Theodor van der Eem,
prest OFMObs (Theodoricus, Theodorus, Dietrich; nl: Dirk, Diederik, Dirck) (av
Embden, Emdenus) (ca 1499-1572), født i Amersfoort, kapellan for en kommunitet
av fransiskanske tertiarsøstre i Gorkum.
Nikasius Janssen
van Heeze, prest OFMObs (Nicasius, Nicaise) (1522-72), født i 1522 på
slottet Heeze, få kilometer sørøst for Eindhoven i Noord-Brabant i Nederland.
Villehad av Danmark,
prest OFMObs (Willehadus, Willehad, Wilhade; dk: Villads) (de Dania, de Deen)
(1482-1572), født i 1482 i Holsten i Danmark (nå Holstein i Tyskland). Flyktet
fra reformasjonen i Danmark, England og Skottland og endte i Gorkum.
Godfred van Melveren, prest
OFMObs (Godefridus, Godfried, Godefrid Coart; nl: Govaert) (av Mervel, av
Merveille, Mervellanus) (1512-72), født i 1512 i Melveren, i dag en del av
Sint-Truiden/Saint-Trond i provinsen Limburg i regionen Flandern i Belgia. v.
Mervel. Sakristan i fransiskanerklosteret i Gorkum
Antonius van Weert, prest
OFMObs (de Werta, av Werden, Werdanus) (ca 1522-72), født rundt 1522 i Weert,
rundt to mil sørøst for Eindhoven i Limburg i Nederland.
Antonius van
Hoornaar, prest OFMObs (d’Hoornaert, av Hornaire) (d. 1572), født på ukjent
tidspunkt i landsbyen Hoornaar nær Gorkum i Zuid-Holland.
Frans de Roye,
prest OFMObs (Franciscus, François) (da Rove, de Rauga, Rodes) (1549-72), født
i 1549 i Brussel/Bruxelles i det nåværende Belgia. Han var den yngste martyren
med sine 23 år.
Peter van Assche,
legbror OFMObs (Pieter, Petrus) (van der Slagmolen d’Assche, d’Assche van der
Slagmolen, av Asca) (1530-72), født i 1530 i landsbyen Assche i Brabant.
Kornelius van Wijk,
legbror OFMObs (nl: Cornelius, Cornelis) (1548-72), født i 1548 i en landsby
som nå heter Wijk-bij-Duurstede i provinsen Utrecht. Han var den nest yngste,
24 år gammel.
Leonard van Veghel (Leonhard,
Leonardus; nl: Lenaert) (van Vechel, van Wichel, Vechelius, Vecchelius)
(1527-72), født rundt 1527 i 's-Hertogenbosch (fr: Bois-le-Duc) i Noord-Brabant
i Nederland, sekularprest og fra 1566 sogneprest i den store
Johanneskirken (Sint-Janskerk) i Gorkum.
Nikolas Janssen
Poppel (Nikolaus, Nicolaus; nl: Claes) (1532-72), født i 1532 i den
lille landsbyen Poppel ved Weelde ved Antwerpen i dagens Belgia, sekularprest,
kapellan i Johanneskirken i Gorkum.
Godfred van Duynen (Godfried,
Godefridus, Gottfried) (ca 1502-72), sekularprest, født rundt 1502 i Gorkum,
arbeidet i en årrekke som sogneprest i en by i Nord-Frankrike, levde som pensjonert
prest i Gorkum.
Johannes Lenaerts
van Oosterwijk, prest og augustinerkorherre CRV (nl: Jan, Joannes)
[Lenaertsz] (van Oisterwijk, av Osterwik, Ostervicanus, Osterwicanus) (ca 1504-72),
født rundt 1504 i Oosterwijk (nå Oisterwijk) i provinsen Noord-Brabant i
Nederland, kapellan for augustinske nonner (beginere) i Gorkum.
Johannes av Köln,
prest OP (Ioannes, Joannes, Johan, Jan (Ioannes Coloniensis; nl: van Keulen van
Hoornaar, van Hoornaer) (ca 1500-72), født rundt 1500 i Köln i den nåværende
delstaten Nordrhein-Westfalen i Tyskland, sogneprest i Hoornaar ved Gorkum.
Hadrian Janssen van
Hilvarenbeek, prest OPraem (Adrian, Hadrianus; nl: Adriaan Janszen)
(Becanus) (1528-72), født i 1528 i Hilvarenbeek i Noord-Brabant i Nederland,
premonstratenser i klosteret i Middelburg, fra påsken 1572 sogneprest i Monster,
en landsby nær munningen av Maas. Adrianus v. Hilvarenbeek.
Jakob Lacops,
prest OPraem (Iacobus, Jacques) (Lacoupe, Lacop Lacobs) (1541-72), født i 1841
i byen Oudenaarde i den belgiske provinsen Øst-Flandern, premonstratenser i
Middelburg, assistent i et nabosogn til Monster, deretter kapellan i Monster.
Andreas Wouters,
sekularprest (nl: Andries) (Woutersz, Walter, Waltherus) (ca 1542-72), født
rundt 1542 i landsbyen Heinenoord (Heinort) i Oud-Beijerland i provinsen
Zuid-Holland i Nederland, sogneprest i hjembyen. Han levde sammen med en
kvinne.
På den tiden raste
opprøret mot den legitime herskeren i Nederlandene, kongen av Spania, og
kanskje en like sterk kamp mot den romerske kirken. Mange brukte kampen for
landets uavhengighet som et middel til å berike seg selv og ta en barbarisk
hevn for overgrep som hadde skjedd under den nåværende administrasjonen. Blant
de mange var sjøtiggerne, et merkelig sammensurium av fattige adelsmenn og
kjøpmenn og kalvinistiske flyktninger, arbeidsledige håndverkere, fiskere og
båtfolk og bortløpne geistlige, eventyrere og kjeltringer. Tiggergjengene,
ledet av banditter og frafalne, drev sjørøveri for å tjene til livets opphold,
og det var hovedsakelig prester og munker som ble rammet.
Riktignok led de
gjentatte ganger blodige nederlag, blant annet for guvernøren i Bossu, men de
kom tilbake igjen og foretok plutselige angrep på kystbyer, spanske handelsmenn
og lignende. Vanligvis samlet de sine tropper i engelsk farvann, og foretok
sine raids derfra, utstyrt med fribrev fra prins Willem av Oranien (1533-84),
den spanske kongens guvernør i Nederlandene, som snart hadde oppdaget en mektig
alliert i dem, ettersom den hæren han hadde samlet i Tyskland, ble bundet opp
mot hertugen av Alva, som var sendt av kong Filip II. Han oppnådde ingen
suksess, og hæren ble til slutt oppløst på nytt på grunn av mangel på penger.
Willem I, prins av Oranien
(1533-84), også kjent som Willem de Zwijger (Vilhelm den tause), men oftest
kjent som Vilhelm av Oranien (nl: Willem van Oranje), var lederen for den
hollandske oppstanden mot de spanske habsburgerne som var starten på den
såkalte Åttiårskrigen (1568-1648) som resulterte i formelle uavhengighet for De
forente provinsene (senere Nederland) i 1648. Han var født i huset Nassau som
greve av Nassau-Dillenburg. Han ble prins av Oranien i 1544 og dermed
grunnleggeren av huset Oranien-Nassau og stamfar for det nederlandske
kongehuset. Han tjente opprinnelig habsburgerne, men spanjolenes forfølgelse av
de tyske protestantene fikk ham til å slutte seg til det hollandske opprøret.
Han ledet hollenderne til flere suksesser i kampen mot spanjolene. Han ble lyst
fredløs av den spanske kongen i 1580, og i 1584 ble han snikmyrdet i Delft.
Så var disse sjøtiggerne
hederlige krigere for Nederlands uavhengighets sak? På ingen måte, de var først
og fremst pirater av verste slag, en antisosial gjeng drevet av grådighet og
hevn. De nybakte sjørøverne var rekruttert fra den fattige adelen, fra
poldergutter og menn (polder var det gjenvunne landet under havnivå),
forbitrete arbeidere og bortløpne geistlige, og i 1566 tok de navnet
tiggere (geuzen) som en hedersbetegnelse, og de anti-spanske styrkene
ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner» (Gueux
de mer). Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen med dem til
lovløse røverbander, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene
og lette etter noe å plyndre. Tiggerne ble ikke bare drevet av grådighet, men
også av et kraftig hat mot den katolske religion. Opprøret mot Spania var også
et opprør mot Roma. Den reformerte ånd som grep om seg blant piratene, førte
spesielt til overgrepene mot alt «papistisk».
En alvorlig tilbakeslag
syntes å ramme dem da dronning Elisabeth I av England ønsket å komme på bedre
fot med sin tidligere svoger kong Filip av Spania (1556-98), som var gift
(1554-58) med Elisabeths halvsøster, den katolske dronning Maria I Tudor
(1553-58) («Bloody Mary»). Elisabeth I forbød sjøtiggerne å oppholde seg i
engelsk farvann, noe som tvang deres flåte under kommando av admiral og greve
Willem van der Marck, greve av Lummen/Lumey i belgisk Limburg, til å seile til
den nederlandske kysten, hvor de ankom i en desperat tilstand, nesten uten mat.
Admiral van der Marck
bestemte seg deretter for å våge et dristig slag i form av et forsøk på å
bemektige seg Den Briel. På sin side hadde sjøtiggerne reformatorene i landet,
som hadde mange tilhengere i Den Briel. Kanskje spekulerte van der Marck i å få
deres hjelp, og godt hjulpet av støtte fra forrædere i byen, lyktes han faktisk
i å overmanne denne befestede byen og gjøre den til utgangspunkt for videre
virksomhet.
For den 1. april 1572,
tirsdag i Den stille uke, kom det kort tid etter middag en flåte av tyve
ukjente skip til syne ved munningen av elven Maas på høyde med festningsbyen
Brielle i provinsen Zuid-Holland. Mannskapet spurte den lokale ferjemannen, som
var nysgjerrig på hvem de var, om det var spanske soldater i byen. Etter hans
negative svar, sendte de ham til byens magistrat (stadsmagistraat) med
krav om at de skulle åpne portene for tilhengerne av prinsen av Oranien. Byens
fedre i Brielle forsto umiddelbart at de måtte forholde seg til de fryktede
sjøtiggerne, og de overga seg uten kamp.
I den erobrede byen
Brielle og overalt hvor det oransje-hvit-blåe flagget vaiet, så man dette
raskt. I kirkene ble statuene slått i stykker og kastet på bålet, altrene ble
brutt ned og alt av verdi ble plyndret, vievannskar ble skjendet og messeklær
revet opp og tilgriset. Sognekirkene Sinte-Catherijne og Sint-Pieter på
Maarland ble ombygd for kjetterske gudstjenester. Spesielt fikk presteskapet
unngjelde. I St Elisabeth-klosteret tok tiggere en munk som var ute av stand
til å flykte i tide, skar av ham ørene og spikret det ene på kirkedøren og det
andre på porten. Hendrik Bogaert, sogneprest i Hellevloetsluis, hang på en
stang med avkuttede fingertupper og tær og med ansikt og nakke gjennomboret.
Vlissingen, Veere,
Enkhuizen, Hoorn, Leiden og Haarlem var snart i hendene på sjøtiggerne, og
Dordrecht ble overmannet av dem i andre halvdel av juni 1572. Gorkum fryktet at
de ville lide samme skjebne som det nærliggende Dordrecht. Gorkum lå en
dagsreise fra Brielle, seksti kilometer inn i landet. Nyheten om erobringen av
festningsbyen og grusomhetene som ble begått der, spredte seg raskt. De
katolske prestene i Gorkum var fullstendig klar over alvoret i situasjonen og
den overhengende faren. Den tause fransiskanerpateren Nikasius Heeze hadde
flere år tidligere spådd «at det var en ny forfølgelse i vente, så forferdelig
at katolikkene ville måtte gjemme seg i huler og skoger for å unnslippe de
morderiske kjetterne». Hans medbror Hieronymus van Weert var mindre stille av
natur, og han klaget over myndighetenes pliktforsømmelser: «Ingen bryr seg
lenger om å beskytte religionen. Kjetterne lever fritt, de lar dem holde på.
Trosetterforskningen sover».
En slik lunkenhet kan
sogneprest Leonard Veghel som ble utnevnt i Gorkum i 1566, absolutt ikke
bebreides for. for han forkynte mye og ivrig mot den nye doktrinen. På påskedag
1572 sa han under sin preken: «Borgere av Gorkum, kjetterne er nå herrer i
Brielle. Det er stor frykt for at de vil komme hit. Her i kirken, under min
tjeneste, er det noen som har solgt oss allerede på forhånd, og det eneste som
gjenstår, er å utlevere oss til våre fiender. Jeg forutser at disse problemene
vil skape martyrer, men jeg er redd for at jeg er uverdig for en så stor
herlighet. Tross alt, ingen er en martyr med mindre han har opparbeidet seg et
godt og velsignet liv».
Raskt satte bekymrede
slektninger de geistlige under press for å flykte i tide. For eksempel fikk
kapellan Nikolas Poppel besøk av sin gamle far, som kom helt fra Weelde for å
overtale sønnen til å forlate byen Gorkum. Men p. Nikolas ønsket ikke å forlate
sin flokk i en tid da de hadde størst behov, så han siterte sin herre: «Den som
elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig» (Matt 10,37). Nikolas’
far dro tilbake alene med tårer i øynene, men dypt i sitt hjerte var han
umåtelig stolt av sin sønn. I samme ånd forble alle prestene i Gorkum på sin
post og ventet på den kalken som Herren ville gi dem å drikke.
Hertugen av Alva
residerte i Brussel da han fikk vite nyheten om Brielles fall. Han bestemte seg
for å forsterke den strategiske havnebyen Vlissingen ved munningen av
Westerschelde. Men de spanske troppene som ankom på påskedag, fikk ikke
tillatelse til å komme inn i byen, for folk var opprørt og forhindret byens magistrat
fra å åpne portene. Og umiddelbart viste det seg at det nederlandske opprøret
fra begynnelsen ble støttet av fremmede makter: «Nå har det også strømmet til
utenlandske tropper: Tseraerts, en adelsmann fra Brabant, kom som guvernør
fordi prinsen av Oranien med vallonske og oversjøiske franske tropper kom fra
Frankrike; britiske tropper seilte ut med sin regjerings medviten og
ligger i byen» (Pieter Geyl: Geschiedenis van de Nederlandse stam,
Amsterdam/Antwerpen, 1961). Den utenlandske bistanden var anti-spansk, men også
anti-katolsk: franskmennene var hugenotter fra La Rochelle, mens de engelske
adlød Elizabeth I.
Vlissingens overgang til
prinsen av Oraniens side fikk følge av flere byer i Holland og Zeeland, hvor de
kalvinistiske opprørerne ble stadig sterkere. Et nøye planlagt mesterstykke var
da hertugen av Alva helt uventet ble angrepet av Lodewijk av Nassau, prinsen av
Oraniens bror, i Bergen/Mons i Henegouwen/Hainaut, i den sørlige delen av
Nederland. Deretter begynte det opprør på alle kanter. Hertugen av Alva som
hadde samlet tropper for å rense Holland og Zeeland, vendte seg brått mot den
sørlige grensebyen på grunn av trusselen mot Brussel, og kontakten med de
franske hugenotter veide tyngre enn forsvaret av havnene. Nord kunne vente og
ta sin sjanse. Mens hertugen av Alva beleiret Bergen og Lodewijk av Nassau
forgjeves forsøkte å redde byen, falt i Holland den ene byen etter den andre
til prinsen av Oranien: den 19. juni Oudewater, den 20. juni Hoorn, den 21.
juni Gouda, den 23. juni Alkmaar og den 25. juni Dordrecht. Scenariet for
«frigjøringen» var den samme overalt: en gjeng sjøtiggere gikk inn gjennom de
åpne byportene og begynte umiddelbart jakten på prestene. For eksempel
led fransiskanerpatrene
i Alkmaar martyrdøden.
En av martyrenes
viktigste ledere var Leonard av Veghel (Lenaert), en god teolog som i 1572 var
sogneprest i Gorkum. Sogneprest Leonard forsto at beleiringen ikke bare tok
sikte på å befri befolkningen fra Alvas pinefull vold og tyranni, men at også
den katolske tro ville bli overfalt hos hans sognebarn. Etter at han hadde
oppfordret folk til å være lojale mot Kirken og kongen, brakte han de hellige
kar til borgen i byen. Han uttalte flere ganger fra prekestolen at han lurte på
om han ville beholde livet. Mentaliteten hos hans sognebarn ga ham en permanent
tristhet.
Gorkum trengte ikke å
vente lenge på sin skjebne. De hadde bare tyve soldater under kommando av
lensmannen Caspar Turk. Borgerskapets mot hadde falt til et svært lavt nivå, og
det var dessuten svært mange tilhengere av reformasjonen innenfor Gorkums
murer. De hadde en gang dukket opp bevæpnet i p. Leonards sognekirke, for hans
iver i å forkynne den katolske tros sannheter var en torn i øyet på dem.
De katolske lederne
frykte det verste av sjøtiggerne, så de trakk seg tilbake til borgen i Gorkum,
som ble ledet av den lojalistiske lensmannen. Kapellan Poppel brakte også
sakramentet i sikkerhet. Men til slutt nektet han og sogneprest Veghel å
forlate sin flokk, og fransiskanerne under ledelse av sin guardian ønsket å bo
i sitt kloster i Arkelstraat. Grytidlig om morgenen den 26. juni feiret p.
Nikolas Poppel for siste gang messen i St Martin. Da det deretter viste seg at
tidevannet hadde snudd og at ingen av deres medborgere fortsatt lyttet til dem,
ble sekularprestene overtalt til å søke tilflukt i borgen. Fransiskanerne
brakte sin kirkeskatt og klosterets bibliotek til borgen,
Guardian Pieck kalte i
mellomtiden sine brødre sammen. Han visste at de fleste sto sterk i troen som
eiketrær, men det var noen få uføre som skulle gis mulighet til å redde seg
selv fra livsfare og samtidig opprettholde troen og løftene. Derfor dro også
han i spissen for sin kommunitet til borgen. Han selv ville ha foretrukket å
bli værende, men han hadde ansvaret for deres frelse. Hvor mye det enn kostet
ham, måtte han bo hos brødrene for å styrke dem og forberede dem på å gå dit
det var nødvendig.
Kort tid etter middag,
klokken ett torsdag ettermiddag den 26. juni, kapitulerte byens magistrat.
Byporten ble åpnet av innbyggerne, og sjøtiggerne marsjerte til byens rådhus
ledet av en viss Marijn Brant, en tidligere lekterskipper som var gjort til
sjøtiggerkaptein. Til de sammenstimlete publikummerne kunngjorde han det nye
regimet. Han ba dem om å sverge troskap til kongen og hans guvernør i
Nederlandene, Willem av Nassau, prins av Oranien, om modig å motstå tyrannen
Alva og å holde seg til det rene evangeliet. Selv i øyeblikkets spenning så
folk lett tvetydigheten i denne eden. Det som plaget dem, var at de i ett
åndedrag skulle sverge troskap til kongen og til hans motstander prinsen, og
«Det rene evangeliet» hadde en lei bismak. Marijn Brant ropte: «Vive le
Gueux!», og folket svarte med én røst: «Vive le Gueux!»
Den lille besetningen på
borgen bød på langvarig motstand, men de måtte til slutt gi opp mot en syv
ganger så stor overmakt. Lensmannen innså at han ikke hadde nok soldater og at
borgen var i for dårlig stand til å tåle et angrep fra sjøtiggerne. De tok i
tillegg kontrollen over byens kanoner, som raskt kunne avgjøre kampen i deres
favør. Caspar Turk slo imidlertid det siste angrepet fra Marijn Brant tilbake
fra Det blå tårnet, som var siste skanse, med en så kraftig motstand at
befalhaveren for sjøtiggerne gikk med på forhandlinger og sverget under ed på
at alle som var i festningen, skulle bevare livet og få fritt leide dersom Det
blå tårnet overga seg. Byens forsvarere overga seg til sjøtiggerne på denne
betingelsen, men straks heretikerne hadde full kontroll over byen, hadde de
glemt sine løfter om prestene. For en sjøtiggers ord betydde svært lite. Ikke
før hadde Det blå tårnet blitt okkupert av hans menn, så beordret Brant at alle
som var tilstede, skulle tas med til den store salen, og da de hadde samlet deg
der, kastet Brants menn seg over prestene. Med overgivelsen av Det blå tårnet
begynte Gorkum-martyrenes martyrium. På grunn av byens seige motstand bestemte
erobrerne seg for å ta hevn, så de bestemte seg for å arrestere byens prester
og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.
Byens råd møttes også i
et rom ved siden av og satte opp en liste med navnene på gode katolikker. I
strid med Brants ord ble Caspar Turk tatt til fange med sin kone og barn. To
legfolk, Aert de Coninck og Dirk Bommer, ble drept i Gorkum. Da sistnevntes
sønn var på vei til galgen, møtte han en jente som spurte ham om han ville
gifte seg med henne, og han ble da satt fri i henhold til en gammel lov.
I borgen ble de geistlige
skilt fra de katolske lekfolkene, arrestert og drevet sammen inn i et rom hvor
det var høye stiger og tau for å gjøre dem redde for at de ville bli hengt
øyeblikkelig. Men de fremtidige martyrene undertrykte stille sin frykt og ba
stille. De rasende bødlene jagde dem da til borgens underjordiske fangehull,
hvor de våket gjennom en forferdelig natt. Femten av martyrene, det vil si de
elleve fransiskanerne, augustinerkorherren og de tre sekularprestene, satt
fengslet der mellom 26. juni og 6. juli 1572.
Noen av dem hadde lett
kunnet unngå døden, ettersom innflytelsesrike og rike slektninger gikk i
forbønn for dem, som Leonard av Veghel og Nikolas Pieck. Men begge valgte å bli
værende for å styrke sine brødre. Spesielt p. Pieck, som var fra Gorkum, måtte
fra fredag den 27. juni til de siste øyeblikkene av hans liv, motstå presset
fra sine brødre, som ikke lot noe være ugjort for å holde ham i live. Selv
prøvde de å bevege guardianen til å gjøre innrømmelser eller skinninnrømmelser
overfor sjøtiggerne. Men troshelten sto modig imot disse prøvelsene.
Samme dag ble han
spesielt plukket ut og brutalt torturert. Noen fulle sjøtiggere kom plutselig
inn og krevde en påstått skatt som papistene måtte ha gjemt et sted. «Jeg er
klar», sa en stemme, og Leonard Veghel kom frem og kastet seg på kne, klar til
å bli den første til å gå i døden. «Ikke blod, men sølv og gull!» skrek
piratene og skjøv ham til side. En av dem skjøv frem p. Nikolas Poppel,
kapellanen i Gorkum: «Penger og gull, papist, eller livet ditt!» Ingen svar.
Sjøtiggeren pekte med en ladd pistol på sitt offer. «Hei, hvor er nå din
slangemunn? Og du har skrytt av at du ville dø for din religion?» Kapellanen
svarte: «Ja, jeg ønsker å dø for den katolske tro, og fremfor alt for læren om
at Jesus Kristus virkelig er til stede i sakramentet under skinn av brød og
vin». Deretter sa han høyt: «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd!»
Den nitti år gamle p.
Villehad hørte visstnok en av sjøtiggernes skriftemål, og banditten spurte:
«Hva har du å svare på mitt skriftemål?» Den gamle mannen svarte: «Jeg vil be
til Gud for deg». Da overfalt mannen ham og slo ham med knyttnevene med ville
slag i ansiktet. Ved hvert slag gjentok p. Villehad: «Deo gratias! (Gud være
lovet!)». Ni netter skulle denne korsveien vare, og ingen av martyrene ble
spart.
Etter at de kjetterske
bandittene hadde dratt, fikk p. Nikolas Pieck bevisstheten tilbake, for han
hadde bare besvimt. Så snart han var i stand til å snakke igjen, kom det ingen
klage over hans lepper, men han uttalte at tilsynelatende var døden i galgen
ikke på langt nær så vanskelig som han hadde trodd. Han forutså allerede
slutten og ønsket å styrke sine brødre. Han erklærte at i forsvar for troen var
han rede til å gjennomgå den samme mishandlingen igjen, og til og med en enda
verre behandling, hvis det behaget Gud, og så ofte som det behaget Gud. «For
lidelsene her er ikke verdige til sammenligning med den herlighet som kommer
til å bli åpenbart for oss».
Dagen etter ble det gjort
flere forsøk på å få dem til å falle fra sin katolske tro. Soldatene behandlet
dem grusomt, og de ble hånet og mishandlet, delvis på grunn av forakt for deres
religion, men også for å finne ut hvor kirkesølvet var gjemt. Den gamle
augustinerkorherren Johannes Lenaerts var så svak at han knapt kunne stå, men
alle bar sitt martyrium med tålmodighet. Kalvinistene startet en diskusjon med
dem om eukaristien og pavens primat. Men heretikerne fant seg snart trengt opp
i et hjørne av de klare bevisene som ble lagt frem av guardianen og hans
brødre. De håpet i det minste å kunne overtale en av legbrødrene, den unge
hellige Kornelius van Wijk, men han svarte ganske enkelt at han var i
overensstemmelse med alt hans guardian hadde sagt.
Mandag den 30. juni ble
to sivile, som var personlige fiender av sjøtiggerne, henrettet. På oppfordring
fra mange av sogneprest Leonard Veghels venner i byen fikk de frigitt ham og
hentet ham ut fra fengselet for å bistå de to dødsdømte katolske legmenn med
sakramentene i deres siste øyeblikk før de ble henrettet ved henging. Etter den
urettferdige henrettelsen begynte de nye herskerne å føle misnøyen blant
tilskuerne og hvor mye sympati som gikk presten. Stemningen i byen lot til å
svinge litt til fordel for fangene. Marijn Brant fikk p. Leonard brakt til
rådhuset og lovet ham midlertidig frihet på en betingelse, at han ville holde
en passende preken i kirken den 2. juli på festen for Marias gjesting (nå
31. mai). De håpet på at den gode mannen i mellomtiden hadde blitt så skremt av
de siste dagenes behandling, at han ville forkynne i favør av den nye
doktrinen.
I dagene i frihet
oppmuntret han sine sognebarn. Disse tre dagene i frihet var som bestemt av
forsynet, fordi det var derfor historien om hva som skjedde i borgen i Gorkum,
har blitt kjent for oss, inkludert de ulike typer tortur martyrer måtte tåle.
Sjøtiggerne håpet å spre den historien at presten hadde falt fra den gamle
troen og derfor blitt satt fri. Men Leonard Veghel så en mulighet for at han
enda en gang offentlig kunne forkynne sannheten i den katolske religion.
Umiddelbart etter
prekenen kom p. Leonards søster Maria og ba ham om å komme til deres eldre mor
i ‘s-Hertogenbosch (Den Bosch), som var dødelig syk. Hans søster og hans venner
oppnådde fritt leide for ham til for å besøke moren. Uforstyrret forlot han og
søsteren byen og krysset elven Merwede til Woudrichem i provinsen
Noord-Brabant, hvor han ventet til hestene var klare, mens han rolig ba sitt
breviar. Men ikke før hadde han forlatt Gorkum, før hans fiender spredte
ærekrenkende rykter om at han var dratt for å oppdatere spanjolene om hva som
skjedde i byen. Mens han satt i Woudrichem og leste sitt breviar, kjørte en gjeng
kjeltringer forbi, og de ropte «forræder!» og angrep ham. Det frie leidet han
hadde fått av Marijn Brant, ble ganske enkelt fratatt ham, og han ble sammen
med sin søster slept tilbake til Gorkum. Det ble han omringet av en rasende
opphisset mengde, som ga en nedrig og injurierende forklaring på
tilstedeværelsen av hans søster og overøste ham med spott og fornærmelser. Hans
sønnlige kjærlighet ble kalt forræderi, hans kyskhet ble bakvasket, og hans
kropp ble overøst med slag og spark. Deretter ble sogneprest Leonard av Veghel
igjen satt i fengsel sammen med de andre fangene.
I mellomtiden forsøkte
slektninger av p. Nikolas Pieck, spesielt hans to brødre, på alle vis å oppnå
hans løslatelse. Sjøtiggerne sa at alle ville bli satt fri hvis de ville
avsverge troen på paven som Kirkens overhode. Men alle nektet igjen, og
guardianen erklærte: «Jeg vil ikke forlate fengselet dersom ikke mine medbrødre
der følger med meg, og selv om det var bare en som ble holdt tilbake, og han
var den ubetydeligste av dem alle, ville jeg bli igjen her sammen med ham». Da
p. Nikolas’ brødre erklærte at man kunne gi avkall på pavens primat uten å
fornekte Gud, viste han dem at den som atskiller seg fra paven, atskiller seg
fra Kirken, og at den som forsaker Kirken, forsaker Kristus Herren. Deretter sa
han med hellige trosiver: «Jeg ville heller lide døden for Guds ære enn å
avvike fra den katolske tro med den minste hårsbredd».
Da hele presteskapet i
Gorkum ble fengslet, overtok den hellige dominikanerpateren Johannes av Köln
(nl: Keulen),, som var sogneprest i Hoornaar fem kilometer fra Gorkum, de
forefallende oppgavene som dåp og de siste sakramenter. Han dro gjentatte
ganger i skytteltrafikk frem og tilbake mellom Gorkum og Hoornaar, helt til han
ble fanget av sjøtiggerne og fengslet sammen med de andre den 3. juli. Der
traff p. Leonard ham da han ble fengslet på nytt. Den halvt forvirrede Godfred
van Duynen var også der igjen. Brant hadde satt fri denne gamle mannen, men da
soldatene tok ham til porten, møtte de en mann fra Gorkum som spurte dem hva de
gjorde. De sa: «Denne stakkars idioten skal settes på frifot». Den andre
svarte: «En idiot? Han hadde vett nok til å lage Gud, så da vil han også ha
vett nok til å bli hengt». Det var nok til å få sjøtiggerne til å snu med sitt
offer. Gud ville ikke at han skulle gå glipp av martyrkronen. «Å lage Gud»
henviser til læren om Kristi virkelige nærvær i eukaristien. Når presten under
den hellige messe sier den eukaristiske bønn og forvandlingsordene over brød og
vin, forvandler brød og vin seg til Jesu legeme og blod. I katolsk teologi
kalles dette realpresens.
Til Gorkum kom apostaten
Jan Omal, tidligere katolsk prest og kannik i kapittelet i Liège/Luik
(Lüttich), som på grunn av ambisjoner var gått over til kalvinistene og nå var
«justisminister» for den grusomme kommandanten for Watergeuzen, admiral
Willem van der Marck (1542-78), greve av Lummen/Lumey i belgisk Limburg, som
vanligvis bare ble kalt Lumey. Han var kjent for sitt hat mot katolisismen. Jan
Omal skulle erobre Zaltbommel i provinsen Gelderland, men han ble slått hardt
tilbake med et tap på seksti av hans menn. Full av sinne vendte han den 3. juli
tilbake til Gorkum, hvor han fikk høre av noen tilhengere at borgerskapet var
misfornøyde og ville rette en forespørsel til prins Willem av Oranien, slik at
Marijn Brants løfter ved overgivelsen av borgen skulle etterkommes i sin
helhet. Dermed virket det som om sjøtiggernes bytte skulle unnslippe. Men Jan
Omal bestemte seg for å unngå dette ved å fjerne de fangede papistene i
stillhet fra Gorkum og bringe dem nærmere kysten til Brielle, hvor Lumey hadde
sitt hovedkvarter.
Mot slutten av kvelden
lørdag den 5. juli kom den fryktede terrortimen, og fulle sjøtiggere stormet
nok en gang inn fengselskjelleren og rev av fangene ytterklærne så de sto der i
undertrøyene. De som motsatte seg behandlingen eller protesterte, ble slått.
Rundt midnatt bega fangene og deres voktere seg på vei. Byen skulle ikke få
vite at deres prester var utvist, fordi de ikke ønsket mer sympati og risiko. I
tillegg til de femten opprinnelige martyrene, elleve fransiskanere, en
augustinerkorherre og tre sekularprester, samt dominikaneren Johannes av Köln
som var kommet til senere, inkluderte gruppen også fransiskanerpateren Willem
av Liège, kannik Pontus de Huyter og den sekstenårige fransiskanske novisen
Hendrik.
Disse nitten fangene ble
brakt ombord på en lekter som lå klar og skulle ta dem til Dordrecht på elven
Maas. Fangene ble plassert i lasterommet. Sannsynligvis fordi alt dette ikke
var ille nok for dem, ble de underveis flyttet over til en gammel
muslinglekter, som stanket forferdelig av bedervede muslinger. Natten var kald
og plaget dem like mye som den uutholdelig lukten. Klokken ni om morgenen
søndag den 6. juli kom de frem til Dordrecht, hvor fangene ble fremvist for
nysgjerrige bak et seil mot betaling, og der kom mobben for å se prestene og
øse fornærmelser over dem av hjertens lyst. Klokken tre om ettermiddagen
fortsatte reisen til Den Briel, hvor de ankom grytidlig på morgenen mandag den
7. juli. Martyrene måtte bli værende ombord.
Fangene hadde gjort alle
forberedelser i tilfelle de skulle bli hengt. Men dette var bare et grusomt
spill. Det samme gjaldt deres ferd gjennom byen, hvor Lumey ikke nektet seg den
sadistiske gleden ved å slå martyrene som en slavedriver, slik at deres nakne
skuldre og nakke snart var helt hovne og dekket av blod. Først etter en ny flom
av skjellsord ga admiralen ordre om å bringe dem til fengselet i Den Briel. Det
befant seg i et tårn med tre etasjer, som alle i høyeste grad var trange og
skitne. Den nederste etasjen var en grotte som var som en pestkloakk og fløt av
avføring, for der samlet all skitten fra de to øvre etasjene seg. Martyrene ble
kastet i denne kloakken. Men lidelsens kalk var ennå ikke blitt tømt til
bunnen.
Da de ble kastet i
fangehullet, satt det fra før fire andre prester der, to premonstratensere og
to sekularprester. De to premonstratenserne var Hadrian van Hilvarenbeek og
Jakob Lacops. De tilhørte klosteret Middelburg, men var stasjonert i landsbyen
Monster for å drive sjelesorg der. Om natten mellom den 6. og den 7. juli ble
de lokket fra prestegården av sjøtiggere og tatt med til Brielle med båt.
Underveis ble sjøtiggerne tørste, og spurte fiskere som dro forbi om de ville
bytte til seg en prest for en tønne øl, men de avslo denne handelen. De to
sekularprestene var Andreas Wouters, sogneprest av Heinenoord som hadde levd et
lite oppbyggelig liv, og Andreas Bonders, sogneprest i Maasdam (Maesdam). Disse
fire geistlige var fanget av sjøtiggerne i raid og brakt til fengselet den 7.
juli. Dermed var det i alt 23 ofre for sjøtiggerne som var samlet i det trange
fangehullet.
Jakob Lacops var en mann
av ekstraordinære talenter og elskelige karaktertrekk, slik at alle likte ham.
Dette var kanskje grunnen til at han falt i stolthet og la bort sin munkedrakt.
Selv ble han kalvinistisk predikant og skrev en spottende pamflett mot
ærbødighet for de hellige. Men ganske snart snakket samvittigheten, og allerede
etter noen måneder var han tilbake i Moderkirkens skjød og brente egenhendig
sin pamflett, som aldri så dagens lys. Han ble deretter kapellan i Monster,
hvor hans eldre bror var sogneprest. Broren døde kort tid etterpå og ble
etterfulgt som sogneprest av Hadrian van Hilvarenbeek.
Klokken tre om
ettermiddagen den 7. juli ble alle fangene drevet til rådhuset, hvor de ble
avhørt i nærvær av admiralen, nesten utelukkende om sin tro. Han førsøkte igjen
å bringe dem til frafall, og det føyelige redskapet han brukte, var den
frafalne presten Jan Omal. Han brukte alle sine krefter til å forsøke gjennom
hån, spott og mishandling av alle slag å få disse Guds tjenere til å gi opp
fellesskapet med Den apostoliske Stol. Hensikten var å sette deres tro på
prøve, fordi for sjøtiggerne var «en frafallen prest bedre enn en død prest». Fangene
ble tilbudt friheten om de fornektet den katolske tro på Alterets Sakrament.
Alle var beundringsverdig
faste i sin tro, men sjøtiggerne la merke til at tre av dem nølte. Det var
kannik Pontus de Huyter, sogneprest Andreas Bonders fra Maasdam og den fransiskanske
novisen bror Hendrik. Umiddelbart ble de tre skilt fra resten og gitt bedre
behandling i et alt for velbegrunnet håp om deres fullstendige frafall. Igjen
kunne man takke forsynet, fordi uten dette frafallet ville historien om de
andres martyrium aldri ha blitt kjent, for Pontus de Huyter, en lærd mann og
historiker, men også bror Hendrik, som var vitner til martyrenes siste
øyeblikk, var senere i stand til å gi svært verdifull informasjon.
Nå kom det brev til
admiralen fra magistratene i Gorkum, som klaget på arrestasjonen av prestene,
som var i strid med det som ble lovet i forhandlingene om overgivelse. Det kom
også brev fra prins Willem av Oranien, lederen for de anti-spanske styrkene,
som ga ordre om at fangene skulle løslates, men denne ordren ignorerte
admiralen. Samtidig fortsatte brødrene Pieck med ekte nederlandsk egenrådighet
sin aktivitet for å få satt fri sin bror, fransiskanernes guardian. De ønsket å
få Nikolas Pieck til å fornekte paven, som Lumey hadde sagt var nok til å gi
dem frihet. På brødrene Piecks anmodning ble seks av martyrene, Nikolas Pieck,
Leonard av Veghel, Hieronymus av Weert, Godfred van Melveren, Hadrian van
Hilvarenbeek og Jakob Lacops, ført til rådhuset for å gjennomgå et nytt forhør
om ettermiddagen tirsdag den 8. juli. De som sto for avhøret, var den frafalne
sognepresten i Den Briel, Andries Cornelissen, og en viss Corstenz Cornelis, en
båteier og ivrig kjetter. Libertatis Primitiae – frihetens første
frukter, lød innskriften på rådhuset i Den Briel, hvor de ble avhørt.
Cornelissen prøvde å
snakke i en fortrolig tone med martyrene og holdt opp for dem resultatet av
deres egenrådighet – en sikker død – og oppfordret dem til å oppgi sin lydighet
til paven. Men med stor entusiasme avviste Nikolas Pieck ham, og Leonard av Veghel
erklærte at han ikke kunne begripe at de ønsket å bringe dem til frafall av
frykt for døden. Noe annet ville det være hvis de kunne overbevise dem om at
katolisismen ikke var Kristi rene lære. Dette gjorde at Cornelissen ikke hadde
noe annet valg enn å gå inn i en teologisk debatt. Sjøtiggerne bestemte at
debatten skulle fokusere på et enkelt punkt: paven. Hvis de fikk patrene Pieck
og Veghel så langt at de vil bryte sin lydighet mot paven – Antikrist for Lumey
og hans kumpaner – ville det være slått en bresje i prestenes motstand. Av de
to predikantene fra den nye læren var det Andries Cornelissen sto for
snakkingen, mens den andre, Cornelis Corstenz, ikke visste noe bedre enn hele
tiden å rope ut: «Heng dem opp!» Hensikten var å snakke ned de romerske geistlige
og fornærme dem. Noe som ikke fungerte.
Og Nikolas Pieck la til:
«Aksepterer du evangeliet? Fra hvem fikk du det? Hvem har lært deg at et
evangelium er av apostelen Matteus, et annet skrevet av Johannes?» Andries
Cornelissen ble stille, fordi han var fullstendig klar over at hans to
utspørrere hadde drevet ham inn i et hjørne. For det eneste svaret på dette
spørsmålet var: «Den hellige kirken og paven». Alle tilstedeværende var synlig
flaue. Tilskuere begynte å blande seg inn og spørre sin egen Andries hånlig om
han allerede var svar skyldig. Med et ulykkelig ansikt bemerket han: «Du
forstår sikkert hvor de vil? De vil at jeg skal si at Guds Ord har kommet til
oss gjennom tradisjonen med sitt idol, anti-Krist, den romerske paven». Leonard
av Veghel svarte: «Ettersom vi skulle debattere om Skriftene, som du foreslo,
og som vi i oppfølgingen av det ønsket kilder, må likevel først etablert, at
det som finnes i Det gamle testamente er den hellige skrift og Guds Ord?» Nå
grep tilskuerne inn, for de innså at deres predikant har tapt.
Hieronymus av Weert ble
fortsatt følt på tennene, samt de to norbertinerne og sannsynligvis kapellanen
Nikolas Poppel. Alle andre «anklagede» svarte like stolt. Admiralen selv ble
opphisset over den elskverdigheten og strålende bekjennelsen som den fremdeles
ungdommelige og vakre Jakob Lacops ga av Det hellige sakrament, og prøvde på
alle måter å bevege ham til frafall. Men den tidligere overløperen var nå et
eksempel på en usvikelig og trofast tro. Alle fangene var urokkelige i sin tro.
Admiralen fór opp i sinne, og under forbannelser ble prestene drevet ut av
«rettssalen». Også dette avhøret var som bestemt av forsynet, fordi det beviste
noe som senere skulle vise seg, nemlig at martyrene i sannhet skulle lide døden
for den hellige tro. De trengte bare å være utro på ett eneste punkt, så ville
de ha reddet livet. I stedet valgte de å bli sanne martyrer for sin tro. Den
triste, men også ærerike slutten nærmet seg.
Om kvelden den 8. juli
satt admiralen i et lystig drikkegilde. Plutselig tok han opp brevet fra Willem
av Oranien, som var adressert til Marijn Brant i Gorkum, og da oppdaget han det
som han først ikke hadde sett, nemlig at Marijn bare hadde sendt ham en kopi.
Han fór opp i et så intenst raseri at selv hans bordfeller ble sjokkert. Han
kalte Brant en stakkar og sa han ikke ville adlyde befalingen fra Willem av
Oranien. «Jeg skal vise ham at jeg er mesteren». Deretter ga han ordre om at
prestene og munkene skulle henges umiddelbart. Han ba sin fortrolige Jan Omal
om personlig å sørge for at hans ordre vil bli utført. Fangene hadde skjønt at
deres død var nært forestående, så de skriftet for hverandre, selv de minste
synder, for å være rene.
Like etter midnatt natten
mellom den 8. og 9. juli kom Jan Omal for å føre fangene til stedet for
henrettelsen. Alle fangene ble slept sammen, unntatt kannik Pontus de Huyter og
sogneprest Andreas Bonders av Maasdam, som allerede hadde gitt etter og blitt
sluppet fri. Så de var 21 igjen. De ble ført til det fraflyttede mannklosteret
for augustinerkorherrer St Elisabeth ten Rugge (Ruggen) ikke langt utenfor
sørporten i Brielle. Klosteret hadde kort tid tidligere blitt brent av
sjøtiggerne, men den gamle torvlåven sto fortsatt, og der var det to passende
bjelker.
Da den mektige stemmen
tidde, trodde noen hyklere med en kalvinistisk predikant i spissen at dette var
et gunstig øyeblikk for å foreta et siste angrep på troen hos de yngste
bekjennerne. Men de fant formidable motstandere i Leonard av Veghel, Nikolas
Poppel, viseguardian Hieronymus van Weert og Nikasius av Heeze. Bare én av dem,
den unge bror Hendrik, begynte å nøle. Han var en av dem som helt fra
begynnelsen av fangenskapet hadde følt en stor angst og frykt for tortur og
død. Og da den unge mannen sto der i låven under bjelkene, hvor det nakne liket
av hans guardian hang og bevegde seg i kramper, følte han en usigelig frykt for
døden som overmannet hele hans sjel. Bødlene la merke til dette like godt som
hans medbrødre, og mens de sistnevnte ropte til ham: «Ha mot og tillit», brukte
den kalvinistiske predikanten alle sine krefter for å bringe ham til frafall.
Bror Hendrik ble spurt om hvor gammel han var, og han svarte at han var seksten
år gammel, og dermed syntes bødlene synd på hans skjebne. Knapt hadde han gjort
seg skyldig i en svakhet, eller han bukket under for predikantens insistering
og byttet bort sin tro for friheten. Umiddelbart løslot de ham og brakte ham ut
fra låven. Nå var det tyve fanger igjen, hvorav en allerede var hengt..
I samme øyeblikk som unge
Hendrik falt fra, klatret viseguardian Hieronymus opp stigen, og da han sto
øverst i den, trengte en kalvinist seg frem og hyklet medlidenhet med ham mens
han spottet den salige Jomfru, den
hellige Peter og
andre hellige og bønnfalt ham om ikke lenger å stole på Maria eller paven, men
på Gud alene. Da p. Hieronymus så morderen av sin bror Hendriks sjel foran seg,
klarte han ikke å holde seg og sa: «Døden gjør meg ikke redd, men jeg er dypt
irritert over det misbruket av vår novises svakhet dere tillater dere. Vik bak
meg, ditt krek, vik bak meg, du Satans tjener!» Og ved disse ordene ga han i
heftig og rettferdig harme fristeren et voldsomt spark i magen fra toppen av
stigen. Det traff så godt at predikanten falt ned og rullet rundt på bakken.
I det øyeblikket fikk den
kalvinistiske predikanten øye på den blå-hvite tatoveringen av et kors på
viseguardianens nakne kropp. Han ga da ordre om at det skulle skjæres bort før
han ble hengt. Bødlene overfalt p. Hieronymus som ville dyr og skar av ham
tatoveringen, og det skjedde ikke alt for forsiktig. Da begynte Hieronymus’
hender og føtter å skjelve, og de fryktet at han ikke kunne finne veien til galgen.
Han var den andre som ble hengt etter guardianen, dryppende av blod. Til siste
øyeblikk fortsatte han å be og formane sine brødre, og under stadige anrop av
de helligste navn Jesus og Maria oppga
han sin ånd.
Sogneprest Leonard av
Veghel viste i sin siste time sin sjels storhet og sin beundringsverdige
selvkontroll, som hadde preget ham i hele hans liv. Da han klatret opp stigen,
tenkte han på sin døende mor, og han virket motvillig til å klatre de siste
trinnene. Det varte bare et øyeblikk, for da var det en som oppmuntret ham,
leende: «Vel, mester Leonard, hvorfor har vi ikke hastverk med å dra til det
festmåltidet som er beredt for oss. Leve Gud, for i dag skal vi med Herren og
Lammet feire bryllup der høyt i himmelen!» Det var den mentalt svekkede Godfred
van Duynen. Midt blant hans ledsagere, hvor den fryktelig dødsangsten var godt
synlig i ansiktene til flere av dem, skinte hans ansikt ustanselig av lykke og
hellig glede. Sjøtiggerne hadde spart ham til slutt. Og da hans tur kom,
fokuserte han mest på stigen som han klatret på.
Denne slående
forestillingen rørte igjen bødlene. «Nei,» sa de til hverandre: «La oss ikke
henge denne mannen, han er uskyldig, la ham gå». Den hellige gamle mannen hørte
at hans bødler, beveget av medlidenhet, ønsket å sette ham fri. «Nei, nei,»
svarte han umiddelbart og fortsatte å klatre oppover på stigen, «ingen nåde,
skynd dere å forene meg med mine brødre». De innvilget hans begjæring. Da tauet
snørte seg rundt halsen hans, sa han: «Jeg ser himmelen åpen». Og litt senere
hørte de ham hviske: «Hvis jeg har gjort noe galt mot noen, ber jeg deg, å
elskede Gud, at du må tilgi meg».
Femten martyrer hang nå
ved siden av hverandre fra den store bjelken i låven. Fra den lille bjelken
hang tre. Til slutt var det ikke plass til flere, så de måtte feste tauet i
toppen av stigen og snøre det rundt halsen på norbertineren Jakob Lacobs, som
ble hengt fra stigen. Dermed døde nitten martyrer i de tidligste timene av
onsdag den 9. juli 1572 i Brielle.
Skjebnen til de fire
frafalne skulle bli ulik. Kannik Pontus de Huyter og den unge bror Hendrik
angret dypt sitt frafall og gjorde bot i et kloster i et liv i ydmykhet og
anger. De døde senere i Den katolske kirkes skjød, mens de to andre frafalne
snart led en voldelig død. Fransiskanerpresten Willem av Liège kastet seg ut i
alle laster og ble allerede samme år (1572) hengt som tyv. Alle bødlene fikk
nesten uten unntak en dårlig og trist slutt på livet.
Dette urettferdige
blodbadet hadde imidlertid ikke fått stillet raseriet til troens forbitrede
fiender. Så ved soloppgang, fem eller seks timer etter tragedien som var blitt
utspilt, skyndte sjøtiggerne seg ut til torvlåven. Da var p. Nikasius fortsatt
i live etter å ha gjennomgått den lengste dødskampen av dem alle.
Sjøtiggerne skjendet de
døde på uhørt vis. Av de døde kroppene skar de av hender, ører, nese, tær,
tunge og kjønnsorganer, og disse ble distribuert som trofeer. De tvang den
frafalne legbroren Hendrik til å skyte gjennom kroppen til sin guardian med en
arkebuse Til slutt buksprettet de martyrenes legemer, og deretter solgte de
innvollene til folk for høye priser mens de lovpriste deres gode virkning ved
sykdomstilfeller. Trosheltenes blodige lemmer hang i bødlenes belter der de
sjanglet fulle gjennom gatene. Andre soldater stakk kroppsdeler på sine lanser
og viste dem frem i triumf i byen.
Om natten for deres død
viste martyrene seg i hvite kapper og kroner av gull for en from katolsk borger
av Gorkum, Matthias van Turnhout. Ved solnedgang bega han seg fra Gorkum til
stedet for henrettelsen for å vise de gjenværende levningene av martyrene sin
respekt og om mulig gravlegge dem. Men det siste tillot geuzene bare mot en
stor sum penger. Jan Omals soldater gravde to grøfter under bjelkene der de døde
hang, og deretter skar bødlene foraktelig over tauene så likene falt ned i
grøftene, og deretter ble de dekket et lag av jord, uten noen merking. Der ble
de funnet 43 år senere. Rundt samme tid viste martyrene seg også for Matthias
van Est, en onkel av Rutger og William, denne gang i sine jordiske klær. Kort
tid etter kom de første rapportene om mirakuløse helbredelser gjennom
martyrenes forbønn.
Prins Willem av Oranien
var rasende over at sjøtiggerne hadde utført denne feige handlingen i strid med
hans uttrykkelige ordre. Tiggernes ansvarlige sjef, admiral Lumey, var etter å
ha erobret Zuid-Holland og tatt kontrollen over Noord-Holland og Zeeland, den
20. juni 1572 blitt utnevnt til stattholder av Holland og som en konsekvens
generalkaptein, det vil si militær øverstkommanderende i de erobrede
territoriene. Men han ble avsatt av prinsen i 1573, og i 1576 ble han utvist
fra Nederlandene av prinsen. Han skal ha deltatt og tapt i slaget ved Gembloux
mot spanjolene. Han dro tilbake til sitt hjemland, fyrstebispedømmet Liège,
hvor han døde den 1. mai 1578 i sin residens på Mont-Saint-Martin, enten etter
å ha blitt bitt av en rabiessmittet hund eller etter å ha blitt forgiftet mens
han satt i fengsel.
Om de nitten
Gorkum-martyrene har vi en bemerkelsesverdig god dokumentasjon. Først og fremst
gjelder det verk av to direkte øyenvitner, Rutger van Est og Pontus de Huyter
som begge bodde i Gorkum på den tiden. Rutger van Est, som var en overbevist
katolikk, ble den 27. juni 1572 fengslet i borgen sammen med sin onkel Nikolas
Pieck. Men han klarte å rømme, og deretter samlet han all mulig informasjon om
de drepte prestene. Om deres lidelseshistorie skrev han et dikt på tretti
strofer. Pontus de Huyter som var kannik i Gorkum og delte martyrenes
lidelsesvei inntil han falt fra kort tid før henrettelsen, skrev om deres
martyrium på rim.
Da Rutger van Est døde i
1592, etterlot han sitt materiale til sin bror Willem Hessels van Est
(Gulielmus Estius) (1542-1613), professor i teologi i Douai, som skrev
historien. Allerede i 1572 skrev Willem et brev til en venn i Köln, hvor han
gjenga hele beretningen om martyriet. Dette brevet ble publisert i 1572 i
metropolen ved Rhinen uten kjennskap til forfatteren, men trykt som en
pamflett, som gjorde Gorkum-martyrene viden kjent. Da Vilhelm van Est var blitt
professor i teologi i Douai og berømt for sine skrifter, ga han i 1603 i Douai
ut standardverket om martyrene: Historiae Martyrum Gorcomiensium, basert
på brorens notater. Vilhelm døde i 1613 som kansler ved universitetet i Douai.
Raissinsan nevner ham den 20. september blant de salige, men bollandistene har
ham blant de Praetermissi («utelatte»). En undersøkelse av fakta ved
en kirkelig domstol i 1619 viste at hans bok, basert på vitnesbyrd fra mange
vitner og nitid forskning, fullt tilsvarte den historiske sannheten. I tillegg
var Historiae Martyrum Batavicorum av Petrus Opmeer fra 1595 en
viktig kilde om martyrene.
En busk med nitten hvite
blomster sies å ha sprunget opp på stedet for deres martyrium. Mange mirakler
har blitt tilskrevet deres forbønn, spesielt helbredelser av brokk. Først i
1616, under en tolvårig våpenhvile mellom Spania og de Forente provinser, turte
to fransiskanerpatre å grave opp martyrenes jordiske rester, og i hemmelighet
ble de overført til de belgiske provinsene, som ble regnet som et sikrere
hvilested. I en kort periode ble de oppbevart i kirken Sainte-Gudule (nå
co-katedralen Sint-Michiels-en Sint-Goedele/Saints-Michel et Gudule) i Brussel,
hovedstaden i de spanske Nederlandene, men den 18. juni 1618 ble de høytidelig
overført til klosteret til fransiskaner-rekollektene (Ordo Fratrum Minorum
(Strictoris Observantiae) Recollectorum – OFMRec), en reformgren av
fransiskanerordenens observant-gren, og skrinlagt der.
I 1619 ble en autentisk
beretning om de mer enn 34 miraklene som var skjedd gjennom disse martyrenes
forbønn, sendt til Roma. Tolv av dem ble presentert for Rituskongregasjonen,
som nøyde seg med å undersøke to av dem nærmere. Martyrenes forbønn viste seg
spesielt virksom mot indre sykdommer, vel fordi Gud spesielt ville forherlige
de delene av martyrene som var blitt mest mishandlet. Etter translasjonen av
deres relikvier vokste deres kult enda mer, og opptegnelser om de mange
miraklene som var skjedd ved deres forbønn og relikvier, ble publisert av bollandistene.
Prosessen for deres saligkåring tok lang tid på grunn av vanskeligheter med å
samle inn korrekt informasjon, noe som var et resultat av den fortsatt rådende
forfølgelsen av Kirken i Nederland.
Gorkum-martyrene ble
høytidelig saligkåret som martyrer den 24. november 1675 (dokumentet (Breve)
var datert den 14. november) av pave Klemens X (1670-76), og han la til at man
straks kunne gå i gang med en prosess for deres helligkåring. Denne fulgte kort
tid etter at det katolske hierarkiet var restaurert i Nederland (1853). Men den
skjedde mot de nederlandske biskopenes uttrykte ønske, for de ønsket fred på
den fronten og kalte helligkåringen en provokasjon som ikke kom fra dem.
Helligkåringen skjedde endelig på den høytideligste måte av den salige pave Pius IX (1846-78)
den 29. juni 1867, angivelig på 1800-årsdagen for de hellige
apostelfyrstene Peter og Paulus’
martyrdød.
Allerede den 3. februar
1748 var det gitt tillatelse til deres kult i det tyske bispedømmet Freising,
hvor festen for de hellige Leonardus Vechelius og ledsagere, martyrer
i Gorkum i Holland, ble feiret den 9. juli. I den nederlandske kirkeprovinsen
feires også festen for de hellige martyrene av Gorkum hvert år den 9. juli,
årsdagen for martyriene. Deres minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium
Romanum (2004) er også 9. juli:
Briélæ ad Mosam apud
Bátavos, pássio sanctórum mártyrum Nicolái Pieck, presbýteri, et sociórum decem
ex Ordine Fratrum Minórum et octo e clero diœcesáno vel regulári,2 qui, ob
tuéndam doctrínam de præséntia Christi in Eucharísta et Ecclésiæ Románæ
auctoritátem a calviniánis vária ludíbria et torménta perpéssi, tandem láqueo
suspénsi agónem consummárunt.
I Brielle ved Maas i
Nederland, lidelsen til de hellige martyrene Nikolas Pieck, prest, og ti
ledsagere fra fransiskanerordenen og åtte sekularprester eller ordensprester,
som for å forsvare mot kalvinistene doktrinen om Kristi realpresens i
eukaristien og den romerske Kirkens autoritet, led spott og tortur av ulike
slag, og fullførte sitt martyrium ved å bli hengt.
2 Quorum nómina:
sancti Hieronymus de Weert, Theodoricus van der Eem, Nicasius de Heeze,
Willehadus de Dania, Godefridus de Melveren Coart, Antonius de Hoornaert,
Antonius de Werta et Franciscus de Rauga, presbyteri ex Ordine Fratrum Minorum,
necnon Petrus d’Assche van der Slagmolen et Cornelius de Dorestado, religiosi
ex eodem Ordine; Ioannes Lenaerts, canonicus regularis Sancti Augustini;
Ioannes Coloniensis, presbyter ex Ordine Prædicatorum; Hadrianus de
Hilvarenbeek, Iacobus Lacops, presbyteri ex Ordine Præmonstratensium; Leonardus
Vechel, Nicolaus Poppel, Godefridus van Duynen, Andreas Wouters, presbyteri.
Bispedømmet Haarlem, som
inkluderte Den Briel, gjennomførte utgravninger på martyrmarken rundt 1873. Den
9. juli 1880 ble et pilegrimskapell vigslet der, og interessen for martyrene
ble sterkere. Nederland hadde få nasjonale helgener, for i tillegg til de
hellige Willibrord (658-739)
og Bonifatius (ca
675-754), som var angelsaksiske og ikke virkelige nederlandske helgener, var
det bare den hellige Lidwina av Schiedam (1380-1433).
Det oppsto brorskap som begynte å organisere valfarter. I 1901 fantes det
allerede 34 brorskap for Gorkum-martyrene. I 1889 grunnla for eksempel biskop
Caspar Josefus Martinus Bottemanne av Haarlem (1883-1903) Brorskapet av
martyrene fra Gorkum. Målet med dette brorskapet var å ære martyrene og deres
standhaftighet i bekjennelsen av den hellige tro, samt å be om deres energiske
forbønn for at troen skulle bevares og utvides og for konverteringen av
ikke-katolikker i landet.
400-årsdagen for
martyriet ble offisielt markert i 1972. I tillegg til kardinal Bernardus
Johannes Alfrink (1900-87) og den protestantiske presten Marga Klompé (1912-86)
(Nederlands første kvinnelige prest) var også dronning Juliana (1948-80; d.
2004) til stede, noe som var en gest av forsoning. Hun gjorde det dermed godt
igjen etter at hennes bestefar, pavehateren kong Willem III (1849-90), hadde
sviktet under 300-årsjubileet.
De nitten martyrene er
skytshelgener for misjonsselskapet «China» i Weert. Ved gjenopprettelsen av
fransiskanernes nederlandske provins i 1853, ble Gorkum-martyrene utropt til
deres skytshelgener. Alle blir avbildet i sine respektive antrekk og med en
løkke rundt halsen, noen ganger med kalk eller monstransen i hånden, et tegn på
deres tro på eukaristien. En bok av Daniel de Lange: De Martelaren van
Gorkum, Utrecht/Antwerpen, Spectrum, 1954, forteller deres historie. Den nyeste
boken om Gorkum-martyrene, rikt illustrert, er av Ben Hartmann: De
Martelaren van Gorcum volgens het getuigenis van Gulielmus Estius geschreven in
1572, Oegstgeest, Colomba, 2009.
Kilder: Attwater
(dk), Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (VII), Benedictines,
Delaney, Delaney (1), Bunson, Index99, MR2004, KIR,
CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it,
Butler 1866, zeno.org, heiligen-3s.nl, newsaints.faithweb.com, soul-candy.info,
nl.crc-resurrection.org, rkk.nl, hofkerk.nl, ommegang.be, frenkerd.blaah.net,
franciscan-sfo.org, stpiusx.nl, Brosjyre fra Sint-Niklaaskerk (Beurs) i Brussel
- Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 12. oktober
2001
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/gorkum
LES MARTYRS DE GORCUM, M.
L'ABBÉ PATRICE CHAUVIERRE, DUN CLERGÉ DE PARIS, 1867 : http://catholicapedia.net/Documents/cahier-saint-charlemagne/documents/C346_Les-martyrs-de-Gorcum_60p.pdf
~ Martyrs of the Netherlands († 1572) ~ : http://newsaints.faithweb.com/martyrs/Holland.htm
