Saint Kevin et le merle, tiré d'un manuscrit irlandais du IXe ou Xe siècle.
Saint Kevin and the blackbird, miniature of an Irish
codex, ca. 9th or 10th cent.
Saint Kevin
Abbé de Glendalough (✝ 618)
Kelvin, Kelvyn ou Caoimhín
Martyrologe romain
3 JUIN : SAINT KÉVIN
Il n’y a pas en Irlande deux saints plus vénérés que
Patrick et Kévin.
Ce dernier est patron de la ville de Dublin, moine
ermite du VIIe siècle, né d’une famille de souche royale, baptisé par saint
Cronan, confié à des moines pour son éducation, fondateur et abbé de
Glendalough, perpétuellement tenté par l’érémitisme, grand voyageur il se rend
à Rome et en revient avec un nombre impressionnant de reliques. C’est également
un extraordinaire thaumaturge dont les exploits, malgré lui, sont
époustouflants : les arbres de la forêt s’inclinent à son passage, les animaux
lui sont encore plus proches qu’ils ne le seront avec François d’Assise. Ses
austérités sont impressionnantes : si, le temps d’une bataille, Aaron et Hur
avaient été obligés de soutenir les bras engourdis de Moïse afin qu’ils ne
retombent pas pendant le combat contre les Amalécites, Kévin resta, selon
l’histoire, sept ans les bras en croix, sans bouger, au point que les oiseaux
avaient fait leur nid sur ses mains. Il loge à l’intérieur d’un arbre creux
puis se bâtit un oratoire en osier. Des disciples se regroupent près de lui,
tellement sa sainteté est connue. Il gère admirablement cette foule de
disciples mais son attirance pour la solitude l’appelle à s’éloigner
régulièrement. Il fut aussi un élégant écrivain et un poète tant en latin qu’en
irlandais. Son abbaye devient si célèbre et si sainte que l’on prétend que s’y
rendre sept fois en pèlerinage équivaut à un pèlerinage à Rome. Très âgé, Kévin
éprouve le désir de faire un nouveau pèlerinage, mais un confident, plus sage
que lui encore s’il est possible !, lui dit «L’oiseau qui vole ne peut couver.»
Kévin comprend qu’il lui faut demeurer sur place. Il meurt à 120 ans en 618.
Pensée spirituelle :
«Si tu agis bien, ne te soucie pas de ce que disent
les méchants.» (Colomban, moine d’Irlande contemporain de Kévin)
Courte prière à saint Kévin :
«O Père Kévin, prie Dieu qu’Il fasse se lever des saints en nos jours pour nous aider, soutenir et guider vers le chemin du Salut.»
(Tropaire de la liturgie byzantine)
SOURCE : https://www.cnews.fr/racines/2015-06-02/3-juin-saint-kevin-477927
Also
known as
Caoimhghin
Coemgen
Coemgenus
Comegen
Keivin
Kevin of Glen da locha
Profile
Son of Coemlog and
Coemell, Leinster nobility. Baptized by Saint Cronan
of Roscrea, and educated by Saint Petroc
of Cornwall from age seven. Lived with monks from
age 12. Studied for
the priesthood in
Cell na Manach (Killnamanagh). Student of Saint Eonagh. Priest,
ordained by bishop Lugidus. Monk.
Acquaintance of Saint Comgall, Saint Columba, Saint Cannich,
and Saint Kieran
of Clonmacnois.
Following his ordination,
he lived as a hermit for
seven years into a cave at Glendalough, a Bronze Age tomb now known
as Saint Kevin’s Bed, to which he was reportedly led by an angel.
He wore skins, ate the nettles and herbs that came to hand, and spent his time
in prayer.
Word of his holiness spread, and he attracted followers, including Saint Moling.
Founded the monastery at
Glendalough, which included relics brought
back during a pilgrimage to Rome, Italy.
This house, in turn, founded several others, and around it grew a town which
became a see city,
though now subsumed into the archdiocese of Dublin.
Served as abbot for
several years. When he saw that the monastery was
well-established, he withdrew to live as a hermit.
Four years later, however, he returned to Glendalough at the entreaty of
his monk,
and served as abbot until
his death at
age 120. King Colman
of Ui Faelain entrusted Kevin with raising his son.
Noted as a man who did
not always like the company of men – but was at home with the animals,
as some of the legends surrounding him show.
During a drought, Kevin
fed his monks with
salmon, a symbol of wisdom, brought to him by an otter. When one of the monks considered
making gloves out of the otter’s pelt, it left and never returned.
Once during Lent,
while he held his arms outstretched in prayer,
a blackbird laid
an egg in the Kevin’s hand. He remained in that position until the baby bird
hatched.
A cow which
habitually licked Kevin’s clothes while the saint was in prayer gave
as much milk as 50 other cows.
Lacking milk to feed the
son of King Colman,
Kevin prayed for
help. A doe arrived to provide for the baby. When the doe was later killed by a
wolf, Kevin chastised the killer; the wolf then provided the milk herself.
A young man with severe
epilepsy received a vision that he would be cured by eating an apple. There
were, however, no apple trees about. Kevin, seeing the lad’s need, ordered a
willow to produce apples; twenty yellow apples appeared on the tree.
In his old age, King O’Tool
of Glendalough made a pet of a goose.
As time passed, the goose also
became aged and weak, and finally unable to fly. Hearing of Kevin’s sanctity
and power, the pagan king sent for him, and asked that he make the
beloved goose young.
Kevin asked for a payment of whatever land the goose would
fly over. As the goose could
no longer take flight, O’Toole agreed. When Kevin touched the bird,
it grew young, and flew over the entire valley that was used to found the monastery of
Glendalough.
A boar was being chased
by a group of hunters with
their dogs.
It ran to where Kevin sat praying under
a tree, and cowered beside him for protection. When the dogs saw
the saint in prayer,
they laid on their stomachs, and would not approach the boar. When the hunters
decided they would ignore the man and kill the boar, a flock of birds settled
in the tree above the praying saint. The hunters took this as a sign, and left
man and beast alone.
Born
c.498 at
the Fort of the White Fountain, Leinster, Ireland
Dublin, Ireland, archdiocese of
monk or hermit with
a blackbird sitting
on his outstretched hand
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Catholic
Encyclopedia: Saint Kevin
Catholic
Encyclopedia: School of Glendalough
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Battersby’s Registry for
the Whole World
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
images
video
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites
en français
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
Readings
You were privileged to
live in the Age of Saints, O Father Kevin being baptised by one saint, taught
by another and buried by a third. Pray to God that He will raise up saints in
our day to help, support and guide us into the Way of salvation. –
troparion
MLA
Citation
“Saint Kevin of
Glendalough“. CatholicSaints.Info. 30 October 2022. Web. 3 June 2023.
<http://catholicsaints.info/saint-kevin-of-glendalough/>
SOURCE : http://catholicsaints.info/saint-kevin-of-glendalough/
Kevin of Glendalough,
Abbot (AC)
(also known as
Coaimhghin, Coemgen, Keivin)
Born at Fort of the White
Fountain in Leinster, Ireland; died c. 618. Kevin was born of Irish royalty,
but that doesn't tell us much because there were as many kings in Ireland as
there were saints in Cornwall. He was baptized as Kevin or Coemgen, which means
the "Fair-begotten" by Saint Cronan. As a boy he was sent to be
educated at a monastery, where he was fortunate enough to be a pupil of Saint
Petroc of Cornwall, who was then in Ireland. Kevin is best remembered as the
abbot-founder of Glendalough, County Wicklow, one of the most famous abbeys of
Ireland. After his ordination he settled as a hermit in the scenic Valley of
the Two Lakes by the Upper Lake, supposedly led there by an angel. This is
probably at a place now marked by a cave called "Saint Kevin's Bed,"
which was formerly a Bronze Age tomb that he reused, and the Teampull na
Skelling (the rock church). After seven years as a solitary living on nettles
and herbs, he was persuaded to founded a monastery at Disert-Coemgen for the
many disciples he attracted. He made a pilgrimage to Rome and brought back many
relics for his foundation. When the number who gathered around him became too
numerous for the site, the monastery was moved after his death (at age 120)
down to the Lower Lake. Still more churches were added to the east of the site
during the abbacy of Saint Laurence O'Toole. Glendalough has always been a
popular pilgrimage site. Kevin's extant vita are romantic, untrustworthy
legends, which may be based on actual facts although the earliest was recorded
about 400 years after his death. Most were written to further the claims of
Glendalough, which was already an important monastery and diocese. He is said
to have fed his community for some time on salmon supplied by an otter.
(Unfortunately, one of the monks wanted to make a pair of warm gloves out of
the otter's hide; the otter guessed what was on his mind and was careful never to
appear again!) It is also claimed that he visited Saint Ciaran of Clonmacnoise
just before his death and that Ciaran gave him his bell. A few of the stories
are repeated below: (Attwater, Benedictines, Delaney, Encyclopedia, Farmer,
Gill, Montague, White).
"Wandering by
himself though lonely places, the blessed Kevin came one day upon a glen set in
a hollow of the hills and lovely with running water. For there were two lakes,
and clear streams here and there flowing down from the mountains. And he went up
the valley to the head of the glen where it narrows; there is a lake there, and
the mountains very high above it; it lies at their feet, and they rise from its
very verge. This valley used to be called in the Irish Glen De, but now it is
called Glen da Lough, that is the glen of the two lakes. And Saint Kevin
settled himself beside the lake in a hollow tree and lived in these strait
quarters for some while. Now and then he would go out to gather a few herbs and
eat them, and drink a little water. And so he lived, for many days.
"Now a herd from a
neighboring farm (the master's name was Bi) would some days bring his cows to
pasture in this valley, where Saint Kevin lived as a hermit. And God,
being minded to show His servant Kevin to men, made a cow from that herd come
daily to Saint Kevin in his hollow; and it would lick the Saint's clothes. And
towards evening when she would hear the lowing of the herd returning, sated
with green grass and well watered, and the high shouting of the herdsmen
driving their beasts, she would hurry to the front of the herd, content with
her own pasture.
"And every day as
the herd made its way from the lap of the mountain into the valley, that cow
would steal away from the rest, and come to the man of God. And every day she did
as on the first day. And that cow had abundance of milk past belief, from the
touch of the garments of the man of God. And the byremen, marvelling at the
rich streams of milk from her, spoke of it to the master. And he said to the
herdsman, 'Do you know what has come to that cow?' The herd knew nothing of it
and his master said, 'Keep a close eye on her, and see where she gets her good
favor from.'
"So the next day the
herdsman left his charge to the youngsters and himself followed after the cow,
wherever she went. And the cow took her wonted track to the hollow tree, in
which Saint Kevin lived. And the herd, finding her licking the Saint's coat,
stood agape; and then he fell to threatening the cow, and miscalling the man of
God as a countryman might.
"And the Saint was
ill-pleased, for he feared that the man would betray his presence there. And
then the herdsman drove the beasts home to the byre. But when they had got tot
he farm, the cows and calves fell into such a frenzy that the mothers did not know
their own calves and would have killed them. The herdsman, terrified, told his
master what he had seen in the valley, and at his bidding, came straight back
to Saint Kevin, and fell on his knees and begged God's Saint to grant him his
forgiveness.
"The Saint adjured
him, and he vowed not to betray him; for Saint Kevin did not know that the
story was already told. The man had his pardon, and was given holy water; and
when he sprinkled it on the cows and calves, they recognized one another with
the old love between them, and were tame again on the spot. But the fame of
Saint Kevin was carried over the whole countryside. And it came to the ears of
some of the older saints, Eogan and Lochan and Enna, that Saint Kevin was in
that deserted valley; and they took him away with them, against his will, to
his monastery. . . ." (Plummer).
In the end Saint Kevin
went back to the place where he had been a hermit in his youth and built a
monastery there for those who followed him. He went off by himself, about a mile
away, and built a hut for his dwelling. He forbade the monks to visit him
unless it was urgent. He had the wild animals for company.
After seven years Kevin
built himself an oratory of osiers and still lived alone. One day the huntsmen
of the King of Leinster, Brandubh, came into the glen with hounds following a
boar. The boar sought refuge in Kevin's oratory, but the hounds did not follow
him in. Instead, they lay on their chests outside, before the gate.
"And there was Kevin
praying under a tree, and a crowd of birds perched on his shoulders and his
hands, and flitting about him, singing to the Saint of God. The huntsman
looked; and dumbfounded he took his way back with his hounds, and for the sake
of the holy solitary's blessing, let the boar go free. He told the marvel that
he had seen to the King and to all of them. And there were times that the
boughs and the leaves of the trees would sing sweet songs to Saint Kevin, that
the melody of heaven might lighten his sore travail" (Plummer).
"Colman, son of
Carbri, chief of the fourth of the men of northern Leinster, in his youth took
to wife a woman of rank, but since their habits did in no way agree, sent her
away, and took another in her place. Now the woman thus dismissed was wise and
dangerous in the magic arts, and being passionate against her husband, Colman,
the chief, she brought to death all the children of the other by her incantations;
for as soon as she heard that a son or daughter had been born to him, she would
come from wherever she was to stand over the dun where the child lay, and sing
magic songs, until the little creature was dead.
"So, when a little
son was born to him in his old age, he was straightway baptized, lest he should
die through her witchcraft unchristened; and he was called Faolain. And then
the chief his father sent him to Saint Kevin, that he might protect him by the
strength of God from this woman, and bring him up in the ways of the world. And
he offered him to Saint Kevin, promising that he and his seed after him should
be buried by the house of Saint Kevin for ever, and should serve him, if
Faolain should escape alive.
"And so Saint Kevin
took the child gladly, and brought him up as a layman should be, even as his
father had said; and he loved him dearly. But Saint Kevin knew not where to
look for new milk to feed the small babe, because women and cows were far from
his monastery; and he prayed to God to give him some assistance in the matter.
And God sent Saint Kevin a doe from the mountain near by, and on her milk the
babe Faolain was reared. Twice a day until the child was grown, the doe would
come to Saint Kevin's monastery, and there be milked by one of the brethren,
and go back in all gentleness to her pasture.
[Another version tells us
that the doe was killed by a she-wolf. When Kevin saw this, he commanded the
wolf to provide the milk and the wolf obeyed.]
"But there came a
day when the brother, milking her out of doors, set down the vessel with the
milk on the ground; and up came a greedy rook intent upon a drink, and with its
beak upset both pail and milk on the ground. And seeing it, Saint Kevin spoke
to the rook.
"'For long enough,'
said he, 'shalt thou and thy race do penance for this crime. For on the day of
my departure to heaven, there shall be much preparing of beef, and ye shall not
eat thereof. And if any one of you make so bold as to touch so much as the
blood or the offal of the cattle that shall be slain during those days, he
shall die on the spot. And everywhere shall be merrymaking, but ye on the
heights of these mountains that stand round us shall be sad, cawing and having
the law of one another for very dismalness.' And this marvel is fulfilled every
year unto this day, even as the Saint foretold" (Plummer).
"After these things
the Angel of God came to Saint Kevin saying, 'O Saint of God, God hath sent me
to thee, to bring thee to the place which the Lord hath appointed thee, to the
east of the lesser lake, and there thou shalt be with thy brethren; for in that
place shall thy resurrection be.'
"Saint Kevin said,
'If it had not displeased my Lord, in this place where I have borne travail for
Christ, I would fain have remained until my death.'
"Then answered the
Angel, 'If thou wilt go with thy monks to this place, there shall be many of
the sons of life in it until the end of the world, and when thou art gone thy
monks shall have a sufficiency of this world's goods. And many thousands of
blessed souls shall rise with thee from that place, to the kingdom of heaven.'
"Said Saint Kevin,
'Indeed, O holy messenger, it is not possible for monks to dwell in that valley
hemmed in by the mountains, unless God should aid them by His power.'
"Then answered the
Angel, 'Hear these words, O man of God. Fifty men of thy monks, if thou wilt
have it so, shall God fill with heavenly bread, and naught of earthly
sustenance at all, if they remain of one spirit in Christ after thy death; and
to each of them that dies shall another succeed in the fear and the love of
God, in habit and in vow, until the Day of Judgment.'
"Said Saint Kevin,
'I like it not that there should be so few monks after me in that place.'
"Then answered the
Angel, 'If thou likest it not that there should be so few in that place, then
shall many thousands live there, without stint or poverty, God supplying their
worldly store, for ever. And thou from thy heavenly seat shalt rule thy family
on earth, even as thou wilt, in Christ. And by God's aid, thou shalt rule thy
monks here and hereafter. For this place shall be holy and revered; the kings
and the great ones of Ireland shall make it glorious to the glory of God
because of thee, in lands, in silver and in gold, in precious stones and silken
raiment, in treasures from over sea, and the delights of kings, and rich shall
be its harvest fields. A great city shall rise there. And the burial place of
thy monks shall be most sacred, and none that lie beneath its soil shall know
the pains of hell. And verily if thou shouldst will that these four mountains
which close this valley in should be levelled into rich and gentle meadow
lands, beyond question thy God will do it for thee.'
"Said Saint Kevin,
'I have no wish that the creatures of God should be moved because of me; my God
can help that place in some other fashion. And moreover, all the wild creatures
on these mountains are my house mates, gentle and familiar to me, and they would
be said of this that thou hast said.' And in such discourse the Angel of God
and Saint Kevin made their way across the waters of the lake" (Plummer).
"At one Lenten
season, Saint Kevin, as was his way, fled from the company of men to a certain
solitude, and in a little hut that did but keep out the sun and the rain, gave
himself earnestly to reading and to prayer, and his leisure to contemplation
alone. And as he knelt in his accustomed fashion, with his had outstretched
through the window and lifted up to heaven, a blackbird settled on it, and
busying herself as in her nest, laid in it an egg. And so moved was the Saint
that in all patience and gentleness he remained, neither closing nor
withdrawing his hand; but until the young ones were fully hatched he held it
out unwearied, shaping it for the purpose. And for a sign of perpetual
remembrance of this thing, all the images of Saint Kevin throughout Ireland
show a blackbird in his outstretched hand" (Giraldus Cambrensis).
Saint Kevin is one of the
patrons of Dublin. His feast is celebrated throughout Ireland.
San Kevin (Coemgen) Abate
di Glendalough
Leinster, Irlanda, 498 c.
- 3 giugno 618
Nobile di Leinster in
Irlanda, battezzato da San Cronan ed educato da San Petroc. Fondò il
monastero di Glendalough.
Martirologio Romano: A
Glandáloch in Irlanda, san Coemgen, abate, che fondò un monastero, nel quale si
ritiene sia stato padre e guida di molti monaci.
Kevin, questo nome molto
diffuso nei Paesi anglosassoni è pressoché sconosciuto da noi, deriva dal
celtico gwen o kwen, che significa ‘bianco’ e ‘puro’.
Kevin nacque in Irlanda
nel 498 nella contea di Wicklow, discendente di stirpe reale; a sette anni fu
affidato alle cure di s. Petroc, con cui rimase cinque anni. Da lì passò sotto
la disciplina dello zio paterno Eogan abate del monastero di Kilnamanagh, dove
divenuto giovane, ricevé l’ordinazione sacerdotale dal vescovo Lugaidh.
Quando lo zio Eogan,
dovendo spostarsi nell’Irlanda settentrionale, voleva nominarlo abate del
monastero, Kevin se ne scappò e si nascose nel deserto detto ‘La valle dei due
laghi’, l’odierna Glendalough.
Visse per un certo tempo
in solitudine e vita eremitica, finché un pastore non lo scoprì; attirati dal
suo ascetismo vari giovani si associarono a lui al punto che verso il 549
costruì un grande monastero con annessa una scuola.
In breve tempo la
fondazione divenne per tutta l’Irlanda orientale, un centro di ascetica, un
tempio di santità e di sapere, dove la pratica delle virtù si affiancava alle
arti liberali. Diresse il grande complesso monastico per oltre 60 anni,
conducendo una vita di penitenza, guidando i monaci con la parola e con
l’esempio verso la difficile via della santità.
Secondo gli ‘Annales
Ultonienses’ morì il 3 giugno 618 all’età di 120 anni e sepolto nella chiesa
del monastero di Glendalough, che divenne uno dei quattro luoghi principali per
i pellegrinaggi in Irlanda.
Molto venerato, nella
devozione e culto popolare irlandese viene subito dopo i tre grandi patroni
nazionali: s. Patrizio, s. Brigida, s. Columba.
La sua festa ricorre il 3
giugno e in tale data è ricordato nel ‘Martirologio di Tallaght’.
Autore: Antonio
Borrelli
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/55675
Den hellige Kevin av
Glendalough (~480-~618)
Minnedag: 3.
juni
Skytshelgen for Dublin
Den hellige Kevin
(Keivin, Kelvyn, Coemgen, Cóemgen, Caemgen, Coemhgen, Coivin; irsk: Caoimhghin,
Coaimhghin, Caoimhín; lat: Coemgenus, Coemginus, Caimginus, Caymginus,
Koemgenus, Ecuvinus, Koeminus, Kyminus, Kevinus, Keivinus, Kewinus, Kenuinus)
skal angivelig ha blitt født rundt 480 eller 470 i grevskapet Wicklow i den
østlige provinsen Leinster i Irland, ifølge tradisjonen i «The Fort of the
White Fountain». Navnet Kevin kommer fra keltisk «gwen» eller «kwen», som betyr
«hvit» og «ren». Navnet Cóemgen betyr på engelsk fair-begotten («Han
av velsignet fødsel»), pulchrum genitum.
Kevin blir tradisjonelt
antatt å ha vært sønn av Coemlog (Coemlugh, Caomhlugh, Coinlogha), som var
åttende etterkommer av Messin Corb, som har gitt navn til territoriet Dál
Messin Corb ved grensen mellom grevskapene Wicklow og Wexford. Dál Messin Corb
var en tidlig dynastisk gruppe som satt med makten i Wicklow-området, og
kanskje i hele det nordre Leinster på 400- og 500-tallet. Coemlog og hans
hustru Coemell (Coemella, Coenhella, Caoimheall) var kristne, og de fikk sønnen
døpt av den hellige presten Cronan av Roscrea (d.
ca 626) – en kilde sier at han ble døpt av den hellige Cronan av
Clondalkin (Mochua) (5/600-t). To av Kevins brødre var Caomhán og Nadh
Caoimhe, og en søster het Caomhóg.
Som syvåring ble Kevin
sendt for å bli utdannet av munker i Cell na Manach (nå Kilmanach) nær Dublin,
kanskje blant annet av den hellige Petroc av Cornwall (500-t),
som hadde kommet til Leinster rundt 492 og tilbrakte tyve år i Irland for å
forbedre seg i dyder og hellig lærdom. Etter fem år hos ham ble Kevin etter
hans råd i 510 tatt hånd om av tre hellige eneboere, Dogain (Eógan, Eoghan av
Ardstraw), Lochan (Lóchán) og Enna av Kilmanagh (Ceall na Manach) (Éanna,
Æneas, Enda), i den samme cellen. I tre år studerte han de hellige skrifter med
den før han ble ikledd den monastiske drakten. Deretter studerte Kevin under
sin onkel, den hellige Eugenius (500-t),
senere biskop av Ardstraw, som på den tiden levde i Kilnamanagh i Wicklow, hvor
han lærte sine elever all den lærdom han hadde skaffet seg i det britiske
klosteret Rosnat. Døpt av Crónán av Clondalkin,
Der levde han alene som
eremitt i syv år, kledd i skinn, sov på steinene i vannkanten og spiste
brennesler og vill engsyre. Noen kilder sier at han levde i et hult tre. Han
samlet på «tingene som syke og sykelige personer har ønske om», som solbær og
epler, noe som antyder at han helbredet syke. Han ble oppdaget i sin hule av en
bonde ved navn Dima, som overtalte ham til å forlate ensomheten. Han må ha vært
i svært dårlig forfatning, for han ble brakt til Disert-Coemgen på en båre.
I tidens fylde gikk han
til biskop Lughaidh (Lugaidh) av Tir da craob, nå Teernacreeve i grevskapet
Westmeath, som presteviet ham. Deretter ba biskopen ham om å gå ut og
grunnlegge en cell eller liten kirke for seg selv. Etter å ha lett
etter et egnet sted, slo han seg ned i Cluain-duach, som vi ikke vet hvor var,
og etter en tid vendte han tilbake til sitt eget land sammen med de av sine
munker som valgte å følge ham. Nok en gang trakk han seg tilbake til
Glendalough. I den nedre delen av dalen, hvor to bekker fløt sammen, bygde han
et kloster som nå er kjent som Lady Church. Dette klosteret ble grunnlagt
der rundt 549. Selv bygde han seg en hytte rundt halvannen kilometer fra
klosteret, og der forbød han munkene å besøke ham om det ikke var tvingende
nødvendig. Klosteret ble med tiden alt for lite, så det ble flyttet ned til den
nederste innsjøen etter hans død. Det var like berømt for sin skole som sin
vakre beliggenhet. Senere, kanskje under den senere abbeden, den hellige Laurentius O’Toole (ca
1128-80), ble det bygd flere kirker enda lenger øst. Men av alle de bevarte
bygningene kan bare de ved den øvre innsjøen med sikkerhet knyttes til Kevin.
Legenden forteller at
Kevin først ikke kunne etablere noe kloster, siden kong O’Toole av Glendalough,
som var hedning, ikke ville tillate det. Kongen hadde en høyt elsket gås som
kjæledyr, men nå var den blitt gammel og grå. Etter hvert som tiden gikk ble
gåsen så gammel og svak at den snart var ute av stand til å fly. Dette førte
til at kongen ble svært opprørt, for han elsket gåsen svært høyt. Da han hørte
om Kevins hellighet og makt, sendte den hedenske kongen bud på ham og spurte om
han kunne gjøre den elskede gåsen ung igjen. Kevin ba om å få som betaling alt
det landet gåsen kunne fly over. Ettersom gåsen ikke lenger var i stand til å
fly, gikk kong O’Toole med på dette. Da Kevin berørte fuglen, ble den ung igjen
og fløy over hele dalen Glendalough, og på dette stedet ble klosteret etablert.
Selv om det nesten ikke
finnes noen historiske fakta om Kevin, blir mange historier fortalt om ham.
Legendene er fulle av de varme følelsene for vill natur som utmerker livet til
så mange irske helgener. Han sies en tid å ha fødd sin kommunitet med laks som
ble brakt ham av en oter. Men da en av munkene antydet at oterskinnet ville bli
fine hansker, ble oteren redd og forsvant. Det hevdes også at Kevin dro for å
treffe den hellige Kieran av
Clonmacnoise (ca 515-ca 549) da denne hellige abbeden var døende. Men
Kieran kom seg såpass at han fikk snakket med Kevin og gitt ham sin klokke.
Andre sier at Kevin i 549 reiste til Clonmacnoise for å avlegge Kieran et
besøk, men han fant at abbeden var død tre dager før hans ankomst, og han
deltok i begravelsen. En kombinasjon av disse sier at Kieran var død, men
livnet til slik at han kunne ha en lang samtale med Kevin og gi ham sin klokke
før han døde igjen, denne gang for godt.
Det fortelles at Kevin
ved en viss anledning også besøkte de tre hellige abbedene Kolumba av Iona (ca
521-97), Comgall
av Bangor (ca 516-ca 602) og Canice av Aghaboe (ca
516-ca 600), som da var samlet i Usneach i Meath. En svarttrost skal ha lagt et
av sine egg i Kevins hånd mens han sto med hendene utstrakt i bønn – helgenen
fortsatte å stå i denne stillingen til egget var ruget ut. Kunstnere gjengir
ofte denne scenen, og hans emblem i kunsten er en svarttrost. Kevin skal ha
foretatt en valfart til Roma og brakt med tilbake mange relikvier til sin
permanente grunnleggelse i Glendalough. Det blomstret som et senter for
klosterliv og utdannelse, og det grunnla etter hvert andre klostre og ble et av
de fire viktigste pilegrimsmålene i Irland – syv besøk der ble regnet som tilsvarende
en valfart til Roma.
Kong Colman av Ui
Faelain, sønn av Carbri, tok seg i ungdommen en hustru som var en kvinne av
rang, men siden de overhodet ikke gikk sammen, sendte han henne bort og tok en
annen i stedet. Men den bortviste kvinnen var klok og farlig innen magien, og
på grunn av hennes lidenskapelige hat mot mannen klarte hun å få alle barna til
den nye kvinnen til å dø. Så da kongen fikk en sønn på sine gamle dager, ble
han umiddelbart døpt slik at han ikke skulle dø av den første hustruens heksekunster,
og han fikk navnet Faolain. Deretter sendte faren ham til Kevin for at han
skulle beskytte ham. Han lovte Kevin at han og hans avkom skulle gravlegges i
Kevins kloster for alltid og skulle tjene ham dersom Faolain skulle slippe unna
i live.
Kevin tok gladelig imot
gutten og oppdro ham til den legmannen han skulle bli, slik som faren hadde
sagt, og han elsket gutten høyt. Men han visste ikke hvor han skulle få tak i
melk til det lille barnet, ettersom det fra hans kloster var langt til både
kvinner og kyr. Derfor ba han til Gud om hans hjelp. Og Gud sendte Kevin en
dåkolle fra de nærliggende fjellene, og hennes melk ble mat for lille Faolain.
To ganger om dagen til gutten var vokst opp kom dåkollen til klosteret og ble
melket av en av brødrene, og deretter gikk hun tilbake til sitt beite. En annen
versjon sier at dåkollen ble drept av en ulvinne, og da Kevin så dette,
kommanderte han ulvinnen til å sørge for melken, og hun adlød.
Ifølge et tidlig litani
var førti munker Kevins ledsagere i Glendalough, inkludert en bror ved navn
Caomhán og dennes halvbrødre med samme mor, Muirdheabhair og Corcanadan. En av
de mest berømte av Kevins disipler i Glendalough var den hellige Moling Luachra av Ferns (614-97),
grunnlegger av det velkjente klosteret som etter ham fikk navnet St Mullins på
venstre bredd av elven Barrow i baroniet St Mullins Lower sørvest i grevskapet
Carlow. I likhet med sin mester Kevin var han en mann av lærdom og ekstrem
askese. Han var også en elegant forfatter både på latin og irsk. Flere irske
dikt har vært tilskrevet ham, og hans profetier sirkulerte vidt
omkring. The Yellow Book of St Moling var en av bøkene som Keating
hadde i sine hender, men som siden dessverre har gått tapt.
Da Kevins tid på jorden
gikk mot slutten, mottok han vandringsbrødet (viaticum) fra den
hellige Mochuaróg av Delgany (Moghóróg, Guaire), en brite som hadde en celle
øst for Glendaloch. Deretter døde Kevin i Glendalough. Hans død står i Annales
Ultonienses (annalene fra Ulster) den 3. juni under året 618, men den
notisen er et tillegg av Cathal Mac Maghnusa, som disse annalene ble skrevet
for sent på 1400-tallet. Hans død noteres igjen under 622 «ifølge andre».
I Chronicum Scotorum og annalene fra Tigernach sies han å ha nådd den
bibelske alder 120 år ved sin død og ha ledet sitt kloster i seksti år. Det er
derfor ingen som med sikkerhet kan tidfeste hans død nøyaktig. I Stowe-missalet
fra 800-tallet regnes han blant prestene, men på grunn av sitt asketiske ry,
ble han regnet som et motstykke til den hellige Paulus eremitten (ca
229-342) i den parallelle listen av irske og utenlandske helgener i The
Book of Leinster. Han ble gravlagt i kirken i klosteret Glendalough, som ble et
av de fire viktigste valfartsmålene i Irland. Blant Kevins relikvier var en
klokke ved navn Bobán.
Den eneste grunnen til at
helgenens fødsel legges til året 498, er at han blir sagt å ha levd i 120 år.
Ettersom han døde i 618, gir enkel hoderegning en fødsel i 498. Men det finnes
sterke grunner for å tvile på at han ble født så tidlig. En bror av ham, den
hellige Mocuemin, var en disippel av den hellige Kolumba av
Terryglass (d. 552). Denne Kolumba hadde vært en disippel av den
hellige Finnian i Clonard og grunnla trolig ikke sitt kloster før rundt 540.
Blant Kevins nevøer, sønner av hans søster Coeltigherna (Coeltighearna,
Coeltigerna), finner vi den hellige Dagan av Ennereilly (ca
570-640), og det er ikke lett å tro at han var nevø av en mann som ved hans
fødsel var 72 år gammel, hvis vi da ikke skal tro på en uvanlig stor
aldersforskjell mellom Kevin og hans søster.
Noen kilder sier at Kevin
skal ha blitt bispeviet, med det stemmer trolig ikke. Men Glendalough ble et
bispesete ikke lenge etter hans død, som en konsekvens av at det hadde vokst
frem en by rundt klosteret. Bispedømmet Glendalough omfattet et svært stort
geografisk område, alt land sør for Dublin. Men klosteret overgikk bispedømmet
stort i verdslig gods. På samme tid ble bispedømmet Dublin begrenset innen
svært trange grenser. Men da kardinal John Paparo, legat fra den salige
pave Eugenius
III (1145-53), opphøyet Dublin til erkebispedømme med pallium i 1152,
beordret han at når den daværende biskopen av Glendalough døde, skulle dette
setet for alltid forenes med Dublin. I 1163 ble Laurentius O’Toole, abbed av
Glendalough, som senere ble Irlands første helligkårede helgen, utnevnt til
erkebiskop av Dublin. Unionen mellom de to bispedømmene ble senere stadfestet
av paven og kongen av England, og den trådte i kraft da biskop William Piro
(Peryn), den siste legale biskop av Glendalough, døde i 1214. Den ble igjen
stadfestet av en bulle fra pave Honorius III (1216-27) til erkebiskop Henry
Loundres av Dublin, datert 6. oktober 1216. Til tross for denne unionen, som var
solid etablert av både pavelig og kongelig makt, ble det gjort noen få forsøk
på å usurpere setet Glendalough inntil 1497. I 1214 ble Glendalough plyndret av
vikinger med base i nærliggende Dublin, og etter dette begynte nedgangen for
klosteret, som til slutt ble forlatt.
Det tidligste biografiske
materialet om Kevin stammer trolig fra rundt 200 år etter helgenens levetid.
Det finnes to bevarte biografier på latin og tre på irsk, som alle i sin
nåværende form stammer fra mellom 1100- og 1600, tallet, eller 1700-tallet. Den
seneste er som en pilegrimsguide til Glendalough. Den tidligste biografien som
noe av dette bevarte materialet ble basert på, kan stamme fra rundt år 800.
Kevins biografier forteller lite om helgenen selv. De var skrevet for å fremme
kravene til Glendalough, som da hadde blitt et viktig kloster og bispedømme.
Kevin krediteres for
grunnleggelsen av en rekke kirker i grevskapene Wicklow, Dublin og Kildare.
Hans biografer bringer ham i kontakt med tyve geistlige skikkelser, og i hans
genealogi er hans mor og søstre mødre til andre helgener. Mye av denne
informasjonen oppsto som et middel til å uttrykke forholdet mellom hans
viktigste kirke i Glendalough og kirker som var avhengige av den eller i
allianse med den. I 790 ble Kevins relikvier tatt med på en runde sammen med
relikviene av den hellige Cronan Mochua av Clondalkin (en avhengig kirke).
Glendalough ble sete for et bispedømme, og klosterets mest berømte abbed var
Laurentius O’Toole (Lorcán Ua Tuathail).
Kevin ble helligkåret ved
at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus,
biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans
minnedag er dødsdagen 3. juni, men 11. mai og 16. oktober nevnes også. 3. juni
nevnes i martyrologiet fra Tallaght og feires over hele Irland, og den står
også i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
Glendaláci in Hibérnia,
sancti Coemgéni, abbátis, qui monastérium fundávit, in quo multórum monachórum
pater et dux fuísse tráditur.
I Glendalough i Irland,
den hellige Kevin [Coemgen], abbed, som grunnla et kloster hvor han antas å ha
vært far og veileder for mange munker.
Kevin er en av
skytshelgenene for Irland. Kevin og den hellige Molua hadde
tittelen Multorum millium animarum duces (leder for mange tusen
sjeler) fordi et stort antall mennesker ble undervist i det asketiske liv av
dem. Kevin opptrer i mange andre helgeners biografier, inkludert den til den
hellige Abban av Adamstown (Abán)
(ca 570-620), som regner ham som en av «tre sønner av evig liv» født
av Laighin (menn fra Leinster), de to andre var Abban selv og Moling
av St Mullins. Den hellige Berach av Kilbarry (Bearach
av Termonbarry) (d. 595) sies å ha studert under ham, og den hellige Monenna av Killeavy (435-ca
518) utførte et mirakel ved å forvise en demon fra hans side. Et mirakel som
involverer helbredende epler oppkalt etter helgenen, er bevart i Kongespeilet
(norr: Konungs skuggsjá: lat: Speculum Regale), skrevet i Norge en gang mellom
1250 og 1260.
Kilder:
Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Hallam, Butler (VI), Benedictines,
Delaney, Bunson, Index99, Ó Riain, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info,
Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org,
orthodoxwiki.org, ODNB, Butler 1866, Dictionary of National Biography
(1885-1900) vol 11, zeno.org, heiligen-3s.nl, saintwiki.com,
glendalough.connect.ie, celt-saints, nominis.cef.fr,
omniumsanctorumhiberniae.blogspot.com [P. John Lanigan (1758-1828): An
Ecclesiastical History of Ireland from the First Introduction of Christianity
among the Irish to the Beginning of the Thirteenth Century, Vol II (Dublin,
1829)] - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 11. mai 2000
