Sainte Rose-Philippine
Duchesne
Religieuse-missionnaire
aux Etats-Unis (+ 1852)
Originaire de Grenoble dans le Dauphiné, elle entre dans l'Ordre de la Visitation en 1785, mais la Révolution française disperse sa Congrégation en 1791. En 1804, elle reprend sa vie religieuse dans l'Institut du Sacré-Cœur et à partir de 1818 l'implante aux États-Unis, à la demande de Mgr Dubourg, évêque de Louisiane de passage en France en 1817 et qui demandait des religieuses. Éducatrice et missionnaire au Missouri, c'est là qu'elle rejoint Celui qu'elle a fait découvrir à toute une jeunesse.
Béatifiée par Pie XII le 12 mai 1940, canonisée par Jean-Paul II le 3 juillet 1988.
Illustration "La femme qui prie toujours" La prière composée à l'occasion de la canonisation de Philippine Duchesne, le 3 juillet 1988, trace un portrait vivant de cette grande pionnière.
- Sainte Rose Philippine Duchesne, vidéo
"Philippine Duchesne est née à Grenoble en 1769 d'une famille implantée à Romans et à Grane. La Révolution - où son père tient une place importante - l'arrache au couvent de la Visitation. C'est à Grane qu'elle affermit sa vocation. En pleine Terreur elle fonde une petite communauté qui visite les prisonniers et les pauvres.
En 1804 elle entre dans la Société du Sacré-Cœur de Madeleine-Sophie Barat. En 1817 elle part en mission en Floride et en Louisiane. Elle fonde une école où enfants noirs, blancs et métis sont éduqués ensemble, en plein Sud esclavagiste. D'autres fondations suivent. Son tempérament assez fort lui vaut d'être relevée du supériorat.
A 72 ans elle part en mission chez les Indiens Potowatomies que le gouvernement fédéral vient de déporter. C'était le but de sa vie. Trop âgée pour apprendre la langue c'est par la prière qu'elle témoigne. Les Indiens l'appellent: 'la-femme-qui-prie-toujours'.
Sa santé donnant des inquiétudes on la rappelle en Louisiane. Elle vivra encore dix ans n'oubliant jamais 'ses' Indiens. Elle meurt le 18 novembre 1852." (Philippine Duchesne, vierge - diocèse de Valence)
- Sur le site du Vatican: Rose-Philippine Duchesne (1769-1852) Religieuse, de la Société du Sacré Cœur
- Site des Religieuses du Sacré-Cœur.
À Saint-Charles du Missouri, aux États-Unis d'Amérique, en 1852, sainte
Philippine Duchesne, vierge, religieuse du Sacré-Cœur de Jésus. Née en France,
elle constitua une communauté religieuse pendant la Révolution française et
passant ensuite en Amérique, y établit beaucoup d'écoles.
Martyrologe romain
Nous sommes affligés: il
y a des milliers de distance Qui nous empêcheront de placer, une fois de plus,
Nos capes sur son dos. Elle a appris de nous la manière de les tisser Et nous,
nous avons appris à prier en regardant son visage. Fais que le soleil brille
sur sa tendresse Et que cette nuit la lune en son plein nous rappelle Les
heures qu'elle a passées devant toi à prier dans cette tente.
Extrait d'un poème que les Indiens Potowamis composèrent pour
Philippine Duchesne
Rose-Philippine Duchesne
(1769-1852)
Religieuse, de la Société
du Sacré Coeur
ROSE-PHILIPPINE DUCHESNE
naquit à Grenoble (France) le 29 août 1769. Baptisée en l'église St Louis elle
reçoit comme en présage, les noms de l'apôtre Philippe et de Rose de Lima,
première sainte du Nouveau Continent. Son éducation commence au couvent de la
Visitation de Ste Marie d'En-Haut; attirée par la vie contemplative des
religieuses, elle entre comme novice au monastère à 18 ans.
A l'époque de la
Révolution française la communauté est dispersée; et Philippine retourne dans
sa famille; elle se dévoue alors à soulager les prisonniers, les malades et les
pauvres. Après le Concordat de 1801, elle tente avec quelques compagnes de
faire revivre le monastère de la Visitation, mais en vain.
En 1804 Philippine apprend
la fondation d'une nouvelle Congrégation: la Société du Sacré Coeur de Jésus et
elle offre son monastère à la fondatrice, Madeleine-Sophie Barat; elle est
prête à entrer dans la Congrégation. Peu après Mère Barat arrive à Ste Marie et
accueille Philippine et ses compagnes comme novices dans la Société.
Après sa profession
religieuse, en même temps que son désir de vie contemplative, un appel pour les
missions, entendu dès l'adolescence, devient plus pressant. Dans une lettre à
Mère Barat elle confie l'expérience spirituelle qu'elle vient de vivre au cours
de la nuit d'adoration du Jeudi Saint devant l'Eucharistie; " Toute la
nuit j'ai été dans le nouveau continent ... je portais partout mon trésor (le
St Sacrement) ... J'avais bien à faire aussi avec tous mes sacrifices à offrir:
une mère, des soeurs, des parents, une montagne ... Quand vous me direz
"Voici que je vous envoie, je répondrai vite: je pars" ". Elle
attendra encore 12 ans.
En 1818 son rêve se
réalise: elle part pour répondre à la demande de l'évêque de la Louisiane qui
cherchait une congrégation éducatrice pour l'aider à annoncer l'Evangile aux
Indiens et aux jeunes français de son diocèse. A St Charles, près de St Louis
(Missouri) elle fonde la première maison de la Société hors d'Europe. Ce n'est
qu'une cabane en bois. Là elle rencontre toutes les austérités d'une vie de
pionnier: l'extrême froid, la dureté du travail, le manque d'argent. Elle a
aussi beaucoup de difficulté à apprendre l'anglais; le courrier est lent, les
lettres de sa chère France souvent n'arrivent pas; mais elle s'efforce d'être
fidèle en demeurant très unie à la Société en France.
Philippine et ses quatre
compagnes religieuses vont de l'avant. En 1818 elle ouvre la première école
gratuite à l'ouest du Mississipi. Dès 1828 six maisons sont ouvertes qui
accueillent les jeunes élèves du Missouri et de la Louisiane. Elle les aime et
leur rend bien des services, mais dans son cœur elle aspire toujours à
travailler auprès des Indiens. A 72 ans Philippine est déchargée de toute
responsabilité; une école pour les Potawatomis va s'ouvrir à Sugar Creek dans
le Kansas.
Beaucoup de personnes
pensent que sa santé est trop délabrée pour qu'elle y parte, mais le Jésuite
qui dirige cette mission insiste; "Elle doit venir; elle n'est pas capable
de beaucoup de travail mais elle assurera le succès de la mission par sa
prière. Sa présence attirera toutes sortes de faveurs divines sur nos
travaux".
Elle reste seulement un
an avec les Potawatomis; cependant son courage n'a pas diminué
et ses longues heures de
prière contemplative amènent les Indiens à la nommer: "La femme qui prie
toujours". Mais sa santé ne résiste pas au régime du village. Dès juillet
1842 elle regagne St Charles bien que son désir pour les missions soit toujours
vivant dans son coeur; "J'éprouve le même désir ardent pour la mission des
Rocky montagnes ou tout autre semblable, que j'éprouvais en France pour venir
en Amérique ...".
Philippine Duchesne est
morte à St Charles le 18 novembre 1852 à l'âge de 83 ans.
SOURCE : http://www.vatican.va/news_services/liturgy/saints/ns_lit_doc_19880703_duchesne_fr.html
Saint
Rose-Philippine Duchesne, sister of the Society of the Sacred Heart of Jesus,
founderess of the congregation first house in America (1818)
Saint Rose Philippine
Duchesne
Also
known as
The Lady of Mercy
Woman Who Prays Always
Profile
Born to family with
wealth and political connections; her father,
Pierre Francois Duchesne, was a lawyer,
businessman, and prominent civic leader in Grenoble, France,
and her mother,
Rose Perier, was a member of a leading family from the Dauphine region of France.
From age eight Rose had a desire to evangelize in
the Americas, sparked by hearing a Jesuit missionary speak
of his work there. She received a basic education at
home from tutors,
and religious education from her mother. Educated from
age 12 at the convent of
the Visitation nuns in Grenoble,
she joined them in 1788 at
age 19 without the permission or knowledge of her family who were violently
opposed to her choice, but finally gave in.
Religious communities
were outlawed during the Reign of Terror of the French
Revolution, and Rose’s convent was
closed in 1792.
She spent the next ten years living as a lay
woman again, but still managed to act like a good member of her Order.
She established a school for poor children,
provided care for the sick,
and hid priests from Revolutionaries.
When the Terror ended, she reclaimed her convent and
tried to re-establish it with a group of sisters she
had maintained in Grenoble.
However, most of the sistes were long gone, and in 1804 the
remainder was incorporated into the Society of the Sacred Heart under Saint Madeline
Sophie Barat. They then re-opened the convent of
Sainte-Marie-d’en-Haut as the second house of Sacred Heart nuns.
Rose became a postulant in December 1804,
and made her final vows in 1805.
In 1815 Mother Duschene
was assigned to found a Sacred Heart convent in Paris, France.
On 14
March 1818 at
age 49 she and four sisters were sent as missionaries to
the Louisiana Territory to establish the Society‘s presence in
America. Diseases contracted
during the trip to America nearly killed her, and after she recovered in New
Orleans, the trip up the Mississippi nearly killed her again. She established
her first mission at
Saint Charles, Missouri,
a log cabin that was the first free school west
of the Mississippi River. She eventually founded six other houses in America
which included schools and orphanages.
She ran into some opposition as her teaching methods
were based on French models,
and her English was terrible; her students,
however, received a good education,
and her intentions were obviously for their best.
She was ever concerned about
the plight of Native
Americans, and much of her work was devoted to educating them,
caring for their sick,
and working against alcohol abuse. Finally able to retire from her
administrative duties at age 71, Mother Duchesne evangelized the
Pottowatomies, and taught young girls of
the tribe. This work, however, lasted but a year as she was unable to master
the Pottowatomi language. She was known to the tribe as “Woman-Who-Prays-Always”.
She spent her last ten
years in retirement in a tiny shack at the convent in
Saint Charles where she lived austerely and in constant prayer.
Born
29
August 1769 at
Grenoble, France
18
November 1852 at
Saint Charles, Missouri of
natural causes
17
March 1935 by Pope Pius
XI (decree of heroic
virtues)
3 July 1988 by Pope John
Paul II
opposition
of Church authorities – note that it was nothing to do with theology
Springfield-Cape
Girardeau, Missouri, diocese of
Additional
Information
Catholic
Encyclopedia, by Catherine M Lowth
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
The
Holiness of the Church in the 19th Century
Venerable Philippine
Duchesne, by G E M
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
Catholic Cuisine: Acorn Treats
Catholic Cuisine: Oak Cookies
Shrine of Saint Rose Philippine Duchesne
images
video
e-books
Life
of Mother Duchesne, by Father Baunard
webseiten
auf deutsch
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites
en français
fonti
in italiano
Dicastero delle Cause dei Santi
nettsteder
i norsk
Readings
We cultivate a very small
field for Christ, but we love it, knowing that God does not require great
achievements but a heart that holds back nothing for self. Saint Rose
Philippine Duchesne
I live now in solitude
and am able to use my time reflecting on the past and preparing for death. I
cannot put away the thought of the Indians and in my ambition I fly to the
Rockies. Saint Rose
Philippine Duchesne
MLA
Citation
“Saint Rose Philippine
Duchesne“. CatholicSaints.Info. 28 June 2023. Web. 18 November 2023.
<https://catholicsaints.info/saint-rose-philippine-duchesne/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-rose-philippine-duchesne/
Philippine-Rose Duchesne
Founder in America of the
first houses of the society of
the Sacred Heart, born at Grenoble, France, 29 August, 1769;
died at St. Charles, Missouri,
18 November, 1852. She was the daughter of Pierr-Francois Duchesne, an eminent
lawyer. Her mother was a Périer, ancestor of Casimir Périer, President of France in 1894. She
was educated by
the visitation Nuns, entered that order, saw its dispersion during the Reign of
Terror, vainly attempted the re-establishment of the convent of
Ste-Marie-d'en-Haunt, near Grenoble, and finally,
in 1804, accepted the offer of Mother Barat to
receive her community into the Society of the Sacred Heart. From early
childhood the dream of Philippine had been the apostolate of souls: heathen in distant
lands, the neglected and poor at home. Nature and grace combined to fit her for
this high vocation; education,
suffering, above all, the guidance of Mother Barat trained
her to become the pioneer of her order in the New world. In 1818 Mother
Duchesne set out with four companions for the missions of America. Bishop
Dubourg welcomed her to New Orleans, whence she
sailed up the Mississippi to St. Louis, finally settling her little colony at
St. Charles. "Poverty and Christian heroism are here", she wrote,
"and trials are the riches of priests in this
land." Cold, hunger, and illness; opposition, ingratitude, and calumny, all that came
to try the courage of
this missioner, served only to fire her lofty and indomitable spirit with
new zeal for
the spread of truth.
Other foundations followed, at Florissant, Grand Côteau, New Orleans, St. Louis,
St. Michael; and the approbation of
the society in
1826 by Leo XII recognized
the good being done in these parts. She yearned to teach the poor Indians, and
old and broken as she was, she went to labour among the Pottowatomies at Sugar
Creek, thus realizing the desire of her life. Stirred by the recitals of Father De Smet, S.J.,
she turned her eyes towards the Rocky Mountain missions; but Providence led her
back to St. Charles, where she died. Thirty-four years of mission toil,
disappointment, endurance, self-annihilation sufficed, indeed, to prove the
worth of this valiant daughter of Mother Barat. She had
opened the road, others might walk in it; and the success hidden from her eyes
was well seen later by the many who rejoiced in the rapid spread of her order
over North and South America. Sincere, intense, generous, austere yet
affectionate, endowed with large capacity for suffering and work, Mother
Duchesne's was a stern character that needed and took the moulding of Mother Barat.
Preliminary steps for her beatification have
already been taken.
Lowth,
C. (1909). Philippine-Rose Duchesne. In The Catholic
Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. http://www.newadvent.org/cathen/05182a.htm
MLA citation. Lowth,
Catherine. "Philippine-Rose Duchesne." The Catholic
Encyclopedia. Vol. 5. New York: Robert Appleton
Company, 1909. <http://www.newadvent.org/cathen/05182a.htm>.
Transcription. This
article was transcribed for New Advent by Claudia C. Neira. AMDG.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. May 1, 1909. Remy Lafort, Censor. Imprimatur. +John
M. Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2021 by Kevin Knight.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SOURCE : https://www.newadvent.org/cathen/05182a.htm
Mosaic
of Saint Rose Philippine Duchesne in
the Cathedral Basilica in St. Louis.
St. Rose Philippine
Duchesne
St. Rose Philippine
Duchesne was born August 29, 1769 in Grenoble, France. She was baptized in the
Church of St. Louis and received the name of Philip, the apostle, and Rose of
Lima, first saint of the new continent. She was educated at the Convent of the Visitation
of Ste. Marie d’en Haut, then, drawn to the contemplative life, she became a
novice there when she was 18 years old.
At the time of the
Revolution in France, the community was dispersed and Philippine returned to
her family home, spending her time nursing prisoners and helping others who
suffered. After the Concordat of 1801, she tried with some companions to
reconstruct the monastery of Ste. Marie but without success.
In 1804, Philippine
learned of a new congregation, the Society of the Sacred Heart of Jesus, and
offered herself and the monastery to the Foundress, Mother Madeleine Sophie
Barat. Mother Barat visited Ste. Marie in 1804 and received Philippine and
several companions as novices in the Society.
Even as Philippine’s
desire deepened for the contemplative life, so too her call to the missions
became more urgent – a call she had heard since her youth. In a letter she
wrote to Mother Barat, she confided a spiritual experience she had had during a
night of adoration before the Eucharist on Holy Thursday: “I spent the entire
night in the new World … carrying the Blessed Sacrament to all parts of the
land … I had all my sacrifices to offer: a mother, sisters, family, my
mountain! When you say to me ‘now I send you’, I will respond quickly ‘I go”‘.
She waited, however, another 12 years.
In 1818 Philippine’s
dream was realized. She was sent to respond to the bishop of the Louisiana
territory, who was looking for a congregation of educators to help him
evangelize the Indian and French children of his diocese. At St. Charles, near
St. Louis, Missouri, she founded the first house of the Society outside France.
It was in a log cabin – and with it came all the austerities of frontier life:
extreme cold, hard work, lack of funds. She also had difficulty learning
English. Communication at best was slow; news often did not arrive from her
beloved France. She struggled to remain closely united with the Society in
France.
Philippine and four other
Religious of the Sacred Heart forged ahead. In 1818 she opened the first free
school west of the Mississippi. By 1828 she had founded six houses. These
schools were for the young women of Missouri and Louisiana. She loved and served
them well, but always in her heart she yearned to serve the American Indians.
When she was 72 and no longer superior, a school for the Potawatomi was opened
at Sugar Creek, Kansas. Though many thought Philippine was too sick to go, the
Jesuit head of the mission insisted: “She must come; she may not be able to do
much work, but she will assure success to the mission by praying for us. Her
very presence will draw down all manner of heavenly favors on the work”.
She was with the
Potawatomi but a year; however, her pioneer courage did not weaken, and her
long hours of contemplation impelled the Indians to name her,
Quah-kah-ka-num-ad,
“Woman-Who-Prays-Always”.
But Philippine’s health could not sustain the regime of village life. In July
1842, she returned to St. Charles, although her heart never lost its desire for
the missions: “I feel the same longing for the Rocky Mountain missions and any
others like them, that I experienced in France when I first begged to come to
America…”.
Philippine died at St.
Charles, Missouri, November 18, 1852 at the age of 83.
SOURCE : http://www.ucatholic.com/saints/st-rose-philippine-duchesne/
Reliquaire de
Sainte Rose-Philippine Duchesne à la collégiale Saint-André de Grenoble.
Rose-Philippine Duchesne, ISH V (AC)
Born in Grenoble, France, August 29, 1769; died November 18, 1852; beatified in
1940; canonized on July 3, 1988 by Pope John Paul II.
Rose, also known as
"The Lady of Mercy," was the daughter of a prosperous merchant. At
the age of eight, her interest in mission work was enkindled by the visit of a
Jesuit who had labored in Louisiana. She was educated by the Visitation nuns of
Sainte- Marie-d'en-Haut, near Grenoble. At 17, against the opposition of her
parents who wished to arrange a marriage for her, she joined the Visitation
nuns. Her father, however, was successful in blocking her profession.
During the Reign of
Terror in 1791, the nuns were repressed and expelled from their convent. Rose
returned home from where she nursed the sick, taught children, visited
imprisoned priests, and gathered together a community there. After the
concordat of 1801 between Pope Pius VII and Napoleon had restored peaceful
relations between the state and the Church, she attempted unsuccessfully to
rebuild the convent where she had been educated. Nevertheless, she remained in
the house and with one other took vows in what was intended to be a new
congregation, the Daughters of the Propagation of the Faith. When the new
community still faltered, in 1804, she convinced Mother Madeline Sophie Barat
to accept it for her recently founded Society of the Sacred Heart.
Rose became a postulant
of the society in December 1804 and was professed the next year. Her interest
in the missions was again engaged by a visit from the abbot of La Trappe, who
had been one of the first Cistercians sent to North America. Although she
wished to be a missionary, Rose Philippine held administrative offices for 14
years.
In March 1818, she was
sent as superioress with four sisters to the United States in answer to a
request for help from Bishop Dubourg of Louisiana. Landing in New Orléans on
May 29, the small group of women travelled up the Mississippi and founded the
first American Sacred Heart house at Saint Charles, Missouri--in a log cabin.
The group opened the first free school west of the Mississippi but moved to a
brick building in Florisant near Saint Louis the next year. They accepted their
first American postulant in 1820.
The community thrived
after some difficulties, including the language barrier (they had received
inadequate education in English), and by 1828, six houses had been established
along the Mississippi River. She opened several schools in Missouri and
Louisiana, insisting upon a high standard of education and compliance with
French modes of behavior and discipline.
She received some
criticism for not learning English, but she was known to have an endearing
personality, which shone through despite the shock of the reality of mission
life, which was so different from her imaginings.
On house they founded at
Grand Côteau, about 150 miles from New Orléans, took four weeks to reach. The
nine-week return journey was a nightmare. Rose Philippine was on a boat
infected with yellow fever. After tending to the sick, she contracted the
disease and was put ashore at Natchez (Mississippi). There she could find no
shelter except the bed of a woman who had just died of yellow fever.
Still wanting to be an
active missionary, she resigned as head of the American branch of the Sacred
Heart in 1840. The following year, at the age of 71, Rose Philippine began a
school for the Pottowatomy Indians in Sugar Creek, Kansas, at the request of the
Jesuit Father de Smet. The Indians called her the "Woman-Who-
Prays-Always."
After a year, unable to master the native language and her health failing, she was forced to leave the mission. She retired to Saint Charles. It was decided that the foundation should be closed, but Mother Duchesne campaigned to kept it open, and eventually succeeded. There was an apparent break down in communication between Rose Philippine and Mother Barat after the former's return to Saint Charles. It seems that a nun confiscated the correspondence. The relationship between the saints was finally when the puzzled Mother Barat sent Mother Duchesne's niece to find her. Rose Philippine, revered by all who knew her, died at the convent in Saint Charles (Benedictines, Delaney, Encyclopedia, Walsh, White).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/1117.shtml
Santa Filippina Rosa
Duchesne Monaca
Grenoble, Francia, 29
agosto 1769 - St. Charles, Missouri, 18 novembre 1852
Coetanea di Napoleone,
studia dalle Visitandine, a Grenoble. A 18 anni il monastero la accoglie come
novizia, anche se lei non fa in tempo a pronunciare i voti solenni: la
Rivoluzione sopprime conventi e monasteri. Rosa decide allora di dedicarsi
all'assistenza degli ultimi. Nel 1801 le comunità religiose riacquistano la libertà,
e lei entra nella società del Sacro Cuore, creata nel 1800 da madre Maddalena
Sofia Barat. Nel 1818 arriva con quattro consorelle in Louisiana, dove il
vescovo cerca aiuto per l'assistenza religiosa agli immigrati francesi. Rosa
apre una scuola gratuita nel 1820, e intanto arrivano altre consorelle; nel
1828 le case con scuola sono sei, in Louisiana e Missouri. Lei deve lasciare la
responsabilità di superiora: le fatiche l'hanno resa invalida. E tuttavia c'è
un nuovo campo di lavoro da aprire: quello dell'evangelizzazione e
dell'istruzione per la popolazione indiana seminomade dei Potawatomi, nel
Kansas dove c'è una missione e dove la religiosa si reca in visita nonostante
la malattia. Dal Kansas fa ritorno a Saint Charles, nel Missouri, dove muore a 83
anni. Beatificata nel 1929, madre Filippina è stata proclamata santa da
Giovanni Paolo II nel 1988. (Avvenire)
Martirologio
Romano: Nella città di Saint-Charles in Missouri negli Stati Uniti
d’America, santa Filippina Duchesne, vergine delle Suore del Sacro Cuore di
Gesù, che, nata in Francia, al tempo della rivoluzione in patria aggregò una
comunità religiosa e, recatasi poi in America, vi istituì numerose
scuole.
Da un padre che aveva assorbito le idee di Voltaire e da una madre tutta casa e chiesa, quale felice combinazione di geni si poteva sperare? Filippina Rosa Duchesne viene al mondo a Grenoble il 29 agosto 1769. Eredita da papà un carattere forte, insieme ad alcuni tratti di ostinazione, impetuosità e testardaggine. In compenso, da mamma assorbe un’inclinazione per la preghiera e per le opere di carità e per l’altruismo.
Fin da bambina si lascia affascinare dai racconti di vita missionaria e a 8 anni sogna di andare ad evangelizzare gli indiani d’America. L’anticlericalismo papà non gli impedisce di rispettare preti e suore e, soprattutto, di affidare a queste ultime l’educazione della sua bambina. Così, a 12 anni Filippina viene affidata alle suore della Visitazione, ma papà si affretta a riportarla a casa quando si accorge che lei ha un’inclinazione un po’ troppo accentuata per la vita religiosa.
A 17 anni le trova un buon partito e allora lei sfodera il suo bel caratterino, eredità di famiglia, per dire chiaro e tondo a tutti che vuole farsi suora. Manco a dirlo, vince lei e a 18 anni, all’insaputa, dei suoi entra nel convento della Visitazione. Dopo il noviziato papà le impedisce di prendere i voti, ma, cosa ben più grave, sulla Francia si abbatte la rivoluzione francese, che fa chiudere i conventi e disperde i religiosi.
Filippina depone l’abito monacale e torna casa, aspettando che la bufera passi, ma quando potrebbe rientrare in convento questo non esiste più. Si dà da fare per restaurarne le mura e soprattutto per ricostituire la comunità con alcune sue ex compagne di noviziato, ma quando scopre l’esistenza della Società del Sacro Cuore, appena fondata da Maddalena Sofia Barat, si affretta a mettere nelle mani di questa donna eccezionale e carismatica se stessa, le amiche e il monastero.
A 35 anni può così finalmente emettere i voti religiosi, continuando a coltivare il sogno della missione. La fondatrice, che ha imparato a conoscerla bene nei pregi e negli eccessi del carattere, pensa però più opportuno trattenerla in Francia, dove tra l’altro ha anche bisogno di lei come segretaria generale della Congregazione. Arriva però il giorno che proprio non ce la fa più a trattenerla e deve lasciarla partire: Filippina è sulla soglia dei cinquant’anni, ma con l’entusiasmo per la missione di un’adolescente.
Dopo un viaggio avventuroso tocca il suolo americano, stabilendosi con una piccola comunità di suore in Luisiana. Ventidue anni di lavoro missionario, soprattutto speso per evangelizzare ed educare, fanno crescere la Società del Sacro Cuore, che ben presto raccoglie vocazioni anche su suolo americano. Filippina, che ha poco senso del successo dei suoi sforzi e che con l’umiltà dei santi pensa davvero di essere inutile, continua a sognare il lavoro “di frontiera”, in mezzo ai “selvaggi”. La accontentano a 70 anni suonati, facendola rientrare in una spedizione missionaria diretta in una riserva di indiani Potawatomi.
Il sogno di Filippina, che si era avverato dopo 60 anni, dura poco, un anno o poco più, quando per le condizioni di salute pensano bene di farla tornare indietro. Ubbidiente e umile torna in Luisiana, a rattoppare vestiti e soprattutto a pregare per altri dieci anni. Muore il 18 novembre 1852.
Proclamata beata da Pio XI nel 1929, è stata canonizzata da Giovanni Paolo II
nel 1988.
Autore: Gianpiero Pettiti
Tombeau
de sainte Philippine Duchesne à Saint Charles (Missouri).
Grave of Mother Duchesne, in the Shrine of St. Philippine Duchesne, St. Charles, Missouri
Suo padre, Pierre-François, avvocato, appartiene alla classe politica emersa con la Rivoluzione francese, ma abbandona quando Napoleone si proclama primo console a vita. Lei, Filippina Rosa (coetanea di Napoleone), studia dalle Visitandine di Sainte-Maried’en-Haut, a Grenoble, e poi ritorna in famiglia. A 18 anni il monastero la riaccoglie come novizia, anche se lei non fa in tempo a pronunciare i voti solenni: la Rivoluzione sopprime conventi e monasteri.
Contemplativa mancata per forza maggiore, prende il via per una straordinaria vita di azione: soccorre i poveri che il cataclisma politico ha moltiplicato; va nelle prigioni per aiutare detenuti politici e condannati a morte. Ci sono suore e monache raggruppate clandestinamente qua e là, per continuare come possono la vita religiosa. Ma lei non lo può fare: glielo proibisce suo padre, che alla Rivoluzione deve il posto. Perciò s’impegna nell’assistenza, impara a convivere con la povertà e la paura di tanti. E' con la Rivoluzione che fa il suo noviziato.
Nel 1801 il concordato tra Francia e Santa Sede mette fine alla persecuzione. Le comunità religiose riacquistano la libertà, e subito lei pensa di far rinascere il monastero di Sainte-Marie-d’en-Haut. Riunisce un gruppetto di religiose, apre una scuola… Tanta volontà, ma risultati scarsi. Lei allora ottiene di entrare, con le poche consorelle, nella già vitale società del Sacro Cuore, creata nel 1800 da madre Maddalena Sofia Barat. Si rifà novizia, pronuncia i voti e pensa a un nuovo campo d’azione: l’America del Nord. Se la sogna anche di notte e ne scrive a madre Barat, che la invita a pazientare. E pazienta per dodici anni.
Nel 1818 eccola imbarcata con quattro consorelle: cinque mesi di viaggio fino alla Louisiana, dove il vescovo cerca aiuto per l’assistenza religiosa ai bianchi, in buona parte di origine francese. (La Louisiana è stata francese fino al 1803, quando Napoleone l’ha ceduta agli Usa). Lei e le consorelle debuttano al modo dei pionieri: capanna di tronchi, fatica fisica e povertà. Aprono una scuola gratuita nel 1820, e intanto arrivano altre consorelle; nel 1828 le case con scuola sono sei, in Louisiana e Missouri. Lei deve lasciare la responsabilità di superiora: le fatiche l’hanno resa invalida; e tuttavia c’è un nuovo campo di lavoro da aprire: quello dell’evangelizzazione e dell’istruzione per la popolazione indiana seminomade dei Potawatomi, le cui donne si dedicano all’agricoltura e gli uomini a caccia e a pesca. Nasce per loro la prima scuola a Sugar Creek, nel Kansas. L’hanno aperta le sue consorelle, perché lei si muove ormai con grande fatica.
Eppure nel Kansas ci vuole andare. Glielo ha chiesto un padre gesuita che dirige la missione; non importa se le manca la forza per dirigere e orientare. C’è bisogno di questa invalida, insiste: «La sua presenza attirerà ogni grazia dal cielo sui nostri lavori». La vedono ormai così. Si fa portare nel villaggio indiano, dove uomini e donne Potawatomi la chiamano “Filippina, la donna che prega”; e questa è l’ultima sua fatica, da suora senza gradi. Dal Kansas fa ritorno a Saint Charles, nel Missouri, dove muore a 83 anni. Beatificata da Pio XI nel 1929, madre Filippina è stata proclamata santa da Giovanni Paolo II nel 1988.
Autore: Domenico Agasso
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/90437
Rose-Philippine Duchesne (1769-1852)
religiosa, della Società del Sacro Cuore
ROSA FILIPPINA DUCHESNE
nacque il 29 agosto 1769 a Grenoble in Francia. Fu battezzata nella chiesa di
S. Luigi e ricevette i nomi dell'apostolo Filippo e di Rosa da Lima, prima
santa del continente americano. Fu educata dalle Visitandine nel Monastero di Ste
Marie d'en Haut e, attirata dalla loro vita contemplativa, a 18 anni vi ritornò
come novizia.
Allo scoppiare della
Rivoluzione Francese la comunità fu dispersa e Filippina tornò in famiglia.
Consacrò quindi il suo tempo ad alleviare le sofferenze di molti, visitando i
prigionieri politici e soccorrendo i malati, i poveri e i bambini. Dopo il
Concordato del 1801 tentò con alcune compagne di ridar vita al Monastero di Ste
Marie d'en Haut, dove accolse delle alunne interne.
Nel 1804 Filippina,
avendo appreso l'esistenza di una nuova congregazione, la Società del Sacro
Cuore, decise di offrire se stessa e il Monastero alla fondatrice Maddalena
Sofia Barai. Nello stesso anno la Madre Barat giunse a Ste Madre d'en Haut e
ricevette Filippina e le sue compagne come novizie nella Società.
Dopo la professione
religiosa, insieme al desiderio di vita contemplativa, si fece più viva in lei
la chiamata alle missioni, nutrita fin dall'adolescenza. In una lettera alla
Madre Barat le confidava l'esperienza spirituale da lei vissuta nella notte di
adorazione del Giovedì Santo, interamente trascorsa davanti all'Eucarestia:
" Tutta la notte sono stata nel Nuovo continente ... portavo in ogni luogo
il mio tesoro (il SS. Sacramento) ... Avevo anche molto da fare con tutti i
miei sacrifici da offrire: una madre, delle sorelle, dei parenti, una montagna
... Quando lei mi dirà: "Ecco, la mando", le risponderò subito:
"parto!"". Ma attenderà ancora 12 anni.
Nel 1818 il suo sogno si
realizzò. Fu inviata nel territorio della Louisiana per rispondere all'appello
del vescovo che cercava una Congregazione di educatrici per aiutarlo ad
annunciare il Vangelo agli Indiani e ai giovani francesi della sua diocesi. A
St. Charles, presso St. Louis (Missouri), Filippina fondò la prima casa della Società,
fuori dall'Europa. È situata in una capanna di tronchi e la Santa vive lì tutte
le austerità della vita dei pionieri: freddo estremo, lavoro duro, ristrettezze
economiche. Incontrò anche grande difficoltà nell'apprendimento dell'Inglese;
le comunicazioni erano lente, le lettere dalla sua cara Francia spesso non
arrivavano, ma ella faceva di tutto per rimanere fedele e molto unita alla
Società in Francia.
Filippina e le sue
quattro compagne continuarono con coraggio. Nel 1818 viene aperta la prima scuola
gratuita ad ovest del Mississipi. Nel 1828 già sei case accolgono le giovani
del Missouri e della Louisiana. Filippina si prodigava per loro con amore, ma
nel suo cuore rimaneva sempre il desiderio di lavorare al servizio degli
Indiani. Quando Filippina aveva ormai 72 anni e non era più superiora, una
scuola venne aperta a Sugar Creek, nel Kansas, per gli Indiani Potawatomi.
Sebbene molti considerassero Filippina troppo malata per andarvi, il gesuita
che dirigeva quella missione insisté: " Deve venire; non potrà fare molto
lavoro, ma assicurerà il successo della missione con la sua preghiera. La sua
presenza attirerà ogni grazia dal cielo sui nostri lavori ".
Rimase solo un anno
presso i Potawatomi, ma il coraggio della pioniera non era diminuito e le sue
lunghe ore di contemplazione impressionarono tanto gli Indiani che la
battezzarono: " la donna che prega sempre ". La sua salute non poteva
però più sostenere la vita del villaggio. Nel luglio 1842 ella ritornò a St.
Charles per quanto il suo desiderio per le missioni fosse sempre più vivo nel
suo cuore coraggioso: " Provo lo stesso desiderio ardente per la missione
delle Montagne Rocciose o qualunque altra del genere, che provavo in Francia
per venire in America ... ".
Filippina morì a St.
Charles (Missouri) il 18 novembre 1852 all'età di 83 anni.
SOURCE : https://www.vatican.va/news_services/liturgy/saints/ns_lit_doc_19880703_duchesne_it.html
Den hellige Rosa
Filippina Duchesne (1769-1852)
Minnedag: 18.
november
Den hellige Rosa
Filippina Duchesne (fr: Rose-Philippine) ble født den 29. august 1769 i
Grenoble i Frankrike i en velstående, aristokratisk familie. Hennes far,
Pierre-François Duchesne, var en fremtredende advokat og politiker, mens hennes
mor, Rose-Euphrosine Périer, var datter av en suksessrik kjøpmann fra Dauphiné
og en slektning av den senere franske presidenten Casimir Périer (1894-95). Rosa
Filippina var oppkalt etter de hellige Rosa av Lima og
apostelen Filip og
ble døpt i kirken Saint-Louis. Hennes daglige navn var Filippina. Hun var den
andre av seks barn, men hennes eldre søster døde som spedbarn. Hun vokste opp i
en lykkelig atmosfære omgitt av en stor familie. Hun ble spesielt nært knyttet
til sin kusine Joséphine Périer, som skulle bli hennes livslange venn og
korrespondansepartner.
Filippinas sterke og
myndige personlighet og hennes dype alvor viste seg tidlig. Til tross for
velstanden hjemme var hun fullt klar over ulikhetene i livet og at andre ikke
var så heldige. Faren hadde adoptert Voltaires lære, men moren var svært from
og oppdro barna til gode kristne. Filippina fulgte ofte sin mor på besøk til
fattige syke. Hennes skriftefar var en jesuitt som var tilknyttet kirken
Saint-André og som hadde arbeidet i Louisiana, som da fortsatt var en fransk
koloni. Han fortalte Filippina om arbeidet der og om indianerne, og det plantet
en iver for misjon i utlandet og interesse for historie i den 8-årige jenta.
Hun kjente også en sterk tiltrekning til klosterliv, hadde en hang til asketisk
praktisk og ikke minst en dyp hengivenhet for Jesu hellige Hjerte og Det
hellige sakrament. Hun fikk en utdannelse som var mer enn alminnelig god for en
kvinne på den tiden. Hun gikk på skole hos Besøkelsesordenens søstre (salesianerinnene)
i Sainte-Marie-d'en-Haut nær Grenoble. Der var hun svært interessert i geografi
og studerte kart og fulgte misjonærenes reiser. En tid delte hun privatlærer
med sin kusine.
Da hun var 17 år, så
foreldrene allerede seg om etter en ektemann for henne, men da fortalte hun at
hun hadde til hensikt å bli nonne. Etter innledende motstand tillot faren at
hun som 18-åring i 1787 sluttet seg til salesianerinnene i
Sainte-Marie-d'en-Haut. Men atten måneder senere nektet han å gi tillatelse til
hennes løfteavleggelse på grunn av det religiøse klimaet i et land som nå var i
revolusjonens grep. I begynnelsen av 1791 måtte kommuniteten oppløses i likhet
med alle andre, og søstrene ble utvist fra Grenoble. Filippina reiste hjem, og
hun fulgte familien til deres landsted i Grannes, hvor det var mindre risiko
for angrep. Under revolusjonsårene viet hun seg til barmhjertig arbeid for de
syke og for dem som satt fengslet for sin tros skyld, men særlig for
religionsundervisning for barn. Hun ga også tilflukt til forfulgte prester og
brakte kommunion til fanger. Men hele tiden håpet hun at kommuniteten kunne
samles igjen.
I 1801 undertegnet
Vatikanet og pave Pius VII (1800-23) et konkordat med Napoleon. Dette gjorde
slutt på en ti år lang konflikt mellom Kirken og revolusjonen, og det
gjeninnførte katolisismen som den etablerte Kirken i Frankrike. Filippina
kjøpte nå de tidligere klosterbygningene i Sainte-Marie-d'en-Haut, som hadde
vært brukt som fengsel under revolusjonen. Hun fikk det billig fordi det var
blitt svært forfallent. Hun ville gjøre et forsøk på å gjenetablere ordenen,
men dette mislyktes. Hun klarte å overtale en eller to av søstrene til å vende
tilbake, men de var gamle og ikke i stand til å klare de store ofrene som ble
krevd av dem for å gjenopplive klosteret, som i seg selv trengte betydelig
reparasjon.
Filippina fortsatte å bo
i huset, og fikk til slutt lov til å avlegge løfter sammen med to andre som
medlemmer av det som kunne ha blitt en ny kongregasjon, «Døtre av Troens
utbredelse». Men det skulle aldri bli noe av denne kongregasjonen. Innen 21.
august 1802, festen for Besøkelsesordenens grunnlegger, den hellige Johanna Fransiska
de Chantal, var Filippina og en søster alene i klosteret. Nå aksepterte hun
det uunngåelige.
Ved en tilfeldighet kom
hun i kontakt med den bemerkelsesverdige p. Joseph Désiré Varin, som
introduserte henne for den hellige Magdalena Sofie Barat,
og i deres ideer gjengjente Filippina sin personlige vei. Hun tilbød bygningene
og seg selv til den søsterkongregasjonen Moder Barat og p. Varin hadde
grunnlagt i Amiens i 1800, Dames du Sacré-Coeur eller Selskapet av
Det hellige Hjerte (Societas Religiosarum Sanctissimi Cordis Jesu -
RSCJ).
Moder Barat ønsket
forslaget velkommen, og den 31. desember 1804 ble Filippina og fire andre tatt
opp som postulanter. Moder Barat ble i Grenoble i et helt år for å lede
novisiatet for de fem postulantene. Mindre enn ett år senere, den 21. november
1805, avla Filippina og hennes ledsagere løftene. Moder Barat vendte tilbake
til Paris og Amiens for å bygge sin grunnleggelse videre ut, og Filippina måtte
overta ledelsen av pensjonatet Sacré-Coeur i Grenoble. Tidlig i 1806 fikk
kommuniteten besøk av abbeden for La Trappe, Dom Augustin de Lestrange, som i
1803 hadde sendt de første cisterciensermunkene til Nord-Amerika. Dette var en
tid hvor grensene fortsatt ble flyttet nord- og vestover i USA, og igjen ble
Filippina minnet på sitt ønske om å bli misjonær, spesielt for indianerne. I
1803 hadde USA kjøpt Louisiana av Frankrike.
Moder Barat var enig i
prinsippet, men hun mente at instituttet enda ikke hadde slått nok rot til å
begynne med oversjøisk misjon. Filippina måtte vente i tolv år før det ble en
realitet, og i mellomtiden grunnla hun i 1815 et kloster i Paris og ble innsatt
som kongregasjonens generalsekretær ved Moder Barats side i Selskapets moderhus
i Paris. Denne tiden brukte hun på å forberede seg åndelig, og hun tilegnet seg
også noen av de administrative og praktiske evner hun ville trenge.
Sent i 1816 ble biskop
Valentine Louis Du Bourg av Louisiana, som så etter søstre som kunne arbeide i
bispedømmet, oppmuntret av moder Barats bror Ludvig til å tenke på Filippina.
Da saken ble fremlagt for moder Barat, nølte hun, men til slutt ble hun vunnet
for tanken. Det så imidlertid mørkt ut i 1817 da biskop Du Bourg vendte tilbake
bare for å finne at hun hadde ombestemt seg, men til slutt, takket være
Filippinas voldsomme entusiasme, ble det bestemt at fem Sacré-Coeur-søstre
skulle reise til Louisiana for å innføre ordenen i landet. Den 49-årige
Filippina ble superior for den lille kommuniteten. Den 8. februar 1818 forlot
søstrene Paris, og den 21. mars seilte de fra Bordeaux med skipet Rebecca.
Sjøreisen var lang og
anstrengende, og de nådde ikke New Orleans før den 29. mai 1818. Likevel
stoppet de ikke for å hvile lenge, og den 12. juli seilte de opp Mississippi.
Den 21. august kom de til St. Louis, en by med 6.000 innbyggere i det som nå er
staten Missouri. Biskopen sendte dem til Saint Charles like ved, hvor han hadde
funnet en liten tømmerhytte til dem ved elven Missouri. Der bodde det rundt 500
familier, og der startet de den første friskolen vest for Mississippi for nybyggernes
døtre. Den hvite befolkningen, franske, engelske, kreoler og andre, var
hovedsakelig katolikker, og mange av dem var tospråklige, men de var fattige og
uvitende på andre områder. Skolen var ingen suksess, for foreldrene nølte med å
sende barna til skole i denne avsidesliggende landsbyen.
Men søstrene hadde
problemer med engelsk. Selv om de hadde lært språket helt siden det var bestemt
at de skulle til Amerika, mestret de det knapt, og Filippina selv mestret det
aldri, noe som skulle vise seg som en stor ulempe. Hun fant også at misjonærlivet,
og særlig indianerne, var svært forskjellig fra hennes forestillinger. De var
ikke «lærenemme og uskyldige ville» som Filippina hadde drømt om å undervise;
tvert imot, «kvinnene er late og henfallen til drikk like mye som menn».
Det første året var hardt,
og i slutten av 1819 flyttet søstrene i iskaldt vær fra St. Charles til en
treetasjers murbygning i Florissant, nærmere St. Louis. Det første Filippina
gjorde, var å reise en liten helligdom for den hellige Johannes Frans Regis (1597-1640),
en fransk jesuittmisjonær som hun æret høyt, og til gjengjeld for noen
tjenester hadde hun engang avlagt et løfte til ham om at hun alltid ville reise
et oratorium eller alter til hans ære i alle klostre hun bodde i. Den større
plassen ga Filippina ideen til å starte et novisiat. Biskop Dubourg var slett
ikke sikker på at dette ville lyktes, på grunn av forskjellene mellom fransk og
amerikansk mentalitet. Men en ung kvinne ved navn Maria Layton gikk inn som
legsøster, og den 22. november 1820 ble hun den første amerikaner som mottok
drakten til Selskapet av Det hellige Hjerte.
Oppmuntret av åpningen av
novisiatet og fremgangen til skolen begynte Filippina å legge planer for
fremtiden. Hun ble aldri helt forsonet med særheten i den amerikanske
kulturen - et egalitært samfunn med innebygd slaveri - men hun modnet
med årene, fikk et mer realistisk forhold til sine egne begrensninger, og
hennes entusiasme syntes uendelig. Søstrene ble gradvis i stand til å utvide
arbeidet. I 1821 ble et nytt hus åpnet i Grand Côteau i Louisiana, rundt 25 mil
vest for New Orleans. Filippinas reise dit var et mareritt, trolig den verste i
hennes liv. Det tok henne fire uker å nå Grand Côteau med elvebåt på
Mississippi, og ni uker å komme tilbake. På reisen tilbake var hun på en båt
hvor det brøt ut gulfeber. Etter å ha pleiet de rammede ble hun selv syk og
måtte settes i land i Natchez. Der fant hun ikke annet losji enn sengen til en
kvinne som selv nettopp var død av gulfeber.
Tilbake i Florissant ble
Filippina omringet av problemer, særlig i forbindelse med skolen, som var truet
av økonomiske vanskeligheter, og bakvaskelser fra fiendtlige utenforstående. Da
alt så som mørkest ut og det bare var bare fem elever igjen, kom hjelpen i form
av jesuitter fra Maryland, de første jesuittene i Missouri. Med deres
oppmuntring åpnet Filippina nye hus i St. Michael's nær New Orleans i 1826 og i
selve St. Louis i 1827, med et barnehjem. Året etter gjenåpnet hun huset i St.
Charles. En av jesuittene sa senere at hun reddet jesuittmisjonen fra fiasko.
Hun hjalp dem på alle måter hun kunne, og delte med dem de få ressursene som
hennes egen kommunitet hadde. Moder Duchesne var en virkelig pioner og utførte
sine oppgaver midt i grensestrøkenes anstrengelser og prøvelser. Hun måtte
stanses fra å følge nybyggerne og gå løs på Rocky Mountains. Hun grunnla i alt
syv hus i Amerika.
Til tross for alle disse
tegnene på suksess gjorde de neste ti årenes anstrengelser, skuffelser og
dårlige helse at Filippina kom i en tilstand av kronisk utmattelse, og hun
ønsket at hun kunne trekke seg tilbake fra embetet som superior for
Sacré-Coeur-søstrene i Amerika, som hun aldri hadde ønsket i utgangspunktet.
Hun ønsket heller å være en aktiv misjonær. I 1821 fortalte hun til og med
moder Barat at hun ville reise til Peru. Hennes ønske om å trekke seg tilbake
ble endelig innvilget i 1840, ikke av moder Barat, men av moder Elisabeth
Galitzin, kongregasjonens visegeneral, en myndig kvinne, ikke ulik Filippina
som yngre. Ved å akseptere den 71-årige Filippinas avskjedssøknad uten
innvendinger under en visitasjon av de amerikanske husene, klarte hun å gi
henne inntrykk av at hun på en eller annen måte hadde sviktet det ansvar som
var lagt på henne. Den smerten dette ga henne kan ikke overdrives, på bakgrunn
av alt hun hadde tålt så villig i ensomhet, borte fra sine nære venner mens hun
slet med et nytt språk og en ny kultur.
Men som alltid var
Filippina realist, og hun reiste for å bo i huset i New Orleans som vanlig
nonne og prøvde å legge fortiden bak seg. I 1841 kunne moder Filippina endelig
realisere sin egen drøm om å være misjonær blant de innfødte indianerne. Etter
anmodning fra jesuittpateren Peter de Smet (1801-73) dro hun sammen med tre
andre søstre til Potawatomi-indianerne i Sugar Creek i Kansas for å grunnlegge
en skole for indianske jenter. Selv om hun var ute av stand til å mestre
språket, utøvet hun likevel en enorm innflytelse gjennom sin praktisering av
bønn. Indianerne kalte henne snart Quah kah ka num ad, «Kvinnen som alltid
ber» og elsket og respekterte henne.
Men det harde livet ble
for mye for hennes sviktende helse, så allerede etter ett år i misjonen ble
Moder Duchesne kalt tilbake til St. Charles av sine overordnede. Hun dro uten å
klage, men betraktet seg som en fiasko. De siste ti årene av sitt liv tilbrakte
hun i St. Charles i ekstrem personlig fattigdom, det meste av tiden i bønn
foran Det hellige sakrament.
Dessverre ble hennes
siste år preget av kontroverser. Det ble bestemt å stenge huset i St. Charles,
som hadde vært kongregasjonens første grunnleggelse i Amerika. Moder Duchesne
kjempet energisk for at det skulle holdes åpent, og etter hvert lyktes hun. Men
hun var mindre suksessrik med huset i Florissant, og det ble stengt for å
konsentrere ressursene til huset i selve St. Louis. Hele tiden i Amerika hadde
hun brevvekslet med moder Barat, men fra 1843, to år etter at hun vendte
tilbake til St. Charles, ble hennes brev ubesvart. I virkeligheten hadde de
aldri nådd moder Barat - de ble konfiskert, ukjent for Filippina, av en av
hennes overordnede.
Filippina følte seg
allerede ansvarlig for ulykkene, fordi hun ikke klarte å holde sitt løfte til
St. Johannes Frans Regis, siden moder Galitzin under sin visitasjon hadde
fjernet bildet av ham og erstattet det med et av Jesu Hjerte. For henne var
denne tausheten fra moder Barat en kilde til enorm smerte. Magdalena Sofie
Barat selv var forvirret av mangelen på brev, og hun sendte Filippinas niese,
som hadde sluttet seg til kongregasjonen, for å finne ut grunnen, og hun hadde
også med et brev. Deretter ble kommunikasjonen mellom de to gamle vennene
lykkelig gjenopptatt.
Filippina døde fredfullt
den 18. november 1852 i St. Charles i Missouri, 83 år gammel. Hun ble gravlagt
i klosterhagen i St. Charles, og i hennes begravelse deltok et stort antall
beundrere, både ordensfolk og legfolk, inkludert mange protestanter. Få år
etter hadde superioren bygd et kapell og ville overføre grunnleggerskens legeme
dit. Hun var gravlagt i en trekiste i fuktig jord, så alle ventet at bare
skjelettet var igjen. Men hennes legeme viste seg å være fullstendig bevart.
Ansiktet var så uforandret at det straks ble fotografert for å bevare minnet om
dette tegnet på guddommelig beskyttelse.
Hennes legeme ble
oppbevart i klosterkapellet inntil det ble overført til kapellet i Akademiet
for Jesu hellige Hjerte. Der finnes fortsatt hennes relikvier i et beskjedent
skrin, men nå er bare skjelettet tilbake. Det ble aldri noe av planen om å
bygge en større kirke til hennes ære, noe som trolig er like godt, for som en
av hennes biografer påpeker: Hun ville ikke ha ønsket oppmerksomheten og ville
ha beklaget utgiftene. Hennes navn er det første som ble innskrevet i The
Pioneer Roll of Fame i Jefferson Memorial Building i St. Louis i Missouri.
Biografiene understreker hennes pågangsmot, fromhet og kjærlighet for
indianerne. En samtidig sa om henne: «Hun var Selskapets St. Frans av Assisi.
Alt i og om henne bar stemplet av et korsfestet liv».
Pave Pius XI (1922-39)
anerkjente hennes «heroiske dyder», noe som ga henne tittelen Venerabilis,
«Ærverdig». Hun ble saligkåret den 12. mai 1940 av pave Pius XII (1939-58) og
helligkåret den 3. juli 1988 av pave Johannes Paul II i Peterskirken i
Roma. Hennes minnedag er den 18. november, og markeres særlig i USA og i
kongregasjonen. Noen steder feires hennes minnedag 17. november.
Kilder:
Attwater/Cumming, Farmer, Lodi, Butler, Butler (XI), Benedictines, Delaney,
Bunson, Ball (1), Cruz (1), Jones2, Schauber/Schindler, Holböck (3), Index99,
KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, vatican.va,
CIN, ewtn.com, skyways.lib.ks.us, credopub.com, latin-mass.org,
stthomasirondequoit.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -
Sist oppdatert: 2003-06-12 00:38
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/rduchesn
IOANNES PAULUS EPISCOPUS
LITTERAE DECRETALES
INSTITUTA RELIGIOSA
«Instituta religiosa,
vitae contemplativae et activae, maximam hucusque partem in mundi
evangelizatione habuerunt et habent» (Ad
gentes, n. 40). His verbis Concilium non solum revocat se ad sacerdotes et
fratres missionarios qui, saeculorum decursu in bonum nuntium diffundendum
incubuerunt, verum etiam ad innumeras religiosarum multitudines quae, saepe
secreto et magno cum abnegationis spiritu, totam suam Christo donationem amoris
exercuerunt per indefatigabile missionale servitium.
In eiusmodi sanctarum
religiosarum numero, quae fulgidum nobis reliquerunt vitae et Spiritus
missionalis exemplum, iure habenda est Rosa Philippina Duchesne.
Gratianopoli in Gallia
orta die XXIX mensis Augusti anno MDCCLXIX, a monialibus Visitationis
monasterii vocati «S.te Marie d'en Haut» educata, harem vita contemplativa se
allici animadvertit, et apud easdem duodeviginti annos nata novitiatum inchoavit.
Gallica orta rerum
mutatione, communitas dispersa est eamque ob rem Philippinae fuit domum
redeundum. Illa in condicione tempus consumpsit in multorum levandis doloribus,
in visendis captivis civilibus et in aegrotis subveniendo, pauperibus, pueris.
Post factam anno MDCCCI pactionem, Philippina nisa est monasterio de S.te Marie
d'en Haut vitam restituere, ubi aliquas excepit alumnas internas.
Anno MDCCCIV, cum
audivisset aliam esse Congregationem, videlicet Societatem a Sacro Corde,
Philippina Duchesne statuit se ipsam offerre et monasterium huius religiosi
Instituti conditrici, Magdalenae Sophiae Barat. Eodem anno Mater Barat ad S.te
Marie d'en Haut se contulit et Philippinam eiusque sodales novitias accepit in
Societate.
Professione religiosa
facta, acrior in ea evasit vocatio ad missiones, quam a pueritia aluerat, sed
duodecim annis fuit ei exspectandum, ante quam suum assequeretur propositum;
namque nonnisi anno MDCCCXVIII est in Ludovicianam Regionem missa, ut rogatni
responderet Episcopi, novam educatricum Congregationem quaerentis, quae ipsum
adiuvaret ad Evangelium nuntiandum Indis et iuvenibus Gallicis in eius dioecesi
degentibus. Sancti Caroli, apud Sanctum Ludovicum (in Missuria) Philippina
primam constituit Societatis communitatem extra Continentem Europaeam. In
humili ligneo gurgustio omnes tulit austeritates verorum antesignanorum
proprias; et tamen, cum quattuor suis sociis, plures aperuit scholas iuventuti
educandae. Duorum et septuaginta annorum optatum, quod diu coluerat, ad
effectum adduxit, laborandi scilicet pro Indis; sed anno MDCCCXXXXII
valetudinis causa impulsa est ad revertendum Sanctum Carolum. Mulier magnae
fidei et ardentis caritatis omnibus viribus operata est ut Evangelium
diffunderet, forti animo et interiore pace multa oppetens incommoda.
Coniunctione cum Deo et continua deprecatione confirmata, sine intermissione
progressa est in imitatione Christi et ad magnam pervenit perfectionem. Sancti
Caroli obiit (in Missuria) die duodevicesimo mensis Novembris anno MDCCCLII.
Sanctitatis fama, quam
sibi viva pepererat, post mortem crevit; quam ob rem inita est canonizationis
Causa. Processibus ranonicis celebratis, iure praescriptis, et exitu cum
prospero ex more virtutibus inspectis deindeque duabus sanationibus miris,
precibus Servae Dei tributis, Decessor Noster Pius XII, die duodecimo mensis
Maii anno MCMXXXX sollemnem peregit Beatificationem.
Causa resumpta, apud
curiam Sancti Francisci in California et Tokiensem annis MCMLX-MCMLXI actus est
Processus canonicus de asserta mira sanatione. Post hanc a medicis et a
theologis disputatam, coram Nobis editum est Decretum super miro die vicesimo
tertio mensis Octobris anno MCMLXXXVII.
Fratribus Cardinalibus et
Episcopis suffragantibus, in Consistorio collectis die secundo mensis Maii
habito anno MCMLXXXVIII, decrevimus ut canonizationis ritus die tertio mensis
Iulii eiusdem anni celebraretur.
Hodie igitur, inter
Missarum sollemnia, hanc sumus formulam elocuti: «Ad honorem Sanctae et
Individuae Trinitatis, ad exaltationem fidei catholicae et vitae christianae
incrementum, auctoritate Domini nostri Iesu Christi, beatorum apostolorum Petri
et Pauli ac Nostra, matura deliberatione praehabita et divina ope saepius
implorata, ac de plurimorum Fratrum Nostrorum consilio, Beatos Simonem de Rojas
et Rosam Philippinam Durhesne Sanctos esse decernimus et definimus, ac
Sanctorum catalogo adscribimus, statuentes eos in universa Ecclesia inter
Sanctos pia devotione recoli debere. In nomine Patris et Filii et Spiritus
Sancti».
His prolatis verbis
praecepimus ut hae conficerentur expedirenturque Decretales Litterae. Gratiis
inde Deo actis cum praesentibus et sermone habito de novensilibus Sanctis deque
eorum eximiis virtutibus et operibus, caeleste eorum patrocinium primi
invocavimus et augustiore ritu divinum sacrifirium ad eorundem honorem facere
perreximus.
Datum Romae, apud Sanctum
Petrum, die tertio mensis Iulii, anno Mariali MCMLXXXVIII, Pontificatus Nostri
decimo.
EGO IOANNES PAULUS
Catholicae Ecclesiae Episcopus
Eugenius Sevi, Protonot. Apost.
© Copyright 1988 -
Libreria Editrice Vaticana
Copyright © Dicastero per
la Comunicazione - Libreria Editrice Vaticana
