Eleanor
of Provence. Illumination by Matthew
Paris (1200–1259) in Chronica Majora (Royal 14 C VII f.
134v) depicting King Henry III and Queen Eleanor returning by sea from Gascony
in 1243, with Nicholas de Moels, Seneschal of Gascony, in a small boat
alongside (detail). Source of caption: https://www.bl.uk/catalogues/illuminatedmanuscripts/ILLUMIN.ASP?Size=mid&IllID=43417
Sainte Eléonore
Reine d'Angleterre, puis
moniale bénédictine (+ 1291)
Sainte Eléonore, fille du
comte de Provence et belle-sœur de saint
Louis, épousa très jeune le roi d'Angleterre, Henri III dont le long règne
fut des plus mouvementés. Elle se mêla de politique, ce qui ne fut pas heureux.
A la mort du roi son époux, elle se fit bénédictine et vécut dès lors en paix
dans son couvent. (Voir aussi Aliénor d'Aquitaine qui finit très saintement sa
vie.)
Fêtée le 25 juin, jour de sa naissance au ciel (de son décès) et le 21 février
localement d'après 'santibeati',
site en italien...
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/1386/Sainte-Eleonore.html
Eleonore de Provence,
Reine d’Angleterre
Eléonore de Provence. Aix-en-Provence 1223 – Amesbury 26
juin 1291.
Parcours d’Eléonore de
Provence
1223. Naissance à Aix-en-Provence (13).
Elle est la fille
de Raimond Bérenger IV (Maison d’Anjou), comte de Provence, et
de Béatrice de Savoie.
Elle est la sœur de Marguerite
de Provence (reine de France et épouse de Saint Louis).
Elle est la sœur de Sancie
de Provence (reine des Romains et épouse de Richard de Cornouailles),
Elle est la sœur de Béatrice
de Provence (reine de Sicile et épouse de Charles d’Anjou-Sicile).
1236. Le 14
janvier. Eléonore épouse Henri III Plantagenêt, roi
d’Angleterre, à Canterbury, et devient reine consort d’Angleterre.
1239. Eléonore a
un fils qui deviendra Edouard 1er d’Angleterre (1239 – 1307).
1240. Eléonore a
une fille, Marguerite d’Angleterre (1240 – 1275) qui
épouse Alexandre III, roi d’Ecosse, en 1251.
1242. 25 juin. Eléonore a
une deuxième fille Béatrice d’Angleterre ( 1242 – 1275) qui
épouse Jean II, Duc de Bretagne.
1245. Elénore met
au Monde Edouard de Lancastre (1245 – 1296) qui épouse Blanche
d’Artois, en 1276.
1272. Mort de son
époux Henri III d’Angleterre.
1275. Mort de ses
filles Marguerite et Béatrice.
1276. Eléonore se
retire dans l’abbaye bénédictine d’Amesbury.
1291. Eléonore décède
le 26 juin dans l’abbaye d’Amesbury.
Œuvres d’Eléonore de
Provence
Eléonore fonde
la bastide de Monségur en Gironde.
Eléonore est célèbre
pour sa piété.
Elle est connue
comme Sainte Eléonore.
Eléonore a seulement été béatifiée et non canonisée.
Eléonore est fêtée le 25 juin ou en juillet.
Mariage
du roi d’Angleterre, Henri de Plantagenet et
d'Éléonore de Provence. Historia Anglorum de Matthieu Paris, British Library, Royal 14 C VII, v.1250
The
wedding of Eleanor and Henry III depicted by Matthew
Paris in the 1250s, showing their age gap; he was 28, she was perhaps
12 or 13.
https://www.medievalists.net/2013/11/matthew-paris-and-the-royal-christmas-ritualised-communication-in-text-and-practice/
Also
known as
Eleonora
25 June on
some calendars
Profile
Daughter of Count Raymond
IV of Provence. Married King Henry
III of England on 14 January 1236 at
the age of ten. Queen of England. Widowed in 1273 after
37 years of marriage. Benedictine nun abbey of
Amesbury, England on 3 July 1276.
Known throughout her life as a pious and prayerful woman.
Born
25 June 1291 at
the Benedictine abbey of
Amesbury, England of
natural causes
no formal beatification;
popular devotion began at her death and
continues
Additional
Information
books
Dictionary of Patron Saints’
Names
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
images
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
webové
stránky v slovenskom jazyku
MLA
Citation
“Blessed Eleanora“. CatholicSaints.Info.
18 February 2023. Web. 5 January 2025. <https://catholicsaints.info/blessed-eleanora/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-eleanora/
Johann Michael Rottmayr (–1730),
St. Eleonora, 1716, 132 x 102,5, Galerie nationale de Slovénie
Saint Eleanor
She is considered by
the Roman Catholic Church as a saint, famed for her piety. Her feast day in the Roman Catholic
Church falls on August 18. She is the patron saint ofarchaeologists. The names "Saint Eleanor" and
"Saint Eleanora" are usually synonymous for Saint Helen. Saint
Helena (Latin: Flavia Iulia Helena Augusta), also known as Saint
Helen, Helena Augusta or Helena of Constantinople (c. 250 –
c. 330 C.E.), was the consort of Emperor Constantius Chlorus, and the
mother of Emperor Constantine the Great, with whom she had a
close relationship. Helena played a significant role in re-establishing
Christianity in the Holy Land after a period of decline. She allegedly
rediscovered several Christian sites in the Holy Land, which had been converted
to pagan temples, and she had these sites rededicated to Christianity. In
particular, she is renowned for discovering the site of Calvary where she claimed to find the relics of the True Cross. She was canonized as a saint in the Roman Catholic
Church, and is still venerated today. (Reference: Catholic Encyclopedia.)
SOURCE : https://steleanor.org/history-of-saint-eleanor
Tête de la statue d’Éléonore de Provence dans l'abbaye de Westminster.
Head of Eleanor of Provence in Westminster Abbey, XIIIth century
Sant' Eleonora Regina
d'Inghilterra
1222 - Amesbury, 25
giugno 1291
Nacque nel 1222 da
Raimondo Berengario IV, conte di Provenza, e da Beatrice di Savoia. Donna di
grande pietà ed amante delle lettere, il 14 gennaio 1236 sposò a Canterbury il
re Enrico III d'Inghilterra. Nella sua nuova residenza inglese fu seguita da un
gran numero di parenti e connazionali, che abbandonarono la Provenza in cerca
di fortuna. Esercitò una grande influenza, sia durante il regno di Enrico, sia
nei primi anni del regno di suo figlio Edoardo I. Ritiratasi nell'abbazia
benedettina di Amesbury, vi prese il velo il 3 luglio 1276 e lì visse poi
sempre sino alla morte, avvenuta il 25 giugno 1291 in concetto di santità.
Etimologia: Eleonora
= che ha pietà, dal greco; dimin. = Nora, Norina
In duemila anni di
cristianesimo non sono purtroppo molti i fedeli laici ascesi alla gloria degli
altari e tra questi la gran parte sono teste coronate di tutta Europa. Molte
sovrane sono state acclamate sante dal loro popolo e la Chiesa ha ratificato il
culto loro tributato. Esempi significativi sono le sante regine francesi
Clotilde, Radegonda, Bianca, Giovanna e Batilde, nonchè Matilde di Germania,
Elisabetta del Portogallo, Margherita di Scozia, Gladys del Galles, Berta del
Kent ed Etelburga di Northumbria. Quali beate sono venerate Beatrice de Suabia,
Gisella d’Ungheria, Caterina di Borsnia ed Ildegarda di Kempten, consorte di
Carlo Magno. Già nell’Antico Testamento troviamo la Regina Ester, oggi
commemorata anche dal Martyrologium Romanum. Giovanni Paolo II ha dichiarato
“patrona d’Europa” la regina Brigida di Svezia ed ha dichiarato sante le regine
polacche Kinga ed Edvige. “Venerabili” sono state riconosciute dalla
Chiesa Maria Clotilde di Borbone e Maria Cristina di Savoia, rispettivamente
sovrane del Regno di Sardegna e delle Due Sicilie. Recentemente sono state
introdotte le cause di canonizzazione anche per Isabella “la Cattolica”,
celeberrima regina di Castiglia, ed Elena del Montenegro, moglie di Vittorio
Emanuele III di Savoia.
Oggi è invece festeggiata
Santa Eleonora, nelle cui vene per parte materna scorreva anche sangue sabaudo.
Nata nel 1222, era infatti figlia di Beatrice di Savoia e Raimondo Berengario
IV, conte di Provenza. Il nonno non era che il Beato Umberto III conte di
Savoia, primo santo di Casa Savoia. Eleonora, donna di grande pietà ed amante
delle lettere, il 14 gennaio 1236 a Canterbury convolò a nozze con il re Enrico
III d’Inghilterra.
Nella sua nuova residenza
inglese fu seguita da numerosi suoi parenti e connazionali, che abbandonarono
la Provenza in cerca di maggior fortuna. Molti di essi, infatti, riuscirono con
la sua intercessione ad occupare vari importanti uffici pubblici, ma il
favoritismo di Eleonora nei loro riguardi suscitò contro di lei una grande
impopolarità da parte dei sudditi inglesi. Questi insorsero nel 1261,
costringendala a rifugiarsi nella torre di Londra. Allorché Enrico III fu fatto
loro prigioniero nel 1264, durante la battaglia di Lewes, ad Eleonora non restò
che fuggire nel continente, ove riunì un esercito con cui riuscì a far liberare
il marito.
Tornata dunque in
Inghilterra nel 1265, insieme al Legato Pontificio, Eleonora non mancò di
esercitare una grande influenza, sia durante il regno di Enrico, sia nei primi
anni del regno del figlio nato dalla loro unione, Edoardo I. Ritiratasi infine
dalla vita pubblica, il 3 luglio 1276 prese il velo nell’abbazia benedettina di
Amesbury, ove trascorse i suoi giorni sino alla morte, avvenuta il 25 giugno
1291 in concetto di santità.
E’ facile comprendere come
la venerazione nei suoi confronti sia nata in modo particolare all’interno
dell’ordine religioso di cui fece parte e comunque il suo culto non è mai stato
ufficializzato dalla Chiesa. Nonostante ciò la festa di Santa Eleonora viene
localmente celebrata al 21 febbraio.
Autore: Fabio
Arduino
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/42350
13th
century costume depicting Eleanor of Provence, Queen of Henry III of England -
illustration by Percy Anderson for Costume Fanciful, Historical and Theatrical,
1906 - http://www.gutenberg.org/files/48551/48551-h/48551-h.htm
Den hellige dronning
Eleanor av England (1222-1291)
Minnedag:
25. juni
I likhet med sin mor og
bestemor og sine søstre var Eleanor berømt for sin skjønnhet. Hun var en
mørkhåret brunette med vakre øyne. Den 22. juni 1235 ble Eleanor forlovet med
kong Henrik III av England (1216-72) og dro til sitt nye hjemland. Hun hadde
aldri sett verken kongen eller landet før. Bryllupet sto den 14. januar 1236 i
Canterbury Cathedral, og den hellige erkebiskop Edmund Rich forrettet.
Hun var kledd i en skinnende gyllen kjole som var smal om livet og hadde lange
og hermelinkantede ermer. De red til London samme dag, hvor en prosesjon av
borgere hilste brudeparet, og hun ble kronet til dronning i Westminster Abbey,
fulgt av en praktfull bankett med hele adelen til stede. Den nye dronningen var
ennå ikke fylt fjorten år, mens kongen var 28.
Eleanor og Henry fikk med
sikkerhet fem barn: 1) Edward I (1239-1307), som giftet seg med Eleanor av
Castilla (1241-90) i 1254 og ble engelsk konge (1272-1307). 2) Margaret
(1240-75), som giftet seg med kong Alexander III av Skottland (1249-86). 3)
Beatrice (1242-75), som giftet seg med hertug Johannes II av Bretagne. 4)
Edmund Krokrygg, første jarl av Lancaster (1245-96), som giftet seg med Aveline
de Forz i 1269, og etter hennes død fire år senere, giftet han seg med Blanche
av Artois i 1276. 5) Katharine (1253-57). I tillegg opptrer fire til i listene,
men deres eksistens er tvilsom ettersom det ikke finnes noen samtidige nedtegnelser
om dem: 6) Richard (1247-56), 7) John (1250-56), 8) William (1251-56), 9) Henry
(1256-57).
Eleanor var berømt for
sin lærdom, dyktighet og evner til å skrive poesi i tillegg til sin skjønnhet.
Hun var også kjent som moteskaper ved at hun hele tiden importerte klær fra
Frankrike. Hun ser ut til å ha vært spesielt hengiven til sin eldste sønn
Edward. Da han var dødelig syk i 1246, ble hun hos ham i klosteret Beaulieu i
Hampshire i tre uker, mye lenger enn det monastiske regler tillot. Det var hennes
innflytelse som gjorde at kong Henry ga hertugdømmet Gascogne til Edward i
1249. Hennes yngste datter Katharine synes å ha hatt en degenerativ sykdom som
gjorde henne døv. Da den lille jenta døde tre år gammel, var begge foreldrene
overveldet av sorg.
Eleanor, som hadde reddet
seg unna, samlet tropper i Frankrike for mannens sak. Da hun den 13. juli 1263
seilte ned Themsen på en lekter, ble den angrepet av Londons innbyggere. Hun
hatet londonerne intenst, og de gjengjeldte hatet. Hun fryktet for livet da det
haglet steiner, brosten, tørket søle, råtne egg og grønnsaker over henne, men
hun ble berget av Thomas Fitzthomas, borgermester av London, og søkte tilflukt
i biskopen av Londons hjem. Etter at kongen hadde sittet femten måneder i
husarrest, klarte kronprins Edward, som hadde blitt frigjort av sin fetter
Roger Mortimer, å lede rojalistene til seier over de Montfort i slaget ved
Evesham i 1265. Etter seieren ble det tatt en grusom hevn over opprørerne.
Eleanor hjalp kongen med
å gjenskape orden gjennom utstedelsen av gode lover. Disse lovene fremmet hun
fremfor alt hvis de var til gunst for kirke og klostre. Hun brukte av sin egen
formue til å hjelpe klostre, slik at lærere og misjonærer kunne utdannes. Hun
delte personlig ut brød og suppe til de fattige og syke, men hun fremmet også
litteratur og vitenskap.
Etter tunge regjeringsår
døde kong Henrik den 16. november 1272, 65 år gammel. Den 33-årige sønnen
Edward overtok som kong Edvard I (1272-1307). Eleanor var aktiv i politikken
enda en tid som medregent for sønnen, til han vendte tilbake fra et korstog.
Samtidig oppdro hun flere av sine barnebarn – Edwards sønn Henry og datter
Eleanor og Beatrices sønn John. Da hennes sønnesønn Henry døde i hennes
varetekt i 1274, sørget Eleanor dypt, og hans hjerte ble gravlagt i prioriet i
Guildford som hun grunnla til hans minne.
Deretter tok hun sløret i
benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) St. Mary and St.
Melor i Amesbury, tolv kilometer nord for Salisbury, men hun beholdt kontakten
med sønnen Edward og søsteren, dronning Margareta av Frankrike.
Eleanor døde etter et
fromt liv som klosterkvinne den 25. juni 1291. Hun ble gravlagt den 11.
september i klosteret Amesbury. Det er ikke kjent noen salig- eller
helligkåring fra kirkelig side. Likevel æres hun i mange områder i Tyskland og
fremfor alt i England som folkehellig. Hennes minnedag er dødsdagen 25. juni
[kildene Heiligenlexikon og santiebeati.it sier 21.
februar]. Mange navn er avledet fra hennes, som Leonora, Ellen, Nelly og Nora.
Gjennom to tusen år med
kristendom er mange legfolk salig- og helligkåret, og flere av dem er kronede
hoder i Europa. Mange herskere har blitt hyllet av sitt folk og den hellige
kirke har ratifisert den kulten som har blitt dem til del. Betydelige
kvinnelige eksempler er de franske hellige dronningene Klothilde (ca
474-545), Radegunde (ca
518-87), Bathild (ca
630-80), Blanka (1188-1252)
og Johanna (1464-1505),
samt Mathilde
av Tyskland (ca 895-968), Elisabeth av
Portugal (1271-1336), Margareta av
Skottland (ca 1045-1093), Gwladys av Wales (d. 500), Bertha av Kent (ca
565-612) og Ethelburga
av Northumbria (d. 647). Som salige æres Beatrix av Schwaben (ca
1200-ca 1235), Gisela av Ungarn (985-ca
1065), Katarina av Bosnia (1424-78) og Hildegard av
Kempten (756-83), hustruen til den salige keiser Karl den store,
og den salige dronning Claudia av
Frankrike (1499-1524), g.m. kong Frans I (1515-47). I Det gamle
testamente finner vi dronning Ester, nå også hedret av Martyrologium Romanum.
Den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005)
helligkåret dronning Hedvig av Polen (1374-99)
og pave Frans saligkåret dronning Maria Kristina av
Savoia, dronning av De to Sicilier.
Som «ærverdige» har
Kirken anerkjent Maria Klothilde av Sardinia. Nylig har det blitt introdusert
prosesser for Isabella den katolske, berømt dronning av Castilla, og Helena av
Montenegro, hustruen til kong Vittorio Emanuele III av Savoia. Ingen dronninger
ble saligkåret under pavene Johannes Paul II (1978-2005)
og Benedikt
XVI (2005-13), men det har blitt åpnet en undersøkelsesprosess for en
eventuell saligkåring av dronning Josefine av Sverige og Norge (1807-76), den
katolske hustru til kong Oscar I av Sverige og Norge.
Kilder:
Schauber/Schindler, Melchers, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon,
santiebeati.it, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. mai 2014
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/eleanor
