.jpg)
Monumento
aos Mártires em São Gonçalo do
Amarante, Rio Grande do Norte, Brasil.
Saints Ambrosio Francesco
Ferro et ses compagnons
Martyrs (+ 1645)
Ambrosio Francisco Ferro,
d'origine portugaise, curé à Natal, Brésil. Effayés par la persécution qui a eu
lieu dans la chapelle de Cunhau (voir André
de Soveral), les catholiques de Natal tentent de se mettre à l'abri, mais
en vain. Ils sont conduits par leurs persécuteurs à vingt kilomètres de Natal,
ils sont torturés et mis à mort de diverses manières, avec une cruauté
épouvantable.
Ambrosio Francesco Ferro
et ses compagnons: les bienheureux Antoine Baracho, Antoine Vilela Cid, Antoine
Vilela junior et sa fille, Didace Pereira, Emmanuel Rodrigues Moura et son
épouse, une fille de François Dias le jeune, François de Bastos, François
Mendes Pereira, Jean de Silveira, Jean Lostau Navarro, Jean Martins et sept
jeunes, Joseph do Porto, Matthieu Moreira, Simon Correia, Étienne Machado de
Miranda et ses deux filles, Vincent de Souza Pereira, martyrs, victimes de
l'oppression exercée contre la foi catholique sur le bord de l'Uruaçu, près de
Natal au Brésil, béatifiés le 5 mars 2000 avec les Martyrs du Brésil.
- trente martyrs
brésiliens, trois jeunes Mexicains, martyrs également, le père piariste Faustino
Miguez, et le père capucin Angelo da Acri canonisés à Rome le 15 octobre
2017. (vidéo: Messe
et Canonisations)
- Consistoire
pour la canonisation de bienheureux le 20 avril 2017.
- décret
du 23 mars 2017, en italien, approuvant la canonisation d'André de
Soveral et d'Ambrosio Francesco Ferro, prêtres diocésains, et de Matthieu
Moreira, laïc, ainsi que leurs 27 compagnons martyrs, tués en haine de la Foi
au Brésil le 16 juillet 1645 et le 3 octobre 1645.
Sur le bord de l'Uruaçu,
près de Natal au Brésil, en 1645, les bienheureux Ambroise-François Ferro,
prêtre, et vingt-sept compagnons: les bienheureux Antoine Baracho, Antoine
Vilela Cid, Antoine Vilela junior et sa fille, Didace Pereira, Emmanuel
Rodrigues Moura et son épouse, une fille de François Dias le jeune, François de
Bastos, François Mendes Pereira, Jean de Silveira, Jean Lostau Navarro, Jean
Martins et sept jeunes, Joseph do Porto, Matthieu Moreira, Simon Correia,
Étienne Machado de Miranda et ses deux filles, Vincent de Souza Pereira.,
martyrs, victimes de l'oppression exercée contre la foi catholique.
Martyrologe romain
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/10106/Saints-Ambrosio-Francesco-Ferro-et-ses-compagnons.html
Bienheureux Martyrs du
Brésil
(+ 1645)
Béatifiés par Jean-Paul
II le dimanche 5 mars 2000,
Homélie : Béatification
de 44 serviteurs de Dieu
dont André
de Soveral, Ambrósio
Francisco Ferro et vingt-huit compagnons (Brésil)
"Les martyrs qui
sont béatifiés aujourd'hui proviennent des communautés de Cunhaú et Uruaçu do
Rio Grande do Norte, à la fin du XVII siècle. André de Soveral, Ambrósio
Francisco Ferro, prêtres, et vingt-huit compagnons laïcs, appartiennent à cette
génération de martyrs qui ont irrigué la terre de leur patrie, la rendant
fertile pour les générations des nouveaux chrétiens. Ils sont les prémices de
l’œuvre missionnaire, les proto-martyrs du Brésil."
Lire aussi l'homélie
du cardinal Angelo Sodano, à l'occasion de la célébration du Vème centenaire de
l'évangélisation du Brésil, Porto Seguro, 26 avril 2000:
"Ce que les
Brésiliens sont aujourd'hui est dû au dévouement généreux de nombreux
chrétiens, qui servirent la cause de la foi avec un courage qui les conduisit
parfois à donner leur vie, comme dans le cas des martyrs de Cunhaú et d'Uraçu,
récemment béatifiés par le Pape."
"De ces nombreux
martyrs de Cunhau et Natal, le postulateur a réussi à identifier trente noms
qui ont été proposés pour la béatification, les autres sont restés anonymes:
des vieillards, des familles tout entières et beaucoup d'enfants en bas âge.
Le sang des martyrs est
une semence de chrétiens. Répandu "comme prémices pour Dieu et l'Agneau"
(Ap 14,4), ce sang a rendu fertile la terre du Brésil pour donner une
génération de nouveaux chrétiens." (source
abbaye saint-Benoît)
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/10104/Bienheureux-Martyrs-du-Bresil.html
AMBRÓSIO FRANCISCO FERRO
et les martyrs de Natal
† 1645
Au milieu du XVII siècle,
il n’y a dans le Rio Grande do Nord, au Brésil, que deux paroisses : celle
de Notre-Dame de la Purification, à Cunhau, dont était curé le Père André
Soveral, brésilien, né vers 1572, à Sao Vicente dans l'île de Santos, et celle
de Notre-Dame de la Présentation à Natal. Cette paroisse avait comme curé le
Père Ambrósio Francisco Ferro qui lui était portugais.
Le Brésil était alors
sous la domination hollandaise, car le Portugal qui avait découvert ce pays en
1500, était depuis 1580 annexé par l’Espagne, qui elle-même étant occupé par
d’autres entreprises belliqueuses avait laissé lui échapper cet immense
territoire au bénéfice des bataves, foncièrement protestants.
Le 3 octobre 1645
un certain Jacob Rabe, un allemand à la solde des calvinistes hollandais, qui
avait déjà semé la mort à Cunhau parmi les catholiques de cette paroisse, y
compris leur curé André Soveral, vint traquer les paroissiens de Natal qui
s’étaient réfugiés dans la jungle suite aux premiers massacres.
Accompagné de ses soldats
et aidé par et par deux cents indiens commandés par Antoine Paraopaba,
nouvellement converti au protestantisme, ils conduisirent les catholiques à une
vingtaine de kilomètres de Natal, sur les bords de la rivière Uruaçu et les
massacrèrent de plusieurs manières, avec une cruauté sauvage et perverse :
ils coupèrent les bras et les jambes aux uns ; à d’autres, ils crevèrent
les yeux, ils coupèrent la langue, le nez et les oreilles à d’autres encore.
Ambrósio Francisco Ferro,
le curé, fait partie de ces nouveaux martyrs et, parmi les paroissiens, un
autre portugais, un laïc, Mateus Moreira, qui au moment du sacrifice
suprême trouva la force de crier son amour envers l’Eucharistie, pendant que
ses bourreaux lui prélevait le cœur par le dos : “Loué soit le Très Saint
Sacrement”.
Dom Claudio Hummes,
archevêque métropolitain de São Paulo, au cours d’une homélie où il annonçait à
ses diocésains les prochaines béatifications, leur disait :
« Ainsi, le Brésil, tout au début de son
histoire, fut baigné par le sang de ses enfants, comme de véritables martyrs de
la foi catholique. En célébrant maintenant le Grand Jubilée de Jésus-Christ et
les 500 ans du Brésil, la reconnaissance des ces martyrs et leur béatification
de la part de l’Église, nous rempli de gratitude envers Dieu et nous stimule
davantage dans la mission évangélisatrice ».
Le 5 mars 2000, à Rome,
le pape Jean-Paul II procéda à la béatification de ces trente proto-martyres
brésiliens, dont le sang, à n’en pas douter, fut une semence de chrétiens,
comme le dit jadis Origène ; “prémices pour Dieu et l’Agneau”, affirma le
Pape lors de l’homélie de béatification.
Alphonse Rocha
SOURCE : http://nouvl.evangelisation.free.fr/ambrosio_ferro_fr.htm
CHAPELLE PAPALE POUR LA
BÉATIFICATION DE 44 SERVANTS DE DIEU
HOMÉLIE DU PAPE JEAN PAUL
II
Dimanche 5 mars 2000
1. "Je vais te rendre grâce [...] Dieu, mon Sauveur. Je rends grâce à
ton nom car[...] tu as été mon soutien, et tu m'as délivré" (Si, 51, 1-2).
Toi, Seigneur, tu as été mon soutien! Je sens résonner dans mon coeur ces
paroles du Livre du Siracide, tandis que je contemple les prodiges accomplis
par Dieu dans l'existence de ces frères et soeurs dans la foi, qui ont reçu la
palme du martyre. Aujourd'hui, j'ai la joie de les élever à la gloire des
autels, en les présentant à l'Eglise et au monde comme un témoignage lumineux
de la puissance de Dieu dans la fragilité de la personne humaine.
Toi, Dieu, tu m'as libéré! C'est ce que proclama André de Soveral, Ambrósio
Francisco Ferro et vingt-huit compagnons, prêtres diocésains, laïcs et
laïques; Nicolas Bunkerd Kitbamrung, prêtre diocésain; Maria Stella Adela
Mardosewicz et ses dix consoeurs, soeurs professes de l'Institut de
la Sainte Famille de Nazareth; Pedro Calungsod et André de Phú Yên, laïcs
catéchistes.
Oui, le Tout-Puissant a été pour eux un soutien précieux dans les moments
d'épreuve et ils ressentent aujourd'hui la joie de la récompense éternelle. Ces
dociles serviteurs de l'Evangile, dont les noms sont pour toujours inscrits
dans les cieux, bien qu'ayant vécu à des époques différentes de l'histoire et
dans des milieux culturels très divers, sont unis par une expérience identique
de fidélité au Christ et à l'Eglise. La même confiance inconditionnelle au
Christ et à l'Eglise et la même passion profonde pour l'Evangile les unissent.
Je vais te rendre grâce, Dieu, mon Sauveur! A travers leur vie offerte pour la
cause du Christ, ces nouveaux bienheureux, les premiers de l'Année jubilaire,
proclament que Dieu est "Père" (cf. ibid., v. 10). Dieu est
"protecteur" et "soutien" (cf. v. 2); c'est notre sauveur,
qui accueille la prière de ceux qui se remettent à lui de tout leur coeur (cf.
v. 11).
André de Soveral, Ambrósio Francisco Ferro et vingt-huit compagnons (Brésil)
2. Tels sont les sentiments qui envahissent notre coeur, en évoquant
le souvenir significatif de la célébration des cinq cents ans de
l'évangélisation du Brésil, qui a lieu cette année. Dans cet immense pays,
l'implantation de l'Evangile se heurta à de nombreuses difficultés. La présence
de l'Eglise s'est affirmée lentement à travers l'action missionnaire des divers
ordres et congrégations religieuses et de prêtres du clergé diocésain. Les
martyrs qui sont béatifiés aujourd'hui proviennent des communautés de
Cunhaú et Uruaçu do Rio Grande do Norte, à la fin du XVII siècle. André de
Soveral, Ambrósio Francisco Ferro, prêtres, et vingt-huit compagnons laïcs,
appartiennent à cette génération de martyrs qui ont irrigué la terre de leur
patrie, la rendant fertile pour les générations des nouveaux chrétiens. Ils
sont les prémices de l'oeuvre missionnaire, les proto-martyrs du Brésil. L'un
d'entre eux, Mateus Moreira, était encore vivant lorsqu'on lui arracha le coeur
de la colonne vertébrale, mais il eut encore la force de proclamer sa foi dans
l'Eucharistie en disant: "Loué soit le Très Saint Sacrement".
Aujourd'hui, une fois de plus, résonnent ces paroles du Christ, rappelées dans
l'Evangile: "Ne craignez rien de ceux qui tuent le corps, mais ne
peuvent tuer l'âme" (Mt 10, 28). Le sang des catholiques sans
défense, dont un grand nombre anonymes, - enfants, personnes âgées et familles
entières - servira d'encouragement pour renforcer la foi des nouvelles
générations de Brésiliens, en rappelant surtout les valeurs de la famille comme
éducatrice de la foi et génératrice de valeurs morales.
Nicolas Bunkerd Kitbamrung (Thaïlande)
3. Je louerai ton nom continuellement, je le chanterai dans la
reconnaissance" (Si 51, 10). La vie sacerdotale du Père Nicolas
Bunkerd Kitbamrung fut un authentique hymne de louange au Seigneur. Homme de
prière, le Père Nicolas se distingua par sa façon d'enseigner la foi, de
chercher les non-pratiquants et dans sa charité envers les pauvres. Recherchant
constamment à faire connaître le Christ à ceux qui n'avaient jamais entendu son
nom, le Père Nicolas entreprit une difficile mission à travers les montagnes
jusqu'en Birmanie. La force de sa foi apparut de façon visible lorsqu'il
pardonna ceux qui l'avaient faussement accusé, privé de ses libertés et fait
tant souffrir. En prison, le Père Nicolas réconforta ses compagnons de cellule,
enseigna le catéchisme et administra les sacrements. Son témoignage du Christ
illustra les paroles de saint Paul: "Nous sommes pressés de toute
part, mais non pas écrasés; ne sachant qu'espérer, mais non désespérés;
persécutés, mais non abandonnés; terrassés, mais non
annihilés. Nous portons partout et toujours en notre corps les souffrances de
mort de Jésus, pour que la vie de Jésus soit, elle aussi, manifestée dans notre
corps" (2 Co 4, 8-10). A travers l'intercession du Bienheureux
Nicolas, puisse l'Eglise qui est en Thaïlande être bénie et renforcée dans
l'oeuvre d'évangélisation et de service.
Maria Stella Mardosewicz et dix consoeurs (Pologne)
4. Dieu a été un véritable "soutien et protecteur" également
pour les martyres de Nowogródek - pour la bienheureuse Maria Stella Mardosewicz
et ses dix consoeurs, soeurs professes de la Congrégation de la Sainte Famille
de Nazareth. Il fut pour elles un soutien durant toute leur vie, puis, au
moment de la terrible épreuve, lorsque, pendant une nuit entière, elles
attendirent la mort; il le fut surtout le long du chemin vers le lieu de l'exécution,
et, à la fin, au moment où elles furent fusillées.
D'où puisèrent-elles la force de se donner en échange du salut des condamnés de
la prison de Nowogródek? D'où tirèrent-elles l'audace d'accepter avec courage
la condamnation à mort si cruelle et injuste? Dieu les avait préparées peu à
peu à ce moment d'épreuve suprême. La semence de la grâce, plantée dans leur
coeur au moment du saint baptême, puis cultivée avec un grand soin et
responsabilité, s'enracina et donna le fruit le plus beau qui est le don de la
vie. Le Christ dit: "Nul n'a plus grand amour que celui-ci:
donner sa vie pour ses amis" (Jn 15, 13). Non, il n'y a pas d'amour
plus grand que celui-ci: être prêt à donner sa vie pour ses frères.
Nous vous remercions, ô bienheureuses martyres de Nowogródek, pour votre
témoignage d'amour, pour votre exemple d'héroïsme chrétien et pour votre
confiance dans la force de l'Esprit Saint. "C'est le Christ qui vous a
choisis et qui vous a établis afin que vous portiez du fruit et que votre fruit
demeure" (cf. Jn 15, 16). Vous êtes le plus grand héritage de la
Congrégation de la Sainte Famille de Nazareth. Vous êtes l'héritage de toute
l'Eglise du Christ pour toujours!
Pedro Calungsod (Philippines)
5. "Quiconque se déclarera pour moi devant les hommes, moi aussi je
me déclarerai pour lui devant mon Père qui est dans les cieux" (Mt 10,
32). Depuis son enfance, Pedro Calungsod s'est déclaré sans hésitation pour le
Christ et a répondu avec générosité à son appel. Les jeunes d'aujourd'hui
peuvent puiser un encouragement et une force de l'exemple de Pedro, dont
l'amour de Jésus l'inspira à consacrer ses années d'adolescent à enseigner la
foi en tant que catéchiste laïc. Quittant sa famille et ses amis, Pedro accepta
le défi que lui proposa le Père Diego de San Vitores de le rejoindre à la
Mission des Chamorros. Dans un esprit de foi, marqué par une profonde dévotion
eucharistique et mariale, Pedro entreprit la tâche difficile qui lui était
demandée et affronta avec courage les obstacles et les difficultés qu'il
rencontra. Face au danger immédiat, Pedro n'abandonna pas le Père Diego, mais,
en tant "que bon soldat du Christ", il préféra mourir aux côtés du
missionnaire. Aujourd'hui, le bienheureux Pedro Calungsod
intercède auprès des jeunes, en particulier ceux de sa terre natale des
Philippines, et il leur lance un défi. Chers amis, n'hésitez pas à suivre
l'exemple de Pedro, qui est "devenu agréable à Dieu, [...] a été
aimé" (Sg 4, 10) et qui, devenu parfait en si peu de temps, fournit
une longue carrière (cf. ibid., v. 13).
André de Phú Yên (Viêt-nam)
6. "Celui qui se prononcera pour moi devant les hommes, moi aussi je
me prononcerai pour lui devant mon Père qui est aux cieux" (Mt 10,
32). Cette parole du Seigneur, André, de Phú Yên, au Viêt-nam, l'a faite sienne
avec une intensité héroïque. Depuis le jour où il reçut le Baptême, à l'âge de
seize ans, il s'attacha à développer une profonde vie spirituelle. Au milieu
des difficultés auxquelles étaient soumis ceux qui adhéraient à la foi
chrétienne, il a vécu en témoin fidèle du Christ ressuscité et, sans relâche,
il a annoncé l'Evangile à ses frères au sein de l'association des catéchistes
"Maison Dieu". Par amour pour le Seigneur, il a consacré toutes ses
forces au service de l'Eglise, assistant les prêtres dans leur mission. Il
persévéra jusqu'au don du sang, pour demeurer fidèle à l'amour de Celui à qui
il s'était donné totalement. Les paroles qu'il répétait en s'avançant
résolument sur le chemin du martyre sont l'expression de ce qui anima toute son
existence: "Rendons amour pour amour à notre Dieu, rendons vie pour
vie".
Le bienheureux André, proto-martyr du Viêt-nam, est aujourd'hui donné en modèle
à l'Eglise de son pays. Puissent tous les disciples du Christ trouver en lui
force et soutien dans l'épreuve, et avoir le souci d'affermir leur intimité
avec le Seigneur, leur connaissance du mystère chrétien, leur fidélité à
l'Eglise et leur sens de la mission!
"Soyez donc sans crainte"
7. "Soyez donc sans crainte" (Mt 10, 31). Telle est
l'invitation du Christ. Telle est l'exhortation des nouveaux bienheureux,
restés forts dans leur amour pour Dieu et pour leurs frères, même parmi les
épreuves. L'invitation nous arrive comme un encouragement au cours de l'Année
jubilaire, temps de conversion et de profond renouveau spirituel. Que les
épreuves et les difficultés ne nous effrayent pas; que les obstacles ne nous
ralentissent pas pour accomplir des choix courageux et cohérents avec
l'Evangile!
Que pouvons-nous craindre si Dieu est avec nous? Pourquoi douter si nous
restons du côté du Christ et prenons l'engagement et la responsabilité d'être
ses disciples? Puisse la célébration du Jubilé nous renforcer dans cette
volonté ferme de suivre l'Evangile. Les nouveaux bienheureux sont pour nous des
exemples et nous offrent leur aide.
Que Marie, Reine des Martyrs, qui au pied de la Croix, à partagé jusqu'au bout
le sacrifice de son Fils, nous soutienne dans le témoignage courageux de notre
foi!
© Copyright - Libreria
Editrice Vaticana
L’Eglise compte 35
nouveaux Saints, dont 33 martyrs
Le Pape François a présidé
la messe et la canonisation de bienheureux parmi lesquels 30 martyrs
brésiliens, 3 martyrs mexicains et deux prêtres européens.
(RV) Le Pape François a
présidé ce dimanche la messe et la canonisation de bienheureux parmi lesquels
les martyrs brésiliens André de Soveral, Ambroise François Ferro et
leurs 27 compagnons, dont un français, Jean Lostau Navarro ; 3 martyrs
mexicains Christophe, Faustin et Jean tués alors qu’ils étaient encore
adolescents entre 1527 et 1529 ; l’espagnol Faustino Miguez, prêtre et
fondateur en 1885 de la Congrégation des Sœurs Calasanciennes qui se consacrent
à l’éducations des jeunes filles, et un italien, Angelo da Acri, décédé en 1739
après avoir prêché dans l’Italie méridionale.
Revenant sur l’Évangile
de ce dimanche, qui parle du Royaume de Dieu comme de la célébration de noces,
François commence son homélie en soulignant que le Seigneur
désire «célébrer les noces» avec chacun d’entre nous. Des noces qui
inaugurent la communion de toute la vie, et qui font de nous des serviteurs
fidèles. Par cette noce, poursuit François le Seigneur nous désire, et nous
invite à une relation faite de dialogue, de confiance et de pardon. C'est la
définition de la vie chrétienne, faite d’amour gratuit, et qui peut conduire
jusqu’au don total de soi, jusqu’à donner la vie pour le Seigneur.
Les saints canonisés ce
dimanche indiquent cette voie. Ils n’ont pas dit «oui» au Seigneur
pour un certain temps, «mais par leur vie et jusqu’au bout» dit
François. La vie chrétienne n’est pas une routine qui se contente de normalité
sans enthousiasme et sans élan, et surtout avec la mémoire courte. Nous devons
nous rappeler constamment du premier amour, du premier «oui»dit au
Seigneur lorsque par le baptême, il nous a invités à la noce.
L’invitation peut aussi être
refusée, et c’est précisément ce que rappelle l’évangile de Saint Mathieu.
Lorsque le Roi invite les serviteurs à la noce de son fils, de nombreux invités
ont répondu «non» et son allés qui au camp, qui à son commerce,
détournés par leurs intérêts, plutôt que d’accepter de se mettre en jeu. En se
comportant ainsi, lorsqu’on préfère s’asseoir sur des sécurités, sur des
commodités, on s’assoit sur les fauteuils des gains, des plaisirs, de quelque
hobby qui rend joyeux, on finit par vieillir vite et mal, dit le Saint
Père, «on devient rigide et méchant».
L’Evangile nous demande
de quel côté se positionner. Du côté de son propre égoïsme ou du côté de Dieu.
Dieu qui continue de préparer le bien même pour celui qui fait le mal, parce
que l’amour est toujours plus fort que le mal. Lorsque nous lui répondons «non»,
Dieu ne se résigne pas. Il continue de nous inviter à la fête, il répond avec
un amour toujours plus grand et ne perd jamais l’espérance, et aujourd’hui
encore, il nous appelle à « dépasser la résignation et les caprices de
notre moi susceptible et paresseux ».
Enfin, l’Évangile
souligne que le vêtement des invités à la noce du fils du Roi est
indispensable. Accepter l’invitation de Dieu n’est pas suffisant. Encore
faut-il se revêtir chaque jour de l’amour de Dieu. Cet habit est aussi le
vêtement blanc que nous avons reçu dans le baptême, l’habit nuptial de Dieu que
nous devons endosser chaque jour et maintenir propre en allant recevoir sans
peur le pardon du Seigneur.
Saint Ambrosio
Francisco Ferro
Profile
Priest.
One of the Martyrs
of Brazil murdered by Calvinist fanatics.
3
October 1645 at
Uruacu, Rio Grande do Norte, Brazil
21
December 1998 by Pope John
Paul II (decree of martyrdom)
5
March 2000 at Rome, Italy by Pope John
Paul II
15
October 2017 by Pope Francis
canonization recognition
celebrated at Saint
Peter’s Basilica, Vatican City, Italy presided
by Pope Francis
Additional
Information
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
fonti
in italiano
Dicastero delle Cause dei Santi
Martirologio Romano, 2005 edition
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
“Saint Ambrosio Francisco
Ferro“. CatholicSaints.Info. 21 January 2023. Web. 4 February 2023.
<https://catholicsaints.info/saint-ambrosio-francisco-ferro/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-ambrosio-francisco-ferro/
Profile
On 25 December 1597 an
expedition of colonists, with two Jesuit and
two Franciscan evangelists,
arrived at Natal, Rio Grande do Norte, Brazil.
The region was colonized by Portuguese Catholics,
but was invaded by Dutch Calvinists who
soon took over the whole territory. They immediately made a policy of the persecution of Catholics.
On Sunday 16
July 1645 at
Cunhau, Brazil,
69 people were gathered in the Chapel of Our Lady of the Candles for Mass celebrated
by Father Andre
de Soveral. At the moment of the elevation a group of Dutch soldiers attack
the Chapel, murdering many
of the faithful including Father Andre;
the parishioners died professing
their faith,
and asking pardon for their sins. On 3 October 1645 200
armed Indians and a band of Flemish troops,
led by a fanatical Calvinist convert, hacked
to death an unknown number of people of Rio Grande including
Saint
Ambrosio Francisco Ferro
Saint
Estêvão Machado de Miranda
Saint
Francisco Mendes Pereira
Saint
Manuel Rodrigues de Moura
Saint
Vicente de Souza Pereira
and other lay
people whose names have not come down to us.
5 March 2000 at Rome, Italy by Pope John
Paul II
15 October 2017 by Pope Francis
canonization recognition
celebrated at Saint
Peter’s Basilica, Vatican City, Italy presided
by Pope Francis
Additional
Information
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites
en français
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
“Martyrs of
Brazil“. CatholicSaints.Info. 21 November 2022. Web. 4 February 2023.
<https://catholicsaints.info/martyrs-of-brazil/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/martyrs-of-brazil/
The two episodes of the
martyrdom of Bl. Andre de Soveral, Bl Ambrosio Francisco Ferro and 28
Companions occurred in this context. In Rio Grande do Norte there were
only two parishes: Our Lady of the Presentation in Natal, of which Fr Ambrosio
Francisco Ferro was parish priest, and Our Lady of the Purification in Cunhau,
directed by Fr Andre de Soveral. These two parish communities were victims of
harsh religious persecution by the Calvinists.
Bl. Andre de Soveral was
born around 1572 in Sao Vicente, Brazil, the principal town on the island of
Santos. He most likely studied at Children of Jesus College in his home town
and it is there that his Jesuit vocation began. He entered the Society of Jesus
in 1593 and made his novitiate in Bahia. After studying Latin and moral
theology and learning the Indios' language, he was sent to the College of
Olinda, a catechetical centre for the Indios throughout the region. He had his
first missionary experience in Rio Grande do Norte in 1606 among the Potiguar
Indios. On that occasion he entered a native village headed by an indigenous
woman, Antonia Potiguara, whom he converted and baptized along with other
Indios, and blessed her marriage. By 1614 he was parish priest of Cunhau and a
member of the diocesan clergy.
The martyrdom of Fr Andre
Fr Ambrosio and their faithful parishioners occurred on different days but in
the same historical context. The first took place at Our Lady of the
Presentation Chapel in Cunhau. On Sunday, 16 July 1645, Fr Andre de Soveral had
gathered for Mass about 69 of the faithful, mostly farmers and workers employed
in Cunhau's sugar cane factory.
The Dutch sent one of
their emissaries to Cunhau, an unscrupulous and cruel German named Jakob Rabe,
who presented himself as the envoy of the Supreme Dutch Council of Recife,
saying that he would communicate its orders at the end of Mass. But this was
merely a pretext, for after the consecration a band of Dutch soldiers,
accompanied by Indios, burst into the chapel, blocked the exits and ferociously
attacked the defenceless faithful. Fr Andre realized the gravity of the
situation and interrupted Mass to urge the faithful to prepare for death.
Although he had told the tyrants not to touch the minister of God and the
sacred vessels, he was killed by an axe hurled at him by an Indio.
The second episode of
martyrdom occurred on the banks of the Uruaqu River, about 20 kilometres from
Natal, on 3 October 1645. Here the victims were the city's parishioners, led by
their parish priest, Fr Ambrosio Francisco Ferro. Terrorized by the bloodshed
that had occurred at Cunhau, the Catholics of Natal took refuge in several places,
but in vain. The Dutch authorities forced them to go to a pre-arranged site
where they were awaited by soldiers and a group of 200 Indios. Many of the
faithful were tortured with their priest in various ways until they died. The
chroniclers of the time describe the means of torture: their limbs were
severed, their heads cut off; they were burned, their eyes, tongues and noses
were torn off. A child was pinned to a tree trunk and another sliced in half
with a sword. Mateus Moreira had his heart ripped out through his back, as he
cried: "Praised be the Blessed Sacrament". Those martyred include 27
Brazilians, one Portuguese, one Spaniard and one Frenchman.
SOURCE : https://web.archive.org/web/20190114210626/http://www.ewtn.com/library/MARY/bios2000.htm#02
BEATIFICATION OF 44
SERVANTS OF GOD
HOMILY OF THE
HOLY FATHER
Sunday, 5 March 2000
1. "I will praise
you, O God my Saviour; I will give thanks to your name, for you have been ...
my helper and have delivered my body" (Sir 51: 1-2).
You, Lord, have been my
helper! I hear these words from the Book of Sirach echoing in my heart as I
contemplate the wonders God has wrought in the lives of these brothers and
sisters in the faith who have won the palm of martyrdom. Today I have the joy of
raising them to the glory of the altars, presenting them to the Church and to
the world as a shining witness to God's power in the frailty of the human
person.
You, Lord, have delivered
me! This is the cry of André de Soveral, Ambrósio Francisco Ferro and
28 Companions, diocesan priests, lay men and women; Nicolas Bunkerd Kitbamrung,
diocesan priest; Maria Stella Adela Mardosewicz and 10 professed sisters of the
Congregation of the Holy Family of Nazareth; Pedro Calungsod and Andrew of Phú
Yên, lay catechists.
Yes, the Almighty was
their powerful help in their time of trial and now they are experiencing the
joy of eternal reward. Although these humble servants of the Gospel, whose
names are for ever written in heaven, lived in different historical periods and
in very diverse cultural contexts, they are linked by an identical experience
of fidelity to Christ and to the Church. They are united by the same
unconditional trust in the Lord and the same deep passion for the Gospel.
I will praise you, O God my Saviour! With their lives offered for the cause of
Christ, these new blesseds, the first of the Jubilee Year, proclaim that God is
"Father" (cf. ibid., v. 10), God is "protector" and
"helper" (cf. v.2); he is our Saviour who listens to the appeals of
those who trust in him with all their heart (cf. v. 11).
2. These are the
sentiments that fill our hearts as we celebrate the 500th anniversary of the
evangelization of Brazil, which occurs this year. In this immense country, the
implanting of the Gospel encountered many difficulties. The Church's presence
was gradually strengthened through the missionary activity of various orders
and religious congregations and by priests of the diocesan clergy. The martyrs
beatified today came, at the end of the 17th century, from the communities of
Cunhaú and Uruaçu in Rio Grande do Norte. Fr André de Soveral, Fr Ambrósio
Francisco Ferro and 28 lay companions belong to this generation of martyrs
who watered their homeland, making it fertile for a generation of new
Christians. They are the first fruits of the missionary work, the protomartyrs
of Brazil. One of these, Mateus Moreira, had his heart ripped out through his
back while he was still alive, and yet he had the strength to proclaim his
faith in the Eucharist, saying: "Praised be the Blessed
Sacrament".
Today, the words of
Christ recalled in the Gospel ring out again: "Do not fear those who
kill the body but cannot kill the soul" (Mt 10: 28). The blood
of defenceless Catholics, many of whose names are unknown - children, the
elderly, whole families - will be an incentive for strengthening the faith of
new generations of Brazilians, reminding them especially of the value of the
family as an authentic and irreplaceable teacher of faith and moral values.
3. "I shall praise
your name unceasingly and gratefully sing its praises" (Sir 51: 10).
Fr Nicolas Bunkerd Kitbamrung's priestly life was an authentic hymn of praise
to the Lord. A man of prayer, Fr Nicolas was outstanding in teaching the faith,
in seeking out the lapsed, and in his charity towards the poor. Constantly
seeking to make Christ known to those who had never heard his name, Fr Nicolas
undertook the difficulties of a mission through the mountains and into Burma.
The strength of his faith was made clear to all when he forgave those who
falsely accused him, deprived him of his freedom and made him suffer much. In
prison, Fr Nicolas encouraged his fellow prisoners, taught the catechism and
administered the sacraments. His witness to Christ exemplified the words of St
Paul: "We are afflicted in every way, but not crushed; perplexed,
but not driven to despair; persecuted, but not forsaken; struck down but not
destroyed; always carrying in the body the death of Jesus, so that the life of
Jesus may also be manifested in our bodies" (2 Cor 4: 8-10).
Through the intercession
of Bl. Nicolas, may the Church in Thailand be blessed and strengthened in the
work of evangelization and service.
4. God was also a true
"protector and helper" for the martyrs of Nowogródek - for Bl. Maria
Stella Mardosewicz and her 10 sisters, professed religious of the Congregation
of the Holy Family of Nazareth. For them he was a helper throughout their lives
and at the moment of their terrible test, when for an entire night they awaited
death; he was a helper especially on the way to the place of execution, and
finally at the moment they were shot.
Where did these women
find the strength to give themselves in exchange for the lives of imprisoned
residents of Nowogródek? From where did they draw the courage to accept calmly
the death sentence that was so cruel and unjust? God had slowly prepared them
for this moment of greater trial. He sowed the seed of his grace in their
hearts at the time of holy Baptism and then, tended with great care and
responsibility, it developed firm roots and bore the most beautiful fruit,
which is the gift of life. Christ says: "There is no greater love
than this: to lay down one's life for one's friends" (Jn 15: 13).
Yes, there is no greater love than this: to be ready to lay down one's
life for one's brothers and sisters.
We thank you, O blessed
martyrs of Nowogródek, for your witness of love, for your example of Christian
heroism and for your trust in the power of the Holy Spirit. "Christ chose
and appointed you that you should go and bear fruit in your lives and that your
fruit should abide" (cf. Jn 15: 16). You are the greatest
inheritance of the Congregation of the Holy Family of Nazareth. You are the inheritance
of the whole Church of Christ for ever!
5. "If anyone
declares himself for me in the presence of men, I will declare myself for him
in the presence of my Father in heaven" (Mt 10: 32). From his
childhood, Pedro Calungsod declared himself unwaveringly for Christ and
responded generously to his call. Young people today can draw encouragement and
strength from the example of Pedro, whose love of Jesus inspired him to devote
his teenage years to teaching the faith as a lay catechist. Leaving family and
friends behind, Pedro willingly accepted the challenge put to him by Fr Diego
de San Vitores to join him on the Mission to the Chamorros. In a spirit of
faith, marked by strong Eucharistic and Marian devotion, Pedro undertook the
demanding work asked of him and bravely faced the many obstacles and
difficulties he met. In the face of imminent danger, Pedro would not forsake Fr
Diego, but as a "good soldier of Christ" preferred to die at the
missionary's side. Today Bl. Pedro Calungsod intercedes for the young, in
particular those of his native Philippines, and he challenges them. Young
friends, do not hesitate to follow the example of Pedro, who "pleased God
and was loved by him" (Wis 4: 10) and who, having come to
perfection in so short a time, lived a full life (cf. ibid., v. 13).
6. "If anyone declares himself for me in the presence of men, I will
declare myself for him in the presence of my Father in heaven" (Mt 10: 32).
Andrew of Phú Yên in Viêt Nam made these words of the Lord his own with heroic
intensity. From the day he received Baptism at the age of 16, he strove to
develop a deep spiritual life. Amid the difficulties to which all who adhered
to the Christian faith were subjected, he lived as a faithful witness to the
risen Christ and tirelessly proclaimed the Gospel in the "Maison
Dieu" association of catechists. For love of the Lord he spent all his
energy in serving the Church and assisting priests in their mission. He
persevered to the point of bloodshed in order to remain faithful to the love of
the One to whom he had totally given himself.
The words he repeated as
he resolutely advanced on the path of martyrdom are the expression of what
motivated his whole life: "Let us return love for love to our God,
let us return life for life".
Today Bl. Andrew,
protomartyr of Viêt Nam, is given as a model to the Church of his country.
May all Christ's
disciples find in him strength and support in trial, and be concerned to
strengthen their intimacy with the Lord, their knowledge of the Christian
mystery, their fidelity to the Church and their sense of mission!
7. "Fear not,
therefore" (Mt 10: 31). This is Christ's invitation. It is also
the exhortation of the new blesseds, who remained steadfast in their love of
God and of their brothers and sisters, even in the midst of trial. This
invitation comes to us as an encouragement in the Jubilee Year, a time for
conversion and profound spiritual renewal. Let us not be afraid of trials and
difficulties; may we not be hindered by obstacles from making courageous decisions
consistent with the Gospel!
What do we have to fear,
if Christ is with us? Why doubt, if we remain on Christ's side and accept the
commitment and responsibility of being his disciples? May the celebration of
the Jubilee strengthen our determination to follow the Gospel. The new blesseds
are an example to us and they offer us their help.
May Mary, Queen of
Martyrs, who at the foot of the Cross shared fully in her Son's sacrifice,
sustain us in courageously bearing witness to our faith!
© Copyright 2000 -
Libreria Editrice Vaticana
CANONISATION OF THE HOLY
MARTYRS OF NATAL, BRAZIL AND TLAXCALA, MEXICO
Posted at
07:00h in Featured, News, Postulation
CANONISATION ON SUNDAY,
OCTOBER 15TH, 2017
The Holy Martyrs of
Natal, Brazil and Tlaxcala, Mexico
The OFM General
Postulator was given the task of preparing two special Positiones during
2015 and 2016. The first was for the canonisation of the Blessed André de
Soveral, Bl. Ambrosio Francisco Ferro, Bl. Mateus Moreira and
their 27 lay companions, protomartyrs of Brazil. The second was for the
canonisation of the youths Blessed Cristóbal, Bl. Antonio and Bl.
Juan, protomartyrs of Mexico. The favourable decision regarding the
canonisation of the two groups of Blesseds was made during an ordinary
session on March 14th, 2017, by the Cardinals and Bishops of the Congregation
for the Causes of Saints. A number of factors led to their decision including
the joint request from the Episcopal Conferences of Mexico and Brazil; the
spread of devotion to the Blesseds and the evidence of graces and favours
obtained through their intercession; the pastoral importance of devotion
to the martyrs; and the contemporary relevance of their
message. Subsequently, on March 28th, 2017, the Holy Father authorised the
publication of this Decision and then, during a consistory held on April 20th,
2017, fixed the date of the solemn Canonisation.
Blessed André de Soveral
and Bl. Ambrósio Francisco Ferro, diocesan priests, Bl. Mateus Moreira and
27 Lay Companions
These Blessed martyrs met
their deaths during the wars of religion which resulted in huge bloodshed
in Europe and its colonies during the 16th and 17th centuries. They gave
their lives in faithfulness to Catholicism and to the Roman Pontiff, and
were victims of hatred and persecution of one set of Christians by another
set of Christians, divided by doctrinal differences.
The evangelisation of Rio
Grande do Norte (Brazil) began in 1597, and was led by Jesuit missionaries
and diocesan priests from the Catholic Kingdom of Portugal. In the decades
following, the arrival of Dutch Calvinists had the effect of restrictions
being placed on the religious liberty of Catholics, and the emergence of
persecution against them. The 30 martyrs were killed in two separate
incidents. The first took place in Cunhaú on July 16th, 1645, at the Chapel of
Our Lady of Candles; as the pastor, André de Soveral, celebrated Sunday
Mass, a troop of Dutch soldiers accompanied by indigenous people, stormed
the holy place and massacred the defenceless faithful. The second happened
on October 3rd, 1645. The Catholics of Natal, terrified by what
had happened previously, sought safety in improvised refuges, but in vain.
They were taken prisoner along with their pastor, Ambrósio Francisco Ferro,
and brought to Uruaçu where Dutch soldiers and about 200 indigenous people
awaited them, all full of an aversion to Catholics. The faithful and their
pastor were treated in a horrendous fashion and allowed to die following terrible
mutilations.
Only thirty of the
faithful could be identified with certainty, and their names are those proposed
for canonisation. These are: Fr. André de Soveral, pastor and Domingo
Carvalho, layman, killed in Cunhaú; Fr. Ambrósio Francisco Ferro,
pastor, Mateus Moreira, Antônio Vilela Junior and his daughter, José do
Porto, Francisco de Bastos, Diogo Pereira, João Lostão Navarro, Antônio
Vilela Cid, Estêvão Machado de Miranda and two daughters, Vicente de Souza
Pereira, Francisco Mendes Pereira, João da Silveira, Simão Correia, Antônio
Baracho, João Martins and seven companions, Manuel Rodrigues Moura and his
wife, a daughter of Francisco Dias Junior, killed in Uruaçu.
The memory of their
martyrdom has been preserved in an uninterrupted tradition up to this
day. However, since the beginning of the 20th century, understanding of
the religious motivation for the killing of the Martyrs of Rio Grande do
Norte has deepened, and practical steps for instructing the Process of
Beatification began in earnest in 1989. During the celebration of the Jubilee
Year in 2000, St. John Paul II then proceeded to the Solemn Beatification
of the martyrs of Rio Grande do Norte, Protomartyrs of Brazil.
Blessed Martyrs
Cristóbal, Antonio e Juan, Adolescents (1527-1529)
The blessed Cristóbal,
Antonio and Juan, martyrs for the Christian faith, are considered by historians
the Protomartyrs of Mexico and of the whole American continent, first fruits of
evangelization of the new world. Their death is placed in the years
1527-1529, before the Marian event of Guadalupe (1531), when they were still
very young. Their biographical information is scarce, but common to all three
was a solid Christian education received from the early Franciscan Missionaries
who along with Dominicans in 1524 set foot in Mexico, then called New Spain.
The missionaries were interested in undertaking an extensive and solid
evangelization and the promotion of human and religious formation among the
native population, trying first to eliminate beliefs, superstitions and tribal
rites in stark contrast with Christian faith and practice. In fact, they wanted
to preserve the population from the most negative expression of idolatrous
rituals, which unfortunately included human sacrifices as well as violent and
immoral behavior.
The first of the blessed
martyrs was Cristóbal, also called with the diminutive “Cristobalito”; He was
born in Atlihuetzía (Tlaxcala) between 1514 and 1515 and was the favorite son
and heir of the main Cacique Acxotecatl. He readily followed the example of his
three brothers, who in 1524 had been schooled by the Friars Minor. Cristóbal
received instruction in the Christian faith, and spontaneously requested
baptism. In a short time he became an apostle for the Gospel among his
relatives and acquaintances. Indeed, set out to convert his father urging him
to change his habits, especially his drunkenness. His father ignored his pleas
and Cristobal began break the idols present in his home. Unfortunately the
pagan faith of his father was superior to its parental affection; so in a fit
of rage he cruelly beat his son to a pulp. In his pain Cristóbal continued to
pray, and his father threw him into a lit pyre. The father then secretly buried
her son. The martyrdom occurred in 1527, when Cristóbal was only 13 years old.
Antonio and Juan were
born between 1516 and 1517 in Tizatlán (Tlaxcala), Antonio was grandson and
heir of the local Caciques, while Juan, of humble condition, was his servant:
both attended the school of the Friars Minor. In 1529 the Dominican missionaries
decided to establish a mission in Oaxaca; Consequently, passing through
Tlaxcala the Dominican Friar Bernardino Minaya, asked Friar Martin of Valencia,
Franciscan Director of the school, to point out some young men who might
volunteer to accompany him as interpreters at the Natives. Meeting the school
boys, Friar Martin asked who was available for such a task, warning however
that it was a life threatening and dangerous task; immediately the
thirteen-year-old boys Antonio and Juan came forth together with another noble
young man named Diego (who did not die a martyr). The group arrived in Tepeaca
and the youth helped the missionaries collect idols. In one occasion some
Natives, enraged and armed with canes, approached and beat Juan to death as well
as Antonio who rushed to his aid.
The historical fact of
the murder of the three young men Cristóbal, Antonio and Juan, was immediately
after their death, regarded as a martyrdom, that is it was done out of hatred
for the faith. This conviction, supported by documentary evidence was kept
alive over the centuries allowing for their beatification by St. Pope John Paul
II on 6 May 1990 in the shrine of our Lady of Guadalupe in Mexico City.
SOURCE : https://ofm.org/blog/canonisation-holy-martyrs-natal-brazil-tlaxcala-mexico/
Santi Ambrogio Francesco
Ferro e 27 compagni Martiri
>>>
Visualizza la Scheda del Gruppo cui appartiene
† Uruaçu, Brasile, 3
ottobre 1645
Don Ambrósio Francisco
Ferro, sacerdote della diocesi di Natal in Brasile, cercò rifugio insieme ai
fedeli della parrocchia della Madonna della Presentazione, a lui affidata, in
seguito al massacro avvenuto, il 16 luglio 1645, nella chiesa della Madonna
delle Candele a Cunhaú. Bloccati dalle autorità olandesi, di confessione
calvinista, parroco e fedeli furono condotti sulla riva del fiume Uruaçu:
vennero a lungo torturati e morirono in seguito alle sevizie. Don Ambrósio rese
l’anima a Dio il 3 ottobre 1645. Dei suoi compagni, sono noti i nomi solo di
15, mentre i restanti erano loro parenti. La loro causa fu unita a quella di
padre André de Soveral e di Domingos Carvalho, tra gli uccisi del 16 luglio
1645: tutti e 30 sono stati beatificati il 5 marzo 2000 e canonizzati domenica
15 ottobre 2017.
Martirologio Romano: Sulla
riva del fiume Uruaçu vicino a Natal in Brasile, beati Ambrogio Francesco
Ferro, sacerdote, e compagni, martiri, vittime della repressione perpetrata
contro la fede cattolica.
Il contesto storico
L’evangelizzazione nel
Rio Grande do Norte, Stato del Nord-Est del Brasile, fu iniziata nel 1597 da
missionari Gesuiti e sacerdoti diocesani, provenienti dal cattolico Portogallo,
cominciando con la catechesi degli indios e con la formazione delle prime comunità
cristiane.
Negli anni seguenti ci
furono sbarchi di francesi e olandesi, intenzionati a scalzare dai luoghi
colonizzati i portoghesi: gli olandesi ci riuscirono nel 1630. Di confessione
calvinista, accompagnati dai loro pastori, determinarono nella zona, fino
allora pacifica, una restrizione della libertà di culto: in pratica, i
cattolici furono perseguitati.
All’epoca, nel Rio Grande
do Norte, c’erano soltanto due parrocchie: a Cunhaú, la parrocchia della
Madonna della Purificazione o delle Candele, guidata dal parroco don André de
Soveral, già membro della Compagnia di Gesù; a Natal, la parrocchia della
Madonna della Presentazione, il cui parroco era don Ambrósio Francisco Ferro.
Il martirio dei cattolici di Natal
Ambedue le parrocchie
furono vittime della dura persecuzione religiosa calvinista: i fedeli di Cunhaú
furono massacrati il 16 luglio 1645, insieme al loro parroco.
Presi dal terrore di
quanto accaduto a Cunhaú, i cattolici di Natal, cercarono di mettersi in salvo
rifugiandosi in alcuni improvvisati rifugi. Un gruppo di 80 persone si nascose
in una fortezza nel comune di Potengi, ma fu tutto inutile: venne inviato dalle
autorità olandesi in un posto stabilito a Uruaçu.
Il 3 ottobre 1645 furono
uccisi lì da alcuni soldati e da circa 200 indios comandati dal capo indigeno
Antonio Paraopaba, il quale, convertitosi al protestantesimo calvinista,
nutriva una vera e propria avversione verso i cattolici.
João Lostau Navarro
Nacque nel Regno di
Navarra, all’epoca compreso nel territorio francese. Aveva ottimi contatti coi
Gesuiti che operavano nel Rio Grande do Norte: si sa che, in occasione del
matrimonio di una sua figlia, stabilì, tra le condizioni della dote, che ogni
anno si celebrassero 24 Messe per la sua anima.
Aveva anche buone
relazioni con gli olandesi: un’altra sua figlia sposò il tenente colonnello
Joris Gartsman, comandante del Forte dei Re Magi.
Era pescatore e il suo
porto, probabilmente, era collocato nelle vicinanze della spiaggia di Barra de
Tabatinga, a qualche chilometro da Natal. Fu tra i fedeli che vennero condotti
a Uruaçu per essere uccisi.
Antônio Vilela Cid
Nativo della Castiglia
spagnola, si trovava nel Rio Grande già nel 1613, come proprietario terriero.
Dal re Filippo II, che dal 1580 era re di Spagna e Portogallo, ebbe la funzione
di capitano, ma non assunse mai di fatto l’incarico. Nel 1620, invece, era giudice
ordinario di Várzea do Trairi.
Sposò dona Inês Duarte,
sorella di don Ambrósio Francisco Ferro. Prima del martirio fu accolto nel
Forte dei Re Magi, poi venne accusato da un capo indigeno, Janduí, di
connivenza nell’assassinio di un olandese nel Ceará e di essere coinvolto nella
cospirazione contro i colonizzatori.
Furono martirizzati con
lui vari membri della sua famiglia: suo figlio Antônio Vilela il Giovane, suo
cognato don Ambrosio, suo genero Estêvão Machado de Miranda, sposato con sua
figlia Bárbara, e tre nipotine.
Antônio Vilela il Giovane e sua figlia
Figlio di Antônio Vilela
Cid, venne condotto dal Forte dei Re Magi a Uruaçu. Non è conosciuto il nome
della figlia, ma era una bambina.
Estêvão Machado de Miranda e le sue due figlie
Era sposato con Barbara,
figlia di Antônio Vilela Cid. Nel 1643 faceva parte della Camera degli
Escabinos, una sorta di municipio presieduto dagli olandesi. Insieme al tenente
colonnello Gartsman, andò in missione a Recife, per protestare contro il
Supremo Consiglio Olandese riguardo i soprusi di Jacó Rabe (detto anche Jacob
Rabbi) e i suoi sodali.
Rifugiatosi a Potengi,
passò al Forte dei Re Magi e, da lì, a Uruaçu. Fu ucciso di fronte a una sua
figlia, di sette anni, che supplicò invano che il padre venisse risparmiato.
Dopo la sua morte, la figlia gli coprì il viso e chiese di essere uccisa anche
lei. Probabilmente, invece, sia lei sia sua madre Barbara furono risparmiate.
Un’altra figlia più anziana venne venduta come schiava agli indios.
Delle due bambine martirizzate
con lui non si sa il nome, ma è accertato che una di esse aveva circa due mesi.
Manuel Rodrigues de Moura e sua moglie
Il nome di lui è noto
tramite il racconto dell’uccisione di sua moglie, che viene ricordata solo per
l’amore che l’unì a lui in vita e in morte.
José do Porto, Francisco de Bastos e Diogo Pereira
Furono accolti nel Forte
dei Re Magi con don Ambrósio Francisco Ferro e Antônio Vilela Cid.
Vicente de Souza Pereira, Francisco Mendes Pereira, João da Silveira e Simão
Correia
Insieme a Estêvão Machado
de Miranda, furono prelevati dal fortino di Potengi al Forte dei Re Magi e
uccisi in un primo gruppo di dodici persone.
João Martins e sette compagni
I cronisti raccontano che, a un certo punto, gli indios domandarono che otto giovani venissero risparmiati. Gli olandesi accettarono, a patto che i giovani combattessero contro il Portogallo. Tutti rifiutarono: prima furono uccisi in sette, poi, al solo João Martins, fu riproposto di passare dalla parte degli olandesi.
La sua replica fu che avrebbe sempre preso le armi contro i tiranni e non
contro la propria fede, la Patria e il Re; piuttosto, avrebbero dovuto
ucciderlo, in quanto invidiava la morte dei suoi compagni e la gloria cui erano
andati incontro.
La figlia di Francisco Dias il Giovane
Di lei si sa solo che era
una bambina e che fu squartata con una spada. Il nome di suo padre non è
compreso nell’elenco dei martiri in quanto le cronache del tempo non lo
menzionano direttamente, ma è molto probabile che sia stato ucciso anche lui.
Antônio Barracho
Gli olandesi lo legarono
a un albero, poi gli strapparono la lingua e, al posto di essa, gli misero in
bocca i genitali che gli erano stati mozzati in precedenza. Fu quindi frustato,
colpito con ferro incandescente e, infine, gli venne strappato il cuore dalla
gabbia toracica.
Mateus Moreira
Anche a lui fu strappato
il cuore, dalle spalle, mentre ripeteva: «Sia lodato il Santissimo Sacramento».
La glorificazione dei martiri
La causa di don Ambrósio Francisco Ferro e dei suoi 27 compagni è stata unita a quella del parroco di Cunhuaú, don André de Soveral, e del laico Domingos Carvalho, ucciso con lui il 16 luglio 1645. Sono stati tutti beatificati il 5 marzo 2000 e canonizzati domenica 15 ottobre 2017.
Autore: Antonio Borrelli ed Emilia Flocchini
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/93258
Santi 30 Martiri del
Brasile
† Cunhaú, Brasile, 16
luglio 1645 e Uruaçu, Brasile, 3 ottobre 1645
Il 16 luglio 1645,
all’interno della chiesa della Madonna delle Candele a Cunhaú, nello Stato del
Nord-Est del Brasile, furono massacrati padre André Soveral, gesuita di
nazionalità brasiliana, e circa 69 fedeli. Durante la celebrazione della Messa,
un gruppo di soldati olandesi, di confessione protestante calvinista, fece
irruzione insieme a numerosi indios: padre André interruppe la celebrazione e
guidò la comunità nelle preghiere degli agonizzanti, finché, insieme a loro,
non morì ucciso a fil di spada. Alcuni mesi dopo, il 3 ottobre 1645, fu la
volta dei fedeli della parrocchia della Madonna della Presentazione di Natal:
insieme al loro parroco, don Ambrosio Francisco Ferro, furono deportati dagli
olandesi a Uruaçu, dove furono mutilati e lasciati morire. La maggior parte dei
nomi di questi martiri non ci è pervenuta, ma nell’elenco generale ne sono
stati inclusi 30. Padre André de Soveral, don Ambrosio Francisco Ferro, il
laico Mateus Moreira e i loro 27 compagni sono quindi stati beatificati da san
Giovanni Paolo II il 5 marzo 2000. Il 23 marzo 2017 papa Francesco ha approvato
i voti favorevoli della Sessione Ordinaria dei Cardinali e Vescovi Membri della
Congregazione delle Cause dei Santi circa la loro canonizzazione senza un
ulteriore miracolo, fissata a domenica 15 ottobre 2017.
Il dolore delle persecuzioni tra cristiani
Il cristianesimo in generale e il cattolicesimo in particolare, possono annoverare, nella loro esistenza millenaria, una sfilata di martiri di ogni età, sesso e condizione sociale, che per l’affermarsi nel mondo pagano della nuova religione versarono il loro sangue nel nome di Cristo.
Se tutto questo soffrire si poteva mettere in conto se proveniva da pagani, o meglio, da uomini che seguivano religioni diverse da quella dei seguaci di Cristo, tanto più odioso è lo scatenarsi delle persecuzioni di cristiani contro altri cristiani, divisi da interpretazioni dottrinarie, predicate da riformatori sia del clero che laici, nel corso dei secoli.
Il movimento riformatore dei Calvinisti, nato dalle idee teologiche di Giovanni Calvino (1509-1564), fu uno di questi. Nell’intenzione di portare i laici ad una larga e diretta partecipazione alla vita ecclesiastica, costituì comunità politico-religiose, fortemente omogenee al loro interno.
In conseguenza della stretta dipendenza del potere politico dall’autorità religiosa, si associò in primo piano alle conquiste coloniali nel mondo, fomentando ribellioni e persecuzioni contro i cattolici già presenti in quelle terre.
In questo panorama va inquadrata la vicenda del martirio di André de Soveral e
Ambrosio Francisco Ferro, sacerdoti, del laico Mateus Moreira e dei loro 27
compagni.
Il contesto storico
L’evangelizzazione nel Rio Grande do Norte, Stato del Nord-Est del Brasile, fu iniziata nel 1597 da missionari Gesuiti e sacerdoti diocesani, provenienti dal cattolico Portogallo, cominciando con la catechesi degli indios e con la formazione delle prime comunità cristiane.
Negli anni seguenti ci furono sbarchi di francesi e olandesi, intenzionati a scalzare dai luoghi colonizzati i portoghesi: gli olandesi ci riuscirono nel 1630. Di confessione calvinista, accompagnati dai loro pastori, determinarono nella zona, fino allora pacifica, una restrizione della libertà di culto: in pratica, i cattolici furono perseguitati.
All’epoca, nel Rio Grande do Norte, c’erano soltanto due parrocchie: a Cunhaú,
la parrocchia della Madonna della Purificazione o delle Candele, guidata dal
parroco don André de Soveral, già membro della Compagnia di Gesù; a Natal, la
parrocchia della Madonna della Presentazione, il cui parroco era don Ambrosio
Francisco Ferro.
I 30 martiri brasiliani
Ambedue le parrocchie furono vittime della dura persecuzione religiosa calvinista: i fedeli di Cunhau furono massacrati il 16 luglio 1645 col loro parroco, mentre quelli di Natal, insieme a don Ambrosio, cercarono invano di fuggire, ma vennero catturati, portati a Uruaçu e lasciati morire dopo aver subito gravi mutilazioni.
Sono disponibili pochissime notizie riguardanti i martiri singolarmente, ma i vari
scrittori del secolo XVII narrarono dettagliatamente gli episodi dei loro
massacri. Quanto si sa di essi è disponibile nelle schede di gruppo, riportate
più sotto. Nemmeno i nomi di tutti ci sono pervenuti: per questo motivo, le
autorità ecclesiastiche hanno ridotto l’elenco a soli 30 personaggi,
nell’avviare la loro causa di beatificazione.
Il cammino verso gli altari
Il nulla osta per l’inizio della causa porta la data del 6 giugno 1989. L’inchiesta diocesana fu quindi aperta nella diocesi di Natal nello stesso anno e si concluse nel 1994. Il 25 novembre 1994 giunse il decreto di convalida dell’inchiesta diocesana.
Il 28 ottobre 1997 si svolse la riunione dei Consultori storici della
Congregazione delle Cause dei Santi, cui seguì, nel 1998, la consegna della
“Positio super martyrio”. Il 23 giugno dello stesso anno, i consultori teologi
si pronunciarono favorevolmente circa il martirio dei 30 brasiliani; il loro
giudizio positivo fu confermato, il 10 novembre seguente, dai cardinali e
vescovi membri della Congregazione.
Il 21 dicembre 1998 il Papa, san Giovanni Paolo II, autorizzava la
promulgazione del decreto con cui padre André de Soveral e i suoi compagni
venivano dichiarati martiri. Lo stesso Pontefice li ha beatificati il 5 marzo
2000.
Il 23 marzo 2017 papa Francesco ha approvato i voti favorevoli della Sessione
Ordinaria dei Cardinali e Vescovi Membri della Congregazione delle Cause dei
Santi circa la loro canonizzazione senza un ulteriore miracolo, fissata a
domenica 15 ottobre 2017.
L’elenco dei martiri
93259 - André de Soveral, sacerdote della diocesi di Natal
Domingos de Carvalho, laico
† 16 luglio 1645 a Cunhaú
93258 - Ambrogio Francesco Ferro, sacerdote della diocesi di Natal
Antonio Vilela il giovane, laico
Giuseppe do Porto, laico
Francisco de Bastos, laico
Diego Pereira, laico
João Lostau Navarro, laico
Antonio Vilela Cid, laico
Estévão Machado de Miranda, laico
Vicente de Souza Pereira, laico
Francisco Mendes Pereira, laico
João da Silveria, laico
Simão Correia, laico
Antonio Baracho, laico
Mateus Moreira, laico
João Martins, laico
Manuel Rodrigues Moura, laico
la moglie di Manuel Rodrigues
la figlia di Antonio Vilela il giovane
la figlia di Francisco Dias il giovane
7 giovani compagni di João Martins
2 figlie di Estévão Machado de Mirando
† 3 ottobre 1645 a Uruaçu
Autore: Antonio Borrelli ed Emilia Flocchini
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/92442
CAPPELLA PAPALE PER LA
BEATIFICAZIONE DI 44 SERVI DI DIO
OMELIA DEL SANTO PADRE
GIOVANNI PAOLO II
Domenica, 5 marzo 2000
1. "Ti loderò, Dio,
mio salvatore; glorificherò il tuo nome, perché ... sei stato il mio aiuto e mi
hai liberato" (Sir 51, 1-2).
Tu, Signore, sei stato il
mio aiuto! Sento risuonare nel cuore queste parole del Libro del Siracide, mentre
contemplo i prodigi da Dio compiuti nell'esistenza di questi fratelli e sorelle
nella fede, che hanno conseguito la palma del martirio. Oggi ho la gioia di
elevarli alla gloria degli altari, presentandoli alla Chiesa e al mondo come
luminosa testimonianza della potenza di Dio nella fragilità della persona
umana.
Tu, Dio, mi hai liberato!
Così proclamano André de Soveral, Ambrósio Francisco Ferro e ventotto
Compagni, Sacerdoti diocesani, laici e laiche; Nicolas Bunkerd Kitbamrung,
Sacerdote diocesano; Maria Stella Adela Mardosewicz e le dieci Consorelle,
Suore professe dell'Istituto della Sacra Famiglia di Nazareth; Pedro Calungsod
e Andrea di Phú Yên, laici catechisti.
Sì, l'Onnipotente è stato
il loro valido sostegno nel tempo della prova ed ora sperimentano la gioia
dell'eterna ricompensa. Questi docili servitori del Vangelo, i cui nomi sono
per sempre scritti in cielo, pur vissuti in momenti storici distanti fra di
loro ed in contesti culturali molto diversi, sono accomunati da un'identica
esperienza di fedeltà a Cristo e alla Chiesa. Li unisce la stessa ed
incondizionata fiducia nel Signore, e la medesima e profonda passione per il
Vangelo.
Ti loderò, Dio, mio
Salvatore! Con la loro vita offerta per la causa di Cristo, questi nuovi
Beati, i primi dell'Anno giubilare, proclamano che Dio è "Padre" (cfr
ibid., v. 10), Dio è "protettore" ed "aiuto" (cfr v. 2); è
il nostro salvatore, che accoglie la supplica di quanti a lui si affidano con
tutto il cuore (cfr v. 11).
2. São estes os
sentimentos que invadem nossos corações, ao evocar a significativa lembrança da
celebração dos quinhentos anos da evangelização do Brasil, que acontece este
ano. Naquele imenso país, não foram poucas as dificuldades de implantação do
Evangelho. A presença da Igreja foi se afirmando lentamente mediante a ação
missionária de várias ordens e congregações religiosas e de sacerdotes do clero
diocesano. Os mártires que hoje são beatificados saíram, no fim do século XVII
(dezessete), das comunidades de Cunhaú e Uruaçu do Rio Grande do Norte. André
de Soveral, Ambrósio Francisco Ferro, presbíteros e 28 (vinte e oito)
companheiros leigos pertencem a esta geração de mártires que regou o solo
pátrio, tornando-o fértil para a geração dos novos cristãos. Eles são as
primícias do trabalho missionário, os protomártires do Brasil. Um deles, Mateus
Moreira, estando ainda vivo, foi-lhe arrancado o coração das costas mas ele
ainda teve forças para proclamar a sua fé na Eucaristia dizendo: “Louvado seja
o Santíssimo Sacramento”.
Hoje, uma vez mais, ressoam
aquelas palavras de Cristo, evocadas no Evangelho: “Não temais aqueles que
matam o corpo, mas não podem matar a alma (Mc 10,28). O sangue de
católicos indefesos, muitos destes anônimos, - crianças, velhos e famílias
inteiras -, servirá de estímulo para fortalecer a fé das novas gerações de
brasileiros, lembrando, sobretudo, o valor da família como autêntica e
insubstituível formadora da fé e geradora de valores morais.
3. “I shall praise your
name unceasingly and gratefully sing its praises” (Sir 51:10). Father
Nicolas Bunkerd Kitbamrung’s priestly life was an authentic hymn of praise to
the Lord. A man of prayer, Father Nicolas was outstanding in teaching the
faith, in seeking out the lapsed, and in his charity towards the poor.
Constantly seeking to make Christ known to those who had never heard his name,
Father Nicolas undertook the difficulties of a mission through the mountains
and into Burma. The strength of his faith was made clear to all when he forgave
those who falsely accused him, deprived him of his freedom and made him suffer
much. In prison, Father Nicolas encouraged his fellow prisoners, taught the
catechism and administered the sacraments. His witness to Christ exemplified
the words of Saint Paul: “We are afflicted in every way, but not crushed;
perplexed, but not driven to despair; persecuted, but not forsaken; struck down
but not destroyed; always carrying in the body the death of Jesus, so that the
life of Jesus may also be manifested in our bodies” (2 Cor 4:8-10). Through the
intercession of Blessed Nicolas, may the Church in Thailand be blessed and
strengthened in the work of evangelization and service.
4. Bóg stał się prawdziwą
podporą i umocnieniem także dla Męczenniczek z Nowogródka - błogosławionej
Marii Stelli Mardosewicz i dziesięciu Towarzyszek ze Zgromadzenia Sióstr
Najświętszej Rodziny z Nazaretu. Był dla nich podporą przez całe życie, a
zwłaszcza w chwilach straszliwej próby, kiedy całą noc oczekiwały na śmierć, a
póżniej w drodze na miejsce stracenia i wreszcie w chwili rozstrzelania.
Skąd miały siłę, aby
ofiarować siebie w zamian za uratowanie życia uwięzionych mieszkańców
Nowogródka? Skąd czerpały odwagę, aby ze spokojem przyjąć tak okrutny i
niesprawiedliwy wyrok śmierci? Bóg przygotowywał je powoli na tę chwilę
największej próby. Ziarno łaski rzucone na glebę ich serc w chwili Chrztu
świętego, a potem pielęgnowane z wielką troską i odpowiedzialnością,
zakorzeniło się dobrze i wydało najpiękniejszy owoc, jakim jest dar ze swego
życia. Mówi Chrystus: «Nikt nie ma większej miłości od tej, gdy ktoś życie
swoje oddaje za przyjaciół swoich» (J 15, 13). Tak, nie ma większej miłości od
tej, która gotowa jest oddać życie za swoich braci.
Dziękujemy Wam,
błogosławione Męczenniczki z Nowogródka za to świadectwo miłości, za przykład
chrześcijańskiego bohaterstwa i zawierzenia mocy Ducha Świętego. «Wybrał Was
Chrystus i przeznaczył na to, abyście przyniosły owoc Waszego życia i by owoc
Wasz trwał» (por. J 15, 16). Jesteście najcenniejszym dziedzictwem Zgromadzenia
Sióstr Najświętszej Rodziny z Nazaretu. Jesteście dziedzictwem całego Kościoła
Chrystusowego po wszystkie czasy.
4. Dio è stato vero
“aiuto e protettore” anche per le martiri di Nowogródek - per la beata Maria
Stella Mardosewicz e le dieci Consorelle, Suore professe della Congregazione
della Sacra Famiglia di Nazareth. Fu per loro un aiuto durante tutta la
vita e poi nel momento della terribile prova, quando per un'intera notte
aspettarono la morte; lo fu soprattutto lungo il cammino verso il luogo di
esecuzione e, in fine, al momento della fucilazione.
Da dove ebbero esse la
forza per donare se stesse in cambio della salvezza dei condannati alla
prigione di Nowogródek? Da dove trassero l'audacia per accettare con coraggio
la condanna a morte così crudele e ingiusta? Dio le aveva preparate lentamente
a questo momento di una più grande prova. Il seme della grazia gettato nei loro
cuori nel momento del Santo Battesimo e poi coltivato con grande cura e
responsabilità, mise bene le radici e diede il frutto più bello che è il dono
della vita. Cristo dice: “Nessuno ha un amore più grande di questo: dare la
vita per i propri amici” (Gv 15, 13). Sì, non c'è un amore più grande di
questo: essere pronto a dare la vita per i fratelli.
Vi ringraziamo, o beate
martiri di Nowogródek, per la testimonianza dell'amore, per l'esempio di
eroismo cristiano e per l'affidamento alla forza dello Spirito Santo. “Vi ha
scelto Cristo e vi ha costituiti perché portiate frutto nella vostra vita e
perché il vostro frutto rimanga” (cfr Gv 15,16). Siete la più grande
eredità della Congregazione della Sacra Famiglia di Nazareth. Siete l'eredità
di tutta la Chiesta di Cristo per sempre!
5. “If anyone declares
himself for me in the presence of men, I will declare myself for him in the
presence of my Father in heaven” (Mt 10:32). From his childhood, Pedro
Calungsod declared himself unwaveringly for Christ and responded generously to
his call. Young people today can draw encouragement and strength from the
example of Pedro, whose love of Jesus inspired him to devote his teenage years
to teaching the faith as a lay catechist. Leaving family and friends behind,
Pedro willingly accepted the challenge put to him by Father Diego de San
Vitores to join him on the Mission to the Chamorros. In a spirit of faith,
marked by strong Eucharistic and Marian devotion, Pedro undertook the demanding
work asked of him and bravely faced the many obstacles and difficulties he met.
In the face of imminent danger, Pedro would not forsake Father Diego, but as a
“good soldier of Christ” preferred to die at the missionary’s side. Today
Blessed Pedro Calungsod intercedes for the young, in particular those of his
native Philippines, and he challenges them. Young friends, do not hesitate to
follow the example of Pedro, who “pleased God and was loved by him” (Wis 4:10)
and who, having come to perfection in so short a time, lived a full life (cf.
ibid., v. 13).
6. "Celui qui se
prononcera pour moi devant les hommes, moi aussi je me prononcerai pour lui
devant mon Père qui est aux cieux" (Mt 10, 32). Cette parole du
Seigneur, André, de Phu Yên, au Viêt-Nam, l'a faite sienne avec une intensité
héroïque. Depuis le jour où il reçut le Baptême, à l'âge de seize ans, il
s'attacha à développer une profonde vie spirituelle. Au milieu des difficultés
auxquelles étaient soumis ceux qui adhéraient à la foi chrétienne, il a vécu en
témoin fidèle du Christ ressuscité et, sans relâche, il a annoncé l'Évangile à
ses frères au sein de l'association des catéchistes «Maison Dieu». Par amour
pour le Seigneur, il a consacré toutes ses forces au service de l'Église,
assistant les prêtres dans leur mission. Il persévéra jusqu'au don du sang,
pour demeurer fidèle à l'amour de Celui à qui il s'était donné totalement. Les
paroles qu'il répétait en s'avançant résolument sur le chemin du martyre sont
l'expression de ce qui anima toute son existence : "Rendons amour pour
amour à notre Dieu, rendons vie pour vie".
Le bienheureux André,
proto-martyr du Viêt-Nam, est aujourd'hui donné en modèle à l'Église de son
pays. Puissent tous les disciples du Christ trouver en lui force et soutien
dans l'épreuve, et avoir le souci d'affermir leur intimité avec le Seigneur,
leur connaissance du mystère chrétien, leur fidélité à l'Église et leur sens de
la mission !
7. "Non abbiate
dunque timore" (Mt 10, 31). Questo è l'invito di Cristo. Questa è
anche l'esortazione dei nuovi Beati, rimasti saldi nel loro amore a Dio e ai
fratelli pur in mezzo alle prove. L'invito ci giunge come incoraggiamento
nell'Anno giubilare, tempo di conversione e di profondo rinnovamento
spirituale. Non ci spaventino le prove e le difficoltà; non ci rallentino gli
ostacoli nel compiere scelte coraggiose e coerenti con il Vangelo!
Che possiamo temere se
Cristo è con noi? Perché dubitare se rimaniamo dalla parte di Cristo e ci assumiamo
l'impegno e la responsabilità di essere suoi discepoli? Possa la celebrazione
del Giubileo rinsaldarci in questa decisa volontà di seguire il Vangelo. Ci
sono di esempio e ci offrono il loro aiuto i nuovi Beati.
Maria, Regina dei
Martiri, che ai piedi della Croce ha condiviso sino in fondo il sacrificio del
Figlio, ci sostenga nel testimoniare con coraggio la nostra fede!
© Copyright 2000 -
Libreria Editrice Vaticana
De hellige Andreas de
Soveral og Ambrosius Frans Ferro og 28 ledsagere (d. 1645)
Minnedag: 3.
oktober
Brasils protomartyrer;
skytshelgener for delstaten Rio Grande do Norte i Brasil; Mateus Moreira
skytshelgen for ekstraordinære kommunionsutdelere (2005)
De hellige Andreas de
Soveral (pt: André) og Ambrosius Frans Ferro (pt: Ambrósio Francisco) var begge
prester – den første brasiliansk og den andre portugisisk. De led martyrdøden i
1645 sammen med 28 legfolk i delstaten Rio Grande do Norte i Brasil. De tretti
martyrene kalles Brasils protomartyrer eller Martyrene av Cunhaú og Uruaçu. De
var ofre for to massakrer i 1645 i sammenheng med de nederlandske invasjonene i
Brasil. Den første skjedde i kapellet for Vår Frue av Candeias i landsbyen
Cunhaú i kommunen Canguaretama; en annen ved elven Uruaçu i kommunen São
Gonçalo do Amarante.
I 1997 feiret Kirken i
Natal, metropolittsete og hovedstad i delstaten Rio Grande do Norte i det
nordøstre Brasil, 400-årsjubileet for evangeliseringen av byen. Den 25.
desember 1597 ankom en ekspedisjon av kolonister, fulgt av fire misjonærer (to
jesuitter og to fransiskanere), som begynte å evangelisere folket. Det var
vanlig at ekspedisjonene ga nye navn til stedene de kom til, og kolonistene
kalte regionen Natal («Fødsel») til ære for Kristi Fødsel den 25. desember.
Evangeliseringen i Rio Grande do Norte ble fortsatt av jesuittmisjonærer og
sekularprester fra det katolske Portugal, som begynte med katekese av
indianerne og opprettelsen av de første kristne menighetene.
Fra 1580 til 1640 var
Portugal forent med Spania, og som en del av det spanske koloniimperiet var
Brasil utsatt for angrep fra Spanias fiender. Blant disse var Nederland, som
nettopp var blitt uavhengig fra Spania. Den første nederlandske invasjonen kom
i mai 1624, da de erobret Bahia. De ble imidlertid drevet ut igjen i 1625 ved
hjelp av en spansk flåte. De ga ikke opp, og i 1630 erobret de Pernambuco i det
rike sukkerområdet i Brasil ved hjelp av en flåte sendt ut av det hollandske
Vestindiakompaniet og erobret Olinda og Recife.
De klarte å holde og
utvide sine områder rundt den nordøstlige kysten: Maranhão, Ceará, Piauí, Rio
Grande do Norte, Paraiba, Pernambuco, Alagoas og Sergipe. Nederlenderne nådde
dagens delstat Rio Grande do Norte den 8. desember 1633. Med hjelp fra
Tapuio-indianere drepte inntrengerne verkseieren Francisco Coelho, hans hustru
og seks barn, og alle de andre som var der, i alt seksti personer. Dette var
den første massakren utført av nederlenderne i Rio Grande. Siden de ikke hadde
noe religiøst motiv, regnes dette ikke som et martyrium for troen.
Etter overleveringen av
den portugisiske festningen Fortaleza dos Reis Magos, som forsvarte
sjøveien til byen, overtok de inntektskildene i regionen. Den viktigste var
storfe, etterfulgt av sukkerrør. Nederlenderne forsøkte også å påtvinge
reformasjonen på befolkningen i Pernambuco som i de andre delene av Portugals
oversjøiske provinser som de hadde erobret – blant annet Ceylon (Sri Lanka),
Malakka og Molukkene, hvor de forfulgte katolikkene og satte mange innfødte opp
mot dem. Kalvinismen var den viktigste religionen i de flamske landområdene
(Holland og en del av dagens Belgia). Over tid gikk den fiendtlige situasjonen
over i en sann religiøs forfølgelse, som kulminerte med de to fatale massakrene
Cunhaú og Uruaçu i 1645.
Den første fant sted i
Cunhaú den 16. juli. Cunhaú var en landsby i kommunen Canguaretama i delstaten
Rio Grande do Norte, som var vokst frem rundt en sukkerrørfabrikk, den første
som ble bygd i delstaten Rio Grande do Norte for å utnytte en av regionens
rikdommer. Det var søndag og 69 mennesker hadde samlet seg i kapellet for Vår
Frue av Lysene (Nossa Senhora das Candeias) for å feire messe sammen
med sognepresten, p. Andreas de Soveral. De fleste av de troende var bønder og
arbeidere på sukkerrørfabrikken i Cunhaú.
Nederlenderne sendte en
av sine emissærer til Cunhaú, en skruppelløs og grusom tysk jøde i den
nederlandske regjeringens tjeneste ved navn Jacó Rabe (Jakob Rabbi). Han nådde
Cunhaú lørdag den 15. juli 1645. Han ble gjenkjent av lokalbefolkningen, for
han hadde vært gjennom der før, alltid eskortert av Tapuio-indianske soldater
og etterlot hat og ødeleggelse overalt hvor han for frem. Denne dagen kom han
med mer kraft, for i tillegg til Tapuio-soldater hadde han noen potiguarer og
nederlandske soldater. Han presenterte seg som en utsending fra det øverste
nederlandske råd i Recife.
Dagen etter var de
troende samlet til messe i kirken Vår Frue av Lysene (Nossa Senhora das
Candeias) (lat: Virgo Candelariae). Ved begynnelsen av feiringen var Jakob
Rabe tilstede i kirken. Han opplyste at han etter messen skulle kunngjøre noen
bestemmelser fra Det øverste nederlandske rådet. Men dette var bare et påskudd.
For da sognepresten, p. Andreas de Soveral, kom til elevasjonen av Kristi
legeme og blod, brøt en gruppe nederlandske soldater hjulpet av indianere seg
inn i kapellet og blokkerte dørene. Deretter gikk de blodtørstige soldatene løs
på de troende.
Andreas forsto
situasjonens alvor og avbrøt messen for å formane de troende til å forberede
seg på døden. De første angrepene på pateren kom fra Tapuio-indianerne. Men
pateren snakket de innfødtes språk og oppfordret dem til ikke å røre Guds prest
og bilder og de hellige kar, og at straffen var å få avhogd hender og
kroppsdeler for å gjøre det. Tapuio-indianeene trakk seg da tilbake i frykt.
Men potiguarene ignorerte prestenes ord, angrep Guds tjener og «rev ham i
stykker». «Morderen var høvdingen for potiguarene, Jerera, som viftet med en
dolk og drepte p. Andreas» (Pereira F. de Assis: Protomártires do Brasil).
Andre sier at han ble
drept av en øks som en indianer kastet mot ham. De troende gjorde ikke
motstand, og de døde mens de bekjente sin tro på «Jesus Kristus,
ypperstepresten» og ba om tilgivelse for sine synder. De som hadde søkt
tilflukt i huset til sukkerroefabrikkens sjef, led samme skjebne. Etter
massakren i kirken ble huset invadert. Tre klarte å rømme over hustakene. De
andre prøvde å forsvare seg så godt de kunne, men de ble alle drept.
Midt på 1600-tallet var
det bare to sogn i delstaten Rio Grande do Norte, Vår Frue av Lysene i Cunhaú
og Vår Frue av Fremstillingen i Natal. Presten i Natal var den hellige p.
Ambrosius Frans Ferro (pt: Ambrósio Francisco). Nyheten om massakren i Cunhaú
spredte seg over hele Rio Grande og naboområdene og skapte skrekk i befolkningen,
som fryktet angrep fra nederlenderne og Tapuio-indianerne og potiguarene. Selv
om de mistenkte den nederlandske regjeringens medvirkning, ba noen
innflytelsesrike beboere kommandanten i Fortaleza dos Reis Magos om
asyl. Dermed ble de følgende fem mottatt som gjester i festningen: p. Ambrosius
Frans Ferro, Antonius Vilela Moço (den yngre), Frans de Bastos, Diego Pereira
og Josef do Porto. Det store flertallet av beboerne som ikke var i fortet, en
gruppe på åtti personer, bygde en festning i den lille byen Potengi (Paliçada
do Potengi), 25 kilometer fra Fortet, for å forsvare seg.
I mellomtiden fortsatte
Jakob Rabe sine forbrytelser. Etter å ha passert gjennom flere steder i Rio
Grande og Paraíba ankom han i september til Casa Forte hos den hellige franskmannen
Johannes Lostau Navarro, noen få kilometer fra Natal. Flere beboere ble drept
og eieren, som var utlending, ble tatt til Fortet. Der møtte han de tidligere
nevnte gjestene og en annen fange, den hellige Antonius Vilela Cid. Han ble
anklaget for medvirkning til en nederlenders død og å være en del av en
konspirasjon for å utvise nederlenderne.
Rabe dro da til Potengi,
hvor han møtte heroisk væpnet motstand fra dem som var i festningen. De visste
at han hadde drept uskyldige i Cunhaú, så de sto imot så godt de kunne i
seksten dager, til to artillerikanoner kom fra Fortet, som de ikke kunne stå
imot. De la da ned sine våpen og overga seg til Gud. Fem gisler ble tatt til
Fortaleza, nemlig de hellige Stefan Machado de Miranda, Frans Mendes Pereira,
Vincent de Souza Pereira, Johannes da Silveira og Simon Correia. Dermed var
beboerne i Rio Grande delt i to grupper, tolv i Fortaleza og resten i varetekt
i Potengi.
Den 2. oktober kom det
ordre fra Recife om å drepe alle beboerne, noe som ble gjennomført dagen etter,
den 3. oktober 1645. Nederlenderne bestemte seg for først å eliminere de tolv
fra festningen, som var innflytelsesrike mennesker som tjente som et eksempel,
blant dem presten, en dommer og en velstående landeier. De ble brakt til havnen
i elven Uruaçu i kommunen São Gonçalo do Amarante, tyve kilometer fra Natal.
Der ventet den innfødte Potiguar-høvdingen Antônio Paraopaba dem med en
bevæpnet tropp på to hundre indianere som han hadde kommandoen over. Denne
høvdingen hadde blitt utdannet i Holland og konvertert til den kalvinistiske
religionen, som han var en fanatisk forsvarer av, og han hatet katolikker.
Senere gjorde nederlenderne ham til guvernør for indianerne i Rio Grande.
Så snart de kom frem, ga
flamlenderne de tolv ordre om å ta av seg klærne og knele. De tilkalte
indianerne, som lå i bakhold, og de gikk løs på de stakkars forsvarsløse
troende og begynte på det grusomme blodbadet som fulgte. Sammen med sin prest
ble mange av de troende torturert og drept på ulike måter med pervers
grusomhet. Det utspant seg lignende scener som i Cunhaú, men i denne massakren
brukte troppene enda mer grusomhet. Flere ble på grufullt vis hakket i
småbiter, inkludert sogneprest Ferro. Noen fikk skåret av lemmer, noen ble
brent, noen fikk øyne stukket ut og tunger og neser skåret av. Tungene ble
revet ut fordi de hadde uttalt katolske bønner. Et barn ble spiddet til en
trestamme og et annet delt i to med et sverd, og de fleste av likene ble
halshogd. Bonden Matteus Moreiras fikk hjertet revet ut, og med sine siste
krefter ropte han ut: «Lovet være Jesus i Det helligste Sakrament!» Barbarismen
fortsatte også etter de troendes død, da deres kropper ble revet i stykker.
Ingen av fangene hadde noen illusjoner at de ville overleve, for de skjønte at
de ville lide samme skjebne som de uskyldige troende i Cunhaú. I motsetning til
denne volden står ofrenes fredelige og dype kristne holdning. Av sogneprestens
ledsagere er bare femten navn kjent, mens resten er deres slektninger.
Viktig for å kunne
karakterisere deres død som et martyrium for troen, var tilstedeværelsen av en
kalvinistisk protestantisk pastor, som forsøkte å få dem til å avsverge den
katolske tro og konvertere til flamlendernes religion. Men de bekjente med høy
røst at de døde i den sanne tro. Det er viktig å understreke dette, for det var
ikke bare en politisk forfølgelse. Det var klart for ofrene at det å gi etter
for de invaderende kalvinistiske kjettere, var å forråde kongen, den
portugisiske suverenitet og den katolske religion. Folk følte at å overvinne og
utvise inntrengerne var å forsvare hjemlandet og å vinne for Gud og for den
sanne tro.
Helligkåringssakens
postulator, Msgr Assisi, sier: «Usikkerheten om det totale antall drepte og
anonymiteten til de fleste av dem er absolutt et hinder for presentasjon av
alle ofrene fra Cunhaú og Uruaçu for en anerkjennelse av deres martyrium»
(Pereira F. de Assis: Protomártires do Brasil). Prosessen kunne bare presentere
noen få navn på hele denne mengden av hellige. Mens man i Cunhaú bare kunne
identifisere navnene til p. Andreas og Dominikus blant de rundt sytti
martyrene, hadde man i Uruaçu 28 navn. Der ble de viktigste innbyggerne i Natal
drept, og det anslås at de var rundt åtti personer.
Dermed ble bare tretti av
de rundt 150 strålende martyrene offisielt salig- og helligkåret. Av disse
tretti kjenner vi biografiske data om bare noen av dem. Av det store flertallet
er lite eller ingenting kjent, noen ganger bare navnet, noen ganger ikke engang
det. Faktisk gjelder det for mange at det vi vet mest om, er måten de ble
slaktet ned på.
Blant de ofrene i Uruaçu
som krønikerne forteller om, ble to navn ikke inkludert i prosessen for
saligkåring, Manuel Alures Ilha og Antônio Fernandes. Begge var blitt såret i
massakren, og da tok de frem knivene de bar i lommen og angrep tre indianere og
drepte dem, før de selv ble likvidert. Selv om deres holdning er moralsk
forsvarlig som selvforsvar, kan det skapes tvil om det tredje kravet til et
kristent martyrium, nemlig at døden fritt ble akseptert.
Det var brasilianerne
selv som drev ut nederlenderne i 1654, en begivenhet som oppmuntret de voksende
nasjonalistiske følelsene i landet. Natal tilhørte til 1676 bispedømmet São
Salvador da Bahia, deretter til 1892 bispedømmet Olinda og så til 1909 bispedømmet
Paraíba. I 1909 ble Natal eget bispedømme og i 1952 erkebispedømme.
Det er vanskelig å forstå
hvorfor det gikk så lang tid før Brasils protomartyrer ble saligkåret. På
1930-tallet begynte Natals fjerde biskop (1929-67) og første erkebiskop fra
1952, Dom Marcolino Esmeraldo de Souza Dantas (1888-1967), å tenke på
muligheten for å innlede en saligkåringsprosess, men det var først den tredje
erkebiskopen av Natal (1988-93), Dom Alair Vilar Fernandes de Melo (1916-99),
som den 15. mai 1988 annonserte ønsket om å få saligkåret bispedømmets
martyrer.
Den 28. februar 1989 ble
det oppnevnt en postulator i saken, Msgr Francisco de Assis Pereira, og den 6.
juni 1989 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet dekretet nihil
obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex
parte Sanctae Sedis). Deretter pågikk bispedømmets informativprosess fra 1989
til 1994. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt
av kongregasjonen den 25. november 1994. Sakens Positio ble oversendt
til Vatikanet i 1998. De to martyrgruppene ble behandlet sammen.
Den 21. desember 1998
undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005)
dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et
martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed
tittelen Venerabilis, «Ærverdige», noe som åpnet for en snarlig
saligkåring. De tretti brasilianske martyrene (i virkeligheten 27 brasilianske,
1 portugisisk, 1 spansk og 1 fransk) ble saligkåret den 5. mars 2000 av pave
Johannes Paul II sammen med fjorten andre martyrer fra tre kontinenter – de
første saligkåringene i det hellige år 2000. Blant de 16 000 menneskene på
Petersplassen var tusen brasilianske pilegrimer.
Den 23. mars 2017 ga pave
Frans Helligkåringskongregasjonen autorisasjon til å promulgere syv dekreter.
Samtidig offentliggjorde paven at han hadde approbert den positive kjennelsen
fra den ordinære sesjonen av kardinaler og biskoper som er medlemmer av
Helligkåringskongregasjonen, vedrørende helligkåring av Brasils tretti og
Mexicos tre protomartyrer. Samtidig skiftet den brasilianske gruppen navn fra
«De salige Andreas de Soveral og Ambrosius Frans Ferro og 28 ledsagere» til «De
salige Andreas de Soveral og Ambrosius Frans Ferro, sekularprester, og Matteus
Moreira, legmann, og 27 ledsagere». I et konsistorium (møte i
kardinalkollegiet) i Vatikanet den 20. april 2017 meddelte paven kardinalene at
til sammen 35 salige skulle helligkåres den 15. oktober 2017 i Roma, de 33
protomartyrene og to andre.
Brasils protomartyrer ble
helligkåret søndag den 15. oktober 2017 på Petersplassen i Vatikanet av pave
Frans.
Her er listen over de
tretti martyrene:
1. Den hellige p. Andreas
de Soveral (pt: André) ble født rundt 1572 i São Vicente, den største byen
på øya Santos i den nåværende delstaten São Paulo i Brasil. Han studerte sannsynligvis
på jesuittenes kollegium «Barn av Jesus» (Colégio dos Meninos de Jesus) i
hjembyen, som var grunnlagt av jesuitter i 1553, og der begynte hans
jesuittkall. Den 6. august 1593 trådte han som 21-åring inn hos
jesuittene (Societas Iesu – SJ) og gjennomgikk sitt novisiat i Bahia.
Etter å ha studert latin og moralteologi og lært Pernambuco-indianernes språk,
ble han på grunn av hans kjennskap til indianernes språk sendt til kollegiet i
Olinda i staten Pernambuco, et kateketisk senter for indianerne i hele
regionen. I 1606 dro han på en misjonsreise i territoriet til
Potiguar-indianerne i Rio Grande do Norte sammen med p. Diego Nunes. I den
forbindelse rykket han inn i en indianerlandsby ledet av kvinnen Antonia
Potiguar. Han omvendte henne og døpte henne sammen med andre indianere, og
deretter velsignet han hennes ekteskap.
En gang mellom 1607 og
1610 trådte Andreas ut av jesuittordenen og ble sekularprest, selv om
Martyrologium Romanum feilaktig anser ham som fortsatt jesuitt. I 1614 finner
vi ham som sogneprest i sognet Vår Frue av Lysene (Nossa Senhora das
Candeias) (lat: Virgo Candelariae) i Cunhaú i staten Rio Grande do Norte.
I 1630 overtok de kalvinistiske nederlenderne området og undertrykte
katolikkene. Søndag den 16. juli 1645, da p. Andreas under messen i kirken Vår
Frue av Lysene i Cunhaú kom til elevasjonen av Kristi legeme og blod, ble de
troende massakrert av nederlandske soldater og indianske krigere fra stammene
Tapuio og Potiguar.Andreas forsto situasjonens alvor og avbrøt messen for å formane
de troende til å forberede seg på døden. Selv om han ba inntrengerne om ikke å
røre Guds prest og de hellige kar, ble han drept av en øks som en indianer
kastet mot ham. Han var 73 år gammel. Han ble myrdet sammen med 69 av sine
sognebarn, for det meste bønder og sukkerrørarbeidere, alle fra Cunhaú. Men fem
portugisiske troende ble tatt som gisler og brakt til det nederlandske fortet
Fortaleza dos Reis Magos («Hellige tre konger-fortet») (Castelo de Keulen).
Navnene på disse fem gislene er kjent og rapportert av tidens krønikere, men
den eneste av de martyrdrepte troende vi kjenner navnet på, er den hellige
Dominikus de Carvalho (pt: Domingos). Likene ble plyndret for kostbare klær og
dyrebare gjenstander.
2. Den hellige p. Ambrosius
Frans Ferro (pt: Ambrósio Francisco) var portugisisk fra Azorene (Ilhas
dos Açores). Den første informasjonen om ham stammer fra 1636, da han ble
utnevnt til kapellan i Rio Grande. Tilsynelatende hadde han et vennlig forhold
til nederlenderne, for etter massakren i Cunhaú ba han om asyl i
festningen Fortaleza dos Reis Magos sammen med fem av byens ledere.
Han ble den 3. oktober 1645 ført til bredden av elven Uruaçu og myrdet. En
annen martyr, den hellige Antonius Vilela Cid, var gift med p. Ambrosius’
søster, Inês Duarte fra Azorene. Derfra er det utledet at han også var fra
Azorene, det vil si portugisisk.
3. Den hellige Matteus
Moreira (pt: Mateus) var en katolsk bonde som deltok i Paliçada do
Potengi. Han ble drept i massakren den 3. oktober 1645 ved elven Uruaçu. Han
fikk hjertet revet ut bakfra, og med sine siste krefter ropte han ut: «Lovet
være Jesus i Det helligste Sakrament!» Han kalles «Martyr for
eukaristien» (Mártir da Eucaristia) og har siden 2005 vært skytshelgen
for ekstraordinære kommunionsutdelere.
4.-5. De hellige Manuel
Rodrigues de Moura og hans hustru. Manuel deltok i Paliçada do
Potengi. Han ble drept i massakren den 3. oktober 1645 ved elven Uruaçu sammen
med sin hustru, som ikke navngis. Etter mannens død fikk hun hogd av føtter og
hender og levde i tre dager før hun også døde. Hans navn er kjent gjennom
krønikernes historie om mordet på hustruen, som bare huskes for den
kjærligheten som forente henne med ham i liv og død (Pereira, F. Assisi: Protomártires
do Brasil).
6.-8. De hellige Stefan
Machado de Miranda (pt: Estêvão) og hans to døtre. Stefan var en av
lederne i distriktet Rio Grande og var gift med Barbara, datter av den hellige
Antonius Vilela Cid (nr. 9). I 1643 ble han medlem av de nederlandske
myndighetenes byråd (Câmara de Escabinos). Etter massakren i Cunhaú dro
han sammen med oberstløytnant Garstman til Recife for å protestere for
nederlendernes høyeste råd mot overgrepene begått av Jakob Rabe og hans
medhjelpere. Deretter flyktet han til Potengi og søkte tilflukt i Paliçada
do Potengi.
Etter at nederlenderne
hadde nedkjempet motstanden i Potengi, ble Stefan ført som gissel til Fortaleza
dos Reis Magos. Derfra ble han brakt til elven Uruaçu. Han ble drept i
massakren den 3. oktober 1645 ved sammen med to av sine døtre. Han ble drept
foran en syv år gammel datter som forgjeves tryglet om at faren skulle bli
spart. Etter farens død dekket hans datter ansiktet med kjolen og ba om at hun
måtte bli drept. Sannsynligvis ble hun i stedet spart sammen med sin mor
Barbara, som også var til stede ved martyriet. En annen eldre datter ble solgt
som en slave til indianere. Vi kjenner ikke navnene på de to jentene som led
martyrdøden sammen med ham, men det er fastslått at en av dem var omtrent to
måneder gammel.
9. Den hellige Antonius
Vilela Cid (pt: Antônio) var en spansk adelsmann fra Castilla. Han var i
Rio Grande allerede i 1613, hvor han mottok store landområder i Várzea do
Trairi. Han ble utnevnt til kaptein etter ordre fra den spanske kong Filip III
(1598-1621), som var konge av Spania og Portugal. Vi vet ikke om han noensinne
utøvde denne funksjonen, men i 1620 var han i alle fall ordinær dommer i Várzea
do Trairi i Natal. Han giftet seg med Dona Inês Duarte, søster av den hellige
p. Ambrosius Frans Ferro.
Han ble anklaget av en
innfødt høvding for Janduí for å ha ansvaret for drapet på en nederlender i
distriktet Ceará, og han ble fengslet i Fortaleza dos Reis Magos (Castelo de
Keulen), mistenkt for å være involvert i konspirasjonen mot kolonistene. Han
ble drept i massakren den 3. oktober 1645 ved elven Uruaçu. Flere medlemmer av
hans familie led martyrdøden sammen med ham, nemlig hans hellige sønn Antonius
Vilela den yngre (nr. 10), hans hellige svoger p. Ambrosius (nr. 2), hans
hellige svigersønn Stefan Machado de Miranda (nr. 6), gift med hans datter
Barbara, og tre hellige barnebarn, alle jenter (nr. 7, 8 og 11).
10.-11. Den hellige Antonius
Vilela den yngre (pt: Antônio) (o Moço) og hans datter. Antonius var sønn
av den hellige Antonius Vilela Cid. Han var en av de fem gislene som ble
fjernet fra Paliçada do Potengi og fengslet i Fortaleza dos Reis
Magos. Han ble ført til Uruaçu og drept i massakren den 3. oktober 1645 sammen
med sin lille datter. Hennes navn er ikke kjent, bare at hun var et lite barn
og ble drept nådeløst, «hun ble grepet i et ben og slått i hodet med en pinne,
og delt i to stykker» (Salvador, M.C.O. Valoroso: Lucideno e Triunfo da
Liberdade, sitert i: Pereira F. de Assis: Protomártires do Brasil).
12.-19. De hellige Johannes
Martins (pt: João) og hans syv unge ledsagere. Johannes var en ung mann
som ledet en gruppe på syv unge menn som ikke navngis. De deltok i motstanden
i Paliçada do Potengi og ble ført til bredden av Uruaçu. Krønikere
sier at på et tidspunkt ba indianerne om at de åtte unge mennene ble spart.
Nederlenderne aksepterte det på betingelse av at ungdommene ville kjempe for
Nederland mot Portugal. Alle nektet. Først ble de syv ledsagerne drept i
massakren den 3. oktober 1645, så bare Johannes Martins var tilbake.
Han ble da spurt igjen om
han ville gå over til nederlendernes side. Hans svar var at han alltid ville
gripe til våpen mot tyrannene og ikke mot sin egen tro, fedrelandet og kongen.
De burde heller ha drept ham, da han misunte sine kameraters død og den herlighet
de hadde møtt. Da ble også Johannes drept. (Pereira, F. de Assis: Protomártires
do Brasil)
20. Den hellige N.N.
Dias, datter av Frans Dias den yngre (pt: Francisco). Om henne vet vi bare at
hun var et barn og ble drept ved å bli kløyvd med et sverd. Hennes fars navn er
ikke inkludert i listen over martyrer fordi tidens krøniker ikke nevner ham
direkte, men han ble sannsynligvis også drept.
21. Den hellige Johannes
Lostau Navarro (fr: Jean; pt: João) ble født i kongeriket Navarra, som var
innlemmet i Frankrike under kong Henrik IV (1589-1610), så han regnes som
fransk, ikke spansk. Han var en av de eldste innbyggerne i distriktet Rio
Grande. Han hadde gode kontakter med jesuittene som arbeidet i Rio Grande do
Norte. Ved sin datters ekteskap etablerte han som en av betingelsene i
medgiften at det hvert år skulle feires 24 messer for hans sjel. Han hadde også
gode relasjoner til nederlenderne. En annen datter giftet seg med
oberstløytnant Joris Garstman, nederlandsk kommandant for Fortaleza dos Reis Magos,
som nederlenderne døpte om til Castelo de Keulen, som regjerte i Rio Grande fra
1633 til 1637.
Johannes var fisker, og
hans havn var sannsynligvis lokalisert nær stranden i Barra de Tabatinga, noen
få kilometer fra Natal. Han bygde et befestet hus (Casa Forte) i Tabatinga som
ble erobret etter angrepet på Cunhaú av Jakob Rabe, Tapuio-indianere,
potiguarer og nederlendere. De som hadde søkt tilflukt der, gjorde motstand og
ble drept. Bare Johannes ble tatt til fange og fengslet i Fortaleza dos Reis Magos
fordi han var fransk. Han var blant de troende som ble ført til Uruaçu for å
bli drept, og hans død ble tilskrevet Rabe. Kommandant Garstman sverget hevn.
Jakob Rabe ble drept i et bakhold året etter, og Garstman ble dømt til å
returnere til Holland som en uverdig person.
22-24. De hellige Josef
do Porto (pt: José), Frans de Bastos (pt: Francisco) og Diego
Pereira (pt: Diogo) søkte tilflukt i Fortaleza dos Reis Magos sammen med
de hellige p. Ambrosius Frans Ferro og Antonius Vilela Cid. De ble ført til Uruaçu,
hvor de ble drept i den første gruppen på tolv personer.
25-28. De hellige Vincent
de Souza Pereira (pt: Vicente), Frans Mendes Pereira (pt:
Francisco), Johannes da Silveira (pt: João) og Simon Correia (pt:
Simão) ble sammen med den hellige Stefan Machado de Miranda (nr. 6) brakt som
gisler fra Potengi til Fortaleza dos Reis Magos. Derfra ble de ført til bredden
av Uruaçu, hvor de ble drept i den første gruppen på tolv personer.
29. Den hellige Antonius
Baracho (pt: Antônio). Han ble fjernet fra Paliçada do Potengi. Han
ble drept i massakren den 3. oktober 1645 ved elven Uruaçu. Nederlenderne bandt
ham til et tre og han fikk tungen skåret ut. Deretter ble han kastrert, og
genitaliene ble puttet i munnen hans til erstatning for tungen. Han ble slått
og brent med glødende svijern, og til slutt ble hans hjerte revet ut av
brystet.
30. Den hellige Dominikus
Carvalho (pt: Domingos) er ved siden av Andreas de Soveral den eneste av
dem som døde i Cunhaú, som er identifisert med sikkerhet. Vi kjenner ikke hans yrke,
men han var trolig en lokal stormann. På hans lik ble det funnet et kjede og en
rekke gullmynter, noe som tyder på at han var velstående. Det er en viss tvil
om han døde i kapellet eller i det tilhørende huset.
Den første gruppen fra
Cunhaús minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 16.
juli:
In civitáte Cunhaú prope
Natáliam in Brasília, beatórum Andréæ de Soveral, presbýteri e Societáte Iesu*,
et Domínici Carvalho, mártyrum, qui in ipsa Missæ celebratióne cum turma
fidélium in ecclésia a milítibus dolóse reclúsi sunt et atróciter interfécti.
I byen Cunhaú nær Natal i
Brasil, den salige Andreas de Soveral, prest i Jesu selskap*, og Dominikus
Carvalho, martyrer, som mens de feiret messen, ble låst inne i kirken ved
bedrag sammen med mengden av de troende og massakrert på en fryktelig måte.
*Dette er en feil i
martyrologiet, han var eks-jesuitt og sekularprest.
Den andre gruppen fra
Uruaçus minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 3.
oktober:
Ad ripam flúminis Uruaçu prope
Natáliam in Brasília, beatórum Ambrósii Francísci Ferro, presbýteri, et
sociórum,1 mártyrum, qui víctimæ oppressiónis contra cathólicam fidem
patrátæ occubuérunt.
Ved bredden av elven
Uruaçu nær Natal i Brasil, de salige Ambrosius Frans Ferro, prest, og
ledsagere, martyrer, som ble ofre for undertrykkelsen som ble utøvd mot den
katolske tro.
1 Quorum nomina:
beati Antonius Baracho, Antonius Vela Cid, Antonius Vilela iunior et filia
eius, Didacus Pereira, Emmanuel Rodrigues Moura et coniunx eius, filia Francisci
Dias iunioris, Franciscus de Bastos, Franciscus Mendes Pereira, Ioannes da
Silveira, Ioannes Lostau Navarro, Ioannes Martins et septem iuvenes, Iosephus
do Porto, Matthæus Moreira, Simon Correia, Stephanus Machado de Miranda et
filiæ eius duæ, Vincentius de Souza Pereira.
For tiden minnes
martyrene på to datoer, den 16. juli i Canguaretama, og den 3. oktober i São
Gonçalo do Amarante. Ved lov nr. 8913/2006 ble den siste datoen erklært som
fridag i delstaten. De ble salig- og helligkåret sammen, og vi har valgt å
samle dem i én biografi med minnedag 3. oktober, datoen for martyriet i Uruaçu.
Valfartsmål er kapellet for Martyrene av Cunhaú og Uruaçu i São Gonçalo do
Amarante i bydelen Nossa Senhora de Nazaré i Natal, og kapellet for Vår Frue av
Lysene i Cunhaú. Monumentet i São Gonçalo do Amarante i den brasilianske
delstaten Rio Grande do Norte til ære for de katolske martyrene fra 1645 ble
åpnet den 5. desember 2000.
De æres også spesielt i
de fire sognene som bærer martyrenes navn: Santuário dos Mártires nær Nazaré i
Natal, Beato Ambrósio Francisco Ferro i Planalto i Natal, Beato André de
Soveral i Emáus i kommunen Parnamirim og Beato Mateus Moreira i Cidade Verde i Parnamirim.
På den 43.
generalforsamlingen for biskopene i Brasil som ble holdt i Itaici i delstaten
São Paulo i 2005, ble den salige Mateus Moreira erklært som «Skytshelgen for
ekstraordinære kommunionsutdelere». I desember 2005 kunngjorde bispekonferansen
at Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen i Vatikanet hadde
godkjent dette vedtaket.
Kilder: Index99, MR2004,
CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, pt.wikipedia.org,
catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, nominis.cef.fr, Abbaye
Saint-Benoît, EWTN/OR, britannica.com, santosdobrasil.org.br,
tribunadonorte.com.br, santosebeatoscatolicos.blogspot.com, cnbb.org.br,
veritatis.com.br, arquidiocesedenatal.org.br, Nyhetsbyråene Zenit, Kathpress og
Catholic World News i mars 2000 og oktober 2017 - Kompilasjon og
oversettelse: p. Per
Einar Odden
Opprettet: 3. juli 2005 –
Oppdatert: 15. oktober 2017
