Saint Joseph
Freinademetz, prêtre
Missionnaire du Verbe
Divin en Chine, il comprend l'importance des laïcs, en particulier des
catéchistes. Il a consacré une grande partie de ses forces à leur formation et
à un manuel catéchétique en langue chinoise. En même temps, il investit un
grand effort dans la préparation spirituelle et la formation permanente des
prêtres chinois et des missionnaires. Sa vie est caractérisée par l'effort de
se faire un chinois parmi les chinois. Il meurt en 1908.
Saint Joseph Freinademetz
Missionnaire en
Chine (+ 1908)
Missionnaire du Verbe Divin en Chine, il comprend l'importance des laïcs, en particulier des catéchistes. Il a consacré une grande partie de ses forces à leur formation et à un manuel catéchétique en langue chinoise. En même temps, il investit un grand effort dans la préparation spirituelle et la formation permanente des prêtres chinois et des missionnaires. Sa vie est caractérisée par l'effort de se faire un chinois parmi les chinois...
Canonisé par Jean-Paul II le 5 octobre 2003.
Biographie et portrait (site du Vatican)
À Daijiazhuang, dans la province de Shandong, en Chine, l'an 1908, saint Joseph
Freinademetz, prêtre de la Société du Verbe divin, qui travailla sans relâche à
l’œuvre de l'évangélisation de cette région.
Martyrologe romain
"L'amour est le seul
langage que tous les peuples comprennent"
Joseph Freinademetz
(1852-1908)
Joseph Freinademetz est
né le 15 avril 1852 à Oies, un hameau de 5 maisons dans les Alpes dolomitiques
au Nord de l'Italie. Joseph reçut le baptême le jour même de sa naissance. Il
hérita de sa famille une foi simple mais tenace et une grande capacité de
travail.
Pendant que Joseph
étudiait la théologie au Séminaire diocésain de Bressanone, il commença à
penser sérieusement aux missions étrangères comme un chemin de vie possible.
Ordonné prêtre le 25 Juillet 1875, il fut nommé pour la communauté S. Martino
di Badia, une paroisse près de chez lui, où très vite il gagna les cœurs des
gens. Cependant, l'appel au service missionnaire ne le quittait pas. Seulement
deux ans après son ordination, il entra en contact avec le Père Arnold Janssen,
fondateur d'une maison missionnaire, que deviendra bientôt officiellement la
Société du Verbe Divin.
En Août 1878, avec la
permission de son Évêque, Joseph entre dans la Maison de Mission à Steyl en
Hollande. Le 2 mars 1879, il reçoit sa croix missionnaire et part pour la Chine
avec le Père Jean Baptiste Anzer, un autre missionnaire du Verbe Divin. Après
un voyage de cinq semaines, ils arrivent à Hongkong où ils restent pour deux
ans et se préparant pour l'étape suivante. En 1881, ils partent pour leur
nouvelle mission au Sud Shantung, une province de 12 millions d'habitants avec
seulement 158 Chrétiens.
Les deux années suivantes
furent dures, marquées par des voyages longs et ardus, avec les assauts des
bandits, et consacrées spécialement au travail difficile de former les
premières communautés chrétiennes. Aussi, à peine qu'une communauté a été
formée, une instruction de la part de l'Évêque pouvait lui demander de la
quitter pour fonder ailleurs une nouvelle.
Très tôt, Joseph
comprendra l'importance des laïcs, en particulier des catéchistes, dans la
première évangélisation. Il consacra une grande partie de ses forces à leur
formation et prépara un manuel catéchétique en langue chinoise. En même temps,
avec Anzer qui devint évêque, il investit un grand effort dans la préparation
spirituelle et la formation permanente des prêtres chinois et des
missionnaires.
Toute sa vie était
tellement caractérisée par l'effort de se faire un chinois parmi les chinois,
qu'il pouvait écrire à sa famille : «J'aime la Chine et les Chinois. Je ne veux
que mourir parmi eux et être enterré au milieu d'eux».
En 1898, Joseph
Freinademetz souffrait de laryngite et il ressentait les premiers symptômes de
tuberculose comme conséquence de la surcharge de travail et de beaucoup de
privations. Sur l'insistance de l'Évêque et d'autres prêtres, il partit pour
quelque temps au Japon pour se reposer, dans l'espoir de retrouver sa santé. Il
retourna en Chine quelque peu rétabli, mais pas complètement guéri.
A la fin de 1907, pendant
qu'il était Administrateur diocésain pour la sixième fois, il y eut une
épidémie de typhus. Joseph, offrant comme bon pasteur sans cesse son
assistance, visitait plusieurs communautés jusqu'à en être lui-même infecté. Il
se rendit à Taikia, le siège du diocèse, où il mourut le 28 janvier 1908. Il a
été enterré sous la 12 station du «Chemin de la Croix» et son tombeau deviendra
très vite un lieu de pèlerinage pour les chrétiens.
Joseph Freinademetz a su
découvrir la grandeur et la beauté de la culture chinoise et aimer profondément
le peuple auquel il a été envoyé. Il a consacré sa vie à proclamer l'évangile
de l'amour que Dieu a pour tous les peuples, et à incarner cet amour dans la
communion des communautés chrétiennes chinoises. Il a appris à ces communautés
à s'ouvrir à la solidarité avec tout le peuple chinois. Et il a encouragé
beaucoup de chrétiens chinois à devenir missionnaires auprès de leur peuple,
comme catéchistes, religieux, religieuses et prêtres. Toute sa vie a été
l'expression de ce qu'il avait écrit une fois : «L'amour est le seul langage
que tous les peuples comprennent».
SOURCE : http://www.vatican.va/news_services/liturgy/saints/ns_lit_doc_20031005_freinademetz_fr.html
CHAPELLE PAPALE POUR LA
CANONISATION DE 3 BIENHEUREUX
HOMÉLIE DU PAPE JEAN-PAUL
II
Dimanche 5 octobre 2003
1. "Proclamez
l'Evangile à toute la création" (Mc 16, 15). C'est avec ces
paroles que le Ressuscité, avant l'Ascension, confia le mandat missionnaire
universel aux Apôtres. Immédiatement après, il les assura que dans cette
mission exigeante ils auraient pu compter sur son assistance constante
(cf. Mc 16, 20).
Ces mêmes paroles ont
retenti, de façon éloquente, au cours de la célébration d'aujourd'hui. Elles
constituent le message que nous renouvellent ces trois nouveaux
saints: Daniel
Comboni, Évêque, Fondateur de la Congrégation des Missionnaires comboniens
du Coeur de Jésus et des Soeurs missionnaires comboniennes Mères pies de la
Négritude; Arnold
Janssen, prêtre, Fondateur de la Société du Verbe divin, de la Congrégation
des Soeurs missionnaires servantes de l'Esprit et de la Congrégation des Soeurs
servantes de l'Esprit Saint de l'Adoration perpétuelle; Josef
Freinademetz, prêtre, de la Société du Verbe divin.
Leur existence met en évidence
que l'annonce de l'Evangile "constitue le premier service que l'Eglise
peut rendre à chaque homme et à l'humanité tout entière" (Redemptoris
missio, n. 2). L'évangélisation, nous enseignent ces nouveaux saints, outre
des interventions de promotion humaine, parfois même risquées, comme en
témoigne l'expérience de tant de missionnaires, comporte toujours une annonce
explicite du Christ. Voilà l'exemple et l'héritage précieux que les trois
saints, élevés aujourd'hui aux honneurs des autels, laissent en particulier à
leurs familles religieuses. La première tâche des Instituts missionnaires est
la mission "ad gentes", qui ne doit passer après aucun autre
engagement, même nécessaire, à caractère social et humanitaire.
2. "Tous les
peuples verront la gloire du Seigneur". Le Psaume responsorial, que nous
venons de chanter, souligne l'urgence de la mission "ad gentes",
également à notre époque. Il y a besoin d'évangélisateurs ayant l'enthousiasme
et la passion apostolique de l'Evêque Daniel
Comboni, apôtre du Christ parmi les Africains. Il utilisa les ressources de
sa riche personnalité et de sa solide spiritualité pour faire connaître et
accueillir le Christ en Afrique, un continent qu'il aimait profondément.
Comment ne pas tourner le
regard avec affection et inquiétude, aujourd'hui aussi, vers ces chères
populations? Terre riche de ressources humaines et spirituelles, l'Afrique
continue à être marquée par de nombreuses difficultés et problèmes. Puisse la
Communauté internationale l'aider activement à construire un avenir d'espérance.
Je confie mon appel à l'intercession de saint Daniel Comboni, éminent
évangélisateur et protecteur du Continent noir.
3. "Les nations
marcheront à ta lumière" (Is 60, 3). L'image prophétique de la
nouvelle Jérusalem, qui diffuse la lumière divine sur tous les peuples,
illustre bien la vie et l'inlassable apostolat de saint Arnold
Janssen. Son activité sacerdotale fut pleine de zèle pour diffuser la Parole
de Dieu, en utilisant les nouveaux moyens de communication de masse, en
particulier la presse.
Il ne perdit
pas courage face aux obstacles. Il aimait répéter:
"L'annonce de la Bonne Nouvelle est la première et principale expression
de l'amour du prochain". A présent, du ciel, il aide sa Famille religieuse
à poursuivre fidèlement dans le sillon qu'il a tracé, qui témoigne de la valeur
permanente de la mission évangélisatrice de l'Eglise.
4. "Ils s'en
allèrent prêcher en tout lieu" (Mc 16, 20). C'est ainsi que
l'évangéliste Marc conclut son Evangile. Il ajoute ensuite que le Seigneur ne
cesse d'accompagner l'activité des Apôtres par la puissance de ses prodiges. A
ces paroles de Jésus, font écho celles pleines de foi de saint Josef
Freinademetz: "Je ne considère pas la vie missionnaire comme un
sacrifice que j'offre à Dieu, mais comme la plus grande grâce que Dieu pouvait
me donner". Avec la ténacité caractéristique des gens de la montagne, ce
généreux "témoin de l'amour" fit don de sa personne aux populations
chinoises du Shandong méridional. Il embrassa, par amour et avec amour, leurs
conditions de vie, selon le conseil que lui-même donnait à ses
missionnaires: "Le travail missionnaire est vain si l'on n'aime pas
et que l'on n'est pas aimé". Modèle exemplaire d'inculturation
évangélique, ce saint imita Jésus, qui a sauvé les hommes en partageant
jusqu'au bout leur existence.
5. "Allez dans
le monde entier". Les trois saints, que nous honorons avec joie
aujourd'hui, rappellent la vocation missionnaire de chaque baptisé. Chaque
chrétien est envoyé en mission mais pour être d'authentiques témoins du Christ,
il faut constamment tendre à la sainteté (cf. Redemptoris
missio, n. 90).
Très chers frères et
soeurs, accueillons cette invitation qui nous vient de la suggestive célébration
d'aujourd'hui. Que la Reine des Saints, Etoile de la nouvelle évangélisation,
nous illumine du ciel. Nous nous adressons à Elle avec confiance, en
particulier au cours de ce mois d'octobre, consacré au Rosaire et aux missions.
Très Sainte Vierge Marie, Reine des Missions, prie pour nous!
© Copyright 2003 -
Libreria Editrice Vaticana
Copyright © Dicastero per
la Comunicazione - Libreria Editrice Vaticana
Statue
of St. Joseph Freinademetz, S.V.D. St Joseph's Chapel, Yim Tin Tsai, Hong Kong, China
Also known as
Giuseppe Freinademetz
Joseph of Shantung
Joseph of Shandong
Jozef Freinademetz
Ujoep (nickname)
Profile
Born into a pious farm family,
the fourth of twelve children.
Joseph was a polymath who knew seven languages. Ordained in
Bressanone, Italian Tyrol
on 25
July 1875.
Joined the Divine Word Missionaries when the congregation was only
three years old. Missionary to China in 1879;
he spent the rest of his life there, and did all he could to be Chinese
in order to convert the
Chinese.
He worked initially
with Franciscan missionaries so
he and his group could get acclimated. The bishop of
Hong Kong planned to put Father Joseph
in charge of the group, and later to ordain him as bishop;
Joseph refused to leave the bishop‘s
office until his superior had changed his mind and given the honor to some one
else.
It was a time of persecution of Christians in China;
many in authority resented foreigners of any sort, and others were openly anti–Christian no
matter if the faithful were native or foreign. Father Joseph,
his co-workers and his flock were chased from place to place, arrested,
routinely beaten. Joseph is reported to have preached to
his attackers while they were beating him; they were so moved and impressed,
they left.
The abuse of the missionaries led
to some foreign governments to dispatch armed forces to China to
protect them. The Chinese government
reacted by expelling all foreigners. Father Joseph
stayed to minister covertly to the converts,
finally resuming his work openly after the deportation orders were lifted. On
the roads and from the mission, he worked to teach and convert up
to the very end of his life.
Born
15 April 1852 in
Pedraces in Val Gadena, the Tyrolean Alps, Italy
28
January 1908 in
Taikia, China of tuberculosis and typhus
16 March 1970 by Pope Paul
VI (decree of heroic
virtues)
19
October 1975 by Pope Paul
VI
5
October 2003 by Pope John
Paul II
Additional
Information
other
sites in english
images
videos
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
spletne
strani v slovenšcini
Readings
Love is the only language
everyone understands. – Saint Joseph
I want to be a Chinese in
heaven. – Saint Joseph
MLA
Citation
“Saint Joseph
Freinademetz“. CatholicSaints.Info. 17 September 2021. Web. 23 January
2023. <https://catholicsaints.info/saint-joseph-freinademetz/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-joseph-freinademetz/
Joseph Freinademetz
(1852-1908)
Joseph Freinademetz was
born on April 15, 1852, in Oies, a small hamlet of five houses situated in the
Dolomite Alps of northern Italy. The region, known as South Tyrol, was then
part of the Austro-Hungarian empire. He was baptised on the day he was born,
and he inherited from his family a simple but tenacious faith.
While Joseph was studying
theology in the diocesan seminary of Bressanone (Brixen), he began to think
seriously of the foreign missions as a way of life. He was ordained a priest on
July 25, 1875, and assigned to the community of Saint Martin very near his own
home, where he soon won the hearts of the people. However, the call to
missionary service did not go away. Just two years after ordination he contacted
Fr. Arnold Janssen, the founder of a mission house which quickly developed into
the Society of the Divine Word.
With his bishop's
permission, Joseph entered the mission house in Steyl, Netherlands, in August
1878. On March 2, 1879, he received his mission cross and departed for China
with Fr. John Baptist Anzer, another Divine Word Missionary. Five weeks later
they arrived in Hong Kong, where they remained for two years, preparing
themselves for the next step. In 1881 they travelled to their new mission in
South Shantung, a province with 12 million inhabitants and only 158 Christians.
Those were hard years,
marked by long, arduous journeys, assaults by bandits, and the difficult work
of forming the first Christian communities. As soon as a community was just
barely developed an instruction from the Bishop would arrive, telling him to
leave everything and start anew.
Soon Joseph came to
appreciate the importance of a committed laity, especially catechists, for
first evangelisation. He dedicated much energy to their formation and prepared
a catechetical manual in Chinese. At the same time, together with Anzer (who
had become bishop) he put great effort into the preparation, spiritual
formation and ongoing education of Chinese priests and other missionaries. His
whole life was marked by an effort to become a Chinese among the Chinese, so
much so that he wrote to his family: “I love China and the Chinese. I want to
die among them and be laid to rest among them.”
In 1898, Freinademetz was
sick with laryngitis and had the beginnings of tuberculosis as a result of his
heavy workload and many other hardships. So at the insistence of the bishop and
the other priests he was sent for a rest to Japan, with the hope that he could
regain his health. He returned to China somewhat recuperated, but not fully
cured.
When the bishop had to
travel outside of China in 1907, Freinademetz took on the added burden of the
administration of the diocese. During this time there was a severe outbreak of
typhus. Joseph, like a good shepherd, offered untiring assistance and visited
many communities until he himself became infected. He returned to Taikia, the
seat of the diocese, where he died on January 28, 1908. He was buried at the
twelfth station on the Way of the Cross, and his grave soon became a pilgrimage
site for Christians.
Freinademetz learned how
to discover the greatness and beauty of Chinese culture and to love deeply the
people to whom he had been sent. He dedicated his life to proclaiming the
gospel message of God's love for all peoples, and to embodying this love in the
formation of Chinese Christian communities. He animated these communities to
open themselves in solidarity with the surrounding inhabitants. And he
encouraged many of the Chinese Christians to be missionaries to their own
people as catechists, religious, nuns and priests. His life was an expression
of his motto: “The language that all people understand is that of love.”
SOURCE : http://www.vatican.va/news_services/liturgy/saints/ns_lit_doc_20031005_freinademetz_en.html
CANONIZATION OF THREE
BLESSEDS
HOMILY OF JOHN PAUL II
Sunday, 5 October 2003
1. "Preach the
Gospel to the whole creation" (Mk 16:15). With these words before the
Ascension the Risen One entrusted the universal missionary mandate to the
Apostles. Immediately afterwards, he assured them that in this demanding
mission they would always be able to count on his help (cf. Mk 16: 20).
These same words rang out
eloquently at today's solemn celebration. They constitute the message that
these three new Saints renew for us: Daniel
Comboni, Bishop, founder of the Congregation of the Comboni
Missionaries of the Heart of Jesus and of the Comboni Missionary Sisters; Arnold
Janssen, priest, founder of the Society of the Divine Word and of the
Congregation of Missionary Sisters Servants of the Holy Spirit and the Sister
Servants of the Holy Spirit of Perpetual Adoration; Joseph
Freinademetz, priest, of the Society of the Divine Word.
Their lives show clearly
that the proclamation of the Gospel "is the primary service which the
Church can render to every individual and to all humanity" (Redemptoris
Missio, n. 2). These new Saints teach us that evangelization always
involves an explicit proclamation of Christ in addition to
contributing to human advancement that has sometimes even proven dangerous, as
the experience of so many missionaries shows. This is the example, the
precious heritage that the three Saints, raised today to the glory of the
altars, have bequeathed, especially to their religious families. The
priority of missionary institutes is the mission "ad gentes", which
must come before any other social or humanitarian commitment, however
necessary.
2. "All the
peoples will see the glory of the Lord". The Responsorial Psalm, which we
have just sung, emphasizes the urgency of the mission "ad
gentes", even in our time. We need evangelizers with the enthusiasm
and apostolic outreach of Bishop Daniel
Comboni, an apostle of Christ among the Africans. He relied on the
resources of his rich personality and solid spirituality to make Christ known
and welcomed in Africa, a continent he loved deeply.
How could we fail, also
today, to turn our gaze with affection and concern to those beloved peoples?
Africa, a land rich in human and spiritual resources, continues to be scarred
by many difficulties and problems. May the international community actively
help it build a future of hope. I entrust my appeal to the
intercession of St Daniel
Comboni, an outstanding evangelizer and protector of the "Black
Continent".
3. "Nations
shall come to your light" (Is 60: 3). The prophetic image of the new
Jerusalem that spreads divine light on all the peoples clearly illustrates the
life and tireless apostolate of St Arnold
Janssen. He zealously carried out his priestly work, spreading the
Word of God by means of the new mass media, especially the press.
Obstacles did not dismay
him. He liked to repeat: "Proclamation of the Good News is the first and
most significant expression of love for one's neighbour". He now helps his
religious family from Heaven, to continue faithfully along the tracks he marked
out that witness to the permanent value of the Church's evangelizing mission.
4. "And they
went forth and preached everywhere" (Mk 16: 20). The Evangelist Mark
ends his Gospel with these words. He then adds that the Lord never ceases to
accompany the activity of the Apostles with the power of his miracles. Echoing
these words of Jesus, the words of St Joseph
Freinademetz are filled with faith: "I do not consider
missionary life as a sacrifice I offer to God, but as the greatest grace that
God could ever have lavished upon me". With the tenacity typical of
mountain people, this generous "witness of love" made a gift of
himself to the Chinese peoples of southern Shandong. For love and with
love he embraced their living conditions, in accordance with his own advice to
his missionaries: "Missionary work is useless if one does not love and is
not loved". An exemplary model of Gospel inculturation, this
Saint imitated Jesus, who saved men and women by sharing their existence to the
very end.
5. "Go into all the
world". The three Saints whom we joyfully honour today remind us of the
missionary vocation of every baptized person. All Christians are sent on
mission, but to be authentic witnesses of Christ, one must strive
constantly for holiness (cf. Redemptoris
Missio, n. 90).
Dear Brothers and
Sisters, let us accept this invitation that comes to us from today's evocative
celebration. May the Queen of the Saints, the Star of the New Evangelization,
shine upon us from Heaven. We turn to her with trust, especially in this month
of October, dedicated to the Rosary and to the missions. Mary Most Holy, Queen
of Missions, pray for us!
© Copyright 2003 -
Libreria Editrice Vaticana
Josef Freinademetz, St. Christina, South Tyrol
Joseph Freinademetz
1852 ~ 1908
By Karl
Muller
Formerly Director,
Society of the Divine Word Missiological Institute, Sankt Augustine, Germany
Freinademetz was born in
Abtei, near Badia, South Tyrol, Austria (area ceded to Italy in 1919). He was
ordained in 1875 and entered the Steyl mission house of the Society of the
Divine Word (SVD) in 1878. Zeal for souls moved him to abandon his beloved
Tyrol, his family, and his position as assistant priest and go off to China in
1879. He and J. B. von Anzer were the first SVD missionaries. After working in
Hong Kong for some time in 1881 he moved to South Shantung (Shandong), which
had been assigned to the SVD. At that time there were only 158 Catholics among
a population of 12 million.
Freinademetz devoted
himself wholeheartedly to his people and mission. His tenderness
counterbalanced the rather hotheaded personality of Anzer. From 1886 to 1900
and again from 1903 to 1908 Freinademetz was the provicar of the mission. Good
catechesis and the training of catechists was a top priority, and for this
purpose he prepared catechetical material in Chinese. He also availed himself
of every opportunity to promote the cause of a Chinese clergy. Another of his
great concerns was the spiritual care of missionaries; as provincial from 1900
to 1908, he established a central house in Taikia near Tsining (Jining) to
foster renewal. He was also convinced of the crucial importance of prayer for
the success of the Chinese mission and was himself a man of prayer. When the
missionaries left the danger zones during the Boxer Rebellion, he remained with
his people. He reacted calmly to ill-treatment, even death threats. Chinese
Christians said of him "He is like Kungdse [Confucius], everything about
him is good, everything perfect: he is always friendly, modest, humble."
In 1907 he was made administrator of the mission for the sixth time. While
caring for typhoid victims during this period, he contracted the illness that
led to his death. When he died, the South Shantung SVD mission reported 45,000
Catholics and almost as many aspirants for baptism. In 1975 he was beatified by
Pope Paul VI.
SOURCE : http://www.bdcconline.net/en/stories/f/freinademetz-joseph.php
Seitenaltar in der Pfarrkirche St. Lucia in Kampill (Gemeinde St. Martin in Thurn, Südtirol)
St. Joseph Freinademetz,
SVD
Maybe it was while
dreamily looking over the magnificent view of the deep valley from the ancient
little Holy Cross Chapel perched 2000 meters above sea level on an outcropping
above his home in the Dolomite Mountains of South Tyrol…or possibly during the
daily family rosary…or through the encouragement of family and friends, but
somehow, the young man, Joseph Freinademetz, was inspired to become a
missionary to proclaim Christ’s word in a far-off land.
St. Joseph Freinademetz,
SVD, was born on April 15, 1852, the fourth child of Giovanmattia and Anna
Maria Freinademetz. The family eked out a living on their poor and simple small
farm as did their neighbors. Years later, the little farm house and quiet hamlet
of Oies in the Gader Valley changed when Joseph Freinademetz, SVD, was
beatified in 1975 by Pope Paul VI and then canonized a saint in the Roman
Catholic Church on October 5, 2003, by Pope John Paul II in Rome. Pilgrims
regularly find their way to pray at the small parish church of St. Martin where
Joseph served as a curate for three years. Or they visit the little mountain
chapel high above the family farm or visit his ancestral home. It is a
surrounding that seems to speak of prayer and devotion.
Joseph’s early years were
uneventful. He helped with the farm chores, attended daily Mass at his local
parish and, on the advice of the parish priest, attended a school some eleven
hours walk from his home. He eventually entered the major seminary and was ordained
a priest for the Brixon Diocese in 1875. His initial assignment was to be a
teacher. But soon an article in the local diocesan newsletter about the new
Mission House at Steyl, Holland, founded by Fr.Arnold Janssen caught his
attention. Joseph went to visit the Mission House. The visit was enough to
convince Joseph that this is where he could follow his vocation to be a
missionary priest. He joined the fledgling group at Steyl in 1878, and barely a
year later he received his mission cross along with Fr. John Baptist Anzer,
SVD. He had one more brief visit to his family home to say goodbye for the last
time, as he would never return to his homeland again. He was to be a missionary
in China. In 1881, the Mission House had received its own mission territory,
the Province of Shandong. Joseph was so devoted to his mission that, except to
recover from an illness, he never left Shandong.
One thing you might
notice when looking at a picture of Joseph is that he looks Chinese. He so
enculturated himself to China that he took on a form of dress similar to the
local Chinese spiritual leaders. He most frequently repeated words were, “I
would like to be Chinese in heaven.” He truly loved the Chinese people with
whom he lived and worked, and Joseph was especially energized by the local
clergy and catechists. He promoted the idea that they should become the leaders
in the local Church before Rome was quite ready for this. It was decades later
that Rome appointed the first Chinese bishops and also the first non-white Cardinal,
Thomas Tien, SVD.
As so many missionaries
have discovered, the grounding of their mission work is first supported by a
strong personal prayer life. Joseph had promoted this amongst the clergy along
with the words, “Do you imagine you can become holy without meditation,
something no saint was able to do? Without meditation life is lost.” He said
his daily Mass and prayed his Divine Office with the same intense dedication as
he did with his missionary work. Joseph had unwavering hope and belief in the
power of God and the sacraments. During such difficult times as the Boxer
Rebellion in which two young Divine Word Missionaries were martyred, he
remained at his mission post. Well before his death, the Chinese people and
others with whom he worked recognized him as a saintly man for his humility,
for his firm yet gentle approach to his work, and for his total love of his
people. Toward the end of his all-too-few years, he was appointed the
Provincial for the Society of the Divine Word, a post he held until his death
from tuberculosis in 1908 at age 46.
Here’s a brief outline of
St. Joseph’s life:
· April
4, 1852 – Joseph Freinademetz is born.
· 1858
to 1862 – German public school and Philosophy/Theology at Brixen.
· July
25, 1875 – Joseph is ordained a priest.
· 1876
to 1878 – Joseph is a curate and teacher in the Gader Valley.
· 1878 –
Joseph joins the SVD at Steyl, Holland.
· March
2, 1879 – Joseph says good-bye to friends and family, leaves for China.
· 1879
to 1881 – Missionary in Saikung, Hong Kong.
· 1882 –
Arrival in Puoli, South Sandong.
· 1890
to 1891 – Mission Administrator.
· 1895
to 1897 – Director of the major seminary.
· 1900 –
Appointment as Provincial Superior of the Society of the Divine Word.
· January
28, 1908 – Death of Joseph Freinademetz in Taikia, South Shandong.
· October
19, 1975 – Beatification of Joseph Freinademetz by Pope Paul VI
· October
5, 2003 – Canonization of Joseph Freinademetz by Pope John Paul II.
SOURCE : http://www.svdvocations.org/missionaries/history/st--joseph-freinademetz.aspx
Statue
of St. Joseph Freinademetz, S.V.D. St Joseph's Chapel, Sacred Heart Parish Kamuning, Philippines
San Giuseppe
Freinademetz Sacerdote
Oies, Val Badia, Bolzano,
15 aprile 1852 - Taickianckwang, Cina, 28 gennaio 1908
Padre Giuseppe
Freinademetz, nasce ad Ojes in val Badia nel 1852, in una famiglia
religiosissima. Viene ordinato sacerdote nel 1875. Entra nella Congregazione
del Verbo Divino e parte per la Cina. Va prima ad Hong Kong, poi nello
Shan-tung, dove si dedica per quasi 30 anni, all'attività apostolica e
missionaria; cura con amore la formazione del clero locale e scrive per gli
studiosi cinesi un trattato di teologia. Viene perseguitato, come tutti gli
altri missionari cristiani, dai famigerati «Boxers», membri di una società
segreta cinese, promotori di un movimento xenofobo scoppiato dopo la sconfitta
della Cina da parte del Giappone nel 1895. Nello Shan-tung furono molto
violenti, appoggiati dall'imperatrice vedova Tzu Hsi e del suo consigliere il
principe Tuan, ammazzando centinaia di missionari e cinesi cattolici
convertiti. Padre Giuseppe Freinademetz, riesce a scampare da questa
persecuzione, morendo invece di tifo a Taickianckwang il 28 gennaio 1908. La
sua causa di beatificazione viene introdotta il 22 giugno 1951. È beatificato
insieme al fondatore della Congregazione Arnoldo Janssen, il 19 ottobre 1975 da
San Paolo VI e canonizzato da San Giovanni Paolo II il 5 ottobre 2003.
Etimologia: Giuseppe
= aggiunto (in famiglia), dall'ebraico
Martirologio Romano: Nella
città di Daijiazhuang nella provincia meridionale dello Shandong in Cina, san
Giuseppe Freinademetz, sacerdote della Società del Verbo Divino, che si adoperò
instancabilmente per l’evangelizzazione di questa regione.
Giuseppe nacque a Oies, in Val Badia, un villaggio tra i prati e boschi ai piedi di alte montagne, il 15 aprile del 1852, da una famiglia di contadini dalla fede profonda. Era un tirolese o, più precisamente un ladino, suddito di Francesco Giuseppe, Imperatore di Austria Ungheria. I ladini sono una comunità linguistica, diffusa in alcune valli delle Dolomiti raccolte nella diocesi di Bressanone. Fu in questa cittadina del Sudtirolo che Giuseppe fu ordinato sacerdote il 25 luglio 1875. Maturò la scelta di diventare missionario ed entrò nella Società del Verbo Divino fondata pochi anni prima da sant’Arnold Janssen (1837-1909).
Il 2 marzo 1879 ricevette la croce missionaria da papa Leone XIII, voltò le spalle alla sua terra, uno dei luoghi più belli del mondo, e partì alla volta della Cina, per non tornare mai più in Europa. Svolse la sua missione soprattutto nella zona dello Shandong meridionale. La Cina era per lui un campo di battaglia e il missionario era deciso a battersi strenuamente per la conversione di un popolo che non conosceva ancora il vero Dio. «Io sono ormai più Cinese che Tirolese, voglio restare Cinese ancora in Paradiso» scrive il 9 febbraio 1892.
Nel 1899 iniziò la rivolta dei Boxer, una società segreta anticristiana appoggiata dalla Corte di Pechino, sotto la guida dell’imperatrice madre Cixi (1835-1908). La guerra contro la presenza occidentale in Cina, iniziata proprio nello Shandong, cominciò nel giugno 1900 e durò fino al settembre 1901. Migliaia di cattolici furono martirizzati. Tra essi, i vescovi francescani sant’Antonino Fantosati, vicario apostolico dello Hunan meridionale e san Gregorio Maria Grassi, vicario apostolico dello Shansi settentrionale, ucciso assieme al suo vicario coadiutore san Francesco Fogolla. Padre Freinademetz sfidò la morte, non abbandonando la sua missione. Il 6 luglio 1901 scriveva ai fratelli e alle sorelle. «I pericoli dell’anno passato sono stati tanti e così forti, che quasi tutti, anche i nostri missionari mi davano già perduto. Io non fui degno del martirio, come tanti altri, che avrete pure sentito come furono uccisi quattro vescovi, circa quaranta missionari e forse venti o trentamila cristiani. Che persecuzioni, che spaventi, che tormenti! Non potete neppure farvi un’idea di quanto hanno dovuto soffrire questi poveri cristiani».
Nel giro di breve tempo un’alleanza di otto nazioni intraprese una spedizione in Cina, e occupò Pechino. La missione dello Shandong poté riprendere il suo apostolato e padre Freinademetz venne nominato superiore provinciale dei missionari verbiti. Gli ultimi anni della sua vita furono amareggiati da un doloroso contrasto con il suo antico compagno di missione, Johann Baptist von Anzer (1851-1903), di cui non approvava la condotta.
Padre Freinademetz compilò un promemoria in cui esponeva i singoli punti di
accusa contro il suo superiore. La Congregazione di Propaganda Fide invitò il
vescovo Anzer a Roma, dove morì nel 1903. Il nuovo vescovo avrebbe dovuto
chiamarsi Giuseppe Freinademetz ma il cardinale Kopp, principe vescovo di
Breslavia, espresse contro di lui il veto del governo tedesco, perché padre
Freinademetz era austriaco. Il missionario non nascose la sua delusione. «Non
tanto però per il fatto che io non possa diventare vescovo – forse nessuno più
di me è convinto quanto quest’onore sia estraneo ai miei pensieri e questo lo
dico dal profondo del mio cuore – quanto per quello di esserne stato escluso
per principio».
Il 18 gennaio 1907 la missione dello Shandong meridionale celebrò il suo
giubileo d’argento. Padre Freinademetz fece questo bilancio: «25 anni fa
incominciammo con 158 cristiani. Oggi contiamo 40.000 battezzati ed altrettanti
catecumeni. Il Signore è veramente buono».
L’eroico missionario aveva visto crescere quasi dal nulla attorno a lui una cristianità. La costruzione di chiese, di case, di cappelle; i viaggi attraverso fiumi e montagne; la predicazione e l’istruzione catechistica, i battesimi e tutti gli altri sacramenti amministrati; ciò mirava non solo alla conversione delle singole anime, ma alla cristianizzazione di un popolo, secondo quella plantatio Ecclesiae, che, come ha ricordato Giovanni Paolo II, è un’opera insieme sacramentale e istituzionale: «E’ necessario anzitutto cercare di stabilire in ogni luogo comunità cristiane, che siano segno della presenza divina nel mondo e crescano fino a diventare chiese. (…) Questa fase della storia ecclesiale, detta plantatio Ecclesiae non è terminata, anzi in molti raggruppamenti umani deve ancora iniziare» (Enciclica Redemptoris Missio, del 7 dicembre 1990).
Nel 1907 era scoppiata in Cina un’epidemia di tifo. Padre Freinademetz, che si era prodigato assistendo i malati, contrasse la malattia e si aggravò rapidamente. In una lettera ai confratelli scrisse: «Muoio con piena fiducia nella misericordia del Cuore divino, nell’intercessione di Maria, madre sua e mia e di san Giuseppe, mio patrono e protettore della buona morte. Che possiamo rivederci un giorno in cielo tutti uniti in aeternum et ultra per tutta l’eternità».
Padre Giuseppe Freinademetz si spense a Taikia, casa centrale dei Verbiti, il 28 gennaio 1908, a cinquantasei anni. La sua salma venne sepolta in terra cinese. Quarantacinque anni più tardi l’antico Regno di Mezzo divenne la Cina comunista di Mao Zedong. La sua tomba è oggi luogo di pellegrinaggi, così come la casa natale in Val Badia. Paolo VI beatificò padre Freinademetz nel 1975 e Giovanni Paolo II lo canonizzò il 1° ottobre 2003, assieme al fondatore del suo istituto, Arnold Janssen. Il cardinale Thomas Tien Ken-sin (1898-1967), della Società del Verbo Divino, creato arcivescovo di Pechino da Pio XII nel 1946, e poi costretto dall’esilio, conservò sempre l’immagine del missionario che aveva conosciuto come rettore del seminario. «Si aveva l’impressione che nulla lo potesse distrarre – testimoniò. – Era un grande uomo di preghiera”. Don Divo Barsotti, che gli fu devoto, ha scritto che egli visse la sua vocazione missionaria “in un’eroica dedizione di sé, spendendosi senza misura per la salvezza di quel popolo che Dio gli aveva affidato» (Giuseppe Freinademetz, un cristiano felice, Memi 2014, p. 36).
Conserviamo circa settanta lettere di padre Freinademetz, scritte in italiano e in tedesco alla famiglia e ai sacerdoti della Val Badia. Questa corrispondenza ha uno straordinario valore, perché ci fa capire che cosa è lo spirito missionario nella Chiesa e soprattutto che cosa significa essere un santo. Il programma di vita del missionario verbita è riassunto in una lettera del 28 aprile 1879: «Non sono qui per capriccio o per guadagnare oro e argento, ma per guadagnare anime comperate col sangue preziosissimo di un Dio, per menar guerra contro il diavolo e l’inferno, per gettar a terra i tempi dei Dei falsi, per impiantar in loro luogo il legno della croce, per far conoscere ai poveri pagani, che pure sono nostri fratelli, l’amor di un Dio crocifisso, del Sacro Cuor di Gesù, di Maria Santissima».
Ma il problema più grave, per padre Freinademetz, è la decadenza morale dell’Occidente. «Il maggior flagello per noi e per i poveri Cinesi cominciano ad essere tanti europei senza fede e perfettamente corrotti che adesso cominciano a inondare tutta la Cina. Sono bensì cristiani ma sono peggiori dei pagani; non si curano d’altro che di far danari di andare dietro a tutti i piaceri mondani» (28 maggio 1902). «I tempi sono tristi» e «l’irreligione assalisce tutto il mondo» scrive il 25 giugno 1905. Alla vigilia della morte, il 23 gennaio 1907, scrive ancora: «I cinesi non sono nemici della Religione e se l’Europa fosse cristiana al giorno d’oggi come potrebbe e dovrebbe esserlo, io credo certo tutta la Cina si farebbe cristiana. Che trionfo per la Santa Chiesa! Però il vento che spira dall’Europa è molto freddo e cattivo e perciò è da temere che i poveri Cinesi restino pagani e diventino ancora peggiori dei pagani. Bisogna pregare molto».
Se la Cina del ventesimo secolo contrappose il vangelo di Marx e di Lenin a quello di Cristo, le responsabilità sono soprattutto dell’Occidente. Ma l’invito di san Giuseppe Freinademetz a pregare molto per la Cina ha un’urgenza e una necessità ancora maggiore in un momento storico in cui le supreme autorità della Chiesa hanno voltato le spalle all’epopea missionaria per cercare un infausto accordo con quella Cina comunista che oggi infetta il mondo con il suo veleno. Affidiamo dunque le nostre preghiere a san Giuseppe Freinademetz.
Autore: Roberto De Mattei
Fonte : www.corrispondenzaromana.it
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/33800
Paintings
of Josef Freinademetz and Arnoldus Janssen in the lower chapel of St. Michael's
Monastery in Steyl, Limburg, the Netherlands. Both men were active wthin the RC
Missionary Order of Societas Verbi Divini and are Roman Catholic
saints.
Josef Freinademetz
(1852-1908)
Giuseppe Freinademetz
nacque il 15 aprile del 1852 a Oies, un piccolo villaggio di cinque case nelle
alpi dolomitiche del nord Italia, nell'Alto Adige. Fu battezzato lo stesso
giorno della nascita e dalla sua famiglia imparò una fede semplice, però allo stesso
tempo forte.
Già durante gli studi di
teologia nel Seminario Maggiore di Bressanone incominciò a pensare seriamente
alle missioni estere come possibilità per la sua vita. Ordinato sacerdote il 25
luglio del 1875 fu destinato alla comunità di San Martino di Badia, molto
vicino alla sua casa natale, dove ben presto si guadagnò la stima e l'affetto
della gente. In tutto questo tempo però non abbandonò la sua inquietudine per
le missioni. Dopo solo due anni dalla sua ordinazione si mise in contatto con il
Padre Arnoldo Janssen, fondatore di una congregazione missionaria che poco
tempo dopo sarebbe diventata ufficialmente la «Società del Verbo Divino».
Con il permesso del suo
Vescovo, Giuseppe entrò nella casa missionaria di Steyl nell'agosto del 1878.
Ricevette la croce missionaria il 2 marzo 1879 e insieme ad un altro
missionario verbita, il Padre Giovanni Battista Anzer, partì per la Cina.
Cinque settimane più tardi sbarcavano a Hong Kong dove rimasero per due anni
preparandosi alla missione a loro assegnata che si trovava nello Shantung del
Sud, una provincia cinese con 12 milioni di abitanti e con solo 158 battezzati.
Furono anni duri, segnati
da viaggi lunghi e difficili, assalti di briganti e un lavoro arduo per formare
le prime comunità cristiane. Appena riusciva a costituire una comunità che
potesse camminare da sola, arrivava l'ordine del Vescovo di lasciare tutto e
ricominciare in un altro luogo.
Giuseppe ben presto
comprese l'importanza dei laici come catechisti per la prima evangelizzazione.
Alla loro formazione dedicò molti sforzi e per loro preparò un manuale
catechistico in lingua cinese. Allo stesso tempo insieme al confratello Anzer,
che nel frattempo era diventato Vescovo, si impegnò nella preparazione
spirituale e formazione permanente dei sacerdoti cinesi e degli altri
missionari. Tutta la sua vita fu segnata dallo sforzo di farsi cinese tra i
cinesi, tanto da scrivere ai suoi familiari: «Io amo la Cina e i cinesi;
voglio morire in mezzo a loro, e tra loro essere sepolto».
Nel 1898 il continuo
lavoro e le molte privazioni presentarono il conto. Ammalato alla laringe e con
un principio di tisi, dietro insistenza del Vescovo e dei confratelli, dovette
trascorrere un periodo in Giappone nella speranza di ricuperare la salute.
Ritornò in Cina rimesso un pò in forze, ma non guarito.
Quando nel 1907 il
Vescovo dovette fare un viaggio in Europa, Padre Freinademetz dovette assumere
l'amministrazione della diocesi. Durante questo periodo scoppiò un'epidemia di
tifo. Giuseppe, come buon pastore, prestò la sua instancabile assistenza, fino
a quando lui stesso si ammalò. Ritornò immediatamente a Taikia, sede della
diocesi, dove morì il 28 gennaio 1908. Venne sepolto sotto la dodicesima
stazione della Via Crucis e la sua tomba presto divenne punto di riferimento e
pellegrinaggio dei cristiani.
Padre Freinademetz seppe
scoprire e amare profondamente la grandezza della cultura del popolo al quale
era stato inviato. Dedicò la sua vita ad annunciare il vangelo, messaggio
dell'amore di Dio per l'umanità, e a incarnare questo amore nella comunione
delle comunità cristiane cinesi. Animò queste comunità ad aprirsi alla
solidarietà con il resto del popolo cinese. Entusiasmò molti cinesi affinché si
facessero missionari tra la propria gente, come catechisti, religiosi, religiose
e sacerdoti. Tutta la sua vita fu espressione di quello che era un suo slogan: «La
lingua che tutti comprendono è l'amore».
SOURCE : https://www.vatican.va/news_services/liturgy/saints/ns_lit_doc_20031005_freinademetz_it.html
CAPPELLA PAPALE PER LA
CANONIZZAZIONE DI 3 BEATI
OMELIA DI GIOVANNI PAOLO
II
Domenica, 5 ottobre 2003
1. "Predicate il
Vangelo ad ogni creatura" (Mc 16,15). Con queste parole il Risorto,
prima dell’Ascensione, affidò agli Apostoli l’universale mandato missionario.
Subito dopo, li assicurò che in tale impegnativa missione avrebbero potuto
contare sulla sua costante assistenza (cfr Mc 16,20).
Queste stesse parole sono
risuonate, in modo eloquente, nell’odierna solenne celebrazione. Esse
costituiscono il messaggio che ci rinnovano questi tre nuovi Santi: Daniele
Comboni, Vescovo, fondatore della Congregazione dei Missionari Comboniani
del Cuore di Gesù e delle Suore Missionarie Comboniane Pie Madri della
Nigrizia; Arnold
Janssen, presbitero, fondatore della Società del Verbo Divino, della
Congregazione delle Suore Missionarie Serve dello Spirito e della Congregazione
delle Suore Serve dello Spirito Santo dell’Adorazione Perpetua; Josef
Freinademetz, presbitero, della Società del Verbo Divino.
La loro esistenza mette
in evidenza che l'annuncio del Vangelo "costituisce il primo servizio che
la Chiesa può rendere a ciascun uomo e all’intera umanità" (Redemptoris
missio, 2).
L’evangelizzazione,
insegnano questi nuovi Santi, oltre a interventi di promozione umana, talora
persino rischiosi come testimonia l’esperienza di tanti missionari, comporta
sempre un esplicito annuncio di Cristo. Questo è l’esempio e questa è
l’eredità preziosa che i tre Santi, elevati oggi alla gloria degli altari,
lasciano specialmente alle loro famiglie religiose. Primo compito degli
Istituti missionari è la missione ad gentes, da non posporre a nessun
altro impegno, pur necessario, di carattere sociale e umanitario.
2. "Tutti i popoli
vedranno la gloria del Signore". Il Salmo responsoriale, che poc’anzi
abbiamo cantato, sottolinea l’urgenza della missione ad gentes anche in
questi nostri tempi. Sono necessari evangelizzatori dall’entusiasmo e dalla
passione apostolica del Vescovo Daniele
Comboni, apostolo di Cristo tra gli africani. Egli impiegò le risorse della
sua ricca personalità e della sua solida spiritualità per far conoscere ed
accogliere Cristo in Africa, continente che amava profondamente.
Come non volgere, anche
quest’oggi, lo sguardo con affetto e preoccupazione a quelle care popolazioni?
Terra ricca di risorse umane e spirituali, l’Africa continua ad essere segnata
da tante difficoltà e problemi. Possa la Comunità internazionale aiutarla
attivamente a costruire un futuro di speranza. Affido questo mio appello
all’intercessione di san Daniele
Comboni, insigne evangelizzatore e protettore del Continente Nero.
3. „Völker wandern
zu deinem Licht" (Jes 60, 3). Das prophetische Bild des neuen
Jerusalems, läßt über allen Völkern das göttliche Licht erstrahlen. Es
beleuchtet gut das Leben und das unermüdliche Apostolat des heiligen Arnold
Janssen. Sein priesterliches Wirken war erfüllt vom Eifer, das Wort Gottes
zu verbreiten. Dazu setzte er auch die neuen Kommunikationsmittel, besonders
die Pressearbeit, ein.
Trotz vieler Hindernisse
verlor er nicht den Mut. Gerne sagte er: „Die Verkündigung der Frohen
Botschaft ist das erste und höchste Werk der Nächstenliebe". Vom Himmel
aus hilft er nun seiner Ordensfamilie, auf seinen Spuren treu weiterzugehen und
die bleibende Gültigkeit des Evangelisierungsauftrags der Kirche zu bezeugen.
4. „Sie aber zogen
aus und predigten überall" (Mk 16, 20). So beschließt der
Evangelist Markus sein Evangelium. Dann fügt er hinzu, daß der Herr nicht
aufhörte, das Wirken der Apostel mit der Macht seiner Zeichen zu begleiten.
Diesen Worten Jesu entspricht das glaubenserfüllte Zeugnis des heiligen Josef
Freinademetz: „Missionar zu sein betrachte ich nicht als ein Opfer,
das ich Gott bringe, sondern als die größte Gnade, die Gott mir geschenkt
hat." Mit einer Zähigkeit, die für Menschen aus den Bergen typisch
ist, hat dieser hochherzige „Zeuge der Liebe" sich selbst der
chinesischen Bevölkerung in Süd-Shantung zum Geschenk gemacht. Aus Liebe und in
Liebe nahm er die Lebensbedingungen dieser Menschen an. Dabei folgte er dem
Rat, den er selbst seinen Missionaren gab: „Die Missionsarbeit ist umsonst,
wenn man nicht liebt und nicht geliebt wird." Als Vorbild einer
evangeliumsgemäßen Inkulturation ahmte dieser Heilige Jesus nach, der die
Menschen rettete, indem er ganz und gar ihr Leben teilte.
Traduzione italiana delle
parti pronunciate in lingua tedesca:
3. "Cammineranno i
popoli alla tua luce" (Is 60,3). L’immagine profetica della nuova
Gerusalemme, che diffonde la luce divina su tutti i popoli, illustra bene la vita
e l'instancabile apostolato di sant'Arnold
Janssen. La sua attività sacerdotale fu piena di zelo nel diffondere la
Parola di Dio utilizzando i nuovi mezzi di comunicazione di massa, specialmente
la stampa.
Non si perse d’animo
dinanzi agli ostacoli. Amava ripetere: "L'annuncio della Buona Novella è
la prima e principale espressione dell'amore del prossimo". Dal Cielo ora
egli aiuta la sua Famiglia religiosa a proseguire fedelmente nel solco da lui
tracciato, che testimonia la permanente validità della missione
evangelizzatrice della Chiesa.
4. "Allora essi
partirono e predicarono dappertutto" (Mc 16,20). Così l’evangelista
Marco conclude il suo Vangelo. Aggiunge poi che il Signore non cessa di
accompagnare l’attività degli apostoli con la potenza dei suoi prodigi. A
queste parole di Gesù fanno eco quelle piene di fede di san Josef
Freinademetz: "Non considero la vita missionaria come un sacrificio
che offro a Dio, ma come la più grande grazia che Dio avrebbe mai potuto darmi".
Con la tenacia tipica della gente di montagna, questo generoso "testimone dell’amore" fece
dono di se stesso alle popolazioni cinesi dello Shandong meridionale.
Abbracciò per amore e con amore le loro condizioni di vita, secondo il
consiglio che egli stesso dava ai suoi missionari: "Il lavoro missionario
è vano se non si ama e non si è amati". Modello esemplare di
inculturazione evangelica, questo Santo imitò Gesù, che ha salvato gli uomini
condividendone fino in fondo l’esistenza.
5. "Andate in tutto
il mondo". I tre Santi, che con gioia oggi onoriamo, ricordano la
vocazione missionaria di ogni battezzato. Ogni cristiano è inviato in missione,
ma per essere autentici testimoni di Cristo occorre tendere costantemente
alla santità (cfr Redemptoris
missio, 90).
Accogliamo, carissimi
Fratelli e Sorelle, quest’invito che ci viene dall’odierna suggestiva
celebrazione. Ci illumini dal Cielo la Regina dei Santi, Stella della nuova
evangelizzazione. A Lei ci rivolgiamo con fiducia specialmente in questo mese
di ottobre, dedicato al Rosario e alle missioni. Maria Santissima, Regina delle
missioni, prega per noi!
© Copyright 2003 -
Libreria Editrice Vaticana
Copyright © Dicastero per
la Comunicazione - Libreria Editrice Vaticana
Kirchenfenster
in der Pfarrkirche Liesing (Wien 23) gestaltet von Martin Häusle. selbst
fotografiert im März 2007
Den hellige Josef
Freinademetz (1852-1908)
Minnedag: 28.
januar
Den hellige Josef
Freinademetz ble født den 15. april 1852 i Oies/Pedraces, en liten landsby på
fem hus i menigheten Abtei (kalt Bodia) i Gadertal (Val Badia) i regionen Øvre
Adige i De dolomittiske alpene i Sør-Tyrol i Østerrike (nå Italia). Hans
etternavn betyr «halvveis opp i fjellet» på den lokale retoromanske dialekten
Ladino. Hans foreldre John Mattias (også kalt Giovanmatia) Freinademetz og Anna
Maria Scottvalgiarei var hardt arbeidende småbønder, og de fikk gutten døpt
bare noen timer etter fødselen i kirken St. Leonhard. Han ble fermet som
toåring den 11. juli 1854. Han var den fjerde av deres tretten barn, hvorav
fire døde som spedbarn. Josef, som var kjent under den diminutive dialektformen
Seppl og blant venner som «Ujoep», gikk på den lokale skolen med Ladino som
undervisningsspråk fra han var seks til han var ti år.
Åpenbart var han en svært
gløgg gutt, og han ble tatt hånd om av en vever ved navn Matthias Thaler, som i
1862 tok ham med til katedralbyen Brixen/Bressanone og skrev ham inn på en
tyskspråklig grunnskole der for å lære «ordentlig tysk». Han overtalte flere
vennlige kvinner til å sørge for kost og losji for gutten. Etter to år flyttet
han til den keiserlige latinskolen som ble drevet av korherrene fra Neustift,
mens han fikk losji på gutteseminaret Kassianeum. Fra latinskolen fikk han et
stipend til korskolen ved katedralen, hvor han sang solo.
Raskt tilegnet han seg
latin, italiensk og litt fransk i tillegg til tysken, og han fullførte skolen
med utmerkelse i 1872. Han begynte straks på bispedømmets seminar, hvor han
gikk i fire år. Den gang hersket fyrstebiskop Vinzenz Gasser, som den salige pave Pius IX (1846-78)
på Første Vatikankonsil hadde kalt en «konsilets søyle». Josef ble presteviet
den 25. juli 1875 i seminarkirken zum Heiligen Kreuz i Brixen. Den 5. august
feiret han sin første messe på hjemstedet.
Hans første utnevnelse
var den 29. september 1876 til prest og folkeskolelærer i sognet St. Martin i
Gadertal, tolv kilometer fra hjembyen, og der gjorde han seg snart bemerket for
sin uuttømmelige vennlighet og kvaliteten på sine prekener og sin undervisning.
Men han fant livet der for enkelt, og allerede på seminaret hadde han begynt å
tenke alvorlig på utenlandsmisjonen som levemåte. I bispedømmets meldingsblad
fant han plutselig en artikkel om det nylig åpnede misjonshuset i Steyl i
Nederland, og da tanken på misjonen ikke forlot ham, ba han om foreldrenes
tillatelse til å verve seg som misjonær. Morens reaksjon var: «Så langt
unna - og hvis de dreper deg, hedningene...».
Han skrev til den
hellige Arnold
Janssen, som kom til Bressanone for å treffe ham da han var på vei til
Roma. Josef ble ikke umiddelbart begeistret for den nøkterne nordtyskeren, som
imidlertid straks skaffet tillatelse fra biskopen til å ta ham med til Steyl.
Den august 1878 tok han farvel med sin menighet, og den 27. august kom han til
Steyl og gikk inn i kongregasjonen Arnold Janssen hadde grunnlagt, «Det
guddommelige ords selskap» (Societas Verbi Divini - SVD), som kalles
Steyler Misjonsselskap, Steyler-misjonærer eller Verbitter. I Steyl fant han
forholdene kaotiske, men atmosfæren var full av entusiasme. Han skrev: «Å bli
misjonær er ikke et offer jeg gjør til Gud. Det er en nåde han gir meg!»
Sent på høsten ble det
bestemt at kongregasjonens første misjonsland skulle bli Kina, og Josef begynte
å lære kinesisk. Den 2. mars 1879 var Arnold Janssen i stand til å utstyre de
to første ordensprestene med misjonskorset og sende dem til Kina: Josef
Freinademetz og Johann Baptist von Anzer. De skulle assistere biskop Raimondi i
Hong Kong, som var den som først hadde oppmuntret Arnold til å grunnlegge et
misjonsseminar. Ved deres avreise holdt Arnold en preken hvor han fortalte de
to at de ikke visste hva som ventet dem i Kina, men han oppmuntret dem til å
«møte den ukjente fremtiden med tillit. I denne mørke natten vil dere gå hånd i
hånd med en kjærlig Gud, og våre bønner vil følge dere».
Keiser Franz Josef av
Østerrike ble bedt om å dekke reisekostnadene til Kina, og han gikk med på å
betale en del av dem. De to misjonærene dro via Kaldenkirchen og Abtei, hvor
Josef traff sine foreldre og søsken for siste gang, til Roma, hvor de mottok
pave Leo XIIIs (1878-1903) velsignelse på veien. De la den 15. mars ut fra
Ancona på et dampskip og nådde Hong Kong den 20. april 1879.
Biskop Raimondi ville
gjøre p. Josef til leder for misjonen, slik at han senere skulle bli biskop der
når misjonen ble autonom, men Josef knelte ned for ham og tryglet om å få
slippe dette oppdraget, og han nektet å forlate rommet før biskopen hadde
innvilget hans bønn. Dermed var det p. Anzer som i stedet ble lederen. I Hong
Kong studerte de først Kinas språk og kultur. Josef hadde studert kinesisk i
Nederland, men fant ut at han måtte begynne på nytt og lære en annen dialekt.
Biskop Raimondi sendte
først Josef til Paikung, en liten misjonsstasjon på halvøya Kowloon. Han fikk
et nytt lokalt navn: Fu Shenfu. Fu betyr lykke og Shenfu betyr prest. Anzer
forhandlet med biskop Cosi av Shantung (i dag: Shandong) om et eget
misjonsterritorium for verbittene, og i mai 1881 fikk de et eget område i
Sør-Shantung i det nordlige Kina, selv om det forble under bispedømmets
kontroll. Josef sluttet seg til ham der etter en hard reise, bare for å finne
at han på nytt måtte lære fra bunnen en ny dialekt som ble forstått i det
området.
Den opprinnelige
jesuittmisjonen som var startet av Adam Schall i 1622, hadde ved forfølgelser
blitt redusert til 158 katolikker av provinsens tolv millioner innbyggere. De
fleste av dem bodde nær landsbyen Puoli, hvor de kom i mars 1882. De to
misjonærene satte i gang byggingen av et kapell der, og to andre sluttet seg
til dem. De delte oppgavene mellom seg, og Josef tilbrakte det meste av tiden
som omvandrende predikant. Han gikk i kinesiske klær og ble glad i bøndene, som
han hovedsakelig forkynte for. Han holdt seg unna overklassen med sine
konkubiner og opiumsavhengighet, i motsetning til tidligere misjonsfremstøt.
Josef fant at det var stor interesse for utlendinger, men liten vilje til å
holde fast ved en ny tro. Men han fortsatte, og antallet katekumener økte
gradvis. I 1888 hadde han tusen stykker spredt over tretti landsbyer og kunne
skrive en rapport fra sin misjon med tittelen «Nådens triumf». Innen fire år
behersket han kinesisk godt nok til å trykke et bind med prekener på kinesisk
som en hjelp for nye misjonærer.
Periodiske lokale
forfølgelser varierte i intensitet, hovedsakelig avhengig av holdningen til den
lokale mandarinen. Mange kinesere var sterkt imot misjonærene og deres
konvertitter, på grunn av det onde som utenlandske soldater og diplomater hadde
gjort mot dem. Andre så sin egen myndighet og Kinas tradisjonelle religion
truet. Andre var rett og slett opportunister som så sitt snitt til å plyndre de
kristnes eiendommer. Kristne ble anklaget for å være en hemmelig sekt, ofte
slått og drevet fra sine misjoner. Også Josef ble ofte utsatt for angrep. En
gang ble han og hans følgesvenner angrepet av en opphisset mobb og nesten slått
i hjel på et sted som het Tsaohsien. Men da Josef lå blødende og hjelpeløs på
bakken, begynte han å fortelle sine angripere om den vidunderlige religionen
han var kommet for å tilby dem. Den ene etter den andre lyttet, roet seg ned og
trakk seg tilbake. Slike ting gjorde inntrykk både på de nye kristne og på
deres fiender.
Alle utenlandske
misjonærer var den gangen under fransk beskyttelse og deres stilling forverret
seg da det brøt ut krig mellom Frankrike og Kina. I 1890 tok Tyskland på seg
ansvaret for å beskytte dem, men ikke før 15 kristne ble drept i Buoliang, som
tilhørte misjonsområdet Sør-Shantung. I tillegg ble mange såret og mange flere
tvunget til å flykte fra sine hjem da en lokal tjenestemann bestemte seg for å
utrydde «europeernes religion».
Da Anzer i 1884 ble kalt tilbake
til et generalkapittel i Steyl, utnevnte han Josef til administrator for
misjonen i Sør-Shantung. Dette betydde at han måtte tilbringe det meste av
tiden i Puoli. Julen 1885 fikk han høre at Anzer var blitt bispeviet, og da han
i 1886 vendte tilbake til Puoli i en storslått prosesjon, utnevnte han Josef
til provikar og superior for flere distrikter. Den 15. august 1886 avla han
sine evige løfter. Han begynte igjen å reise rundt til sine elskede landsbyer
en stund, men hans arbeid skiftet gradvis over fra misjon i første linje til å
oppmuntre de andre misjonærene. Arnold Janssen utnevnte ham til «visitator», og
han besøkte alle medlemmene av selskapet i misjonen sommeren 1896.
Både Josef og biskop
Anzer så behovet for et innfødt presteskap og de startet å bygge et seminar.
Josef ble betrodd opplæringen av de eldste studentene i et seminar som ble
flyttet fra Puoli til det større senteret Tsining. De to første kinesiske
studentene ble presteviet i 1896. Det ble kjøpt en bygning som retretthus og
det ble innført en årlig retrett for alle misjonærer. I 1898 var Josef syk med
strupekatarr og hadde en begynnende tuberkulose på grunn av den harde
arbeidsbyrden og andre prøvelser. Så etter at biskopen og de andre prestene
insisterte, ble han sendt til Japan for å hvile med håp om at han ville
gjenvinne helsen. Han returnerte til Kina noe restituert, men ikke fullstendig
helbredet.
Kinesisk hat mot
utlendinger kokte over mot slutten av 1800-tallet, og krigen mellom Kina og
Japan i 1894 førte til nye forstyrrelser, og de to verbittprestene Franz Nies
og Richard Henle ble drept av det hemmelige «Big Knife Society» i Li Chia
Chuang. Tyverier, angrep og mord fant sted, og mange av de nye kristne led
martyrdøden. Tyskland, Frankrike og Russland benyttet urolighetene til å sikre
seg større områder i landet. Omfattende forfølgelse, oppmuntret av keisermoren,
brøt ut ved Bokseropprøret i 1900, selv om Sør-Shantung slapp relativt lett
unna. Den kinesiske regjeringen arresterte mange utlendinger for å utvise dem.
Da verbittene ble kjørt i kjerrevogner mot havnebyen Tsingtao (Qingdao),
overtalte Josef kusken til å svinge inn på en sidevei. Der hoppet prestene av
og gjemte seg i åkeren. I det samme område fant de en stor gruppe kristne, og
de ba med dem hele natten. Noe senere ble deportasjonsordren trukket tilbake,
og den modige presten var i stand til å vende tilbake til sitt misjonsarbeid.
Men på grunn av den spente situasjonen avslo han invitasjonen fra Arnold
Janssen til å komme til Steyl og feire ordenens 25-årsjubileum.
Josef klarte å gjenskape
orden i Puoli. Han ble i 1900 utnevnt til førsteprovinsial for den kinesiske
provinsen av SVD for syv år, og fikk et ry for samvittighetsfull oppmerksomhet
til alle spørsmål som ble brakt til ham. Han var ansvarlig for det åndelige
livet til misjonærene i sin provins, så han bygde et nytt retretthus i Taikia.
Da bokseropprøret sluttet og vestliggjøringen begynte i Kina, ble kristne latt
i fred og antallet konvertitter økte. Josef skrev hjem: «Til tross for
forfølgelsene har vi hatt en innhøsting som aldri før».
Våren 1903 dro biskop
Anzer til Europa enda en gang og etterlot Josef som sin vikar. Han tok opp
residens i Yenchowfu. Dagen etter en audiens hos paven døde Anzer plutselig i
Roma. Det ble allment antatt at Josef ville bli utnevnt til hans etterfølger
som biskop, men han delte ikke dette synet - «en mitra passer ikke på en
treskalle» - og det ble da også en annen som ble utnevnt, p. A.
Henninghaus. I virkeligheten ønsket ikke Josef mer ansvar. Hans helse skrantet,
og hans spesielle varemerke av fromhet og ydmykhet ble best utøvd i direkte
kontakt med folket. Han skrev: «Jeg har blitt glad i kineserne, og jeg regner
Kina og dets folk og deres språk som mitt hjemland... Jeg ville dø for dem
tusen ganger... Jeg ønsker fortsatt å være kineser i himmelen».
I årene før sin død
betraktet Josef den økende vestliggjøringen av landet som den viktigste
trusselen mot misjonens suksess: «Den største svøpe for oss og for kineserne er
hordene av moralsk fordervede europeere uten noen religion som svermer over
hele Kina... Det er ingen tvil om at våre hedenske kinesere er hundre ganger
bedre enn disse menneskelige utskuddene».
Biskop Henninghaus dro til
Europa i 1907 og etterlot Josef som provinsial og administrator. Men som et
resultat av en årelang neglisjering av helsen ble han rammet av tuberkulose.
Imidlertid kunne han bo på en stor misjonsstasjon og dele sin misjonsglød med
yngre medlemmer. Hans overbevisning var at kjærlighet er det ene språket alle
forstår, og at misjonsarbeid i virkeligheten gjøres av Kristus som bruker
misjonærer som en gartner bruker en planteskje.
Så brøt det ut en
alvorlig tyfusepidemi, og Josefs plikter og sykebesøk slet ham ut, og han fikk
selv tyfus. På grunn av hans nedkjørte tilstand var datidens medisiner
nytteløse. Han visste at han var døende og ønsket døden velkommen. Men han
ønsket å bli gravlagt i kommunitetens kirkegård i Taikia, som var bispesetet.
Som vanlig ba han ingen om hjelp, men kjørte selv til landsbyen i en
eselkjerre. På veien stoppet han for å gi en siste instruksjon til de unge
kateketene. Han ba dem om å huske den store eksaminasjonen Gud ville gi dem på
slutten av deres liv. Deretter dro han videre til Taikia. Hans gamle venn,
broder Ulrich, som møtte ham der, husket senere hans ord: «Herfra fører veien
oppover». Få dager senere. etter utrettelig forkynnelse av Guds ord i rundt 30
år, døde han den 28. januar 1908 i Taikia [Taikiachwang] ved Sining i
Sør-Shantung. Han ble gravlagt ved Korsveiens tolvte stasjon, og hans grav ble
et valfartsmål for kristne. Ved hans død var antallet kristne i Sør-Shantung
steget fra 158 til rundt 46.000.
En folkelig bevegelse for
hans saligkåring startet i Tyrol rundt 1935. Josefs tidligere elev, kardinal
Thomas Tien Ken Sin SVD (1890-1967), skrev til sakens visepostulator i 1947:
«Av alle misjonærer i Kina vet jeg ikke av noen mer hellig enn pater
Freinademetz. Han var allting for alle mennesker». Den apostoliske prosessen
ble formelt åpnet den 22. juni 1951, og han ble saligkåret sammen med Arnold
Janssen den 19. oktober 1975 av pave Paul VI (1963-78).
Den 16. februar 1987 ble
den 24-årige japaneren Jun Yamada innlagt på sykehus i Nagoya, og han fikk
diagnosen akutt leukemi med en svulst i ryggraden. Den 13. mars ble hans
tilstand betraktet som håpløs, og man begynte allerede å gjøre seg tanker om
hans begravelse. En verbittpater som tidligere hadde vært hans lærer, begynte
da en bønnenovene til den salige Josef Freinademetz for å be om at hans
tidligere elev ble helbredet. En annen prest fra samme orden feiret gjentatte
ganger messe med samme intensjon.
Den 17. mars bedret
mannens tilstand seg, den 19. mars fikk han bevisstheten tilbake og den 10.
april viste prøver at kreften var fullstendig forsvunnet. Han fikk imidlertid
en infeksjon på grunn av kroppens manglende motstandskraft, men fra juli fikk
han gradvis kreftene tilbake, og den 30. september ble han utskrevet fra
sykehuset som en frisk mann. Tilfellet ble undersøkt på bispedømmenivå, og den
10. desember 2002 slo legekommisjonen i Vatikanet fast at helbredelsen var
rask, fullstendig, varig og vitenskapelig uforklarlig. Den 20. desember 2002
undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som
slo fast at denne helbredelsen var et mirakel på den salige Josef Freinademetz'
forbønn.
Han ble helligkåret
sammen med Arnold Janssen og Daniel Comboni den 5. oktober 2003 av
pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 28.
januar. Hos verbittene og i bispedømmene Innsbruck og Wien minnes han den 29.
januar. 2. mars nevnes også som en minnedag.
Se en side med portretter
og bilder.
Se en side med bilder.
Se en rikt illustrert
side med biografisk
materiale.
Kilder:
Attwater/Cumming, Butler (I), Schauber/Schindler, Index99, Patron Saints SQPN,
Bautz, Heiligenlexikon, Abbaye Saint-Benoît, vatican.va, svd.org, svdchina.org,
china1900.info, steyler.de, steyler.nl, education.vsnl.com, catholicmission.org,
freinademetz/Pressemappe, freinademetz/Ausstellung - Kompilasjon og
oversettelse: p. Per Einar Odden -
Sist oppdatert: 2003-10-07 14:06
SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/jfreinad
Voir aussi : https://www.nlvn.net/saints/joseph-index.htm
http://www.divineword.org/assets/1/AssetManager/AJSC-Freinademetz%20Reflections.pdf
http://www.fundacion-fushenfu-ecu.org/our-patron
