Bienheureux Boniface de Savoie
Confesseur (+1270)
Il appartenait à la Maison de Savoie, mais préférait la Maison de Dieu. C'est pourquoi il entra dans l'Ordre des Chartreux. Il voulait vivre ignoré, mais il fut remarqué par le pape Innocent IV qui, de passage à Lyon, le fit nommer archevêque de Cantorbery. Il fut même, un temps, régent du Royaume d'Angleterre.
Martyrologe romain
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/6078/Bienheureux-Boniface-de-Savoie.html
Bienheureux Boniface de
Savoie
Né en 1207, Boniface
était le fils du comte de Savoie.
Destiné à une carrière
ecclésiastique, il entra dans l'Ordre des Chartreux. Il voulait vivre
comme un simple moine, mais il fut nommé prieur de l'abbaye de Nantua. Il
démissionna pour revenir à la Grande Chartreuse, mais fut alors choisi comme
évêque de Belley en 1232, âgé d'à peine 25 ans, et alors qu'il n'était pas
encore prêtre. Le pape Grégoire IX confirma cependant ce choix, et il fut
ordonné prêtre et évêque. En 1239, il devint administrateur du diocèse de
Valence.
Sa nièce avait épousé
Henri III Plantagenêt, roi d'Angleterre ; comme ce souverain avait confiance en
lui, Boniface fut nommé archevêque de Cantorbery en 1244. Il fut même, un
temps, régent du Royaume d'Angleterre.
Atteint d'une grave
maladie, il revint mourir en Savoie en 1270 et fut inhumé à l'abbaye de
Hautecombe, nécropole de la Maison de Savoie.
Béatifié en 1839, il est
fêté le 14 juillet.
Blessed Boniface of
Canterbury
Also known as
Boniface of Savoy
13
March on some calendars
4 July on
some calendars
Profile
Born to the nobility,
member of the ducal House
of Savoy. Eleventh child of Count Thomas
of Savoy. Brother of Queen Beatrix
of Savoy. Uncle of Queen Eleanor
of England.
Carthusian monk at
the Grande Chartreuse. Prior of
the monastery in
Natua, France. Bishop of Belley, France in 1233.
Chosen archbishop of Canterbury, England by Pope Innocent
IV in 1243.
Attended the Council of Lyon in 1245.
He revised the court,
eliminated unnecessary offices in the archdiocese,
and worked to get the nearly bankrupt diocese back
to fiscal health. Tried to reduce royal meddling in the Church’s internal
affairs and control of its appointments.
Tried to implement reforms
in a number of the monasteries in
his diocese,
but many refused to recognize him or permit his visits. Some of the disputes
actually led to violence, and he was forced to excommunicate some clerics to
force compliance. Others, however, welcomed his reform efforts, and were
impressed with his personal piety, his charity,
and his simple lifestyle. In 1258 he
was chosen the leader of a group of king‘s
counselors who represented the interests of the English barons
against the king.
In May 1261 he
called a council at Lambeth castle which led to declarations explaining that
the Church had the right to oppose worldly forces and intervention.
However, Pope Urban
IV needed the support of King Henry
and refused to ratify these decrees.
Boniface went into
voluntary exile in France from 1262 to 1266,
administering his archdiocese as
best he could from across the Channel, and continued to oppose Henry’s
unilateral appointments to ecclesiastical offices and his taxation of Church
property. But he sided with the king on
other matters, especially when the barons resorted to civil war. Briefly served
as regent of England,
and accompanied the king on
diplomatic trips to France. Died while
trying to settle family business and end feuds between family factions.
Later English historians complained
of his excessive involvement in worldly politics and his family affairs, and he
was far more appreciated by those who knew him in France.
Born
c.1207 near
Sainte-Hélène-du-Luc in the Savoy region of modern France
18
July 1270 at
the Sainte-Hélène des Milliere castle in Hautecombe, Savoy, France of
natural causes
body found incorrupt in
mid-16th
century
7
September 1838 by Pope Gregory
XVI (cultus
confirmed)
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
images
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites
en français
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
“Blessed Boniface of
Canterbury“. CatholicSaints.Info. 4 July 2021. Web. 5 June 2024.
<https://catholicsaints.info/blessed-boniface-of-canterbury/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-boniface-of-canterbury/
Book of Saints –
Boniface – 13 March
Article
BONIFACE (Blessed) Bishop
(March 13) (13th century) A member of the Ducal House of Savoy, who became a
Carthusian monk and Prior of one of the houses of his Order, whence, so great
was the fame of his sanctity, he was, at the request of King Henry III of
England, by the Pope raised to the See of Canterbury in succession to Saint
Edmund. He died while on a visit to his native country, and was buried in the
Ducal vault at Hautecombe (A.D. 1270). Three centuries later his body was found
to be still incorrupt. His cultus was authorised by Pope Gregory XVI in the
nineteenth century.
MLA
Citation
Monks of Ramsgate.
“Boniface”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info. 5
September 2012.
Web. 5 June 2024.
<http://catholicsaints.info/book-of-saints-boniface-13-march/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-boniface-13-march/
.jpg)
Bonifác
Savojský, Histoire généalogique de la royale Maison de Savoie, Svazek 1, 1658
Boniface of Savoy
Forty-sixth Archbishop of Canterbury and son
of Thomas, Count of Savoy, date of birth
uncertain; d. in Savoy,
14 July, 1270. While yet a child he became a Carthusian. In 1234, as
sub-deacon, he was elected Bishop of Belley in Burgundy: and, in 1241,
administered the Diocese
of Valence. His connection with the royal house of England secured his
promotion to the primacy. The Queen of Henry III was Eleanor, daughter of
Berengar, Count of Provence, and Beatrice of Savoy. This Beatrice was
the sister of the future archbishop. When St.
Edmund died, in 1241, the Queen's uncle was elected. But Gregory IX and Celestine IV dying
unexpectedly, it was not until the end of 1243 that the new Pope, Innocent IV, was able to
confirm his election. In the following year Boniface went to England for the
first time. He found his see in debt. The heavy taxation
during the sequestration in St. Edmund's primacy had severely burdened its
already slender resources. Therefore his first act was to make every economy,
abolishing all sinecures and unnecessary offices connected with the archbishopric. He
ordered the tenants and clergy to
contribute towards the liquidation of the debt.
In 1244 he set out for
the Council of Lyons, where he was consecrated (15
January, 1245) by the pope.
His brother Philip, afterwards Count of Savoy, although
not consecrated,
held the archbishopric of Lyons and was in
command of the papal troops.
During the sitting of the council Boniface held a commission under him. He
obtained from the pope the
grant of the first-fruits of
all vacant benefices in
the Province of Canterbury during
seven years, and his claim to levy a contribution from the whole province to
meet the debt of
the metropolitan see was allowed. In
1249 he returned to England and
was enthroned with
great pomp at Canterbury on All Saints' Day.
The archbishop then
began a personal visitation of his diocese, correcting
abuses and levying fines. But, on extending his visitation to the dioceses of his
suffragans, resistance was offered to him. In London the Dean and
Canons of St. Paul's protested that the Bishop of London was their
visitor and appealed. They were promptly excommunicated. On the
following day the archbishop visited
the Priory of St. Bartholomew. He was met by the sub-prior and brethren, who
welcomed him as a prelate but
not as a visitor. Like the clergy of St. Paul's
they represented that they had their own bishop and would
not submit to other jurisdiction without
permission from him. The archbishop was so
incensed that he felled the venerable sub-prior to the earth. This was more
than the Londoners could stand from a foreigner, even were he their archbishop. They fell
upon him, his vestments were torn in the struggle, and the coat of mail worn
beneath them disclosed. He was rescued by his bodyguard and escaped by barge to
Lambeth, where he proceeded to excommunicate the clergy of St.
Bartholomew's and the Bishop of London.
He then announced his
intention of holding a visitation at St. Albans. The
suffragans met and resolved to resist him. The clergy of the
province levied a tax upon themselves in order to proceed against him at Rome. Learning of these
things he promptly set out for the Roman court. The result was a compromise,
the pope confirming
the right of visitation, but restricting its use. Godwin says of him that
Boniface did three worthy things: he paid off a debt of 22,000
marks; he built and endowed the hospital at
Maidstone; and he finished the great hall of the archbishop's palace.
Pope Gregory XVI, at
the suit of
Charles Albert of Savoy, King of Sardinia (1831-49),
approved the cult of Boniface, Archbishop of Canterbury, as ab
immemorabili.
Sources
STRICKLAND, Ricerche
storiche sopra il b. Bonifacio di Savoia in Miscell. stor. Ital. (1895), I,
349-432; GODWIN, De Præsulibus Angliæ ; GUICHERON, Histoire généalogique de la
royale maison de Savoie ; HOOK, Lives of the Archbishops of Canterbury ; LUARD,
Annales; RYMER, Fædera ; MATTHEW PARIS, Letters of Grosseteste ; Letters of Adam
de Marisco.
Aveling,
Francis. "Boniface of Savoy." The Catholic Encyclopedia. Vol.
2. New York: Robert Appleton
Company, 1907. <http://www.newadvent.org/cathen/02672a.htm>.
Transcription. This
article was transcribed for New Advent by Gerald Rossi.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. 1907. Remy Lafort, S.T.D., Censor. Imprimatur. +John
M. Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2023 by Kevin Knight.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
The Tomb of Boniface de Savoie at Hautecombe Abbey
BONIFACE de Savoie (Château
de Sainte-Hélène du Lac [1206]-Château de Sainte-Hélène-des-Millières 14 Jul
1270, bur Abbaye de Hautecombe). A charter dated 1224 records an
agreement between "Thomæ com. Sabaud " and the bishop of Sion,
witnessed by "ipse Thomas comes, Amedeus primogenitus illius, Comitissa
uxor Thomæ, eorum quatuor filii clerici…Willelmus, Thomas, Petrus et Bonifacius"[434]. Europäische Stammtafeln[435] shows two sons of Comte Thomas I
both named Boniface, the second being "prior at Nantua". As in
the case of his other supposed brothers with duplicate names, it is likely that
the references are to the same person. The absence of a second Boniface
in the 26 Jun 1248 testament of his supposed brother Thomas de Savoie[436] provides a good indication that
this is correct. In addition, the 1224 agreement between his supposed
father and the Bishop of Sion refers to "four clerical sons", whereas
the second Boniface would have been a fifth. "M. comitissa Sabaudie
et marchisa in Ytalia et…Amedeus, Aymo, W. electus Valentinus, Thomas, Petrus,
Bonifacius et Philippus filii Thome Comitis Sab. et marchionis in Ytalia"
confirmed donations to Hautecombe abbey by charter dated 26 Feb 1231[437]. The Chronicle of Alberic de
Trois-Fontaines records that "unus filiorum comitis Thome de Sabaudia"
was elected bishop of Belley in 1232 after the death of Bishop Bernard but does
not name him[438]. Administrator of the bishopric
of Belley 1234. Along with his brothers, he established himself at the
English court soon after the marriage in 1236 of his niece Eléonore de Provence
to Henry III King of England. "Amedeus comes Sabaudie et in Italie
marchio…cum…genetrice sua et fratribus suis B. Bellicensi Electo et Philippo
Metensi Primicerio" granted "villam S. Mauritii de Chablaisio"
{Saint-Maurice de Chablais} to "soror illorum Margareta comitissa de
Kiborch" by charter dated 24 Feb 1240[439]. He was confirmed as Archbishop
of Canterbury, Primate of England, in 1243, consecrated in 1244 at Lyon by the
Pope[440]. Bishop of Durham. The
testament of "Beatricis relictæ Raimundi Berengarii comitis Provinciæ",
dated 14 Jan 1264, confirms her previous testaments appointing "…fratrum
suorum Bonifacii archiepiscopi Cantuar. et Petri comitis Sabaudiæ" as her
heirs[441]. The testament of "Bonifacius
archiepiscopus Cantuarensis", dated 11 Oct 1264, chose burial "infra
ecclesiam Christi Cantuar" if he died in England and "Pontiniacum"
if he died elsewhere overseas and if he died "circa Montem Cinisium…apud
Altam Combam", made bequests to "sorori
suæ comitissæ Provinciæ…sorori suæ alteræ comitissæ de Quiborc…fratri suo Dom.
P. comiti Sabaudiæ…fratri suo Philippo elect. Lugdun…filios fratris testatoris
Thomæ comitis" as well as to numerous religious foundations[442]. The Continuator of Florence of
Worcester records the death "XV Kal Aug apud Baleys" of "Bonifacius Cantuarensis archiepiscopus"[443]. The necrology of La Cour-Dieu
records the death “XV Kal Aug” of “Bonifacius Cantuarensis archiepiscopus,
monachus”[444]. He was beatified in 1838.
COMTES de
SAVOIE et de MAURIENNE 1060-1417 - BONIFACE de Savoie, su fmg.ac,
Foundation for Medieval Genealogy.
SOURCE : https://fmg.ac/Projects/MedLands/SAVOY.htm#Beatrixdied1266
The
nineteenth century tomb of Boniface de Savoie at the Abbaye d’Hautecombe
Beato Bonifacio di Savoia Monaco
certosino e arcivescovo di Canterbury
Sainte-Hélène-du-Lac,
Savoia, 1207 - 4 luglio 1270
Emblema: Bastone
pastorale
Martirologio
Romano: Nel monastero di Hautecombe presso il lago di Bourget nella
Savoia, in Francia, deposizione del beato Bonifacio, vescovo, che, di stirpe
regale, si ritirò dapprima presso i Certosini e, elevato poi alla sede di
Belley ed infine a quella di Canterbury, si dedicò con assiduità alla cura del
suo gregge.
Undicesimo dei figli del
conte Tommaso I di Savoia e di Margherita di Ginevra, Bonifacio nacque nel 1207
nel castello di Sainte-Hélène-du-Lac in Savoia. Nonostante il suo temperamento
fosse forte e focoso, era tuttavia portato alla pietà, perciò il padre favorì
tale vocazione, quindi entrò nella Grande Certosa di Grenoble, dove si distinse
subito per la sua spiritualità.
Non ancora professo fu
eletto priore dei Certosini di Nantua e nel 1232, a 25 anni, ancora suddiacono,
fu eletto Vescovo di Belley dai canonici della Cattedrale; alla morte del
fratello Guglielmo, che era Vescovo di Valenza, Bonifacio amministrò anche quella
diocesi fino al 1242. Per interessamento della nipote Eleonora, moglie di
Enrico III d’Inghilterra, venne eletto Arcivescovo di Canterbury, succedendo a
sant’Edmondo Rich. Venne consacrato Vescovo il 15 gennaio 1245 da Papa
Innocenzo IV, durante il Concilio di Lione, ottenendo anche benefici economici
per risanare i bilanci della sede di Canterbury. Prese possesso pieno della
diocesi inglese il 1° novembre 1249, iniziando subito la visita generale della
diocesi e della provincia ecclesiastica, sostenendo lunghe lotte per reprimere
gli abusi del clero. E giunse a scomunicare il decano ed il clero della chiesa
di San Paolo di Londra, poiché volevano riconoscere l’autorità ecclesiastica
soltanto nel Vescovo di Londra. Stessa resistenza ricevette al Priorato di San
Bartolomeo. Un giorno, Bonifacio, dopo uno scontro con il vecchio vice priore,
venne aggredito dal furore dei londinesi, che gli strapparono le vesti,
accusandolo pure di trasferire in Francia i redditi dei benefici inglesi.
Bonifacio riuscì a fuggire in barca sul Tamigi, rifugiandosi a Lambeth, da dove
scomunicò sia il clero di San Bartolomeo che il Vescovo di Londra. In seguito
si recò a Roma per appellarsi al Papa e qui fu raggiunto un compromesso:
vennero confermati i diritti della visita pastorale del Vescovo di Canterbury.
Tornò in Inghilterra nel 1252 e si unì con i baroni ribelli a Re Enrico III,
che costrinsero il sovrano a giurare di osservare i patti della «Magna Charta».
Proseguì poi la sua opera in difesa dei diritti della Chiesa in Inghilterra,
convocando anche un Concilio nel 1258 a Merton.
Un’intensa vita a
servizio della Chiesa di Roma fra diplomazie e scontri aperti lo condussero a
dissociarsi dai baroni per passare al sostegno del sovrano d’Inghilterra. Ma,
quando iniziò la guerra civile, nel 1262 fuggì dall’Inghilterra, riparando in
Francia per poi ritornare dopo la vittoria di Enrico III. Verso la fine della
vita, nel 1268, accompagnò alla crociata Edoardo, figlio del Re, ma stremato
dalle fatiche si spense il 4 luglio 1270 nel suo castello Sainte-Hélène-du-Lac
e fu sepolto nell’abbazia cistercense di Hautecombe sul lago di Bourget, dove
riposa tuttora in un sarcofago, dietro l’altare maggiore, dove si trova anche
il Beato Umberto III e qui, nel 1440 gli fu eretto un monumento di bronzo,
opera dello scultore Enrico di Colonia, poi distrutto dall’odio antimonarchico
e anticristiano della Rivoluzione Francese. Papa Gregorio XVI il 1° settembre
1838 approvò il suo culto per l’Ordine dei Certosini e per la Diocesi di
Chambéry.
Nel Martirologio la festa
del Beato Bonifacio è indicata al 4 luglio.
Deus, qui in Ecclesia tua
per beátum Bonifacium
Confessorem atque Pontificem
mirábilis caritátis ac
pastorális sollecitúdinis
exémplainstauráre
dignátus es:
ejus méritis concéde;
ut ad animárum salútem
júgiter inténti,
veram felicitátem
cónsequi mereámur.
Per Dominum nostrum Jesum
Christum Filium tuum.
Qui tecum vivit et regnat
in unitate Spiritus
Sancti Deus,
per omnia saecula
saeculorum.
Amen.
Autore: Cristina Siccardi
Fonte: Europa
Cristiana
Undicesimo dei figli del
conte Tommaso I di Savoia e di Margherita di Ginevra, Bonifacio nacque nel 1207
nel castello di Sainte-Hélène-du-Lac in Savoia.
Benché di carattere forte
e focoso, era tuttavia portato alla pietà, il padre volle favorire questa
inclinazione indirizzandolo alla vita ecclesiastica, pertanto Bonifacio
seguendo la volontà paterna, entrò nella Grande Certosa di Grenoble, dove si
distinse subito per la sua spiritualità.
Non ancora professo fu
eletto priore per breve tempo di Nantua e nel 1232, a 25 anni ancora
suddiacono, fu eletto vescovo di Belley, dai canonici della cattedrale, i quali
desideravano come capo della loro Chiesa, una persona di illustre casato e di
grande importanza; alla morte del fratello Guglielmo, che era vescovo di
Valenza, Bonifacio amministrò anche quella diocesi fino al 1242.
Per interessamento della
nipote Eleonora sposa di Enrico III d’Inghilterra, venne eletto arcivescovo di
Canterbury, succedendo a s. Edmondo Rich; per la morte a breve distanza di due
pontefici, la sua carica fu confermata solo il 17 settembre 1243, da papa
Innocenzo IV.
L’anno successivo arrivò
per la prima volta in Inghilterra, dove fu ordinato diacono e sacerdote dal
vescovo di Worchester, erano procedure consentite in quell’epoca e constatando
che il re aveva causato alla sede arcivescovile enormi debiti con le sue esose
tasse, egli subito si oppose con energia, ottenendo pieno successo.
Venne consacrato vescovo
il 15 gennaio 1245 da papa Innocenzo IV, durante il Concilio di Lione,
ottenendo anche benefici economici per risanare i bilanci della sede di
Canterbury. Prese possesso pieno della diocesi inglese il 1° novembre 1249,
iniziando subito la visita generale della diocesi e della provincia
ecclesiastica, sostenendo lunghe lotte per reprimere gli abusi del clero.
Scomunicò il decano ed il
clero della chiesa di S. Paolo di Londra, perché non volevano riconoscere la
sua autorità e la sua visita, perché per loro il visitatore era il vescovo di
Londra. Stessa resistenza ricevette al priorato di S. Bartolomeo, che non
volevano riconoscere altra autorità, se non quella del vescovo di Londra,
Bonifacio in un accesso d’ira scaraventò a terra il vecchio vice priore,
scatenando contro di lui il furore dei londinesi che lo aggredirono
strappandogli le vesti, accusandolo anche di trasferire in Francia i redditi
dei benefici inglesi.
Liberato dalla sua
guardia, Bonifacio fuggì in barca sul Tamigi, rifugiandosi a Lambeth, da dove
scomunicò il clero di S. Bartolomeo e il vescovo di Londra. Anche a S. Albano
si rafforzò la resistenza del clero, che si rifiutò di pagare le tasse
appellandosi a Roma.
Anche Bonifacio si
rivolse al papa, recandosi a Roma dove si raggiunse un compromesso, vennero
confermati i diritti della visita pastorale ma restringendone l’uso. Tornò in
Inghilterra nel 1252 e si unì con i baroni ribelli al re Enrico III
(1207-1272), che costrinsero il sovrano a giurare di osservare i patti della
“Magna Charta”, sottoscritti dal padre Giovanni senza Terra ed i notabili del
regno.
Nel 1256 Bonifacio si
recò a Torino, per ottenere la libertà del fratello Tommaso II prigioniero dei
torinesi; proseguì la sua opera in difesa dei diritti della Chiesa in
Inghilterra, convocando anche un Concilio nel 1258 a Merton.
In seguito si staccò dai
turbolenti baroni e passò dalla parte del re, fu costretto anche a fuggire
dall’Inghilterra nel 1262, quando iniziò la guerra civile, riparando in Francia.
Dopo tre anni a seguito
della vittoria di Enrico III, poté ritornare in Inghilterra; lasciò l’isola per
l’ultima volta nel 1268 per accompagnare alla crociata Edoardo figlio di Enrico
III, ma stremato dalle fatiche si spense, durante il viaggio, il 4 luglio 1270,
nel suo castello natio di Sainte-Hélène in Savoia; venne sepolto nell’abbazia
cistercense di Hautecombe sul lago di Bourget, dove riposa tuttora.
Papa Gregorio XVI il 1°
settembre 1838, ne approvò il culto per l’Ordine dei Certosini e per la diocesi
di Chambéry.
Autore: Antonio
Borrelli
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/90543
Den salige Bonifatius av
Savoia (~1207-1270)
Minnedag: 14.
juli
Den salige Bonifatius ble
født rundt 1207 i Sainte-Hélène-du-Luc i Savoia (nå Frankrike). Han stammet fra
hertugfamilien i Savoia og var ellevte barn av grev Thomas av Savoia
(1189-1233) og sønnesønn av den salige grev Humbert III av
Savoia (1149-1188). Når det gjelder opplysninger om hans karakter og
gjerninger, er det to vidt forskjellige syn som har dominert fortellingene om
hans liv og karriere som erkebiskop av Canterbury, avhengig om historikerne har
bygd på savoiiske eller engelske kilder.
Samtidige savoiiske
skribenter nevner hans store fysiske skjønnhet – «Savoias Absalon» var et av
hans tilnavn – og priser hans store spekter av dåder og dyder, behandler ham
som en helgen og rettferdiggjør en langvarig kult. Engelske krøniker og senere
engelske historikere har på den andre side for det meste fordømt ham for hans
verdslige interesser, voldsomme temperament og generelle fiasko som erkebiskop
av Canterbury. Til og med i moderne verk beskrives han som «en av de mest
mislikte erkebiskoper av Canterbury noensinne» og «hovedsakelig en verdslig
skikkelse dominert av familiære bånd og interesser». Moderne hagiografer må trå
varsomt, men det synes som om Bonifatius ikke fortjener den negative dom han
har fått i England, selv om også den savoiiske tradisjonen har vært alt for
ukritisk.
Tidlig i livet ble
Bonifatius bestemt for en kirkelig karriere, og han ble som svært ung
karteuser (Ordo Cartusiensis – OCart) i Grande Chartreuse. Men etter
en tid forlot han klosteret «i tårer» av ukjente grunner. På et tidspunkt ble
han prior i klosteret i Nantua i det sørøstlige Frankrike, en stilling han
beholdt resten av livet. I 1232 utnevnte paven ham til prokurator av
bispedømmet Belley i Burgund, og året etter valgte domkapitlet ham til biskop
av Belley. Det kan godt ha vært denne utnevnelsen som fikk ham til å forlate
Chartreuse motvillig.
Syv år senere ble han
også utnevnt til prokurator av bispedømmet Valence, etter at broren Vilhelm
døde. Han innehadde dette bispedømmet til 1242. Han hadde ennå ikke mottatt
annet enn de lavere vielser, men en slik samling av kirkelige embeter av
medlemmer av høyadelen var ikke uvanlig på den tiden, og Bonifatius tok skritt
for å administrere dem ordentlig, og fikk ry for bestemt å stå fast på sine egne
og Kirkens rettigheter.
Bonifatius' søster var
Beatrix av Savoia, og hun giftet seg med grev Berengar av Provençe og fikk
datteren Eleanor av Provençe. Hun giftet seg med kong Henrik III av England
(1216-72), og Bonifatius var dermed onkel til den engelske dronningen. Denne
forbindelsen gjorde at da den hellige Edmund Rich,
erkebiskop av Canterbury, døde i 1241, ble Bonifatius valgt til hans
etterfølger. Omstendighetene rundt valget i domkapitlet i Canterbury er ikke
helt klare, men det er ingen tvil om at det helt eller delvis skyldtes
innflytelsen fra dronning Eleanor.
Kong Henrik III presset
på for å få valget av Bonifatius godkjent av paven. Denne godkjennelsen ble
gitt i 1243, og Bonifatius ankom til England året etter. Han ble viet til
diakon og prest av biskopen av Worcester. Han deltok på konsilet i Lyon i 1245,
hvor han den 15. januar 1245 ble konsekrert til erkebiskop av pave Innocent IV
(1243-54). Hans bror Filip, senere greve av Savoia, innehadde erkebispestolen i
Lyon, selv om han ikke var konsekrert og hadde kommandoen over de pavelige
troppene.
I 1249 vendte han tilbake
til England og ble satt på tronen i Canterbury med stor pomp og prakt på
Allehelgensdag. Uansett hva Henrik og Eleanor hadde håpet å oppnå med
utnevnelsen, burde de ha visst at denne uavhengige kirkemannen ville forsvare
sine rettigheter og utøve hele sin makt som leder for Kirken i England. Det
viktigste problemet som den nye erkebiskopen sto overfor, var økonomien. Hans
hellige forgjenger hadde etterlat erkebispestolen i en kritisk økonomisk
stilling med stor gjeld fordi han hadde lidd under stort inntektstap, og ikke
minst fordi han feiret en ødslig konsekrasjonsfest. Bonifatius kranglet med
sine suffraganbiskoper og kongen da han prøvde å samle inn penger for å betale
sin gjeld. I løpet av sin regjeringstid (1243-70) betalte han ned gjeld på
22.000 mark. Han avskaffet også en rekke unødvendige embeter i erkebispedømmet.
Den andre grunnen til
Bonifatius' upopularitet var hans kompromissløse krav på at han som metropolitt
hadde rett til å foreta visitasjoner i sine suffraganbiskopers bispedømmer,
inkludert en rekke klostre som hevdet eksempsjon (fritak) for biskoppelig
visitasjon. Hans motivasjon for visitasjonene var hans ønske om reform, og han
ble fulgt av omhyggelig utvalgte dominikaner- og fransiskanerbrødre. Han møtte
motstand fra domprosten og kapitlet i St. Paul's i London, prioren i klosteret
St. Bartolomeus i Smithfield og abbeden i St. Albans.
I følge Matteus Paris'
beretning var Bonifatius involvert i en slåsskamp i Smithfield, hvor han skal
ha slått subprioren i gulvet etter at han hadde nektet å motta Bonifatius som
visitator. En slåsskamp fulgte, og man merket seg at Bonifatius bar ringbrynje.
Denne historien har vært mye brukt for å vise Bonifatius' voldsomme temperament
og uhellige behandling av sine motstandere, men den er nesten sikkert en
ondsinnet fabrikasjon.
Men det oppsto virkelig
alvorlige krangler, og Bonifatius utstedte en rekke ekskommunikasjoner for å
prøve å tvinge gjennom sine krav, blant dem som ble ekskommunisert, var
biskopen av London. Appeller og motappeller til Roma fulgte, og mens Bonifatius
fikk tillatelse av paven til å fortsette sine visitasjoner, ble de begrenset i
omfatning, og han måtte trekke tilbake sine ekskommunikasjoner. På den andre
side, når han visiterte St. Albans i 1253, ble munkene imponert over hans
moderasjon og høflighet, i kontrast til oppførselen til andre utlendinger ved
Henrik IIIs hoff.
Det er også et faktum at
Bonifatius i hele tiden som erkebiskop opprettholdt et godt forhold til
kapitlet i Canterbury. Det bildet som dannes av ham ut fra kilder i Canterbury,
er positivt: «en mann av enkelhet, selv om han ikke var velutdannet, levde han
enkelt, ydmykt og kyskt, og var en svært sjenerøs hjelper for de fattige». I
tillegg til å betale forgjengerens gjeld, grunnla og utrustet han et hospital i
Maidstone og bygde den store hallen i sitt eget palass.
Erkebiskopen kranglet
også med kongen. Straks han kom til England i 1244, nektet han å stadfeste
kongens valg som biskop av Chichester og innsatte sin egen kandidat i stedet.
Dette var starten på hans kampanje for å befri Kirken for upassende kongelig
innblanding. De andre engelske biskopene kjempet det samme slaget, og sammen
forsøkte de å vinne beskyttelse for Kirkens rettigheter til gjengjeld for
betalinger til Henrik til hans planlagte korstog. Først gikk kongen med på det,
men biskopenes klager fortsatte, og uten å konsultere kongen kalte Bonifatius
sammen et møte for kirkeledere i 1257. Henrik reagerte sterkt og forbød
biskopene å delta, men møtet gikk etter planen. Bonifatius oppfordret biskopene
til å bruke åndelige våpen for å tvinge gjennom sine rettigheter, og på et nytt
møte året etter ble det vedtatt en rekke bestemmelser som trakk opp Kirkens
rettigheter og det korrekte forholdet mellom Kirken og myndighetene.
Mens denne krangelen
utviklet seg, var kongen også i stadig stigende grad involvert i disputter med
sine baroner, som krevde reform i regjeringen til gjengjeld for sin fortsatte
økonomiske støtte til kongens politikk. Det er nå klart at Bonifatius langt fra
var kongens redskap, men stilte seg på baronenes side mot Henrik, og da
parlamentet i Oxford i 1258 valgte et nytt Storråd for å gi råd til kongen, var
erkebiskopens dets nominelle leder.
Til slutt kalte han i mai
1261 sammen et provinsialkonsil til Lambeth, og han benyttet anledningen til å
gjenta biskopenes klager mot kongen. Møtet utstedte de berømte
Lambeth-konstitusjonene, som listet opp klagene og gjentok Kirkens rettigheter
mot verdslig innflytelse. Disse skulle bli Bonifatius' siste offisielle
lovgivning og «fokus for kontinuerlig konflikt om reformen i Kirken» i flere
århundrer. Henrik appellerte til paven mot dem og angrep bittert Bonifatius for
å tilrane seg kongen særlige forretter og for generell formasteligoppførsel, og
paven gikk i 1262 med på ikke å stadfeste konsilets dekreter, for Urban IV
(1261-64) trengte Henriks politiske støtte i sin konflikt med keiseren.
Dette nederlaget fikk
Bonifatius til å forlate England i 1262, siden det ikke virket å være noen måte
å reformere Kirken i England på så lenge kongen kunne utnevne uverdige biskoper
og blande seg inn i kirkelige saker. Han forble i frivillig eksil i Frankrike
til 1266, men fortsatte å utføre sine biskoppelige plikter. Hans konflikt med
kongen fortsatte også, og forholdet ble ikke bedre da en gruppe unge adelsmenn
invaderte erkebiskopens land, plyndret en rekke gods og kirker og mishandlet
noen av prestene. Bonifatius ekskommuniserte dem som var involvert, men de
påberopte seg kongelig beskyttelse – noen av dem var medlemmer av kongens råd.
Andre krangler skyldtes
at Bonifatius nektet å bekrefte kongelige kandidater til kirkelige embeter hvis
han mente at de var verdige, og konflikten fortsatte også om kongelig
skattleggelse av Kirken, selv når denne var godkjent av paven. Til tross for
disse kranglene var Bonifatius i disse årene en lojal støttespiller for kongen
mot Simon de Montfort og hans tilhengere, og hans tidligere støtte til baronene
mot kongen avtok da de startet en borgerkrig. Han opptrådte som regent når kong
Henrik III var ute av landet, fulgte ham på diplomatiske oppdrag til Frankrike
og forhandlet frem en fredelig løsning på en suksesjonsstrid i sitt hjemlige
Savoia.
I 1268 forlot Bonifatius
England med kongelig beskyttelsesbrev for reisen for å dra til Savoia. Han døde
den 18. juli 1270 på slottet Sainte-Hélène des Millières i Savoia, og han ble
gravlagt i cistercienserklosteret i Hautecombe. Han var en mann av stor
personlig dyd og sjenerøsitet overfor de fattige og trengende, og ble høyere
verdsatt av sine egne landsmenn enn av det engelske presteskapet.
Etter hans død vokste det
frem en lokal kult i Savoia, men den nådde aldri England. Karl Albert av
Savoia, konge av Sardinia (1831-49), klarte ved sine overtalelser å sørge for
at Bonifatius ble saligkåret den 7. september 1838 ved at hans kult «fra
uminnelige tider» (ab immemorabili) ble stadfestet av pave Gregor XVI
(1831-46). Hans minnedag er 14. juli, og den feires særlig i Savoia, Sardinia
og i karteuserordenen, men 13. mars nevnes også.
Kilder:
Attwater/Cumming, Farmer, Butler (VII), Benedictines, Delaney, Index99, KIR,
CE, Infocatho, santiebeati.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -
Opprettet: 2000-06-29 22:02 - Sist oppdatert: 2006-06-23 13:24
