Juande
Britto, Jesuit missionnay and pandarasamy in South India (XVIIth century. A
traditional picture
Saint Jean de
Britto, prêtre et martyr
Jésuite portugais, apôtre
des Indes Orientales où il donna le témoignage de sa foi par un cruel martyre
en 1693.
Saint Jean de Britto
Jésuite, missionnaire en
Inde (+ 1693)
Jésuite portugais, apôtre
des Indes Orientales où il donna le témoignage de sa foi par un cruel martyre.
St Jean de Brito est mort
au Maduré en Inde le 4 février 1693. Il a été canonisé par Pie XII en
1947.
(source: site
des Jésuites, province de France)
À Oriur dans le royaume
de Maravesi en Inde, l’an 1693, saint Jean de Brito, prêtre de la Compagnie de
Jésus et martyr. Imitant le mode de vie et l’habillement des ascètes du pays,
il convertit beaucoup à la foi chrétienne, mais arrêté et condamné à mort, il
reçut la couronne d’un glorieux martyre.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/564/Saint-Jean-de-Britto.html
4 février
Saints JEAN DE BRITO,
prêtre ;
LÉON MANGIN, prêtre, et
ses compagnons ;
Bx. RODOLPHE ACQUAVIVA,
prêtre,
et ses compagnons ;
FRANCOIS PACHECO,
CHARLES SPINOLA,
prêtres, et leurs
compagnons ;
JACQUES BERTHIEU,
prêtre :
Martyrs
Mémoire
(En France, mémoire
facultative du Bx. Jacques Berthieu, le 8 juin ; de Saint Léon Mangin et de ses
compagnons, le 19 juin. A Madagascar, mémoire du Bx. Jacques Berthieu, le 8
juin).
On fait aujourd'hui
mémoire de plusieurs martyrs de la Compagnie de Jésus qui donnèrent leur vie
pour la foi en divers pays de mission. Ce sont : Saint Jean de Brito (mort au
Maduré le 4 février 1693, canonisé par Pie XII en 1947) ; le bienheureux
Rodolphe Acquaviva et ses 4 compagnons (morts en Inde le 25 juillet 1583,
déclarés bienheureux par Léon XIII en 1893) ; les bienheureux François Pacheco
(mort le 20 juin 1626), Charles Spinola (mort le 10 septembre 1622) et leurs 31
compagnons (morts entre 1617 et 1632 ; tous, martyrisés au Japon, furent
déclarés bienheureux par Pie IX en 1867) ; le bienheureux Jacques Berthieu
(mort à Madagascar le 8 juin 1896, déclaré bienheureux par Paul VI en 1965).
Commun des martyrs (p.
237) ou des pasteurs (p. 260).
OFFICE DES LECTURES
DEUXIÈME LECTURE
Homélie du Pape Paul VI
Les martyrs ont offert à
Dieu le sacrifice de leur vie, poussés par le plus haut et le plus grand amour
Bien des choses ont été
dites ou écrites au sujet de ce mystère qu'est l'homme : l'immense pouvoir de
son génie qui lui permet de sonder les mystères de l'univers, de se soumettre
le monde de la matière et de l'utiliser pour ses buts personnels ; la grandeur
de son esprit et de son intelligence qui se manifeste en d'admirables œuvres
artistiques ou scientifiques ; ses victoires mais aussi ses malheurs. Mais ce
qui est le plus profondément inscrit en lui, comme le caractère propre de son
être, est sa puissance et sa capacité d'amour : celle-ci n'a pas de limite et
lui donne le pouvoir de se livrer par un amour plus fort que la mort et qui
dure éternellement.
L'expression d'un tel
amour et son signe le plus élevé peuvent être trouvés dans le martyre des
chrétiens ; non pas seulement parce que le martyr s'est montré éminemment
fidèle à l'amour dont il a témoigné par l'effusion de son sang, mais encore
parce que, s'il a offert ce sacrifice, c'est qu'il était poussé par le plus
haut et le plus grand amour, cet amour qui a pour objet celui qui nous a créés,
qui nous a sauvés et qui nous aime comme lui seul sait nous aimer, celui qui,
enfin, attend de nous une réponse par laquelle nous nous donnons pleinement et
inconditionnelle-ment, avec un amour digne de notre Dieu.
(Homélie prononcée lors
de la canonisation des quarante martyrs d'Angleterre et du pays de Galles, le
25 octobre 1970, A.A.S. 62 [1970] pp. 748-749).
SOURCE : http://www.jesuites.com/histoire/saints/jeandebrito.htm
Lettre de Britto demandant d'être envoyé en
Mission aux Indes
Letter
of John de Brito requesting to be sent as missionary to India
Saint Jean de Brito
Saint Jean de Brito naquit
à Lisbonne — comme saint Antoine (dit aussi de Padoue), le 1er mars
1647 — sept ans après la restauration du royaume —, de parents très
croyants : Salvador de Brito Pereira et Dona Brites Pereira.
Un an auparavant, à Vila
Viçosa, ville natale du père de Jean, le roi Jean IV avait couronné la Vierge
Marie, l’instituant Reine du Portugal.
Tout jeune encore, il fut
appelé à la cour du roi Jean IV, pour y être page et le compagnon du prince Dom
Pedro ; il portait déjà sur lui les stigmates de la sainteté.
Très docile et dévoué,
toujours prêt à se sacrifier pour les autres, on l’appelait, de façon
prémonitoire, le « martyr ».
Atteint d’une grave
maladie à l’âge de onze ans, sa mère implora l’intercession de saint François
Xavier, promettant que son fils porterait pendant un an l’habit des jésuites si
son enfant était guéri. Le grand saint jésuite, obtînt de Dieu la guérison du
petit Jean et, la mère de celui-ci tînt sa promesse : pendant un an le
jeune page porta la soutane caractéristique des jésuites de l’époque ; on
le surnommait alors le « petit apôtre », ou encore le « saint
page » : sa sainteté était déjà évidente.
En 1662 Alphonse VI monta
sur le trône du Portugal.
En cette même année, Jean
de Brito, alors âgé de quinze ans entra au Noviciat de la Compagnie de Jésus à
Lisbonne, et y démontra, non seulement des aptitudes intellectuelles
indéniables, mais aussi une extraordinaire progression spirituelle et un désir
ardent de devenir missionnaire.
Il étudia aussi à Évora
et à Coimbra, et devînt ensuite professeur au Collège de Santo Antão de
Lisbonne.
Ordonné prêtre en 1673, à
l’âge de 26 ans, il réussit à convaincre ses supérieurs de lui accorder la
grâce de missionner en Inde, comme son modèle, saint François Xavier.
Ce projet contrariait les
plans, non seulement de sa mère, mais aussi du roi et de la reine qui
souhaitaient l’avoir comme directeur spirituel et précepteur de leurs enfants.
Puis, ce fut le départ —
le 25 mars 1673, en compagnie de quelques autres missionnaires — et les longues
semaines en mer ; le Cap de Bonne Espérance et ses tempêtes légendaires,
et Goa, en Inde enfin, en 1674.
Il visita et se
recueillit sur le tombeau de saint François Xavier, son modèle ; tombeau
que l’on ouvrit devant lui, afin de lui permettre de mieux encore vénérer ce
corps saint tout embaumé encore de l’Évangile du Christ.
En avril 1674, il
missionna à Maduré, prenant soin de se vêtir comme les religieux locaux,
afin de mieux se faire accepter par les indous. Puis, en 1685, il fut nommé
supérieur de cette mission, ce qui fut pour lui occasion de grands sacrifices
et de multiples tribulations.
Sur le territoire de
Maravá il subit le supplice de l’eau, et la flagellation ; le gouverneur
de l’endroit lui interdit même de prêcher là, la « bonne nouvelle ».
En 1686 fut déclenchée
une violente persécution. Jean accourut pour protéger les chrétiens, mais il
fut lui-même fait prisonnier et condamner à être empaillé. Mais, pour que cette
sentence soit mise à exécution, il fallait l’aval du souverain. Le jeune prêtre
fut conduit en sa présence et s’expliqua calmement sur la doctrine dont il
était porteur. Il fut libéré, mais sommé de ne plus prêcher dans la région.
Il partit alors à Malabar
pour y rencontrer son provincial. Celui-ci le chargea d’une mission
d’information et le renvoya en Europe : il était porteur de messages pour
Lisbonne et Rome, mais il n’ira pas dans la ville Éternelle, car le roi du
Portugal, Pierre II, le lui interdit.
Ce fut, lors de ce voyage
en 1687, que Jean de Brito rencontra, lors d’une escale à São Salvador de
Baia, un autre jésuite fort célèbre — le plus grand écrivain portugais :
Père Antonio Vieira, grand évangélisateur au Brésil et auteur de nombreux Sermons,
chefs-d’œuvre de la littérature portugaise.
Loin de profiter de ce
voyage pour rester auprès des siens et de ses amis, il repartit en Inde le 8
avril 1690, accompagné de 25 autres missionnaires, dont 14 portugais. Il y
arriva le 2 novembre de cette même année.
Dans cet immense pays —
où le nombre de chrétiens était alors d’environ huit mil —, sa sainteté était
de plus en plus évidente : il est tout à tous, particulièrement envers les
plus déshérités : il fit même des miracles ; sa renommée s’étendit au
loin, surtout depuis le baptême – le 6 janvier 1693 — d’un prince indu.
Malgré les difficultés,
toujours nombreuses, et les jalousies suscitées par ses succès, Jean poursuivit
son apostolat, mais, au four et à mesure que le temps passait, le désir du ciel
grandissait en son âme. C’est ce qui ressort des lettres qu’il écrivit à sa
mère, à son frère et à ses supérieurs : comme il aimerait donner sa vie
pour le Christ, qui a donné la sienne pour lui !
Espionné et traqué par
les sbires du souverain de Maravá, il fut enfin fait prisonnier, accusé de désobéissance
et condamné à mort. Le martyre eut lieu sur une colline, face à la ville
d’Urgur, le 4 février 1693.
Décapité en février 1693,
le cadavre fut amputé des pieds et des mains. Le reste du corps fut jeté aux
bêtes sauvages et aux vautours.
Les chrétiens, malgré la
peur que leur inspirait le souverain de Maravá, purent récupérer le crâne et
quelques ossements, et, moyennant une belle somme d’argent, le couteau qui
avait servi à l’exécution. Ce dernier fut ramené au Portugal et confié par le
roi à la Compagnie de Jésus.
Ayant François Xavier
pour modèle de sainteté, il le dépasse par le martyr.
La renommée de sainteté
dont il jouissait déjà de son vivant, s’affirma encore d’avantage après son
sacrifice, et le lieu du supplice devint un lieu de pèlerinage où afflouaient
des peuples de toutes religions : il y avait quelquefois plus de 2000
personnes.
Sa mère, Dona Brites
Pereira, appelée à la cour, après la nouvelle du sacrifice de son fils, s’y
présenta en habits de gala et y reçut, de la part du souverain les honneurs dus
à une reine mais accordés à la mère d’un saint.
Il fut canonisé par Pie
XII, le 22 juin 1946.
Alphonse Rocha
SOURCE : http://voiemystique.free.fr/jean_de_brito.htm
Also
known as
Apostle of Madura
John de Britto
Jean de….
João de….
11 February on
some calendars
Profile
Born to the Portugese nobility,
and a favourite of Don Pedro, king of Portugal.
Son of the governor of Brazil. Jesuit at
age 15. Studied at
the University of Coimbra. Priest.
Against the strenuous
objections of his family, he volunteered for the missions in India in 1673,
and was sent to Madura. There he studied the complex Indian caste system,
and found that most converts belonged
to the lowest caste. He
realized that for Christianity to
have a lasting influence in India,
higher caste members
must also convert.
Worked at Malabar, Tanjore, Marava, and Madura. He established himself as
an Indian ascetic,
a Pandara Suami, lived as they lived, dressed in saffron cloak and turban, and
held retreats in the wilderness in southern India where
interested Indians could
visit him.
In time he was accepted
as a Suami, his reputation grew, and though the locals would sometimes torture him,
he converted as
many as 10,000. Appointed superior of the mission in 1685.
Among them was a prince whom
he told to give up his wives.
One of the wives,
the niece of the rajah, had John imprisoned and tortured for
a month, but being a religious man was no crime, so he was released.
His success in converting Indians to Christianity brought
on the ire of the Brahmins, the highest Indian caste, and
they decided to kill him. John and his catechists were imprisoned, tortured,
and ordered to leave the country. When he refused, the rajah ordered John executed.
At the execution site, he knelt in prayer, and
the rajah’s order was read. The executioner hesitated; John told him, “My
friend, I have prayed to God. On my part, I have done what I should do. Now do
your part.” He did.
Born
1 March 1647 at Lisbon, Portugal
dismembered and beheaded 4 February 1693 at
Oreiour, India
29
September 1851 by Pope Pius
IX (decree of martyrdom)
Sivagangai, India, diocese of
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
Saints
of the Society of Jesus
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
images
video
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
fonti
in italiano
Dicastero delle Cause dei Santi
Martirologio Romano, 2005 edition
nettsteder
i norsk
spletne
strani v slovenšcini
MLA
Citation
‘Saint John de
Brito‘. CatholicSaints.Info. 14 June 2023. Web. 6 March 2026.
<https://catholicsaints.info/saint-john-de-brito/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-john-de-brito/
Book of Saints – John
of Britto
(Blessed) Martyr
(February 17) (17th century) A famous Jesuit missionary and Martyr, by birth a
Portuguese. After twenty years of toil in the South of Hindostan he was put to
death for the Faith, February 4, A.D. 1693.
MLA
Citation
Monks of Ramsgate. “John
of Britto”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info.
23 October 2013. Web. 6 March 2026.
<https://catholicsaints.info/book-of-saints-john-of-britto/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-john-of-britto/
New
Catholic Dictionary – Blessed John de Britto
known”
/>Article
Martyr,
born Lisbon, Portugal,
1647; died Oreiour,
India, 1693. A Jesuit missionary in Madura, India, he was expelled from the
country and returned to Portugal 1688,
as deputy to the triennial Congregation of Procurators. Refusing the
Archbishopric of Cranganore, he returned to India, 1691. A repudiated wife of a
converted Maravese prince began a general persecution, and John was martyred. Beatified,
1853.
MLA
Citation
“Blessed John de
Britto”. New Catholic Dictionary. CatholicSaints.Info.
12 August 2017. Web. 6 March 2026.
<https://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-blessed-john-de-britto/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-blessed-john-de-britto/
St. John de Britto
Feastday: February 4
Patron: of Portugal, Roman Catholic Diocese of Sivagangai
Birth: 1647
Death: 1693
Jesuit martyr in
India. He was a native of Lisbon, Portugal, was dedicated at birth to St.
Francis Xavier, and was a noble friend of King Pedro. He entered the Jesuits at
the age of fifteen. In his effort to promote conversions among the native
Indian people as a missionary to Goa, he wandered through Malabar and
other regions and even adopted the customs and dress of the Brahmin caste which
gave him access to the noble classes. In 1683, John had to
leave India but
returned in 1691. Arrested, tortured, and commanded to leave India, he refused
and was put to death. Pope Pius XII canonized him in 1947.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=3970
John de Britto, SJ M (RM)
Born in Lisbon, Portugal,
March 1647; died in India, February 4, 1693; beatified in 1853; canonized in
1947.
When John de Britto fell
gravely ill as a child, his mother, a lady of noble birth and connected with
the court of Lisbon, invoked the aid of Saint Francis Xavier and dedicated her
son to him. Perhaps this is the source of John's calling. He was the favorite
companion of the Infante Don Pedro, who later became king of Portugal. John,
however, aspired only to wear the habit of the great missionary to whom he was
dedicated and to follow in the footsteps of Saint Francis.
At age 15 (1662), John
joined the Society of Jesus in spite of opposition from his family and friends.
His success in his studies was so remarkable that great efforts were made to
keep him in Portugal after his ordination. But John was determined to take the
Gospel to the Far East. In 1673, he set sail for Goa (southern India) with 16
other Jesuits to begin a life of incredible hardships, including frequent
fevers, and many obstacles to success.
He worked in Malabar,
Tanjore, Marava, and Madura, India, where he was given charge of the Madura
mission. He travelled on foot throughout the vast region, which is only 10
degrees north of the equator. Those who worked with him reported in their
letters home of John's courage, devotion, austerity, and harvest of souls that
were the fruit of his labors.
Like Father de Nobili
before him, Father de Britto adapted himself so far as possible to the manners,
dress, and customs of the indigenous people among whom he lived, even to
becoming a member of the Brahmin caste in an endeavor to reach the nobility.
His methods were unconventional in many other respects, but the success of his
mission eventually led to his death.
Many times Father de Britto
and his Indian catechists were subjected to brutality. One time in 1686, after
preaching in the Marava area, he and a handful of devoted Indians were seized,
and upon their refusal to pay homage to the god Siva, were subjected for
several days in succession to excruciating tortures. They were hung up by
chains from trees, and at another time by means of a rope attached to an arm or
foot and passing over a pulley, were dipped repeatedly into stagnant water,
with other indescribable outrages.
Father de Britto's
recovery was deemed miraculous. Not long after his emancipation, he was
summoned back to Lisbon. His old friend, now King Pedro II and the papal nuncio
made great efforts to keep him in Europe, but Father de Britto begged to be
allowed to return to the mission fields. Back in Madura he had three more years
of labor ahead of him.
A former polygamist
convert to Christianity in the Marava country, put aside his many wives. One of
them complained about this to her uncle, Raja Raghunatha of Marava, and placed
the blame on Father de Britto. The raja thereupon began a persecution of the
Christians. John de Britto was captured, tortured, and ordered to leave the
country; but he refused. Therefore, he was beheaded at Oriur for subverting the
religion of the country, but only after a delay caused by the nervousness of
the local prince about taking de Britto's life.
A moving letter he wrote
to his fellow missionaries on the eve of his execution still exists. Another
letter was addressed to the father superior. In it he writes: "I await
death and I await it with impatience. It has always been the object of my
prayers. It forms today the most precious reward of my labors and my
sufferings."
When news reached Lisbon,
King Pedro ordered a solemn service of thanksgiving; and the martyr's mother
came, not dressed in mourning but in a festal gown to celebrate her son's new
life (Attwater, Benedictines, Walsh).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/0204.shtml
Blessed John de Britto
Martyr;
born in Lisbon,
1 March, 1647, and was brought up in court; martyred in India 11
February, 1693.
Entering the Society
of Jesus at fifteen, he obtained as his mission-field Madura in
southern India.
In September, 1673, he reached Goa.
Before taking up his work he spent thirty days in the Exercises
of St. Ignatius at Ambalacate near Cranganore. De Britto apparently
entered the Kshatriyas, a noble caste. His dress was yellow cotton; he
abstained from every kind of animal food and from wine. Setting out early in
1674, he traversed the Ghauts on foot and reached Colei in the Cauvery Delta,
where he perfected himself in the language. He journeyed northward at least as
far as Madras and
Vellore, but Cauvery Delta, Tanjore, Madura,
and Marava, between Madura and
the sea, were his chief field. In 1684 he was imprisoned in Marava, and, though
freed by the king, he was expelled from the country. In 1688 he was sent
to Europe as
deputy to the triennial Congregation of Procurators. Resisting urgent attempts
to keep him in Portugal,
and refusing the Archbishopric of Cranganore, he returned in 1691 to the
borders of Madura and
Marava. Having converted Teriadeven,
a Maravese prince, he required him to dismiss all his wives but one. Among them
was a niece of the king, who took up her quarrel and began a general persecution.
De Britto and others were taken and carried to the capital, Ramnad, the
Brahmins clamouring for his death. Thence he was led to Oreiour, some thirty
miles northward along the coast, where his head was struck off, 11 February,
1693.
He had wrought many conversions during
his life, established many stations, and was famous for his miracles before
and after his death. He was beatified by Pius
IX, 21, August, 1853.
Woods, Henry. "Blessed
John de Britto." The Catholic Encyclopedia. Vol. 8. New
York: Robert Appleton Company, 1910. 16 Mar.
2020 <http://www.newadvent.org/cathen/08461a.htm>.
Transcription. This article
was transcribed for New Advent by Joseph P. Thomas. In memory of Father
Zacharias O.C.D.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. October 1, 1910. Remy Lafort, S.T.D.,
Censor. Imprimatur. +John Cardinal Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2023 by Kevin Knight.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/08461a.htm
Pictorial
Lives of the Saints – Blessed John de Britto, Martyr
Don Pedro II of Portugal,
when a child, had among his little pages a modest boy of rich and princely
parents. Much had John de Britto—for so was he called—to bear from his
careless-living companions, to whom his holy life was a reproach. A terrible
illness made him turn for aid to Saint Francis Xavier, a Saint so well loved by
the Portuguese; and when, in answer to his prayers, he recovered, his mother
vested him for a year in the dress worn in those days by the Jesuit Fathers.
From that time John’s heart burned to follow the example of the Apostle of the
Indies. He gained his double wish. On December 17, 1662, he entered the
novitiate of the Society at Lisbon; and eleven years later, in spite of the
most determined opposition of his family and of the court, he left all to go to
convert the Hindoos of Madura. When Blessed John’s mother knew that her son was
going to the Indies, she used all her influence to prevent him leaving his own
country, and persuaded the Papal Nuncio to interfere.
“God, who called me from
the world into religious life, now calls me from Portugal to India,” was the
reply of the future martyr.
“Not to answer the
vocation as I ought, would be to provoke the justice of God. As long as I live,
I shall never cease striving to gain a passage to India.” For fourteen years he
toiled; preaching, converting, baptizing multitudes, at the cost of privations,
hardships, and persecutions. At last, after being seized, tortured, and nearly
massacred by the heathens, he was banished the country. Forced to return to
Portugal, John once more broke through every obstacle, and went back again to
his labor of love. Like Saint John the Baptist, he died a victim to the anger
of a guilty woman, whom a convert king had put aside, and like the Precursor,
he was beheaded after a painful imprisonment.
Reflection – “It is a
great honor, a great glory to serve God, and to contemn all things for God.
They will have a great grace who freely subject themselves to God’s most holy
will.” — The Imitation of Christ.
SOURCE : https://catholicsaints.info/pictorial-lives-of-the-saints-blessed-john-de-britto-martyr/
Saints
of the Society of Jesus: Blessed John de Britto
Article
One of the means adopted
by Catholic missionaries always
has been to conform themselves to the manners of the people whom they wish to
evangelize. It was thus the Jesuit Fathers tried in India, by excelling them in
their austerities, to convert the influential caste of the Brahmins. Among
these Fathers was Blessed John de Britto. As he belonged to a very noble
Portuguese family, it was with difficulty he obtained permission to enter the
Society, and, on his return to Portugal, only providentially was enabled to go
back to India, the king desiring to keep him at court for the education of his
children. No one knows the tens of thousands of infidels whom he baptized.
On the 4th day of
February, 1693,
he was beheaded for the faith by the King of Marava, urged to this act by his
niece, one of the repudiated wives of a prince who had embraced the Christian
religion. His remains lie beside those of Saint Francis Xavier, to whom he had
been dedicated by his parents, at Goa. He himself went joyfully to martyrdom,
and when the news of his death reached Portugal, his heroic mother appeared at
court in royal robes, where she was treated with the honors accorded to a
queen.
MLA
Citation
Father D
A Merrick, SJ.
“Blessed John de Britto”. Saints
of the Society of Jesus, 1891. CatholicSaints.Info.
29 December 2018. Web. 16 March 2020. <https://catholicsaints.info/saints-of-the-society-of-jesus-blessed-john-de-britto/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saints-of-the-society-of-jesus-blessed-john-de-britto/
San Giovanni de Britto Sacerdote
gesuita e martire
Lisbona, Portogallo, 1
marzo 1647 - Oriur, India, 11 febbraio 1693
Giovanni de Britto (in
portoghese, João de Brito) nacque a Lisbona in Portogallo il 1° marzo 1647.
Ancora ragazzo fu ammesso tra i paggi del re di Spagna, ma si ammalò
gravemente: sua madre fece voto a san Francesco Saverio che, se il figlio fosse
guarito, gli avrebbe fatto vestire per un anno l’abito della Compagnia di Gesù.
Così avvenne, ma Giovanni domandò di diventare davvero gesuita. Ordinato
sacerdote nel 1673, fu inviato in India. La sua inculturazione profonda, che lo
portò ad assumere abiti e stili di vita simili a quelli degli asceti indiani,
gli valse numerose conversioni. Quella del principe Teriavedem, che aveva
tenuto una sola delle proprie mogli ripudiando le altre, costò a padre Giovanni
la condanna a morte. Fu decapitato a Oriur l’11 febbraio 1693, dopo un lungo
viaggio e un’altrettanto lunga prigionia. Beatifìcato da Pio IX il 21 agosto
del 1853, è stato canonizzato da Pio XII il 22 giugno 1947.
Emblema: Abiti
indiani, palma
Martirologio
Romano: In località Oriur nel regno di Maravá in India, san Giovanni de
Britto, sacerdote della Compagnia di Gesù e martire, che, dopo aver convertito
molti alla fede imitando la vita e la condotta degli asceti di quella regione,
coronò la sua vita con un glorioso martirio.
“Galeotto” fu l’abito
della Compagnia di Gesù, che la mamma gli aveva fatto indossare per un anno,
come voto a San Francesco Saverio per la miracolosa guarigione da grave
malattia. L’adolescente Giovanni della nobile famiglia spagnola dei “de Britto”
era infatti avviato ad una “normale” vita di corte, come paggio del re di
Spagna e niente faceva presagire, fino ad allora, una vocazione religiosa.
Vestire per 12 mesi quell’abito religioso in un ambiente come la corte reale,
in mezzo agli altri paggi riccamente vestiti, e sopportare su di sé le
provocazioni di alcuni di questi (con tanta eroica pazienza che a palazzo lo
chiamavano “il martire”) gli fanno nascere dentro la voglia di essere gesuita
per davvero, anzi, missionario e preferibilmente in Giappone.
Il sogno si avvera quasi per intero, ad eccezione della destinazione: difatti, ordinato sacerdote nel 1673, viene mandato come missionario in India, ma Giovanni de Britto, che di strada nella perfezione cristiana ne ha fatto ormai molta, vi si adatta benissimo. Anzi, è tale l’ardore che riversa nel suo apostolato da venire quasi subito ferito da un gruppo di fanatici.
Nonostante tutto prosegue imperterrito nel suo slancio missionario, adottando anche uno stile che all’epoca può far discutere: per risolvere il problema delle caste diventa “pandara-suami”, cioè asceta, penitente, acquistando così il privilegio di trattare con tutti i ceti sociali e perfino con gli stessi paria.
Nel vestire, nel mangiare, nel comportamento si adatta perfettamente allo stile di vita che ha scelto: indossa un ampio vestito tinto di ocra rossa, porta sul capo una specie di turbante rosso e zoccoli ai piedi, usa un lungo bambù per i viaggi, dorme su una semplice coperta stesa per terra, mangia un pugno di riso cotto nell’acqua, qualche legume con un po’ di latte e burro.
Ed è proprio questo stile di vita e il suo instancabile apostolato che gli fanno acquistare un grande prestigioso e gli fanno contare a centinaia le conversioni che ottiene e a migliaia i sacramenti che riesce ad amministrare.
Tanto fervore e tanto successo non possono non attirargli invidie e persecuzioni. E mentre in Spagna cercano inutilmente di trattenerlo offrendogli anche sedi vescovili, a 47 anni Giovanni torna definitivamente in India con la netta sensazione che gli sarà chiesto di testimoniare con la vita la fede che professa e che predica.
Le minacce e gli attentati aumentano di intensità quando riesce a convertire il principe Teriavedem: viene arrestato, processato e condannato a morte, ma prima che questa venga eseguita tra orribili torture il 4 febbraio 1693, i suoi persecutori devono ascoltare ancora una volta l’eroica e ferma testimonianza di fede pronunciata in pubblico da Giovanni, che ottiene altre conversioni.
Solo la spada può far tacere l’eroico missionario, il cui martirio è stato
ufficialmente riconosciuto dalla Chiesa con la canonizzazione, pronunciata da
Papa Pio XII nel 1947.
Autore: Gianpiero Pettiti
“Nuovo Saverio” chiamarono i Portoghesi e gli Indiani del Seicento il
missionario Giovanni de Britto, nato a Lisbona, ucciso per la fede di Cristo a
Oriur, nel Maravá (India). A dieci anni, Giovanni si ammalò di tisi, e i medici
dichiararono il caso disperato. Allora la madre chiese la sua guarigione a s.
Francesco Saverio, anzi, si obbligò con voto, a vestire per un anno il
figliolo, a grazia ottenuta, con l’abito della Compagnia di Gesù. In pochi
giorni Giovanni lasciò il letto, e, in esecuzione del voto, comparve a corte in
sottanina nera, portando al fianco una corona della Madonna. Finito l’anno del
voto, l’abito religioso fu smesso, ma, non molto tempo dopo, Giovanni avanzò
istanza per essere ammesso nella Compagnia di Gesù. Da parte del provinciale dei
Gesuiti non c’erano difficoltà, ma sia il re, sia l’infante tentarono ogni via
pur di scongiurare quella partenza. Ciononostante, il 17 dicembre 1662, a
quindici anni, Giovanni entrò nel noviziato di Lisbona e poi fu mandato a Evora
ed a Coimbra per attendere agli studi e sempre ebbe la fama d’uno dei migliori
ingegni dell’università.
Ma di pari passo con gli studi, sentiva crescere il desiderio di lavorare sulle orme del Saverio. Ebbe il coraggio di scrivere due volte, all’insaputa dei suoi superiori immediati, al p. generale Oliva, supplicandolo insistentemente di concedergli la grazia di andare alle missioni dell’India. Ed ebbe la promessa di essere accontentato alla prima partenza di nuovi operai per quella regione. Doveva però ancora compiere due anni di magistero in un collegio, poi dedicarsi allo studio della teologia e ricevere l’ordinazione sacerdotale: ciò avvenne all’inizio del 1673.
Prima di partire per le missioni, dovette affrontare e superare l’ultima grande difficoltà, cioè sua madre, che non si era ancora riavuta dal dolore della morte in guerra del suo primogenito, Cristoforo. Giovanni ebbe però ragione di tutti gli interventi provocati dalla madre presso il re e presso il nunzio apostolico e, per evitare altri improvvisi intralci, non si recò al porto coi suoi compagni di viaggio, ma uscí di nascosto dal collegio dei Gesuiti e, prendendo delle scorciatoie, si recò diritto alla nave, di dove scrisse l’addio alla madre.
Nel 1673, dopo un viaggio avventuroso, Giovanni arrivò a Goa. Visitando la tomba di s. Francesco Saverio, nella chiesa dei Gesuiti, egli ripeté il voto di lavorare per la conversione degli Indiani e s’installò nel collegio della Compagnia di Gesù, ove completò gli studi di teologia.
Si applicò allo studio delle lingue indigene e poi si apprestò a raggiungere la residenza indicatagli dal padre provinciale: Colei, nel regno di Gingia. Scelse la via attraverso le montagne dei Gati e, per l’eccesso di fatica, si ammalò gravemente, ma, come anche altre volte, l’invocato intervento del Saverio lo risanò. Negli anni 1674-1679 lavorò a Colei e Tattuvancheri, poi nei regni di Tangiore e Gingia; negli anni 1685-686 fu anche superiore della missione.
Le fatiche del suo lavoro erano poca cosa rispetto ai patimenti che le accompagnavano.
Avendo saputo che da diciotto anni nessun missionario aveva raggiunto il regno di Maravá, a est di Madura, egli si decise alla pericolosa impresa, dopo avervi inviato alcuni valenti catechisti. Il 5 maggio 1686 ne varcava il confine, e fu tale l’azione da lui svoltavi, che il 17 luglio dello stesso anno aveva già battezzato più di duemila indiani, passando le notti a confessare e battezzare. Presto però il primo ministro del re di Maravá spiccò l’ordine di arresto contro il missionario e i suoi compagni, arresto al quale non erano estranee le imprudenze di un missionario di un altro Ordine religioso. In seguito, Giovanni subí, per circa un mese, un vero e crudele martirio, pur senza l’esecuzione della sua condanna a morte. Fra gli altri tormenti, fu flagellato con scudisci, schiaffeggiato, caricato di catene, e poi sdraiato nudo su di un masso di pietra pomice, arroventata dal sole e irta di punte acute, ove lo obbligavano a stare per maggior tormento, ora bocconi, ora supino, mentre sette od otto persone saltavano sul suo corpo. In quel carcere Giovanni rimase ancora ventidue giorni. Finalmente riuscì a parlare col re, il quale apparve soggiogato dalla verità.
Liberato nell’agosto del 1686, Giovanni ricevette una lettera del provinciale con la comunicazione della sua nomina a procuratore della missione essendo morto il precedente; ebbe l’ordine di raggiungere al più presto il Portogallo e di là Roma, e di presentarsi al padre generale. Giovanni fece tutte le obbiezioni che gli erano consentite dall’ubbidienza, ma dinanzi alla incrollabile decisione del provinciale si dispose immediatamente alla partenza. Dopo un viaggio "eccezionalmente felice", durante il quale toccò anche là sponda del Brasile, sbarcò a Lisbona l’8 settembre 1687. Dopo aver ossequiato i superiori, si recò dal re don Pedro II, della cui corte d’infante aveva fatto parte da bambino. Nell’aprile 1690 Giovanni riuscì alfine a prendere ancora una volta, l’ultima volta, la nave per l’India, arrivando a Goa il 2 novembre, quando i viveri già cominciavano a scarseggiare.
Entrò di nuovo nel regno di Maravá, affrontando le ire di quel sovrano, feroce persecutore dei cristiani, che già aveva avuto occasione di minacciarlo di morte. Lavorava febbrilmente, senza pausa, pur non potendo fermarsi due giorni di seguito in un posto senza correre grave rischio.
Un fatto singolare aggravò la situazione del futuro martire. Il 6 gennaio 1693, egli conferì il Battesimo a un principe di nome Teriadevem, trovato moribondo e da lui guarito istantaneamente, pronunziando il Credo e l’inizio del Vangelo di s. Giovanni. Secondo l’ordine del santo, il principe aveva scelto una sola fra le cinque donne che aveva già sposato, ripudiando le altre quattro, fra le quali vi era una nipote del re. Giovanni aveva compiuto il suo dovere; ma era facilmente prevedibile che i parenti avrebbero tentato di vendicare sanguinosamente l’affronto del ripudio. Difatti il sovrano diede ordine immediato che fossero arse tutte le chiese cristiane, saccheggiate le case dei fedeli ed arrestato il santo. E per impedire che fossero messe a ferro e fuoco le case dei cristiani, andò incontro ai nemici, l’8 gennaio, insieme con tre giovani catechisti. Accolto con ingiurie e percosse, è atterrato, poi, legato, con i suoi tre fedeli, è costretto ad una dolorosa marcia forzata, dietro gli armati a cavallo cadendo e insanguinando la lunga strada affollata di fedeli, accorsi a contemplare la passione generosa del loro padre, ad attingere forza dal suo esempio. Il giorno dopo l’arrivo nel carcere della capitale, al gruppetto dei prigionieri si aggiungono altri tre catechisti. In attesa del re, che giunge alla capitale solo il 20 gennaio, i prigionieri vivono con straordinario fervore le loro giornate. L’esempio e la parola del missionario sono il grande lievito di quel coraggio costante, inflessibile. Il 28 gennaio, il re emanò la sentenza. In realtà il re inviava lontano il missionario per farlo uccidere più tranquillamente: lo fece condurre alla città di Oriur, presso la frontiera e contemporaneamente avvisò suo fratello, governatore di quella provincia, di giustiziarlo appena arrivato in sua mano.
Stremato dalla prigionia, dalle privazioni, dalle percosse e dalla incessante preghiera, il missionario attraversò con estrema fatica la regione che si estende tra la capitale e Oriur. Il suo stato miserabile, i suoi piedi insanguinati, muovevano a compassione perfino alcuni pagani che l’incontravano, e un bramino gli offerse il suo cavallo, per farlo arrivare vivo alla meta.
Il giorno seguente fu decapitato. Beatifìcato da Pio IX il 21 agosto del 1853, fu canonizzato da Pio XII, il 22 giugno 1947.
Autore: Ferdinand Baumann
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/39625
Giovanni de Britto
(1647-1693)
Beatificazione:
- 18 maggio 1859
- Papa Pio IX
Canonizzazione:
- 22 giugno 1947
- Papa Pio XII
- Basilica Vaticana
Memoria Liturgica:
- 4 febbraio
Celebrazione eucaristica di Giovanni Paolo II in onore di San
Giovanni de Britto
Religioso, sacerdote
della Compagnia di Gesù e martire, che, in località Oriur nel regno di
Maravá in India, dopo aver convertito molti alla fede imitando la vita e la
condotta degli asceti di quella regione, coronò la sua vita con un glorioso
martirio
"Io amo più il cielo
che la terra, più le boscaglie di Madurai che il palazzo del Portogallo"
João de Brito nacque
a Lisbona in Portogallo il 1° marzo 1647.
Ancora ragazzo fu ammesso
tra i paggi del re di Spagna, ma si ammalò gravemente: sua madre fece voto a
san Francesco Saverio che, se il figlio fosse guarito, gli avrebbe fatto
vestire per un anno l’abito della Compagnia di Gesù. Così avvenne, ma Giovanni
domandò di diventare davvero gesuita.
Ordinato sacerdote nel
1673, fu inviato in India. La sua inculturazione profonda, che lo portò ad
assumere abiti e stili di vita simili a quelli degli asceti indiani, gli valse
numerose conversioni.
Essendo fuori dalle
regioni controllate dai portoghesi, i gesuiti di Madurai vivevano secondo
caratteristiche specifiche. Si erano conformati ai costumi indigeni e, nel caso
di conflitto o di persecuzione da parte delle autorità locali, non potevano
attendersi un aiuto dai portoghesi o da un’altra potenza straniera. Accettando
questa situazione, poterono costituire una Chiesa cristiana indipendente dalla
protezione occidentale. A tale prouna violenta tempesta fece fallire il suo
piano. Secondo alcuni, anche fra i suoi compatrioti, de Brito esagerava nei
metodi di adattamento.
La condanna a morte,
però, doveva essere confermata. Giovanni fu condotto alla presenza di Raganata
Tevar. Questi ascoltò un’esposizione della religione cristiana fatta dal
missionario, e ne fu tanto impressionato che ordinò di mettere in libertà tutti
i prigionieri cristiani. Aggiunse però che la legge del Dio di Giovanni non era
adatta né a lui né al suo popolo. Perciò ordinò che il missionario fosse
espulso dal suo regno, proibendogli di predicare il cristianesimo e
minacciandolo di morte, se non avesse obbedito. Poco dopo questi avvenimenti,
il provinciale scrisse a de Brito, comunicandogli che doveva partire per
l’Europa, perché era stato eletto procuratore della Provincia. Giovanni ricordò
al provinciale che aveva fatto il voto di non ritornare mai in Portogallo, ma
la sua obiezione non fu accolta. Perciò egli partì da Goa il 15 dicembre 1686
per il suo ritorno in Europa.
Mentre si trovava in
Portogallo, conservò molte delle abitudini che seguiva in India: continuò a
dormire su una stuoia e a cibarsi soltanto di vegetali. A chi si meravigliava
di questi suoi atteggiamenti, rispondeva che i suoi fratelli a Madurai
conducevano una vita molto più eroica e penitente, esposti a pericoli continui,
e aggiungeva che, essendo desideroso di ritornare in India, voleva mantenersi
in forma per rientrare in azione, se gli fosse stato permesso. Dovette di nuovo
vincere le resistenze di chi lo voleva trattenere a Lisbona: questa volta,
anche lo stesso re e i suoi ministri.
Molti gli dicevano che
poteva fare molto di più per l’India rimanendo in Europa. Il re finì per dargli
il permesso di partire, ma dichiarò che lo avrebbe richiamato dopo due anni.
Giunse anche a scrivere al generale della Compagnia di Gesù, attraverso il suo
confessore padre Sebastião de Magalhães, per chiedere il rientro di Giovanni de
Brito in Portogallo, ma non ottenne nulla. Il missionario, più tardi, l’11
aprile 1692, ricordando questi tentativi, scrisse al padre João da Costa: «Ho
sempre detto a Vostra Reverenza che non pensavo di ritornare in Portogallo. Io
amo più il cielo che la terra, più le boscaglie di Madurai che il palazzo del
Portogallo».
Mentre attendeva di
tornare in oriente, Giovanni si rivolse al provinciale, che era allora il padre
André Freire, chiedendo che lo mandasse di nuovo nella missione del Madurai.
Desiderava soprattutto ritornare a Marava, cosa che poi ottenne.
Grazie alla sua attività,
ci furono molte conversioni, anche fra i parenti del rajah, ma questi successi
non potevano non provocare odio e minacce di vendetta. Giovanni de Brito era
consapevole della situazione, e il 22 luglio 1692 scriveva al padre João da
Costa: «Ora si dice che a Marava sperano di prendermi e di tagliarmi la testa, e
così mettere fine alla predicazione del Vangelo in quella terra. Se così è
stabilito, perché parlare? Andremo più presto in cielo; e poiché la notizia è
già molto diffusa, giudico che non sia gloria di Dio lasciare ora queste
terre».
In realtà gli avvenimenti
precipitarono. Gli ultimi fatti si riferiscono alla conversione di Tadaia
Theva, che chiese di essere battezzato da Giovanni de Brito, dopo essere stato
guarito da una malattia. Poiché era un personaggio conosciuto e una delle sue
mogli era cugina del ra j a h , la sua conversione non poteva passare
inosservata. Far diventare cristiana una persona così importante era la via
sicura per provocare una violenta persecuzione. Perciò Giovanni radunò i suoi
catechisti e i cristiani più influenti ed espose il problema.
Terminate queste
consultazioni, egli era fermamente deciso a battezzare il principe. Si incontrò
intanto con il catecumeno e cominciò a istruirlo. Gli spiegò anche quello che
considerava un grande ostacolo: doveva essere pronto a vivere con una sola
delle sue mogli, allontanando le altre quattro, e ciò avrebbe certamente
provocato l’ira del rajah Il principe non si intimorì e dichiarò che era
disposto a conservare soltanto la prima moglie e a escludere le altre, fra le
quali la cugina del rajah.
Quando si giunse al
battesimo, avvenne quello che si prevedeva: Giovanni fu preso con i suoi
compagni, e il 28 gennaio 1693 tutti furono giudicati e condannati a morte. Il
ra j a h diede l’ordine che fossero fucilati e li fece condurre nel luogo
dell’esecuzione. Tadaia Theva, circondato da molti cristiani, si fece avanti
per dire ai soldati che prima dovevano uccidere lui. Temendo una sollevazione,
il rajah ordinò che i condannati tornassero in prigione e dispose che Giovanni
fosse trasferito a Oriyur e consegnato a Udaia Theva, suo parente, per essere
poi giustiziato. I suoi compagni finirono per essere liberati.
Il 29 gennaio Giovanni fu
scortato a Oriyur, dove fu decapitato il 4 febbraio. La sera prima scrisse al
padre Francisco Laínez, superiore della missione: «Ora spero di subire la morte
per il mio Dio e mio Signore, cercata due volte in India, nella missione e a
Marava: davvero con una grande fatica, ma con un premio inestimabile. La colpa
di cui mi accusano è di insegnare la legge di Dio nostro Signore, e che in
nessun modo si devono adorare gli idoli. Quando la colpa è una virtù, la
sofferenza è una gloria». Sono parole che manifestano la dedizione di un
europeo che ha messo da parte, per quanto possibile, il suo stile occidentale
per poter trasmettere lo spirito di Cristo adottando le pratiche ascetiche dei
penitenti indiani.
SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/giovanni-de-britto.html
Den hellige Johannes de Britto (1647-1693)
Minnedag:
4. februar
Den hellige Johannes
Hector de Britto (port: João) ble født den 1. mars 1647 i Lisboa i Portugal.
Familien var aristokratisk – moren var fra en adelsfamilie med tilknytning til
hoffet i Lisboa og faren var guvernør av Rio de Janeiro i den daværende
portugisiske kolonien Brasil. Som niåring kom Johannes til hoffet til den kloke
kongen av Portugal, Johan (João) IV den lykkelige (1640-56). Der tjente han som
pasje og var bestevenn med kronprinsen, Don Pedro, som senere ble kong Pedro II
(1667-1706).
Da Johannes var elleve
år, ble han alvorlig syk. Da legene mente at alt håp var ute, påkalte moren
hjelp fra den hellige Frans Xavier og
viet sin sønn til ham. Hun lovte at hvis gutten ble frisk, skulle han bære
jesuittdrakt i ett år. I løpet av få dager var gutten oppe av sengen. Neste
gang han kom til hoffet, var han som en jesuitt i miniatyr. Etter at året var
gått la han bort drakten, men hadde allerede tenkt på å bli jesuitt «på
ordentlig», bære samme drakt som den store misjonæren Frans Xavier og å vie
sitt liv til omvendelsen av hedningene.
Selv om kongen og
kronprinsen prøvde å overtale ham til å bli ved hoffet, var han bestemt på å
følge det han så som Guds vilje. Han søkte om å bli tatt opp i
jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) som 15-åring i 1662, og til tross
for mye motstand oppnådde han sitt mål. Den 17. desember 1662 begynte han på
novisiatet i Lisboa. Etter at han avla løftene i 1664 dro han for å studere
klassiske fag ved kollegiet i Évora, men på grunn av helseproblemer flyttet han
til universitetet i Coimbra. Her begynte han å studere filosofi i 1666.
I 1668 skrev han til
ordensgeneral Gian Paolo Oliva og ba om å bli sendt til Østen som misjonær. Men
først måtte han gjøre unna prestestudiene. Han gjorde seg ferdig med
filosofistudiene i 1669, og deretter underviste han i grammatikk ved kollegiet
St. Antonius i Lisboa. I 1670 vendte han tilbake til universitetet for sine
teologistudier. I slutten av 1570 kom Madura-misjonæren Baltasar da Costa til
Lisboa og vervet unge mennesker for hedningemisjonen, og da ba Johannes om å
bli sendt til India. Han ble presteviet i 1673, høyst sannsynlig den 5.
februar.
Hans fremgang i studiene
var så bemerkelsesverdig at han kunne ha gjort en strålende akademisk karriere,
og etter hans prestevielse ble det gjort store anstrengelser for å holde ham i
Portugal. Hans mor prøvde også å holde ham igjen, men han insisterte på sitt
misjonskall. Så i midten av mars 1673 seilte han av gårde til Goa i India
sammen med 16 medbrødre fra jesuittordenen. Resten av livet, bortsett fra et
kort avbrudd da han ble kalt tilbake til Portugal, skulle han tilbringe med
evangeliseringen av Sør-India, under ufattelige prøvelser og hindre av alle
slag.
Han kom til Goa den 4.
september 1673. Der fullførte han teologistudiene, og fordi han hadde vært en
fremragende student, tenkte hans overordnede å sette ham til å undervise i
filosofi ved seminaret. Men han svarte: «Jeg kom ikke til India for å søke
akademiske laurbær, men martyriet». Før han begynte på arbeidet, tilbrakte han
30 dager med den hellige Ignatius av Loyolas
åndelige øvelser i Ambalacate ved Cranganore.
Johannes' misjon var i
Madura i Madras, og han konsentrerte sin aktivitet til regionene Kolei og
Tattuvanchery. Han gjorde seg kjent med det indiske kastesystemet og dets
kompliserte regler, og han oppdaget at de fleste kristne tilhørte de laveste og
mest foraktede kaster. Han visste at hvis kristendommen skulle få noen varig
innflytelse, måtte også medlemmer av de høyere kastene bli omvendt. Helt fra
begynnelsen forsto Johannes klokskapen i metoden som tidligere var brukt av den
berømte misjonæren og jesuittpateren de Nobili ved å leve et liv som var
identisk med de innfødte i landet. Han avsto fra alle krav på overhøyhet på
grunn av sin europeiske opprinnelse. Han hadde en ømtålig helse, og de
feberanfallene han hyppig fikk, førte ham gang på gang ansikt til ansikt med
døden.
Johannes de Britto fulgte
den asketiske praksisen med sannyasi, som var høyt respektert av hinduene,
inkludert braminene. Dette hadde gjort de første jesuittmisjonærene i stand til
å oppnå suksess både hos høye og lave kaster. De hadde bevirket et stort antall
omvendelser og gjenforsonet de kristne av syrisk ritus med Roma i 1599, selv om
et alvorlig skisma i 1653 forårsaket et nytt brudd med vesten, men det ble i
all hovedsak løst i 1662.
Siden indiske
asketer, pandaraswamsis, hadde tillatelse til å henvende seg til medlemmer
av alle kaster, etablerte Johannes seg som en av dem og levde som dem. Han
avsto fra animalsk føde og vin og spiste bare noen håndfuller med ris om dagen
og brukte en golvmatte som seng. Han kledde seg som dem i rød kappe og turban
og satte opp små retretthus i villmarken, omtrent som eremitthytter, hvor
interesserte indere kunne besøke ham. Han respekterte også alle deres tabuer,
bortsett fra de som var syndige. Med tiden ble han akseptert som en pandaraswamsi,
og hans ry vokste i takt med hans omvendelser. Mens han levde ut rollen som
indisk asket, fortsatte han også med sine besøk til sine misjonsstasjoner i
kongerikene Tanjore og Gingi. Han arbeidet også i Malabar og Marava.
Etter 11 år i misjonen
ble Johannes i 1685 gjort til superior for misjonen i Madura. Under nesten
umenneskelige strabaser reiste til fots gjennom hele det veldige området, bare
10º nord for ekvator. De som arbeidet sammen med ham, skrev i sine brev til
Europa i glødende vendinger om hans mot og hengivenhet, om den ekstraordinære
nøysomheten i hans liv og den rike høsten av omvendelser som var frukten av
hans arbeid. I året 1692 kunne han for eksempel døpe rundt 4.000 hinduer.
Fordi så mange ble
omvendt, ble Johannes og hans indiske kateketer utsatt for brutal vold, pisket
opp av den generelle usikkerheten i landet. Særlig var braminene, den høyeste
indiske kasten, ute etter å drepe ham. De lyktes nesten ved en anledning i
1686, da Johannes etter å ha preket i Marava ble tatt av soldater sammen med en
håndfull fromme indere. Da de nektet å vise den hinduistiske guden Shiva ære,
ble de flere dager på rad utsatt for umenneskelig tortur. De ble hengt opp i
lenker fra trærne, og en annen gang ble de med et tau knyttet til en arm eller
fot hengt over en talje og gjentatte ganger dyppet i stillestående vann. De ble
også utsatt for andre ubeskrivelige skjensler.
Flere ganger truet soldatene
med å drepe dem, og hver gang svarte Johannes med å tilby dem sin nakke. Men i
siste øyeblikk trakk soldatene seg alltid tilbake. Etter en måned i fengsel ble
de uventet løslatt i august 1686, og gruppen vendte tilbake til misjonen. At
Johannes de Britto ble fullt restituert etter torturen, ble sett på som et
mirakel.
Ikke lenge etter at han
var satt på frifot, ble han kalt tilbake til Lisboa for å rapportere om status
for misjonen og Kirken i India. Han forlot Goa den 15. desember 1686 og kom til
Lisboa den 8. september 1687. Ved sin hjemkomst etter 14 år ble han tatt imot
som en helt. Han besøkte universitetene og kollegiene og beskrev til sine
medbrødre og deres studenter det eventyrlige livet til en misjonær i India. Da
han besøkte hoffet, merket kong Pedro II at hans venn og tidligere følgesvenn
nå var tynn, krokrygget og utslitt og bar merker av tortur.
Kongen gjorde store
anstrengelser for å overtale ham til å bli i Portugal og bli lærer for sine to
sønner, og også den pavelige nuntius prøvde å få ham til å bli værende i
Europa. Men Johannes hevdet så sterkt at plikten kalte ham tilbake til Madura,
at han til slutt fikk tillatelse til å reise tilbake. Han forlot Portugal den
19. mars 1690, og etter en syv måneder lang reise ankom han Goa den 2. november.
Han vendte straks tilbake
til sin misjon i Madura for i enda tre år å leve det gamle liv i heroisk
selvoppofrelse. Kong Pedro følte fortsatt behov for å manifestere at han satte
pris på sin gamle venn selv om havene nå skilte dem, så han bestemte seg for å
utnevne Johannes til erkebiskop av Cranganore. Men Johannes ønsket ikke å gi
opp sjansen til martyrium, så derfor valgte han å fortsette sitt arbeid med å
drive katekese og å døpe, besøke misjonsstasjoner og grunnlegge nye. Men det
var misjonens suksess som til slutt førte til hans død.
Selv om rajaen av Marava
i 1686 hadde truet med å drepe Johannes hvis han noen gang vendte tilbake til
hans territorium, følte misjonæren seg forpliktet til å besøke sine kristne i
Marava på nytt. Han reiste om natten til hver stasjon, hvor han feiret messe og
døpte neofytter.
Nær Muni, hvor Johannes
oppholdt seg, bodde fyrst Tadaya Theva. Fyrsten var interessert i kristendommen
og fikk en kateket til å undervise seg troen. Da han ble syk, ba han Johannes
komme og døpe ham. For å være sikker på at fyrsten mente det seriøst, sendte
Johannes en av sine kateketer for å spørre ham ut. Da kateketen kom frem, fant
han prinsen døende, så sammen resiterte de den apostoliske trosbekjennelsen.
Deretter leste kateketen et utdrag fra evangeliet, og fyrsten følte seg straks
bedre og var snart helbredet. Han tilskrev dette sin beslutning om å bli
kristen, og ba igjen Johannes om å komme for å utføre seremonien.
Johannes dro til ham
tidlig i januar 1693. Men da han hørte at fyrsten var polygamist og hadde flere
koner, informerte han ham om at han måtte velge den første som sin eneste
hustru og la de andre gå. Fyrsten gjorde villig dette og ble døpt den 6.
januar.
Men en av konene var
niese av rajaen av Marava, og hun beklaget seg til sin onkel og skyldte på
Johannes for sin ulykke. Den fornærmede rajaen ville hevne seg på pateren, og
den 8. januar sendte han sine soldater for å arrestere misjonæren og ta ham med
til et fengsel i Ramnad. Den 28. januar kalte han misjonæren til seg og sa at
siden han hadde brutt rajaens forbud mot noensinne å komme tilbake til sitt
territorium og forkynne kristendommen, skulle han forvises til Oriur ved
Ramnad. Men det var rajaens intensjon å få ham henrettet der. I et brev til sin
bror, raja Raghunatha, som hadde Oriur i sin provins, ga han instruksjoner om å
gjennomføre henrettelsen.
Johannes de Britto ble
tatt med til Oriur den 31. januar og ble holdt fengslet der inntil
henrettelsen. Han skrev to brev fra fengslet kvelden før henrettelsen. Til sin
superior skrev han: «Jeg venter på døden, og jeg gjør det med utålmodighet. Den
har alltid vært gjenstand for mine bønner. Den utgjør i dag den mest dyrebare
belønning for mitt arbeid og mine lidelser». Brevene er bevart.
Morgenen etter, den 4.
februar 1693, samlet en enorm menneskemengde seg for å se sin lærer (guru) dø
fordi han hadde forkynt ting som sto i motsetning til dyrkingen av landets
guder. Etter en lang utsettelse, siden den lokale fyrsten var nervøs for hele
affæren, ble Johannes ført til en fredelig høyde med utsikt over elven, som var
valgt som stedet for hans martyrium. Der knelte han ned i bønn. Rajaens ordre
ble lest offentlig, og da bøddelen nølte med å gjøre sin jobb, oppmuntret
Johannes ham: «Min venn, jeg har bedt til Gud. For min del har jeg gjort det
jeg skulle. Nå må du gjøre din del. Utfør den ordren du har fått».
Bøddelen gikk bort til
ham og merket seg et relikvar som hang rundt paterens hals. Han trodde det
kunne være en talisman som kunne bringe ham ulykke, så han slo mot det. Han
skilte det fra Johannes' hals, men han laget samtidig et sår på prestens bryst
og ene skulder. Det neste slaget var rettet mot martyrenes nakke, og
krumsabelen skilte misjonærens hode fra kroppen, og det falt ned i sanden.
Deretter hogg bøddelen av paterens hender og føtter, bant dem til kroppen og
plasserte den på en stake, hvor den ble etterlatt for å bli mat for fugler og
dyr.
Da nyheten nådde Lisboa,
ga kong Pedro ordre til en høytidelig takksigelsesmesse, og martyrens mor var
til stede, ikke kledd i sørgeklær, men i festdrakt.
Johannes ble saligkåret
den 21. august 1853 (dokumentet (Breve) var datert den 18. mai 1852) av den
salige pave Pius
IX (1846-78) og helligkåret den 22. juni 1947 av pave Pius XII
(1939-58). Hans minnedag er dødsdagen 4. februar. Hans navn står i
Martyrologium Romanum.
Kilder:
Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (II), Benedictines,
Bunson, Tylenda, Schauber/Schindler, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN,
Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, Abbaye Saint-Benoît - Kompilasjon og
oversettelse: p. Per
Einar Odden - Opprettet: 2000-02-01 21:34 -
Sist oppdatert: 2006-01-05 14:41
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/johbrito