mercredi 4 février 2015

Saint JEAN de BRITTO, prêtre jésuite missionnaire et martyr


Saint Jean de Britto en 'pandaraswamy'

Juande Britto, Jesuit missionnay and pandarasamy in South India (XVIIth century. A traditional picture


Saint Jean de Britto, prêtre et martyr

Jésuite portugais, apôtre des Indes Orientales où il donna le témoignage de sa foi par un cruel martyre en 1693.

SOURCE : http://www.paroisse-saint-aygulf.fr/index.php/prieres-et-liturgie/saints-par-mois/icalrepeat.detail/2015/02/04/4395/-/saint-jean-de-britto-pretre-et-martyr

Saint Jean de Britto

Jésuite, missionnaire en Inde (+ 1693)

Jésuite portugais, apôtre des Indes Orientales où il donna le témoignage de sa foi par un cruel martyre.

St Jean de Brito est mort au Maduré en Inde le 4 février 1693. Il a été canonisé par Pie XII en 1947. 

(source: site des Jésuites, province de France)

À Oriur dans le royaume de Maravesi en Inde, l’an 1693, saint Jean de Brito, prêtre de la Compagnie de Jésus et martyr. Imitant le mode de vie et l’habillement des ascètes du pays, il convertit beaucoup à la foi chrétienne, mais arrêté et condamné à mort, il reçut la couronne d’un glorieux martyre.

Martyrologe romain

SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/564/Saint-Jean-de-Britto.html

4 février 

Saints JEAN DE BRITO, prêtre ;

LÉON MANGIN, prêtre, et ses compagnons ;

Bx. RODOLPHE ACQUAVIVA, prêtre,

et ses compagnons ;

FRANCOIS PACHECO, 

CHARLES SPINOLA,

prêtres, et leurs compagnons ;

JACQUES BERTHIEU, prêtre :

Martyrs

Mémoire

(En France, mémoire facultative du Bx. Jacques Berthieu, le 8 juin ; de Saint Léon Mangin et de ses compagnons, le 19 juin. A Madagascar, mémoire du Bx. Jacques Berthieu, le 8 juin).

On fait aujourd'hui mémoire de plusieurs martyrs de la Compagnie de Jésus qui donnèrent leur vie pour la foi en divers pays de mission. Ce sont : Saint Jean de Brito (mort au Maduré le 4 février 1693, canonisé par Pie XII en 1947) ; le bienheureux Rodolphe Acquaviva et ses 4 compagnons (morts en Inde le 25 juillet 1583, déclarés bienheureux par Léon XIII en 1893) ; les bienheureux François Pacheco (mort le 20 juin 1626), Charles Spinola (mort le 10 septembre 1622) et leurs 31 compagnons (morts entre 1617 et 1632 ; tous, martyrisés au Japon, furent déclarés bienheureux par Pie IX en 1867) ; le bienheureux Jacques Berthieu (mort à Madagascar le 8 juin 1896, déclaré bienheureux par Paul VI en 1965).

Commun des martyrs (p. 237) ou des pasteurs (p. 260).

OFFICE DES LECTURES

DEUXIÈME LECTURE

Homélie du Pape Paul VI

Les martyrs ont offert à Dieu le sacrifice de leur vie, poussés par le plus haut et le plus grand amour

Bien des choses ont été dites ou écrites au sujet de ce mystère qu'est l'homme : l'immense pouvoir de son génie qui lui permet de sonder les mystères de l'univers, de se soumettre le monde de la matière et de l'utiliser pour ses buts personnels ; la grandeur de son esprit et de son intelligence qui se manifeste en d'admirables œuvres artistiques ou scientifiques ; ses victoires mais aussi ses malheurs. Mais ce qui est le plus profondément inscrit en lui, comme le caractère propre de son être, est sa puissance et sa capacité d'amour : celle-ci n'a pas de limite et lui donne le pouvoir de se livrer par un amour plus fort que la mort et qui dure éternellement.

L'expression d'un tel amour et son signe le plus élevé peuvent être trouvés dans le martyre des chrétiens ; non pas seulement parce que le martyr s'est montré éminemment fidèle à l'amour dont il a témoigné par l'effusion de son sang, mais encore parce que, s'il a offert ce sacrifice, c'est qu'il était poussé par le plus haut et le plus grand amour, cet amour qui a pour objet celui qui nous a créés, qui nous a sauvés et qui nous aime comme lui seul sait nous aimer, celui qui, enfin, attend de nous une réponse par laquelle nous nous donnons pleinement et inconditionnelle-ment, avec un amour digne de notre Dieu.

(Homélie prononcée lors de la canonisation des quarante martyrs d'Angleterre et du pays de Galles, le 25 octobre 1970, A.A.S. 62 [1970] pp. 748-749).

SOURCE : http://www.jesuites.com/histoire/saints/jeandebrito.htm

 Lettre de Britto demandant d'être envoyé en Mission aux Indes

Letter of John de Brito requesting to be sent as missionary to India


Saint Jean de Brito 

Saint Jean de Brito naquit à Lisbonne — comme saint Antoine (dit aussi de Padoue), le 1er mars 1647 — sept ans après la restauration du royaume —, de parents très croyants : Salvador de Brito Pereira et Dona Brites Pereira.

Un an auparavant, à Vila Viçosa, ville natale du père de Jean, le roi Jean IV avait couronné la Vierge Marie, l’instituant Reine du Portugal.

Tout jeune encore, il fut appelé à la cour du roi Jean IV, pour y être page et le compagnon du prince Dom Pedro ; il portait déjà sur lui les stigmates de la sainteté.

Très docile et dévoué, toujours prêt à se sacrifier pour les autres, on l’appelait, de façon prémonitoire, le « martyr ».

Atteint d’une grave maladie à l’âge de onze ans, sa mère implora l’intercession de saint François Xavier, promettant que son fils porterait pendant un an l’habit des jésuites si son enfant était guéri. Le grand saint jésuite, obtînt de Dieu la guérison du petit Jean et, la mère de celui-ci tînt sa promesse : pendant un an le jeune page porta la soutane caractéristique des jésuites de l’époque ; on le surnommait alors le « petit apôtre », ou encore le « saint page » : sa sainteté était déjà évidente.

En 1662 Alphonse VI monta sur le trône du Portugal.

En cette même année, Jean de Brito, alors âgé de quinze ans entra au Noviciat de la Compagnie de Jésus à Lisbonne, et y démontra, non seulement des aptitudes intellectuelles indéniables, mais aussi une extraordinaire progression spirituelle et un désir ardent de devenir missionnaire.

Il étudia aussi à Évora et à Coimbra, et devînt ensuite professeur au Collège de Santo Antão de Lisbonne.

Ordonné prêtre en 1673, à l’âge de 26 ans, il réussit à convaincre ses supérieurs de lui accorder la grâce de missionner en Inde, comme son modèle, saint François Xavier.

Ce projet contrariait les plans, non seulement de sa mère, mais aussi du roi et de la reine qui souhaitaient l’avoir comme directeur spirituel et précepteur de leurs enfants.

Puis, ce fut le départ — le 25 mars 1673, en compagnie de quelques autres missionnaires — et les longues semaines en mer ; le Cap de Bonne Espérance et ses tempêtes légendaires, et Goa, en Inde enfin, en 1674.

Il visita et se recueillit sur le tombeau de saint François Xavier, son modèle ; tombeau que l’on ouvrit devant lui, afin de lui permettre de mieux encore vénérer ce corps saint tout embaumé encore de l’Évangile du Christ.

En avril 1674, il missionna à Maduré, prenant soin de se vêtir comme les religieux locaux, afin de mieux se faire accepter par les indous. Puis, en 1685, il fut nommé supérieur de cette mission, ce qui fut pour lui occasion de grands sacrifices et de multiples tribulations.

Sur le territoire de Maravá il subit le supplice de l’eau, et la flagellation ; le gouverneur de l’endroit lui interdit même de prêcher là, la « bonne nouvelle ».

En 1686 fut déclenchée une violente persécution. Jean accourut pour protéger les chrétiens, mais il fut lui-même fait prisonnier et condamner à être empaillé. Mais, pour que cette sentence soit mise à exécution, il fallait l’aval du souverain. Le jeune prêtre fut conduit en sa présence et s’expliqua calmement sur la doctrine dont il était porteur. Il fut libéré, mais sommé de ne plus prêcher dans la région.

Il partit alors à Malabar pour y rencontrer son provincial. Celui-ci le chargea d’une mission d’information et le renvoya en Europe : il était porteur de messages pour Lisbonne et Rome, mais il n’ira pas dans la ville Éternelle, car le roi du Portugal, Pierre II, le lui interdit.

Ce fut, lors de ce voyage en 1687, que Jean de Brito rencontra, lors d’une escale à São Salvador de Baia, un autre jésuite fort célèbre — le plus grand écrivain portugais : Père Antonio Vieira, grand évangélisateur au Brésil et auteur de nombreux Sermons, chefs-d’œuvre de la littérature portugaise.

Loin de profiter de ce voyage pour rester auprès des siens et de ses amis, il repartit en Inde le 8 avril 1690, accompagné de 25 autres missionnaires, dont 14 portugais. Il y arriva le 2 novembre de cette même année.

Dans cet immense pays — où le nombre de chrétiens était alors d’environ huit mil —, sa sainteté était de plus en plus évidente : il est tout à tous, particulièrement envers les plus déshérités : il fit même des miracles ; sa renommée s’étendit au loin, surtout depuis le baptême – le 6 janvier 1693 — d’un prince indu.

Malgré les difficultés, toujours nombreuses, et les jalousies suscitées par ses succès, Jean poursuivit son apostolat, mais, au four et à mesure que le temps passait, le désir du ciel grandissait en son âme. C’est ce qui ressort des lettres qu’il écrivit à sa mère, à son frère et à ses supérieurs : comme il aimerait donner sa vie pour le Christ, qui a donné la sienne pour lui !

Espionné et traqué par les sbires du souverain de Maravá, il fut enfin fait prisonnier, accusé de désobéissance et condamné à mort. Le martyre eut lieu sur une colline, face à la ville d’Urgur, le 4 février 1693.

Décapité en février 1693, le cadavre fut amputé des pieds et des mains. Le reste du corps fut jeté aux bêtes sauvages et aux vautours.

Les chrétiens, malgré la peur que leur inspirait le souverain de Maravá, purent récupérer le crâne et quelques ossements, et, moyennant une belle somme d’argent, le couteau qui avait servi à l’exécution. Ce dernier fut ramené au Portugal et confié par le roi à la Compagnie de Jésus.

Ayant François Xavier pour modèle de sainteté, il le dépasse par le martyr.

La renommée de sainteté dont il jouissait déjà de son vivant, s’affirma encore d’avantage après son sacrifice, et le lieu du supplice devint un lieu de pèlerinage où afflouaient des peuples de toutes religions : il y avait quelquefois plus de 2000 personnes.

Sa mère, Dona Brites Pereira, appelée à la cour, après la nouvelle du sacrifice de son fils, s’y présenta en habits de gala et y reçut, de la part du souverain les honneurs dus à une reine mais accordés à la mère d’un saint.

Il fut canonisé par Pie XII, le 22 juin 1946.

Alphonse Rocha

SOURCE : http://voiemystique.free.fr/jean_de_brito.htm


Saint John de Brito

Also known as

Apostle of Madura

John de Britto

Jean de….

João de….

Memorial

4 February

11 February on some calendars

Profile

Born to the Portugese nobility, and a favourite of Don Pedro, king of Portugal. Son of the governor of BrazilJesuit at age 15. Studied at the University of CoimbraPriest.

Against the strenuous objections of his family, he volunteered for the missions in India in 1673, and was sent to Madura. There he studied the complex Indian caste system, and found that most converts belonged to the lowest caste. He realized that for Christianity to have a lasting influence in India, higher caste members must also convert. Worked at Malabar, Tanjore, Marava, and Madura. He established himself as an Indian ascetic, a Pandara Suami, lived as they lived, dressed in saffron cloak and turban, and held retreats in the wilderness in southern India where interested Indians could visit him.

In time he was accepted as a Suami, his reputation grew, and though the locals would sometimes torture him, he converted as many as 10,000. Appointed superior of the mission in 1685. Among them was a prince whom he told to give up his wives. One of the wives, the niece of the rajah, had John imprisoned and tortured for a month, but being a religious man was no crime, so he was released.

His success in converting Indians to Christianity brought on the ire of the Brahmins, the highest Indian caste, and they decided to kill him. John and his catechists were imprisonedtortured, and ordered to leave the country. When he refused, the rajah ordered John executed. At the execution site, he knelt in prayer, and the rajah’s order was read. The executioner hesitated; John told him, “My friend, I have prayed to God. On my part, I have done what I should do. Now do your part.” He did.

Born

1 March 1647 at LisbonPortugal

Died

dismembered and beheaded 4 February 1693 at Oreiour, India

Venerated

29 September 1851 by Pope Pius IX (decree of martyrdom)

Beatified

18 May 1859 by Pope Pius IX

Canonized

22 June 1947 by Pope Pius XII

Patronage

Portugal

SivagangaiIndiadiocese of

World Youth Day 2023

Additional Information

Book of Saints, by the Monks of Ramsgate

Catholic Encyclopedia

New Catholic Dictionary

Pictorial Lives of the Saints

Saints of the Day, by Katherine Rabenstein

Saints of the Society of Jesus

books

Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints

other sites in english

Cathlic Online

Hagiography Circle

Regina Magazine

Wikipedia

images

Santi e Beati

Wikimedia Commons

video

YouTube PlayList

sitios en español

Martirologio Romano2001 edición

fonti in italiano

Dicastero delle Cause dei Santi

Martirologio Romano2005 edition

Santi e Beati

nettsteder i norsk

Den katolske kirke

spletne strani v slovenšcini

Svetniki

MLA Citation

‘Saint John de Brito‘. CatholicSaints.Info. 14 June 2023. Web. 6 March 2026. <https://catholicsaints.info/saint-john-de-brito/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-john-de-brito/

Book of Saints – John of Britto

Article

(Blessed) Martyr (February 17) (17th century) A famous Jesuit missionary and Martyr, by birth a Portuguese. After twenty years of toil in the South of Hindostan he was put to death for the Faith, February 4, A.D. 1693.

MLA Citation

Monks of Ramsgate. “John of Britto”. Book of Saints1921. CatholicSaints.Info. 23 October 2013. Web. 6 March 2026. <https://catholicsaints.info/book-of-saints-john-of-britto/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-john-of-britto/

New Catholic Dictionary – Blessed John de Britto

known” />Article

Martyr, born Lisbon, Portugal, 1647; died Oreiour, India, 1693. A Jesuit missionary in Madura, India, he was expelled from the country and returned to Portugal 1688, as deputy to the triennial Congregation of Procurators. Refusing the Archbishopric of Cranganore, he returned to India, 1691. A repudiated wife of a converted Maravese prince began a general persecution, and John was martyredBeatified, 1853.

MLA Citation

“Blessed John de Britto”. New Catholic Dictionary. CatholicSaints.Info. 12 August 2017. Web. 6 March 2026. <https://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-blessed-john-de-britto/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-blessed-john-de-britto/

St. John de Britto

Feastday: February 4

Patron: of Portugal, Roman Catholic Diocese of Sivagangai

Birth: 1647

Death: 1693

Jesuit martyr in India. He was a native of Lisbon, Portugal, was dedicated at birth to St. Francis Xavier, and was a noble friend of King Pedro. He entered the Jesuits at the age of fifteen. In his effort to promote conversions among the native Indian people as a missionary to Goa, he wandered through Malabar and other regions and even adopted the customs and dress of the Brahmin caste which gave him access to the noble classes. In 1683, John had to leave India but returned in 1691. Arrested, tortured, and commanded to leave India, he refused and was put to death. Pope Pius XII canonized him in 1947.

SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=3970

John de Britto, SJ M (RM)

Born in Lisbon, Portugal, March 1647; died in India, February 4, 1693; beatified in 1853; canonized in 1947.

When John de Britto fell gravely ill as a child, his mother, a lady of noble birth and connected with the court of Lisbon, invoked the aid of Saint Francis Xavier and dedicated her son to him. Perhaps this is the source of John's calling. He was the favorite companion of the Infante Don Pedro, who later became king of Portugal. John, however, aspired only to wear the habit of the great missionary to whom he was dedicated and to follow in the footsteps of Saint Francis.

At age 15 (1662), John joined the Society of Jesus in spite of opposition from his family and friends. His success in his studies was so remarkable that great efforts were made to keep him in Portugal after his ordination. But John was determined to take the Gospel to the Far East. In 1673, he set sail for Goa (southern India) with 16 other Jesuits to begin a life of incredible hardships, including frequent fevers, and many obstacles to success.

He worked in Malabar, Tanjore, Marava, and Madura, India, where he was given charge of the Madura mission. He travelled on foot throughout the vast region, which is only 10 degrees north of the equator. Those who worked with him reported in their letters home of John's courage, devotion, austerity, and harvest of souls that were the fruit of his labors.

Like Father de Nobili before him, Father de Britto adapted himself so far as possible to the manners, dress, and customs of the indigenous people among whom he lived, even to becoming a member of the Brahmin caste in an endeavor to reach the nobility. His methods were unconventional in many other respects, but the success of his mission eventually led to his death.

Many times Father de Britto and his Indian catechists were subjected to brutality. One time in 1686, after preaching in the Marava area, he and a handful of devoted Indians were seized, and upon their refusal to pay homage to the god Siva, were subjected for several days in succession to excruciating tortures. They were hung up by chains from trees, and at another time by means of a rope attached to an arm or foot and passing over a pulley, were dipped repeatedly into stagnant water, with other indescribable outrages.

Father de Britto's recovery was deemed miraculous. Not long after his emancipation, he was summoned back to Lisbon. His old friend, now King Pedro II and the papal nuncio made great efforts to keep him in Europe, but Father de Britto begged to be allowed to return to the mission fields. Back in Madura he had three more years of labor ahead of him.

A former polygamist convert to Christianity in the Marava country, put aside his many wives. One of them complained about this to her uncle, Raja Raghunatha of Marava, and placed the blame on Father de Britto. The raja thereupon began a persecution of the Christians. John de Britto was captured, tortured, and ordered to leave the country; but he refused. Therefore, he was beheaded at Oriur for subverting the religion of the country, but only after a delay caused by the nervousness of the local prince about taking de Britto's life.

A moving letter he wrote to his fellow missionaries on the eve of his execution still exists. Another letter was addressed to the father superior. In it he writes: "I await death and I await it with impatience. It has always been the object of my prayers. It forms today the most precious reward of my labors and my sufferings."

When news reached Lisbon, King Pedro ordered a solemn service of thanksgiving; and the martyr's mother came, not dressed in mourning but in a festal gown to celebrate her son's new life (Attwater, Benedictines, Walsh).

SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/0204.shtml

Blessed John de Britto

Martyr; born in Lisbon, 1 March, 1647, and was brought up in court; martyred in India 11 February, 1693.

Entering the Society of Jesus at fifteen, he obtained as his mission-field Madura in southern India. In September, 1673, he reached Goa. Before taking up his work he spent thirty days in the Exercises of St. Ignatius at Ambalacate near Cranganore. De Britto apparently entered the Kshatriyas, a noble caste. His dress was yellow cotton; he abstained from every kind of animal food and from wine. Setting out early in 1674, he traversed the Ghauts on foot and reached Colei in the Cauvery Delta, where he perfected himself in the language. He journeyed northward at least as far as Madras and Vellore, but Cauvery Delta, Tanjore, Madura, and Marava, between Madura and the sea, were his chief field. In 1684 he was imprisoned in Marava, and, though freed by the king, he was expelled from the country. In 1688 he was sent to Europe as deputy to the triennial Congregation of Procurators. Resisting urgent attempts to keep him in Portugal, and refusing the Archbishopric of Cranganore, he returned in 1691 to the borders of Madura and Marava. Having converted Teriadeven, a Maravese prince, he required him to dismiss all his wives but one. Among them was a niece of the king, who took up her quarrel and began a general persecution. De Britto and others were taken and carried to the capital, Ramnad, the Brahmins clamouring for his death. Thence he was led to Oreiour, some thirty miles northward along the coast, where his head was struck off, 11 February, 1693.

He had wrought many conversions during his life, established many stations, and was famous for his miracles before and after his death. He was beatified by Pius IX, 21, August, 1853.

Woods, Henry. "Blessed John de Britto." The Catholic Encyclopedia. Vol. 8. New York: Robert Appleton Company, 1910. 16 Mar. 2020 <http://www.newadvent.org/cathen/08461a.htm>.

Transcription. This article was transcribed for New Advent by Joseph P. Thomas. In memory of Father Zacharias O.C.D.

Ecclesiastical approbation. Nihil Obstat. October 1, 1910. Remy Lafort, S.T.D., Censor. Imprimatur. +John Cardinal Farley, Archbishop of New York.

Copyright © 2023 by Kevin Knight. Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.

SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/08461a.htm

Pictorial Lives of the Saints – Blessed John de Britto, Martyr

Don Pedro II of Portugal, when a child, had among his little pages a modest boy of rich and princely parents. Much had John de Britto—for so was he called—to bear from his careless-living companions, to whom his holy life was a reproach. A terrible illness made him turn for aid to Saint Francis Xavier, a Saint so well loved by the Portuguese; and when, in answer to his prayers, he recovered, his mother vested him for a year in the dress worn in those days by the Jesuit Fathers. From that time John’s heart burned to follow the example of the Apostle of the Indies. He gained his double wish. On December 17, 1662, he entered the novitiate of the Society at Lisbon; and eleven years later, in spite of the most determined opposition of his family and of the court, he left all to go to convert the Hindoos of Madura. When Blessed John’s mother knew that her son was going to the Indies, she used all her influence to prevent him leaving his own country, and persuaded the Papal Nuncio to interfere.

“God, who called me from the world into religious life, now calls me from Portugal to India,” was the reply of the future martyr.

“Not to answer the vocation as I ought, would be to provoke the justice of God. As long as I live, I shall never cease striving to gain a passage to India.” For fourteen years he toiled; preaching, converting, baptizing multitudes, at the cost of privations, hardships, and persecutions. At last, after being seized, tortured, and nearly massacred by the heathens, he was banished the country. Forced to return to Portugal, John once more broke through every obstacle, and went back again to his labor of love. Like Saint John the Baptist, he died a victim to the anger of a guilty woman, whom a convert king had put aside, and like the Precursor, he was beheaded after a painful imprisonment.

Reflection – “It is a great honor, a great glory to serve God, and to contemn all things for God. They will have a great grace who freely subject themselves to God’s most holy will.” — The Imitation of Christ.

SOURCE : https://catholicsaints.info/pictorial-lives-of-the-saints-blessed-john-de-britto-martyr/

Saints of the Society of Jesus: Blessed John de Britto

Article

February 11

One of the means adopted by Catholic missionaries always has been to conform themselves to the manners of the people whom they wish to evangelize. It was thus the Jesuit Fathers tried in India, by excelling them in their austerities, to convert the influential caste of the Brahmins. Among these Fathers was Blessed John de Britto. As he belonged to a very noble Portuguese family, it was with difficulty he obtained permission to enter the Society, and, on his return to Portugal, only providentially was enabled to go back to India, the king desiring to keep him at court for the education of his children. No one knows the tens of thousands of infidels whom he baptized.

On the 4th day of February, 1693, he was beheaded for the faith by the King of Marava, urged to this act by his niece, one of the repudiated wives of a prince who had embraced the Christian religion. His remains lie beside those of Saint Francis Xavier, to whom he had been dedicated by his parents, at Goa. He himself went joyfully to martyrdom, and when the news of his death reached Portugal, his heroic mother appeared at court in royal robes, where she was treated with the honors accorded to a queen.

MLA Citation

Father D A Merrick, SJ. “Blessed John de Britto”. Saints of the Society of Jesus1891. CatholicSaints.Info. 29 December 2018. Web. 16 March 2020. <https://catholicsaints.info/saints-of-the-society-of-jesus-blessed-john-de-britto/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/saints-of-the-society-of-jesus-blessed-john-de-britto/


San Giovanni de Britto Sacerdote gesuita e martire

4 febbraio

Lisbona, Portogallo, 1 marzo 1647 - Oriur, India, 11 febbraio 1693

Giovanni de Britto (in portoghese, João de Brito) nacque a Lisbona in Portogallo il 1° marzo 1647. Ancora ragazzo fu ammesso tra i paggi del re di Spagna, ma si ammalò gravemente: sua madre fece voto a san Francesco Saverio che, se il figlio fosse guarito, gli avrebbe fatto vestire per un anno l’abito della Compagnia di Gesù. Così avvenne, ma Giovanni domandò di diventare davvero gesuita. Ordinato sacerdote nel 1673, fu inviato in India. La sua inculturazione profonda, che lo portò ad assumere abiti e stili di vita simili a quelli degli asceti indiani, gli valse numerose conversioni. Quella del principe Teriavedem, che aveva tenuto una sola delle proprie mogli ripudiando le altre, costò a padre Giovanni la condanna a morte. Fu decapitato a Oriur l’11 febbraio 1693, dopo un lungo viaggio e un’altrettanto lunga prigionia. Beatifìcato da Pio IX il 21 agosto del 1853, è stato canonizzato da Pio XII il 22 giugno 1947.

Emblema: Abiti indiani, palma

Martirologio Romano: In località Oriur nel regno di Maravá in India, san Giovanni de Britto, sacerdote della Compagnia di Gesù e martire, che, dopo aver convertito molti alla fede imitando la vita e la condotta degli asceti di quella regione, coronò la sua vita con un glorioso martirio.

“Galeotto” fu l’abito della Compagnia di Gesù, che la mamma gli aveva fatto indossare per un anno, come voto a San Francesco Saverio per la miracolosa guarigione da grave malattia. L’adolescente Giovanni della nobile famiglia spagnola dei “de Britto” era infatti avviato ad una “normale” vita di corte, come paggio del re di Spagna e niente faceva presagire, fino ad allora, una vocazione religiosa.
Vestire per 12 mesi quell’abito religioso in un ambiente come la corte reale, in mezzo agli altri paggi riccamente vestiti, e sopportare su di sé le provocazioni di alcuni di questi (con tanta eroica pazienza che a palazzo lo chiamavano “il martire”) gli fanno nascere dentro la voglia di essere gesuita per davvero, anzi, missionario e preferibilmente in Giappone.

Il sogno si avvera quasi per intero, ad eccezione della destinazione: difatti, ordinato sacerdote nel 1673, viene mandato come missionario in India, ma Giovanni de Britto, che di strada nella perfezione cristiana ne ha fatto ormai molta, vi si adatta benissimo. Anzi, è tale l’ardore che riversa nel suo apostolato da venire quasi subito ferito da un gruppo di fanatici.

Nonostante tutto prosegue imperterrito nel suo slancio missionario, adottando anche uno stile che all’epoca può far discutere: per risolvere il problema delle caste diventa “pandara-suami”, cioè asceta, penitente, acquistando così il privilegio di trattare con tutti i ceti sociali e perfino con gli stessi paria.

Nel vestire, nel mangiare, nel comportamento si adatta perfettamente allo stile di vita che ha scelto: indossa un ampio vestito tinto di ocra rossa, porta sul capo una specie di turbante rosso e zoccoli ai piedi, usa un lungo bambù per i viaggi, dorme su una semplice coperta stesa per terra, mangia un pugno di riso cotto nell’acqua, qualche legume con un po’ di latte e burro.

Ed è proprio questo stile di vita e il suo instancabile apostolato che gli fanno acquistare un grande prestigioso e gli fanno contare a centinaia le conversioni che ottiene e a migliaia i sacramenti che riesce ad amministrare.

Tanto fervore e tanto successo non possono non attirargli invidie e persecuzioni. E mentre in Spagna cercano inutilmente di trattenerlo offrendogli anche sedi vescovili, a 47 anni Giovanni torna definitivamente in India con la netta sensazione che gli sarà chiesto di testimoniare con la vita la fede che professa e che predica.

Le minacce e gli attentati aumentano di intensità quando riesce a convertire il principe Teriavedem: viene arrestato, processato e condannato a morte, ma prima che questa venga eseguita tra orribili torture il 4 febbraio 1693, i suoi persecutori devono ascoltare ancora una volta l’eroica e ferma testimonianza di fede pronunciata in pubblico da Giovanni, che ottiene altre conversioni.

Solo la spada può far tacere l’eroico missionario, il cui martirio è stato ufficialmente riconosciuto dalla Chiesa con la canonizzazione, pronunciata da Papa Pio XII nel 1947.

Autore: Gianpiero Pettiti

“Nuovo Saverio” chiamarono i Portoghesi e gli Indiani del Seicento il missionario Giovanni de Britto, nato a Lisbona, ucciso per la fede di Cristo a Oriur, nel Maravá (India). A dieci anni, Giovanni si ammalò di tisi, e i medici dichiararono il caso disperato. Allora la madre chiese la sua guarigione a s. Francesco Saverio, anzi, si obbligò con voto, a vestire per un anno il figliolo, a grazia ottenuta, con l’abito della Compagnia di Gesù. In pochi giorni Giovanni lasciò il letto, e, in esecuzione del voto, comparve a corte in sottanina nera, portando al fianco una corona della Madonna. Finito l’anno del voto, l’abito religioso fu smesso, ma, non molto tempo dopo, Giovanni avanzò istanza per essere ammesso nella Compagnia di Gesù. Da parte del provinciale dei Gesuiti non c’erano difficoltà, ma sia il re, sia l’infante tentarono ogni via pur di scongiurare quella partenza. Ciononostante, il 17 dicembre 1662, a quindici anni, Giovanni entrò nel noviziato di Lisbona e poi fu mandato a Evora ed a Coimbra per attendere agli studi e sempre ebbe la fama d’uno dei migliori ingegni dell’università.

Ma di pari passo con gli studi, sentiva crescere il desiderio di lavorare sulle orme del Saverio. Ebbe il coraggio di scrivere due volte, all’insaputa dei suoi superiori immediati, al p. generale Oliva, supplicandolo insistentemente di concedergli la grazia di andare alle missioni dell’India. Ed ebbe la promessa di essere accontentato alla prima partenza di nuovi operai per quella regione. Doveva però ancora compiere due anni di magistero in un collegio, poi dedicarsi allo studio della teologia e ricevere l’ordinazione sacerdotale: ciò avvenne all’inizio del 1673.

Prima di partire per le missioni, dovette affrontare e superare l’ultima grande difficoltà, cioè sua madre, che non si era ancora riavuta dal dolore della morte in guerra del suo primogenito, Cristoforo. Giovanni ebbe però ragione di tutti gli interventi provocati dalla madre presso il re e presso il nunzio apostolico e, per evitare altri improvvisi intralci, non si recò al porto coi suoi compagni di viaggio, ma uscí di nascosto dal collegio dei Gesuiti e, prendendo delle scorciatoie, si recò diritto alla nave, di dove scrisse l’addio alla madre.

Nel 1673, dopo un viaggio avventuroso, Giovanni arrivò a Goa. Visitando la tomba di s. Francesco Saverio, nella chiesa dei Gesuiti, egli ripeté il voto di lavorare per la conversione degli Indiani e s’installò nel collegio della Compagnia di Gesù, ove completò gli studi di teologia.

Si applicò allo studio delle lingue indigene e poi si apprestò a raggiungere la residenza indicatagli dal padre provinciale: Colei, nel regno di Gingia. Scelse la via attraverso le montagne dei Gati e, per l’eccesso di fatica, si ammalò gravemente, ma, come anche altre volte, l’invocato intervento del Saverio lo risanò. Negli anni 1674-1679 lavorò a Colei e Tattuvancheri, poi nei regni di Tangiore e Gingia; negli anni 1685-686 fu anche superiore della missione.

Le fatiche del suo lavoro erano poca cosa rispetto ai patimenti che le accompagnavano.

Avendo saputo che da diciotto anni nessun missionario aveva raggiunto il regno di Maravá, a est di Madura, egli si decise alla pericolosa impresa, dopo avervi inviato alcuni valenti catechisti. Il 5 maggio 1686 ne varcava il confine, e fu tale l’azione da lui svoltavi, che il 17 luglio dello stesso anno aveva già battezzato più di duemila indiani, passando le notti a confessare e battezzare. Presto però il primo ministro del re di Maravá spiccò l’ordine di arresto contro il missionario e i suoi compagni, arresto al quale non erano estranee le imprudenze di un missionario di un altro Ordine religioso. In seguito, Giovanni subí, per circa un mese, un vero e crudele martirio, pur senza l’esecuzione della sua condanna a morte. Fra gli altri tormenti, fu flagellato con scudisci, schiaffeggiato, caricato di catene, e poi sdraiato nudo su di un masso di pietra pomice, arroventata dal sole e irta di punte acute, ove lo obbligavano a stare per maggior tormento, ora bocconi, ora supino, mentre sette od otto persone saltavano sul suo corpo. In quel carcere Giovanni rimase ancora ventidue giorni. Finalmente riuscì a parlare col re, il quale apparve soggiogato dalla verità.

Liberato nell’agosto del 1686, Giovanni ricevette una lettera del provinciale con la comunicazione della sua nomina a procuratore della missione essendo morto il precedente; ebbe l’ordine di raggiungere al più presto il Portogallo e di là Roma, e di presentarsi al padre generale. Giovanni fece tutte le obbiezioni che gli erano consentite dall’ubbidienza, ma dinanzi alla incrollabile decisione del provinciale si dispose immediatamente alla partenza. Dopo un viaggio "eccezionalmente felice", durante il quale toccò anche là sponda del Brasile, sbarcò a Lisbona l’8 settembre 1687. Dopo aver ossequiato i superiori, si recò dal re don Pedro II, della cui corte d’infante aveva fatto parte da bambino. Nell’aprile 1690 Giovanni riuscì alfine a prendere ancora una volta, l’ultima volta, la nave per l’India, arrivando a Goa il 2 novembre, quando i viveri già cominciavano a scarseggiare.

Entrò di nuovo nel regno di Maravá, affrontando le ire di quel sovrano, feroce persecutore dei cristiani, che già aveva avuto occasione di minacciarlo di morte. Lavorava febbrilmente, senza pausa, pur non potendo fermarsi due giorni di seguito in un posto senza correre grave rischio.

Un fatto singolare aggravò la situazione del futuro martire. Il 6 gennaio 1693, egli conferì il Battesimo a un principe di nome Teriadevem, trovato moribondo e da lui guarito istantaneamente, pronunziando il Credo e l’inizio del Vangelo di s. Giovanni. Secondo l’ordine del santo, il principe aveva scelto una sola fra le cinque donne che aveva già sposato, ripudiando le altre quattro, fra le quali vi era una nipote del re. Giovanni aveva compiuto il suo dovere; ma era facilmente prevedibile che i parenti avrebbero tentato di vendicare sanguinosamente l’affronto del ripudio. Difatti il sovrano diede ordine immediato che fossero arse tutte le chiese cristiane, saccheggiate le case dei fedeli ed arrestato il santo. E per impedire che fossero messe a ferro e fuoco le case dei cristiani, andò incontro ai nemici, l’8 gennaio, insieme con tre giovani catechisti. Accolto con ingiurie e percosse, è atterrato, poi, legato, con i suoi tre fedeli, è costretto ad una dolorosa marcia forzata, dietro gli armati a cavallo cadendo e insanguinando la lunga strada affollata di fedeli, accorsi a contemplare la passione generosa del loro padre, ad attingere forza dal suo esempio. Il giorno dopo l’arrivo nel carcere della capitale, al gruppetto dei prigionieri si aggiungono altri tre catechisti. In attesa del re, che giunge alla capitale solo il 20 gennaio, i prigionieri vivono con straordinario fervore le loro giornate. L’esempio e la parola del missionario sono il grande lievito di quel coraggio costante, inflessibile. Il 28 gennaio, il re emanò la sentenza. In realtà il re inviava lontano il missionario per farlo uccidere più tranquillamente: lo fece condurre alla città di Oriur, presso la frontiera e contemporaneamente avvisò suo fratello, governatore di quella provincia, di giustiziarlo appena arrivato in sua mano.

Stremato dalla prigionia, dalle privazioni, dalle percosse e dalla incessante preghiera, il missionario attraversò con estrema fatica la regione che si estende tra la capitale e Oriur. Il suo stato miserabile, i suoi piedi insanguinati, muovevano a compassione perfino alcuni pagani che l’incontravano, e un bramino gli offerse il suo cavallo, per farlo arrivare vivo alla meta.

Il giorno seguente fu decapitato. Beatifìcato da Pio IX il 21 agosto del 1853, fu canonizzato da Pio XII, il 22 giugno 1947.

Autore: Ferdinand Baumann

SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/39625

Giovanni de Britto

(1647-1693)

Beatificazione:

- 18 maggio 1859

- Papa  Pio IX

 Celebrazione

Canonizzazione:
- 22 giugno 1947

- Papa  Pio XII

- Basilica Vaticana

 Celebrazione

Memoria Liturgica:
- 4 febbraio

Celebrazione eucaristica di Giovanni Paolo II in onore di San Giovanni de Britto

Religioso, sacerdote della Compagnia di Gesù e martire, che, in località Oriur nel regno di Maravá in India, dopo aver convertito molti alla fede imitando la vita e la condotta degli asceti di quella regione, coronò la sua vita con un glorioso martirio

"Io amo più il cielo che la terra, più le boscaglie di Madurai che il palazzo del Portogallo"

João de Brito nacque a Lisbona in Portogallo il 1° marzo 1647.

Ancora ragazzo fu ammesso tra i paggi del re di Spagna, ma si ammalò gravemente: sua madre fece voto a san Francesco Saverio che, se il figlio fosse guarito, gli avrebbe fatto vestire per un anno l’abito della Compagnia di Gesù. Così avvenne, ma Giovanni domandò di diventare davvero gesuita.

Ordinato sacerdote nel 1673, fu inviato in India. La sua inculturazione profonda, che lo portò ad assumere abiti e stili di vita simili a quelli degli asceti indiani, gli valse numerose conversioni. 

Essendo fuori dalle regioni controllate dai portoghesi, i gesuiti di Madurai vivevano secondo caratteristiche specifiche. Si erano conformati ai costumi indigeni e, nel caso di conflitto o di persecuzione da parte delle autorità locali, non potevano attendersi un aiuto dai portoghesi o da un’altra potenza straniera. Accettando questa situazione, poterono costituire una Chiesa cristiana indipendente dalla protezione occidentale. A tale prouna violenta tempesta fece fallire il suo piano. Secondo alcuni, anche fra i suoi compatrioti, de Brito esagerava nei metodi di adattamento.

La condanna a morte, però, doveva essere confermata. Giovanni fu condotto alla presenza di Raganata Tevar. Questi ascoltò un’esposizione della religione cristiana fatta dal missionario, e ne fu tanto impressionato che ordinò di mettere in libertà tutti i prigionieri cristiani. Aggiunse però che la legge del Dio di Giovanni non era adatta né a lui né al suo popolo. Perciò ordinò che il missionario fosse espulso dal suo regno, proibendogli di predicare il cristianesimo e minacciandolo di morte, se non avesse obbedito. Poco dopo questi avvenimenti, il provinciale scrisse a de Brito, comunicandogli che doveva partire per l’Europa, perché era stato eletto procuratore della Provincia. Giovanni ricordò al provinciale che aveva fatto il voto di non ritornare mai in Portogallo, ma la sua obiezione non fu accolta. Perciò egli partì da Goa il 15 dicembre 1686 per il suo ritorno in Europa.

Mentre si trovava in Portogallo, conservò molte delle abitudini che seguiva in India: continuò a dormire su una stuoia e a cibarsi soltanto di vegetali. A chi si meravigliava di questi suoi atteggiamenti, rispondeva che i suoi fratelli a Madurai conducevano una vita molto più eroica e penitente, esposti a pericoli continui, e aggiungeva che, essendo desideroso di ritornare in India, voleva mantenersi in forma per rientrare in azione, se gli fosse stato permesso. Dovette di nuovo vincere le resistenze di chi lo voleva trattenere a Lisbona: questa volta, anche lo stesso re e i suoi ministri.

Molti gli dicevano che poteva fare molto di più per l’India rimanendo in Europa. Il re finì per dargli il permesso di partire, ma dichiarò che lo avrebbe richiamato dopo due anni. Giunse anche a scrivere al generale della Compagnia di Gesù, attraverso il suo confessore padre Sebastião de Magalhães, per chiedere il rientro di Giovanni de Brito in Portogallo, ma non ottenne nulla. Il missionario, più tardi, l’11 aprile 1692, ricordando questi tentativi, scrisse al padre João da Costa: «Ho sempre detto a Vostra Reverenza che non pensavo di ritornare in Portogallo. Io amo più il cielo che la terra, più le boscaglie di Madurai che il palazzo del Portogallo».

Mentre attendeva di tornare in oriente, Giovanni si rivolse al provinciale, che era allora il padre André Freire, chiedendo che lo mandasse di nuovo nella missione del Madurai. Desiderava soprattutto ritornare a Marava, cosa che poi ottenne.

Grazie alla sua attività, ci furono molte conversioni, anche fra i parenti del rajah, ma questi successi non potevano non provocare odio e minacce di vendetta. Giovanni de Brito era consapevole della situazione, e il 22 luglio 1692 scriveva al padre João da Costa: «Ora si dice che a Marava sperano di prendermi e di tagliarmi la testa, e così mettere fine alla predicazione del Vangelo in quella terra. Se così è stabilito, perché parlare? Andremo più presto in cielo; e poiché la notizia è già molto diffusa, giudico che non sia gloria di Dio lasciare ora queste terre».

In realtà gli avvenimenti precipitarono. Gli ultimi fatti si riferiscono alla conversione di Tadaia Theva, che chiese di essere battezzato da Giovanni de Brito, dopo essere stato guarito da una malattia. Poiché era un personaggio conosciuto e una delle sue mogli era cugina del ra j a h , la sua conversione non poteva passare inosservata. Far diventare cristiana una persona così importante era la via sicura per provocare una violenta persecuzione. Perciò Giovanni radunò i suoi catechisti e i cristiani più influenti ed espose il problema.

Terminate queste consultazioni, egli era fermamente deciso a battezzare il principe. Si incontrò intanto con il catecumeno e cominciò a istruirlo. Gli spiegò anche quello che considerava un grande ostacolo: doveva essere pronto a vivere con una sola delle sue mogli, allontanando le altre quattro, e ciò avrebbe certamente provocato l’ira del rajah  Il principe non si intimorì e dichiarò che era disposto a conservare soltanto la prima moglie e a escludere le altre, fra le quali la cugina del rajah.

Quando si giunse al battesimo, avvenne quello che si prevedeva: Giovanni fu preso con i suoi compagni, e il 28 gennaio 1693 tutti furono giudicati e condannati a morte. Il ra j a h diede l’ordine che fossero fucilati e li fece condurre nel luogo dell’esecuzione. Tadaia Theva, circondato da molti cristiani, si fece avanti per dire ai soldati che prima dovevano uccidere lui. Temendo una sollevazione, il rajah ordinò che i condannati tornassero in prigione e dispose che Giovanni fosse trasferito a Oriyur e consegnato a Udaia Theva, suo parente, per essere poi giustiziato. I suoi compagni finirono per essere liberati.

Il 29 gennaio Giovanni fu scortato a Oriyur, dove fu decapitato il 4 febbraio. La sera prima scrisse al padre Francisco Laínez, superiore della missione: «Ora spero di subire la morte per il mio Dio e mio Signore, cercata due volte in India, nella missione e a Marava: davvero con una grande fatica, ma con un premio inestimabile. La colpa di cui mi accusano è di insegnare la legge di Dio nostro Signore, e che in nessun modo si devono adorare gli idoli. Quando la colpa è una virtù, la sofferenza è una gloria». Sono parole che manifestano la dedizione di un europeo che ha messo da parte, per quanto possibile, il suo stile occidentale per poter trasmettere lo spirito di Cristo adottando le pratiche ascetiche dei penitenti indiani.

SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/giovanni-de-britto.html

 Den hellige Johannes de Britto (1647-1693)

Minnedag:

4. februar

Den hellige Johannes Hector de Britto (port: João) ble født den 1. mars 1647 i Lisboa i Portugal. Familien var aristokratisk – moren var fra en adelsfamilie med tilknytning til hoffet i Lisboa og faren var guvernør av Rio de Janeiro i den daværende portugisiske kolonien Brasil. Som niåring kom Johannes til hoffet til den kloke kongen av Portugal, Johan (João) IV den lykkelige (1640-56). Der tjente han som pasje og var bestevenn med kronprinsen, Don Pedro, som senere ble kong Pedro II (1667-1706).

Da Johannes var elleve år, ble han alvorlig syk. Da legene mente at alt håp var ute, påkalte moren hjelp fra den hellige Frans Xavier og viet sin sønn til ham. Hun lovte at hvis gutten ble frisk, skulle han bære jesuittdrakt i ett år. I løpet av få dager var gutten oppe av sengen. Neste gang han kom til hoffet, var han som en jesuitt i miniatyr. Etter at året var gått la han bort drakten, men hadde allerede tenkt på å bli jesuitt «på ordentlig», bære samme drakt som den store misjonæren Frans Xavier og å vie sitt liv til omvendelsen av hedningene.

Selv om kongen og kronprinsen prøvde å overtale ham til å bli ved hoffet, var han bestemt på å følge det han så som Guds vilje. Han søkte om å bli tatt opp i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) som 15-åring i 1662, og til tross for mye motstand oppnådde han sitt mål. Den 17. desember 1662 begynte han på novisiatet i Lisboa. Etter at han avla løftene i 1664 dro han for å studere klassiske fag ved kollegiet i Évora, men på grunn av helseproblemer flyttet han til universitetet i Coimbra. Her begynte han å studere filosofi i 1666.

I 1668 skrev han til ordensgeneral Gian Paolo Oliva og ba om å bli sendt til Østen som misjonær. Men først måtte han gjøre unna prestestudiene. Han gjorde seg ferdig med filosofistudiene i 1669, og deretter underviste han i grammatikk ved kollegiet St. Antonius i Lisboa. I 1670 vendte han tilbake til universitetet for sine teologistudier. I slutten av 1570 kom Madura-misjonæren Baltasar da Costa til Lisboa og vervet unge mennesker for hedningemisjonen, og da ba Johannes om å bli sendt til India. Han ble presteviet i 1673, høyst sannsynlig den 5. februar.

Hans fremgang i studiene var så bemerkelsesverdig at han kunne ha gjort en strålende akademisk karriere, og etter hans prestevielse ble det gjort store anstrengelser for å holde ham i Portugal. Hans mor prøvde også å holde ham igjen, men han insisterte på sitt misjonskall. Så i midten av mars 1673 seilte han av gårde til Goa i India sammen med 16 medbrødre fra jesuittordenen. Resten av livet, bortsett fra et kort avbrudd da han ble kalt tilbake til Portugal, skulle han tilbringe med evangeliseringen av Sør-India, under ufattelige prøvelser og hindre av alle slag.

Han kom til Goa den 4. september 1673. Der fullførte han teologistudiene, og fordi han hadde vært en fremragende student, tenkte hans overordnede å sette ham til å undervise i filosofi ved seminaret. Men han svarte: «Jeg kom ikke til India for å søke akademiske laurbær, men martyriet». Før han begynte på arbeidet, tilbrakte han 30 dager med den hellige Ignatius av Loyolas åndelige øvelser i Ambalacate ved Cranganore.

Johannes' misjon var i Madura i Madras, og han konsentrerte sin aktivitet til regionene Kolei og Tattuvanchery. Han gjorde seg kjent med det indiske kastesystemet og dets kompliserte regler, og han oppdaget at de fleste kristne tilhørte de laveste og mest foraktede kaster. Han visste at hvis kristendommen skulle få noen varig innflytelse, måtte også medlemmer av de høyere kastene bli omvendt. Helt fra begynnelsen forsto Johannes klokskapen i metoden som tidligere var brukt av den berømte misjonæren og jesuittpateren de Nobili ved å leve et liv som var identisk med de innfødte i landet. Han avsto fra alle krav på overhøyhet på grunn av sin europeiske opprinnelse. Han hadde en ømtålig helse, og de feberanfallene han hyppig fikk, førte ham gang på gang ansikt til ansikt med døden.

Johannes de Britto fulgte den asketiske praksisen med sannyasi, som var høyt respektert av hinduene, inkludert braminene. Dette hadde gjort de første jesuittmisjonærene i stand til å oppnå suksess både hos høye og lave kaster. De hadde bevirket et stort antall omvendelser og gjenforsonet de kristne av syrisk ritus med Roma i 1599, selv om et alvorlig skisma i 1653 forårsaket et nytt brudd med vesten, men det ble i all hovedsak løst i 1662.

Siden indiske asketer, pandaraswamsis, hadde tillatelse til å henvende seg til medlemmer av alle kaster, etablerte Johannes seg som en av dem og levde som dem. Han avsto fra animalsk føde og vin og spiste bare noen håndfuller med ris om dagen og brukte en golvmatte som seng. Han kledde seg som dem i rød kappe og turban og satte opp små retretthus i villmarken, omtrent som eremitthytter, hvor interesserte indere kunne besøke ham. Han respekterte også alle deres tabuer, bortsett fra de som var syndige. Med tiden ble han akseptert som en pandaraswamsi, og hans ry vokste i takt med hans omvendelser. Mens han levde ut rollen som indisk asket, fortsatte han også med sine besøk til sine misjonsstasjoner i kongerikene Tanjore og Gingi. Han arbeidet også i Malabar og Marava.

Etter 11 år i misjonen ble Johannes i 1685 gjort til superior for misjonen i Madura. Under nesten umenneskelige strabaser reiste til fots gjennom hele det veldige området, bare 10º nord for ekvator. De som arbeidet sammen med ham, skrev i sine brev til Europa i glødende vendinger om hans mot og hengivenhet, om den ekstraordinære nøysomheten i hans liv og den rike høsten av omvendelser som var frukten av hans arbeid. I året 1692 kunne han for eksempel døpe rundt 4.000 hinduer.

Fordi så mange ble omvendt, ble Johannes og hans indiske kateketer utsatt for brutal vold, pisket opp av den generelle usikkerheten i landet. Særlig var braminene, den høyeste indiske kasten, ute etter å drepe ham. De lyktes nesten ved en anledning i 1686, da Johannes etter å ha preket i Marava ble tatt av soldater sammen med en håndfull fromme indere. Da de nektet å vise den hinduistiske guden Shiva ære, ble de flere dager på rad utsatt for umenneskelig tortur. De ble hengt opp i lenker fra trærne, og en annen gang ble de med et tau knyttet til en arm eller fot hengt over en talje og gjentatte ganger dyppet i stillestående vann. De ble også utsatt for andre ubeskrivelige skjensler.

Flere ganger truet soldatene med å drepe dem, og hver gang svarte Johannes med å tilby dem sin nakke. Men i siste øyeblikk trakk soldatene seg alltid tilbake. Etter en måned i fengsel ble de uventet løslatt i august 1686, og gruppen vendte tilbake til misjonen. At Johannes de Britto ble fullt restituert etter torturen, ble sett på som et mirakel.

Ikke lenge etter at han var satt på frifot, ble han kalt tilbake til Lisboa for å rapportere om status for misjonen og Kirken i India. Han forlot Goa den 15. desember 1686 og kom til Lisboa den 8. september 1687. Ved sin hjemkomst etter 14 år ble han tatt imot som en helt. Han besøkte universitetene og kollegiene og beskrev til sine medbrødre og deres studenter det eventyrlige livet til en misjonær i India. Da han besøkte hoffet, merket kong Pedro II at hans venn og tidligere følgesvenn nå var tynn, krokrygget og utslitt og bar merker av tortur.

Kongen gjorde store anstrengelser for å overtale ham til å bli i Portugal og bli lærer for sine to sønner, og også den pavelige nuntius prøvde å få ham til å bli værende i Europa. Men Johannes hevdet så sterkt at plikten kalte ham tilbake til Madura, at han til slutt fikk tillatelse til å reise tilbake. Han forlot Portugal den 19. mars 1690, og etter en syv måneder lang reise ankom han Goa den 2. november.

Han vendte straks tilbake til sin misjon i Madura for i enda tre år å leve det gamle liv i heroisk selvoppofrelse. Kong Pedro følte fortsatt behov for å manifestere at han satte pris på sin gamle venn selv om havene nå skilte dem, så han bestemte seg for å utnevne Johannes til erkebiskop av Cranganore. Men Johannes ønsket ikke å gi opp sjansen til martyrium, så derfor valgte han å fortsette sitt arbeid med å drive katekese og å døpe, besøke misjonsstasjoner og grunnlegge nye. Men det var misjonens suksess som til slutt førte til hans død.

Selv om rajaen av Marava i 1686 hadde truet med å drepe Johannes hvis han noen gang vendte tilbake til hans territorium, følte misjonæren seg forpliktet til å besøke sine kristne i Marava på nytt. Han reiste om natten til hver stasjon, hvor han feiret messe og døpte neofytter.

Nær Muni, hvor Johannes oppholdt seg, bodde fyrst Tadaya Theva. Fyrsten var interessert i kristendommen og fikk en kateket til å undervise seg troen. Da han ble syk, ba han Johannes komme og døpe ham. For å være sikker på at fyrsten mente det seriøst, sendte Johannes en av sine kateketer for å spørre ham ut. Da kateketen kom frem, fant han prinsen døende, så sammen resiterte de den apostoliske trosbekjennelsen. Deretter leste kateketen et utdrag fra evangeliet, og fyrsten følte seg straks bedre og var snart helbredet. Han tilskrev dette sin beslutning om å bli kristen, og ba igjen Johannes om å komme for å utføre seremonien.

Johannes dro til ham tidlig i januar 1693. Men da han hørte at fyrsten var polygamist og hadde flere koner, informerte han ham om at han måtte velge den første som sin eneste hustru og la de andre gå. Fyrsten gjorde villig dette og ble døpt den 6. januar.

Men en av konene var niese av rajaen av Marava, og hun beklaget seg til sin onkel og skyldte på Johannes for sin ulykke. Den fornærmede rajaen ville hevne seg på pateren, og den 8. januar sendte han sine soldater for å arrestere misjonæren og ta ham med til et fengsel i Ramnad. Den 28. januar kalte han misjonæren til seg og sa at siden han hadde brutt rajaens forbud mot noensinne å komme tilbake til sitt territorium og forkynne kristendommen, skulle han forvises til Oriur ved Ramnad. Men det var rajaens intensjon å få ham henrettet der. I et brev til sin bror, raja Raghunatha, som hadde Oriur i sin provins, ga han instruksjoner om å gjennomføre henrettelsen.

Johannes de Britto ble tatt med til Oriur den 31. januar og ble holdt fengslet der inntil henrettelsen. Han skrev to brev fra fengslet kvelden før henrettelsen. Til sin superior skrev han: «Jeg venter på døden, og jeg gjør det med utålmodighet. Den har alltid vært gjenstand for mine bønner. Den utgjør i dag den mest dyrebare belønning for mitt arbeid og mine lidelser». Brevene er bevart.

Morgenen etter, den 4. februar 1693, samlet en enorm menneskemengde seg for å se sin lærer (guru) dø fordi han hadde forkynt ting som sto i motsetning til dyrkingen av landets guder. Etter en lang utsettelse, siden den lokale fyrsten var nervøs for hele affæren, ble Johannes ført til en fredelig høyde med utsikt over elven, som var valgt som stedet for hans martyrium. Der knelte han ned i bønn. Rajaens ordre ble lest offentlig, og da bøddelen nølte med å gjøre sin jobb, oppmuntret Johannes ham: «Min venn, jeg har bedt til Gud. For min del har jeg gjort det jeg skulle. Nå må du gjøre din del. Utfør den ordren du har fått».

Bøddelen gikk bort til ham og merket seg et relikvar som hang rundt paterens hals. Han trodde det kunne være en talisman som kunne bringe ham ulykke, så han slo mot det. Han skilte det fra Johannes' hals, men han laget samtidig et sår på prestens bryst og ene skulder. Det neste slaget var rettet mot martyrenes nakke, og krumsabelen skilte misjonærens hode fra kroppen, og det falt ned i sanden. Deretter hogg bøddelen av paterens hender og føtter, bant dem til kroppen og plasserte den på en stake, hvor den ble etterlatt for å bli mat for fugler og dyr.

Da nyheten nådde Lisboa, ga kong Pedro ordre til en høytidelig takksigelsesmesse, og martyrens mor var til stede, ikke kledd i sørgeklær, men i festdrakt.

Johannes ble saligkåret den 21. august 1853 (dokumentet (Breve) var datert den 18. mai 1852) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 22. juni 1947 av pave Pius XII (1939-58). Hans minnedag er dødsdagen 4. februar. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (II), Benedictines, Bunson, Tylenda, Schauber/Schindler, Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, Abbaye Saint-Benoît - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 2000-02-01 21:34 - Sist oppdatert: 2006-01-05 14:41

SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/johbrito