Pietro
Lorenzetti, Saint Sabinus before Venustian, preaching the gospel.
en:Saint Sabinus / Saint Sabinus of Spoleto in art
Pietro
Lorenzetti, Sabinus vor dem Statthalter Venustianus (Ausschnitt), 1342, in der
National Gallery in London
Saint Sabin
Martyr à Spolète (+
v. 303)
Cette date est vraisemblable, mais elle est incertaine car la "Passion" qui nous donne sa vie est une œuvre d'imagination qui a repris bien des épisodes d'autres martyrs. De la vie de ce saint, la seule chose dont on est sûr, c'est sa mort comme martyr. Il est honoré à Spolète depuis le 6ème siècle.
Il aurait été évêque (plusieurs diocèses s'en réclament). Sont fêtés ce même jour, Vénustien et sa famille que Sabin aurait convertis et Exupérance et Marcel qui seraient ses diacres. Pour en savoir plus, lire aussi 'les victoires des martyrs' par Alphonse de Liguori pages 68 à 71.
À Spolète en Ombrie, vers 303, saint Sabin, vénéré comme évêque et martyr.
Martyrologe romain
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/332/Saint-Sabin.html
Saint Sabin
Évêque et Martyr
(† 303)
On ne connaît ni
l'origine ni la jeunesse de saint Sabin; mais on sait que, devenu évêque de
Spolète, il fut un homme plein de zèle pour la conservation de la foi et que
ses exhortations soutinrent le courage des chrétiens, au temps de la
persécution de Maximien-Hercule. Ce fut la cause de son arrestation. On voulut
le forcer à adorer une petite statuette de Jupiter; mais il eut le courage de
la saisir et de la jeter sur le sol, où elle se brisa. Le tyran lui fit couper
les mains. Deux de ses diacres, qui avaient été pris avec lui, furent
tourmentés en sa présence sur le chevalet, rompus à coups de bâtons, déchirés
avec des ongles de fer et brûlés avec des torches ardentes. Sabin les
encouragea jusqu'au dernier moment.
Dans sa prison, il rendit
la vue à un aveugle. Le juge, ayant eu un grave mal des yeux pendant un mois,
apprit ce miracle et vint demander soulagement à sa victime. L'évêque lui
promit sa guérison, s'il recevait le Baptême avec toute sa famille. Il le fit,
fut aussitôt guéri et donna bientôt généreusement sa vie pour la foi, avec sa
femme et ses enfants. Sabin subit l'interrogatoire d'un nouveau juge et expira
sous les coups horribles de fouets plombés.
Abbé L. Jaud, Vie
des Saints pour tous les jours de l'année, Tours, Mame, 1950
SOURCE : http://magnificat.ca/cal/fr/saints/saint_sabin.html
Saint Sabin
On lit au Martyrologe
Romain :
« À Spolète,
l’anniversaire de saint Sabin, évêque d’Assise, des diacres Exupérance et
Marcel, du gouverneur Vénustien avec sa femme et ses fils, sous l’empereur
Maximien.
« Saint Marcel et saint
Exupérance furent d’abord tourmentés sur le chevalet, puis maltraités à coups
de bâton et déchirés avec des ongles de fer ; ils eurent enfin les flancs
entièrement brûlés, et consommèrent ainsi leur martyre.
« Peu de temps après,
saint Vénustien, sa femme et ses fils, furent mis à mort par le glaive.
« Quant à saint Sabin, il
eut les mains coupées, subit une longue et dure prison, finalement fut battu
jusqu’à la mort.
« Bien que le martyre de
ces Saints ait eu lieu en des temps différents, il est néanmoins commémoré en
un même jour. »
À l’époque de la grande
persécution religieuse allumée par l’empereur Maximien-Hercule (286-305), la
cruauté que l’on exerça contre les fidèles alla jusqu’à cet excès que, pour les
découvrir et pour les perdre, on ne permettait à personne ni d’acheter, ni de
vendre, ni même de faire moudre du blé, ou de puiser de l’eau, qu’auparavant on
n’eût encensé de petites idoles exposées pour cela sur les marchés et au coin
des rues.
Comme ces horribles
violences étaient capables d’ébranler les plus fermes, il fallait des hommes
véritablement apostoliques pour les affermir dans leur religion. Saint Sabin,
évêque de Spolète, dont nous ne connaissons ni le pays ni les glorieux débuts, s’acquitta
admirablement de cette fonction, non seulement dans sa ville épiscopale, mais
encore dans plusieurs autres de l’Ombrie.
Vénustien, gouverneur de
Toscane, en étant averti, arrêta bientôt cet heureux progrès ; car, ayant
rencontré notre Saint à Assise où il prêchait l’Évangile, il le fit mettre en
prison avec saint Marcel et saint Exupérance, ses diacres, et plusieurs autres
membres de son clergé. Quelque temps après il les fit comparaître devant lui,
et voulut les obliger d’adorer une petite statue de Jupiter, faite de corail et
revêtue de toile d’or, qu’il avait dans son appartement. Mais saint Sabin la
prenant entre ses mains la jeta généreusement par terre et la mit en pièces.
Cette action irrita si
fort Vénustien, qu’il fit couper les mains au saint prélat et étendre ses
diacres sur le chevalet, où ils furent rompus de coups de bâton, déchirés avec
des ongles de fer et brûlés avec des torches ardentes, jusqu’à ce qu’ils
eussent rendu l’âme par la rigueur de ces supplices.
Saint Sabin, qui les
encouragea toujours durant leur martyre, fut ramené en prison, où, après six
jours, une veuve de grande naissance, nommée Sérène, qui employait ses biens à
des œuvres de charité, vint le trouver pour lui faire offre de ses services.
Depuis, elle prit grand soin de l’assister et de lui fournir les choses
nécessaires à la vie ; et sa piété ne fut pas sans récompense ; car, ayant un
neveu aveugle, appelé Priscillien, saint Sabin a qui elle l’amena lui rendit la
vue : ce qui fut cause de la conversion de quinze prisonniers témoins de ce
grand miracle.
Le gouverneur Vénustien
avait laissé le Saint en repos, par suite d’une cruelle douleur d’yeux dont il
fut tourmenté pendant trente-deux jours ; mais, ayant appris la merveille de la
guérison de Priscillien, il vint trouver le thaumaturge dans la prison, avec sa
femme et ses deux fils, pour le supplier de lui donner aussi quelque
soulagement dans le tourment insupportable qu’il endurait.
Saint Sabin lui répondit
que s’il voulait croire en Jésus-Christ et se faire baptiser avec sa famille,
il obtiendrait aussitôt ce qu’il demandait. Il y consentit, jeta dans la
rivière les morceaux de la statue de corail dont nous avons parlé, se fit
instruire des mystères de notre religion, et reçut le sacrement de la régénération
spirituelle. Sa femme et ses enfants participèrent à ce bonheur et peu de temps
après ils perdirent tous la tête pour la confession de l’Évangile, par sentence
de Lucius, que Maximien envoya exprès pour les juger.
Pour saint Sabin, ce
nouveau président le fit conduire à Spolète, où il fut condamné à être fouetté
avec des cordes plombées : les bourreaux exécutèrent cet arrêt avec tant de
violence et de cruauté qu’il expira entre leurs mains.
Ce fut le 7 décembre ;
mais le Martyrologe romain ne le marque qu’au 30. C’était l’an 303, saint
Marcellin étant pape, Dioclétien empereur d’Orient et Maximien en Italie.
Sainte Sérène, qui fut aussi dans la suite couronnée d’un glorieux martyre,
enleva son corps et l’enterra honorablement à un mille de la ville, avec ses
mains qu’elle avait rachetées et embaumées et qu’elle conservait précieusement
dans un vase de cristal. Depuis, l’on a bâti en son honneur une insigne
basilique et une église souterraine. Ses reliques ont été transportées à Faënza
(Romagne), ce qui a fait dire à quelques auteurs qu’il en avait été évêque.
Plusieurs autres villes d’Italie en ont des ossements et sa mémoire y a
toujours été si célèbre que l’on y voit divers monastères bâtis sous son nom.
Also
known as
Sabino of Assisi
Sabino of Faenza
Sabinus…
Savino…
30
December on some calendars
23
September on some calendars
Profile
A hermit in
the Liba forest near Fusignano, Italy for
many years, an angel appeared
to Savinus to encourage him to evangelize the
area between the Italian cities
of Spoleto and Assisi.
Evangelizing bishop in
the late 3rd and
early 4th
centuries during the persecutions of Diocletian;
he was imprisoned in Assisi and Spoleto, Italy.
As punishment for continuing to spread Christianity in
defiance of imperial decrees, Sabino had his hands amputated so
he could live on as an example to others. While imprisoned,
Sabino restored the
sight of a blind fellow prisoner.
The prison‘s
executioner, who had chopped off the hands,
suffered from an eye
disease and went to see Sabino; the bishop healed the
man, and talked to him about Christianity;
the other guards were
so angry at the continual defiance, they beat Sabino
to death. Martyr.
beaten by prison guards c.303 in Spoleto, Italy
re-interred in Fusignano, Italy
some relics stolen
in 954 by
Duke Conrad of Spoleto, and taken to Ivrea, Italy in
order to combat an epidemic that was raging in the city; miracles reported
in connection with the relics,
and they were processed through the center of the old city every 7 July for
centuries
relics enshrined in
the Saint Savinus chapel in
the cathedral in Faenza, Italy c.1441
in Italy
bishop having
his hands cut
off
bishop with
no hands preaching
Additional
Information
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
Short
Lives of the Saints, by Eleanor Cecilia Donnelly
Victories
of the Martyrs, by Saint Alphonsus
de Liguori
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
video
fonti
in italiano
Martirologio Romano, 2005 edition
webseiten
auf deutsch
Vollständiges Heiligen-Lexikon
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
nettsteder
i norsk
strony
w jezyku polskim
MLA
Citation
“Saint Sabino of
Spoleto“. CatholicSaints.Info. 16 December 2025. Web. 17 January 2026.
<https://catholicsaints.info/saint-sabinus-of-spoleto/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-sabinus-of-spoleto/
Saints
of the Day – Sabinus and Companions, Martyrs
Article
Died 303. Sabinus,
Exuperantius, Marcellus, Venustian and their companions were martyred near
Spoleto, Italy. Sabinus is described as a bishop of Assisi, Faenza, Spoleto,
and Chiusi – all claim him. Venustian and his family were converts of Sabinus,
and the other two are listed as his deacons (Benedictines, Encyclopedia).
MLA
Citation
Katherine I
Rabenstein. Saints of the Day, 1998. CatholicSaints.Info.
[php] echo the_modified_date(); [/php]. Web. [php] echo date(‘j F Y’);[/php].
<https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-sabinus-and-companions-martyrs/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-sabinus-and-companions-martyrs/
St. Sabinus
Feastday: December 30
Death: 303
Martyr with St.
Exuperantius, Marcellus, Venustian, and companions. They were put to death at
Spoleto, Italy, during the persecutions of the Church under Emperor Diocletian.
Sabinus was a bishop (he
is claimed by several cities, including Assisi, Spoleto, and Faenza);
Exuperantius and Marcellus were his deacons; and Venustian and others were
converts. The martyrs were brought before the local governor, and Sabinus
converted many and cured a blind child.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=2410
Victories
of the Martyrs – Saint Sabinus, Bishop of Spoleto, and His Companions
Article
The persecution under the
emperors Diocletian and Maximian is considered as the most violent that the
Church has had to endure; and yet the triumph of the Christian faith was never
more glorious than under these two notable tyrants. It was considered as a
capital offence for Christians to absent themselves from the public games; and
not only in the principal towns, but even in the smaller villages, gibbets were
prepared to execute those who would dare to confess the name of the Lord Jesus.
Irons, scourges, racks, caldrons of boiling oil, and all the apparatus of
torture were everywhere in readiness for those who refused to sacrifice to the
idols. The cruelty of Maximian went so far as to ordain that in the
market-places, in the mills, in the bakers’ shops, and in the taverns idols
should be set up, to which everybody should show some mark of idolatrous
veneration, on pain of being arrested. Yet, notwithstanding this wholesale
butchery, never were there seen greater multitudes of Christians professing a desire
to suffer and to die for Jesus Christ; so that the number of holy martyrs
amounted at that time to eight millions.
Saint Sabinus, who was,
during this persecution, Bishop of Spoleto in Umbria, going through all the
towns of his diocese, ceased not to exhort his flock to seek a union with God
in holy prayer, that they might be enabled by his grace to suffer tortures and
death in testimony of his holy faith. Venustianus, who was then governor of
Tuscany, having heard of the pious labors of the holy Bishop, caused him to be
arrested at Assisi, with his two deacons, Marcellus and Exuperantius, and
others of the clergy.
Upon the arrival of this
tyrant at Assisi, he summoned the bishop and his two deacons before him, and
having inquired of Sabinus who he was, the saint replied: “I am the bishop,
although an unworthy sinner.” “And how,” said the governor, “hast thou dared to
teach the people to abandon the worship of the gods, and to follow a dead man?”
Sabinus replied: “Thou knowest that he died, but dost not know that he rose the
third day; and yet thou shouldst know it.” The governor angrily exclaimed:
“Sacrifice to the gods, or thou shalt die by torture as thou deservest: then
mayest thou rise again like thy Christ.” The saint answered: “This is my desire
– to die and rise again, as did the Lord Jesus.” Sabinus continued to preach
Jesus Christ.
The governor, however,
sent for an idol which he always kept by him – a small coral image of Jove,
with robes sculptured in gold – and commanded all present to adore it; but
Sabinus, animated with holy zeal, dashed the idol to the earth, and broke it to
pieces. Venustianus, exasperated at this insult offered to his idol, caused
both the hands of the holy prelate to be instantly cut off.
He then ordered Marcellus
and Exuperantius to be put to torture, for having also refused to adore his
gods. He had their flesh torn with iron hooks, and their bodies burned with
lighted torches; in which torments they expired.
Saint Sabinus, who was
present animating his companions, was sent to prison by the governor, in the
expectation that he would die of the pain caused by the amputation of his
hands, or perish by hunger, in case this should prove insufficient to cause
death.
But a pious widow, called
Serena, found means to support the holy bishop; and her charity was rewarded by
the saint, who, by praying over her nephew, restored to him his sight. This
miracle worked the conversion of fifteen prisoners who were present.
Venustianus, the
governor, allowed the saint to remain unmolested for a month, being tortured by
an excessive pain in his eyes. All remedies having proved useless, he was
advised to have recourse to the saint, and accordingly sent his wife and two
children to Sabinus. When the saint came to his house, Venustianus threw
himself at his feet, beseeching him to forget the tortures which he had caused
him to suffer, and imploring at the same time the cure of his eyes. Sabinus
told him that if he would become a Christian he should be relieved from the
pain at his baptism. Venustianus consented, was instructed in the Christian
religion, received baptism, together with his entire family, and instantly
recovered.
Saint Sabinus had the
consolation of seeing this entire family receive the crown of martyrdom; for
the emperor Maximian sent the tribune Lucius with orders to put Sabinus and
Venustianus to death. Lucius upon his arrival at Assisi, without any trial
whatever, caused Venustianus, with his wife and children, to be instantly
beheaded; and brought Sabinus with him to Spoleto, where he had the holy bishop
scourged to death.
Serena, a noblewoman of
this city, who had procured the hands, and had kept them embalmed by her,
placed them with the body, and buried the saint at a place two miles distant
from the city. A magnificent church was subsequently raised over the place of
his interment.
The martyrdom of this
saint is related by Fleury in his Church History.
– According to certain
authors, Saint Sabinus consummated his martyrdom 7 December 304, although the
martyrology mentions him on December 30. Giry adds that the virtuous Serena
also obtained the crown of the martyrs some time after, and that she is honored
at Metz, January 30. – Father Eugene Grimm
MLA
Citation
Saint
Alphonsus de Liguori. “Saint Sabinus, Bishop of Spoleto, and His
Companions”. Victories
of the Martyrs. CatholicSaints.Info. 17 December 2022.
Web. 17 January 2026. <https://catholicsaints.info/victories-of-the-martyrs-saint-sabinus-bishop-of-spoleto-and-his-companions/>
St. Sabinus, Bishop of Assisium, and
His Companions, Martyrs
Abridged from their acts in Baluze
and Baronius
A.D. 304.
THE CRUEL edicts of Dioclesian
and Maximian, against the Christians, being published in the year 303, Sabinus,
bishop of Assisium, and several of his clergy, were apprehended and kept in
custody till Venustianus, the governor of Etruria and Umbria, came thither. Upon
his arrival in that city, he caused the hands of Sabinus, who had made a
glorious confession of his faith before him, to be cut off; and his two
deacons, Marcellus and Exuperantius, to be scourged, beaten with clubs, and
torn with iron nails or broad tenters, under which torments they both expired.
Sabinus is said to have cured a blind boy; and a weakness in the eyes of
Venustianus himself, who was thereupon converted, and afterwards beheaded for
the faith. Lucius, his successor, commanded Sabinus to be beaten to death with
clubs at Spoleto. The martyr was buried a mile from that city; but his relics
have been since translated to Faënza. St. Gregory the Great 1 speaks
of a chapel built in his honour near Fermo, in which he placed some of his
relics which he had obtained from Chrysanthus, bishop of Spoleto. These martyrs
are mentioned on this day in Ado, Usuard, and the Roman Martyrology.
How powerfully do the martyrs cry out
to us by their example, exhorting us to despise a false and wicked world! What
have all the philosophers and princes found by all their researches and efforts
in quest of happiness in it! They only fell from one precipice into another.
Departing from its true centre they sought it in every other object, but in
their pursuits only wandered further and further from it. A soul can find no
rest in creatures. How long then shall we suffer ourselves to be seduced in
their favour! be always deceived, yet always ready to deceive ourselves again!
How long shall we give false names to objects round about us, and imagine a
virtue in them which they have not! Is not the experience of near six thousand
years enough to undeceive us! Let the light of heaven, the truths of the
gospel, shine upon us, and the illusions of the world and our senses will
disappear. But were the goods and evils of the world real, they can have no
weight if they are compared with eternity. They are contemptible, because
transient and momentary. In this light the martyrs viewed them. Who is not
strongly affected with reading the epitaph which the learned Antony Castalio
composed for himself, and which is engraved upon his tomb in the cathedral of
Florence. 2
That peace and rest, now in the
silent grave,
At length I taste, which life, oh!
never gave.
Pain, labour, sickness, tortures,
anxious cares,
Grim death, fasts, watchings, strife,
and racking fears,
Adieu! my joys at last are ever
crowned;
And what I hop’d so long, my soul
hath found.
Note 1. L. 7, ep. 72, 73; l. 11, ep.
20. [back]
Note
2.
Quam vivens nunquam potui
gustare quietem,
Mortuus in solida jam
statione fruor:
Passio, cura, labor,
mors, tandem et pugna recessit,
Corporea; et solum mens quod avebat, habet. [back]
Rev. Alban Butler
(1711–73). Volume XII: December. The Lives of the Saints. 1866.
ST. SABINUS, BISHOP, AND
HIS COMPANIONS, MARTYRS
The cruel edicts of
Diocletian and Maximin against the Christians, being published in the year 303,
Sabinus, bishop of Assisium, and several of his clergy, were apprehended and
kept in custody till Venustianus, the Governor of Etruria and Umbria, came thither.
Upon his arrival in that city he caused the hands of Sabinus, who had made a
glorious confession of his faith before him, to be cut off; and his two
deacons, Marcellus and Exuperantius, to be scourged, beaten with clubs, and
torn with iron nails, under which torments they both expired. Sabinus is said
to have cured a blind boy, and a weakness in the eyes of Venustianus himself,
who was thereupon converted, and afterward beheaded for the faith. Lucius, his
successor, commanded Sabinus to be beaten to death with clubs at Spoleto. The
martyr was buried a mile from that city; but his relics have been since
translated to Fanza.
REFLECTION.—How
powerfully do the martyrs cry out to us by their example, exhorting us to
despise a false and wicked world!
SOURCE : http://jesus-passion.com/saint_sabinus_bishop.htm
San Sabino di
Spoleto Vescovo e martire
Festa: 7 dicembre
III-IV secolo
Il nuovo martirologio
cita in data odierna il vescovo e martire San Savino. La città umbra di
Spoleto, di cui forse ricoprì la carica episcopale, lo venera con i santi
diaconi Marcellino ed Esuperanzio. Varie città rivendicano le sue reliquie ed è
spesso confuso con altri personaggi omonimi.
Martirologio
Romano: A Spoleto in Umbria, san Sabino, venerato come vescovo e martire.
In due millenni di cristianesimo non sono affatto rari i casi di furti di reliquie ed il caso più celebre è forse costituito da quello attuato dai mercanti veneziani ad Alessandria d’Egitto con i resti dell’evangelista San Marco. Meno famoso, ma non meno ecclatante è il caso del misterioso personaggio citato in data odierna, 7 dicembre, dal nuovo Martyrologium Romanum: “A Spoleto in Umbria, ricordo di San Sabino, vescovo e martire”.
Presunto vescovo di Spoleto, tra il III ed il IV secolo dopo Cristo San Sabino si prodigò nell’opera di conversione dei pagani umbri, attività che assai poco si conciliava con le persecuzioni anticristiane condotte dall’allora imperatore Diocleziano.
La persecuzione arrivò a colpire duramente anche Sabino, al quale vennero amputate le mani, evento poi ripreso dall’iconografia a lui relativa. Ciò non gli impedì però di operare prodigi e ridare la vista ad un cieco mentre ancora era imprigionato. Questo miracolo suscitò la curiosità e l’apprezzamento del suo stesso carnefice, vittima di una grave malattia agli occhi. Sabino decise allora di incontrarlo e ciò favorì la sua guarigione e la sua conversione, ma fece altresì infuriare ulteriormente le guardie imperiali che non esitarono ad ucciderlo a bastonate.
La diocesi di Spoleto venera ancora oggi San Sabino con i santi diaconi
Marcellino ed Esuperanzio.
Parecchie peripezie subirono le reliquie del santo vescovo, tanto da ottenergli
il patronato della città piemontese di Ivrea, sebbene tutta la sua vita e
l’opera pastorale si siano svolte nella terra natia.
Nel 954 era duca di Spoleto un certo Corrado, figlio del marchese Berengario di Ivrea. Qualora nella centro umbro scoppiò una terribile pestilenza, il duca cercò di scampare alla morte fuggendo nei possedimenti di suo padre, ma desiderando proteggere Ivrea dall’epidemia, decise di portare con sé le reliquie di San Sabino, forse non proprio con entusiastica approvazione da parte dei fedeli. Giunte a destinazione, le suddette spoglie iniziarono ad essere fonte di miracoli e si meritarono così la venerazione da parte degli eporediesi. L’urna delle reliquie, contenente ben visibile il capo del santo, è oggi custodita nella sacrestia della cattedrale cittadina e da alcuni anni viene portata solennemente processione lungo le vie del centro storico ogni 7 luglio, anniversario della traslazione. In tale data il santo compare infatti nel calendario liturgico di Ivrea come “San Savino martire”, “solennità” nella città di cui è patrono principale e “festa” nell’intera diocesi di cui è patrono secondario.
San Sabino è raffigurato anche nei mosaici bizantini di Sant’Apollinare Nuovo in a Ravenna.
Autore: Fabio Arduino
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/91900
Den hellige Sabinus av
Spoleto og tre ledsagere (d. ~304)
Minnedag:
7. desember
Den hellige Sabinus (it:
Sabino, Savino) ble født en gang på 200-tallet i Italia, men svært lite er
kjent om hans liv. Han beskrives som biskop, men hans sete er ukjent – både
Assisi, Faenza, Spoleto og Chiusi gjør krav på ham. Men disse overleveringene er
for det meste av romantisk natur og har intet historisk grunnlag. Hans
lidelseshistorie (passio) er fra 400- eller 500-tallet.
Ifølge legenden fikk
Venustian, den romerske guvernøren av Etruria og Umbria, Sabinus og hans to
hellige diakoner Exuperantius (Exsuperantius) og Marcellus arrestert i Assisi.
Dette var under kristenforfølgelsene som var igangsatt av keiser Diokletian
(284-305; d. 311), og keiserens ordre krevde at alle kristne skulle ofre til de
romerske gudene eller bli drept, mens deres eiendommer ble tatt av staten.
Allerede neste dag ble de
stilt for retten. På spørsmål om navn og stand svarte biskopen: «Jeg heter
Sabinus og er en slave av Jesus Kristus, men satt fri fra djevelens slaveri».
Da guvernør Venustian spurte hvilket embete han hadde, svarte han: «Jeg er ikke
annet enn en uverdig synder, men likevel bærer jeg tittelen biskop». Guvernøren
spottet Sabinus’ tro og spurte videre om med hvilken autoritet han holdt
hemmelige sammenkomster og foredrag og narret folket til å forlate gudene og tilbe
et dødt menneske. Til det sa biskopen: «Er du også kjent med at vår Herre Jesus
Kristus er død?» Guvernøren svarte: «Jeg vet at han ble drept og gravlagt».
Sabinus svarte: «Da skulle du også vite at han den tredje dag oppsto fra de
døde». Venustian ble nå kortere: «Velg nå mellom to alternativer, enten ofre og
få leve, eller dø under de pinsler du har fortjent. Velger du det første, så
kan du vel i likhet med din herre Kristus stå opp i fred!» Sabinus svarte like
resolutt: «Jeg ønsker og velger bare en ting: å bli drept og dø som min Herre
Jesus Kristus, og dermed stå opp igjen som han. Hvis du tillater meg å gjøre
det jeg vil, så vil jeg bevise for deg at gudene som du tilber, er ingenting.
Vis meg dine guder!» Da ble det brakt inn en liten statue av Jupiter, som ble
stilt foran biskopen. Men han tok den og kastet den foraktelig i bakken slik at
den gikk i tusen knas.
Dommen mot Sabinus ble
utsatt, og i mellomtiden ble han holdt i streng varetekt. En eldre og from enke
ved navn Serena besøkte ham ofte i fengselet og sørget for hans underhold. Hun
hadde et høyt elsket barnebarn ved navn Priscianus, som var født blind. Den
gode kvinnen to ham med til den fengslede biskopen, som ga gutten synet tilbake
ved å påkalle navnet Jesus, og andre fanger ba om å bli døpt. Guvernør
Venustian hørte om helbredelsen av den blinde gutten, og siden han selv hadde
en øyesykdom som ga ham heftige smerter, tilkalte han Sabinus for å få hjelp
for sine øyne og sin sjel. Sabinus hørte hans innstendige bønner, og etter noen
dager med undervisning holdt han vannskålen mellom sine armstumper og døpte
Venustian. Fra samme øyeblikk hadde guvernøren ikke lenger noen smerter i
øynene. Samtidig ble også hans hustru og to sønner døpt.
Deretter ga Venustian ly
til Sabinus. Men da keiser Diokletians medkeiser Maximian Herculeus (286-305)
fikk høre om dette, ga han tribunen Lucius ordre om å dra til Assisi og ta seg
av saken. Lucius fikk guvernør Venustian, hans hustru og hans to sønner
halshogd i Assisi, mens Sabinus ble ført til Spoleto (da Spoletium) i regionen
Umbria i Midt-Italia, hvor han ble pisket så lenge at han døde. Enken Serena,
som hadde fulgt biskopen til Spoleto, gravla ham midlertidig ved den andre
milesteinen fra Spoleto den 10. desember 304.
Sabinus’ gravsted
utviklet seg til et stadig viktigere valfartssted, og det er et historisk
faktum at det allerede på 400-tallet sto en basilika ved bygrensen i Spoleto
som bar Sabinus’ navn. Allerede på en av mosaikkene i basilikaen
Sant’Apollinare Nuovo i Ravenna, som ble bygd mellom 500 og 504, er Sabinus
også avbildet. Den hellige pave Gregor I den store (590-604)
snakker om et kapell bygd til hans ære nær Fermo, og til det ba han om
relikvier av martyren fra biskop Chrysanthus av Spoleto.
Sabinus’ og hans
ledsageres minnedag i Martyrologium Romanum var lenge 30. desember, men i den
nye utgaven i 2001 var minnedagen flyttet til 7. desember, hvor han hadde vært
minnet i noen martyrologier. I middelalderen ble relikvier av ham overført til
tallrike byer i Midt-Italia, som kalte ham sin egen, enten biskop eller
eneboer, for eksempel Assisi eller Fermo, hvor overleveringen hevder at de fikk
relikviene fra pave Gregor den store, noe som kan utledes av det brevet paven
skrev til den daværende biskopen av Fermo. På 1100-tallet kom relikvier til
klosterkirken i premonstratenserklosteret i Windsberg ved Straubing i Bayern,
men vi vet ikke hvorfor og hvordan.
Sabinus av Spoleto kan
lett blandes sammen med den hellige biskop Sabinus av Piacenza (d.
sent på 300-t), fest 11. desember, som var en samtidig av den hellige Ambrosius av Milano.
Martyrologium Romanum har seks helgener ved navn Sabinus, og tre av dem var
biskoper. De to andre er Sabinus av Piacenza og Sabinus av Canosa (d.
ca 566), fest 9. februar.
Et annet berømt bilde ble
malt av Pietro Lorenzetti (ca 1280-1348) for Sabinus’ alter i katedralen i
Siena (1335-42), nå i Museo dell’Opera del Duomo i Siena. Det var et av fire
altertavler som viste scener fra Jomfru Marias liv, for altrene for Sienas fire
skytshelgener. Bildet befinner seg i National Gallery i London. Det viser
guvernør Venustian som prøver å overtale Sabinus og hans diakoner Marcellus og
Exuperantius til å tilbe en hedensk statue, her åpenbart Venus, siden hun
holder en gullkule som representerer det eplet som Paris ga til henne.
Kilder: Butler
(XII), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN,
Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, zeno.org - Kompilasjon
og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 15. februar
1999
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/sspoleti
Sabinus von Spoleto
auch: von Assisi
italienischer Name: Savino
Gedenktag katholisch: 7. Dezember
30. Dezember
Name bedeutet: aus
dem Stamm der Sabiner stammend (latein.)
Bischof (?), Märtyrer
† um 303 in Spoleto in
Italien
Sabinus gilt als Bischof,
der in Assisi wirkte
als dritter Bischof der Stadt und Nachfolger von Victorinus
von Assisi. Einer Überlieferung zufolge wurde er in den Verfolgungen unter
Kaiser Maximianus zusammen mit seinen Diakonen Exuperantius und Marcellus (Marcellius)
gefangen genommen und nach vielen Martern in Spoleto hingerichtet.
Andere Überlieferung
nennt Sabinus Bischof von Fermo,
wo er ebenfalls als Märtyrer verehrt wird, der mit drei Kugeln aus Stein zu
Tode geschlagen wurde.
Die Legende erzählt, dass
Sabinus in der Christenverfolgung
unter Kaiser Diokletian durch den Statthalter Venustianus gefangen
genommen und verhört wurde; die geforderte Verehrung einer Venus-Statue
verweigerte er und schleuderte sie zu Boden, deshalb wurden Sabinus beide Hände
abgeschlagen. Dann wurden Exuperantius und Marcellus gefoltert und getötet, das
geschah am 31. Mai.
Statue in der Kirche
San Sabino in Spoleto Filippo Ricci: Maria
Immaculata zeigt Sabinus (links) und einem unbenannten Märtyrer dem
Platz zum Bau des Domes von Fermo auf dem Monte Sabulo, 1790, im Dom in
Fermo 1
Sabinus wurde demnach
weiterhin gefangen gehalten, die fromme Witwe Serena - wohl identisch mit Serena
von Spoleto - besuchte ihn nun oft im Kerker; dabei heilte er deren erblindeten
Enkel Pricianus. Nachdem Venustianus dies erfuhr, ließ er Sabinus zu
sich kommen, da auch er an einer Augenkrankheit litt; Sabinus taufte ihn,
woraufhin die Augen geheilt waren; zugleich wurden auch Venustianus Frau und
seine Kinder getauft. Als der Kaiser dies erfuhr, sandte er den
Offizier Lucius nach Assisi,
der den Statthalter und seine Familie enthauptete. Dann brachte Lucius Sabinus
nach Spoleto und ließ ihn geißeln, bis er daran starb. Serena bestatte ihn dann
am 7. Dezember im Grab vor
der Stadt.
Sabinus wurde bald schon
hoch verehrt. Gut bezeugt ist seine Verehrung in der ihm geweihten Kirche,
die im 5. Jahrhundert an der überlieferten Stelle seines Grabes vor der Stadt
Spoleto erbaut wurde. Das Grab war eine wichtige Wallfahrtsstätte,
Sabinus war einer der beliebtesten Heiligen in Mittelitalien. Auf einem Mosaik
in Sant'Apollinare
Nuovo in Ravenna aus dem Anfang des 6. Jahrhunderts ist er
dargestellt.
Im Mittelalter
wurden Reliquien in
zahlreiche Städte in Mittelitalien überführt, die sich seiner als Bischof oder
Einsiedler rühmen, so z. B. Assisi,
Faënza, wo ihm die Kirche San
Savino geweiht ist, oder Fermo,
das die Überlieferung bewahrt, die Reliquien von Papst Gregor dem
Großen erhalten zu haben, was aus einem von ihm geschriebenen Brief an
den damaligen Bischof von Fermo geschlossen werden könne. Reliquien kamen 1191
auch ins Kloster
Windberg bei Straubing in Bayern.
Sabinus' Gefährten wurden
nach der Kalenderreform aus
dem Martyrologium
Romanum gestrichen, der Gedenktag verlegt.
Patron von Spoleto, Siena, Assisi und Fermo
1 Das Bild
illustriert die Überlieferung, wonach die Diözese Fermo schon
im 3. Jahrhundert gegründet worden sei. Mit dieser Überlieferung verbunden ist
die Erinnerung an die zwei angeblichen Bischöfe und Märtyrer aus der Mitte des
3. Jahrhunderts, Alexander
von Fermo und Philippus
von Herakleia, die aber ohne jede historische Grundlage ist.
Seite
zum Ausdruck optimiertUnser Reise-Blog:
Reisen zu den Orten, an denen die
Heiligen lebten und verehrt werden.
Empfehlung an
Freunde senden
Artikel
kommentieren / Fehler melden
Fragen? -
unsere FAQs antworten!
Impressum - Datenschutzerklärung
Schauen Sie sich zufällige Biografien an:
David
Tiridschan
Helladios
Melchior
von Benevent
Autor: Joachim
Schäfer - zuletzt aktualisiert am 02.02.2024
Quellen:
• Vera Schauber, Hanns Michael Schindler: Heilige und Patrone im Jahreslauf. Pattloch, München 2001
• Hiltgard L. Keller: Reclams Lexikon der Heiligen und der biblischen Gestalten. Reclam, Ditzingen 1984
• Lexikon für Theologie und Kirche, begr. von Michael Buchberger. Hrsg. von Walter Kasper, 3., völlig neu bearb. Aufl., Bd. 8. Herder, Freiburg im Breisgau 1999
• Vollständiges Heiligen-Lexikon …, 5. Band: Q-Z. Herausgegeben von Johann Evangelist Stadler, Fortgesetzt von J. N. Ginal, B. Schmid'sche Verlagsbuchhandlung (A. Manz), Augsburg, 1882
• https://fr.wikipedia.org/wiki/Liste_des_%C3%A9v%C3%AAques_d%27Assise -
abgerufen am 16.10.2022
korrekt zitieren: Joachim Schäfer: Artikel Sabinus von Spoleto, aus dem Ökumenischen Heiligenlexikon - https://www.heiligenlexikon.de/BiographienS/Sabinus_von_Spoleto.htm, abgerufen am 17. 1. 2026
Die Deutsche Nationalbibliothek verzeichnet das Ökumenische
Heiligenlexikon in der Deutschen Nationalbibliografie; detaillierte
bibliografische Daten sind im Internet über https://d-nb.info/1175439177 und https://d-nb.info/969828497 abrufbar.
SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/BiographienS/Sabinus_von_Spoleto.htm
Sabinus, S. (25)
[184] 25S. Sabinus, Ep. et Soc. M.
M. (30. Dec.), Der hl. Bischof Sabinus von Assisi wurde im J. 303
unter der Regierung des Diocletianus und Maximianus durch den Präses
Venustianus mit zwei Diaconen, Namens Marcellus und Exsuperantius,
und andern Geistlichen gefänglich eingezogen. Schon am folgenden Tage wurde die
öffentliche Gerichtsverhandlung vorgenommen. Auf die Frage nach Namen und Stand
gab der hl. Bischof zur Antwort: »Ich heiße Sabinus und bin ein
Sclave Jesu Christi, ein Freigelassener aber aus der Sclaverei des Teufels«.
Als der Präses fragte, was er für ein Amt bekleide, sagte er: »Ich bin zwar ein
unwürdiger Sünder, dennoch trage ich den Namen eines Bischofs.« Der Präses
fragte weiter, aus welcher Befugniß er heimliche Zusammenkünfte und Vorträge halte
und das Volk verleite, die Götter zu verlassen und einen Menschen, der
gestorben sei, anzubeten. Darauf sprach der Heilige: »Es ist dir also bekannt,
daß unser Herr Jesus Christus gestorben ist?« Der Präses erwiderte: »Ich weiß,
daß er getödtet und begraben wurde.« Der hl. Sabinus versetzte: »Dann
solltest du doch auch wissen, daß er am dritten Tage von den Todten erstanden
ist.« Venustianus wurde jetzt kürzer: »Wähle von, Zweien«, sprach er, »entweder
opfere und lebe, oder stirb an den Peinen, die du verdienst hast. Wählst du das
Erste, so magst du, wie Christus, dein Herr, im Frieden auferstehen!« Der [184] hl. Sabinus entgegnete
mit derselben Entschiedenheit: »Ich wünsche und wähle nur Eines: getödtet
werden und sterben, wie Jesus Christus mein Herr, damit ich wie Er auch
auferstehe.« Dann setzte er hinz: »Wenn du mir erlaubst, zu thun was ich will.
so will ich dir augenscheinlich zeigen, daß die Götter, welche du anbetest,
nichts sind. Zeige mir einen deiner Götter!« Man brachte einen zierlich
gebildeten Jupiter und stellte ihn vor den Heiligen. Dieser nahm das Bild und
schleuderte es mit solcher Gewalt auf den Boden, daß es in Scherben
zersplitterte. Sogleich befahl der Präses, der sich vor Schrecken und Angst
über den vermeintlichen Frevel an die Stirne schlug. dem Bischof beide Hände
abzuhauen. Nachher ließ er die zwei Diaconen des Oberhirten, Marcellus und Eruperantius,
auf die Folter spannen, lange mit Ruthenstreichen und dann mit eisernen Krallen
zerfleischen. Beide gaben unter diesen Qualen, den Namen Christi anrufend, den
Geist auf, ihre Leiber wurden ins Wasser geworfen, aber wieder herausgezogen
und am letzten Tag des Maienmonats an der Landstrasse beerdigt. Die
Verurtheilung des hl. Sabinus wurde verschoben; doch wurde er in
engem Gewahrsam gehalten. Eine betagte und fromme Wittwe, Namens Serena,
besuchte ihn öfter im Kerker und sorgte für seinen Unterhalt. Siehatte einen
von ihr innig geliebten Enkel, Priscianus mit Namen. Er war aber
erblindet. Die gute Frau führte ihn zu dem gefangenen Bischof, welcher ihm
durch die Anrufung des Namens Jesu sein Gesicht wieder gab. Da ließ
Venustianus, der selbst an heftigen Augenschmerzen litt, den Bischof zu sich rufen,
und bat ihn um Arzneimittel für seinen Leib und für seine Seele. Der hl. Sabinus erhörte
sein aufrichtiges Flehen und ertheilte ihm nach einigen Tagen des Unterrichts,
die Wasserschale mit den verstümmelten Armen haltend, die heil. Taufe. Von
diesem Augenblicke an verspürte Venustianus keine Augenschmerzen mehr. Zugleich
wurden auch seine Frau und seine Kinder getauft. Als der Kaiser Maximianus den
Hergang der Sache erfuhr, gerieth er in Zorn, daß er auf der Stelle den Tribun
Lucius nach Assisi schickte, mit dem Befehle, den Statthalter so wie dessen
Frau und Kinder enthaupten zu lassen. Nachdem Lucius diesen Befehl volzogen,
ging er nach Spoleto, wohin er den heil. Sabinus vor seinen
Richterstuhl forderte. Er ließ ihn so lange geißeln bis er verschied. Die
Wittwe Serena, welche ihm nach Spoleto gefolgt war, beerdigte ihn
beiläufig zwei Meilen vor der Stadt am 10. Dec. 304. In einigen Martyrologien
findet er sich zum 7. Dec. In der Folge brachte man die Ueberreste des
heil. Sabinus nach Faenza. Im Mart. Rom. stehen sämmtliche
Martyrer am 30. Dec. Abbildungen zeigen Scenen aus seinem Leben und Leiden.
Vollständiges Heiligen-Lexikon
Stichwörter | Faksimiles | Zufälliger
Artikel
SOURCE : http://www.zeno.org/Heiligenlexikon-1858/A/Sabinus,+S.+%2825%29
