vendredi 27 décembre 2019

Bienheureux ALAIN DIEULANGARD, missionnaire, prêtre Père Blanc et martyr


Alain Dieulangard

Père Blanc : missionnaire d’Afrique

Il est né le 21 mai 1919 à St-Brieuc (France). Il suit des études de droit qu’il termine en 1943.

Cette même année, il est admis chez les Pères Blancs. Il fait son serment à Thibar le 29 juin 1949 et est ordonné prêtre le 1er février 1950.

Nommé en Algérie, il y passe toute sa vie missionnaire, surtout en Kabylie, travaillant dans l’administration et l’enseignement. Homme de Dieu, recherchant l’absolu.

“Quand le Père Alain commence à me parler de Dieu, je me rappelle qu’il ferme les yeux, se souvient Amar, et, avec douceur, il lâche ses mots à voix si basse qu’il me faut tendre l’oreille : il faut aimer Dieu notre Père, notre refuge et notre vie, en aimant aussi nos frères dans le Seigneur Jésus-Christ ; c’est ce qu’il nous répète sans cesse”.

Avant sa mort il écrit : “Comme les apôtres sur le lac, nous n’avons plus qu’à crier vers le Seigneur pour le réveiller… L’avenir est entre les mains de Dieu”.

Il a été abattu dans la cour de la Mission le 27 décembre 1994.

SOURCE : https://19martyrs.jimdofree.com/mgr-claverie-et-ses-18-compagnons/qui-sont-ils/alain-dieulangard/

Bienheureux Jean, Christian, Alain et Charles

Pères blancs martyrs en Algérie (+ 1994)

De 1994 à 1996, dix neuf religieux catholiques installés dans le pays et qui œuvraient auprès des populations locales, dans un dialogue de fraternité et de paix, ont été assassinés par les groupes terroristes.

décret en italien

Jean Chevillard, Alain Dieulangard, Christian Chessel et Charles Deckers, assassinés le 27 décembre 1994 dans leur presbytère.

Quatre pères blancs dont trois Français et un Belge, sont tués à Tizi Ouzou (GoogleMaps), au cœur de la Kabylie algérienne: le père Jean Chevillard (1925-1994), à la tête de l'ordre des pères blancs, le père Alain Dieulangard (1919-1994) -l'aîné-, le père Christian Chessel (1958-1994) et le père Charles Deckers (1924-1994) -Belge naturalisé algérien-

Ils étaient les amis de tous, pauvres et riches, jeunes et vieux, quelles que soient les croyances et les conditions de vie.

Heureux les artisans de paix: avec l'obstination et la patience des témoins ('martyrs') Jean, Christian, Alain et Charles ont semé l'esprit de justice, de fraternité et de bonheur...

La Kabylie rend hommage au Père Deckers et à ses amis.

Le 27 décembre 1994, la ville de Tizi Ouzou aura vécu un drame effroyable avec l'odieux assassinat de quatre Pères Blancs: Christian Chessel, Jean Chevillard, Alain Dieulangard et Charles Deckers.

Ce dernier a sacrifié presque toute sa vie au profit de la jeunesse de Tizi Ouzou qui fut consternée à l'époque par la tragique disparition du Père Deckers et de ses trois compagnons victimes du terrorisme aveugle qui s'était alors abattu sur tout le pays.

Comme pour immortaliser le souvenir du père Deckers et de ses compagnons, les anciens élèves des Pères Blancs de Tizi Ouzou ont décidé, en ce dixième anniversaire de cette horrible tragédie, de créer leur propre association dénommée El Maâouna (l'entraide), un nom symbole que portait, jadis, le fameux foyer culturel des Pères Blancs de Tizi Ouzou, où grandirent et s'épanouirent de nombreux jeunes de Kabylie devenus, aujourd'hui de hauts cadres de la nation. Visiblement émus par tant de gratitude et de reconnaissance de la part de la population kabyle, les parents des victimes, et notamment les quatre frères et sœurs du Père Charles Deckers, venus spécialement d'Anvers (Belgique), avaient bien du mal à exprimer leur peine, mais surtout leur fierté pour combattre un fait que la ville de Tizi Ouzou et la Kabylie tout entière n'auront pas oublié: le Père Deckers et ses compagnons pour "toute la bonté, la générosité et la solidarité dont ils ont fait preuve durant tout leur parcours, tout en sacrifiant leur vie pour un pays qu'ils ont tellement aimé, une Algérie qui, en fait, ne les a guère oubliés", pour reprendre une intervention très remarquée de l'Archevêque d'Alger, Mgr Tessier.

- La Kabylie n'a pas oublié le Père Charles Deckers

les pères blancs, missionnaires d'Afrique
il y a 10 ans Tizi Ouzou

- Promulgazione di Decreti della Congregazione delle Cause dei Santi, 27.01.2018, en italienen anglais

- Annonce de la béatification de 19 de nos frères et sœurs, Les 19 martyrs d'Algérie.

SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/13258/Bienheureux-Jean--Christian--Alain-et-Charles.html

Alain Dieulangard

Il est né le 21 mai 1919 à St-Brieuc (France). Il suit des études de droit qu’il termine en 1943.

Cette même année il est admis chez les Pères Blancs. Il fait son serment à Thibar le 29-06-1949 et est ordonné prêtre le 01 février 1950.

Nommé en Algérie, il y passe toute sa vie missionnaire, surtout en Kabylie, travaillant dans l’administration et l’enseignement. Homme de Dieu, recherchant l’absolu.

“Quand le Père Alain commence à me parler de Dieu, je me rappelle qu’il ferme les yeux, se souvient Amar, et, avec douceur, il lâche ses mots à voix si basse qu’il me faut tendre l’oreille: il faut aimer Dieu notre Père, notre refuge et notre vie, en aimant aussi nos frères dans le Seigneur Jésus-Christ ; c’est ce qu’il nous répètesans cesse.”

Avant sa mort il écrit: “Comme les apôtres sur le lac, nous n’avons plus qu’à crier vers le Seigneur pour le réveiller… L’avenir est entre les mains de Dieu.”

Il a été abattu dans la cour de la mission le 27 décembre 1994.

SOURCE : https://www.moines-tibhirine.org/fr/histoire/beatification/les-19-martyrs-dalgerie

IL Y A DIX ANS, TIZI OUZOU

Le 27 décembre 1994, Tizi Ouzou était en deuil : Jean Chevillard, Christian Chessel, Alain Dieulangard et Charles Deckers étaient tués par des terroristes dans la cour de leur résidence. Ils étaient les amis de tous, pauvres et riches, jeunes et vieux, quelles que soient les croyances et les conditions de vie.

Tizi Ouzou est ville morte, ou plutôt ville en deuil. Les commerçants ont baissé leurs rideaux. Toute la population de la wilaya accompagne leurs amis, autour de Mgr. Teissier, archevêque d'Alger, et de nombreux missionnaires d'Afrique.

"Heureux les artisans de paix" : avec l'obstination et la patience des témoins ("martyrs") Jean, Christian, Alain et Charles ont semé l'esprit de justice, de fraternité et de bonheur. La foule interrompt à plusieurs reprises les paroles de l'évêque par des youyous. à la douleur d'avoir perdu des amis, se mêlait l'espérance de tout le peuple de Tizi-Ouzou.

Comme une semence, les missionnaires sont mis en terre (le corps de Christian Chessel sera enterré à Nice, sa ville natale). La moisson viendra en son temps, portant des fruits nouveaux pour que vive l'Afrique.

Voix d'Afrique

SOURCE : https://peresblancs.org/tiziouzou.htm

Blessed Alain Dieulangard

Memorial

27 December

Profile

Alain studied law, and passed the bar in 1943; later in 1943 he and joined the Missionaries of Africa, making his final vows at Thibar on 29 June 1949Ordained a priest on 1 February 1950Missionary to northern Africa for over 40 years. Murdered by Islamic forces. Martyr.

Born

21 May 1919 in Saint-Brieuc, Côtes-d’Armor, France

Died

27 December 1994 in the courtyard of the Missionaries of Africa mission courtyard in Tizi-Ouzou, Algeria

Venerated

26 January 2018 by Pope France (decree of martyrdom)

Beatified

8 December 2018 by Pope Francis

Additional Information

other sites in english

America

Catholic News Agency

Dom Donald

Hagiography Circle

fonti in italiano

Santi e Beati

MLA Citation

‘Blessed Alain Dieulangard‘. CatholicSaints.Info. 1 June 2023. Web. 12 March 2026. <https://catholicsaints.info/blessed-alain-dieulangard/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-alain-dieulangard/

Beato Alain Dieulangard Sacerdote e martire

27 dicembre

>>> Visualizza la Scheda del Gruppo cui appartiene

Saint-Brieuc, Francia, 21 maggio 1919 – Tizi Ouzou, Algeria, 27 dicembre 1994

Alain Dieulangard nacque a Saint-Brieuc, in Bretagna, il 21 maggio 1919. Dopo la laurea in Diritto, entrò nella Società dei Missionari d’Africa, detti Padri Bianchi. Cominciò il noviziato nel 1945 e venne ordinato sacerdote il 1° giugno 1950. Subito dopo venne inviato nella regione algerina della Cabilia, a un centinaio di chilometri da Algeri. Dotato di un carattere pragmatico e contemplativo al tempo stesso, amava stare a contatto con la popolazione cabila. Per questa ragione, con altri suoi confratelli, decise di restare nel Paese anche se la situazione per gli stranieri andava diventando sempre più difficile. Il 27 dicembre 1994 quattro uomini, vestiti da poliziotti, fecero irruzione nella casa dei Padri Bianchi a Tizi Ouzou, catturarono padre Alain e tre suoi confratelli e li uccisero nel cortile, a colpi di kalashnikov. I quattro Padri Bianchi di Tizi Ouzou, compresi nel gruppo di diciannove martiri uccisi in Algeria tra il 1994 e il 1996, sono stati beatificati l’8 dicembre 2018 a Orano, sotto il pontificato di papa Francesco. La memoria liturgica di tutto il gruppo cade l’8 maggio, giorno della nascita al Cielo dei primi due che vennero uccisi, fratel Henri Vergès e suor Paul-Hélène Saint-Raymond.

Alain Dieulangard nacque a Saint-Brieuc, in Bretagna, il 21 maggio 1919. Era il secondo di dieci figli, quattro dei quali, a parte lui, si consacrarono a Dio: un fratello divenne salesiano, due sorelle cistercensi e un’altra sorella in una congregazione diversa.

Iniziò a studiare Diritto, ma dovette lasciare i libri per armi: nel 1939 dovette andare in guerra. La questione della vocazione, però, emerse in lui durante un colloquio, nel 1942, con una carmelitana. Capì di sentirsi attratto dalla vita missionaria: per questa ragione, dopo essersi laureato, entrò nella congregazione dei Missionari d’Africa, detti Padri Bianchi.

Nel 1945 cominciò il noviziato ad Algeri. Al termine di due anni per gli studi teologici, il 1° giugno 1950 fu ordinato sacerdote in Tunisia. Tornò quindi in Algeria, precisamente nella regione della Cabilia, come responsabile della comunità locale dei Padri Bianchi.

Padre Alain era molto pragmatico. Oltre a occuparsi dell’insegnamento, teneva molto a fare bene i conti e a preparare il cibo: in quel modo, poteva prendere contatto con i commercianti. Il suo fare amichevole e semplice, solo in apparenza riservato, gli valse il soprannome di “Mahfouz”, ossia “riccio”, da parte della popolazione. I confratelli, allo stesso tempo, l’apprezzavano come uomo di preghiera, dotato di un carisma non comune.

Proprio per appagare il suo desiderio di maggiore raccoglimento, trascorse alcuni mesi a Venasque, nella casa madre dell’Istituto Secolare di Nostra Signora della Vita. Nel 1977, però, fece ritorno in Algeria, stabilendosi, dopo qualche tempo, a Tizi Ouzou. Ormai in età da pensione, concentrò la sua attenzione agli anziani, tanto che venne definito a sua volta “nonno”.

La sua indole contemplativa, aperta alla Chiesa universale, ebbe vari momenti in cui s’intensificò particolarmente. Nel 1988, a Roma per un pellegrinaggio, poté partecipare a una Messa nella cappella privata del Papa san Giovanni Paolo II. Nella sua vita più ordinaria, non perdeva occasione per ritirarsi dalle Clarisse di Algeri, o nel monastero di Nostra Signora dell’Atlante a Tibhirine.

Mentre il clima in Algeria diventava sempre più difficile per gli stranieri, cercava di mantenersi tranquillo e di affidarsi a Dio: «Continuiamo a lasciarci condurre dal soffio di Dio su un mare dall’apparenza calma ma sempre sotto minaccia di una tempesta improvvisa! Ma c’è il Signore sulla nostra barca, anche se finge di dormire!».

L’8 maggio 1994 tre uomini vestiti da poliziotti entrarono nella biblioteca di Ben Cheneb, nel quartiere della Casbah di Algeri, uccidendo suor Paul-Hélène Saint-Raymond, Piccola Suora dell’Assunzione, e fratel Henri Vergès, marista. Dopo aver partecipato ai loro funerali, annotò: «Spero che potremo continuare ad assicurare un minimo di presenza nella Chiesa, fino al ritorno della pace che finirà pure per arrivare!».

Nel tardo pomeriggio del 23 ottobre 1994, Giornata Missionaria Mondiale, suor Esther Paniagua Alonso e suor Caridad Álvarez Martín, delle Suore Agostiniane Missionarie, vennero uccise mentre andavano a Messa. Ancora una volta, padre Alain invocò la pace: «Con la grazia di Dio, speriamo di poter rimanere fino al ritorno della pace, ardentemente desiderata ma che appare ancora così lontana!».

I Padri Bianchi, come le altre congregazioni presenti sul territorio, attuarono quindi un discernimento comunitario. L’unico che decise di ritirarsi fu padre Eric Bladt, perché non riusciva più a placare le persone che venivano, sempre più terrorizzate, nell’ufficio che aveva aperto per aiutarle nelle pratiche amministrative.

La mattina del 27 dicembre 1994, quattro uomini vestiti da poliziotti fecero irruzione nella casa dei Padri Bianchi a Tizi Ouzou, sequestrando la cuoca, gli operai che lavoravano in casa e i religiosi rimasti, ovvero padre Alain, padre Jean Chevillard, padre Charles Deckers (cappellano della basilica di Nostra Signora d’Africa, venuto per festeggiare l’onomastico di padre Jean e il proprio compleanno) e il superiore, padre Christian Chessel. I religiosi vennero uccisi a colpi di kalashnikov, nel cortile.

La loro uccisione è stata interpretata come una rappresaglia in risposta all’intervento con cui, due giorni prima, le forze speciali della polizia francese avevano messo in salvo i passeggeri dell’Airbus A300, presi in ostaggio da alcuni terroristi del Gruppo Islamico Armato (GIA).

I quattro Padri Bianchi, più i già citati suor Paul-Hélène Saint-Raymond, fratel Henri Vergès, suor Esther Paniagua Alonso e suor Caridad Álvarez Martín, sono stati inseriti nella causa che contava in tutto diciannove candidati agli altari, tutti religiosi, uccisi nei cosiddetti “anni neri” per l’Algeria, ovvero dal 1994 al 1996. La loro inchiesta diocesana si è svolta ad Algeri dal 5 ottobre 2007 al luglio 2012.

Il 26 gennaio 2018 papa Francesco ha autorizzato la promulgazione del decreto relativo al martirio dei diciannove religiosi. La loro beatificazione è stata celebrata l’8 dicembre 2018 nel santuario di Nostra Signora di Santa Cruz a Orano, presieduta dal cardinal Angelo Becciu, Prefetto della Congregazione delle Cause dei Santi, come delegato del Santo Padre.

La memoria liturgica di tutto il gruppo cade l’8 maggio, giorno della nascita al Cielo di fratel Henri Vergès e di suor Paul-Hélène Saint-Raymond.

Autore: Emilia Flocchini

SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/97818

19 Martiri d'Algeria

(†1994 - 2002)

Beatificazione:

- 08 dicembre 2018

- Papa  Francesco

 Celebrazione

Memoria Liturgica:

- 8 maggio

Evento a Madrid per ricordarne la testimonianza

Messaggio del Santo Padre Francesco per la Beatificazione dei 19 Martiri d'Algeria

Speciale TV2000

Card. Becciu: Tibhirine, il martirio dell’amore

Pierre-Lucien Claverie, Vescovo di Oran, dell’Ordine dei Frati Predicatori, e 18 compagni religiosi e religiose di 8 diverse congregazioni, martiri: sono rimasti in Algeria negli anni bui del terrorismo, e integrati fra i musulmani, hanno testimoniato l’amore universale di Cristo fino al martirio, tra il 1991 e il 2002.

“Se mi capitasse un giorno (e potrebbe essere oggi) di essere vittima del terrorismo che sembra voler coinvolgere ora tutti gli stranieri che vivono in Algeria, vorrei che la mia comunità, la mia chiesa, la mia famiglia si ricordassero che la mia vita era donata a Dio e a questo paese. Che sapessero associare questa morte a tante altre ugualmente violente, lasciate nell’indifferenza e nell’anonimato” Testamento spirituale di frère Christian de Chergé

“Il martirio è la più grande testimonianza d’amore. Non si tratta di correre verso la morte, né di cercare la sofferenza per la sofferenza... ma è versando il proprio sangue che ci si avvicina a Dio”

Vivere fino in fondo i legami di fratellanza e di amicizia instaurati con gli algerini, restare accanto a loro e semplicemente esserci, coltivare il dialogo e offrire un segno di convivenza pacifica nonostante la guerra civile. Mossi da questi propositi religiosi, religiose, sacerdoti e consacrati decisero di non lasciare l’Algeria negli anni difficili del terrorismo. Quel decennio buio, iniziato nel 1991 e conclusosi nel 2002, fu costellato di attentati e sanguinosi scontri tra forze armate del governo (istituito dopo un colpo di Stato) e fondamentalisti islamici che costarono la vita al oltre 150 mila persone. Fra queste i 19 martiri (13 religiosi, fra cui un vescovo, e 6 religiose) che vengono beatificati oggi alle 13 a Orano, in Algeria, nel Santuario di Notre-Dame di Santa Cruz, dal card Angelo Becciu, prefetto della Congregazione delle Cause dei Santi e inviato speciale del Papa. La Causa di beatificazione è stata avviata dopo il loro ricordo al Colosseo il 7 maggio del 2000, durante una celebrazione dedicata ai martiri del XX secolo. Integrati da anni fra la gente per testimoniare il loro amore gratuito – offrendo aiuto nelle forme più disparate e umili – volevano continuare ad essere semplicemente cristiani fra i musulmani, proseguire la loro vita di ogni giorno accanto ai vicini di casa, ai giovani, agli anziani o ai più disagiati. E invece il Gruppo islamico armato (Gia) li considerò nemici dell’islam e li uccise.

Tutto ebbe inizio nel 1991, quando alle elezioni legislative gli islamisti ottennero ampi consensi. Per evitare una loro maggioranza parlamentare e scongiurare così l’istaurazione di una Repubblica islamica, l’esito delle urne venne annullato e nel gennaio del ‘92 alcuni generali dell’esercito rovesciarono il potere. Per tutta risposta i fondamentalisti si organizzarono nel Gruppo islamico armato, allo scopo di terrorizzare e punire chiunque sostenesse il governo. Migliaia le vittime tra la popolazione civile, tra cui imam, intellettuali, artisti, giornalisti, medici, avvocati, giudici e insegnanti, ma anche donne e bambini. Il 30 ottobre 1993 l’organizzazione terroristica lanciò anche un ultimatum agli stranieri perché lasciassero l’Algeria nell’arco di un mese. In tanti, pressati dalle ambasciate, dovettero abbandonare il Paese, altri vollero rimanere. Il mirino fu così puntato su di loro.

I martiri:

Fratel Henri Vergès e suor Paul-Hélène Saint-Raymond

L’8 maggio del 1994, nella biblioteca della diocesi di Algeri, nella casbah, vengono assassinati fratel Henri Vergès e suor Paul-Hélène Saint-Raymond. Di quella biblioteca, frequentata da tantissimi studenti, fratel Henri era il responsabile. Di nazionalità francese, era stato anche direttore di una scuola e insegnante di matematica. Diceva: “È il mio impegno marista che mi ha permesso, malgrado i miei limiti, di inserirmi armoniosamente in un ambiente musulmano, e la mia vita in questo ambiente, a sua volta, mi ha fatto realizzare più profondamente come cristiano marista. Dio sia lodato”. Laureatasi in ingegneria prima di entrare fra le Piccole Sorelle dell’Assunzione, dopo i voti e gli studi per diventare infermiera, suor Paul-Hélène Saint-Raymond, anche lei francese, era arrivata in Algeria nel 1963. Nei quartieri poveri della capitale offriva assistenza ai più poveri e tra i suoi impegni c’era anche il lavoro con fratel Henri tra i giovani. Annunciare Cristo nella società musulmana significava per lei rispettare il credo dell’altro e al contempo approfondire la propria fede cristiana.

“ Nessuno può prenderci la vita perché l’abbiamo già donata ”

Suor Caridad Álvarez Martín e suor Ester Paniagua

Nel quartiere di Bab el-Oued, ad Algeri, suor Caridad Álvarez Martín e suor Ester Paniagua, agostiniane missionarie, spagnole, erano conosciute da tutti, sempre al fianco di anziani, bambini disabili e famiglie bisognose. Si stavano recando a Messa quando vengono uccise il 23 ottobre 1994. Suor Caridad era in Algeria da oltre trent’anni. “Sono aperta a ciò che Dio e i miei superiori vorranno da me. Maria è rimasta aperta alla volontà di Dio – affermava – in questo momento voglio restare con questa attitudine davanti a Dio”. E toccanti le parole di suor Ester – particolarmente dedita ai malati ed integratasi nella cultura araba – quando le si chiedeva se avesse paura della situazione nel Paese: “Nessuno può prenderci la vita perché l’abbiamo già donata”.

I quattro padri bianchi di Tizi Ouzou

Il 27 dicembre di quello stesso anno a Tizi Ouzou, nella Cabilia, nella piccola comunità dei padri bianchi l’irruzione di un gruppo di uomini armati. Immersi nelle loro attività quotidiane, muoiono i francesi padre Jean Chevillard, padre Alain Dieulangard, padre Christian Chessel e il belga padre Charles Deckers. “So che posso morire assassinato – osservava padre Jean mentre la violenza dilagava in Algeria –. La nostra vocazione è testimoniare la fede cristiana in terra musulmana. Per il resto ‘Inch Allah!’”. La gente di Tizi Ouzou li conosceva bene e li amava; padre Alain, missionario da anni, si dedicava all’insegnamento, padre Christian aveva messo su una biblioteca per studenti e padre Charles, che aveva imparato a parlare il berbero, gestiva un centro giovanile. Centinaia di musulmani presero preso parte alle loro esequie.

Suor Bibiane Leclerq e suor Angèle-Marie Littlejohn

Rientravano dopo essere state a messa suor Bibiane Leclerq e suor Angèle-Marie Littlejohn, missionarie di Nostra Signora degli Apostoli, quando il 3 settembre 1995, ad Algeri, vengono trucidate. Impegnate nell’orfanotrofio e nel collegio per ragazze gestito dalla loro Congregazione, le due religiose insegnavano taglio e cucito e ricamo, ma assistevano anche famiglie svantaggiate. “Sono le persone stesse che chiedono delle suore” spiegava la francese suor Bibiane quando le si chiedeva se restare o meno in Algeria. Nativa di Tunisi, suor Angèle-Marie era particolarmente amorevole con le giovani alle quali cercava di infondere l’amore per l’arte e del lavoro ben fatto. Poco prima di morire, a una religiosa che aveva condiviso con lei la propria paura aveva detto: “Non dobbiamo avere paura. Dobbiamo solo vivere bene il momento presente... Il resto non ci appartiene”.

Suor Odette Prévost

Poco più di due mesi dopo, il 10 novembre, ad Algeri, un terrorista spara a suor Odette Prévost, piccola sorella del Sacro Cuore. Di origini francesi, era stata in missione in diverse città del Maghreb e per comprendere meglio l’islam – la religione di quanti frequentava ogni giorno – leggeva il Corano e si era inserita in gruppi di preghiera di cristiani e musulmani. Consapevole del fatto che la sua vita fosse in pericolo, definiva il contesto socio-politico in cui si era ritrovata un “momento privilegiato per vivere con più verità, fedeltà a Gesù Cristo e al Vangelo”.

I sette padri trappisti di Tibhirine 

La storia dei sette monaci di Tibhirine è forse la più atroce. Rapiti la notte del 26 marzo 1996 nel loro monastero di Notre-Dame de l’Atlas, a una sessantina di km da Algeri, circa due mesi dopo, il 25 maggio, vengono ritrovate solo le loro teste nei pressi di Medea. Fratel Paul Favre-Miville, fratel Luc Dochier, p. Christophe Lebreton, fratel Michel Fleury, p. Bruno Lemarchand, p. Célestin Ringeard e p. Christian de Chergé sono stati sepolti nel cimitero del loro monastero il 4 giugno. La loro storia è stata narrata anche nel film Uomini di Dio, del 2010. La scelta di rimanere in Algeria, nonostante il crescente clima di terrore, l’avevano maturata in comune, dopo essersi confrontati a lungo e aver condiviso il loro personale e doloroso discernimento. Una decisione, la loro, che esprimeva il desiderio di stare insieme alla gente – che li considerava amici – e di condividere, soprattutto con i più poveri, i pericoli della violenza. Pur diversi tra loro, i religiosi di Tibhirine erano uniti dall’amore per il popolo algerino, dal rispetto per l’islam e dal desiderio di povertà. 

“ Dobbiamo prendere parte alla sofferenza e alla speranza dell’Algeria, con amore, rispetto, pazienza e lucidità ”

Mons. Pierre Claverie, vescovo di Orano

L’ultimo dei martiri cristiani in Algeria è il vescovo di Orano mons. Pierre Claverie, religioso domenicano. Viene ucciso l’1 agosto 1996 da un’autobomba, insieme al suo autista ed amico musulmano Mohammed Bouchikhi, davanti alla Curia della diocesi. Non si stancava mai di esortare i credenti a una convivenza pacifica nel rispetto dell’altro e l’impegno a favore del dialogo era al centro della sua vita. Nell’icona della Beatificazione dei 19 martiri d’Algeria c’è anche Mohammed, che aveva deciso di restare al fianco di mons. Claverie mettendo a rischio la propria vita. Un modo per ricordare che, negli anni bui del terrorismo, cristiani e musulmani sono morti per la stessa causa: non volevano far prevalere il terrore nella vita di tutti i giorni e desideravano rendere testimonianza a un dialogo possibile. Diceva mons. Claverie: “È ora che dobbiamo prendere parte alla sofferenza e alla speranza dell’Algeria, con amore, rispetto, pazienza e lucidità”. E ancora: .

SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/19-martiri-d-algeria.html

CONGREGAZIONE DELLE CAUSE DEI SANTI

ALGERIENSIS

Beatificationis seu Declarationis Martyrii

Servorum Dei

PETRI CLAVERIE

ex Ordine Fratrum Praedicatorum, Episcopi Oranensis

et XVIII SOCIORUM

Religiosorum et Religiosarum

(† 1994-1996)

Decreto sul Martirio

 «La morte di Pierre Claverie è tragica. Essa va ad aggiungersi a quella dei diciotto religiosi che figurano sulle pagine di questo martirologio moderno. Essa si aggiunge anche a quella delle centinaia di algerini che muoiono quasi ogni giorno in questo paese lacerato dalla violenza che nessuna causa saprebbe giustificare. E tanto meno la religione».

Con queste parole il Card. Bernardin Gantin, Prefetto della Congregazione per i Vescovi, celebrando,ad Orano, le esequie funebri in rappresentanza del Papa, ricordò il martirio dei Servi di Dio che, in terra d’Algeria, hanno annunziato l’amore incondizionato del Signore verso i poveri e gli emarginati.

Essi hanno testimoniato la loro appartenenza a Cristo e alla Chiesa fino all’effusione del sangue. Le loro anime – come annunzia la Scrittura – «sono nelle mani di Dio, nessun tormento potrà toccarle. […] Anche se agli occhi degli uomini subirono castighi, la loro speranza è piena di immortalità» (Sap 3, 1.4).

Provenienti da otto Istituti religiosi diversi, vivevano in Algeria svolgendo differenti missioni. L’uccisione di Mons. Claverie e dei diciotto Compagni Servi di Dio si colloca all’interno del contesto di una tragedia nazionale che dal 1988 insanguinò l’Algeria. Perciò atti di profanazioni, di vilipendio e di intimidazioni sfociarono dappertutto in violenza e terrore. Preciso intento dei persecutori dei Servi di Dio era colpire quanti vivevano e operavano in nome di Cristo e della sua Chiesa al servizio del popolo Algerino, in primis i sacerdoti e i religiosi. La principale ragione dell’uccisione dei Servi di Dio fu il loro status di cristiani, sacerdoti e religiosi.

1.  Il Servo di Dio PIERRE LUCIEN CLAVERIE nacque ad Algeri, nel quartiere popolare di Bab el-Oued, l’8 maggio 1938. Era un pied noir – come vengono chiamati i francesi d’Algeria – della quarta generazione. Educato cristianamente, non aveva alcun contatto con la popolazione araba. Nel 1958, in piena “battaglia d’Algeri”, parte per la Francia per intraprendere gli studi universitari e prende coscienza di essere fino ad allora vissuto in una “bolla coloniale”, ignorando l’altro, algerino e musulmano, visto solo attraverso degli stereotipi. Un intenso travaglio interiore lo conduce alla vita religiosa nell’Ordine dei Fratelli Predicatori. Dopo i suoi studi sarà ordinato presbitero nel 1965. Ricoprì numerosi incarichi, soprattutto nell’ambito didattico: le sue lezioni di arabo classico non saranno frequentate solo da studenti francesi, ma anche da arabi. Divenuto responsabile del Centro Diocesano di Algeri per lo Studio e la Formazione Linguistica, lo lascerà per assumere la guida della diocesi di Orano, nel 1981. Per la sua spiccata sensibilità nel dialogo con il mondo musulmano fu nominato membro del Pontificio Consiglio per il Dialogo Interreligioso. La sera del giovedì 1 agosto 1996 il vescovo, di ritorno a Orano dopo aver incontrato un ministro francese, venne ucciso assieme ad un suo giovane amico musulmano, Mohamed, da un ordigno fatto esplodere davvanti alla porta del vescovado con un congegno a distanza. Profonda era la serenità di Mons. Claverie di fronte al martirio, che giunse improvviso ma non imprevisto. Egli, infatti, era ben consapevole del clima minaccioso che andava addensandosi intorno a lui; ma, nonostante ciò, non abbandonò la sua diocesi. Lui stesso aveva poco prima preannunciato il pericolo di attentati. Il fatto stesso di aver scelto di restare in Algeria metteva a repentaglio la sua vita; ma decise di rimanere, in segno di solidarietà con il popolo algerino e con tutti coloro che lavorano per la pace. In questo crocevia di dolore e di contraddizione, Mons. Claverie si sentiva un uomo e un pastore che aveva stretto con l’Algeria un legame «che niente potrà distruggere, neppure la morte».

Analoghe esperienze furono vissute dagli altri Servi di Dio, come analoghi furono i loro atteggiamenti di fronte alla violenza e alla morte.

Primo gruppo: Servi di Dio uccisi ad Algeri

2, Henri Vergès. Nacque a Matemale (Francia) il 15 luglio 1930. Entrato nell’Istituto dei Fratelli Maristi delle scuole, emise i voti temporanei nel 1946 e quelli perpetui nel 1952. Fu assassinato l’8 maggio 1994.

3. Paul-Hélène Saint-Raymond. Nacque a Parigi il 24 gennaio 1927. Entrata nella Congregazione delle Piccole Sorelle dell’Assunzione, il 29 luglio 1960 emise i voti perpetui. Fu uccisa l’8 maggio 1994.

4. Esther Paniagua Alonso. Nata a Izagre (Spagna) il 7 giugno 1949, entrò nell’Istituto delle Suore Agostiniane Missionarie. Inviata in Algeria, qui emise la professione perpetua il 15 agosto 1975. Venne uccisa il 23 ottobre 1994.

5. Caridad Álvarez Martín. Nata a Santa Cruz de la Salceda (Spagna) il 9 maggio 1933, entrò nell’Istituto delle Suore Agostiniane Missionarie. Inviata in Algeria, fece la professione perpetua nel 1960. Venne uccisa assieme alla consorella Esther Paniagua Alonso il 23 ottobre 1994.

6. Bibiane Leclercq. Nata l’8 gennaio 1930 a Gazeran (Francia), entrò nell’Istituto delle Suore Missionarie di Nostra Signora degli Apostoli il 3 marzo 1959. Mandata in Algeria, fu uccisa il 3 settembre 1995.

7. Angèle-Marie Littlejohn. Nata a Tunisi il 22 novembre 1933, entrò nell’Istituto delle Suore Missionarie di Nostra Signora degli Apostoli. Inviata in Algeria, fu assassinata il 3 settembre 1995 assieme alla consorella Bibiane Leclercq.

8. Odette Prévost. Nata il 17 luglio 1932 ad Oger (Francia), entrò dalle Piccole Sorelle del Sacro Cuore, fece la professione perpetua nel 1959. Nel 1968, fu inviata in Algeria. Venne uccisa a Kouba (Algeria) il 10 novembre 1995.

Secondo gruppo: quattro Padri Bianchi uccisi a Tizi-Ouzou

9. Alain Dieulangard. Nato a Saint-Brieuc (Francia) il 21 maggio 1919, entrò nell’Istituto dei Missionari d’Africa (Padri Bianchi), dove venne ordinato sacerdote il 1° febbraio 1950. Dal 1978 visse a Tizi-Ouzou (Algeria), dove venne assassinato il 27 dicembre 1994 assieme ai seguenti tre confratelli.

10. Charles Deckers. Nato ad Anversa (Belgio) il 26 dicembre 1924, cittadino algerino, entrò nell’Istituto dei Missionari d’Africa (Padri Bianchi), dove venne ordinato sacerdote l’8 aprile 1950.

11. Christian Chessel. Nato a Digne-les-Bains (Francia) il 27 ottobre 1958, entrò nell’Istituto dei Missionari d’Africa (Padri Bianchi), dove venne ordinato sacerdote il 28 giugno 1992.

12. Jean Chevillard. Nato ad Angers (Francia) il 27 agosto 1925, entrò nell’Istituto dei dei Missionari d’Africa (Padri Bianchi), dove venne ordinato sacerdote il 1° febbraio 1950.

Terzo gruppo: sette monaci trappisti uccisi a Tibhirine

13. Christian de Chergé. Nato a Colmar (Francia) il 18 gennaio 1937, fu ordinato sacerdote il 21 marzo 1964. Cinque anni dopo, decise di divenire cistercense della Stretta Osservanza (Trappisti) e, nel 1971, giunse nel Monastero di Tibhirine (Algeria), dove fu priore nel 1984 e rieletto nel 1990. Assieme ai sei seguenti confratelli fu rapito nella notte tra il 26 e il 27 marzo 1996.

14. Luc Dochier. Nato il 31 gennaio 1914 a Bourg-de-Péage (Francia), il 7 dicembre 1941, entrò nel monastero cistercense della Stretta Osservanza (Trappisti) di Aiguebelle. Nel 1946 partì per l’Algeria, entrando a far parte della comunità monastica trappista di Tibhirine.

15. Christophe Lebreton. Nato a Blois (Francia) l’11 ottobre 1950, nel 1972 partì per l’Algeria. Nel 1974 entrò nell’abbazia cistercense della Stretta Osservanza (Trappisti) di Tamié (Francia) emise la professione solenne il 1° novembre 1980. Nel 1987, giunse nel Monastero di Tibhirine e il 1° gennaio 1990 venne ordinato sacerdote.

16. Célestin Ringeard. Nato il 29 luglio 1933 a Touvois (Francia), fu ordinato sacerdote il 17 dicembre 1960. Nel 1983 decise di farsi monaco trappista ed entrò nel noviziato dell’abbazia cistercense della Stretta Osservanza (Trappisti) di Bellefontaine, dove emise la sua professione semplice l’8 settembre 1985. Nel 1986 partì per l’Algeria ed emise la professione solenne il 1° maggio 1989 nel Monastero di Tibhirine.

17. Michel Fleury. Nato il 21 maggio 1944 a Sainte-Anne-sur-Brivet (Francia), entrò in seminario poi passa 10 anni al Prado. Dopo un tempo nell’Istituto del Prado, divenne cistercense della Stretta Osservanza (Trappisti) nell’abbazia di Bellefontainne e partì per l’Algeria nel 1984. Il 28 agosto 1986 emise la professione solenne nel Monastero di Tibhirine

18. Paul Favre-Miville. Nato il 17 aprile 1939 a Vinzier in Alta Savoia (Francia), nel 1984 entrò nell’abbazia cistercense della Stretta Osservanza (Trappisti) di Tamié. Nel 1989 partì per il Monastero di Tibhirine, dove fece la professione solenne nel 1991.

19. Bruno Lemarchand. Nato il 1° marzo 1930 a Saint-Maixent (Francia), il 2 aprile 1956 venne ordinato sacerdote. Entrò nell’abbazia cistercense della Stretta Osservanza (Trappisti) di Bellefontaine nel 1981 e partì per il Monastero di Tibhirine nel 1984 dove, il 21 marzo 1990 fece la professione solenne come trappista nel Monastero di Tibhirine. Nel 1990 venne inviato in Marocco come superiore della casa anessa di Fès. Nel 1996 si recò nel Monastero di Tibhirine (Algeria), dovendo partecipare all’elezione del priore.

Queste parole del Servo di Dio Pierre Claverie possono sintetizzare complessivamente il profilo di questi martiri: «Noi riconosciamo in essi la vocazione di una Chiesa. Si trovavano lì per la pace, avevano deciso di dare la propria vita per la pace. Vivi o morti, sono artefici di pace».

La fama del martirio dei Servi di Dio si diffuse nella comunità ecclesiale, per cui dal 5 ottobre 2007 al 9 luglio 2012 si celebrò presso la Curia ecclesiastica di Algeri l’Inchiesta diocesana, la cui validità giuridica fu riconosciuta da questa Congregazione con decreto del 15 febbraio 2013. Preparata la Positio, si è discusso, secondo la consueta procedura, se la morte dei Servi di Dio sia stata un vero martirio. Il 30 maggio 2017 si celebrò il Congresso Peculiare dei Consultori Teologi, che espresse parere unanimamente favorevole. I Padri Cardinali e Vescovi nella Sessione Ordinaria del 16 gennaio 2018, presieduta da me Card. Angelo Amato, hanno riconosciuto che i summenzionati Servi di Dio furono uccisi per la loro fedeltà a Cristo e alla Chiesa.

De hisce omnibus rebus, referente subscripto Cardinale Praefecto, certior factus, Summus Pontifex Franciscus, vota Congregationis de Causis Sanctorum excipiens rataque habens, hodierno die declaravit Constare de martyrio eiusque causa Servorum Dei Petri Claverie, ex Ordine Fratrum Praedicatorum, Episcopi Oranensis, et XVIII Sociorum Religiosorum et Religiosarum, in casu et ad effectum de quo agitur.

Hoc autem decretum publici iuris fieri et in acta Congregationis de Causis Sanctorum Summus Pontifex referri mandavit.

Datum Romae, die 26 mensis Ianuarii a. D. 2018.

ANGELUS Card. AMATO, S. D. B.

Praefectus

+ MARCELLUS BARTOLUCCI

Archiep. tit. Mevaniensis

a Secretis

DECRETUM  SUPER  MARTYRIO

 «Mors Petri Claverie est summae gravitatis. Ipsa additur  duodeviginti religiosorum interfectioni, qui in paginis huius moderni martyrologii inveniuntur. Ipsa additur etiam occisioni multorum centenorum Algeriensium, qui fere cotidie interficiuntur hac in regione vi vulnerata, quam nulla ratio iustificare valet nec qui­dem religio».

His verbis Cardinalis Bernardinus Gantin, olim Praefectus Congregationis pro Episcopis, cum Orani Pontificia in legatione exsequias celebrabat, Servorum Dei martyrium memoravit, qui in terra Algeriensi Domini amorem sine ulla exceptione erga pauperes et a vita sociali exclusos nuntiaverant.

Ii testimonium suae attinentiae ad Christum et ad Ecclesiam usque ad sanguinis effusionem praebuerunt. Eorum animae, uti in Scripturis dictum est, «in manu Dei sunt, et non tanget illos tormentum mortis. [...] Etenim, si coram hominibus tormenta passi sunt, spes illorum immortalitate plena est» (Sap 3, 1.4).

Ex octo diversis religiosis Institutis provenientes, in Algeria degebant varia munera missionaria gerentes. Excellentissimi Domini Petri Caverie et duo deviginti Sociorum Servorum Dei necatio accidit cum gravissima facinora ab anno 1988 Algeriam sanguine cruentaverunt. Hac re profanationes, contemptiones et minae ubicumque vim ac terrorem disperserunt. Praecipuum propositum Servorum Dei perse­cutorum fuit caedere omnes, qui Christi vel Ecclesiae nomine operam dabant pro bono totius populi Algeriensis, in primis ergo sacerdotes et religiosos. Praecipua ratio Servorum Dei interfectionis in eorum statu christianorum, sacerdotum et religiosorum reperienda est.

1. Servus Dei Petrus Lucianus Claverie. Algerii, in vico populari v.d. Bab el-Oued, die 8 mensis Maii anno 1938 natus est. Erat autem s. d. pied noir quartae generationis, uti Francogalli, qui in Algeria habitabant, nuncupabantur. Institutus secundum christianam doctrinam, nullam consuetudinem habuit cum gente Araba. Anno 1958, cum proelium Algeriense flagrabat, in Galliam profectus est ut ad studia universitaria attenderet, tunc cognovit quod usque ad id tempus vixerat fere in “bulla coloniali”, scilicet omnino nescius alterius, id est gentis Algeriensis et islamicae religionis, quam tantum secundum stereotypas opiniones viderat. Vehementissimum tormentum interius ad electionem religiosae vitae in Ordine Fratrum Praedicatorum eum impellit. Studiis expletis, presbyter ordinatus est anno 1965. Multa munera gessit, sed praesertim eminuit in docendi officio: lectiones eius enim Arabicae linguae classicae non tantum a Francogallicis studentibus frequentabantur, sed etiam ab Arabis. Factus moderator Algeriensis sedis dioecesanae pro studio et linguae scientia, quod munus deposuit cum anno 1981 Oranensis Episcopus nominatus est. Propter suam singularem propensionem erga dialogum cum mundo islamico nominatus est membrum Pontificii Consilii pro Dialogo inter Religiones. Vespere diei Iovis Calendis Augustis anno 1996 cum Episcopus Oranum ex occursu cum quodam Francogallico ministro redibat, una cum Mahometo, suo iuveni amico ex islamica fide, interfectus est explosivo instrumento, quod positum erat iuxta ianuam episcopii, a longe excitato. Alta erat Servi Dei serenitas ante martyrium, quod repente pervenit haud tamen inopinatum. Ipse enim multas minas, quae circa se urgebant, bene cognoscebat, quamvis eae impellerent, ipse dioecesim suam non deseruit. Ipse praenuntiaverat periculum gravium insidiarum. Suamet electio manendi in Algeria vitam exitiali in discrimine ponebat, statuit tamen manere ut significaret propinquitatem suam cum Algeriensi populo et cum illis qui operam dabant ad pacem assequendam. Hoc in compito doloris et contradictionis Servus Dei existimabat virum ac pastorem esse coniunctum artissimum cum Algeriensi natione per vinculum quod “nihil, ne mors quidem rescindere poterit”.

Similes casus alii Servi Dei cognoverunt et ante vim mortemque similem se gerendi rationem ipsimet habuerunt.

Prima turma:

Servi Dei Algerii necati

2. Henricus Vergès. Natus est in pago Matemale in Francogallia die 15 mensis Iulii anno 1930. Ingressus est Institutum Fratrum Maristarum a Scholis, vota temporaria emisit anno 1946 et perpetua anno 1952. Necatus est die 8 mensis Maii anno 1994.

3. Paula-Helena Saint-Raymond. Nata est Lutetiae Parisiorum die 24 mensis Ianuarii anno 1927. Ingressa est Congregationem Parvarum Sororum ab Assumptione et die 29 mensis Iulii anno 1960 perpetua emisit vota. Necata est die 8 mensis Maii anno 1994.

4. Esther Paniagua Alonso. Nata in pago Izagre, in Hispania, die 7 mensis Iunii anno 1949, ingressa est Institutum Sororum Augustinianarum Missionariarum. In Algeriam missa, professionem perpetuam emisit die 15 mensis Augusti anno 1975. Necata est die 23 mensis Octobris anno 1994.

5. Caritas Álvarez Martín. Nata in pago Santa Cruz de la Salceda, in Hispania, die 9 mensis Maii anno 1933, ingressa est Institutum Sororum Augustinianarum Missionariarum. In Algeriam missa, professionem perpetuam emisit anno 1960. Una cum sorore Esther Paniagua Alonso necata est die 23 mensis Octobris anno 1994.

6. Bibiana Leclercq. Nata die 8 mensis Ianuarii anno 1930 in pago Gazeran, in Francogallia, ingressa est Institutum Sororum Missionariarum a Domina Nostra Apostolorum die 3 mensis Martii anno 1959. In Algeriam missa, necata est die 3 mensis Septembris anno 1995.

7. Angela-Maria Littlejohn. Nata Tunete die 22 mensis Novembris anno 1933, ingressa est Institutum Sororum Missionariarum a Domina Nostra Apostolorum. In Algeriam missa, una cum sorore Bibiana Leclercq necata est die 3 mensis Septembris anno 1995.

8. Oda Prévost. Nata die 17 mensis Iulii anno 1932 in pago Oger, in Francogallia, ingressa est Institutum Parvarum Sororum a Sacro Corde et professionem perpetuam emisit anno 1959. In Algeriam missa est anno 1968. Necata est in urbe Kouba, Algeriensi in regione, die 10 mensis Novembris anno 1995.

Secunda turma:

quattuor Patres Albi in urbe v. d. Tizi-Ouzou Necati

9. Alanus Dieulangard. Natus in oppido Sancti Brioci, in Francogallia, die 21 mensis Maii anno 1919, ingressus est Institutum Missionariorum Africae (v. d. Patres Albi) et sacerdos ordinatus die 1 mensis Februarii anno 1950. Ab anno 1978 in urbe Tizi-Ouzou, in Algeria, ubi necatus est die 27 mensis Decembris anno 1994 una cum tribus sequentibus fratribus.

10. Carolus Deckers. Natus Antverpiae, in Belgio, die 26 mensis Decembris anno 1924, Algeriensis civis, ingressus est Institutum Missionariorum Africae et sacerdos ordinatus die 8 mensis Aprilis anno 1950.

11. Christianus Chessel. Natus in oppido Digne-les-Bains, in Francogallia, die 27 mensis Octobris anno 1958, ingressus est Institutum Missionariorum Africae et sacerdos ordinatus die 28 mensis Iunii anno 1992.

12. Ioannes Chevillard. Natus Iuliomagi Andecavorum, in Francogallia, die 27 mensis Augusti anno 1925, ingressus est Institutum Missionariorum Africae et sacerdos ordinatus die 1 mensis Februarii anno 1950.

Tertia turma:

septem monachi trappenses necati in loco v. d. Tibhirine

13. Christianus de Chergé. Natus Colmariae, in Francogallia, die 18 mensis Ianuarii anno 1937, sacerdos ordinatus est die 21 mensis Martii anno 1964. Post quinque annos, monachus cistercensis Strictioris Observantiae (v. d. Trappensis) evasit et anno 1971 in monasterium loci Tibhirine, in Algeria, pervenit. Ibi prior electus est anno 1984 et denuo anno 1990. Una cum sex sequentibus confratribus raptus est nocturno tempore inter diem 26 et diem 27 mensis Martii anno 1996.

14. Lucas Dochier. Natus die 31 mensis Ianuarii anno 1914 in oppido Bourg-de-Péage, in Francogallia, anno 1941 ingressus est monasterium cistercense Trappensium Aquarum Bellarum. Anno 1946 Algeriam petivit et in numero monachorum Trappensium loci Tibhirine fuit.

15. Christophorus Lebreton. Natus Blesis, in Francogallia, die 11 mensis Octobris anno 1950, Algeriam petivit anno 1972. Deinde, anno 1974, ingressus est monachorum abbatiam de Stamedio Trappensium, ubi sollemnem emisit professionem die 1 mensis Novembris anno 1980. Monasterium loci Tibhirine anno 1987 petivit et die 1 mensis Ianuarii anno 1990 sacerdos ordinatus est.

16. Caelestinus Ringeard. Natus die 29 mensis Iulii anno 1933 Tolvaiae, in Francogallia, sacerdos ordinatus est die 17 mensis Decembris anno 1960. Deinde anno 1983 factus est monachus trappensis et novitiatum incoepit in abbatia loci Bellefontaine, ubi simplicem emisit professionem die 8 mensis Septembris anno 1985. Algeriam petivit anno 1986 et sollemnem professionem emisit die 1 mensis Maii anno 1989 in monasterio loci Tibhirine.

17. Michaël Fleury. Natus die 21 mensis Maii anno 1944 in oppido Sainte-Anne-sur-Brivet, in Francogallia, seminarium ingressus est, deinde in Opus Providentiae Pradense migravit, ubi vixit decem per annos. Deinceps monachus trappensis factus est in abbatia Bellefontaine et Algeriam petivit anno 1984. Die 28 mensis Augusti anno 1986 sollemnem emisit professionem in monasterio loci Tibhirine.

18. Paulus Favre-Miville. Natus die 17 mensis Aprilis anno 1939 in pago Vinzier, in Francogallia, anno 1984 ingressus est monachorum abbatiam de Stamedio Trappensium. Anno 1989 in monasterium loci Tibhirine profectus est ibique sollemnem emisit professionem anno 1991.

19. Bruno Lemarchand. Natus die 1 mensis Martii anno 1930 in pago Saint-Maixent, in Francogallia, sacerdos ordinatus est die 2 mensis Aprilis anno 1956. Ingressus est mona­chorum abbatiam Trappensium Bellefontaine anno 1981 et anno 1984 in monasterium loci Tibhirine profectus est ibique sollemnem emisit professionem anno 1990. Deinde in Marokium missus est ut superior domus adnexae in urbe Fès. Anno 1996 monasterium loci Tibhirine, in Algeria, adiit ut congressui ad priorem eligendum interesset.

Haec Servi Dei Petri Claverie verba horum omnium martyrum descriptionem compendiant: «In his Ecclesiae vocationem invenimus. Illic stant pro pace, statuerunt enim vitam suam pro pace offerre. Vivi aut mortui, pacis auctores evadunt».

Cum fama martyrii Servorum Dei ecclesiali in communi­tate diffusa esset, a die 5 mensis Octobris anno 2007 ad diem 9 mensis Iulii anno 2012 apud Curiam ecclesiasticam Alge­riensem Inquisitio Dioecesana celebrata est, cuius iuridica validitas ab hac Congregatione de Causis Sanctorum per decretum diei 15 mensis Februarii anno 2013 est approbata. Exarata Positione, consuetas secundum normas disceptatum est an Servorum Dei mors fuisset verum martyrium. Die 30 mensis Maii anno 2017 Peculiaris Theologorum Consultorum Congressus positivo cum exitu celebratus est. Patres Cardinales et Episcopi Ordinaria in Sessione die 16 mensis Ianuarii anno 2018 congregati, cui egomet ipse Angelus Cardinalis Amato praefui, supradictos Servos Dei interfectos esse ob fidem in Christum et in Ecclesiam agnoverunt.

De hisce omnibus rebus, referente subscripto Cardinale Praefecto, certior factus, Summus Pontifex Franciscus, vota Congre­gationis de Causis Sanctorum excipiens rataque habens, hodierno die declaravit: Constare de martyrio eiusque causa Servorum Dei Petri Claverie, ex Ordine Fratrum Praedicatorum, Episcopi Oranensis, et XVIII Sociorum Religiosorum et Religiosarum, in casu et ad effectum de quo agitur.

Hoc autem decretum publici iuris fieri et in acta Congre­gationis de Causis Sanctorum Summus Pontifex referri mandavit.

Datum Romae, die 26 mensis Ianuarii a.D. 2018.

SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/19-martiri-d-algeria.html

Bienheureux Alain Dieulangard : https://www.vannes.catholique.fr/wp-content/uploads/2018/09/Bienheureux-Alain-Dieulangard.pdf

~ Martyrs of Algeria ~ (†1994-96) : http://newsaints.faithweb.com/martyrs/Algeria.htm

mercredi 25 décembre 2019

Sainte EUGÉNIE de ROME, vierge et martyre



Sainte Eugénie

Vierge et martyre, fille de saint Philippe (+ v. 257)

Vierge romaine, elle subit le martyre au temps de l'empereur Valérien.

Déguisée en homme, elle aurait été accusée d'un crime qu'elle ne pouvait pas commettre en tant que femme. Sa "Passion" rapporte qu'au moment d'être livrée aux bêtes, elle put prouver son innocence.
Les chrétiens vinrent chercher son corps dans l'amphithéâtre en chantant: "Un seul Christ, un seul vrai Dieu, le Dieu des chrétiens."

Vierge martyre, Sainte Eugénie a été décapitée à Rome en 257 de notre ère, sous l'empereur Valérien. D'après la liste des martyres romains, elle fut enterrée au cimetière d'Apronien sur la "Via latina". Un document du VIIe siècle indique que son tombeau fut érigé en basilique Sainte Eugénie, assez ancienne pour avoir été restaurée une première fois par le pape Jean VII (705-707) puis par le pape Hadrien Ier (772-795).

"Il semble plausible que vers les VIII et IXe siècle, des pèlerins nimois, rentrant de Terre Sainte, aient rapporté des reliques de la sainte martyre romaine décapitée en 257. D'ailleurs, à cette époque, le culte de Sainte Eugénie était très répandu, tant en Occident qu'en Orient et surtout en Espagne. En Italie, à Ravenne, dans l'église de Saint Appolinaire-le-neuf, (construite vers 520), la nef est ornée d'une mosaïque où Ste Eugénie figure dans le cortège. A Nîmes, la chapelle dédiée à la sainte, est le plus ancien lieu de culte toujours utilisé.

Dans toutes les archives consultées, sa fête est inscrite au 25 décembre, soit le VIII des calendes de janvier. Ce n'est qu'en 440 que le Pape Jules Ier institua la fête de la nativité (Noël) sur l'ensemble de la chrétienté. Donc, dès cette époque, Noël repousse la célébration de la fête de Ste Eugénie au 8eme jour de janvier. Le Missel de Nîmes, imprimé pour la première fois en 1511, garde au 8 janvier cet évènement. Il est resté propre au diocèse de Nîmes jusqu'à la réforme liturgique de Pie X, au XXe siècle. Aujourd'hui Sainte Eugénie est honorée le 7 février. Dans sa chapelle, rue Sainte Eugénie à Nîmes, on retrouve dans le chœur, en soubassement de l'autel, sa représentation dans le tombeau. Les événements qui ont marqué la vie de la sainte martyre d'un coté, et la plus ancienne chapelle nîmoise de l'autre sont liés par des anecdotes qui sortent de l'ordinaire." Article de Philippe Ritter et Georges Mathon - Décembre 2004.

Un internaute nous signale l'existence du 'triptyque de Sainte Eugénie' figurant son histoire à Varzy dans l'église Saint Pierre-aux-liens, par le peintre: Maitre de Dinteville

À Rome, au cimetière d'Apronien sur la voie Latine, sainte Eugénie, martyre.

Martyrologe romain

SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/310/Sainte-Eugenie.html

Мученичество прмц. Евгении и с ней пострадавших. Миниатюра из Минология Василия II. 976-1025 гг. (Vat. gr. 1613. P. 270) - https://www.pravenc.ru/text/187019.html


SAINT PROTE ET SAINT HYACINTHE *

Prote et Hyacinthe furent, eu raison de leur illustre noblesse chez les Romains, attachés à la maison (1) de la fille de Philippe, nominée Eugénie, et ses émules dans l’étude de la philosophie. Le sénat avait, confié à ce Philippe la préfecture d'Alexandrie où il conduisit avec lui Claudia, sa femme, Avitus et Sergius, ses fils, et Eugénie, sa fille. Or, Eugénie avait atteint la perfection dans la science des lettres et des arts libéraux ; Prote et Hyacinthe, qui avaient étudié avec elle, possédaient aussi toutes les sciences dans le plus haut degré. Parvenue à l’âge de quinze ans Eugénie fut demandée en mariage par Aquilin, fils du consul Aquilin. Eugénie lui dit: « Quand on doit faire choix d'un mari, il faut moins s'attacher à la naissance qu'à la bonne conduite. » Les livres qui renferment la doctrine de saint Paul lui étant tombés entre les mains, elle commença à devenir chrétienne au fond du coeur. II était à cette époque permis aux chrétiens d'habiter dans les environs d'Alexandrie, et il arriva que Eugénie, allant à une maison de campagne comme pour se délasser, entendit les chrétiens qui chantaient : « Omnes du gentium daemonia, Dominas autem caelos fecit (Ps. XCV). Tous les dieux des nations sont des démons ; mais le Seigneur est le créateur des cieux. » Alors elle dit aux jeunes Prote et Hyacinthe qui avaient étudié avec elle « Nous nous sommes livrés à une étude scrupuleuse des syllogismes des philosophes, mais les arguments d'Aristote, les idées de Platon, les avis de Socrate, en un mot, les chants des poètes, les maximes des orateurs et des philosophes sont effacés par cette sentence ; je ne dois qu'à une puissance usurpée le titre de votre maîtresse, mais la science m’a faite votre soeur; soyons donc frères et suivons J.-C. » Cette résolution leur plaît; elle prend alors des habits d'homme, et vient au monastère dont le chef Hélénus ne permettait l’entrée à aucune femme (2). Cet Igélénus, dans une discussion avec un hérétique, n'ayant pu détruire la force des arguments qu'on lui opposait, fit allumer un grand feu afin que celui qui ne serait pas brûlé fût reconnu comme ayant la croyance véritable. Ce qui fut fait ; Hélénus entra le premier dans le feu d'où il sortit sain et entier; mais l’hérétique ne voulant pas y entrer fut chassé par tous. Or, Eugénie s'étant présentée à Hélénus et ayant dit qu'elle était un homme : « Tu as raison, lui répondit Hélénus, de te dire homme, car bien que tu sois une femme, tu te comportes comme un homme. » Dieu en effet lui avait révélé son sexe. Elle reçut donc de ses mains, avec Prote et Hyacinthe, l’habit monastique et se fit appeler frère Eugène. Quand le père et la mère d'Eugénie virent son char revenir vide à la maison, ils en furent contristés et firent partout chercher leur fille, sans pouvoir la trouver. Ils interrogent des devins pour savoir ce qu'elle était devenue ; ceux-ci leur répondent qu'elle est transportée par les dieux parmi les astres. En conséquence son père fit élever une statue à sa fille qu'il commanda à tous d'adorer. Quant à Eugénie, elle persévéra avec ses compagnons dans la crainte de Dieu, et fut choisie pour gouverner la communauté après la mort du supérieur.

Il se trouvait alors à Alexandrie une matrone riche et noble du nom de. Mélancie (3) que sainte Eugénie avait délivrée de la fièvre quarte en lui faisant des onctions avec de l’huile au nom de J.-C. Pour cette raison, Mélanie envoya, beaucoup de présents à Eugénie qui ne les accepta point. Or, cette matrone, dans la conviction que frère Eugène était un homme, lui faisait de trop fréquentes visites. En voyant sa bonne grâce, sa jeunesse et la beauté de son extérieur, elle brûla d'amour pour lui et se tourmenta l’esprit pour trouver le moyen d'avoir commerce ensemble. Alors feignant une maladie, elle envoya le prier de venir chez elle pour la voir. Quand il fut arrivé, elle lui déclara comment elle était éprise d'amour pour lui, elle lui exposa ses désirs et le pria d'avoir commerce avec elle. Aussitôt elle le saisit, l’embrasse, le baise et l’exhorte à commettre le crime. Frère Eugène, rempli d'horreur de ces avances, lui dit: « C'est à juste titre que tu portes le nom de Mélancie (Mélas, veut dire noir) : tu es remplie de noirceur et de perfidie ; tu es une noire et obscure fille des ténèbres, une amie du diable, un foyer de débauche, une soeur d'angoisses sans fin et une fille de mort éternelle ». Mélancie se voyant déçue, dans la crainte qu'Eugène ne publiât le crime, voulut le découvrir la première et se mit à crier qu'Eugène a voulu la violer. Elle alla trouver le préfet Philippe et elle porta plainte en ces termes : « Un jeune homme perfide qui se dit chrétien est venu chez moi pour me guérir ; il entre, se jette sur moi et veut me faire violence : si je n'avais été délivrée par le moyen d'une servante qui était dans l’intérieur de ma chambre, il m’eût fait partager sa débauche. » Le préfet, à ce récit, fut enflammé de colère, et avait envoyé une multitude d'appariteurs, il fit prendre Eugène et les autres serviteurs de J.-C., qu'on avait chargés de chaînes : il fixa un jour où ils devaient tous être livrés aux morsures des bêtes. Puis les ayant fait venir devant lui, il dit à Eugénie : « Dis-moi, infâme scélérat, si votre Christ vous a enseigné, pour doctrine, de vous livrer à la corruption et d'oser attenter avec une impudente rage à la vertu des matrones? » Eugénie, qui conservait la tête baissée pour ne pas être reconnue, répondit : « Notre-Seigneur a enseigné la chasteté et a promis la vie éternelle à ceux qui gardent la virginité. Nous pouvons montrer que cette Mélancie commet un faux témoignage ; mais il vaut mieux que nous souffrions, plutôt qu'elle soit punie après avoir été convaincue ; nous perdrions alors le fruit de notre patience. Toutefois qu'elle amène la servante qu'elle dit avoir été témoin de notre crime afin que par ses aveux les mensonges puissent être réfutés. » Cette femme fut amenée, et comme elle avait été endoctrinée par sa maîtresse, elle ne cessait de prétendre contre Eugène qu'il avait voulu violer sa dame. Tous les gens de la maison, qui avaient été également corrompus, attestaient qu'il en était ainsi; alors Eugénie dit : « Le temps de se taire est passé et le temps de parler est arrivé : je ne veux pas qu'une impudique charge d'un crime les serviteurs de J.-C. et que la fausseté soit glorifiée. Or, afin que la vérité l’emporte et que la sagesse triomphe de la malice, je démontrerai la vérité sans être mue par la vanité mais par la gloire de Dieu. » En disant ces mots, elle déchira sa tunique depuis sa tête jusqu'à la ceinture, et alors on vit qu'elle était une femme, puis elle dit au préfet : « Tu es mon père, Claudia est ma mère; ces deux jeunes gens qui sont assis avec toi, Avitus et Sergius, ce sont mes frères; je suis Eugénie ta fille ; ces deux-ci, c'est Prote et Hyacinthe. » A ces mots, le père qui commençait à reconnaître sa fille se jeta dans ses bras pour l’embrasser ainsi que la mère, en versant un torrent de larmes. Eugénie est aussitôt revêtue de ses habits couverts d'or et portée aux nues. Le feu du ciel tomba sur Mélancie et la consuma avec les siens. Ce fut ainsi qu'Eugénie convertit à la foi de J.-C. son père, sa mère, ses frères et toute sa famille; de telle sorte que le père, ayant été cassé de sa dignité, fut ordonné évêque par les chrétiens, et fut tué par les infidèles après avoir persévéré dans le bien. Claudia retourna à Rome avec ses deux fils et Eugénie et ils y convertirent beaucoup de personnes à J.-C. Or, Eugénie, par l’ordre de l’empereur, fut attachée à une grosse pierre et précipitée dans le Tibre ; mais la pierre s'étant brisée, Eugénie marchait saine et sauve sur les eaux. Alors elle est jetée dans une fournaise ardente; mais la fournaise s'éteignit et devenait pour la martyre un lieu de rafraîchissement. Ensuite elle est renfermée dans un cachot obscur, mais une lumière toute resplendissante rayonnait pour elle; et après avoir été laissée dix jours sans nourriture, le Sauveur lui apparut et lui dit eu lui présentant un pain très blanc : « Reçois cette nourriture de ma main; je suis ton Sauveur, que tu as aimé de toute l’étendue de ton esprit; le jour que je suis descendu sur la terre, je te prendrai moi-même. » En effet, au jour de la naissance du Seigneur, un bourreau est envoyé lui couper la tête. Elle apparut ensuite à sa mère et lui prédit qu'elle la suivrait le dimanche après. Quand arriva le dimanche, Claudia s'étant mise en prières, rendit l’esprit. Prote et Hyacinthe ayant été traînés au temple des idoles, brisèrent la statue en faisant une prière, et comme ils ne voulaient pas sacrifier, ils accomplirent dans la suite leur martyre en ayant la tête coupée. Or, ils pâtirent sous Valérien et Gallien, vers l’an du Seigneur 256.

* Bréviaire ; Vies des Pères, 1. I.

(1) Domicelli, jeunes gens de famille noble, attachés à une maison où ils étaient, ce qu'on appelait au moyen âge des damoiseaux.

(2) Vies des Pères, l. I.

(3) Vies des Pères, l. I.

La Légende dorée, de Jacques de Voragine nouvellement traduite en français avec introduction, notices, notes et recherches sur les sources par L'Abbé J.-B. M. ROZE, Chanoine Honoraire de la cathédrale d'Amiens, Édouard Rouveyre, éditeur, 76, rue de Seine, 76. PARIS MDCCCCII © Numérisation Abbaye Saint Benoît de Port-Valais en la fête de la chaire de Saint Pierre 22 février 2004

SOURCE : https://livres-mystiques.com/partieTEXTES/voragine/tome03/135.htm

Heilige Eugenia van Rome. Sancta Eugenia (titel op object). Kluizenaressen (serietitel). Sacra Eremus Ascetriarum (serietitel)


Saint Eugenia of Rome

Memorial

25 December

Profile

Young noble womanConverted by and martyred with her servantsSaint Hyacinth and Saint Protus during the persecution Valerian. Her Acta read like a melodramatic adventure novel, but are worthless as biography.

Died

c.258, probably by beheading

buried in Apronianus cemetery on the Via Latina

Canonized

Pre-Congregation

Additional Information

An Old English Martyrology, by George Herzfeld

Book of Saints, by the Monks of Ramsgate

Golden Legend, by Jacobus de Voragine

Lives of the Saints, by Father Alban Butler

Roman Martyrology1914 edition

books

Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints

other sites in english

Catholic Online

Christian Iconography

John Dillon

Wikipedia

images

Wikimedia Commons

sitios en español

Martirologio Romano2001 edición

sites en français

La fête des prénoms

fonti in italiano

Martirologio Romano2005 edition

Santi e Beati

nettsteder i norsk

Den katolske kirke

MLA Citation

“Saint Eugenia of Rome“. CatholicSaints.Info. 14 May 2024. Web. 8 February 2025. <https://catholicsaints.info/saint-eugenia-of-rome/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-eugenia-of-rome/

Statue de sainte Eugénie dans l'église Sainte-Eugénie de Biarritz.


Book of Saints – Eugenia

Article

EUGENIA (Saint) Virgin Martyr (December 25) (3rd century) A Roman maiden, proficient in the Philosophy and learning of the time, who, converted to Christianity by her slaves, Saints Protus and Hyacinth, like them, gave her life for Christ at Rome under Valerian. She was put to death in her prison on Christmas Day, A.D. 257. In their poems Saint Avitus of Vienne, Saint Aldhelm of Salisbury, and Venantius Fortunatus celebrate Saint Eugenia.

MLA Citation

Monks of Ramsgate. “Eugenia”. Book of Saints1921. CatholicSaints.Info. 20 January 2013. Web. 8 February 2025. <https://catholicsaints.info/book-of-saints-eugenia/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-eugenia/

Medieval wall painting on the north wall of St Peter's Church, Farnborough, Hampshire. Early 13th century. Saint Eugenia

Medieval wall painting on the north wall of St Peter's Church, Farnborough, Hampshire. Early 13th century. Saint Eugenia


St. Eugenia

Feastday: December 25

Saint Eugenia, a revered Christian martyr and saint, is often remembered for her remarkable faith, courage, and the transformative path she carved through the early Christian Church, despite facing significant persecution. Her life, though shrouded in mystery and legend, has left a lasting impact on the Christian community, particularly through her unwavering commitment to God and her role in spreading Christianity in the face of imperial opposition.

Saint Eugenia was born into a distinguished Roman family in Alexandria, Egypt, during the reign of Emperor Commodus (180-192). Her father, Philip, was a high-ranking official, appointed as the Prefect of Egypt by the emperor. Eugenia was known for her beauty, noble birth, and virtuous disposition, attracting the attention of many suitors. Despite these advances, she made a firm decision to preserve her virginity and remain unmarried, dedicating her life instead to a higher calling.

Eugenia's life took a significant turn when she encountered the Epistles of Saint Paul. This discovery ignited a profound spiritual awakening within her, and she became determined to follow the Christian faith. However, due to the intense persecution of Christians at the time, she kept her newfound belief secret from her family.

During this period, Christians were being expelled from Alexandria under imperial decree. Eugenia, eager to learn more about the Christian faith and practice it in secrecy, sought permission to visit one of the family estates outside the city, under the pretext of enjoying the countryside. Disguised in men's clothing and accompanied by her two servants, Protus and Hyacinthus, she ventured to a nearby monastery. There, she was baptized by Bishop Elias, who had been divinely instructed about her. Bishop Elias also encouraged her to continue her spiritual journey by adopting the monastic life, and Eugenia took on the name "Eugene" to further conceal her identity.

In the monastery, Saint Eugenia dedicated herself to a life of asceticism, devout prayer, and penance. Through her tireless spiritual efforts, she received the gift of healing, which drew many people to seek her help. One such person was Melanthia, a wealthy young woman who sought Eugenia's healing powers. However, when Melanthia, mistakenly believing Eugenia to be a man, became infatuated with her, Eugenia rejected her advances. In retaliation, Melanthia falsely accused Eugenia of attempted rape.

Eugenia was brought before the court, where it was revealed that the judge presiding over her trial was none other than her own father, the Prefect of Egypt. Upon discovering the truth of her identity, and understanding her devotion to Christianity, Eugenia was acquitted. Her revelation brought joy to her family, who had long feared for her fate. Eventually, her entire family converted to Christianity, including her father, Philip, and her brothers.

Despite her family's conversion, Saint Eugenia and her family continued to face persecution. Her father, after being denounced by pagans, was dismissed from his position as Prefect and appointed as the bishop of Alexandria by the Christian community. The new Prefect, fearing the power of the Christians, did not dare to execute him outright but instead sent assassins to kill him. Saint Philip was wounded while praying and passed away three days later.

Saint Eugenia, along with her mother Claudia, traveled to Rome with her servants to continue her monastic life. There, she continued her work of converting many people to Christianity, particularly young women who were drawn to her example. Eugenia’s mother, Claudia, also played an instrumental role in aiding the poor and establishing a hostel for wanderers. Under the reign of Emperor Galienus (260-268), the persecution of Christians was renewed, and many found refuge in the home of Saint Eugenia and her mother.

One of the women converted by Saint Eugenia was Basilla, an orphaned Roman girl of noble lineage. Upon hearing about the Christian faith, Basilla sent a servant to Eugenia, asking for a letter explaining Christian teachings. In response, Eugenia sent her companions, Protus and Hyacinthus, who baptized Basilla. When Basilla’s fiancé, Pompey, learned that she had converted, he grew enraged and complained to the emperor about the Christians' teachings, especially their views on celibacy. Refusing to marry Pompey, Basilla was martyred by sword.

The persecution escalated further, and the authorities sought to force Eugenia and her companions to renounce their faith. They were dragged to a pagan temple dedicated to Diana, but as they approached, the idol within the temple fell and shattered. Despite this miraculous sign, they were forced into further trials. Saint Eugenia was thrown into the Tiber River with a stone around her neck, but the stone miraculously came untied, and she was unharmed. She was then cast into a fire, but again emerged unscathed. Finally, she was thrown into a pit, where she endured suffering for ten days. During this time, she had a vision of Christ, who assured her that she would join His heavenly Kingdom on the day of His birth.

On the feast of Christ's Nativity, Saint Eugenia was beheaded, marking the end of her earthly journey and her entrance into eternal life. Her death was not the end of her witness, as her mother later reported a vision of Saint Eugenia, who foretold her own death. Saint Eugenia’s legacy continued to inspire many through the centuries, especially among women in the early Church.

Saint Eugenia’s life is a testament to her deep faith, her courage in the face of trials, and her transformative role in spreading Christianity in a hostile environment. She is remembered as a patron of those who face persecution for their faith and is honored as a martyr and a saint. Her feast day is celebrated in the Christian liturgical calendar, particularly on the day of her martyrdom, December 25. Through her example, Saint Eugenia reminds believers of the power of conviction and the strength found in remaining steadfast in one's faith, even when faced with overwhelming adversity.

SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=629

Statue de sainte Eugénie, Église de Larmor-Baden


December 25

St. Eugenia, Virgin and Martyr

SHE suffered at Rome under Valerian about the year 257, and is mentioned by St. Avitus, 1 though we have no authentic acts of her sufferings, those recited by Metaphrastes and Surius deserving no notice. She is also mentioned in the lives of SS. Protus and Hyacinthus, MM. on the 11th of September, p. 116.

Note 1. S. Avitus de Virgin. l. 6, p. 1312. [back]

Rev. Alban Butler (1711–73).  Volume XII: December. The Lives of the Saints.  1866.

SOURCE : https://www.bartleby.com/210/12/253.html

Sainte Eugénie, vitrail, église de Larmor-Baden


Golden Legend – Saint Eugenia

Article

Here beginneth the Life of Saint Eugenia.

Eugenia, the noble virgin, which was daughter to Philip, duke of Alexandria, which for the emperor of Rome governed all the land of Egypt. Eugenia issued privily out of her father’s palace with two servants, and she went into an abbey in the habit and array of a man, in which abbey she Ied so holy a life that at the last she was made abbot of the same. It happed so that no man knew that she was a woman, yet there was a lady accused her of adultery tofore the judge which was her own father. Eugenia was put in prison for to be judged to death. At the last she said to her father much thing for to draw him to the faith of Jesu Christ. She rent her coat and showed to him that she was a woman and daughter of him that held her in prison, and so she converted her father unto the christian faith. And he was after an holy bishop, and at the hour that he sang his mass he was beheaded for the faith of Jesu Christ; and the lady that had falsely accused Eugenia was burnt with fire of hell with all her party. And after that, Claudia and her children came to Rome, and much people were by them converted, and many virgins by Eugenia, which Eugenia was much tormented in divers manners, and at the last by the sword accomplished her martyrdom, and thus made the offering of her proper body to our Lord Jesu Christ, qui est benedictus in secula seculorum. Amen.

SOURCE : https://catholicsaints.info/golden-legend-saint-eugenia/

Saint Eugenia church in Barcelos, Portugal


An Old English Martyrology – December 26 – Saint Eugenia

Article

On the first day is the festival of the noble virgin Saint Eugenia; she lived in the time of the emperor Commodus and loved Christ before she was baptised. She was the daughter of a very distinguished man, Philippus by name; he was the prefect of the great town called Alexandria, and all the people of Egypt obeyed him. When the maiden was fifteen years old, her father wanted to give her in wedlock to a certain nobleman. At night she cut off her hair as men do, and took men’s garments and left her father’s province with two servants. Then she went into a convent of men where no woman ever came before, and she received baptism and served God and lived with them, so that nobody could find out that she was a woman. Within three years she became the abbot of this convent, and she was so powerful with God that she restored the eyesight of blind men and cured the insane. After many years she was recognised by her father and her brothers, and since she lived with women in their fashion; after her father’s death she went to Rome with her mother, and there she suffered martyrdom for Christ. Necitius, the town-reeve of Rome, urged her to renounce Christ and to believe in the idols. As she refused this, a stone was fastened to her neck by his command, and she was thrown into the river Tiber; then the stone burst, and she floated to the land across the water. Then he ordered her to be thrown into a burning oven, and it cooled down at once. Then he commanded her to be put into prison, and she was there ten days and nights without food. The Lord appeared to her in the night when he was born, and said to her: ‘I shall take thee away, Eugenia, I am he whom thou lovedest; I ascended to heaven on the same day on which I came on earth.’ On the same day she gave up her ghost to God, and her body rests near Rome on the road called Latina.

MLA Citation

George Herzfeld. “December 26 – Saint Eugenia”. An Old English Martyrology1900. CatholicSaints.Info. 14 May 2024. Web. 8 February 2025. <https://catholicsaints.info/an-old-english-martyrology-december-26-saint-eugenia/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/an-old-english-martyrology-december-26-saint-eugenia/

Katholische Pfarrkirche Saint-Martin in Herblay, einer Gemeinde im Département Val d'Oise (Île de France), Bleiglasfenster, Darstellung: hl. Eugenia von Rom


Saint Eugenia: The Iconography

In Rome, in the Apronian cemetery, Saint Eugenia, Virgin and daughter of the blessed martyr Philippus. In the time of the Emperor Galienus she was renowned for her many virtues and brought many other virgins to Christ. Then under the Prefect Nicetius she suffered lengthy tortures and was finally put to the sword. – Roman Martyrology for December 25

According to the Golden Legend Eugenia was the daughter of a prominent Roman who was posted to Alexandria in the third century.

In Alexandria she became an accomplished student of pagan philosophy, which she studied with two companions named Protus and Hyacinthus. However, she was also looking into the writings of St. Paul when one day she and her companions heard Christians singing a hymn to the one Creator. This led the three to convert to Christianity, and Eugenia subsequently entered a monastery – presenting herself as a man because women were not allowed.

Some years later she was brought on charges before the prefect of Alexandria, her own father, who had thought she was dead. The discovery led to the old man's conversion, eventual selection as bishop of Alexandria, and finally his martyrdom.

Eugenia then traveled to Rome and converted many. During the persecution of Valerian she was tied to a great stone and cast into the Tiber. This did not work, so the executioners put her into a roaring fire. Failing that, they shut her up in a dark cell without food, but Christ illuminated the cell and brought her a shining white loaf. At last she was beheaded on the feast of the Nativity, December 25.

The recovery of a lost daughter and the voyages between famous places, added to the usual miraculous escapes from death, are characteristic of the genre of "hagiographic romance" (Stouck 517 et seq.), but there is some basis for believing that Eugenia was "an authentic Roman martyr" (Butler, IV, 612).

Eugenia's Wikipedia page has an Orthodox icon in which she holds a cross and a scroll, but these are so common in Orthodox images that they cannot be considered attributes of this particular saint. Nor do attributes appear in the few Western images I have found.

Prepared in 2014 by Richard Stracke, Emeritus Professor of English, Augusta University, revised 2015-10-30.

DATES

December 25 for Roman Catholics, December 24 for Orthodox.

Eugenia died in 256.

HAGIOGRAPHY

8th century: John of Stylite's vita, in Select Narratives, 1-35.

13th century: Golden Legend #136 (Protus and Hyacinth): html or pdf.

SOURCE : https://www.christianiconography.info/eugenia.html

Griechische Ikone  der heiligen Eugenia


St. Eugenia of Rome - Feast Day December 24th

The best of scriptwriters would be hard pressed to match, let alone exceed, the true to life story of a second century woman who resorted to what might have been called excesses had it not been for the fact that her fervor emanated from a firm resolve to serve Jesus Christ. At a time when society confined most women to the home, this incredible female expressed her independence with such resourcefulness that she showed herself not only the equal to any man, but better than most, in a religious commitment that brought her sainthood.

This wholly dedicated woman was aptly named Eugenia, which is the Greek word for noble, an adjective that falls short of describing her astounding character, one that seldom is attained by either sex. She was born in 280, the daughter of the Duke of Alexandria, Egypt, whose name was Philip and who ruled in the name of the emperor in the land of Pharaohs. She enjoyed every privilege, except that reserved for men, who were free to choose their way of life. A woman of high rank or low as expected to no more wear the churchman scowl than she was a warrior's armor and there was relatively little a Christian woman could do by way of active participation in the affairs of the church. Theirs was a passive role in tins early century of Christianity, unless they happened to be martyred for not denying the Savior they worshipped without actively serving.

Eugenia was not born a Christian but was converted in her youth without the knowledge of her parents who were strongly opposed to the new religion. When it came time to screen suitors for the inevitable marriage, usually one of convenience for the aristocracy, Eugenia slipped away, accompanied by a pair of faithful servants, Protas and Hyakinthos, who escorted her to an area far enough removed from her home to assure obscurity. Nearby was a monastery upon which Eugenia would look with a longing to serve Christ, only to be reminded that only men could serve within this cloister. She hit upon the idea of posing as a man and after some persuasion, convinced her two servants to cut her tresses and accompany her to the monastery to help in her admission. The deception was an immediate failure because the perceptive Abbot Helenon saw at once the delicate features and found no trace of masculinity in the lowered voice of the applicant. He was so moved, however, by her sincerity that he provided for her stay there, isolating her in a cell where she remained for a number of years in meditation and prayer and in all the studies required of a monk. Finally, she was actually tonsured a monk and any doubt as to her proximity to God were erased when she was found to have the power of healing.

Eugenia left the confines of the monastery from time to time in order to be among her fellow Christians and it was during one of these visits that she fell prey to prowling state soldier ever on the alert for church leaders. Arrested on the usual charge of treason, she was summoned before the duke of judgment which customarily offered a choice between denying Christ or death. In a dramatic moment the father recognized his accused daughter, whom he had presumed dead and tearfully embraced her, dismissing the entire court to be alone with her.

The joy of being reunited with his daughter brought the even greater joy of learning from her lips about Christianity, with the result that Eugenia converted her father to Christianity. This amazing turn of events became all the: more amazing when it is realized that this very same pagan Duke Philip turned to Christ with so much genuine love that he became a churchman himself and rose to be the archbishop of Alexandria. It was a far higher calling but far less rewarding in earthly considerations. Sought after by the very people who in prior years had sought only to protect him, he was assassinated.

Meanwhile Eugenia had gone to Rome to be in the heart of the political and cultural center of the world where she won so many converts to Christianity that she, too, became a target for the pagan state. When finally caught, she remained steadfast in her faith and met death by sword, after which her body was thrown into the Tiber River, only to be recovered by Christians. Although she was martyred on December 25, her memory is observed a day earlier.

Taken from Orthodox Saints by George Poulos.

For a description of this icon and the troparion and kontakion for this saint please click here

SOURCE : http://www.stlukeorthodox.com/html/saints/steugeniaofrome.cfm


Statue de Sainte-Eugénie, église Sainte-Agnès à Tréfumel, Côtes-d'Armor.

Statue de Sainte-Eugénie, église Sainte-Agnès à Tréfumel, Côtes-d'Armor.


Nun-Martyr Eugenia of Rome

Commemorated on December 24

Troparion & Kontakion

The Holy Martyr Eugenia, was a Roman by birth. She lived at Alexandria, where her father Philip was sent by the emperor Commodus (180-192) to be Prefect of Egypt. Eugenia received a fine upbringing and was noted for her beauty and good disposition. Many illustrious youths sought her hand, but she did not wish to marry anyone, for she was determined to preserve her virginity.

Providentially, she became acquainted with the Epistles of the Apostle Paul. She yearned with all her soul to become a Christian, but kept this a secret from her parents. At that time, Christians were banished from Alexandria by the command of the emperor. Wishing to learn more about Christian teachings, she asked permission to visit one of the family estates outside the city, supposedly to enjoy the countryside. She left in the company of her two servants Protus and Hyacinthus, dressed in men’s clothes. She and her companions were baptized at a certain monastery by Bishop Elias (July 14), who learned about her in a vision. He blessed her to pursue asceticism at the monastery disguised as the monk Eugene.

By her ascetic labors, Saint Eugenia acquired the gift of healing. Once, a rich young woman named Melanthia turned to her for help. Seeing “Eugene,” this woman burned with an impure passion, and when she was spurned, she falsely accused the saint of attempted rape. Saint Eugenia came to trial before the Prefect of Egypt (her father), and she was forced to reveal her secret. Her parents and brothers rejoiced to find the one for whom they had long grieved.

After a while they all accepted holy Baptism. But Philip, after being denounced by pagans, was dismissed from his post. The Alexandrian Christians chose him as their bishop. The new Prefect, fearing the wrath of the people, did not dare to execute Philip openly, but sent assassins to kill him. They inflicted wounds upon Saint Philip while he was praying, from which he died three days later.

Saint Claudia went to Rome with her sons, daughter, and her servants. There Saint Eugenia continued with monastic life, and brought many young women to Christ. Claudia built a wanderers’ hostel and aided the poor. After several peaceful years, the emperor Galienus (260-268) intensified the persecution against Christians, and many of them found refuge with Saints Claudia and Eugenia.

Basilla, an orphaned Roman girl of imperial lineage, heard about the Christians and Saint Eugenia. She sent a trusted servant to the saint asking her to write her a letter explaining Christian teachings. Saint Eugenia sent her friends and co-ascetics, Protus and Hyacinthus, who enlightened Basilla, and she accepted holy Baptism.

Basilla’s servant then told her fiancé Pompey that his betrothed had become a Christian. Pompey then complained to the emperor against the Christians for preaching celibacy and denouncing idolatry. Basilla refused to enter into marriage with Pompey, and so they killed her with a sword.

They dragged Saints Protus and Hyacinthus into a temple to make them sacrifice to the idols, but just as they entered, the idol fell down and was shattered. The holy Martyrs Protus and Hyacinthus were beheaded. They also brought Saint Eugenia to the temple of Diana by force, but she had not even entered it, when the pagan temple collapsed with its idol.

They threw the holy martyr into the Tiber with a stone about her neck, but the stone became untied and she remained unharmed. She also remained unscathed in the fire. Then they cast her into a pit, where she remained for ten days. During this time the Savior Himself appeared to her and said that she would enter into the heavenly Kingdom on the day He was born. When this radiant Feast came, the executioner put her to death with a sword. After her death, Saint Eugenia appeared to her mother to tell her beforehand the day of her own death.

SOURCE : https://www.oca.org/saints/lives/2018/12/24/103631-nun-martyr-eugenia-of-rome

Statua di Santa Eugenia di Roma nella cripta della Basilica dei Santi Apostoli in Roma.


Sant' Eugenia di Roma Martire

25 dicembre

Etimologia: Eugenia = ben nata, di nobile stirpe, dal greco

Emblema: Palma

Martirologio Romano: Sempre a Roma nel cimitero di Aproniano sulla via Latina, santa Eugenia, martire.

Il racconto della Vita di s. Eugenia (Passio) ebbe nell’antichità un successo incredibile, visto le versioni in lingua greca, armena, siriaca, etiopica.

Essa era figlia del nobile romano Filippo il quale per ordine dell’imperatore Commodo fu nominato prefetto di Alessandria d’Egitto, sede che raggiunse con tutta la famiglia. Ad Alessandria, Eugenia rifiutò le nozze con Aquilio, figlio del console e aiutata dagli eunuchi Proto e Giacinto, suoi educatori, entrò di nascosto vestita da uomo in un monastero, che allora erano solo maschili.

La sua famiglia la credette dispersa e morta; nel monastero con il nome di Eugenio si distinse per eccezionali virtù, per cui i monaci lo elessero loro abate. Una nobile matrona, Melanzia attratta dalla fama di santità, volle conoscere l’abate, ma se ne innamorò non sospettando che fosse una donna, respinta, Melanzia piena di odio denunciò l’abate per proposte immorali. Fu iniziato un processo durante il quale la vera identità di Eugenia venne fuori con grande gioia della famiglia, la quale si convertì al Cristianesimo.

Il padre Filippo si distinse per l’aiuto ai poveri al punto che gli alessandrini lo vollero vescovo della città; il nuovo prefetto lo fece uccidere perché cristiano; il resto della famiglia si trasferì a Roma dove la madre Claudia istituì un asceterio per vedove ed Eugenia si interessava delle giovani, fra queste una certa Bassilla parente dell’imperatore Gallieno fu affidata ai due eunuchi Proto e Giacinto per essere educata cristianamente. Il fidanzato di Bassilla, Pompeio essendo stato rifiutato si vendicò denunziando tutti all’imperatore, il quale fece uccidere Bassilla, Proto e Giacinto e successivamente il 25 dicembre anche Eugenia, la madre Claudia la seguì dopo non molto tempo.

Il racconto abbastanza fantasioso, pur intessuto da personaggi storici, non è legato con i tempi ed i luoghi, anzi gli stessi personaggi non dovrebbero avere un vero legame fra loro. Eugenia è certamente una martire romana e il suo sepolcro è vicino a quello di Proto, Giacinto e Bassilla. A Roma fu costruita sul suo sepolcro una basilica, è raffigurata nei mosaici di Ravenna, di Napoli e della Grecia.

Oggi le reliquie della martire riposano nella chiesa romana dei ss. Apostoli; nella Chiesa greca la festa invece che al 25 dicembre e anticipata al 24 dello stesso mese. Il nome è di origine greca e significa “nata bene”.

Autore: Antonio Borrelli

SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/90625

Martyre de Sainte Eugénie, Vitrail, église Notre-Dame de Clignancourt


Den hellige Eugenia av Roma (d. ~255)

Minnedag:

25. desember

Den hellige Eugenia var beviselig en tidlig martyr i Roma og ble gravlagt på kirkegården Aproniani ved Via Latina. Vi vet ikke nøyaktig når hun døde, selv om rundt 255 angis som en mulig tidfesting. Da hennes virkelige lidelseshistorie for lengst var glemt, fikk hun helt uten grunnlag sitt navn knyttet til en populær legendetype som også fortelles med mindre avvik om andre hellige kvinner som ble «munker» forkledd i mannsklær.

Legenden forteller at Eugenia levde på 200-tallet og var eneste datter av den romerske hertug Filip og hans hustru, den hellige Claudia. Hun hadde flere brødre. Hertug Filip ble utnevnt av keiser Commodus (180-92) til romersk prefekt av Alexandria i Egypt, og han dro dit med sin familie. Eugenia fikk en god oppdragelse, og som sekstenåring hadde hun lest alle de greske og latinske forfatterne og kjente til alle retninger innen filosofien. Hun gjorde seg også bemerket for sin skjønnhet og sitt gode humør. Mange fremstående unge menn søkte hennes hånd, inkludert konsulens sønn Aquilius, men hun ønsket ikke å gifte seg med noen av dem, for hun var fast bestemt på å bevare sin jomfruelighet. Ved en skjebnens tilskyndelse ble hun kjent med apostelen Paulus’ brev, og hun lengtet av hele sin sjel etter å bli kristen, men dette holdt hun hemmelig for sine foreldre. På den tiden var nemlig kristne forvist fra Alexandria etter keiserens ordre.

Eugenia ønsket å lære mer om den kristne lære, så hun ba om tillatelse til å besøke en av familiens eiendommer utenfor byen, angivelig for å nyte de landlige omgivelsene. Hun forlot hjemmet kledd i mannsdrakt sammen med sine to tjenere, evnukkene Protus og Hyacinth. Da hun en dag tilfeldigvis kom forbi et munkekloster, sang de ti tusen munkene som vanlig sine daglige bønner i koret. Teksten den dagen var: «Hedningenes guder er avguder, men vi tilber den sanne Gud, skaper av himmel og jord». Da konvertert hun til disse munkenes religion, kristendommen. Hun og hennes ledsagere ble døpt i et visst kloster av biskop Helenus av Heliopolis, som sendte henne til et mannskloster i nærheten av Alexandria, hvor hun ble opptatt som «Eugenius». Hennes familie trodde at hun var forsvunnet og død.

Eugenia levde et så strengt og gudfryktig liv og var kjent for sine eksepsjonelle dyder, så da klosterets gamle abbed døde etter få år, ble hun valgt til ny abbed. Hun hadde helbredende evner, og en gang kom en rik, ung adelskvinne ved navn Melantia for å få hjelp. Hun ble helbredet, men da hun traff «Eugenius», ble hun fylt av et voldsomt begjær og gjorde tilnærmelser, i den tro at Eugenia var en mann. Da hun ble avvist, rettet hun falske anklager om voldtektsforsøk mot abbeden. Eugenia ble da trukket for dommeren, prefekten av Egypt – som var hennes far. Han dømte alle munkene i klosteret til døden. Eugenia var da tvunget til å avsløre sin rette identitet, ble frikjent og forlot klosteret. Hennes foreldre og brødre gledet seg stort over å finne igjen henne de så lenge hadde sørget over. Eugenia omvendte foreldrene og brødrene og mange andre, som mottok dåpen. Melantia ble derimot truffet av et lynnedslag.

Eugenias far Filip ble angitt som kristen av noen hedninger og ble avsatt som prefekt. Men han var kjent for å hjelpe de fattige i en slik grad at de kristne i Alexandria valgte ham til byens biskop. Den nye prefekten fryktet folkets vrede og turde ikke henrette Filip åpent fordi han var en kristen, så han sendte leiemordere etter ham. De påførte ham sår mens han ba, og tre dager senere døde han. Det skjedde rundt år 200.

Claudia dro da tilbake til Roma sammen med sine sønner, datter og sine tjenere. Der etablerte hun et kloster for enker, mens Eugenia arbeidet blant yngre kvinner. Etter flere fredelige år intensiverte keiserne Valerian (253-60) og Gallienus (253-68) forfølgelsene mot kristne, og mange av dem søkte tilflukt hos Claudia og Eugenia. En viss Basilla, en foreldreløs romersk jente som var en slektning av keiser Gallienus, hørte om de kristne og Eugenia. Hun sendte en betrodd tjener til henne og ba henne om å skrive et brev til henne som forklarte den kristne lære. Eugenia sendte sine venner, evnukkene Protus og Hyacinth, som opplyste Basilla, og hun mottok dåpen.

Men Basillas tjener fortalte hennes forlovede Pompeius at hans trolovede hadde blitt en kristen. Pompeius klagde til keiseren mot de kristne fordi de forkynte sølibat og fordømte avgudsdyrking. Basilla nektet å inngå ekteskap med Pompeius, og derfor ble hun drept med et sverd. Protus og Hyacinth ble trukket inn i et tempel for at de skulle ofre til avgudene, med straks de gikk inn, falt avgudsbildet ned og ble knust. Da ble Protus og Hyacinth halshogd.

Litt senere ble Eugenia brakt med makt til templet for gudinnen Diana, men hun hadde ikke engang gått inn i det, før tempelet kollapset med sitt avgudsbilde. De ble den hellige martyren kastet i Tiberen med en stein bundet om halsen, men steinen løsnet av seg selv og hun forble uskadd. Hun ble da kastet på et bål, men hun var like hel. Da kastet de henne ned i et hull, hvor hun ble værende i ti dager. I denne tiden viste Frelseren selv seg for henne og sa at hun ville gå inn i himlenes rike den dagen Han var blitt født.

Da juledagen opprant den 25. desember, drepte bøddelen henne med et sverd. Hun ble halshogd sammen med mange andre kristne, og etter sin død viste hun seg for sin mor Claudia og fortalte henne datoen når hun skulle dø. Den inntraff den 27. desember. Sitt siste hvilested skal Eugenia ifølge overleveringene ha funnet på kirkegården Aproniani ved Via Latina i Roma.

Eugenias lidelseshistorie (passio) var svært populær i antikken, og det finnes versjoner på gresk, armensk, syrisk og etiopisk. Eugenias minnedag er 25. desember. Denne opplysningen samt angivelse av hennes begravelsessted på kirkegården Aproniani står i den hellige Hieronymus’ martyrologium. Hennes ortodokse minnedag er 24. desember, mens armenerne minnes henne den 16. januar. Hun ble æret i tidlig middelalder i Roma, Ravenna, Napoli og Hellas. Den hellige Avitus av Vienne (ca 460-ca 525) forteller at Eugenia var svært berømt på 400-tallet, noe som vises av at hennes navn tidligere sto i messens kanon (eukaristisk bønn). I den gamle gallikanske liturgien var det hun og ikke den hellige Anastasia som ble minnet i den andre julemessen.

Eugenias navn står i Martyrologium Romanum. Den eldste avbildningen av henne finnes i Ravenna, på en mosaikk fra 500-tallet i erkebiskopens kapell og på en like gammel mosaikk i kirken Sant’Apollinare Nuovo, sammen med andre jomfrumartyrer. I kunsten bærer Eugenia et sverd, som viser til hennes martyrium. Byen Córdoba ærer henne som skytshelgen.

I historiene om kvinner som kledte seg som menn, er det aldri noen antydninger om at kvinnene selv skapte noen form for skandale. De levde asketisk, ofte som eneboere eller i en slags monastisk institusjon hvor munkene bare kom sammen til måltider og liturgier. De overholdt regelen og de døde i Troen. Det faktum at de skjulte sitt kjønn (og var i stand til å gjøre det), forteller om en betydelig bluferdighet og fysisk tilknappethet i disse kommunitetene. En kvinne som ønsket å leve i en kristen kommunitet, kan ha vært ute av stand til å finne en kvinnekommunitet hun kunne slutte seg til – den monastiske bevegelsen for menn utviklet seg lenge før den tilsvarende bevegelsen for kvinner. Dersom en kvinne ønsket å leve som eneboer, kunne det å gi inntrykk av at hun var en mann være en åpenbar forsiktighetsregel. I det minste noen av disse kvinnene synes ganske enkelt å ha valgt en levemåte hvor deres kjønn ikke ville være et hinder for religiøs hengivenhet.

Det finnes historiske paralleller med kvinner forkledd som menn. For eksempel var den hellige Frans di Girolamos (1642-1716) mest fremtredende botferdige synder den franske kvinnen Maria Alvira Cassier. Hun hadde myrdet sin far og deretter forkledd seg som mann og tjenestegjort i den spanske hæren. Vi kan også nevne den historiske Pretty Polly Oliver fra 1700-tallet, best kjent fra balladen om henne.

Noen av helgenhistoriene fant veien inn i bollandistenes Acta Sanctorum i andre halvdel av 1600-tallet. Historien om den hellige Anastasia Patricia skal ha vært den første av de mange legendene som forteller om kvinner som levde i forkledning som munker. Ved siden av Eugenia er andre eksempler de hellige Eufrosyne av AlexandriaEufrosyne den yngreMarina munken alias Pelagia den botferdigeTheodora av AlexandriaApollinaris Syncletica av Alexandria, Hilaria av EgyptAnna av KonstantinopelJakoba av RomaHugolina av Novara og Hildegund av Schönau.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (XII), Benedictines, Delaney, Bunson, Jones2, Kaas, Schauber/Schindler, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, heiligen-3s.nl, zeno.org, ocafs.oca.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. juni 1999

SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/eugenia

Sainte-Élisabeth-de-Hongrie's church, in Paris (Paris III, France)

Statue de sainte Eugénie. Église Sainte-Élisabeth-de-Hongrie, à Paris (Paris 3è, France)


Eugenia von Rom

auch: von Alexandria

Gedenktag katholisch: 25. Dezember

Gedenktag orthodox: 24. Dezember

Gedenktag armenisch: 16. Januar

Gedenktag äthiopisch-orthodox: 1. Dezember

Gedenktag syrisch-orthodox: 24. Dezember

Name bedeutet: die Edelgeborene (griech.)

Jungfrau, Abt, Märtyrerin

* in Alexandria in Ägypten (?)

† um 258 in Rom (?)

Eugenia kam nach der Legende um 185, zur Zeit des Kaisers Commodus, mit ihren Eltern Philippus und Claudia von Rom nach Alexandria, ihr Vater wurde dort der römische Präfekt. Sie war wissenschaftlich gebildet und kam durch das Lesen der Briefe des Apostels Paulus zum Christenglauben. Unterstützt durch die Eunuchen Protus und Hyazinthus trat sie demnach in Männerkleidern in ein Männerkloster ein und wurde dort in jungen Jahren schon Abt. Als eine Frau den Abt verführen wollte, wurde diese von ihm zurechtgewiesen, worauf Eugenius von der Abgewiesenen der Unzucht beschuldigt und beim Präfekten verklagt wurde. Diesem - also ihrem Vater - offenbarte sie ihre wahre Identität und gewann daraufhin auch ihre Eltern für das Christentum. Sie konnte nun nicht mehr im Kloster bleiben, ging deshalb mit ihrer Familie nach Rom zurück und wurde in der Christenverfolgung des Kaisers Valerian und Gallienus enthauptet; mit ihr starben ihr Vater und die beiden Eunuchen, nach mancher Überlieferung auch ihre Mutter Claudia sowie ihre Brüder Sergius und Avitus (Apitonius).

Historischer Kern der Legende ist eine Märtyrerin Eugenia in Rom. Ihr Grab lag in den Katakomben des Apronianus an der Via Latina. Schon früh wurde darüber eine Basilika errichtet, die im 8. Jahrhundert durch die Päpste restauriert wurde, von der aber heute nichts erhalten ist. Avitus von Vienne und Venantius Fortunatus kannten die Märtyrerin. Im frühen Mittelalter war die Verehrung für Eugenia besonders in Italien und Griechenland sehr groß. Die Eugenia-Legende wurde in Gottfried Kellers Novellenzyklus Sieben Legenden aufgenommen.

Eugenias Vater Philippus war nach anderer, rein legendarischer Überlieferung Präfekt in Alexandria, der sich taufen ließ, dann als Bischof der Stadt eingesetzt, dort unter Kaiser dem 193 bis 211 herrschenden Septimius Severus enthauptet und in der Einsiedlerkolonie Nitria beim heutigen Al Barnuji bestattet wurde.

Attribute: Mantel, Schwert

Patronin gegen Taubheit und Besessenheit

 Eine deutsche Übersetzung der Lebensgeschichte von Eugenia, verfasst von einem unbekannten Autor, gibt es online zu lesen bei Google-Books.

 Seite zum Ausdruck optimiert

 Empfehlung an Freunde senden

 Artikel kommentieren / Fehler melden

 Suchen bei amazon: Bücher über Eugenia von Rom

 Wikipedia: Artikel über Eugenia von Rom

 Fragen? - unsere FAQs antworten!

 Im Heiligenlexikon suchen

 Impressum - Datenschutzerklärung

Schauen Sie sich zufällige Biografien an:

Justina
Jona von Moskau
Amandus von Strassburg
Unser Reise-Blog:
 
Reisen zu den Orten, an denen die
Heiligen lebten und verehrt werden.

    Zum Schutz Ihrer Daten: mit 2 Klicks empfehlen!

Autor: Joachim Schäfer - zuletzt aktualisiert am 08.09.2023

Quellen:

• Vera Schauber, Hanns Michael Schindler: Heilige und Patrone im Jahreslauf. Pattloch, München 2001

• Friedrich-Wilhelm Bautz. In: Friedrich-Wilhelm Bautz (Hg.): Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, Bd. I, Hamm 1990

• Lexikon für Theologie und Kirche, begr. von Michael Buchberger. Hrsg. von Walter Kasper, 3., völlig neu bearb. Aufl., Bd. 3. Herder, Freiburg im Breisgau 1995

• Vollständiges Heiligen-Lexikon …, 4. Band: M-P. Herausgegeben von Johann Evangelist Stadler, Fortgesetzt von J. N. Ginal, B. Schmid'sche Verlagsbuchhandlung (A. Manz), Augsburg, 1875

korrekt zitieren: Joachim Schäfer: Artikel Eugenia von Rom, aus dem Ökumenischen Heiligenlexikon - https://www.heiligenlexikon.de/BiographienE/Eugenia_von_Rom.htm, abgerufen am 8. 2. 2025

Die Deutsche Nationalbibliothek verzeichnet das Ökumenische Heiligenlexikon in der Deutschen Nationalbibliografie; detaillierte bibliografische Daten sind im Internet über https://d-nb.info/1175439177 und https://d-nb.info/969828497 abrufbar.

SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/BiographienE/Eugenia_von_Rom.htm


Verrière (XXe): Sainte-Eugénie. Église Sainte-Odile de Lapoutroie (PA00085781, IA68007377), Alsace, Haut-Rhin


HERE BEGIN THE LIVES OF SS. PROTHUS AND JACINCTUS AND EUGENIA. Chapter 136 of the Golden Legend by Jacobus Voragine (1275), translated by William Caxton, 1483 : https://www.christianiconography.info/goldenLegend/prothusJacintusEugenia.htm

La vie de Sainte Eugénie : http://orthodoxievco.net/ecrits/vies/moniales/eugenie.pdf

SAINTE EUGENIE DE ROME 6 janvier / 24 décembre : https://www.histoire-russie.fr/icone/saints_fetes/textes/eugenie_rome.html