Côté nord de l'autel funéraire de John et Catherine McGrathin, nef de la St. Carthage's Cathedral. Lismore, 1543, de droite à gauche :Saint Carthage, Sainte Catherine et Saint Patrick
North
side of the altar tomb of John and Catherine McGrathin in the nave of St.
Carthage's Cathedral. The tomb was carved in 1543. The carved saints from left
to right are St. Carthage, Catherine , and St. Patrick.
Saint Carthach le jeune
Ermite et évêque irlandais (+ 638)
Carthach le jeune, ermite
et évêque irlandais connu sous les noms de Carthage, Cuda ou Mochuda. Il était
gardien de porcs puis fut ordonné prêtre et devint ermite vers 590 à Liltulagh
puis à Bangor sous Saint Comgall. Il
fonda ensuite un monastère de plusieurs centaines de moines et écrivit une
règle en vers qui existe encore. On croit qu'il a été évêque de Fircall jusqu'à
ce que lui et ses moines soient expulsés par le seigneur local. Il fonda un
autre monastère à Lismore et vécut non loin de là dans une grotte sur les rives
de la Blackwater.
À Lismore en Irlande,
l’an 638, saint Carthag ou Mochuda, qui fut abbé de plus de huit cents moines
et fonda le siège épiscopal de Lismore.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/11680/Saint-Carthach-le-jeune.html
Third
east-most two-light stained glass window in the south wall, depicting
Saints Anthony of Padua and Carthage. Dedication: Erected by Ellen
Casey in memory of her beloved husband John Casey of Ballyknock.
SAINT CARTHAG (CARTHACH,
MOCHUDA) LE JEUNE, ABBÉ ÉVÊQUE DE LINSMORE ET CONFESSEUR (+ 637)
Carthag le Jeune ou
Mochuda, fils de Fingen, naquit vers 555; il fut élevé par Carthag l'Ancien. En
580, il bâtit une cellule à Kiltallagh en vue d'y mener la vie d'un Ermite,
passa une année à Bangor. Plus tard, sur l'avis de Saint Colman, il fonda le Monastère
de Rathin pour lequel il aurait rédigé une règle monastique. Ce monastère
devint une grande école de piété et de science, où les disciples vinrent
nombreux tant de Bretagne que d'Irlande.
Après une quarantaine
d'années, c'est-à-dire vers 636, Carthage qui gouvernait alors plus de huit
cents Moines, fut obligé de quitter Rathin : alors il alla fonder le siège
épiscopal de Linsmore dont il est regardé comme le premier Evêque; il y établit
en même temps une grande école qui y fut longtemps prospère. Carthag naquit au
Ciel le 14 mai, en 637 ou 638, peu de temps après avoir achevé sa cathédrale.
Celle-ci fut placée sous son vocable et la ville elle-même fut appelée Lismore
Mochuda.
ou
Né à Castlemaine, Kerry,
Irlande; endormi près de Lismore, Irlande, le 14 Mai vers 637. Voici un autre
Saint qui est souvent connu par un surnom affectif, comme Simon Bar Jonas était
et est toujours appelé Pierre.
Carthag naquit dans le
Kerry, fils d'un chef appelé Fingen et de son épouse Maeve. Ses biographes
disent que pendant qu'il surveillait le troupeau de porcs de son père, un
groupe de Moines passa, chantant des Psaumes, et le garçon fut si ravi qu'il
les suivit jusqu'à leur monastère, où il passa la nuit au dehors à les écouter
chanter. Les serviteurs de son père le retrouvèrent le lendemain et le
ramenèrent à la maison, mais quand Fingen entendit le motif de la fugue de son
fils, il l'envoya à l'Abbaye, demandant qu'il puisse être admis dans la
communauté. Il devint disciple de l'Abbé Saint Carthag l'Ancien, qui l'ordonna;
c'est ainsi que Carthag le Jeune devint connu par son nom de Baptême, qui était
Chud ou Cuddy, auquel l'Abbé ajouta le préfix affectif Mo, en faisant Mochuda.
Vers 590, il devint
Ermite à Kiltlaugh puis partit à Bangor sous Saint Comgall.
Après avoir visité
différents monastères, Carthag s'installa quelques temps à Rahan en Offaly en
595, où il dirigea cents Moines, attirant par ses enseignements et sa puissance
spirituelle. C'est à Rahan qu'un combat de puissance eu lieu, entre lui et un sorcier
local, ou druide, combat au cours duquel Mochuda fit pousser des feuilles sur
un pommier au coeur de l'hiver, puis le fit fleurir et donner des fruits.
Deux Moines anglais
tentèrent de le faire partir, pensant qu'il était temps que le monastère ait un
nouvel Abbé. Il fut aussi probablement Evêque de Fircall. Carthag écrivit une
règle en versets métriques, dont une version tardive existe encore.
Après quarante ans, la
fondation provoqua la jalousie dans des monastères sur des terres adjacentes, et
Carthag et ses Moines furent chassés à Pâque en 630, ensemble avec un groupe de
lépreux dont ils s'occupaient, par Blathmac, un chef local. Après avoir refusé
un site que leur offrait le roi de Cashel, ils parvinrent à la rivière
Blackwater et y construisirent un nouveau monastère, qui devait devenir aussi
célèbre, Lismore. On rapporte le récit suivant : pendant que le Saint était
occupé à construire l'abbaye, une femme lui demanda ce qu'il faisait, et il
répondit en irlandais qu'il était occupé à construire une petite
"Lios", le terme pour "clôture". La femme répondit
"nil se uos beag ach liosnor", "pas une petite clôture, mais une
grande", et c'est ainsi que cela sera connu comme Lismore.
Carthag survivra
suffisamment longtemps pour donner à ses moines une ferme tradition, à ce qui
devrait devenir une des plus célèbres de toutes les écoles monastiques
irlandaises. Un de ses disciple sera Saint Cathal, qui sera élu Evêque de
Taranto, Italie, à son retour de Terre Sainte.
Saint Carthag fut
exceptionnellement strict concernant la propriété; à Rathan, il ne permit pas à
la communauté de disposer de chevaux ou de bovins pour aider aux labours.
Le Saint se retira dans
une caverne près de Lismore où il vécut les derniers 18 mois de sa vie en
Ermite, mais à sa naissance au Ciel en 637, il fut enterré dans l'église de
l'Abbaye à Lismore. A Rahan il y reste trois églises, dont une est devenue une
paroisse de l'Eglise d'Irlande. A Lismore, il y eut jusque vingt églises, mais
il n'en reste plus que quelques vestiges. La cathédrale de l'Eglise d'Irlande
se trouve probablement sur l'emplacement du monastère.
Tropaire de Saint Carthag
le Jeune ton 6
Prenant le nom de ton
père spirituel au Baptême, Ô Saint Carthag/
tu échangeas un héritage
royal mais païen pour la vie monastique./
Comme en ce monde tu pris
soin de ceux/
qui souffraient en leurs
corps de la corruption de la lèpre,/
à présent, nous
t'implorons, intercède auprès du Christ notre Dieu /
qu'Il lave nos âmes
lépreuses et nous sauve.
SOURCE : http://orthodoxie-libre.actifforum.com/t194-saint-carthag-de-linsmore-14-27-mai
Detail
of stained glass featuring St. Carthach of Lismore with his monks
on his journey from Rahan to Lismore where he founded a new
monastic site. The stained glass was manufactured by the Harry Clarke Studios
in Dublin in 1956/57. Photographed in the Irish Nationality Room of the Nationality Rooms at the University of Pittsburgh's Cathedral of Learning
Also
known as
Carthage of Lismore
Carthage of Mochuda
Cartaco…
Carthach…
Carthagus…
Mo Chutu mac Fínaill
Mochuda…
Profile
Swineherd near
Castlemaine, Ireland. Monk.
Spiritual student of Saint Carthage
the Elder. Priest. Hermit at
Kiltallagh, Ireland in 580.
He attracted would-be students, founded the monastery in
Raithean in County Offaly, Ireland c.590,
and served as its abbot. Abbot–Bishop of
the Fercal district. He composed a rule for his monks. Wrote a
metrical poem of
580 lines. Exiled from
Raithean in 635 with
800 of his brother monks.
With them he established a monastery which
later became the famous school of
Lismore.
Born
buried in
the church there
Waterford
and Lismore, Ireland, diocese of
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Life
of Saint Mochuda of Lismore
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
‘Saint Carthage the
Younger‘. CatholicSaints.Info. 16 May 2022. Web. 5 June 2026.
<https://catholicsaints.info/saint-carthage-the-younger/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-carthage-the-younger/
St.
Carthage's Parish Church, Lismore, County Waterford, Munster, Ireland
St.
Carthage's Parish Church, Lismore, County Waterford, Munster, Ireland
Book of Saints
– Carthage the Younger
Article
CARTHAGE THE YOUNGER
(Saint) Bishop (May 14) (7th century) This Saint, whose real name appears to
have been Mochuda, was born in Kerry in the first half of the sixth century,
and attached himself to Saint Carthage of Ossory. After this teacher, he had as
his Abbot Saint Comgall of Benchor, and was soon himself placed at the head of
a monastery in which he ruled over a thousand monks. His Abbey developed into
the famous Bishopric and school of Lismore. He passed away at the age of
ninety, about A.D. 638.
MLA
Citation
Monks of Ramsgate.
“Carthage the Younger”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info. 27
September 2012.
Web. 5 June 2026. <http://catholicsaints.info/book-of-saints-carthage-the-younger/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-carthage-the-younger/
St. Carthach the Younger
Feastday: May 14
Patron: of Lismore Ireland
Death: 637
Irish hermit and bishop,
also called Carthage, Cuda, or Mochuda. Originally a swineherd, Carthach was
ordained and then became a hermit about 590 in Kiltulagh and then in Bangor,
under St. Comgall. Carthach traveled to Offaly, where he founded a monastery,
ruling more than eight hundred monks. He wrote a rule for the monastery in
metrical verse, a document that is extant. He is believed to have served as
the bishop of
Fircall until he and his monks were expelled by some local lord. Carthach
founded another monastery at Lismore on
the banks of the Blackwater, and lived in a nearby cave. He died on May 14.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=2612
New Catholic
Dictionary – Saint Carthage
Article
(Mochuda) Abbot,
born County Kerry, Ireland, 555; died Lismore, 637.
He spent his youth as a swineherd near Castlemaine, entered a neighboring monastery,
studied under Saint Carthage the Elder, and was ordained. In 580 he
built a cell at Kiltallagh where he lived as a hermit.
He founded the monastery of
Rahan in Offaly County, c.590,
and was consecrated Abbot–Bishop of
the Fercal district. He composed a rule for his monks, a metrical poem of 580
lines, which is one of the most interesting literary treasures of the early
Irish Church. Expelled from Rahan, 635,
with 800 of his community, he established a monastery which
later became the famous school of Lismore. Buried in his own church at
Lismore. Feast, 14
May.
MLA
Citation
“Saint Carthage”. New Catholic Dictionary. CatholicSaints.Info. September 2012.
Web. 5 June 2026.
<http://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-saint-carthage/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-saint-carthage/
Carthage the Younger,
Abbot (AC)
(also known as Carthach,
Mochuda)
Born at Castlemaine,
Kerry, Ireland; died near Lismore, Ireland, on May 14, c. 637; cultus confirmed
in 1903. This swineherd was probably named Cuda. He became a disciple of Saint
Carthach the Elder who ordained him and from whom he took his name. About 590,
he became a hermit at Kiltlaugh and then at Bangor under Saint Comgall.
After visiting several
monasteries, Carthage settled for a time at Rahan in Offaly, and then in 595 he
founded a monastery there and ruled over 800 monks, two of whom were Britons
who tried to drown him because they felt it was time for the monastery to have
a new abbot. Carthage wrote a rule in metrical verse, a later version of which
still exists. He also was probably a bishop at Fircall.
After 40 years, the
foundation provoked the jealousy of monasteries on adjacent lands, and Carthage
and his monks were driven away by Blathmac, a local ruler. He led his monks to
the banks of the Blackwater and founded a new monastery at Lismore, where he
survived long enough to give his monks a firm foundation to what was to become
one of the most famous of all Irish monastic schools. One of its students was
Saint Cathal, who was elected bishop of Taranto, Italy, during his return from
the Holy Land.
Saint Carthage was
exceptionally strict about the holding of property; at Rathan he would not
allow the community to have horses or oxen to help in the tillage.
Nevertheless, the Lismore Crozier is a treasured item of Irish art--now
residing in the National Museum at Dublin. The saint retired to a cave near
Lismore where he spent his last years as a hermit (Attwater, Benedictines,
Carthage, Delaney, Montague).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/0514.shtml
May 14
St. Carthagh, or Mochudu,
Bishop of Lismore
THIS 1 eminent
director of souls in the narrow paths of Christian perfection, was a native of
Munster in Ireland. The famous monastery of Raithin or Ratheny in Westmeath was
founded by him. He drew up a particular monastic rule, which is said to be
still extant in very old Irish; but it was afterwards incorporated into that of
the regular canons of St. Austin, when the abbey of Raithin adopted that
institute, which, though it has been since mitigated, in the eleventh and
twelfth centuries, seems to have been scarcely less austere than that of La
Trappe at present. St. Carthagh is said to have under his direction above eight
hundred and sixty monks, who confined themselves to feed on vegetables, which
they raised and cultivated with their own hands. In 631, or, according to the
annals of Inisfallen, in 636, he was driven out of Raithin, which he had then
governed forty years, by king Blathmac, and retired to the territory of
Nandesi, or Desies, in Munster. Here, upon the banks of a river, 2 he
laid the foundation of a great monastery and school, which flourished
exceedingly for many ages. The place before his coming thither was called
Magh-Sgiath; it then took the name of Dunsginne, and afterwards Lismore, which
name it has ever since retained. 3 St.
Carthagh founded here the episcopal see of Lismore, which was united to that of
Waterford by Pope Urban V. in 1363, at the request of King Edward III., this
latter having only been founded in 1096. The city of Lismore, from the
reputation of the sanctity and miracles of St. Carthagh, its first bishop, was
esteemed in succeeding ages a holy city, which appellation its great school and
monastery continued to maintain. Half of this city was an asylum into which no
woman ever dared to enter, it being full of cells and holy monasteries. Thither
holy men flocked from all parts of Ireland, many also from Britain, being
desirous to remove from thence to Christ. St. Carthagh left an eminent share of
his spirit to his disciples and successors, but died himself soon after he had
erected his cathedral, on the 14th of May, in 637 or 638. He was buried in his
own church at Lismore. See Colgan in MSS. ad 14 Maij; Ware, t. 1, pp. 547, 548,
549; Usher, Primord. Brit. Eccl. p. 910; Allemaigne, Monast. Hibern. introd. et
p. 43; Annals of Inisfall. ad an. 637.
Note 1. This St.
Carthagh is called the younger, to distinguish him from St. Carthagh
the elder, who succeeded St. Kiaran Saigir in
Ossory. [back]
Note 2. This river
was called Nem; afterwards Abhan-mor, i. e. Great-river;
and now has the name of Black-water. [back]
Note 3. Dun signifies
a fort, or place seated on an eminence, and sgein a flight; which
seems to allude to the flight of the saint to this place, and to the name then
given it; for it was before called Magh-sgiath, or the field of the
shield. Lismore denotes a great house; Lis, or Lios, in
the old Irish signifying a house, or village, and mor, great. [back]
Rev. Alban
Butler (1711–73). Volume V: May. The Lives of the Saints. 1866.
SOURCE : http://www.bartleby.com/210/5/144.html
St. Carthage
St. Carthage, whose name
is also given as Mochuda, was born of a good family,
in what is now County Kerry, Ireland,
about the year 555. He spent his youth as a swineherd near Castlemaine,
and became a monk in
a neighbouring monastery under
the guidance of St. Carthage the Elder, subsequently receiving priest's orders.
In 580 he determined to lead a hermit's life,
and he built a cell at Kiltallagh, where his fame soon attracted pilgrims.
After a few years the jealousy of two neighbouring bishops forced
him to quit his hermitage, and he proceeded on a visit to Bangor, where he
spent a year. On the advice of St.
Comgall he returned to Kerry and
founded churches at Kilcarragh and Kilfeighney. He then
visited Waterford, Clonfert-molua (Kyle), and Lynally, whence, on the
recommendation of St.
Colman Elo, he settled at Rahan, near Tullamore, in the present
King's County.
St. Carthage founded
his monastery of Rahan about
590, and soon had hundred of disciples. He was consecrated Abbot-Bishop
of the Fercal district, and composed a rule for his monks,
an Irish metrical
poem of 580 lines, divided into nine separate sections — one of the most interesting literary relics of
the early Irish Church.
Numerous miracles are
also recorded to him. At length, Blathmaic, a Meathian prince,
instigated by the neighbouring monks,
ordered St. Carthage to leave Rahan. This expulsion of the saint and
eight hundred of his community took place at Eastertide of the year
635. Journeying by Saigher, Roscrea, Cashel,
and Ardfinnan, St. Carthage at length came to the banks of the River
Blackwater, where he was given a foundation by the Prince of
the Decies, and thus sprang up the episcopal city of Lios-mor,
or Lismore, County Waterford.
Great as was the fame
of Rahan, it was completely eclipsed by that of Lisemore,
although St. Carthage lived less than two years at his
new foundation. He spent the last eighteen months of his life
in contemplation and prayer,
in a cave near the present St. Carthage's Well. When at the point of
death, he summoned his monks and
gave them his farewell exhortation and blessing. Fortified by
the Body of Christ he died on the 14th of May, 637, on which day
his feast is
celebrated as first Bishop and Patron of Lismore.
Short as was St. Carthage's stay in Lismore,
he left an ineffaceable impress of his labours in a famous abbey, cathedral,
and infant university,
but more so in the shining example of an austere and blameless
life. Purity was his transcendent virtue, and to guard it he
practised the severest penances. On this account St.
Cuimin of Connor thus
writes of him in an Irish quatrain:
The beloved Mochuda
of mortification,
Admirable every page of
his history.
Before his time there was
no one who shed
Half so many tears as he
shed.
Usher had two manuscript copies
of the Irish life of St.
Carthage; and in 1634 Philip
O'Sullivan Beare sent a Latin translation to Father John
Bollandus, S.J. The "Vita Secunda" is the one usually quoted. In 1891
the present writer discovered the site of the Relig Mochuda in
which St. Carthage was buried.
Sources
Acta SS. 14 May (III);
Colgan, Acta Sanctorum Hiberniae (Louvain, 1645); Lanigan, Eccles.
Hist. of Ireland (Dublin, 1829), II; Baring-Gould, Lives of the
Saints (London, 1874), V; O'Hanlon, Lives of the Irish Saints (Dublin,
1889), V; Grattan Flood, St. Carthage (Waterford, 1898); Healy, Insula
Sanctorum et Doctorum (Dublin, 1902); Power, Place-Names of the
Decies (Waterford, 1907); Hyde, Literary History of Ireland (London,
1901).
Grattan-Flood, William.
"St. Carthage." The Catholic Encyclopedia. Vol. 3. New York: Robert
Appleton Company, 1908. 14 May 2016
<http://www.newadvent.org/cathen/03384c.htm>.
Transcription. This
article was transcribed for New Advent by William D. Neville.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. November 1, 1908. Remy Lafort, S.T.D.,
Censor. Imprimatur. +John Cardinal Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2026 by New Advent LLC.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/03384c.htm
Carthage depicted in stained glass; he holds a bishop's crozier and a model of Lismore Abbey.
San Cartaco di Lismore Vescovo
Festa: 14 maggio
555 - 14 maggio 638
Nacque verso il 555. Mutò
il suo vero nome, Mochuda, in quello di Cartaco in omaggio al vescovo che tanta
parte aveva avuto nella sua formazione giovanile. Divenuto sacerdote verso il
580, si ritirò con alcuni suoi compagni nell'eremo di Kiltallagh nel suo paese
nativo, dove rimase quattordici anni. Passò poi nel celebre monastero di
Bangor, la cui scuola attirava gli studenti perfino dell'Europa continentale e costituiva
il primo centro intellettuale d'Irlanda. Nel 595, fondò il monastero di Rathin
(attualmente Rahen) nella contea di Westmeath, dove accorse un gran numero di
discepoli, per i quali compilò una regola nell'antica lingua irlandese; essa ci
è pervenuta redatta in versi, perché le massime si imprimessero più facilmente
nella memoria dei monaci. Verso la Pasqua del 635, espulso da Rathin con tutta
la sua comunità, prese dimora presso il fiume Blackwater. Qui fondò la celebre
abbazia di Lismore, che presto divenne città e della cui diocesi Cartaco fu il
primo vescovo. Morì il 14 maggio 638, poco dopo aver eretto la chiesa
cattedrale.
Martirologio
Romano: A Lismore in Irlanda, san Cartáco, vescovo e abate.
Nato nel 555 circa da una nobile famiglia irlandese con il nome di Mochuda, egli mutò il suo nome in Cartaco in omaggio al vescovo che tanta parte aveva avuto nella sua formazione giovanile. Divenuto sacerdote verso il 580, si ritirò per quattordici anni nell'eremo di Kiltallagh, nella sua terra natale, dedicandosi alla preghiera e alla contemplazione.
Attratto dalla fama del celebre monastero di Bangor, centro di cultura e spiritualità, Cartaco vi si trasferì per approfondire la sua formazione. In questo ambiente stimolante, egli ebbe modo di perfezionare le sue conoscenze teologiche e di affinare le sue doti di insegnamento.
Nel 595, Cartaco fondò il monastero di Rathin (oggi Rahen), nella contea di Westmeath. Qui, attorno a lui si raccolse una numerosa comunità di discepoli, per i quali egli compilò una regola monastica in versi, al fine di facilitarne la memorizzazione. La regola di Cartaco si distingueva per la sua severità e per l'enfasi posta sulla disciplina e sull'ascesi.
Verso la Pasqua del 635, Cartaco fu costretto a lasciare Rathin con la sua comunità per motivi non del tutto chiari. Si stabilì allora presso il fiume Blackwater, dove fondò la celebre abbazia di Lismore. L'abbazia di Lismore divenne rapidamente un centro di cultura e di evangelizzazione, irradiando la luce del Vangelo in tutta la regione.
Con la fondazione della diocesi di Lismore, Cartaco ne divenne il primo vescovo. Guidò la sua Chiesa con saggezza e zelo pastorale, dedicandosi alla cura del suo gregge e alla predicazione del Vangelo.
San Cartaco morì il 14 maggio 638, poco dopo aver completato la costruzione della cattedrale di Lismore. La sua tomba fu scoperta nel 1891 e il suo culto fu approvato dalla Chiesa cattolica nel 1903. La sua memoria è celebrata in tutta l'Irlanda il 14 maggio.
Autore: Franco Dieghi
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/53160
St.
Carthage Cathedral, Lismore
Den hellige Carthagus den
yngre (~555-637)
Minnedag:
14. mai
Den hellige Carthagus mac
Fínaill (Carthage, Carthach, Cárthach,) ble født rundt 555 (andre sier 564) i
eller nær Castlemaine i det som nå er grevskapet Kerry i den sørlige provinsen
Munster i Irland. Trolig het han opprinnelig Cuda (Chud, Cuddy). Han kom fra en
velstående familie og var sønn av en høvding ved navn Fingen (Fínall, Fíngein,
Fionoll, Fínghin) og hans hustru Maeve (Meadh, Finmed, Fíonnhaith). En
stamtavle sier at han var sønn av Fergus, sønn av Ross, sønn av Rudhraighe.
Faren tilhørte Uí Fhirb (Fherba), en gren av Ciarraige Luachra (Ciarraighe i
det nordlige Kerry), mens hans mor var datter av Fínghin og tilhørte Uí Mhic
Coinne, en gren av Corco Duibne (Corca Dhuibhne) fra det sørlige Kerry.
Hans fødsel ble forutsagt
av både den hellige Comgall av Bangor (Comhghall)
(ca 516-ca 602), som senere skulle bli hans veileder, og den hellige Brendan sjøfareren (Bréanainn
av Clonfert) (ca 486-577), som han skulle komme til å dele det nordlige Kerry
med. Han skal ha blitt født ved bredden av Maine, som renner gjennom det sogne
som tok sitt navn fra hans første grunnleggelse i Ceall Tulach (nå Kiltallagh)
nær Castlemaine.
Som gutt hjalp Cuda til
med å gjete farens griser nær Castlemaine, og han sluttet et vennskap med Maoltuile,
høvding for Ciarraighe Luchra og stamfar for den mektige Uí Chonchobhair
(O’Connors) i det nordre Kerry. En gang ble han så fascinert av sangen fra en
passerende prosesjon at han fulgte dem til deres kloster og tilbrakte natten
utenfor så han kunne høre sangen. Hans fars tjenere fant ham neste dag og tok
ham med hjem, men da faren hørte grunnen til sønnens forsvinning, sendte han
ham til klosteret og spurte om han kunne få slutte seg til kommuniteten.
Carthagus bestemte seg
for å bli munk da han var tolv år gammel og ble disippel av den hellige
biskop Carthagus
den eldre (Carthach mac Fianáin), som presteviet ham og la det
affektive prefikset Mo til hans dåpsnavn, og slik oppsto kjælenavnet Mochuda
(Mo-Chuta, Mo Chutu, Mochutu), «den elskede Chuda». Carthagus tok sin mesters
navn og ble derfor kjent som Carthagus den yngre. På dagen for sin ordinasjon
forutsa han at en lokal høvding, som han døpte sønnen til, ville ta gisler av
Uí Thorna, et navn som er bevart lokalt i Abbeydorney (Mainistir Ua
dTorna), hjemsted for et cistercienserkloster og dets omliggende sogn,
O’Dorney.
Rundt 590 ble han eremitt
i Kiltulagh [Kiltullagh, Kiltallagh] nær sitt hjem i Kerry og samlet en liten
kommunitet rundt seg, men han ble drevet bort på grunn av sjalusi fra to
nabobiskoper. Etter at han var tvunget til å forlate eneboercellen, tilbrakte
han rundt 594 ett år i Bangor under den hellige Comgall. Etter
råd fra Comgall vendte han tilbake til Kerry og grunnla kirker i Kilcarragh og
Kilfeighney. Deretter besøkte han ifølge sin biograf flere klostre, Waterford,
Clonfert-Molua (Clonfertmulloe, Kyle) og Lynally. Han skal også ha dratt
gjennom det østre Munster, hvor han var vitne til at engler steg opp og ned fra
stedet hvor hans senere kloster Lismore skulle bygges.
Deretter slo han seg
etter råd fra den hellige Colman Elo (ca
555-611) ned i Rathan [Rahan] i baroniet Ballycowan i grevskapet Offaly i den
østlige irske provinsen Leinster, åtte kilometer vest for Tullamore, i
territoriet til søndre Uí Néill. Rundt 595 grunnla han et kloster der, som han
angivelig bygde med materialer etterlatt av den hellige Kolumba av Iona (ca
521-97), som tidligere hadde bodd på stedet. Han ble abbed for dette klosteret,
og der styrte han med tiden over 800 munker, tiltrukket av hans lærdom og
åndelige makt. Det var i Rathan at det fant sted en styrkeprøve mellom ham og
en lokal trollmann eller druide, hvor Carthagus fikk et epletre til å produsere
blader midt på vinteren, deretter blomstre og bære frukt.
Han ble konsekrert til
abbed-biskop for distriktet Fercal [Fircall] og styrte klosteret og omegnen.
Han skrev en regel for sine munker, et irsk metrisk dikt på 580 linjer, delt i
ni separate seksjoner – et av de mest interessante litterære skatter fra den
tidlige irske Kirken. Regelen er bevart, riktignok ikke i sin opprinnelige
form. Dette er et viktig dokument som ikke bare regulerer munkenes strenge liv,
men også inneholder generelle anbefalinger for konger, biskoper og
prester (The Celtic Monk: Rules and Writings of Early Irish Monks,
Cistercian Studies Series No 162).
Storparten av Carthagus’
biografi befatter seg med mirakler utført i eller nær Rathan, ispedd hyppige
returreiser til det søndre Munster. Mange episoder basert i Rathan bebuder
begivenheter som angikk Lismore. Listen over hans tolv disipler i Rathan består
hovedsakelig skytshelgener for kirker i området som var influert av Lismore, og
denne listen følges av en rekke møter med konger i Munster, en av dem førte til
grunnleggelsen av flere kirker i eller nær havnen i Cork, i territoriet til
Ciarraighe Cuirche, inkludert Spike Island (Inis Pich) og en kirke i «Ros
Beag», nå Ballybricken i sognet Barnahely.
Carthagus var
eksepsjonelt streng når det gjaldt avkall på eiendom – i Rathan tillot han ikke
kommuniteten å ha hester og ikke en gang okser til pløying av jorden. De
interessante arkeologiske ruinene med østlig innflytelse som finnes her,
stammer trolig fra en noe senere tid. Mange mirakler er tilskrevet Carthagus.
To av hans munker, som var briter, prøvde å drukne ham, siden de følte at tiden
var kommet for at klosteret skulle få en ny abbed.
Med tiden førte
Carthagus’ grunnleggelse til sjalusi fra klostre som hadde tilgrensende land,
og etter førti år var det nok. I hans biografi er det viet stor plass på
fortellingen om hans utvisning fra sitt kloster. Dette ga biografen det som ser
ut til å være en velkommen anledning til å fordømme klostrene Clonard og
Durrow, som begge skulle bli viktige augustinske hus på 1100-tallet, på grunn
av at de i hemmelighet hadde samarbeidet med den verdslige makten mot
Carthagus. Påsken 635 ble han jaget ut av den lokale høvdingen, Blathmac
[Blathmaic], en fyrste fra Meath, sammen med sin store kommunitet av over 800
munker og sammen med pasientene på leprasykehuset som han hadde grunnlagt.
Ifølge annalene fra Ulster ble Carthagus utvist fra klosteret i påsketiden 637,
mens andre skriver 633. Denne hendelsen har vært knyttet til påskekontroversen
som irske kirker var involvert i på 600-tallet. Gjennom sin opplæring i Munster
kan Carthagus ha vært en tilhenger av det romerske systemet for beregning av
påsken, noe som kan ha brakt ham i konflikt med tilhengerne av den keltiske
beregningsmåten i Leinster.
I likhet med mange andre
helgener som hadde sin opprinnelse i Kerry, inkludert de hellige Brendan
sjøfareren, Finan
Cam av Kinnitty (Fíonán) (d. ca 600) og den nært forbundne Lughaidh av
Coolbanagher, ble Carthagus assosiert med en kirke i Midlands, en region som
består av grevskapene Laois, Longford, Offaly og Westmeath, alle i den østlige
provinsen Leinster, i hans tilfelle Rathan, som lå nær den linjen som
tradisjonelt ble sagt å ha delt Irland i to halvdeler. Men ulik sine medbrødre,
hvis sørlige kirker Ardfert, Innisfallen og Rattoo, alle i Kerry, kom til å bli
regnet som sekundære, skulle Carthagus’ kirke i Lismore bli hans viktigste
grunnleggelse og også en av de viktigste kirkene i det sørlige Irland.
Hoveddelen av klosteret i
Lismore hadde en dramatisk beliggenhet på en høy berghammer. Studentene bodde i
små hytter laget av tettekvister og gjørme, som strakte seg femten kilometer
langs breddene av Blackwater. Som i andre berømte keltiske klostre fantes det
et skriptorium, men også en skole for metallarbeid, hvor kunstgjenstander som
den berømte Lismore-bispestaven ble laget. Staven og The Book of Lismore ble
funnet gjemt i veggene i Lismore Castle på 1800-tallet.
Carthagus overlevde lenge
nok til å gi et fast fundament for det som skulle bli en av de mest berømte av
alle irske klosterskoler. En av elevene der var den hellige Catald, som ble
valgt til biskop av Taranto i Italia da han vendte tilbake fra en valfart til
Det hellige land. Men Carthagus var nå en gammel mann som ble forstyrret av
bråket fra de nødvendige byggearbeidene på det nye klosteret, så han tilbrakte
sine atten siste måneder som eremitt i en hule i Inch nær Lismore, hvor det
nåværende Lismore Castle står. Da han følte at døden nærmet seg, ble han båret
til klosteret, hvor han formante og velsignet sine munker. Der døde han den 14.
mai 637 nær ved et kors, som ble bevart og kalt «The cross of migration». Han
ble gravlagt nær den nåværende inngangen til Lismore Castle.
Hans kloster og leprahospital,
som behandlet ulike hudsykdommer, blomstret begge i middelalderen. Klosteret
ble snart kjent for sin lærdom og ble besøkt av mange mennesker. I løpet av få
tiår var det berømt over hele Britannia og Europa og ble like berømt som Bangor
og Clonmacnoise. Lismore overgikk Rahan i betydning og ble et av provinsens
store klostre, som med letthet overlevde angrepene fra vikingene. Det ble
beskyttet av kongene av Munster, spesielt Mac Carthaig av Desmond, og var
prominent i den kirkelige reformbevegelsen. Dets innflytelse var så stor at det
overgikk Ardmore, den rivaliserende kirken i Dési, og ble sete for bispedømmet
Lismore. Carthagus regnes som grunnleggeren av bispesetet Lismore, som ble
slått sammen med Waterford i 1363.
I dag er det få spor
igjen av Carthagus’ berømte kloster. Lismore Castle, som delvis stammer fra
tidlig 1600-tall, ble bygd på det stedet hvor klosteret lå, og middelalderske
tårn og klosterruiner ble inkorporert i den nye strukturen. Klosteret i Lismore
minnes i dag i Lismore Heritage Centre, og alle større verk om klostervesenet
som utgis i dag, understreker Lismores viktige rolle i den irske kirken og som
et stort senter for lærdom.
I Rathan er det rester av
tre kirker, en av dem tjener som sognekirke i den anglikanske Church of Ireland.
I Lismore var det en gang tyve kirker, men bare få fragmenter gjenstår. Det er
mulig at den anglikanske Church of Ireland-katedralen står på stedet hvor
klosteret lå. Man tror at den staven som ble funnet i Lismore Castle i 1814,
var hans, The Lismore Crosier oppbevares nå i Nasjonalmuseet i
Dublin. Samtidig ble det oppdaget en bok kalt The Book of Lismore. Det er
et manuskript fra 1400-tallet med bønner kopiert fra andre og eldre bøker,
spesielt Monasterboice.
Kirken i Lismore hadde
stor prestisje, og abbedene der er registrert i annalene fra rundt år 700 og
fremover. Det er derfor ikke overraskende at helgenen til slutt trakk til seg
en biograf, og hans biografi om Carthagus er bevart i flere latinske og
irskspråklige versjoner, som synes å komme fra en latinsk original skrevet på
1000- eller 1100-tallet. De latinske versjonene som er bevart i samlingene i
Marsh’s Library og Trinity College i Dublin, er de som er nærmest originalen,
og denne versjonen er også bevart i en sen irskspråklig utgave. Disse biografiene
gjør lite ut av hans tidligere motgang og fokuseres i stedet på hans motstand
mot undertrykkelsen fra herskerne i Uí Néill, og som en kontrast hans gledelige
mottakelse blant Déisi. Han portretteres også i et heroisk lys i en irsk saga
med tittelen Indarba Mo Chutu a r-Raithin («Utvisningen av Mo Chutu
fra Rahan»). I disse biografiene er påskekontroversen et ikke-tema. Selv om
biografien lar Carthagus bo bare atten måneder i Lismore, viser den klare tegn
på å ha blitt samlet der, ikke minst gjennom det antallet lokale kirker og
helgener som nevnes i teksten.
Carthagus ble helligkåret
ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og
Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII
(1878-1903). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004)
er dødsdagen 14. mai, men 15. mai nevnes også. Han feires i bispedømmene Kerry
og Clonfert. Han er skytshelgen for bispedømmet Waterford and Lismore sammen
med de hellige Declan
av Ardmore og Otteran av Iona.
Kilder:
Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Delaney, Bunson,
Index99, Ó Riain, MR2004, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Heiligenlexikon, santiebeati.it,
ODNB, en.wikipedia.org, celt-saints, waterfordlismore.com,
omniumsanctorumhiberniae.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 11. mai 2000
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/carthage
