Saint Aimé Ronconi
Franciscain, ermite, pélerin, infirmier (+ v.
1292)
Amatus ou Amato.
Né dans une famille aisée, déterminé à vivre
l'Évangile, il se consacre d'abord à l'accueil des pèlerins puis ayant fait don
de tous ses biens aux pauvres, se rend en pèlerinage à Compostelle 4 fois et
vit retiré dans une vie de pénitence.
Béatifié le 17 avril 1776 par Pie VI.
Amato Ronconi (vers 1226 - vers 1292), fondateur de
l'hospice des pèlerins de Saludecio en Italie, actuellement maison de repos
Amato Ronconi, décret
relatif à ses vertus héroïques le 11 octobre 2013.
Le 16 avril 2014 promulgation du décret
relatif au miracle attribué au bienheureux Amato Ronconi, italien du
tiers ordre franciscain (vers 1226 - vers 1292), fondateur de l'actuelle maison
de repos Opera Pia Beato Amato Ronconi.
- Le
12 juin 2014 s'est tenu un consistoire ordinaire public pour sa canonisation.
- Dimanche 23 novembre 2014, messe
de canonisation de six nouveaux saints, quatre Italiens et deux Indiens.
Né à Saludecio près de Rimini vers 1226, orphelin
jeune, il sentit que Dieu l'appelait à une vie de prière et de pénitence et
après avoir rejoint le tiers ordre franciscain, il commença à vivre en ermite,
quittant son ermitage de temps en temps pour aller en pèlerinage dans des
sanctuaires comme à Saint Jacques de Compostelle et également pour s'occuper
des pauvres et des malades. Il fonda l'hôpital Sainte Marie à Monte Orciaro
près de Rimini et c'est là qu'il termina sa vie en tant qu'infirmier le 8 mai
1292.
En italien:
- Beato
Amato Ronconi, mémoire le 8 mai, diocèse de Rimini.
- Patron de la commune
de Saludecio.
À Saludecio dans les Marches, vers 1300, Aimé de
Ronconi, du Tiers-Ordre de Saint-François, qui fonda en ce lieu un hospice pour
les pèlerins pauvres.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/11668/Saint-Aime-Roncoli.html
PROMULGATION DE DÉCRETS
Cité du Vatican,11 octobre 2013 (VIS). Ce matin, après l'audience
accordée le 9 octobre au Cardinal Angelo Amato, SDB, Préfet de la Congrégation
pour les causes des saints:
A étendu à toute l'Eglise le culte de la bienheureuse Angela da Foligno
(Italie, vers 1243 - 1309), de l'ordre séculier de St.François, et ordonné son
inscription au catalogue des saints.
A par ailleurs autorisé la promulgation du décret relatif au miracle
attribués à l'intercession de la servante de Dieu Maria Assunta Caterina
Marchetti, cofondatrice des Soeurs missionnaires de St.Charles (Italie -
Brésil, 1871 - 1948).
Ainsi que des décrets relatifs aux vertus héroïques:
du bienheureux Amato Ronconi
(Italie, vers 1226 - vers 1292), fondateur de l'hospice des pèlerins de
Saludecio (Italie, actuelle maison de repos Amato Ronconi).
du serviteur de Dieu Pio Alberto Del Corona (1837 - 1912) évêque italien
fondateur des Dominicas du St.Esprit.
de la servante de Dieu Marie-Elisabeth Turgeon (Canada, 1840 - 1881)
fondatrice des Soeurs de Notre Dame du Rosaire de St.Germain.
de la servante de Dieu Maria of Saint Francis (Mary Jane Wilson: 1840 -
1916), religieuse anglaise fondatrice des Franciscaines de Notre Dame des
Victoires.
de la servante de Dieu Maria Eleonora Giorgi (Angela Giorgi: 1882 -
1945), religieuse italienne de la Congrégation des Servantes de Notre Dame des
douleurs (à Florence).
Du serviteur de Dieu Attilio Luciano Giordano (1913 - 1972), laïc
italien, coopérateur de la Congrégation salésienne.
Promulgation des décrets
Cité
du Vatican, 16 avril 2014 (VIS). A la suite de l'audience accordée hier au
Cardinal Angelo Amato, SDB, Préfet de la Congrégation pour les causes des
saints, le Pape a ordonné la promulgation des décrets relatifs:
au MIRACLE attribuéau bienheureux Ludovico da Casoria (Arcangelo Palmentieri),
prêtre et religieux italien (1814 - 1885), fondateur des Franciscaines
Elisabethiennes.
au bienheureux Amato Ronconi, italien du
tiers ordre franciscain (vers 1226 - vers 1292), fondateur de l'actuelle maison
de repos Opera Pia Beato Amato Ronconi.
Aux VERTUS HEROIQUES du serviteur de Dieu Alain-Marie Guynot de Boismenu,
évêque et religieux français (1870 - 1953), Vicaire apostolique de Papouasie.
du serviteur de Dieu Wilhelm Janauschek, prêtre et religieux autrichien della
Congregazione del Santissimo Redentore (1859-1926).
Consistoire
pour des causes de canonisation
Cité du Vatican, 30 mai 2014 (VIS). Jeudi 12 juin se tiendra un
consistoire ordinaire public pour la canonisation:
Du bienheureux Giovanni Antonio Farina, évêque italien fondateur des
Soeurs de Ste.Dorothé.
Du bienheureux Kuriakose Elia Chavara, prêtre indien fondateur des
Carmélites de l'Immaculée.
Du bienheureux Ludovico da Casoria (Arcangelo Palmentieri), prêtre et religieux
italien, fondateur des Franciscaines Elisabethiennes.
Du bienheureux Nicola da Longobardi, minime italien.
De la bienheureuse Euphrasie du Sacré-Coeur (Rose Eluvathingal),
carmélite indienne.
Du bienheureux Amato Ronconi, laïc italien du tiers ordre franciscain,
fondateur de l'actuelle maison de repos Opera Pia Beato Amato Ronconi.
Le
Pape : « Au soir de notre vie, nous serons jugés sur l'amour du prochain »
2014-11-24
Radio Vatican
Le pape François a célébré ce dimanche matin sur la
place Saint-Pierre la messe de canonisation de six nouveaux saints, quatre
Italiens et deux Indiens. Les deux indiens sont un prêtre et une religieuse.
Kuriakose Elias Chavara della Sacra Famiglia qui vécut au 19ème siècle, carme
de rite syro-malabar, fondateur de deux Congrégations religieuses : les Carmes
de Marie-Immaculée et la Congrégation de la Mère du Carmel (Carmélites). C’est
à cette dernière congrégation qu’appartient la religieuse canonisée, qui
vécut pour sa part entre le 19 ème et le 20 ème siècle
Les deux saints indiens sont considérés
comme les acteurs centraux d'un éveil spirituel et social, qui a servi de base
à l'essor du catholicisme dans l'Etat du Kerala, au sud de l'Inde.
Le Pape François a canonisé également
quatre italiens : un évêque de Vicence considéré comme «l’évêque des pauvres» ,
un prêtre de l’Ordre des Frères Mineurs à Naples, un oblat calabrais de l'Ordre
des Minimes, et un laïc italien du tiers-ordre franciscain, ermite et pèlerin.
Durant l’homélie, le Pape François
a invité à fixer le regard sur Jésus, Roi de l’Univers, nous fêtons en
effet ce dimanche la solennité du Christ Roi. Et de rappeler comment Jésus a
réalisé son règne, par la proximité et la tendresse envers nous, comme un
berger prend soin de ses brebis. Il les compte, il les rassemble, il les
conduit dans les pâturages, il les fait reposer, il cherche la brebis égarée,
il soigne la brebis blessée ou malade. Toutes ces attitudes sont devenues
réalité en Jésus-Christ : il est devenu le gardien de nos âmes. Comme il
le fait régulièrement, le Pape s’est adressé aux pasteurs de l’Eglise, les
prêtres et les évêques pour leur rappeler qu’ils ne peuvent s’éloigner de ce
modèle, sinon à courir le risques de devenir des mercenaires. Le Pape
soulignant au passage que le peuple de Dieu possède à cet égard un flaire
infaillible pour reconnaître les bons des mauvais pasteurs. L’Évangile,
ajoutait le Pape, nous dit ce que le règne de Jésus attend de nous : il
nous rappelle que la proximité et la tendresse sont la règle de vie aussi pour
nous, et que c’est sur cela que nous serons jugés. « En vérité je vous
dis : tout ce que vous avez fait au plus petit d’entre les miens c’est à
moi que vous l’avez fait » Le salut, poursuivait le Pape, commence dans
l’imitation des œuvres de miséricorde à travers lesquelles Jésus à réaliser le
Règne. Celui qui les accomplit prouve qu’il a accueilli la royauté de Jésus,
parce qu’il a fait de la place dans son cœur pour la charité de Dieu. Au soir
de notre vie, nous serons jugés sur l’amour, sur la proximité et sur la
tendresse envers les frères. C’est cela qui permettra ou non notre entrée dans
le règne de Dieu. Jésus, par sa victoire, nous a ouvert le règne, mais c’est à chacun
d’entre nous d’y entrer, dès cette vie, en étant proches de notre frère qui
demande de manger, d’être vêtu, accueilli, aidé. Et si vraiment nous pourrons
aimer ce frère ou cette sœur, nous serons poussés à partager avec lui ou avec
elle ce que nous avons de plus précieux, Jésus lui-même et son Évangile !
Aujourd’hui l’Eglise nous présente comme
modèles de nouveaux Saints qui en servant leur frères, ont servi, chacun dans
son environnement, le règne de Dieu et en sont devenus les héritiers. Chacun
d’eux a répondu avec une créativité extraordinaire au commandement de l’amour
de Dieu et du prochain. Ils se sont consacrés sans compter au service des plus
humbles, en aidant ceux qui étaient dans le besoin, les malades, les personnes
âgées, les pèlerins. Mais leur amour des plus petits et des plus pauvres était
le reflet et la mesure de leur amour inconditionnel de Dieu. Avec le rite de la
canonisation, encore une fois nous avons confessé le mystère du règne de Dieu
et honoré le Christ Roi. Que ces nouveaux Saints, par leur exemple et leur
intercession, fassent croître en nous la joie de marcher sur le chemin de
l’Évangile. Ne nous laissons pas distraire par d’autres intérêts terrestres et
passagers.
Lors de l’angélus à midi, le Pape a
souhaité que ces 6 nouveaux saints puissent inspirer nos vies. Et que
notamment par l’intercession des deux nouveaux saints indiens, provenant du
Kerala, le Seigneur concède un nouvel élan missionnaire à l’Eglise qui est en
Inde, afin que les chrétiens indiens aillent de l’avant sur le chemin de la
solidarité et de la cohabitation fraternelle.
La Cappella di Sant’Amato Ronconi da Saludecio
Châsse de saint Aimé dans l'église San Bagio de Saludecio.
Blessed Amatus Ronconi, OSB
(AC)
Born in Rimini, Italy; died 1292. Amatus made four pilgrimages to Santiago de
Compostella before becoming a lay-brother at San Giuliano Abbey near Rimini
(Benedictines).
Also known as
Profile
Born
Blessed Amatus Ronconi
(Beato Amato Ronconi)
Confessor, Third Order
Blessed
Amatus was a thirteenth-century Tertiary who rose to great heights of sanctity
by serving God as a hermit, as a pilgrim and as a nurse. Born at Sldezzo, near
Rimini, about 1238, he lost his parents while still very young, and was brought
up by a relative. He was then urged to get married, but he felt that God called
him to a life of prayer and penance. After joining the Third Order of St
Francis, he fled to a solitary place and began to live as a hermit. By many he
was considered a fool, but God showed how much He was pleased with the virtuous
life of Amatus by marvelous signs. A mysterious light was seen shining over the
hut which served as his shelter, and heavenly songs were heard to issue from
it.
Amatus
left his hermitage at times to make pilgrimages on foot to Santiago de
Compostela in Spain and other famous shrines, or to care for the poor and the
sick. He founded the Hospital of St Mary of Mount Orciale, near Rimini, and
there he spent the last years of his life as a nurse.
Whereas
saints and blessed like Blessed Amatus Ronconi eagerly desired death and
rejoiced when their hour came, many people are in terrible fear of death. Why
is that? In some cases it is because such people have sought all their
happiness in this world, eager to taste all its pleasures without a thought of
the will of God. They feel that their comedy is about to end, to be followed by
a long tragedy. The fear that harries them is striking evidence that everything
does not end with death.
“O Death, how bitter is the remembrance of Thee to the man who has peace in his
possessions!” Also mere attachment to material things without their having
enjoyed them may at times fill people with fear at the thought of being
separated from them by death. True Christian are mindful of those other
treasures which we cannot lose in death and which constitute real comfort in
that hour.
In 1304
Blessed Amatus Ronconi died at the age of sixty-six; and ever since then he has
been venerated as a saint. So many miracles were attributed to his intercession
that Pope Pius VI approved his cult as Blessed; and his feast is celebrated at
Rimini on May fifteenth. However, his name has not been placed in the
Franciscan calendar.
*from
The Franciscan Book of Saints, Fr. Marion Habig, OFM
Sant' Amato Ronconi Terziario
francescano
Saludecio (Rimini), sec. XIII - † 1300 ca.
Amato
Ronconi nacque a Saludecio da una ricca famiglia verso il 1225. Rimasto presto
orfano, trascorse la sua giovinezza con la famiglia del fratello Giacomo.
Deciso a vivere secondo il Vangelo si dedicò in un primo tempo all'accoglienza
dei poveri e dei pellegrini costruendo per loro un ospizio sul Monte Orciale.
Donate poi tutte le sue sostanze ai poveri si ritirò ad una vita di
rigorosissima penitenza. Compì ben quattro pellegrinaggi alla tomba
dell'apostolo Giacomo a Compostella. Morì nel 1292 all'età di sessantasei anni.
Papa Pio VI ne confermò il culto nel 1776. Il 9 ottobre 2013 Papa Francesco ha
riconosciuto le virtù eroiche del Beato Amato e lo ha infine canonizzato il 23
novembre 2014.
Martirologio
Romano: A Saludecio, oggi in Romagna, beato Amato Ronconi, insigne per lo
spirito di ospitalità e l’assistenza ai pellegrini.
Nel
secolo che vide sorgere ed affermare, il nuovo astro della spiritualità
cristiana, s. Francesco d’Assisi e tutto il vasto movimento di rinnovamento
nella povertà, che da lui prese il nome di Francescanesimo; nell’Italia
Centrale prima e man mano nelle altre regioni, sorsero altre figure esemplari
di carità, che nella sua scia, donarono la loro giovinezza ed i loro beni per
il nuovo ideale, che scosse dalle radici la Chiesa del XIII secolo.
E una di queste figure fu il beato Amato Ronconi, il quale nacque da una ricca
famiglia di Saludecio (nel Medioevo S. Lauditius) nella diocesi di Rimini e
oggi nella nuova omonima provincia; si ignora la data della nascita, come del
resto quello della morte.
Rimasto orfano di entrambi i genitori, fu allevato dal fratello maggiore
Girolamo, ma arrivato alla gioventù, subentrò per lui l’odio della cognata,
perché aveva rifiutato un matrimonio che la parente gli aveva predisposto.
Allora decise di abbandonare la famiglia e giunto presso il Monte Orciale, si
mise a costruire un ospizio, dedicato alla Natività di Maria Vergine, per dare
un letto ai poveri ed ai pellegrini; per sostenere questa lodevole opera e le
necessità economiche annesse, Amato donò di nascosto il ricavato delle sue
terre e perfino il guadagno, che riceveva con il suo lavoro di garzone presso
altri agricoltori.
La sua fu una vita di penitente, ogni giorno si flagellava e si nutriva di
pochi legumi; ben presto venne considerato un pazzo dai suoi concittadini, ma
particolarmente dalla cognata, più che mai infuriata, perché vedeva sciupare la
proprietà, che poteva essere sua e del marito; quindi non esitò ad accusarlo di
incesto alle Autorità.
Secondo la ‘Vita’ scritta nel 1518, dall’umanista Sebastiano Serico, il quale
in mancanza di documentazioni, poté riportare soltanto le tradizioni orali,
tramandate nella sua famiglia, il Signore dimostrò l’innocenza e la santità di
Amato Ronconi, con vari miracoli.
Altri particolari sulla sua vita si apprendono dal suo testamento, pubblicato
nel volume “Rimini nel secolo XIII”, edito nel 1862, dove si legge che:
“l’onesto e religioso uomo, fratello Amato del Terz’Ordine del beato Francesco,
proprietario e fondatore dell’Ospedale di S. Maria di Monte Orciale, presso il
castello di Saludecio, fa solenne cessione di quell’ospedale e di tutte le sue
proprietà ai Benedettini di S. Giuliano e di S. Gregorio in Conca di Rimini,
chiedendo nel contempo, di venire sepolto nella cappella dello stesso
ospedale”.
Il testamento porta la data del 10 gennaio 1292 ed è l’unico documento che
attesta in quale secolo sia vissuto Amato Ronconi. Qualche anno dopo (1300
ca.), era già morto quindi negli ultimi anni del secolo XIII, ed era già
venerato con il titolo di beato, perché in un documento datato 26 maggio 1304,
il legato pontificio cardinale Francesco di S. Eusebio, confermava quella
donazione, scrivendo al monaco Salvo “priore dell’ospedale del beato Amato” e
concedeva un’indulgenza a chi visitasse il sepolcro del beato.
La cappella dell’ospedale, dove secondo il suo desiderio, riposava il suo
corpo, fu danneggiata da un incendio scoppiato nel maggio 1330; allora le
reliquie vennero traslate nella Pieve di S. Biagio, i cui massari del Castello,
vennero autorizzati dall’abate Pietro, a custodirle nella loro Pieve a titolo
di deposito.
Il suo culto fu confermato da papa Pio VI con il titolo di beato, il 17 aprile
1776; a Saludecio vi è un santuario dedicato alla sua memoria; la sua festa
religiosa è riportata nella recente edizione del ‘Martyrologium Romanum’ all’8
maggio.
Autore: Antonio
Borrelli
Den hellige Amatus Ronconi (~1225-1292)
Minnedag: 8.
mai
Den hellige Amatus Ronconi (it: Amato) ble
sannsynligvis født rundt 1226 i Saludécio (i middelalderen S. Lauditius) mellom
Rimini og Pésaro i regionen Emilia-Romagna i Nord-Italia. Han kom fra en rik
familie og var andre sønn av Felice Ronconi og Santa Marchini, vanligvis kjent
som Santuccia. Men han mistet tidlig sine foreldre, og han tilbrakte barndommen
i familien til sin eldre bror Giacomo. Som yngre sønn av en grunneier hadde han
ingen formue, så han arbeidet som bonde og som gårdsdreng i likhet med alle
andre i samme situasjon.
Den unge Amatus bestemte seg for å leve i henhold til
evangeliet i en ekte fransiskansk spiritualitet som han hadde lært i
fransiskanerklosteret Formosino, et lite kloster på Monte Formosino, mellom
borgene Montegridolfo og Mondaino, grunnlagt av den hellige Frans av Assisi selv
for sine brødre. Han ble medlem av den fransiskanske tredjeordenen, som
opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, men fikk senere navnet
fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo
Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære
fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er
approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.
Frans av Assisi var alltid inspirasjonen til Amatus’
liv i bot og veldedighet, og i likhet med Frans valgte Amatus å være på reise.
Han foretok en valfart til Rimini for å ære relikviene av den hellige
biskop Gaudentius (it:
Gaudenzio) og til Monte Titano for å besøke grotten til den hellige
diakonen Marinus (it:
Marino). Han gikk også fire ganger til den berømte helligdommen for den hellige
apostelen Jakob (sp:
Santiago) i Compostela i Spania, for å ære apostelens legeme.
I løpet av disse vandringene utførte han mirakler
ifølge biografen Domenico Franzoni, som forteller om en død person som ble
brakt tilbake til livet i byen Compostela. Drakten som Amatus hadde på seg, var
felles for alle pilegrimer: en tunika med et skinnbelte rundt midjen og en
kappe som dekket skuldrene, og på føttene solide sko eller enkle sandaler for å
beskytte fotsålene. Han bar også en skulderveske hvor han hadde nødvendige
personlige eiendeler og brødet han hadde mottatt som almisser. Rundt halsen bar
han et skjell som bare pilegrimer på vei hjem fra Santiago hadde det
privilegium å bære som et vitnesbyrd om hans reiser. Emblemet for helligdommen
i Santiago ga stor respekt til den som bar det.
I likhet med den hellige Benedikt av Nursia hadde
Amatus Ronconi valgt å være bonde, og han delte sitt liv i mellom reisene og
livet på markene. Han bodde sammen med sin søster Clara i et hus på Monte
Orciaro som hans eldre bror Girolamo hadde gitt ham som en del av farsarven.
Det lå langs veien fra Rimini til Roma via Urbino, og der viet Amatus seg til å
ta seg av fattige og pilegrimer. For dem bygde han et lite hospits på Monte
Orciano, viet til Jomfru Marias fødsel.
Det eksisterer fortsatt og kalles nå «Den salige Amatus Ronconi
hvilehjem» (Casa di Riposo Pia Beato Amato Ronconi). Pilegrimene strømmet
ustanselig til for å finne gjestfrihet, mat og en seng å sove i.
Amatus’ slektning Lansberga foreslo for hans søster
Agnes et ekteskap mellom seg og Amatus, og da han avslo fordi han ville leve
permanent i kyskhet, spredte hun bakvaskende rykter om at Amatus avslo ekteskap
fordi han var involvert i et incestuøst forhold til sin søster Clara. Det sies
at Amatus som et resultat av denne bakvaskende anklagen, begynte å piske den
nakne ryggen med vinduene lukket. Et vitne skal ha sett hans klær opphengt,
ikke festet til en spiker i veggen som vanlig, men på en solstråle som kom
gjennom sprekkene i et vindu.
Amatus tok imot pilegrimer og ga dem mat, og når
forsyningene tok slutt, skaffet han nye på mirakuløst vis. Blant miraklene som
er overlevert i den folkelige tradisjonen, er det mest kjente det berømte
turnips-mirakelet. En dag hadde han ikke mer turnips å tilby de mange
pilegrimene. Det var sådd nye turnips i hagen den morgenen, og da søsteren
Clara fortalte sin bror om den totale mangelen på mat, sa han at hun skulle gå
til hagen og plukke det som Herren hadde gleden av å gi dem. Clara gikk ut og
kom tilbake med et lass av turnips, usedvanlig store, høstet der de var blitt
sådd om morgenen.
Amatus Ronconi ble ikke bare fulgt av folket, men han
ble også oppsøkt av adelen, ikke bare på grunn av de miraklene han utførte, men
også for å få råd eller for å bønnfalle om hans forbønn. Han foretok sine lange
pilegrimsreiser for å oppleve vanskelighetene ved virkelig fattigdom, men også
for å dempe den voksende bølgen av entusiasme som omga ham.
Under hans femte pilegrimsreise til Compostela ba en
engel ham om å gå hjem fordi hans liv snart ville ta slutt. Amatus returnerte
umiddelbart til Italia, og i det berømte benediktinerklosteret (Ordo
Sancti Benedicti – OSB) San Giuliano i Rimini fikk munken Don Salvo
kunnskap om denne åpenbaringen, og han ba om at hospitset på Montr Orciano
alltid måtte forbli et sentrum for nestekjærlighet. Den 10. januar 1292
testamenterte bror Amatus OFS hele sitt innbo og sitt hjem til
benediktinermunkene, inkludert hospitset og kapellet som han hadde bygd til ære
for Jomfru Marias fødsel. Han etterlot seg også en skriftlig beskjed om at hans
legeme skulle begraves i kapellet i dette hospitset.
Amatus Ronconi døde i en svært fattigslig seng i sin
celle den 8. mai 1292, 66 år gammel. Ifølge overleveringene fra den eldste
tradisjonen ble hans legeme i lang tid etter hans død vist frem for de troende
som kom for å ære det. Det gikk mange dager, men i stedet for en stank av
forråtnelse avga legemet en duft av paradis, mens det forble rosa og vakkert.
Mange gjenvant helsen ved å berøre hans legeme. Etter rekviemmessen ble hans
legeme etter eget ønske gravlagt i hospitsets kapell på Monte Orciaro. Helt fra
hans død begynte folk å kalle ham salig. I et dokument datert 26. mai 1304
bekrefter den pavelig legaten, kardinal Frans av Sant’Eusebio, donasjonen i
testamentet som ble skrevet til munken Salvo, «prior for hospitalet til den
salige Amatus», og han innvilget avlat til dem som ville besøke den saliges
grav.
Hospitsets kapell ble ødelagt av en brann i mai 1330,
og da ble hans legeme lagt på en vogn som ble trukket av okser til sognekirken
i Saludécio. Det var under denne hastige translasjonen at det berømte
alm-mirakelet fant sted. Etter gravleggingen ville oksene som fraktet den
salige Amatus’ legeme, ikke fortsette, så den utslitte okseføreren plantet sin
stav i bakken ved utgangen fra kirken, og deretter kunne ingen fjerne den. Dette
ga opphav til en alm, og foran dette miraklet applauderte alle. Fra da av og
til denne dag har treet blitt kalt «den salige Amatus’ alm». Dette almetreet
ble omgitt av en mur midt på plassen der han hadde sine røtter, og deretter ble
det plassert i det første huset på venstre side av hovedgaten som førte til
torget.
Den salige Amatus Ronconis viktigste biografer var
Sebastiano Serico, Francesco Modesti og Giuseppe Sabini, men historien om
Amatus er hovedsakelig overlevert i den folkelige tradisjonen. Fra 1200-tallet
og frem til i dag forteller folk i Saludécio om de utallige miraklene som
Amatus utrettelig bevirket for de fromme som påkalte ham. Siden september 1804
har den nye kirken omgitt Amatus’ legeme i sitt kapell. Den ble bygd i løpet av
årene under Napoleons okkupasjon av sognepresten Don Antonio Fronzoni etter
tegninger av arkitekt Achilli Cesena. Dit strømmer det til pilegrimer uten
avbrudd som kommer for å bønnfalle eller å takke sin helgen.
Den 3. mai 1930 ble hans legeme funnet fortsatt friskt
og helt bevart i anledning den høytidelige identifikasjonen av hans relikvier.
De ble stedt til hvile i et glasskrin, et praktfullt verk av kunstnere fra
Faenza. Mirakuløst nok forble glasskrinet helt uskadd etter de allierte bombene
som i august 1944 ble sluppet over Saludécio og la sognekirken helt i ruiner.
Blant ruinene fant de troende i september skrinet til den salige Amatus uten
sprekker i det glasset som beskytter legemet.
Den første skrinet av jern, fattigslig og strengt,
står ved siden av som et vitne om alle bønner og tårer og mirakler i tidligere
århundrer. De to lampene som alltid står foran det vakre glasskrinet, ble laget
ved å smelte sammen alle de små votivgaverne av sølv, som alle var et svar på en
bestemt nåde. Salen ved siden av kapellet er dekket med plater eller malte
lerreter med ordene «for mottatte tjenester». De representerer alle dem som har
bedt til den salige Amatus. På veggene er hengt opp våpen, bandasjer og krykker
som vitner om mennesker som var blitt helbredet for alvorlig skade eller
sykdom.
Omsorgen for Amatus’ legeme ble betrodd til Compagnia
del Beato Amato, som ikke favorisere en spredning av kulten, som forble
hovedsakelig lokal, med en viss spredning til regionen Marche. Amatus ble
saligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 17. april 1776 av pave Pius VI
(1775-99) etter avslutningen av en vanlig helligkåringsprosess fremmet av byen
Saludécio i 1774.
I 1997 fremmet sognet San Biagio i Saludécio og La
Pia Unione del Beato Amato (som fra 1919 har erstattet brorskapet av samme
navn) prosessen for helligkåring av Amatus. Bispedømmets undersøkelse ble
gjennomført i mai 1999 og deretter oversendt til Helligkåringskongregasjonen i
Roma. Den 9. oktober 2013 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans, og
den 16. april 2014 ble et nytt mirakel på hans forbønn godkjent. Det skjedde i
Modena i 1949 og den kanoniske undersøkelsen av det ble avsluttet i 1994.
Den 23. november 2014 ble Amatus helligkåret sammen
med fem andre av pave Frans i Roma. Hans minnedag i den nyeste utgaven av
Martyrologium Romanum er dødsdagen 8. mai.
Kilder:
Benedictines, Index99, KIR, Patron Saints SQPN, santiebeati.it,
newsaints.faithweb.com, visitaresaludecio.com - Kompilasjon og
oversettelse: p.
Per Einar Odden
Opprettet: 17. juni 2006
SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/aronconi
