Bienheureux Guillaume
Apor
Évêque et martyr (+ 1945)
ou Vilmos.
Ce prêtre hongrois fut d'abord le "curé des pauvres". Nommé évêque de Gyor en 1945, Vilmos ou Guillaume prit pour devise: "La croix fortifie le faible et rend doux le fort." Durant la guerre, il s'opposa aux lois racistes, défendit les juifs et hébergea clandestinement des réfugiés dans son évêché. Le Vendredi Saint 1945, des soldats russes voulurent enlever une centaine de femmes pour "s'amuser" avec elles. Il s'y opposa et un officier lui tira un coup de révolver dans l'estomac. Épouvantés, les soldats s'enfuirent et Guillaume rendit grâce à Dieu qu'aucune femme n'ait été enlevée. Il mourut le lundi de Pâques. Il fut béatifié par Jean-Paul II à Rome le 9 novembre 1997.
À Györ en Hongrie, l'an 1945, le bienheureux Guillaume Apor, évêque et martyr.
Au cours de la seconde guerre mondiale, il ouvrit sa maison à environ trois
cents réfugiés, et le soir du vendredi de la Passion du Seigneur, en prenant la
défense de quelques jeunes filles contre les menées des soldats, il fut frappé
de coups de fusil, et rendit l'âme trois jours après.
Martyrologe romain
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/6399/Bienheureux-Guillaume-Apor.html
Also
known as
Vilhelm Apor
Gulielmus Apor
William Apor
Profile
Born to the Hungarian nobility. Ordained on 24 August 1915.
Chosen bishop of
Gyõr, Hungary on 21 January 1941 by Pope Pius XII. Conventual chaplain ad
honorem of the Sovereign Military Order of Malta. Known for his hard
work, his efforts for social justice, his support of the poor,
his protection of the weak. Provided emergency supplies to Jews being deported
through his town. Sheltered those made homeless by air raids. Hid and
protected women from
brutalities of Russian soldiers who
were closing in on Germany at
the end of World War II. Shot on a Good Friday by a drunken Red Army officer
who was chasing women who
had fled to bishop Vilmos
for protection; he died three
days later.
Born
29 February 1892 at
Segesvár, Transylvania, Hungary
shot on 2 April 1945 at
Gyõr, Hungary
7 July 1997 by Pope John
Paul II (decree of martyrdom
9 November 1997 by Pope John
Paul II at Saint Peter’s basilica, Vatican City
Additional
Information
other
sites in english
images
webové
stránky v ceštine
webseiten
auf deutsch
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites
en français
fonti
in italiano
Martirologio Romano, 2005 edition
nettsteder
i norsk
strony
w jezyku polskim
sites
em português
Readings
The Cross strengthens the
weak, it curbs the powerful. – episcopal motto of Blessed Vilmos
The intimate sharing in
the mystery of Christ, the new and perfect Temple in whom full communion
between God and man is realized (cf. John 2:21), shines forth in the pastoral
service of Blessed Vilmos Apor, whose life was crowned with martyrdom. He was
the “parish priest of the poor”, a ministry which he continued as a Bishop
during the dark years of the Second World War, working as a generous benefactor
of the needy and the defender of the persecuted. He was not afraid to raise his
voice to censure, on the basis of Gospel principles, the injustices and abuses
of power towards minorities, especially towards the Jewish community. In the
image of the Good Shepherd who lays down his life for his sheep (cf. John
10:11), the new blessed lived his fidelity to the paschal mystery, ultimately
making the supreme sacrifice of his own life. His murder occurred precisely on
Good Friday: he was shot to death while defending his flock. Through his
martyrdom he thus experienced his own Passover, passing from the heroic witness
of love for Christ and of solidarity with his brothers and sisters to the crown
of glory promised to faithful servants. The heroic witness of Bishop Vilmos
Apor honours the history of the noble Hungarian nation and is held up today for
the admiration of the whole Church. May it encourage believers to follow Christ
in their lives without hesitation. This is the holiness to which all the
baptized are called! – from the beatification homily
by Pope John
Paul II, 9 November 1997
MLA
Citation
“Blessed Vilmos
Apor“. CatholicSaints.Info. 15 May 2020. Web. 2 April 2022.
<https://catholicsaints.info/blessed-vilmos-apor/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-vilmos-apor/
Commemorative
plaque to Msgr. Vilmos Apor (1892-1945) Hungarian beatified
Bishop, affixed to the wall of the Catholic church where he was pastor between
1918 and 1941. The author of the bronze relief is Mrs. Ildikó Bakos (1989). (Square
Harruckern, Gyula, Hungary)
Plaque
commémorative à Mgr. Vilmos Apor (1892-1945) évêque béatifié
hongrois, apposée sur le mur de l'église catholique où il fut curé entre 1918
et 1941. L’auteur du relief en bronze est Mme Ildikó Bakos (1989). (Place
Harruckern, Gyula, Hongrie)
Apor
Vilmos (1892-1945) boldoggá avatott magyar püspök emléktáblája annak a
római katolikus templomnak a falán, ahol 1918 és 1941 között szolgált. A bronz
dombormű Bakos Ildikó szobrászművész alkotása (1989). (Gyula, Harruckern tér)
HOMILY OF POPE JOHN PAUL
II
Sunday, 9 November 1997
1. "Destroy
this temple, and in three days I will raise it up" (Jn 2:19).
Christ’s words,
proclaimed a few moments ago in the Gospel, bring us to the very heart of the
paschal mystery. Having entered the temple in Jerusalem, Christ shows his
indignation that his Father’s house has been turned into a huge market. In
response to this reaction the Jews protest: "What sign have you to show us
for doing this?" (Jn 2:18). Jesus answers them by indicating one very
great sign, a definitive sign: "Destroy this temple, and in three days I
will raise it up".
He is not speaking, of
course, of the temple in Jerusalem, but of his own body. After being given up
to death, on the third day he will reveal the power of the Resurrection. The
Evangelist adds: "When therefore he was raised from the dead, his
disciples remembered that he had said this; and they believed the Scripture and
the word which Jesus had spoken" (Jn 2:22).
2. On this Sunday the
Church in Rome and all Christian people celebrate the feast of the dedication
of the Lateran Basilica, considered by very ancient tradition to be the mother
of all churches. The liturgy speaks to us of the temple: the temple which is
first of all Christ’s body, but which through Christ is also every individual.
The Apostle Paul asks: "Do you not know that you are God’s temple and that
God's Spirit dwells in you?" (1 Cor 3:16). This temple is built on the
foundation laid by God himself. "No other foundation can anyone lay than
that which is laid, which is Christ Jesus" (1 Cor 3:11). He is the
cornerstone of the divine building.
On Christ, the Church’s
firm foundation, the three servants of God whom I have the joy today of raising
to the glory of the altars built the temple of their lives: Vilmos
Apor, Bishop and martyr, John Baptist Scalabrini, Bishop and
founder of the Missionaries and Missionary Sisters of St Charles, and María
Vicenta of St Dorothy Chávez Orozco, foundress of the Institute of the
Servants of the Holy Trinity and the Poor.
3. The intimate sharing
in the mystery of Christ, the new and perfect Temple in whom full communion
between God and man is realized (cf. Jn 2:21), shines forth in the pastoral
service of Bl. Vilmos Apor, whose life was crowned with martyrdom. He
was the "parish priest of the poor", a ministry which he continued as
a Bishop during the dark years of the Second World War, working as a generous
benefactor of the needy and the defender of the persecuted. He was not afraid
to raise his voice to censure, on the basis of Gospel principles, the
injustices and abuses of power towards minorities, especially towards the
Jewish community.
In the image of the Good
Shepherd who lays down his life for his sheep (cf. Jn 10:11), the new
blessed lived his fidelity to the paschal mystery, ultimately making
the supreme sacrifice of his own life. His murder occurred precisely on Good
Friday: he was shot to death while defending his flock. Through his martyrdom
he thus experienced his own Passover, passing from the heroic witness
of love for Christ and of solidarity with his brothers and sisters to the crown
of glory promised to faithful servants. The heroic witness of Bishop Vilmos
Apor honours the history of the noble Hungarian nation and is held up today for
the admiration of the whole Church. May it encourage believers to follow Christ
in their lives without hesitation. This is the holiness to which all the
baptized are called!
4. "God’s
temple is holy, and that temple you are" (1 Cor 3:17). The universal
call to holiness was constantly felt and personally lived by John Baptist
Scalabrini. He loved to say over and over: "Would that I could
sanctify myself and all the souls entrusted to me!". Striving for holiness
and proposing it to everyone he met was always his first concern.
Deeply in love with God
and extraordinarily devoted to the Eucharist, he knew how to translate the
contemplation of God and his mystery into intense apostolic and
missionary activity, making himself all things to all men in order to
proclaim the Gospel. This ardent passion of his for the kingdom of God made him
zealous in catechesis, pastoral activities and charitable work, especially for
those most in need. Pope Pius IX called him the "Apostle of the
Catechism" because of his efforts to promote the systematic teaching
of the Church’s doctrine to children and adults in every parish. Out of his
love for the poor, particularly for emigrants, he became the apostle of
his many compatriots compelled to leave their country, often under
difficult conditions and in concrete danger of losing their faith: for them he
was a father and sure guide. We can say that Bl. John Baptist Scalabrini intensely
lived the paschal mystery, not through martyrdom, but by serving the poor
and crucified Christ in the many needy and suffering people whom he loved
with the heart of a true Shepherd in solidarity with his flock.
5. A precious temple of
the Holy Trinity was the strong and humble soul of the new Mexican
blessed, María Vicenta of St Dorothy Chávez Orozco. Impelled by the
love of Christ always living and present in his Church, she dedicated herself
to his service in the person of the "pobrecitos enfermos", as she
called them with maternal affection. Countless difficulties and setbacks forged
her energetic character, since God wanted her to be simple, gentle and obedient
in order to make her the cornerstone of the Institute of the Servants of the Holy
Trinity and the Poor, established by the new blessed in the city of Guadalajara
for the care of the sick and the elderly.
A wise and prudent
virgin, she built her work on the foundation of the suffering Christ, caring
with the balm of charity and the medicine of comfort for the wounded bodies and
afflicted souls of Christ’s favourite ones: the destitute, the poor and the
needy.
Her shining example,
interwoven with prayer, service to neighbour and apostolic work, is continued
today in the witness of her daughters and the many good-hearted people who
bravely work to bring the Good News of the Gospel to hospitals and clinics.
6. The first reading,
taken from the Book of the Prophet Ezekiel, speaks of the symbol of water. For
us, water is associated with the sacrament of Baptism and signifies the rebirth
to new life in Christ. Today, as we proclaim Vilmos Apor, John Baptist
Scalabrini and María Vicenta of St Dorothy Chávez Orozco blessed, we wish to
thank God for the grace of their Baptism and for all that he accomplished in
their lives: "... unless one is born of water and the Spirit, he cannot
enter the kingdom of God" (Jn 3:5).
See, these blesseds,
reborn by the Holy Spirit, have entered the kingdom of God, and today the
Church proclaims it and solemnly confirms it. Built on the foundation which is
Christ, the Christian community rejoices over the exaltation of these her
children and raises a song of thanksgiving to heaven for the good fruits
produced by their total fidelity to God’s will.
Supported by their witness and their intercession, together with the Virgin Mary, Queen of Apostles and Martyrs, she looks to the future with confidence and enthusiastically prepares to cross the threshold of the new millennium, proclaiming that Christ is the one Redeemer of humanity: yesterday, today and forever. Amen!
© Copyright 1997 -
Libreria Editrice Vaticana
SOURCE : https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/en/homilies/1997/documents/hf_jp-ii_hom_19971109.html
Vince
Bocskai: Statue of Vilmos Apor. 1998. Harruckern tér, Gyula, Hungary
Bocskai
Vince: Apor Vilmos szobra. 1998. Gyula, Harruckern tér.
Beato Guglielmo
Apor Vescovo e martire
Segesvár, Romania, 29
febbraio 1892 – Györ, Ungheria, 2 aprile 1945
Figlio di nobili ungheresi, nacque a Segesvár, diocesi di Alba Julia (odierna Romania), il 29 febbraio 1892. Dal 1906 fu alunno del liceo nel collegio di Kalocsa. Nel 1909 entrò nel seminario di Györ. Il vescovo Széchényi lo inviò all'Università dei Gesuiti di Innsbruck, dove conseguì la laurea in teologia. Venne ordinato sacerdote il 24 agosto 1915. Durante la prima guerra mondiale fu cappellano militare su un treno ospedale della Croce Rossa. A 26 anni divenne il più giovane parroco d'Ungheria, a Gyula. Nella travagliata situazione sociale e politica fu un punto sicuro di riferimento per i suoi parrocchiani. Il 21 gennaio 1941 papa Pio XII lo nominò vescovo di Györ, diocesi fondata da santo Stefano. Durante la seconda geurra mondiale il vescovo difese gli ebrei alzando la voce anche contro gli stessi politici al potere. Nel 1945 i russi, nella Settimana Santa, attaccarono Györ; colpito a morte da alcuni soldati il Venerdì santo per difendere alcune ragazze rifugiatesi nell'episcopio morì il lunedì di Pasqua seguente. (Avvenire)
Martirologio Romano: A
Györ in Ungheria, beato Guglielmo Apor, vescovo e martire, che, durante la
guerra, aprì la sua casa a circa trecento profughi e, percosso la sera del
Venerdì Santo per aver difeso alcune ragazze dalle mani dei soldati, tre giorni
dopo spirò.
Figlio di nobili ungheresi, nacque a Segesvár, diocesi di Alba Julia (odierna Romania), il 29 febbraio 1892, penultimo di nove figli, dei quali quattro morirono in tenera età.
La famiglia si era appena trasferita a Vienna, quando anche il padre barone Gábor, morì a soli 47 anni, nel 1898. La madre contessa Fidelia, si interessò da sola dell’educazione dei figli e secondo le consuetudini familiari, terminate le scuole elementari, Vilmos (Guglielmo) fu affidato ai Gesuiti nel collegio di Kalksburg in Austria; dal 1900 frequentò il ginnasio, mentre dal 1906 fu alunno del liceo nel collegio di Kalocsa in Ungheria. In quegli anni maturò in lui la vocazione sacerdotale; ottenuta la maturità, nel 1909 entrò nel seminario di Györ, il cui rettore era un suo parente.
Il vescovo Széchényi lo inviò all’Università dei Gesuiti di Innsbruck, dove conseguì la laurea in teologia. A Nagyvárad dove il suo vescovo l’aveva condotto con sé da Györ, venne ordinato sacerdote il 24 agosto 1915; diventò viceparroco a Gyula e in seguito, durante la guerra, fu cappellano militare su un treno ospedale della Croce Rossa.
Per un anno, dal 1917 al 1918 fu nominato dal vescovo, docente di teologia dogmatica e prefetto degli studi nel seminario di Nagyvárad. A 26 anni divenne il più giovane parroco d’Ungheria, a Gyula, dove espletò il suo mandato con zelo e comprensione per tutti; il periodo non era dei più felici per l’Ungheria, con il trattato di Trianon, lo Stato era stato smembrato comportando disorientamento, povertà e caos morale.
La rivoluzione comunista e l’invasione militare rumena, avevano sconvolto la tranquillità anche della città di Gyula; il giovane parroco diventò un punto di riferimento, dimostrando forza d’animo e decisione; fece ripristinare l’abolito insegnamento della religione nelle scuole; si recò di persona alla corte di Bucarest per ottenere la liberazione di alcuni concittadini presi in ostaggio dai soldati rumeni.
Nel 1938 l’Ungheria venne a trovarsi confinante col Terzo Reich, dopo l’annessione dell’Austria alla Germania, con conseguente influsso del nazionalsocialismo. Il parroco Vilmos Apor, insieme ad altri confratelli, si distinse nel segnalare questo pericolo per la nazione ungherese e per la cristianità.
Il 21 gennaio 1941 papa Pio XII lo nominò vescovo di Györ, diocesi fondata da s. Stefano. Nello stesso 1941 anche l’Ungheria entrò in guerra a fianco della Germania e il nuovo vescovo dovette conformare il suo clero alla nuova dolorosa situazione e quando nel 1944 la Germania occupò l’Ungheria, vennero promulgate anche le leggi razziali.
Il vescovo prese posizione in difesa delle vittime dell’ingiustizia, difese gli ebrei alzando la voce anche contro gli stessi politici al potere, emanò scritti e diverse prediche, condannando le azioni disumane, mettendo a rischio anche la propria sicurezza.
Si oppose alla costruzione di un ghetto a Györ e quando iniziarono le deportazioni di massa, creò gruppi di soccorso, lungo il percorso dei convogli che attraversavano la sua diocesi. La città di Györ, posta in posizione strategica, importante nodo ferroviario e centro di produzione bellica, era sempre più spesso bombardata dall’Armata Rossa; il fronte si avvicinò sempre più alla città e il vescovo pur turbato, non volle abbandonare il vescovado; ricevé le notizie che i soldati russi “liberatori” stupravano le donne e uccidevano chi si opponeva a loro e il 29 novembre 1944 esortò quanti erano intenzionati a suicidarsi a conservare la loro vita e affrontare la prova con coraggio.
Ci fu a più riprese la conquista della città da parte dei russi, poi ripresa dai tedeschi e ancora dopo una vasta offensiva dai russi, che iniziarono i combattimenti nella Settimana Santa; la sera del mercoledì santo 28 marzo 1945, i primi soldati comparvero nel palazzo vescovile, dove erano rifugiate molte ragazze impaurite.
Il vescovo si pose sulla porta delle cantine a sbarrare il passo ai soldati, dicendo che erano sotto la sua protezione; lì restò notte e giorno, il giovedì santo celebrò la sua ultima Messa in cantina. Il venerdì santo poté leggere solo la “Passione di Cristo”, verso le 18,30 si presentarono dei soldati con un maggiore, che a voce alta intimò alle ragazze di uscire per ‘pelare le patate’, il vescovo si oppose, dicendo di prendere gli uomini e le donne anziane volontarie, per quello scopo; intanto i soldati trovate le ragazze, presero a trascinarle fuori, fra le alte grida delle stesse, il vescovo corse gridando ai soldati di uscire, ma questi aprirono il fuoco contro di lui, colpendolo con tre proiettili.
In seguito a ciò i soldati si allontanarono dal palazzo e le ragazze furono salve; adagiato su una barella fu trasportato per strade oscure e dissestate al lontano ospedale, dove alla luce di lampade ad olio, in una vasta cantina, fu operato all’addome senza anestetico.
Dalle sue labbra uscì solo un sussurro: “Ringrazio Dio che mi ha preparato un Venerdì santo così bello”. Il sabato fu un giorno di sofferenza e preghiera, il mattino della Domenica di Pasqua ricevé la Santa Comunione; poi sopraggiunse la peritonite, si confessò e ricevé l’estrema unzione, esortò per ultimo i suoi sacerdoti perché rimanessero fedeli alla Chiesa, aiutando la desolata patria a risollevarsi dalle macerie.
Morì all’alba del lunedì dell’Angelo 2 aprile 1945 e venne sepolto nella cripta della chiesa dei Carmelitani Scalzi. Nel 1948 iniziò a Györ, il processo per la sua beatificazione, ma poi sopravvenne “la Chiesa del silenzio” e per 40 anni la causa rimase sospesa; nel maggio del 1986, finalmente le sue spoglie poterono essere trasferite nella cattedrale di Györ, riprendendo anche le procedure per la causa.
L’8 aprile 1997 è stato riconosciuto il suo martirio e quindi secondo le nuove norme, papa Giovanni Paolo II, dopo aver pregato sulla sua tomba nel 1996, durante il suo viaggio in Ungheria, l’ha beatificato domenica 9 novembre 1997, in piazza S. Pietro a Roma.
Autore: Antonio Borrelli
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/91367
Statue
de Vilmos Apor (sculptor László Marton), place Vilmos Apor,
Budapest.
A
felvétel 2013. február 27 -én készült Budapesten, az Apor Vilmos téren. Apor
Vilmos szobra. Marton László Kossuth-díjas
szobrászművész alkotása. 1997.
OMELIA DI GIOVANNI PAOLO
II
Festa della dedicazione della Basilica Lateranense
Piazza San Pietro - Domenica, 9 novembre 1997
1. "Distruggete
questo tempio e in tre giorni lo farò risorgere" (Gv 2, 19).
Le parole di Cristo,
proclamate poc'anzi nel Vangelo, ci conducono al centro stesso del Mistero
pasquale. Cristo, entrato nel tempio di Gerusalemme, manifesta la sua
indignazione perché la casa del Padre suo è stata trasformata in un grande
mercato. Dinanzi a questa reazione, gli ebrei protestano: "Quale segno ci
mostri per fare queste cose?" (Gv 2, 18). Ad essi Gesù risponde
indicando un solo e grandissimo segno, un segno definitivo: "Distruggete
questo tempio e in tre giorni lo farò risorgere".
Egli parla naturalmente
non del tempio di Gerusalemme, ma di quello del proprio corpo. Dato infatti
alla morte, il terzo giorno manifesterà la potenza della risurrezione.
L'Evangelista aggiunge: "Quando, poi, fu risuscitato dai morti, i suoi
discepoli si ricordarono che aveva detto questo, e credettero alla Scrittura e
alla parola detta da Gesù" (Gv 2, 22).
2. Nell'odierna domenica,
la Chiesa che è in Roma e l'intero popolo cristiano celebrano la solennità
della dedicazione della Basilica Lateranense, considerata per antichissima
tradizione come la madre di tutte le chiese. La Liturgia ci propone parole
relative al tempio: tempio che è, anzitutto, il corpo di Cristo, ma che, per
opera di Cristo, è anche ogni uomo. Si domanda l'apostolo Paolo: "Non
sapete che siete tempio di Dio e che lo Spirito di Dio abita in voi?" (1 Cor 3,
16). Questo tempio viene edificato sul fondamento posto da Dio stesso. "Nessuno
può porre un fondamento diverso da quello che già vi si trova, che è Gesù
Cristo" (1 Cor 3, 11). E' Lui la pietra angolare della
costruzione divina.
Su Cristo, saldo
fondamento della Chiesa, hanno edificato il tempio della loro vita i tre Servi
di Dio, che oggi ho la gioia di elevare alla gloria degli altari: Vilmos
Apor, Vescovo e martire; Giovanni Battista Scalabrini, Vescovo e Fondatore
dei Missionari e delle Missionarie di San Carlo, e María Vicenta di Santa
Dorotea Chávez Orozco, Fondatrice dell'Istituto delle Serve della Santissima
Trinità e dei poveri.
3. Boldog Apor
Vilmos vértanúsággal koronázott lelkipásztori szolgálata által fölragyog
Krisztusnak, az új és tökéletes Templomnak misztériumában való részesedés,
amely által beteljesedik Isten és ember teljes közössége (vö. Jn 2,
21). A „szegények plébánosa" volt ó, e szolgálatát folytatta püspöksége
alatt, a második világháború sötét évei folyamán is, mint a szükséget szenvedók
bókezú jótevóje és az üldözöttek védelmezóje. Nem félt fölemelni hangját, hogy
az evangéliumi elvek nevében megbélyegezze mindazt az igazságtalanságot és
erószaktételt, amelyet a kisebbségek ellen, különösen pedig a zsidó közösségek
ellen követtek el.
A Jó Pásztor mintájára,
aki életét adja juhaiért (vö. Jn 10, 11), az újonnan avatott Boldog személy
szerint megélte a húsvéti misztériumot, egészen életének végsó feláldozásáig.
Éppen Nagypéntek napján érte a halálos golyó: nyáját védte, amikor halálra
sebeztetett. Így élte meg, a vértanúság által, saját személyes Húsvétját. Hósies
módon tanúságot tett a Krisztus iránti szeretetról és a felebarát iránti
szolidaritásról, így a dicsóség koronája jutott neki osztályrészéül, a hú
szolgák módjára. Vilmos Püspök hósies tanúságtétele becsületére válik a magyar
nemzet nemes történelmének, s a mai naptól fogva az egész Egyház csodálattal
tekint fel rá. Bátorítsa ez a híveket arra, hogy habozás nélkül kövessék
Krisztust, saját életükben is. Ez az életszentség, amelyre minden megkeresztelt
meghívást kapott!
[Traduzione
dall'ungherese:
3.L'intima partecipazione
al Mistero di Cristo, nuovo e perfetto Tempio nel quale si attua la piena
comunione tra Dio e l'uomo (cfr Gv 2, 21), risplende nel servizio
pastorale del beato Vilmos Apor, la cui esistenza fu coronata dal martirio.
Egli fu il "parroco dei poveri", ministero che proseguì come Vescovo
durante gli anni bui del secondo conflitto mondiale, operando come generoso
benefattore dei bisognosi e difensore di quanti venivano perseguitati. Non
temette di alzare la voce per stigmatizzare, in nome dei principi evangelici,
le ingiustizie ed i soprusi contro le minoranze, specialmente contro la
comunità ebraica.
Ad immagine del Buon
Pastore che offre la vita per le sue pecore (cfr Gv 10, 11), il nuovo
Beato visse in prima persona l'adesione al Mistero pasquale fino al supremo
sacrificio della vita. La sua uccisione avvenne proprio nel giorno del Venerdì
Santo: fu colpito a morte mentre difendeva il suo gregge. Egli ha così
sperimentato, mediante il martirio, una propria singolare Pasqua, passando
dall'eroica testimonianza di amore a Cristo e di solidarietà con i fratelli
alla corona di gloria promessa ai fedeli servitori. L'eroica testimonianza del
Vescovo Vilmos Apor fa onore alla storia della nobile Nazione ungherese e viene
oggi proposta all'ammirazione di tutta la Chiesa. Possa essa incoraggiare i
credenti a seguire senza esitazione Cristo nella propria vita. Questa è la
santità a cui ogni battezzato è chiamato!]
4. "Santo è il
tempio di Dio, che siete voi" (1 Cor 3, 17). L'universale vocazione
alla santità fu costantemente sentita e vissuta in prima persona da Giovanni
Battista Scalabrini. Amava ripetere spesso: "Potessi santificarmi e
santificare tutte le anime affidatemi!". Anelare alla santità e proporla a
quanti incontrava fu sempre la prima sua preoccupazione.
Profondamente innamorato
di Dio e straordinariamente devoto dell'Eucaristia, egli seppe tradurre la
contemplazione di Dio e del suo mistero in una intensa azione apostolica e
missionaria, facendosi tutto a tutti per annunciare il Vangelo. Questa sua
ardente passione per il Regno di Dio lo rese zelante nella catechesi, nelle
attività pastorali e nell'azione caritativa specialmente verso i più bisognosi.
Il Papa Pio IX lo definì l'"Apostolo del catechismo" per l'impegno
con cui promosse in tutte le parrocchie l'insegnamento metodico della dottrina
della Chiesa sia ai fanciulli che agli adulti. Per il suo amore verso i poveri,
e in particolar modo verso gli emigranti, si fece apostolo dei numerosi
connazionali costretti ad espatriare, spesso in condizioni difficili e col
concreto pericolo di perdere la fede: per essi fu padre e guida sicura.
Possiamo dire che il beato Giovanni Battista Scalabrini visse intensamente il
Mistero pasquale non attraverso il martirio, ma servendo Cristo povero e
crocifisso nei tanti bisognosi e sofferenti che predilesse con cuore di
autentico Pastore solidale con il proprio gregge.
5. Templo precioso de la
Santísima Trinidad fue el alma fuerte y humilde de la nueva beata mexicana,
María Vicenta de Santa Dorotea Chávez Orozco. Impulsada por la caridad de
Cristo, siempre vivo y presente en su Iglesia, se consagró a su servicio en la
persona de los "pobrecitos enfermos", como ella maternalmente los
llamaba. Un sinfín de dificultades y contratiempos fueron cincelando su
carácter enérgico, pues Dios la quería sencilla, dulce y obediente para hacer
de ella la piedra angular del Instituto de Siervas de la Santísima Trinidad y
de los Pobres, fundado por la nueva beata en la ciudad de Guadalajara para la
atención de los enfermos y los ancianos.
Virgen sensata y
prudente, edificó su obra sobre el cimiento de Cristo doliente, curando con el
bálsamo de la caridad y la medicina del consuelo los cuerpos heridos y las
almas afligidas de los predilectos de Cristo: los indigentes, menesterosos y
necesitados.
Su ejemplo luminoso,
entretejido de oración, servicio al prójimo y apostolado, se prolonga hoy en el
testimonio de sus hijas y de tantas personas de buen corazón que trabajan con
denuedo para llevar a los hospitales y a las clínicas la Buena Nueva del
Evangelio.
Traduzione italiana
[5. Tempio prezioso della
Santissima Trinità fu l'anima forte e umile della nuova beata messicana, María
Vicenta de Santa Dorotea Chávez Orozco. Animata dalla carità di Cristo, sempre
vivo e presente nella sua Chiesa, si consacrò al suo servizio nella persona dei
«poveri malati», come lei maternamente li chiamava. Un'infinità di difficoltà e
di contrattempi forgiarono il suo carattere energico, poiché Dio la voleva
semplice, dolce e obbediente per fare di lei la pietra d'angolo dell'Istituto
delle Serve della Santissima Trinità e dei Poveri, fondato dalla nuova beata
nella città di Guadalajara per l'assistenza ai malati e agli anziani.
Vergine saggia e
prudente, edificò la sua opera sul fondamento di Cristo sofferente, curando con
il balsamo della carità e la medicina della consolazione i corpi feriti e le
anime afflitte dei prediletti di Cristo: gli indigenti, i poveri e i bisognosi.
Il suo esempio luminoso,
intessuto di preghiera, di servizio al prossimo e di apostolato, si prolunga
oggi nella testimonianza delle sue figlie e di tante persone di buon cuore che
lavorano con coraggio per portare negli ospedali e nelle cliniche la Buona
Novella del Vangelo.]
6. La prima Lettura,
tratta dal Libro del Profeta Ezechiele, parla del simbolo dell'acqua. L'acqua è
per noi associata al sacramento del Battesimo e sta a significare la rinascita
alla vita nuova in Cristo. Oggi, proclamando Beati Vilmos Apor, Giovanni
Battista Scalabrini e María Vicenta di Santa Dorotea Chávez Orozco, vogliamo
ringraziare Dio per la grazia del loro Battesimo e per tutto ciò che Egli ha compiuto
nella loro vita: "... se uno non nasce da acqua e da Spirito, non può
entrare nel regno di Dio" (Gv 3, 5).
Ecco, questi Beati,
rinati dallo Spirito Santo, sono entrati nel Regno di Dio, ed oggi la Chiesa lo
annunzia e lo conferma con solennità. Edificata sul fondamento di Cristo, la
Comunità cristiana gioisce per l'esaltazione di questi suoi figli ed innalza al
cielo un cantico di ringraziamento per i frutti di bene realizzati grazie alla
loro totale adesione alla volontà divina.
Sorretta dalla loro testimonianza e dalla loro intercessione, insieme alla Vergine Maria, Regina degli Apostoli e dei Martiri, guarda con fiducia verso il futuro, e si avvia con entusiasmo a varcare la soglia del nuovo millennio, proclamando che Cristo è l'unico Redentore dell'umanità: ieri, oggi, sempre. Amen!
© Copyright 1997 -
Libreria Editrice Vaticana
SOURCE : https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/it/homilies/1997/documents/hf_jp-ii_hom_19971109.html
Plaque of Ottokár Prohászka on the facade of the Saint
Stephen High School, Hunyadi János utca (NE) side. - 24, Szent István király
út, Kalocsa, Bács-Kiskun
County.
Kalocsai
Szent István Gimnázium [1] Prohászka Ottokár, Boldog Batthyány-Strattmann László és Boldog
Apor Vilmos. - Bács-Kiskun megye, Kalocsa,
Hunyadi János utca 23-25?, Szent István király út 24.
Domingo 9 de noviembre de 1997
1. «Destruid este
templo, y en tres días lo levantaré» (Jn 2, 19).
Las palabras de Cristo,
que acabamos de proclamar en el Evangelio, nos llevan al centro mismo del
misterio pascual. Habiendo entrado en el templo de Jerusalén, Cristo manifiesta
su indignación porque la casa de su Padre había sido transformada en un gran
mercado. Ante esta reacción, los judíos protestan: «¿Qué signos nos muestras
para obrar así?» (Jn 2, 18). Jesús les responde, indicándoles un único y
grandísimo signo, un signo definitivo: «Destruid este templo, y en tres días lo
levantaré».
No se refiere,
naturalmente, al templo de Jerusalén, sino al de su propio cuerpo. En efecto,
entregado a la muerte, al tercer día manifestará la fuerza de la resurrección.
El evangelista añade: «Y, cuando resucitó de entre los muertos, los discípulos
se acordaron de que lo había dicho, y dieron fe a la Escritura y a la palabra
que había dicho Jesús» (Jn 2, 22).
2. Este domingo, la
Iglesia que está en Roma y todo el pueblo cristiano celebran la solemnidad de
la dedicación de la basílica lateranense, a la que una antiquísima tradición
considera la madre de todas las iglesias. La liturgia nos propone palabras
relativas al templo: templo que es, ante todo, el cuerpo de Cristo, pero que,
por obra de Cristo, es también todo hombre. Se pregunta el apóstol Pablo: «¿No
sabéis que sois templo de Dios y que el Espíritu de Dios habita en vosotros?» (1Co 3,
16). Este templo se levanta sobre el cimiento puesto por Dios mismo. «Nadie puede
poner otro cimiento fuera del ya puesto, que es Jesucristo» (1Co 3, 11).
Él es la piedra angular de la construcción divina.
Sobre Cristo, cimiento
firme de la Iglesia, edificaron el templo de su vida los tres siervos de Dios,
a quienes hoy tengo la alegría de elevar a la gloria de los altares: Vilmos
Apor, obispo y mártir; Juan Bautista Scalabrini, obispo y fundador de los
Misioneros y las Misioneras de San Carlos; y María Vicenta de Santa Dorotea
Chávez Orozco, fundadora del instituto de las Siervas de la Santísima Trinidad
y de los Pobres.
3. La íntima
participación en el misterio de Cristo, nuevo y perfecto Templo en el que se
actúa la plena comunión entre Dios y el hombre (cf. Jn 2, 21), resplandece en
el servicio pastoral del beato Vilmos Apor, cuya existencia fue coronada por el
martirio. Fue el «párroco de los pobres», ministerio que prosiguió como obispo
durante los a os oscuros de la segunda guerra mundial, trabajando como generoso
bienhechor de los necesitados y defensor de cuantos eran perseguidos. No tuvo
miedo de alzar su voz para condenar, en nombre de los principios evangélicos,
las injusticias y los abusos contra las minorías, especialmente contra la
comunidad judía.
A imagen del buen Pastor
que ofrece su vida por las ovejas (cf. Jn 10, 11), el nuevo beato vivió
profundamente su adhesión al misterio pascual hasta el supremo sacrificio de su
vida. Le asesinaron precisamente el Viernes santo: fue herido de muerte
mientras defendía a su grey. Así, mediante el martirio, experimentó su propia y
singular Pascua, pasando del testimonio heroico de amor a Cristo y de
solidaridad con sus hermanos, a la corona de gloria prometida a los servidores
fieles. El testimonio heroico del obispo Vilmos Apor honra la historia de la
noble nación húngara, y se propone hoy a la admiración de toda la Iglesia.
Ojalá que anime a los creyentes a seguir sin titubeos a Cristo en su propia
vida. ¡Esta es la santidad a la que todo bautizado está llamado!
4. «El templo de
Dios es santo: ese templo sois vosotros» (1Co 3, 17). Juan Bautista
Scalabrini sintió y vivió constantemente la vocación universal a la santidad.
Le gustaba repetir: «¡Ojalá pudiera santificarme y santificar a todas las almas
que se me han encomendado!». Anhelar la santidad y proponerla a cuantos
encontraba fue siempre su primera preocupación.
Profundamente enamorado
de Dios y extraordinariamente devoto de la Eucaristía, supo traducir la
contemplación de Dios y de su misterio en una intensa acción apostólica y
misionera, haciéndose todo para todos a fin de anunciar el Evangelio. Su
ardiente pasión por el reino de Dios hizo que fuera celoso en la catequesis, en
las actividades pastorales y en la acción caritativa, especialmente con los más
necesitados. El Papa Pío XI lo definió el Apóstol del catecismo por el empeño
con el que promovió en todas las parroquias la enseñanza metódica de la
doctrina de la Iglesia, tanto para los ni os como para los adultos. Por su amor
a los pobres y, en particular, a los inmigrantes, se hizo apóstol de sus
numerosos compatriotas obligados a expatriar, a menudo en condiciones difíciles
y con el peligro concreto de perder su fe: para ellos fue padre y guía seguro.
Podemos decir que el beato Juan Bautista Scalabrini vivió intensamente el
misterio pascual no a través del martirio, sino sirviendo a Cristo pobre y
crucificado en los numerosos necesitados y personas que sufrían, a quienes amó
con predilección en su corazón de auténtico pastor solidario con su propia
grey.
5. Templo precioso
de la santísima Trinidad fue el alma fuerte y humilde de la nueva beata
mexicana, María Vicenta de Santa Dorotea Chávez Orozco. Impulsada por la
caridad de Cristo, siempre vivo y presente en su Iglesia, se consagró a su
servicio en la persona de los «pobrecitos enfermos», como ella maternalmente
los llamaba. Un sinfín de dificultades y contratiempos fueron cincelando su
carácter enérgico, pues Dios la quería sencilla, dulce y obediente para hacer
de ella la piedra angular del instituto de Siervas de la Santísima Trinidad y
de los Pobres, fundado por la nueva beata en la ciudad de Guadalajara para la
atención de los enfermos y los ancianos.
Virgen sensata y
prudente, edificó su obra sobre el cimiento de Cristo doliente, curando con el
bálsamo de la caridad y la medicina del consuelo los cuerpos heridos y las almas
afligidas de los predilectos de Cristo: los indigentes, menesterosos y
necesitados.
Su ejemplo luminoso,
entretejido de oración, servicio al prójimo y apostolado, se prolonga hoy en el
testimonio de sus hijas y de tantas personas de buen corazón que trabajan con
denuedo para llevar a los hospitales y a las clínicas la buena nueva del
Evangelio.
6. La primera
lectura, tomada del libro del profeta Ezequiel, habla del símbolo del agua.
Para nosotros, el agua está asociada al sacramento del bautismo, y significa el
renacimiento a la vida nueva en Cristo. Hoy, al proclamar beatos a Vilmos Apor,
Juan Bautista Scalabrini y María Vicenta de Santa Dorotea Chávez Orozco,
queremos agradecer a Dios la gracia de su bautismo y todo lo que realizó en sus
vidas: «El que no nazca de agua y de Espíritu no puede entrar en el reino de
Dios» (Jn 3, 5).
Estos beatos, renacidos
por obra del Espíritu Santo, han entrado en el reino de Dios, y hoy la Iglesia
lo anuncia y lo confirma con solemnidad. Edificada sobre el cimiento de Cristo,
la comunidad cristiana se alegra por la exaltación de estos hijos suyos y eleva
al cielo un cántico de acción de gracias por los frutos de bien realizados a
través de su adhesión total a la voluntad divina.
Sostenida por su
testimonio y su intercesión, junto a la Virgen María, Reina de los Apóstoles y
de los Mártires, mira con confianza hacia el futuro, y se prepara con
entusiasmo para cruzar el umbral del nuevo milenio, proclamando que Cristo es
el único Redentor de la humanidad: ayer, hoy y siempre.
Amén.
© Copyright - Libreria
Editrice Vaticana
SOURCE : https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/es/homilies/1997/documents/hf_jp-ii_hom_19971109.html
Monument
of Vilmos Apor, Bishop of Győr, in the courtyard of Püspökvár, Győr, Hungary. Sculptor:
Ferenc Lebó (*1960) in 2012
Vilmos Apor
(1892-1945)
VILMOS APOR nasceu a 29
de Fevereiro de 1892, em Segesvár, filho de uma nobre família húngara. O pai
morreu quando ele era muito pequenino, e foi a mãe que o educou com profundo
fervor religioso. Completados os estudos no Liceu dos jesuítas, decidiu entrar
no Seminário e depois frequentou a Universidade Católica de Innsbruck
(Áustria), onde obteve o doutoramento em Teologia.
Recebeu a Ordenação
sacerdotal no dia 24 de Agosto de 1915, incardinando-se na diocese de Nagyvárad,
onde iniciou o ministério como vice-pároco em Gyula; durante a guerra foi
capelão militar por um breve período. Tendo retornado a essa localidade, foi
nomeado pároco e realizou o seu ministério com profunda sabedoria e zelo
pastoral: dedicou-se à formação dos jovens, criando para isto um colégio, e à
assistência aos pobres, contando com a ajuda de várias Congregações religiosas.
Em 21 de Janeiro de 1941,
Pio XII nomeou-o Bispo de Györ, tendo recebido a Ordenação episcopal a 24 de
Fevereiro daquele mesmo ano. O seu zelo pastoral ampliou-se em favor de todo o
rebanho: cuidou da formação e união do clero, fortaleceu a educação moral e
religiosa da juventude, promoveu o apostolado dos leigos e aumentou a sua
caridade para com os pobres e necessitados. Com vigor tomou posição em defesa
das vítimas da injustiça, sobretudo contra as leis raciais.
Em 1945 um soldado russo
atirou nele porque defendia a integridade física de um grupo de mulheres, que
se tinham refugiado na residência episcopal. Atingido na cabeça, na mão e no
estómago, foi logo socorrido e levado para o hospital a fim de ser submetido a
uma intervenção cirúrgica, porém, não resistiu por muito tempo. Deu graças a
Deus por ter aceite o seu sacrifício em favor daquelas mulheres que saíram
ilesas do cerco militar, e as suas últimas palavras foram de prece pelos
sacerdotes, fiéis e povo húngaro. Morreu no dia 2 de Abril de 1945, confiando a
sua alma à misericórdia de Deus. Foi sepultado na cripta da igreja dos
carmelitas, e o seu confessor pediu às autoridades eclesiásticas que
imediatamente se abrisse o processo de beatificação, pois o Bispo era
verdadeiramente um santo e mártir. Hoje, os restos mortais de D. Vilmos
encontram-se na capela Hédervári da Basílica de Györ, onde é venerado por
muitos fiéis. A 7 de Setembro de 1996, por ocasião da sua segunda visita
pastoral na Hungria, também João Paulo II foi àquela capela para orar pelo
Bispo mártir.
SOURCE : https://www.vatican.va/news_services/liturgy/saints/ns_lit_doc_19971109_vilmos-apor_po.html
Plaque
to Vilmos Apor in Gyula (Harruckern tér 1.)
Apor Vilmos emléktáblája Gyulán (Harruckern tér 1.)
9 de Novembro de 1997
1. «Destruí este
santuário e Eu em três dias o levantarei» (Jo 2, 19).
As palavras de Cristo, há
pouco proclamadas no Evangelho, levam-nos ao próprio centro do Mistério pascal.
Cristo, ao entrar no templo de Jerusalém, manifesta a sua indignação porque a
casa de Seu Pai foi transformada num grande mercado. Perante esta reacção, os
hebreus protestam: «Que sinal nos apresentas para justificares o Teu proceder?
» (Jo 2, 18). Jesus responde-lhes indicando um único e grande sinal, um
sinal definitivo: «Destruí este santuário e Eu em três dias o levantarei».
Naturalmente Ele fala não
do templo de Jerusalém, mas do Seu próprio corpo. Com efeito, tendo sido
entregue à morte, ao terceiro dia manifestará o poder da ressurreição. O
Evangelista acrescenta: «Por isso, quando Ele ressuscitou dos mortos,
recordaram-se os discípulos do que tinha dito e acreditaram na Escritura e na
palavra que Jesus dissera» (Jo 2, 22).
2. Neste domingo, a
Igreja que está em Roma e todo o povo cristão celebram a solenidade da
dedicação da Basílica Lateranense, considerada por uma antiquíssima tradição a
mãe de todas as Igrejas. A liturgia propõe-nos palavras relativas ao templo:
templo que é, antes de mais, o corpo de Cristo mas que, por obra de Cristo,
também é cada homem. O apóstolo Paulo interroga-se: «Não sabeis que sois
templos de Deus e que o Espírito de Deus habita em vós?» (1 Cor 3,
16). Este templo é edificado sobre o fundamento posto pelo próprio Deus.
«Ninguém pode pôr outro fundamento diferente do que foi posto, isto é, Jesus
Cristo» (1 Cor 3, 11). É Ele a pedra angular da construção divina.
Sobre Cristo, fundamento
firme da Igreja, edificaram o templo da sua vida os três Servos de Deus, que
hoje tenho a alegria de elevar à honra dos altares: Vilmos Apor, Bispo e
mártir; João Baptista Scalabrini, Bispo e Fundador dos Missionários e
das Missionárias de São Carlos, e Maria Vicenta de Santa Doroteia Chávez
Orozco, Fundadora do Instituto das Servas da Santíssima Trindade e dos pobres.
3. A participação íntima
no Mistério de Cristo, Templo novo e perfeito no qual se actua a plena comunhão
entre Deus e o homem (cf. Jo 2, 21), resplandece no serviço pastoral
do beato Vilmos Apor, cuja existência foi coroada pelo martírio. Ele foi
«pároco dos pobres », ministério que continuou como Bispo durante os anos
obscuros da segunda guerra mundial, trabalhando como generoso benfeitor dos
necessitados e defensor de quantos eram perseguidos. Não receou levantar a voz
para condenar, em nome dos princípios evangélicos, as injustiças e os abusos
contra as minorias, sobretudo contra a comunidade judaica.
À imagem do Bom Pastor,
que oferece a própria vida pelas Suas ovelhas (cf. Jo 10, 11), o novo
Beato viveu em primeira pessoa a adesão ao Mistério pascal, até ao sacrifício
extremo da vida. A sua morte ocorreu precisamente na Sexta-Feira Santa: foi
assassinado enquanto defendia o seu rebanho. Deste modo conheceu, mediante o
martírio, a sua singular Páscoa, passando do testemunho heróico de amor a
Cristo e de solidariedade com os irmãos à coroa de glória prometida aos fiéis
servidores. O testemunho heróico do Bispo Vilmos Apor honra a
história da nobre Nação húngara e é hoje proposto à contemplação de toda a
Igreja. Oxalá ele encorage os crentes a seguir, sem hesitar, Cristo na própria
vida. Eis a santidade a que todos os cristãos são chamados!
4. «O templo de Deus, que
sois vós, é santo» (1 Cor 3, 17). A vocação universal à santidade foi
constantemente sentida e vivida em primeira pessoa por João Baptista
Scalabrini. Gostava de repetir com frequência: «Se me pudesse santificar e
santificar todas as almas que me foram confiadas!». A sua primeira preocupação
foi sempre aspirar à santidade e propô-la a quantos encontrava.
Profundamente atraído por
Deus e de modo extraordinário devoto da Eucaristia, soube transformar a
contemplação de Deus e do seu mistério numa intensa acção apostólica e
missionária, tornando- se tudo em todos para anunciar o Evangelho. Esta sua
fervorosa paixão pelo Reino de Deus tornou-o zeloso na catequese, nas
actividades pastorais e na acção caritativa, sobretudo em benefício dos mais
necessitados. O Papa Pio IX definiu-o «Apóstolo do catecismo», considerando o
empenho com que promoveu em todas as paróquias o ensino metódico da doutrina da
Igreja, tanto às crianças como aos adultos. Devido ao seu amor para com os
pobres, e em particular para com os emigrantes, fezse apóstolo dos numerosos
concidadãos obrigados a emigrar, com frequência em condições difíceis e com o
perigo concreto de perder a fé: foi para eles pai e guia segura. Podemos dizer
que o beato João Baptista Scalabrini viveu intensamente o Mistério
pascal, não através do martírio, mas servindo Cristo pobre e crucificado nos
numerosos necessitados e sofredores, pelos quais sentiu predilecção, com um
coração de autêntico Pastor solidário com o próprio rebanho.
5. Templo precioso da
Santíssima Trindade foi a alma forte e humilde da nova beata
mexicana, Maria Vicenta de Santa Doroteia Chávez Orozco. Animada pela
caridade de Cristo, sempre vivo e presente na sua Igreja, consagrou-se ao Seu
serviço na pessoa dos «pobrezinhos enfermos», como maternalmente chamava.
Inúmeras dificuldades e contratempos modelaram o seu carácter enérgico, pois
Deus quis que ela fosse simples, doce e obediente, tornando-a pedra angular do
Instituto das Servas da Santíssima Trindade e dos Pobres, fundado pela nova
beata na cidade de Guadalajara, para cuidar dos enfermos e dos idosos.
Virgem sensata e
prudente, edificou a sua obra no fundamento de Cristo sofredor, curando com o
bálsamo da caridade e com o remédio do conforto os corpos feridos e as almas
aflitas dos predilectos de Cristo: os indigentes, os pobres e os necessitados.
O seu exemplo luminoso,
entretecido de oração, de serviço ao próximo e de apostolado, prolonga-se hoje
no testemunho das suas filhas e de tantas pessoas de coração nobre, que se
empenham com desvelo para levar aos hospitais e às clínicas a Boa Nova do
Evangelho.
6. A primeira Leitura,
tirada do Livro do Profeta Ezequiel, fala do símbolo da água. Para nós, a água
está associada ao sacramento do Baptismo e significa o renascimento para a nova
vida em Cristo. Hoje, ao proclamar Beatos Vilmos Apor, João Baptista
Scalabrini e Maria Vicenta de Santa Doroteia Chávez Orozco, queremos agradecer
a Deus a graça do seu Baptismo e tudo o que Ele realizou na vida deles: «...
quem não nasceu da água e do Espírito não pode entrar no Reino de Deus»
(Jo 3, 5).
Por conseguinte, estes
Beatos, renascidos do Espírito Santo, entraram no Reino de Deus, e hoje a
Igreja anuncia e confirma isto com solenidade. Edificada sobre o fundamento de
Cristo, a Comunidade cristã rejubila com a glorificação destes seus filhos e
eleva ao céu um cântico de agradecimento pelos frutos de bem realizados, graças
à sua total adesão à vontade divina.
Sustentada pelo seu testemunho e pela sua intercessão, juntamente com a Virgem Maria, Rainha dos Apóstolos e dos Mártires, olha confiante para o futuro e prepara-se com entusiasmo para cruzar o limiar do novo Milénio, proclamando que Cristo é o único Redentor da humanidade: ontem, hoje e para sempre. Amém!
© Copyright 1997 - Libreria
Editrice Vaticana
SOURCE : https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/pt/homilies/1997/documents/hf_jp-ii_hom_19971109.html
Blessed
Vilmos Apor's tomb carved by the Hungarian sculptor Sándor Boldogfai Farkas (1907.–1970.),
Győr, Cathedral.
Győr,
székesegyház. Apor Vilmos sírja, Boldogfai Farkas Sándor alkotása. A háttérben
Mattioni Eszter hímeskő díszítése.
Den salige Vilhelm Apor
(1892-1945)
Minnedag: 2.
april
Den salige Vilhelm Apor
de Altorja (ung: Vilmos; lat: Guilielmus) ble født den 29. februar 1892 i
Segesvár (ro: Sighişoara; ty: Schässburg) i grevskapet Nagy-Küküllő (nå
Comitatul Târnava-Mare) i Transilvania (Erdély/Siebenbürgen), som da tilhørte
Ungarn, men som nå er rumensk. Familien Apor de Altorja hadde sin opprinnelse i
Transilvania, hvor medlemmer av familien gjennom århundrene hadde spilt en
viktig rolle i det offentlige liv. Vilhelm var den syvende av åtte barn i en
fornem ungarsk familie. Hans foreldre var baron Gabor Apor og hans tolv år
yngre andre hustru, grevinne Fidelia Pálffy ab Erdöd. Fire av barna døde i ung
alder. Vilhelms bror, baron Gabor Apor, var Ungarns ambassadør til Den hellige
stol fra 1939 til 1944, da han gikk av i protest mot tyskernes okkupasjon av
hjemlandet.
Vilhelms far Gabor var Föispán (øverste
embetsmann) for Nagykukollo, og han var opptatt av å bygge jernbaner og andre
prosjekter. Etter å ha lidd av diabetes i lang tid, døde han i 1898 i Baden ved
Wien, bare 47 år gammel, da Vilhelm var seks år gammel. Ved begravelsen ble han
hyllet som en av de ledende personlighetene i Transilvania. Hans livsmotto
hadde vært: «La oss glemme oss selv for andres sak», og dette ble fulgt av hans
familie, slik at mennesker i nød, de fattige og barna alltid kunne regne med
deres hjelp. Moren, som var en svært from katolikk, oppdro familien med dyp
religiøs varme. Da de eldste barna forlot hjemmet for å studere, ble Vilhelm og
hans lille søster Henrietta igjen hos moren. Som barn tjente Vilhelm
regelmessig som ministrant i messen, og det fortelles at han en gang ønsket seg
en kalk og et missale til jul.
Fra Vilhelm var åtte år
gammel, gikk han på jesuittiske skoler, først fra 1900 på middelskolen i
Kalksburg i Wien i Østerrike i henhold til familietradisjonen. Etter seks år
der begynte han i 1906 på jesuittenes gymnas i Kalocsa i Ungarn. Hans
prestekall meldte seg tidlig, allerede i Kalksburg. I 1909 tok han eksamen
artium. Han ba da sin mor om å få begynne på seminaret, og etter å ha spurt om
hans læreres mening, ga hun sin tillatelse i julen 1909. Han var sytten år
gammel.
Vilhelm begynte på
presteseminaret i bispedømmet Győr, hvor en slektning var kansler. Hans biskop,
grev Miklós Széchenyi de Salvar-Felsővidék (1868-1923), biskop av Győr
(1901-11), sendte ham i 1910 til Innsbruck i Østerrike (dette var mens
Østerrike og Ungarn var forent som et dobbeltmonarki) for å studere ved det
jesuittiske fakultetet der. Først gikk han to år på det gamle teologiske
instituttet Nikolaihaus, og deretter flyttet han til det nye Canisianum.
Vilhelm tilbrakte fem lykkelige år i instituttets internasjonale atmosfære,
hvor hans horisont utvidet seg og hans kjærlighet til Gud og Kirken økte
ytterligere. I Innsbruck tok han bachelor-graden i teologi.
Han ble viet til
subdiakon den 22. august 1915, til diakon dagen etter, og den 24. august 1915
ble den 23-årige Vilhelm presteviet i Nagyvárad (ty: Grosswardein; nå Oradea
Mare i Romania) som sekularprest for dette ungarske bispedømmet. Han ble viet
av biskop Sigmund Waitz (1864-1941), som han hadde kjent i Innsbruck og som da
var hjelpebiskop i Brixen/Bressanone (1913-34), senere erkebiskop av Salzburg
(1934-41). Vilhelm feiret sin første messe sammen med sin nærmeste familie den
25. august. Hans mor og søstrene Henrietta og Gizella hadde kommet til
prestevielsen fra slagmarken i Kärnten, hvor de pleide de sårede, men broren
Gabor kunne ikke forlate fronten og var ikke til stede.
Biskopen av Ordea var den
tidligere biskopen av Győr Miklós Széchenyi de Salvar-Felsővidék (1911-23). Han
sendte Vilhelm som kapellan til Gyula, en ungarsk by tre kilometer fra den
nåværende rumenske grensen. Dit reiste han den 31. august 1915, og han holdt sin
første preken den 8. september 1915. I Gyula ble han kjent for sitt engasjement
i sosialt arbeid, spesielt blant de fattige. Dette var under Første
verdenskrig, og den 4. januar 1917 sendte biskopen Vilhelm som militærkapellan
på togene som fraktet sårede fra den russiske fronten. Han ble først sendt til
Transilvania, deretter til den italienske fronten og til slutt til Østerrike og
det østlige Ungarn. Den lidelsen og elendigheten han så i løpet av disse to
månedene, gjorde et sterkt og varig inntrykk på ham.
Fra 1917 arbeidet han i
et år som lærer i dogmatikk og som prefekt på seminaret i Nagyvárad etter at en
lærer der var død. Han hadde ikke spesielt lyst til å bli lærer og i sin dagbok
skrev han: «Min biskop vet hvor knyttet jeg er til pastoralt arbeid og hvor små
ambisjoner jeg har til å bli lærer. Derfor var han vennlig nok til å utnevne
meg til prefekt, og jeg trenger bare å undervise i dogmatikk noen få timer i
uken».
Etter denne erfaringen
vendte han tilbake til Gyula som sogneprest, med sine 26 år den yngste i
Ungarn. Under den kortvarige rådsrepublikken i 1919 demonstrerte han mot
forbudet mot religionsundervisning. Østerrike/Ungarn var blant taperne i Første
verdenskrig, og etter krigen ble Transilvania (Erdély/Siebenbürgen) overført
som «krigsbytte» til Romania, som ble regnet som en av «seierherrene». Dette
skapte sterke revisjonistiske stemninger i Ungarn, noe som ga grobunn for
fascisme og nazisme.
En tid var også Gyula
okkupert av rumenske tropper, og da ungarske soldater ble deportert til Romania
i mai 1919, skyndte Vilhelm seg til den rumenske hovedstaden Bucuresti for å gå
i forbønn for dem hos den britiskfødte dronning Marie von Sachsen-Coburg-Gotha.
Han hadde hell med seg og fikk dem løslatt, og de kom hjem til Gyula før ham.
Den rumenske okkupasjonen var over den 30. mars 1920.
Andre etterkrigsproblemer
virket vanskeligere å ta seg av. Antallet kirkegjengere var fallende, og det
var en voksende fiendskap mot religionen. Selv om Vilhelm var ung, viste han
klokskap og pastoral nidkjærhet. Han etablerte i 1920 en månedsavis, «Den
katolske kirkekorrespondenten i Gyula». For å fremme den religiøse utdannelsen
av de unge etablerte han et kollegium og inviterte religiøse kongregasjoner til
byen for å styrke de troendes religiøse liv. En genuin prestekommunitet ble
skapt i hans sogn. Vilhelm ble også kjent for sitt økumeniske sinnelag og
strebet etter å bevare gode forbindelser til prester og troende av andre
konfesjoner.
Da Gyula ble hardt rammet
av den økonomiske depresjonen, flokket de arbeidsløse og lutfattige seg rundt
sogneprestens dør, som var åpen dag og natt. Det fortelles en historie om at en
viktig besøkende fant Vilhelm sittende ved skrivebordet barbeint fordi han
hadde gitt bort sitt eneste gode par sko til en lutfattig syvbarnsfar.
I 1938 fikk Ungarn felles
grense med Nazi-Tyskland etter annekteringen av Østerrike (Anschluss), og
med det fikk nazistene også større innflytelse i Ungarn. Sogneprest Apor var
blant dem som sto frem og advarte mot denne faren for den ungarske nasjon og
for kristenheten. Seks uker etter Anschluss ble Den 34. eukaristiske
verdenskongress holdt i Budapest. Den tyske regjeringen betraktet den som en
internasjonal demonstrasjon mot nasjonalsosialismen og hindret rundt
30 000 østerrikske og tyske legfolk og prester fra å delta.
Diktatoren og «admiralen»
(uten flåte) Miklós Horthy, som var Ungarns statsoverhode fra 1920 til 1944,
hadde siden 1930-tallet knyttet seg stadig nærmere Nazi-Tyskland av
revisjonistiske grunner. I 1939 vedtok den ungarske regjeringen antijødiske
lover, som også rammet døpte jøder. For å beskytte døpte jøder, ble «Foreningen
av Det hellige kors» grunnlagt, og fra 1942 var Vilhelm Apor foreningens
beskytter og støttet den også økonomisk. I januar 1942 skrev foreningen et
memorandum til statsminister Miklós Kállay (1887-1967), hvor de krevde at de
døpte jødene skulle unntas de antijødiske lovene. Gjennom intervensjonen klarte
de å oppnå et det ble opprettet en egen kristen-jødisk avdeling for døpte
jøder.
Den 21. januar 1941
utnevnte den ærverdige pave Pius XII (1939-58) Vilhelm Apor til biskop av Győr
etter István Breyer (1933-40). Hans navn hadde også tidligere versert på
regjeringens lister, først anbefalte de ham som hjelpebiskop i 1936 og deretter
som biskop av Veszprém i 1939, men Vatikanet hadde valgt andre kandidater. Da
bispestolen i Győr ble ledig, var han bare nummer tre på listen, men paven
valgte ham, trolig etter anbefaling fra nuntius Angelo Rotta.
Den 25. februar 1941
holdt bystyret i Gyula et ekstraordinært møte og utnevnte enstemmig Vilhelm
Apor til æresborger av den byen han hadde tjent i 25 år. Vilhelm Apor var
konventualkapellan ad honorem i Malteserordenen. Han ble bispeviet
den 24. februar i sognekirken i Gyula av Ungarns fyrsteprimas, kardinal
Jusztinián Győrg Serédi OSB (1884-1945), erkebiskop av Esztergom (1927-45),
assistert av Gyula Glattfelder (1874-1942), biskop av Csanád (1911-43), og
Gyula Czapik (1887-1956), biskop av Veszprém (1939-43). Da koret på slutten av
seremonien sang Te Deum og den nye biskopen velsignet den menigheten han hadde
undervist, hjulpet og elsket, gråt alle, inkludert ham selv, triste fordi han
skulle reise, men glade over at han hadde blitt biskop. Vilhelms bror Gabor
betalte for messeklærne, og den nye biskopen selv betalte gjelden til barnehjemmet
St Stefan i Gyula av egen lomme.
Győr var en stor by i det
nordvestre Ungarn, nær grensene til Østerrike og Slovakia, med 500 000
katolikker. Det var et bispedømme som var grunnlagt av den hellige Stefan av Ungarn selv.
Vilhelm tok bispedømmet i besittelse den 2. mars, da han ble innsatt i
katedralen som den 72. biskop av Győr. Som bispemotto valgte han Crux
firmat mitem, mitigat fortem, «Korset styrker de svake og gjør de sterke
milde». Til tross for den pågående verdenskrigen arbeidet han med stor
entusiasme. Han elsket sine prester, de svake og de trengende. Han benyttet
enhver anledning til å lindre andres uro og lidelser. Han viet seg energisk til
å styrke moralen og den religiøse utdannelsen av unge mennesker.
Biskop Apor ønsket
velkommen og støttet aktivt de mange katolske legorganisasjonene som sprang
frem i Ungarn i kjølvannet av de pavelige sosialencyklikaene Rerum
Novarum (1891), Ubi arcano (1922) og Quadragesimo
anno (1931), med det formål å sette læren ut i praksis. Spesielt etter
1940, som en effekt av Den eukaristiske kongress og krigsutbruddet, hadde disse
nye katolske organisasjonene vokst i antall og blitt mer aktive. Flertallet av
dem hadde kontakter med hierarkiet, og biskop Apor støttet dem og var åpne for
dem. Han var en av de første biskopene i Ungarn som etablerte et senter for å
koordinere arbeidet til alle slike grupper i bispedømmet, og han ba Katolsk
Aksjon ta sag av dette. Han støttet spesielt organisasjoner for unge mennesker,
blant dem var KALOT («katolske unge agrarmenns nasjonale råd»), KIOE («Den
nasjonale organisasjonen for unge kristne arbeidere»), KALASZ («Føderasjonen av
katolske unge agrarkvinner»), DLE («Selskapet av unge arbeiderkvinner»)
og Federatio Emericana, oppkalt etter den hellige Emerik, den hellige
kong Stefan Is
sønn, som var dannet med det primære mål å bli en katolsk studentorganisasjon.
I 1941 gikk Ungarn med i
Andre verdenskrig på Tysklands side. Vilhelm Apor var den yngste av biskopene,
og det første året i embetet lå han ganske lavt i terrenget, men de andre
biskopene forsto snart at han noen ganger hadde andre meninger enn dem når det
gjaldt politikk. Likevel valgte de i 1943 Vilhelm til visepresident for Katolsk
folkeallianse, som var en både politisk og sosial institusjon. Det var en av
Kirkens eldste foreninger og møtestedet for konservative katolske politikere.
Den hadde god økonomi og støtte fra biskopene, men medlemmene var gamle og
deres program var ikke lenger populært. Vilhelm begynte å reorganisere
alliansen, men han måtte gi opp da intern politisk strid brøt ut. Men han
fortsatte som visepresident.
Da det i 1943 ble
opprettet en getto for jøder i Győr, skrev biskop Apor et protestbrev til
innenriksministeren Andor Jaross. Den 19. mars 1944 okkuperte tyskerne Ungarn
og tvang gjennom innsettelsen av Döme Sztójay som regjeringssjef, noe som
forverret situasjonen for jødene ytterligere, og tyskinspirerte raselover ble innført
i landet. Biskop Apor protesterte mot at jøder måtte bære den gule
jødestjernen, og han protesterte også forgjeves i det tyske hovedkvarteret da
forfølgelsene ble intensivert i 1944 og deportasjonen av jøder til
utryddelsesleirer begynte.
I sine ulike skrifter og
prekener fordømte biskop Apor forfølgelse og brutale aksjoner, selv om han
dermed satte sin egen sikkerhet i fare. Han talte uredd mot behandlingen av
jødene og ga selv husly til jødiske flyktninger. Da jødene i hans bispedømme
begynte å bli sendt til dødsleirene, ba han flere ganger om tillatelse til å
besøke dem og gi dem åndelig hjelp, men han fikk avslag. Győr var et
jernbaneknutepunkt og et senter for krigsproduksjonen, og byen ble stadig
hyppigere bombet av russerne. Under bombeangrepene nølte Vilhelm ikke med å
komme ofrene direkte til hjelp.
I mai 1944 fikk den
ungarske primas, kardinal Serédi, gjennom en utsmuglet beretning vite om det
som skjedde i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Oświęcim i Polen og skrev utkast
til et hyrdebrev om dette temaet og informerte de andre biskopene om Auschwitz.
Den reformerte biskop Laszlo Ravasz (1882-1975) og generalsekretæren for
«Foreningen av Det hellige kors», Jozsef Cavallier (1891-1970), fikk biskop
Apor til å skrive et brev til kardinal Serédi, hvor han ba kardinalen om en
felles protestaksjon fra både den katolske og den protestantiske kirke. Ved
bispekonferansen den 17. mai 1944 avviste kardinal Serédi protestaksjonen,
fordi den ville ikke få noen resultater og at man måtte regne med gjengjeldelse
fra regjeringen.
Den 15. juni 1944 skrev
biskop Apor enda et brev til sin primas og støttet en katolsk-protestantisk
protestaksjon mot behandlingen av jødene. Ettersom også andre biskoper gikk inn
for denne aksjonen, og ikke minst at selveste pave Pius XII utøvde press mot
kardinalprimas Serédi og oppfordret ham til å skrive et hyrdebrev fra de
ungarske biskopene mot jødeforfølgelsen, godkjente kardinalen det hyrdebrevet
som biskop Apor hadde skrevet utkast til Det ble datert den 29. juni 1944.
Regjeringen grep inn mot primas Serédi og ville forhindre en utbredelse av
hyrdebrevet, fordi de fryktet gjengjeldelsestiltak fra tyskerne. Det ble
oppnådd et kompromiss: statsminister Sztójay ville gå inn for overfor tyskerne
at deportasjonen av jødene fra Budapest ble stoppet. Til gjengjeld ble en
videre spredning av hyrdebrevet stanset.
Biskop Apor var ikke enig
i dette, ettersom regjeringens innrømmelser var for vage. Han foreslo også å
sende et memorandum til statsministeren og anbefalte å skrive et hyrdebrev hvor
det skulle henvises til det ukristelige i rasediskriminering. Ved
bispekonferansen høsten 1944 klarte primas Serédi ikke å overtale de andre
biskopene til å gå med på et protestbrev. Bare biskop Apor protesterte mot
diskrimineringen av jødene. Med hjelp fra sveitsiske venner og slektninger
grunnla biskop Apor en hjelpeorganisasjon for jødene. Biskop Apor appellerte
også til Gestapos hovedkvarter i Berlin i et forsøk på å befri jødene i Győr
fra gettoen, og han forhandlet med nazistenes militærkommando for å spare byen
for en beleiring.
Etter Den røde armes
innmarsj i det østlige Ungarn i oktober 1944, forkynte admiral Horthy den 15.
oktober en våpenstillstand med Sovjetunionen. Det gjorde at han måtte trekke
seg tilbake, og en nasjonalsosialistisk regjering under ledelse av
Pilkorsbevegelsens Ferenc Szálasi (1897-1946) kom til makten i det vestlige
Ungarn, som ennå ikke var besatt av russerne. Szálasi ble hengt etter krigen
for forbrytelser mot menneskeheten.
Guds tjener biskop József
Mindszenty (1892-1975), siden 25. mars 1944 biskop av Veszprém (1944-45) og fra
1945 erkebiskop av Esztergom og ungarsk primas, fra 1946 kardinal, skrev den
31. oktober et memorandum, hvor han appellerte til regjeringen om ikke å la det
vestlige Ungarn bli utgangspunkt for tilbaketogskamper. Biskop Apor, biskop
Lajos Shvoy av Székesfehérvár (1927-68) og erkeabbed Chrysostomus Kelemen av
Pannonhalma skrev også under. Andre biskoper kunne de ikke få tak i, og to
biskoper avviste å underskrive. Biskop Mindszenty, som overleverte memorandumet
i Budapest, ble av den grunn arrestert den 26. november og innesperret i
Sopronkőhida. Gjennom intervensjon fra biskop Apor ble biskopene Mindszenty,
Shvoy og andre fanger fra den 31. desember satt i husarrest i et kloster i
Sopron.
I mars 1945 nådde de
russiske troppene byen Győr. Allerede høsten 1944 hadde biskopen begynt å huse
flyktninger i bispepalasset og trakk seg tilbake til et lite rom. Han regnet
med at Győr ville bli beleiret lenge, så han hamstret holdbar mat og fikk satt
inn generatorer i den enorme kjelleren i bispepalasset, som var bygd av
tyrkerne på 600-tallet. Gradvis ble kjelleren fylt med mennesker inntil det
opphold seg en 3-400 personer der.
Kampene i Győr mellom
tyske og russiske tropper begynte den 28. mars 1945, dagen før skjærtorsdag. Da
biskopen hørte de fryktelige nyhetene om hvilke farer som truet kvinnene,
erklærte han at han var villig til å forsvare dem med sitt eget liv. Det fikk
han demonstrere på ettermiddagen på langfredag den 30. mars 1945 da noen fulle
russiske soldater kom til bispepalasset for å ta med seg de hundre kvinnene og
jentene som hadde søkt tilflukt i bispepalassets kjeller, til forlegningen for
å «more seg» med dem. Biskopen avviste dette kategorisk.
Etter en lang krangel
begynte en russisk offiser å true med en pistol. Biskopen gikk langsomt
fremover og prøvde å få offiseren til å forlate kjelleren. Da snudde russeren
seg og skjøt. Hans syttenårige nevø Sándor Pálffy hoppet foran onkelen og tok
imot tre kuler. Biskop Apor ble også truffet av tre kuler, et streifsår i
pannen, et skudd som gikk gjennom ermet på hans sutan og ett skudd i magen, som
skulle bli fatalt. De skremte russiske soldatene flyktet, mens biskopen falt
til bakken. Han var fortsatt i live, og foreløpige undersøkelser ble foretatt.
Gatekampene gjorde at han ikke kunne bringes til et sykehus med en gang, så det
gikk betennelse i hans sår.
Om natten ble han
transportert til sykehuset og operert i magen uten bedøvelse, og operasjonen
skjedde i vinkjelleren i lys fra oljelamper. Da han våknet etter operasjonen,
takket han Gud for at ingen av kvinnene var blitt utsatt for noe. Han takket
også Gud for å ha akseptert hans offer. Mens han forberedte seg på døden,
uttalte han sine siste ord. Han ba da for sine prester, de troende, det ungarske
folk, de statlige myndighetene og sitt land. Om ettermiddagen første påskedag
skriftet han og mottok de siste sakramentene. Han døde andre påskedag den 2.
april 1945 i Győr, 53 år gammel.
Katedralens tak var
ødelagt, så hans legeme kunne ikke legges der. Derfor ble det lagt foran
alteret i kapellet for Vår Frue. Det var blitt bestemt at han skulle gravlegges
i Héderváry-kapellet i katedralen, men at han midlertidig skulle gravlegges i
krypten i karmelittkirken. En magistrat, dr. Andor Weiss, tilbød gravstedet som
var reservert for ham selv til dette formålet. Onsdag den 4. april ble biskopen
gravlagt i en ytterst enkel seremoni.
Hans skriftefar, en
karmelitt, skrev straks til bispedømmemyndighetene og ba dem innlede
saligkåringsprosessen, fordi biskopen i sannhet var en helgen og martyr. En
kult utviklet seg snart, spesielt blant flyktninger i Wien, Köln og Roma. Den
nye biskopen av Győr, Károly Kalman Papp (1946-66), utnevnte i november 1946
medlemmene av komiteen som skulle starte forberedelsene til saligkåringsprosessen.
Snart ble det bestemt at
kapellet St Ladislas (Szent Lajos) i katedralen skulle bli Vilhelm Apors siste
hvilested. Presteskapet og de troende samlet til tross for etterkrigstidens
prøvelser inn et stort beløp for å skaffe en marmorsarkofag med et liggende
bilde av biskopen i bispeskrud på toppen og scener fra hans liv utskåret på
sidene. Men Kontoret for kirkelige spørsmål avlyste begravelsen med den
begrunnelse at den ville ha vært «i strid med landets interesser og dets
utenrikspolitikk».
Men til tross for det
kommunistiske regimets press og motstand spredte biskopens kult seg over hele
landet. Mennesker kom for å be foran den tomme graven. Myndighetene kapitulerte
i 1986, men de forbød fortsatt en høytidelig begravelse. Så i nærvær av noen få
gamle prester ble biskopens jordiske levninger den 23. mai 1986 plassert i
sarkofagen midt på natten, og ungarerne fikk ikke vite om det før lenge
etterpå. Biskop Apor hviler nå i sin marmorsarkofag i det gotiske
Héderváry-kapellet i katedralen i Győr.
I 1989 falt
kommunistregimet i Ungarn, og samme år ble informativprosessen for hans
saligkåring åpnet i bispedømmet Győr. Den ble avsluttet i 1990, og
dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad
introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis) ble utstedt den 5. mars
1991. Den 31. mai 1991 utstedte Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten
av bispedømmets informativprosess, og sakens Positio ble oversendt
til Helligkåringskongregasjonen i 1996. Ved sitt besøk i Ungarn i 1996 ba den
hellige pave Johannes
Paul II (1978-2005) ved hans grav.
Den 7. juli 1997
undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som
anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til
troen», og som ga ham tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret
av paven som martyr den 9. november 1997 i Peterskirken i Roma. Ungarns
president Arpad Göncz var til stede ved seremonien.
Vilhelm Apor var den
tredje biskopen av Győr som led martyrdøden. Den første, Gergely (1223-41),
falt i slaget ved Muhi den 11. april 1241, som var hovedslaget mellom
mongolriket og kongeriket Ungarn, og den andre, Balázs Paksy (1525-26) falt i
slaget ved Mohács den 29. august 1526 mot tyrkerne. Ingen av dem har blitt
salig- eller helligkåret. Vilhelm var den første ungareren som ble salig- eller
helligkåret på 1900-tallet og den 38. ungarske salige/hellige. I november 2001
ble det avduket en minnetavle for ham i Peterskirken i Roma.
Vilhelms minnedag i den
nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 2. april:
Iauríni in Hungária,
beáti Guliélmi Apor, epíscopi et mártyris, qui, bello furénte, domum suam
trecéntis círciter pérfugis apéruit et, cum íctibus percússus esset véspere
fériæ sextæ in Passióne Dómini ob puéllas quasdam a mílitum mánibus defénsas,
tribus post diébus ánimam exhalévit.
I Győr [Iaurini] i
Ungarn, den salige Vilhelm Apor, biskop og martyr, som under krigen åpnet sitt
hjem for omtrent tre hundre flyktninger, og da han om kvelden på langfredag
forsvarte noen jenter fra soldatenes hender, ble han slått slik at han døde tre
dager senere.
Den 1. april og 23. mai
(overføringen av hans legeme til sarkofagen i 1986) nevnes også som minnedager.
I dag står det en statue av ham utført av László Marton (1925-2008) i distrikt
XII i Budapest i Ungarn, og til ære for ham har hele plassen fått
navnet Apor Vilmos tér («Vilmos Apors plass»). Også i Gyula ble en
statue av ham, utført av kunstneren Vince Bocskai, innviet i 1998. Det er også
en plass oppkalt etter ham i Gyula. Gjennom sin mor, Gabriele Pietzcker
(1882-1929), hadde den store sveitsiske teologen Hans Urs von Balthasar
(1905-88) en ungarsk bestemor og var i slekt med Vilhelm Apor, som undertegnet
brev til ham med «din onkel Vilmos», men vi vet ikke det nøyaktigs
slektskapsforholdet. Det var nok fjernere enn onkel og nevø.
Kilder: Butler (IV),
Index99, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, Bautz, santiebeati.it,
en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org,
nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, Abbaye Saint-Benoît, EWTN/OR,
smom-za.org, stthomasirondequoit.com, holycross.edu, magyar.org,
kincseslada.hu, katolikus.hu, magyarkurir.hu - Kompilasjon og
oversettelse: p. Per
Einar Odden
Opprettet: 3. juli 2005 –
Oppdatert: 25. mars 2016
SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/vapor
Novákpuszta,
Boldog Apor Vilmos római katolikus templom
Church
Novákpuszta, Hungary
Église
catholique romaine du bienheureux Apor Vilmos à Novakpuszta
Vilmos Apor
deutscher Name: Wilhelm
Gedenktag
katholisch: 2. April
Name bedeutet: willensstarker
Schützer (althochdt.)
Bischof von Győr, Märtyrer
* 29. Februar 1892 in Sighişoara in Rumänien
† 2. April 1945 in Győr in
Ungarn
Vilmos war das siebte
Kind des Barons Gabor Apor und der Komtess Fidelia Pálffy. Sein Vater war
Leutnant, er starb, als Vilmos 6 Jahre alt war. Seine Mutter legte Wert auf die
religiöse Erziehung ihrer Kinder, Vilmos besuchte das Kollegium
Kalksburg der Jesuiten in
Wien und das Jesuitengymnasium in Kalocsa im
Komitat Bács-Kiskun. 1910 trat er ins Priesterseminar der Diözese Győr ein
und ging zum Studium an die Theologische
Fakultät nach Innsbruck. 1915 wurde er in Nagyvárad - dem
heutigen Oradea -
zum Priester geweiht.
Anfang 1917 wirkte Vilmos
als Militärkaplan in Siebenbürgen,
an Fronten des 1. Weltkrieges, schließlich in Ostungarn. Im Mai 1917 wurde er
Präfekt und Dogmatiklehrer im Seminar von Nagyvárad / Oradea,
1919 Pfarrer in Gyula an
der Grenze zu Rumänien. Bei Königin Marie von Sachsen-Coburg-Gotha in Bukarest erreichte
er die Freilassung gefangener ungarischer Offiziere, die in Folge des Krieges
verarmte Bevölkerung und die Flüchtling erhielten seine Hilfe. Ab 1920 gab er
die Monatszeitschrift Der katholische Kirchenkorrespondent von
Gyula heraus. Er war Mitglied des Stadtrates und ab 1936 aktiv im
katholischen nationalen Jungbauernrat; Gyula wurde bald ein Zentrum dieser
Bewegung. Vilmos Apor war auch Konventual-Kaplan ehrenhalber des Malteserordens.
1941 wurde er - kurz nach seiner Ernennung zum Bischof von Győr -
Ehrenbürger der Stadt Gyula. 1943 wurde er Vizepräsident der Katholischen
Volksallianz, einer Vereinigung konservativer katholischer Politiker.
Zum Schutz getaufter
Juden vor den 1939 erlassenen antijüdischen Gesetzen der ungarischen Regierung
unter Miklós Horthy wurde der Verein vom Heiligen Kreuz gegründet,
dessen Patron Vilmos Apor ab 1942 war. Als 1943 in Győr ein
Getto für Juden errichtet wurde, schrieb er einen Protestbrief an den
Innenminister. Als deutsche Truppen im März 1944 Ungarn besetzten,
verschlechterte sich die Situation der Juden weiter; Apor schrieb einen Brief
an den Primas von Ungarn und unterstützte eine katholisch-protestantische
Protestaktion gegen die Misshandlung der Juden. Mit Hilfe Schwizer Freunde und
Verwandten gründete er ein Hilfswerk für die Juden. Auch andere Bischöfe
forderte er auf, sich gegen die Judenverfolgung zu stellen. Papst Pius XII.
erließ dann tasächlich die Aufforderung an Kardinalprimas Seredi, ein
Hirtenschreiben der ungarischen Bischöfe gegen die Judenverfolgung zu erlassen;
allerdings wurde es nie von den Kanzeln verlesen.
Nach dem Einmarsch der
Roten Armee in Ostungarn im Oktober 1944 übernahm eine nationalsozialistische
Regierung die Macht im noch nicht besetzten Westen von Ungarn; zusammen mit
anderen Bischöfen unterzeichnete Apor einen Appell an die
Regierung Westungarn nicht zum Austragungsort für Rückzugsgefechte werden
zu lassen. Im März 1945 erreichten die russischen Truppen die Stadt Győr;
viele Verfolgte und Flüchtlinge hatten Zuflucht in der bischöflichen Residenz
gefunden. Am 30. März wollten russische Soldaten in den Bischofssitz
eindringen, Apor und sein Neffe stellte sich ihnen entgegen, sie wurden
niedergeschossen, Apor starb am Ostersonntag an
den Folgen der Verletzungen.
Vilmos Apor wurde er in
der Karmeliterkirche bestattet, weil die Kathedrale von Győr teilweise
zerstört war. Die Überführung in die Ladislaus-Kapelle der Kathedrale wurde von
der kommunistischen Regierung erst 1986 erlaubt.
Kanonisation: Vilmos
Apor wurde am 9. November 1997 von Papst Johannes
Paul II. seliggesprochen.
Artikel
kommentieren / Fehler melden
Suchen bei amazon: Bücher über
Vilmos Apor
Wikipedia: Artikel über
Vilmos Apor
Fragen? - unsere FAQs
antworten!
Impressum - Datenschutzerklärung
Schauen Sie sich
zufällige Biografien an:
Johannes
de Cellis
Nereus
Petrus9
Unser Reise-Blog:
Reisen zu den Orten, an denen die
Heiligen lebten und verehrt werden.
Zum Schutz Ihrer Daten: mit 2 Klicks empfehlen!
Autor: Joachim
Schäfer - zuletzt aktualisiert am 27.05.2021
Quellen:
• http://de.wikipedia.org/wiki/Vilmos_Apor
• Ekkart Sauser. In: Friedrich-Wilhelm Bautz †, Traugott Bautz (Hg.):
Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, Bd. XIV, Herzberg 1998
korrekt zitieren: Joachim Schäfer: Artikel Vilmos Apor, aus dem Ökumenischen Heiligenlexikon - https://www.heiligenlexikon.de/BiographienW/Wilhelm_Vilmos_Apor.html, abgerufen am 2. 4. 2022
Die Deutsche Nationalbibliothek verzeichnet das Ökumenische
Heiligenlexikon in der Deutschen Nationalbibliografie; detaillierte
bibliografische Daten sind im Internet über http://d-nb.info/1175439177 und http://d-nb.info/969828497 abrufbar.
SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/BiographienW/Wilhelm_Vilmos_Apor.html
