Saint Eystein, Augustinus Nidrosiensis, from Erkebispegården in Trondheim
Saint Augustin Erlendsson
Évêque de Trondheim (+ 1188)
Martyrologe romain
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/5368/Saint-Augustin-Erlendsson.html
Eystein Erlandsön
† 1188
Eystein (Augustin) était d’une famille noble de la
Norvège du 12e siècle. Il fit des études en France.
Il fut en assez bons termes avec les rois de cette
première moitié de siècle. Ceux-ci reçurent le légat pontifical, le cardinal
Niccolò di Albano, et en accord avec lui érigèrent le siège archiépiscopal de
Nidaros, l’actuelle Trondheim, dont la province groupait les évêchés d’Islande,
Groenland, d’Orcadi et Shetland.
Eystein, qui était chapelain à la cour du roi Inge
Krokrygg («le Bossu») et confesseur de la reine, fut alors nommé archevêque de
Nidaros.
Il couronna roi le jeune Magnus V (1163-1184), avec lequel
il maintint encore de bonnes relations. L’œuvre de Eystein fut surtout de
défendre les droits de l’Eglise contre les abus des rois et des seigneurs
locaux.
Il commença l’agrandissement de l’église de Nidaros
pour en faire une cathédrale digne de ce nom.
L’horizon s’obscurcit lorsque Sverre Sigurdsson détrôna Magnus, et Eystein s’exila pendant trois ans : en Angleterre, il écrivit la vie de saint Olaf (voir au 29 juillet). A son retour en 1187, il reprit les travaux de la cathédrale, voulant la reconstruire entièrement en style gothique ; elle n’était toujours pas achevée à sa mort en 1188.
Saint Eystein est vénéré le 26 janvier.
SOURCE : http://samuelephrem-eu.over-blog.com/article-eystein-erlandsson-1188-114456949.html
Nidaros
Cathedral (Norwegian: Nidarosdomen / Nidaros
Domkirke),Trondheim in Trøndelag county
Also
known as
Augustine Erlandsön
Augustinus Nidrosiensis
Øystein Erlendsson
Profile
Born to the nobility, he
studied in France. Priest. Court chaplain
in the reign of King Inge
Korkrygg. First archbishop of
Nidaros (modern Trondheim), Norway in 1157;
his suffragan dioceses included
all of Iceland and Greenland.
His reign was a constant fight to keep the Church separate from political
influence, which required reform of the clergy in the region. Crowned the
young king Magnus
V. Political struggles forced him into three years of exile in England. Wrote a
biography of Saint Olaf
II. Expanded Christ Church cathedral,
and established the administrative functions of the archdiocese.
Born
1188 in
Nidaros, (modern Trondheim), Norway of
natural causes
Additional
Information
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Our
Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
Wikipedia:
Eysteinn Erlendsson
Wikipedia:
Nidaros Cathedral
images
sitios
en español
Martirologio
Romano, 2001 edición
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
“Blessed Eystein
Erlandsön“. CatholicSaints.Info. 15 May 2020. Web. 26 January 2021.
<https://catholicsaints.info/blessed-eystein-erlandson/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-eystein-erlandson/
Saints of the
Day – Eystein Erlandsson
Article
(also known as Austin,
Augustine)
Born in Norway; died at
Nidaros (Trondheim), Norway, on January 26, 1188. Saint Eystein, born of a
noble family, was educated at Saint-Victor, Paris. When he returned to Norway,
he served as chaplain to King Inge of Norway and, in 1157, was appointed second
archbishop of Nidaros (Trondheim). At that time the metropolitan see had been
in existence for only five years. In 1152, the Norwegian Church had been
reorganized into 10 sees (including Iceland, Greenland, the Orkneys, and the
Shetlands) under the archbishopric of Nidaros by an English legate of the Holy
See, Cardinal Nicholas Breakspeare, who later became Pope Adrian IV. Eystein’s
appointment violated the regulations for canonical appointments established by
Breakspeare, but he proved to be the man chosen by God for the work.
Upon his appointment as
bishop, Eystein went on a pilgrimage to Rome to be consecrated by Pope
Alexander III, who gave him the pallium and made him a papal legate a latere.
He returned from Rome late in 1161. Eystein labored to strengthen the ties
between the Norwegian Church and Rome, implement the Gregorian Reform, and to
free the Church in Norway from interference by the nobles. He brought to the
Norwegian Church the practices and customs of the churches of Europe at that
time, though celibacy for the clergy was largely unobserved in his country.
Perhaps this is the reason he established communities of Augustinian canons
regular to set an example for the parochial clergy.
He crowned the
eight-year-old child Magnus as king of Norway at Bergen in 1164, and was
closely associated with the boy’s father, Jarl Erling Skakke, who approved
Eystein’s code of laws. Most of Eystein’s activities as they have come down to
us are matters of the general history of Norway and were directed towards the
free action of the spiritual power among a unified people. This set him on a
collision course with Magnus’s rival for the throne, Sverre. Eystein was forced
to flee to England in 1181 when Sverre claimed the throne on the grounds that
he was the illegitimate son of King Sigurd and the rightful heir; from England
Eystein excommunicated Sverre.
In England he stayed at
the abbey of Saint Edmundsbury (a.k.a., Bury St. Edmunds), and it was probably
there that he wrote his account of Saint Olaf, The passion and miracles of the
Blessed Olaf, of which a manuscript was discovered in England. He helped them
to obtain from Henry II the free election of Abbot Samson. It is probable, too,
that he visited the shrine of Saint Thomas of Canterbury, to whose memory he was
very devoted, which later became common in the Norwegian Church. (Eystein may
have met Saint Thomas during the Englishman’s exile and saw in him another who
struggled to free the Church from secular control.)
Eystein returned to
Norway in 1183 and was aboard a ship in Bergen Harbor when Sverre’s fleet
defeated Magnus, causing the king to flee to Denmark. The following year Magnus
was killed in battle, Sverre became king, and Eystein made peace with him.
Eystein enlarged Christ Church cathedral, where Saint Olaf was buried; some of
his improvements remain to this day.
After his death, his body
was enshrined in Nidaros cathedral. Immediately after his death Eystein was
considered a saint, but various papal inquiries were unfinished. Eystein was
proclaimed a saint by a Norwegian synod in 1229. Many miracles occurred at his
tomb (Attwater, Attwater2, Coulson, Delaney, Farmer, Walsh).
MLA
Citation
Katherine I
Rabenstein. Saints of the Day, 1998. CatholicSaints.Info.
15 May 2020. Web. 26 January 2021.
<https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-eystein-erlandsson/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-eystein-erlandsson/
St. Eysteins kirke Bodø
Sant' Agostino (Eystein)
Erlandsson Arcivescovo
Norvegia, sec. XII – †
Nidaros (Norvegia), 1188
Agostino (Eystein)
Erlandsson, morto nel 1188, si batté per l'indipendenza della Chiesa norvegese
dal potere politico e per la riforma del clero. Di origini nobili, studiò in
Francia e, al ritorno, fu cappellano della regina. Poi arcivescovo di Nidaros, oggi
Trondheim. La diocesi, appena nata, aveva 10 suffraganee (comprese Islanda,
Groenlandia, Orcadi e Shetland). Lotte dinastiche lo costrinsero all'esilio in
Inghilterra, dove scrisse la Vita di sant'Olaf. Alla fine tornò in patria
e vi morì. (Avvenire)
Etimologia: Agostino
= piccolo venerabile, dal latino
Martirologio
Romano: A Trondheim in Norvegia, sant’Agostino (Eystein) Erlandssön,
vescovo, che difese tenacemente contro i sovrani la Chiesa a lui affidata e la
accrebbe con mirabile premura.
Eystein (Agostino)
Erlandssön è conosciuto nella storia medioevale della Norvegia, come un vescovo
che si adoperò con zelo per lo sviluppo della Chiesa.
Appartenne ad una
famiglia molto stimata e conosciuta della Norvegia del secolo XII, fu
cappellano di corte del re Inge “Krokrygg” (= il gobbo), il quale nel 1157, lo
nominò arcivescovo di Nídaros, venendo consacrato qualche tempo dopo.
Parte della sua esistenza
si svolse all’ombra del trono norvegese di quei tempi; incoronò re il
giovanissimo Magnus V, figlio di Erling Stakke, e fu in buoni rapporti con i
suoi sostenitori, altrettanto non si può dire dei suoi rapporti con il
successore che lo spodestò, re Sverre Sigurdsson (1151-1202); questo contrasto
gli procurò un allontanamento dalla sua patria, per tre anni, finché non si
pacificò con il re Sverre.
A questo punto bisogna
accennare alla sua funzione di vescovo; sotto il regno dei figli del re Araldo,
Sigur Mund, Inge Krokrygg ed Eystein, che governarono in comune, avvenne
l’organizzazione della Chiesa norvegese; nel 1152 i suddetti re stipularono un
accordo con il Legato pontificio card. Niccolò di Albano, erigendo la sede
arcivescovile di Nídaros (odierna Throndhjem) nominando il primo arcivescovo
come capo della nuova provincia ecclesiastica; questa facoltà era fino allora
dell’arcivescovo di Land.
La preesistente
cattedrale di Nídaros, fatta costruire in stile romanico, con una sola navata
dal re Olaf Kyrre († 1093); divenne insufficiente per le celebrazioni e volendo
la Norvegia averne una più bella, si fabbricò una navata trasversale, che non
era ancora terminata nel 1161.
Quando Eystein Erlandssön
ritornò dal suo esilio in Inghilterra nel 1183, si cominciò una completa
ricostruzione della chiesa ma in stile gotico; l’imponente opera continuò anche
dopo la sua morte, avvenuta nel 1188.
Eystein fu subito
venerato come santo per le virtù della sua vita e per lo zelo che aveva profuso
nel difendere i diritti della Chiesa, dalle prepotenze e sopraffazioni dei re e
dei feudatari.
Il ‘Martirologio Romano’
riporta la sua festa al 26 gennaio, con il nome latinizzato di Agostino.
Autore: Antonio
Borrelli
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/91529
Den hellige Eystein
Erlendsson av Nidaros (~1120-1188)
Minnedag:
26. januar
Den hellige Eystein
Erlendsson (Eystein er den gammelnorske formen av dagens Øystein) (lat:
Augustinus) ble født litt etter 1120 på gården Råsvoll i Børsa sør for Nidaros
(dagens Trondheim). Det finnes også en Råsvoll i Verdal nord for Nidaros, og
mange mener han kom derfra, men det er nok mindre trolig. Han tilhørte en av de
fornemste ættene i landet. Hans farfars far Ulf Uspaksson var islending av ætt,
men ble kong Harald (III) Hardrådes (1045-66) stallare (hovmester) og
gode venn og fikk en søster av dronning Tora til ekte. Eystein stammer på denne
måten ned fra Arnmødling-ætten og kunne regne seg i slekt med de kongene som
nedstammet fra kong Harald (I) Hårfagre (d. ca 940) og Tora. Eysteins far
Erlend Himalde var tremenning av kong Magnus (III) Berrføtt (1093-1103), og
selv var Eystein på denne måten en firmenning av kong Sigurd (I) Jorsalfare
(1103-30) og av kong Inge Krokryggs (1136-59) far, kong Harald (IV) Gille
(1130-36).
Eystein fikk sin første
utdannelse i Nidaros av biskop Simon og studerte i utlandet fra ca 1140,
muligens i Lincoln i England, men enda mer trolig i Paris, i det nylig
grunnlagte augustinerklosteret Saint-Victor. Han valgte med stolthet Augustinus
som den latinske formen av sitt navn, som ellers gjerne latiniseres til Oistanus eller
lignende. Et propagandaskrift for kong Sverre (1177-1202), «En tale mot
biskopene» fra ca 1200, nevner forbigående at Eystein var kapellan og fehirde
(skattmester) hos kong Inge Krokrygg. Han var sogneprest i Konghelle ved
Göta-Elv i Båhuslen, som den gangen var norsk.
Den første erkebiskopen
av Nidaros, Jon
Birgisson, døde i 1157. I følge «En tale» valgte kong Inge Eystein til
erkebiskop «uten å spørre noen lærd mann i Trondheimen, enten korbrødre eller
andre». Vi vet ikke om man hadde rukket å opprette domkapitler som kunne foreta
et formelt valg, men det er all grunn til å tro at det virkelig var kong Inge
som sto bak. Valget skjedde trolig i 1158 eller 1159.
Den nyvalgte
erkebiskopen, som altså var Norges andre, dro til Italia for å motta
bispevielsen og palliet, erkebiskopen embetstegn, av paven. Han fikk ikke
palliet av pave Hadrian IV (1154-59), som hadde opprettet erkebispestolen i Nidaros
i 1153 som kardinal Nikolas Breakspeare, for Hadrian IV døde den 1. september
1159. Derfor regner vi med at Eystein med sitt følge ikke dro sørover fra Norge
før en gang utpå sommeren eller høsten 1159. Under sin reise gjennom Frankrike
har Eystein trolig fått høre om Hadrian IVs død og om stridighetene omkring
valget av den nye paven. Alexander III (1159-81) var den 7. september 1159
valgt med stort flertall, men det tyskvennlige mindretallet satte opp kardinal
Ottaviano som motpave Viktor IV (1159-64). Keiser Fredrik Barbarossa (1152-90)
anerkjente motpaven, men raskt dannet det seg en ganske bred gruppe
reformvenner av augustinerkanniker og cisterciensere, biskoper og
intellektuelle, som arbeidet for Alexander.
I denne gruppen følte
tydeligvis også Eystein seg hjemme. Vi vet at han på sin palliereise oppholdt
seg en tid i klosteret Saint-Victor i Paris, hvor han sannsynligvis hadde fått
sin utdannelse, og dette var et reformsentrum som holdt seg trofast til den
rettmessige paven. I Nidaros hadde det lyktes pavestolen å få en solid bastion
nord for Tyskland. Eysteins vennskap med den hellige Thomas Becket skriver
seg trolig også fra palliereisen. Fra denne reisen skal erkebiskopen ha tatt
med seg til Nidaros en kapsel med en dråpe av Kristi blod. Dette førte til
etableringen av feiringen av Fingergullmesse den
12. september. «Fingergull» betyr «gullring», og kapselen med blodsdråpen lå trolig
i ringen.
Vi vet at Eystein ble
bispeviet av paven og mottok palliet senhøstes 1160, for året etter var han
igjen tilbake i Nidaros og vigslet selv et alter i Kristkirken (domkirken). På
et murbånd rundt et kapell i Nidarosdomens søndre tverrskip (Johannes-kapellet)
kan vi fortsatt lese denne innskriften: «Dette alter er viet av erkebiskop
Eystein (Augustin), i det første året av hans episkopat, til Vår Herre Jesu
Kristi pris, og til ære for St. Johannes Døperen,
St. Vincentius martyr
og St. Silvester (...)
år 1161, den 26. november». Når dette skjedde i hans første år som erkebiskop,
må han altså ha blitt vigslet en gang etter den 26. november 1160.
I 1161 ble kong Inge
drept av rivalen Håkon (II) Herdebrei (1157-62), som imidlertid selv ble drept
i 1162. Erling Skakke fikk da sønnen Magnus hyllet på Øreting ved Nidaros, for
han var gift med Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare. Erkebiskop Eystein
tilsa sin støtte, og han og Erling ble enige om kroning av Magnus. Eystein
skrev til paven, som nettopp hadde dratt i eksil til Frankrike. I 1164,
muligens den 10. august, salvet og kronet erkebiskopen den åtteårige Magnus (V)
Erlingsson (1163-84) i Bergen i nærvær av den pavelige legaten Stefan av
Orvieto og et stort antall geistlige og verdslige stormenn. Dette var den
første kongekroningen i norsk historie og den første kongekroningen i Norden
som var velsignet av Kirken, og det skjedde i Norge før det skjedde i Sverige
og Danmark.
Det foreligger fra Magnus
Erlingssons tid tre statsrettslige dokumenter, som alle vitner om at kroningen
av Magnus var motivert av en visjon. Kroningseden som Eystein lot Magnus
avlegge, forteller om det kongeidealet Magnus måtte forplikte seg på. En
tronfølgerlov ble utstedt i Eysteins og det øvrige riksstyrets navn, og var
uten tvil skrevet av Eystein. Et privilegiebrev fra den unge kongen utdyper
forholdet mellom statsmakt og kirkemakt og er også antakelig skrevet av
Eystein.
Erkebiskopen og den
pavelige legaten benyttet anledningen til å få flettet en lydighetsed til paven
inn i den norske kroningseden. For erkebiskopen og den norske Kirken var det av
stor betydning at Magnus i sin ed helt og fullt lovet å gå inn for nyordningen
av 1153. Magnus erklærte høytidelig overfor erkebiskopen at han ville styre
sitt land i egenskap av den hellige Olavs vasall og
stedfortreder. Erkebiskop Eystein bidro dermed til en konstitusjon som styrket
både kongemakten og Kirken. Han fremheves da også som den betydeligste
kirkepolitiker i norsk middelalder.
Eystein blir i
privilegiet kalt apostolice sedis legatus («Den apostoliske stols
sendemann»). Det er mulig at han oppnådde denne tittelen en gang tidlig i tiden
1161-69, men det vet vi ikke. Et av punktene tok sikte på å trygge pilegrimenes
strafferettslige beskyttelse, og et annet var om straff for brudd på freden i Kristkirken.
Magnus-privilegiet betegner det absolutte høydepunktet i Eysteins episkopat.
Eystein fikk også i stand en nå tapt kirkelig lovbok, «Gullfjær», som var en
revidering av kristenretten. Vi kjenner også tolv dekretaler fra pave Alexander
III som er utstedt etter rundt 35 spørsmål fra erkebiskopen. Videre sto han
antakelig bak utformingen av kirkelovsutkastet Canones Nidrosienses, som
ble oppdaget i London så sent som på 1930-tallet.
På 1170-tallet utstedte
Eystein et brev hvor han lyste alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme i bann,
og han refset også de kvinnene som lokket til seg medsøstre for å drikke dem
fulle og få dem om bord på skip med kurs for Island, hvor det var underskudd på
kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem i samtiden når erkebiskopen
engasjerte seg i det.
Eystein regnes som
forfatter til en hovedkilde i Olavstradisjonen, boken Passio et Miracula
Beati Olavi («Hellig Olavs liv og undergjerninger»), vanligvis kalt Passio
Olavi. Boken ble skrevet i tidsrommet 1160-1180, et halvt århundre før Snorres
Olavssaga. Manuskripter er funnet i England, Frankrike, Wien, et bruddstykke
også i Finland. Skriftet består av to deler: Første del utgjør en kort biografi
om Olav, kanskje først og fremst til gudstjenstlig bruk, som lesning til matutin
på helgenens høytidsdag. Den andre delen forteller nesten femti mirakler som
hellig Olav skal gis æren for. De tidligste av dem går helt tilbake til tiden
kort etter helgenens død. Boken utmerker seg også ved sine skildringer av
hverdagslivet i bygden og bispestaden på den tiden. Blant Olavs mirakler
forteller han om ett som han selv kom ut for i sin egenskap av byggmester på
Nidarosdomen:
Eystein inspiserte
byggearbeidene på Domkirken, men falt ned fra et stillas og ble mer eller
mindre livløs brakt til sengs. Det var tre dager før Olsokfesten, som han selv
som biskop skulle lede, og mange pilegrimer var ventet fra nær og fjern. «Da
jeg lå i slik pine på kropp og sjel, tydde jeg i min bønn til min beskytter,
den hellige Olav, full av tro, selv om jeg ikke stolte på mine egne gode
gjerninger. Og jeg kom til å sanne at han ikke glemmer sine når de roper til
ham». På Olsokdagen lot han seg avkreftet bære til kirken for i hvert fall å
følge Olavsmessen med hele folket. Da han kom til kirken, følte han seg straks
bedre. Han ba Olav om krefter til å delta i prosesjonen, skjønt han kunne ikke
stå på benene, og fikk det. Ja, han våget til og med å ta ordet i all korthet -
og mens han talte, vokste kreftene, og han holdt uventet en lang preken som han
pleide. Litt etter litt følte han seg helt frisk.
Det mirakuløse, som for
middelalderens kristne fremfor alt nok var det uforklarlige, synes her manifestert
i sin kjerne som en overnaturlig åndskraft som har vært virksom i et synlig
tegn. Det er også Olavsskikkelsens symbolkraft Eystein på avgjørende måte
fremhevet for sin samtid og ettertid. Både Passio Olavi og Eysteins
brev forteller om en mann som elsket fred og kjempet mot vold og overgrep. Det
er naturlig at han som reformist reagerte mot de mange ættehevnsdrapene, og at
han søkte å finne botemidler mot dem. Eystein var også, i pakt med Romerkirkens
beste tradisjoner, interessert i barmhjertig arbeid. Ved domkirken i Nidaros
fantes den gang et hospital for syke, sikkert et av de første i Norge.
Eystein oppmuntret det
geistlige sølibat, som var neglisjert i Norge. Vi vet at han selv tok
initiativet til opprettelsen av minst to klostre for augustinerkorherrer
(kanniker). Det ble opprettet et konvent for regelbundne kanniker i Konghelle,
Kastelle kloster ved Göta-Elv, den lille byen hvor han en gang hadde vært
prest. Dette klosteret skulle visiteres fra Æbelholt kloster i Danmark, hvis
hellige abbed Vilhelm var
hans personlige venn. Klosteret ble muligens grunnlagt i 1161-68 og senest i
1190-årene. Eystein var også ansvarlig for grunnleggelsen av Elgeseter
(egentlig Helgeseter) kloster i Nidaros ca 1170-78. Mot slutten av livet
(1184/87) rev Eystein Mariakirken ved Domkirken og flyttet den til Elgeseter.
Både Kastelle og Elgeseter klostre hadde en prior, men det var erkebiskopen
selv som var å anse som klostrenes abbed.
Samtidig med kroningen av
sønnen Magnus i 1164 opprettet Erling Skakke et augustinerkloster på Halsnøy,
sentralt i Sunnhordland, og antakelig har Eystein bidratt også her.
Jonsklosteret i Bergen er også trolig grunnlagt i Eysteins tid, og det samme
kan være tilfelle med premonstratensernes Olavskloster i Tønsberg. Det er mulig
at Eystein hadde en finger med i grunnleggelsen av det første
cistercienserklosteret i Trøndelag, Munkeby ved Levanger, en forgjenger til
Tautra i Trondheimsfjorden (1207).
Eystein var også en stor
kirkebygger. Vi vet at det meste av domkirkens mektige tverrskip ble utført på
hans tid, noe den latinske innskriften i Johannes-kapellet forteller om.
Tilsvarende innskrifter finnes i de noe yngre kapellene i andre etasje i nordre
og søndre del av tverrskipets østvegg (viet til Maria/Hippolyt og Olav/Stefan). Årstall mangler
her, men skriften tyder på at også disse kapellene skriver seg fra Eysteins
tid. Skrudhuset, som også kalles Kapittelhuset og Mariakapellet, er etter alt å
dømme fra Eysteins tid, og der ble han etter eget ønske gravlagt i 1188.
Eystein planla også oktogonen 1180-83, og han har nok også ellers lagt planer
for reisningen av hele den gotiske katedralen, trolig i samarbeid med en høyt
begavet arkitekt.
Eystein fikk også reist
bygninger til mer verdslige formål. Han reiste palisader og kasteller til vern
for byen, uten at de betydde så mye. Men han bygde en ny bispegård i stein til
erstatning for den i tre som var reist i Olav Kyrres tid. Den steinhallen
Eystein reiste, står fortsatt som en del av Erkebispegården, om enn noe
restaurert. Men han rakk ikke å bygge seg en egen bolig i stein; først senere
erkebiskoper fullførte planene ved å reise seg et bolighus vest for hallen.
Tre bispeskifter skjedde
i Norge og Island på Eysteins tid, det er uvisst om noen av dem foregikk på
strikt regulært vis. I 1169/70 ble den gamle biskopen i Stavanger, som
riktignok ikke dugde mer og ville gå av, erstattet av Eirik Ivarsson,
som Eystein uten tvil kjente fra Paris og som nok var hans personlige valg, og
han skulle da også bli Eysteins etterfølger. I Oslo bispedømme ble samtidig
biskopen slått i hjel av bøndene, og paven ga Eystein fullmakt til å innsette
ny biskop. Den tredje biskopen Eystein innsatte, var den hellige Thorlákr Thorhallsson av
Skálholt på Island. Det skjedde den 2. juli 1178, antakelig i Nidaros, og
biskopene Pål av Bergen og Eirik av Stavanger var medkonsekratorer.
Eystein samlet fra tid
til annen større kirkemøter som hadde preg av rikssynode eller provinsialsynode.
Av bevarte pavebrev går det klart fram at Eystein både visiterte
lydbispedømmene i Norge og håndhevet disiplinærmyndighet over lydbiskopene og
andre geistlige. Man regner med at det i andre halvdel av 1200-tallet fantes
rundt 1200 kirker og nesten 2000 geistlige i Norge, og at sognedannelsen trolig
ble avsluttet i tiden fra 1150 til 1250. I hele kirkeprovinsen har det vel på
Eysteins tid trolig ikke vært færre enn rundt 800 kirker med omlag 1300
geistlige. Eystein hadde også egen hird og flere skip, etter Sverres saga å
dømme hadde han mer enn hundre fult væpnede menn til sin rådighet. Eystein
rådde ikke bare over erkestolens midler, men også over en betydelig formue han
hadde fått i arv.
Kong Magnus Erlingsson
fikk en rival i Sverre, som kom til Norge i 1176 og gjorde ham rangen stridig.
I slaget på Kalvskinnet den 18. juni 1179 falt Erling Skakke, mens kong Magnus
tok flukten. Han kom nordover igjen i mai 1180, men i slaget på Ilevollene den
26. mai ble hans hær slått på flukt. Eystein hadde vært med i følget. Magnus
søkte til Danmark og fikk hjelp av kong Valdemar I (1157-82), men hans nye hær
led et knusende nederlag i Bergen sommeren 1180.
Erkebiskopen hadde tatt
Magnus’ parti og måtte dele hans nederlag. Han så ingen annen råd enn å flykte
til England, hvor han tilbrakte tre vintrer i eksil. Fra England
ekskommuniserte han Sverre. Vi vet ikke hvor han oppholdt seg de første
månedene, men Lyse klosters moderhus Fountains i Yorkshire, hvor det bevarte
eksemplaret av Passio Olavi ble funnet, kan være en rimelig gjetning.
I juli 1181 kom den engelske kongen Henrik II (1154-89) fra Normandie til
England. Eystein oppsøkte ham i begynnelsen av august, trolig i Canterbury. Han
fikk løfte om pensjon, som kom fra den ledige abbedstolen i Saint Edmundsbury
(nå Bury St. Edmunds) i Suffolk, et av Englands største og rikeste klostre. Her
satt han i abbedresidensen mens embetet var ledig.
Den 14. februar 1182 ble
det valgt en ny abbed, Samson, noe Eystein bisto med og fikk takk og lov for
fra munkene. Men det betydde at han måtte flytte ut av abbedresidensen.
Imidlertid var kongen ikke i beit for en løsning: Han lot Eystein dra til
Lincoln, hvor han kunne residere i bispegården mens stolen sto ledig. Våren
1183 ble det utnevnt en ny biskop, og Eystein måtte se seg om etter en annen
løsning. Han satte sitt håp til kong Magnus.
Sommeren 1183 vendte
Eystein hjem til Norge, og han håpet nå at Magnus skulle gå seirende ut av det
neste sammenstøtet med Sverre. Men det motsatte skjedde, for mens Eystein ennå
var i Bergen, kom Sverre overraskende over Magnus’ flåte og nærmest utraderte
den. Han erobret til og med regaliene – Magnus’ septer og krone, og Magnus
måtte flykte til Danmark. Eystein så likevel ingen annen råd enn å vende
tilbake til Nidaros. I juni 1184 sto det siste store slaget utenfor Fimreite i
Sognefjorden. Sverre viste seg som den overlegne taktikeren og hentet seieren
hjem. Magnus gikk ned med kongsskipet, og Sverre var herre i Norge.
Vi vet ikke mye om hva
Eystein gjorde de siste årene av sitt liv. Men sommeren 1184 var han på Inderøy
og vigslet den nye fylkeskirken der (Sakshaug gamle kirke). Utover høsten 1187
begynte han å skrante. Sverres saga forteller at da erkebiskopen kjente at
kreftene minket, sendte han bud på kong Sverre, og det heter videre: «De talte
seg imellom om mange ting som før hadde vært imellom dem, og da de skiltes, ba
erkebiskopen kongen tilgi ham alt, at han hadde stått så imot ham den tiden da
striden mellom kong Magnus og kong Sverre sto på. De forliktes da helt og tilga
hverandre alt som før hadde vært mellom dem».
Erkebiskop Eystein døde
den 26. januar 1188, natten etter Pålsmesse, og hans grav ble
etter eget ønske gjort i stand i Skrudhuset i Kristkirken. Vi har bare den ene
kilden til den angivelige forsoningen med kong Sverre, men vi kan ikke avvise
historien blankt. Men det virker usannsynlig at Eystein oppga sine politiske
mål, når en ser hvilken etterfølger han utpekte: Den mest stridbare av alle de
norske biskopene, augustineren Eirik Ivarsson av Stavanger. Valgmøtet ble holdt
i Bergen sommeren 1188. Til tross for Sverres motstand ble Eirik valgt og dro
til Italia kort etter.
Sommeren 1229 ble Eystein
enstemmig erklært for helgen av Norges biskoper samlet til provinsialkonsil i
Nidaros og skrinlagt. Siden ville det så komme på tale å søke paven om full
helligkåring, siden pavene på 1100-tallet hadde forbeholdt seg eneretten til
helligkåringer. Men det ser ut til å ha drøyd helt til 1241 før en slik søknad
ble sendt av sted. Pave Gregor IX (1227-41) rakk ikke å ta noen avgjørelse før
han døde sommeren 1241, men det ble oppnevnt en kommisjon på tre mann til å
undersøke Eysteins sak. Den besto av abbeden på Tuterøen (Tautra), prioren på
Nidarholm (Munkholmen) og dominikanernes prior i Nidaros. De skulle granske
kandidatens liv og de miraklene som ble tillagt ham. Det heter i pavebrevet at
erkebiskop Sigurd Endridesønn av Nidaros (1231-52) og hans suffraganbiskoper
samt kong Håkon IV Håkonsson (1217-63) var de som hadde anmodet pave Gregor om
å helligkåre Eystein.
At kong Håkon, Sverres
sønnesønn, skal ha deltatt i en slik henvendelse, kan virke besynderlig,
ettersom Eystein hadde vært den viktigste bæreren av en politikk som var
fiendtlig innstilt til Sverre og hele hans ætt. Men hans deltakelse kan
forklares med en innrømmelse fra Håkon til sin geistlighet nettopp under de
daværende omstendighetene. Saken var den at Håkon var ivrig etter å bli kronet,
og at det norske hierarkiet kunne kreve høyt betalt for sin imøtekommenhet i
det spørsmålet, ettersom Håkon var uekte født og altså trengte dispensasjon fra
den kanoniske rettens bestemmelser. Kongen fant seg også på samme tid i at det
ble skrevet en ny kristenrett som var fordelaktig for geistligheten.
Den ene av de oppnevnte
pavelige kommissærene, abbed Bjørn eller «Ritabjørn» av Nidarholm, oppholdt seg
på denne tiden personlig ved den romerske kurien og var sannsynligvis de norske
prelatenes agent i denne saken. Han var en gammel venn av Hertug Skule, kong
Håkons svigerfar, som ledet det siste opprøret og ble drept i 1240. Den urolige
abbed Bjørn ga seg god tid i utlandet og kom tilbake til Norge først i 1244,
men han døde kort etter hjemkomsten. Dette har bevirket at granskingen av
Eysteins mirakler ble stilt i bero, og det kom neppe noen rapport fra
kommisjonen.
Men erkebiskop Sigurd tok
opp saken med Gregor IXs andre etterfølger Innocent IV (1243-54), og etter
pavebrevet å dømme deltok kongen ikke denne gangen i henvendelsen. Paven
oppnevnte da i 1246 en ny kommisjon bestående av abbeden og prioren på Tautra
og prioren på Nidarholm og med samme oppdrag som den forrige kommisjonen.
Imidlertid døde abbeden av Tautra, som vi ikke en gang kjenner navnet på, og de
to priorene av Tautra og Holm ble anset «uskikket» (minus idonei) til
å foreta undersøkelsen, og saken ble stilt i bero i flere år. I denne perioden
ble Håkon i 1247 kronet av kardinallegaten Vilhelm av Sabina i Bjørgvin. Det er
neppe noe tvil om at prelatene i den forbindelse forhandlet med kardinalen om
saken, men de klarte ikke å bringe den videre.
Men enda en gang satte
erkebiskop Sigurd seg i bevegelse, og pave Innocent utnevnte i januar 1251 en
tredje kommisjon, denne gang biskop Arne av Bergen samt de dominikanske
priorene i Oslo og Nidaros. Denne gangen ga paven dem en instruksjon om den
fremgangsmåten som skulle følges ved undersøkelsen av Eysteins liv og mirakler,
og de fikk bestemt forbud mot å fravike fra denne. En granskning fant da
virkelig sted og aktene ble oversendt til kurien, men i Roma fant man rapporten
utilfredsstillende, Kommissærene hadde, som pave Alexander IV (1254-61) senere
erklærte, ikke respektert pavens retningslinjer, men gått uforsiktig frem.
Erkebiskop Sigurd døde i
1252 og hans etterfølger Sørle (1253-54) i 1254, og i 1254 ble Einar Smørbak (1255-63)
valgt til ny erkebiskop. Dette skjedde uten kong Håkons vitende, og Einar, som
da studerte i Paris, dro da straks til Roma for å hente sitt pallium. Fra denne
reisen kom han hjem til Norge først sommeren 1255. Under sitt opphold ved
kurien gjenopptok han bestrebelsene for Eysteins helligkåring, og i 1255
utnevnte pave Alexander en fjerde kommisjon. Denne gang besto den av biskopen
av Stavanger, abbeden på Holm og prioren av Helgeseter. Men heller ikke denne
kommisjonen kan ha kommet frem til noe resultat,
I fjorten år var det
altså nå uten resultat ført forhandlinger om å helligkåre en prelat hvis store
fortjenester det fra hierarkiets synspunkt ikke kan ha vært meningsforskjeller
om. Riktignok inntok kurien etter hvert som antallet helgener økte, en større
forsiktighet i å helligkåre nye, og den tok seg også høyt betalt for sine
helligkåringer, i alle fall senere. Spørsmålet om Eysteins helligkåring ser ut
til å ha hvilt i resten av Einars tid som erkebiskop og under hans etterfølgere
Birger (aldri tiltrådt) og Håkon (1265-67). Men i 1267 ble det valgt en
erkebiskop som synes å ha tatt Eystein som sitt forbilde, Jon Raude (1267-82).
Han dro til Roma for å hente sitt pallium og fikk i 1268 pave Klemens IV
(1265-68) til å oppnevne en femte kommisjon for Eysteins helligkåringssak. Den
besto av biskop Peter av Bergen og abbedene på Tautra og Nidarholm. Den ga
heller ikke noe resultat, og det er det siste vi hører om saken. Antakelig har
erkebiskop Jon oppgitt den for å oppnå viktigere innrømmelser fra kong Magnus
VI (Håkonsson) Lagabøte (1263-80).
Eystein ble dermed aldri
helligkåret av paven, men den «lavere» hellighet som var blitt ham til del ved
provinsialkonsilet i 1229, fikk han beholde. Han hadde nok sin kult i Domkirken
i Trondhjem, men hans festdag ble ikke ført inn i Nidaros-liturgiens bøker. Det
ser imidlertid ut til at et alter i Domkirken var viet ham, og hans forseggjorte
sølvskrin fantes i domkirken ved reformasjonen. Det delte da skjebne med Olavs
skrin og ble sendt til København for å smeltes om til mynter. I 1540 ga det
tolv kilo sølv ved nedsmeltingen.
I tillegg til disse to
skrinene fantes det også et tredje i Nidaros domkirke, St. Bernhards. Det
omtales under den store kirkeplyndringen, og rester av det, noe forgylt kopper,
ble i 1540 innlevert til kong Christian IIIs (1537-59) rentemester
(Schøning: Beskrivelse over Domkirken, Anhanget, s 85). Hvem denne Bernhard
var, vet man ikke – «St. Bernhardi Skrin, hvorom for øvrig Intet vides» (N.
Nicolaysen: Norske fornlevninger, s 602). Det at han har hatt et skrin i
en norsk kirke, betyr ikke at han har vært en norsk helgen, det viser bare at
kirken har hatt relikvier av ham.
Det ser ikke ut som om
Eystein har hatt noen sentral posisjon i folks minne i skyggen av
Olavsskikkelsen – han har vært prelatenes, ikke folkets helgen. Men den
engelske munken Matthew Paris, som i 1248 kom til Norge for å reformere
Nidarholm kloster og ble i landet et par år, referer til Eystein (Augustinus
in Norwagia) og at hans hellighet var bekreftet av mange autentiske
undere.
Eysteins minnedag i den
nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 26. januar:
Nidarósiæ in Norvégia,
sancti Augustíni (Eystein) Erlandssön, epíscopi, qui Ecclésiam ipsi commíssam,
quam valde contra príncipes deféndit, summa cum sedulitáte auxit.
I Nidaros [nå Trondheim]
i Norge, den hellige Augustin (Eystein) Erlendsson, biskop, som iherdig
forsvarte den Kirken som var betrodd ham mot verdens herskere, og sørget for
vekst med beundringsverdig omsorg.
I et dokument
datert 10.
februar 2001 godkjente Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen
i Vatikanet at Eysteins minnedag kunne feires som «valgfri minnedag» i Trondheim stift. Samme
kongregasjonen slo i et dekret av 30. september 2002 fast at minnedagen er
opphøyd til «fest» i Trondheim og til valgfri minnedag i resten av Norge (Oslo katolske bispedømme og Tromsø stift). Minnedagen for
de hellige Timotheos og Titus, den hellige Paulus’ ledsagere, som i
Kirkens generalkalender feires den 26. januar, flyttes i Norge til 27. januar
og feires som valgfri minnedag i likhet med den hellige Angela Merici.
Tillatelsen fra
Gudstjenestekongregasjonen til å feire Eysteins minnedag betyr ikke noen
formell salig- eller helligkåring fra Vatikanets side – den saken er det
Helligkåringskongregasjonen som må behandle.
De katolske menighetene
i Kristiansund og Bodø bærer Eysteins
navn. Det gjør også det tidligere sykehjemmet St. Eystein i Levanger i
tilknytning til St. Torfinns kirke, og det samme gjør den katolske
grunnskolen i Bodø. Derimot er den lutherske Eysteinskirken på Hjerkinn
oppkalt etter kong Eystein (Øystein) Magnusson (1103-23). Sigrid Undset tok i
sin tid initiativet til en støttegruppe for prestekall, og ga den navnet St.
Eystein. Oslo katolske bispedømmes presteseminar som ble opprettet i 2006, fikk
navnet St. Eystein.
De andre norske helgenene
er de hellige Olav, Hallvard, Sunniva, Torfinn, Magnus Orknøyjarl og Ragnvald Orknøyjarl. I
tillegg burde den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319)
ha vært med på listen, siden hans kult i 1521 ble stadfestet av pave Leo X
(1513-21). Dessuten ble det gjort forsøk på å etablere helgenkult for
erkebiskop Jon Raude, og kong Øystein II Haraldsson (1125-57)
har vært feiret som lokalhelgen i Bohuslän i Sverige. Det finnes også en rekke
norske lokalhelgener eller bygdehelgener.
Kilder: Attwater (dk),
Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (I), Delaney, Bunson,
Undset, Daae, Gunnes 2, MR 2004, Erkebiskoper i
Nidaros, KIR, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it,
en.wikipedia.org, no.wikipedia.org, nominis.cef.fr, heiligen.net,
augustiniancanons.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 27. januar
2004 – Oppdatert: 1. desember 2018
Den hellige
Eystein Erlendsson av Nidaros (ny biografi)
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/eystein
San AGUSTÍN ERLANDSSÖN.
(c. 1120 - 1188).
(Agustín
Erlendsson, Eystein. nor.: Øystein Erlendsson).
Habitante de
Augusta. El que aumenta la ciudad alta. Consagrado por los augures.
Martirologio
Romano: En la ciudad de Nidaros (Trondheim), en Noruega, san Agustín (Eystein)
Erlandssön, obispo, que rigió la Iglesia que le había sido encomendada como
primer obispo, procurando su crecimiento y defendiéndola ante los
príncipes.
Eystein Erlendsson nació
en Rasvoll, en las cercanías de la ciudad de Nidaros (actualmente Trondheim).
Era hijo de Erlend Himalde. Pertenecía a una familia noble y acaudalada de
Noruega, emparentada con poderosas familias, entre ellas con los descendientes
del rey Harald I. Cursó sus primeros estudios en Nidaros, pero poco después
marcharía al extranjero, muy posiblemente a Francia, donde habría contactado
con la Orden de San Agustín. En ese tiempo utilizó el nombre latino de
Augustinus (Agustín), un nombre de sonido similar, pero en ningún modo
equivalente a Eystein. De regreso a Noruega, trabajaría como funcionario del
rey Inge I, en el que encontraría un fuerte apoyo. Fue párroco en Konghelle, en
la rivera del río Göta. El primer arzobispo de Nidaros, Jon Birgisson, murió en
1157, y con el apoyo del rey, Eystein fue elegido como el sucesor, alrededor de
1158 o 1159.
Eystein emprendió un
viaje a Roma, donde recibiría el palio de manos del papa Adriáno IV, pero la
muerte del pontífice y las relaciones turbulentas entre el nuevo papa Alejandro
III y el emperador Federico Barbarroja evitaron que el viaje llegara a su
destino. En ese viaje, Eystein permaneció un tiempo en la Abadía de San Víctor
de París, el monasterio agustino donde probablemente había estudiado. Al igual
que los agustinos, Eystein fijó una postura de apoyo al papa, y en 1160 logró
recibir el palio.
En Noruega mostró una
actividad política destacada. Fue un apoyo importante para la elección de
Magnus Erlingsson como nuevo monarca en 1163, y él personalmente se encargaría
de coronar al soberano en Bergen, la primera coronación de la que se tiene historia.
Mediante el apoyo del legado papal, Eystein logró fortalecer los lazos entre el
monarca y la Iglesia, y la sumisión de aquél ante el papa. Eystein colaboró en
la redacción de una ley que fortalecía tanto al poder monárquico como al
eclesiástico.
Realizó varios escritos
eclesiásticos, entre ellos varias revisiones a las leyes clericales de tiempos
de san Olav II, y mantuvo una constante correspondencia con el papa. Se lo
considera también como el autor de un proyecto sobre los cánones religiosos en
Noruega, llamado "Canones Nidrosienses", y el autor del libro
"Passio et miracula beati Olavi" (Vida y milagros de san Olaf),
un documento que enriquece la hagiografía de san Olav y que habría sido escrito
entre 1160 y 1180.
Una de sus acciones fue
instaurar el celibato del clero, que aún no era una característica de todos los
miembros de la Iglesia en Noruega, y en ese sentido apoyó el establecimiento de
la Orden de San Agustín en el país, que fundó los monasterios de Kastelle, en
Konghelle, y Helgeseter, en Nidaros. También se cree que el obispo apoyó la
fundación del primer monasterio cisterciense, Munkeby ved Levanger, en
Trondelag. Realizó visitas a los obispados noruegos dependientes de Nidaros con
el fin de mantener la disciplina clerical, y se dedicó a la fundación de
numerosas iglesias. Su poder eclesiástico y político se reflejó en el hecho de
que tenía a su disposición un propio cuerpo militar (hird) que se encargaba de
su protección personal. No sólo disponía de los bienes del arzobispado, sino
también de una cuantiosa fortuna que había heredado.
Su apoyo a Magnus le
costó con el tiempo la enemistad con Sverre Sigurdsson y los birkebeiner,
durante el período de las guerras civiles. Sverre aspiraba a fortalecer el
poder monárquico por encima de la Iglesia, algo inaceptable para el arzobispo.
Cuando Sverre controló la mayor parte de Noruega, el obispo Eystein tuvo que
salir del país y exiliarse en Inglaterra en 1180. Recibió el apoyo del rey
Enrique II, y viviría en Bury St.Edmunds, en Suffolk (1181-1182), y
posteriormente en Lincoln hasta 1183.
Regresó a Noruega durante
el verano de 1183, en espera de que Magnus pudiese vencer a Sverre. Tras la
derrota definitiva de Magnus en 1184, Sverre se convirtió en gobernante de toda
Noruega, y el arzobispo no tuvo más remedio que iniciar conversaciones con el
nuevo soberano.
Sus restos fueron
sepultados, de acuerdo a su propia voluntad, en la sala capitular de la
Catedral de Nidaros, que él había embellecido. Desde el verano de 1229, el
arzobispo Eystein fue reconocido como un santo por los obispos noruegos
reunidos en asamblea en Nidaros, y su cuerpo fue colocado en un relicario. Se
buscó la anuencia del papa Gregorio IX para realizar una canonización formal,
pero ésta nunca se llevaría a cabo. En 1241 falleció el papa y poco después el
Vaticano ordenó la creación de una comisión investigadora. En total se crearían
cinco comisiones, pero ninguna llegaría a buen término. De cualquier modo,
Eystein fue venerado como un santo local en la Catedral de Nidaros, donde se ha
señalado que existió una capilla en su honor. Su culto fue ensombrecido por el
de san Olav -cuyas reliquias en la catedral eran motivo de peregrinaciones
masivas-, y no llegó a calar profundamente entre el pueblo noruego. Sus
reliquias permanecieron en la catedral hasta la reforma protestante, cuando su
tumba fue profanada y su lujoso relicario fundido y transportado a Dinamarca.
Recientemente, en 2001, el Vaticano ha reconocido su festividad, que se celebra
por la Iglesia Católica de Noruega. Tiene culto local.
SOURCE : http://hagiopedia.blogspot.com/2013/01/san-agustin-erlendsson-c-1120-1188.html
