Sainte Catherine de Suède
Fille de sainte Brigitte, moniale à Vadstena (+ 1381)
Elle appartenait à la famille royale de Suède, par sa mère, sainte Brigitte et par son père Ulf Gudmarson. Élevée dans un couvent, elle en sort pour épouser sagement le jeune noble qu'on lui destine, Edgar Lydersson qui est un invalide et qu'elle soigna avec un grand dévouement. D'accord avec lui, en 1350, pour le jubilé, elle rejoint à Rome sa mère qui y a fait sa demeure depuis son veuvage. Catherine, pendant son séjour, apprend la mort de son jeune époux. Elle décide à son tour de rester à Rome. Son extraordinaire beauté blonde lui cause bien des complications en Italie. A plusieurs reprises, des prétendants enthousiastes tentent de l'enlever. Quand sa mère meurt, Catherine revient en Suède pour l'ensevelir au couvent de Vadstena, où elle entre et dont elle sera bientôt l'abbesse. Elle retournera une fois encore à Rome pour obtenir la reconnaissance des Religieuses de l'Ordre du Très-Saint-Sauveur, les brigittines.
Vidéo chronique des saints sur la webTV de la CEF.
À Valdstena en Suède, l'an 1381, sainte Catherine, vierge. Fille de sainte
Brigitte, mariée contre son gré, elle conserva la virginité avec l'accord de
son époux et, quand celui-ci mourut, elle mena une vie de piété. Pèlerine à
Rome et en Terre sainte, elle ramena en Suède les restes de sa mère et les
déposa au monastère de Valdstena, où elle-même revêtit l'habit des moniales.
Martyrologe romain
Catherine eut pour père un prince de Suède et pour mère sainte Brigitte, cette femme si célèbre par ses Révélations. La fille devait être l'émule, sinon l'égale de sa mère, par ses vertus comme par les lumières qu'elle reçut du Ciel. On vit Catherine, encore au berceau, repousser une nourrice de vie coupable et ne point vouloir de son lait. Le démon la poursuivit dès sa plus tendre enfance, prenant la forme d'un taureau pour l'épouvanter et s'acharnant contre son petit corps frêle et délicat.
Lorsque Catherine, après la sainte éducation qu'elle reçut dans un monastère, fut en âge de se marier, son père lui donna de force un noble et vertueux époux qu'elle eut le bonheur de faire consentir à garder avec elle le voeu de virginité parfaite.
Cependant Brigitte, après la mort de son mari, était allée demeurer à Rome, qu'une inspiration divine lui avait montrée comme un lieu spécialement propre à sa sanctification. Catherine eut bientôt le désir de rejoindre sa mère et obtint cette grâce de son époux, qui, du reste, mourut pieusement quelques temps après.
Dans la Ville éternelle, on pouvait voir la mère et la fille visiter avec ferveur les églises et les tombeaux des martyrs et s'adonner ensemble à tous les exercices de la mortification et de la piété. Catherine sut résister aux obsessions de plusieurs seigneurs romains qui la recherchaient en mariage, et Dieu la défendit parfois d'une manière merveilleuse.
Sa joie était de paraître vile aux yeux des hommes; quatre heures par jour à genoux sans interruption, elle contemplait les souffrances du Sauveur; elle flagellait cruellement son corps pour devenir plus semblable à son divin modèle; soigner les malades et panser leurs plaies hideuses dans les hôpitaux, était sa plus douce satisfaction; la terre nue et quelques pierres formaient la couche de sa mère, elle s'en approchait pendant la nuit et la faisait reposer doucement sur sa poitrine.
Un jour vint où elle fut privée de la compagnie de sa mère chérie; elle fit transporter en Suède les restes mortels de cette sainte femme, qui y furent reçus en triomphe; elle-même se fixa dans un monastère de sa patrie, où sa vertu s'épura dans le sacrifice: sa vie dès lors ne fut qu'une longue suite de douleurs corporelles. C'est dans un transport d'amour que son âme s'envola vers le Ciel. Depuis le moment de sa mort jusqu'à sa sépulture, une étoile brilla jour et nuit sur le monastère.
Abbé L. Jaud, Vie des Saints pour tous les jours de l'année, Tours, Mame, 1950.
SOURCE : http://magnificat.ca/cal/fr/saints/sainte_catherine_de_suede.html
SAINTE CATHERINE DE SUEDE (+ 1381)
Elle appartenait à la famille royale de Suède, par sa mère, sainte Brigitte et par son père Ulf Gudmarson. Elevée dans un couvent, elle en sort pour épouser sagement le jeune noble qu'on lui destine, Edgar Lydersson qui est un invalide et qu'elle soigna avec un grand dévouement. D'accord avec lui, en 1350, pour le jubilé, elle rejoint à Rome sa mère qui y a fait sa demeure depuis son veuvage. Catherine, pendant son séjour, apprend la mort de son jeune époux. Elle décide à son tour de rester à Rome. Son extraordinaire beauté blonde lui cause bien des complications en Italie. A plusieurs reprises, des prétendants enthousiastes tentent de l'enlever. Quand sa mère meurt, Catherine revient en Suède pour l'ensevelir au couvent de Vadstena, où elle entre et dont elle sera bientôt l'abbesse. Elle retournera une fois encore à Rome pour obtenir la reconnaissance des Religieuses de l'Ordre du Très-Saint-Sauveur, les brigittines et pour la canonisation de sa mère qui n'aura lieu qu'en 1384, trois ans après la mort de sainte Catherine.
SOURCE : http://www.lespasseurs.com/saints/24mars.htm
Fille de sainte Brigitte, moniale à Vadstena (✝ 1381)
Elle appartenait à la famille royale de Suède, par sa mère, sainte Brigitte et par son père Ulf Gudmarson. Élevée dans un couvent, elle en sort pour épouser sagement le jeune noble qu'on lui destine, Edgar Lydersson qui est un invalide et qu'elle soigna avec un grand dévouement. D'accord avec lui, en 1350, pour le jubilé, elle rejoint à Rome sa mère qui y a fait sa demeure depuis son veuvage. Catherine, pendant son séjour, apprend la mort de son jeune époux. Elle décide à son tour de rester à Rome. Son extraordinaire beauté blonde lui cause bien des complications en Italie. A plusieurs reprises, des prétendants enthousiastes tentent de l'enlever. Quand sa mère meurt, Catherine revient en Suède pour l'ensevelir au couvent de Vadstena, où elle entre et dont elle sera bientôt l'abbesse. Elle retournera une fois encore à Rome pour obtenir la reconnaissance des Religieuses de l'Ordre du Très-Saint-Sauveur, les brigittines et pour la canonisation de sa mère qui n'aura lieu qu'en 1384, trois ans après la mort de sainte Catherine.
Vidéo chronique des saints sur la webTV de la CEF.
À Valdstena en Suède, l’an 1381, sainte Catherine, vierge. Fille de sainte Brigitte, mariée contre son gré, elle conserva la virginité avec l’accord de son époux et, quand celui-ci mourut, elle mena une vie de piété. Pèlerine à Rome et en Terre sainte, elle ramena en Suède les restes de sa mère et les déposa au monastère de Valdstena, où elle-même revêtit l’habit des moniales.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/853/Sainte-Catherine-de-Suede.html
Sainte Catherine de Suède
(1330-1381)
Elle appartenait à la famille royale de Suède, par sa mère, sainte Brigitte et par son père Ulf Gudmarson. Élevée dans un couvent, elle en sort pour épouser sagement le jeune noble qu’on lui destine, Edgar Lydersson qui est un invalide et qu’elle soigna avec un grand dévouement. D’accord avec lui, en 1350, pour le jubilé elle rejoint à Rome sa mère qui y a fait sa demeure depuis son veuvage. Catherine, pendant son séjour, apprend la mort de son jeune époux. Elle décide à son tour de rester à Rome. Son extraordinaire beauté blonde lui cause bien des complications en Italie. A plusieurs reprises, des prétendants enthousiastes tentent de l’enlever. Quand sa mère meurt, Catherine revient en Suède pour l’ensevelir au couvent de Vadstena, où elle entre et dont elle sera bientôt l’abbesse. Elle retournera une fois encore à Rome pour obtenir la reconnaissance des Religieuses de l’Ordre du Très-Saint-Sauveur, les brigittines, et pour la canonisation de sa mère, qui n’aura lieu qu’en 1384, trois ans après la mort de sainte Catherine.
SOURCE : http://viechretienne.catholique.org/saints/947-sainte-catherine-de-suede
Also known as
Catherine
Vastanensis
Catherine of
Vadstena
Katarina av
Vadstena
Profile
Fourth of the eight children of Saint Bridget
of Sweden and Ulf Gudmarsson. Educated at
the convent of
Riseberg. Married by
arrangement at age 13 to the pious German noble
Eggart von Kürnen. Soon after their marriage,
both she and her husband took vows of chastity and
continence. Travelled to Rome, Italy in
c.1350 to
be with her mother. Widowed soon
after.
For the next 25 years the two women used Rome as
a base for a series of pilgrimages,
including one to Jerusalem.
When home, they spent their days in prayer and
meditation, working with the poor,
and teaching them
religion. They each had to fend off the unwanted advances of local men,
including young lords; during one of these, a wild hind came to Catherine’s
defense, chasing off the troublesome, would-be suitor.
When Bridget died,
Catherine took her body back to Sweden,
burying it at the convent of
the Order
of the Holy Savior (Brigittines)
at Vadstena. Catherine became superior of the Order,
and served as abbess. Wrote a
devotional work entitled Sielinna Troëst (Consolation of the Soul),
but no copies have survived. Attained papal approval
of the Brigittine
Order in 1375.
Worked for the canonization of
her mother.
Born
24 March 1381 of
natural causes
relics translated
to Vadstena, Sweden in 1488
1484 (cultus
confirmed) by Pope Innocent
VIII
Brigittine abbess with
a hind at
her side
Brigittine holding
a lily
Brigittine dressing
a poor man’s
wounds
Brigittine being
brought Communion on
her death bed
Additional Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other sites in english
webseiten auf deutsch
sitios en español
Martirologio Romano, 2001 edición
fonti in italiano
nettsteder i norsk
strony w jezyku polskim
MLA Citation
“Saint Catherine of Sweden“. CatholicSaints.Info.
25 May 2020. Web. 23 March 2021.
<https://catholicsaints.info/saint-catherine-of-sweden/>
The fourth child of St. Bridget and her husband, Ulf Gudmarsson, born 1331 or 1332; died 24 March, 1381. At the time of her death St. Catherine was head of the convent of Wadstena, founded by her mother; hence the name, Catherine Vastanensis, by which she is occasionally called. At the age of seven she was sent to the abbessof the convent of Riseberg to be educated and soon showed, like her mother, a desire for a life of self-mortification and devotion to spiritual things. At the command of her father, when about thirteen or fourteen years, she married a noble of German descent, Eggart von Kürnen. She at once persuaded her husband, who was a very religious man, to join her in a vow of chastity. Both lived in a state of virginity and devoted themselves to the exercise of Christian perfection and active charity. In spite of her deep love for her husband,Catherine accompanied her mother to Rome, where St. Bridget went in 1349. Soon after her arrival in that cityCatherine received news of the death of her husband in Sweden. She now lived constantly with her mother, took an active part in St. Bridget's fruitful labours, and zealously imitated her mother's ascetic life. Although the distinguished and beautiful young widow was surrounded by suitors, she steadily refused all offers of marriage. In 1372 St. Catherine and her brother, Birger, accompanied their mother on a pilgrimage to the Holy Land; after their return to Rome St. Catherine was with her mother in the latter's last illness and death.
"St. Catherine of Sweden." The Catholic Encyclopedia. Vol. 3. New York: Robert Appleton Company,1908. 23 Mar. 2015 <http://www.newadvent.org/cathen/03448a.htm>.
Copyright © 2020 by Kevin Knight. Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SHE was daughter of Ulpho, prince of Nericia in Sweden, and of St. Bridget. The love of God seemed almost to prevent in her the use of her reason. At seven years of age she was placed in the nunnery of Risburgh, and educated in piety under the care of the holy abbess of that house. Being very beautiful, she was, by her father, contracted in marriage to Egard, a young nobleman of great virtue: but the virgin persuaded him to join with her in making a mutual vow of perpetual chastity. By her discourses he became desirous only of heavenly graces, and, to draw them down upon his soul more abundantly, he readily acquiesced in the proposal. The happy couple, having but one heart and one desire, by a holy emulation excited each other to prayer, mortification, and works of charity. After the death of her father, St. Catharine, out of devotion to the passion of Christ, and to the relics of the martyrs, accompanied her mother in her pilgrimages and practices of devotion and penance. After her death at Rome, in 1373, Catharine returned to Sweden, and died abbess of Vadzstena, or Vatzen, 1 on the 24th of March, in 1381. 2 For the last twenty-five years of her life she every day purified her soul by a sacramental confession of her sins. Her name stands in the Roman Martyrology on the 22nd of March. See her life written by Ulpho, a Brigittine friar, thirty years after her death, with the remarks of Henschenius.
Note 1. The great monastery of our Saviour at Wasten, or Vatzen, in the diocess of Lincopen, was first founded by St. Bridget, in 1344; but rebuilt in a more convenient situation in 1384, when the nuns and friars were introduced with great solemnity by the bishop of Lincopen. This is called its foundation in the exact chronicle of Sweden, published by Benzelius. Monum. Suec. p. 94. [back]
Note 2. St. Catharine of Sweden compiled a pious book, entitled, Sielinna Troëst, that is, Consolation to the Soul, which fills one hundred and sixty-five leaves in folio, in a MS., on vellum, mentioned by Stiernman, Sur l’ Etat des Sciences en Suède, dans les temps reculés. The saint modestly says in her preface, that as a bee gathers honey out of various flowers, and a physician makes choice of medicinal roots for the composition of his remedies, and a virgin makes up a garland out of a variety of flowers, so she has collected from the holy strictures and other good books chosen rules and maxims of virtue. [back]
Rev. Alban Butler (1711–73). Volume III: March. The Lives of the Saints. 1866.
SOURCE : http://www.bartleby.com/210/3/225.html
Pictorial Lives of the Saints –
Saint Catharine of Sweden, Virgin
Article
Saint Catharine was daughter of Ulpho, prince of
Nericia, in Sweden, and of Saint Bridget. The love of God seemed almost to
prevent in her the use of her reason. At seven years of age she was placed in
the nunnery of Risburgh, and educated in piety under the care of the holy
abbess of that house. Being very beautiful, she was, by her father, contracted
in marriage to Egard, a young nobleman of great virtue; but the virgin
persuaded him to join with her in making a mutual vow of perpetual chastity. By
her discourses he became desirous only of heavenly graces, and, to draw them
down upon his soul more abundantly, he readily acquiesced in the proposal. The
happy couple, having but one heart and one desire, by a holy emulation excited
each other to prayer, mortification, and works of charity. After the death of
her father, Saint Catharine, out of devotion to the passion of Christ, and to
the relics of the martyrs, accompanied her mother in her pilgrimages and
practices of devotion and penance. After her death at Rome, in 1373, Catharine
returned to Sweden, and died abbess of Vadzstena, or Vatzen, on the 24th of
March, in 1381. For the last twenty-five years of her life she every day
purified her soul by a sacramental confession of her sins.
Reflection – Whoever has to dwell in the world stands
in need of great prudence; the Holy Scripture itself assures us that “the
knowledge of the Holy is prudence.”
MLA Citation
John Dawson Gilmary Shea. “Saint Catharine of Sweden,
Virgin”. Pictorial Lives of the Saints, 1889. CatholicSaints.Info.
6 February 2014. Web. 23 March 2021. <https://catholicsaints.info/pictorial-lives-of-the-saints-saint-catharine-of-sweden-virgin/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/pictorial-lives-of-the-saints-saint-catharine-of-sweden-virgin/
Helgonaskåpet i Trönö gamla kyrka förställande
Katarina av Vadstena och S:t Laurentinus (Santa Lars)gjord av Haakan Gullesson
från i början av 1500-talet.
Catalina de Suecia con la cierva y San Lorenzo. Tríptico medieval en la iglesia
de Trönö.
Caterina, nata nel 1331, in giovanissima età si era maritata con Edgarvon Kyren, nobile di discendenza e soprattutto di sentimenti, poiché acconsentì al desiderio della giovane e graziosa consorte di osservare il voto di continenza, anzi, con commovente emulazione nella pratica della cristiana virtù della castità, si legò egli stesso a questo voto. Caterina, non certo per rendere più agevole l'osservanza del voto, all'età di diciannove anni raggiunse la madre a Roma, in occasione della celebrazione dell'Anno santo. Qui la giovane apprese la notizia della morte del marito.
Da questo momento la vita delle due straordinarie sante scorre sullo stesso binario: la figlia partecipa con totale dedizione all'intensa attività religiosa di S. Brigida. Questa aveva creato in Svezia una comunità di tipo cenobitico, nella cittadina di Vadstena, per accogliervi in separati conventi di clausura uomini e donne sotto una regola di vita religiosa ispirata al modello del mistico S. Bernardo di Chiaravalle. Durante il periodo romano che si protrasse fino alla morte di S. Brigida, il 23 luglio 1373, Caterina fu costantemente accanto alla madre, nei lunghi pellegrinaggi intrapresi, spesso tra gravi pericoli, dai quali le due sante non sarebbero uscite indenni senza un intervento soprannaturale.
S.Caterina viene spesso rappresentata accanto a un cervo, che, secondo la leggenda, più volte sarebbe comparso misteriosamente per trarla in salvo. Riportata in patria la salma della madre, nel 1375 Caterina entrò nel monastero di Vadstena, di cui venne eletta badessa, nel 1380.
Era rientrata allora da Roma da un secondo soggiorno di cinque anni, per seguire da vicino il processo di beatificazione della madre, che si concluse positivamente nel 1391.
A Roma, narra una tradizione leggendaria, Caterina avrebbe prodigiosamente salvato la città dalla piena del Tevere, che aveva già abbattuto gli argini.
L'episodio è raffigurato in un dipinto conservato nella cappella a lei dedicata nell'abitazione di piazza Farnese. Papa Innocenzo VIII ne permise la solenne traslazione delle reliquie; ma sarà l'unanime e universale devozione popolare a decretarle il titolo di santa e a festeggiarla nel giorno anniversario della morte, avvenuta il 24 marzo 1381.
Autore: Piero Bargellini
Den hellige Katarina av Vadstena (av Sverige)
(1331-1381)
Minnedag: 2.
august
Den hellige
Katarina (Karin) ble født i 1331 på gården Ulvåsa i Östergötland i Sverige som
den fjerde av den hellige Birgittas og Ulf Gudmarssons åtte barn. Hun
vokste opp på foreldrenes gård Ulvåsa Da hun var rundt 4-5 år gammel, ble moren
kalt til tjeneste hos kongen, som hun var i slekt med. Birgitta tok sin unge
sønn Gudmar med seg, mens de andre barna ble overlatt til ulike klostre.
Katarina og den yngre søsteren Ingeborg ble
sendt til cisterciensernonnene i Riseberga i Närke, hvor de fikk noe
utdannelse. Ingeborg trådte senere inn i dette klosteret, og hun æres også
blant Kirkens hellige.
I sorgen etter at Gudmar døde, og i bevisstheten om at
hoffet ble mer og mer verdslig og utsvevende, bestemte Ulf og Birgitta seg for
å reise bort, og de brukte som unnskyldning sitt ønske om å foreta en
pilegrimsreise til Santiago de Compostela. Katarina, som ikke viste noen
tilbøyelighet til å bli cistercienser, ble flyttet over til
dominikanerinneklosteret i Skänninge, hvor den yngre Cecilia allerede bodde,
inntil foreldrene skulle komme tilbake. Men da de vendte hjem, var det ikke for
å rekonstruere sitt familieliv, som Katarina kanskje drømte om. Ulf var
allerede en syk mann som så det slik at han hadde fått en utsettelse fra Gud og
måtte tilbringe sin resterende tid i et kloster. Han ble mottatt i Alvastra og
døde der i 1344, men ikke før han hadde arrangert et ekteskap for Katarina.
Hun ble som 14-åring giftet bort til den rike og
fornemme Egard (Eggard) Lyderson van Kyren, som var av tysk opphav og var
invalid hele livet. Han var svært glad i Katarina og ville følge henne hvor som
helst. Inspirert av tidens kyskhetsideal overtalte hun ham til et ekteskap i
sølibat. Selv om hun på denne tiden ennå ikke var klar til å bli nonne, foreslo
hun for dem begge et liv som knapt kunne skjelnes fra et klosterliv. De fastet
og ba, kledde seg og spiste enkelt og sov på gulvet. Riseberga kan ha gitt
Katarina en cisterciensisk struktur som hun bygde på etter egne interesser, men
det var morens innflytelse som var altoverskyggende. Katarina lengtet etter
helligheten til moren, som hun elsket dypt og beundret.
I mellomtiden ble Birgitta selv ført bort fra
familieaffærer og til Kirkens videre liv. Etter Ulfs død ga hun bort mye av det
hun eide og dro til klosteret Alvastra, hvor hun fikk et rom. Ikledd drakten
til en fransiskanertertiar begynte hun å føre et ekstremt asketisk liv.
Veiledet av hennes nesten daglige visjoner av Kristus og hans Mor ble hennes
blikk rettet mot Roma, kristenhetens sentrum, men først ønsket hun å grunnlegge
et kloster i Sverige. Grunnsteinen ble lagt i Vadstena i 1346, og det ble sagt
at regelen ble diktert henne i en visjon. Etter en kort periode ved hoffet
reiste Birgitta til Roma i 1349. Hennes oppgave var først og fremst å få paven
til å vende tilbake til Roma og deretter sikre pavelig godkjennelse og
bekreftelse av hennes egen grunnleggelse i Vadstena.
Etter at faren var død og moren dratt til Roma, sørget
Katarina dypt, og i lang tid smilte hun aldri, som hun selv senere fortalte den
hellige Katarina av Siena. Hennes bror Karl fant henne overspent og søkte
forgjeves å overbevise sin svoger om det. (Karl døde i Napoli, hvor Birgitta
med sine forbønner oppnådde hans omvendelse). Men Katarina ble fylt av en
nesten irrasjonell lengsel etter å være sammen med moren, og kunne med glede
svare på pavens invitasjon til kristenheten om å besøke Roma i jubelåret 1350.
Egard var allerede syk, men han var alltid villig til å glede henne og
oppmuntret henne til å reise.
Da Katarina med noen venner ankom til Roma, var
Birgitta på misjon i et benediktinerkloster i Nord-Italia. Birgittas
skriftefar Peter
Olovsson av Skänninge traff imidlertid Katarina og hennes reiseselskap
i Peterskirken og førte dem til Birgitta. Etter å ha gjort unna de foreskrevne
besøkene i basilikaene for å oppnå jubileumsavlaten, ble Katarina allerede
etter noen uker ivrig etter å reise hjem igjen til Sverige. Man Birgitta
overtalte henne til å bli «for Kristi skyld», og selv om Katarina elsket sin
mann «høyere enn sitt eget legeme», lot hun seg overtale, støttet av en
åpenbaring Birgitta fikk om svigersønnens død. Og da beskjeden om mannens død
kom like etter, besluttet Katarina å bli hos sin mor.
Imidlertid førte den nye tilværelsen den 19-årige
enken Katarina inn i en depresjon. Hun hadde hjemlengsel og led også under
ensomheten i Roma. Hun strevde med å tilpasse seg situasjonen, som på ingen
måte var så klar for henne som for moren, for i en av sine visjoner hadde
Birgitta fått et løfte om at hun skulle få en ledsager som kunne støtte henne i
hennes arbeid. Siden Roma på 1300-tallet var et lastefullt sted, tillot ikke
Birgitta henne å gå ut, noe som ikke hjalp på depresjonen. Ung og vakker som Katarina
var, hadde hun vært utsatt for overfall og mange ekteskapstilbud fra romerske
adelsmenn, som hun avslo. For å holde frierne på avstand, men også av ydmykhet,
gikk hun kledd i fillete og loslitte klær Mens Birgitta og hennes skriftefar
besøkte kirkene, levde Katarina derfor et liv i ensomhet, fattigdom og
selvforsakelse. Om natten sto hun ofte opp og la et teppe under morens rygg,
for Birgitta sov rett på det bare gulvet.
Katarina følte seg som en fange og lengtet hjem til de
kjølige furuskogene og de rene, klare elvene i Sverige, og sa til seg selv at
der var hennes brødre og søstre i stand til å tjene Gud i fred. En kveld vendte
Birgitta tilbake til huset etter vesper og fant Katarina i et opprørsk humør.
Birgitta spurte hva som var i veien, men datteren svarte ikke. Samme natt hadde
hun en drøm hvor Jomfru Maria skal ha kommet med en skjennepreken til henne:
«Du ba meg om å hjelpe deg, men hvordan kan jeg det når alt du ønsker er å dra
tilbake til Sverige? Du er ikke trofast mot ditt løfte til Gud». Katarina lovte
straks å gjøre alt som ble forlangt av henne. Maria svarte: «Lystre din
skriftefar og din mor».
Neste dag underkastet Katarina seg sin mor, men
Birgitta var redd for å ødelegge sin datter og nølte med å akseptere hennes
lydighetsløfte. Hun måtte avlegge det til Peter av Skänninge, deres skriftefar.
Kampen pågikk enda en stund, men til slutt kom den dagen da Katarina følte at
hun hadde overvunnet all motvilje mot å gjøre det som ble krevd av henne.
Det er ikke lett å se spesifikt hva som ble krevd av
Katarina, siden hele hennes eksistens skulle absorberes i morens kall, og selv
det mangler klare trekk. Å dømme etter deres virksomhet syntes deres oppgave
primært å være forbønn for at paven skulle vende tilbake til Roma. Mange timer
hver dag ble satt av til besøk i de romerske basilikaene og andre kirker, men
mange timer ble også tilbrakt i ensom bønn. Kontakt med byens ledende familier
tjente til å bringe disse tilbake til en sans for kristen moral, som var av
langsiktig verdi for å forberede veien til restaureringen av byens kristne
karakter, mens pleie av de syke tok tid og ressurser. Det finnes ingen bevis
for tradisjonen at Katarina som sin mor var fransiskanertertiar, men deres
personlige liv ble kjennetegnet av en ekstrem fattigdom og streng askese. De
ble til og med tvunget av sin egen fattigdom til å tigge almisser for å
forsørge sin husholdning. I tillegg førte Birgitta en omfattende korrespondanse
med paver og geistlige, tilskyndet av hennes nesten daglige visjoner.
Til tross for at hun var sugd opp av sin mors
aktiviteter, var Katarina på ingen måte noen blåkopi av Birgitta. Hennes totale
selvutslettelse peker på en annen type spiritualitet som var nesten det
motsatte av morens. De delte samme mål, de samme idealer og ofte nok også samme
midler til slutt, men Katarina gikk åpenbart ikke veien med visjonær
familiaritet med den overnaturlige verden. Hun etterlot seg ingen åpenbaringer,
ingen beretninger om overnaturlige uttrykksmåter eller om ekstaser hun hadde
opplevd. Hun ble ikke bedt om å bringe noe budskap til noen andre. Hennes vei
syntes å være en av en dyp tro støttet av utrettelig bønn og selvoppofrelse.
I nesten et kvart århundre sto hun ved sin mors side,
fulgte henne over alt på hennes daglige runder eller på valfarter utenfor Roma.
Hun delte Birgittas kortvarige glede da pave Urban V (1362-70) vendte tilbake
til Roma fra Avignon. Birgitta ble da innvilget audiens og presenterte sin
regel for godkjennelse, noe som bare delvis ble innvilget. Imidlertid var paven
snart tilbake i Avignon, hvor han døde kort tid etter. Før han dro fra Roma,
oppfordret Birgitta ham inntrengende ham til å bli, og truet med at om han
vendte tilbake til Avignon, ville han dø snart etter, for å ha forrådt
Moderkirken. Birgitta skulle ikke få oppleve at pave Gregor XI (1370-78) kom
tilbake til Roma, og hun skulle heller ikke få føle smerten av Det store skisma
(1378-1417), selv om hun forutsa det. Hun og Katarina foretok en valfart til
Det hellige land i 1372/73 og tilbrakte en tid i Napoli på vei dit. Etter at de
kom tilbake ble Birgitta syk og døde i Roma den 23. juli 1373.
Det falt på Katarina å organisere og lede den
triumfaktige hjemførelsen av morens jordiske rester tilbake til Sverige. Hun
ventet i flere uker før en av morens rådgivere, Alfonso de Vadaterra, kom
tilbake til Roma fra Avignon før hun satte av gårde sammen med broren Birger og
de nærmeste vennene. I nærvær av Vadaterra og en stor menneskemengde ble kisten
åpnet. Den sterke velduften som relikviene sendte ut, satte Katarina i en
beveget tilstand og snakket om sin mor som ingen hadde hørt henne snakke før.
Hennes inspirerte taler fortsatte på hele reisen tilbake til Sverige, og hun
begynte til og med å gi prelater råd om deres oppførsel - nettopp som
moren hadde gjort. I Linköping ble de mottatt av en gammel venn, hennes
huslærer fra barndommen, den hellige Nils Hermansson.
Han var nettopp blitt valgt til biskop, men med motkandidater, og var derfor
inne i en dyp depresjon. Katarina rev ham ut av den og ga ham ordre om å tenke
på sitt stift. Det ga ham krefter til å oppsøke paven i Avignon, få sitt
bispevalg bekreftet og ta fatt. Han ble en from og sterk biskop og døde i
hellighets ry.
De ankom Vadstena den 4. juli 1374, og ble mottatt med
jubel av de brødre og søstre som allerede hadde begynt et klosterliv der etter
pave Urban Vs (1362-70) godkjennelse av ordensregelen i 1370. Katarina hadde i
øyeblikket ingen andre lengsler enn å trekke seg tilbake i klosteret i
Vadstena. Hun ba om å bli opptatt som novise i kommuniteten, men hun ble utropt
til abbedisse ved allmenn tilslutning, og hun overtok ledelsen uten videre
formaliteter. I følge Birgittas vilje skulle det være to kommuniteter med hver
sin klausur: En kommunitet for høyst 60 nonner og en annen for høyst 25 munker.
Det var primært nonneklosteret det dreide seg om. Abbedissen hadde ledelsen av
det hele, men med Peter fra Skänninge som generalkonfessor og åndelig
forstander for munkene. Disse skulle ta seg av gudstjenestene og sjelesorgen.
Kirken skulle være felles og åpen for legfolk, men med gitre så de tre
kategorier kunne ferdes fritt uten å komme i berøring med hverandre. Sangen
skulle være uten orgel, enkel og verdig. I de få månedene hun tilbrakte i
Vadstena forsøkte Katarina å få stablet kommuniteten på beina, materielt og
åndelig.
Biskop Nils Hermansson av Linköping begynte nå å føre
protokoll over de mirakler som skjedde ved Birgittas grav. Hierarkiet i Sverige
søkte å få Birgitta helligkåret, og de vendte seg til Katarina og ba henne
presentere denne anmodningen for Den hellige Far. Våren 1375 reiste Katarina
for andre gang til Roma. Hun hadde med seg skriftlige vitneforklaringer om
tjenester som var innvilget på Birgittas forbønn. Pave Gregor XI var ennå ikke
i Roma, så Katarina dro til Napoli for å samle flere vitnesbyrd fra dem som
hadde møtt Birgitta der tidligere. Paven kom til Roma i januar 1377, og
Katarina fikk sin audiens. Hennes to anmodninger ble overlatt til en kommisjon,
som foreslo helligkåring.
Men Gregor XI døde før noe kunne gjøres. Pave Urban VI
(1378-89) ble valgt til hans etterfølger, men hans hardhendte oppførsel gjorde
at en motpave, Klemens (VII), ble valgt. Katarina fikk audiens hos Urban VI i
fullt konsistorium, og hun var så veltalende at paven utbrøt: «Mitt barn, du
har sannelig blitt næret av din mors melk!» Urban gjorde mye for kommuniteten i
Vadstena og stadfestet en av sine forgjengeres beslutning om at Augustins
regel, modifisert av Birgittas egen regel, skulle følges, og han sikret mange privilegier
for kommuniteten. Den 3. desember 1378 stadfestet pave Urban VI (1378-89)
konstitusjonene for birgittinerordenen (Ordo Sanctissimi Salvatoris -
OSsS) og tillot bruken av dem også i eventuelle datterklostre.
Men med Birgittas helligkåring gikk det langsommere.
Saken ble tatt opp igjen, men paven handlet ikke. Det var i denne tiden at
Katarina møtte den hellige Katarina av Siena,
som i likhet med Birgitta ble gitt oppgaven med å bringe pavedømmet tilbake til
Roma. Paven hadde planlagt at de to kvinnene skulle reise sammen til dronning
Johanna av Napoli for å få henne til å trekke tilbake sin støtte til motpave
Klemens, men den svenske Katarina nektet å ta på seg det som hun så på som en
håpløs oppgave. Også hun tilskrives åpenbaringer, for eksempel fikk hun vite om
kong Magnus Erikssons død i Norge seks uker før nyheten nådde Sverige, og
mirakler skal også ha skjedd på denne andre Italia-reisen.
Katarina måtte bli i Roma i fem år og hun deltok selv
i morens helligkåringsprosess med utførlige vitneberetninger, men de
kirkepolitiske urolighetene forsinket prosessen inntil 1391, så den fikk hun
ikke oppleve. I 1380 måtte hun dra hjem, etter at hennes ressurser var uttømt.
Hennes mors sak var nå fullført, og nå var resten opp til paven. Hun kom
tilbake til Vadstena i juli 1380. Hun var allerede alvorlig syk og kunne på
grunn av brekninger ikke motta den hellige kommunion. Hun døde den 24. mars
1381. Man så lys tennes over hennes legeme og utallige lys både før og etter
kisten da hun ble båret til graven, men de som bar lysene, var usynlige. Tre
biskoper forrettet jordfestelsen da hun ble bisatt i klosterets Blåkyrka ved
siden av sin mor, og mirakler skjedde også ved hennes grav.
Den 7. oktober 1391 ble Birgitta helligkåret av pave
Bonifatius IX (1389-1404). I motsetning til Birgitta var det ingen diskusjon om
Katarina. Noen har bemerket det fragmentariske ved Katarinas liv; selv om hun
ble gift ble hennes ekteskap ikke fullbyrdet; ved mannens død kunne hun ikke
være hos ham; som nonne nådde hun ikke å bli ikledd ordensdrakten eller avlegge
ordensløftene; som abbedisse tiltrådte hun uten valg, og hun døde før den
høytidelige innvielse av klosteret i 1384, hun opplevde heller ikke morens
helligkåring. Det var noe nesten symbolsk ved at hun også måtte dø uten å kunne
motta vandringsbrødet. Men hun fremstår som den unge, uskyldige pike som ga
sitt liv til Gud, holdt ut i offervilje og trofasthet og etter Birgittas død
viste seg som en dyktig og handlekraftig abbedisse, som klarte å sette form på
klosterets munke- og nonnesamfunn i de første grunnleggende år. Det ble sagt at
«Katarina Ulfsdatter er en av de reneste og mest selvfornektende skikkelser i
svensk historie».
Katarinas biografi ble nedtegnet av munken Ulf
Birgersson ved Vadstena kloster i begynnelsen av 1400-tallet, 30 år etter
hennes død, på grunnlag av klosterets muntlige tradisjon. Hun ble helligkåret i
1484 av pave Sixtus IV (1471-84) ved at hennes kult ble godkjent for Sverige,
og hun ble skrinlagt den 1. august 1489. Hun æres offentlig i Norden og
birgittinerklostrene. Hennes minnedag er 2. august. Noen steder minnes hun på
sin dødsdag 24. mars. Hennes navn ble skrevet inn i Martyrologium Romanum, men
noen formell helligkåring skjede åpenbart aldri. Vadstena eksisterer ennå som
nonnekloster, men munker finnes ikke mer. Datterklostre ble opprettet i flere
land, først i Danmark.
Katarina fremstilles som birgittinernonne eller
abbedisse med en lykt i høyre hånd og en bok i venstre hånd eller som pilegrim
med et relikvieskrin. På avbildninger blir hun beskyttet av en hjort, og dette
kommer av en hendelse hvor hun ble antastet av en romersk adelsmann, men ble
reddet fra hans kjærlighetssyke tilnærmelser av en hjort. Noen ganger avbildes
hun med en hind under kappen. Dette viser til en gang da hun var ute på jakt
med sin mann, da en hind som ble jaget av hunder, søkte tilflukt under kappen
hennes og ble reddet. Noen avbildninger viser henne idet hun tilber den hellige
hostie, som hun ikke kunne motta på dødsleiet. Hun anropes mot abort, kanskje
på grunn av sitt kyske liv.
Kilder: Attwater
(dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler (III),
Benedictines, Delaney, Bunson, Kaas, Engelhart, Schauber/Schindler, Gorys,
Dammer/Adam, KIR - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -
Sist oppdatert: 2000-11-01 21:19
SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/kvadsten
