Bienheureux 22 Martyrs
Oblats d’Espagne
Fête : le 28 novembre
Bref
historique du martyre
Prière
Reliques
Bibliographie
Bref historique du
martyre
De 1936 à 1939, la Guerre
civile d’Espagne opposa les républicains, fidèles à la République espagnole
établie, aux nationalistes qui l’emportèrent et gouvernèrent l’Espagne jusqu’en
1975. La persécution fut un aspect de la Guerre civile espagnole. De nombreuses
personnes furent tuées par les républicains (socialistes, communistes et
syndicats laïcs radicaux) pendant la guerre, à cause de leur foi. Un rapport
sur la persécution religieuse en Espagne fait état de l’assassinat de 6 932 membres
du clergé et de religieux sacrifiés : 12 évêques, 4 172 clercs séculiers, 2 365
religieux et 283 religieuses. C’est justement dans ce climat général de haine
et de fanatisme antireligieux qu’a lieu le martyre de 22 Missionnaires Oblats
de Marie Immaculée.
En 1929, les Oblats
s’étaient établis dans le quartier Estación de Pozuelo de Alarcón, où vivait le
supérieur provincial et où avait été établi le scolasticat, qui était le centre
de formation. Les prêtres assuraient le service d’aumônerie aux trois communautés
de sœurs, ainsi que le service pastoral dans les paroisses environnantes :
confessions et prédication. Les scolastiques oblats enseignaient le catéchisme
dans les paroisses environnantes. Cette activité religieuse commença à
inquiéter les comités révolutionnaires du quartier Estación. Les Oblats
adoptèrent simplement une attitude de prudence, de calme et de sang-froid, et
s’engagèrent à ne pas réagir aux provocations
Le 20 juillet 1936, la
jeunesse socialiste et communiste descendit dans la rue et commença à incendier
les églises et les couvents, surtout à Madrid. Les miliciens de Pozuelo, de
leur côté, prirent d’assaut une chapelle dans le quartier Estación. Ils
jetèrent les images et les ornements sacrés à la rue et allumèrent le feu.
Ensuite, ils incendièrent la chapelle et firent de même dans la paroisse
locale. Le 22 juillet, un grand contingent de miliciens, armés de fusils et de
revolvers, prirent d’assaut la maison des Oblats. La première chose qu’ils
firent, c’est de rassembler les 38 Oblats, qui furent faits prisonniers dans
leur propre maison, séquestrés dans le réfectoire où les fenêtres étaient
verrouillées. Le 24 juillet, à environ trois heures du matin, les premières
exécutions eurent lieu. Ils firent venir sept Oblats.
P. Juan Antonio Pérez
Mayo (1907-1936), professeur
Sc. Manuel Gutiérrez
Martín (1913-1936), sous-diacre
Sc. Cecilio Vega
Domínguez (1913-1936), sous-diacre
Sc. Juan Pedro
Cotillo Fernández (1914-1936)
Sc. Pascual Aláez
Medina (1917-1936)
Sc. Francisco
Polvorinos Gómez (1910-1936)
Sc. Justo González
Lorente (1915-1936)
Sans aucune explication,
on les fit monter dans deux voitures pour les emmener dans le lieu du martyre,
où ils furent fusillés.
Ce même 24 juillet 1936,
la police reçut l’ordre d’emmener les religieux qui restaient à la Direction
générale de la sécurité. Le jour suivant, après avoir rempli des formulaires,
15 autres Oblats furent relâchés de façon inattendue. Ils cherchèrent refuge
chez des particuliers, mais en octobre, ils furent à nouveau traqués, capturés et
mis en prison, où ils subirent la faim, le froid, la peur et les menaces.
D’après les témoignages de certains survivants, ils acceptèrent avec une
patience héroïque cette situation difficile qui laissait entrevoir la
possibilité du martyre. Un esprit de charité et une ambiance de prière
silencieuse régnaient parmi eux. Le 7 novembre 1936, deux d’entre eux furent
exécutés
Sc. Serviliano Riano
Herrero (1906-1936)
Le 28 novembre 1936, ce
fut le tour des 13 autres :
P. Francisco Esteban
Lacal (1888-1936), supérieur provincial
P. Vicente Blanco
Guadilla (1882-1936), supérieur local
P. Gregorio Escobar
García (1912-1936), prêtre scolastique
Sc. Juan José
Caballero Rodríguez (1912-1936), sous-diacre
Sc. Publio Rodríguez
Moslares (1912-1936)
Sc. Justo Gil
Pardo (1910-1936), diacre
Fr. Ángel Francisco
Bocos Hernández (1882-1936)
Fr. Marcelino
Sánchez Fernández (1910-1936)
Sc. José Guerra
Andrés (1914-1936)
Sc. Daniel Gómez
Lucas (1916-1936)
Sc. Justo Hernández
González (1918-1936)
Sc. Clemente
Rodríguez Tejerina (1918-1936)
Fr. Eleuterio Prado
Villarroel (1915-1936)
Il n’y eut officiellement
aucune accusation, ni jugement, ni défense, ni explication. Ils furent conduits
à Paracuellos de Jarama et exécutés.
Il n’a pas été possible
d’obtenir des informations directes de témoins oculaires sur le moment de
l’exécution. Le fossoyeur a déclaré que l’un des Oblats, le Père Provincial
Francisco Esteban Lacal, a dit : « Nous savons que vous voulez nous tuer
du fait que nous sommes catholiques et religieux. Nous le sommes en vérité. Mes
compagnons et moi nous vous pardonnons de tout cœur. Vive le Christ
Roi ! »
Dans le procès de
béatification, il est apparu clairement qu’ils sont tous morts en professant la
foi et en pardonnant leurs bourreaux, et malgré la torture psychologique subie
au cours de leur cruelle captivité, aucun d’entre eux n’a renié sa foi, ni
perdu la foi, ni regretté d’avoir embrassé une vocation religieuse.
SOURCE : https://www.omiworld.org/fr/notre-charisme/nos-saints/les-causes-oblates/bienheureux-22-martyrs-oblats-despagne/bref-historique-du-martyre/
22 Matyrs Oblats de
l'Espagne 22
Madrid, 28 Novembre 1936
«La brillante et
glorieuse cohorte des martyrs espagnols ne compterait-elle que peu de
monde ?Pas du tout ! Ils sont foule à avoir été assassinés en haine
de la foi dans les années 1936-1939, par l'inique persécution déclenchée contre
l'Eglise, contre ses membres et ses institutions. La haine se déchaîna avec un
acharnement particulier contre les évêques, les prêtres et les religieux dont
l'unique faute -si l'on peut dire ainsi- était celle de croire au Christ, d'annoncer
l'Evangile et d'accompagner le peuple sur le chemin du salut. En les éliminant,
les ennemis du Christ et de sa doctrine, souhaitaient faire disparaître
totalement l'Eglise du sol espagnol »(Jean P. II, Décret de la
congrégation pour les causes des Saints,1992)
LES VICTIMES DE LA PERSÉCUTION RELIGIEUSE
1936-1939, ces trois ans furent sanglants et douloureux pour l'Eglise d'
Espagne. Dans cette persécution religieuse, on compta des milliers de morts,
torturés et fusillés, parce qu'ils étaient croyants, ou parce qu'ils portaient
la soutane ou l'habit religieux : prêtres ou religieux travaillant dans
les paroisses, les centres d'enseignement ou les hôpitaux, ou laïcs fervents,
convaincus de leur foi en Jésus Christ.
Le prêtre et journaliste Antonio Montero, actuellement archevêque émérite, dans
sa thèse doctorale «Histoire de la persécution religieuse en
Espagne »a dénombré 6.832 ecclésiastiques sacrifiés dans cette
persécution : 12 évêques, 4.172 prêtres du clergé séculier, 2.365
religieux et 283 religieuses. Il n'est pas possible d'avancer un chiffre
approximatif de laïcs assassinés à cause de la foi.
Il est donc légitime de parler d'authentiques martyrs au sens propre du terme.
Ainsi se sont exprimés les évêques espagnols, tout comme le pape Pie XI. Ainsi
l'a aussi compris le bon peuple croyant, qui assistait aux évènements et qui
espérait qu'un jour la sainte Eglise en reconnaîtrait officiellement le
martyre.
RECIT DU MARTYRE DE POZUELO
Dans ce climat général de haine et de fanatisme antireligieux, prennent place
nos 22 Oblats martyrs, exécutés dans des circonstances identiques: le Père
Provincial, 4 Pères, 3 Frères et 15 scolastiques de la communauté de Pozuelo de
Alarcón (Madrid).
Les missionnaires Oblats de Marie Immaculée s'étaient établis dans le quartier
de la gare de Pozuelo en 1929. Ils exerçaient leur ministère en qualité
d'aumôniers dans trois communautés religieuses. Ils collaboraient pastoralement
aussi dans les paroisses des alentours comme confesseurs, prédicateurs,
spécialement au temps du carême et durant la Semaine Sainte. Quant aux
scolastiques oblats, ils étaient catéchistes dans quatre paroisses voisines et
la chorale du scolasticat en rehaussait les célébrations liturgiques.
Ces activités religieuses commençaient à inquiéter les groupes révolutionnaires
(socialistes, communistes, syndicalistes, laïcistes radicaux) du quartier de la
gare. Avec grande préoccupation ils venaient d'apprendre que les
« frailes » (moines), ainsi appelés, jouaient une rôle-clé dans
l'animation de la vie religieuse du quartier et des zones environnantes.A cause
de toutes ces activités exclusivement religieuses, le scolasticat des Oblats
attisait de plus en plus la haine et la colère de ces groupes marxistes.
Malgré tout, la communauté des Oblats ne se laissa pas intimider. Ils agirent
avec extrême prudence, sérénité et calme, prenant soin de ne répondre à aucune
forme d'insulte provocatrice. D'ailleurs aucun religieux ne se mêlait aux
activités politiques. Ceci dit, ils maintenaient leur programme de formation
spirituelle et intellectuelle, sans pour autant renoncer aux diverses activités
pastorales qui faisaient partie du programme de formation sacerdotale et
missionnaire des scolastiques.
Bien que les consignes révolutionnaires aient été de plus en plus menaçantes,
les supérieurs des Oblats n'avaient jamais imaginé que la situation puisse
prendre une telle ampleur. Ils n'avaient jamais pensé être un jour victimes de
tant de barbarie et d'outrages, rien que pour leur foi en Dieu.
Le 20 juillet 1936, les groupes de la jeunesse socialiste et communiste
descendirent dans les rues et commencèrent à incendier les églises et les
couvents, particulièrement à Madrid.
Les miliciens de Pozuelo, de leur côté, firent sauter la chapelle du quartier
de la gare, jetèrent par la fenêtre les ornements et les images sacrées, les
brûlèrent, visiblement contents de ces sacrilèges. Ils firent de même à la
paroisse du village.
Le 22 juillet, à 3h de l'après midi, une bande de miliciens, armés de pistolets
et de fusils prirent d'assaut le couvent. Ils localisent les religieux, les
enferment tous ensemble dans une même pièce et les gardent sous surveillance
afin que personne ne s'échappe. Ils sont au nombre de 38. Ce fut un moment de
tension terrible et d'inquiétude, puisqu'ils croyaient que la mort était toute
proche. Observant l'attitude des miliciens, ils ne pouvaient s'attendre à autre
chose.
Les miliciens poursuivirent leur forfait, procédant à la fouille de la maison.
Ils ne trouvèrent que des images, des statues religieuses, des crucifix, des
rosaires et des ornements sacrés. Depuis les étages supérieurs, tout cela fut
jeté au rez-de-chaussée par la cage d'escaliers, pour être brûlé par la suite,
au milieu de la rue.
Les Oblats ont été faits prisonniers dans leur propre maison, séquestrés dans
la salle à manger, dont les fenêtres étaient verrouillées. Ce fut leur premier
cachot.
Deux jours après, le 24 juillet, à 3h du matin, eurent lieu les premières
exécutions. Sans interrogatoire, sans accusation, sans jugement, sans défense,
les miliciens appellent 7 religieux et les font sortir du groupe. Ce
furent :
Juan Antonio PÉREZ MAYO, prêtre, professeur, 29 ans.
Manuel GUTIÉRREZ MARTÍN, fr. scolastique, sous-diacre, 23 ans.
Cecilio VEGA DOMÍNGUEZ, fr. scolastique, sous-diacre, 23 ans.
Juan Pedro COTILLO FERNÁNDEZ, fr. scolastique, 22 ans.
Pascual ALÁEZ MEDINA, fr. scolastique, 19 ans.
Francisco POLVORINOS GÓMEZ, fr. scolastique, 26 ans.
Justo GONZÁLEZ LORENTE, fr. scolastique, 21 ans.
Sans explication aucune, ils furent jetés dans deux voitures et emmenés au lieu
d'exécution. Les autres religieux étaient restés prisonniers dans le
couvent ; ils priaient en attendant et se préparaient à bien mourir.
Une tierce personne, probablement le maire de Pozuelo, lança un appel à Madrid
pour communiquer le risque que courait le reste du groupe. Ce même jour arriva
un camion de gendarmes, avec ordre de transporter les religieux à la Direction
Générale de la Sécurité. Le jour suivant, après quelques démarches, de façon
inattendue, ils étaient remis en liberté. Ils cherchèrent refuge dans des
maisons particulières. Le provincial d'alors, qui désirait vivement les
retrouver, se risqua à les encourager et à leur apporter la communion.
Hélas, au mois d'octobre, ils furent à nouveau arrêtés et détenus en prison. Là
ils supportèrent un lent martyre de faim, de froid et de terreur. Des témoins,
certains étant encore en vie, ont raconté la façon dont ils acceptèrent, avec
une patience héroïque, cette situation difficile qui laissait entrevoir la possibilité
du martyre. Régnait entre eux la charité fraternelle, dans un climat de prière
silencieuse.
Au mois de novembre arriva enfin le terme de ce calvaire pour la majeure partie
d'entre eux. Le 7 novembre ont été fusillés le père José VEGA RIAÑO,
prêtre et formateur, 32 ans, et le frère scolastique Serviliano RIAÑO
HERRERO, 30 ans. Celui-ci, quand il fut appelé par les bourreaux, s'approcha de
la cellule du père Mariano Martín pour lui demander l'absolution.
Vingt jours plus tard arriva le tour des treize autres. La procédure fut la
même pour tous. Aucune accusation, ni jugement, ni défense, ni explication.
Seulement l'appel de leurs noms par les haut-parleurs.
Francisco ESTEBAN LACAL, provincial, 48 ans.
Vicente BLANCO GUADILLA, sup. local, 54 ans.
Gregorio ESCOBAR GARCÍA, prêtre scolastique, 24 ans.
Juan José CABALLERO RODRÍGUEZ, fr. scolastique, 24 ans.
Publio RODRÍGUEZ MOSLARES, fr. scolastique, 24 ans.
Justo GIL PARDO, diacre, 26 ans.
Ángel-Francisco BOCOS HERNÁNDEZ, fr. coadjuteur, 53 ans.
Marcelino SÁNCHEZ FERNÁNDEZ, fr. coadjuteur, 26 ans.
José GUERRA ANDRÉS, fr. scolastique, 22 ans.
Daniel GÓMEZ LUCAS, fr. scolastique, 20 ans.
Justo FERNÁNDEZ GONZÁLEZ, fr. scolastique, 18 ans.
Clemente RODRÍGUEZ TEJERINA, fr.
scolastique, 18ans.
Eleuterio PRADO VILLARROEL, fr. coadjuteur, 21 ans.
On sait que le 28 novembre 1936, ils furent tous tirés de la prison puis
conduits à Paracuellos de Jarama où ils furent exécutés. Un scolastique, qui
était dans une autre camion, attaché coude à coude au le père Delfin Monje, lui
dit: « Mon Père, donnez moi l'absolution générale et vous récitez
l'acte de contrition, car c'est la fin ». Mais ils furent
mystérieusement remis en liberté près du lieu de l'exécution. Le père Monje, 18
ans plus tard, se lamentait : «Dommage ! Jamais je ne serai
aussi bien préparé pour mourir».
Il n'a pas été possible d'obtenir des informations des témoins oculaires de
l'exécution de ces Serviteurs de Dieu. Seulement le fossoyeur a déclaré :«Je
suis tout à fait convaincu que ce 28 novembre 1936, un prêtre ou un religieux a
demandé aux miliciens qu'ils lui permettent de faire ses adieux à ses
compagnons et de leur donner l'absolution, une grâce qui lui a été accordée.
Une fois qu'il eut terminé, il prononça à haute voix ces paroles : ‘Nous
savons que vous voulez nous tuer du fait que nous sommes catholiques et
religieux. Nous le sommes en vérité. Mes compagnons et moi nous vous pardonnons
de tout cœur, Vive le Christ Roi !' ».
Bien que des religieux d'autres Instituts fussent présents, beaucoup de signes
montrent que l'auteur de ce geste fut le Provincial des Oblats.
D'ailleurs, le nouveau prêtre Gregorio Escobar avait écrit à sa
famille : « Les récits des martyrs de tous les temps m'ont
toujours ému jusqu'au plus profond de moi-même, et en les lisant, l'ardent
désir de connaître le même sort qu'eux, m'exaltait toujours. Ceci est le
meilleur sacerdoce auquel nous pouvons tous aspirer, nous chrétiens. Offrir,
notre propre corps et notre propre sang en holocauste, pour la foi. Quel
bonheur serait celui de mourir Martyr ! »
Dans le procès diocésain, on raconte que tous moururent en faisant profession
de foi et en pardonnant à leurs bourreaux. Et que, malgré les tortures
psychologiques subies durant leur cruelle captivité, aucun d'entre eux n'a renié
sa foi, ni regretté d'avoir embrassé la vie religieuse.
C'est donc en parfaite unanimité que leurs familles, leurs frères Oblats et le
peuple chrétien, convaincus de leur foi en Dieu, les ont tenu pour martyrs
depuis le premier moment et demandent à Dieu la grâce que l'Eglise les
reconnaisse et les présente à tous les fidèles comme authentiques martyrs
chrétiens.
La cause de canonisation, qui, dans son étape diocésaine, a été clôturée à
Madrid le 11 janvier 2000, se trouve maintenant à Rome dans l'attente de la
décision finale du Saint Siège, afin que soient inclus dans le Catalogue des
Martyrs ces 22 Oblats Serviteurs de Dieu.
Joaquín Martínez Vega, o.m.i. Postulador General
SOURCE : https://postulationomifr.weebly.com/martyrs-espagnols.html
Blessed Clemente Rodríguez Tejerina
Memorial
28
November; one of the Oblate
Martyrs of the Spanish Civil War
Profile
Professed cleric in
the Missionary Oblates of Mary Immaculate. Martyred in
the Spanish
Civil War.
Born
23
July 1918 in
Santa Olaja de la Varga, León, Spain
Died
shot on 28
November 1936 in
Paracuellos de Jarama, Madrid, Spain
Venerated
2
April 2011 by Pope Benedict
XVI (decree of martyrdom)
Beatified
17
December 2011 by Pope Benedict
XVI
Additional
Information
other
sites in english
Hagiography
Circle
video
YouTube PlayList
nettsteder
i norsk
Den
katolske kirke
MLA
Citation
“Blessed Clemente
Rodríguez Tejerina“. CatholicSaints.Info. 26 July 2020. Web. 27 November
2022. <https://catholicsaints.info/blessed-clemente-rodriguez-tejerina/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-clemente-rodriguez-tejerina/
Beato Clemente
Rodriguez Tejerina Religioso e martire
28 novembre
>>> Visualizza la
Scheda del Gruppo cui appartiene
Santa Olaja de la Varga,
Spagna, 23 luglio 1918 - Paracuellos de Jarama, Spagna, 28 novembre 1936
Beatificato il 28 ottobre
2011.
Dati biografici
Clemente Rodríguez Tejerina nacque a Santa Olaja de la Varga, provincia e
diocesi di León, il 23 Luglio del 1918. Sua sorella Josefa, religiosa della
Sacra Famiglia di Bourdeaux, ci dice: “la condizione socio-economica della
mia famiglia era semplce, era quella di chi lavorava nei campi”. Erano dodici
fratelli, dei quali sei consacrati: due Cappuccini, due religiose della Sacra
Famiglia e due Oblati: Clemente e Miguel. Solo questo datto dà idea della
dimensione religiosa della famiglia. Sua madre era una donna molto religiosa e,
benché non avesse avuto una grande istruzione, aveva letto molti libri che le
procurarono una buona formazione religiosa che cercava di inculcare ai suoi
figli.
“Tutte le notti, scrive Maruja, sorella di Clemente, ci riuniva, tutti i
fratelli, nella sala da pranzo e pregava offrendo i suoi figli al Sacro Cuore.
Inoltre chiedeva la perseveranza di tutti noi. Apparteneva all’associazione
delle “Maríe dei Sacrari” e le feste eucaristiche avevano per lei un’importanza
molto singolare, tanto da far partecipare tutti noi figli alla preparazione
degli altari, curando fino ai più piccoli dettagli, mostrando in tutto ciò un
grande amore al Signore.”
In questo calore cassalingo subito Clemente cominciò ad essrre cosciente della
propria vocazione. Così, a solo 11 ani esce dalla casa paterna per andare al
seminoario minore que gli Oblati avevano a Urnieta (Guipúzcoa). Il 5 Luglio del
1934 cominció il noviziado a Las Arenas (Vizcaya) e fece la sua prima oblazione
il 16 Luglio del 1935, giorno emozionante, poichè tutti i neo-professi uscirono
piangendo. Lo stesso giorno viaggiarono di notte in treno fino a Pozuelo
(Madrid) e, trascorso il tempo delle vacanze in comunità, Clemente cominciò i
suoi studi ecclesiastici. Si dedicava con molta serietà alla sua formazione
religiosa e intellettuale. Nel carattere era tutto bontà e mansuetudine. Non
pestava con rumore, pestava con sicurezza. Era l’uomo buono e servizievole.
Detenzione e martirio
Appena terminato il primo corso, il 16 Luglio del 1936, Clemente rinnovó i suoi
voti e sei giorni più tardi, il 22 Luglio, fu rinchiuso con tutta la comunità
nel proprio convento e, due giorni dopo, portato con tutti a Madrid, alla
Direzione Generale di Sicurezza, per essere rimesso in libertà il giorno
successivo.
Dopo essersi rifugiato prima nella casa provinciale e dopo che questa fu
confiscata, si trasferì in una pensione. Il 15 ottobre del 1936 fu fermato di
nuovo e portato al Carcere Modelo. Là incontra quegli Oblati che non
aveva visto dalla fuga da Pozuelo e più in seguito, insieme ai suoi fratelli
religiosi, sarà trasportato a San Antón. Da lì fu “portato via” insieme
ad altri 12 Oblatos e martirizzato a Paracuellos del Jarama il 28 novembre del
1936. Era il più piccolo del gruppo: aveva solamente 18 anni.
Testimonianze
Clemente, come rimane detto, si rifugiò nella casa provinciale, che fu alla
fine conquistata la domenica 9 Agosto. Così descrive il fatto il P. Delfín
Monje, miracolosamente liberato mentre lo portavano a fucilarlo:
Alle undici e mezza della matina suonò il campanello della portineria. Un
nutrito gruppo di maestri laici, armati di pistole, irruppe nel giardino e
c’invitò “cortesemente” ad abbandonare il locale. Come il P. Esteban
(Provinciale di Spagna) si lamentò dell’arbitrarietà di quel provvedimento,
essendo noi sempre stati cittadini pacifici, essi gli risposero: “Crediamo che
voi non abbiate commesso nulla, pero molti preti e frati l’hanno fatto; ed è
quello che succede, gli uni pagano per gli altri”. Andando lasciammo i nuovi
proprietari occupati nel collocare sul muro di cinta del giardino un enorme
panno con questa iscrizione: “Pignorato per il Ministero delle Belle Arti”.
Josefa, la sorela di Clemente, potè visitarlo prima di essere espulsi della
casa provinciale. Dalla conversazione con lui, potè dedurre l’interezza e lo
spirito di fede che regnava in suo fratello e la sua chiara disposizione al
martirio. Ci dice:
Stetti con lui durante alcuni momenti. Ricordo che gli domandai come stava
d’animo e mi disse: “Siamo in pericolo e temiamo che ci separino; insieme, ci
diamo coraggio gli uni agli altri. Con tutto, se bisogna morire, sono disposto,
sicuro che Dio ci darà la forza di cui abbiamo bisogno per essere fedeli”.
Queste sono le testuali parole di mio fratello che, pronunciate in quei
momenti, non dimenticherò mai. Mentre stavamo parlando, venne il P.
Francisco Esteban e mi chiese di andare via subito dato che la comunità si sentiva
molto vigilata ed anche io rischiavo per la mia condizione di religiosa. Anche
il Provinciale disse: “Qui periamo tutti”.
Sempre Josefa, grazie alla testimonianza di un compagno che stette con lui
nella stessa prigione di San Antón, venne a sapere delle condizioni nelle quali
fu Clemente:
Mi raccontò che li avevano depositati nella cantina, dove si trovavano le docce
della scuola in cattive condizioni, la situazione era che frequentemente
stavano coi piedi nell’acqua e che non avevano il minimo spazio vitale
per muoversi. Mi diceva anche che non mangiavano tutti i giorni e che, sopra,
quando i carcerieri portavano il rancio, si burlavano dei carcerati domandando:
“Chi non ha mangiato ieri”? Mi disse anche che tutti quelli che
stavano lìerano cattolici, che si univano e pregavano.
La stessa sorella, ignorando il fatto della sua morte, continuò a cercare di
visitarlo nella prigione di San Antón. Vediamo come conobbe, dopo molte
verifiche, la notizia della morte di Clemente:
L’ultima volta che cercai di vederlo fu a dicembre del 1936. Il miliziano di
turno, con malo modo, mi disse di non ritornare là se non volevo rimanerci
dentro. Siccome insistetti nel sapere se stava ancora nella prigione, mi
rispose che se volevo sapere di Clemente mi dovevo recare alla calle Santa
Barbara, al Ministero di Giustizia, e che in una sala enorme con cavalletti e
tavole avrei trovate scatole strapiene di schede. Così lo feci e dopo una lunga
ricerca, trovai una scheda che testualmente diceva: “Clemente Rodríguez
Tejerina, messo in libertà il 28 di novembre del 1936″. Dopo essermi accertata
che nessuno mi vedeva, presi la scheda ed andai al Consolato del Cile. Lì mi
informarono che tutte le persone che erano state “messe in libertà”, tirandole
fuori dalle prigioni, i giorni 27 e 28 novembre del 1936, erano state fucilate
immediatamente a Paracuellos del Jarama. Da quel momento pensai che mio
fratello era martire, perché egli era sicuro che l’andavano ad ammazzare e che
la causa della morte non era altro che quella di essere un religioso.
|
Fonte:
|
|
www.martiripozuelo.wordpress.com
|
SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/95825
BEATO CLEMENTE RODRIGUEZ
TEJERINA
28 de noviembre
1936 d.C.
Nació en
Santa Olaja de la Varga (León). Con sólo 11 años sale ilusionado de la casa
paterna para dirigirse al juniorado o seminario menor que los Oblatos tenían en
Urnieta (Guipúzcoa). En 1934 comenzó el noviciado en Las Arenas (Vizcaya) e
hizo su primera oblación en 1935. Ese mismo día por la noche viajaron en tren hacia
Pozuelo (Madrid) y, pasado el tiempo de vacaciones en comunidad, Clemente
comenzó sus estudios eclesiásticos. Se dedicaba con mucha seriedad a su
formación religiosa e intelectual. En el trato era todo bondad y mansedumbre.
No pisaba con ruido, pisaba con seguridad. Era el hombre bueno y servicial.
Apenas terminado el primer curso, el 16 de julio de 1936, Clemente
renovó sus votos y seis días más tarde, el 22 de julio, fue detenido con toda
la comunidad en el propio convento y, dos días después, llevado con todos a
Madrid, a la Dirección General de Seguridad, para ser puesto en libertad al día
siguiente.
Después de refugiarse primero en la casa provincial y después, al
ser esta confiscada, pasó a una pensión. El 15 de octubre de 1936 fue detenido de
nuevo y llevado a la Cárcel Modelo. En ella encuentra a aquellos Oblatos a
quienes no había visto desde la salida de Pozuelo y posteriormente, junto con
sus hermanos religiosos, será trasladado a San Antón. De allí es “sacado” junto
con otros 12 Oblatos y martirizado en Paracuellos del Jarama el 28 de noviembre
de 1936.
Página Principal
(Pbro. José Manuel Silva Moreno)
SOURCE : http://www.parroquiasanmartin.com/clementerodrigueztejerina.html
Clemente Rodríiguez
Tejerina
Datos biográficos
Clemente Rodríguez Tejerina nació en Santa Olaja de la Varga (León) el 23
de julio de 1918. Su hermana Josefa, religiosa de la Sagrada familia de
Burdeos, nos dice: “la condición socio-económica de mi familia era
sencilla, era la propia de los que trabajaban en el campo”.
Eran doce hermanos, de los cuales, seis consagrados: dos Capuchinos, dos
religiosas de la Sagrada Familia y dos Oblatos, Clemente y Miguel. Sólo este
hecho da idea del ambiente religioso de la familia.
Su madre era una mujer muy religiosa y, aunque no había tenido una gran
educación cultural, había leído muchos libros que le procuraron una buena
formación religiosa, que intentaba inculcar a sus hijos. “Todas las
noches, escribe Maruja, hermana de Clemente, nos reunía a todos los hermanos en
el comedor y rezaba una oración ofreciendo a sus hijos al Sagrado Corazón.
Además pedía por la perseverancia de todos nosotros. Pertenecía a la asociación
de las “Marías de los Sagrarios” y las fiestas eucarísticas tenían una
importancia muy singular, haciéndonos participar a todos los hijos en la
preparación de los altares, cuidando hasta los más pequeños detalles, mostrando
en todo ello un gran amor al Señor”.
En ese calor hogareño pronto comenzó Clemente a ser consciente de su vocación.
Así, con sólo 11 años, sale ilusionado de la casa paterna para dirigirse al
juniorado o seminario menor que los Oblatos tenían en Urnieta (Guipúzcoa).
El 5 de julio de 1934 comenzó el noviciado en Las Arenas (Vizcaya) e hizo su
primera oblación el 16 de julio de 1935, día emocionante, pues salieron llorando
todos los neoprofesos. Ese mismo día por la noche viajaron en tren hacia
Pozuelo (Madrid) y, pasado el tiempo de vacaciones en comunidad, Clemente
comenzó sus estudios eclesiásticos.
Se dedicaba con mucha
seriedad a su formación religiosa e intelectual. En el trato era todo bondad y
mansedumbre. No pisaba con ruido, pisaba con seguridad. Era el hombre bueno y
servicial.
Detención y martirio
Apenas terminado el primer curso, el 16 de julio de 1936 Clemente renovó sus
votos y seis días más tarde, el 22 de julio, fue detenido con toda la comunidad
en el propio convento y, dos días después, llevado con todos a Madrid, a la
Dirección General de Seguridad, para ser puesto en libertad al día siguiente.
Después de refugiarse primero en la casa provincial y después, al ser esta
confiscada, en una pensión. El 15 de octubre de 1936 fue detenido de nuevo y
llevado a la Cárcel Modelo. En ella encuentra a aquellos Oblatos a quienes no
había visto desde la salida de Pozuelo y posteriormente, junto con sus hermanos
religiosos, será trasladado a San Antón, colegio de las Escuelas Pías,
transformado en cárcel.
De allí es “sacado” junto con otros 12 Oblatos y martirizado en
Paracuellos del Jarama el 28 de noviembre de 1936. Era el benjamín del grupo:
tenía solamente 18 años.
Testimonios
Clemente, como queda dicho, se refugió en la casa provincial, que fue
finalmente incautada el domingo 9 d agosto. Así lo describe el P. Delfín Monje,
milagrosamente liberado cuando lo llevaban a fusilar:
A las once y media de la mañana sonó la campanilla de la portería. Un nutrido
grupo de maestros laicos, armados de pistolas, irrumpió en el jardín y nos
invitó cortésmente a abandonar el local. Como el R. P. Esteban (Provincial de
España) se quejara de la arbitrariedad de aquella medida, siendo así que
nosotros éramos ciudadanos pacíficos, ellos le contestaron: “Creemos que
ustedes no se han metido en nada, pero muchos curas y frailes sí se han metido;
y es lo que pasa, los unos pagan por los otros”
Al marchar dejamos a los nuevos propietarios ocupados en colocar sobre la tapia
del jardín un enorme trapo con esta inscripción: “Incautado por el Ministerio
de Bellas Artes”.
Josefa, una hermana de Clemente, pudo visitarlo antes de ser expulsados de la
casa provincial. De la conversación mantenida con él, pudo deducir la entereza
y espíritu de fe que reinaba en su hermano y su clara disposición al martirio.
Nos dice:
Estuve con él durante unos momentos. Recuerdo que le pregunté cómo estaba de
ánimo y me dijo: "Estamos en peligro y tememos que nos separen; juntos,
nos damos ánimo unos a otros. Con todo, si hay que morir, estoy dispuesto,
seguro de que Dios nos dará la fuerza que necesitamos para ser fieles”. Estas
son palabras textuales de mi hermano, que, pronunciadas en aquellos momentos,
no se me olvidarán jamás.
Mientras estábamos hablando, vino el P. Francisco Esteban y me pidió que me
marchase enseguida puesto que la comunidad se encontraba muy vigilada y yo
también peligraba por mi condición de religiosa. El Provincial también dijo:
“Aquí vamos a perecer todos”.
Siempre Josefa, gracias al testimonio de un vecino que estuvo con él en la
misma cárcel de San Antón, se enteró de las condiciones en las que estuvo
Clemente:
Me contó que los tenían almacenados en el sótano, donde se hallaban las duchas
del colegio en malas condiciones, lo que hacía que con frecuencia estuviesen
con los pies en el agua y careciendo del más mínimo espacio vital para moverse.
Me decía también que no todos los días comían y que, encima, cuando los
carceleros llevaban el rancho, se mofaban de los presos preguntando: “¿Quién no
ha comido ayer?” También me dijo que todos los que estaban allí eran católicos,
que se juntaban y rezaban.
esta misma hermana, desconociendo el hecho de su muerte, continuó intentando
visitarlo en la cárcel de San Antón. Veamos cómo conoció, después de muchas
averiguaciones, la noticia de la muerte de Clemente:
La última vez que intenté verle fue en diciembre de 1936. El miliciano de
turno, de malos modos, me dijo que no volviera por allí si no quería quedarme
dentro. Como insistí en saber si estaba todavía en la cárcel, me contestó que
si quería saber de Clemente me fuese a la calle Santa Bárbara, al Ministerio de
Justicia, que en una sala enorme con caballetes y tableros encontraría cajas
repletas de fichas. Así lo hice y después de una larga investigación, encontré
una ficha que textualmente decía: “Clemente Rodríguez Tejerina puesto en
libertad el 28 de noviembre de 1936”. Después de cerciorarme que nadie me veía,
cogí la ficha y me marché al Consulado de Chile. Allí me informaron
que todas las personas que habían sido “puestas en libertad”, sacándolas de las
cárceles, los días 27 y 28 de noviembre de 1936, habían sido fusilados
inmediatamente en Paracuellos del Jarama. Desde aquel momento pensé que mi
hermano era mártir, porque estaba seguro de que lo iban a matar y que la causa
de la muerte no era otra sino la de ser religioso.
Publicado por Joaquín Martínez Vega, OMI en 3:05
SOURCE : http://martiresomimadrid.blogspot.com/2010/01/clemente-rodriiguez-tejerina.html
Den salige Frans Esteban
Lacal og hans 22 ledsagere (d. 1936)
Minnedag: 28.
november
Tiden under Den spanske
borgerkrig (1936-39) var et blodig martyrium for Kirken i Spania. Under denne
religiøse forfølgelsen var det tusenvis av mennesker som led en voldelig død,
som ble torturert og skutt utelukkende fordi de var troende, eller fordi de bar
sutan eller ordensdrakt, eller fordi de var prester eller ordensfolk som
utførte pastoral tjeneste i sogn, skoler og hospitaler, eller fordi de var
engasjerte legfolk, hengivne til sin tro på Jesus Kristus. Den religiøse
forfølgelsen nådde sitt høydepunkt i de første månedene av Den spanske
borgerkrigen, fra juli til desember 1936, men fortsatte i mindre skala til mars
1939.
Presten og journalisten
Antonio Montero (f 1928), siden 2004 emeritert erkebiskop av Mérida-Badajoz,
presenterer i sin doktoravhandling «Historien om den religiøse forfølgelsen i
Spania» (Historia de la persecución religiosa en España) en
statistikk over 6 932 klerikere og ordensfolk som døde i denne
forfølgelsen: tolv biskoper, 4 172 sekulargeistlige, 2 365 ordensmenn
og 283 ordenskvinner. Det var umulig å fastslå antallet katolske legpersoner
som ble myrdet fordi de var troende. For bakgrunn, se Martyrer fra Den
spanske borgerkrigen.
Martyrene av Pozuelo de
Alarcón
Kongregasjonen
Misjonsoblater av den uplettede Jomfru Maria (Congregatio Missionariorum
Oblatorum Beatae Mariae Virginis Immaculatae – OMI) (Misioneros Oblatos de
María Inmaculada) led også konsekvenser av forfølgelsen i sin ordensprovins
Spania: Gutteseminaret i Urnieta (Guipúzcoa) ble helt ødelagt, brent ned, etter
en bevisst bombing. Presteseminaret eller skolastikatet i Pozuelo i Madrid ble
beslaglagt av den revolusjonære komiteen og omgjort til et fengsel.
Provinsialhuset i Madrid ble okkupert uten varsel, og alle ordensbrødrene som
bodde der, ble drevet ut. Den nylig grunnlagte provinsen Spania, som tro mot
sitt misjonskarisme nettopp hadde åpnet nye grunnleggelser i Uruguay og
Argentina, mistet innen fire måneder totalt 22 ordensbrødre:
Provinsialsuperioren, fire av skolastikatets formatorer, tre legbrødre som på
heltid samarbeidet med formatorene i de ulike gjøremål, og femten skolastikere,
det vil si ordensseminarister (en nylig ordinert prest) som hadde gjennomgått
studier i filosofi og teologi og forberedte seg på den dagen da de i henhold
til evangeliets budskap skulle sendes ut som misjonærer, disipler av Mesteren.
Kongregasjonen hadde
etablert seg i området Estación i Pozuelo de Alarcón i provinsen Madrid i 1929.
De tjente som kapellaner for tre kommuniteter av søstre. De deltok også i den
pastorale tjenesten i de omliggende sognene med skriftemål og prekener,
spesielt i fastetiden og Den stille uke. Oblatskolastikere underviste i
katekismen i fire nabomenigheter og oblatenes kor sang ved liturgiske
feiringer. Denne religiøse aktiviteten begynte å bekymre revolusjonskomiteene,
som besto av sosialister, kommunister og radikale fagforeningsmenn, i området
Estación. De var redde for at «munkene» var den ledende kraften bak den
religiøse aktiviteten i Pozuelo og det omliggende området. Det irriterte dem at
ordensbrødrene gikk omkring i gatene i sutan med oblatkorset svært synlig i sine
belter. På grunn av deres utelukkende religiøse aktiviteter ble oblatfedrenes
seminar mer og mer utålelig for disse marxistiske gruppene.
Men oblatene lot seg ikke
skremme. De viste ganske enkelt forsiktighet, fatning og ro og passet på å ikke
svare på noen provoserende fornærmelser. Selvsagt blandet ingen av brødrene seg
inn i politiske aktiviteter. De fortsatte sitt program med åndelig og
intellektuell formasjon og fortsatte de ulike pastorale aktivitetene som var en
del av preste- og misjonsformasjonen for skolastikerne. Selv om de
revolusjonæres krav ble stadig med fiendtlige, kunne oblatenes overordnede ikke
forestille seg at ting skulle gå så langt som de til slutt gjorde. Det slo dem
overhode ikke at de kunne bli ofre for så mye hat på grunn av sin tro på Gud og
fordi de var budbringere for Jesus Kristus.
Den 18. juli 1936 brøt
Den spanske borgerkrig ut da de militære gikk til opprør under general
Francisco Franco. Den folkevalgte regjeringens svarte på det militære kuppet
med å dele ut våpen til folket, og dermed fikk de mest glødende
kirkemotstanderne også mulighet til å omsette hatet i handling. Når så
borgerkrigens natur gjør at vanlige normer settes ut av kraft, førte det til en
voldelig forfølgelse mot Kirken og dens institusjoner. Den 20. juli 1936 kom
den republikanske regjeringens forordning om å besette alle ordenshus. Da fikk
de revolusjonæres hat mot Kirken og dens tjenere fritt utløp, og det skjedde en
rekke massakre. Republikansk milits gikk ut i gatene og begynte å brenne kirker
og klostre, spesielt i Madrid. De ødela utallige kirker og uerstattelige
kunstverker, og de drepte tusenvis av prester og ordensfolk, som oftest aldri
hadde blandet seg inn i politikken og ikke var skyldige i annet enn sin tro.
En overlevende, p. Felipe
Díez, fortalte at det sosiopolitiske miljøet som hersket i og rundt Madrid i
midten av juli 1936, var nesten ukjent for seminaristene fordi de som
seminarister aldri kom til Madrid, og de leste ikke aviser. De bare lyttet til
samtalene, og de kunne konkludere med at ting var svært ille. Men de hadde
erfaring med den stemningen som eksisterte mot Kirken generelt og konkret.
Denne tvang dem til å slutte med å ta en spasertur på grunn av de fornærmelsene
og alvorlige truslene som ble slynget mot dem. De samme fornærmelser og trusler
hørte de fra de forbipasserende som gikk forbi klosteret. Den følelsen de
hadde, var at noe var i gjære mot Kirken, og mer spesifikt, mot dem selv.
Militsen i Pozuelo angrep
kapellet i området Estación. De kastet bilder og messeklær ut på gaten og satte
fyr på dem i en gigantisk og blasfemisk orgie. Deretter satte de kapellet i
brann og dro for å gjenta den samme scenen i den lokale sognekirken. Klokken
tre om ettermiddagen den 22. juli angrep en stor militsgruppe oblatenes hus,
bevæpnet med geværer og revolvere. Det første de gjorde, var å drive sammen
brødrene, rundt 38 av dem, og sperre dem inne i et lite rom hvor de ble
omhyggelig bevoktet og truet av geværene. Det var et uhyggelig øyeblikk, for
alle trodde at de nå skulle drepes.
Deretter begynte
militsmennene en grundig ransakelse av huset på jakt etter våpen. Men alt de
klarte å finne, var religiøse bilder, krusifikser, rosenkranser og messeklær.
De kastet alle disse gjenstandene ned trappen til første etasje slik at de
kunne sette fyr på dem på gaten. Oblatene ble fanger i sitt eget hus og brakt
sammen til refektoriet, hvor vinduene ble tilgitret. Det var deres første
fengsel.
Ved soloppgang den 23.
juli tillot vaktene dem et raskt besøk i kapellet, men det var ikke nok tid til
å feire messe. De rakk en kort bønn og å motta kommunion. Alle trodde at dette
var vandringsbrødet (viaticum). P. superior Blanco åpnet tabernaklet og
begynte å dele ut kommunion, men han var så beveget at han ikke klarte å
fortsette. Patrene Monje og Vega fortsatte å dele ut kommunion, og de forlot
tabernaklet tomt for å forhindre vanhelligelse.
Rundt klokken tre om
morgenen den 24. juli skjedde de første henrettelsene. Uten noe forhør, uten
noen tiltale eller dom, uten noe forsvar plukket de ut syv av brødrene, en
prest og seks skolastikere. Uten noen forklaring ble de dyttet inn i to biler
og kjørt til sitt martyrium i parken Casa de Campo mellom Pozuelo de Alarcón og
Madrid. Resten av brødrene ble værende i oblatenes hus og brukte ventetiden til
bønn og til å forberede seg på en god død.
Noen informerte Madrid om
den trusselen som resten sto overfor, trolig borgermesteren i Pozuelo. Samme
dag, den 24. juli, kom det en lastebil fra politiet med ordre om å bringe
resten av ordensbrødrene til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta
del Sol i sentrum av Madrid. Dagen etter ble de uventet sluppet fri etter å ha
fylt ut noen skjemaer. De femten unge oblatene befant seg nå uten noen papirer
i et Madrid som var ukjent for de fleste av dem. De ble organisert under
ledelse av sine overordnede i små grupper for å unngå mistanke og finne ly og
søkte tilflukt i hjemmene til slektninger eller venner, og der bodde de til
oktober 1936. I løpet av den tiden risikerte både p. provinsial Esteban, p.
superior Blanco og p. Vega sine egne liv for å besøke de underjordiske
skolastikerne og oppmuntre dem i deres lojalitet og religiøse forpliktelser.
Flere av prestene søkte
tilflukt sammen med noen skolastikere i misjonsoblatenes provinsialhus i Calle
Diego de León, som ble beslaglagt søndag den 9. august. En stor gruppe
militsmenn, bevæpnet med pistoler, brøt seg inn i hagen og inviterte oblatene
«høflig» om å forlate lokalitetene. P. provinsial Esteban klaget over denne
vilkårligheten og sa at de var fredelige borgere, men da svarte de: «Vi tror
ikke at dere har gjort noe, men mange prester og munker har det, og dette er
hva som da skjer, man må betale for andre». De nye eierne marsjerte raskt
gjennom hagen og festet på veggen et stort klede med innskriften: «Beslaglagt
av departementet for De skjønne kunster».
Den største gruppen av
oblater søkte den 25. juli tilflukt i huset til skredderen José Vallejo, som
lagde deres sutaner, og hans hustru, Doña Dulce. Den 12. oktober, festen for
Vår Frue av Pilár, skytshelgen for skolastikatet, møtte p. Porfirio Fernandez,
en overlevende, noen av skolastikerne, og etter å ha tilbrakt flere timer i en
hemmeligholdt tilbedelse av Det hellige sakrament, mottok de i skumringen
kommunionen, som ville være vandringsbrødet (viaticum) for nesten
alle av dem. Skredderfamilien huset dem helt til deres andre og siste
arrestasjon.
For den 15. oktober ble
alle oppsporet og arrestert i en større aksjon. P. Porfirio var en del av
gruppen i skredderens hus, og han fortalte siden at dørklokken ringte ved midnatt
og det ble ropt «politi!». Da de kom inn i flyktningenes rom, der de lå tett i
tett på madrasser på gulvet, var det helt tydelig at de var i skjul. Deretter
kom to lastebiler og tok med seg alle og førte oss til stasjonen. Oblatene
takket Gud for at vertsfamilien ikke ble tatt.
På stasjonen ble de satt
i et stort rom med få fanger, men midt på morgenen var rommet så overfylt at de
ikke kunne sitte på gulvet. Razziaen hadde gått fra hus til hus om natten.
Først da det var blitt mørkt, begynte de med avhør. Ved midnatt ble alle,
inkludert sivile, brakt ut og lastet inn i en varebil. Noen sivile gjenkjente
gatene og sa: «Vi skal til fengselet Modelo», noe som stemte.
Etter en måned ble de i
midten av november flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza
i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel. Der gjennomgikk de et langsomt
martyrium av sult, kulde, skitt og utøy, frykt og trusler. I San Antón var det
så overbefolket at de noen netter måtte sove stående. Det finnes vitnesbyrd fra
noen overlevende om hvordan de med heroisk tålmodighet aksepterte denne
vanskelige situasjonen som innebar muligheten for martyrium. Blant dem hersket
det en ånd av nestekjærlighet og en atmosfære av stille bønn.
I november opplevde de
fleste av dem sitt Golgata. Den 7. november ble to av dem brakt ut og
henrettet, p. Vega og skolastikeren Riaño. Da Riaño ble ropt opp av sine
bødler, klarte han å komme nær cellen til p. Mariano Martín for å be om
sakramental absolusjon. Han ble skutt i Soto de Aldovea i Torrejón de Ardoz i
Madrid, mens p. Vega ble skutt i Paracuellos del Jarama i Madrid.
Tyve dager senere var
turen kommet til de resterende tretten martyrene. Prosedyren var den samme for
alle: ingen formell anklage og dom, ikke noe forsvar og ingen forklaring, bare
oppropingen av deres navn over kraftige høyttalere. P. Delfin Monje OMI, som
overlevde, forteller: «Den 27. november klokken seks om kvelden begynte de å
rope opp den første listen med navn på dem som skulle ʽløslates’. Den nest
siste på listen var undertegnede. Avreisen fra San Antón var klokken 8.30 om
kvelden. Vi sa farvel til de andre brødrene med følelser man lett kan tenke
seg. Jeg husker p. Blanco sa til meg: ʽJeg tror du slipper unna, ta kontakt med
oss umiddelbart’. Det var de siste ordene jeg hørte i denne verden fra mannen
som mens han var i fengsel, alltid var munter og optimistisk».
Snart ble en annen gruppe
også tatt med til Paracuellos, blant dem p. provinsial Esteban. Vi vet at de
alle den 28. november 1936 ble tatt fra fengselet San Antón og kjørt til
Paracuellos de Jarama og henrettet der. En skolastiker som var i en annen
lastebil, bundet albue til albue med p. Delfin Monje, sa til sin ledsager:
«Pater, gi meg generalabsolusjon og be angerbønnen siden slutten er nær». Begge
ble på mystisk vis benådet nær henrettelsesstedet. Atten år senere sa pateren
beklagende: «Det er nesten synd at jeg ikke døde da! Jeg kommer aldri igjen til
å være så godt forberedt!»
Det har ikke vært mulig å
få direkte informasjon fra øyenvitner om hva som skjedde da de tretten ble
henrettet. Bare graveren har erklært: «Jeg er fullstendig overbevist om at den
28. november 1936 spurte en prest eller ordensbror militsen om å få ta farvel
med alle sine ledsagere og gi dem absolusjon, noe han fikk tillatelse til.
Straks han var ferdig, sa han med høy stemme: ʽVi vet at dere dreper oss fordi
vi er katolikker og ordensbrødre. Det er vi. Mine ledsagere og jeg tilgir dere
fra bunnen av våre hjerter. Lenge leve Kristus Kongen!ʼ» Det var også medlemmer
av andre religiøse kongregasjoner der, men etter hva dette vitnet fortalte, var
det oblatenes provinsial som sa dette.
Det ble åpenbart i
bispedømmeprosessen at alle av dem ved sin død bekjente troen og tilga sine
bødler, og at til tross for den psykologiske torturen under deres grufulle
fangenskap, var det ingen av dem som fornektet eller mistet troen, og de
beklaget heller ikke det faktum at de hadde fulgt et religiøst kall. Av den
grunn betraktet deres familiemedlemmer, deres oblatbrødre og det kristne folk
dem enstemmig som martyrer fra første stund.
Sammen med denne gruppen
av Misjonsoblater ble saken til den engasjerte legmannen Candidus Castán San
José lagt til. Han ble arrestert den 23. juli og brakt til oblatenes hus, som
var omgjort til fengsel. Der ble han tidlig neste morgen brakt ut sammen med de
syv første oblatmartyrene og skutt sammen med dem. Derfor består gruppen av i
alt 23 martyrer.
Deres saligkåringsprosess
på bispedømmenivå ble avsluttet i Madrid den 11. januar 2000 og oversendt til
Roma. Den 2. april 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra
Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in
odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed
tittelen Venerabilis, «Ærverdige». De ble saligkåret den 17. desember 2011
i katedralen Santa María la Real de La Almudena i Madrid i Spania. Som vanlig
under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans
personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB,
prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Gruppens minnedag er de
tretten siste martyrenes dødsdag 28. november.
A) 8 døde den 24. juli
1936 i parken Casa de Campo mellom Pozuelo de Alarcón og Madrid
1) Den
salige Johannes Antonius Pérez Mayo (sp: Juan Antonio), prest OMI og
professor, 29 år gammel. Han ble født den 18. november 1907 i Santa Marina del
Rey i bispedømmet Astorga og provinsen León i Spania. Han ble døpt den 23.
mars. Hans foreldre var Modesto Pérez og Beatriz Mayo og de hadde syv barn. De
var praktiserende katolikker med et moralsk liv, og familien resiterte
rosenkransen daglig. Johannes Antonius var som barn medlem av Tarsicios, en
religiøs forening for barn som innpodet dem praksisen med hyppig skriftemål og
kommunion. Da han var fjorten år gammel, sluttet han seg til foreningen for
nattlig tilbedelse.
Som fjortenåring ønsket
han også å bli en misjonsoblat. Begrunnelsen var knyttet til en oblat han
kjente i en nærliggende by. Når han var hjemme på ferie, gikk han til messe
hver dag, kommuniserte og bisto i den liturgiske tjenesten, og om kvelden gikk
han også til rosenkransen. Han hjalp sine foreldre med gårdsarbeidet. Han
begynte på oblatenes juniorat, fortsatte til novisiatet og avla sine første
religiøse løfter den 15. august 1927 i novisiatet i Urnieta i provinsen
Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco).
Da han avsluttet novisiatet, ble han sendt til Roma for å studere filosofi og
teologi på Angelicum (nå Det pavelige universitetet St. Thomas).
Deretter fullførte han
sine kirkelige studier i Roma, hvor han avla sine evige løfter i 1930. Han ble
også presteviet der den 26. juni 1932. Han tok en doktorgrad i filosofi og en
lisensiatgrad i teologi. Etter å ha avsluttet sine studier i Roma vendte han
tilbake til Spania og ble i 1934 stasjonert i kommuniteten i Las Arenas nær
Bilbao i provinsen Vizcaya i Baskerland, hvor hans første prestetjeneste var å
preke. Året etter, i 1935, ble han sendt til skolastikatet i Pozuelo i
provinsen Madrid, hvor han ble professor i filosofi. Han var lidenskapelig og
full av liv, heftig og med smittende entusiasme. Han mestret filosofien godt og
vant snart sine elevers aktelse og verdsettelse.
Den 22. juli 1936 ble han
arrestert sammen med alle sine brødre og fengslet i det samme klosteret. To
dager senere, om morgenen den 24. juli, ble han dratt ut av sitt fengsel i
kongregasjonens kloster sammen med seks studenter, samt familiefaren og den
militante katolikken Candidus Castán San José, som var fengslet i klosteret
sammen med noen legoblater. Den natten ble de åtte martyrdrept i La Casa de
Campo, en park som ligger mellom Madrid og Pozuelo de Alarcón. Johannes
Antonius var 29 år gammel.
2) Den salige Frans
Polvorinos Gómez (sp: Francisco), skolastiker OMI, 26 år gammel. Han ble
født den 29. januar 1910 i Calaveras de Arriba i kommunen Almanza i provinsen
og bispedømmet León i Spania. Hans foreldre var bønder og gjetere av beskjeden
sosial status. De ba rosenkransen hjemme hver kveld, ledet av faren. Fra dette kristne
miljøet stammet Frans’ hengivenhet til den hellige Jomfru og eukaristien, og
snart dukket det opp et religiøst kall hos ham. Etter å ha prøvd forgjeves i
ulike religiøse institusjoner, åpnet endelig dørene seg for ham til oblatenes
juniorat da han var seksten år gammel. Hans formatorer så i ham en god student
med praktisk dømmekraft og intellektuell kapasitet, en svært balansert ung mann
laget for det virkelige liv.
Om ettermiddagen den 22.
juli ble deres kloster i Pozuelo angrepet av militsmenn og omgjort til fengsel
for dem og noen katolske legmenn. I den korte tiden Frans satt internert i
klosteret, hadde han et intenst åndelig liv. Tidlig om morgenen den 23. juli
mottok han eukaristien, som i hans og hans ledsageres tilfelle ble viaticum, da
de bestemte seg for å konsumere eukaristien for å unngå skjending. Tidlig om
morgenen den 24. juli 1936 leste de militante opp en liste med navnene til syv
misjonsoblater, blant annet Frans. Sammen med den militante legkatolikken
Candidus Castán San José, som var fengslet i klosteret, ble de deretter kjørt
av gårde og martyrdrept i La Casa de Campo, en park som ligger mellom Madrid og
Pozuelo de Alarcón. Frans var 26 år gammel.
3) Den salige Manuel
Gutiérrez Martín, skolastiker og subdiakon OMI, 23 år gammel. Han ble født den
1. januar 1913 i Fresno del Río i provinsen og bispedømmet Palencia (da
bispedømmet León) i regionen Castilla y León Spania. Fresno ligger ved elven
Carrión mellom Guardo og Saldaña i en region som for en stor grad er preget av
landbruk. Hans foreldre Filiberto og Buenaventura var beskjedne bønder med en
dyp religiøs overbevisning og praksis. Manuel vokste opp i en stor familie.
Manuel var en balansert
mann med mange talenter og en god hukommelse. I tester var hans resultater
nesten alltid strålende. Han likte vokalmusikk og var begavet med en god
stemme. Han var føyelig, lydig og ærlig mot sine overordnede, høflig mot andre,
vel vitende om sine egne feil og engasjert i kampen for å overvinne dem. Han
elsket sitt kall og sin nye familie, misjonsoblatenes kongregasjon. Han var en
god kamerat og en trofast tilhenger av regelen, og han hadde en dyp
kommunitetsånd. Hans kolleger så på ham som en ung mann med oratoriske evner og
mange ressurser for å bli en ekte skuespiller, men de understreket spesielt
hans liv i fromhet og hans åpne sinn og uselviskhet.
Manuel hadde fullført
tredje år av teologistudiene. Han var viet til subdiakon og var forventet å bli
ordinert til prest etter noen måneder. Han var en del av den første gruppen fra
kongregasjonen i Pozuelo som ble henrettet. Han ble arrestert og fengslet i
klosteret sammen med alle i oblatkommuniteten. Tidlig om morgenen den 24. juli
1936 ble han kjørt bort fra klosteret sammen med seks ledsagere og familiefaren
Candidus Castán, og de åtte ble skutt senere samme morgen i Casa de Campo.
4) Den
salige Cecilius Vega Domínguez (sp: Cecilio), skolastiker og
subdiakon OMI, 23 år gammel. Han ble født den 8. september 1913 i Villamor de
Órbigo i bispedømmet Astorga og provinsen León i regionen Castilla y León i
Spania. Hans foreldre var Juan og Micaela, ydmyke bønder som levde av å arbeide
på markene. Han var av en god moralsk karakter og gjorde mange tjenester til
venner i landsbyen. Han kom fra en stor og dypt kristen familie med ni barn.
Cecilius begynte på sitt
novisiat hos misjonsoblatene den 14. august 1930. Den 15. august 1931 avla han
sine første løfter og ble sendt til Pozuelo for å gjennomføre sine kirkelige
studier. Den 23. desember 1934 avla han sine evige løfter og begynte på sine
lavere vielser.
I likhet med fem andre
skolastikere, en professor og en katolsk familiefar ble han etter to dager med
usikkerhet, angst og ydmykelse i sitt eget kloster, ført ut grytidlig om
morgenen den 24. juli 1936 og skutt ved daggry i Casa de Campo. Han var 23 år
gammel, subdiakon og allerede på terskelen til diakonatet og prestedømmet.
Hans niese Virginia
Domínguez og hans søster Manuela forteller om et brev som fremhever hans vilje
til martyrium. Etter at hans far ba ham om å returnere hjem fordi krigen kom
til å eksplodere og ville brenne ned klosteret, svarte Cecilius at han var
villig til å dø og ville ikke forlate kommuniteten. Hans dødsattest er bevart.
5) Den
salige Johannes Peter Cotillo Fernández (sp: Juan Pedro), skolastiker
OMI, 22 år gammel. Han ble født den 1. mai 1914 i Siero de la Reina i provinsen
og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Han vokste opp i en
stor bondefamilie med ni barn, svært kristen og svært ivrige etter å oppfylle
alle Kirkens bud. Han ba rosenkransen hver dag med familien. Moren var svært
veldedig, og til tross for mange lidelser mistet hun aldri gleden. En av
Johannes Peters søstre sluttet seg til kongregasjonen Den hellige familie av
Bordeaux.
I opprinnelsen til hans
kall var absolutt ånden i hans dypt kristne familie meget innflytelsesrik, og
det samme var det faktum at andre barn allerede hadde sluttet seg til
misjonsoblatenes kongregasjon. En av dem, p. José Vega, skulle bli henrettet i
samme gruppe som Johannes Peter.
I løpet av hans år med
studier ble det funnet noen komplikasjoner i hans hjerte, men legen sa at kunne
bli kurert med litt forsiktighet. Da han om morgenen den 24. juli sto på listen
over dem som skulle bringes ut, grep p. José Vega inn i hans favør: «Ikke ta
den gutten som er syk i hjertet». Militsmennene svarte: «For det vi sender ham
til, er det bra nok». Det var et klart svar på hva som ventet Johannes Peter.
Den 22. juli 1936 ble han
arrestert i sin kommunitet sammen med de andre medlemmene. To dager senere, om
morgenen den 24. juli, ble han brakt ut sammen med seks andre kolleger, og uten
rettssak ble de skutt i parken Casa de Campo mellom Pozuelo de Alarcón og
Madrid. Johannes Peter var 22 år gammel.
6) Den salige Justus
González Lorente (sp: Justo), skolastiker OMI, 21 år gammel. Han ble født
den 14. oktober 1915 i Villaverde de Arcayos i bispedømmet og provinsen León i
regionen Castilla y León i Spania. Hans familie, som var kjent i byen som svært
kristne, foredlet og dyrket i ham et religiøst kall, og dermed fulgte han i
fotsporene til flere av folkets sønner og døtre.
Den 14. august 1927
begynte han på misjonsoblatenes gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa
(ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). I 1932
begynte han på sitt novisiat i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland. Han
avla sine første løfter den 15. august 1933. I et brev til sin søster Dionisia,
som var nonne, beskrev han sin brennende lengsel etter å fullføre denne fasen
av sitt liv for å vie seg til Gud gjennom de religiøse løftene.
Han ble sendt til
skolastikatet i Pozuelo for videre studier med en nøye vurdering av hans
intellektuelle og åndelige evner. Han virket litt sjenert og sentimental, men
han var glad, hjelpsom og venn med alle. På slutten av det første året av
teologistudiene var han i ferd med å avlegge sine løfter for livet. Han hadde
en stor entusiasme for å bli misjonær.
Men den 22. juli 1936
skulle omstendighetene endre banen til hans drømmer. Han ble arrestert sammen
med hele oblatkommuniteten i det samme klosteret, som den dagen ble omgjort til
et fengsel. To dager senere, om morgenen den 24. juli, ble Justus brakt ut fra
klosteret sammen med seks andre fra kongregasjonens og en sekulær familiefar
som var fengslet i klosteret. De led martyrdøden i Casa de Campo mellom Pozuelo
og Madrid. Justus var 21 år gammel.
7) Den
salige Paschalis Aláez Medina (sp: Pascual), skolastiker OMI, 19 år
gammel. Han ble født den 11. mai 1917 i Villaverde de Arcayos i León i
bispedømmet og provinsen León i regionen Castilla y León i Spania.
I september 1929 begynte
han på kongregasjonens gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba:
Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Der gjennomførte
han sine gymnasstudier. I 1934 fortsatte han til novisiatet i Las Arenas i
provinsen Vizcaya i Baskerland, og der avla han sine første løfter den 16.
august 1935. Straks fortsatte han til Pozuelo de Alarcón for å påbegynne sine
prestelige studier. Etter det første kurset i filosofi og etter en tredagers
retrett, fornyet han sine løfter den 16. juli 1936, festen for Vår Frue av
Karmelberget. Han utmerket seg med en munter ånd og var snill og tillitsfull.
Han var aldri i stand til å skade noen, og han kunne ikke forestille seg at
noen kunne skade ham. Han var bare 19 år gammel.
Seks dager etter løftefornyelsen,
den 22. juli 1936, ble han arrestert sammen med hele kommuniteten i sitt eget
kloster, og etter mye frykt og skremsler ble han en del av den gruppen på syv
av kongregasjonens medlemmer som ble drept i de tidlige timer av 24. juli i
parken Casa de Campo mellom Madrid og Pozuelo.
8) Den
salige Candidus Castán San José (sp: Cándido), gift legmann i
erkebispedømmet Madrid, 42 år gammel. Han ble født den 5. august 1894 i
Benifayó i Valencia i Spania. Han gikk på gymnaset i skolen som ble drevet av
Brødrene av Jesu hellige hjerte i Miranda de Ebro, hvor hans far hadde blitt
utnevnt som stasjonsmester. Etter sine spesialstudier knyttet til
jernbanematerialer ble han selv ansatt i jernbaneselskapet for Nord-Spania. Han
giftet seg den 4. juni 1919 og fikk barna Teresa (f. 1921) og José María (f.
1928). Barna ble oppdratt i en atmosfære av kjærlighet og religion, hvor
foreldrene lærte dem å be og elske Gud over alle ting og utføre nestekjærlige
handlinger.
Candidus levde i flere år
med kone og barn i kolonien i San José i Pozuelo de Alarcón. I 1936
tjenestegjorde han i jernbaneselskapet som en ansatt overordnet. Han var en
konsekvent kristen og en katolsk aktivist, og han var da president i den
nasjonale konføderasjonen av katolske arbeidere. Han var også leder for seksjon
Madrid-Nord av katolske jernbanearbeidere og medlem av Foreningen for nattlig
tilbedelse.
Ved borgerkrigens utbrudd
den 18. juli 1936 kom det militsmenn til hans hjem under påskudd av å finne
våpen, som selvfølgelig ikke fantes. Da de var ferdige, ble han beordret til
ikke å flytte fra huset. Hans hustru foreslo at de skulle dra til hennes
familie i Benicarló og gjemme seg der, men Candidus avslo dette fordi han ikke
hadde noe å skjule, fordi han ikke hadde gjort noe galt.
Utpå formiddagen den 23.
juli ble han tvunget til å forlate sitt hjem av en gruppe militante fra den
revolusjonære komiteen i Pozuelo. Han ble i likhet med andre lege katolikker
brakt til Misjonsoblatenes kloster, som midlertidig var omgjort til et fengsel.
På veien dit møtte han hustruen og sønnen som hadde vært ute for å gjøre
innkjøp. Hustruen lagde lunsj og middag og tok det med til ham i klosteret.
Dagen etter lagde datteren frokost til ham, men da hun kom til klosteret, var
han borte.
For natten mellom 23. og
24. juli ble han brakt ut av klosteret sammen med syv oblater og henrettet
sammen med dem i Casa de Campo, en park som ligger mellom Pozuelo og Madrid.
Han var nesten 42 år gammel. Hans hustru regnet alltid sin mann for en martyr,
fordi hun visste at den eneste årsaken til hans død var religion. Blant hans
etterkommere ble et barnebarn prest og et annet nonne.
B) 2 døde den 7. november
1936 i Paracuellos del Jarama i Madrid og i Soto de Aldovea i Torrejón de Ardoz
i Madrid
9) Den salige Josef
Vega Riaño (sp: José), prest og formator OMI, 32 år gammel. Han ble født
den 19. mars 1904 i Siero de la Reina i provinsen og bispedømmet León i Spania.
Han ble døpt dagen etter. Han var sønn av en beskjeden, men svært kristen
bondefamilie, som skulle gi Misjonsoblatene også en annen sønn, p. Álvaro Vega
Riaño, misjonær i Uruguay og Argentina, og senere provinsial i Spania.
Josef avla sine første
løfter den 31. juli 1922 ved novisiatet i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba:
Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Han ble sendt
til Roma for å fullføre sine prestelige studier ved et pavelig universitet. Han
avla sine evige løfter der i 1925, og den 3. juli 1927 ble han presteviet i
Roma. Etter å ha mottatt doktorgrader i filosofi, teologi og kirkerett ble han
i september 1930 sendt som professor i dogmatisk teologi ved presteseminaret
eller skolastikatet i Pozuelo de Alarcón. Han var elsket for sin nærhet og sine
pedagogiske ferdigheter som gjorde ham til en glimrende lærer, klar og dyp. Han
var en nidkjær oblat og fant tid til å utføre supplerende pastoral tjeneste.
Blant andre oppgaver ledsaget og oppmuntret han en gruppe militante katolikker
i menigheten.
Han ble arrestert sammen
med hele kommuniteten den 22. juli 1936. To dager senere ble de brakt til sikkerhetstjenestens
hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid, men de ble løslatt
neste dag, den 25. juli. P. Vega søkte tilflukt sammen med tre skolastikere som
hadde feber hjemme hos en venn av familien. Patrene Frans Esteban og Josef Vega
fortsatte å gi åndelig hjelp til oblatene og andre i skjul, spesielt religiøse,
selv om de risikere sine liv. Han var også bekymret for sitt eget åndelige liv,
derfor besøkte han p. Mariano Martín, som lå gjemt i et pensjonat i Calle de
Carrera de San Jerónimo, for å motta botens sakrament.
Han ble arrestert den 10.
oktober 1936. Den 7. november led han martyrdøden i Paracuellos del Jarama. Han
var da 32 år gammel.
10) Den
salige Servilianus Riaño Herrero (sp: Serviliano), skolastiker OMI,
20 år gammel. Han ble født den 22. april 1916 i Prioro i provinsen og
bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Hans søster Sabina ble
nonne i kongregasjonen Den hellige Familie av Bordeaux. I 1927 begynte han på
Misjonsoblatenes gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i
regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Der ble han til han var
ferdig med videregående skole i 1932, da han flyttet til novisiatet i Las
Arenas i provinsen Vizcaya (ba: Bizkaia) i Baskerland, og der avla han sine
første løfter den 15. august 1933. Han flyttet til Pozuelo de Alarcón å delta i
samfunnet og fortsette studiene for presteskapet i skolastikatet. Servilianus
var fortsatt ung, ydmyk, enkel og alltid svært medfølende, utadvendt og glad,
og han var klar til å gi utløp for sin iver i enhver utenlandsmisjon.
Den 22. juli ble 1936 han
arrestert sammen med alle sine brødre i kommuniteten i Pozuelo og klosteret ble
tvangsomgjort til et fengsel. Den 24. juli ble Servilianus og hans medfanger
brakt til etterretningstjenestens hovedkvarter i sentrum av Madrid. De ble
løslatt neste dag, starter han et liv i skjul med noen av sine følgesvenner,
men den 15. oktober ble han igjen arrestert og fengslet.
Den 7. november 1936
hørte han sitt navn blant dem som ble ropt opp for «å settes fri». Han var klar
over hva det betydde og klarte å komme nær cellen til p. Mariano Martín OMI for
å be om sakramental absolusjon. Klar til å akseptere det blodige offer som Gud
kalte ham til, steg han med besluttsom ånd på den lastebilen som skulle
transportere ham. Han ble brakt til Soto de Aldovea, et sted i nærheten av
Paracuellos del Jarama. Der led han martyrdøden. Han var 20 år gammel. Hans
jordiske rester ble senere overført til Martyrkirkegården i Paracuellos del
Jarama.
Lenge visste familien
ikke noe om ham. Så ble de fortalt at Servilianus var identifisert på et stykke
papir han bar i jakken. Hans far dro til Madrid og ble fortalt hvordan sønnen
døde: han ble bundet i armen med en annen, deretter bandt de hendene hans bak
ryggen hans, kuttet forbindelsen til den andre, så ble han skutt og falt ned i
den ferdige massegraven. Faren uttrykte sin dype overbevisning om at hans sønn
var en martyr.
C) 13 døde den 28.
november 1936 i Paracuellos del Jarama i Madrid
11) Den salige Frans
Esteban Lacal (sp: Francisco), prest og provinsialsuperior OMI, 48 år
gammel. Han ble født den 8. februar 1888 i Soria i Spania, hovedstad i
provinsen med samme navn i regionen Castilla y León, og i bispedømmet
Osma-Soria. Han kom fra en familie med seks barn. Han avla sine første løfter i
kongregasjonen av Misjonsoblater den 16. juli 1906 i klosteret i Urnieta i
provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País
Vasco). (Guipúzcoa).
I 1911 dro han til Torino
i regionen Piemonte i Nord-Italia, hvor han fullførte sine kirkelige studier og
mottok vielsene, som kulminerte med prestevielsen den 29. juni 1912. Året etter
begynte han som lærer i kommuniteten ved gutteseminaret i Urnieta, hvor han var
frem til 1929. Dette året ble han sendt til Las Arenas i provinsen Vizcaya (ba:
Bizkaia) i Baskerland som assistent for novisemesteren. Et år senere, i 1930,
returnerte han til Urnieta som superior. Han fortsatte som lærer, både som
superior, og to år senere som provinsial, et embete han ble utnevnt til i 1932.
I 1935 flyttet han sin residens til Madrid og huset som kongregasjonen allerede
hadde i Calle de Diego de León.
Som en god pastor ønsket
han velkommen en gruppe fra kongregasjonen, som ble arrestert i kommuniteten i
Pozuelo de Alarcón og senere brakt til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved
Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid, hvor de ble sluppet fri den 25. juli
1936. Sammen med dem og de som allerede var i hans kommunitet, led han under
virkningene av den religiøse forfølgelsen i Madrid, og han opplevde den direkte
da han den 9. august 1936 ble utvist sammen med sine brødre fra kongregasjonens
hus i Calle de Diego de León. Sammen med de andre søkte han tilflukt i et
pensjonat i Calle Carrera de San Jerónimo. Den 15. oktober ble han arrestert og
ført til fengselet Modelo. Etter en måned ble han flyttet til skolopianernes
skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et
fengsel. Han led martyrdøden den 28. november sammen med tolv andre oblater i
Paracuellos de Jarama. Han var 48 år gammel.
12) Den
salige Gregor Escobar García (sp: Gregorio), skolastiker og nyvigslet
prest OMI, 24 år gammel. Han ble født den 12. september 1912 den monumentale
byen Estella i provinsen og regionen Navarra i Spania, og bispedømmet Pamplona-Tudela.
Neste dag ble han døpt i sognekirken San Pedro de la Rúa, hvor hans far,
Hilario Escobar, arbeidet som sakristan. Hans mor, Felipa, døde i 1928 og hans
far giftet seg med en kvinne som hadde hjulpet ham mye. Familiens moralske og
religiøse vandel i begge ekteskapene var dypt kristen. De hadde stor
hengivenhet til Jesus i eukaristien og Jomfru Maria under tittelen Vår Frue av
Puy, skytshelgen for Estella. Både når han var i familien og i hans år i
seminaret og militæret, hadde han et meget nært og vennlig forhold til alle
medlemmer av familien, noe hans brev bevitner. Hans klassekamerater i seminaret
beskriver ham som en balansert, trygg og god rådgiver. Etter dødsfallet til sin
mor rådet han faren til å gifte seg igjen av hensyn til barna.
Da Gregor var tolv år
gammel, kunne han takket være økonomisk bistand fra sogneprest D. José María
Sola, begynne på oblatenes gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba:
Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Da han var
ferdig men gymnaset, begynte han på novisiatet i Las Arenas i Vizcaya (ba:
Bizkaia) i Baskerland. Der avla han sine første løfter den 15. august 1930. Han
flyttet til Pozuelo i provinsen Madrid for kirkelige studier, som ble avbrutt i
1934, da han ble innkalt til det militære. Etter ett års militærtjeneste
sluttet han seg igjen til kommuniteten av oblater i Pozuelo, hvor han avla sine
evige løfter den 26. november 1935. Et år før han fullførte sine teologiske
studier, ble han den 6. juni 1936 presteviet i Madrid.
Gregors far og nye hustru
var til stede ved prestevielsen og var vitne til den fiendtlige stemningen som
hersket i Madrid. Oblatene drar vanligvis ikke for å besøke familien før de har
fullført studiene. Men familien Escobar hadde den illusjonen at Gregor kunne
gjøre et unntak og komme og «synge messe» i Estella. Dette skulle skje i
basilikaen i Puy på festen for skytshelgenen. Men utbruddet av borgerkrigen
kullkastet alle disse legitime håpene. Faktisk ble oblatenes kloster den 22.
juli angrepet av militsen, og Gregor, sammen med alle medlemmer av
kommuniteten, ble tatt til fange i sitt eget hjem. To dager senere ble han tatt
med til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av
Madrid, hvor de ble løslatt dagen etter. Etter et liv i skjul ble han arrestert
igjen den 15. oktober og ført til fengselet Modelo. Etter en måned ble han
flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var
blitt omgjort til et fengsel. Han led martyrdøden med sine ledsagere den 28. november
1936 i Paracuellos del Jarama. Han var 24 år gammel.
Han hadde skrevet til sin
familie: «Jeg har alltid blitt dypt berørt av historiene om martyrium som
alltid har eksistert i kirken, og mens jeg leste dem, pleide jeg å føle en
hemmelig lengsel etter å møte den samme skjebnen som dem. Det ville være den
beste formen for prestedømme som alle vi kristne kunne ønske oss, hver av oss
ofre vårt eget legeme og blod til Gud som et brennoffer for troen. Ville det
ikke være stort å dø som martyr!»
13) Den salige Vincent
Blanco Guadilla (sp: Vicente), prest og lokal superior OMI, 54 år gammel.
Han ble født den 5. april 1882 i Frómista i provinsen og bispedømmet Palencia i
Spania. Hans foreldre var Hilario og Lucía. Hans familie var ydmyke bønder, svært
religiøse og av en god karakter. Selv som barn hadde Vincent mye å gjøre med
sognepresten og kapellanen for søstrene av Den hellige familie av Bordeaux. Der
lå utvilsomt kilden til hans kall, ved å koble disse religiøse til
Misjonsoblatene.
I 1895 begynte han på
gutteseminaret Vår Frue av Soto i provinsen Santander, et lite formasjonshus
som oblatene nettopp hadde åpnet. To år senere flyttet seminaret til Urnieta i
provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País
Vasco), og der fullførte Vincent sin videregående utdannelse. Vitner forteller
at han i disse årene i junioratet fremhevet seg for sin integritet og sin
fasthet i ønsket om å være religiøs og misjonær. Han vokste i sin hengivenhet
til Maria ved å be rosenkransen, en andakt han var blitt innpodet i familien av
sin mor. I løpet av ferien utmerket han seg for sin interesse i å hjelpe andre
og sin bekymring for å avhjelpe situasjonen for foreldrene, som trengte midler
for å overleve.
Den 14. august 1900 ble
unge Vincent atten år gammel sendt til Frankrike for å påbegynne sitt år i
novisiatet ved Notre Dame de L’Osier, og der avla han sine første løfter den
15. august 1901. Han flyttet til Roma for sine kirkelige studier, og det var i
Den evige stad han avla sine evige løfter. Det var også i Roma, nærmere bestemt
i basilikaen San Giovanni in Laterano, «Mor og Hode for alle kirkene i verden»,
at han ble presteviet den 14. april 1906.
Etter noen år som
professor ved junioratet i Urnieta ble han samtidig utnevnt til vervet som
superior. I åtte år var han novisemester i Urnieta og i Las Arenas i Vizcaya.
Flere av hans noviser, spesielt i de senere årene, ville han møte igjen som
studenter og medlemmer av hans egen kommunitet i skolastikatet i Pozuelo i
provinsen Madrid, fordi han var utnevnt som superior for dette huset i 1932.
Han beskjeftiget seg i
hovedsak med sine oppgaver som superior og lærer, men p. Blanco fant også tid
til å engasjere seg i pastoralt arbeid. Han bidro i sognekirken med skriftemål
og med forkynnelse i nonneklostrene som eksisterte i området. Den 18. juli 1936
hadde han avsluttet en prekenreise i Bilbao og vendte tilbake til Madrid med
det siste toget som gikk fra nord. Han skulle forberede de første løftene til
en gruppe ungdommer som to dager tidligere var ferdige med novisiatet, så p.
Blanco returnerte til sin kommunitet i Pozuelo. Borgerkrigen hadde nettopp
brutt ut. Hjemme ble han arrestert sammen med kommuniteten den 22. juli 1936.
De ble brakt til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum
av Madrid, men satt fri dagen etter, den 25. juli. Etter å ha levd nesten tre
måneder under jorden, ble han arrestert igjen den 15. oktober og ført til
fengselet Modelo. Etter en måned ble han flyttet til skolopianernes skole San
Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel. Den 28.
november led han martyrdøden.
14) Den
salige Angelus Frans Bocos Hernández (sp: Ángel Francisco), legbror
OMI, 54 år gammel. Han ble født den 27. januar 1883 at Ruijas i Valderredible i
bispedømmet Santander og provinsen og regionen Cantabria i Spania. Vi vet svært
lite om hans familie, og dåpsattesten viser «ukjent far». Ved hans mors død ble
han tatt hånd om av sin onkel Felipe Hernando, sogneprest i Quinasolmo, som ga
ham en solid kristen oppdragelse. Da han banket på dørene til oblatenes
novisiat, var han sytten år gammel.
Han trådte inn i det
religiøse liv for å vie sitt liv til Gud som legbror, ikke som prest, den 31.
desember 1900. Han avla sine første løfter en gang i 1901 og sine evige løfter
i 1907. Sitt 35 år lange konsekrerte liv tilbrakte han i ulike av oblatenes
kommuniteter, i Madrid, Aosta og San Giorgio Canavese i Italia og i Notre Dame
de Lumière i Frankrike. Da han kom tilbake til Spania i 1925, dro han først til
novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland, men da skolastikatet
i 1929 åpnet i Pozuelo i provinsen Madrid, ble han en del av denne
kommuniteten, hvor han ga verdifulle tjenester, spesielt på kjøkkenet. Han var
en utmerket kokk, oppofrende, hjelpsom og medfølende.
Han ble tatt til fange
sammen med hele kommuniteten den 22. juli 1936, senere tatt med til Madrid og
satt fri den 25. juli. Broder Angelus Bocos prøvde å finne en trygg havn, men
den 15. oktober ble han igjen arrestert og tatt med til fengselet Modelo, hvor
han fant nesten alle oblatene fra Pozuelo. Etter en måned ble han flyttet til
skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt
omgjort til et fengsel, og derfra ble han den 28. november 1936 ført sammen med
tolv oblater til Paracuellos del Jarama. Han var den eldste av martyrene med
sine 53 år.
15) Den
salige Johannes Josef Caballero Rodríguez (sp: Juan José),
skolastiker og subdiakon OMI, 24 år gammel. Han ble født den 5. mars 1912 i
Fuenlabrada de los Montes i bispedømmet Toledo og provinsen Badajoz i regionen
Extremadura i Spania. Han ble døpt den 16. mars i sognet Nuestra Señora de la
Asunción. Hans far, Jesús María Caballero, var gift for andre gang med Baudilia
Rodríguez og de fikk to barn: Elisa og Juan José. I første ekteskap ble det
også født to sønner, Arsenio og Epifanio Caballero Molina.
Familien var fattig, men
dypt religiøs. Faren, som var engasjert i jordbruket, ble ansett som en av de
mest religiøse mennesker i lokalsamfunnet. Hans trofaste oppfyllelse av alle kristne
forpliktelser kom i tillegg til hans tjeneste for sognet som sakristan. Han
tilhørte også Brorskapene for Det hellige sakrament, som han var sekretær for,
og Jesus fra Nasaret, hvor han var Hermano Mayor. For sitt kulturelle
engasjement, som var sjeldent blant disse menneskene, var han en god hjelp,
ikke bare for sognepresten, men også for naboene.
Det var sterke bånd og en
dyp kjærlighet mellom familiens medlemmer. Juan José hadde kall som misjonær,
men holdt det skjult på grunn av de materielle behov i hjemmet, som krevde hans
nærvær. Forsynet sørget for at familien til p. Francisco Esteban (som senere
ble hans provinsial og medmartyr) trådte i forbindelse med ham. Familien
Esteban Lacal ga økonomisk støtte som lettet Juan Josés opptak på oblatenes gutteseminar
i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba:
Euskadi; sp: País Vasco). Der var han svært hengiven til sine studier og
praktisering av dyder.
Da han var ferdig med
gymnaset, dro han til novisiatet i Las Arenas. Der avla han sine første
religiøse løfter den 15. august 1930, på festen for Marias opptakelse i
himmelen, titular for sognet hvor han ble døpt. I 1931, før forfølgelsene mot
Kirken i Madrid som var preget av brenning av klostrene, returnerte han av
sikkerhetshensyn til sine brødre i kommuniteten i Urnieta. Da han senere var
tilbake i Pozuelo, ble han innkalt til militærtjeneste og ble stasjonert i
Nord-Afrika. Hans tid i Afrika bidro til å øke hans misjonærkall. Tilbake i
Pozuelo avla han sine evige løfter den 25. februar 1936, noen måneder etter å
ha mottatt vielsen som subdiakon. Men to uker senere ble illusjonen om at
prestedømmet var kommet stadig nærmere, brutt ved begynnelsen av en prøvelse
som kulminerte i martyriet.
Selv om han var ung,
hadde han en stor personlighet og var opptatt av å fremme en god ånd og
samfunnets behov. Han var en gründer, metodisk og utholdende i sine foretak.
Hans mest fremtredende egenskap var en sterk misjonæromsorg som spredte seg til
hans brødre i kommuniteten. Til tross for sine 24 år så og oppførte han seg som
en misjonær.
Han ble arrestert om
natten den 28. oktober og tatt med til fengselet Modelo. Derfra ble han om
kvelden den 15. november flyttet til skolopianernes skole San Antón i Calle
Hortaleza i Madrid, som var blitt omgjort til et fengsel. Om kvelden den 28.
november ble han tatt ut sammen med mange andre, inkludert tolv andre
oblater.
16) Den
salige Justus Gil Pardo (sp: Justo), skolastiker og diakon OMI, 26 år
gammel. Han ble født den 18. oktober 1910 i Lúquin (Lukin) i provinsen Navarra
og bispedømmet Pamplona-Tudela i Spania. Han kom fra en svært stor familie med
elleve barn, og hans foreldre, Jesús og Vicenta, var brennende kristne og
ærlige. Ved farens død kommenterte naboene: «Det er den beste personen blant mennesker
som er død». Justus tok sine første skritt av kristen og menneskelig formasjon
i hjemmets skjød og i samarbeid med søstre fra Nestekjærlighetens
døtre (Hijas de la Caridad), som drev en skole i Lúquin. I sognets
katekese var han eksemplarisk og han deltok alltid i messen. I Lúquin, en
ganske liten by, er det to monumentale kirker, en viet til Jomfru Maria og den
andre til skytshelgenen, San Martín. Det ble feiret mange novenemesser i begge
kirkene, og Justus deltok i alle.
I dette religiøse klimaet
oppsto hans spontane prestekall. Han vurderte å begynne på bispedømmets
presteseminar, men ønsket å bli misjonær. Sognepresten fra en nærliggende
landsby, D. José María Sola, ledet ham til oblatenes juniorat. Han var da rundt
femten år gammel. Junioratet var i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa)
i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco), mens novisiatet var i Las
Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland. Deretter fortsatte han til
skolastikatet i Pozuelo i provinsen Madrid.
Hengivenheten til Jesus i
eukaristien og til Jomfru Maria, som hadde blitt innpodet i familiens skjød,
bare vokste i hans år med religiøs opplæring. Justus ble ordinert til diakon i
Madrid den 6. juni 1936, ved slutten av hans tredje år med teologi, og han
håpet på prestevielse i løpet av påfølgende år. Hans søstre var allerede
forberedt med messeklærne. Hans bror, broder Peter, en benediktinermunk i
Leire, fortalte at den nye prestens alba allerede var blitt laget av deres
søster med hjelp av Nestekjærlighetens døtre og deretter gitt til menigheten.
Den 22. juli 1936 ble
Justus arrestert sammen med alle medlemmene av oblatkommuniteten i Pozuelo og
fengslet i sitt eget kloster. To dager senere ble han tatt med til
sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i sentrum av Madrid
og løslatt neste dag. Han levde i skjul og tok tilflukt i ulike hus. Takket
være sin bror benediktineren visste han hvor spent det var i Madrid og hvor
fiendtlig innstilt folk der var til all religion. For å beskytte seg selv dro
Justus hjem til sin bror Raimund som bodde i Traversía del Horno de la Mata 7.
Der lå han skjult i ni dager, inntil nabolagets kommentarer truet både hans
liv, broren og dennes hustru Teresa. Av denne grunn brakte Teresa Justus til
misjonsoblatenes provinsialhus i Calle Diego de León, hvor han ble ønsket
velkommen og forble der til neste dag. Da dro han til et pensjonat hvor eierne
var bekjente av Raimund. Der tilbrakte han to og en halv måned fra 1. august
til 15. oktober 1936. Da ble han arrestert igjen og brakt til fengselet Modelo.
Der i fengselet Modelo i
Madrid møtte han sine oblatbrødre. Etter en måned ble han flyttet til
skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid, som var blitt
omgjort til et fengsel. Det var hans siste hus. Han var en av dem som ble natt
ut om natten fra 27. til 28. november, da flere av hans oblatbrødre sto på
listen over dem som, under påskudd av å bli satt fri, ble tatt med til
Paracuellos del Jarama for å bli henrettet.
17) Den
salige Marcellinus Sánchez Fernández (sp: Marcelino), legbror OMI, 26
år gammel. Han ble født den 30. desember 1910 i Santa Marina del Rey i
provinsen León og bispedømmet Astorga i Spania. Hans foreldre Nicolás og Ángela
hadde åtte barn som alle døde i mors liv, bortsett fra Marcellinus og en bror ved
navn Ángel. Det var en kristen familie med god moralsk livsførsel. I sin
barndom levde Marcelino i et miljø som var vennlig, mildt og religiøst. Han
tilhørte foreningen «Tarcisios», en katolsk bevegelse som innpodet i barna en
hengivenhet til Jesus i eukaristien og hyppig kommunion.
Han begynte på
Misjonsoblatenes juniorat i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i
regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Han viste sin sterke tro til
å følge Guds kall, til tross for situasjonen for hans mor, som var lammet.
Utrustet med god vilje og kjærlighet til sitt religiøse kall, forblir han
trofast mot henne, til tross for tilbakeslag og fysiske plager. For
Marcellinus’ helse var dårlig, noe som tvang ham til å vende tilbake til
foreldrene. Da han ble frisk, vendte han tilbake til junioratet, og da han ikke
kunne fortsette studiene av helsemessige årsaker, ydmykt godtok han ydmykt å
forlate planene om å bli prest for å fortsette i det religiøse livet som
legbror.
Dermed begynte hans
novisiat som legbror den 24. mars 1927 i Las Arenas i provinsen Vizcaya i
Baskerland. Han avla sine første løfter den 25. mars 1928, på festen for
Herrens inkarnasjon. Han ble værende i kommuniteten i novisiatet, hvor han
kunne utføre verdifulle tjenester som skredder og portner. I 1930 ble
presteseminaret eller skolastikatet i Pozuelo innviet, og Marcellinus flyttet
til denne nye kommuniteten, hvor han utførte ulike oppgaver, hovedsakelig som
skredder. I 1935, etter syv år med midlertidige løfter, avla han sine evige
løfter og følte seg da fullt integrert i kongregasjonen som han alltid hadde
vist stor hengivenhet for. Han blir husket som en glødende religiøs, hengiven
til Jomfruen, en som alltid bar rosenkransen og var lydig, ansvarlig og
hjelpsom.
Den 22. juli 1936 ble han
arrestert sammen med hele oblatkommuniteten i Pozuelo de Alarcón. Alle fangene
ble tatt med til sikkerhetstjenestens hovedkvarter ved Plaza Puerta del Sol i
sentrum av Madrid. Neste dag ble de alle løslatt. I et generelt raid ble de
alle arrestert igjen den 15. oktober og brakt til fengselet Modelo i Madrid.
Den 15. november ble de overført til skolopianernes skole San Antón i Calle
Hortaleza i Madrid, som var omgjort til et fengsel. I løpet av natten mellom
den 27. og 28. november ble han ropt opp for å lide martyrdøden i Paracuellos
del Jarama, noen kilometer fra Madrid. Han var 26 år gammel.
18) Den
salige Publius Rodríguez Moslares (sp: Publio), skolastiker OMI, 24
år gammel. Han ble født den 12. november 1912 i Tiedra i provinsen og
bispedømmet Valladolid i regionen Castilla y León i Spania. Han var yngstemann
i familien, og denne detaljen skulle bli en snublestein som hindret hans kall,
for hans svært religiøse mor kjempet en kamp mellom tanken på å ha en sønn som
var prest og at barnet skulle være borte fra hjemmet. «Det er Gud som ønsker
det, mamma, du må ikke lide eller få meg til å lide. Vær sjenerøs og gi Gud det
som tilhører ham før deg», skrev han.
Hun ga til slutt etter,
og Publius gikk den vanlige veien gjennom juniorat og novisiat til skolastikatet
i Pozuelo i provinsen Madrid. Han kolleger fortalte senere at Publius var
kommunitetens trubadur og sang, lo og skrev vers og historier med referanser
til populære utsagn. Han hadde en sympatisk karakter, åpen, kamplysten,
proselyttiserende, frittalende og god. Han arbeidet hardt for å overtale to av
sine brødre som ikke var helt enige i hans ideer. Han skrev brev fra junioratet
og i feriene diskuterte han med dem. Han lengtet etter å drive misjon.
Etter å ha blitt fjernet
fra klosteret og blitt løslatt, hadde han ingen steder å gå til, så tok
tilflukt hos oblatpateren Blanco og noen flere i en familie de kjente. De kom
dit en kveld, og familien innredet et rom hvor de la madrasser på gulvet og ga
dem klær slik at de kunne sove og hvile. En natt klokken tre om morgenen banket
truende militsmenn med rifler og pistoler på døren for å søke i huset. Men
familien hadde en dagligvarebutikk, så mannen tok med de militante i butikken,
og da de så alt han hadde, ringte de etter en lastebil og fylte den opp. Neste
morgen fortalte hustruen p. Blanco at de måtte forlate huset, for hvis
militsmennene kom tilbake igjen og ble sluppet inn i huset, ville de drepe dem
og mannen i huset, og hvordan skulle hun klare seg med fire små barn?
Publius var svært klar
over at de ville bli drept. Men han visste å bære fengslingen med heltemot og
glede, og i den tiden de hadde midlertidig frihet, var det først og fremst han
som laget en kobling mellom de jevnaldrende i ildprøven og de foresatte, ved å
gå fra ett sted til et annet. I fengselet delte han en celle med p. Mariano
Martín OMI og tre andre skolastikere. For å fordrive tiden og gjøre det mer
utholdelig i fengselet, begynte han og p. Martín å skrive en komedie på vers.
Etter krigen flyttet hans
familie til Madrid. Hans mor visste at han hadde vært i fengselet Modelo, så
hun gikk dit for å se. Blant disse ruinene lette hun i ulike celler og
korridorer. Plutselig begynte hun å rope: Her, her! I en liten celle var hele
veggen full av skrift. I et hjørne var det noen ord som skilte seg ut fra de
andre fordi de var skrevet med rødt. Det sto: «Mor, jeg må drepes, jeg dør for
Gud (...) Ikke gråt, jeg går med Gud». Viva Cristo Rey!, undertegnet Publius.
Hun knelte og kysset veggen, og med en slags kniv kuttet hun et stykke av muren
med inskripsjonen.
19) Den salige Josef
Guerra Andrés, skolastiker OMI (sp: José), 22 år gammel. Han ble født den 13.
november 1914 i León, hovedstaden i provinsen og bispedømmet av samme navn, i
regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt den 9. desember samme år.
Allerede som svært ung fikk han et entusiastisk misjonærkall, og i september
1926 begynte han på Misjonsoblatenes gutteseminar i Urnieta i provinsen
Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco).
Der fullførte han sine gymnasstudier som forberedte ham intellektuelt og
åndelig til å tre inn i novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya i
Baskerland den 13. september 1931. Han avla sine første løfter den 14.
september 1932. De som kjente ham, sa at han var en ung fredelig og fin ung
mann, som var engasjert i sin hobby, som var maling. Han var svært
tjenestevillig, og når det var behov for en plakat eller et landskap for å
dekorere scenen med, var Guerra der med sine pensler.
Han ble innlemmet i
kommuniteten i skolastikatet i Pozuelo i provinsen Madrid, hvor han begynte på
sine kirkelige studier. Da han var ferdig med det andre året av teologi og før
han hadde avlagt sine evige løfter, ble han arrestert den 22. juli 1936 sammen
med hele kommuniteten og fengslet i samme kloster. Den 24. juli ble de ført til
sikkerhetstjenestens hovedkvarter, hvor de ble satt fri dagen etter. Han søkte
tilflukt sammen med andre oblater fra ulike hus. Den 15. oktober ble han
arrestert igjen og fengslet med de andre oblatene. Den 28. november ble Guerra
tatt ut fra fengselet sammen med tolv av sine brødre og drept i Paracuellos del
Jarama. Han var 22 år gammel.
20) Den
salige Eleuterius Prado Villarroel (sp: Eleuterio), legbror OMI, 21
år gammel. Han ble født den 20. februar 1915 i Prioro i bispedømmet og
provinsen León i regionen Castilla y León i Spania. Han tilhørte en familie av
ydmyke og dypt religiøse bønder med en plettfri moralsk atferd. Han fremhevet
seg i familien gjennom sin hengivenhet til eukaristien og den daglige
resitasjon av rosenkransen. Hans mor, «tante Dominga», hadde ry som en helgen.
Hun var godt kjent ikke bare i Prioro, men også i nabobyer som en apostel og
grunnlegger av den såkalte Marías de los Sagrarios, en bevegelse som
fortsatt eksisterer og fremmer hengivenhet til Jesus i eukaristien.
Eleuterius ble familiært
kalt Teyo. Helt siden barndommen følte han seg kalt til å følge i fotsporene
til sin bror, p. Máximo, som var en stor misjonær i Texas. Han begynte på
gymnaskurset i misjonsoblatenes juniorat i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba:
Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Han hadde
problemer på skolen og bestemte seg for å tre inn i misjonsoblatenes
kongregasjon som en legbror. Så gjennomførte han novisiatet som legbror og avla
sine første løfter den 25. april 1928.
I 1930 ble
kongregasjonens nye skolastikat åpnet i Pozuelo, og br. Eleuterius ble utnevnt
til dette fellesskapet. Den 28. april 1935 avla han sine evige løfter og var
dermed integrert i misjonsoblatenes kongregasjon, som han alltid har vist stor
hengivenhet. Han var from og vennlig, hjelpsom og oppmuntrende, og alle var
svært glade i Teyo. Han var svært hendig, spesielt i møbelsnekkerfaget, som ble
hans viktigste oppgave.
I sin kommunitet i
Pozuelo ble han overrasket av invasjonen da militsen tok over huset den 22.
juli 1936. Han ble arrestert sammen med sine brødre i kommuniteten, og etter
den nattlige henrettelsen av seks skolastikere og en formator, og etter at de
var flyttet til Madrid og løslatt, søkte han tilflukt i misjonsoblatenes
provinsialhus i Calle Diego de León. Der ble han til den 10. august, da huset
ble tatt av militsen og hele kommuniteten utvist, og han fant tilflukt i et
pensjonat i Calle Carrera de San Jerónimo.
Der levde de i skjul frem
til 15. oktober, da de ble arrestert igjen og tatt til fengselet Modelo. Senere
ble de overført til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid,
som var omgjort til fengsel, og den 28. november 1936 ble de brakt ut for å bli
martyrer. Eleuterius var 21 år gammel.
21) Den
salige Daniel Gómez Lucas, skolastiker OMI, 20 år gammel. Han ble født den
10. april 1916 i Hacinas i provinsen og bispedømmet Burgos i regionen Castilla
y León i Spania, nær det berømte klosteret Silos. Familien var enkle bønder som
eide sin egen jord. Atmosfæren i familien var preget av hardt arbeid og sterk
religiøs overbevisning. I dette miljøet ble Daniel dannet i fromhet og kristen
moral.
Hans kall oppsto spontant
i et miljø med kunnskap om Misjonsoblatene. To fettere var oblater: p. Simeón
Gómez, misjonær i Ceylon (nå Sri Lanka), og p. Sinforiano Lucas, som var
professor i San Antonio i Texas, provinsial av Spania, assisterende general i
kongregasjonen i Roma og til slutt biskop av det apostoliske vikariatet
Pilcomayo i Paraguay. Så i en alder av tolv år begynte Daniel på gutteseminaret
i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen Baskerland (ba:
Euskadi; sp: País Vasco). Der oppdaget Daniel den religiøse forfølgelsen i et
miljø helt forskjellig fra hjembyen. Når seminarister for eksempel gikk til den
nærliggende landsbyen Hernani, kastet folk steiner og fornærmelser på dem.
En annen seminarist
forteller at selv blant barna var et av samtaleemnene hvordan man skulle
unnslippe en mulig brann i seminaret som ble påtent av hat mot religionen. Når
de dro på ferie og noen så at de var seminarister, gjorde de tegn på å kutte
halsen, noen ganger med barberblad i hånden. Til tross for dette fiendtlige
klimaet, fortsatte Daniel sin formasjon og ankom novisiatet i Las Arenas, hvor
han avla sine første løfter i 1935. Han ble deretter sendt til Pozuelo å
fortsette sine prestelige studier. Han utmerket seg ved fasthet til å dyrke
sitt indre liv og konsentrere seg om studiene, som han viet mye tid og
entusiasme. Han var svært glad i sport. Han viste seg alltid i godt humør,
optimistisk og selvsikker.
Etter arrestasjonen i
klosteret i Pozuelo og overføringen til sikkerhetstjenestens hovedkvarter og
den påfølgende frigivelsen den 25. juli, var de femten unge oblatene uten noen
papirer i et Madrid som var ukjent for de fleste av dem. De ble organisert
under ledelse av sine overordnede i små grupper for å unngå mistanke og finne
ly. Daniel var den siste og tok tilflukt i huset til skredderen José Vallejo,
som lagde deres sutaner, som allerede hadde huset den største gruppen av
oblater. Denne familien huset dem helt til deres andre og siste arrestasjon den
15. august. Doña Dulce, skredderen kone, besøkte dem senere i fengselet hvor de
forble omtrent tre måneder, og brakte dem nyheten om oblater som var løslatt.
Daniel forble i fengselet
Modelo frem til midten av november, da de siste tretten oblater som ble
martyrer, ble overført til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i
Madrid, som var omgjort til fengsel. Den 28. november ble han brakt ut av fengselet
sammen med tolv andre oblater, og han ble drept med dem samme dag i Paracuellos
del Jarama. Han var 20 år gammel.
22) Den
salige Justus Fernández González (sp: Justo), skolastiker OMI, 18 år
gammel. Han ble født den 2. november 1916 i Huelde i provinsen og bispedømmet
León i regionen Castilla y León i Spania. Denne lille fjellbyen i León skulle
mange år senere bli oversvømmet av vannet i Pantano de Riaño. Justus var den
yngste av tolv barn i en ydmyk og enkel, men dypt religiøs bondefamilie.
Familien var et arnested for kall, for av tolv barn svarte åtte på kallet fra
Kristus om å vie sitt liv til Gud, to sekularprester, to oblater, en
fransiskaner og tre søstre av Den hellige familie av Bordeaux.
I løpet av barndommen og
skolegangen gikk Justus hver dag til katekese, som sognepresten ga i kirkens
våpenhus før de ba rosenkransen. Han hjalp til i messen hver dag og mottok
forsoningens sakrament ofte. I september 1929 ble hans drøm realisert da han i
likhet med sin bror Thomas begynte på misjonsoblatenes juniorat. I juni 1934
flyttet han til novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland, og
den 16. juli 1935 avla han sine første løfter. Han ble deretter sendt til
Pozuelo i provinsen Madrid for å begynne på sine prestelige studier. Han var
nettopp ferdig med det første kurset da han etter en retrett forberedte seg
sammen med sine kamerater på å fornye sine løfter.
Det var den 16. juli
1936. Bare seks dager senere, den 22. juli, ble han arrestert sammen med alle
medlemmene av oblatenes kommunitet i Pozuelo. Etter to dagers fengsel i
klosteret, ble han sammen med de andre brakt til sikkerhetstjenestens
hovedkvarter i sentrum av Madrid. Sammen med sine oblatbrødre ble han neste dag
satt fri, men han var desorientert i den spanske hovedstaden uten å vite hvor
han skulle gå. Han søkte tilflukt i hjemmet hos en fetter og hans familie til
han ble arrestert igjen og tatt til skolopianernes skole San Antón i Calle
Hortaleza i Madrid, som var omgjort til fengsel. Her ble han brakt ut sammen
med tolv oblater den 28. november 1936 og led martyrdøden i Paracuellos del
Jarama. Han hadde nettopp fylt 20 år.
23) Den
salige Klemens Rodríguez Tejerina (sp: Clemente), skolastiker OMI, 18
år gammel. Han ble født den 23. juli 1918 i Santa Olaja de la Varga i provinsen
og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Han kom fra en enkel
bondefamilie, typisk for dem som arbeidet på landet. De var tolv søsken, hvorav
seks valgte det religiøse liv: to kapusinerne, to søstre av Den hellige familie
og to oblater, Klemens og Mikael. Dette faktum alene gir en ide om det
religiøse miljøet i familien.
Hans mor var svært
religiøs, men hadde ikke hatt en stor kulturell utdannelse. Men hun hadde lest
mange bøker som ga henne en god religiøs bakgrunn, som hun forsøkte å innpode i
sine barn. Hver kveld møttes alle søsknene i spisestuen og sa en bønn hvor de
ofret seg til Jesu hellige hjerte. I tillegg ba de for utholdenhet hos dem
alle. Klemens tilhørte sammenslutningen Marías de los Sagrarios, og
eukaristifeiringen var viktig for ham.
I dette varme hjemmet
begynte Klemens snart å bli klar over sitt kall. Dermed var han bare elleve år
gammel da han forlot foreldrehjemmet, glad for å dra til oblatenes juniorat
eller gutteseminar i Urnieta i provinsen Guipúzcoa (ba: Gipuzkoa) i regionen
Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Den 5. juli 1934 begynte han på
novisiatet i Las Arenas i provinsen Vizcaya i Baskerland, og han avla sine
første løfter den 16. juli 1935. Samme dag reiste han med tog til Pozuelo i
provinsen Madrid, hvor han etter ferie og tid i kommuniteten, begynte på sine
kirkelige studier. Han viet seg oppriktig til sin religiøse og intellektuelle
formasjon. Han var vennlig og mild og ikke støyende. Han var en god og hjelpsom
mann.
Klemens var nettopp
ferdig med det første kurset da han den 16. juli 1936 fornyet sine løfter. Seks
dager senere, den 22. juli, ble han arrestert sammen med hele lokalsamfunnet i
sitt eget kloster. To dager senere ble alle brakt til sikkerhetstjenestens
hovedkontor i sentrum av Madrid, bare for å bli sluppet fri neste dag.
Etter først å ha tatt
tilflukt i misjonsoblatenes provinsialhus i Calle Diego de León, og deretter da
dette ble konfiskert, dro han til et pensjonat. Den 15. oktober 1936 ble han
igjen arrestert og tatt til fengselet Modelo. Der var de oblatene som han ikke
hadde sett siden de dro fra Pozuelo. Senere ble han sammen med sine religiøse
brødre overført til skolopianernes skole San Antón i Calle Hortaleza i Madrid,
som var omgjort til fengsel. Derfra ble han brakt ut sammen med tolv andre
oblater den 28. november 1936 og led martyrdøden i Paracuellos del Jarama. Han
var den yngste av gruppen, bare atten år gammel.
Kilder: Heiligenlexikon,
newsaints.faithweb.com, obispadoalcala.org, omipostulationen.weebly.com,
martiresomimadrid.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar
Odden
Opprettet: 19. desember
2011
SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/23_OMI
Voir aussi : http://newsaints.faithweb.com/martyrs/MSPC40.htm
https://www.omiworld.org/fr/notre-charisme/nos-saints/les-causes-oblates/bienheureux-22-martyrs-oblats-despagne/bref-historique-du-martyre/
