_10_margherita_di_c._di_castello.jpg)
Beata
Margherita dalla Città di Castello
Bienheureuse Marguerite
de Metola
Vierge (+ 1320)
Marguerite de
Metola ou de Città di Castello est née à Metola (Italie). Sœur de la
Pénitence de Saint-Dominique. Née aveugle, naine et difforme, abandonnée par
ses parents, elle fut recueillie par la charité publique où plusieurs familles
s'occupèrent d'elle. Elle garda toute sa vie un cœur confiant dans le nom de
Jésus. Elle vécut ainsi 33 ans à Città del Castello. Culte approuvé en 1609.
Martyrologe romain
à lire : Une petite sainte de rien du tout par William R. Bonniwell, o.p. traduit de l'américain par E. Aimont, Paris, Imprimerie Maison de la Bonne Presse (5, rue Bayard, Paris - 8ième), 1953.
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/10012/Bienheureuse-Marguerite-de-Metola.html
Marguerite de Castello
Dominicaine, Bienheureuse
+ 1320
Marguerite était native
de Metela, citadelle sur le fleuve Metaur, non loin d'Urbino et de
Citta-di-Castello. Elle naquit aveugle, mais elle supporta ce malheur, dès son
enfance même, avec une patience et une résignation héroïque, persuadée que Dieu
le lui avait envoyé, pour qu'il procurât le salut de son âme.
Vers ce temps, se
répandit partout le bruit de la sainteté et des miracles du B. Jacques du
tiers-ordre de saint François, une foule d'infirmes venaient en pèlerinage à
son tombeau, afin de recouvrer leur santé par son intercession. La jeune
Marguerite aussi y fut conduite par ses parents, mais Dieu ne voulut pas
qu'elle fut guérie. Ses parents, qui ne regardaient pas cet événement avec les
yeux de la religion, ni dans l'esprit d'un vrai chrétien, en furent
très-affligés, et laissèrent leur fille à Citta-di-Castello, dans le couvent de
sainte Marguerite, qui maintenant n'existe plus. Mais comme on ne voulut pas la
garder , à cause de sa cécité, deux époux pleins de piété, Venturino et Grigia,
la reçurent chez eux, et lui donnèrent les soins les plus affectueux. Quoique
jeune encore d'années, elle était très-versée dans la doctrine chrétienne, et à
même de donner aux autres sur ce point l'instruction la plus solide. Elle
savait par cœur l'office de la Sainte-Vierge et le psautier, qui lui
fournissaient souvent matière aux plus sublimes réflexions. Cette rare vertu et
cette notion de la plus sainte de toutes les sciences inspirèrent la plus
grande admiration à toutes les personnes qui la connaissaient ; on ne
pouvait s'empêcher de la regarder comme particulièrement favorisée du ciel.
Sa vertu ayant été
éprouvée de la manière la plus éclatante, elle reçut le voile dans le
tiers-ordre de saint Dominique, dans l'église duquel elle avait fait tous les
jours ses exercices de dévotion. Les actes de la bienheureuse Vierge rapportent
beaucoup de miracles opérés par son intercession, avant et après sa mort. Elle
quitta ce monde le 13 Avril 1320, et c'est à ce jour qu'appartient proprement
cette notice. Les uns la nomment Sainte, les autres Bienheureuse.
SOURCE : http://alexandrina.balasar.free.fr/marguerite_de_castello.htm
_-_Blessed_Margaret_of_Castello_statue.jpg)
Statue
de Marguerite de Castello, sanctuaire de la Saint Patrick Catholic
Church (Columbus, Ohio)
Also
known as
Margaret of
Citta-di-Castello
Margaret of Metola
Profile
Born a blind, lame,
deformed, hunchback midget. When she was six years old, her noble parents
walled her up beside a chapel;
she could not get out, but could attend Mass and
receive the Sacraments. After 14 years of imprisonment,
her parents took her to a shrine to pray for
a cure.
When none occurred, they abandoned her.
She became a lay Dominican,
and spent her life in prayer and
charity. When she died,
the townspeople thronged her funeral, and demanded she be buried in a tomb
inside the church. The priest protested,
but a crippled girl was miraculously cured at
the funeral, and he consented.
Born
1287 at
Mercatello sul Metauro, Pesaro-Urbino, Italy
13 April 1320 in
Città di Castello, Perugia, Italy of
natural causes
body incorrupt
19
October 1609 by Pope Paul
V (concession of indult for Mass and Office)
24 April 2021 by Pope Francis (equipollent canonization)
people
rejected by religious orders
Compassionate God, you
gave your divine light to Blessed Margaret who was blind from birth, that with
the eye of her heart she might contemplate you alone. Be the light of our eyes
that we may turn from what is evil and reach the home of never-ending light. We
ask this through our Lord Jesus Christ, your Son, who lives and reigns with you
and the Holy
Spirit, one God, for ever and ever. – General Calendar of the Order of
Preachers
Additional
Information
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
Dominican Sisters of Saint Cecilia
Priests
for Life, by Madeline Pecora Nugent, SFO
images
video
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
fonti
in italiano
Dicastero delle Cause dei Santi
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
“Saint Margaret of
Castello“. CatholicSaints.Info. 28 April 2024. Web. 30 April 2025.
<https://catholicsaints.info/saint-margaret-of-castello/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-margaret-of-castello/
_-_relic_of_Margaret_Castello.jpg)
Relic
of Margaret Castello, Saint Patrick Catholic Church (Columbus, Ohio)
Bl. Margaret of Castello
Death: 1320
Blessed Margaret of
Citta-di-Castello, Virgin
It must have been about
the year 1293 when some women of Citta-di-Castello in Umbria, who had gone one
day to pray in their parish church,
found within, a destitute blind child of about six or seven, who had been
abandoned there by her parents. The kind souls were filled with pity for the
little waif, and, poor though they were, they took charge of her - first
one family and
then another, sheltering and feeding her until she became practically the
adopted child of the village. One and all declared that, far from being a
burden, little Margaret brought a blessing upon
those who befriended her. Some years later, the nuns of
a local convent offered
her a home. The girl rejoiced at the prospect of living with religious, but her
joy was short-lived. The community was lax and worldly; Margaret's fervor was a
tacit reproach to them, nor did she bring them the profit they had anticipated.
Neglect was succeeded by petty persecution, and then by active calumny. Finally
she was driven forth ignominiously to face the world once more.
However, her old friends
rallied around her. One couple offered her a settled home, which became her
permanent residence. At the age of fifteen, Margaret received the habit of
a tertiary from the Dominican fathers, who had lately established themselves in
Citta-di-Castello, and thence forth, she lived a life entirely
devoted to God. More than ever did God's benediction rest upon her. She cured
another tertiary of an affliction of the eyes which had baffled medical skill,
and her mantle extinguished a fire which had broken out in her foster parents'
house. In her desire to show her gratitude to the people of Citta-di-Castello,
she undertook to look after the children while
their parents were
at work. Her little school prospered wonderfully, for she understood children,
being very simple herself. She set them little tasks which she helped them to
perform; she instructed them in their duty to God and
to man, instilling into them her own great devotion to the sacred Childhood,
and she taught them the psalms which,
inspite of her blindness, she had learned by heart at the convent. We are told
that when at prayer she
was frequently raised a foot or more from the ground, remaining thus for a long
time. Thus she lived, practically unknown outside her own neighborhood, until
the age of thirty-three, when she died amidst the friends who loved her, and
was buried by their wish in the parish church,
where many remarkable miracles took place. The cult of Blessed Margaret was
confirmed in 1609.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=233
Blessed Margaret of Città
di Castello V (AC)
(also known as Margaret
of Metola)
Born in at Meldola (or
Metola, diocese of S. Angelo), Umbria, Italy, in 1287; died 1320; cultus
approved in 1609.
Margaret was born blind
into a poor, mountain family, who were embittered by her affliction. When she
was five years old, they made a pilgrimage to the tomb of a holy Franciscan at
Castello to pray for a cure. The miracle failing, they abandoned their daughter
in the church of Città-di-Castello and returned to their home.
Margaret was passed from
family to family until she was adopted by a kindly peasant woman named Grigia,
who had a large family of her own. Margaret's natural sweetness and goodness
soon made themselves felt, and she more than repaid the family for their
kindness to her. She was an influence for good in any group of children. She
stopped their quarrels, heard their catechism, told them stories, taught them
Psalms and prayers. Busy neighbors were soon borrowing her to soothe a sick
child or to establish peace in the house.
Her reputation for
holiness was so great that a community of sisters in the town asked for her to
become one of them. Margaret went happily to join them, but, unfortunately,
there was little fervor in the house. The little girl who was so prayerful and
penitential was a reproach to their lax lives, so Margaret returned to Grigia,
who gladly welcomed her home.
Later, Margaret was
received as a Dominican Tertiary and clothed with the religious habit. Grigia's
home became the rendezvous site of troubled souls seeking Margaret's prayers.
She said the Office of the Blessed Virgin and the entire Psalter by heart, and
her prayers had the effect of restoring peace of mind to the troubled.
Denied earthly sight,
Margaret was favored with heavenly visions. "Oh, if you only knew what I
have in my heart!" she often said. The mysteries of the rosary,
particularly the joyful mysteries, were so vivid to her that her whole person
would light up when she described the scene. She was often in ecstasy, and,
despite great joys and favors in prayer, she was often called upon to suffer
desolation and interior trials of frightening sorts. The devil tormented her
severely at times, but she triumphed over these sufferings.
A number of miracles were
performed by Blessed Margaret. On one occasion, while she was praying in an
upper room, Grigia's house caught fire, and she called to Margaret to come
down. The blessed, however, called to her to throw her cloak on the flames.
This she did, and the blaze died out. At another time, she cured a sister who
was losing her eyesight.
Beloved by her adopted
family and by her neighbors and friends, Margaret died at the early age of 33.
From the time of her death, her tomb in the Dominican church was a place of
pilgrimage. Her body, even to this day, is incorrupt.
After her death, the
fathers received permission to have her heart opened. In it were three pearls,
having holy figures carved upon them. They recalled the saying so often on the
lips of Margaret: "If you only knew what I have in my heart!"
(Attwater2, Benedictines, Dorcy).
In art, Margaret is
pictured as a Dominican tertiary holding a cross, lily, and heart with two
flames offered to the crucifix (Roeder).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/0413.shtml
Blessed Margaret of
Castello
Memorial Day: April 13th
Profile
Margaret was born blind
into a poor, mountain family, who were embittered by her affliction. When she
was five years old, they made a pilgrimage to the tomb of a holy Franciscan at
Castello to pray for a cure. The miracle failing, they abandoned their daughter
in the church of Città-di-Castello and returned to their home.
Margaret was passed from
family to family until she was adopted by a kindly peasant woman named Grigia,
who had a large family of her own. Margaret's natural sweetness and goodness
soon made themselves felt, and she more than repaid the family for their
kindness to her. She was an influence for good in any group of children. She
stopped their quarrels, heard their catechism, told them stories, taught them
Psalms and prayers. Busy neighbors were soon borrowing her to soothe a sick
child or to establish peace in the house.
Her reputation for
holiness was so great that a community of sisters in the town asked for her to
become one of them. Margaret went happily to join them, but, unfortunately,
there was little fervor in the house. The little girl who was so prayerful and
penitential was a reproach to their lax lives, so Margaret returned to Grigia,
who gladly welcomed her home.
Later, Margaret was
received as a Dominican Tertiary and clothed with the religious habit. Grigia's
home became the rendezvous site of troubled souls seeking Margaret's prayers.
She said the Office of the Blessed Virgin and the entire Psalter by heart, and
her prayers had the effect of restoring peace of mind to the troubled.
Denied earthly sight,
Margaret was favored with heavenly visions. "Oh, if you only knew what I
have in my heart!" she often said. The mysteries of the rosary,
particularly the joyful mysteries, were so vivid to her that her whole person
would light up when she described the scene. She was often in ecstasy, and,
despite great joys and favors in prayer, she was often called upon to suffer
desolation and interior trials of frightening sorts. The devil tormented her
severely at times, but she triumphed over these sufferings.
A number of miracles were
performed by Blessed Margaret. On one occasion, while she was praying in an
upper room, Grigia's house caught fire, and she called to Margaret to come
down. The blessed, however, called to her to throw her cloak on the flames.
This she did, and the blaze died out. At another time, she cured a sister who
was losing her eyesight.
Beloved by her adopted
family and by her neighbors and friends, Margaret died at the early age of 33.
From the time of her death, her tomb in the Dominican church was a place of
pilgrimage. Her body, even to this day, is incorrupt. More than 200 miracles
have been credited to her intercession after her death. She was beatified
in 1609. Thus the daughter that nobody wanted is one of the glories of the
Church
After her death, the
fathers received permission to have her heart opened. In it were three pearls,
having holy figures carved upon them. They recalled the saying so often on the
lips of Margaret: "If you only knew what I have in my heart!"
(Attwater2, Benedictines, Dorcy).
Born: in 1287 at Meldola,
Vado, Italy
Died: April 13th,
1320 of Natural Causes (Her body is incorrupt)
Beatified: October
19th, 1609 by Pope Paul V
Patronage: Against
poverty, disabled people, handicapped people, impoverishment, people rejected
by religious orders, physically challenged people, poverty.
Prayers
Compassionate God, you
gave your divine light to Blessed Margaret who was blind from birth, that with
the eye of her heart she might contemplate you alone. Be the light of our eyes
that we may turn from what is evil and reach the home of never-ending light. We
ask this through our Lord Jesus Christ, your Son, who lives and reigns with you
and the Holy Ghost, one God, for ever and ever. - General Calendar of the
Order of Preachers
SOURCE : http://www.willingshepherds.org/Dominican%20Saints%20II.html
Saints and
Saintly Dominicans – 13 April
Blessed Margaret
of Castello, Virgin, O.P.
Blessed Margaret was
blind from childhood and finding herself abandoned by all, even by her parents
and pious persons, she had recourse to the Infant Jesus. Immediately a little
child stood before her, and led her to the prioress of the Dominican nuns at
Citta di Castello, who received her as a religious. Every Friday she fasted on
bread and water. Her spirit of penance gained for her a wonderful understanding
of the Psalms and a special love for the mystery of the Incarnation. She
learned the Psalter by heart and drew out its different meanings like a Saint
Augustine or a Saint Thomas. It was her chief prayer, together with the Little
Office of the Cross and that of the Blessed Virgin. Pier infused knowledge was
so great that she was even allowed to correct the literary work of some of the
pupils and to give them lessons in grammar. She died full of merits, at the age
of thirty-three. During life she had often said: “Oh, if you only knew what I
have in my heart!” There were found there three small stones, like diamonds,
representing Jesus, Mary and Joseph.
Prayer
O God of mercy, give me
ardently to desire. Thy good pleasure, to seek it prudently and to accomplish
it perfectly.
Practice
Reverence and serve the
Infant Jesus in the weakness of your neighbor. Love above all to help these who
are abandoned by every one.
– taken from the
book Saints
and Saintly Dominicans, by Blessed Hyacinthe-Marie
Cormier, O.P.
SOURCE : https://catholicsaints.info/saints-and-saintly-dominicans-13-april/
St. Margaret of Castello
Canonized After 700 Year Wait
By BlackFriars
On April 24, Margaret of
Castello (1287-1320) was canonized by Pope Francis after 700 years of being
honored unofficially as a saint and miracle worker.
Born blind, disfigured,
and short of stature, Margaret was rejected by her prominent parents, who
walled her up in a cell adjacent to a chapel on their estate at age six before
abandoning her altogether to the streets of Castello at 20. Margaret forgave
her parents, became a third order Dominican (equivalent at the time to a
Dominican Sister), and devoted her life to serving the poor and imprisoned and
catechizing children. (The Life of Blessed Margaret of Castello, Fr. William R.
Bonniwell, O.P.)
“Margaret is a perfect
example for our times of a Good Samaritan who was herself rejected and wounded
and yet chose to cultivate kindness in her encounters with the wounded and
forsaken,” writes Fr. Stephen Alcott, O.P., acting director of the St. Margaret
of Castello Shrine and Guild at St. Patrick’s parish in Columbus, Ohio.
According to Fr. Stephen,
St. Margaret has become important to the pro-life movement as a “‘patroness for
the unwanted’, including unborn children in danger of abortion.” The Sisters of
Life venerate St. Margaret as “a beautiful icon of the dignity of every human
life, no matter what its challenges.” They particularly recommend her
intercession to women seeking healing after abortions.
“Saint Margaret’s love
and forgiveness toward her parents who rejected and abandoned her can bring a
special grace for women struggling to restore a relationship of love with their
lost children who are now entrusted to God’s mercy,” writes Fr. Stephen.
Miracles have been
attributed to St. Margaret’s intercession since the day of her burial and, with
her sainthood, her cult has been opened to the universal Church. “We can hope
that little Margaret will become ever more widely known and loved, and that she
who was considered one of the least on earth will prove to be one of the greatest
of friends in Heaven,” Fr. Stephen says.
To learn more about St.
Margaret of Castello, visit littlemargaret.org. Quotations are taken from
“The Cult of Saint Margaret of Citta di Castello in the United States” by Fr.
Stephen Alcott, O.P., published at op.org.
SOURCE : https://dominicanfriars.org/st-margaret-of-castello-canonized-after-700-year-wait/
Unwanted
By Fr. Irenaeus Dunlevy, O.P.|April
13, 2016|Dominican
Order, History, Movies &
TV, Saints
An Italian family
typically erupts in joy at the birth of a child. Bl. Margaret of Castello,
however, was unwanted from the day she was born. Had twenty-first-century
technology been available to her thirteenth-century parents, she might not have
been born. She was blind, lame, dwarfed, and hunched. Her parents looked upon
her only as a hindrance to their social standing. While they baptized her Margarita (pearl),
they did not thank God for the gift. Rather, they stowed their treasure behind
thick walls, keeping her out of sight, as if she did not exist. Margaret lived
a thoroughly hidden life.
When Margaret reached the
age of six, a parish priest became her only friend. Through a small hatch, he
taught her about God, the sacraments, and the mystical life. For ten years
Margaret lived shut off from her family, having minimal communication through a
stone wall. Hidden in Christ, she carried a seed within her more marvelous than
all the hosts of angels. Yet, her parents did not see it. Instead of abandoning
themselves to Divine Providence, they abandoned their daughter after making
pilgrimage to a Franciscan shrine in Castello. Hoping for a miracle, they left
disappointed and daughterless.
The severity of her
rejection is so soul crushing it’s hard to believe. Even the movie Little Margaret
of Castello desperately tries to depict her parents’ disappointment
(see 18:00). They exclaim, “What kind of a God would do this to me?!” “She’s so
ugly!” “We must keep her out of sight! No one must know!” The acting may be
over the top, but how does one soberly depict Margaret’s mother and father?
Their actions are so horrifying and perplexing, recounting the story makes one
incredulous. They abandoned their daughter because she was blind and ugly? Yes,
the story is true. Though she was blind, lame, and now orphaned, she was not
alone. God had already taken Margaret into His home.
The psalmist’s words
became her own:
For my father and my
mother have left me: but the Lord hath taken me up (Ps 27:10).
Her eyes received no
light from the sun, but she had no need of it. The Lord was her light and
salvation. After losing her parents to their blind and aimless pursuits, Bl.
Margaret fixed her gaze on her true target. She gave her life over to God in
consecration, joining the Dominican Order. As a tertiary sister she would bring
comfort to prisoners, remedy to patients, and hope for the moribund. In a
profound way, the pain and injustice she suffered redounded into charity and
works of mercy. Her parents deprived her of human affirmation, but God the
Father gave her divine life.
The story of her unwanted
life manifests the Father’s love prophesied by Ezekiel:
No eye pitied you, to do
any of these things to you out of compassion for you; but you were cast out on the
open field, for you were abhorred, on the day that you were born. “And when I
passed by you, and saw you weltering in your blood, I said to you in your
blood, ‘Live, and grow up like a plant of the field’ (Ek 16:5-7).
The words of the
prophet—albeit referencing Israel—evokes imagery of the staggering number of
abortions that have plagued our time. Sadly, many parents have refused to love
their children and take them into their homes. Yet, if they knew the gift of
God, they could see the beauty of life, which is so evident in today’s
patroness, Blessed Margaret.
God spoke to Margaret the
words “Live, and grow up like a plant of the field.” In her baptism, she was
given a new life. She was adopted and given the power to be a daughter of God.
With the life that God gave her, the seed of grace silently grew in her soul in
the darkness of her cell. Finally, as her parents cast her off, she blossomed
in sanctity. She died at age 33 on April 13, 1320, and has numerous miracles
attributed to her intercession. In a poetic justice, what was once hid is
now visible.
Her incorrupt body is now displayed as a prized pearl under the altar of San
Domenico in Citta di Castello. “For nothing is hid that shall not be
made manifest, nor anything secret that shall not be known and come to
light” (Lk 8:17).
We Dominicans celebrate
Bl. Margaret’s feast day today, and our parish St. Patrick’s in Columbus, Ohio
maintains a shrine to
her. She continues to intercede for those who beseech her, and we continue to
pray to her for help, especially those who are most unwanted.
“Blessed Margaret, patron
of the unwanted, pray for us”
SOURCE : https://www.dominicanajournal.org/unwanted/
St. Margaret of Castello
In our society, where
medical testing can be done to assure that only children without defects are
born, those who are born with handicaps are often regarded as “tragic”
oversights. In this light, the “unwanted” of the world have a patron saint in a
medieval woman who was born a crippled, blind and hunchbacked dwarf.
St. Margaret of Castello
was born in the fourteenth century in Metola, Italy to noble parents who wanted
a son. When the news was brought to the new mother that her newborn daughter
was a blind, hunchbacked dwarf, both parents were horrified. Little Margaret
was kept in a secluded section of the family castle in the hopes that her
existence would be kept secret. However, when she was about six years old, she
accidentally made her presence known to a guest. Determined to keep her out of
the public eye, her father had a room without a door built onto the side of the
parish church and walled Margaret inside this room. Here she lived until she
was sixteen, never being allowed to come out. Her food and other necessities
were passed in to her through a window. Another window into the church allowed
her to hear Mass and receive Holy Communion. The parish priest became a good
friend, and took upon himself the duty to educate her. He was amazed at her
docility and the depth of her spiritual wisdom.
When Margaret was sixteen
years old, her parents heard of a shrine in Citta di Castello, Italy, where
many sick people were cured. They made a pilgrimage to the shrine so that she
could pray for healing. However, Margaret, open to the will of God, was not
healed that day, or the next, so her parents callously abandoned her in the
streets of the town and left for home, never to see her again. At the mercy of
the passersby, Margaret had to beg her food and eventually sought shelter with
some Dominican nuns.
W. R. Bonniwell writes,
“Her cheerfulness, based on her trust in God’s love and goodness, was
extraordinary. She became a Dominican tertiary and devoted herself to tending
the sick and the dying” as well as prisoners in the city jail.
How does Margaret’s story
apply to our times? Her parents wanted a boy, and if not a boy, at least a
perfect girl. In the eyes of the world, she was useless, and what right do
useless people have to live? St. Margaret helped innumerable others by her life
and her good deeds, finding holiness by uniting her sufferings to Christ’s. And
now, some 670 years after her death, she teaches us valuable lessons by her
very being.
St. Margaret lived a life
of hope and faith, practicing heroic charity, though little was shown her in
return. She came from a home where she was deprived, not because her parents
had no wealth, but because they valued their material wealth and status more
than their spiritual treasures.
Deprived of all human
companionship, Margaret learned to embrace her Lord in solitude. Instead of
becoming bitter, she forgave her parents for their ill treatment of her and
treated others as well as she could. Her cheerfulness stemmed from her
conviction that God loves each person infinitely, for He has made each person
in His own image and likeness. This same cheerfulness won the hearts of the
poor of Castello, and they took her into their homes for as long as their
purses could afford. She passed from house to house in this way, “a homeless
beggar being practically adopted by the poor of a city” (Bonniwell, 1955).
St. Margaret died on
April 13, 1320 at the age of 33. More than 200 miracles have been credited to
her intercession since her death. She was beatified in 1609 and canonized in
2021. Thus, the daughter that nobody wanted is now one of the glories of the
Church.
Feast: April 13
New saint a ‘great
blessing’ for persons with disabilities, say local advocates
By Gina Christian •
Posted May 4, 2021
Local disability
advocates are hailing the recent canonization of a 14th-century lay Dominican
as a “great blessing.”
On April 24, Pope Francis
declared Margaret
of Castello a saint through a process called “equipollent (equivalent)
canonization,” which recognizes longstanding devotion to the individual,
enduring virtues and a legacy of miraculous intercession. St. Hildegard of
Bingen and St. Francois de Laval are among those who have been elevated through
the procedure.
Born blind and with a
severe curvature of the spine, Margaret was initially secluded until age 6 by
her parents in their central Italian castle, and later walled into a room her
father built adjacent to the parish church. Food, necessities and holy
Communion were passed to her through a window.
In 1303, 16-year-old
Margaret was taken by her family to a shrine in Città di Castello, but when the
pilgrimage failed to result in her cure, her parents abandoned her there. Cared
for by local residents, she was eventually admitted to the Third Order of St.
Dominic. In gratitude, she opened and taught at a small religious education
school for the town’s children.
Upon her death in 1320 at
age 33, the townsfolk requested that she be laid to rest in the nearby church;
some 120 years later, her remains were transferred to the Basilica of St.
Dominic in Città di Castello.
(Related:
Persons with disabilities lead us to do “our very best,” says archbishop)
Pope Paul V declared her blessed in 1609, and 700 years after Margaret’s birth, the bishops of Città di Castello and Urbino-Urbania-Sant’Angelo asked the Vatican’s Congregation for Divine Worship to confirm Margaret as patroness of the blind and marginalized. That effort was seconded by supporters in the United States, who launched a crusade for her canonization.
St. Margaret of Castello
is a model “for the whole church, not just those who are blind or live with a physical
disfigurement,” said Immaculate Heart of Mary Sister Kathleen Schipani,
director of the archdiocesan Office for Persons with Disabilities and the Deaf
Apostolate.
The laywoman’s holiness
“helps all of us to recognize people with disability for their works of charity
and their ability to embrace their faith,” said Sister Kathleen.
Fellow Immaculate Heart
of Mary Sister Lisa Lettiere agreed, calling St. Margaret “a tiny powerhouse”
who led an “awe-inspiring” life.
“Although Margaret faced
tremendous challenges, including the rejection of her parents and numerous
physical disabilities, she did not allow these trials to defeat her nor define
her,” said Sister Lisa, principal of the St.
Lucy Day School for Children with Visual Impairments, one of three
archdiocesan schools of special education.
Margaret instead “placed all of her trust in God, who in turn was able to perform great works through her,” said Sister Lisa.
Permanent Deacon
Christopher Hinson, a graduate of St. Lucy’s, called the saint’s canonization
“a tremendous gift to communities of people with disabilities.”
“It provides them
recourse to a powerful witness of the Gospel who shares a common bond with
them,” said Deacon Hinson, who serves at St. Anastasia Parish in Newtown
Square. “Those of us who have ‘alternate abilities’ can be lifted up by the
example of St. Margaret’s charity and lifelong dedication to God.”
Centuries later, St.
Margaret’s legacy has found a counterpart in Augustinian
Father William Atkinson, a Delaware County native who became the first
quadriplegic man ordained to the priesthood. A beloved teacher at then-Msgr.
Bonner High School, Father Atkinson (who died in 2006) was named a “Servant of
God” following a September 2015 cause opened by now-retired Archbishop Charles
Chaput.
Both St. Margaret and
Father Atkinson affirm that individuals with disabilities can act as “splendid
agents of the Gospel message of love,” said Sister Kathleen.
And although medieval
Italy and modern society are worlds apart, St. Margaret’s devotion to her
relationship with the Lord “teaches us that God can do great things for us and
through us when we keep our hearts fully open to him,” said Sister Lisa.
The cult of Saint
Margaret of Citta di Castello in the United States
Devotion to Saint
Margaret in the United States was greatly encouraged by the publication of a
book about her life by Fr. William R. Bonniwell, O.P. in 1952. While this
biography was the result of extensive historical research of the extant
manuscripts and several visits by Fr. Bonniwell to Citta di Castello and the
surrounding region to consult with local Italian sources, it is written in an
engaging narrative style that brings Margaret to life for the reader.
In 1975, the cloistered
Dominican nuns of Summit, New Jersey suggested that Margaret would make an
ideal “patroness for the unwanted”, including unborn children in danger of
abortion. Margaret’s subsequent enthusiastic adoption by the pro-life movement
led to a reprinting of Fr. Bonniwell’s book in 1979, with thousands of copies
distributed in the United States, Canada, Ireland, England, and Australia. The
book remains in print today.
Saint Margaret continues
to be a patron for those dedicated to respect for all human life. The Sisters
of Life, a religious community founded in 1991 in New York to protect and
enhance the sacredness of every human life, consider Saint Margaret of Castello
one of the special patrons of their community because of her association with
the pro-life movement and as a beautiful icon of the dignity of every human
life, no matter what its challenges. They have seen her intercession
particularly for parents who receive an adverse prenatal diagnosis and are
being pressured to choose abortion rather than allow a child to be born who may
have special needs as Margaret did. Her life of holiness is an inspiration and
her reputation for miraculous intercession is a source of hope especially in
those cases where the doctors offer little chance for survival. There is also a
maternity home called “Blessed Margaret of Castello Home” in Bensalem,
Pennsylvania offering free resources for women with crisis pregnancies.
The Sisters of Life have
also found Margaret to be a special source of grace for women struggling toward
healing after the experience of abortion. One of the hardest things for a
mother after an abortion, even if she comes to believe in God’s mercy and
forgiveness, is to believe that her lost child could ever forgive her for the
choice she has made. Saint Margaret’s love and forgiveness toward her parents
who rejected and abandoned her can bring a special grace for women struggling
to restore a relationship of love with their lost children who are now
entrusted to God’s mercy.
At the other end of the
spectrum of human life, the Sisters of Life see Margaret’s canonization as very
timely as the dangers of assisted suicide and euthanasia increase in the United
States and throughout the world for those whose lives are declared “too
burdensome” because of physical disabilities or illness.
Saint Margaret has become
a patron for every branch of the Dominican family in the United States. In
addition to Dominican cloistered nuns and Dominican friars, Dominican sisters
and laity have also befriended her. The Dominican Sisters of St. Cecilia in
Nashville, Tennessee have a stained-glass window, statue, and relic of her in
their Motherhouse chapel, and in their education apostolate to the young they
present Saint Margaret as a great example of the dignity of the human person:
our worth is not founded in a perfect physical appearance, but as children of
our Heavenly Father who loves us. The sisters also present Saint Margaret as an
example for students with troubled families, teaching them that adverse family
situations do not prevent the action of God’s grace. Saint Margaret reveals
that suffering in family relationships does not have to lead to bitterness but
can in fact lead to greater love. Several chapters of the Lay Fraternities of
Saint Dominic have a devotion to Saint Margaret, including the Blessed Margaret
of Castello Chapter in Boise, Idaho, founded under her patronage in 1997. There
are also Dominican laity chapters named for Margaret in Maine and in Florida.
At present, two Dominican
parishes in the United States have shrines to Saint Margaret of Castello: St.
Louis Bertrand Church in Louisville, Kentucky, and St. Patrick Church in
Columbus, Ohio.
The shrine at St. Louis
Bertrand Church was established in 1981 through the dedication of Fr. Anthony
Ignatius Cataudo, O.P., who with the blessing of Archbishop Thomas J. McDonough
of Louisville and of Fr. Edward Raymond Daley, O.P., the Provincial of the St.
Joseph Province, also began “The Crusade for the Canonization of Blessed
Margaret of Castello” that same year, distributing prayers to Blessed Margaret
and making her widely known, building a mailing list of over 5,000 patrons
around the world by 1984.
St. Patrick Church in
Columbus, Ohio has a shrine chapel dedicated to Saint Margaret with a relic of
her heart, and is also home to the office Saint Margaret of Castello Guild,
which has over 1,200 members across the United States at present. Daily prayers
for the intentions of the Guild members through the intercession of Saint
Margaret are offered by the Dominican friars of St. Patrick Priory, and on
Wednesdays in St. Patrick Church, prayers for the intercession of Saint
Margaret are offered and her relic is venerated. Pilgrims sometimes come to
visit the shrine, especially to light a candle and pray for Saint Margaret’s
intercession. The postulants of the Dominican Sisters of Mary, Mother of the
Eucharist have made a visit to the shrine annually in recent years. A Novena of
Masses is offered there annually for the intentions of the Saint Margaret
Guild, concluding with her feast day on April 13.
The Saint Margaret of
Castello Guild offers books, prayer cards, and devotional items through its
website, littlemargaret.org. At the request of one of the members of the Saint
Margaret of Castello Guild, the Xavier Society for the Blind has transcribed
Fr. Bonniwell’s book on Saint Margaret and also a set of Novena prayers into
braille and provides them free of charge.
The canonization of Saint
Margaret on April 24 by Pope Francis was welcomed with great joy by many people
in the United States who have been praying for this day for many years. This
news has been shared by many Catholic media outlets, and we can hope that
little Margaret will become ever more widely known and loved, and that she who
was considered one of the least on earth will prove to be one of the greatest
of friends in Heaven.
_09_margherita_di_c._di_castello.jpg)
Andrea
di Bartolo, Margherita di Città di Castello (Caterina da Siena tra quattro
beate domenicane e scene delle rispettive vite), 1394ca. (Ve, Accademia)
Andrea di Bartolo (1360–1428), Margaret
of Castello (from Catherine of Siena and Four Dominican Female Blessed), circa
194, Gallerie dell'Accademia
Santa Margherita da
Città di Castello Vergine, Terziaria domenicana
Festa: 13 aprile
Metola, Urbino, 1287 -
Città di Castello, Perugia, 13 aprile 1320
Margherita nacque cieca,
a Metola, presso Mercatello sul Metauro, oggi in provincia di Pesaro-Urbino, da
una famiglia della piccola nobiltà cittadina. I genitori, dopo aver chiesto
invano il miracolo della guarigione, abbandonarono la bimba, che alcune donne
del popolo raccolsero e ospitarono a turno. Più tardi fu allontanata da un
monastero, perché la sua vita suonava come severo rimprovero a religiose
dissipate e tiepide. Allora Margherita si rivolse al Terz'Ordine della
penitenza di San Domenico ed abbracciò con generosità il suo programma di
preghiera e di penitenza. Nutrì tenera devozione per la sacra Famiglia. Morì il
13 aprile 1320 a Città di Castello. Papa Paolo V, nel 1609, concesse ai
Domenicani di Città di Castello la Messa e l’Ufficio propri, che il 6 aprile
1675 Papa Clemente X estese a tutto l’Ordine. Il 24 aprile 2021 papa Francesco
estese il suo culto alla Chiesa universale tramite canonizzazione equipollente,
iscrivendo Margherita nel catalogo dei Santi. Il suo corpo incorrotto si venera
nella chiesa di San Domenico a Città di Castello.
Patronato: Non
vedenti della diocesi di Città di Castello
Martirologio
Romano: A Città di Castello in Umbria, beata Margherita, vergine delle
Suore della Penitenza di San Domenico, che, sebbene cieca e storpia fin dalla
nascita e abbandonata dai suoi genitori, confidò sempre in cuore suo nel nome
di Gesù.
Margherita nacque cieca e storpia. Appena l’intelligenza della bimba cominciò ad aprirsi, si vide però di quali tesori di grazia era stata arricchita. Ai genitori, benché nobili e ricchi, parve un peso troppo grave e umiliante questa figlioletta priva della vista e d’ogni bellezza.
Così un giorno, dopo averla condotta alla vicina Città di Castello per implorare la guarigione per l’intercessione di fra Giacomo da Città di Castello, morto nel 1292 in concetto di santità, e vedendo che le loro suppliche restavano senza risposta, l’abbandonarono in chiesa, e se ne tornarono a casa.
Margherita non pianse, non si disperò, e con un atto eroico di completa fiducia in Dio, lo invocò, quale Padre degli orfani. Fu questo il principio di mirabili ascensioni che a poco a poco fecero risplendere intorno alla povera abbandonata, un’aureola di santità.
Dopo prove e umiliazioni ricevette con giubilo l’Abito del Terz’Ordine di San Domenico, raggiungendo nella sua breve vita di trentatré anni un grado di altissima perfezione, tutta conforme all’ideale dell’Ordine.
La coraggiosa penitenza dette vigore al suo spirito per applicarsi ad una perseverante preghiera, che aprì a lei i tesori della celeste sapienza. Aveva imparato a memoria l’intero Salterio e ne spiegava i più reconditi sensi.
Fece, senza rumore, un gran bene alle anime, e tutti ricercavano la sua santa compagnia. Fu devotissima del mistero dell’incarnazione, e dopo morte, avvenuta il 13 aprile 1320, le furono trovate nel cuore tre perle, sulle quali erano scolpite l’immagine di Gesù, della Madonna e di S. Giuseppe.
Il suo corpo incorrotto si trova nella chiesa di San Domenico a Città di Castello.
Papa Paolo V, nel 1609, concesse ai Domenicani di quella città la Messa e l’Ufficio propri. Il 6 aprile 1675 Papa Clemente X estese tale privilegio a tutto l’Ordine. Nel 1988 il locale Vescovo di Urbino e Città di Castello la proclamò Patrona Diocesana dei non vedenti.
A fronte della sua perdurante e secolare fama di santità, è stato possibile iniziare a valutare la possibilità di estendere il suo culto alla Chiesa universale mediante la canonizzazione equipollente. L’11 dicembre 2019, papa Francesco, durante l’udienza concessa al cardinal Angelo Becciu, Prefetto della Congregazione delle Cause dei Santi, autorizzò la preparazione della «Positio super canonizatione aequipollenti».
La Seduta dei Consultori Storici si tenne il 29 settembre 2020, con esito affermativo, seguita dal Congresso Peculiare dei Consultori Teologi, celebrato il 26 gennaio 2021, con esito affermativo. La Sessione Ordinaria dei Cardinali e Vescovi si riunì invece il 13 aprile 2021, con esito affermativo.
Il 24 aprile 2021, ricevendo in udienza il cardinal Marcello Semeraro, Prefetto della Congregazione delle Cause dei Santi, papa Francesco confermò le conclusioni della Sessione Ordinaria dei Cardinali e Vescovi e decise di estendere alla Chiesa universale il culto della Beata Margherita di Città di Castello, iscrivendola nel catalogo dei Santi.
Autore: Franco Mariani
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/90763
Margherita di Città di
Castello
(1287 - 1320)
Canonizzazione:
- 24 aprile 2021
- Papa Francesco
- Canonizzazione
Equipollente
Del Terz’Ordine dei Frati
Predicatori, l’infermità non le impedì di vivere una eccezionale e feconda
maternità spirituale, che anche oggi richiama l’importanza del prendersi cura
degli altri, ed è forte richiamo di speranza per ogni situazione di
emarginazione e sofferenza
Come altre mistiche
medievali, all’assidua preghiera, la Beata univa penitenze durissime: digiuno,
veglie, cilicio, flagellazione
Margherita
di Città di Castello nacque intorno al 1287 nel borgo fortificato di
Metola (Urbino, Italia), in una famiglia della piccola nobiltà. Nata cieca e
deforme, fu rinchiusa dal padre in una piccola cella costruita a ridosso della
chiesa del castello in modo che restasse nascosta agli occhi del mondo. All’età
di cinque anni, fu portata dai genitori a Città di Castello, nella chiesa di
San Francesco presso la tomba di un frate francescano laico, Giacomo da Città
di Castello, morto nel 1292 in concetto di santità, nella speranza di ottenere
il miracolo della vista per la figlia. Ma il miracolo atteso non avvenne,
perciò i genitori decisero di abbandonare definitivamente la figlia e di
affidarla alla solidarietà degli abitanti di Città di Castello.
La
bambina visse per qualche tempo mendicando per le vie della città, prima di
essere accolta da alcune monache della piccola comunità di Santa Margherita. La
sua condotta di vita molto mortificata e i suoi ammonimenti destarono l’invidia
delle monache, che dopo un breve tempo la mandarono via. La bambina fu salvata
da una coppia di devoti genitori cristiani, Grigia e Venturino, che
l’accolsero, insieme ai due figli che già avevano, riservandole una piccola
cella nella parte superiore della propria casa, affinché potesse liberamente
dedicarsi alla preghiera, alla contemplazione e alle pratiche penitenziali,
quali digiuni, flagellazioni e il cilicio. Da parte sua Margherita mise a
disposizione della famiglia i suoi doni spirituali ed intellettuali,
dedicandosi all’educazione cristiana dei figli di Grigia e Venturino e,
nonostante la sua cecità, alle opere di carità, visitando i carcerati e gli
infermi. Si cominciò ad attribuirle segni prodigiosi, miracoli e guarigioni
straordinarie ed altri fenomeni mistici.
Margherita
frequentava anche quotidianamente la vicina chiesa della Carità dei Frati
Predicatori e fece parte delle Mantellate Domenicane, più tardi chiamate
Terziarie secolari di San Domenico. Si dedicò alla preghiera assidua, alla
confessione quotidiana, alla comunione frequente, alla recita dell’ufficio
della Vergine e del Salterio, alla costante meditazione del mistero
dell’Incarnazione.
Morì
il 13 aprile 1320 a Città di Castello (Italia).
Il
vissuto virtuoso della Beata si caratterizza soprattutto per il fiducioso
abbandono alla Provvidenza, come partecipazione gioiosa al mistero della croce,
soprattutto nella sua condizione di disabile, rifiutata ed emarginata. Questa
conformità amorosa al Cristo era accompagnata da intense esperienze mistiche.
La sapientia cordis così maturata si irradiava negli altri. Frequente
e assidua era la sua meditazione della vita di Cristo. Le furono attribuite
anche guarigioni miracolose e questo contribuiva a farne un punto di
riferimento per tanti. Nonostante la sua disabilità, spinta dalla carità,
esercitò il proprio magistero nei confronti di alcune discepole, alle quali
insegnava l’Ufficio della Vergine e il Salterio; istruì i figli della coppia
che l’accolse nella sua casa; fu madrina e formò alla dottrina cristiana una
nipote dei suoi genitori adottivi; orientò la vocazione di una giovane,
invitando lei e la madre a vestire l’abito religioso; cercò anche di ricondurre
con dolci ammonimenti le monache di un monastero a una perfetta osservanza.
Come
altre mistiche medievali, all’assidua preghiera, la Beata univa penitenze
durissime: digiuno, veglie, cilicio, flagellazione. Tutto per imitare il Cristo
che si consegnò volontariamente alla passione per la salvezza dell’umanità.
La
Beata Margherita è un esempio di donna evangelica che maturò una profonda e
fervente esperienza di vita unitiva con il Signore. L’infermità non le impedì
di vivere una eccezionale e feconda maternità spirituale, che anche oggi
richiama l’importanza del prendersi cura degli altri. Inoltre, può essere un
forte richiamo di speranza per ogni situazione di emarginazione e sofferenza.
L’11
dicembre 2019, il Santo Padre Francesco, durante l’Udienza concessa all’Em.mo
Card. Angelo Becciu, Prefetto della Congregazione delle Cause dei Santi,
autorizzò la preparazione della Positio super canonizatione aequipollenti,
ossia circa l’estensione del culto della Beata alla Chiesa universale.
La
Seduta dei Consultori Storici si tenne il 29 settembre 2020, con esito
affermativo.
Il
Congresso Peculiare dei Consultori Teologi si celebrò il 26 gennaio 2021, con
esito affermativo.
La
Sessione Ordinaria dei Cardinali e Vescovi si riunì il 13 aprile 2021, esito
affermativo.
Il 24
aprile 2021, il Santo Padre Francesco ha ricevuto in Udienza Sua Eminenza
Reverendissima il Signor Cardinale Marcello Semeraro, Prefetto della
Congregazione delle Cause dei Santi.
Durante
l’Udienza, il Sommo Pontefice ha confermato le conclusioni della Sessione
Ordinaria dei Cardinali e Vescovi, Membri della Congregazione, e ha deciso
di estendere alla Chiesa universale il culto della Beata Margherita di
Città di Castello, del Terz’Ordine dei Frati Predicatori; nata intorno al 1287
a Metola (Italia) e morta a Città di Castello (Italia) il 13 aprile
1320, iscrivendola nel catalogo dei Santi (Canonizzazione Equipollente).
SOURCE : https://www.causesanti.va/it/santi-e-beati/margherita-di-citta-di-castello.html
MARGHERITA da Città di
Castello
di Giovanna
Casagrande
Dizionario Biografico
degli Italiani - Volume 70 (2008)
MARGHERITA da Città
di Castello. – Nacque da nobili genitori (Parisio ed Emilia) nel castello di
Metola nella Massa Trabaria (oggi Mercatello del Metauro nella provincia di
Pesaro Urbino), presumibilmente alla fine degli anni Ottanta del Duecento.
Il percorso biografico di
M., penitente-terziaria domenicana, poggia su una legenda pervenuta
in due redazioni latine, diverse per autore, intenzioni, estensione e stile. Le
due recensiones della legenda sono anonime, tuttavia
l’autore della maior può essere indicato in un canonico regolare
forse della cattedrale tifernate di S. Florido; quello della minor va
individuato, con probabilità, in un domenicano, forse un frate del locale
convento, preoccupato di mettere in risalto i vincoli di M. con l’Ordine. I due
testi furono elaborati tra il 1347-49 e l’agosto 1400 e su essi si basa la
rielaborazione in volgare di Tommaso di Antonio da Siena (Tommaso Caffarini),
terminata, appunto, nell’agosto del 1400 (Siena, Biblioteca comunale, Mss.,
T.II.7, cc. 114v-126v). Nell’edizione critica delle due recensiones,
pubblicata a Spoleto nel 1994 a cura di M.C. Lungarotti (Le legendae di M. da
C.), si conferma l’ipotesi avanzata da E. Menestò (La «legenda» di M. da C.,
in Il movimento religioso femminile in Umbria nei secoli XIII-XIV. Atti
del Convegno..., Città di Castello... 1982, a cura di R. Rusconi,
Perugia-Firenze 1984, pp. 223-226) circa l’esistenza di un exemplar comune
a entrambe: l’autore della maior vi si sarebbe ispirato e quello
della minor l’avrebbe compendiato.
Il testo della recensio
minor è tradito in sei manoscritti: Siena, Biblioteca comunale, Mss.,
T.II.7; Biblioteca apost. Vaticana, Vat lat., 10151; Roma, Arch. generale
dell’Ordine dei predicatori, XIV.24; Napoli, Biblioteca nazionale, Mss.,
XIV.B.40; Pisa, Biblioteca Cateriniana del Seminario arcivescovile, Mss.,
24; Oxford, Bodleian Library, Canon. Misc., 205; il testo della maior è
tramandato dal solo manoscritto A Cividale, conservato nell’Arch. dei
padri domenicani di Bologna (già nella Biblioteca dei frati predicatori di
Cividale del Friuli).
M. nacque cieca e deforme
e a motivo di ciò il padre le avrebbe costruito una cella presso la chiesa del
castello per nasconderla alla vista. Fin dai sette anni la fanciulla avrebbe
iniziato una vita di penitenza con digiuni e cilicio. Nella speranza di un
miracolo i genitori la portarono a Città di Castello, al sepolcro di un pio
frate minore morto da poco (forse il beato Giacomo), ma il miracolo non avvenne
e M. fu dai genitori stessi abbandonata in quella città. Visse girovagando e
mendicando il vitto fino a quando fu accolta nel monasteriolum di S.
Margherita, da cui fu in seguito espulsa. M. trovò quindi un approdo nella casa
dei coniugi Venturino e Grigia, dove si cominciò ad attribuirle miracoli e dove
visse in orazione e praticando forme penitenziali come la disciplina. Portava
l’abito dei frati predicatori e frequentava la loro chiesa. Le si attribuivano
levitazioni e la visione di Cristo incarnato al momento dell’elevazione.
Morì nella casa di
Venturino e Grigia, munita dei sacramenti a lei impartiti dai frati domenicani,
il 13 apr. 1320.
Il corpo, con grande
concorso di popolo, fu traslato nella chiesa dei predicatori, dove fu trattato
con aromi offerti dai rettori della città per l’imbalsamazione. Nel cuore di M.
vennero identificate tre pietre con immagini riferite alla Natività e allo
Spirito Santo. I miracoli a lei attribuiti post mortem consistettero
nel fugare demoni, sanare infermità, resuscitare defunti; il redattore della minor aggiunge
tre guarigioni miracolose di animali. Gli anonimi autori delle recensiones,
per completare il quadro delle virtù, non tralasciano il dono della profezia di
cui M. avrebbe goduto in vita.
In mancanza di
attestazioni documentarie coeve direttamente connesse a M., va comunque
osservato che alcuni riferimenti presenti nel racconto agiografico hanno un
reale riscontro storico. È certo, per esempio, che i frati predicatori si
trovavano a Città di Castello almeno dal 1270 e tra Duecento e Trecento
consolidarono la loro posizione; è altresì certo che un insediamento religioso
femminile intitolato a S. Margherita era attivo nella medesima città almeno dal
1287; inoltre dei quattro frati predicatori esplicitamente menzionati
nelle recensiones per la loro presenza al momento del rinvenimento
delle tre pietre nel cuore di M., tre (Nicolò di Giovanni di Sante di Castello,
Giacomo da Borgo, Gregorio converso) sembrano riscontrabili in atti di fine
Duecento (e inoltre sia nella maior sia nella minor si parla
di «fratres antiqui»).
La figura di M. bene
s’inquadra in quella schiera di nuovi santi locali, sostenuti anche dal
sentimento civico proprio dell’età comunale, «assorbiti» dagli ordini
mendicanti, nel caso specifico dall’Ordine dei predicatori. Anch’essi si
preoccuparono di proporre modelli di donne affiliate al loro Ordine, ciò che
soprattutto maturò sul calare del Trecento e agli inizi del Quattrocento,
quando si affermò il fermento dell’Osservanza pure in ambito domenicano.
L’opera di Caffarini – autore per altro del Tractatus de Ordine fratrum et
sororum de Poenitentia S. Dominici e della legenda minor di
Caterina da Siena – volta a proporre i volgarizzamenti dei profili biografici
di sante penitenti quali Vanna da Orvieto, M., Maria da Venezia, non fu certo
casuale, e si pone a supporto di un’articolata operazione tesa al
riconoscimento dell’Ordine della penitenza-Terz’Ordine domenicano, avvenuto nel
1405. La santità della beata M. è di profilo mistico-penitenziale, incentrato
sulla meditazione dell’Incarnazione di Cristo; in particolare, tuttavia,
l’autore della maior avrebbe mirato a esaltare la figura cristiforme
di M. per la sua sofferenza e povertà di vita, mentre quello della minor avrebbe
cercato di farne una figura esemplare e imitabile per le sue virtù (devozione,
pietà, pazienza, obbedienza, bontà, onestà).
M. dovette godere fama di
santità già in vita, se è vero che a lei si riferisce Ubertino da Casale nel
suo Arbor vitae crucifixae Iesu (Torino 1961, rist. anastatica, p. 6)
parlando di una «prudentissima virgo de Civitate Castelli». Le recensiones –
ovviamente – non mancano di sottolineare il clamore del popolo che la volle
sepolta nella chiesa dei predicatori – e non nel chiostro – perché ritenuta
santa.
Il culto e la devozione
per M. si imposero con l’avanzare del Trecento. Alla fine di questo secolo
appartiene la tavola conservata a Murano, nel Museo civico vetrario, dove M. è
chiaramente raffigurata insieme con altre sante e beate terziarie domenicane
(Caterina da Siena, Giovanna da Firenze, Vanna e Daniela da Orvieto). Nel 1395
a Città di Castello il culto e la devozione per la beata dovevano essere già
stati istituzionalizzati, poiché si trova l’esplicita menzione della festivitas
et obstensio corporis beate Margarite. Nel 1422 il Comune di Città di Castello
stabilì che ogni anno nel giorno della festa della beata – le cui reliquie si
conservano e si venerano nella chiesa di S. Domenico – fosse offerto un
doppiere di cera. Da questa epoca il culto per la beata è sempre più
intensamente documentato. Nel 1604, per esempio, Clemente VIII concesse
indulgenza a quanti avessero visitato la chiesa di S. Domenico, dove era
conservato il corpo di M., il 1° maggio, giorno della celebrazione della festa.
Il culto fu autorizzato da Paolo V nel 1609. Negli anni Sessanta del Seicento
le lunette del chiostro del convento domenicano tifernate furono illustrate con
scene di vita e di miracoli di M., il cui corpo, nel 1678, fu collocato, in una
urna nell’altare maggiore della chiesa di S. Domenico.
Per il suo essere cieca e
deforme M. è divenuta punto di riferimento devozionale per portatori di
handicap: così tra gli anni 1919 e 1920 è stato fondato, su iniziativa del
canonico Giacinto Faeti, l’Istituto per cieche a lei intitolato; anche in tempi
recenti si sono organizzati pellegrinaggi di persone disabili alla tomba della
beata. Nel 2004 è stata depositata presso la Congregazione delle cause dei
santi la documentazione per l’eventuale canonizzazione. Attualmente la festa è
celebrata il 13 aprile.
Fonti e Bibl.: Il citato
M.C. Lungarotti, Le legendae di M. da C., raccoglie tutte le altre
indicazioni relative alle fonti e pressoché tutta la bibl. sia antica sia
recente. Altri testi di utile supporto: A. Ascani, Storia di un monumento.
Chiesa di S. Domenico a Città di Castello, Città di Castello 1963, ad ind.;
F. Sorelli, La santità imitabile. «Leggenda di Maria da Venezia» di
Tommaso da Siena, Venezia 1984; Chiese e conventi degli ordini mendicanti
in Umbria nei secoli XIII-XIV. Gli archivi ecclesiastici di Città di Castello,
a cura di G. Casagrande, Perugia 1989, ad ind.; D. Solvi, Riscritture
agiografiche: le due «legendae» latine di M. da C., in Hagiographica, II
(1995), pp. 251-276; E. Paoli, Agiografia e strategie politico-religiose:
alcuni esempi da Gregorio Magno al concilio di Trento, Spoleto 1997, pp.
157-174; Storia della spiritualità italiana, a cura di P. Zovatto, Roma
2002, pp. 146 s.; M. Lehmijoki-Gardner, Writing religious rules as an
interactive process: Dominican penitent women and the making of their regula,
in Speculum, LXXIX (2004), pp. 660-687.
© Istituto della
Enciclopedia Italiana fondata da Giovanni Treccani - Riproduzione riservata
SOURCE : https://www.treccani.it/enciclopedia/margherita-da-citta-di-castello_(Dizionario-Biografico)/
Altare
di Beata Margherita della Metola, già dell'Assunzione di Maria, Pieve
collegiata dei ss. Pietro e Paolo (Mercatello sul Metauro)
Den hellige Margareta av
Città di Castello (1287-1320)
Minnedag:
13. april
Skytshelgen for de blinde
i bispedømmet Città di Castello og erkebispedømmet Urbino-Urbania-Sant’Angelo
in Vado (1988)
Den hellige Margareta
(it: Margherita) ble født i 1287 på slottet Metola på toppen av et bratt fjell
i Massa Trabaria (nå Mercatello sul Metauro) i provinsen Pesaro e Urbino og
bispedømmet Sant’Angelo i regionen Marche i Midt-Italia. Derfor kalles hun også
«Margareta av Metola». Dette området var underlagt den autonome byen Città di
Castello (eller bare Castello) i provinsen Perugia i naboregionen Umbria. De
flest kildene sier at Margareta ble født i en velstående adelsfamilie og at
hennes foreldre het Parisio og Emilia, mens andre kilder sier at hun kom fra en
fattig fjellfamilie.
Adelsmannen Parisio arvet
og hersket over den enorme skogen nedenfor hans slott i Metola, og han var
foraktet, fryktet og grusom. Han ble kalt cattano (kaptein), en tittel
som også hans forfedre hadde hatt. Hans hustru Emilia var gravid, og han hadde
planlagt en stor feiring av sin førstefødte sønn. Men i stedet var det Margaret
som ble født, og hun var dverg (kortvokst), pukkelrygg, halt og blind. Familien
hadde forventet en livskraftig arving, så de ble skuffet og forbitret over
barnets kjønn og hennes handikap. Merkelig nok ble Margareta ikke døpt med det
samme, men hennes mor hadde en vennlig personlig tjenestejente, og det var hun
og hennes mann som senere tok med seg Margareta til Mercatello for å bli døpt.
Ingen vet hvorfor de ble sendt til Mercatello i stedet for ganske enkelt å få
henne døpt av slottskapellanen i deres eget kapell i Metola. De håpet trolig at
deres identitet kunne forbli skjult dersom presten ikke så deres ansikter og
ikke oppdaget barnets handikap. Men presten i Mercatello fikk vite Margarets
etternavn fra tjenestejenta.
Tiden var preget av
konflikter og problemer som skyldtes overgangen fra den gamle føydale ordenen
til en sivilisasjon av bykommuner. Margarets adelige og rike foreldre kunne
ikke bære en vanære som krenket familiens stolthet, og de håpet sikkert at
jenta ville dø. Da det ikke skjedde, ønsket de at hennes eksistens skulle
forbli en hemmelighet. Men de fikk ikke flere barn, så Margareta var enearving
til en familieformue som riktignok var i tilbakegang. Hun kunne ikke bruke
våpen på grunn av sitt kjønn, og hun var ekskludert fra strategiske ekteskap på
grunn av sin blindhet. Stolthet lukket foreldrenes hjerter for følelsen av
mors- og farskjærlighet, så de bestemte seg for å skjule sin ulykke for alle.
Så morens tjenestejente fikk fullt ansvar og ble instruert til å holde
Margareta borte fra foreldrene og besøkende.
Men da Margareta var
rundt seks år gammel, kom hun seg unna tjenestejenta og gikk ut i en korridor
som førte til foreldrenes rom. Noen gjester som ankom, så henne og oppdaget
nesten hvem hun egentlig var. Tjenestejenta tok raskt Margareta opp og tok
henne med bort. Men da hennes far hørte om denne nesten-avsløringen, fikk han
straks sine arbeidere til å bygge en liten celle i stein inntil det lille
kapellet Santa Maria della Fortezza midt i skogen 400 meter nedenfor slottet,
for å gjemme henne bort. Hun ble låst inne i denne cellen, og hennes far ga en
murer beskjed om å forsegle døren, for hans intensjon var å holde henne der til
hun døde.
Men jenta åpenbarte snart
en skarp forstand og en stor lengsel etter kjærlighet. Foreldrene overlot
hennes oppdragelse til slottskapellanen. Han ble hennes nære venn, lærer og
fortrolige, og han sørget for at hun mottok sakramentene. Han utdannet henne
også som best han kunne, og han laget til og med en stokk til henne for å gjøre
det enklere å komme seg rundt. Det er uenighet i kildene om hvor lenge
Margareta var innesperret i sin celle. En kilde sier at hun var rundt seks da
hun ble låst inne og satt der i tretten eller fjorten år. Andre sier at hun ble
låst inne som spedbarn og sluppet ut da hun var rundt fem år gammel.
Førstnevnte teori virker mest sannsynlig med tanke på den undervisningen hun
fikk av kapellanen. Margareta lærte raskt Salmenes bok og andre deler av
Bibelen utenat.
Margareta var klar over
at hun ble avvist på grunn av sin unormale kroppsbygning, og i sitt kalde
fengsel kunne hun lett ha vokst opp med hat i hjertet for den behandlingen hun
fikk. Men Gud voktet den sjelen som var Ham kjær, og Han opplyste hennes
intelligens med guddommelig visdom og fikk henne til å forstå at hun ble skapt
for å elske ham og dermed finne evig og perfekt lykke. Barnet forsto at for å
nå en høy grad i Guds kjærlighet, er synet ikke nødvendig, heller ikke et
perfekt legeme, men bare det å følge eksemplet til den korsfestede Jesus og
forene sine lidelser med hans. I ni år ble hun i den cellen, hvor hun fikk
hyppige besøk fra kapellanen og noen sjeldne besøk fra moren.
Men så oppsto det en
fullstendig ny situasjon. Massa Trabaria var blitt invadert av fiender, og hvis
de hadde kommet nær slottet Metola, ville de ha oppdaget den innemurte jenta.
Parisio ga derfor sin hustru ordre om å ikle datteren et mørkt slør slik at de
to kvinnene kunne flykte til farens andre slott i Mercatello ved elven Metauro.
Der ble Margareta igjen sperret inne i et lite hvelvlignende kott i kjelleren
som ikke inneholdt annet enn en gammel benk. Det var noen som visste om Margareta
og var rasende over måten hun ble behandlet på, men de våget aldri å bringe opp
temaet med den temperamentsfulle Parisio.
Der hadde hun ikke noen
religiøse bekvemmeligheter, som hellig messe, kommunion og besøk av kapellanen,
men en enorm ensomhet og mange kvaler for utfallet av krigen. Tro og tillit til
Gud hjalp henne med å overvinne prøvelsene under disse trengslene og å befeste
seg selv for den store livsendringen som ventet henne.
Etter at faren for krig
var over, fikk Margaretas mor høre om den salige legfransiskaneren Jakob av Città di Castello (d.
1292), som nettopp var død i hellighets ry, og at det ved hans grav skjedde
mange mirakuløse helbredelser. Emilia spurte forsiktig sin mann om de kunne dra
dit, og hun ble overrasket da han faktisk viste stor interesse. I 1303 foretok
familien i ly av nattemørket en valfart til Jakobs grav i kirken San Francesco
i den nærliggende byen Città di Castello for å be om datterens helbredelse.
Margaret fortalte senere at dette var den eneste gangen hun husket at
foreldrene viste henne noen tegn til varme. Men da miraklet uteble, bestemte
foreldrene seg for å forlate datteren for godt. Uten å sørge for hennes
livsopphold etterlot de henne som et hittebarn i kirken i den fremmede byen og
dro selv hjem og overlot henne til innbyggerne i Città di Castellos
solidaritet. Salmisten sier: «Forlater meg far og mor, * min Herre vil ta meg
til seg» (Salme 27 [Vulgata 26],10), og dette fikk Margareta også erfare.
Margareta gikk omkring og
tigde, og hun ble sendt fra den ene fattige familien til den andre og ble
hovedsakelig sysselsatt med å passe barn. Men hennes ry for hellighet var så
stort at kommuniteten i nonneklosteret Santa Margherita i byen ba henne om å
bli en av dem. Det synes som om Margareta allerede hadde tenkt på å bli nonne,
så hun sluttet seg lykkelig til dem. Hennes hjerte var overfylt av glede, og
hun begynte sin reise med åndelig perfeksjon ved å forplikte seg til å følge
den rette regelen til denne ordenen (biografen forteller ikke hvilken orden det
var snakk om) når det gjaldt stillhet, fattigdom og tilbaketrukkethet. Men
dessverre var det liten glød i huset, som var preget av avslappede regler og
dårlig administrasjon. De følte snart at den lille jenta som var så from og
botferdig, var en stilltiende, men veltalende bebreidelse mot de andres
avslappede liv, så etter en periode med økende bitterhet og smålig forfølgelse
ble hun bedt om å forsvinne.
Hun ble da til slutt
adoptert av en sjenerøs, gjestfri bondefamilie fra Città di Castello, Venturino
(Venfarino) og hustruen Grigia, som selv hadde en stor familie. De tok
Margareta til seg som en datter, og hennes adoptivforeldre ønsker henne
velkommen med oppriktig hengivenhet og oppdro henne sammen med sine egne barn.
Jentas naturlige munterhet og godhet gjorde seg snart gjeldende, og hun mer enn
betalte familien tilbake for deres vennlighet mot henne. Hun hadde god
innflytelse i enhver gruppe barn. Hun stanset deres krangler, hørte dem i
katekismen, fortalte dem historier og lærte dem salmer og bønner. Travle naboer
lånte henne snart for å berolige et sykt barn eller skape fred i huset.
Margaretas ekstraordinære menneskelige egenskaper kompenserte for de
begrensningene som blindheten førte med seg.
Margareta begynte å gå i
dominikanerkirken Santa Maria della Carità i byen, og der fikk hun sin
religiøse utdannelse. Hun ble som femtenåring medlem av «Den hellige Dominikus’ botssøstre»,
som var kjent som Mantellate etter den svarte kappen (mantella) som
de bar utenpå den hvite drakten. Dette var forløperen til dominikanernes
tredjeorden eller dominikanertertiarene (Tertius Ordo Pœnitentiæ Sancti
Dominici – TOP), som fra 1972 kalles Legdominikanere. Hun ble da ikledd
deres drakt, som hun bar resten av sitt liv. Egentlig var det bare kvinner som
var enker og i moden alder som ble tatt opp, men fordi hun viste store dyder og
fordi hennes fysiske handikap beskyttet henne mot enhver ungdoms lettferdighet,
ble hun opptatt.
Medlemskapet i
tredjeordenen ga Margareta muligheten til autonomi og åndelig bekreftelse som
gjorde at hennes karismatiske gaver kunne manifestere seg og være til fordel for
hennes medborgere. Nå ble det mulig for henne å leve et liv i bot og bønn, men
også å gi støtte til fattige, syke, fanger og mennesker som var blitt fiender.
Deretter levde hun resten av livet fullstendig hengiven til Gud. Grigias hjem
ble møteplass for plagede sjeler som søkte Margaretas bønner. Hun fremsa
officiet for Jomfru
Maria og hele Salmenes bok utenat, og hennes bønner hadde den effekt å
gjenskape sjelefreden hos de plagede. Hun besøkte også syke og fengslede.
Etter å ha blitt ikledd
tertiardrakten, samlet Margareta rundt seg mange kvinner som opplevde bønn med
henne, som delte hennes tro og ambisjon om et religiøst liv med resultater som
kunne gjenspeile det sivile samfunnet og hjelpe til med å moralisere dets
skikker. Den roen som Margareta bar sin sykdom med, samt evnen til å trøste og
lindre andres smerter, gjorde henne til et autentisk eksempel på livet: både
adelsfolk og plebeiere, fattige og rike, sunne og syke henvendte seg til henne,
og hun mottok dem. Hennes åndelig trøst ble ofte mottatt som et profetisk
budskap, levd med intensiteten av et mirakuløst og frelsende inngrep. Margareta
skal ha utført en rekke mirakler. Ved en anledning tok Grigias hus fyr mens
Margareta ba i et rom i andre etasje, og Grigia ropte til Margareta at hun
måtte komme ned. Men hun ropte til svar at Grigia måtte kaste kappen sin på
flammene. Dette gjorde hun, og flammene døde ut. En annen gang helbredet hun en
annen dominikanertertiar som var i ferd med å miste synet.
Margareta levde hele
livet med en fullstendig uskyldsren sjel. Hun måtte klare seg uten å kunne se,
men til gjengjeld var hun begavet med himmelske visjoner. Hun sa ofte: «Å, om
dere bare visste hva jeg har i mitt hjerte!» Rosenkransens mysterier, spesielt
de gledefulle, var så livaktig for henne at hele skikkelsen lyste opp når hun
beskrev scenen. Hun falt ofte i ekstase og opplevde levitasjoner, det vil si at
hun svevde mens hun ba. Hun praktiserte strenge botsøvelser inkludert
selvpisking, og ofte ba hun hele natten i stedet for å sove. Men til tross for
store gleder og gunstbevisninger i bønn, måtte hun ofte tåle fortvilelse og
indre prøvelser av skremmende slag. Djevelen plaget henne alvorlig til tider,
men hun triumferte over disse lidelsene. Hun hadde en øm hengivenhet til Den
hellige familie og var spesielt opptatt av Inkarnasjonens mysterium. Hver dag
gikk hun til dominikanernes kirke, hvor hun avla sitt daglige skriftemål og
deltok med stor andakt i messen. Ofte opplevde hun henrykkelser og ekstaser
under messen. Hun mottok kommunion så ofte hun fikk lov til.
Som legdominikaner viet
Margareta seg til de syke og døende, men hun viste en spesiell omsorg for
innsatte i fengsel. Hun fikk vite at en viss mann ved navn Alonzo var fengslet
uskyldig. Ettersom ingen tok seg av hans hustru og unge sønn, var de snart
lutfattige. Alonzo ble torturert av menn som ville vite om han faktisk hadde
begått noen forbrytelse, og selv om han var uskyldig, etterlot de overdrevent
nidkjære vokterne ham som permanent invalid. Da Alonzo ikke ble satt fri og
fikk vite at hans sønn var død av sult, ble han fortvilet og spottet Gud og
begynte å få ukontrollerbare raserianfall. En dag da Margareta besøkte Alonzo,
falt hun i ekstase. Hennes ansikt var omgitt av et strålende lys og hun
leviterte (svevde) en halv meter over bakken. Da ekstasen var over, tryglet
Margareta Alonzo om å angre og å slutte med å spotte Gud. Alonzo prøvde å
skjelle ut Gud, men han fant at han var ute av stand til det. I stedet bønnfalt
han henne: «Lille Margareta, be for meg».
Margareta hadde også
profetiske gaver. Hun bodde en stund hos familien Macreti, som hadde en seksten
år gammel datter ved navn Francesca, som Margareta tilbrakte en tid med for å
undervise henne i troen. En dag sa Margareta at både Francesca og hennes mor
kom til å bli legdominikanere. Dette var de ikke enige med Margareta i,
ettersom fru Macreti ikke brydde seg om religion og Francesca var forventet å
gifte seg. Men Margareta ga seg ikke og sa at de en gang ville bære drakten til
de døde. Herr Macreti døde noen måneder senere og etterlot sin hustru
utrøstelig. Hun fant til slutt trøst i Den katolske kirke. Med tiden ba både
hun og hennes datter om å få tre inn hos dominikanerne, hvor de forble trofaste
til de døde.
Den kvinnelige grenen av
den dominikanske familien var fremdeles sterkt forankret i det sekulære
samfunnet gjennom overholdelse av regelen til p. Munio di Zamora OP
(1237-1300), den spanske dominikanerpateren som i 1285 ble ordenens syvende
generalmagister. De hadde ikke tilgang til de kanoniske formene for
evangelisering som oppleves gjennom prekener, men de vek ikke unna det
altomfattende engasjementet til en reform som skulle utformes samtidig på det
åndelige og moralske, det sosiale og politiske plan.
I begynnelsen av 1320
forsto Margareta at hennes lange eksil fra Gud var i ferd med å ta slutt. De
fysiske lidelsene økte, og hennes sjel ble renset for all egoisme og lengtet
bare etter å frigjøre seg fra den skrøpelige kroppen. Hun tilkalte en
dominikanerpater for å motta Kirkens sakramenter, takket Gud og døde den 13.
april 1320, andre søndag i påsketiden, 33 år gammel, i hellighets ry og elsket
av adoptivfamilien, naboer og venner. Innbyggerne i Città di Castello strømmet
til for å ta det siste farvel med henne. Hennes legeme ble brakt i prosesjon
fra Grigias og Venturinos hjem til kirken Santa Maria della Carità i Città di
Castello for begravelsesmesse. Først ble hennes legeme behandlet med urter og
krydder som ble gitt av byens rektorer for balsamering.
Dominikanerbrødrene ville
angivelig at hun skulle gravlegges i deres kloster, men folket insisterte på at
hun skulle begraves inne i kirken. Presten i kirken motsatte seg dette på det
mest bestemte, men da et handikappet barn ble helbredet under begravelsen, gikk
han med på folkets krav. Graven ble straks et valfartsmål, og over to hundre
mirakler skal ha skjedd der som en bekreftelse av hennes hellighet. Miraklene
som ble tilskrevet henne etter hennes død, besto av utdrivelse av onde ånder,
helbredelse av syke og gjenoppliving av døde. Redaktøren av den mindre
biografien legger til tre mirakuløse helbredelser av dyr.
Margaretas legende er
kjent i to latinske versjoner, begge trolig fra 1300-tallet og begge anonyme.
Den såkalte større versjonen (Legenda maior) synes å ha blitt skrevet
av en prest, kanskje en kannik i katedralen Santi Florido e Amanzio i Città di
Castello, og den såkalte mindre versjonen (Legenda minor) ser ut til
å ha blitt skrevet av en dominikaner som var opptatt av å understreke hennes
bånd til ordenen. Begge versjonene ser ut til å bygge på en tidligere versjon,
som trolig ble skrevet snart etter Margaretas død, antakelig i håp om hennes
snarlige helligkåring. De to tekstene ble utdypet mellom 1347 og 1349 og i
august 1400, og de dannet grunnlaget for en italiensk versjon av dette
materialet som dominikanerpateren Tommaso Caffarini (Tommaso Antonio da Siena)
fullførte i august 1400. Legenda minor er bevart i seks kopier i
ulike biblioteker og arkiv: Biblioteca comunale i Siena, Det apostoliske
bibliotek i Vatikanet, Dominikanernes generalarkiv i Roma, Nasjonalbiblioteket
i Napoli, biblioteket Cateriniana ved det erkebiskoppelige seminaret
i Pisa og Bodleian Library i Oxford. Legenda maior er bevart i en
eneste kopi, som befinner seg i dominikanernes arkiv i Bologna.
De innledende skrittene
for å få åpnet en saligkåringssak for Margareta ble tatt av dominikanerordenen,
men på ulike tidspunkt ble saken trukket ut inntil den nesten var glemt. I 1395
var kulten for Margareta allerede blitt institusjonalisert i Città di Castello
med en eksplisitt omtale i byens arkiver av Festivitas et obstensio
corporis beate Margarite («Fest og fremvisning av den salige Margaretas
legeme»). I 1422 forpliktet myndighetene seg til en årlig gave av voks til
kirken San Domenico, sannsynligvis for lys på alteret over hennes relikvier,
som da var i denne nylig fullførte kirken.
Den 9. juni 1558 ga byens
biskop tillatelse til at hennes levninger skulle overføres til en ny kiste
etter at han hadde sett at den gamle var i ferd med å råtne bort (noen kilder
skriver 1588, et av årstallene er sikkert en skrivefeil). Åpningen av kisten
ble foretatt i nærvær av mange offisielle vitner som ble slått av ærefrykt da
kistelokket ble tatt av. For mens Margaretas klær var blitt til støv, var selve
legemet bevart som om hun nettopp var død. Det var åpenbart at hun hadde vært
kortvokst, for hun var bare rundt 120 centimeter lang. Hodet var temmelig stort
i forhold til resten av den tynne skikkelsen. Pannen var bred og ansiktet
smalnet mot haken. Nesen var temmelig fremtredende, og hennes små, jevne tenner
var takket i kanten. Vitnene la merke til at hendene og føttene var små, og at
det høyre beinet var tre-fire centimeter kortere enn det venstre, noe som var
grunnen til at hun haltet. Armene lå i kors med den venstre hånden lett løftet
uten støtte.
Hennes legeme ble brakt
til et sykehus i Lerchi, hvor det ble en uke mens det ble undersøkt av leger og
eksperter fra Vatikanet. Legene erklærte at ingen kjemikalier var brukt for å
bevare legemet. Deretter ble Margareta ikledd den dominikanerdrakten som hun
fortsatt er ikledd i dag. Hun ble plassert i en ny kiste, et forgylt treskrin
med inskripsjonen: deipare virginis devotissima / virgo margherita tifher /
predicatorum gloria / hic requiescit. Det ble også gitt tillatelse til at
hennes hjerte ble åpnet. I det fant man tre perler hvor det var skåret ut
bilder av Jesus, Maria og Josef. De husket de ordene som så ofte var på
Margaretas lepper: «Å, om dere bare visste hva jeg har i mitt hjerte!» Etter
denne seremonien ble det fornyet interesse for Margareta, og mange nye mirakler
fulgte ved hennes grav.
I 1604 innvilget pave
Klemens VIII (1592-1605) avlat til dem som besøkte kirken San Domenico, hvor
Margaretas relikvier ble æret. 1. mai var dagen for feiringen. P. Lorenzo
Giustini bestilte i 1662 fresker med scener fra hennes liv i den underste
etasjen i klosteret ved San Domenico. Noen av freskene er i dag ødelagt, mens
andre har blitt tungt restaurert. De fem første er av den aldrende Giovanni
Battista Pacetti (1593-1662), kalt «lo Sguazzino». Etter hans død malte Salvi
Castellucci (1608-72) de resterende 27 lunettene (halvmåneformede bilder) og
freskene av dominikanske helgener.
Margaretas levninger ble
i 1678 fjernet fra det forgylte skrinet og plassert i et nytt glasskrin under
høyalteret i dominikanerkirken San Domenico. Der ligger hun fortsatt iført
dominikanerdrakt. Armene er fortsatt bøyelige, øyelokkene er ikke forsvunnet og
neglene er på plass på hender og føtter. Hudfargen er lett mørknet og huden er
tørr og noe hard, men den bevarte tilstanden til et legeme som har vært
oppbevart i 700 år uten noensinne å være balsamert, må anses som
bemerkelsesverdig. Det gamle skrinet ble dokumentert i kirken i 1728, men rundt
1860 ble det flyttet til byens historiske samling. De er nå i Pinacoteca
Comunale.
Margareta ble saligkåret
den 19. oktober 1609, da pave Paul V (1605-21) ga dominikanerne i Città di
Castello tillatelse til en egen messe og officium for henne og bestemte at
hennes minnedag skulle være dødsdagen 13. april. Helligkåringskongregasjonens
bok Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og
helligkåringer mellom 1588 og 1999, regner dette som hennes saligkåring. Andre
kilder opererer med 6. april 1675 som saligkåringsdato, men det som skjedde da,
var at pave Klemens X (1670-76) på denne datoen utvidet privilegiet med egen
messe og officium for henne til hele dominikanerordenen.
I 1920 ble det til hennes
ære grunnlagt et institutt for blinde jenter på initiativ fra kannik Giacinto Faeti.
Hun er også kjent som La Cieca della Metola («den blinde kvinnen fra
Metola»). I 1988 proklamerte den lokale biskopen av Città di Castello
(1982-91), Carlo Urru (1915-2002), og erkebiskopen av
Urbino-Urbania-Sant’Angelo in Vado (1977-99), Ugo Donato Bianchi (1920-99),
Margareta som disse bispedømmenes skytshelgen for de blinde. Margareta var
lenge den personen som var tidligst formelt saligkåret (1609) som ennå ikke var
helligkåret. Men i 1999 gjenåpnet biskop Pellegrino Tomaso Ronchi (1930-2018)
av Città di Castello (1991-2007) Margaretas helligkåringssak i samarbeid med
dominikanernes generalpostulator. Informativprosessen på bispedømmenivå ble
åpnet den 22. mars 2000. I 2004 ble det innlevert dokumentasjon for en mulig
helligkåring til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.
I 2019 ble pave Frans
presentert for en anmodning fra biskop Domenico Cancian FAM (f. 1947) av Città
di Castello (2007- ) og erkebiskop Giovanni Tani (f. 1947) av
Urbino-Urbania-Sant’Angelo in Vado (2011- ) med støtte fra andre umbriske
prelater og dominikanernes generalpostulator. De ba paven om å helligkåre
Margareta med tanke på den store utbredelsen av hennes kult i ulike deler av
verden. Den 11. desember 2019 ga paven Helligkåringskongregasjonen autorisasjon
til å utarbeide en Positio super canonizatione æquipollenti med sikte
på å utvide kulten for den salige Margareta til hele Universalkirken. De
historiske konsulentene møttes til en sesjon den 29. september 2020 med et
bekreftende utfall. De teologiske konsulentene møttes til en spesialkongress
den 26. januar 2021 med et bekreftende utfall. Den 13. april 2021 møttes
kardinalene og biskopene i kongregasjonen til en ordinær sesjon, hvor de ga sin
støtte til forslaget om helligkåring.
Etter at de kanoniske
prosedyrene var fullført, stadfestet pave Frans den 24. april 2021
kongregasjonens positive konklusjon og utvidet kulten for den salige Margareta
av Città di Castello til hele universalkirken og skrev henne inn i registeret
over hellige i Den katolske kirke. Denne prosedyren ble tidligere omtalt som
«stadfestelse av kult» (Confirmatio Cultus – c.c.), men i dette
pontifikatet kalles det «ekvivalent helligkåring» og omtales også som
«helligkåring uten mirakel». Helligkåringen skjedde mens feiringen av
700-jubileet for Margaretas død fortsatt pågikk. Feiringen ble avsluttet den 9.
mai 2021. Den 19. september 2021 skal det feires en høytidelig
takksigelsesmesse for den nye helgenen i den monumentale kirken San Domenico i
Città di Castello.
Margareta ble ikke nevnt
i det førkonsiliære Martyrologium Romanum, som knapt omtalte salige, men hennes
minnedag i den nyeste utgaven (2004) er dødsdagen 13. april:
Tiférni Tiberíni in
Umbria, beátæ* Margarítæ vírginis e Soróribus de Pæniténtia Sancti Domínici,
quæ, cæsa nata, defórmis et abiécta, nómini Iesu tamen semper corde confísa
est.
I Tifernum Tiberinum [nå:
Città di Castello] i Umbria, den salige* Margareta, jomfru i Botssøstrene av
den hellige Dominikus, som var blind og vanfør fra fødselen og ble forlatt av
sine foreldre, men i sitt hjerte satte hun alltid sin lit til Jesu navn.
* fra 2021: sancti /
hellige
I kunsten fremstilles
Margareta som dominikanertertiar som holder et kors, lilje og hjerte med to
flammer som ofres til krusifikset. På et bilde fra slutten av 1300-tallet som
er bevart i glassmuseet i Murano, er Margareta tydelig avbildet sammen med
andre dominikanske hellige og salige kvinnelige tertiarer (Katarina av Siena,
Johanna av Firenze, Johanna
(Vanna) av Orvieto og Daniela av Orvieto).
fravær av samtidige
dokumenter direkte knyttet til Margareta kan enkelte referanser i den
hagiografiske historien ha reell historisk verdi. Det er for eksempel sikkert
at dominikanerne var i Città di Castello minst fra 1270, og mellom 1200- og
1300-tallet befestet de sin posisjon. Det er også sikkert at en kvinnelig
religiøs kommunitet med navn etter St Margaret var aktiv i samme by fra minst
1287. Av de fire dominikanerbrødrene som ble nevnt eksplisitt som
tilstedeværende på det tidspunktet da de tre steinene ble oppdaget i Margaretas
hjerte, ser det ut som tre av dem (Nicolò di Giovanni di Sante di Castello,
Giacomo da Borgo og Gregorio converso) finnes i akter fra sent på 1200-tallet.
Kilder: Attwater/Cumming,
Butler (IV), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney (1),
Cruz (1), Dorcy, Index99, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz,
Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org,
de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net,
op.org, domenicani.net, treccani.it, keytoumbria.com, littlemargaret.org,
dominicanidaho.org, medio-evo.org (L’Esperienza femminile nell’ambito del
terz’ordine della penitenza di san Domenico), avvenire.it, perugiatoday.it –
Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 6. juni 2000 –
Oppdatert: 7. mai 2021
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/mametola
