.jpg)
Bienheureuse Eugénie Smet, vierge
Née à Lille où elle voulut fonder un Institut religieux destiné à se dévouer en priorité aux Âmes du Purgatoire, « Sœur Marie de la Providence » orienta ses religieuses vers toutes les tâches qui pouvaient répondre aux besoins multiples des plus défavorisés. Elle mourut à Paris en 1881.
Eugénie SMET a choisi comme nom de religieuse Marie de la Providence, nom qui exprime bien le visage de Dieu auquel elle croit et sur qui elle fonde sa vie. Née d’une famille enracinée dans une longue tradition de foi, Eugénie est à la fois une femme de continuité et de rupture dans l’Église de son temps.
Elle reconnaît très tôt que Dieu intervient dans son histoire personnelle et la comble de bienfaits, se révélant ainsi comme Providence. La relation d’Eugénie à Dieu est une relation de confiance et d’abandon total, fondée sur la certitude, acquise par l’expérience, que Dieu lui est fidèle. Toute sa vie, elle lira les événements qui surviennent comme des signes que Dieu lui donne pour lui faire connaître sa volonté. Animée d’une foi qui déplace les montagnes et d’un amour de la vie communicatif, elle attend tout de Dieu et désire en retour tout lui donner. Elle s’y emploie par de multiples activités, mais aucune ne répond à ce qu’elle cherche : aider tous les hommes, quels qu’ils soient, à rencontrer Dieu.
Pourtant un chemin va s’ouvrir : grâce à la mystérieuse solidarité qui unit les vivants et les morts, Eugénie découvre qu’il est possible de se mettre, d’un même mouvement, au service des « plus délaissés de ce monde et de l’autre ». Elle fonde alors les Auxiliatrices du Purgatoire, pour une mission universelle : « aider à tout bien quel qu’il soit » ; « aller des profondeurs du Purgatoire jusqu’aux dernières limites de la terre ». Bientôt l’Institut reçoit comme un don de Dieu ce qui lui permet de prendre réellement corps : l’insertion dans une grande tradition spirituelle, celle dont saint Ignace de Loyola fut l’initiateur.
Elle exprime sa foi à travers la piété de son temps. Or le XIXe siècle est une époque fortement marquée par la dévotion aux âmes du Purgatoire. Cette dévotion s’exprime souvent par une insistance sur la nécessité de souffrir et d’expier en ce monde, pour abréger les souffrances après la mort. Eugénie découvre très jeune une telle dévotion, mais elle la transforme de l’intérieur, en reconnaissant le mystère du Purgatoire comme celui d’une expérience radicale de l’amour.
Elle peut alors fonder un Institut ayant pour tâche principale de permettre à tous les hommes, vivants et morts, de faire l’expérience de la rencontre de Dieu comme expérience de l’amour. Dans cet esprit elle invite les Auxiliatrices à ne pas se lier à une œuvre particulière et à ne se laisser arrêter par aucune frontière pas même celle de la mort.
Bienheureuse Eugénie Smet
Fondatrice des Auxiliatrices des Âmes du Purgatoire (+ 1871)
en religion Marie de la Providence.
Née à Lille où elle avait voulu fonder un Institut religieux destiné à se dévouer en priorité aux Âmes du Purgatoire, elle répondit à des sollicitations qui venaient de Paris. Son Institut connut des débuts difficiles, jusqu'au jour où elle reçut l'autorisation de Rome. Elle orienta ses religieuses vers toutes les tâches qui pouvaient répondre aux besoins multiples des plus défavorisés.
"Que la charité envers les âmes souffrantes s’unisse intimement chez Eugénie Smet à l’apostolat le plus concret, le plus actif, le plus universel, voilà sans aucun doute un trait saillant de sa physionomie spirituelle et le cachet particulier que Dieu voulut lui donner" Pie XII
Marie de la Providence - site des auxiliatrices ->
"...Les soins gratuits des pauvres à domicile constituent l’activité principale de l’institut naissant, auquel les laïcs sont, dès le départ, associés..." Pie XII l’a béatifiée en 1957. Source: Bienheureuse Marie de la Providence (Eugénie Smet) - diocèse de Paris
À Paris, en 1871, la bienheureuse Marie de la Providence (Eugénie Smet), vierge, qui fonda la Congrégation des Auxiliatrices du Purgatoire, dans une totale confiance en la Providence.
Martyrologe romain
Quelle bonté de Dieu envers l'Église… envers les malades pauvres et les pécheurs qui trouvent, dans ses membres, des servantes et des apôtres… envers les pauvres en inclinant vers eux le cœur des riches par l'intermédiaire de ce petit institut qui se pose comme un trait d’union entre les deux pointes extrêmes de l'échelle sociale.
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/583/Bienheureuse-Eugenie-Smet.html
Eugénie Smet, un
tempérament de feu au secours des âmes du purgatoire
Rachel
Molinatti - publié le 06/02/21 - mis à jour le 06/02/23
Fêtée le 7 février,
bienheureuse Eugénie Smet (1825-1871) a fondé au milieu du XIXe siècle la
Société des sœurs auxiliatrices des âmes du purgatoire. Elle a marqué ses
contemporains par sa grande opiniâtreté.
Cette ch’ti était dotée
d’un tempérament de feu. Fêtée le 7 février, Eugénie Smet, originaire de Lille,
est la fondatrice de la Société des sœurs auxiliatrices des âmes du purgatoire.
Dotée d’une grande vitalité, après une vie apostolique intense dans le nord de
la France, Eugénie a l’intuition qu’elle doit fonder un ordre et
interroge le curé d’Ars à ce sujet par l’intermédiaire d’une
amie. Sa réponse est claire :
« Dites-lui qu’elle
établira un ordre pour les âmes du purgatoire quand elle le voudra ».
Elle déménage à Paris à
31 ans et, malgré les difficultés rencontrées, sa communauté finit par voir le
jour. L’objectif de cet institut, de spiritualité ignacienne, est double :
« aider à tout bien quel qu’il soit » et aller « des profondeurs
du Purgatoire jusqu’aux dernières limites de la terre » pour aider tous
les hommes jusqu’à leur rencontre finale avec Dieu. Il s’agit de se faire
proche de tous et cela se traduit concrètement par des actions dans
l’éducation, le travail social ou encore la santé.
Un « cachet
particulier »
Eugénie croit en un dieu
fidèle et n’en démord pas, comme le montre son incessante persévérance. Son nom
de religion l’illustre bien. Elle choisit de s’appeler « Marie de la
Providence ». Lors de sa béatification en 1957, Pie XII dit d’elle que sa charité se mêle à un
apostolat universel et a cette formule : « Voilà sans doute […] le cachet
particulier que Dieu voulut lui donner ». Dieu avait allumé en elle un feu
et Eugénie avait fermement décidé de vivre pour le meilleur.
Lire aussi :Quand Padre Pio reçut la visite d’une âme du purgatoire
Lire aussi :Ces saints qui ont vu le purgatoire, au secours des âmes en
peine
Blessed Eugenie Smet
Also
known as
- Marie
de la Providence
- Mary
of Providence
Profile
Friend of Saint John Vianney. Felt a call to acts of charity
made on behalf of souls in purgatory. Founded the Auxiliatrices des Ames du Purgatoire (Society of Helpers of the Holy Souls) in Paris, France on 19 January 1856. The Society continues
its missionary work
today in 22 countries.
Born
- 7 February 1871 at Paris, France of cancer
- 22 February 1955 by Pope Pius XII (decree of heroic virtues)
Additional Information
- The Holiness of the Church in the 19th Century
- books
- Book of Saints, by the Monks of Ramsgate
- Our Sunday Visitor’s
Encyclopedia of Saints
- The Helpers of the Holy
Souls
- other
sites in english
- sites
en français
- sitios
en español
- Martirologio Romano, 2001 edición
- fonti
in italiano
- nettsteder
i norsk
Readings
If one of our friends
was imprisoned in a house of fire, how we should rush to her help. Then think
how we should try to deliver the souls in Purgatory. – Blessed Eugenie Smet
MLA Citation
- “Blessed Eugenie
Smet“. CatholicSaints.Info. 6 February 2020. Web. 6 February
2021. <https://catholicsaints.info/blessed-eugenie-smet/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-eugenie-smet/
The Holiness of the Church in the
Nineteenth Century – Eugenia de Smet
The Servant of God, Eugenia de Smet, justly bore
during her religious life the name of Marie of Providence. The visible
dispensation of Providence is the chief feature of her life. Encouraged by the
Blessed Cure of Ars, Eugenie founded the Congregation of the Sisters, Helpers
of the Poor Souk, who by prayer and works of charity endeavor to help the souls
of the faithful departed. The rule does not impose any habit on the Sisters, so
that they may be unhindered in the exercise of their vocation. In the mission
of Kiangnan in China the Helpers of the Poor Souls have been particularly
blessed in their labors. Many Chinese women have already become co-operators
with them. In Europe also the blessing of God rests visibly on the new
establishment. The holy life of the foundress came to its close on 7 February
1871.
MLA Citation
Father Constantine Kempf, SJ. “Eugenia de Smet”. The Holiness of the Church in the Nineteenth Century: Saintly
Men and Women of Our Own Times, 1916. CatholicSaints.Info.
18 March 2018. Web. 6 February 2021.
<https://catholicsaints.info/the-holiness-of-the-church-in-the-nineteenth-century-eugenia-de-smet/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/the-holiness-of-the-church-in-the-nineteenth-century-eugenia-de-smet/
Society of the Helpers of the Holy Souls
(Auxiliatrices
des Ames du Purgatoire)
A religious order
of women founded
in Paris, France, 1856, with the
object of assisting the Holy Souls, by [Blessed] Eugénie Smet (in religion,
Marie de la Providence), b. at Lille, 25 March, 1825;
d. at Paris, 7
Feb., 1871; educated at
the convent of
the Sacred Heart, at Lille,
she distinguished herself by intellectual acquirements
and striking traits of devotion to the Holy Souls. She went to Paris on 19 Jan.,
1856; the society dates
its foundation from that day. On 22 Jan. [Bl.] Eugénie obtained the permission
of Archbishop Sibour to
establish her order in Paris. The community
Mademoiselle Smet had gathered round her took possession of No. 16, Rue de la
Barouillère, on 1 July, 1856. This is still the mother-house of the order. On
27 Dec., 1857, the foundress, with five of her first companions, pronounced her
first vows;
a Jesuit was
appointed chaplain,
and the Rule of St. Ignatius was adopted. Besides the three usual vows, they take a
fourth obligation to
"pray, suffer, and labour for the souls in purgatory", offering up
the satisfactory part of all their works of mercy, their vows and prayers, as well
as indulgences applicable
to themselves. There are two classes of religious, the choir nuns and the lay
sisters; both make the same vows, follow the same
rule, and enjoy the same privileges. The subjects admitted to the first
probation have a postulate of three months, followed by a two-year novitiate; the sisters
then make their first profession and receive a crucifix, which they wear on
their breast. After another year's probation (about ten years after their
first vows),
they can be admitted to perpetual vows, with the
usual ecclesiastical approbation. On that day
each professed religious receives a ring, a token of her eternal alliance
with Jesus Christ.
On entering the novitiate their
family name is replaced by a name in religion. The society is governed
by a reverend mother general, who is aided by a council of at least four
assistants. Each separate convent has a local
superior. To facilitate their works of mercy among the poor, the Helpers adopt
a simple black costume. Their principal work of mercy is the visiting and care
of the sick poor. During the time which is not occupied by their spiritual
exercises, they go to the home of the poor afflicted by sickness, and bring
them every relief and consolation religious devotedness can devise; rendering
them the humblest services their state requires. The Helpers also undertake,
according to the requirements of the place in which they are settled, numerous
other works of zeal and
charity, such as the religious instruction of children and adults, guilds
for women and
girls of the working classes,
mothers' meetings, meetings for governesses and business employés, free
circulating libraries, catechism classes,
etc. All these works are gratuitous, the rule of the order forbidding compensation
for services rendered.
Soon after their institution, they adopted
"honorary members", "associates", and
"benefactors", who enter into a union of prayer and
sacrifice with the Helpers, and participate in the privileges enjoyed by
the society.
Priests can become honorary members by promising to offer up the Holy Sacrifice once
a month for the prescribed intentions; and religious, by offering up a monthly
Communion for the same intentions.
In 1859 Pius IX blessed the
Confraternity of Lady Associates and granted it a special indulgence; on 9 June,
1873, he granted the society the Lauda or
first Brief of approbation, and on 25
June, 1878, the constitutions of the order were approved by Leo XIII. The first
branch house was established at Nantes, July, 1864. In
1867 six nuns were
conducted by Bishop Languillat to Shanghai; the works which they undertook were
the superintendence of a congregation of Chinese Catholic maidens
and widows; the
preparation of converts for reception into the Church; the direction of
a native orphanage and
of European schools for the
wealthier classes. The Chinese congregation, now known as Présentandines,
are trained by the Helpers. They visit the sick, baptize abandoned
children, and keep native schools. The Helpers
have established in Shanghai a high school for the Chinese, under the name of
"L'Etoile du Matin". In December, 1869, a house was established
in Brussels. The
Helpers did good work in the ambulances for the wounded of both nations during
the Franco- Prussian War.
In 1873 the Helpers were installed in the Archdiocese of Westminster,
at 23 Queen Anne Street, Cavendish Square. They removed to Gloucester Road,
Regent's Park, in 1882. From 1874 to 1880 communities were established at
Cannes, Orléans,
Tourcoing, and Montmartre. In the last twenty-five years convents have
arisen at Rome, Turin, Florence, and San Remo;
in Belgium at Brussels, Liège, Ghent, and Namur. There is a house
in Vienna, one
in Switzerland,
and one at San Sebastian in Spain. There is a novitiate at Versailles; another
at Beaulieu,
Jersey. The Helpers are also at Lourdes, at Blanchelande in Normandy, at Lille, and at Edinburgh, Scotland. When it was
decided to erect a commemorative chapel on the site
of the fire of the charity bazaar in the Rue Jean Goujon, Paris (4 May,
1897), Cardinal Richard selected the Helpers as the guardians of this
sanctuary. This foundation is named Notre-Dame de la Consolation.
In May, 1892, seven Helpers sailed for New York, and
were heartily welcomed by Archbishop Corrigan. The
first convent was
a very small house in Seventh Avenue; there they laboured for nearly three
years, when they removed to 114 East 86th Street. In 1906, they had five houses
in the same neighbourhood. Children from the public schools come to
the convents for
religious instruction. The girls have sewing classes three times a week, and
are allowed to take home the garments they have made. Often Protestants and Jewesses ask
permission to join. Some idea of this work
may be obtained when it is considered that over thirty-seven thousand general
instructions were given to the classes during 1905. In the winter months a
number of entertainments are held for the older women as well as
for the young girls and boys, and during 1905 a course of lectures on hygiene
and first aid to the injured was given. In 1903, some Helpers were sent to St.
Louis, Missouri. They have now a prosperous convent in
Washington Boulevard. In 1905, the Sisters went to San Francisco, where
they settled in a house in Howard Street, which was destroyed in the earthquake
of 1906, when they found ample scope for their zeal in the
exercise of their double vocation, ministering to the sick and dying,
while praying unceasingly
for those who had perished. They have now a new convent in Golden
Gate Avenue.
[Note: The foundress, Eugénie Smet (in religion,
Mary of Providence), was beatified in Rome on 26 May,
1957 by Pope Pius XII. Her feast is kept on 7
February, the anniversary
of her death.]
Society of the Helpers of the Holy
Souls." The Catholic Encyclopedia. Vol. 7. New York: Robert
Appleton Company, 1910. 6 Feb.
2021 <http://www.newadvent.org/cathen/07213a.htm>.
Transcription. This article was transcribed for
New Advent by Herman F. Holbrook. Fidelium animae per misericordiam Dei
requiescant in pace.
Ecclesiastical approbation. Nihil
Obstat. June 1, 1910. Remy Lafort, S.T.D.,
Censor. Imprimatur. +John Cardinal Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2020 by Kevin Knight.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
Nel novembre 1853 Eugenia è sempre la signorina Smet, 28 anni, con voto privato di castità, che decide di promuovere un’associazione di fedeli impegnati a pregare per le anime del Purgatorio. Ottiene presto adesioni, ma le difficoltà incontrate la inducono a fondare, con quello stesso scopo, una vera congregazione di suore. Chiede consiglio a molti, mette in mezzo anche il papa Pio IX e il Curato d’Ars, e infine eccola a Parigi, ai primi del 1856. (È la Parigi trionfale di Napoleone III, della vittoria in Crimea, dei grandi congressi e progetti). Qui un sacerdote la mette a capo di cinque religiose già unite da quell’impegno, e dal gruppetto nascono poi le Suore Ausiliatrici del Purgatorio. Questo è il loro nome. E loro scopo è l’intercessione a favore dei defunti non ancora accolti tra gli eletti di Dio. Ma Eugenia (che ha preso il nome di Maria della Provvidenza) vede pure il durissimo “purgatorio” che molti già sopportano in questa vita. Perciò stabilisce che le Ausiliatrici devono dedicarsi alla preghiera per i defunti e al soccorso per i viventi: l’intercessione, dunque, in due forme. Continua a insistere: "Bisogna diventare per gli altri la Provvidenza di Dio". Ossia provvedere a malnutriti, malati, analfabeti... Nessuna forma di intervento è esclusa: "Bisogna aiutare qualsiasi bene". Nel suo straordinario management Eugenia promuove una sorta di sinergia tra il terreno e l’ultraterreno: ogni gioia donata in questo mondo è convertibile in speranza di più vicina beatitudine nell’altro, per altri.
Le regole e la spiritualità di sant’Ignazio sono adottate nel 1859, permettendo il consolidamento dell’Istituto, la cui espansione è lenta, perché lei non ha fretta: con la sua concretezza fiamminga, Eugenia vuole prima “irrobustire le radici”. Una casa si apre a Nantes nel 1865, e due anni dopo nasce quella missionaria di Shanghai. Alla fine del XX secolo le Ausiliatrici saranno circa 1.500, in una sessantina di case sparse nel mondo. Eugenia ha guidato negli ultimi anni l’istituto tra le sofferenze fisiche e la tragedia della guerra perduta contro la Prussia. Lei si spegne in Parigi sotto il tiro dei cannoni nemici. (Il sacerdote che l’assiste, padre Pierre Olivaint, morirà nei massacri della Comune parigina, alcuni mesi dopo). Pio XII la proclamerà beata nel 1957.
Autore: Domenico Agasso
Eugénia Maria Josefina Smet, nasceu na cidade de Loos Lez Lille, na França, no dia 25 de março de 1825. Sua infância foi tranquila, no seio de uma família burguesa de origem flamenga, recebendo uma educação com sérios princípios morais e cristãos.
Den salige Eugenia Smet (1825-1871)
Minnedag: 7.
februar
Den salige Eugenia (fr: Eugénie) ble født som Eugenia
Maria Josefina Smet (fr: Eugénie-Marie-Josephine) den 25. mars 1825 i Lille i
departementet Nord og regionen Nord-Pas-de-Calais i det nordøstre Frankrike,
nær grensen til Belgia. Hun kom fra en familie av flamsk opprinnelse og var den
tredje av seks barn (fem døtre og en sønn) av det relativt velstående ekteparet
Henri Smet og Pauline Taverne de Mondhiver. Hun vokste opp til å bli et
oppvakt, livlig barn, men med en dyp fromhet og en sterk plikttjeneste som var
innpodet av moren. Hun fikk sin religionsundervisning i sognet Saint-Étienne,
og hun ble konfirmert som niåring – den gangen skjedde det før barna fikk sin
første kommunion.
Vitnesbyrd fra Eugenias barndom taler om hennes tidlig
utviklede følelser for de lidende sjelene i skjærsilden. Dette var før Kirkens
sosiallære var utviklet, og hennes klasse og utdannelse holdt henne borte fra
de store lidelsene til de fattige i Lille, som var utsatt for all slags
utbytting på dette tidlige og grusomme stadiet i den industrielle revolusjon i
Frankrike. Denne «forglemmelsen», hvis den kan kalles det, skulle hun gjøre opp
for i heroisk grad gjennom sine senere aktiviteter.
Hennes foreldre hadde bygd et lite landsted i Loos, få
kilometer utenfor Lille, og da lykken snudde for dem økonomisk, var de i 1843
tvunget til å flytte dit. Men på denne tiden gikk Eugenia på kostskolen
Sacré-Coeur i Rue Royale i Lille (1836-45). Hun kastet seg med entusiasme ut i
studiene og fritidsaktivitetene som livet på en kostskole medførte, og hun
viste seg som en naturlig leder og organisator.
Men tankene på de lidende sjelene i skjærsilden
hjemsøkte henne fortsatt, og hun drømte om et selvoppofrende liv som offer gitt
for dem. Disse drømmene ble styrket av en retrett som ble holdt av en jesuitt i
1842, et år som hun senere skulle referere til som sin «konversjon». Men hva
denne konversjonen skulle innebære, var ennå ikke overraskende ukjent, og
elevene ved Sacré-Coeur forble isolert fra lidelsene omkring dem.
Blant dem var fattigdom i massiv skala, barnearbeid,
et og et halvt tiår hvor antall døde i Lille oversteg antall fødsler - alle
forhold som førte til opptøyer, streiker og revolusjonen i 1848. Det var i
skoleferiene at Eugenia oppdaget menneskelig lidelse i Loos, dog i mindre
målestokk. Hun satte seg fore å lindre den ved den slags direkte aksjon som
skulle karakterisere hennes senere religiøse liv. Hun overtalte sin far, som nå
var begynt som en slags rikmannsbonde, til å la henne ta med nedfallsfrukten
til de fattige, og han forsto snart at det ikke bare var vinden som ristet hans
frukttrær.
Dette var en periode hvor Kirken i Frankrike strevde
med å reparere ødeleggelsene som Den franske revolusjon hadde påført dens
innflytelse og oppslutning. Dette gjorde den ved å kombinere åndelig trøst med
materiell hjelp til en stadig mer splittet befolkning. Inspirert av en ny
biskop av Lille kastet Eugenia seg inn i et ynglende velgjørenhetsarbeid. Hun
samlet inn så mye penger til misjonen i Kina at hun fikk et personlig takkebrev
fra en biskop i Roma. Hun satte også opp plakater i kafeene i Loos hvor det sto
«Ingen banning her». Hennes indre åndelige liv utviklet seg også. Hun gikk til messe
hver dag, og i 1850 viet hun seg til Kristus ved å avlegge løfte om evig
jomfruelighet. Fokus for hennes tro var Guds Forsyn, som hun hadde en dyp tro
på, forsterket gjennom hele livet av de «tegnene» hun tillitsfull ventet og
vanligvis fikk.
På Allehelgensdag i 1853 ble hun overbevist om behovet
for en religiøs orden viet til å lindre lidelsene til sjelene i skjærsilden.
Hun så at det i Kirken var en eller annen orden som var viet alle slags formål
unntatt dette ene, og hun følte seg kallet til å fylle dette tomrommet. Men hun
brukte sin vanlige måte med å kjøpslå direkte med Gud, så hun sa til seg selv
at hun trengte fem «tegn» hvis hun skulle grunnlegge en slik orden. Disse var:
suksess for sine nåværende anstrengelser (en assosiasjon i bønn), skriftlig
godkjennelse fra paven, godkjennelse fra erkebiskopen av Cambrai og flere andre
biskoper, fem personer som sluttet seg til henne for å danne en ny kommunitet
og å møte en prest som var ukjent for henne, men som delte hennes mål.
De fem tegnene skulle bli gitt henne i løpet av fem
år. I tillegg fikk hun hjelp og oppmuntring fra den hellige Johannes Maria
Vianney, den hellige sogneprest av Ars (Curé d’Ars), som hun
konsulterte ved stedfortreder. Hun hørte at han «godkjente hennes kall til det
religiøse liv og den nye grunnleggelsen, som ifølge ham vil spre seg raskt i
Kirken». Hun hørte da om at det i Paris eksisterte en liten kommunitet som var
viet sjelene i skjærsilden, organisert av en prest som var ukjent for henne, i
sognet Saint-Merry. Hun så dette som en endelig bekreftelse og tok i 1856 toget
til Paris.
Men først gikk alt galt. Hun fant ikke annet enn et
redselsfullt husly, og hennes møte med presten, abbé Largentier, var en katastrofe.
Situasjonen ble reddet av et medlem av kommuniteten, Mlle. Eugénie Lardin (som
senere skulle etterfølge sin navnesøster som generalsuperior for den nye
kongregasjonen). Largentier gikk med på hennes krav om at de skulle få
autorisasjon fra erkebiskopen av Paris. Han så noe eksepsjonelt i Eugenia Smet
og da hun innrømmet at hun hadde absolutt ingen ressurser, sa han at hvis troen
kunne flytte fjell, kunne den også bygge hus. Hun forlot møtet lykkelig og med
erkebiskopens velsignelse.
Men hun var ingen stor planlegger, og det var fortsatt
en lang vei å gå. Largentier introduserte henne for en velstående kvinne med
interesse for velgjørenhetsarbeid, Madame Jurien, som lovte å hjelpe. Men
Largentier mente at bare undervisning av barn eller pleie av syke var veier som
kunne lede en ny orden til suksess, mens Eugenia så dette som midler, ikke mål
i seg selv, og at man dermed ville legge alt for stor vekt på materielle
vurderinger uten å konsentrere seg om åndelige mål.
Hun reiste tilbake til Loos for å tenke gjennom
tingene, men vendte tilbake til Paris den 25. mars 1856, for øvrig hennes
31-årsdag, sammen med sin yngste søster, Juliette, fast bestemt på å finne seg
bedre losji. Hun forsto at hvis hun skulle ha suksess, måtte hun frigjøre seg
fra abbé Largentier, og dette gjorde hun. Han gikk med på å sette en strek over
fortiden. Hun fant et hus «til salgs eller til leie» i Rue de la Barouillère 16
og visste at det var ment for henne. Leien var 4 000 franc i året. Uten
noen ressurser overtalte hun eierens advokat til å leie ut bygningen til henne,
inspirert av en beskjed fra Curé d’Ars: «Denne kommuniteten kan ikke unngå å
lykkes».
Abbé Gabriel, sognepresten i Saint-Merry, tok ansvaret
for den nye kommuniteten, og i juni 1856 erklærte han at han ville gi dem alle
ordensnavn. Eugenia ble Mor Maria av Forsynet (Marie de la Providence),
som var et passende navn på grunn av hennes grenseløse tro på Det guddommelige
forsyn. Den nye kommuniteten tok navnet «Hjelpesøstre for sjelene i
skjærsilden» (Soeurs Auxiliatrices des Ames du Purgatoire – SA). Hun
definerte dens formål til å være å gjøre bot på vegne av sjelene i skjærsilden
gjennom konstant bønn og praktisering av nestekjærlighet. Hun var
generalsuperior for kongregasjonen inntil sin død. Den 27. desember 1857 avla
grunnleggersken og fem andre søstre sine første løfter.
En velynder sendte 500 franc i en konvolutt og ba bare
om bønner for sine avdøde slektninger, og leien ble avtalt. Paris på denne
tiden var en stor byggeplass. Napoleon III hadde engasjert baron Haussmann som
sjefsplanlegger med oppdrag å «forvandle Paris til den vakreste byen i verden».
Han skulle lykkes i det, men de sosiale kostnadene var enorme, da de gamle
middelalderske gatene med sine sammenknyttede samfunn og innarbeidede
håndverksbedrifter og butikker ble revet ned for å gi plass for lange, rette
bulevarder.
Det var i denne situasjonen at Mor Maria av Forsynet
søkte etter hvordan hun skulle oppnå sine mål i praksis: Hvordan organisere et
sant religiøst liv? Hvilken vei skulle de velge for å gi et riktig svar på Guds
vilje? Svaret kom som vanlig tilfeldig, da noen banket på døren og spurte om
«en av søstrene kunne komme og se etter en fattig kvinne i nabolaget som nektet
å se en prest eller en nonne». Mor Maria av Forsynet hørte en indre stemme som
sa: «Det er slik du skal elske meg». Hennes Hjelpere gikk deretter ut til alle
som var alene eller led på en eller annen måte. De fant en verden de ikke kunne
ha forestilt seg: alkoholisme, enorm fattigdom, utstøtelse, ekstrem
trangboddhet. De gikk inn i denne verdenen, tok seg av de syke og de lidende og
evangeliserte samtidig.
Hennes åndelige visjon fant sin endelige form, og hun
ba paven om å velsigne det nye instituttet. Kjærligheten til sjelene i
skjærsilden skulle uttrykkes ved hjelp av kjærlighetsarbeid på jorden. Men for
seg selv følte hun seg fortsatt ikke i stand til å uttrykke sin visjon i en
endelig form. Det klarte hun imidlertid gjennom møtet med en ung jesuittpater,
père Basuiau, som ble hennes åndelige lærer og overtalte instituttet til å
basere sine konstitusjoner på jesuittordenens. Dette ble akseptert formelt den
25. mars 1859.
Nå begynte det å strømme til postulanter i stort
antall, og huset, som de hadde blitt i stand til å kjøpe i november 1857 takket
være Madame Juriens sjenerøsitet, knaket i sine sammenføyninger. En velstående
ung enke, Madame Simart, sluttet seg til kongregasjonen, og hun tok med seg
sårt tiltrengte møbler, og da hun tvilte på sitt kall, bestemte hun seg for å
bli, ellers ville ikke søstrene ha noen stoler å sitte på! I 1861 inkluderte
postulantene Mor Maria av Forsynets søster Emma, som var en viss trøst etter at
hennes eneste bror hadde dødd året før. I 1863 ble instituttets andre hus åpnet
i Nantes.
Mor Marias fysiske helse begynte å svikte og ble et
nytt kors å bære i tillegg til dem hun bar som grunnleggerske og
generalsuperior for kongregasjonen. Dette holdt henne borte fra direkte
involvering med de fattige som hennes institutt var viet til å tjene. I 1865
svevde hun mellom liv og død i en måned med en sykdom som legene ikke klarte å
diagnostisere. Det viste seg å være uhelbredelig kreft, og i 1867 så hun seg
selv «slynget ut i evigheten». Men hun hadde ennå fire år igjen å leve, fire år
som var preget av stadig økende smerter.
I august 1867 kom Msgr Languillat, den jesuittiske
generalvikaren av provinsen Kiang Nang i Kina, for å feire messe ved
instituttet. Han annonserte at han kom til Hjelperne for å se etter hjelpere.
Rundt tretti søstre meldte seg frivillig til å reise til Kina, selv om det i
begynnelsen var sterkt mot Mor Marias vilje. Antallet ble senere redusert til
seks, og de første av dem dro i 1867. De dro til en situasjon hvor
evangelisering akkurat begynte å bli mulig igjen etter forfølgelsene under
Opiumskrigen. Fra starten rekrutterte de kinesiske Hjelpere. Da utenlandske
misjonærer ble tvunget ut av landet av kommunistene mellom 1945 og 1953, ble
100 kinesiske Hjelpere igjen, og de forble trofaste i sin misjon i de tretti
årene hvor det ikke var mulig med noen kontakt med moderhuset.
Den 8. desember 1869, dagen da Første Vatikankonsil
åpnet, mottok Mor Maria et brev fra Roma som bekreftet henne som
generalsuperior for resten av livet. En annen utenlandsk grunnleggelse ble
foretatt i Brussel. I januar 1870 brøt den fransk-prøyssiske krig ut, og stilt
overfor en forverret situasjon i Paris bestemte Mor Maria seg for å sende
novisene til Nantes og Brussel for å sikre fremtidige ressurser. Hennes siste
måneder ble tilbrakt i et beleiret Paris med mangel på mat og brensel og mens
murpussen falt av veggene. Hun måtte gå ut i Paris under ild fra fiendens
våpen, og presten som bisto henne, p. Pierre Olivaint, døde i Pariskommunens
massakre noen måneder senere. De ble tvunget til å ta tilflukt i kjelleren.
Hennes kreftsykdom ga henne et åpent sår i siden og hennes smerter var
ulidelige. Men hennes kjærlighet til Kristus og hennes tro på Guds Forsyn var
usvekket. Slik døde hun den 7. februar 1871 i Paris.
Den 22. februar 1955 ble hennes «heroiske dyder»
anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble
saligkåret den 26. mai 1957 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58). Hennes
minnedag er dødsdagen 7. februar. Kongregasjonen spredte seg vidt i hennes
levetid og finnes nå i 25 land på fire kontinenter, særlig i misjonsområder som
Kina, Japan, Mexico, Indonesia og Afrika.
Kilder:
Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Ball (2), Schauber/Schindler,
Abbaye Saint-Benoît, Index99, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz,
Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com
- Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. september 2000
