Statue
in der heutigen Pfarrkirche in
Menat
Saint Calais
Moine de Micy-Saint
Mesmin, près d'Orléans (+ 545)
A cette date le diocèse de Laval fête ce moine de Micy-Saint Mesmin, près d'Orléans, qui fonda, près du Mans, un monastère qui devint la ville de Saint-Calais-72120.
Au propre du diocèse de Laval: Saint Calais après un séjour à Micy, près d'Orléans, vint dans le Maine et fonda sur la rivière 'Anille' au sud-ouest du Mans, le monastère d'Anisole qui devait, par la suite, porter le nom de son fondateur.
Voir aussi 'Les ermites ont un grand rôle dans l'évangélisation des campagnes' histoire du diocèse du Mans.
Au pays manceau, au VIe siècle, saint Calais, abbé du monastère d'Anile, qui
prit ensuite son nom.
Martyrologe romain
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/7431/Saint-Calais.html
Découvrez Saint Calais et
Saint Siviard, saints du diocèse de Laval
Par Église Catholique en Mayenne2
juillet 2024
La Mayenne, terre de
tradition et de foi, a vu naître et grandir de nombreux saints dont les vies
ont marqué l’histoire religieuse de la région. Parmi eux, Saint Calais et Saint
Siviard dont nous faisons mémoire le 1er juillet. Leurs parcours, empreints de
dévotion et de miracles, continuent d’inspirer les fidèles de la Mayenne et
au-delà.
Saint Calais (Calaisius)
Vie et Mission
Saint Calais, aussi connu
sous le nom de Saint Calaisius, est né au VIe siècle dans la région qui
deviendra plus tard la Mayenne. Dès son plus jeune âge, il se sent appelé à une
vie de dévotion et de prière. Cherchant la solitude et le recueillement, il se
retire dans la forêt de Maine, près de ce qui est aujourd’hui le village de
Saint-Calais-du-Désert.
Fondation du Monastère
La renommée de sa piété
attire bientôt de nombreux disciples, et Saint Calais fonde un monastère dans
cette forêt. Cet établissement devient rapidement un centre spirituel
important, accueillant des moines et des pèlerins en quête de guidance
spirituelle. Saint Calais est connu pour sa vie ascétique et ses miracles,
notamment pour avoir guéri des malades et chassé les démons.
Légende et Vénération
Selon la légende, Saint
Calais aurait dompté un ours qui terrorisait la région, démontrant ainsi son
pouvoir et sa sainteté. Après sa mort, il est vénéré comme un saint, et son
tombeau devient un lieu de pèlerinage. Aujourd’hui, le village de
Saint-Calais-du-Désert perpétue sa mémoire, et son monastère, bien que
largement en ruines, reste un symbole de sa dévotion.
Saint Siviard
Vie et Engagement
Saint Siviard,
contemporain de Saint Calais, est également une figure marquante de la vie religieuse
de la Mayenne au VIe siècle. Moine bénédictin, il est particulièrement connu
pour sa sagesse et son dévouement à la règle de Saint Benoît. Il devient abbé
du monastère de Saint-Calais après la mort de Saint Calais, continuant son
œuvre et assurant la pérennité de la communauté monastique.
Contributions
Spirituelles
Sous la direction de
Saint Siviard, le monastère de Saint-Calais connaît une période de prospérité
et de rayonnement spirituel. Saint Siviard est reconnu pour son enseignement
rigoureux et sa capacité à guider les moines dans une vie de prière et de
travail. Il est également réputé pour ses écrits spirituels, qui mettent
l’accent sur l’importance de la vie monastique et la discipline religieuse.
Vénération et Héritage
Après sa mort, Saint
Siviard est vénéré pour sa sainteté et son leadership spirituel. Son tombeau,
situé près de celui de Saint Calais, devient également un lieu de pèlerinage.
Les fidèles viennent prier pour obtenir des grâces et s’inspirer de son exemple
de vie monastique exemplaire.
SOURCE : https://diocesedelaval.fr/decouvrez-saint-calais-et-saint-siviard-saints-du-diocese-de-laval/
Planche
gravée du 17ème siècle représentant l'abbaye de Saint-Calais, en France, dans
le livre Monasticon Gallicanum, Bibliothèque nationale de France
Saint Calais
Époque : VIème s.
Pays : France
En Auvergne, en Normandie et dans la Sarthe, on garde le souvenir de st. Calais.
Au 6ème siècle, c'était un ermite itinérant, un grand voyageur : originaire de Riom dans le Puy-de-Dôme, il se rend dans le Perche. Calais vint ensuite fonder un monastère près du Mans. Un transfert de ses reliques est à l'origine de la cité sarthoise de Saint Calais.
Au début de ce mois, un dicton pour les vignerons : "Si juillet est beau, prépare tes tonneaux".
L'étymologie Calais, du latin "cala" bûche.
SOURCE : https://www.lejourduseigneur.com/saint/saint-calais
Also
known as
Calais d’Anille
Calevisus…
Carilef…
Carileff…
Carilefus…
Carileph…
Carilephus…
Kalès…
Karilef…
Profile
Grew up at the
Menat monastery in
Riom, France.
Friend of Saint Avitus
of Perche. Ordained at
Saint-Mesmin de Micy Abbey near Orleans, France. Hermit in
the Maine-et-Loire region of France.
His reputation for holiness attracted so many would-be students that he founded
the Benedictine Anisola
Abbey for them on land donated by King Childebert
I. Carilefus served as its first abbot, and
the town of Saint-Calais, France that
grew up around the abbey is
named for him.
Born
536 of
natural causes
in France
abbot with
a barrel in
his hand
man protecting a buffalo from hunters
man finding buried treasure (emblematic
of the holy life found on the land given him by the king)
Additional
Information
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
Saints
and Their Attributes, by Helen Roeder
other
sites in english
sites
en français
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
‘Saint Calais of
Anisola‘. CatholicSaints.Info. 14 December 2023. Web. 30 June 2026.
<https://catholicsaints.info/saint-calais-of-anisola/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-calais-of-anisola/
July 1
St. Calais, Abbot
[In Latin Carilephus, first Abbot of Anille in
Maine.] HE was born in Auvergne, of a family equally virtuous
and noble. He was yet a child when they sent him to the monastery of Menat in
the diocess of Clermont, in order to be early principled in knowledge and
piety. Here he became a religious, and practised all the prescriptions of the
rule with the greatest fervour. After some time he quitted the monastery with
St. Avi, and they both retired to the abbey of Micy near Orleans. The bishop of
this city having destined them for holy orders, they withdrew themselves from
the abbey, and advancing together as far as Perche, led by their fervour to the
austerities of an eremitical life, they separated. St. Calais was followed by
two persons, who by no means would consent to quit him, and with these he went
to Maine, where he perfectly revived the rigorous discipline of the ancient
eastern hermits. But as he was constantly visited by numbers who sought to live
under his direction, he at length consented to receive them. King Childebert
gave him land whereon to build a monastery, which was first called Anisole or
Anille, from the river on which it was situated, 1 but
it is now, as well as the little town built round it, called after this saint.
The life of the holy founder was not only extraordinary for penance and prayer,
but he excelled in the exact observance of his rules; insomuch that he
constantly refused the visit of queen Ultrogotha, wife of Childebert, because
one of the statutes forbade to enter the monastery. He died in 542, and his
name is mentioned this day in the Roman Martyrology. A portion of his relics is
kept in the abbey of St. Calais, but the greater part is in the chapel of the
castle of Blois which also bears his name. See the life of St. Calais, written
by Siviard, fifth abbot of Anille, with the notes of Mabillon, and the
Bollandist, t. 1. Jul. p. 85, and Martenne Ampl. Coll. t. 1. præf. p. 4, &c
Note
1. It is nine leagues from Mans. Childebert
in the charter says, that the land had been already given to the saint by
Clovis his father. (Marten. Amp. Coll. tom. 1, p. 1. This is also attested by
Nicolas, (Ep. ad Episc. Gall.) and is likewise insinuated by Siviard in his
life of St. Calais. [back]
Rev. Alban Butler
(1711–73). Volume VII: July. The Lives of the Saints. 1866.
SOURCE : https://www.bartleby.com/lit-hub/lives-of-the-saints/volume-vii-july/st-calais-abbot
San Carileffo Abate
Festa: 1 luglio
Delle tre Vitae di
Carileffo pervenuteci, una è senza valore, mentre le altre due furono redatte
nel sec. IX, in epoca, cioè, molto posteriore a quella in cui visse il santo.
In un diploma di Clodoveo III del 693 si parla di un monastero costruito in
onore del «pio Carilefus, confessore», e in un testo di Dagoberto III, databile
tra il 712 e il 715, Carileffo è definito «beatissimo», mentre un altro diploma
del 752 lo chiama santo. Secondo la tradizione leggendaria, Carileffo, monaco a
Ménat, avrebbe poi lasciato l'Alvernia assieme a sant'Avito, si sarebbe recato
nel Sologne e nel Perche e avrebbe infine fondato il monastero di Anille. In
realtà, dalle scarse notizie certe che mettono Carileffo in relazione con
questo monastero, si può ricavare che egli non ne fu il fondatore e neppure
l'abate, dal momento che esso fu eretto in suo onore: forse il santo conduceva
vita eremitica nei pressi del luogo ove sarebbe poi sorto il monastero. Al
momento delle invasioni normanne i resti di Carileffo furono trasferiti a Blois
e poi riportati a St-Calais nel 1663.
Martirologio
Romano: Nel monastero di Saint-Calais nel territorio di Le Mans in
Francia, san Carilelfo, abate.
La figura di San Carileffo (Areleffo; fr. Calais), venerato come abate nella regione francese del Maine, rimane avvolta in un alone di mistero e leggenda. Le informazioni certe sulla sua vita scarseggiano, lasciando spazio a diverse interpretazioni e narrazioni agiografiche. Nonostante ciò, la devozione verso questo santo eremita è sopravvissuta nei secoli, rendendolo una figura significativa nella storia del monachesimo francese.
Le principali fonti di conoscenza su San Carileffo sono tre Vitae, redatte nel IX secolo, un'epoca molto successiva alla sua morte. L'affidabilità di una di queste Vitae è stata messa in dubbio, mentre le altre due, pur offrendo informazioni preziose, risentono della distanza temporale dagli eventi narrati. Ulteriori testimonianze si trovano in diplomi reali del VII e VIII secolo, che attestano la venerazione verso Carileffo e la sua associazione al monastero di Anille (oggi Saint-Calais).
Secondo la tradizione, Carileffo sarebbe stato monaco a Menat, nell'Alvernia. Insieme a sant'Avito, avrebbe lasciato la sua regione natale per recarsi nel Sologne e nel Perche, infine stabilendosi presso il fiume Anille nella diocesi di Le Mans. Qui, attratto dalla vita eremitica, avrebbe condotto un'esistenza ascetica in solitudine. La fama della sua santità si diffuse rapidamente, attirando numerosi discepoli che desideravano seguire il suo esempio. In loro onore, Carileffo avrebbe fondato il monastero di Anille, divenendone l'abate e guidando la comunità con saggezza e compassione.
Tuttavia, ricerche storiche suggeriscono che Carileffo potrebbe non essere stato il fondatore del monastero, ma piuttosto un eremita venerato in loco, in onore del quale l'abbazia fu eretta. Questa ipotesi si basa sulle scarse prove che lo collegano direttamente alla fondazione del monastero.
La venerazione di San Carileffo si diffuse in Francia, in particolare nella regione del Maine. Le sue reliquie vennero conservate nel monastero di Anille fino alle invasioni normanne, quando furono trasferite a Blois per motivi di sicurezza. Nel 1663, i resti del santo furono riportati a Saint-Calais, dove sono tuttora custoditi e venerati.
Autore: Franco Dieghi
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/60120
Den hellige Carilefus av
Anisole (d. ~536)
Minnedag:
1. juli
Den hellige Carilefus
(Carileffus, Carilephus, Carileph, Carileff, Karilef, Karilep, Areleffus; fr:
Calais, Kalès; lat: Calevisus) ble født en gang på 400-tallet i Auvergne i
Gallia, en region i det sentrale Frankrike. Han kom fra en fornem familie, som
tidlig sendte ham for å gå på skole i det lille klosteret Ménat nær Riom i
bispedømmet Clermont i Auvergne. Her ble han en venn av den hellige Avitus av Perche, og sammen
bestemte de seg for å vie seg til det religiøse liv. De mottok ordensdrakten i
Ménat, men etter en tid flyttet de til klosteret Micy (Saint-Mesmin) nær
Orléans, hvor de ble presteviet.
Imidlertid ønsket de å
leve et mer avsondret liv, og derfor dro de til provinsen Perche. Der skiltes
imidlertid deres veier. Carilefus dro sammen med to ledsagere til Maine, hvor
de forsøkte å følge et regime basert på de egyptiske ørkenfedrenes rigorøse
askese. Tradisjonen forteller at Carilefus’ berømmelse spredte seg, og etter
hvert var det så mange personer som søkte hans veiledning, at han til slutt
grunnla klosteret Saint-Martin for dem ved elven Anille i den tradisjonelle
provinsen Maine og bispedømmet Le Mans (området er nå delt inn i departementene
Sarthe og Mayenne). Klosteret ble senere kjent under navnet Anisole (Ansiola,
Ansol) eller Anille etter elven det lå ved, men etter det tok klosteret
Carilefus’ navn (Saint-Calais).
Sannsynligvis ble
klostergrunnleggelsen i 511 foretatt med hjelp fra kong Kildebert I av Paris
(511-58), i alle fall sto Carilefus under en spesiell beskyttelse fra
merovingerne. Men han var svært streng i overholdelsen av sine regler, og det i
en slik grad at han ubønnhørlig nektet å motta besøk fra dronning Ultrogotha,
kong Kildeberts hustru, ettersom en av statuttene forbød kvinner å sette sin
fot i klosteret.
Alt tyder imidlertid nå
på at han verken var grunnlegger eller abbed av dette klosteret, men bodde som
eneboer nær ved eller på stedet. Første gang klosteret nevnes i et dokument, er
hos den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94),
som forteller at Merovech ble holdt i fangenskap der i 576 av sin far Kilperik.
Et kongelig charter av 693 nevner et kloster grunnlagt til ære for Carilefus,
«en hellig bekjenner».
Årstallet for Carilefus’
død er usikkert, men det var trolig rundt 540 – ifølge tradisjonen rundt 536
(Butler sier 542). Hans biografi ble skrevet av Siviard, den femte abbed av
Anille. Et dokument fra mellom 712 og 715 kaller ham «salig», mens et litt
senere dokument kaller ham «hellig». Under normannernes invasjoner ble hans
relikvier rundt 760 flyttet i sikkerhet til Blois, og i 1663 ble deler av dem
flyttet igjen til Saint-Calais, en liten by som hadde vokst opp rundt
klosteret, og resten ble flyttet i 1789. Han æres som grunnlegger av
klostervesenet i denne delen av Frankrike. Hans kult finnes hovedsakelig i
Blois. Carilefus’ liv beskrives i tre legender, som ikke er eldre enn fra
800-tallet, samt en historisk like verdiløs mirakelfortelling.
Benediktinerne feirer ham
den 4. juli, men hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum
(2004) er 1. juli:
In monastério Annínsulæ
in pago Gálliæ Cenomanénsi, sancti Cariléfi, abbátis.
I klosteret Anisole [nå
Saint-Calais] på territoriet til Le Mans i Gallia [nå i Frankrike], den hellige
Carilefus, abbed.
Byen Saint-Calais (72120)
i departementet Sarthe i regionen Pays de la Loire bærer fortsatt hans navn.
Det samme gjør havnebyen Calais i departementet Pas-de-Calais i regionen
Nord-Pas de Calais (fra 2016: regionen Nord-Pas-de-Calais-Picardie) ved den Den
engelske kanal nord i Frankrike. Calais er den byen i Frankrike som ligger
nærmest England, da avstanden over til Dover er bare 34 kilometer der.
Kilder: Attwater/Cumming,
Butler (VII), Benedictines, Bunson, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info,
Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org,
nominis.cef.fr, zeno.org, Butler 1866 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. juli 2005
- oppdatert: 10. januar 2016
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/carilefu
Carilefus von Le Mans
auch: Carileffus, Calais,
Areleffus
Gedenktag katholisch: 1.
Juli
Name bedeutet: der
leuchtende Kopf (griech.)
Priester, Einsiedler, Klostergründer und erster Abt in Saint-Calais
† um 590 in Saint-Calais bei
Le Mans in Frankreich
Carilefus war zunächst
Einsiedler; nachdem sich immer mehr Schüler um ihn gesammelt hatten, gründete
er und leitete als erster Abt das Kloster Saint-Martin in Anisola - dem heute
nach ihm benannten Saint-Calais.
Wahrscheinlich ist, dass die Klostergründung nach 511 mit Hilfe von Childebert
I. erfolgte, jedenfalls stand es unter besonderem Schutz der Merowinger.
Die erste urkundliche
Erwähnung des Klosters stammt von Gregor
von Tours, der berichtete, dass Merovech hier im Jahr 576 von seinem Vater
Chilperich in Haft gehalten wurde. Carilefus' Leben beschreiben drei Legenden,
die nicht vor dem 9. Jahrhundert entstanden, sowie einem ebenfalls historisch
wertlosen Wunderbericht.
Um 760 wurden
Carilefus' Gebeine nach Blois überführt,
Teile wurden 1663, die Reste 1789 nach Saint-Calais zurück
gebracht.
Stadlers
Vollständiges Heiligenlexikon
Seite
zum Ausdruck optimiertUnser Reise-Blog:
Reisen zu den Orten, an denen die
Heiligen lebten und verehrt werden.
Empfehlung an
Freunde senden
Artikel
kommentieren / Fehler melden
Fragen? -
unsere FAQs antworten!
Impressum - Datenschutzerklärung
Schauen Sie sich zufällige Biografien an:
Gertrud
von Ortenberg
Eustolia
Sopatra
Madefledis
Autor: Joachim
Schäfer - zuletzt aktualisiert am 20.02.2025
Quellen:
• Lexikon für Theologie und Kirche, begr. von Michael Buchberger Hrsg. von
Walter Kasper, 3., völlig neu bearb. Aufl., Bd. 2. Herder, Freiburg im Breisgau
1994
korrekt zitieren: Joachim Schäfer: Artikel Carilefus von Le Mans, aus dem Ökumenischen Heiligenlexikon - https://www.heiligenlexikon.de/BiographienC/Carilefus_von_Le-Mans.html, abgerufen am 30. 6. 2026
Die Deutsche Nationalbibliothek verzeichnet das Ökumenische
Heiligenlexikon in der Deutschen Nationalbibliografie; detaillierte
bibliografische Daten sind im Internet über https://d-nb.info/1175439177 und https://d-nb.info/969828497 abrufbar.
SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/BiographienC/Carilefus_von_Le-Mans.html
Carilefus
S. Carilefus, (1. Juli),
frz. St-Calais, erster Abt von Anille (Anisola) in der Provinz Maine, stammte
aus der Auvergne von vornehmen Eltern ab, und wurde von diesen schon frühzeitig
in's Kloster Menat (im Bisthum Clermont) gethan, um in den Wissenschaften und
in den Uebungen der Frömmigkeit erzogen zu werden. In demselben Kloster nahm er
das Ordenskleid und war ein eifriger Beobachter der hl. Regel; allein nach
einiger Zeit verließ er mit dem hl. Avitus dasselbe
und ging mit diesem in's Kloster Micy bei Orleans, wo sie vom Bischofe zu
Priestern geweiht wurden. Doch auch hier blieben sie nicht lange; denn, von dem
Einsiedlerleben ganz eingenommen, verließen sie das Kloster Micy und begaben sich
in die Provinz Perche, wo sie sich aber von einander trennten. Der hl.
Carilesus reiste mit zwei Gefährten, die sich von ihm nicht trennen wollten, in
das Gebiet Maine, wo er nach Art der alten Einsiedler in der Wüste lebte. Da
ihm aber von Tag zu Tag eine Menge von Jüngern zuströmte, und er sie aufnehmen
mußte, da ihm auch vom König Childebert ein Strich Landes geschenkt worden war,
so erbaute er ein Kloster, das den Namen Ansol oder Anille bekam (von dem
Flusse, an dessen Ufern es stand) und das später den Namen St. Carileph
(St-Calais) führte, wie das Städtchen, das sich rings um dasselbe erhob.
Carilesus starb um das Jahr 540 (nach Butler, 542) und ist sein Name auch in's
Mart. Rom. aufgenommen. In der Abtei St-Calais bewahrte man einen Theil seiner Reliquien;
die meisten aber befanden sich in der Schloßkapelle von Blois, die ebenfalls
den Namen des Heiligen trug.
SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/Stadler/Carilefus.html
1 July –
Saint Carilef : https://nihilsubsolenovum.com/2022/07/01/1-july-saint-carilef/
Cathedral
Library, Collections
The St Calais, or Carilef, Bible: May Treasure of the Month : https://durhamcathedral.wordpress.com/2018/05/18/may-treasure-of-the-month/