La châsse avec les reliques de St Bernardino Realino, à Lecce
Saint Bernardin Realino
Prêtre jésuite (+ 1616)
Il naquit en Emilie et fut d'abord étudiant à Bologne. Dans la fougue de sa jeunesse tumultueuse, il doit fuir la ville pour avoir donné un coup de poignard au cours d'une rixe. Ce qui ne l'empêche pas, quelques années plus tard, de devenir maire, gouverneur, juge et intendant. A 34 ans, il entre chez les jésuites où il est ordonné prêtre. Envoyé à Lecce, il visite les hôpitaux et les prisons. Il passe des heures entières au confessionnal, accueillant chacun avec grande bonté et compréhension. Il meurt aveugle et paralysé, suscitant immédiatement une grande vénération populaire.
À Lecce dans les Pouilles, en 1618, saint Bernardin Realino, prêtre de la Compagnie de Jésus. Célèbre par sa charité et sa bonté, il délaissa les honneurs du monde pour se donner au soin pastoral des prisonniers et des malades et au ministère de la prédication et de la pénitence.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/7432/Saint-Bernardin-Realino.html
Bernardino Realino, SJ (RM)
Born at Carpi (near
Modena), Italy, in 1530; died at Lecce, Italy, 1616; beatified by Leo XIII;
canonized in 1947 by Pope Pius XII. Bernardino led a lively early life, but
after practicing law for some years, he entered the Society of Jesus at age 34.
He was admitted at Naples by Father Alphonso Salmeron, one of the first
companions of Saint Ignatius. He worked for 10 years in Naples, doing pastoral
work, preaching, catechizing, and helping the poor, the sick, and prison
inmates.
His holiness and fiery speaking
caused him to be recognized as a saint in his lifetime and a spontaneous cultus
sprang up, which helped to provide evidence for some of the remarkable
occurrences that were testified to under oath in the process of his
beatification.
After pastoring a flock,
he went to the college at Lecce to teach and eventually was appointed rector of
the college, where he remained for the rest of his life. Six years before his
death, he fell and suffered two wounds that would not heal. During his last
illness, blood from a leg wound was collected in vials on account of the great
veneration in which Bernardino was held.
This blood behaved in
various extraordinary ways. In some vessels it retained its liquidity over a
century; in others it even foamed and seemed to increase in volume; in one, an
observer said it "boiled" and frothed on the anniversary of his death
and when brought near a reliquary containing his tongue.
In 1634, Bernardino's
tomb was opened by an ecclesiastical authority. A good deal of tissue was left,
and it was separated from the bones and put into two glass containers, which
were reburied with the skeleton in the coffin.
In 1711, the contents of
the coffin were examined by the bishop of Lecce, in the presence of witnesses,
to verify the relics. One of the glass vessels was broken, but in the other the
tissues were in an apparently unaltered state but floating in a dark red
liquid. The liquid was said by doctors to be blood,and they attested that its
preservation and sweet smell were miraculous.
Two years later a
commission of three bishops, appointed by the Congregation of Sacred Rites to
examine the blood, found it to be liquid, crimson, and foaming. Don Gaetano
Solazzo, who had charge of a vial (probably the vial of 1616) in the Cathedral
of Lecce in 1804, left a statement saying it was liquid and had twice foamed
and bubbled.
Nuns saw it do the same,
and a Jesuit father stated in a sworn deposition that he'd witnessed it do the
same twice in 1852. These circumstances are notable because they are such a
well- authenticated example of such phenomena. In 1895, a biographer could find
no relic of blood still in a liquid state (Attwater, Benedictines, Delaney,
White).
Also known as
Apostle of Lecce
Bernardino Realini
Profile
Born to the Italian nobility. Studied law and medicine at Bologna, Italy,
receiving a law degree
in 1556.
Mayor of Felizzano, Italy. Judge.
Chief tax
collector in Alessandria, Italy.
Mayor of Cassine, Italy.
Mayor of Castelleone, Italy.
Superintendent of the fiefs of the marquis of Naples, Italy.
Following a retreat, he became a Jesuit in 1564,
and was ordained in 1567. Novice
master in Naples,
and then was sent to found a college in Lecce,
a small city in the south of Italy.
He quickly became the most loved man in Lecce due
to his concern and charity.
He made himself appear the receiver rather than the giver, and the poor and
galley slaves were
his special concern. One of the more interesting miracles attributed
to him concerned his small pitcher of wine which was never empty until everyone
present had had enough.
On Bernadine’s death bed,
the city’s magistrates formally requested that in the after-life he take the
city under his patronage.
Unable to speak, he nodded, and died soon
after, whispering the names of Jesus and Mary.
Born
1 December 1530 in Carpi, Modena, Italy
2 July 1616 in Lecce, Italy of
natural causes
12 January 1896 by Pope Leo
XIII
Lecce, Italy (proclaimed
on 15
December 1947 by Pope Pius
XII)
Additional Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Roman
Martyrology, 1914 edition
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
Saints
of the Society of Jesus
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other sites in english
images
video
sitios en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites en français
fonti in italiano
nettsteder i norsk
MLA Citation
“Saint Bernadine Realino“. CatholicSaints.Info.
30 June 2020. Web. 2 July 2021.
<http://catholicsaints.info/saint-bernadine-realino/>
SOURCE : http://catholicsaints.info/saint-bernadine-realino/
St. Bernardino Realino
Bernardino Realino was
born into a noble family of Capri, Italy, in 1530. After an excellent Christian
education received at home from his mother, he went on to study medicine and
law at the University of Bologna, receiving his doctorate in law in 1556. A
brilliant young man, Bernardino was soon on the road to success: at the tender
age of 26, he was elected mayor as well as judge of the town of Felizzano. From
there he became head tax collector in Alessandria, then elected mayor of
Cassine, followed by his election as mayor of Castellone. Word of his learning,
dedication, and legal brilliance spread throughout Italy, and the marquis of
Naples named him superintendent of all his fiefs.
While in Naples,
Bernardino, now 34 years old, met some priests of the relatively new Society of
Jesus and made an eight-day retreat with them. During this retreat he felt a
strong call to the religious life and asked the Jesuits for admittance into
their Society. He was accepted and ordained a priest in 1567.
From that time on
Bernardino devoted his life to the care of the poor and sick, to teaching the
Faith to young people, and to ministering to galley slaves. He was appointed
novice master while in Naples and remained in that city for ten years until he
was sent to the south of Italy to the town of Lecci where he had been requested
to found a college. He spent the rest of his life in Lecci where he was hailed
as a saint during his lifetime, not only because of his powerful example as a
preacher, confessor, and teacher, but also because of the many miracles he
performed by the power of God. One of the miracles attributed to Bernardino was
in regard to a small pitcher of wine which did not give out until everyone
present had had their fill.
Six years before his
death at the age of 86, Bernardino fell and sustained two wounds which never
healed. During his final illness, blood was taken from one of the leg wounds
and placed in glass vials. After his death, the blood appeared to boil and foam
and retained its liquid state until well into the mid-nineteenth century.
So devoted were the people
of Lecci to their saint, the magistrates of the town visited Bernardino on his
deathbed and formally requested that he take the city under his patronage after
his death. Unable to speak, Bernardino nodded his head, dying soon afterwards
with the names of Jesus and Mary on his lips. He was canonized by Pope Pius XII
in 1947 and is to this day considered the Patron of Lecci.
Lessons
1. In his late twenties,
Bernardino Realino was already a mover and shaker of his time with everything
going for him in the way of success. He gave it all up, however, the moment he
heard the call from God to become a priest. Here we have an example of a rich
young man who this time made the right decision, who gave it all up to follow
Jesus, finding his treasure in heaven rather than in the world.
2. St. Bernardino Realino
dedicated much of his life to teaching young people the Faith. Remembering that
young people are the future of the Church, let us pray to St. Bernardino that
all those who teach the young will do so under the inspiration and guidance of
the Holy Spirit and so lead our youth to a true understanding and love of their
Catholic faith.
July
2: Saint Bernardino Realino, the "Apostle of Lecce"
Posted by Jacob
Bernardino was born in Modena, Italy, to a noble Italian family. He grew up with riches, status, and privilege, given his family’s position within Italian society. Initially studying medicine and philosophy at university, Bernardino turned his focus to law. He worked as an accomplished lawyer, as well as tax collector, mayor, and judge for many years, earning respect and considered successful by all standards. However, despite his worldly accomplishments, he found himself unfulfilled.
Saint Bernardino continued to give himself generously to all who sought his counsel—among them princes and royalty-- and the lines leading to his confessional grew ever longer. The “holy old man” served until the day of his death, at which time crowds gathered outside the Jesuit College. On his death-bed, the city mayor and magistrates formally requested Father Realino to be Lecce’s defender and protector in heaven. Unable to speak, he nodded assent, and uttered his final words: “O Madonna, mia santissima" ("O Lady, my most holy lady").
The life of Saint Bernardino Realino reminds us that it is never too late for a change in perspective! As a young man, Bernardino achieved great worldly success, but realized that worldly recognition and riches left him spiritually unfulfilled. He turned to the Lord, listened for His Will, and embraced a rich lifetime of service and obedience, providing necessary spiritual direction to others. On this, his feast day, we might pause to take stock of our own perspective and priorities. How do we judge success in our lives? How might that differ from the manner in which the Lord, Our God, judges success?
God, You taught Your Church to observe all the
heavenly commandments in the love of God and neighbor. Help us to practice
works of charity in imitation of Your Priest, Saint Bernardino, and merit to be
numbered among the blessed in Your Kingdom.
Lord, we pray that we may be able to follow St. Bernardino Realino and respond
to Your call, for Your glory and the salvation of our souls. St. Bernardino
Realino, pray for us. Amen.
Today’s Psalm: Psalm 68: God’s Triumphal Procession
17 The chariots of God are tens of thousands
and thousands of thousands;
the Lord has come from Sinai into his sanctuary.
18 When you ascended on high,
you led captives in your train;
you received gifts from men,
even from the rebellious—
that you, O LORD God, might dwell there.
19 Praise be to the Lord, to God our Savior,
who daily bears our burdens.
20 Our God is a God who saves;
from the Sovereign LORD comes escape from death.
21 Surely God will crush the heads of his enemies,
the hairy crowns of those who go on in their sins.
22 The Lord says, "I will bring them from Bashan;
I will bring them from the depths of the sea,
23 that you may plunge your feet in the blood of your foes,
while the tongues of your dogs have their share."
24 Your procession has come into view, O God,
the procession of my God and King into the sanctuary.
25 In front are the singers, after them the musicians;
with them are the maidens playing tambourines.
26 Praise God in the great congregation;
praise the LORD in the assembly of Israel.
27 There is the little tribe of Benjamin, leading them,
there the great throng of Judah's princes,
and there the princes of Zebulun and of Naphtali.
28 Summon your power, O God;
show us your strength, O God, as you have done before.
29 Because of your temple at Jerusalem
kings will bring you gifts.
30 Rebuke the beast among the reeds,
the herd of bulls among the calves of the nations.
Humbled, may it bring bars of silver.
Scatter the nations who delight in war.
31 Envoys will come from Egypt;
Cush will submit herself to God.
32 Sing to God, O kingdoms of the earth,
sing praise to the Lord,
33 to him who rides the ancient skies above,
who thunders with mighty voice.
34 Proclaim the power of God,
whose majesty is over Israel,
whose power is in the skies.
35 You are awesome, O God, in your sanctuary;
the God of Israel gives power and strength to his people.
Praise be to God! (17-35)
BERNARDINO Realino, santo
di Silvana Menchi - Dizionario Biografico degli Italiani - Volume 9 (1967)
BERNARDINO Realino, santo. - Nacque a Carpi il 15
febbr. 1530. Il padre, Francesco, era noto e stimato uomo di corte,
"maestro di scuderia" di vari principi e comandanti di eserciti
(Vespasiano Colonna, Luigi Gonzaga, Cosimo de' Medici, Cristoforo Madruzzo). La
madre, una Elisabetta della nobile famiglia Bellentani (morta, secondo i
ricordi autobiografici del figlio, nel 1550), curò l'educazione del suo
primogenito in spirito di serena devozione e di letizia.
A Carpi B. ricevette la prima istruzione (latino,
greco, elementi di filosofia); verso la fine dei 1546 egli venne inviato a
Modena, dove ascoltò Ludovico Castelvetro e frequentò le lezioni di Antonio
Bandinelli, umanista e filologo, sotto la guida dei quale intraprese commenti
di tipo filologico-erudito, senza trascurare la versificazione italiana e
latina. Questo interesse continuò anche durante gli studi prima di medicina,
poi di legge, fatti a Bologna, e gli procurò una certa fama fra i letterati
modenesi e bolognesi. Dalla medicina alla giurisprudenza passò per amore di una
nobile giovane, anch'essa letterata e latinista; ed ebbe la laurea in
utroque il 3 giugno 1556 da Mariano Sozzini ir. Dopo un breve periodo
trascorso a Ferrara, come "familiare" di Luigi d'Este, il futuro
cardinale, dal 1556 arcivescovo di Ferrara, B. fu costretto a lasciare gli
Stati estensi per aver ucciso in duello un altro gentiluomo (così il
Tiraboschi; secondo altri per aver semplicemente ferito la stessa persona., ma
aggredendola per vendicarsi d'un torto ricevuto). Si rifugiò presso il padre,
che lo fece entrare a servizio del suo signore, il cardinale Cristoforo
Madruzzo, allora governatore di Milano.
Poiché fece il viaggio in compagnia di Sigismondo
d'Este e di Giustina Trivulzio, passando da Pavia poté far conoscenza con il
giovane principe Carlo Borromeo. A Milano i due Realino furono ospiti dei
principi Trivalzio; B. frequentò gli Sfondrati, tra i quali Niccolò, il futuro
Gregorio XIV, e fu in relazione con Girolamo Cardano e Luca Contile. Il 19 nov.
1556 veniva nominato cittadino di Milano e gli veniva assegnata la podesteria
di Felizzano, nel territorio di Alessandria. Nel 1558 passò ad Alessandria come
avvocato fiscale, ma il 7 genn. 1560 fu retrocesso e inviato a Cassine, piccolo
borgo presso Acqui. Egli avvertì tale retrocessione come un'ingiustizia: la
situazione dei suoi amministrati, particolarmente penosa a causa di una grave
carestia, la morte della donna amata indussero il giovane ormai trentenne a
pensieri di morte e a meditazioni mistico-ascetiche sulla vanità del mondo. Nel
1562 fu chiamato ad amministrare Castelleone di Lombardia, feudo dei marchese
di Pescara Francesco Ferdinando d'Avalos, governatore di Milano; l'essere ormai
staccato dal mondo, "per così dire mezzo religioso", come s'espresse
il primo biografo di B., Antonio Beatillo, già suo confidente, contribuì a
renderlo popolare per mitezza, giustizia, spirito caritatevole e disinteresse.
Queste qualità lo indussero a contrarre anche debiti personali, che risultarono
al momento del suo ingresso nella Compagnia di Gesù, e dei quali B. ebbe a
vantarsi col padre, come prova di "integrità… usata nei maneggi
pubblici". Il popolo di Castelleone inviò del resto al Pescara un elogio
del podestà, chiedendone la conferma. Questa venne, ma poco dopo il marchese lo
invitò ad accettare la responsabilità di uditore generale per i suoi vasti
possedimenti nel Regno di Napoli. Così, all'inizio, del giugno 1564, B. arrivò
a Napoli, ospite dell'agente generale d'affari dei Pescara in quella città.
A Napoli un incontro occasionale con due gesuiti lo
colpì tanto da indurlo a frequentare la chiesa della Compagnia. I gesuiti lo
incoraggiarono ad avanzare sulla via del distacco dal mondo facendogli leggere
vari scritti di devozione. Nell'autunno del 1564 B. chiese di entrare nella
Compagnia di Gesù; l'intervento dei Pescara gli ottenne il consenso del Laínez
ed egli fu ammesso al noviziato. Aveva esitato, pensando di rimandare il passo
fino alla morte del padre; ma dopo molte considerazioni s'indusse a non
indugiare oltre e scrisse una lettera per spiegare al padre i motivi della
propria decisione. Il 24 maggio 1567 ricevette l'ordinazione sacerdotale da
Marino Carafa arcivescovo di Napoli. La sua esperienza di amministratore
indusse molto probabilmente il generale della Compagnia Francesco Borgia a
farlo nominare maestro dei novizi e responsabile della casa napoletana,
allorché nel 1568 il collegio fu trasferito a Nola, nonostante che il Salmerón,
allora provinciale di Napoli, si opponesse perché B. non aveva ancora compiuto
il prescritto corso di studi e non aveva pronunciato i voti solenni (ciò che
avvenne il 31 maggio 1571). Ebbe notevoli successi nelle lezionidi
catechistica, nella assistenza e nella conversione degli schiavi di religione
islamica; svolse anche compiti di recensore di libri.
Nel 1574il Salmerón ordinò a B. di recarsi a Lecce,
donde era giunta era Compagnia una cospicua offerta di proprietà terriera a
condizione di fondarvi una casa professa.
Queste donazioni celavano spesso riserve di carattere
giuridico-economico, tali da gravare il donatario di obblighi ecclesiastici e
religiosi, oltre che di beni improduttivi, non redditizi, non amministrabili,
insufficienti. B., come esperto amministratore, doveva rendersi conto
personabilmente e in loco della situazione, e riferime direttamente
al generale della Conipagnia, Mercuriano, tanto più che l'offerta veniva dalla
città di Lecce, e fra la popolazione non c'era unanimità di vedute.
L'accoglienza al rappresentante della Compagnia di Gesù fu trionfale; B.
inoltre si rese presto popolare per l'attività catechistica, per la solerzia
nell'assistere infermi e carcerati; ebbe anche inviti a predicare in vari
conventi e monasteri. Il Salmerón però lo rimproverava di scarsa prudenza: egli
avrebbe accettato garanzie insufficienti per quanto riguardava il mantenimento
della casa professa, nonché il suolo e i fondi per l'erezione di una chiesa.
Tuttavia l'intervento del generale Mercuriano attutì le diffidenze del
Salmerón, tanto più che il 21 sett. 1575 si poté porre la prima pietra della
futura chiesa del Gesù, che fu costruita secondo i disegni di Giovanni de
Rosis, ed il 26 sett. 1576 venne solennemente consacrata.
Nel 1579, ottenuta da un cittadino di Lecce la
donazione di una rendita annua di mille ducati, B. poté iniziare la costruzione
di un collegio per l'educazione della gioventù, di cui egli fu nominato
vicario, cioè vicedirettore. Inoltre continuò nell'apostolato ecclesiastico
generale: promosse la fondazione di un seminario, organizzò una congregazione
fra il clero secolare, una congregazione mariana per la gioventù laica;
promosse discussioni pubbliche su casi di coscienza e lezioni di catechismo.
Personalmente, continuò l'opera di conversione fra gli schiavi e si dedicò
soprattutto al confessionale, lasciando ad altri la predicazione. Godette di
tanta devota popolarità che, quando stava per morire, la cittadinanza di Lecce
lo pregò, per bocca del suo più alto magistrato, di accettarne il patrocinio.
A Lecce B. morì il 2 luglio 1616. Tra i suoi
estimatori vengono annoverati s. Andrea Avellino, s. Roberto Bellarmino e il
pontefice Paolo V.
Dal momento dell'ingresso nella Compagnia B. aveva
concepito uno sdegnoso disinteresse per l'attività letteraria ed aveva
distrutto tutti i manoscritti filologici e poetici, frutto delle fatiche
umanistiche giovanili. Durante il periodo leccese invece egli tornò a
verseggiare, a scrivere imprese ed emblemi, sonetti, ottave, distici latini, in
parte pubblicati negli atti del processo di beatificazione e spiranti una pietà
serena e cordiale; egli ha lasciato anche lettere sipirituali, che sono state
in piccola parte edite, e trattati di casistica, che rispecchiano la sua salda
preparazione giuridica originaria.
La devozione dei Leccesi era stata così intensa, che
si cominciò ben presto a tributargli un culto particolare, mentre le autorità
cittadine deliberavano di promuovere in Curia la causa di beatificazione e poi
di canonizzazione, e inoltre di agire per ottenere che B. fosse designato dal
papa come patrono e protettore di Lecce; per intercedere presso le autorità
romane i Leccesi si rivolsero a s. Roberto Bellarmino, amico ed estimatore di
Bernardino. Nel 1623 si ottenne il permesso di iniziare i processi diocesani,
ma essi cominciarono solo nel 1624; nel frattempo il sepolcro di B. era
diventato meta di pellegrinaggi, veniva circondato di ex voto e coperto di
ornamenti preziosi. Sicché si dovettero applicare le disposizioni di Urbano
VIII in ordine a un più regolato fervore devozionale: il corpo venne rimossso
in gran segreto e posto nella sepoltura comune dei gesuiti. I processi subirono
poi un rallentamento per la difficoltà di raccogliere e vagliare gli scritti di
B. composti in vari periodi della vita. Il 21 apr. 1711, nel corso di una nuova
ricognizione, si constatò che i tessuti del suo corpo conservati in un vaso
entro la bara erano intatti e galleggiavano su uno strato di sangue;
nell'occasione si ebbe anche la guarigione improvvisa dell'uomo che aveva
trasportato la bara nella sala ove sarebbe avvenuta la verifica. La rinnovata
commozione popolare e la fama della guarigione miracolosa provocarono una nuova
inchiesta romana, che autenticò il miracolo del sangue (24 dic. 1713). Nel
febbraio 1731 iniziò il processo romano sulla virtù eroica di B.; la prima
congregazione preparatoria ebbe luogo il 1° sett. 1733, ma le polemiche
antigesuitiche e poi la soppressione della Compagnia interruppero tale
processo; le reliquie vennero nascoste per timore di profanazione subendo varie
peripezie. Ricostituita la Compagnia nel 1832, le reliquie vennero trasportate
a Lecce; Leone XII approvò il decreto di venerabilità il 31 luglio 1838; Leone
XIII, il 12 marzo 1896, quello di beatificazione. Il processo di canonizzazione
cominciò nel 1941; la proclamazione solenne avvenne nel 1946, a quindici anni
di distanza da quella del Bellarmino.
Opere: In nuptias Pelei et Thetidis catullianas
commentaria; eiusdem adnotationes in varia scriptorum loca,Bononiae 1551
(rist. in Lampas sive fax artium liberalium,II,Francoforte 1604), con
lettera dedicatoria di B. al cardinale di Trento (è l'unica superstite delle
opere umanistiche giovanili); Lettere spirituali inedite… pubblicate dal P. Giuseppe
Boero S. I., Napoli 1854.
Fonti e Bibl.: La più gran parte delle fonti primarie
per la vita di B. (i suoi scritti autobiografici, le sue lettere e poesie,
nonché le biografie inedite di A. Beatillo, di C. Luca, ecc.) si conservano a
Roma, nell'Archivio della Compagnia di Gesù: cfr. M. Scaduto, Storia della
Compagnia di Gesù in Italia, III, L'epoca di Giacomo Laínez, il
governo (1556-1565), Roma 1964, p. 293. Cfr. inoltre: E. Venturi, Storia
della vita di B. R., Roma 1795; V. Dente, Un santo educatore e
letterato gesuita, in La civiltà cattol., LXXXII (1931), pp. 21-36,
209-225; G. Germier, S. B. R., Firenze 1943 (è una biogr. ben
documentata di tipo agiografico popolare).
SOURCE : http://www.treccani.it/enciclopedia/santo-bernardino-realino_(Dizionario-Biografico)
Den hellige Bernardin Realino (1530-1616)
Den hellige Bernardin Aloisius Realino (it: Bernardino
Luigi) ble født den 1. desember 1530 i Carpi nær Modena i regionen
Emilia-Romagna i Nord-Italia. Hans foreldre var Francesco Realino og Elisabetta
Bellentani, og morens familie var den fornemste av de to. Senere i livet skrev
Bernardin takknemlig om sin far «som gjorde det enkelt for meg å studere og som
ikke ønsket å sende meg til hoffet».
For han elsket humanistiske studier, og etter
innledende skolegang for privatlærere i hjemmet, ble han sendt til akademiet i
Modena, hvor han gjorde det eksepsjonelt godt i gresk og latin. I 1848
fortsatte han på universitetet i Bologna for å studere filosofi og medisin. Han
fullførte medisinstudiene i 1551 og tenkte på å praktisere som lege. Men i
stedet begynte han å studere sivil- og kirkerett, åpenbart etter ønske fra en
kvinne han var blitt forelsket i og som mente at han ville bli en god advokat.
Bernardin selv så imidlertid på jusstudiene som et grunnlag for en karriere i
regjeringen eller den offentlige administrasjon.
I juni 1556 tok han bachelor-graden i jus (både sivil-
og kirkerett – utriusque juris). Hans far var da i tjeneste hos kardinal
Cristoforo Madruzzo, fyrstebiskop av Trento (Trient) og guvernør av Milano, og
det så ut til at Bernardin var utsett til en suksessfull offentlig karriere. I
en alder av 26 år ble han borgermester i Felizzano, en stilling som også
inkluderte embetet som dommer. Da hans periode var over, ba folket om at han
måtte gjenutnevnes, fordi de fant ham som en ærlig dommer og en som daglig gikk
til messe.
Han ble deretter ansvarlig for skatteinnkrevningen i
Alessandria, og deretter ble han borgermester i Cassine. Da han vendte tilbake
til Milano i 1562, gikk hans ry som en kompetent dommer foran ham. Derfor
utnevnte markien av Pescara ham til auditor (dommer) og borgermester i
Castelleone. I 1564 utnevnte markien ham til generalinspektør for sine
eiendommer i kongeriket Napoli. Det er klart fra Bernardins brev at han også
utviklet seg åndelig i denne tiden. Han skrev til sin bror: «Jeg har ikke noe
ønske om denne verdens heder, men bare for Guds herlighet og min sjels frelse»,
mens han skrev til sin syke far: «Gud søker alltid det beste for sine
skapninger, selv om dette skrøpelige og elendige kjød, tilbøyelig som det er
til fornøyelser, ikke ønsker å anerkjenne dette».
Bernardin kom til Napoli i slutten av juni 1564, og
det var der han først kom i kontakt med den nylig grunnlagte
jesuittordenen (Societas Iesu – SJ). En ettermiddag i august da han
gikk gjennom byen, la han merke til to jesuitter som gikk forbi. Han ble
tiltrukket av det de representerte og spurte noen hvem disse prestene var. Da
han hørte at de var jesuitter, søkte ham mer informasjon om ordenen fra sine
bekjente og fikk vite at ordenen nettopp var kommet til byen. Han gikk da til
deres kirke og hørte en preken som beveget ham dypt.
Tre dager senere ønsket han å avlegge
generalskriftemål og gikk til denne predikanten. Han så Bernardins religiøse
tilbøyeligheter og ba ham om først å meditere over visse temaer i åtte dager og
deretter komme tilbake. Dette gjorde han, og i de dagene med fred som fylte ham
etter skriftemålet, hadde han et syn av Jomfru Maria, som
lot ham holde Jesusbarnet i sine armer og ba ham om å bli jesuitt. Dette synet
forandret hans liv fullstendig.
Deretter forlot han markiens tjeneste, presenterte seg
for jesuittenes provinsial og ble akseptert. Han ble mottatt i ordenen av p.
Alfons Salmeron, en av den hellige ordensgrunnleggeren Ignatius av Loyolas
seks opprinnelige ledsagere. Han påbegynte novisiatet den 13. oktober 1564, 34
år gammel. Bernardins ydmykhet fikk ham til å synes at han bare var i stand til
å gjøre manuelt arbeid, så han ba om å få bli legbror, men hans overordnede
bestemte at han skulle bli prest. Etter å ha avlagt sine tre ordensløfter i
oktober 1566, ble han uventet bedt om å forberede seg på ordinasjon. Han ble
presteviet den 24. mai 1567.
Selv om Bernardin bare hadde vært jesuitt i tre år,
utnevnte jesuittenes ordensgeneral, den hellige Frans Borgia,
ham til embetet som novisemester i Napoli. Han studerte fortsatt teologi, og
det han måtte mangle av formell kirkelig utdannelse, tok han igjen i klokskap
og sunne vurderingsevne. Da novisiatet ble flyttet fra Napoli, ble han igjen i
byen og arbeidet blant ungdommen og de fattige og blant de muslimske slavene på
galeiene på havna i Napoli. Han prekte, riktignok uten særlig suksess, hørte
skriftemål, var bispedømmets sensor for bøker og ledet et brorskap for legfolk.
I 1574 sendte hans overordnede ham til Lecce i Puglia
(Apulia) i Sør-Italia for å undersøke muligheten for å åpne et jesuitthus og
kollegium der. Innbyggerne var så glade over at jesuittene ville komme til byen
at de tilbød de nyankomne prestene et hus og begynte å bygge en kirke for dem.
Bernardin skulle arbeide de siste 42 år av sitt liv der og utøvde et pastoralt
apostolat, prekte i jesuittkirken og katedralen, hørte skriftemål, ga råd til
presteskapet, besøkte de syke og de som satt i fengsel og holdt foredrag i
manns- og kvinneklostre. Da den nye kirken var fullført, begynte folket å bygge
jesuittkollegiet, som åpnet i september 1583. Der arbeidet Bernardin i perioder
som kollegiets rektor, viserektor eller vanlig lærer.
Utenfor kollegiet ble han kjent for sin vennlighet og
tålmodighet. Han ble konsultert av mennesker fra alle lag i både verdslige og
religiøse spørsmål, og han fikk snart tilnavnet «byens far» på grunn av sin
omsorg for alle som var i vanskeligheter eller led av en eller annen sykdom.
Flere mirakler ble tilskrevet hans forbønn. Han fortsatte sitt apostolat for fanger
og slaver, og han konverterte et stort antall av sistnevnte til kristendommen.
Som i Napoli fant han at han var mer effektiv i å veilede enkeltpersoner enn i
offentlig forkynnelse. I 1583 etablerte han et prestebrorskap for å hjelpe til
med å reformere både sekularprestene og ordensprestene i byen og gi dem
undervisning i moralteologi slik at de ble bedre skriftefedre. Han klarte også
å sette en stopper for de vendettaene som herjet fra tid til annen. Hele tiden
vokste køene foran hans skriftestol.
Bernardin og Lecce var uatskillelige. Flere ganger
mottok han ordre fra sin provinsial og generalen om å reise til Napoli eller
til Roma, men hver gang han skulle til å forlate byen, ble han enten på mystisk
vis overmannet av en høy feber som krevde en periode med hvile, eller så ble
det så voldsomt tordenvær at han ikke kunne dra. Etter flere slike
ikke-menneskelige innblandinger som holdt ham i Lecce, konkluderte hans
overordnede med at det var Guds vilje at han skulle bli, og senere forsøkte de
aldri å flytte ham igjen.
Bernardins siste sykdom begynte den 11. juni 1616, da
en feber og ekstrem svakhet kom over ham. Han mistet taleevnen, men forble ved
bevissthet. Den 29. juni mottok han vandringsbrødet (viaticum) og Den
siste olje (sykesalvingens sakrament). Da innbyggerne hørte at han var døende,
samlet det seg en stor menneskemengde utenfor jesuittkollegiet. Bare menn hadde
tillatelse til å gå inn i den klausurerte boligen. De knelte, kysset Bernardins
hånd og fromt berørte de kroppen hans med religiøse gjenstander. Helt til
biskopen av Lecce kom den 1. juli, hadde jesuittene klart å hindre folket i å
rense rommet for «relikvier». Men da biskopen selv skar en bit av Bernardins
sengeklær, kunne ikke de andre holdes tilbake, og snart kunne sengeklærne knapt
dekke den døende presten.
Borgermesteren og flere av byens dommere kom også, men
de kom i offisielt ærend. De hadde med seg et dokument som de ønsket å lese for
Bernardin. Det var byens ønske om at Bernardin ville bli Lecces forsvarer og
beskytter i himmelen. Da dokumentet ble lest, kunne den døende presten bare gi
fra seg et sukk, noe som ble tolket som et samtykke. Men borgermesteren tvilte
senere på om det sukket virkelig var et samtykke, og siden dette var den
viktigste saken for byen, vendte han og hans delegasjon tilbake den 2. juli.
Denne gangen bøyde Bernardin hodet og mumlet et ord som ingen forsto, men
borgermesteren var nå sikker på at nikket var et samtykke. Dermed satte byen
Lecce en merkelig rekord, nemlig ved å utpeke sin skytshelgen ikke bare før
hans helligkåring, men til og med mens han levde. Kanskje ville de komme hans
fødeby Carpi i forkjøpet.
Om ettermiddagen begynte jesuittene sine bønner for
den døende, og rundt klokken fire om ettermiddagen, mens Bernardin holdt øynene
festet på krusifikset, kom taleevnen tilbake et øyeblikk, og hans siste ord
var: «O Madonna, mia santissima». Deretter døde han. Det var den 2. juli 1616,
og han var 85 år gammel.
Like før han døde ble blod fra et sår i leggen, som
han hadde fått seks år tidligere og som aldri hadde grodd, samlet i ampuller. I
1634 ble Bernardins grav åpnet av en kirkelig autoritet. En god del vev var
bevart, og det ble skilt fra beina og lagt i to glassbeholdere, som ble lagt i
kisten sammen med skjelettet og gravlagt på nytt. I 1711 ble kistens innhold
undersøkt av biskopen av Lecce i vitners nærvær for å identifisere relikviene.
En av glassbeholderne var knust, men i den andre var vevsrestene i
tilsynelatende uendret tilstand, men flytende i en mørk rød væske. Legene sa at
væsken var blod, og de attesterte at dets bevarte tilstand og søte lukt var
mirakuløs.
To år senere ble blodet undersøkt igjen av en
kommisjon av tre biskoper, utnevnt av Rituskongregasjonen i Vatikanet. De fant
at blodet var flytende, høyrødt og skummende. Don Gaetano Solazzo, som
oppbevarte en ampulle i katedralen i Lecce (trolig en ampulle med blod fra
Bernardins død i 1616), skrev en erklæring om at blodet var flytende og to
ganger hadde skummet og boblet. Nonner så det samme, og en jesuittprest skrev i
en edsvoren beretning at han hadde sett at det samme skjedde to ganger i 1852.
Blodet forble flytende og boblet og kokte på årsdagen for hans død eller når
ampullene ble holdt bort til et relikvar som inneholdt hans tunge. Men da det
ble skrevet en biografi i 1895, ble det ikke lenger funnet noe flytende blod.
Slike blodundere knyttes også til den hellige Januarius av
Benevento og andre.
Den hellige Robert Bellarmin sa
om Bernardin: «Jeg har aldri hørt en eneste klage på p. Realino, selv om jeg
har vært hans provinsial. Selv de som var fiendtlig stemt overfor
jesuittordenen, som benyttet enhver anledning til å snakke ufordelaktig om den,
gjorde alltid et unntak for Realino. Alle vet at han er en helgen».
Bernardin Realino ble saligkåret den 12. januar 1896
(dokumentet (Breve) var datert den 27. september 1895) av pave Leo XIII
(1878-1903) og helligkåret den 22. juni 1947 av pave Pius XII (1939-58), som
fremholdt ham som forbilde for alle oppdragere. Hans minnedag er dødsdagen 2.
juli, men 3. juli nevnes også, og hans navn står i Martyrologium Romanum. I
kunsten fremstilles han med Jesusbarnet i armene på grunn av visjonen som
endret hans liv. I kirken Sant'Ignazio i Roma finnes et samtidig portrett av
ham.
SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/brealino
