Ritratto
del Santo in
un dipinto medievale nella chiesa di Vigersted presso Ringsted in Danimarca
Kalkmalerier
i Vigersted kirke i Danmark
Pintura
medieval en piedra de Canuto Lavard en la Iglesia de Vigersted, en las afueras
de Ringsted, Dinamarca.
Knud
(Canute) Lavard (died 1131), Danish prince and saint. Medieval painting in the
church of Vigersted, near Ringsted, Denmark. Photographer: Fredrik Tersmeden, Lund,
Sweden (2002)
Ritratto
del Santo in
un dipinto medievale nella chiesa di Vigersted presso Ringsted in Danimarca
Kalkmalerier
i Vigersted kirke i Danmark
Pintura
medieval en piedra de Canuto Lavard en la Iglesia de Vigersted, en las afueras
de Ringsted, Dinamarca.
Knud
(Canute) Lavard (died 1131), Danish prince and saint. Medieval painting in the
church of Vigersted, near Ringsted, Denmark. Photographer: Fredrik Tersmeden, Lund,
Sweden (2002)
Saint Knud Lavard
Prince Danois, roi de
Wagrie, martyr (+ 1137)
ou Canut.
Duc de Schleswig, il gouverna avec justice et prudence et favorisa le christianisme. Il fut assassiné, dans une forêt, par des ennemis envieux de son autorité.
Au Danemark, en 1137, saint Canut, surnommé Lavard, martyr.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/384/Saint-Knud-Lavard.html
.jpg)
Magnus the Strong let his cousin Canute Lavard kill on the 7th of January 1131. Illustration for 'Gesta Danorum' by Louis Moe around 1898.
Also
known as
Canute Laward
Canute of Schleswig
Canute the Lord
Duke of Jutland
King of the Western Wends
Knud Lavard
Knut Lavard
25 July in Denmark for
the translation of his relics
Profile
Second son of King Eric
the Good of Denmark.
Nephew of King Saint Canute of Denmark.
Raised in the court of Saxony. Duke of
Jutland with his court at
Schlewig. Spent years defending against Viking raids. Supported the missionary work
of Saint Vicelin. Father of King Valdemar
I, who worked for Canute’s canonization. King of
the Western Wends in 1129.
Canute’s uncle, King Nils
of Denmark,
opposed Canute coming to the throne, and arranged his murder.
Venerated in Denmark.
Born
murdered in 1131 by
his cousins Magnus Nielsen and Henry Skadelaar in the forest of Haraldsted near
Ringsted in Zeeland, Denmark
declared a martyr for
justice
relics enshrined
at Ringsted on 25 June 1170
knight with
a wreath, lance,
and ciborium
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Lives
of the Saints, by Sabine Baring-Gould
Roman
Martyrology, 1914 edition
Roman
Martyrology, 1914 edition
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
Oxford Dictionary of Saints, by David Hugh Farmer
Saints
and Their Attributes, by Helen Roeder
other
sites in english
images
webseiten
auf deutsch
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites
en français
fonti
in italiano
Martirologio Romano, 2005 edition
websites
in nederlandse
nettsteder
i norsk
strony
w jezyku polskim
MLA
Citation
“Saint Canute
Lavard“. CatholicSaints.Info. 27 December 2023. Web. 23 April 2025.
<https://catholicsaints.info/saint-canute-lavard/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-canute-lavard/
Book of Saints –
Canute Lavard
Article
CANUTE LAVARD (Saint)
King, Martyr (January 7) (12th century) A nephew of Saint Canute, King of
Denmark, with whom he is sometimes confused. From being Duke of Schleswig, he
became King of the Sclavi. He ruled justly and wisely, winning the love of his
subjects. He was done to death by a kinsman of his, a pretender to his throne
(A.D. 1133), and in Scandinavia is honoured as a Martyr.
MLA
Citation
Monks of Ramsgate.
“Canute Lavard”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info. 26
September 2012.
Web. 23 April 2025.
<http://catholicsaints.info/book-of-saints-canute-lavard/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-canute-lavard/
St. Canute Lavard
Feastday: January 7
Patron: of Zealand, Denmark
Birth: 1096
Death: 1131
St. Canute Lavard, not to
be confused with Canute IV of Denmark, was a Danish prince born on March 12,
1096, as the only legitimate son of King Eric I of Denmark. Growing up, Canute
was in close contact with the noble family of Hvide.
In 1115, at 19-years-old,
St. Canute Lavard was placed in charge of the Duchy of Schleswig by his uncle,
King Niels of Denmark. During the next 15 years, Canute successfully
established peace in the border area. He spent years of his life defending his
area against Viking raids and supporting the missionary work of St. Vicelin. He
did so well, he was given the title Duke of Holstein and became a land holder
of the Holy Roman Empire.
St. Canute Lavard was the
first member of the Danish royal family to be attracted by knightly ideals and
medieval German habits. Canute went on to change his title to Duke of
Schleswig.
Though his appearance
made him very popular and listed as a possible successor of his uncle, Canute
had several great enemies among other Danish princes and wealthy persons. They
questioned his loyalty to the country and feared his bond with Emperor Lothair
II, whom Canute tried to evangelize.
Caunute’s uncle, Niels,
and cousin, Magnus the Strong, were alarmed by Canute’s recognition as King of
the Western Wends by the emperor. This fear led Magnus and Canute’s other
cousin, Henry Skadelaar, to murder Canute on January 7, 1131, as he was trapped
in the Haraldsted Forest near Ringsted in Zealand.
St. Canute Lavard’s
initial resting place was in the Ringsted Abbey, one of the earliest
Benedictine houses in Denmark, but in 1157, his remains were transferred to St.
Bendt’s Church, a new chapel in Ringsted. His death provoked a civil war that
lasted until 1157, and ended with the triumph of Canute’s own son, Valdemar I.
Canute was canonized by
Pope Alexander III in 1169, at the request of King Valdemar. He is often
depicted as a knight with a wreath, lance and ciborium. St. Canute Lavard is
the patron saint of Zealand and Denmark, and his feast day is celebrated on
January 7.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=2591
Baring-Gould’s
Lives of the Saints – Saint Canute Lavard, Martyr
Article
(A.D. 1133)
[Schleswig and
Scandinavian Breviaries. Life in Knytlinga Saga, Saxo Grammaticus, Schleswig
Breviary, &c.]
Canute Lavard was second
son of Eric the Good, King of Denmark. His elder brother, Nicolas, became King
of Denmark, though he was illegitimate, as Canute was very young. Nicolas had a
son named Magnus, who was also brought up with Canute. Canute purchased the
duchy of Schleswig, and occupied himself with clearing the seas and islands of
Denmark of the pirates who infested them. On one occasion, a pirate whom he had
captured, and con- demned with others to be hung, cried out that he was of
royal blood, and was related to Canute. “Then,” said the duke, “you shall hang
at the topmast head above the others.”
Henry, King of the
Sclaves, being dead, Canute succeeded him. The popularity of this prince, owing
to his gentleness, virtue, and piety, stirred up the envy of Magnus, who feared
lest he should put in a claim to the throne of Denmark, to which indeed he had
a right prior to Magnus and his father. In order to make sure of the
succession, Magnus decoyed his unsuspicious kinsman into a wood, surrounded him
with armed men, and killed him.
MLA
Citation
Sabine Baring-Gould.
“Saint Canute Lavard, Martyr”. Lives of the Saints, 1897. CatholicSaints.Info.
13 August 2018. Web. 23 April 2025.
<https://catholicsaints.info/baring-goulds-lives-of-the-saints-saint-canute-lavard-martyr/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/baring-goulds-lives-of-the-saints-saint-canute-lavard-martyr/
January 7
St. Canut
ST. CANUT, second son of
Eric the Good, king of Denmark, was made duke of Sleswig, his elder brother
Nicholas being king of Denmark. Their father, who lived with his people as a
father with his children, and no one ever left him without comfort, says the
ancient chronicle Knytling-Saga, p. 71. died in Cyprus, going on a pilgrimage
to the holy land, in which he had been received by Alexius Comnenus, emperor,
at Constantinople, with the greatest honour, and had founded an hospital at
Lucca for Danish pilgrims. He died in 1103, on the 11th of July. Mallet, l. 2.
p. 112.
Canut set himself to make
justice and peace reign in his principality: those warriors could not easily be
restrained from plundering. One day, when he had condemned several together to
be hanged for piracies, one cried out, that he was of blood royal, and related
to Canut. The prince answered, that to honour his extraction, he should be
hanged on the top of the highest mast of his ship, which was executed.
(Helmold, l. 6, c. 49.) Henry, king of the Sclavi, being dead, and his two
sons, St. Canut his nephew succeeded, paid homage to the emperor Lothaire II.
and was crowned by him king of the Obotrites, or western Sclavi. St. Canut was
much honoured by that emperor, in whose court he had spent part of his youth.
Valour, prudence, zeal, and goodness, endeared him to all. He was slain by a
conspiracy of the jealous Danes, the 7th of January, 1130, and canonized in
1171. His son became duke of Sleswig, and in 1158 king of Denmark, called
Valdemar I. and the Great, from his virtuous and glorious actions.
Rev. Alban
Butler (1711–73). Volume I: January. The Lives of the
Saints. 1866.
SOURCE : http://www.bartleby.com/210/1/076.html
Canute Lavard M (RM)
(also known as Knud)
Born at Roskilde, c.
1096; died 1131; canonized in 1169; feast of the translation of his relics is
July 25 in Denmark.
Nephew of King Saint
Canute of Denmark and the second son of King Eric the Good of Denmark, Canute
spent part of his youth at the Saxon court. When he came of age and returned to
Denmark with ideals of feudalism and military organization, his uncle King Niels
(Nils) of Denmark made him duke of southern Jutland. Canute ruled from
Schleswig, which he fortified, and defended the whole territory against the
Wends. In fact, most of his life was spent fighting against the viking pirates,
but he finally brought peace and order to the territory. Canute also encouraged
and aided the missionary activities of Saint Vicelin, evangelizer of the Wends,
who was afterwards bishop of Staargard, now Oldenburg.
While duke of Schleswig,
Canute was recognized by Emperor Lothair III in 1129 as sovereign over the
western Wends. This infuriated his uncle, King Niels, who began to regard
Canute as a rival. Two years later, this jealousy led to Canute's murder in an
ambush by Magnus Nielssen and Henry Skadelaar (his cousins) in the forest of
Haraldsted near Ringsted in Zealand.
Canute was formally
canonized as a martyr for justice by Pope Alexander III, at the request of his
son, King Valdemar I. The archbishops of Lund and Uppsala presented evidence
about Canute's life and miracles attributed to his intercession. His relics were
enshrined at Ringsted in 1170 (Attwater, Benedictines, Delaney, Encyclopedia,
Farmer).
In art, Saint Canute is
portrayed as a knight with a wreath, lance, and ciborium. Sometimes he is shown
on horseback in full armor. Venerated in Denmark (Roeder).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/0107.shtml
CANUTE LAVARD, ST.
New Catholic Encyclopedia
COPYRIGHT 2003 The Gale Group Inc.
Danish noble; b.
Roskilde, c. 1096; d. Haraldsted, Jan. 7, 1131. Son of the Danish
King Erik Evergood, he was baptized Gregory. The surname "Lavard" is
equivalent to the English "Lord." As a youth he was at the court of
Saxony with the future Emperor Lothair III. His uncle, King Niels (Nicholas),
named him duke of Schleswig c. 1115. Through the protection of
Lothair, whom he tried to evangelize, he became, c. 1129, prince
(Knés) of the Wends in eastern Holstein. Put forward as eventual successor to
King Niels, he constituted a rival to the latter's son, Magnus, whose entourage
assassinated Canute at Haraldsted, near Ringsted, Denmark. This crime brought
on a civil war that lasted until the accession of Canute's son, Waldemar I the
Great. Reports of miracles at Canute's tomb at Ringsted led to the building of
a chapel on the site of the murder. Pope Alexander III canonized Canute in
1169; the solemn translation of his remains took place on June 25, 1170. Canute
became the patron saint of the Danish guilds, and his cult spread throughout
Denmark and Schleswig. His present tomb at Sankt-Bendt church, Ringsted, dates
only from the 17th century.
Feast: Jan. 7; June 25.
Bibliography: Vitae
sanctorum danorum, ed. M. C. Gertz (new ed. Copenhagen 1908–12) 169–247. L. Weibull, Nordisk historia 2 (1948) 415–432. A. Butler, The
Lives of the Saints, ed. H. Thurston and D. Attwater (New York 1956) 1:49. T. Gad, Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, ed. J. Danstrup (Copenhagen 1956—) 8:600–603, with bibliog.
[L. Musset]
SOURCE : http://www.encyclopedia.com/religion/encyclopedias-almanacs-transcripts-and-maps/canute-lavard-st
.jpg)
Fresko
in der Kirche St. Bendt in Ringsted in
Dänemark
Ringsted Sankt Bendts Kirke i Danmark.
Korsskæringens kalkmalerier. Knud Lavard
San Canuto Lavard Martire
Roskilde (Danimarca),
1096 circa - Haraldsted-Ringstadium (Zeeland, Danimarca), 7 gennaio 1131
San Canuto Lavard, duca
di Schleswig e re di Wagrie, governò con giustizia e prudenza, favorì la
religione cattolica, morì martire della giustizia, ucciso dai cugini
pretendenti al trono, e fu canonizzato nel 1169 da Alessandro III. E’ commemorato
in data odierna dal nuovo Martyrologium Romanum.
Patronato: Zeeland
(Danimarca)
Emblema: Palma, Corona,
Lancia, Ciborio
Martirologio Romano:
Nella selva presso Ringsted in Danimarca, san Canuto, detto Lavard: duca dello
Schleswig, resse con giustizia e prudenza il suo principato e favorì il culto,
ma fu ucciso da nemici invidiosi della sua autorità.
Knud, figlio secondogenito del re Eric il Buono di Danimarca e perciò nipote del re San Canuto IV, nacque a Roskilde verso il 1096 ed è conosciuto come “il Signore” dai suoi connazionali. Allevato ed educato alla corte di Sassonia, suo zio re Niels lo nominò duca dello Jutland meridionale, con sede a Schlewig, e gli affidò la difesa di tale territorio dai Vendi, popolo slavo proveniente dalla Sassonia orientale e dalla Prussia. Si sforzò in ogni modo per la promozione della giustizia e della pace, ma la pirateria vichinga mise duramente alla prova i suoi buoni propositi. Nel 1129 l'imperatore Lotario III lo riconobbe quale re dei Vendi occidentali (re di Wagrie), irritando però in tal modo il re Niels, che lo fece uccidere dai suoi cugini Magnus Nielsen e Henry Skadelaar il 7 gennaio 1131 nella foresta di Haraldsted vicino a Ringstadium in Zelanda.
L'aver sostenuto durante il suo regno l'attività missionaria di San Vicelin,
apostolo dei Vendi, costituì un presupposto determinante per favorire la
celebrazione della sua canonizzazione, avvenuta nel 1169 per mano del papa
Alessandro III, su proposta del figlio postumo di Knud, re Valdemaro I, e
dell'arcivescovo Eskil di Lund. L'anno successivo le sue reliquie furono
traslate a Ringsted il 25 giugno. In tale anniversario San Canuto Lavard è
commemorato in Danimarca, mentre il nuovo Martyrologium Romanum lo cita così
nel giorno della morte: “Nel bosco presso Ringstadium, in Danimarca, ricordo di
San Canuto Lavard, martire, che a capo degli Slavi occidentali condusse il
regno con giustizia e prudenza, esercitando la pietà; fu ucciso dai nemici
invidiosi della sua nobile autorevolezza”.
Autore: Fabio
Arduino
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/92444
The
grave of Duke Knud Lavard (1093-1131) in Sankt Bendts Kirke in Ringsted in
Denmark.
Den hellige Knut Lavard
(~1096-1131)
Minnedag:
7. januar
Skytshelgen for Sjælland
og Danmark; for mange nordiske kjøpmannslaug
Den hellige Knut (dk:
Knud; lat Canutus Lawardus) ble født en 12. mars rundt 1096 i Roskilde på
Sjælland i Danmark. Han var andre sønn av kong Erik I Eiegod (1095-1103) og
dronning Bodil, som var datter av en jysk stormann. Knut ble oppkalt etter
farens bror, kong Knut II den Hellige (1080-86).
Begge foreldrene døde på en pilegrimsreise til Det hellige Land da Knut var
seks år gammel. En annen av farens brødre, den svake og udyktige Niels Svendssøn
(1104-34), kom da på tronen med sin svenskfødte dronning, den «kloke og
høysinnede» Margrete Fredkulla, det vil si «fredspiken». Knut kom i pleie hos
jarl Skjalm Hvide og nøt også stor omsorg hos dronning Margrete.
Som sekstenåring ble Knut
sendt til videreutdannelse hos saksernes hertug Lothar av Supplinburg, den
senere tyske keiser Lothar II (1125-37). Ved hans hoff fikk han ikke bare en
politisk og militær utdannelse, men han ble også innført i en mer fremskreden
europeisk kultur og livsstil. Rundt 1114 vendte han hjem og fant da sitt
fedreland i en sørgelig forfatning. De hedenske venderne, som var slavere fra
Sachsen og Preussen, herjet Danmark, og sørgrensen ved elven Eider var truet av
stadige plyndringstokt fra Henrik, vendernes (abotrittenes) konge, fordi han
ikke kunne få utbetalt sin morsarv av kong Niels, sin morbror. Han beseiret til
og med Niels og den danske hæren og angrep byen Slesvig.
Følgen ble alminnelig
kaos og ingen rettssikkerhet i landet. Da ingen andre meldte seg, tilbød den
unge Knut seg overfor kongen å overta det ledige jarledømmet i Sønderjylland og
få situasjonen under kontroll. Han giftet seg med Ingeborg, datter av en
russisk storfyrste og niese av dronning Margrete og i slekt med både det
svenske og norske kongehuset. Det ble et harmonisk ekteskap med tre døtre og en
sønn, den senere kong Valdemar den Store (1157-82), som ble født etter Knuts
død.
Kongen utnevnte i 1115
den nittenårige Knut til hertug av Slesvig, og han vant herredømmet over
Sønderjylland, meglet mellom venderkongen Henrik og kong Niels og fikk med hell
innført lov og orden. Han ble æret som landets redningsmann og fikk det
angelsaksiske hederstilnavnet Lavard, som er en dansk form av det
gammelengelske hlaford, som er opprinnelsesordet for det engelske Lord og
betyr husbond eller brødherre. Han styrte fra byen Slesvig, som han befestet.
Etter venderkongen Henriks død i 1127 kjøpte Knut seg herredømmet også over det
vestlige venderriket av den tyske keiseren Lothar II. Dermed ble det fred og
orden blant Danmarks naboer mot sør, og Knut sto seg godt både med venderne og
Lothar, som i 1129 anerkjente ham som konge for de vestlige venderne. Men kong
Niels ble rasende og begynte å se Knut som en rival.
Knut var ikke bare en
kraftfull og rettsindig hersker, men også en human kristen fyrste og Kirkens
mann. Han søkte å trekke de slaviske folkene inn i et kristent og europeisk
fellesskap og støttet den hellige Vicelin av
Oldenburg (d. 1154), vendernes apostel og senere biskop av Staargard
(nå Oldenburg) i Øst-Holstein. Han sørget for en verdig gudstjeneste og deltok
selv i den på fest- og hverdager; og i hans tid ble flere kirker bygd i
Sønderjylland. «Han var med rette elsket av Gud og mennesker», sier
Ringstedordinalet. Hans dobbeltstilling som tysk og dansk lensmann skaffet ham
imidlertid fiender, og kong Niels' sønn Magnus den Sterke fryktet ham som rival
til Danmarks trone når Niels var død.
Da kongen julen 1130
innbød rikets stormenn til gilde i Roskilde, innfant Knut seg, full av tillit
til sine kongelige slektninger, mens hans hustru Ingeborg ble hjemme i Slesvig.
Legenden beretter: «Men hans hustru, der ante sakens utfall, ba ham om helt å
oppgi denne reisen». Kong Niels så den unge Knut Lavard som en rival til
tronen. Han lot derfor sin sønn Magnus Nielssen benytte anledningen til et
oppgjør med ham. Han og Henrik Skadelaar satte fetteren Knut stevne på et
avsidesliggende sted i skogen ved Haraldsted Kongsgård, nord for Ringsted. Her
tok Magnus bladet fra munnen: «Alle løper etter deg, du tar land og folk fra
oss. Nå skal det avgjøres hvem som skal arve land og rike». Knut svarte: «Hva
er det blitt av vår pakt, vår troskap og vår oppriktige broderkjærlighet! La
Ham dømme mellom oss som vil gjengjelde enhver etter sin gjerning»
(Ringstedordinalet).
Magnus svarte med å
kløyve fetterens hode med sverdet. Det var den 7. januar 1131, dagen etter
trettendedag jul, da julen sluttet og julefreden opphørte, ved fromessetid i
Haraldsted skov. Det ble sagt at der Knut falt, flommet det frem en liten
kilde. Hans lik ble først brakt til Haraldsted kirke og gravlagt der, men hans
kiste ble senere flyttet til kirken ved benediktinerklosteret i Ringsted, hvor
han ble gravlagt. Ved siden av mordet på kong Erik Klipping i Finderup Lade i
1286, er mordet på Knut Lavard et av Danmarkshistoriens mest omtalte mord.
Knut ble like omstridt
etter sin død som mens han levde, og arbeidet med å få ham anerkjent som
helgen, møtte motstand. Det fortelles at noen som ikke ville tro på kildens
eller gravens underfulle kraft, ble straffet med heslige sykdommer, mens de som
trodde, ble helbredet. Det fortelles også at kong Niels selv innfant seg i
kirken og hovmodig bakvasket den døde Knut, men selv brakk han tre ribbein. På
mordstedet ble det bygd et kapell som mange valfartet til.
Mordet på Knut Lavard ble
den blodige innledningen til 25 års borgerkrig om Danmarks kongetrone.
Foreløpig betydde mordet at det kom til åpen kamp mellom på den siden kong
Niels og sønnen Magnus og på den andre siden Knuts halvbror Erik Emune, Erik
Eiegods frillesønn, som i 1131 blev hyllet som konge av skåningene og litt
senere av jydene. Dessuten blandet den tyske kongen seg inn og krevde
gjengjeldelse for mordet på sin vasall. I 1134, etter at Lothar var blitt
keiserkronet av pave Innocent II, som med et pennestrøk opphevet den danske
Kirkens selvstendighet og la den inn under Hamburg, måtte Magnus krype til
korset, på sin fars vegne anerkjenne Lothar som sin overherre og motta
kongekronen av keiseren. Et vesentlig argument for denne kapitulasjonen var at
Lothars hær var rykket helt frem til Dannevirke. Den danske kongen var blitt
den tyske keiserens vasall.
Erkebiskop Asser, som
hittil hadde støttet Niels, ble naturligvis harm over å ha mistet sitt erkebispesetes
makt til kollegaen i Hamburg og sluttet seg til Erik Emune i kampen mot Niels
og Magnus. Det samme gjorde Hvide-slekten. Den 4. juni 1134 kom det til et
stort slag ved Fotevik i Skåne ved Lund i Skåne mellom Erik Emunes og Assers
tropper på den ene siden og Niels' og Magnus' på den andre siden. Slaget endte
med et totalt nederlag til Niels og Magnus. Blant de drepte var Magnus og fem
biskoper som hadde tatt den gamle kongens parti. Niels slapp unna med nød og
neppe til Jylland, og derfra flyktet han senere til Slesvig by, kanskje ikke
det mest velvalgte stedet, for hvis kjøpmennene der var tro mot noen, så var
det Knut Lavard. Borgerne hevnet da også sin kjære verneherre ved den 25. juni
1134 å drepe kong Niels.
Erik Emune var nå
enekonge, og han takket Gud og alle hans helgener for den drabelige seieren ved
Fotevik i Skåne, og han tildelte Assers erkebispesete i Lund rike godsgaver.
For på tross av keiser Lothars og pave Innocents bestrebelser ble Asser
sittende som erkebiskop.
Erik sørget i tillegg for
å legge grunnen for en helgenkåring av sin halvbror Knut Lavard for på den
måten å sikre sin slekts krav på tronen. Ved Ringsted kirke, hvor han fikk Knut
gravlagt, grunnla han i 1135 et kloster som skulle sørge for å fremskaffe de
nødvendige mirakler ved Knuts grav, og fra England tilkalte han munken Robert
av Ely, som skulle forfatte en helgenbiografi om Knud. Dessverre er bare utdrag
av det tre bind store verket bevart.
Kong Erik ble den 18.
september 1137 drept på et tingmøte utenfor Ribe. Han fikk tilnavnet Emune, som
visstnok betyr «den alltid minneverdige». Etter Erik IIs død var det ikke mange
kongeemner å velge mellom: Den seksårige Valdemar, sønn av Knut Lavard, mens
Magnus' sønn Knut og Erik Emunes egen sønn Sven også var mindreårige. Dermed
overtok Erik Lam tronen som Erik III (1137-46). Hans mor var Erik Eiegods
datter, noe som gjorde Erik Lam til Erik Emunes nevø.
I 1146 var Erik blitt
svekket av en febersykdom, og som den eneste kongen i danmarkshistorien ga han
avkall på tronen og ble munk i St. Knuds kloster i Odense. Der døde han senere
samme år, den 27. august 1146. Det er neppe hans sykdom som ga ham tilnavnet
Lam, han hadde nok navn etter det fredsæle dyret, og en historieskriver fra
1180-tallet mener det var på grunn av en «honningmild bløthet i hans vesen».
En uke etter mordet på
Knut Lavard fødte hans hustru den 14. januar 1131 deres eneste sønn, Valdemar.
Som hans far var kommet i pleie hos jarl Skjalm Hvide, vokste Valdemar opp hos
Skjalm Hvides sønn Asser Rig. Under borgerkrigen etter mordet på faren sluttet
Valdemar seg til Sven, sønn av Erik Emune, men han skiftet side og valgte å
støtte Knut, Magnus' sønn. Kampen mellom danmarkshistoriens så berømte
trekløver «Svend, Knud og Valdemar», de tre kongsemnene Sven (sønn av hevneren
av mordet, Erik Emune), Knut (sønn av morderen, Magnus) og Valdemar (sønn av
den myrdede, Knut Lavard) svekket rikets tilstand og gjorde landet sårbart
overfor tysk inngripen i riket.
Danske stormenn tvang
derfor i 1157 gjennom et forlik, hvor Sven, Knut og Valdemar delte landet
mellom seg. Valdemar ble konge av Jylland. Da forliket ble feiret på
kongsgården i Roskilde, forsøkte Sven å myrde sine to medkonger. Mens Knut ble
drept, klarte Valdemar å unnslippe til Jylland. Ved et slag på Grathe Hede ved
Viborg få måneder senere, seiret Valdemar, og Sven ble drept av jyske bønder,
da han flyktet etter slaget.
Dermed ble Valdemar i
1157 enehersker i Danmark som kong Valdemar den Store (1157-82). Sammen med
Danmarks salige erkebiskop Eskil av Lund oppnådde
han i 1169 også sin fars helgenkåring hos pave Alexander III (1159-81), støttet
av de mange påfallende helbredelsene som skjedde ved hans grav, samt de
vitnesbyrd som deputasjonen avla hos paven, ledet av den svenske erkebiskop
Stefan. Pavens brev med helligkåringen er bevart. Der nevnes ikke martyrdøden,
men de mange miraklene.
Den 25. juni 1170 foretok
erkebiskop Eskil den høytidelige skrinleggelsen i et praktfullt skrin på
høyalteret i benediktinernes ennå ikke helt ferdige St. Bendts kirke i
Ringsted, med deltakelse av åtte danske biskoper, Sveriges første erkebiskop
Stefan av Uppsala og biskopen av Oslo samt en talløs allmue. De utbrøt: «Lovet
være den Herre Jesus Kristus, som gjorde den hellige Knut til Sjællands
vernehelgen». Valdemar benyttet anledningen til å få sin sønn Knut VI kronet og
salvet som medkonge, og dermed var den kongelige arvefølgen innenfor Valdemars
slekt på plass.
I helgentradisjonen
fra Olav den
Hellige og Knut den Hellige ble også Knut Lavard æret som Rex
iustus, fremmer og beskytter av Kirken, forsvarer mot de hedenske venderne og
martyr. For å fremme kulten ble det på oppdrag av kong Valdemar skrevet en kortere Vita
Canuti, som utsmykket Knuts liv med hagiografiske motiver. Knut Lavard hadde
vært oldermann for byen Slesvigs vernegilde, derfor ble han gjort til
skytshelgen for mange nordiske kjøpmannslaug.
Knutsgildene var fra
begynnelsen knyttet til Knut Lavard, men på 1300-tallet ble han ansett som alt
for ubetydelig og i stedet ble Knut den Hellige antatt som gildenes
skytshelgen. Gildene ble til etter Knut Lavards død for å legitimere Valdemar
den Stores og hans ætlingers kongemakt, men de kommersielle og sosiale
funksjonene tok snart overhånd. Knutsgildenes første felles møter ble fra
begynnelsen holdt ved Knut Lavards grav i Ringsted, men ble senere flyttet til
Skanör. De ble forbudt under reformasjonstiden, men har på 1900-tallet blitt
gjenopprettet i flere danske byer og i Visby på Gotland.
I reformasjonstiden
forsvant hans helgenskrin med alle kostbarhetene. Hans kranium ble fremvist som
en museumsgjenstand og senere overført til Saint-Denis i Paris. Den tomme
graven ble igjen nedlagt i gulvet foran høyalteret med en latinsk innskrift og
Slesvigs våpen med de to løvene over gravstedet. Den katolske sognekirken i
Lyngby er oppkalt etter ham. Hvert år avholdes det en valfart til ruinene av
kapellet i Haraldsted til hans ære. I 1970 ble 800-årsjubileet for hans
martyrium feiret med en stor jubileumsfest.
Knuts minnedag er 7.
januar og translasjonsfesten feires 25. juni. Han ble betraktet som martyr i
Danmark, antakelig for rettferdighet. Også i det nye Martyrologium Romanum
(2001) står han oppført som martyr, selv om hans død skyldtes mer dynastiske
enn religiøse forhold. Han blir avbildet med kongelige insignier, ofte med en
kølle eller en øks, ved siden av ham ofte en kilde. Han blandes av og til
sammen med sin hellige onkel av samme navn.
Knut den helliges
minnedag er i dag dødsdagen 10. juli, mens han tidligere også hadde en andre
minnedag 13. januar. Den minnet antakelig overføringen av hans hellige
relikvier til den nye katedralen under bygging til hans ære i Odense i 1095.
Begge dager er avmerket på den norske primstaven. 13. januar, «tyvendedag jul» hadde
som primstavmerke en øks, en klokke, en tønne eller et omvendt drikkehorn.
Dagen markerte slutten på julefeiringen. Kilden Martling sier at
minnedagen den 13. januar var for den hellige Knut Lavard etter at feiringen av
ham i Sverige og Finland ble flyttet fra 7. januar til trettendedagens
oktavdag, som fikk navnet Knut. På 1700-tallet ble dagen på folkemunne
hetende Tjugondag Knut.
Kilder: Attwater
(dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (I), Benedictines,
Delaney, Bunson, Martling, Schauber/Schindler, KIR, CSO, Patron Saints SQPN,
Bautz, Heiligenlexikon, Stadler, katolsk.dk, konsul.suite.dk, da.wikipedia.org,
kalmus.dk, knudlavard.dk, graenseforeningen.dk, historienshus.ringsted.dk -
Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/klavard
Knud Lavard
auch: Canutus
auch: der Jüngere
Gedenktag katholisch: 7.
Januar
Übertragung der Gebeine: 25. Juni
Name bedeutet: K: der Freie (althochdt. - dänisch)
L: der Brotspender (dänisch)
Herzog der Wenden, Märtyrer
* 12. März (?) 1096 in Roskilde in Dänemark
† 7. Januar 1131 im Wald bei Haraldsted nahe
Ringsted in Dänemark
Knud war der Sohn des
dänischen Königs Erik Ejegod, ein Neffe von König Kanut
dem Heiligen und der Vater von Waldemar dem Großen. Er wurde am Hof
des Herzogs von Sachsen - des späteren Kaisers Lothar III. - erzogen, weil
seine Eltern auf einer Pilgerfahrt ins Heilige Land schon früh starben.
Zwischen 1115 wurde er zum Jarl - einer Art Markgraf - von Süd-Jütland mit
Sitz in Schleswig ernannt - wo er sich auf der Möweninsel die
Juriansburg baute. Damit verzichtete er zugleich auf seinen Anspruch auf die
Krone zugunsten seines Onkels. Knud förderte Wirtschaft und Handel, ließ
Befestigungsanlagen bauen, trieb die Befriedung des Landes voran und galt als
strenger, aber gerechter Richter.
Knud unterstützte Vicelin
von Oldenburg und dessen Kloster in
Neumünster; in seiner Königspfalz Liubice /
Alt Lübeck bei Lübeck ließ er eine Kirche bauen. 1129 wurde Knud von König
Lothar III. mit der Herrschaft auch über das Gebiet der Obodriten in
der Gegend um Liubice betraut, dann konnte er seine Herrschaft auch auf das
Gebiet der Wenden und
wohl auch der Polaben um Ratzeburg ausdehnen.
In seiner Macht gestärkt
trat Knud 1129/30 auf dem Reichstag in Schleswig gegenüber
seinem Onkel, dem König, als gleichberechtigter Herrscher auf und verweigerte
ihm die Ehrerbietung. Von seinem Vetter Magnus Nielsen wurde er beim Thing am
See bei Ringsted,
wo gemeinsam Weihnachten gefeiert
wurde, ermordet, weil der in Knud nun einen gefährlichen Mitbewerber um den
Königsthron sah; deshalb wird er als Märtyrer verehrt.
Magnus Nielsen fiel wenig
später im Kampf gegen Erich II. Emune, der so seinen Bruder rächte. Knuds
Onkel, König Niels Svensson wurde in Schleswig von
den Mitgliedern der Kaufmannsgilde erschlagen, die damit den Mord an ihrem
ihren Förderer Knud rächten.
Knuds Bruder Erich II.
Emune, König ab 1134, bemühte sich um die Kanonisation nach dem Vorbild
von Kanut
von Dänemark, um für sein Geschlecht einen heiligen Ahnen vorweisen zu
können und damit das Erbkönigtum durchzusetzen; 1135 ließ er die Gebeine in
die Marienkirche
in Ringsted überführen,
errichtete dort ein Kloster und ließ die - nur noch in Teilen erhaltene -
dreibändige Lebensgeschichte verfassen. Erzbischof Eskil
von Lund widersetzte sich, weil er das Prinzip der Königswahl bewahren
wollte. Erst Knuds Sohn Waldemar I. dem Großen, gelang es, die Heiligsprechung
zu erlangen; in seinem Auftrag wurde eine zweite Lebensgeschichte verfasst. Das
Kloster Ringsted wurde zum Pilgerzentrum und Hauskloster der Königsfamilie.
Viele Wunder werden von Knuds Grab berichtet, v. a. Heilungen an Blinden,
Stummen und Lahmen.
Knud wird als Urahn der
dänischen Königsdynastie verehrt, seine Biografen zeichneten das Idealbild
eines christlichen Königs, der friedliebend und gesetzestreu war und die
heidnischen Slawen bekehrte. Knud gilt auch als Vorläufer von König Waldemar in
Analogie zu Johannes
dem Täufer. Er wurde Namensgeber mehrerer Klostergründungen im slawischen
Raum; auch die Kaufmannsgilde in Schleswig benannte
sich 1177 nach ihrem Förderer, in der Folge übernahmen dies auch
Kaufmannsgilden in den neu gegründeten dänischen Städten.
Den
Beinamen Lavard, Herr, - er entspricht dem
englischen Lord - erhielt Knud in der Knytlingasaga, die von ihm
erzählt. Ab dem 14. Jahrhundert geriet Knud zunehmend in Vergessenheit, die
Verehrung wurde durch die seines gleichnamigen Onkel Knud
von Dänemark verdrängt.
Attribute: König mit Streitaxt, Keule
Stadlers
Vollständiges Heiligenlexikon
Artikel
kommentieren / Fehler melden
Suchen bei amazon: Bücher über
Knud „Lavard”
Wikipedia: Artikel über
Knud „Lavard”
Fragen? - unsere FAQs
antworten!
Impressum - Datenschutzerklärung
Schauen Sie sich zufällige Biografien an:
Andreas6
Gwen
von Wales
Andreas
von Lozoya
Unser Reise-Blog:
Reisen zu den Orten, an denen die
Heiligen lebten und verehrt werden.
Zum Schutz
Ihrer Daten: mit 2 Klicks empfehlen!
Autor: Joachim
Schäfer - zuletzt aktualisiert am 22.09.2024
Quellen:
• Vera Schauber, Hanns Michael Schindler: Heilige und Patrone im Jahreslauf. Pattloch, München 2001
• Bonifatiuswerk der deutschen Katholiken (Hg.): Heilige in Nordeuropa. Paderborn 2000
• Lexikon für Theologie und Kirche, begr. von Michael Buchberger. Hrsg. von Walter Kasper, 3., völlig neu bearb. Aufl., Bd. 6. Herder, Freiburg im Breisgau 1997
• Susanne Schurr. In: Friedrich-Wilhelm Bautz †, Traugott Bautz (Hg.):
Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon, Bd. IV, Herzberg 1992
korrekt zitieren: Joachim Schäfer: Artikel Knud „Lavard”, aus dem Ökumenischen Heiligenlexikon - https://www.heiligenlexikon.de/BiographienK/Knud_Lavard.htm, abgerufen am 23. 4. 2025
Die Deutsche Nationalbibliothek verzeichnet das Ökumenische
Heiligenlexikon in der Deutschen Nationalbibliografie; detaillierte
bibliografische Daten sind im Internet über https://d-nb.info/1175439177 und https://d-nb.info/969828497 abrufbar.
SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/BiographienK/Knud_Lavard.htm
Knud Lavard (ook Laward of van
Sleeswijk), Ringsted, Denemarken; vredestichter; † 1131.
Feest 7 januari &
25 juni [LThK].
Knud Lavard werd in 1096 te Roskilde geboren. Hij was een zoon van koning Erik Ejegod en een neef van de heilige koning Knud († 1086; feest 10 juli). Hij kreeg zijn opvoeding aan het hof van de latere keizer Lotharius III. In 1115 werd hertog (= Lavard) van Zuid-Jutland, en veertien jaar later volgde zijn benoeming tot koning van de Wenden.
Net als zijn oom ijverde hij voor de verbreiding van de christelijke geest en cultuur in zijn machtsgebied.
Hij werd door zijn oom Magnus Nielsen uit afgunst vermoord in de bossen rond Haralstedt; sindsdien geldt hij in de ogen van de Denen als martelaar.
Hij werd bijgezet in Ringsted en heilig verklaard in 1169.
[122; 500; Dries van den Akker s.j./2007.12.19]
© A. van den Akker
s.j. / A.W. Gerritsen
SOURCE : https://heiligen-3s.nl/heiligen/01/07/01-07-1131-knud.php
