Sculpture
située dans le village de Saint-Avit
dans la Drôme, représentant le Saint Patron du village. Sculpture
réalisée à la tronçonneuse par Adrien Meneau
Sculpture
located in the village of Saint-Avit in the Drôme representing the Patron Saint
of the village. Sculpture made with a chainsaw by Adrien Meneau
Saint Avit, évêque
Issu d'une noble famille,
il succéda en 480 à son père comme évêque de Vienne, en Gaule. Il est aussi le
frère de Saint-Apollinaire. Très respecté par les deux principaux souverains de
l’époque (Clovis, le roi des Francs, et Gondebaud, le roi de Bourgogne), il
profite de sa situation pour racheter de nombreux prisonniers. Il combat aussi
l’arianisme et parvient à convertir Sigismond, le fils de Gondebaud. Excellent
diplomate, bon orateur, écrivain fécond, il a laissé plusieurs traités de
théologie, des homélies et des poèmes. Il eut une influence certaine sur la
burgonde Clotilde, future reine des Francs. Il mourut en 525.
Saint Avit de Vienne
Évêque de Vienne (+ 525)
Cet évêque de Vienne en
Gaule, issu d'une noble famille, succéda à son père Hesychius qui
était lui-même évêque de Vienne. Le roi Clovis, même avant son baptême, le
consultait. Par son prestige, sa foi et son savoir-faire, il fut l'un des plus
grands artisans de la disparition de l'arianisme en Gaule. Excellent diplomate,
bon orateur, écrivain fécond, il a laissé plusieurs traités de théologie, des
homélies et des poèmes fort bien versifiés.
"Avit, comme son
frère Apollinaire, est né à Vienne après 450. A la mort de son père Hesychius,
il lui succède sur le siège de Vienne vers 494-518. Il fut l’âme de la vie
catholique dans le royaume des Burgondes, encore en partie ariens. A son
initiative, en 517, vingt cinq évêques se réunirent en concile à Epaone
(Albon?). Il s’est félicité de la conversion de Clovis et il amènera à la foi
catholique le roi burgonde Sigismond. Avit a
laissé des homélies, des lettres, des poèmes de qualité. Il meurt vers 525 à
Vienne où son souvenir est toujours vivant." (source: diocèse
de Valence)
Des internautes nous
signalent:
- a converti le Roi des
Burgondes Sigismond et sa nièce Clotilde, future
reine des Francs.
- Fin lettré et orateur
brillant, St Avit (Avitus) a écrit de nombreuses homélies qui nous renseignent
sur cette période troublée, dont une lettre de 'conduites et recommandations' à
Clovis, le lendemain de son baptême. Son livre en vers sur l'origine du monde,
aurait partiellement disparu dans l'incendie de Vienne. Il convertit son ami le
roi de Burgondie, Gondebaud, arien, à la Sainte Trinité. Ce dernier lui demande
alors de combattre l'arianisme virulent de Constantinople enseigné par Eutychès
et Sabellius. Il baptise l'héritier royal Saint Sigismond fondateur de l'Abbaye
de St Maurice d'Agaune en Valais.
Grâce à sa foi et à son
zèle, au temps du roi Gondebaud, la Gaule fut protégée des ravages de l’hérésie
arienne.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/573/Saint-Avit-de-Vienne.html
Saint AVIT
Ce Saint naquit en
Auvergne, d'une famille sénatoriale de Rome. En 490, il succéda à Isychius son
père, qu'on avait élevé sur le siège épiscopal de Vienne, après la mort de
saint Mammert. Nous lisons dans la vie de saint Epiphane de Pavie, par
Ennodius, qu'A vit était un trésor de science et de piété, et qu'il racheta un
grand nombre de prisonniers que les Bourguignons avaient emmenés de la Ligurie.
Son éminente vertu le fit respecter par Clovis, Roi de France, et par
Gondebaud, Roi de Bourgogne, quoique le premier fût encore idolâtre, et que le
second fût infecté de l'hérésie arienne. Notre Saint ayant eu une conférence à
Lyon avec les évêques ariens, il les confondit et les réduisit au silence. Le
Roi de Bourgogne, qui était présent, fut si frappé du triomphe de la foi
catholique, qu'il l'aurait embrassée, s'il n'eût craint de choquer ses sujets.
Sigismond, fils et successeur de Gondebaud, fut plus courageux que son père ;
il se rendit aux sollicitations de saint Avit, qui le pressait d'abjurer
l'arianisme. Lorsque ce prince eut trempé ses mains dans le sang de Sigeric son
fils, que sa belle-mère avait accusé d'un crime supposé, notre Saint lui fit
sentir toute l'indignité de sa conduite, et lui inspira de vrais sentiments de
pénitence. Il rebâtit l'abbaye d'Agaune, autrement dite de saint Maurice,
embrassa l'état monastique, et mourut en odeur de sainteté. Saint Avit présida,
en 517, au célèbre concile d'Epaone, où l'on fit quarante canons de
discipline, et mourut en 525. Il est nommé en ce jour dans le martyrologe
romain. On l'honore le 20 Août dans l'église collégiale de Notre-Dame de
Vienne, où il fut enterré.
SOURCE : Alban
Butler : Vie des Pères, Martyrs et autres principaux Saints… – Traduction :
Jean-François Godescard.
SOURCE : http://nouvl.evangelisation.free.fr/avit_de_vienne_fr.htm
Also
known as
Alcimus Ecdicius
Avito
Profile
Son of Saint Isychius.
Brother of Saint Apollinaris
of Valence. Bishop of Vienne, France,
succeeding his father.
Fought Arianism,
ransomed captives,
and supported papal authority
as the mainstay of religious unity. Brought King Saint Sigismund
of Burgundy, and was well thought of personally not only by the Christians in
his diocese but
also the pagan Franks
and Arian Burgundians.
Presided over the Council of Epaon in 517.
He wrote a
long, elegant narrative poem describing
original sin, expulsion from paradise, the Flood, and crossing of the Red Sea;
Milton made use of it when writing Paradise Lost.
Born
c.451 in Auvergne, Vienne, Gaul (in
modern France)
c.525 of
natural causes
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
Saints
and Their Attributes, by Helen Roeder
other
sites in english
images
video
webseiten
auf deutsch
Stadler’s Bollstandiges Heiligenlexikon
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
spletne
strani v slovenšcini
MLA
Citation
“Saint Avitus of
Vienne“. CatholicSaints.Info. 20 February 2024. Web. 9 March 2026.
<https://catholicsaints.info/saint-avitus-of-vienne/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-avitus-of-vienne/
Book of Saints –
Avitus of Vienne
Article
AVITUS of VIENNE (Saint)
Bishop (February 5) (6th century) Born in Auvergne and brother to Saint
Apollinaris, Bishop of Valence. Their father, Saint Isychius, a Roman Senator,
had been chosen Archbishop of Vienne on the death of Saint Mamertus. Saint
Avitus succeeded him and presided over the famous Council of Epaon. It was he
who converted the Burgnndian King Sigismund, who became a monk and a Saint.
Only a few of the homilies, poems and letters of Saint Avitus have been
preserved. He was buried in the Cathedral of Vienne (A.D. 525).
MLA
Citation
Monks of Ramsgate.
“Avitus of Vienne”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info. 5
August 2012.
Web. 9 March 2026. <http://catholicsaints.info/book-of-saints-avitus-of-vienne/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-avitus-of-vienne/
St. Avitus of Vienne
Feastday: February 5
Birth: 470
Death: 519
Bishop of Vienne. Avitus
was the son of Bishop Isychius,
a former Roman senator, and succeeded him in the see ofVienne in 490. He
ransomed captives, became known for his wisdom and
charity, and converted members of the Frankish tribes who dominated the region.
He also presided over the Council of Epaon in 517. He was noted for his elegant
writings, including an allegory, a poem on chastity, sermons, and letters.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=1645
New Catholic
Dictionary – Saint Avitus
Article
(Alcimus Ecdicius) (c.451–525)
Poet, Bishop of
Vienne, born Vienne (now France).
He opposed Arianism and
advocated papal authority as the main bulwark of religious unity. He is the
author of a poem dealing with the scriptural narrative of original sin, expulsion
from paradise, the Deluge, and crossing of the Red Sea; Milton made use of this
in preparing Paradise Lost. Relics at
Vienne. Feast, 5
February.
MLA
Citation
“Saint Avitus”. New Catholic Dictionary. CatholicSaints.Info. 30
July 2012.
Web. 9 March 2026.
<http://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-saint-avitus/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/new-catholic-dictionary-saint-avitus/
Saints
of the Day – Avitus of Vienne, Bishop
Article
Born in Auvergne; died
c.519. Brother of Bishop Saint Apollinaris of Valence, Saint Avitus succeeded
his father, Saint Isychius who had been a Roman senator, as bishop of Vienne.
As a bishop he commanded the respect of his flock, the pagan Franks, and the Arian
Burgundians. It was he who converted the Burgundian King Sigismund. Saint
Avitus was also an eloquent writer (Benedictines).
MLA
Citation
Katherine I
Rabenstein. Saints of the Day, 1998. CatholicSaints.Info.
27 March 2022. Web. 9 March 2026.
<https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-avitus-of-vienne-bishop/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-avitus-of-vienne-bishop/
St. Avitus
(Alcimus Ecdicius).
A distinguished bishop of Vienne,
in Gaul,
from 490 to about 518, though his death is place by some as late as 525 or 526.
He was born of a prominent Gallo-Roman family closely
related to the Emperor Avitus and other illustrious persons,
and in which episcopal honors were hereditary. In difficult
times for the Catholic faith and Roman culture
in Southern Gaul, Avitus exercised a favourable influence. He pursued with
earnestness and success the extinction of the Arian
heresy in the barbarian Kingdom of Burgundy (443-532),
won the confidence of King Gundobad, and converted his son,
King Sigismund (516-523). He was also a zealous opponent
of Semipelagianism, and of the Acacian Schism at Constantinople.
Like his contemporary, Ennodius of Pavia, he was strenuous in
his assertion of the authority of the Apostolic
See as the chief bulwark of religious unity and the
incipient Christian civilization.
"If the pope,"
he says, "is rejected, it follows that not one bishop,
the whole episcopate threatens to fall" (Si papa urbis vocatur
in dubium, episcopatus videbitur, non episcopus, vaccilare. — Ep.
xxxiv; ed. Peiper). The literary fame of Avitus rests on a poem
of 2,552 hexameters, in five books, dealing with
the Scriptural narrative of Original
Sin, Expulsion from Paradise,
the Deluge,
the Crossing of the Red
Sea. The first three books offer a certain dramatic unity;
in them are told the preliminaries of the great disaster, the catastrophe
itself, and the consequences. The fourth and fifth books deal with the Deluge and
the Crossing of the Red
Sea as symbols of baptism.
Avitus deals freely and familiarly with the Scriptural events, and
exhibits well their beauty, sequence, and significance. He is one of the last
masters of the art of rhetoric as taught in the schools of Gaul in
the fourth and fifth centuries. Ebert says that none of the
ancient Christian poets
treated more successfully the poetic elements of the Bible.
His poetic diction, though abounding in archaisms and rhythmic redundancy, is
pure and select, and the laws of
metre are well observed. It is said that Milton made use of his paraphrase
[sic] of Scripture in the preparation of "Paradise Lost".
He wrote also 666 hexameters "De virginitate" or "De
consolatoriâ castitatis laude" for the comfort of his sister Fuscina,
a nun.
His prose works include "Contra Eutychianam Hæresim libri II",
written in 512 or 513, and also about eighty-seven letters that are of
considerable importance for the ecclesiastical and
political history of the years 499-518. Among them is the famous
letter to Clovis on
the occasion of his baptism.
There was once extant a collection of his homilies,
but they have perished with the exception of two and some fragments and
excerpts. In recent times Julien Havet has demonstrated (Questions
mérovingiennes, Paris, 1885), that Avitus is not the author of the
"Dialogi cum Gundobado Rege", a defence of the Catholic Faith against
the Arians,
purporting to represent the famous Colloquy of Lyons in
449, and first published by d'Achéry (1661) in his "Spicilegium"
(V, 110-116). It is a forgery of
the Oratorian, Jérome Viguier, who also forged the
letter of Pope
Symmachus (13 Oct., 501) to Avitus. The works of Avitus are found
in Migne,
P.L., LIX, 191-398. There are two recent editions: one by
R. Peiper (in Mon. Germ. Hist.: Auct. Antiq., VI, Berlin, 1883),
the other by U. Chevalier (Lyons, 1890).
Sources
Acta SS., 1
February; Avite, sa vie, ses œuvres (Paris, 1870); DENKINGER, St.
Avite et la destruction de l'Arianisme en Gaule (Geneva, 1890);
GUIZOT, Hist. De la civilisation en France (1829), II, 198-216;
GORINI, Défense de l'Église (Paris, 1866), II, 1-86; KURTH, Hist.
poétique des mérovingiens (1893), 243 sqq.; YOUNG in Dict. Christ.
Biogr., I, 233; BARDENHEWER, Patrologie (Freiburg, 1901), 538, 539.
Shahan,
Thomas. "St. Avitus." The Catholic Encyclopedia. Vol.
2. New York: Robert Appleton Company, 1907. 5 Feb.
2017<http://www.newadvent.org/cathen/02161c.htm>.
Transcription. This
article was transcribed for New Advent by Steve Fanning.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. 1907. Remy Lafort, S.T.D., Censor. Imprimatur. +John
M. Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2023 by Kevin Knight.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/02161c.htm
February 5
St. Avitus, Archbishop of
Vienne, Confessor
ST. ALCIMUS ECDITIUS
AVITUS was of a senatorian Roman family, but born in Auvergne. His father
Isychius was chosen archbishop of Vienne upon the death of St. Mammertus, and
was succeeded in that dignity by our saint, in 490. Ennodius, in his life
of St. Epiphanius of Pavia, says of him, that he was a
treasure of learning and piety; and adds, that when the Burgundians had crossed
the Alps, and carried home many captives out of Liguria, this holy prelate
ransomed a great number. Clovis, king of France, whilst yet a pagan, and
Gondebald, king of Burgundy, though an Arian, held him in great veneration.
This latter, for fear of giving offence to his subjects, durst not embrace the
Catholic faith, yet gave sufficient proofs that he was convinced of the truth
by our saint, who, in a public conference, reduced the Arian bishops to silence
in his presence, at Lyons. Gondebald died in 516. His son and successor, Sigismund
was brought over by St. Avitus to the Catholic faith. In 517, our saint
presided in the famous council of Epaone, (now called Yenne,) upon the Rhone,
in which forty canons of discipline were framed. When king Sigismund had
imbrued his hands in the blood of his son Sigeric,
upon a false charge
brought against him by a stepmother, St. Avitus inspired him with so great a
horror of his crime, that he rebuilt the abbey of Agaunum, or St. Maurice,
became a monk, and died a saint. Most of the works of St. Avitus are lost; we
have yet his poem on the praises of virginity, to his sister Fuscina, a nun,
and some others; several epistles; two homilies on the Rogation days; and a
third on the same, lately published by Dom Martenne; 1 fragments
of eight other homilies: his conference against the Arians is given us in the
Spicilege. 2 St.
Avitus died in 525, and is commemorated in the Roman Martyrology on the 5th of
February; and in the collegiate church of our Lady at Vienne, where he was
buried, on the 20th of August. Ennodius, and other writers of that age, extol
his learning, his extensive charity to the poor, and his other virtues. See St.
Gregory of Tours, Hist. l. 2. His works, and his life in Henschenius; 3 and
Gallia Christ. Nova, t. 2. p. 242.
Note
1. Martenne Thesaur. Anecdot. t. 5. p. 49.
Note
2. Spicil. t. 5.
Note
3. F. Sirmond published the works of St. Avitus, with judicious short
notes, in 8vo. 1643. See them in Sirmond’s works, t. 2. and Bibl. Patr. His
close manner of confuting the Arians in some of his letters, makes us regret
the loss of many other works, which he wrote against them.
Rev. Alban
Butler (1711–73). Volume II: February. The Lives of the
Saints. 1866.
SOURCE : http://www.bartleby.com/210/2/055.html
Sant' Avito Vescovo
di Vienne
Festa: 5 febbraio
Vienne, Francia, 450 – 5
febbraio 523
Avito fu arcivescovo di
Vienne dal 494 circa al 5 febbraio 523. Apparteneva a un'importante famiglia
gallo-romana imparentata con l'imperatore romano Avito e altri illustri
personaggi e che si tramandava gli onori ecclesiastici (il padre Isichio era
stato prima di lui vescovo di Vienne). In un periodo difficile per la Chiesa
nella Gallia meridionale, Avito si impegnò alacremente e con successo nello
sradicamento dell'arianesimo tra i burgundi. Riuscì a vincere le resistenze di
re Gundobado e a convertire il figlio, re Sigismondo (516-523). Avito
presiedette il Concilio di Epaon nel 517.
Martirologio
Romano: A Vienne Nella Gallia lugdunense, ora in Francia, sant’Avito,
vescovo, per la cui fede e operosità, al tempo del re Gundobaldo, le Gallie
furono difese dalla diffusione dell’eresia ariana.
Figura tra le più notevoli della Chiesa delle Gallie alla fine del sec. V e nei primi decenni del VI, Alcimo Ecdicio Avito nacque a Vienne verso il 450 da famiglia senatoria originaria dell'Alvernia alla quale apparteneva anche Sidonio Apollinare e probabilmente l'imperatore Avito (m. 456). Suoi genitori furono il senatore Esichio e la nobile Audenzia, che alla nascita di Fuscina, quarta figlia, fecero voto di continenza. Fuscina poi, a dodici anni, si consacrò a Dio nella vita monastica; un fratello, Apollinare, fu vescovo di Valenza ed è venerato come santo il 5 ottobre. Avito fu battezzato dal vescovo san Mamerto che Avito chiama «praedecessorem suum et spiritalem sibi a baptismo patrem ». Cresciuto in un clima familiare dove virtù e cultura avevano trovato una felice alleanza, Avito si sentì ben presto più attratto dallo studio e dalla vita ritirata che dagli onori del mondo. Si sposò ed ebbe figli. Ma verso l'età di quarant'anni, rimasto forse vedovo, distribuì il suo patrimonio ai poveri e si ritirò in un monastero alle porte di Vienne. Intanto alla morte di Mamerto, verso il 475, il padre di Avito era stato eletto vescovo di Vienne. Quando, verso il 490, Esichio morì, Avito fu chiamato a succedergli. La vita di Avito nell'episcopato ci è nota dai suoi scritti e da numerose testimonianze di scrittori contemporanei o non troppo posteriori quali Ennodio di Pavia (In vita beati Epiphanii episcopi), Gregorio di Tours (Historia Francorum, lI, 34), Venanzio Fortunato (In Vita s. Martini), Isidoro di Siviglia (De illustribus Ecclesiae scriptori bus, 23), Agobardo di Lione (Adversus le gem Gundobaldi), Adone di Vienne (Chronicon, aet. sexta). Esiste anche una breve Vita (BHL, I, p. 137, n. 885) compilata nel sec. XI, che nelle grandi linee è attendibile, tratta com'è, in parte, dalla Vita di Apollinare, fratello di Avito, del sec. VI.
A queste testimonianze si può aggiungere l'epitaffio di Avito: venticinque versi che incisivamente fissano i tratti salienti della sua personalità.
Avito si rivelò zelantissimo pastore, pieno di carità verso i poveri, umile, dotato di squisita umanità nell'avvicinare gente di ogni condizione sociale, vigorosamente impegnato alla diffusione della fede, all'estirpazione dell'eresia, alla difesa dell'unità della Chiesa. Nel 494 contribuì al riscatto dei prigionieri liguri catturati dai Burgundi nelle loro scorrerie durante le lotte tra Odoacre e Teodorico. La sua generosa offerta consentì al vescovo Epifanio di Pavia mandato da Teodorico alla corte burgunda di liberare molte migliaia di prigionieri. Ennodio che accompagnava Epifanio così scrisse: «Dedit etiam praestantissimus inter Gallos Avitus, Viennensis episcopus... et actum est, ne Gallis diutius servitum pubes Ligurum duceretur» (Vita Epiphanii). Lavorò senza soste alla conversione dei Burgundi ariani allora padroni di Vienne. Ebbe a tal fine frequenti colloqui col re Gundobaldo, gli scrisse molte lettere per illustrargli la fede cattolica, per confutare l'arianesimo, e pur non essendo riuscito a convertirlo, ne guadagnò però la stima, la simpatia, la tolleranza verso il cattolicesimo. Le sue fatiche furono premiate dalla conversione del figlio di Gundobaldo, Sigismondo, che nel 493 divenne cattolico con la sua famiglia e più tardi, succeduto al padre nel 516, diede ad Avito tutto il suo appoggio per la liquidazione dell'arianesimo nello stato burgundo. In questa lotta contro la eresia si inquadra la lettera vibrante di entusiasmo che Avito indirizzò a Clodoveo all'indomani del suo battesimo, nel 496. La conversione di Clodoveo e dei Franchi al cattolicesimo apparve ad Avito come il colpo di grazia per l'arianesimo in Gallia e fu per questo che scrisse al re: «Invenit quippe tempori nostro arbitrum quemdam Divina provisio: dum vobis eligitis, omnibus iudicatis: vestra fides nostra victoria est» (Epist. XLI). Lottò, inoltre, contro le eresie di Nestorio, di Eutiche, di Fotino (Epist. II, III), e contro il semipelagianesimo di Fausto di Riez (Epist. IV).
Si preoccupò dell'unità della Chiesa, minacciata dallo scisma dell'antipapa Lorenzo a Roma e dal perdurare dello scisma acaciano a Costantinopoli. In difesa di papa Simmaco scrisse una importantissima lettera ai senatori romani Fausto e Simmaco. Parlando a nome di tutto l'episcopato delle Gallie, Avito riaffermò con energia il principio che il papa non può essere giudicato da alcuno, e riferendosi alle conclusioni del sinodo romano del 501 prosegue: «Quibus cognitis, quasi Senator ipse Romanus, quasi Christianus episcopus obtestor... ut in conspectu vestro non sit Ecclesiae minor, quam Reipublicae status... nec minus diligatis in Ecclesia vestra Sedem Petri, quam in civitate apicern mundi. In sacerdotibus ceteris potest, si quid nutaverit, reformari: at si Papa Urbis vocatur in dubium, Episcopatus iam videbitur, non Episcopus, vacillare» (Epist. XXI). Una viva amicizia legò Avito al successore di Simmaco, Ormisda, del quale seguì gli sforzi per la composizione dello scisma acaciano (Epist. LXXX VII). L'autorità di Avito era tanto sentita in tutta la Gallia che da ogni parte si guardava a lui quasi ad una guida, come prova il suo epistolario. Avito restaurò templi e monasteri, in special modo quello di Agaune; promosse il culto dei martiri; convocò e partecipò a sinodi provinciali. Celebre tra tutti quello di Epaone (Saint Romain d'Albon) del 517 che radunò sotto la presidenza di Avito tutto l'episcopato della regione e diede alla Chiesa burgunda la sua organizzazione.
L'anno della morte di Avito è incerto. L'anonimo autore della Vita la pone «Anastasio adhuc principe». L'imperatore Anastasio morì il 1° luglio 518, quindi Avito sarebbe morto prima di tale data. Secondo Adone, invece, Avito sopravvisse al re Sigismondo, sconfitto e ucciso dai Franchi nel 523, della cui morte fu profondamente addolorato. Il bollandista G. Heschen basandosi su questo passo di Adone e sull'Epist. VII di Avito indirizzata a un patriarca di Costantinopoli, in cui sembra felicitarsi per la conclusione dello scisma acaciano, colloca la morte del santo dopo il 523 come fanno alcuni dei più recenti studiosi. A. Gallandi (PL, LIX, coli. 191-96) è, invece, per il principio del 518: Adone avrebbe confuso l'Avito di Vienne con I'Avito abate di Perche o di Micy che era ancora in vita alla morte di Sigismondo.
Il Duchesne (Fastes, I, p. 147) è di questo stesso parere. Per lui l'«Anastasio adhuc principe» proviene dalle indicazioni cronologiche della tomba di Avito copiate dall'autore della Vita. D'altra parte, egli osserva, nessuna lettera di Avito è posteriore al 517. L'Epistola VII non si riferisce alla conclusione dello scisma acaciano del 519, ma solo a voci d'una riconciliazione, in verità premature. Potrebbe quindi essere stata diretta al patriarca Timoteo, anziché a Giovanni il Cappadoce, in occasione delle sue velleità pacifiste del 515.
Le ragioni del Gallandi e del Duchesne sembrano valide. A. Ferrua (Enc. Catt., IT, col. 552) è di questa opinione. J. R. Palanque, invece (DHGE, V, col. 1205) è per il 525.
Il giorno della morte di Avito è noto con certezza. Il Martirologio Geronimiano e la tradizione liturgica viennense la fissano al 5 febbraio. A questa stessa data è ricordato nel Martirologio Romano.
Avito fu sepolto fuori delle mura di Vienne nella chiesa del monastero dei SS. Pietro e Paolo. L'epitaffio si è conservato ed è pubblicato dai Bollandisti e in testa all'edizione delle opere di Avito (in PL LIX, col. 198).
Grande vescovo e grande santo, Avito fu anche scrittore elegante e fecondo. Della sua produzione letteraria, ci son pervenute molte lettere, alcune omelie e due poemetti, opere di cui Avito stesso curò l'edizione nel 507. Gli epigrammi andarono perduti nel sacco di Vienne del 500, compiuto dai Franchi.
Se si escludono venti lettere la cui paternità è incerta, a noi ne sono giunte settantotto delle molte che Avito scrisse e che al tempo di Gregorio di Tours erano divise in nove libri (Hist. Franc., II, 34): ottantotto lettere pubblica Sirmond, novantotto il Peiper. Due di esse, la II e la III, sono dei piccoli trattati contro l'eresia di Eutiche, e così la IV contro il semipelagianesimo. Tutti i problemi religiosi del suo tempo si riflettono in queste lettere di cui abbiamo già rilevato l'importanza storica e il valore dottrinale, nonostante qualche confusione e qualche inesatta valutazione.
Abbiamo poi qualche omelia intera e molte frammentarie, di speciale interesse quella sulle rogazioni di cui Avito ricorda l'istituzione ad opera di Mamerto.
I due poemetti hanno più di ogni altro scritto contribuito alla fama di Avito. Il primo in cinque libri, dal titolo De mosaicae historiae gestis o De spiritualis historiae gestis, riprende con originalità poetica i racconti del Genesi dalla creazione al passaggio del Mar Rosso. Gli storici della letteratura merovingica hanno giudicato i primi tre libri, De initio mundi, De originali peccato, De sententia Dei, come un'anticipazione del Paradiso Perduto di Milton, che forse ne trasse ispirazione. L'altro poemetto De laude castitatis è un inno alla verginità, indirizzato alla sorella Fuscina, ricco di spunti autobiografici.
Queste opere resero famoso il nome di Avito. Vivissima ammirazione spirano gli elogi di Ennodio, di Gregorio di Tours, di Venanzio Fortunato, di Isidoro di Siviglia e di Adone. Nel giudizio positivo su Avito poeta concordano, sostanzialmente, gli studiosi moderni.
Autore: Benedetto Cignitti
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/39610
Den hellige Avitus av
Vienne (~460-518)
Minnedag:
5. februar
Den hellige Avitus (fr:
Avit) ble født som Alcimus Ecdicius Avitus rundt 460 (anslagene varierer fra
450 til 470) i Vienne i Gallia Lugdunense, nå i departementet Isère i regionen
Rhône-Alpes (fra 2016 regionen Auvergne-Rhône-Alpes) sørøst i Frankrike. Han
kom fra en gallo-romansk familie, og hans far var den hellige Hesychius (lat:
Esychius, Isychius; gr: Hesykhios; fr: Isice, Isyche, Ysice, Esique), romersk
senator av Auvergne, og hans mor var den salige adelskvinnen Audentia. Etter fødselen
av deres fjerde datter Fuscina, avla Hesychius og Audentia gjensidig løfte om
avholdenhet.
Avitus ble døpt av den
hellige biskop Mamertus
av Vienne (fr: Mamert) (ca 461-77), som Avitus kaller praedecessorem
suum et spiritalem sibi a baptismo patrem. Hans eldre bror var den hellige
biskop Apollinaris av
Valence (ca 492-ca 520). Familien var nær beslektet med den
vestromerske keiseren Avitus (455-56), og også den hellige Sidonius Apollinaris (ca
432-ca 482) og andre fremstående personer tilhørte denne familien. Da datteren
Fuscina var tolv år gammel, viet Hesychius seg til Gud i klosterlivet. Han ble
valgt til biskop av Vienne da Mamertus døde i 477.
Avitus vokste opp i en
familieatmosfære hvor dyd og kultur hadde funnet en lykkelig allianse. Han
følte seg snart tiltrukket av studier og et liv tilbaketrukket fra verdens heder.
Han giftet seg og fikk barn, minst en sønn. Men i en alder av førti år, da han
kanskje var blitt enkemann, delte han ut sin rikdom til de fattige og trakk seg
tilbake til et kloster i utkanten av Vienne. Da biskop Hesychius døde i 490
(flere kilder sier 494, blant dem The Prosopography of the Later Roman
Empire), overtok sønnen Avitus som biskop av Vienne. Noen kaller ham erkebiskop
av Vienne, men det er en anakronisme, for Vienne ble ikke erkebispedømme før
tidlig på 1000-tallet. Avitus vigslet rundt 492 broren Apollinaris til biskop
av Valence.
Dette var før
frankerkongen Klodvig var blitt døpt og på en tid da kongen av Burgund, som da
omfattet mye av det sørøstre Frankrike og sørvestre Sveits, var en arianer av
vandal-avstamming ved navn Gundobad. Avitus var dermed på denne tiden ingen
naturlig kongelig favoritt, men han ser ut til å ha vært respektert av både
kristne, arianere og hedninger. Dette var en blodig tid, og Avitus er blitt
bebreidet fordi han tilga Gundobads mord på sin bror.
Burgunderne krysset i 493
Alpene og trengte sørover inn i Liguria for å delta i slaget mellom Odovaker og
Theoderik. De germanske herulernes general Odovaker (476-89; d. 493), som i
september 476 hadde styrtet den siste vestromerske keiseren Romulus Augustulus
(475-76) og selv overtatt makten som konge i Italia. Men Odovaker på sin side
ble styrtet i 489 og myrdet i 493 av den ostrogotiske («østgotiske») kongen
Theoderik den store av Italia (471-526).
Tilbake brakte
burgunderne med seg en rekke fanger. Ifølge den hellige Ennodius av Pavia (473-521),
som nevner Avitus i sin biografi om den hellige Epifanius av Pavia (ca
438-96) som var med på den samme ekspedisjonen og døde av en feber han pådro
seg, var biskop Avitus i 494 ansvarlig for å kjøpe fri et stort antall av disse
liguriske fangene som var tatt til fange av burgundere. Hans sjenerøse tilbud
tillot biskop Epifanius av Pavia, som var sendt av Theoderik til hoffet i
Burgund, å løslate tusenvis av fanger. Ennodius som fulgte Epifanius dit,
skrev: Dedit etiam praestantissimus inter Gallos Avitus, Viennensis
episcopus (...) et actum est, ne Gallis diutius servitum pubes Ligurum
duceretur (Vita Epiphanii).
Avitus deltok i 499 på et
større møte i Lyon mot arianerne og han korresponderte med flere av pavene i
Roma. Han presiderte i 517 over det første burgundiske konsilet i Epaone (i dag
Albon ved Vienne), hvor 25 biskoper deltok for å befeste Den katolske kirke og
vedtok førti disiplinære canones. Avitus var overbevist om at Kirken var
bedre egnet til å sikre overlevelsen av den gamle enheten enn institusjonene i
det smuldrende Imperium Romanum. Derfor støttet han som sin samtidige
Ennodius pavens forrangstilling og arbeidet for å få en slutt på det daværende
skismaet mellom øst og vest, det akakianske skisma i Konstantinopel. Han var en
nidkjær motstander av semi-pelagianismen.
Avitus viste seg som en
nidkjær prest, full av kjærlighet til de fattige, ydmyk og med utsøkt
menneskelighet overfor mennesker fra alle sosiale forhold, kraftfullt
forpliktet til å spre troen, utrydde kjetteriet og forsvare Kirkens enhet. Han
skrev: «Dersom paven avvises, følger det at ikke en biskop, men hele
episkopatet truer med å falle» (Si papa urbis vocatur in, episcopatus
videbitur, non episcopus, vaccilare). (Epistula xxxiv; ed. Peiper).
Han arbeidet ustanselig
med omvendelsen av de arianske burgunderne, som da var herrer i Vienne. For
dette formålet hadde han hyppige samtaler med kong Gundobald, han skrev mange
brev for å forklare ham den katolske tro og for å tilbakevise arianismen, men
til tross for dette var han ikke i stand til å omvende kongen, selv om han
hadde stor respekt, sympati og toleranse overfor katolisismen.
Avitus’ arbeid ble
belønnet med omvendelsen av Gundobalds sønn, den hellige Sigismund av Burgund, til
katolisismen og døpte ham i år 497 sammen med hans familie. I 516 ble Sigismund
sin fars etterfølger på den burgundiske tronen, og Avitus ga ham sin fulle
støtte i oppgjøret med arianismen i staten Burgund. Under biskop Avitus’
innflytelse utviklet han seg til en from og vennlig hersker, men under sin
andre hustrus innflytelse fikk han sin sønn Sigerik fra første ekteskap drept.
Men snart etter den
grusomme dåden innså Sigismund sin store urett og betrodde seg til biskop
Avitus. Biskopen fikk kongen til å innse alvoret i forbrytelsen og påla ham å
gjøre bot. Deretter fornyet Sigismund det forfalne klosteret Saint-Maurice i
Agaunum i den sveitsiske kantonen Wallis (Valais), hentet mange munker dit og
utstyrte det rikt. Han innførte også den permanente avsynging av korbønnen i
klosteret. En tid trakk han seg selv tilbake dit og angret bittert sin udåd. I
523 ble Sigismund drept med hele sin familie av frankerkongen Klodomir av
Orléans (511-21), og siden har han vært æret som martyr.
Avitus var opptatt av
Kirkens enhet, som var truet av skisma med motpaven Laurentius (498, 501-05) i
Roma og med videreføringen av Det akakianske skisma i Konstantinopel. Til
forsvar for den hellige pave Symmachus (498-514)
skrev han et viktig brev til de romerske senatorene Faustus og Symmachus. På
vegne av alle biskopene i Gallia bekreftet Avitus energisk prinsippet om at
paven ikke kan bli dømt av noen, og han henviste til konklusjonene fra den
romerske synoden i 501 (Epistula XXI).
En varm vennskap forbandt
Avitus med pave Symmachus’ etterfølger, den hellige pave Hormisdas (514-23),
og han fulgte pavens innsats for å bilegge det akakianske skismaet (Epistula
XXXVII). Avitus’ autoritet ble følt i hele Gallia, hvor alle så til ham som til
en veileder, noe som vises i hans korrespondanse. Avitus restaurerte templer og
klostre, spesielt det i Agaune, og han fremmet kulten for martyrene; Han
innkalte og deltok i provinssynoder. Den mest berømte av dem alle fant sted i
Epaone (Saint Romain d’Albon) i 517, som under Avitus’ ledelse samlet hele
episkopatet i regionen og ga den burgundiske Kirken sin organisasjon.
Avitus’ liv som biskop er
kjent for oss fra hans skrifter og mange vitnesbyrd fra samtidige forfattere og
noen ikke mye senere, som Ennodius av Pavia (Vita beati Epiphanii
episcopi), den hellige Gregor
av Tours (Historia Francorum, II, 34), Venantius Fortunatus (Vita
Sancti Martini), den hellige Isidor av Sevilla (De
illustribus Ecclesiae scriptoribus, 23), Agobard (Adversus legem
Gundobaldi), den hellige Ado av Vienne (Chronicon
de VI aetatibus mundi, aetas sexta). En levende beundring for Avitus merkes i
deres lovprisninger. Den positive oppfatning av dikteren Avitus bifalles stort
sett av moderne forskere.
Avitus døde en 5.
februar, men året er usikkert. Tradisjonen sier i eller rundt 518, noen kilder
sier rundt 525, andre sier rundt 520 eller i 523. Den anonyme forfatteren av
hans biografi sier at Anastasio adhuc principe («Anastasius var
fortsatt fyrste»), og keiser Anastasius døde den 1. juli 518, så Avitus måtte
være død før den datoen. Men ifølge Ado overlevde Avitus kong Sigismund, som
ble beseiret og drept av frankerne i 523, hvis død bedrøvet ham dypt.
Den belgiske bollandisten
Godfred Henschen SJ (også kalt Henschenius) (1601-81), basert på dette
avsnittet hos Ado og på Epistula VII av Avitus adressert til en patriark av
Konstantinopel, hvor han synes å gratulerte ham for hans avslutning av det
akakianske skisma, plasserer Avitus’ død til etter 523, noe som følges av noen
av de nyere forskere. Den italienske patristikeren og oratorianeren Andrea
Gallandi CO (1709-ca 1780) er imidlertid for prinsippet om 518, og han mener at
Ado blandet sammen Avitus av Vienne med abbed Avitus av Perche (av
Micy) (d. ca 530), som fortsatt var i live ved Sigismunds død.
Den katolske
kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) (Fastes, I) er
av samme oppfatning. For ham kommer Anastasio adhuc Prince fra de
kronologiske indikasjonene på Avitus’ grav, kopiert av forfatteren av
biografien. På den andre side slår han fast at ingen av Avitus’ brev er senere
enn 517. Epistola VII refererer ikke til avslutningen av det akakianske skisma
i 519, men bare rykter om en forsoning, som i virkeligheten var premature.
Brevet kunne da ha vært rettet til patriark Timotheos I (511-18) Timoteus i
stedet for Johannes II Kappadokos (518-20) i anledning hans fredsambisjoner i
515. Prosopography of the Later Roman Empire (Cambridge University
Press, 1971-1992), et verk i tre bind som beskriver mange av de personene som
levde i Romerriket fra 260 til 641, skriver at Avitus var tilstede på konsilet
i Epaone i 517, men fraværende på konsilet i Lyon i 519, noe som støtter 518 som
dødsår.
Selv om året for Avitus’
død er usikkert, er datoen kjent med sikkerhet. Martyrologium Hieronymianum og
den liturgiske tradisjonen i Vienne legger den til 5. februar. På samme dato
blir han markert i det romerske martyrologiet. Avitus ble gravlagt i kirken i
klosteret Saint-Pierre et Saint-Paul utenfor bymurene i Vienne, som allerede på
1800-tallet ble omgjort til arkeologisk museum. Hans gravskrift har blitt
bevart og har blitt publisert av bollandistene. I kollegiatskirken Notre-Dame i
Vienne, hvor han ble gravlagt, ble han minnet den 20. august, mens han i
Valence, hvor hans bror var biskop, ble minnet den 4. februar. Hans minnedag i
den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 5. februar:
Viénnæ in Gállia
Lugdunénsi, sancti Avíti, episcopi, cuius fide et indústria, témpore
Gundobáldis regis, ab infestatióne ariánæ hǽresis Gálliæ defénsæ sunt.
I Vienne i Gallia
Lugdunense [nå i Frankrike], den hellige Avitus, biskop, som gjennom tro og
hardt arbeid på kong Gundobalds tid, forsvarte Gallia mot spredningen av det
arianske kjetteri.
Avitus er blant de mest
bemerkelsesverdige skikkelsene i kirken i Gallia på slutten av 400-tallet og de
første tiårene av 500-tallet. Han er en av de mange biskopene i det
merovingiske Gallia som er blitt helligkåret. Dette var spesielt vanlig med
biskoper som var assosiert med kongefamiliene. Alle de 45 første biskopene av
Vienne til og med den hellige Wilicarius (d. 765)
regnes som helgener. Det eksisterer et kort Vita om Avitus som ble
kompilert på 1000-tallet og som stort sett er troverdig, delvis hentet fra
biografien om Avitus’ bror Apollinaris fra 500-tallet. Stedet
Saint-Avit-Sénieur (24440) i departementet Dordogne i Aquitania bærer hans navn.
Avitus’ samtidige
fremholder hans lærdom og hans kjærlighet til de fattige. Avitus var en stor
biskop og en stor helgen, men også en elegant og produktiv forfatter. Han
etterlot seg mange verker, men de fleste er senere gått tapt. Hans litterære
berømmelse hviler på hans mange bevarte brev og på et langt dikt i fem bøker
med tittelen De spiritualis historiae gestis («Hendelser i den
åndelige historien»). Der gjenforteller han med poetisk originalitet i
2552 klassiske heksametre historiene fra Genesis (Første mosebok) fra skapelsen
til kryssingen av Rødehavet. De omhandler Skapelsen, Arvesynden, Utvisningen
fra Paradiset, Syndfloden og Kryssingen av Rødehavet.
De første tre bøkene
utgjør en viss dramatisk enhet, for i dem fortelles det om hendelsene før den
store katastrofen, katastrofen selv og konsekvensene. Den merovingiske
litteraturens historikere har kalt de tre første bøkene: De initio Mundi («Om
verdens begynnelse»), De originali peccato («Om arvesynden») og De
sententia Dei («Om Guds dom»). Den fjerde og den femte boken kalles De
diluvio mundi («Om Syndfloden») og De transitu maris rubri (Kryssingen
av Rødehavet) og behandler Syndfloden og Kryssingen av Rødehavet som symboler
på dåpen. Mange mener at den engelske poeten John Milton (1608-74) gjorde bruk
av dette verket da han skrev Paradise Lost. Avitus skrev også et dikt til
sin søster Fuscina, som var nonne, De laude castitatis («Om
kyskhetens pris»), en hymne til jomfrueligheten, som er full av selvbiografiske
opplysninger. Disse to diktene overvåket han selv publikasjonen av i 507.
Avitus mange bevarte brev
er viktige dokumenter for den kirkelige og verdslige historien i årene 499 til
518. Det dreier seg om 96 brev, 81 brev fra Avitus, åtte brev adressert til
Avitus og syv brev som er oppdragsarbeider som Avitus hovedsakelig skrev på
oppdrag av kong Sigismund (ett brev skrev han på oppdrag av erkediakon
Leonianus). Alle de religiøse problemer på hans tid gjenspeiles i disse
brevene. 88 brev ble publisert av den franske jesuitten Jacques Sirmond (1559-1651)
i 1643 og 98 av Rudolf Peiper (1834-98) (Auctores antiquissimi 6,2: Alcimi
Ecdicii Aviti Viennensis episcopi Opera quae supersunt, Berlin 1883). Avitus
mange brev ble på biskopen og historikeren Gregor av Tours’ tid delt inn i ni
bøker (Historia Francorum, II, 34).
Et av brevene er
adressert til kong Klodvig i anledning hans dåp, som ble foretatt av den
hellige Remigius av
Reims i 498 eller 499. Avitus’ kamp mot vranglære er en del av den
pulserende entusiasmen som preget dette brevet til kong Klodvig dagen etter
hans dåp, som ifølge tradisjonen skjedde i 496. Omvendelsen av Klodvig og
frankerne til katolisismen syntes for Avitus som det endelige slaget mot
arianismen i Gallia og var grunnen til at han skrev til kongen: Invenit
quippe tempori nostro arbitrum quemdam Divina provisio: dum vobis eligitis,
omnibus iudicatis: vestra fides nostra victoria est («Din tro er vår
seier») (Epistula XLI).
Noen brev mellom Avitus
og broren Apollinaris er bevart. I et av dem bebreider Apollinaris seg selv for
ikke å ha markert årsdagen for deres søsters død, i et annet håper Avitus at
vigslingen av en kirke ikke blir en unnskyldning for en alt for stor fyllefest.
Avitus var en av fire
gallo-romanske aristokrater på 400- og 500-tallet som det er bevart mange brev
av, de andre er den hellige Sidonius Apollinaris,
prefekt av Roma i 468 og biskop av Clermont (d. 483), biskop Ruricius av
Limoges (d. 507) og Ennodius av Pavia (Ticinum) (Magnus Felix Ennodius fra
Arles) (d. 534). De var alle forbundet i det nært sammenknyttede aristokratiske
gallo-romanske nettverket som leverte biskopene i det katolske Gallia.
Avitus kjempet også mot
vranglæren til Nestorius, Fotinus og spesielt Eutyches (Epistulae II, III), og
mot semi-pelagianismen til Faustus av Riez (Epistula IV). Han skrev også Contra
Eutychianam haeresim libri I-II («To bøker mot det eutykianske kjetteri»).
Dessuten er det bevart tre komplette prekener og fragmenter av 31 andre, av
spesiell interesse er prekenen om rogasjonsdagene, som Avitus mintes at biskop
Mamertus lanserte. Hans epigrammer gikk tapt under frankernes plyndring av
Vienne i 500.
De såkalte dialogene med
kong Gundobad, Dialogi cum Gundobado rege vel librorum contra Arrianos
reliquiae («Dialoger med kong Gundobad eller bøker mot arianerne»),
skrevet for å forsvare den katolske tro mot arianerne og som gir seg ut for å
gjengi den berømte konferansen i Lyon i 449, ble en gang ment å være hans verk.
Men i 1885 ble det bevist at verket er et falskneri av oratorianeren Jérome
Viguier (d. 1661), som også forfalsket et brev som ga seg ut for å være fra
pave Symmachus til Avitus.
Kilder: Attwater/Cumming,
Butler (II), Butler 1866, Benedictines, Bunson, MR2004, KIR, CE, CSO,
CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it,
en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org,
heiligen-3s.nl, catholique-valence.cef.fr, hls-dhs-dss.ch (Historisches Lexikon
der Schweiz), orthodoxengland.org.uk - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 18. april 2002
– Oppdatert : 9. februar 2016
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/avvienne
Avitus von Vienne
Gedenktag katholisch: 5.
Februar
Name bedeutet: der
Großväterliche (latein.)
Erzbischof von Vienne
* um 460
† 518 oder 525 in Vienne in
Frankreich
Avitus, Sohn des
Erzbischofs Hesychius
I. von Vienne und der Audentia,
entstammte einer vornehmen Familie im Umfeld des Kaisers Avitus und war
zunächst als Beamter tätig. Wohl 494 wurde er als Nachfolger seines Vaters
Erzbischof von Vienne.
Er bekämpfte mit Nachdruck den Arianismus,
der im Königreich Burgund vorherrschte;
sein Bemühen, König Gundobad vom Arianismus abzubringen, blieb erfolglos, aber
er bekehrte den Thronerben, König Sigismund
von Burgund, zum katholischen Glauben und bewog ihn zur Stiftung des
Klosters am Grab von Mauritius in
Agaunum - dem heutigen St-Maurice in
der Schweiz. Avitus hielt 517 zur Festigung der katholischen Kirche das 1.
burgundische Konzil in
Epaone - dem heutigen Albon bei
Vienne - ab. Avitus war überzeugt, dass die katholische Kirche den Fortbestand
der alten Einheit eher sichern könne als die Institutionen des zerfallenen
Imperium Romanum, deshalb unterstützte die Vorrangstellung des Papstes und
mühte sich um die Beendigung des west-östlichen Schismas.
Avitus wandte sich gegen
den Semipelagianismus und
die Irrlehren von Eutyches. Das biblische Epos De spiritalis historiae
gestis, Dokumente über die Ereignisse der geistlichen
Geschichte schildert in fünf Büchern die Schöpfung, den Sündenfall mit
Gottes Richterspruch und dem Verlust des Paradieses, die Sintflut sowie den
Durchzug durch das Rote Meer. Hinzu kam als sechstes Buch das Gedicht De
virginitate, von der Jungfräulichkeit. Rund 80 nachgelassene Briefe sind
wichtige Dokumente der kirchlichen und weltlichen Geschichte der Jahre 499 bis
518. Von den 34 bekannten Homilien sind
drei ganz erhalten.
Avitus' Grab ist in
der Kirche
St-Pierre in Vienne, die schon im 19. Jahrhundert archäologisches
Museum wurde.
Worte des Heiligen
Im 3. Buch der
Dokumente Über das Gottesurteil schildert Avitus, wie Gott auf den
Sündenfall des Menschen reagiert. Der Bischof schreibt:
Aber du, mächtiger Christus, der du fähig bist, diesen vergänglichen Ton als
Töpfer wiederherzustellen und die seit langem zerbrochenen und kaputten Gefäße
neu zu formen.
Du findest die Drachme, die schon lange unter einer tiefen Staubschicht verborgen war, nachdem du durch die Kraft deines Wortes die Lampen angezündet hast.
Das Schaf, das seine Hürde verlassen hat und in schändlichem Irrtum umherstreift, ist dir, seinem Hirten, so wichtig, dass du es mit schnellen Schritten suchst. Du trägst es, und damit es voller Freude seinem Pferch wiedergeschenkt werde, wird zu deiner Last, was Gegenstand deiner Sorge war.
Genauso suchte jener jüngste Sohn, nachdem er sein aufgehäuftes Erbteil erschöpft und verschleudert hatte und sein verschwenderischer Lebensstil sich nach dem Aufbrauchen seines Vermögens verschlechtert hatte, zu Recht sein schändliches Mahl bei den Schweinen und wollte sich den Bauch mit wertlosen Schoten füllen.
Schließlich besiegte ihn nach langen Qualen sein beißender Hunger und zwang ihn zuletzt, sich wieder seinem Vater anzuvertrauen, den er beleidigt hatte, und sich als geständiger Angeklagter von seinem Makel befreien zu lassen.
Am Ende hob der milde Vater ihn auf, nachdem er sich (vor ihm) zu Boden geworfen hatte, und beschwichtigte mit sanfter Stimme seine Angst und Scham. Kleidung von allererster Güte verlieh dem Rückkehrer zum zweiten Male Schmuck, und die feierliche Versammlung beging ein fröhliches Festmahl, weil der Sohn für seine Angehörigen gewissermaßen wiederbelebt und vom Grabe auferstanden war und zu seinem verwaisten Vater als neues Licht seines Lebens zurückkehrte.
Doch du, mächtiger Schöpfer der Menschen und Dinge, erleidest, obwohl du willst, dass alles in ununterbrochenem Heil beständig bleibt, dennoch keinerlei Einbußen durch unseren Tod, noch wird durch irgendjemandes Sterben deinem Reichtum ein Schaden entstehen können. Du kennst kein Schwinden, du kennst kein Wachstum, und dein Ruhm hat Bestand in deinem ungeteilten Königreich.
Gib du doch deinen Dienern zurück, was Adam verloren
hat, und was der Ursprung unseres verdorbenen Geschlechtes am Beginn erlitten
hat, möge ein besseres Leben mit einem zweiten Anfang wiedergutmachen. Unsere
alte Gestalt mag allzu schmutzig geworden und von einem zerfetzten Kleid
umhüllt sein: Lass deine zurückkehrenden Kinder zusammen mit ihrer Sünde auch
ihr zerrissenes Gewand ablegen, Vater, und reiche ihnen ihr ursprüngliches
Kleid.
Alcimus Ecdicius Avitus:
De spiritalis historiae gestis, Buch 3, übers. v. Manfred Hoffmann, Beiträge
zur Altertumskunde Bd. 212. München / Leipzig 2005, S. 23 - 25
Zitate aus Predigten von
Avitus von Vienne:
Lasst uns die Anmut
des Mose und
die sie bei weitem übertreffende unseres Erlösers vergleichen. Denn um ein
wenig das Neue mit dem Alten zu vergleichen: Jener kam zu diesem Volk mit
verhülltem Antlitz, dieser mit verborgener Gottheit, jener gehörnt in
Erhabenheit, dieser sanftmütig in Demut; das Antlitz von jenem strahlte in
erhabenem Glanz, das Antlitz von diesem sollte mit Spucke und Blut entstellt
werden; das menschliche Angesicht von jenem zu sehen, war dem Mitsklaven nicht
vergönnt, das göttliche Angesicht, durfte der Aussätzige erblicken.
Auch wenn es viele Gaben gibt: so wirkt dies alles der eine und selbe
Geist, indem er den einzelnen zuteilt, wie er will (1. Korintherbrief 12,
11). Dabei ist der Geist nicht in den Kleineren geringer und auch nicht in den
Größeren reichlicher; wenn durch ihn der eine auch weniger empfängt als der
andere, so soll er begreifen, dass eher die Gabe gemindert werden kann als der
Geber.
Der heilige Paulus sagt,
dass wir durch Geduld und den Trost der Schriften eine feste Hoffnung
haben sollen (Römerbrief 15, 4), das betrifft zwar alle Christen, aber
besonders jene, denen es in dieser Welt gegeben ist, entweder für Gott
Verfolgung zu erleiden oder aus Liebe zur Wahrheit in Bedrängnis zu geraten
oder in Anbetracht der irdischen Pilgerschaft Reue zu empfinden.
Fragmente aus Predigten
zu 2. Korintherbrief 3, 4ff; 1. Korintherbrief 12, 11; Römerbrief 15, 4 in:
Migne Patrologia Latina 59, Sp. 308f; 307; 303, eigene Übersetzung
zusammengestellt von Abt
em. Dr. Emmeram Kränkl OSB,
Benediktinerabtei Schäftlarn,
für die Katholische
SonntagsZeitung
Stadlers
Vollständiges Heiligenlexikon
Schriften
von Avitus gibt es online zu lesen in den Documenta Catholica Omnia.
Das archäologische Museum in der Kirche St-Pierre ist zwischen April und Oktober täglich außer montags von 9.30 Uhr bis 13 Uhr und von 14 Uhr bis 18 Uhr, im Winter nur bis 17 Uhr und samstags und sonntags nur nachmittags geöffnet, der Eintritt beträgt 2,80 €. (2014)
Die Kathedrale in
Vienne ist täglich von 8.30 Uhr bis 17 Uhr (im Sommer bis 18 Uhr) geöffnet.
(2014)
Seite
zum Ausdruck optimiertUnser Reise-Blog:
Reisen zu den Orten, an denen die
Heiligen lebten und verehrt werden.
Empfehlung an
Freunde senden
Artikel
kommentieren / Fehler melden
Fragen? -
unsere FAQs antworten!
Impressum - Datenschutzerklärung
Schauen Sie sich zufällige Biografien an:
Elias
Speleota
Eva
Anton
Kowalczyk
Autor: Joachim
Schäfer - zuletzt aktualisiert am 22.06.2024
Quellen:
• https://www.newadvent.org/cathen/02161c.htm - abgerufen am 19.07.2023
• Charlotte Bretscher-Gisinger, Thomas Meier (Hg.): Lexikon des Mittelalters.
CD-ROM-Ausgabe. J.B. Metzler, Stuttgart / Weimar 2000
korrekt zitieren: Joachim Schäfer: Artikel Avitus von Vienne, aus dem Ökumenischen Heiligenlexikon - https://www.heiligenlexikon.de/BiographienA/Avitus_von_Vienne.html, abgerufen am 9. 3. 2026
Die Deutsche Nationalbibliothek verzeichnet das Ökumenische
Heiligenlexikon in der Deutschen Nationalbibliografie; detaillierte
bibliografische Daten sind im Internet über https://d-nb.info/1175439177 und https://d-nb.info/969828497 abrufbar.
SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/BiographienA/Avitus_von_Vienne.html
Avitus von Vienne
S. Avitus, (5. Febr.),
auch Alcimus Ecdicius zubenannt, Bischof von Vienne in Frankreich, hatte zum
Vater den hl. Isichius, welcher »römischer Senator« genannt wird und später
Bischof von Vienne wurde, zur Mutter die von Einigen zu den »Seligen«
gerechnete Audentia,
und zum Bruder den hl. Bischof Apollinaris von
Vienne. Als um das Jahr 490 unser Heiliger seinem Vater auf dem bischöflichen
Stuhle von Vienne nachfolgte, ließ er sich vor Allem die Ausrottung der
arianischen Ketzerei angelegen seyn, brachte nicht nur auf einer Versammlung
die arianischen Bischöfe zum Schweigen, sondern bekehrte auch den König Sigismund zum
katholischen Glauben, schloß sich an den rechtmäßigen Papst Symmachus an,
verfaßte mehrere werthvolle Schriften und starb um das Jahr 524 (nach Butler
525). Sein Name steht am 5. Febr. auch im Mart. Rom. Vgl. S. Apollinaris9.
SOURCE : https://www.heiligenlexikon.de/Stadler/Avitus_von_Vienne.html
