The
seven canonised Saxon bishops of Hexham (part 1), former reredos, Hexham Abbey.
The reredos, which would originally have been behind an altar, has large
paintings of the seven canonised Saxon bishops of Hexham; the three in this
image are (from the left): Alchmund, Eata and Wilfrid. {Source: Hexham Abbey
Guide, p18.}
Saint Eata
Abbé et évêque à
Hexham (+ v. 686)
Eata fait partie de la
douzaine de jeunes anglais que saint Aidan éduqua
à Lindisfarne. A la demande de saint Colman, il
devint abbé de Melrose puis fonda un monastère à Ripon dans le Yorkshire. Après
le synode de Whitby, Eata, décrit par Bède comme
un homme de paix, adopta la tradition romaine et devint évêque de Bernicia
(dans le diocèse de York). Il fut évêque d'Hexham un an avant de mourir de
dysenterie. Il est enterré près de l'église Wilfrid.
À Hexham en Angleterre,
vers 686, saint Eata, évêque. Formé par saint Aidan, c’était un homme d’une
grande douceur et simplicité, qui dirigea plusieurs monastères et Églises et,
revenu à Hexham, à la fois abbé et évêque, ne renonça jamais à sa manière de
vivre ascétique.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/12315/Saint-Eata.html
St. Eata
Feastday: October 26
Death: 686
Eata St. Eata was
one of twelve English youths whom St. Aidan educated
at Lindisfarne, where Eata became a monk and
a priest. At the request of St. Colman, he became the abbot. He was later abbot of
Melrose and founded the monastery at Ripon in Yorkshire, which he left rather
than abandon Celtic customs. After the Synod of
Whitby, Eata, whom Bede describes
as a man of
peace, adopted Roman customs, and when Theodore of Canterbury divided
the see of York into three bishoprics, he chose Eata to be the bishop of
Bernicia. Eata served in this office from 678- 681. Theodore later split
Bernicia into sees of Lindisfarne and Hexham and appointed Eata to Lindisfarne
and Cuthbert to
Hexham. The two men traded sees. Eata was the bishop of
Hexham for a year before he died of dysentery in 686. He was buried near
Wilfrid's church in Hexham.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=965
Eata of Hexham, OSB B
(RM)
Died c. 686. It is
impossible to write about Eata, the 7th century English saint, without going
back to Saint Aidan, and from Saint Aidan to Saint Paulinus of York, and from
Saint Paulinus to Saint Augustine (Austin) of Canterbury, and from Saint
Augustine to Saint Gregory the Great who began this chain reaction. Nor should
we forget the Venerable Bede without whose Ecclesiastical History we would
never have heard of Saint Eata, nor Saint Cuthbert, who was Eata's close
friend.
In the 7th century,
England was divided into the Heptarchy, seven independent kingdoms in none of
which was Christianity firmly established. At the request of Saint Oswald, king
of Northumbria, Saint Aidan had gone from Iona to Lindisfarne--the Holy
Island--and from there had begun to evangelize the northern parts of England.
Aidan himself and many of his monks came originally from Ireland and therefore
followed the Celtic usages which differed in many ways from those of Rome.
Pope Saint Gregory's plan
was to send a properly organized group to England, rather than rely on the
isolated efforts of the northern missionaries. The man he chose was the prior
of a monastery that he had founded in Rome, Saint Augustine of Canterbury. In
596, he landed in Kent with a group of 40 monks.
They had to start from
nothing, but fortunately they quickly enlisted the support of Bertha, the wife
of King Saint Ethelbert--just as Saint Paulinus won the support of Saint
Ethelburga, sister of Eadbald, and Saint Remigius won that of Saint Clotilde,
wife of Clovis. Augustine received the 'pallium' and became the first
archbishop of England, establishing his see at Canterbury.
At the time of
Augustine's death, which took place shortly after that of Gregory the Great,
relations between the Roman and Celtic churches were still strained. Apart from
their differences over usage and organization, the situation was complicated by
the resentment felt by some of the Celts towards the Angles, Saxons, and Jutes
who only a relatively short while before had driven them out of their own
country and persecuted their religion. So it was left to a number of saints,
among them Eata, to effect a union between the Celtic and Roman Christians,
their personal saintliness persuading the ones to abate their racial pride and
the others to make concessions.
The first saint who went
to Northumbria was a Roman one, Saint Paulinus, who had been sent by Gregory
the Great to assist Saint Augustine of Canterbury. The next one was the Celtic
Saint Aidan, who had established his monastery at Lindisfarne and who also
founded a monastery at Ripon. It was at Ripon that Eata, who had been born an
Anglo-Saxon and was one of the 12 English boys brought to Northumbria by Saint
Aidan, was educated in the Celtic observance. When Saint Wilfrid arrived at
Ripon, Eata left it to become abbot at Melrose, which was attached to
Lindisfarne.
As a result of the Synod
of Whitby, which was held in 664, the Roman usage was extended throughout
England. Eata accepted the Roman liturgical observances.
Saint Colman, who had
succeeded Saint Aidan as abbot of Lindisfarne refused to accept the decision
and withdrew from his position. Reportedly he requested that Saint Eata take
his place. At the same time Saint Cuthbert became prior, and they both fully
accepted the Roman usage and liturgy.
In 678 Theodore, who had
been consecrated in Rome as the new archbishop of Canterbury by Pope Saint
Vitalian, met Eata in York and at once consecrated him as bishop of Bernicia.
It was a wise choice, for Eata quickly showed himself to be worthy of his
office. He and Saint Cuthbert were often together, travelling from Melrose to
Ripon and to Lindisfarne. Later Eata and Cuthbert exchanged sees, and Eata
became bishop of Hexham, where he remained until his death.
Eata seems to have been a
kind and gentle man, more so even than Cuthbert, and vastly more so than Colman
or that other saint, Wilfrid, who quarreled so violently with Theodore. He died
in 686 and was buried in the Benedictine Abbey of Hexham. There is a legend
that when, in 1113, plans were made to disinter his body and take it to York,
he appeared in a dream to the archbishop of York and told him to leave his
mortal remains in peace (Benedictines, Delaney, Encyclopedia).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/1026.shtml
St. Eata
Second Bishop of Hexham; date of
birth unknown; died 26 October, 686. Whether this disciple of St.
Aidan was of the English, or of the aboriginal Pictish,
race, there is no means of judging. As early as 651 he was
elected Abbot of Melrose, which was then within the metropolitan jurisdiction of York.
With the increase of the Christian population
in northeastern Britain, the spiritual government of a territory
was so wide as that which was then called Northumbria became too heavy a charge
for one see; accordingly, in 678 Archbishop
Theodore constituted Bernicia (that part of the Northumbrian realm
which lay to the north of the River Tees) a suffragan diocese and consecrated Eata
its bishop.
The new diocese was
to have two episcopal
sees, one at Hexham and
the other at Lindisfarne,
at the two extremities of what is now the County of Northumberland. Eata was to
be styled "Bishop of the Bernicians". This arrangement
lasted only three years, and the See
of Hexham was then assigned to Trumbert, while Eata kept Lindisfarne.
In 684, after the death of Trumbert, St.
Cuthbert was elected Bishop of Hexham,
but when the latter expressed a desire to remain in his old home rather than
remove to a more southern see, Eata readily consented to
exchange with him, and for the last two years of his life occupied the See
of Hexham, while Cuthbert ruled as bishop at Lindisfarne.
Like most of the early saints of
the English Church, St. Eata was canonized by
general repute of sanctity among
the faithful in the regions which he helped to Christianize.
His feast is
kept on 26 October, the day of his death.
Macpherson, Ewan. "St. Eata." The Catholic
Encyclopedia. Vol. 5. New York: Robert Appleton
Company, 1909. 26 Oct.
2016 <http://www.newadvent.org/cathen/05240c.htm>.
Transcription. This
article was transcribed for New Advent by Christine J. Murray.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. May 1, 1909. Remy Lafort, Censor. Imprimatur. +John
M. Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2026 by New Advent LLC.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/05240c.htm
Sant' Eata di Hexham Vescovo
Festa: 26 ottobre
620 c. - 26 ottobre 686
Martirologio Romano: A
Hexham sempre in Northumbria, sant’Eata, vescovo, che, uomo di grande
mansuetudine e semplicità, resse molti monasteri e Chiese e, tornato ad Hexham,
pur essendo al contempo abate e vescovo, non declinò mai da uno stile di vita
ascetico.
L'Historia Ecclesiastica gentis Anglorum del venerabile Beda costituisce la fonte principale delle notizie sulla vita e sulla figura di Eata. Una Vita anonima a noi pervenuta risale al XII secolo e dipende in gran parte dallo stesso Beda.
Nato verso il 620, Eata fu uno dei dodici fanciulli della Northumbria che
sant'Aidano, fondatore dell'abbazia-vescovado di Lindisfame, prese alla sua
scuola per dar loro istruzione e formazione cristiana. Eata, abbracciata la
vita monastica, si distinse per docilità ed amabilità; in seguito fu inviato in
qualità di abate a reggere il monastero di Melrose (Old Melrose), dove si
trovava alla morte di sant'Aidano nel 651 e dove accolse san Boisilo e san
Cutberto. Verso il 659 il principe Alcfrido gli offrì un possedimento a Ripon
nello Yorkshire per la fondazione di un monastero; Eata, lasciato Boisilo alla
guida di Melrose in qualità di priore, vi si portò con alcuni monaci tra cui
san Cutberto. Nel 661 tuttavia, fedeli alle osservanze celtiche, essi
lasciarono Ripon e tornarono a Melrose, rifiutando di accettare gli usi romani
riguardanti la tonsura e la data della Pasqua, introdotti a Ripon da Alcfrido e
da san Vilfrido. Nel 664 il sinodo di Whitby si pronunziò per l'adozione
generale in Northumbria degli usi romani ed allora san Colmano, abate-vescovo
di Lindisfame, lasciando il regno con alcuni suoi discepoli, suggerì al re
Oswin di porre Eata, come discepolo di sant'Aidano, alla guida di quel
monastero. Eata accettò e senza rinunziare alla guida di Melrose, ove lasciò
Boisilo in qualità di priore, si recò a Lindisfame portando con sé san Cutberto
che vi assunse la carica di priore e su richiesta di Eata compose una regola
monastica. Nel 678, allorché san Vilfrido arcivescovo di York venne allontanato
dalla sua sede dal re, varie diocesi furono istituite nella Northumbria. Eata
fu posto come vescovo della Bernicia, antico reame allora incorporato nella
Northumbria, fu consacrato a York da san Teodoro di Canterbury e gli venne
lasciata la possibilità di fissare la sua sede sia ad Hexham sia a Lindisfame.
Eata rimase a Lindisfame dove nel 681 fu attuata una ulteriore divisione per la
quale ad Eata fu lasciata la circoscrizione di Lindisfame, mentre Tromberto fu
creato vescovo di Hexham. Nel 684 questi fu deposto da san Teodoro e Cutberto
fu chiamato a succedergli. Tuttavia Eata, che Beda definisce "vir
reventissimus et mansuetissimus», venendo incontro al desiderio dello stesso
Cutberto, che preferiva restare a Lindisfarne, si trasferì alla sede di Hexham.
Eata morì di dissenteria il 26 ottobre del 686 e fu sepolto con onore presso la
chiesa abbaziale di sant'Andrea; sul sepolcro fu, in seguito, costruita una
cappella. Nel secolo XI le sue reliquie furono trasferite in un mausoleo
all’interno della cattedrale. Nel 1113 Tommaso II, arcivescovo di York, venne
ad Hexham col proposito di trasportare le reliquie di Eata nella sua città, ma
non poté attuare il suo disegno: si racconta che ne fu distolto da una visione
del santo. Nel 1154 le reliquie di Eata furono collocate in un nuovo mausoleo.
La sua festa è celebrata il 26 ottobre, anniversario della sua morte. Alcuni
menologi ne celebrano la memoria il 7 maggio, il 6 giugno e l'11 settembre. Il
calendario di san Villibrordo nota al 2 giugno un natale Eota, che potrebbe
tuttavia riferirsi ad un santo monaco della cerchia dello stesso san
Villibrordo. Una chiesa gli venne dedicata ad Atcham (Attingham) sul Severn,
nei pressi di Shrewsbury. A Durham vi è una vetrata a lui dedicata.
La sua festa viene ancora celebrata nella diocesi di Lancaster.
Autore: Gian Michele Fuscomi
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/75370
Den hellige Eata av
Hexham (d. 686)
Minnedag:
26. oktober
Den hellige Eata ble født
på et ukjent tidspunkt tidlig på 600-tallet i England. Vi vet ikke om han
tilhørte den engelsk folkegruppen eller den innfødte piktiske. Han var en av de
tolv angelsaksiske guttene som den hellige Aidan (Áedán)
brakte til Northumbria og lærte opp på Lindisfarne da han kom dit fra klosteret
på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland for å forkynne
evangeliet. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den
hellige Kolumba (=
due på latin; hebr: iona). Lindisfarne (nå Holy Island) er en øy utenfor
kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Eata ble munk og i 651 abbed
i Melrose ved elven Tweed i dagens Skottland, som da var innenfor
metropolittjurisdiksjonen til York. En av de munkene han lærte opp der sammen
med sin prior, den hellige Boswell (Boisil),
var den hellige Cuthbert av Lindisfarne,
som kom dit i 651. Den hellige Beda den ærverdige skriver
at som abbed var Eata «den mildeste og enkleste» blant menn.
I 660 fikk abbed Eata
land til et nytt kloster av kong Alcfrid av Deira (Alcfrith, Alhfrith)
(656-64), som var medregent for Deira under sin far kong Oswiu (Oswy), som var
konge av Bernicia fra 642 og av hele Northumbria (Bernicia og Deira) fra 655
til sin død i 670. Klosteret Ripon ble bygd på en høyde der elvene Ure og Skell
møtes. Eata dro dit i 661 og tok med seg Cuthbert som gjestemester og andre for
å sette i gang virksomheten. Men da kong Alcfrid insisterte på innføringen av
romerske skikker, særlig når det gjaldt tidspunktet for feiring av påsken, dro
munkene fra Melrose samme år tilbake til sitt gamle kloster. Dette var et
spørsmål som hadde splittet de irske og engelske munkene i mange år, selv om
Kirken i Irland hadde akseptert den romerske praksisen noen år tidligere.
Klosteret i Ripon ble overtatt av den hellige Wilfrid av York,
en av de ivrigste forkjemperne for de romerske skikkene og en protesjé av kong
Alcfrid.
Nord-England var kristnet
både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det
oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre
«irske» kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes
rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. Disse «irske» skikkene kunne
like gjerne kalles skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller ganske
enkelt «keltiske». I tillegg til forskjellene i skikker og organisasjon, ble
situasjonen komplisert av den motvilje som noen av kelterne følte for anglerne,
sakserne og jydene som relativt kort tid i forveien hadde drevet dem ut av
deres eget land og forfulgt deres religion. Derfor var det opp til en rekke
helgener, blant dem Eata, å få i stand en union mellom de keltiske og romerske
kristne og med sin personlige hellighet overtale de ene til å få slutt på sin
rasestolthet og de andre til å gjøre innrømmelser.
På den tiden var Oswiu
konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i
Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret Iona. I
Irland fikk han sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid
ble senere konge av Northumbria (685-704). Kong Oswiu hadde oppmuntret munker
fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske
tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det
samme gjorde den hellige Finan av
Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra
Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i
resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på
at Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.
Men kong Oswiu var gift
med den hellige Enfleda, datter
av de hellige Edwin av
Northumbria (616-33) og Ethelburga av Lyming.
Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter
for Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske
beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på
forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet
Kongen innkalte synoden i
Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele
England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av
Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen
med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og
biskop Cedd av
Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene.
Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris,
som tidligere var biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde
viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget
kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var
den hellige Ronan,
dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i
Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet
fra Yorkshire.
Wilfrid talte varmt for
den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise
sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om
at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at
de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte
avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde
akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter
hvert var den innført i hele England.
Både Eata og Cuthbert
aksepterte avgjørelsene på synoden i Whitby. Men biskop Colman av Lindisfarne
gikk av i protest mot vedtakene på synoden og vendte tilbake til Iona sammen
med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok den hellige Aidan av Lindisfarnes
levninger med seg. Tuda ble konsekrert til northumbrisk biskop i stedet for
Colman, men han døde kort etter. Like etter ble det northumbriske bispesetet
flyttet til York av Wilfrid, og embetene som abbed og biskop ble delt. Colman
hadde bedt Eata om å overta som abbed på Lindisfarne, åpenbart fordi han hadde
vært en personlig disippel av Aidan. Eata ble abbed, men han ser ut til å ha
beholdt vervet som abbed av Melrose, hvor Cuthbert etterfulgte Boswell som
prior. Senere, trolig på 670-tallet, brakte Eata sin favorittdisippel Cuthbert
til Lindisfarne for å bli prior der.
Med økningen av den
kristne befolkningen i det nordøstre Britannia, ble den åndelige ledelsen av et
territorium så stort som det som da ble kalt Northumbria, en altfor tung byrde
for ett enkelt bispesete. Dette var grunnen til at den hellige erkebiskop Theodor av
Canterbury i 678 delte det enorme bispedømmet Northumbria, og det
skjedde over hodet på bispedømmets biskop Wilfrid. Erkebiskop Theodor opprettet
bispedømmet Bernicia, som var den delen av kongeriket Northumbria som lå nord
for elven Tees, som et suffraganbispedømme under York. Erkebiskopen konsekrerte
Eata som den første biskopen for det nye bispedømmet, som skulle ha to
bispeseter, et i Hexham og det andre på Lindisfarne, i hvert sitt ytterpunkt av
det som senere ble grevskapet Northumberland. Eata skulle kalles «Bishop of the
Bernicians». Men dette arrangementet varte i bare tre år, for i 681 ble
bispedømmet delt i to og ble bispedømmene Hexham og Lindisfarne. Hexham ble
gitt til Trumbert (Tunbert, Tunberht, Tunbeorht), som var munk i Jarrow og en
disippel av den hellige Chad og bror av Ceolfrid (Ceolfrith), som var abbed av
Jarrow mens Beda var munk der. Eata beholdt Lindisfarne og styrte dette
bispedømmet fra 681 til 684.
I 684 ble det holdt en
synode i Twyford i nærvær av kong Egfrid og presidert over av erkebiskop
Theodor av Canterbury. Synoden avsatte biskop Trumbert, tydeligvis for
ulydighet, og etter avsettelsen ble han abbed i klosteret Gilling i det
nåværende Yorkshire. Cuthbert ble enstemmig valgt til å etterfølge ham som
biskop av Hexham. Men Cuthbert var uvillig til å forlate sin eneboerøy til
fordel for det store northumbriske bispedømmet. Da dro kong Egbert sammen med
den hellige biskop Trumwin av
Abercorn og andre medlemmer av synoden til Inner Farne og bønnfalt ham
i Herrens navn om å akseptere utnevnelsen. Da ga han motvillig etter og ble
konsekrert i York påskedag 685 av erkebiskop Theodor i nærvær av seks biskoper.
Imidlertid dro han rett
derfra til Melrose for å møte Eata, som selv hadde vært biskop av Hexham fra
678 til han ble biskop av Lindisfarne i 681 og viste bedre enn de fleste hva
man ba hans tidligere prior om. Han tilbød Cuthbert å selv overta bispedømmet
Hexham og overlate sitt bispesete Lindisfarne til ham, kanskje fordi dette
bispedømmet var mer avsidesliggende og kjent for Cuthbert, og dette gikk
Cuthbert med på. Han ble bare biskop av Lindisfarne, ikke abbed for klosteret
der.
Men bare ett år senere,
den 26. oktober 686, døde Eata i Hexham av dysenteri. Han ble gravlagt sør for
Wilfrids kirke i Hexham. Det ser ut til at han ble æret som helgen like etter
sin død, og et kapell ble senere bygd over hans grav. På 1000-tallet ble hans
jordiske rester overført inn i kirken. En sen biografi forteller at erkebiskop
Thomas II av York, som var skuffet over at hans egen by ikke hadde noe skrin
med en lokal helgen, i 1113 uten hell forsøkte å få Eatas relikvier til York.
Eatas sene biografi forteller oss at erkebiskopen ble effektivt avskrekket
fordi helgenen viste seg for ham i en drøm og slo kraftig løs på ham med
bispestaven og ga ham ordre om å la hans jordiske levninger være i fred.
John Leland, som reiste
rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver
«fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello
de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio
Lindisfarnensi, Eata et Alfridus [et] Eadbertus eiusdem loci episcopi, et
Ceoluulphus, rex et c[on]fessor, et Oildiualdus anachoreta («I klosteret
på Lindisfarne, Eata og Edfrid og Edbert, biskop av samme sted, og Ceolwulf,
konge og bekjenner, og Ethelwald, eremitt») (Nicholas Grant, 'John Leland's
List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana,
122:2 (2004), s 385). Selv om det sies at de nevnte fem helgenene hviler på
Lindisfarne, var ingen av dem der på det tidspunktet denne listen ble samlet,
selv om klosteret antakelig hadde igjen noen relikvier av hver av dem. Edbert
er den eneste av de fem som nevnes i en annen helgengravliste, nemlig Hugo
Candidus’ latinske krønike om Peterborough Abbey fra midten av 1100-tallet, som
bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the
Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes
sanctum þe on Engla lande ærost restan.
I likhet med Aidan var
Eata en mann av fred og enkelhet. Han ser ut til å ha vært en snill og vennlig
mann, selv i større grad en Cuthbert og i betydelig større grad enn de
kranglete Colman og Wilfrid. Hans akseptering av den romerske påsken, sammen
med de andre avgjørelsene fra synoden i Whitby og Theodors konsiler, bidro
vesentlig til enheten i Kirken i Northumbria. Han var åpenbart en fredsmaker,
valgt til å lege sårene hos de beseirede munkene på Lindisfarne i 664 og
tilhengerne av Wilfrid i Hexham i 678.
Eatas minnedag er
dødsdagen 26. oktober. Den eneste kirken som er viet til ham i England, er St
Eata’s Church i Atcham i Shropshire, hvor han er avbildet i et av
glassmaleriene. Kirken er nå anglikansk sognekirke. Det vi vet om Eata, stammer
nesten utelukkende fra Bedas Historia ecclesiastica gentis Anglorum og
biografien om St Cuthbert.
Kilder:
Attwater/Cumming, Farmer, Butler (X), Benedictines, Delaney, Bunson, Grant,
KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, en.wikipedia.org, ODNB,
celt-saints, orthodoxwiki.org, zeno.org, orthodoxengland.org.uk - Kompilasjon
og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. februar
2000
%2C_former_reredos%2C_Hexham_Abbey_-_geograph.org.uk_-_748673.jpg){kind=link}