vendredi 25 juin 2021

Bienheureuse MARIE LHUILIER, vierge religieuse des Soeurs hospitalières de la Miséricorde et martyre

 

Bienheureuse Marie Lhuilier

Martyre à Laval (+ 1794)

Béatifiée par Pie XII le 19 juin 1955 avec les prêtres guillotinés à Laval.

"Sr Sainte Monique, Marie Lhuilier: sœur converse des Augustines de la Miséricorde. Toute dévouée aux malades."

- diocèse de Laval, célébration à l'occasion du 50ème anniversaire de la béatification des martyrs de Laval à la basilique Notre-Dame d'Avesnières, le dimanche 12 juin 2005. Extraits de l'homélie de Mgr Armand Maillard)

À Laval en Mayenne, l'an 1794, la bienheureuse Marie Lhuillier, vierge et martyre. Entrée chez les Sœurs hospitalières de la Miséricorde, elle demeura fermement fidèle à ses vœux religieux et à l'Église pendant la Révolution française, et mourut guillotinée.

Martyrologe romain

SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/10983/Bienheureuse-Marie-Lhuilier.html

Bienheureuse Marie Lhuilier

Chanoinesse Régulière Hospitalière de la Miséricorde de Jésus, Marie Lhuilier ( en religion Soeur Marie de Sainte Monique )  fait partie du groupe des 19 martyrs de Laval béatifiés en 1955.

Elle naquit à Arquenay le 18 novembre 1744 et fut tôt orpheline. Presque analphabète, elle devint domestique jusqu' au jour où elle frappa à la porte du couvent Saint-Julien des Soeurs Augustines Hospitalières de la Miséricorde de Jésus. Elle fut admise au service des malades de l' Hospice de Château-Gontier; et après beaucoup de souffrances et d'humilitations put faire sa profession religieuse en 1778 en tant que soeur converse.

En 1794 pendant la Terreur, les soeurs durent abandonner leur hôpital et se réfugier à Laval en Mayenne. Elle fut arrêtée. Le juge lui proposa de prêter le serment de liberté et d' égalité ( ce qui était une manière de dénoncer ses voeux de religieuse ) contre la vie sauve.

Elle refusa et fut condamnée à la guillotine. A  l' énoncé du jugement, elle s' agenouilla et s' écria : " Mon Dieu, quelle grâce Vous me faites de me compter parmi Vos martyrs, alors que je suis une grande pécheresse ! " Elle fut guillotinée près de Laval le 25 juin 1794, en déclarant que sa mort était douce en comparaison de celle que le Sauveur avait subie.

Prions pour que les évêques de Laval  ( et spécialement Mgr Maillard )  se souviennent de ces martyrs !

SOURCE : http://ut-pupillam-oculi.over-blog.com/article-11028557.html

Blessed Marie Lhuilier

Also known as

Sister Saint Monica

Memorial

22 June

21 January (as one of the Blessed Martyrs of Laval)

25 June on some calendars

Profile

She had no education or place in the world when she was orphaned as a small girl. She worked briefly as a domestic servant then applied for entry to the Augustinian Sisters of the Mercy of Jesus (French Federation) at the convent of San Giuliano. She worked at the hospital of Chateau Gontier, and made her profession in 1778, taking the name Sister Maria of Santa Monica. Martyred in the French Revolution for refusing to take the civil oath.

Born

18 November 1744 in Arquenay, Mayenne, France

Died

beheaded on 25 June 1794 in Laval, Mayenne, France

Venerated

3 May 1955 by Pope Pius XII (decree of martyrdom)

Beatified

19 June 1955 by Pope Pius XII at RomeItaly

Additional Information

books

Book of Saints, by the Monks of Ramsgate

Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints

other sites in english

Hagiography Circle

sitios en español

Martirologio Romano2001 edición

fonti in italiano

Martirologio Romano2005 edition

Santi e Beati

MLA Citation

“Blessed Marie Lhuilier“. CatholicSaints.Info. 5 May 2020. Web. 25 June 2021. <https://catholicsaints.info/blessed-marie-lhuilier/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-marie-lhuilier/

Beata Maria Lhuilier Vergine e martire

25 giugno

>>> Visualizza la Scheda del Gruppo cui appartiene

Arquenay, Francia, 18 novembre 1744 – Laval, Francia, 25 giugno 1794

Prestò giuramento con le suore ospitaliere della Misericordia di Gesù. Perseguitata dopo lo scoppio della rivoluzione francese, morì martire per aver rifiutato il giuramento agli ideali rivoluzionari.

Martirologio Romano: A Laval in Francia, beata Maria Lhuillier, vergine e martire, che, accolta tra le Ospedaliere della Misericordia, durante la rivoluzione francese, strenuamente fedele alla Chiesa nei voti religiosi, morì decapitata.

Marie Lhuilier, Canonichessa Regolare Ospitaliera della Misericordia di Gesù, fa parte del gruppo di 19 martiri di Laval beatificati il 19 giugno 1955. Era nata Arquenay, in Francia, il 18 novembre 1744 e, cresciuta analfabeta, rimase ben presto orfana. Dopo aver prestato servizio presso una signora del luogo, andò a bussare alla porta del convento di San Giuliano delle Suore Ospitaliere della Misericordia di Gesù. Fu posta al servizio dell’ospedale di Chàteau Gontier e, dopo molte sofferenze e umiliazioni, nel 1778 fu ammessa alla professione religiosa presso lo stesso istituto in qualità di suora conversa assumendo il nome di Suor Maria di Santa Monica.

Allo scoppio della Rivoluzione Francese, nel febbraio del 1794 le religiose furono costrette ad abbandonare l’ospedale ed a rifugiarsi presso Laval nell’ex-convento dello Orsoline. Accusata di aver distribuito a persone bisognose parte della biancheria già corredo delle suore presso l’ospedale, Marie Lhuilier fu arrestata e condotta davanti alla commissione. Il giudice dichiarò che avrebbe ignorato quella infrazione se solo la religiosa avesse prestato il giuramento di “libertà ed uguaglianza”, ma ella non ne volle proprio sapere. Il giudice minacciò allora la ghigliottina a lei ed a quante avessero seguito il suo esempio, ma ella imperterrita rispose: “Tanto meglio per me e per le mie consorelle. Se avremo la gioia di morire per la nostra fede, più presto avremo quella di vedere Dio”. Le insinuò il giudice: “Vedi bene che vogliamo salvarti e te ne offriamo il mezzo”. Ma la suora gli rispose: “Tutti i mezzi che mi proponete sono solo per ingannarmi: ma, grazie a Dio, voi non ci riuscirete. Io non voglio perdermi per tutta l’eternità”.

All’udire la sentenza di morte, la futura beata s’inginocchiò ed esclamò: “Mio Dio, quale grazia mi fate annoverandomi nel numero dei vostri martiri, mentre io sono una grande peccatrice”. Poi da sola si tagliò i capelli, allora un aiutante del boia l’afferrò e con un colpo di sciabola le squarciò le vesti. La martire impallidì per l’oltraggio subito e svenne. Appena riprese i sensi si limitò a commentare: “La morte non mi fa paura, ma avreste potuto risparmiarmi questo dolore”. Fu nuovamente invitata a prestare giuramento, ma ella sospirò: “O Dio! Preferire una vita passeggera e caduca ad una vita gloriosa ed immortale! No, no, preferisco la morte”. Prima di salire sul palco esclamò: “Mio Dio, io devo morire di una morte così dolce, mentre tu hai tanto sofferto per me!”. L’eccidio si consumò il 25 giugno 1794 presso Laval.

Autore: Fabio Arduino

SOURCE : http://www.santiebeati.it/dettaglio/93295

lundi 21 juin 2021

Saint LEUFROI, abbé, fondateur et confesseur


Détail d'un vitrail de l'église Cœur-Immaculé-de-Marie de Suresnes (Hauts-de-Seine) : « Saint Leufroy en prière ».


Saint Leufroy

Abbé au diocèse d'Evreux (+ 738)

Ami et confident de saint Ansbert, ancien moine de Fontenelle et, à cette époque, évêque de Rouen, il fonda sur les bords de l'Eure un monastère qui s'appela plus tard de son nom et dont la localité garde le souvenir: La Croix-Saint-Leufroy-27490.

Au pays d'Évreux, en 718, saint Leufroy, abbé, qui fonda le monastère de la Sainte-Croix et le dirigea pendant environ quarante-huit ans.

Martyrologe romain

SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/1362/Saint-Leufroy.html


Détail d'un vitrail de l'église Cœur-Immaculé-de-Marie de Suresnes (Hauts-de-Seine) : 
« Saint Leufroy dans la solitude ».


LEUFROY D’EVREUX

Abbé, Saint

+ 738

Saint Leufroy sortait d'une famille noble, établie dans le territoire d'Evreux. Il eut le bonheur de connaître dès sa jeunesse la vanité des choses terrestres, et de choisir Dieu pour son unique partage. Il alla finir à Chartres ses études, qu'il avait commencées au monastère de Saint-Taurin à Evreux. De retour dans le lieu de sa naissance, il fit bâtir un oratoire dont l'entrée fut interdite aux femmes. Il se livra tout entier à la pratique des bonnes œuvres, et principalement à l'instruction des enfants. Les pauvres trouvaient aussi en lui un consolateur et un père plein de tendresse.

Brûlant du désir de mener une vie plus parfaite, il quitta sa patrie pour aller se mettre sous la conduite d'un solitaire renommé pour son éminente sainteté, qui s'appelait Bertrand, et demeurait à Cailly, dans le diocèse de Rouen. Leufroy ayant rencontré un pauvre sur sa route, lui donna son manteau pour le couvrir. Quelque temps après, il prit l'habit dans le monastère que saint Saens venait de bâtir dans le pays de Caux. saint Ansbert, archevêque de Rouen, conçut pour lui une estime singulière.

Ce fut par l'avis de ce saint prélat, que Leufroy retourna dans sa patrie, afin d'y multiplier le nombre des vrais serviteurs de Dieu. Il s'arrêta à deux lieues d'Evreux, sur le bord de la rivière d'Eure, à l'endroit même où S. Ouen avait érigé une croix, en mémoire d'une croix lumineuse qui lui était apparue. Il y bâtit une chapelle puis un monastère avec une église en l'honneur de la croix, des apôtres et de S. Ouen[1].

Durant les quarante années que saint Leufroy gouverna son monastère, il se rendit recommandable par son amour pour la prière, les veilles et le jeûne. Il était plein de bonté pour les religieux; ce qui toutefois ne l'empêchait pas de maintenir la régularité dans l'occasion. Il priva de la sépulture ecclésiastique un frère qui avait violé le vœu de la pauvreté. On dit qu'il fut favorisé du don des miracles. Il mourut en 738, après avoir reçu les sacrements de l'Eglise, et eut pour successeur S. Agofroy, son frère[2]. On l'enterra dans l'église de Saint-Paul, qu'il avait fait bâtir ; mais on transféra depuis son corps dans celle de la Croix.

Au neuvième siècle, la fureur des Normands obligea les moines de la Croix à prendre la fuite. Ils se retirèrent dans l'abbaye de Saint-Germain-des-Prés à Paris, emportant avec eux les reliques de saint Ouen, de saint Turiaf, de saint Leufroy et de saint Agofroy.

Lorsqu'ils retournèrent à leur monastère, ils voulurent témoigner leur reconnaissance aux religieux de Saint-Germain ; et ils crurent ne pouvoir mieux le faire qu'en leur laissant les reliques de saint Leufroy et de saint Turiaf. En 1212, on rapporta à la Croix un os de l'un des bras de S. Leufroy. Ce saint est honoré aujourd'hui dans le Martyrologe romain.


SOURCE : Alban Butler : Vie des Pères, Martyrs et autres principaux Saints… – Traduction : Jean-François Godescard.

[1] Ce monastère s'appela d'abord la Croix-Saint-Ouen, puis a Croix-Saint Leufroy. On l'appelait anciennement en latin Madriacense, du nom du village où il était situé, à Pago Madriacense.

[2] Saint Agofroy est honoré le 24 d'août dans le diocèse d'Evreux. On ne sait rien de sa vie, et il n'est connu que par la translation de ses reliques, qui se fit durant les ravages des Normands.

SOURCE : http://nouvl.evangelisation.free.fr/leufroy_devreux.htm


Détail d'un vitrail de l'église Cœur-Immaculé-de-Marie de Suresnes (Hauts-de-Seine) : 
« Saint Leufroy instruisant les enfants ».


SAINT LEUFROI.

Saint Leufroi naquit en Neustrie, avant l’invasion des Normands. À peine avait-il l’âge de raison que la vocation sacerdotale s’empara de lui malgré ses parents, et l’entraîna secrètement. Sa vocation sacerdotale le conduisit á la vocation monastique. Un jour il invita à dîner son père, sa mère, sa famille, et ses amis. Il leur fít des présents, et les invita à passer la nuit en repos dans sa maison. Pendant ce temps-là, il se réservait de faire ce que l’Esprit lui inspirait.

Et pendant le sommeil de tous les invités, il partit à la recherche d’une solitude. En chemin, il rencontra un pauvre qui lui demanda l’aumône; Leufroi lui donna son manteau. Il en rencontra un second, il lui donna son habit. Il arriva à un ermitage où il resta quelques jours et quelques nuits, suppliant Dieu de manifester sa volonté, Là il reçut l’ordre de se rendre á Rouen et de prendre l’habit monastique á l’abbaye de Saint-Pierre, qui fut plus tard l’abbaye de Saint-Ouen.

Enfin il fonda l’abbaye de Sainte-Croix.

Là commencèrent les persécutions. Ceux qui prétendent empêcher l’Esprit de souffler où il veut le dénoncèrent à Didier, évêque d’Evreux, comme un téméraire et un révolté qui ne se conduisait que par l’esprit propre, et refusait obéissance á l’autorité légitime.

Le don des miracles vint ensuite. Leufroi était venu voir Charles Martel pour différentes affaires, et s'en allait, ayant accompli sa mission. Il avait quitté la Lorraine et était déjà arrivé à Laon, quand il vit arriver de la part du prince des courriers qui s’étaient précipités sur ses pas. Le fils de Charles Martel venait de tomber malade, et le père envoyait chercher Leufroi. Leufroi revint sur ses pas, arrosa d'eau bénite les membres de l’enfant malade, lui donna la communion, et le guérit.

Personne ne s’étonnait alors si la famille d’un malade faisait courir après un saint comme après la santé. Et cependant le saint qu’on envoie chercher est nécessairement vivant.

On se plaignait de la sécheresse, l’eau manquait, les fontaines étaient taries : on courait à Leufroi, et les sources sortaient de terre. Mais voici où le trait du génie de sa sainteté se dessine en relief.

Saint Leufroi pêchait un jour dans la rivière d’Ure. Presque toujours, dans les annales divines, la pêche est prise en bonne part.

Leufroi n’avait pas de cheveux. Une femme passa, qui se moqua de lui : « Je pense, dit-elle, que ce chauve épuisera la rivière, et qu’on ne pourra plus y pêcher désormais ». Elle avait parlé très bas, personne n’avait pu l’entendre. Mais Leufroi se tournant vers elle :

« Pourquoi, dit-il, te moques-tu d’un défaut de nature ? Que le derrière de ta tête n’ait pas plus de cheveux que je n’en ai aur le front, et qu’il en soit ainsi pour tes descendants ».

La chose arriva comme Leufroi l’avait dite.

Un homme vola quelques meules de foin au monastère de Leufroi. Leufroi exigea la restitution ; le voleur, au lieu de restituer, s’emporta publiquement et furieusement contre le saint. Il l’appela menteur et calomniateur. Et Leufroi répondit :

« Que Dieu soit juge entre toi et moi ! »

Le voleur fut saisi de douleurs atroces du côté de la mâchoire, et ses dents se détachèrent et tombèrent devant l’assemblée, et toute aa postérité perdit les dents.

Des paysans travaillaient le dimanche et labouraient la terre, méprisant le repos sacré. Il faut une attention spéciale pour découvrir l’importance de l’attentat. Il faut, surtout aux époques où la foi est affaiblie, une méditation particulière sur le troisième commandement, pour sentir la gravité d'une faute dont l’habitude humaine et la légèreté spirituelle nous dissimule toute la portée. L’espace nous manquerait ici pour insister sur cette chose énorme. Je renvoie le lecteur á la petite brochure que j’ai consacrée au repos du dimanche et que j’ai intitulée le Jour du Seigneur (Palmé.).

Cette sévérité, si éloignée des coeurs modernes et des esprits contemporains, sortait d’une âme profondément pénétrée de lumières surnaturelles que notre époque a oubliées et dont elle essaye de rire, dans les jours où elle n’est pas forcée de trembler et de pleurer. Dans ses jours de loisir elle rít beaucoup. Mais Leufroi, qui ne riait pas, ajouta, les yeux levés :

« Seigneur, que cette terre soit éternellement stérile ! Qu’on n’y voie jamais ni grain ni fruit ! »

Et sa malédiction fut puissante. Les ronces et les chardons marquèrent et remplirent, à partir de ce jour, le champ maudit.

Un jour les mouches empêchèrent Leufroi de dormir. Sa prière les fit disparaître, non pour un moment, mais pour toujours. La maison où Leufroi avait dormi leur fut interdite à jamais.

Un des religieux de Leufroi venait de mourir. On trouva sur lui trois pièces d’argent, trois pièces qu’il n’avait pas le droit de garder. Il avait donc violé son voeu de pauvreté. Leufroi, dont la sévérité était extrême, défendit de l’enterrer en terre sainte. Il le fit mettre à part, loin du cimetière, en terre profane. Après cette exécution, Leufroi songea profondément à cette âme qu’il avait presque l’air d’avoir condamnée, et soupçonnant que peut-être elle avait rencontré le repentir sur la terre et la miséricorde au ciel, il fit une retraite de quarante jours, priant et pleurant pour l’âme de celui qu’il avait paru rejeter. Car il est écrit: « Ne juge pas ». Et après les quarante jours, le Seigneur parla à Leufroi, et lui dit que l’âme du frère avait trouvé grâce devant lui, et que non-seulement l’enfer ne le possédait pas, mais que le purgatoire ne le possédait plus, et que les prières de Leufroi avaient délivré celui que la justice de Leufroi avait paru condamner,

Alors le saint, pensant qu’il fallait traiter le corps du religieux comme Dieu traitait son âme, pardonna comme Dieu pardonnait, et, faisant miséricorde sur la terre comme au ciel, rappela le corps exilé dans le cimetière commun, comme Dieu avait rappelé l’âme exilée dans l’assemblée de ses élus. Ainsi furent réunis dans le sommeil et dans la paix ceux qui devaient être réunis au jour de la résurrection.

Les aveugles sont portés à croire que la justice et la miséricorde sont deux ennemies. Les âmes intelligentes savent qu’elles sont amies, et les âmes éclairées savent qu’elles sont unies. Mettez - vous en colère, mais ne péchez pas, dit l’Esprit Saint. Joseph de Maistre célèbre cette passion ardente et forte, qu’il appela éloquemment la colère de l’amour. Saint Leufroi avait un zèle de justice trop ardent pour n’avoir pas une ardeur de miséricorde plus ardente encore, car, dans !e sens où ces deux forces luttent, la miséricorde possède certains avantages dans le combat. Les colères de saint Leufroi, par où il touche à l’esprit d’Elie et d’Elisée, devaient allumer en lui les flammes de la charité. Il apparaît sous ce double jour quand il prie plusieurs semaines pour celui qu’il vient de chasser du cimetière bénit. La puissance de ces imprécations et la puissance de sa charité, son amour pour les pauvres et sa haine de l’injustice sont les deux lignes qui se développent parallèlement dans tout le cours de sa vie.

La fureur de saint Leufroi contre le démon est représentée par le père Giry d’une façon fort extraordinaire.

Quand les religieux entraient le matin á l’église, ils trouvaient souvent saint Leufroi déjà abîmé dans la contemplation divine. Un jour ils crurent le voir sa place ordinaire; mais un des frères, qui venait de le quitter á l’instant même dans sa chambre, alla le prévenir qu’une illusion le montrait à l’église au moment où il n’y était pas. Le saint, reconnaissant le caractère de son ennemi, courut à la chapelle, fit le signe de la croix sur la porte et sur les fenêtres, comme pour boucher les issues, et s’avançant sur celui qui avait osé prendre sa ressemblance, il le frappa avec fureur. Saint Leufroi savait, dit son historien, que le démon sentirait spirituellement les coups qu’il lui donnait corporellement. Le démon voulut fuir; mais les issues étaient bouchées. Le signe de la croix était sur les portes et les fenêtres. Le corps qu’il s’était formé aurait pu se dissiper subitement. Mais il paraît qu’il n’en eut pas la permission. Dieu voulut l’humilier sous les coups de saint Leufroi, matériellement donnés, spirituellement sentis, et sous la puissance du signe de croix qui interdisait au prisonnier les issues. Dieu l’obligea à s’enfuir par le clocher, pour témoigner sensiblement sa défaite et sa peur.

Les religieux comprirent la force de leur père et la faiblesse de leur ennemi.

Quand saint Leufroi sentit venir sa fin, il fit bâtir un hôpital pour les pauvres, et envoya dans toutes les maisons du voisinage des eulogies, c’est-à-dire des présents destinés à rappeler les souvenirs et à provoquer les prières. Il rassembla ses disciples, leur donna ses dernières instructions, passa en prière la dernière nuit de sa vie mortelle, et rendit l’âme le 21 juin, vers l’an 700, dans la quarantième année de son gouvernement.

Sa vie manuscrite a été gardée longtemps à Saint Germain des Prés. La chronique de Lérins et Surius l’ont donnée au public. Le martyrologe romain et celui d’Usuard placent sa fête au 21 juin.

Son corps fut déposé dans une église qu’il avait fait bâtir en l’honneur de saint Paul, et y demeura plus d’un siècle. Puis il fut transféré dans l’ancienne église de Sainte-Croix, qui prit le nom de Saint-Leufroi. Enfin pour le soustraire au pillage et au sacrilège pendant l’invasion des Normands, on l’apporta à Paris, et on le déposa á Saint Germain des Prés. Trois ossements furent rendus à l’abbaye de Saint-Leufroi, et les religieux attachèrent une telle importance à cette faveur qu’ils instituèrent la fête du retour des reliques de saint Leufroi. L’église de Suresnes eut aussi une part du trésor, qui fut perdue, puis remplacée.

Si les reliques de saint Leufroi ont été si recherchées, si disputées, si enviées, si la restitution de trois ossements fonda une fête séculaire, nos lecteurs trouveront sans doute, comme nous, qu’il était opportun d’invoquer son souvenir, de rappeler son esprit, de restituer à la mémoire des hommes ce nom autrefois si célèbre, et que l’oubli, ennemi mortel du genre humain, voudrait maintenant attaquer.

Ernest HELLO. Physionomies de saints

SOURCE : https://archive.org/stream/PhysionomiesDeSaintsParErnestHello/physionomies%20de%20saints_djvu.txt


Détail d'un vitrail de l'église Cœur-Immaculé-de-Marie de Suresnes (Hauts-de-Seine) : 
« Moines apportant la châsse de Saint Leufroy à l'abbaye de Saint-Germain-des-Prés ».


Saint Leutfridus of La-Croix

Also known as

Leofred

Leufroi

Leufroy

Leutfred

Leutfrid

Lieffroy

Memorial

21 June

the Sunday after 21 June in Thiverny, Oise, France

Profile

Born to the nobility of ÉvreuxFrance. Brother of Saint AgofredusStudied at Condat and Chartres in FranceTeacher of young boys at EvreuxFrance. Spiritual student of Saint Sidonius of Saint-SaensBenedictine hermit at Cailly and at Rouen in France. Founded La Croix-Saint-Ouen abbey (later called Saint-Leufroy in his honour) c.690, and served as its first abbot. Legend says that he used prayer to extinguish a fire that threatened to destroy his monastery.

Born

late 7th century near ÉvreuxFrance

Died

21 June 738 of natural causes

miracles reported at his tomb, which became a place of pilgrimage

relics enshrined in the La Croix-Saint-Ouen monastery church in 851

relics enshrined in the church of Saint-Leufroy in Thiveryny, Oise, France

Canonized

Pre-Congregation

Additional Information

Book of Saints, by the Monks of Ramsgate

Lives of the Saints, by Father Alban Butler

Saints of the Day, by Katherine Rabenstein

books

Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints

other sites in english

Catholic Online

John Dillon

Regina Magazine

images

Wikimedia Commons

sitios en español

Martirologio Romano2001 edición

fonti in italiano

Santi e Beati

MLA Citation

“Saint Leutfridus of La-Croix“. CatholicSaints.Info. 27 June 2020. Web. 21 June 2021. <https://catholicsaints.info/saint-leutfridus/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-leutfridus/

Book of Saints – Leufridus

 (Leutfrid, Leufroy) (June 21) (SaintAbbot (8th century) The Abbot of a monastery near Evreux in France, which he governed for forty years, guiding wisely his brethren and helping and comforting the poor. He died, famous also for miracles, A.D. 738. In art he is represented as surrounded by a group of the poor children it was his delight in life to befriend. His relics were translated to Paris in the tenth century.

MLA Citation

Monks of Ramsgate. “Leufridus”. Book of Saints1921. CatholicSaints.Info. 7 November 2014. Web. 21 June 2021. <https://catholicsaints.info/book-of-saints-leufridus/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-leufridus/

Saints of the Day – Leutfridus, Abbot

Article

(also known as Leufroi, Leufried, Leufred(us), Leutfrid, Leufroy)

Born near Evreux; died 738. Saint Leutfrid studied at the monastery school of Saint Taurinus at Evreux, then at Chartres. Having completed his own studies, he decided his life’s vocation was teaching other children. Later he changed his mind and became a hermit. Upon hearing of the great sanctity of Abbot Saint Sidonius (Saëns), he went to him at Rouen and received the monastic habit at his hands. On the advice of Archbishop Saint Ansbert of Rouen, he returned to the area of Evreux near the Eure, and built a monastery on the site where Saint Ouen had previously erected a cross and chapel. He named the abbey La-Croix-Saint-Ouen (Cross of Saint Owen), which is now called the Cross of Saint Leufroy. There he engaged in strenuous penitential exercises: fasting, keeping nightly vigils, and prayer. He governed his monastery for nearly fifty years. He died happily after receiving the holy viaticum and was succeeded in the abbacy by his brother Saint Agofredus. His anonymous life was written in the ninth century and has little authority. During the Norman incursions in the ninth century, the monks of Holy Cross fled for refuge to the abbey of Saint Germain-des-Prés at Paris, carrying with them the relics of Saint Ouen, Saint Turiave, Saint Leufrid, and Saint Agofroi. When it was safe to return to Evreux, they left relics of Saint Leufrid and Saint Turiave, which still remain in that great abbey (Benedictines, Farmer, Husenbeth).

In art, Saint Leutfrid is generally portrayed as an abbot surrounded by or instructing children (Benedictines, Roeder). He may also be shown (1) dissipating a cloud of flies or (2) striking water from the ground with a peasant near him (Roeder). He is venerated in Evreux and invoked on behalf of sick children (Roeder).

MLA Citation

Katherine I Rabenstein. Saints of the Day1998. CatholicSaints.Info. 27 June 2020. Web. 21 June 2021. <https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-leutfridus-abbot/>

SOURCE : https://catholicsaints.info/saints-of-the-day-leutfridus-abbot/

June 21

St. Leufredus, Abbot

[In French Leufroi.]  HE was a native of the territory of Evreux, and performed his studies partly in the monastery of St. Taurinus at Evreux. Hearing the great sanctity of B. Sidonius, abbot near Rouen, much spoken of, he repaired to him, and received the monastic habit at his hands. By the advice of St. Anshert, archbishop of Rouen, he returned to his own country, and on a spot two leagues from Evreux, upon the Eure, where St. Owen had formerly erected a cross and a chapel, he built a monastery in honour of the cross, which he called the cross of St. Owen, but it is long since called the cross of St. Leufroi. Fasting, watching, and prayer were the constant exercises of his whole life, especially during forty years that he governed his monastery. 1 He died happily after receiving the holy viaticum in 738, and was succeeded in the abbacy by his brother St. Agofroi. In the incursions of the Normans in the ninth century, the monks fled for refuge to the abbey of St. Germain-des-Prez at Paris, carrying with them the relics of St. Owen, St. Turiave, St. Leufroi and St. Agofroi. When they returned, they left in gratitude for their entertainment those of St. Leufroi and St. Turiave, which still remain in that great abbey. St. Leufroi is named in the Roman Martyrology on the 21st of June, and honoured with an office in the new Paris Breviary. See his anonymous life written in the ninth age with the remarks of Mabillon, sæc. 3. Ben. part 1, p. 582; also Usuard, the life of St. Owen, &c.

Note 1. This monastery of the Cross of St. Leufroi was anciently called by the old name of the village where it was built, Madric, in Latin Madriacense, and is possessed by old Benedictins. [back]

Rev. Alban Butler (1711–73).  Volume VI: June The Lives of the Saints.  1866

SOURCE : https://www.bartleby.com/210/6/216.html

Saint Leutfridus, Confessor

by Editor Staff

June 21

Today is the feast day of Saint Leutfridus.  Ora pro nobis.

This was an extraordinary saint who is not well known.  Sometimes called Leutfrid, Leufroi, or Leufroy.  He was born in the mid-7th century near Evreux, France.  He was born of a good family, which he left to be a priest. After many trials, he founded La Croix-Saint Qu’en Abbey [Holy Cross Abbey], latter called Saint Leufroy Abbey. Because of his rigor, he suffered persecutions from the lax Bishops. He had the gifts of miracles and prophecy. 

St. Leutfridus had an ardent zeal for justice, only surpassed by his zeal for mercy, expressed by his love for the poor. While he was abbot of La Croix-Saint-Qu’en, a monk died and three coins were found on his person in violation of the vow of poverty. Leutfridus ordered the monk to be buried in profane land, not in the abbey cemetery. Afterward, he made a 40-day fast, praying and weeping for the soul of that monk who was apparently lost. After this penance, the Lord revealed to him that the soul of the monk had been freed from Purgatory.

He had a terrible fury against the Devil. Once when he was in his cell, a monk came to tell him that the Devil had taken the shape of a monstrous animal and was in the chapel causing havoc. St. Leutfridus hurried to the chapel.   Before facing the Devil, he went to each door and window and made the Sign of the Cross over them to close the exits. Then he advanced.  And bit the animal furiously. The Devil tried to flee, but was prevented from leaving by the normal exits because of the Sign of the Cross the Saint had made over them. He tried to release himself from the animal body he had taken on, but God did not allow him to do so. St. Leutfridus continued to exorcize and bite him, until the monster found a way to escape through the top of the bell tower and disappeared.

 Physiognomy of the Saints, by Ernesto Hello.

Extraordinarily holy, but little known, Saint Leutfridus is an example for our mediocre days.

He was born of a good family in seventh century Neustria (present-day France).  He left his family to become a Benedictine priest.  After a great struggle, he founded the Abbey of the Holy Cross. He was gifted with prophesy and the ability to work miracles and was extremely severe.

One day a lady began to ridicule Saint Leutfridus for being bald.  The saint replied: “Why do you poke fun at my natural defect?  From now on, you will have no more hair on your head than I have on my forehead, and neither will your descendents.”

Coming across a man working in a field one Sunday, Saint Leutfridus raised his eyes to Heaven and prayed: “Lord, make this land eternally sterile.”  From then on, neither grain nor wheat was ever seen in the field again.  In its place, there were only thorns and thistles.

These are magnificent stories!

Saint Leutfridus had an abundant zeal for justice, but was even more ardently merciful.

This principle is important.  Saint Leutfridus was both just and merciful.  These two virtues must go hand in hand.

Saint Leutfridus was even ardently charitable while angry and when reprimanding…these were parallel lines of his life.

When one of his monks died, his brothers found three coins in his pocket.  This showed that the deceased had violated his vow of poverty.  Upon learning this, Saint Leutfridus ordered that his body be buried in profane ground.

Afterwards, he made a 40-day retreat, praying and weeping for the soul of this monk, who seemed lost.

Those whose piety is merely sentimental would not understand this.  Confronted by this situation, they would pray: “Oh, poor man, grant him pardon,” and consider him saved.  On the contrary, Saint Leutfridus ordered him to be buried in profane ground and then made a retreat, begging for the monk’s salvation.  Our Lord, Himself, possessed this combination of sternness and mercy.

After these days of retreat, the Lord revealed to Saint Leutfridus that His mercy had saved the monk’s soul, even though His justice was prepared to condemn him.

During the interim between death and salvation, the monk was in a type of limbo.  Then Saint Leutfridus made a retreat, did penance and the man was saved.

Someone could wonder how this was possible since the man was already dead and judgment takes place immediately when the soul separates from the body.  It is hard to say, but we cannot put limits on God’s mercy.  Perhaps He left the monk’s soul fused to his body, waiting for the sacrifice of Saint Leutfridus. In any case, this story clashes with the liberal idea that the monk would be automatically saved.

Saint Leutfridus was tremendously wrathful against the devil.

Often, people react to temptations by becoming afraid of the devil, but I have seen very few who react with holy hatred and furiously fight against him.  We should all strive to attain this holy wrath.

When Satan approaches, we should be filled with anger and hatred, because the devil is the declared enemy of God and our souls.  He wishes us every form of evil.  Thus, when we are tempted, we should react with militant execration, like Saint Michael did.

Once, a friar called Saint Leutfridus from his cell to tell him that the devil was appearing in the chapel.  Recognizing his old enemy, the saint ran to the Chapel and made the sign of the cross over the doors and windows, which closed, blocking all the exits.

Wisely, he captured the devil first, so that he could not get away.

Advancing towards the devil, the saint furiously beat him.  The devil wanted to flee, but all the exits were blocked.  Normally, he could have instantly left the body he had taken up, but apparently he had not permission to do so.  God wanted to humiliate him further under Saint Leutfridus’ blows.

This is a splendid scene.  The beating was physically given and spiritually felt, all under the Sign of the Cross.  Just as the wicked souls are burned by Hell’s material fire, so too the devil’s soul was made to feel the saint’s blows.

Saint Leutfridus beat the body that was merely a doll of the devil.

Naturally, these blows tormented and humiliated the devil.  We too can increase his torment.  This is particularly excellent when Satan provokes an attack.  Then, the counter-attack gives glory to Our Lady by showing that her children’s hatred of the devil is greater than his hatred of men.

God obliged the devil to flee by way of the belfry, so that he would feel his defeat more sensibly.

The devil was forced to flee by way of the tower, under the continued blows of Saint Leutfridus.  We would love to have seen the saint deliver the final blow!

We can imagine the scene: Saint Leutfridus is an old man with white hair and a white beard, but still fit and possessing chestnut eyes.  He is very strong and beats the devil with utter hatred, yet maintains perfect serenity.  All the while, the devil’s doll, moaning and writhing, retreats from sight, by way of the belfry. 

Since we only fight and struggle as far as our anger propels us, just wrath is important.  We should strive to develop a holy wrath against the devil that is always vigilant and never sleeps.

Just as a mother with a very sick child sleeps with a wakeful heart, we too should sleep with our hearts in a state of continual vigilance.  We should be able to proclaim that even while asleep, we remain a living torch of hatred against the devil.

Thus, we will be able to say: “I sleep, but my heart looks in hope for an occasion to give greater glory the Blessed Virgin.” (3)

Saint Leutfridus died in 738.

Image: Statue de saint Leufroy (3)

Research by Ed Masters, REGINA Staff

http://www.traditioninaction.org/SOD/j244sd_Leutfridus_06_21.html

http://www.tfp.org/leutfridus-saint-of-just-and-holy-wrath

https://web.archive.org/web/20071107021301/http://www.tfp.org/TFPForum/reflections_of_pco/st_leutfridus.htm

SOURCE : https://www.reginamag.com/st-leutfridus/

Détail de la baie du transept sud 212 de Saint-Ouen de Rouen représentant Saint-Leufroy, premier abbé de La Croix-Saint-Leufroy.


San Leufredo (Leutfrido) Abate

21 giugno

m. 738

Martirologio Romano: Nel territorio di Évreux nella Neustria, in Francia, san Leutfrido, abate, fondatore del monastero di La Croix, che resse per circa quarantotto anni.

La Vita di Leufredo è stata scritta da un monaco anonimo del monastero di La Croix nel sec. IX, circa centoventicinque anni dopo la morte del santo, ma questo racconto, che attinge largamente alla Vita di s. Audoeno, non merita che una limitata fiducia.

Nato da nobile famiglia della regione di Évreux in Normandia, Leufredo ricevette una prima istruzione dal rettore della chiesa di S. Taurino. Si recò successi­vamente a compiere i suoi studi a Chartres, dove insegnavano famosi maestri. Ritornato presso i ge­nitori, assunse il compito di precettore dei ragazzi delle famiglie vicine. Sognava, tuttavia, la vita monastica e una notte, dopo aver offerto un ban­chetto alla sua famiglia, lasciò la casa paterna.

Si fermò dapprima a Varenne, nella diocesi di Rouen, dove si trovava un convento di suore, poi incontrò un eremita di nome Bertrando e condusse per un certo tempo vita di recluso. Si recò quindi a Rouen, attirato dalla fama di s. Sidonio, di origine irlandese, che gli conferì l'abito religioso e lo fece entrare nella cerchia di s. Ansberto, vescovo di Rouen dal 684.

Verso il 690, per consiglio di Sidonio e di Ansberto, Leufredo decise di ritornare nella regione di Évreux per fondarvi un monastero che, nello stesso tempo, fosse un focolaio missionario. Si stabili a quindici Km. a Nord di Évreux in una località dove, una quindicina di anni prima, s. Audoeno, vescovo di Rouen, aveva avuto la visione di una croce risplendente e aveva piantato in terra una croce di legno circondata da reliquie. Leufredo costruì in quel luogo una chiesa in onore della santa croce e dei ss. Apostoli e un monastero cui dette il nome di La-Croix-Saint-Ouen, che, nel X sec, fu cambiato in quello di La-Croix-Saint-Leufroy.

L'autore della Vita riferisce numerosi miracoli che Leufredo avrebbe compiuti prima e dopo la morte, ma dà pochissime notizie sul suo governo; segnala soltanto che l'abate ebbe alcune difficoltà con Desi­derio, vescovo di Évreux, e che fece costruire un ospizio per accogliere i poveri.

Leufredo morì il 21 giug. 738, dopo quarantotto anni di governo e fu inumato nella chiesa del monastero. Il 22 giug. 851, Guntberto, vescovo di Évreux, procedette alla « elevazione » dei suoi resti. Poco dopo, le invasioni normanne costrinsero i mo­naci di La Croix ad abbandonare il loro monastero ed a cercare rifugio nell'abbazia di Saint-Germain-des-Prés a Parigi, portandovi le reliquie del loro fondatore.

Quando poterono ritornare in Normandia, la­sciarono ai loro ospiti le reliquie che, nel 1222. furono deposte in una nuova cassa da Gualtiero. abate di Saint-Germain-des-Prés.

La memoria di Leufredo è fissata al 21 giug. nelk diocesi di Évreux e di Parigi.

Autore: Philippe Rouillard

SOURCE : http://santiebeati.it/dettaglio/58810

dimanche 20 juin 2021

Bienheureuse MARGARETA EBNER, vierge religieuse dominicaine et mystique





Grab der Margareta Ebner in der Klosterkirche Maria Medingen 

de:Klosterkirche Maria Medingen (Mariä Himmelfahrt) in Mödingen (Landkreis Dillingen an der Donau) des ehemaligen Dominikanerinnenklosters (heute Provinz Maria Medingen der Dillinger Franziskanerinnen), Grab von Margareta Ebner in der Ebnerkapelle


Bienheureuse Marguerite Ebner

Mystique dominicaine allemande (+ 1351)

Margaretha Ebner, née en 1291 en Bavière, entre au couvent dominicain de Medigen en 1306. En 1311, elle tombe malade et dit que c'est de ce moment que date sa vraie conversion au Christ. Sa vie de souffrance continue et de prière l'amène à la contemplation et à l'union avec Dieu. Grande mystique, connue et admirée par ses frères dominicains Jean Tauler et Henri Suso, sa spiritualité centrée sur le Christ était influencée par les temps liturgique; une de ses invocations était 'Jésus, pure vérité, enseigne-moi la vérité'. Elle mourut le 20 juin 1351.


Illustration: tombe de la bienheureuse dans l'église du monastère de Maria Medingen.

Kloster Maria Medingen - 89426 Mödingen - site en allemand - monastère et centre spirituel où aujourd'hui encore des personnes inquiètes et préoccupées viennent prier.

Elle est la première bienheureuse déclarée par Jean-Paul II.

Au monastère de Medingen en Bavière, l'an 1351, la bienheureuse Marguerite Ebner, vierge de l'Ordre des Prêcheurs. En supportant pour le Christ de nombreuses afflictions, elle mena une vie qui lui fut salutaire, remarquable pour tous et agréable à Dieu. Elle a laissé de nombreux écrits sur la mystique.

Martyrologe romain

SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/12644/Bienheureuse-Marguerite-Ebner.html

Margareta Ebner, Mystikerin, † 20. Juni 1351 in Mödingen in Bayern, 1750, Stadtarchiv Nürnberg E 17/II Nr. 640 Stadtarchiv Nürnberg


« Jésus, pure vérité, enseigne-moi la vérité »

MARGUERITE EBNER

Dominicaine, Mystique, Bienheureuse

1291-1351

Marguerite Ebner, nommée aussi Ebnerin dans les vieux livres, naquit en 1291, à Donauworth, de famille noble. Elle entra toute jeune au monastère dominicain de Maria-Medingen, situé à deux heures de Dìllingen. Là, sa vie fut accidentée d'épreuves diverses, de maladies longues ; mais elle était consolée et fortifiée par les extases, les visions et les communications divines. A partir de 1322 et jusqu'à la fin de sa vie, il y eut entre elle et le dominicain Henri de Nordling, une de ces amitiés spirituelles comme saint Dominique en avait eu avec la bienheureuse Diane, comme le bienheureux Suso en avait à la même époque avec Elisabeth Stagel, comme saint François de Sales en eut plus tard avec sainte Chantal. Henri de Nordling fit écrire à Marguerite ses révélations ; après être restées longtemps enfouies dans les manuscrits, elles ont été publiées récemment, en même temps que la correspondance de Henri avec la religieuse dominicaine c'est un monument d'érudition allemande qui intéresse l'histoire, les mœurs du temps et aussi la mystique. Le grand Tauler vénérait Marguerite et l'avait visitée à Medingen ; il fut le père spirituel et l'ami d'Henri de Nordling.

Après avoir eu pendant longtemps les douleurs stigmatiques, Marguerite reçut les stigmates visibles en 1339. Grande dévote à la Passion, elle ne pouvait pas regarder un crucifix sans verser un torrent de larmes. — Elle composa des lieder ou cantiques et fait bonne figure dans cette pléiade de poètes qui s'était formée à l'ombre des monastères dominicains et dont Mgr Greith nous a esquissé l'histoire. — Elle fut admise à boire à la plaie sacrée du Côté. Un vieux manuscrit dit qu'elle fut communiée de la main du Seigneur. On la voyait souvent dans ses ravissements s'élever au-dessus de terre. Grande fut sa dévotion pour l'Enfant Jésus : ce qui lui valut une vision ravissante qu'elle raconte dans ses Offenbarungen. Elle avait reçu en cadeau un bel enfant Jésus de Vienne, entouré de quatre anges dorés. Or, une nuit l'Enfant fit du bruit, réveilla Marguerite : il s'amusait dans son berceau : « Pourquoi ne restes-tu pas tranquille, lui dit-elle ; j'avais pourtant bien fait ton lit. — Je veux que tu me prennes », lui répondit l'Enfant. — Et Marguerite le prit dans ses bras en lui disant : « Eh bien, embrasse-moi, puisque tu m'as ravi mon sommeil. »

C'est le 20 juin 1351 que mourut Marguerite Ebner, dans une grande réputation de sainteté. Elle a laissé un tombeau vénéré jusqu'à ce jour ; au siècle dernier, on recueillait dans un livre les nombreux miracles qui s'y étaient opérés depuis plus de trois cents ans. En 1687, l'évêque d'Augsbourg approuva tacitement son culte, en attendant l'approbation formelle de Rome qui n'a pas encore été donnée. Chaque année, au 20 juin, les populations catholiques de la Bavière continuent à se rendre en nombreux pèlerinages à Medingen, pour prier la Bienheureuse sur la pierre qui recouvre ses ossements et sur laquelle on lit : Beata Margarita Ebner obiit anno Domini MCCCLI, die proximo post festnm sanctorum Gervasii et Protasii.

SOURCE : http://nouvl.evangelisation.free.fr/marguerite_ebner.htm

Moniale dominicaine (1291-1351), elle a connu Tauler et sans doute également Suso. Sa vie intérieure est marquée par des révélations.

Connaître la bienheureuse Marguerite Ebner

Je te remercie, Seigneur Jésus Christ
de ce que tu t'es fait homme.
Je te rappelle ma grande peine,
je t’ouvre mon cœur,
Verses-y ton martyre
Afin qu’il pénètre mon âme.
Avec ton sang, lave-moi
Dans ta Passion, purifie-moi ;
Par tes douleurs, tourmente-moi ;
Par tes coups, corrige-moi ;
Par tes plaies, guéris-moi ;
Déchire mon cœur par tes piqûres,
Par ta lance, tes clous et ta couronne, fortifie-moi ;
Dans ton amertume place-moi ;
Par ta soif rafraîchis-moi ;
Par tes attraits, attire-moi ;
Dans ton amour, liquéfie-moi ;
Dans ta mort, ensevelis-moi ;
Dans ta résurrection, renouvelle-moi ;
Dans ton ascension, élève-moi ;
Dans l’éternité, reçois-moi ;
Dans ta douceur, enivre-moi ;
Afin que je te loue avec tous les saints.

SOURCE : https://www.moniales-op.ch/spiritualite/spiritualite-dominicaine/mystiques-rhenans

Marguerite Ebner (1291-1351), du couvent de Maria-Mödingen, près de Dillingen dans la Sarre, qui vit en songe son union au Cœur du Christ sur la croix. Elle passa sa vie dans de grandes souffrances corporelles. Ses Révélations ont été éditées à Fribourg en Brisgau en 1882 par Strauch, après celle d'Adélaïde Langmann. Sa Vie, et celle de sa tante Christine (cf. ci-dessous), ont été publiées en allemand par le P. Lochner O.S.B.. En 1334, le jour de l'Octave du Saint-Sacrement, Marguerite voit le Christ se pencher vers elle : "Il me sembla que je me trouvais devant cette image avec le désir que j'ai toujours d'elle, et comme je me tenais en sa présence, voilà que mon Seigneur Jésus-Christ se pencha vers moi et, du haut de sa croix, il me donna son Cœur à baiser, il m'y fit boire son sang comme dans une coupe, et je reçus ainsi grande et forte grâce, douceur qui persévérèrent longtemps en moi". On lui doit également cette prière : "Je te demande, ô mon Sauveur, par cette souffrance de la blessure de ton Cœur, de laisser ce Cœur s'imprimer comme un sceau d'amour dans tout cœur droit, et d'autant plus profondément que plus intense fut ta bonté, qui nous l'a donné".

· Christine Ebner (1277-1356), tante de la précédente, religieuse au monastère d'Engelthal près de Nuremberg, qui priait ainsi : "O Seigneur, si j'avais la voix de tous les hommes, je voudrais te louer ; si j'avais à ma portée toutes les pénitences qu'ils peuvent faire, je voudrais te les offrir ; si j'avais le sang de tous les martyrs, je voudrais te le donner ; et si j'avais l'amour de tous les cœurs, je voudrais m'en servir pour t'aimer", s'entendit répondre du Seigneur : "Si, au lieu de toutes ces choses, tu m'offrais une seule pensée de mon Cœur, tu m'enrichirais davantage".

· Adélaïde Langmann (†1375), religieuse au même couvent que Marguerite Ebner, favorisée de communications célestes, qui note dans le Diarium ce que lui dit un jour le Seigneur : "Mon Cœur divin est ouvert pour toi. Choisis toi-même ce que tu désires. Quoi que tu me demandes, si grand soit-il, je t'accorderai mille fois davantage. Incline-toi vers moi, et repose sur mon Cœur comme saint Jean". Ses Révélations ont été publiées en 1879 par Strauch.

SOURCE : http://www.spiritualite-chretienne.com/s_coeur/resume_c.html

Une prière de la Bienheureuse Marguerite Ebner

Blessed Margareta Ebner

Also known as

Margaret

Margaretha

Margrete

Mystic of Mödingen

Memorial

20 June

Profile

Born wealthy. Received a thorough classical education at home. Dominican nun at Maria-Medingen, Germany convent in 1306. Dangerously ill from 1312 to 1322 during which time she was sent home to recover, and during which she began receiving visions, revelations and prophies. Visited by the Infant Christ. Spiritual student of Father Henry of Nördlingen from 1332 to her death. Their correspondence is the first collection of its kind in German. At his command she wrote a full account of her mystic experiences.

Born

c.1291 at Donauwörth, BavariaGermany

Died

20 July 1351 at Mödingen, BavariaGermany of natural causes

Beatified

24 February 1979 by Pope John Paul II (cultus confirmation)

the first beatification of John Paul‘s pontificate

Additional Information

Catholic Encyclopedia

books

Book of Saints, by the Monks of Ramsgate

Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints

other sites in english

Hagiography Circle

New Catholic Encyclopedia

Soul Candy

Wikipedia

sitios en español

Martirologio Romano2001 edición

fonti in italiano

Cathopedia

Santi e Beati

nettsteder i norsk

Den katolske kirke

Prayers

O God, source of all goodness, you enkindled within Blessed Margaret the fire of the Holy Spirit and drew her into the secrets of your divine love. By the help of her prayers and filled with that same Spirit may we come to you by the paths of Christ, who lives and reigns with you and the Holy Spirit, one God, for ever and ever. – General Calendar of the Order of Preachers

MLA Citation

“Blessed Margareta Ebner“. CatholicSaints.Info. 1 February 2019. Web. 19 June 2021. <http://catholicsaints.info/blessed-margareta-ebner/>

SOURCE : http://catholicsaints.info/blessed-margareta-ebner/

Margaretha Ebner

Born of rich parents at Donauworth, 1291; died 20 June, 1351. She received a thorough classical education in her home, and later entered the Dominican convent at Maria-Medingen near Dillingen, where she was solemnly professed in 1306. In 1312 she was dangerously ill for three years, and subsequently for a period of nearly seven years she was most of the time at the point of death. Hence she could exercise her desire for penance only by abstinence from wine, fruit, and the bath. On her return from home, whither she had gone during the campaign of Louis the Bavarian, her nurse died, and Margaretha grieved inconsolably, until Henry of Nördlingen assumed her spiritual direction in 1332. The correspondence that passed between them is the first collection of this kind in the German language. At his command she wrote with her own hand a full account of all her revelations and intercourse with the Infant Christ, as also all answers which she received from Him even in her sleep. This diary is preserved in a manuscript of the year 1353 at Medingen. From her letters and diary we learn that she never abandoned her adhesion to Louis the Bavarian, whose soul she learned in a vision had been saved.

Schwertner, Thomas. "Ebner." The Catholic Encyclopedia. Vol. 5. New York: Robert Appleton Company, 1909. 19 Jun. 2021 <http://www.newadvent.org/cathen/05244a.htm>.

Transcription. This article was transcribed for New Advent by Gerald M. Knight.

Ecclesiastical approbation. Nihil Obstat. May 1, 1909. Remy Lafort, Censor. Imprimatur. +John M. Farley, Archbishop of New York.

Copyright © 2020 by Kevin Knight. Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.

SOURCE : https://www.newadvent.org/cathen/05244a.htm

BLESSED MARGARET EBNER, O.P. (1306-1351)

TODAY IS THE FEAST OF BLESSED MARGARET EBNER, a Nun of the Order of Preachers. Bl. Margaret was born in 1291 at Donauworth in Bavaria and made profession in the Dominican monastery at Maria Medingen in 1306. By her own account, her true conversion to God began in 1311, when she was twenty years old. Shortly thereafter she fell seriously ill and remained bedridden for nearly thirteen years. This life of continual suffering and prayer brought her to the heights of contemplative union with God. She became one of the most prominent of the Rhineland mystics, known and admired by her Dominican brothers, John Tauler and Henry Suso.

Margaret's spirituality as almost entirely Christocentric and was profoundly influenced by the cycle of the liturgical year. One of her favorite invocations (which shows also her sense of Dominican identity) was: "Jesus, pure Truth, teach me the truth." Among her writings are her Spiritual Journal or autobiography, and also a treatise on the Lord's Prayer. She died on June 20, 1351, and she was beatified by Pope John Paul II on February 24, 1979.

Recent years have seen a real surge of interest and publications on Bl. Margaret Ebner and the Rhineland mystics, the most notable being Margaret Ebner: Major Works, edited by Leonard Hindsley (Paulist Press, 1993). Several interesting articles on Margaret and her fellow Rhineland mystics can be found on-line, including "Life in Abundance: Meister Eckhart and the German Dominican Mystics of the the Century: The Importance of Dominican Sisters in German Mysticism" by Gundolf M. Gieraths, O.P. (Spirituality Today, 1986) and "Dominican Spirituality in the Rhineland."

SOURCE  https://www.summitdominicans.org/blog/2005/06/blessed-margaret-ebner-o-p-1306-1351

EBNER, MARGARETHA, BL.

Mystic, Dominican virgin; b. c. 1291, Donauwörth (near Nuremberg), Bavaria, Germany; d. June 20, 1351, Medingen, Bavaria, Germany. A child of the nobility, Margaretha received a classical education at home. She was solemnly professed (1306) at the Dominican convent at Maria-Medingen near Dillingen. Dangerously ill for many years, Ebner offered penances—abstinence from wine, fruit, and the bath—for those who had died in the war devastating the countryside. She was suddenly cured, but then forced with the other sisters to leave the convent during the campaign of Ludwig the Bavarian. Shortly thereafter the death of her nurse, to whom she was emotionally attached, caused Margaretha to grieve inconsolably. But in 1332 she regained her composure through the efforts of Henry of Nördlingen, who then assumed her spiritual direction. The correspondence between them is the first collection of this kind in German. Under his tutelage, she wrote with her own hand a full account of all her revelations and conversations with the Infant Jesus, including the answers she received from him, even in her sleep. This diary is preserved at Medingen in a manuscript that dates to 1353. From her letters and diary we learn that she remained loyal to the excommunicated Ludwig the Bavarian, whose soul she learned in a vision had been saved. Among her other correspondents were many contemporary spiritual leaders, including Johannes Tauler. She is considered one of the leaders of the Friends of God. Her body now rests in a chapel built in 1755 in the Maria-Medingen Convent church. Pope John Paul II praised Ebner, the first person he beatified (Feb. 24, 1979), for her perseverance.

Feast: June 20 (Dominicans).

Bibliography: M. Ebner, Major Works, tr. & ed. L. P. Hindsley (New York 1993). M. Grabmann, Neuaufgefundene lateinische Werke deutscher Mystiker (Munich 1922). P. Strauch, Margeretha Ebner und Heinrich von Nördlingen (Amsterdam 1966). A. Walz, "Gottesfreunde und Margarete Ebner," in Historisches Jahrbuch (1953), 72:253–265. L. Zoepf, Die mystikerin Margaretha Ebner (Berlin 1914).

[K. I. Rabenstein]

SOURCE : https://www.encyclopedia.com/religion/encyclopedias-almanacs-transcripts-and-maps/ebner-margaretha-bl

Saint of the Day: Bl. Margaret Ebner

“Embrace me with your pure truth.”

Dominican Nun and Mystic (1291-1351)

Her life

+ Margaret was born into an aristocratic family in Donauwörth, Swabia (in modern-day Germany). Around the year 1305 she entered the Kloster Mödingen, a monastery of Dominican Nuns, professing religious vows in 1306.

+ From 1312 to 1325 Margaret suffered an extended illness which ultimately led her into a deeper relationship with God. The year before her illness began, she received the first of a series of visions of Christ. These were later recorded in her Revelations.

+ Blessed Margaret Ebner died on June 20, 1351, and she was beatified by Pope Saint John Paul II in 1979.

For prayer and reflection

“Feed me with your sweet grace, strengthen me with your pure love, surround me with your boundless mercy, embrace me with your pure truth.”—Blessed Margaret Ebner

Spiritual bonus

On June 20, the Church also remembers Blessed Francisco Pacheco. Born in Portugal, Francisco, a Jesuit priest, served in India before being missioned to Japan in 1604. Although he had been exiled from Japan when a persecution of Christians began, he returned to assist the missionaries who remained to support the lay Christians. He was ultimately arrested and executed for his Christian faith on June 20, 1626, in Nagasaki, Japan. Blessed Francisco Pacheco was beatified with other Japanese martyrs in 1867.

Prayer

O God, who called your handmaid blessed Margaret to seek you before all else, grant that, serving you, through her example and intercession, with a pure and humble heart, we may come at last to your eternal glory. Through our Lord Jesus Christ, your Son, who lives and reigns with you in the unity of the Holy Spirit, God, for ever and ever. Amen.

Saint profiles prepared by Brother Silas Henderson, S.D.S.

SOURCE : https://aleteia.org/daily-prayer/sunday-june-20/

JUN 20 – MERCY & THE DARK NIGHT OF THE SOUL

JANUARY 6, 2016 TECHDECISIONS LEAVE A COMMENT

Beati are memorialized on the anniversary of their death, if possible, and if the Curia do not alter for some viable reason over the centuries; seen as more important than their physical birthday into this temporal world, a second birthday into eternal life.

“Everything in [Jesus Christ] speaks of mercy. Nothing in Him is devoid of compassion.”

-Pope Francis, Misericordiae Vultus, §8

From the Revelations of Bl. Margaret Ebner, OP: Blessed Margaret Ebner, OP (1291-  Jun 20 1351) was a Dominican nun at Kloster Maria Medingen (Mary, the Mother of Jesus Monastery), Germany, and a prominent figure among the Rhineland mystics. Her aunt, Christina Ebner, was also a Dominican nun and mystic. In addition to an account of her spiritual experiences, Bl. Margaret wrote a treatise on the Lord’s Prayer.

“[During the night], before matins, my Lord Jesus Christ placed me into such indescribable misery and a feeling of abandonment that it seemed as if I had never experienced the grace of our Lord in my whole life. I had lost complete trust in His mercy. Whatever I had received was taken from me totally. The true Christian faith—which is in me at all times—became darkened. And what was more painful to me than any previous suffering—worse too than any martyr’s death—was doubt. I began to doubt against my will and wondered whether He and His works were acting in me or not. Indeed, it remained for me only to want to suffer willingly, patiently for His sake. And that seemed right to me because of my sense of guilt. And then I felt an inner, deeper humility and out of these depths I cried out to the Lord and desired that He show me His mercy, which He had shown me so lovingly before, and to show me truly by some authentic sign whether it was He and His work acting in me.

Since His Spirit gives witness to our spirits that we are children of God, so my Lord is good and merciful and cannot ignore the desire of the poor and humble. He came like a friend after matins… and gave me His true help. This is the natural virtue of the Lord: to whomever He gives sorrow and pain, He then comforts. Whomever He afflicts, He then makes glad. And in His holy suffering He gave me the sweetest delight and the greatest pain and the most incomparably severe sorrow…. When that finally left me I was granted sweet grace and with this I recognized in truth without any doubt that it was He alone who worked His merciful deeds in me. What I had wished to know earlier in my suffering He now revealed.”

Born in Donauwörth, Swabia, in 1291, Margareta was a member of the aristocratic Ebner family and she received a thorough education in her home. In about 1305, she entered the Monastery of Mary the Mother of Jesus (German) of the Dominican Second Order nuns at Maria Medingen, near Dillingen.

From 1312 onward she was dangerously ill for three years. In her later Revelations she describes how she had “no control over herself”, laughing or crying continuously for days at a time. This illness was the stimulus for her conversion to a deeper mystical life of devotion. Subsequently, for a period of nearly seven years, she was mostly at the point of death. Even when she partially recovered, for the next thirteen years Margaret had to remain in bed for six months each year, and was subject to further bouts of illness for the rest of her life.  She could exercise her desire for penance and mortification only by abstinence from wine, fruit and bathing, which were considered some of the greatest pleasures of life in that era.

During this period of the Great Schism in the Catholic Church, when there were three different claimants to the papal throne, the nuns of the monastery were loyal adherents of the Pope in Rome. As a result, the community was forced to disperse during the military campaign of the Holy Roman Emperor Louis IV against papal forces. Margareta took refuge at her family home. Upon return, her nurse died, and Margaretha grieved inconsolably until the secular priest Henry of Nördlingen assumed her spiritual direction in 1332.

Eventually Master Henry had to flee Germany due to his personal allegiance to the Avignon Papacy. The correspondence that passed between them is the first collection of this kind in the German language. At his command, beginning during the Advent of 1344, she began to write with her own hand a full account of all her Revelations (German: Offenbarungeng) and her conversation with the Infant Jesus, as well as all answers she had received from Him, even in her sleep. From the intimate nature of her interaction with the Divine Child, she has become a leading example of what is termed “mother-mysticism”. She wrote her visions in the Swabian dialect.

This journal is preserved in a manuscript of the year 1353 at Medingen. She also had extensive correspondence with the noted Dominican theologian and preacher, Friar Johannes Tauler, OP. He was considered the leader of a lay spiritual movement known as the Friends of God. Through her connection with him, she has become identified as part of this movement. From her letters and diary we learn that she never abandoned her compassion for the Emperor Louis, whose soul she learned in a vision had been saved.

Blessed Margaret Ebner, OP was beatified by Pope John Paul II on 24 February 1979.

Love, and always praying for & receiving His Mercy!!!
Matthew

SOURCE : https://soul-candy.info/2016/01/mercy-the-dark-night-of-the-soul/


Klosterkirche Maria Medingen - Deckenfresko in der Ebnerkapelle (1755): Margareta Ebner hört das "Regina coeli" der Engel


Beata Margherita Ebner Domenicana

20 giugno

Donauworth, Baviera, 1291 - Medingen, 1351

Entrò nel monastero di Maria S.ma a Medingen, nella diocesi di Augusta, dove, specialmente dal 1314 al 1326 patì diverse infermità, che la condussero più volte in fin di vita. A causa della guerra la comunità monastica si disperse e Margherita ritornò alla casa paterna, qui continuò a vivere in gran ritiro e preghiera. Tornata in clausura, nel 1332 conobbe il sacerdote Enrico di Nordlingen, che divenne presto il suo direttore spirituale. Dopo dure prove, il 1° novembre 1347, ebbe la grazia del matrimonio spirituale con Gesù Cristo. Fu una figura centrale nel movimento spirituale tedesco degli "amici di Dio". La sua spiritualità segue l'anno liturgico e si concentra sulla persona di Gesù. E’ arrivato fino a noi il suo diario spirituale scritto dal 1312 al 1348, che svela la vita umile, devota, caritatevole e confidente in Dio di una religiosa provata da molte pene e malattie.

Martirologio Romano: Nel monastero di Medingen nella Baviera, in Germania, beata Margherita Ebner, vergine dell’Ordine dei Predicatori, che, pur provata per Cristo da molteplici infermità, condusse una vita salutare per lei, mirabile agli occhi altrui e gradita a Dio, e molto scrisse sull’esperienza mistica.

Tra i grandi mistici domenicani del 1300 splende soave la figura di questa claustrale domenicana che si conquistò l’appellativo di “imitatrice fedele della Umanità di Gesù”. Di nobile famiglia, a soli quindici anni vestì l’Abito Domenicano nel monastero di Medingen. La sua mirabile vita trascorse in un perfetto nascondimento, sebbene il profumo delle sue virtù varcasse i confini del chiostro, tanto che subito dopo la sua morte fu onorata di culto pubblico e fervidamente invocata. La bellezza di quest’anima fu tutta interiore. Dalle relazioni di coscienza, che essa fece per obbedienza, e da altri suoi scritti, ci è dato conoscere quali tesori di grazia Dio avesse versato nella sua anima innocente. La Santa Umanità di Gesù fu il divino oggetto della sua costante e amorosa contemplazione ed essa ne rivisse i vari misteri nell’esercizio delle virtù, nell’olocausto ininterrotto di tutta se stessa, nelle sofferenze interne ed esterne, tutte accettate ed offerte con Gesù, per Gesù e in Gesù. Raggiunse la somma unione dell’anima con Lui nel 1347. “Tutta la mia forza e tutto il mio potere, scrisse, riposano esclusivamente nella sua dolcissima Umanità, nella sua vita di verità, e nella sua santa ed amara Passione. Tutto il mio desiderio di vivere e di morire non s’ispira ad altro”. E come visse nell’amore, così mori nell’amore, fidente nell’assicurazione, ricevuta da Gesù stesso: “Io non posso separarmi da te in nessuna cosa”. Morì il 20 giugno 1351 a Medingen, dove è sepolta. Il 24 febbraio 1979 Papa Giovanni Paolo II ha ratificato e confermato il culto resole “ab immemorabili”.

Autore: Franco Mariani

SOURCE : http://santiebeati.it/dettaglio/90782

Kloster Maria Medingen, Kloster Moedingen (Mödingen)


Den salige Margareta Ebner (~1291-1351)

Minnedag: 20. juni

Den hellige Margareta Ebner (Margarete, Margrete) ble født rundt 1291 i Donauwörth i Bayern i Sør-Tyskland, rundt fem mil nord for Augsburg. Hun kom fra en fornem og velstående familie som var blant byens ledende, og hun fikk en grundig klassisk utdannelse i hjemmet. I en alder av femten år trådte hun inn hos de kontemplative dominikanerinnene (Ordo Fratrum Praedicatorum - OP) i klosteret Maria-Medingen i nærheten av Dillingen, hvor hun avla sine løfter i 1306. En av hennes tanter var allerede trådt inn i dette klosteret, og andre slektninger fulgte. Mange av dem fikk embeter i ordenen, men ikke Margareta, åpenbart på grunn av hennes dårlige helse Hun levde i klosteret i førti år.

Hun gjennomgikk to lengre perioder med alvorlig sykdom og gjorde flere mystiske erfaringer. Fra 1312 var hun lenket til sengen i fjorten år, de første tre årene svært alvorlig syk og deretter på dødens terskel i syv år. I denne tiden vendte hun seg stadig mer mot Gud. Hun ofret sine lidelser for sjelene til dem som døde i den krigen som da la landsbygda øde. Sykdommen gjorde at hun bare kunne tilfredsstille sin lengsel etter botsøvelser gjennom å avstå fra vin, frukt og bading. Visjoner og nådebevis ble henne til del, og hun skrev dem ned med hjelp fra sin åndelige leder og skriftefar fra 1332, Henrik av Nördlingen (d. 1350). Deres brev etter at han dro i eksil til Basel i 1338, er blant de eldste eksempler på tyskspråklig korrespondanse.

På slutten av de mange årene med lidelser ble hun plutselig helbredet, og hun kunne vende tilbake til kommunitetens ordinære liv. Men gleden var kortvarig, for i 1324 måtte huset rømmes på grunn av kampene mellom Ludvig av Bayern, konge fra 1314 og keiser 1328-47, og dem som mente han ikke hadde noen rett til tronen. Margareta og en legsøster dro til Nürnberg for å bo hos hennes familie til krisen var over. Her var hennes bønneprogram som vanlig, og hun holdt en så å si ubrutt taushet. Klosteret åpnet så snart som mulig, og søstrene vendte tilbake etter to år.

Av politiske grunner ble Ludvig lyst i bann av paven i 1328 og Tyskland ble lagt under interdikt. Dette betydde at sakramentene ikke kunne forvaltes. Selv om interdiktet i begynnelsen stort sett ble ignorert, ble det senere respektert, og for nonner som har sitt liv sentrert om sakramentet, var dette en hard prøvelse. Etter ti år svarte Ludvig på interdiktet ved å «velge» sin egen pave, og han ga prestene i Tyskland ordre om å forvalte sakramentene eller dra i eksil. Henrik av Nördlingen valgte eksilet i 1338, men i motsetning til ham var Margareta en ivrig tilhenger av Ludvig av Bayern, også etter at han ble lyst i bann. Etter hans død fikk hun en visjon om at hans sjel var frelst.

Margareta Ebner regnes blant de mest kjente Rhinlandsmystikere og var en venn og veileder for mange berømtheter i mystikkens historie. Hun var en samtidig av dominikanerne Johannes Tauler og den salige Henrik Suso, som begge kjente og verdsatte henne. Sammen med dem var hun en av lederne for «Gudsvennene», som var en from mystikerbevegelse spredt over hele Rhinlandsområdet, fra Basel til Köln, og som appellerte til mange legfolk. Margaretas spiritualitet er nærmest fullstendig Kristosentrisk og dypt påvirket av det liturgiske år. Om dette vitner hennes åndelige dagbok, som var en selvbiografi påbegynt i 1344. Hun har skrevet to verker: Die Offenbarungen (En åndelig dagbok 1311-1348) og Pater Noster. Begge er skrevet på middel høytysk.

Resten av sitt liv skulle Margareta være en kilde for velsignelse og et sentrum for kontroverser. Hun var nestekjærlig og vennlig mot alle, og det var vanskelig å finne feil ved hennes villighet til å hjelpe de syke og plagede. Men trolig er det vanskelig å leve normalt sammen med noen som faller i ekstase på et øyeblikks varsel og blir værende der i flere dager.

Margareta døde den 20. juni 1351 i Mödingen i Bayern, 60 år gammel, og det gikk bud over hele Bayern om at «en hellig er død». Hun er gravlagt i Margareta-kapellet i klosteret Maria-Medingen. Kapellet ble bygd 1751-55 og er viet til henne. Hennes grav er fortsatt valfartsmål for mange troende.

Margareta ble saligkåret ved at hennes kult ble stadfestet den 24. februar 1979 av pave Johannes Paul II, noe som var hans første saligkåring. Hennes minnedag er dødsdagen 20. juni. Hun fremstilles som dominikanerinne med bok, lilje og botsredskaper.

Pater Noster

fra Margaret Ebner Majors works, The Classics of Western Spirituality. Translated and edited by Leonard P. Hindsley 1993. Oversatt fra engelsk av Sr Merete-Maria av Eukaristien, O.P., Lunden kloster.

Verket er skrevet på middel høytysk. Eldste bevarte manuskript er fra 1353.

Herre,

i din høyeste kjærlighet og i din aller største og mildeste barmhjertighet

slik de noensinne strømmet ut av din evige Guddom fra himmel til jord,

anbefaler jeg i oppriktighet våre sjeler, i renhet våre hjerter, i sann uskyld alle våre liv og i ren sannhet alle våre begjær og alle våre hensikter.

Til dette må Jesus Kristus,

din grenseløse barmhjertighet, forberede oss,

og din fullkomne kjærlighet tvinge oss

så vi oppnår den milde nåde og aller sanneste kjærlighet

som du har utvalgt dine aller kjæreste venner til -

i livet, i døden og i evigheten.

Jeg ber deg, Herre,

at du i din rene kjærlighet gir oss en trygg forening med det høyeste gode som er deg, Gud selv.

Og jeg ber deg, Herre,

ved den store hjelp du har gitt oss i ditt hellige menneskeliv - med alle dine kjærlighetsgjerninger - at du lar oss få merke ditt nærvær med en

mild berøring,

så vi merker hva sann inderlig kjærlighet til deg er.

La oss utelukkende ha vår glede i din hellige lidelse og i dine hellige sakramenter,

og skjenk oss gjennom dem ekte forsakelse av verden,

fullstendig ringeakt av oss selv og ren erkjennelse av våre synder

så vi i sann kjærlighet kan angre dem og avsverge dem.

Og gi oss stor sorg over all vår spilte tid i tanker, ord og gjerning

og i enhver overseelse av din milde nåde.

Gi oss, Herre,

i din inderlige kjærlighet stadig aktpågivenhet overfor oss selv,

og et stort tegn på seier over all ondskap.

Og gi oss, Herre,

den sannhet som vi kan kjenne og elske deg i.

Gi oss også, din grenseløse barmhjertighet

som lar oss vokse oss lutret og renset fra alle våre synder

slik at vi foran ditt guddommelige ansikts lysende speil

fremstår like rene

som den gang vår sjel ble støpt inn i vårt legeme

og vårt legeme ble løftet opp fra dåpens vann.

Jeg ber deg, min Herre Jesus Kristus,

at du ved din fullkomne nåde hjelper oss å følge din vilje i alt,

om det så går oss godt eller dårlig.

Måtte din veldige kraft binde oss og din milde kjærlighet tvinge oss til dette

så vi i oss ikke blott har et naturlig liv,

men slik at du Jesus Kristus, lever i oss med all din nåde;

og måtte vi leve for deg alene i rett sannhet.

Og jeg ber deg å fullende i oss med stor kraft

de aller edleste gjerninger som du av indre fryd har virket i dine utvalgte venner

inntil vi får merke hva rett kjærlighet til deg er,

så vi, når vårt livs siste øyeblikk kommer,

med himmelsk fryd selv får merke

hvilken ren forening det er mellom deg og en trengende sjel

som du har prydet med din guddom,

som du har steget ned i med hele ditt guddommelige adelskap,

og som du med stor kraft kjærlighetsfullt har preget deg selv i,

slik at et bilde av din Hellige Treenighet er kommet tilsyne i den

i guddommelig klarhet.

Jeg ber deg, Herre,

at du lar ditt hjertes sorger trenge dypt inn i oss

så de kan bli tegn på din inderlige kjærlighet

som overgår alt hva du hittil har skjenket noe sant kjærlighetsbegjærende hjerte.

Gi oss, min Herre,

en mild, indre lengsel fra et rent hjerte

etter ditt legemes levende føde,

og en elskende tørst

etter å få motta deg i samstemmighet med din innerste barmhjertighet;

utvirk i oss med mildhet et nådefylt barmhjertighetsarbeide

så vi i oss selv virkelig får merke

den skjulte kraft fra dine hellige sakramenter,

stadig få vinne mer dyd

og stadig vokse i nåde.

Og jeg ber deg, min Herre,

at du denne dag nærer oss i forening med den aller verdigste prest,

som i dag mottar deg på jorden,

så vi ble like godt fylt av det hellige sakraments nåde

som om vi hadde mottatt deg direkte fra hans hender

og med den samme lengsels verdighet som han selv måtte inneha.

Gi at vi ved ditt nærværs nåde,

ikke må føle at vi står uten deg

som følge av kristenhetens bedrøvelige tilstand,

og at vi heller ikke ved ondskap, skader den rene Sannhet

som er deg Gud selv, i hvem all sannhet skues.

Og måtte vi fremtre for ditt guddommelige ansikt

uskyldige i denne synd og i alle synder

og rikt smykket av nådens fylde.

Måtte vi bli styrket av din levende føde

så vi vokser i lidenskapelig kjærlighet,

måtte vi bli omgitt av din grenseløse barmhjertighet mot alt ondt,

og måtte vi bli omfavnet av din rene sannhet.

Måtte hele din nåde omgi oss og alltid vokse i oss

og aldri mer bli tatt ifra oss inntil det evige liv,

og måtte den være oss en evig belønning, en evig glede, og en evinnelig fryd i deg.

Hjelp oss, min Herre,

slik at vi kan dø av ren kjærlighet,

og slik at du kan bli gitt oss av den samme kjærlighet

som tillot deg å dø på korset i kjærlighet til oss,

så vi, mens vi ennå lever, kan vende oss til den evige salighet vi har i vente hos deg.

Hjelp oss også å bære all elendighet med sann glede

så vår sjel, når denne elendigheten er til ende,

aldri mer kjenner sorg eller trengsel,

og hjelp oss å aldri lide ditt savn.

Og måtte det av din uendelige barmhjertighets innerste godhet,

kun være deg selv som for oss,

blir den evige fryd og evige belønning som pryder oss,

så vi kan nyte din hellige guddom i den reneste klarhet -

slik du gir deg selv til dine aller kjæreste venner.

Nå ber jeg deg, Herre,

at du ved den store hjelp

du har gitt oss i din hellige menneskelighet og i din hellige og virkningsfulle lidelse,

kjærlig og barmhjertig ivaretar alle våre ønsker.

Jeg ber deg, Herre,

at du gir oss deg selv med den samme berusende nåde

som da du gav deg selv til dine kjæreste venner,

og at du med din tilstedeværenhet frir oss fra alt det onde.

Hva er det onde? Alt, Herre, som ikke er deg.

Og skjenk oss gjennom hjertet og inn i sjelen,

et kyss av din evige fred,

med den samme milde fornemmelse

som den din rene sjel i sann elskende glede noensinne kan ha kjent eller mottatt;

det milde kyss fra et rent hjerte

som et pant på din brennende kjærlighet,

som en hjelp av din uendelige miskunn,

som forsterkning i ren sannhet,

og som undervisning i sann kristen tro i liv og død,

det ekte og sanne håps bekreftelse.

Min Herre,

måtte din forklarede, nådefylte menneskelighet, Jesus Kristus,

være min innerste kraft,

en renselse for mitt hele liv,

og gi mine sanser opplysning til å erkjenne den rene og rette sannhet.

Herre,

på den rette sannhets vei er vår sikreste vei til deg,

det sanne lys fra ditt rene treogtredve-årige jordeliv,

dine ydmyke gjerninger,

din saktmodige vandel,

din kraftfulle lidelse,

din kjærlighetsfylte død,

dine sanndrue ord.

Min Herre,

gi meg en mild forvissning om frelse i fylden av din nåde,

en elskende slutt i riktig forfatning,

en evig nytelse av din kjærlighet alene,

der du alene, min Herre, er Herre og ingen annen.

og der din ære er vår evige føde og din kraft vår evige glede;

der din klare tilsynekomst er vår evige rettesnor,

og der all sorg er til ende,

og all glede er sikret ved en kilde levende vann.

Hvor strømmer det fra? Fra Faderens hjerte, det Evige Ord,

av kjærlighet til oss nedlagt i Jomfruens skjød i pur renhet.

Maria, Guds mor,

måtte din renhet og din rene fødsel rense oss.

Måtte din moderlige hjelp og alle helgeners og alle englers hjelp åpne kilden til all barmhjertighet,

den som ingen noensinne er blitt nektet å forsyne seg av.

Min Herre,

måtte du helle deg selv i oss og dine rike gaver over oss i full nåde!

Rens oss og lutre oss fra alle våre synder ved det Hellige Blod fra dine hellige sår,

og still vår tørste, Herre, med det vann som du, Evige Visdom og Sannhet, har sagt man aldri blir tørst igjen etter å ha drukket av.

Måtte våre sjelers tørste raskt slukkes med renhet.

Måtte din elskende glede fullendes i oss

og måtte din pris økes i oss, min Herre,

til din evige glede.

Jesus, gi oss disse ting ved kraften av din innerste kjærlighet,

hvorfra all din evige velsignelse har strømmet til oss.

Av den overstrømmende kraft fra din hellige lidelse,

gis det oss en grenseløs barmhjertighet

som du med all din nåde bruker

for å forberede oss til din kjæreste vilje.

Måtte du i særdeleshet pryde oss med nåden av sann indre og ytre fred,

med sann ydmykhet, og med det sanne skinnende lys av sann kristen tro.

Og gi oss, min Herre,

en sann vekst i all din nåde inntil vi når dit

hvor din guddommelige nåde er våre evige glede og vår evigvarende belønning.

Amen.

Deo gratias!

SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/mebner

Margareta Ebner

auch: M. von Maria Medingen

Gedenktag katholisch: 20. Juni

nicht gebotener Gedenktag im Bistum Augsburg und im Dominikanerorden

Name bedeutet: die Perle (griech.)

Nonne, Mystikerin

Ebner, Margareta

Dominikanerin, Mystikerin, * um 1291 Donauwörth, † 20.6.1351 Mödingen bei Dillingen.

Leben 

E. lebte als Dominikanerin im Kloster Mödingen (Maria Mödingen). Ihre mystische Begnadung begann nach dem 20. Lebensjahr. Auf dem physischen Leidensweg der Reinigung – E. war fast zeitlebens krank – gelangte sie, durch Visionen und innere Tröstungen gestärkt, zur völligen Hingabe an Gott. Mit Heinrich von Nördlingen verband sie eine tiefe Seelenfreundschaft. Ihre mit ihm und anderen geführte Korrespondenz, die erste uns erhaltene deutsche Briefsammlung, ist nicht nur theologisch, sondern auch kirchen- und kulturgeschichtlich von großer Bedeutung. Auf Wunsch Heinrichs schrieb sie seit 1344 ihre Offenbarungen nieder, die eine an der Liturgie des Kirchenjahres ausgerichtete Braut- und Passionsmystik aufweisen und einen wertvollen Beitrag zur deutschen Frauenmystik bilden.

Werke 

H. Wilms, Der sel. M. E. Offenbarungen u. Briefe übertragen u. eingel., 1928; Hss.: Perg.hs. v. 1353 u. 3 spätere Kopien (Klosterbibl. Mödingen);

Cod.Add. 11430 (London, Brit. Mus.);

Hs. v. 1735 (Kopie d. Vorlage d. 1. Mödinger Hs.) (Schloßbibl. Mayhingen);

Cgm 480 (München, Staatsbibl.); 

Hs. Nr. 278 (Einsiedeln).

Literatur 

ADB 20 (unter Margareta E.); Ph. Strauch, M. E. u. Heinr. v. Nördlingen, 1882;

A. Pummerer, in: Stimmen aus Maria Laach 81, 1911, S. 1 ff., 132 ff., 244 ff.;

L. Zoepf, Die Mystikerin M. E., = Btrr. z. Kulturgesch. d. MA u. d. Renaissance 16, 1914 (L);

A. Schauenberg, Leben d. gottsel. M. E., 1914;

F. Schulze-Maizier, Myst. Dichtungen aus 7Jhh., 1925;

M. Grabmann, Ma. Geistesleben I, 1926, S. 480 ff.;

O. Karrer, Die große Glut, 1926, S. 232 ff.;

W. Oehl, Dt. Mystikerbriefe, 1931, S. 333 ff. (L);

F. W. Wentzlaff-Eggebert, Dt. Mystik zw. MA u. Neuzeit, 21947, S. 53 ff., 297 f.;

F. Zoepfl, Lb. Bayer. Schwaben II, 1953, S. 60-70 (L, P);

A. Walz, Gottesfreunde um M. E., in: HJb. 72, 1953, S. 253 ff.;

R. Bauerreiß, KG Bayerns IV, 1953, S. 68 ff.;

H. Tüchle, KG Schwabens II, 1954, S. 143 ff.; 

E. Krebs, in: Vf.-Lex. d. MA I, Sp. 482-84 (L), V, Sp. 161 (L).

Portraits 

Grabplatte (Mödingen, Klosterkirche;

Foto Marburg), Abb. b. Zoepfl, s. L.

Autor/in 

Gundolf Gieraths OP

Empfohlene Zitierweise 

Gieraths OP, Paul-Gundolf, "Ebner, Margareta" in: Neue Deutsche Biographie 4 (1959), S. 262 [Online-Version]; URL: https://www.deutsche-biographie.de/pnd11868759X.html#ndbcontent

SOURCE : https://www.deutsche-biographie.de/gnd11868759X.html#ndbcontent

Margaret Ebner

Margaret Ebner, visionäre Nonne im Dominikanerinnenkloster zu Maria Medingen, zwei Stunden nördlich von Dillingen, entstammte einer Donauwörther Patrizierfamilie, ist um das Jahr 1291 geboren und starb am 20. Juni 1351. Das Jahr ihres Klostereintritts wissen wir nicht, sie sagt nur, daß sie bis zu ihrem 20. Lebensjahre ohne tieferes Bewußtsein ihrer selbst lebte, aber stets Gottes väterlichen Schutz empfunden habe. In Folge schwerer Krankheit in den Jahren 1312–1315 ordnete sie sich ganz dem göttlichen Willen unter, zog sich von jedem Verkehr so viel als möglich zurück und selbst nach den Gottesfreunden zeigte sie anfangs kein Verlangen. Auch ihr weiteres Leben gestaltete sich zu einer fast ununterbrochenen Leidensgeschichte. Von 1314–1326 war sie mehr als die Hälfte des Jahres bettlägerig. Gegen Ende dieser Zeit, im J. 1324/25, als Ludwig der Baier, für den sie warme Sympathien hegte, das nahe gelegene Burgau belagerte, da drang auch der Kriegslärm bis Medingen und die leidende M. kehrte zeitweise in die Heimath zurück. Aber sie war jetzt gegen die Ihrigen unzugänglicher als sie es je im Kloster gewesen, wo sie längere Zeit nur mit einer Schwester inniger verkehrt zu haben scheint. Nach Margareta’s Rückkehr nach Medingen häuften sich die Gnadenbeweise Gottes an ihr, aber sie wurde andererseits auch wieder schwer geprüft durch den Tod verschiedener befreundeter Schwestern und es bedurfte längere Zeit für sie, um den Verlust zu überwinden. Erst als der Weltpriester Meister Heinrich von Nördlingen (s. d.) im October 1332 mit M. in Berührung trat, wurde dieser Schmerz durch seine tröstlichen Worte gelindert. Heinrich, der in den Offenbarungen Margaretas stets nur als „der getreue Freund Gottes“ erscheint, muß gleich beim ersten Besuch einen bedeutenden Eindruck auf M. gemacht haben; sie versprach sich nichts Besonderes von der Begegnung, wurde aber durch sie um so nachhaltiger an Heinrich gefesselt. Die Verwandtschaft ihrer Naturen kettete beide fest aneinander und M. wurde bald die Seelenfreundin und Beichttochter Heinrichs, auf den sie alle Gnadenbeweise, deren Gott sie selbst theilhaftig macht, deren sie sich aber unwürdig fühlt, herabwünscht. Wiederholt nennt M. ihn ihren Lehrer, von Gott [333] ihr zum Trost gegeben; er ist es, dem sie allein ihre göttlichen Eingebungen anvertraut, der ihr bei jedem Besuche als ein getreuer Arzt neuen Trost in ihren mannigfachen Leiden zu spenden weiß, durch dessen Nähe sie sich geistig wie körperlich so leicht fühlt, daß sie der Erde entrückt zu sein meint. Heinrichs wiederholte Besuche in Medingen sind stets für sie eine Zeit der Erquickung und Stärkung in ihrem leidgeprüften Leben; zudem empfängt sie selbst oft durch Gott Eingebungen über die hohe Begnadigung Heinrichs. – Von ihrer Leidensgeschichte und ihrem geistigen Verkehr mit Heinrich von Nördlingen gibt uns M. in ihren Offenbarungen einen treuen Bericht nach regelmäßig geführten, gelegentlich von Heinrich durchgesehenen Tagebüchern, die sie später (1344/45) auf Heinrichs Bitten zu größerer Einheit verband. Als Schreiberin diente ihr bei der Sammlung ihrer Offenbarungen eine befreundete Klosterschwester Elsbeth Schepach (seit 1345 Priorin von Medingen) und es kam der Theil der Offenbarungen zu Stande, der uns Margareta’s visionäres Leben in den Jahren 1312–1344 in chronologischer Reihenfolge schildert. Ergänzend fügte M. Notizen über ihre Lebensweise hinzu sowie außer einigen weiteren Offenbarungen und Eingebungen die Gründe, die sie zur Aufzeichnung veranlaßten. Heinrich von Nördlingen begrüßte Margareta’s Schrift mit überschwänglichem Lobe. Kein Wort, so schrieb er ihr, würde er weder in lateinischer noch in deutscher Sprache daran zu ändern wagen, ehe er sie nicht nochmals und zwar zusammen mit M. gelesen hätte. Er ermunterte sie wiederholt zu weiterem Schreiben, etwa Vergessenes nachzuholen, Neues hinzuzufügen und M. verzeichnete nun regelmäßig bis ins Jahr 1348 ihre Gesichte. Im Moment der Aufzeichnung waren Margareten ihre geistigen Erlebnisse jedesmal wieder in gleicher Weise gegenwärtig, als sie ihr zuerst eingegeben wurden und zwar war diese Vergegenwärtigung so eindringlich, daß die eine Begebenheit die andere zu verdrängen schien: sie konnte nicht schnell genug schreiben vor der Fülle der Erinnerungen. In den Erlebnissen selbst wie auch in der Art ihrer schriftlichen Fixirung liegt es zum Theil, wenn Margaretas Schilderungen monoton sind und viele Wiederholungen aufweisen, die um so mehr ermüden, da M. nicht im Stande ist, durch die Darstellung den eng begrenzten Inhalt ihres visionären Lebens wenigstens äußerlich zu beleben. Ihr Stil ist trotz gelegentlich eingeflochtenen Reimen und Assonanzen höchst ungewandt und schwingt sich nur einmal zu bildlicher Redeweise auf. Dennoch enthalten ihre Aufzeichnungen als Beiträge zur Kenntniß der mittelalterlichen Frauenbildung und des mystischen Lebens in den weiblichen Klöstern manche nicht uninteressante Züge, sie sind in gewissem Sinne auch medicinisch lehrreich, da M. sich wiederholt eingehend über ihre körperlichen Zustände während ihres visionären Lebens ausläßt: so litt sie insbesondere häufig an der gebundenen swige, einer Lähmung, die sich aber nicht nur auf die Zunge beschränkte, sondern auch alle anderen Glieder zeitweise befiel. – Weichheit der Empfindung, angeborene Bescheidenheit und gottvertrauendes Entsagen bilden den Grundton in Margaretas Wesen, sie war von tiefer Friedens- und Wahrheitsliebe durchdrungen. Nur einmal scheint die Schwere des körperlichen Leidens vorübergehend ihren Glauben an Gottes Barmherzigkeit erschüttert zu haben. Ihr äußeres Leben suchte sie dem inneren anzupassen. Sie übte Askese in Speise und Trank, kürzte sich den Schlaf und beschränkte ihre Rede. Auch das Waschen und Baden unterließ sie, ohne daß es ihr geschadet hätte; aber Unsauberkeit in Kleidung, Speise und Trank konnte sie nicht ertragen. Gegen Zierrat und Putz sowie gegen jegliche Bequemlichkeit des Lebens hatte sie besondere Abneigung. Neben manchen überschwänglichen, höchst naiven Schilderungen dieser Art, für deren Verständniß unserer Zeit kaum mehr die dazu erforderliche Phantasie zu Gebote steht, begegnen wir Stellen, die wirklich zart und poetisch empfunden sind. Die Lebens- und Leidensgeschichte [334] Christi bildet vorzugsweise den Gegenstand der Visionen. Viel wichtiger aber als ihr Seelenverkehr mit Gott sind für uns ihre Beziehungen zur Zeitgeschichte. Sie nimmt innigen Antheil an der Bedrängniß der Christenheit, auf der das Interdict schwer lastet; die Abendmahlsfrage ist ihr ein Gegenstand ernstester Erwägung. Besonders erwähnenswerth ist Margaretas Interesse für Ludwig den Baier. Für ihn zeigt sie in directem Gegensatz zu Heinrich von Nördlingen die aufrichtigste Theilnahme. Sie betet für ihn um Erlösung von äußeren und inneren Nöthen und erwirkt ihm durch ihr Gebet ein längeres Leben. Im Traume sieht sie ihn wandeln unter dem Schutze Gottes, der ihn nicht verlassen will weder hier auf Erden noch dort im Himmel und sie vernimmt über ihn die Worte: „Adorabunt eum omnes reges, omnes gentes servient ei“. Die glückliche Rückkehr des Kaisers von seinem Römerzuge (1327–1330) wird ihr voraus verkündet. Bei seinem Tode bittet sie für seine Seele und erhält von Gott für sie trotz großer Schuld die Verheißung auf ein ewiges Leben, weil Ludwig ihn lieb gehabt und im Herzen getragen habe: „menschliches Urtheil sei nicht immer das richtige“. Auch von Ludwigs treuestem Helfer Konrad von Schlüsselberg († 14. September 1347) ward ihr die Eingebung, seine Seele habe die „ewige Sicherheit“ empfangen, doch liege er noch so tief in der Strafe, daß er ihren Gebeten unerreichbar wäre. Ueber das gemeine Sterben im J. 1348 wird ihr offenbart, Gott habe es über die Menschen verhängt wegen der großen Gebrechen und Sünden in der Christenheit; daß die Juden zunächst die Schuldigen und Anstifter des Sterbens waren, stand auch für M. fest. – Es begreift sich, daß der Ruf der hohen Begnadigung Margareta’s nicht auf die Klosterräume Medingens beschränkt blieb: auch Auswärtige empfahlen sich in ihr Gebet und „die Freunde unseres Herren“, wie Tauler, Abt Ulrich III. von Kaisheim (s. unter Adelheid Langmann) und Margareta zum Goldenen Ring in Basel suchten ihren Verkehr und traten mit ihr in Briefwechsel. Keiner aber hat so nachhaltig Margaretas Leben beeinflußt wie Heinrich von Nördlingen, der selbst wieder zu ihr wie zu einer Prophetin aufschaute. Seine Correspondenz mit M. ist zugleich die wichtigste Quelle über die Lebensverhältnisse dieses Mystikers (s. u.). – Im J. 1744 wurden die Aufzeichnungen der Ebnerin, die im 17. und Anfang des 18. Jahrhunderts wiederholt auszugsweise gedruckt wurden, in lateinischer Uebersetzung nach Rom zur Prüfung gesandt, von der ihre kirchliche Anerkennung abhängen sollte. Es kam aber nicht dazu, da man in Rom an nicht wenigen Punkten der Offenbarungen Margaretas, insbesondere wegen ihres Verhältnisses zu Ludwig dem Baier, Anstoß nahm.

Vgl. Ph. Strauch, M. Ebner und H. v. Nördlingen. Ein Beitrag zur Geschichte der deutschen Mystik. Freiburg und Tübingen 1882. Preger, Gesch. der deutschen Mystik im Mittelalter II, 277 ff., 289 ff.

SOURCE : https://de.wikisource.org/wiki/ADB:Ebner,_Margareta