Sainte Marie-Emilie de
Rodat
Fondatrice des Soeurs de
la Sainte-Famille (+ 1852)
Cette aveyronnaise n'a pas beaucoup quitté son pays puisqu'elle retourna à Dieu à Villefranche de Rouergue. Après l'échec de trois essais de vie religieuse, elle rejoint sa grand'mère dans une sorte de communauté regroupant d'anciennes religieuses (nous sommes au lendemain de la Révolution) et des personnes pieuses. En 1815, ayant entendu quelqu'un déplorer la disparition des écoles gratuites des Ursulines, elle ouvre une école dans sa chambre où bientôt quarante élèves s'entassent. Elle devra plusieurs fois émigrer dans des locaux de plus en plus vastes jusqu'à ce qu'elle puisse acquérir en 1817 l'ancien couvent des Cordeliers. C'est là qu'elle fonde la congrégation des religieuses de la Sainte Famille en 1819. Les unes se vouaient à l'instruction des filles pauvres, les autres allaient soigner les malades à domicile. A sa mort quarante maisons avaient été fondées dans divers pays. Elle connut de longues années, plus de vingt ans, de souffrance morales croyant avoir perdu la foi et l'espérance, s'estimant réprouvée. Son entourage ne s'en douta jamais. Ce ne fut que dans les dernières années de sa vie qu'elle recouvra la paix intérieure et que Dieu lui fit sentir à nouveau son amitié.
En ce XIXe siècle, la pauvreté sévit tant dans les villes que dans les campagnes. L'amour de Dieu n'est pas absent du cœur des hommes et des femmes. L'une d'entre elles, Emilie de Rodat née à Druelle, consacra sa vie aux pauvres de Villefranche, Decazeville, et ailleurs. Le travail accompli fut immense et il permit d'aider de nombreuses personnes en détresse matérielle mais également morale. Elle s'investit également dans l'éducation des jeunes. Elle est la fondatrice de la Congrégation des Sœurs de la Sainte Famille. (diocèse de Rodez en Aveyron - deux mille ans d'histoire)
Elle a été béatifiée le 9 juin 1940 puis canonisée le 23 avril 1950 par le pape Pie XII.
- lecture de l'icône de Sainte Emilie de Rodat écrite par les Sœurs du Carmel de Harissa, vidéo webTV de la CEF.
A lire aussi: Sainte Marie-Emilie de Rodat, site de la commune de Druelle.
Des rues, dans sa région natale, notamment à Rodez et à Villefranche-de-Rouergue portent son nom ainsi qu'une école à Toulouse et un foyer de jeunes, rue Saint-Martin des Prés. Sa biographie fut écrite par son confesseur Pierre-Marie Fabrer, en 1858 (illustration).
À Villefranche de Rouergue, sainte Marie-Émilie de Rodat, vierge, fondatrice de
la Congrégation des Sœurs de la Sainte Famille pour l'éducation des filles et
le soulagement des pauvres.
Martyrologe romain
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/1880/Sainte-Marie-Emilie-de-Rodat.html
Sainte Émilie de Rodat
Fondatrice de la Congrégation des « Sœurs de la Sainte Famille »
(1787-1852)
|
É |
milie de Rodat, première
enfant de Jean-Louis de Rodat, trésorier de France en la généralité de
Montauban, et d'Henriette de Pomayrols, naît le 6 septembre 1787 au château de
Druelle, près de Rodez, Aveyron.
Le 3 mai 1816, avec trois
autres jeunes femmes : Eléonore Dutriac, Marie Boutaric, et Ursule Delbreil,
elle fonde la Congrégation « Sœurs de la Sainte Famille » à
Villefranche-de-Rouergue. Cette congrégation comprenait deux sortes
de religieuses : les cloîtrées, qui se vouaient à l'instruction des
filles pauvres, et les autres, qui allaient soigner les malades
indigents à domicile, ainsi que les orphelins et les prisonniers.
Pendant plus de vingt
ans, personne ne se douta de ce qu'elle endurait : elle se croyait
réprouvée ; et ce n'est seulement que dans les dernières années de sa vie
qu'elle retrouva sa paix intérieure.
À sa mort, à
Villefranche-de-Rouergue, le 19 septembre 1852, son Institut comptait une
quarantaine de maisons réparties dans divers pays.
Elle est inhumée quatre
jours plus tard dans le jardin des Cordeliers, près du petit oratoire de Notre
Dame de la Salette, où des guérisons sont obtenues grâce à son
intercession. Son corps est conservé dans la crypte de la chapelle du
couvent de la Sainte-Famille.
Émilie de Rodat a
été béatifiée le 09 juin 1940 et canonisée le 23 avril 1950 par le
Vénérable Pie XII (Eugenio Pacelli, 1939-1958).
SOURCE : https://levangileauquotidien.org/FR/display-saint/efba86b4-ad3f-4e37-a91c-6f30caa75a71
EMILIE DE RODAT
religieuse, fondatrice, sainte
1787-1852
Le 6 septembre 1787, dans
le château de Druelle, près de Rodez, naît Émilie. Première enfant de Jean
Louis de Rodat et d'Henriette de Pomeyrols, appartenant à la vieille
noblesse terrienne.
Elle est baptisée le
lendemain de sa naissance à St Martin de Limouze, et vivra toute sa vie à
Villefranche de Rouergue, auprès de sa grand-mère à Ginals, de sa grand-tante
Melle Agathe de Pomairols, religieuse visitandine chassée de son couvent par la
Révolution.
Elle grandira dans une
ambiance douce, pieuse et charitable, de foi profonde. Très fidèle à sa prière
du soir. Bien que pleurnicheuse et boudeuse, on ne la grondera jamais mais on
lui expliquera la faute en la raisonnant.
Elle ressent très jeune
l'amour des pauvres : elle donne son goûter, s'achète un couteau pour le donner
aux pauvres.
A 11 ans, elle fait sa Première Communion, cérémonie clandestine sans avoir fait la préparation.
Elle commence alors à "faire oraison" c'est à dire rester de longs
moments, silencieuse, à prier, se retirant dans la chambre où est morte son
aïeule, ou avec son amie Joséphine du Lac dans la nature.
A 14 ans, elle eut la
vision de son aïeule dans la chambre ; elle est bouleversée et perd sa foi et
sa piété. Elle se rend compte, lors d'un mariage, qu'elle aime la vie : plaire,
les toilettes, s'amuser... Sa grand-mère s'en inquiète.
A 16 ans, elle revient
avec ses parents à Druelle, où elle s'ennuie et dépérit. Malgré de longues
randonnées à cheval, son état s'aggrave. Dépressive, elle n'éprouve plus le
besoin de Dieu et se détache de la vie chrétienne. Le jour de la Fête Dieu en
1804, elle comprend qu'elle fera de sa vie quelque chose de grand. Une grande
lumière se fait en elle.
A 17 ans, elle revient
vers Dieu et lui seul : prières, eucharisties nombreuses, chemins de croix,
méditation, aide des autres...
A 18 ans, après sa
confirmation, elle s'engage dans l'éducation des enfants, visite des malades.
Elle ne pourra entrer en
communauté chez les Dames de Nevers à Figeac, sa santé ne le lui permet
pas ; elle se consacra alors à l'instruction des enfants, d'abord
c'est sa chambre qui servira de salle de classe.
Avec 3 autres jeunes
filles, elle forme une communauté en 1816. Une maison lui est proposée à 400
francs de location. De prêts en dons, aidée par la Providence, elle peut régler
les dettes et même emménager à la maison Saint Cyr, puis acheter la chapelle St
Roch. Elle va toujours de l'avant et tout finit par s'arranger.
Des épreuves passent
encore : une espèce d'épidémie fait disparaître des Sœurs et des orphelines,
une fusion avec une autre communauté est annulée. Les sœurs donnent à Émilie le
nom de "Mère", prennent un costume religieux et un nom "La
Sainte Famille". Elle gardera pendant 30 ans une sorte de cancer (polype
au nez avec maux d'oreilles) et continuera sa mission, puis, elle ouvrira un
autre couvent à Aubin.
Toute sa vie, elle vivra
comme les plus humbles : partageant ses repas, ses peines, sa façon de vivre
modeste. Elle arrive à guérir des personnes, aide des détenus à revivre. Tous
la respectent (pas de juron en sa présence). Elle se donne sans compter et
s'évertue comme elle peut pour faire face aux dépenses de fonctionnement de son
Institut. Elle ne doute de rien et l'argent se trouve quand même...
Elle meurt le 19 septembre 1852 et est inhumée 4 jours plus tard le 25
septembre dans un oratoire du jardin à Notre Dame de la Salette.
Depuis son retour à Dieu,
des guérisons sont obtenues grâce à son intercession. Des pèlerinages ont
lieu...
Elle est béatifiée le 9 juin 1940 et canonisée le 23 avril 1950, par Pie XII.
C'est la Sainte du
Rouergue.
La Congrégation de la
Sainte Famille, de droit Pontifical, siège à Villefranche de Rouergue et est
présente sur tous les continents.
Une rue de Rodez et de Villefranche de Rouergue portent son nom ainsi qu'un
foyer de jeunes Rue St Martin des Prés.
SOURCE: http://perso.orange.fr/col.sacrecoeur/fich_pers/rodatemi.htm
SOURCE : http://alexandrina.balasar.free.fr/emilie_de_rodat.htm
.jpg)
Le
Collège-Lycée Émilie de Rodat, 25 Avenue de Lombez, Toulouse (Haute-Garonne, Midi-Pyrénées, France)
Also
known as
Marie Guillemette Emilie
de Rodat
Emilie de Rodat
Profile
Raised by her grandmother. Educated at
Maison Sain-Cyr, Villefrance, France,
and at age 18, she became a teacher there.
Drawn to religious
life, she joined three different orders, but was not comfortable with any
of them. In 1815 she
began tutoring poor children on
her own time, and by 1816 had
founded a free school with
three assistants and
40 students.
This formed the foundation of a teaching institute
that has since become the Religious Congregation of the Holy Family of
Villefranche. Within her life they had established 38 institutions, and were
caring for women in
unfortunate circumstances, orphans, prisoners,
retirement homes for aged religious,
and the elderly in
general.
Born
6 September 1787 at
Chateau Druelles, Rodez, Aveyron, France as Marie
Guillemette Emilie de Rodat
19
September 1852 in
Villefranche, Aveyron, France of cancer
19 May 1901 by Pope Leo XIII (decree
of heroic virtue)
23 April 1950 by Pope Pius
XII
Additional
Information
The Holiness of the
Church in the Nineteenth Century
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
other
sites in english
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites
en français
Fête des prénoms
fonti
in italiano
Dicastero delle Cause dei Santi
nettsteder
i norsk
Readings
I was sixteen years of
age when I learned to know Our Lord. This experience overwhelmed me and I
wanted God and
only God. – Saint Emily
de Rodat
MLA
Citation
“Saint Emily de
Rodat“. CatholicSaints.Info. 26 June 2023. Web. 18 September 2023.
<https://catholicsaints.info/saint-emily-de-rodat/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-emily-de-rodat/
St. Emily de Rodat
Feast
day: Sep 19
Emily was born in 1787
at Rodez, France. She was educated at Villefranche, became a
teacher at the age of 18 and, realizing that many of the children of the poor
were not going to school because they could not afford to, she opened a school
for them and taught without charge.
She also began to
consider religious life, but after entering three or four congregations for a
short time, she realized that she was not called to any of the existing orders.
Emily devoted all of her
life to teaching the poor and gathered other young women to help her cope with
the rapidly growing numbers of children in her school. These women also gave
all their lives to teaching the children and became the nucleus of the
Religious Congregation of the Holy Family of Villefranche.
The congregation was
devoted to caring for the elderly, prisoners, and orphans, in addition to the
schools for the poor. Some of the nuns were also contemplative and spent their
time in prayer and adoration.
She died of cancer at
Villefranche on September 19, 1852. At the time of her death Saint Emily
de Rodat had opened 38 charitable institutions.
Saint Emily was canonized
in 1950 by Pope Pius XII.
SOURCE : https://www.catholicnewsagency.com/saint/st-emily-de-rodat-599
St. Emily de Rodat
Feastday: September 19
Birth: September 6, 1787
Death: September 19, 1852
Beatified: June 9, 1940 by Pope Pius XII
Canonized: April 23, 1950 by Pope Pius XII
Born near Rodez, France,
she became a nun at Maison St. Cyr when eighteen. In 1815 after much
dissatisfaction, she decided that her vocation was in teaching poor children.
With the approval of Abbe Marty, her spiritual adviser, and the aid of three
young assistants, she began this work in her room at St. Cyr. This was the
start of the Congregation of the Holy Family of
Villefranche. It grew rapidly, establishing its own mother house and branches.
In time, St Emily extended its activities to caring for unfortunate women,
orphans and the aged. She saw thirty eight institutions established before she
died. She was canonized in 1950. Feast date Sept. 19.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=181
Sisters of the Holy
Family of Saint Emilie
Our Story
OUR FOUNDRESS
Saint Emilie De Rodat (1787-1852)
As a young child Emilie
de Rodat had shown a great love for God and for the poor but during her teenage
years she changed and these things held little meaning for her. At the age of
sixteen, however, she had an experience of God’s love that was to change her
life forever.
She wrote:
“I was sixteen years of
age when
I learned to know Our Lord.
This experience overwhelmed me
and I wanted God and only God.”
With her faith once more
alive in her heart she began to search for ways to serve God and to fulfil his
plan for her life with a whole new energy and passion. She started
to ask questions and to think deeply about her future. She thought of
dedicating her life to God as a nun and made several attempts but it never
seemed to work out.
One day whilst she was
visiting the poor in her town she met a group of women. They were talking about
their children and how there was no one to teach them or tell them about
God. These words seemed like an arrow piercing Emilie’s soul. She wrote:
“I told them to send
their children to me and that I would educate them myself.
I would be a teacher for the poor.”
With three companions she
founded the Congregation. It was a time of great joy for these young
women but also a time of trial. Many challenges had to be faced.
Very soon other needs were made known: orphans, the sick and housebound,
prisoners and prostitutes. Many more young women joined her in her
mission and with love, gentleness and enthusiasm they tried together to respond
to the needs of the poor around them.
Today throughout the
world the Holy Family Sisters of Saint Emilie try to respond to the pressing
needs of their time and to reveal the face of the God of love to all especially
the poor and marginalised.
Do you feel inspired to
do something wonderful with your life as Emilie did?
Do you feel challenged to
respond to the needs of the poor and most needy in our times?
If so you might want to
find out more about our way of life. Contact us and we
will be happy to tell you more.
OUR HISTORY
1816 : Emilie de Rodat founded the Congregation.
1875 : The Congregation was approved by Rome.
1894 : First foundation in Lebanon (Beirut).
1895 : The Sisters took responsibility for their first hospitals (Rulhe, Caussade).
1901 : First foundation in Switzerland (Sierre).
1902–1904 : Anti-congregation laws in France the Sisters were dispersed
1902 : Brazil (Camaragibe, near Recife).
1903 : Spain (Cordoba), England.
1904 : Belgium (Blaton).
1908 : Egypt (Mansourah).
1938 : Italy (Rome).
1940 : Mother Emilie was beatified.
1950 : 23rd April, St Emilie de Rodat was canonised.
1957 : First departure for Bolivia and Ivory Coast.
1962 : Senegal.
1967 : Our foundation in Ireland.
1985 : Approval of the new Constitutions.
1994 : Foundation in Argentina.
2004 : Foundation in the Philippines.
2012 : Foundation in India
2020 : The Future; who knows what this will bring? Our hopes are high.
‘The greatest thing we can
do, and so to speak the one and only thing, is to love.’ — Saint Emilie
© Sisters of the Holy
Family of St Emilie 2023
Website by Wild Goose
SOURCE : https://www.holyfamilysisters.org.uk/our-story
RODAT, ÉMILIE DE,
ST.
Foundress of the Sisters
of the holy family of villefranche; b. Druelle, near Rodez (Aveyron), France,
Sept. 6, 1787; d. Villefranche-de-Rouergue (Aveyron), Sept. 19, 1852. Émilie's
parents, who belonged to the upper
class, entrusted their daughter, at the age of 18 months, to the care of
her maternal grandmother Mme. de Pomayrols, who lived in her chateau at Ginals.
During the next 15 years, under her grandmother's direction, Émilie
developed into a pious girl devoted to daily prayer and visits to the poor. In
1803 Mme. de Pomayrols retired to a house in Villefranche-de-Rouergue
established by Mother Saint-Cyr, an Ursuline, for religious women who had been
dispossessed during the french revolution. Émilie returned to Druelle
until 1804 when she rejoined her grandmother at Villefranche. There she became
acquainted with Abbé Antoine Marty (1757–1835), a former professor of
philosophy in Paris who had suffered exile rather than subscribe to the civil
constitution of the clergy. Under his spiritual guidance Émilie aided the
poor and taught catechism classes. In 1809 she entered the novitiate of the
Sisters of Charity and Christian Instruction of Nevers, but soon left.
In search of her
vocation, she joined for a time the Picpus Sisters, then the Sisters of Mercy
of Moissac. To satisfy the complaints of many persons who bemoaned the
disappearance of the schools formerly run by the Ursulines, Émilie
gathered three companions and in 1815 opened a school for poor children in
Villefranche. From this humble beginning developed her religious congregation,
whose purpose was the education of girls, the care of the sick, and other
charitable works. Abbé Marty, who collaborated in the founding of the
institute, composed the rule, modeled on that of St.
Augustine, and approved by the bishop of Rodez (1832).
Émilie and her first
companions pronounced perpetual vows in 1820. As superior general, Émilie
was instrumental in the rapid growth of the congregation, which by 1852 had
five cloistered convents, 32 houses connected with schools, and many orphanages.
During these years Émilie was afflicted with many spiritual trials because
of severe temptations to abandon faith and hope. She was beatified Jan. 9,
1940, and canonized April 23, 1950.
Feast: Sept. 19.
Bibliography: L. Aubineau, Vie
de la révérende Mère Émilie (Paris 1855; 6th ed. Lyons 1891). É.
Barthe, L'Esprit de la révérende Mère Émilie de Rodat, 2 v. (3d
ed. Paris 1897). R. Plus, Sainte Émilie de Rodat (Toulouse
1950). G. Bernoville, La Sainte de Rouergue: Émilie de Rodat (Paris
1959). H. Delattre, Dictionnaire de spiritualité et mystique.
Doctrine et histoire, éd. M. Viller et al. (Paris 1932–) 4 :610–614.
[V. A. Lapomarda]
New Catholic Encyclopedia
SOURCE : https://www.encyclopedia.com/religion/encyclopedias-almanacs-transcripts-and-maps/rodat-emilie-de-st
Marie Guillemette Émilie de Rodat (St. Emily
de Rodat)…
was born September 6,
1787, at Druelle, Rodez, France, into a well-to-do family. Because of the
unsettled political situation in the country, at the age of 18 months, she was
taken to live with her maternal grandmother Madame de Pomayrols, at Château
Ginals. During her time there, the French Revolution broke out, but the
Château, which was in a very remote area, did not suffer seriously.
Emily grew up a pious
young woman, but not without the usual difficulties. She tended to be a bit
willful and an occasional childhood temper tantrum was not unheard of. A story
is told of a young cousin trying to kiss her and she promptly slapped his face.
As she grew into her teens, her devotion cooled a bit, and she became immersed
in social activities. She would recite her prayers as quickly as possible. She
also sought to change confessors because she felt that her’s was a bit too
strict. Later in her life, speaking of her most “worldly” period, she
confessed, “I was bored only once in all my life, and that was when I had
turned away from God.”
After the Revolution,
Madame de Pomayrols retired to Villefranche and Emily returned to Ginals. She
found her life more austere and monotonous and experienced a profound spiritual
awakening. God called her, but He let her find out for herself why He wanted
her. She sensed that her vocation was to educational work. In 1804 she moved
back to Villefranche and worked with the sisters at Maison Saint-Cyr where she
had gone to school. She became a lay teacher and then she tried religious life,
actually entering three different communities in her search for God’s will. None
of them had exactly what she wanted.
However, one spring day
in 1815, Emily overheard some mothers complaining that they could not send
their daughters to school because the tuition was beyond their means. At once
she was inspired: “I will teach poor children!” It was finally then that she
found her vocation; she and some companions opened a school for the poor
children of Villefranche. Abbé Marty, the spiritual director of Maison
Saint-Cyr, encouraged and helped Emily. He wrote a rule modeled on that of St.
Augustine and helped her to expand the focus of this new community, known as
the Sisters of the Holy Family of Villefranche. The sisters made their first
perpetual professions in 1820 and were formally approved by the bishop of Rodez
in 1832.
Against tremendous odds,
despite her own uncertain health (cancer and a constant ringing in her ears),
plus a period of spiritual anguish, Mother Emily established foundations
wherever help was sought. Schools were her principal labor, but the Holy Family
sisters gradually expanded their efforts to cover most of the corporal works of
mercy: visiting the jailed, sheltering orphans, and caring for endangered
women. Along with her convents of very active sisters, she also established
groups of contemplative nuns to pray for the aims of their congregation.
She had great faith in
God’s providential care and money and materials seemed to miraculously appear
when needed. She suffered from spiritual dryness occasionally, but her faith in
God helped her to remain cheerful and optimistic no matter what difficulty presented
itself. Even in the face of ridicule and criticism, she maintained a gentle and
compassionate spirit. The community flourished rapidly and by 1852 there were
32 convents which ran schools, as well as 5 contemplative communities. The
sisters also set up orphanages and did extensive work with the poor.
Afflicted with cancer,
she died at the age of 65 on September 19, 1852. She was canonized in 1950.
Emily is a great example to us of perseverance and trust in God. She
experienced and sometimes gave in to the same temptations we all do as we grow
up. Her adult life was filled with uncertainties, disappointments, rejections
and seeming inadequacies. But, Emily continued to trust in God’s love and care
for her and she was able to be His instrument of blessing to so many of His
people. Emily’s diary was found after her passing, revealing that she was a
mystic with tremendous healing powers.
Mother Emily was also
known for her pithy quotes:
“It is good to be an
object of contempt,” she said at times when many people were criticizing her.
When her secretary objected to the criticism, Emily retorted, “don’t you know
that we are the scum of the earth, and that anyone is entitled to tread on us?”
(So much for human pride!)
“There are some people,”
she once observed, “who are not good for a convent, but a convent is good for
them; they would be lost in the world and they don’t do much good in a convent,
but at least they keep out of mischief.”
“Confession,” she
admonished one nun, “is an accusation, not a conversation.”
“Keep your enthusiasm,”
she wrote to one discouraged postulant. “Be brave. Put all your trust in God.
And always maintain a holy cheerfulness.”
Emily certainly was a
person of character and strength. We are asked to follow in her footsteps and
model our commitment to the Christian life on her life. Just as Emily, God
gives each of us talents for the good of the People of God, and He expects that
those talents will produce great fruit.
Click
here for the Novena to St. Emily de Rodat.
Saint Emily, pray for us!
Sources:
Life Site Ministries
A Sinner’s Guide to the Saints
Saint Keteri Tekakwitha Parish (Irondequoit, NY) website
SOURCE : https://www.stemily.org/saint-emily-de-rodat/
9/19/2011
September 19th - St.
Émilie de Rodat
Marie Guillemette Émilie de Rodat was born September 6, 1787 at Druelle, Rodez, France. She was the daughter of a well-to-do family and at the age of 18
months, she was taken to live with her maternal grandmother Madame de Pomayrols, at Château Ginals. During her time there, the French Revolution broke out, but the Château, which was in a very remote area, did not suffer seriously.
Émilie grew up a pious young woman, but not without the usual difficulties. She tended to be a bit willful and an occasional childhood temper tantrum was not unheard of.
A story is told of a young cousin trying to kiss her and she promptly slapped his face. As she grew into her teens, her devotion cooled and she became immersed in social activities. She would recite her prayers as quickly as possible. She also sought to change confessors because she felt that her's was just too strict.
After the Revolution, Madame de Pomayrols retired to Villefranche and Émilie returned to Ginals. She found her life more austere and monotonous and experienced a profound spiritual awakening. In 1804 she moved back to Villefranche and worked with the sisters at Maison Saint-Cyr where she had gone to school. She subsequently entered three different religious communities, but didn't find her vocation until she and some companions opened a school for the poor children of Villefranche in 1815.
Abbé Marty, the spiritual director of Maison Saint-Cyr, encouraged and helped Émilie. He wrote a rule modeled on that of St. Augustine and helped her to expand the focus of this new community, known as the Sisters of the Holy Family of Villefranche. The sisters made their first perpetual professions in 1820 and were formally approved by the bishop of Rodez in 1832.
Against insurmountable odds Émilie made foundations wherever help was sought. She had great faith in God's providential care and money and materials seemed to miraculously appear when needed. She suffered from spiritual dryness occasionally, but her faith in God helped her to remain cheerful and optimistic no matter what difficulty presented itself. Even in the face of ridicule and criticism, she maintained a gentle and compassionate spirit. The community flourished rapidly and by 1852 there were 32 convents which ran schools, as well as 5 contemplative communities. The sisters also set up orphanages and did extensive work with the poor.
Afflicted with cancer she died at the age of 65 on September 19, 1852. She was canonized in 1950. Émilie is a great example to us of perseverance and trust in God. She experienced and sometimes gave in to the same temptations we all do as we grow up. Her adult life was filled with uncertainties, disappointments, rejections and seeming inadequacies. But, Émilie continued to trust in God's love and care for her and she was able to be His instrument of blessing to so many of His people.
Saint Quote:
"Of how much greater faith and salutary fear are they who . . . confess their sins to the priests of God in a straightforward manner and in sorrow, making an open declaration of conscience. . . . I beseech you, brethren, let everyone who has sinned confess his sin while he is still in this world, while his confession is still admissible, while the satisfaction and remission made through the priests are still pleasing before the Lord" (ibid., 28).
-St Cyprian of Carthage.
September 19th
SOURCE : https://www.lifesiteministries.org/tophers-thought-of-the-day/st-emily-de-rodat
Sant' Emilia Maria
Guglielma de Rodat Vergine e fondatrice
Druelle (Rodez, Francia),
6 settembre 1787 - Villefranche-de-Rouergue, 19 settembre 1852
Maria Guglielma Emilia de
Rodat è la fondatrice delle suore della Sacra Famiglia, che si dedicano a
diverse categorie di persone in difficoltà: ragazze, bimbi, carcerati, malati.
Nata nel 1787 a St. Martin de Limouze, in Francia, la sua giovinezza trascorse
nel clima della Rivoluzione. Diede vita alla congregazione a Villefranche nel
1815. I carismi mistici di cui era dotata furono da lei vissuti nel
nascondimento. Morì a Villefranche nel 1852. Papa Pio XII l'ha elevata agli
onori degli altari come beata nel 1940 e poi, dieci anni dopo, l'ha proclamata
santa. (Avvenire)
Martirologio
Romano: A Villefranche nel territorio di Rodez in Francia, santa Maria
Guglielma Emilia de Rodat, vergine, che fondò la Congregazione delle Suore
della Santa Famiglia per la formazione della gioventù femminile e l’assistenza
ai poveri.
Nel bel castello di Druelle (vicino a Rodez, nel sud della Francia) il 6 settembre 1787 nacque Maria Guglielma Emilia, primogenita di Gian Luigi de Rodat e di Enrichetta de Pomeyrols, entrambi appartenenti ad antica nobiltà. Aveva appena due anni quando venne affidata alla nonna materna che viveva nell’appartato castello di Ginals, nei pressi di Villefranche de Rouergue, lontana dagli sconvolgimenti della Rivoluzione Francese prima e napoleonica poi. Era con loro anche una zia monaca visitandina, secolarizzata a causa delle soppressioni religiose. Dal carattere vivace, crebbe agiatamente mantenendo profondi sentimenti religiosi. A undici anni fece la prima comunione, in modo semiclandestino visti i tempi difficili. All’ingresso in società, a sedici anni, sentì una certa insofferenza verso lo stile di vita austero in cui era cresciuta. Cambiò confessore, scontrandosi inevitabilmente con la nonna. Fece ritorno dai genitori, ma anche qui dovette adeguarsi alle abitudini monotone della casa. I principi religiosi di Emilia avevano radici profonde e la festa del Corpus Domini del 1804 segnò la sua maturazione spirituale: decise che avrebbe speso a gloria di Dio tutta la vita. Compiuti i diciotto anni, iniziò a collaborare con le suore di Saint Cyr di Villefranche, presso cui aveva studiato. Il desiderio di unirsi alla comunità era però di difficile attuazione in quanto, in realtà, quell’istituto era gestito da religiose di differenti congregazioni, soppresse durante la Rivoluzione. Non seguivano un’unica Regola e per l’età già avanzata erano poco propense ad accettare le idee innovative di Emilia. Iniziò invece un ottimo rapporto con l’abate Antonio Marty, cappellano della scuola, che per tre volte le suggerì di realizzare la propria vocazione altrove. Andò dalle Dame di Nevers a Figeac, poi a Cahor e infine dalle Suore della Carità di Moissac, ma inutilmente. Ogni volta tornava a Villefranche con molta incertezza e una profonda pena nel cuore. La svolta arrivò nella primavera del 1815, durante la visita ad un’ammalata. Comprese il reale disagio economico e morale in cui vivevano i poveri dei paesi circostanti e che il modo duraturo per migliorare le condizioni dei loro figli era istruirli: divenne lo scopo della sua vita. Importante fu l’incoraggiamento dell’abate Marty.
I primi bambini (quaranta!) furono ospitati in una piccola stanza dell’Istituto St. Cyr. Tre giovani donne, seguendo il suo esempio, costituirono il nucleo della futura Congregazione delle Suore della Santa Famiglia, dette di Villefranche. L’iniziativa suscitò molta ammirazione, ma pure i malumori di alcune religiose della casa e di parte del clero locale. Emilia, con l’aiuto del Marty, non si scoraggiò e l’anno successivo aprì una scuola gratuita in un locale preso in affitto. Poco dopo le religiose della casa di St. Cyr lasciarono i locali alla Rodat che, con otto compagne, aveva intanto pronunciato pubblicamente i voti religiosi. I bambini accolti erano diventati cento. Nel 1819 Madre Emilia acquistò anche un monastero abbandonato, ma la morte prematura di alcune suore e di alcune orfanelle, a causa di un’epidemia, fece scandalo. Si sentì indegna di portare avanti un progetto tanto ambizioso e pensò di porre fine al nascente istituto, confluendo nell’Ordine delle Figlie di Maria, da poco fondato. Furono proprio le compagne a convincerla a portare avanti un’opera tanto necessaria. Iniziarono per Emilia, in quegli anni, alcuni disturbi di salute che durarono poi tutta la vita: un tumore al naso e un ronzio permanente all’udito. Le sue suore, nel frattempo, erano richieste anche in altre città. La Madre, come ormai era chiamata, aprì una casa ad Aubin dove si era recata per farsi curare, portando avanti il progetto nonostante il dissenso dell’abate Marty che, chiamato ad altri incarichi (Vicario Generale della diocesi di Rodez), interruppe la collaborazione. Il numero delle case crebbe e le suore si dedicarono, oltre che all’insegnamento, anche all’assistenza ospedaliera e carceraria. Emilia amava però, soprattutto, la preghiera contemplativa ed ebbe l’ispirazione di fondare anche alcune comunità di claustrali che divennero il motore silenzioso di tutta l’opera.
Madre Rodat era per tutti un punto di riferimento anche se il carattere forte e a tratti austero, alle volte, causava malumori. Con cortesia e arguzia trovava la soluzione ad ogni problema. Temendo tuttavia di peccare d’orgoglio, visse gli ultimi anni in modo forse eccessivamente dimesso.
Nell’aprile del 1852 il tumore che da tanti anni la tormentava attaccò l’occhio sinistro. Consapevole della gravità della malattia lasciò l’incarico di Superiora Generale. La salute peggiorò costantemente fino al 19 settembre, giorno in cui finalmente fu accolta tra le braccia del Padre Celeste. Molti, con la sua intercessione, ottenevano grazie e la tomba divenne meta di pellegrinaggi. Beatificata nel 1940, fu canonizzata nell’Anno Santo 1950 (il 23 aprile) da Papa Pio XII.
L’opera di S. Emilia, attraverso la Congregazione delle Suore della Santa
Famiglia, è oggi presente in varie parti del mondo.
Autore: Daniele Bolognini
Maria Guglielma Emilia nasce da genitori nobili e ricchi (Gian Luigi de Rodat ed Enrichetta de Pomeyrols) in un castello della Francia meridionale. Non ha ancora due anni quando scoppia la Rivoluzione. I genitori la portano dalla nonna materna, a Villeneuve de Rouergue, in un luogo più sicuro. Lei trascorre l’infanzia lì, mentre si succedono in Francia la monarchia costituzionale, la guerra, il terrore, la reazione al terrore.
Lì, nel 1798, riceve la prima Comunione in un clima ancora malsicuro, perché il terrore è finito, ma ogni anno c’è una congiura di destra o di sinistra, con polizia scatenata, processi, esecuzioni. Emilia ha 15 anni nel 1802, quando tutte le chiese di Francia sono riaperte al culto, e il “primo console” Napoleone Bonaparte va alla Messa di Pasqua in Notre-Dame di Parigi, dove i rivoluzionari avevano inscenato il “culto della Dea Ragione”. Si ricomincia, dunque. Ma spesso con divisioni tra i sacerdoti, sia per i rispettivi comportamenti durante la Rivoluzione, sia per le visioni pastorali in contrasto: c’è chi lavora per un apostolato adatto ai tempi nuovi, e chi vorrebbe rifare tutto come prima della Rivoluzione. Anche Ordini e Congregazionisi ricostituiscono in mezzo a queste difficoltà, e ne fa esperienza personale Emilia. A 17 anni, nella festa del Corpus Domini del 1804, lei ha scelto di farsi suora, e per un primo contatto è ritornata nel 1805 a Villefranche de Rouergue dalle sue prime educatrici, le suore di Saint-Cyr. Sono quelle che conosce meglio, ma si trovano anch’esse tra incertezze e contrasti, con religiose di età avanzata, e alcune provenienti da altri istituti, con regole differenti. Prova ancora in altre Congregazioni: le Suore della Carità, quelle dell’Adorazione perpetua, quelle della Misericordia. Ma non riesce a decidersi tra tanti modelli di vita.
Poi il segnale la raggiunge da un’altra parte: dalle case degli ammalati privi di assistenza che va a visitare, e dai loro figli privi di istruzione, condannati all’indigenza. Parte di lì, Emilia: incominciando a raccogliere e istruire bambini in una stanzetta che le danno le suore di Saint-Cyr. Più tardi, trasferendosi, esse lasceranno tutta la loro casa a lei, a una decina di giovani donne che l’hanno raggiunta, al centinaio di bambini che stanno loro intorno. Qui Emilia e le sue compagne prendono i voti, chiamandosi Suore della Sacra Famiglia.
C’è un momento di lutto e di crisi nel 1819, per la morte di alcune bambine e alcune suore, durante un’epidemia. Scoraggiata, lei vorrebbe cedere tutto a unaltro Istituto ma le consorelle la persuadono a continuare, anche perché la loro opera è richiesta da tante parti. Così l’Istituto si sviluppa, mentre la fondatrice perde le forze. Arrivano disturbi all’udito, un tumore al naso.
Lei continua a seguire l’Istituto, che presto sarà chiamato a lavorare pure negli ospedali e tra i detenuti: ma alle consorelle chiede innanzitutto l’impegno della preghiera, e quello del silenzio. Per tutta la vita affianca l’attività alla contemplazione. E, per conto suo personale, aggiunge a tutto questo la sofferenza fisica: il suo tumore la perseguita, giungerà ad aggredirle un occhio. Abbandona allora le funzioni di Madre generale, e muore pochi mesi dopo, mentre l’Istituto è ormai presente in Francia con 36 case. Pio XII l’ha proclamata santa nel 1950. Il suo corpo è custodito a Villefranche, nella Casa madre dell’Istituto.
Autore: Domenico Agasso
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/91176
Den hellige Emilie de
Rodat (1787-1852)
Minnedag: 19.
september
Den hellige Emilie de
Rodat (fr: Émilie; lat: Aemilia) ble født den 6. september 1787 i Château de
Druelle ved Rodez i departementet Aveyron i regionen Midi-Pyrénées i det
sørlige Midt-Frankrike. Hun ble døpt Maria Vilhelmina Emilie
(Marie-Guillemette-Émilie), men hun ble bare kalt Emilie. Hun var eldste datter
av Jean-Louis de Rodat, som var trésorier de France i La
généralité i Montauban, og hans hustru Henriette de Pomayrols, som begge
tilhørte den gamle adelen. Da Emilie var bare atten måneder gammel, brøt Den
franske revolusjon ut, og hun ble brakt til sin bestemor på morssiden for å
oppdras der i Château de Ginals på en høyde ved Villefranche-de-Rouergue. Det
var et avsidesliggende sted, og de levde i fred der først under revolusjonen og
deretter under Napoleon. Sammen med dem var også en tante som hadde vært
visitasjonsnonne, men var sekularisert på grunn av den religiøse
undertrykkelsen.
Emilie synes å ha vært et
normalt livlig barn med en sterk, men ikke overdrevet religiøs følsomhet. Hun
fikk en kristen utdannelse i smug under de revolusjonære tumultene og gikk på
skole i Maison Saint-Cyr i Villefranche. I en alder av elleve år mottok hun sin
første kommunion. Da hun som sekstenåring fikk et glimt inn i sosietetslivet,
ble hun utsatt for forfengelighetens fristelser, og hennes entusiasme for
religionen kjølnet noe. Hun følte en viss utålmodighet med den strenge
livsstilen der hun vokste opp, og det var uunngåelig at det oppsto krangler med
bestemoren. Hun skal ha sett seg om etter en ny skriftefar fordi den gamle var
for streng, og hun satte av så lite tid som mulig til sine bønner.
Denne oppførselen, som
noen vil kalle relativt normal for en sekstenåring, bekymret bestemoren, så da
Emilie avviste samfunnet av «nonner og fromme kvinner» i Villefranche, ble hun
sendt hjem og måtte bytte ut sosietetslivet med den strenge monotonien ved
livet i Ginals, hvor hennes foreldre nå bodde. Hun ser ut til gradvis å ha roet
seg ned og funnet det hun egentlig søkte etter. På festen for Kristi legeme og
blod i 1804 hadde hun en avgjørende åndelig opplevelse som gjorde henne
overbevist om Guds vedvarende nærvær, og hun så seg aldri tilbake.
Deretter drev hun med
forskjellig velgjørende arbeid, og våren etter vendte hun som attenåring
tilbake til bestemoren Agathe de Pomayrols i Villefranche, hvor hun i elleve år
underviste på sin gamle klosterskole, som ble drevet av en gruppe søstre som
bodde i huset til Madame de Saint-Cyr. Hun hadde ansvaret for barnas
rekreasjon, forberedte dem på deres første kommunion og underviste dem i
geografi. Selv dette faget hadde en oppbyggelig side, siden hun var forventet å
fortelle barna om de helgenene som hadde tilknytning til stedsnavnene de satte
på kartet.
Emilie hadde nesten med
sikkerhet håpet å finne seg en plass i denne kommuniteten, men der ble hun
skuffet. Nonnene kom fra ulike klostre som hadde blitt oppløst under
revolusjonen, og det faktum at de nå var samlet under samme tak, var ikke nok
til å binde dem sammen som en kommunitet. De fulgte heller ikke en enhetlig
regel. I tillegg kom at ingen av dem var unge, og ikke alle var imøtekommende
nok overfor Emilie og hennes entusiasme. Men ikke desto mindre fant hun en
viktig venn i skolens kapellan, abbé Antoine Marty, åndelig veileder for de
etablerte og senere generalvikar for Rodez. Han var hennes skriftefar fra 1805
til 1839.
Med hans tillatelse
forlot Emilie skolen tre ganger i løpet av elleve år for å prøve sitt kall i
tre forskjellige kongregasjoner: Dames de Nevers i Figeac, Picpus-søstrene i
Cahors og De barmhjertige søstre i Moissac. Men hver gang vendte hun skuffet
tilbake til Villefranche fordi hun ikke syntes hun passet inn hos noen av dem,
og hun bebreidet seg selv for sin rastløshet og manglende stabilitet.
Men vendepunktet kom en
dag våren 1815, da Emilie besøkte en syk kvinne i menigheten, og der fant hun
en rekke av naboene samlet hos den syke. De diskuterte hvor umulig det var å
skaffe skolegang for sine barn etter at ursulinnenes frie skoler var
forsvunnet, siden de ikke hadde penger til å betale den med. I et glimt så
Emilie at hun kunne jo undervise dem selv, og hun la ideen frem for abbé Marty,
som reagerte positivt. I løpet av få uker begynte Emilie selv å undervise
fattige barn i sitt eget rom i Maison Saint-Cyr i Villefranche. Det var bare et
lite rom, men på en eller annen måte klarte hun å få plass til førti barn i
tillegg til tre unge kvinner som hjalp henne med undervisningen, Eléonore
Dutriac, Marie Boutaric og Ursule Delbreil. Det var starten på det som skulle
bli «Kongregasjonen av Den hellige Familie» (Soeurs de la Sainte-Famille
de Villefranche – SF), som ble kalt «av Villefranche» for å skjelne den
fra mange andre kongregasjoner med samme navn. Den ble grunnlagt den 3. mai
1816.
Emilie møtte en viss
programmessig motstand, og de første månedene gikk ikke alt like glatt.
Foreldrene til sekstenårige Eléonore Dutriac, en av Emilies assistenter, truet
med rettslige tiltak for å få datteren tilbake. Noen av medlemmene av
kommuniteten i Maison Saint-Cyr var direkte uvennlige, og Emilie og hennes
venner måtte tåle kritikk og spott fra både prester og legfolk. Men med abbé
Martys stille oppmuntring holdt Emilie ut, og skolen ble en suksess. Snart
kunne hun leie egne lokaler, og i mai 1816 åpnet hun sin egen friskole som drev
undervisning og hjalp de fattige. Kort etter brøt kommuniteten i Maison
Saint-Cyr opp, og mindre enn atten måneder etter at hun forlot skolen, vendte
sr. Emilie, som nå hadde avlagt offentlige løfter, tilbake sammen med åtte
andre søstre og hundre elever for å overta lokalene, som hun hadde kjøpt. To år
senere, i 1819, var hun i stand til å kjøpe bedre bygninger i form av et
forlatt fransiskanerkloster med eget kapell og hage.
Men snart inntraff en
katastrofe som truet med å sette en stopper for den voksende kommuniteten.
Først døde sr. Eléonore Dutriac plutselig, fulgt av en rekke andre søstre, uten
at legene skjønte hva det kom av og som den berømte presten Msgr Alexander von
Hohenlohe tilskrev diabolsk innflytelse. Sr. Emilie var tilbøyelig til å ta
dødsfallene som et tegn på at hun ikke var kalt til å foreta en grunnleggelse,
og hun tenkte alvorlig på å slå kommuniteten sammen med Marias døtre, som nylig
var etablert av den ærverdige Adèle de Batz de Trenquelléon (1789-1828). Dette
ville sikkert også ha skjedd om ikke søstrene i Villefranche hadde nektet å
anerkjenne noen annen superior enn Emilie de Rodat, og dermed ble
installasjonen i det nye huset fullført. Høsten 1820 ble det avlagt evige
løfter og de ikledde seg drakten, som ble særpreget av den transparente kanten
av sløret som dekket den øvre delen av ansiktet.
Emilie måtte tåle mye
både åndelig, helsemessig og i sitt arbeid. I løpet av de neste syv årene fikk
hun først en kreftsvulst i nesen og deretter en navnløs sykdom – muligens
Menières sykdom – som ga henne permanent tinnitus (øresus). Det var mens hun
var i Aubin for å konsultere en lege at hun ble presentert for muligheten til å
grunnlegge et datterhus. Av juridiske årsaker var abbé Marty slett ikke positiv
til planen, men Emilie gjennomførte den likevel.
Deretter fulgte en
periode med åndelig fortvilelse. Hun bebreidet seg selv for sin mangel på
føyelighet i Aubin-saken, og hun mistet Martys direkte støtte da han ble
utnevnt til generalvikar for bispedømmet Rodez. Men likevel begynte
kongregasjonen å ekspandere, antallet hus vokste og flere søstre avla løftene,
og snart grunnla Emilie også en parallell gren av ordenen uten klausur for å
arbeide med barn. Emilie insisterte på at disse søstrene skulle leve rigorøst
enkle liv.
I 1835 mistet Emilie sin
viktigste støtte da Msgr Marty døde. Men hun kjempet seg videre og utvidet
ordenens arbeidsområde. I 1843 begynte søstrene i Villefranche å besøke
fengselet, og med oppmuntrende resultater, og i 1847 ble deres første
«redningshus» for falne kvinner åpnet. Nå drev kongregasjonens aktive del
undervisning og sosialt arbeid ved å ta seg av falne jenter, foreldreløse og
vanskjøttede barn og gamle, besøke fanger og drive hjemmesykepleie for fattige.
I tillegg kom det som
Msgr Gély kalte «l'Hôtel des Invalides», et hvilehjem for gamle ordenssøstre,
hvor det også ble tilknyttet et novisiathus og et barnehjem. Men midt blant
disse og andre nyvinninger ble ikke kongregasjonens klausurerte søstre glemt,
og Emilie gikk aldri glipp av en anledning til å åpne et klausurert kloster.
Hun så de to grenene som en personifisering av de hellige Marta og Maria, og de
kontemplative søstrene støttet aktivitetene med sine bønner.
Et liv av intens bønn
brakte Emilie indre sjelefred, men utad virket hun noe streng, mutt og
utiltrekkende. Hun var også noen ganger overdrevent skjødesløs med sitt
personlige utseende, spesielt i klesveien, for å motvirke det hun så som sin
hovedsynd, nemlig stolthet. En av hennes veiledere sa om henne at «hun var en
helgen, men en stivsinnet helgen». Den kompromissløse siden ved hennes
personlighet førte noen ganger til misforståelser, også i forhold til dem som
var grunnleggende på hennes side, som abbé Marty. Hun ble vant til å få
fornærmende brev, og fra tid til annen ble det spredt sladder om henne. Men til
sin sekretærs forbløffelse fant hun alltid styrke til å svare sine kritikere
høflig. Hun var en høyt benådet mystiker, men det var det ingen som visste om.
Emilie de Rodat dikterte sin selvbiografi til sin andre skriftefar Pierre-Marie
Fabre i 1848.
I april 1852 angrep den
kreften som hadde plaget henne i mange år, hennes venstre øye, hvor det begynte
å vokse en kreftsvulst. Hun var klar over sykdommens alvor og trakk seg da som
leder av kongregasjonen etter over tretti år og overlot embetet til Moder Foy. Selv
hadde hun som hun sa, nå ikke annet å gjøre enn å lide, og hun ble svakere for
hver dag. Blant de tingene hun tenkte over, var Brorskapet av Den hellige
barndom og dets arbeid for forlatte spedbarn i Kina. «Oppretthold interessen
for det hos barna og lær dem å elske det», sa hun til sine døtre.
Om kvelden den 18.
september sa hun til dem: «Veggen faller sammen», og dagen etter, den 19.
september 1852, døde hun i Villefranche-de-Rouergue, 65 år gammel. Hun ble
begravet fire dager senere i hagen i Cordeliers, nær det lille kapellet for Vår
Frue av La Salette, hvor mange mottok bønnesvar gjennom hennes. Hennes grav ble
et pilegrimsmål. Ved hennes død fantes det 38 hus i flere land.
Hun ble saligkåret den 9.
juni 1940 og helligkåret den 23. april 1950 av den ærverdige pave Pius XII
(1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 19. september. Festen for Emilie Rodat
finner sted hvert år på den tredje søndagen i september i huset til Den hellige
familie i Villefranche-de-Rouergue. Hennes grav tiltrekker seg mange vanlige
mennesker som kommer for å be til den hellige, eller uttrykke sin takknemlighet
for nådegaver mottatt. Hennes legeme hviler i krypten i kapellet i instituttets
moderhus i Villefranche. Gater bærer hennes navn i hennes hjemdistrikt,
inkludert Rodez og Villefranche-de-Rouergue. Kongregasjonen søstrene av den
hellige familie finnes i dag i ulike deler av verden. Det er i dag 520 søstre
over hele verden.
Kilder:
Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler, Butler (IX), Benedictines, Delaney,
Bunson, Schauber/Schindler, Index99, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz,
Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît,
nominis.cef.fr, sainte-famille-villefranche.com, druelle.fr - Kompilasjon og
oversettelse: p.
Per Einar Odden
Opprettet: 23. juli 1999
