Kirchenfenster
von Koloman in der Pfarrkirche Liesing (Wien 23)
Saint Colman
Martyr en Autriche (+ 1012)
ou Coloman.
Moine irlandais qui s'en vint en Autriche pour se rendre en Terre Sainte. Les habitants le prirent pour un espion et il eut à souffrir toutes sortes de supplices avant d'être pendu à un arbre. Son corps y resta indemne pendant un an et l'arbre se mit à reverdir. A partir de ce moment, on reconnut son innocence. Son corps est désormais à l'abbaye de Melk où il est vénéré comme martyr.
(Fêté aussi le 13 octobre en certains lieux.)
Près de Stukerau, dans la région de Vienne en Bavière, l’an 1012, saint Colman.
D’origine irlandaise, il se fit pèlerin pour le Christ et se mit en route vers
la Terre sainte, mais, pris pour un espion ennemi, il fut pendu à un arbre et
parvint ainsi à la Jérusalem du ciel.
Martyrologe romain
SOURCE : http://nominis.cef.fr/contenus/saint/11022/Saint-Colman.html
Sarcophage
de Saint Colman à l'abbaye de Melk (Autriche)
Coloman
altar in the transept of the church of the Melk Abbey, Austria
Sarcophage
de Saint Colman à l'abbaye de Melk (Autriche)
Coloman
altar in the transept of the church of the Melk Abbey, Austria
Saint Coloman de
Stockerau
Moine irlandais martyr
Fête le 13 octobre
† Stockerau, près de
Vienne, Autriche, 18 octobre 1012
Autres graphies :
Coloman, Colomannus ou Colman de Stockerau, de Melk
Moine irlandais, il se
rendait en pèlerinage à Jérusalem lorsqu’il fut arrêté et pendu à Vienne comme
espion. Vénéré bientôt comme un saint, Coloman fut adopté comme patron par la
Basse-Autriche. Sous l’autel de saint Coloman, dans l’église abbatiale de Melk
(Basse-Autriche), sarcophage abritant la dépouille du saint.
SOURCE : http://www.martyretsaint.com/coloman-de-stockerau/
Leonhard
Beck, Saint Colomannus, 1516-1518, National Gallery of Art (Washington, D.C.)
Also
known as
Colman of Melk
Coloman of….
Colomannus of….
Koloman of….
Kálmán of….
17 July (2001
Martyrology)
13
October (traditional in the region of Austria)
13 July on
some calendars
18
October on some calendars
Profile
May have been of noble or
royal birth. Monk.
While on a pilgrimage to
the Holy Lands, Colman was stopped by the Viennese on
suspicion of being a Moravian spy;
there was continual fighting between Austria, Moravia and Bohemia,
and a stranger who spoke no German was
immediately suspect. With no evidence other than being a stranger, he was
convicted of espionage, tortured,
and hanged with
two thieves.
In the tradition of the
time, the bodies were left to rot as a warning to others. Colman’s body hung
there for 18 months, incorrupt, and untouched by animals. Miracles were
reported at the site, including the scaffolding taking root and putting out
branches. In 1015, bishop Megingard
transferred Colman’s relics to
Melk, Austria where
they were entombed in an abbey on
the Danube. The tomb became a site of miracles,
and four popes have
granted indulgences to those who call on his intercession. There is an
annual blessing of horses and cattle held
at Melk and near Füssen, Germany on
his feast.
Born
in the British Isles,
exact location undetermined
hanged in
October 1012 at
Stockerau, Austria
priest with
a book and maniple
Additional
Information
Book
of Saints, by the Monks of
Ramsgate
Catholic
Encyclopedia, by W H Grattan-Flood
Lives
of the Saints, by Father Alban
Butler
Saints
of the Day, by Katherine Rabenstein
books
Our Sunday Visitor’s Encyclopedia of Saints
Sacred
and Legendary Art, by Anna Jameson
Saints
and Their Attributes, by Helen Roeder
other
sites in english
images
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
sites
en français
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
‘Saint Colman of
Stockerau‘. CatholicSaints.Info. 23 December 2023. Web. 18 June 2026.
<https://catholicsaints.info/saint-colman-of-stockerau/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/saint-colman-of-stockerau/
Zeichnung aus dem Jahrbuch der kaiserl. königl. Central-Commission zur Erforschung und Erhaltung der Baudenkmale III. 1859. Aufsatz von Karl von Sava, Sphragistiker, mit dem Titel: Die mittelalterlichen Siegel der Abteien und Regularstifte im Erzherzhogtum Österreich ob und unter der Enns Zuordnung der Zeichnungen entsprechend den Dateinamen
Book of Saints –
Colman – 23 October
Article
COLMAN (Saint) Martyr
(October 23) (11th century) Either a Scot or an Irishman, who, going on a
pilgrimage to the Holy Land, was seized by evildoers in the neighbourhood of
Vienna in Austria, tortured and hanged (A.D. 1012). Venerated as a Martyr, many
miracles were wrought through his intercession. He is honoured as one of the
Tutelary Saints of Austria.
MLA
Citation
Monks of Ramsgate.
“Colman”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info. 11
October 2012.
Web. 18 June 2026. <http://catholicsaints.info/book-of-saints-colman-23-october/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/book-of-saints-colman-23-october/
St. Colman of Stockerau
Feastday: October 13
Patron: of Austria; Melk; patron of hanged men, horned cattle, and horses; invoked against plague and for husbands by marriageable girls; invoked against hanging; invoked against gout
Death: 1012
An Irish or Scottish
pilgrim who was martyred in Austria while on the way to the Holy Land. Tortured
and hanged as a spy, he edified everyone with his courage. His body remained
preserved, and miracles were reported at his grave. The Austrians realized that
Colman was a holy man, put to death by mistake. He became a patron saint of
Austria.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=2704
Stiftskirche
Klosterneuburg, Niederösterreich - Fresko hl. Kolomanim südöstl. Turmerdgeschoß
Coloman of Stockerau (of Melk) M (RM)
(also known as Colman,
Colomannus)
Died in Stockerau,
Austria, on October 18, 1012. Saint Coloman, an Irish or Scottish monk of royal
lineage who began a penitential pilgrimage to Jerusalem and was stopped at
Stockerau, about six miles from Vienna. At that time there were continual
skirmishes between Austria, Moravia, and Bohemia. So the stranger, who spoke no
German, was accused of being a spy and, after various tortures, hanged to death
with several robbers.
For 18 months Coloman's
body remained on the gibbet, uncorrupted and unmolested by the birds and
beasts--a miracle. The scaffolding itself was said to have taken root and sent
forth green branches, one of which is preserved under the high altar of the
Franciscan church at Stockerau. Many miracles were wrought by his
incorrupt body.
Three years after
Coloman's death, Bishop Megingard translated his relics to Melk (then called
Mark, the capital of the ancient Marcomans near Moravia), at the request of
Marquis Saint Henry of Austria, who built a tomb for him in the imposing abbey
on the Danube River in western Austria. Four popes have granted indulgences to
those who pray at the shrine of Saint Coloman (or Colman?) at Melk (Paschal II,
Clement VI, Innocent VI, and Leo X). Melk burned a 70-pound wax candle in 1713
in petition for the saint's prayers against the plague that was devastating the
land.
Many churches and chapels
in Austria, Swabia, the Palatinate, Hungary, and Bavaria bear his name. On his
feast day in Melk, hundreds of horses and cattle are brought to the abbey for
Coloman's blessing. Dozens of neighboring parishes made a pilgrimage to his
chapel near Würtemberg on Whitsunday until the 18th century (Benedictines,
D'Arcy, Encyclopedia, Fitzpatrick, Gougaud, Husenbeth, Kenney, Tommasini).
In art, Saint Colman is a
pilgrim monk with a rope in his hand. At times he may be shown (1) hanged on a
gibbet; (2) with tongs and rod; and (3) as a priest with a book and maniple. He
is venerated in Melk and Ireland. Colman is the patron of hanged men and
horses. He is invoked against plague (Roeder) and for husbands by marriageable
girls (D'Arcy).
SOURCE : http://www.saintpatrickdc.org/ss/1013.shtml
Colomannus;
Illustration aus: Gottfried Deppisch: Geschichte und Wunder-Wercke des
heiligen Colomanni Königlichen Pilgers und Martyrers, auch so wohl des
gesammten Nieder-Oesterreich, als besonders des Freyen und Exempten Klosters
Mölck, Ord. S. Benedicti Schutz-Patrons. Wien, Frantz André Kirchberger, 1743.
Mit Kupfertafeln von F. L. Schmitner nach F. Lessner u. a.
St. Colman
Saint Colman, one of
the patrons of Austria,
was also an Irish saint,
who, journeying to Jerusalem, was martyred near Vienna,
in 1012, 13 October, on which day his feast is
observed. His life, written by Erchenfrid of Melk, is in "Acta SS.",
VI, 357 and "Mon. Germ. Hist.: Script.", IV, 647.
ADAMNAN, Life of St.
Columba; O'LAVERTY, Down and Connor, V; Calendar of
Donegal; COLGAN, Acta Sanct. Hib.: O'HANLON, Lives of the
Irish Saints, IX; BUTLER, Lives of the Saints; HOGAN, St.
Colman of Austria; URWALEX. Der königliche Pilgen St. Colomann (Vienna,
1880).
Grattan-Flood, William.
"St. Colman." The Catholic Encyclopedia. Vol. 4. New York: Robert
Appleton Company, 1908. 13 Oct. 2016
<http://www.newadvent.org/cathen/04115g.htm>.
Transcription. This
article was transcribed for New Advent by Douglas J. Potter. Dedicated to the
Immaculate Heart of the Blessed Virgin Mary.
Ecclesiastical
approbation. Nihil Obstat. Remy Lafort, Censor. Imprimatur. +John
M. Farley, Archbishop of New York.
Copyright © 2026 by New Advent LLC.
Dedicated to the Immaculate Heart of Mary.
SOURCE : http://www.newadvent.org/cathen/04115g.htm
Interior
of the Roman Catholic church in Atkár, Heves, Hungary
Atkár,
római katolikus templom belső tere
October 13
St. Colman of Ireland,
Martyr
IN the beginning of the
eleventh century, the neighbouring nations of Austria, Moravia, and Bohemia
were engaged against each other in implacable dissensions and wars. Colman, a
Scot or Irishman, and according to Cuspinian and other Austrian historians, of
blood royal, going on a penitential pilgrimage to Jerusalem, arrived by the
Danube from the enemy’s country at Stockheraw, a town six miles above Vienna.
The inhabitants persuading themselves that he was a spy, unjustly tortured him
various ways, and at length hanged him on a gibbet, on the 13th of October, in
1012. The double testimony of heroic actions of virtue and of miracles is
required before any one is enrolled by the church among the saints, as Gregory
IX. declares in his bull of the canonization of St. Antony of Padua. Neither
miracles suffice, without clear proof of heroic sanctity, nor the latter
without the former, says that pope; and the same is proved by the late Benedict
XIV. 1 A
fervent spirit of compunction and charity, and invincible meekness and patience
under exquisite torments and unjust sufferings were an undoubted proof of the
sanctity of the servant of God, which was confirmed by the incorruption of his
body, and innumerable miracles. Three years after his death his body was
translated by the Bishop of Megingard, at the request of Henry, marquis of Austria,
and deposited at Mark, the capital of the ancient Marcomans, near Moravia. St.
Colman is honoured in Austria among the tutelar saints of that country, and
many churches in that part of Germany bear his name. See his life written soon
after his death by Crekenfred, abbot of Mark, published by Canisius; also
Dithmar in Chron. and Leopold VI., marquis of Austria, in Chronico de Austriæ
dynastis; Aventinus; Raderus, t. 3, p. 109, and Colgan, Act. SS. Hib. p. 107,
n. 12.
Note 1. L. de Canon.
Sanct. [back]
Rev. Alban
Butler (1711–73). Volume X: October. The Lives of the
Saints. 1866
SOURCE : http://www.bartleby.com/210/10/134.html
Hl. Koloman Altarbild der Pfarrkirche Laab im Walde bei Liesing
San Koloman (Colman) Pellegrino
Festa: 17 luglio
Irlanda X sec. -
Stockerau (Vienna), 1012
Martirologio
Romano: Presso Stockerau vicino a Vienna, nell’odierna Austria, san
Colmano, che, di origine irlandese, fu pellegrino per il nome di Dio; direttosi
in Terra Santa, fu ritenuto un esploratore nemico e, appeso a un albero,
raggiunse la Gerusalemme celeste.
Fino al 1633 fu patrono principale delle terre austriache, poi subentrò in tale devozione s. Leopoldo margravio, detto “il Pio”. Koloman era di origine irlandese e mentre si recava come pellegrino in Terra Santa, nel 1012 arrivato a Stockerau, presso Vienna, fu scambiato per una spia e venne ucciso.
Secondo la tradizione, l’albero a cui fu appeso dopo essere stato ferito, si conserva ancora nel castello di Kreuzenstein, presso Vienna, mentre il suo corpo riposa a Melk, nella tomba fatta costruire in suo onore dal margravio Enrico II.
Il suo culto iniziò quasi subito, il 13 ottobre 1014, estendendosi rapidamente in Austria, Ungheria, Tirolo, Baviera e Palatinato; molte cappelle vennero erette dappertutto in suo onore, specialmente sulle zone di montagna; ancora oggi lungo i sentieri campestri e montani, vi sono fontane dedicate al santo.
Insieme ai santi Fridolino e Leonardo era invocato per la guarigione degli equini e bovini, gli animali abitualmente venivano portati il 13 ottobre nei pressi di qualche chiesa a lui dedicata, per essere benedetti.
San Koloman è invocato contro la peste; si narra appunto che nel 1713, mentre la peste infuriava in tutta l’Austria, la città di Melk fu preservata, perché gli abitanti avevano invocato il santo, offrendogli un cero di settanta libbre.
Impropriamente nel ‘Martirologio Romano’, almeno nella precedente edizione, san
Koloman veniva considerato come martire; viene rappresentato in abito di
pellegrino con il bordone in una mano e la corda nell’altra, che ricorda la sua
impiccagione.
Autore: Antonio Borrelli
Bisogna incominciare dalla morte, perché di lì parte la sua storia conosciuta:
quella che lo vede adottato come patrono da un popolo che lo ha visto morire
come un criminale. Koloman è originario dell’Irlanda, e non sappiamo se sia
prete, monaco o laico né che cosa facesse in patria. Dice di lui il
Martirologio Romano: "Mentre andava verso la Terra Santa come pellegrino
in nome di Dio [...] arrivò alla Gerusalemme celeste".
Lasciata la sua isola, Koloman approda sul Continente e poi si inoltra nel territorio dell’Austria Inferiore, che è la Marca orientale, ossia la provincia di confine, a est, dell’Impero germanico, sul quale regna Enrico II. Governa questo territorio la famiglia marchionale dei Babenberg, con il compito di mantenere sicuri i confini contro le minacce di aggressione da parte degli ungheresi o dei boemi: il pericolo c’è sempre. Il territorio vive una situazione continua di preallarme, che rende tutti sospettosi. E che sarà fatale a Koloman.
Il suo cammino attraverso l’Austria lo porta a Stockerau, poco lontano da Vienna, e lì si trova d’improvviso catturato, malmenato: non parla la lingua, lo credono una spia ungherese o boema, e per lui è finita: preso, picchiato e alla fine impiccato a un albero.
Uno dei racconti tradizionali sulla sua morte parla invece di un patibolo, di una forca. Poi, come accade di frequente all’epoca e anche dopo, il corpo è rimasto lì per lungo tempo a pendere, per ammonimento ai vivi. Ma poi la gente vede che quel corpo rimane sempre intatto, nonostante il passare dei giorni. Un altro racconto tradizionale dice che nel frattempo il patibolo al quale è appeso ha messo radici, rami e foglie, diventando prodigiosamente un albero. E il corpo rimarrà intatto per 18 mesi. La gente grida al miracolo, all’intervento divino che proclama l’innocenza di Koloman; e incomincia spontaneamente a dedicargli un culto, specialmente nelle campagne, costruendo edicole e cappelle in suo onore. Due anni dopo la morte di Koloman, il vescovo della regione ne fa trasferire il corpo da Stockerau a Melz, la cittadina nella quale risiede il signore della Marca orientale. Questi provvede a far costruire una tomba per la preziosa reliquia e ne affida la custodia a una comunità di Canonici regolari. Rapidamente il culto per l’innocente pellegrino messo a morte si diffonde in tutta l’Austria, che più tardi farà di lui uno dei suoi patroni nazionali.
Si dedicano a san Koloman chiese e cappelle anche in Baviera, in Svevia, nel Palatinato, nel Tirolo e in Ungheria. San Koloman viene invocato contro la peste e anche contro le malattie del bestiame: nelle campagne d’Austria nasce la consuetudine di far benedire cavalli e bovini in occasione della sua festa, che all’epoca si celebrava il 13 ottobre.
La devozione al santo viene incoraggiata dal papa Pasquale II, che regge la Chiesa dal 1099 al 1118, e dopo di lui altrettanto fanno altri tre pontefici: Clemente VI (1342-1352), Innocenzo VI (1352-1362) e infine Leone X nel Cinquecento. Durante la pestilenza che fa strage in Austria nel 1713, la città di Melz resta immune dal flagello, e ne dà il merito a san Koloman.
Autore: Domenico Agasso
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/91642
Heinrich
I., im Hintergrund das Martyrium des hl. Koloman, circa 1489. Ausschnitt aus
dem Babenberger Stammbaum, Stift Klosterneuburg.
Den hellige Koloman av
Stockerau (d. 1012)
Minnedag:
17. juli
Den hellige Koloman
(Coloman, Kolomani; lat: Colomannus; ung: Kálmán) eller Colman (lat: Colmanus)
ble født på 900-tallet i Irland eller Skottland. Ifølge tradisjonen og flere
forfattere, som Cuspinian og andre østerrikske historikere, kom han fra en
kongelig familie i Skottland, og hans foreldre skal ha hett Malakias og Maura
(Mora). Vi vet ikke noe om hans barndom og oppvekst, men han synes å hatt en
spesiell andakt for de hellige steder. Han la i 1012 ut på en pilegrimsreise
til Det hellige land. Ettersom keiser Henrik II den hellige (973-1024)
tok pilegrimene under sin beskyttelse, valgte de nesten alle veien gjennom
Østerrike, og slik kom også Koloman dit.
På den tiden var det
konstant spenning mellom Østerrike, Ungarn, Morava og Bøhmen, og i Stockerau
ved Donau, en mil opp elven fra Wien, ble Koloman arrestert som bøhmisk eller
ungarsk spion på grunn av sine fremmede klær. Fordi han ikke kunne det lokale
språket og ingen forsto det han sa, klarte han ikke å forklare sitt ærend. Han
ble torturert og hengt i et tre den 17. juli 1012 (13. juli? 18. oktober?)
sammen med to landeveisrøvere.
Det faktum at han bar
denne urettferdige dommen med tålmodighet, ble sett på som et tegn på hellighet.
Det skjedde mirakler ved hans grav og det vokste frem en lokal kult. Gjennom
denne folkelige kulten ble markgreve Henrik I av Østerrike oppmerksom på
Koloman. En kommisjon undersøkte miraklene og lot graven åpne. Kolomans legeme
ble funnet intakt, noe som ble tolket som et tegn på hans uskyld og bekreftet
hans ry som hellig. Markgrev Henrik lot Kolomans legeme føres fra Stockerau til
Melk (Mellicium, Medelicium), hvor det den 13. oktober 1014 ble bisatt for
andre gang i kirken St Peter utenfor borgen i Melk av biskop Megingaud av
Eichstätt (991-1014/15). Dette fortelles det om i Passio Sancti Cholomanni,
som stammer fra midten av 1100-tallet. Man kan gå ut fra at eksistensen av en
så viktig grav var den utløsende årsak til grunnleggelsen av klosteret Melk i
1089. Der er hans grav nå under sidealteret i den nordlige sideskipet. Melk het
på den tiden Mark og var hovedstaden det gamle Marcomans ved Morava.
En tradisjon vil ha det
til at Kolomans lik hang i galgen i atten måneder uten at det råtnet eller ble rørt
av åtselfugler eller dyr. Det er ikke kjent med sikkerhet hvor lenge hans lik
ble hengende i treet utsatt for vær og vind, men det hang så lenge at dets
bevarte tilstand ble allment anerkjent som mirakuløs. Da en mann ved navn
Runaldus eller Rumaldus ville kurere sin sønns podagra og skar et stykke kjøtt
av den hellige kroppen, dryppet blodet ut som om han var død samme dag. Gutten
ble for øvrig frisk. Skafottet selv skal ha slått rot og fått grønne greiner –
en av disse skal være bevart under høyalteret i fransiskanerkirken i Stockerau.
En stund senere kom det
en mann til Stockerau som kunne det lokale språket litt bedre. Han fortalte at
han het Gotthalm og at han lette etter sin høyt elskede og fromme herre, prins
Koloman fra Irland, som hadde lagt ut på en pilegrimsreise til Jerusalem. Men
til hans kongelige foreldres store bekymring hadde de ikke hørt fra ham på
flere år. Innbyggerne i Stockerau spurte denne Gotthalm om prinsens utseende og
andre omstendigheter, og det ble snart klart for dem hvem de hadde begått den
store ugjerningen mot. Under mange tårer viste den tro tjeneren til klosteret
Melk, hvor han ville finne sin herres undergjørende legeme. Men Gotthalm var
trett og syk etter den lange vandringen, slik at han før han nådde sitt mål,
døde i en låve nær Melk. De gode munkene gravla ham i sin egen krypt, slik at
han i alle fall kunne være nær sin herre i døden.
En kilde skriver at den
hellige kong Stefan I
av Ungarn (997-1038) lot hans legeme bringe katedralen i
Székesfehérvár (ty: Stuhlweissenburg) i Ungarn, men før 1016 var de igjen
tilbake i Melk. Det er mulig at denne flyttingen skjedde under en senere
ungarsk konge. Men uansett var de snart tilbake i Melk, for den ulovlige
translasjonen skal ha ført til en rekke naturkatastrofer med tørke og sykdom.
Ved returtranslasjonen skal Kolomans hodeskalle, riktignok uten underkjeve, ha
blitt værende igjen i Székesfehérvár. Underkjeven ble i 1752 satt i den såkalte
Kolomani-monstransen, og den blir fremvist hvert år på Kolomanitag. Hans
relikvier ble flyttet til nye graver i 1364, 1720 og 1912.
Kulten for Koloman
begynte allerede på translasjonsdagen den 13. oktober 1014 og spredte seg raskt
i Østerrike, Tyrol, Bayern og Ungarn. I mai 1244 skrev pave Innocent IV
(1243-54) til biskopen av Passau at Kolomans minnedag, den såkalte Kolomanitag,
skulle feires som fest i hele Østerrike og de tilliggende provinsene. Dette
skjedde på grunn av de miraklene ved Kolomans grav som hertug Fredrik II av
Østerrike (1230-46) hadde fortalt om. Dette var en del av Fredriks
anstrengelser for å få et eget bispedømme i sitt land. Også en overføring av
Kolomans relikvier til det kommende bispedømmet var planlagt, men planene ble
hindret av Fredriks død i 1254.
Kulten for den hellige
Koloman bredte seg ikke bare i Østerrike, men også i Kurpfalz, i hertugdømmet
Bayern, i Schwaben og i Irland, hvor tallrike kirker er viet ham, og spesielt i
kongeriket Ungarn, hvor den helliges relikvier var i en periode og ble
oppbevart i den ungarske kroningsbyen Székesfehérvár. På grunn av denne
ærbødigheten fikk den eldste sønnen av kong Géza I av Ungarn (1074-77) navnet
Koloman (ung: Kálmán). Prins Koloman ble i 1095 konge av Ungarn, men regjerte
bare til 1116 og etterlot seg etterkommere i det bysantinske keiserriket som
bar familienavnet Dukas Kalomanos, En annen som bar samme navn i dynastiet
Árpád var prins Koloman, andre sønn av kong Andreas II av Ungarn (1205-35), som
regjerte som den første kronede konge av Galicia og Volynia (1212-19) og senere
var hertug av Slavonia til 1241.
Hertug Rudolf IV av
Østerrike (1358-65) fikk i 1362 bygd et prangende gravmæle for Koloman. Det var
også han som i 1361 lot mure inn Kolomani-steinen i bispedøren til Stefansdomen
i Wien. Da aksene i kapellet St Virgilius ble orientert med solens stilling på
Koloman navnedag, blir det regnet med at det var planlagt en overføring av hans
relikvier til den Stefansdomen. Kolomani-steinen har en innfatning i messing og
bærer omskriften:
Hic est lapis, super quem
effusus est sanguis ex serratione tibiarum S. Colomanni Martyris, quem huc
collocavit illustris Dominus Rudolphus IV. Dux Austriae.
Dette er stenen som
blodet av den hellige martyren Kolomans ben ble utgytt på, den berømte herren
hertug Rudolf IV av Østerrike har plassert den her.
Bak steinen fant man et
blyskrin med en bit pergament, hvor det sto at bak steinen skulle flere
relikvier vært innmurt. Steinen selv er en berørings- og sekundærrelikvie, som
på tidspunktet for innmuringen ennå skal ha hatt synlige blodspor av Koloman.
Koloman har tradisjonelt vært æret som martyr, og det førkonsiliære
Martyrologium Romanum ga ham også denne tittelen under 13. oktober
(translasjonsdagen):
Apud Stokeraviam, in
Austria, sancti Colmanni Martyris.
I Stockerau i Østerrike,
den hellige Colman, martyr.
Det finnes imidlertid
ingen bevis på at han døde for Kirken eller dens lære. I den nyeste utgaven av
Martyrologium Romanum (2004) er martyrtittelen fjernet og minnedagen flyttet
til 17. juli, den mulige dødsdagen:
Apud Stockerau in pago
Vindobonénsi Baváriæ, sancti Colmáni, natióne hibérni, qui, pro Nómine Dei
peregrínus, Terram Sanctam petens, explorátor hostílis hábitus est et, in
árbore suspénsus, ad cæléstem Hierosólymam pervénit.
I Stockerau i nærheten av
Wien i Bayern (nå i Østerrike), den hellige Koloman av irsk avstamning, som var
en pilegrim for Guds navns skyld på vei til Det hellige land, men ble ansett
som en spion for fienden, og hengende fra et tre nådde han det himmelske
Jerusalem.
Han ble aldri formelt
helligkåret, men hans lokale kult var sterk, og han ble fra 1244 til 1662 æret
som en av Østerrikes mindre skytshelgener, til han i 1663 ble avløst av den
hellige Leopold III
(ca 1073-1136). Men han er fortsatt skytshelgen for byene Stockerau og Melk
samt klosteret Melk. Hans minnedag ser fortsatt ut til å bli feiret den 13.
oktober i Østerrike. I erkebispedømmet Wien er denne dagen obligatorisk
minnedag for Koloman, mens den er valgfri minnedag i bispedømmet Eisenstadt i
Burgenland i Østerrike. Det nevnes også en translasjonsdag den 9. oktober. 2.
september nevnes også som en minnedag (i Ungarn?)
Fire paver har innvilget
avlat til dem som ber ved Kolomans skrin i Melk, nemlig Paschalis II
(1099-1118), Klemens VI (1342-52), Innocent VI (1352-62) og Leo X (1513-21).
Melk brente et 35 kilos vokslys i 1713 for å be om den helliges forbønn mot
pesten som la landet øde. Mange kirker i Østerrike, Schwaben, Bayern, Ungarn og
Pfalz (Palatin) i Tyskland bærer hans navn, særlig i fjellområdene.
På hans festdag gis det en spesiell velsignelse til hester og kveg på mange
steder, fordi hans forbønn regnes som spesielt virksom for å forhindre og
helbrede sykdommer hos disse dyrene. I Melk bringes hundrevis av hester og kveg
til klosteret den 13. oktober for å få Kolomans velsignelse.
Dusinvis av nabosogn dro
på valfarter til hans kapell ved Württemberg på pinsesøndag inntil 1700-tallet.
Han påkalles også av unge kvinner som håper å finne en passende ektemann. For å
øke hans betydning ble det diktet opp et fullstendig imaginært kongelig
slektskap. Hans kult har interessante folkloristiske aspekter, men det er ikke
klart hvordan den startet eller hvorfor den ble så sterk. Hans biografi ble
skrevet av Erchenfrid av Melk.
I kunsten fremstilles
Koloman som munk med et tau i hånden. Han fremstilles også i pilegrimsdrakt med
hatt, flaske og stav, men også med tang og steiner som symbol på torturen han
gjennomgikk. Han avbildes også ofte hengende i galgen. Han fremstilles også som
prest med bok og manippel, men det er ikke noe som tyder på at han var prest
eller misjonær, bare en vanlig pilegrim. Han æres i Melk og i Irland. Han er
også skytshelgen for dem som er dømt til døden ved henging, de reisende og
kveget. Han skal også bistå mot sykdommer, hode- og fotlidelser, pest,
tordenvær, brannfare samt rotte- og museplager.
Bare i Østerrike finnes
det mer enn femten steder som er knyttet til Koloman, for eksempel
Kolomani-steinen ved Eisgarn. Også Kolomani-brønnen i Altstadt i Melk er viet
til ham. Kolomansberg i Salzkammergut har også navn etter ham.
Koloman finnes også på
noen lister over ungarske helgener, bygd utelukkende på den tvilsomme
opplysningen om at Koloman var sønn av den hellige Margareta av Skottland (ca
1045-93), som ikke ble født før rundt tretti år etter hans død. Margareta ble
født ved kong Stefan Is hoff i Ungarn, hvor hennes far, den engelske prins
Edvard d'Outremer («landsforvist») Atheling («adelsmannen») var i eksil. Edvard
var brorsønn av den hellige kong Edvard Bekjenneren (1042-66)
og sønn av kong Edmund Jernside (Ironside) av Wessex (1016). Han hadde søkt
tilflukt ved det ungarske hoffet etter at hans rike var falt i hendene på
danskene. Prins Edvard fant seg en hustru ved hoffet, men det er usikkert hvem
hun var. Den mest aksepterte versjonen sier at hun var den tyske prinsessen
Agatha, som var søster (eller mer sannsynlig niese) av Stefans hustru, den
salige Gisela. Men
en annen versjon sier at Agatha var datter av Stefan og Gisela (de hadde
faktisk en datter ved dette navn), som altså var Margaretas morfar og mormor.
Dermed tilhørte hun kongefamilien Árpád og står på listen over kongelige
Árpád-helgener i Ungarn. Men Koloman har ingen plass i denne historien. Det er
heller ingen grunn til å kalle ham «Den tredje blomst fra den skotske
kongefamilien» (etter Margaret og hennes hellige sønn David).
Kilder: Attwater/Cumming,
Butler (X), Benedictines, Bunson, Cruz (1), Schauber/Schindler, Melchers,
Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz,
Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org,
hu.wikipedia.org, celt-saints, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org,
heiligen-3s.nl, sagen.at, stiftmelk.at, katolikus.hu - Kompilasjon og
oversettelse: p. Per
Einar Odden
Opprettet: 16. februar
2000 – Oppdatert: 24. mars 2016
SOURCE : https://www.katolsk.no/biografier/historisk/cstocker