Bienheureuse Placide Viel
Bienheureuse Eulalie
Placide Viel
Née dans une ferme de la
région d'Avranches en Normandie, elle rencontra sainte Marie-Madeleine Postel,
fondatrice de Sœurs des Ecoles chrétiennes. Elle entra dans cette congrégation
où elle fut assistante générale à l'âge de 26 ans puis succéda à la sainte
fondatrice à l'âge de 31 ans. Elle connut bien des jalousies de la part de
certaines sœurs, jusqu'au jour où elle obtint l'approbation pontificale pour
son institut. Malgré une grande timidité, elle sut mener, avec audace et pour
eux, une vie de charité au service des pauvres. Elle sut s'y sacrifier
pleinement jusqu’à sa mort, en 1877.
Bienheureuse Eulalie
Placide Viel
Supérieure des Filles de
la Miséricorde (+ 1877)
Née dans une ferme de la région d'Avranches en Normandie, elle rencontra sainte Marie-Madeleine Postel, fondatrice de Sœurs des Écoles chrétiennes. Elle entra dans cette congrégation où elle fut assistante générale à l'âge de 26 ans puis succéda à la sainte fondatrice à l'âge de 31 ans. Elle connut bien des jalousies de la part de certaines sœurs, jusqu'au jour où elle obtint l'approbation pontificale pour son institut. Malgré une grande timidité, elle sut mener, avec audace et pour eux, une vie de charité au service des pauvres. Elle sut s'y sacrifier pleinement. Elle a été reconnue bienheureuse le 6 mai 1951 par le pape Pie XII.
Née à Quettehou, en 1815, Victoire Viel était entrée au noviciat de l'Abbaye en 1833. Elle fut aussitôt remarquée par Mère Marie-Madeleine Postel qui veilla spécialement sur sa formation spirituelle, la nomma conseillère de sa congrégation et l'envoya parfaire son instruction à l'École Normale d'Argentan, puis à Paris quêter à la Cour, pour relever les ruines de l'église abbatiale et de ses bâtiments. Elle la préparait ainsi à lui succéder. A partir de 1846, devenue supérieure de l'abbaye de Saint-Sauveur, la Mère Placide reprit ses quêtes dans la Manche, dans la capitale, en Allemagne et en Autriche afin d'achever la reconstruction de l'abbatiale et du monastère. Elle avait une confiance absolue en la Providence et, comme sainte Marie Madeleine Postel, elle avait le don de prophétiser... Source: Liturgie des heures du diocèse de Coutances et Avranches 1993.
À Saint-Sauveur-le-Vicomte en Normandie, l'an 1877, la bienheureuse Placide
(Eulalie Viel), vierge, qui dirigea avec zèle et humilité la Congrégation des
Sœurs des Écoles chrétiennes de la Miséricorde.
Martyrologe romain
"J'aimerais une
maison remplie d'enfants et dans laquelle le Bon Dieu serait bien servi"
"Si Jésus dit à un cœur impatient: sois patient, il le sera; s'il dit à un
cœur froid et peu charitable: sois brûlant et charitable, il le sera; s'il dit
à un cœur rempli d'affection pour le monde: sois détaché, aussitôt il sera
changé. Qu'il est grand et puissant, celui qui opère tant de
merveilles...".
Lettre de Placide Viel
SOURCE : https://nominis.cef.fr/contenus/saint/747/Bienheureuse-Eulalie-Placide-Viel.html
Bienheureuse Placide Viel
Bienheureuse Placide VIEL
Victoire VIEL est née le
26 septembre 1815, à Quettehou, en Normandie, sur la côte Est du Cotentin. Fille
de petits cultivateurs, c’est dans un milieu simple et paisible que se déroule
son enfance.
A l’âge de 18 ans, elle
visite sa cousine, Sœur Marie, une des premières compagnes de Mère Marie
Madeleine Postel. L’atmosphère de labeur, d’enthousiasme et surtout le
rayonnement de Mère Marie-Madeleine, la conduisent à entrer dans la Communauté
de Saint Sauveur-le-Vicomte, pour y réaliser son désir de vie donnée à Dieu.
Victoire VIEL prend
l’habit le 1er mai 1835 et entre dans la vie religieuse sous le nom de
Sœur Placide.
Mère Marie-Madeleine
mûrit pour Sœur Placide des responsabilités vastes et importantes et lui donne
une solide formation.
Très vite elle reçoit la
responsabilité de former les Novices.
Un jour, Sœur Placide
reçoit l’étrange mission d’aller quêter pour reconstruire l’ancienne Abbaye
bénédictine de Saint Sauveur-le-Vicomte qui deviendra la Maison Mère de la
Congrégation. Elle va marcher à s’en user les jambes sur les routes de France
et d’Europe. Elle ira chez les grands de ce monde : la Reine des français, le
Roi de Prusse et le Comte de Chambord.
A 31 ans, elle devient
Supérieure Générale. Elle poursuit ses quêtes pour la reconstruction de
l’Abbatiale. Mais surtout, elle conduit avec bonté et sûreté la Congrégation
grandissante. Sous son impulsion, les œuvres de l’Institut se répandent : parmi
la plus importante, la fondation du Saint -Cœur de Marie à Paris, le lieu de sa
joie au milieu des enfants pauvres.
Son cœur s’élargit
au-delà des frontières, et c’est elle qui, en 1862, fonde la première Maison en
Allemagne, à Heiligenstadt.
Pendant la première
guerre mondiale, elle reçoit, pour les soigner et les réconforter, de nombreux
soldats souffrants dans leur cœur et leur chair.
Après une vie d’abandon à
la volonté de Dieu, de douceur et de bonté à l’égard de tous, Mère Placide
quitte ce monde le 4 mars 1877, pour aller bienheureuse vers la Cité de Dieu.
SOURCE : http://www.mmpostel.com/notre-histoire/bienheureuse-mère-placide-viel/
Bienheureuse Placide VIEL
Nom: VIEL
Prénom: Victoire Eulalie
Nom de religion:
Pays: France
Naissance: 26.09.1815 près de Coutances
(Normandie)
Mort: 04.03.1877 à Saint Sauveur le Vicomte
Etat: Religieuse
Note: Sœur des Ecoles chrétiennes de la Miséricorde
(M.-M. Postel). Elle succède à la fondatrice et donne un essor magnifique à la
congrégation.
Béatification: 06.05.1951 à Rome par Pie
XII
Canonisation:
Fête: 4 mars
Réf. dans L’Osservatore Romano:
Réf. dans la Documentation Catholique: 1951 col.
719-722
SOURCE : http://www.abbaye-saint-benoit.ch/hagiographie/fiches/f0093.htm
Vitrail représentant Placide Viel, vitrail, église abbatiale de Saint
Sauveur le Vicomte
Also
known as
Eulalie Victoire
Jacqueline Viel
Eulalie-Victoire Viel
Placida Viel
Profile
One of eight children of
a farm family.
Niece of Saint Marie
Madeleine Postel. Joined the Sisters of the Christian Schools at
age 18, taking the name Placide. She had little education,
and studied for
a while at Argentan, France.
Worked in school administration,
founded new convents,
and served as novice
mistress. Assistant-general of the Sisters at 26, an appointment
that caused great resentment among her sisters. Mother-general
of the order at age 31 on the death of
her aunt. Directed the institute, orphanages,
nursery and elementary schools for
the next 30 years, opening 36 schools for
the poor in
Normandy. Obtained papal authority
for the order in 1859 from Pope Pius
IX. Worked herself to death organizing
relief during the Franco-Prussian War
in 1877.
Born
26 September 1815 at
Quettehou, Normandy, France as Eulalie
Victoire Jacqueline Viel
4 March 1877 at
Saint-Sauveur-le-Vicomte, France of
natural causes
9 February 1941 by Pope Pius
XII
Additional
Information
other
sites in english
images
sitios
en español
Martirologio Romano, 2001 edición
fonti
in italiano
nettsteder
i norsk
MLA
Citation
“Blessed Placide
Viel“. CatholicSaints.Info. 3 March 2023. Web. 4 October 2024.
<https://catholicsaints.info/blessed-placide-viel/>
SOURCE : https://catholicsaints.info/blessed-placide-viel/
VIEL, PLACIDA, BL.
Superior general of the
Sisters of the christian schools of mercy; b. ValValcher, Normandy, Sept. 26,
1815; d. Saint-Sauveurle-Vicomte (Manche), March 4, 1877. As a farmer's
daughter she had seven years of elementary schooling and then worked at
housekeeping in her home until 1833 when she entered religious life at
Saint-Sauveur-le-Vicomte, and exchanged her given name, Victoria Eulalia
Jacqueline, for that of Placida. After teaching for a few years, she became
mistress of novices. She was also sent to the French court to raise funds, and
entrusted with opening new houses. Upon the death of the foundress, St. Mary
Magdalene postel, in 1846, Placida succeeded her as superior general,
an office she retained until death. During this period the congregation
increased its membership from 150 to more than 1,000, and its number of houses
from 37 to 105. She was noted for a humble and retiring disposition, high
intelligence and charm; but no great mystical graces or spiritual trials are
recorded. She was beatified on May 6, 1951.
Feast: March 4.
Bibliography: Blessed
Placide Viel, by S. C. (London 1951). A. Butler, The Lives of the
Saints, ed. H. Thurston and D. Attwater, 4 v. (New
York 1956) 1:483–484.
[W. J. Battersby]
New Catholic Encyclopedia
SOURCE : https://www.encyclopedia.com/religion/encyclopedias-almanacs-transcripts-and-maps/viel-placida-bl
St. Placide Viel
Feastday: March 4
Birth: 1815
Death: 1877
Nun and mother general.
Born in Normandy, France, she joined the Sisters of the Christian Schools in
1833 after meeting St. Marie Madeleine Postel, mother general of the congregation.
In 1841 she was appointed assistant general of the sisters, a promotion which
earned much resentment from other sisters. Nevertheless, after proving herself,
she became mother general of the congregation in 1846 after Marie Madeleine's
passing. With much effort, in 1859 she won final approval of the institute from
Pope Pius IX. She was quite active in organizing relief during the Franco
Prussian War.
SOURCE : https://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=5518
_-_Reliques_de_Placide_Viel.JPG)
Église
Saint-Hilaire (Saint-Hilaire-du-Harcouët) - Reliques de Placide Viel
Beata Placida Viel Vergine
Festa: 4 marzo
Quettehou, Francia, 26
settembre 1815 - Saint-Sauveur-le-Vicomte, Francia, 4 marzo 1877
Al secolo Eulalia
Vittoria, nacque in Normandia nel 1815, crebbe alla luce della fede e nel 1833,
grazie a una cugina del padre, incontrò santa Maria Maddalena Postel, che nel
1806 aveva fondato le Suore delle Scuole Cristiane della Misericordia, ispirate
al modello educativo di san Giovanni Battista de la Salle. A questa
congregazione suor Placida si dedicò con tutte le proprie energie, affrontando
difficoltà, invidie e incomprensioni. Per trentuno anni, poi, fu superiora
generale promuovendo scuole, orfanotrofi, ospedali e asili: tutte opere pensate
per dare una nuova speranza alle nuove generazioni. Morì nel 1877.
Martirologio
Romano: Nel cenobio di Saint-Sauveur-le-Vicomte nella Normandia in
Francia, beata Placida (Eulalia) Viel, vergine, che si distinse nel reggere con
impegno e umiltà la Congregazione delle Scuole Cristiane della Misericordia.
Eulalia Vittoria Viel nacque il 26 settembre 1815 a Quettehou, un villaggio della Normandia. La sua numerosa famiglia, che contava undici figli, viveva discretamente e così la bambina poté studiare fino ai dodici anni, per frequentare poi una scuola di cucito. Assai timida, visse serenamente la sua adolescenza. Si distingueva per una grande religiosità, era sempre presente ai corsi di catechismo della sua parrocchia. Al momento di decidere del suo futuro, fu una cugina del padre, detta erroneamente zia, ad avere un ruolo decisivo. Si chiamava Maria ed era una delle prime compagne di S. Maria Maddalena Postel che nel 1806 aveva dato vita alle Suore delle Scuole Cristiane della Misericordia, per l´istruzione delle giovani del popolo sul modello educativo di S. Giovanni Battista de la Salle. Suor Maria combinò l´incontro tra Vittoria e la fondatrice. La giovane, che aveva appena diciotto anni, fu conquistata dal carisma della santa e dall’ambiente povero, ma felice in cui le religiose vivevano. Superato il difficile e penoso distacco familiare, soprattutto da parte del padre e del fratello maggiore, si unì alla comunità.
La casa madre della congregazione, acquistata pochi anni prima, era quanto restava dell’antica abbazia benedettina di Saint Sauver, abbandonata dai tempi della Rivoluzione Francese. Era tutto da ricostruire ma, con grande entusiasmo e con la guida straordinaria della fondatrice, quelle antiche mura tornarono ad ospitare una nuova opera del Signore. Vittoria vestì l´abito col nome di Placida. Fino al momento della professione fu di aiuto in cucina, poi le furono assegnati compiti più importanti. Frequentò corsi per perfezionare la sua istruzione e, ottenuta l´abilitazione ad insegnare, ricoprì il ruolo di maestra delle novizie e consigliera. Il ruolo che andava assumendo causò l´invidia proprio della consorella sua parente, ma Santa Maria Maddalena Postel sentiva che la giovane Placida avrebbe fatto un gran bene alla congregazione e ripose in lei una grandissima fiducia.
Suor Placida fu inviata a Parigi col compito di reperire i fondi per il restauro della chiesa e a tale scopo non indugiò a bussare alla porta del Palazzo Reale e a quelle di vari ministri. Per quattro anni affrontò, con umiltà e per spirito di obbedienza, numerose contrarietà. Nel 1846 tornò a Saint Sauver chiamata dalla fondatrice che, quasi novantenne, era ormai allo stremo delle forze (morì il 16 luglio). Quando, nel settembre successivo, si dovette eleggere una nuova superiora, gli occhi di tutte si posarono su Suor Placida che aveva solo trentuno anni. La beata volle però portare a compimento la ricerca dei fondi per il restauro della chiesa, occupandosi solo degli affari più importanti. Quelli ordinari sarebbero stati assolti dalla parente suor Maria. La soluzione "provvisoria" durò dieci anni. Madre Placida, sempre in viaggio, si occupò principalmente del consolidamento della congregazione. Con la sua guida le suore divennero un migliaio, con oltre un centinaio di case. Non si risparmiò mai, si spostava spesso a piedi, dormendo, se necessario, all’aperto. Dava istruzioni attraverso la corrispondenza e quando tornava a casa riposava in soffitta, perché la sua stanza era occupata da suor Maria che non perdeva occasione per infliggerle prove ed umiliazioni. Terminata la raccolta dei fondi per il restauro della chiesa la parente morì, come aveva pronosticato la santa fondatrice, e Madre Maria si stabilì definitivamente a Saint Sauver. Nei trentuno anni di guida della congregazione, Madre Placida rispose alle necessità dei tempi non solo con scuole, ma anche con orfanotrofi, asili e ospedali. La morte pose fine alla sua operosa giornata terrena il 4 marzo 1877.
Fu beatificata da Papa Pio XII il 6 maggio 1951.
Autore: Daniele Bolognini
SOURCE : https://www.santiebeati.it/dettaglio/43890
Den salige Placida Viel
(1815-1877)
Minnedag: 4.
mars
Den salige Placida (fr:
Placide) ble født som Victoire Eulalie Jacqueline Viel den 26. september 1815
på en gård i landsbyen Val-Vacher ved Quettehou i Normandie i Frankrike. Hun
var den åttende av familiens elleve barn. Familien hadde en gang vært
velstående byborgere i Quettehou, men var blitt redusert til status av små
landeiere. Eulalia, som hun ble kalt til daglig, gikk på en slags jenteskole i
Quettehou fra hun var fem til hun var tolv år gammel, og deretter tok hun
sytimer i et år. Hennes utdannelse var derfor minimal, men hennes fromhet førte
til at hun begynte med katekismetimer i sognet. Som 18-åring var hun en høy og
varmhjertet jente, men svært sjenert.
Hennes fars kusine, sr.
Marie Viel, som alltid noe upresist kalles hennes tante, hadde vært elev av den
hellige Maria
Magdalena Postel og senere en av hennes første ledsagere. Maria
Magdalena hadde grunnlagt kongregasjonen «Søstre av kristne skoler av
Barmhjertigheten» eller skolesøstrenes kongregasjon i 1807. Marie Viel var
kjellermester i Postels lille kommunitet. Hun inviterte sin unge slektning til
å besøke gruppen, kanskje med tanke på å rekruttere henne, som nylig var
installert i Saint-Sauveur-le-Vicomte. Eulalia ble umiddelbart dypt tiltrukket
av grunnleggersken og ønsket straks å dele det svært fattige, men åpenbart
lykkelige livet i kommuniteten. Det plutselige i denne utviklingen skadet
hennes forhold til sin eldste bror Mikael, som hun allerede hadde avtalt å
bosette seg sammen med, men hun forlot hjemmet i mai 1833. Avskjeden med faren
var tyngre enn noe annet.
Saint-Sauveur-le-Vicomte
hadde i sin tid vært et stort benediktinerkloster, men var gradvis minsket
gjennom systemet med abbeder in commendam, de fleste av dem utplyndret
dets inntekter, som hovedsakelig skulle gå til å støtte den monastiske
kommuniteten. Den franske revolusjon fullførte forfallet i huset, som hadde
eksistert siden 900-tallet. Klosterets land ble solgt, og ruinen av
klosterkirken ble behandlet som en mulig inntekstkilde hvis og når noe av
steinen kunne selges med fortjeneste.
Etter noen år med usikker
flytting rundt om i regionen kjøpte Maria Magdalena Postel ruinene i 1832 for å
huse sin unge kommunitet, med den intensjonen å restaurere klosterkirken
tilbake til sin gamle prakt. Ved sin ankomst i 1833 fant Eulalia en kommunitet
på 14 søstre og 9 noviser, som levde i direkte fattigdom. Hun fant også en
helgen, som da var nesten åtti år, og hennes religiøse kvaliteter, ideer,
aspirasjoner og totale ånd skulle hun absorbere som en svamp suger til seg
vann.
Postulanten startet på
sitt nye liv med entusiasme, og gikk til og med ut over det som var fornuftig.
Hun bedømte at korrespondansen med faren var en kilde til distraksjon, så hun
ba ham om ikke å skrive til henne mer, bortsatt fra i nødsfall, og dette gikk
han med på. Hun ble ikledd drakten som novise i ruinene av klosterkirken i 1835
sammen med ti andre og fikk ordensnavnet Soeur Placide. Deretter arbeidet hun
som assistent for kokken. Hun avla sine løfter i 1838, og deretter ble hun raskt
utnevnt til nye jobber. Først sendte grunnleggersken henne tilbake til skolen
for å ta igjen noe utdannelse. Det toårige kurset ble fullført på tre måneder,
og deretter underviste hun på internatskolen og ble utnevnt til novisemester og
rådgiver.
Sr. Marie forsto at
grunnleggersken målbevisst gikk inn for å forme denne unge kvinnen til det
høyeste ansvar, og hennes egne anstrengelser for å trene opp den unge
slektningen i religiøs observans, ble omgjort til et tydelig fiendskap. Det ga
seg utslag i en evig påpeking av feil, men mer konkret i et forsøk på å få
henne overført til et annet kloster. Men grunnleggersken sto fat og utnevnte
Placida som assisterende generalsuperior i 1841, 26 år gammel, og ga henne
ansvaret for å etablere en ny grunnleggelse.
Mens sr. Maries sjalusi
er lett å forstå, er den logikken som lå bak grunnleggerskens avgjørelse,
mindre åpenbar. Men ved en anledning snakket den kirkelige superioren for
kongregasjonen med grunnleggersken og ga uttrykk for sin uro for fremtiden. Hun
svarte ikke straks, men så gikk sr. Placida forbi og Moder Maria Magdalena sa
til ham: «Det er den tyveårige søsteren der som kommer til å etterfølge meg.
Gud kommer til å fortelle henne hva hun skal gjøre». Deretter ga hun den unge
sr. Placida oppdraget å reise til Paris for der å tigge sammen de pengene som
trengtes for å restaurere kirken. Hun gikk til dronningen og de relevante
departementene for å be om penger, og resten gikk hun fra dør til dør og tigde
sammen. Dette oppdraget utførte hun de neste fire årene, dag inn og dag ut, i
en ånd av lydighet, og aksepterte avvisning, utslitthet og uendelig ensomhet.
I mai 1846 ble hun kalt
tilbake til Saint-Sauveur-le-Vicomte, ettersom grunnleggersken var blitt syk.
Moder Maria Magdalena Postel døde den 16. juli 1846, 90 år gammel.
Generalkapitlet for å velge hennes etterfølger fant sted i september samme år,
og alle unntatt to stemte på sr. Placida. Hun ble svært rystet og ba på sine
knær om å slippe, men den kirkelige superioren var fast. Sr. Marie på sin side
følte at hun selv burde ha blitt valgt, og denne oppfatningen ble delt av
kapellanen. Deretter fulgte en merkelig periode. Sr. Placida la frem for
kapitlet hennes behov for å fortsette oppgaven som var pålagt henne av
grunnleggersken om å samle inn penger for restaurering av klosterkirken. Derfor
foreslo hun at hennes overtakelse av embetet ble utsatt i ett år mens hun
fortsatte å samle inn penger, selv om hun reserverte noen funksjoner for seg
selv i mellomtiden.
Kapitlet gikk med på
dette og utnevnte sr. Marie til å ta ansvaret for den daglige driften av huset.
Denne situasjonen varte i ti år. Generalsuperioren utvidet hennes tiggerreiser
til provinsen, og disse gjennomførte hun til fots og sov ofte under åpen himmel
eller der hvor hun tilfeldigvis var når mørket falt på. Imidlertid var det
huset i Paris som hun hadde startet i 1844, hennes favorittilfluktssted når hun
ikke var i provinsen. Hun korresponderte med medlemmene av kommuniteten og
sørget for tildelingen av jobber. Hennes korte opphold i moderhuset var svært
smertefulle. Sr. Marie hadde overtatt superiorens rom, mens Moder Placida ble
henvist til et lekk loft. Hun ydmyket den unge superioren foran kommuniteten,
ga henne ordrer, åpnet hennes post og tok beslutninger sammen med kapellanen og
deretter informerte superioren om hva hun skulle gjøre.
Hvorfor ble dette
tillatt? Var det en fraskrivning av ansvar fra Moder Placida? Skulle hun ikke
ha handlet noe mer kraftfullt overfor sr. Marie? I lengden førte hennes
langvarige lidelser til resultater. Å ha tvunget sr. Marie til en motvillig
underkastelse ville ha resultert i en polarisering i den ennå skjøre
kongregasjonen, noe Moder Placida instinktivt visste at måtte unngås for enhver
pris. I stedet forble kommuniteten samlet rundt henne. Kort etter vigslingen av
klosterkirken, som Moder Maria Magdalena hadde forutsagt, døde sr. Marie.
Moder Placida ledet sitt
institutt i 30 år. Det var en tid med stor ekspansjon, og barnehjem,
sykepleieskoler, verksteder og gratis folkeskoler ble bygd. 36 skoler ble åpnet
bare i Normandie. Hennes ambisjon var å gjøre det samme for jenter som den
hellige Johannes
Baptist de la Salle hadde gjort for gutter. Hun så kongregasjonen
ekspandere for å møte disse mange behovene, fra 37 til 105 klostre, noen dem
utenfor Frankrikes grenser, og fra 150 nonner til over tusen. Denne
ekspansjonen hadde blitt forutsagt av grunnleggersken, men valget av Moder
Placida var ikke gjort på grunn av styrken i hennes organisatoriske dyktighet.
Det hun så i den unge kvinnen, var total trofasthet mot kongregasjonens mål,
inspirert av en kjærlighet til Gud og nesten som skulle nå heroiske
dimensjoner.
Moder Placidas liv var
fullt av enkelhet på alle måter, uten store åndelige prøvelser eller mystiske
gaver. Hun tilskrev alltid ekspansjonen og konsolideringen av kongregasjonen
til Maria Magdalena Postels forbønner, og hun tok initiativet til hennes
saligkåringsprosess. I 1859 fikk hun pavelig godkjennelse av instituttet fra
den salige pave Pius
IX (1846-78). Hun grunnla i 1862 den tyske grenen av kongregasjonen,
som siden 1948 har hatt navnet Heiligenstädter Schulschwestern.
Moder Placida var en
kvinne med sjarm, godt humør og en stille tillit til Gud. Hun organiserte
heroisk hjelpearbeid under den fransk-preussiske krigen i 1870, og hun gjorde
ikke forskjell på soldatene fra de to krigførende sidene. Men denne innsatsen
forkortet trolig livet hennes. Hun døde den 4. mars 1877 i Saint-Sauveur-le-Vicomte,
62 år gammel. Hun ble saligkåret den 6. mai 1951 av pave Pius XII (1939-58).
Hennes minnedag er dødsdagen 4. mars.
Kilder:
Attwater/Cumming, Butler (III), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler,
Index99, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, Abbaye
Saint-Benoît - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden -
Opprettet: 2000-09-01 00:16 - Sist oppdatert: 2006-07-07 10:09
SOURCE : http://www.katolsk.no/biografier/historisk/pviel
Voir aussi : http://newsaints.faithweb.com/year/1877.htm